From 0ea34fda01d27e3b173fd13d880e3c794c09e117 Mon Sep 17 00:00:00 2001 From: Trygve Laugstøl Date: Tue, 1 Jul 2025 23:03:48 +0200 Subject: wip --- Makefile | 22 +- book.md | 17799 ------------------------------------------------ constance-ring.epub | Bin 5016 -> 212319 bytes constance-ring.md | 18114 +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ convert.awk | 15 +- stage-1.txt | 17846 +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ stage-2.txt | 18174 ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ stage-3.txt | 17519 ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ 8 files changed, 71678 insertions(+), 17811 deletions(-) delete mode 100644 book.md create mode 100644 stage-1.txt create mode 100644 stage-2.txt create mode 100644 stage-3.txt diff --git a/Makefile b/Makefile index 31cfe6c..39a4a75 100644 --- a/Makefile +++ b/Makefile @@ -1,14 +1,24 @@ all: constance-ring.epub -2025-07-01T2031_NB_generated.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf +stage-1.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf pdftotext $< $@ -book.md: 2025-07-01T2031_NB_generated.txt convert.awk - awk -f convert.awk < $< > $@.tmp - mv $@.tmp $@ +stage-2.txt: stage-1.txt + @echo $@ + tr '\f' '\n' < $< > $@ + +stage-3.txt: stage-2.txt convert.awk + @echo $@ + awk -f convert.awk $< > $@ -constance-ring.md: header.md book.md - cat $< > $@ +constance-ring.md: header.md stage-3.txt + @echo $@ + cat $^ > $@.tmp + mv $@.tmp $@ constance-ring.epub: constance-ring.md pandoc -o $@ $< + +.PHONY: clean +clean: + @rm -f stage-*.txt diff --git a/book.md b/book.md deleted file mode 100644 index db72e53..0000000 --- a/book.md +++ /dev/null @@ -1,17799 +0,0 @@ -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet -barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på -fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var -gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små -bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med -årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, -og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i -halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune -topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i -Oscarsgate. -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke -mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte -hjem med Ring om aftenen. -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun -kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far -var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der -hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, -og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at -hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til -å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl - - Constance Ring -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten -persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og -bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende -gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, -blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen -nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han -ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, -er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel -sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en -del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri -disk kandidat, men var gått over til handelen og drev -nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. -Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et -rett behagelig ytre. -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende -forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så -slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært -så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan -tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk -sin kaffe i spisestuen -han var alltid tidlig på ferde -lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte -hans skritt -han kom alltid og kysset henne før han -gikk på kontoret -for hun op og stod og vasket sitt -ansikt med hodet nede i vannbollen. -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med -utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet -over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med -en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, -men som hun tålmodig fant sig i. -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde -ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - - Constance Ring - -5 - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve -nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk -plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu -førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en -hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene -slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på -det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. -Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde -man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, -og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker -av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje -av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus -posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et -drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter -middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de -treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især -var det vannet, som lokket og drog henne. -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var -vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i -alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet -de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, -så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk -like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de -redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått -og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å -sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde -ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke - - 6 - -Constance Ring - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine -fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle -dager. -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe -rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi -hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by -fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker -hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte -Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt -tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn -og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. -II. - -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk -kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. -Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da -også ved første leilighet. -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en -nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne -inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de -ord: «Jeg lenges hjem.» -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til -Ring. -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det -var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos -hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - - Constance Ring - -7 - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke -der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, -han ikke vilde gjøre henne? -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan -ten foreslått. -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde -han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! -Bare det kom småfolk -mente tanten. -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, -men pokker heller! -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, -og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det -gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly -stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann -folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å -bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var -det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få -henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale -og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut -på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde -han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, -dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin -kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; -hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig -få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort -opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig -ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo -aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - - 8 - -Constance Ring - -fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands -dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde -spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. -Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil -Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt -henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, -og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet -ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og -senere. -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli -hjemme,» brast det plutselig ut av henne. -«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god -hvis du tror, at jeg tigger -dig, tar du feil.» -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg -reiser ikke med.» -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så -hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring -sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som -f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort -over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og -bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen -mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig -ting, som han hadde god greie på i forveien. -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im -ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte -de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde -skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk -net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem -fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - - Constance Ring - -9 - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, -det var hans eneste fortjeneste. Når -han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde -bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris -på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen -disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål -modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen -hadde vært. -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by -med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun -hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. -Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned -stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, -og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun -gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det -ringte. -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å -gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me -get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon -jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig -gikk hun ikke der -og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, -fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke -lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente -efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var -lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et - - 10 - -Constance Ring - -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme -og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for -tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer -tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin -støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for -talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, -som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort -og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere -enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var -idel lede og likegyldighet. -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en -sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin -nende, og om hvordan humøret var. -«Skitt» -sa han og ristet på hodet med en grimase. -«Jeg har tenkt på det, Ring» -sa tanten i en lav, for -trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så -vilde det ha en god innflytelse.» -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med -øinene. -«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, -men det er så un -derlig med ens mor.» -Ring var ved sitt bestemmelsessted -«Jeg skal tenke på det» -sa han trevent og sprang -ut, mens sporvognen var i full fart. -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» -sa Ring plutselig samme dags aften, -mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. -Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - - Constance Ring - -11 - -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, -jeg drømte i natt at hun var her.» -Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si -den av henne. -«Kunde du ha lyst til det, Constance?» -«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende -som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. -Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med -lebene. -«Ja, ja,» -svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si -den forlovelsestiden. -«Men ikke nu» -sa han med et misfornøiet tonefall. -«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» -Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. -«Så det blev hun dog i en smule humør for, -se, se, -så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn -med sin peke- og langfinger. -«Au» -sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der -blir ertet. «Det gjør vondt.» -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det -er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid -imellem oss om dagene.» -«La nu mitt fjes være i fred» -svarte hun med påtatt -furtenhet. -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor -kan komme.» -«Og bli her en tid?» -«Så lenge hun har lyst naturligvis.» -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på -det?» -«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» -«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» -bad han. - - 12 - -Constance Ring - -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på -kinnet. -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og -snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake -igjen. -Hun kysset ham på munnen -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i -mig.» -«Slik en skolemester» -sa hun og lot, som om det -moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og -at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin -lekse. -Han lo og vilde ta henne på fanget. -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og -vilde løs. -Han slapp henne med en sur mine. -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, -du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som -om verden skulde forgå i neste nu.» -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse -lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med -en skuffet og fiendtlig mine. -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk -hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig -måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne -med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han -gjespet og vilde til sengs. -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var -jo i stand på soveværelset. -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine -blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta -géren om. - - Constance Ring - -13 - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run -ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. -Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt -inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden -over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller -også måtte hun rent ha glemt det. -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt -skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. -«Hvor blir du av, Constance?» -det lød så klynkende. -«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like -av sengen for å se, hvad hun tok sig til. -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha -trukket sterkt fra vinduet. -«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå -slukket hun lampen og gikk inn til ham. -III. -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før -ste dampskib. -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel -satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds -med hennes stell. -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. -Gikk hun ikke der og var i godt humør. -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance -hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert -øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran -dring i arrangementet. -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i -gråt og falt henne om halsen. - - 14 - -Constance Ring - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp -skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl -dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det -var for en ny kirke, de kom forbi. -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri -stiania på seksten år. -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte -hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som -duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, -som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og -om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å -stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. -Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde -med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane -stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con -stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, -som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» -sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som -uttrykte hans misnøie. -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da -hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad -går det av dig, barn?» -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» -det lød halvkvalt, -bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. -«Jo, det er oplivende for en mann» -sa Ring og gjorde -en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme -til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige -stilling. -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse -for dem alle at kjørselen var til ende. -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i -værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - - Constance Ring - -15 - -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått -dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt -hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter -nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget -salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom -kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende -hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en -mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet -foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i -løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig -ganske ør i hodet. -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han -beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var -strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så -fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For -å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så -danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for -vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over -drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel -ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev -sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig -over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde -holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - - 16 - -Constance Ring - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja -ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte -ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for -Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å -henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, -kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke -edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor -kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så -angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det -siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for -en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad -han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet -på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har -bestemt sig til å bære det med tålmodighet. -«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» -sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor -det, og Ring var gått inn til sine piper. -«Å pytt» -sa Constance og slo med nakken -«Nei alvorlig, -det er ikke tekkelig.» -«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» -«Lyve, -det er da et besynderlig ord -.» -«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» -«Snakk -du må virkelig ikke være slik, det går ikke -an å behandle sin mann så hensynsløst.» -«Du skulde ikke holde med ham, mor -han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at -du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue -med.» -«Ta parti, -holde med -det er forestillinger, som -ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne -munnviker og nesen til værs. -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm -far og jeg stod jo aldri på den fot.» -«Nei far, nei, -det tror jeg nok» -sa hun med en -stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa - - Constance Ring - -17 - -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram -mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd -somt utekkelig?» -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, -det er -ingen ting å bry sig om.» -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved -vann i.» -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise -sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få -ham til å debauchere.» -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn -i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass -selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde -bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til -hørerinne, som svarte og lo i rette tid. -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» -sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille -avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne -op av stolen og vilde dra henne til sig. -Hun stred imot. -«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for -manende. -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne -ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden -av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun -kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av -tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen -nes brennende tørre ansikt. -«Slipp mig -du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet -og gikk ut av stuen. -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» -sa -2 Amalie Skram. I. - - 18 - -Constance Ring - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig -og alltid er hun slik.» -Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. -«Hun er trett og nervøs i aften» -sa fru Blom meg -lende. -«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter -minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» -«Det ligner så lite Constance» -svarte fru Blom og -så ut til å grunde over saken. -«Det er naturligvis et lune, en grille, -noe fordømt -romansludder -om forladelse.» Han var uforvarende -kommet til å hikke. -«Nei, tror du det?» -sa fru Blom skeptisk. -«Ja gu tror jeg det -det er den eneste mulige for -klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine -negler. -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» -vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, -falt hun nok tilføie.» -«Uff nei -gjør ikke det, Ring, -Constance må tages -med kjærlighet.» -«Kjær -kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et -plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den -mann, som kunde være kjærligere.» -«Du får ta det med fornuft, Ring, -de fleste unge -koner er litt tufs de første par år.» -«Fanden heller, -de er forelsket -er de. Marie -f. eks., der skulde du se en kone. -Men Constance er -så rar, -jeg forsikrer dig til, at» -her bøiet han -sig nærmere og talte i en lavere tone. -«Constance er så ung ennu, -det retter sig nok,» sa -fru Blom tillitsfullt. -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre -sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - - Constance Ring - -19 - -forhåpninger til ditt besøk, -du får virkelig se til å -tale med henne.» -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så -var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste -sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne -inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, -mens hun klædde sig av. -Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge -kanten hos henne. -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at -du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av -glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance -Hvorfor er du ikke det?» -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. -Har du sydd -dem seiv?» -«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con -stance.» -«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» -«Ja visst, ja. -Ikke sant, Constance, har du ikke -så meget å være glad for?» -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; -hun -broderer så pent.» -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som -er så snild.» -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller -og tunger er både snarere og penere.» -«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» -Hun skjulte sitt ansikt hos moren. -«Søte barnet mitt, -du elsker jo din mann, -hvad, gjør du ikke? Hvad?» -«Jeg vet ikke, jeg.» -«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» -Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» -sa hun sakte. - - 20 - -Constance Ring - -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, -var det ikke da av kjærlighet?» -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, -det var det vel også -på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» -hun holdt inne og så forlegen ut. -«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» -«Men jeg synes ikke om å være gift.» -«For noe urimelig snakk» -sa fru Blom indignert. -«Synes du det er så urimelig? -Kan du slett -ikke forstå det? -Og tror du ikke det ofte kan gå -så?» -«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» -«Er det bare det det kommer an på?» -«lallfall det det burde komme an på.» -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, -uansett hvor god eller dårlig han er.» -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds -hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» -«Det kan jeg ikke begripe.» -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, -og -det er det verste i et ekteskap, -du må for Guds skyld -ikke være barnaktig, Constance.» -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du -ikke si nei, -jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos -dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og -løftet hennes hode op imot sig. -«Hos mig, -er du gal, barn?» -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, -når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam -men» —• sa hun innsmigrende. -«Ja, den gang, ja, -da var du jo så liten.» -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel -ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme -igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så -meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt -nattøi.» - - Constance Ring -Hun var allerede borte ved døren. -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for -melig bestyrtet ut. -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, -han, som er -så snild.» -«Kom her, Constance» -sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al -vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller -ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske -ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em -bedsmanns datter være kommet således på det tørre, -det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem -mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun -ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han -søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var -nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun -strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun -holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde -hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun -skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel -signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance -som i gamle dager, -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo -ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, -hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun -skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne -til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å -være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke -det var sant —, men det hadde hun -alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - - 22 - -Constance Ring - -ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe -menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så -avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes -skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun -satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, -fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be -søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når -hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett -ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet -sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det -lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite -om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare -de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut -det -skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom -an på det. -«Ikke sant, Constance min, -du vil være en god og -fornuftig pike?» -sa fru Blom til sist efter å ha ventet -litt på at datteren skulde si noe. -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare -se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og -gikk ut av stuen. -IV. - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku -sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med -åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise -penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende -bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - - Constance Ring -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av -og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om -gangsfot med hverandre. -- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for -innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. -Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes -ferietid var snart til ende. -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru -Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun -så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde -båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke -lig å peke på det for henne. -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al -deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — -In -nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette -ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden -gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, -som hun hadde lyst til å slå ham. -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt -fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å -motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over -alt, hvor det gikk noen ting for sig. -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom -riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så -rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk -kelig liv, disse to. Rings eneste feil -—. Men Herregud, - - 24 - -Constance Ring - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste -morgensær. -Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, -men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, -så kunde det jo ikke bli -anledning til rykter. -Jo, -fru Blom fant at hun hadde grunn til å være -tilfreds. -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og -Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener -vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con -stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort -vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og -til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig -hadde budt henne. -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam -mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; -deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed -vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett -ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med -Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an -net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det -ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde -dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at -det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - - Constance Ring - -25 - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også -under overveielse. -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma -rie blev redd for at det hele skulde strande. -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann -«men du er vel trett, Ri -kard?» -«Nei hør, vet du hvad, -det blir det altså ikke -noe av.» -Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold -punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke -av samme glass. -«Nei, naturligvis -jeg kom til å tenke på det, fordi -de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. -«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. -«Å, det var bare Lorck.» -Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme -lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. -Hansen bet sig i pekefingeren. -«Hvis du vil, Marie, -så, -ja altså gjerne for mig» -sa han i en lav og litt treven tone. -«Hvad sier du, min venn?» -spurte hun og vendte sig -mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» -«Re? hvem? -å i aften, -nei slett ikke, vennen min, -det var bare et dumt innfall.» -«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, -siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, -men det blir improvisert, -jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. -Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» -Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til - - 26 - -Constance Ring - -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han -sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt -det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til -trekkende. -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, -fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter -fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul -vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran -fotstykket. -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ -desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske -begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an -siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde -vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små -snakket nesten hviskende. -«Å Meier, spill for dem så lenge, -bordet skal snart -være dekket» -sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl -let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis -ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk -med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing -rene i stormløp fare over tangentene. -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte -hodet halvt mot de andre. -«Om aftenstemning -om lengsel -om kjærlighet -—. —om Sarabråten, -om —» de ropte alle i munnen -på hverandre. - - Constance Ring - -27 - -«Om hvad sier De, frue?» -Han dreide sig helt om -og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. -«Jeg sa ikke noe, jeg» -svarte hun og 10. -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. -«Spill om oss, -oss alle sammen!» ropte Constance. -«La gå, -men en om gangen, -nu begynner jeg med -Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i -luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev -slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et -broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter -så en adagio, al -vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs -sang. -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. -«Han gjør det jo sittende, ser De» -svarte Lorck. -«Ikke vrøvl nu -improviserer han virkelig?» -«Ja, Gud bevars» -sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, -det er ikke til -å holde ut» -«Skal han ikke bli musiker?» -«Det er han jo, frue!» -«Svar ordentlig da! -av fag, skjønner De?» -Lorck trakk på skuldrene. -«La være å dampe mig op i øinene» -hun tok sigaren -ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente -med å røke til siden.» -«Ja, Gud bevars» -bemerket Lorck lakonisk. -«Har De noensinne hørt make til fyr, -det er synd -at han ikke blir kunstner» -sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con -stance. -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. -«Nei, faren, ser De, -han vil, han skal studere jus, -tror jeg -det er jo rent bort i natten.» - - 28 - -Constance Ring - -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» -sa en spissneset liten frøken med en -masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» -og hun nik -ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru -Ring?» -«Det ligger til familien» -sa Fallesen -«moren er i -slekt med Ole Bull.» -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket -Lorck. -«En to -tre og tyve år vel» — -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for -sikret frøken Schwartz. -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore -slo Lorck. -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å -merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. -Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse -langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med -hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i -fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så -betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på -tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op -dørene til spisestuen. -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og -endte i en stygg dissonans. -«De fortsetter nok efter bordet -når vi ber Dem -pent,» -sa Marie, da han reiste sig. -«Takk, tusen takk, -makeløst, -utmerket, så mor -somt!» -summet det rundt omkring ham. -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans -eksempel og førte hver sin dame til bords. - - Constance Ring - -29 - -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» -hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, -«du er for utringet, en ser ditt bryst.» -«Mitt bryst! umulig, tante.» -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. -Rett på det, før -din mor ser det.» -Sitte og stirre, -uff, at Lorck kunde være så vemme -lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun -blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så -langt op, som hun kunde få den. -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal -vi ikke?» -«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, -det kan nettop -være morsomt -—» -«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme -tisk rypebryst. -«Verten må begynne» -lød det fra flere. -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre -likeså. -«Ja, altså» -sa han og reiste sig -«jeg er blitt -dømt til å holde en tale, -jeg sier med vilje dømt altså -for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god -villig, og for at de skal være genegne, -jeg sier genegne -altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra -Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, -derom tør jeg forutsette enighet -hatt en sær -deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» -«Enn -Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. -«Når und -tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. -«Jeg har satt en stokk til,» -innskjøt Meier. -— «Og at -hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. -«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som -hadde Ring til bords. -«Nei, ti nu stille,» lød det under -almindelig latter. -«Og at frøken Schwartz har spolert - - 30 - -Constance Ring - -sin kjole» -gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, -«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de -nevnte.» -«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» -sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat -ter. -Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con -stance. -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte -Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også -vilde ha et ord med i laget. -«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. -«Hvafornoe -skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring -og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig -heten slo an. -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om -ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av -slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» -«Hipp, hipp, hurra!» -forsøkte Ring og dirigerte med -armen. -«Hurra, hurra!» -lød det med et par spinkle -røster. -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, -«vi blir opsagt.» -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» -spurte -Fallesen, som satt ved Constances høire side. -«Den er visst god igjen.» -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var -ment på å skulle gå henne like til sjelen. -«Fyll i glassene, mine herrer» -ropte Hansen og slo -til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» -«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad -det er om.» -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance -var så villig til å innlate sig med ham. -«Gubevars, -det er mer enn tilstrekkelig» -sa han -og 10. - - Constance Ring - -31 - -«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. -«Ja, frue -jeg sa beklager -men bry Dem ikke om -det, -når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» -«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, -hvor kan De også for -lange -. Hvad jeg vilde sagt, -hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, -jeg er så sterk, skal jeg si Dem, -arm -muskler —» -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte -sig fra ham. -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, -og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne -med et nesten tilbedende uttrykk. -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte -slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra -henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks -efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød -met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; -han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en -strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt -glass. -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens -han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig -«De får da vente, til han altså nevner -navnet.» -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke -lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt -ham. -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck -i en ergerlig tone. -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer -øinene sprin - - 32 - -Constance Ring - -ger snart ut av hodet på ham. -Hvad vil De nu det -for -—?» -«Hyss, værsgod hør efter» -svarte Constance med en -hodebevegelse op imot Ring. -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte -fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. -«Men så hold dog op, Lorck» -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, -står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde -så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort -glass madeira. -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall -har De sett en sånn munn -og slike tenner, -og som han bærer hodet -har De sett på det, spør jeg?» -«Nei» -svarte Lorck tvert. -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet -det -er noe uskyldig over ham.» -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» -«Baktale! -Jeg tror min santen -jeg spør, om jeg -så meget som har åpnet min munn?» -«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» -«Jeg må si, det er harde kondisjoner. -Forresten li -ker jeg ham godt, jeg -fælt bra fyr -men når De ta -ler om hans uskyld -nu ja, -De må virkelig und -skylde. Men enfin, -er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, -over -lever jeg det ikke.» -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og -mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» -sa hun. -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» -«fiolin,» hvisket -frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» -sluttet Ring sin tale. - - 3 - -Constance Ring -Meir - -for - -ant, - -at - -op - -alt - -som - -det - -opfanget - -en -av - -imdlert -ale - -han -snak, - -lyden - -blev - -champgnekor; - -vidløftge -et - -og - -hvora - -anet - -druket - -ord, - -under - -hade - -han -gjaldt - -smil - -ike - -bare - -hade - -ham. - -og - -Skålen - -nik - -og - -buk - -fra - -kanter. -Den - -nest - -han - -tale, - -hevt -hvor - -hun - -så - -ham -ike -hans - -sig - -dyreba -Og -gamle -Da - -En - -de - -hun -og - -skj - -og - -Det - -gik - -forsamled. - -han -met - -ans -la - -sin - -servit - -gan - -sukend - -Lorck - -for - -Blom. - -tredj - -en - -den - -gjestr - -for - -til - -nev - -og - -de -sig - -hen -også - -hvem - -Ring - -han -bragt - -enkét - -Wleig - -spit, - -hen - -hade - -han - -fruen - -reist -kvine. - -nem - -såom - -verdn - -for - -var - -samen, -for - -si, - -Wleig, - -skål - -desrtn - -ten - -å - -tåren - -han -hvad - -vilde - -tane - -mor. - -at -kalte - -velsign, - -forbindels - -elskig -ane - -viste, - -veltanh - -høiest - -til - -i den - -ike - -stem - -på - -hustr - -ham. - -egn - -livs - -betnk - -hvem - -dame - -undsel. - -diren -sit - -svigermo, - -gode - -sin - -med - -sin - -den - -for -over - -engl, - -vilde - -tale - -hen - -røt - -gode - -for - -at - -i øine; - -sin - -var - -skyen -se - -blev - -kom - -holdt, - -til - -skulde - -Han -for - -Ring - -slik - -og - -vilde - -muien - -gav - -gjen - -høilydt - -sin - -uvilje - -til - -kjen. -«Der - -kan - -du - -øiekast, - -— -den - -se, - -«det - -fyren - -altså - -Ring -av - -Gud - -var - -sin - -år - -nes - -siden - -han - -lykeig -uten - -o. -men - -han - -overgin - -med - -det -3 - -Amalie - -de -men - -Skram. - -bar - -galt - -og - -det - -fra - -ord, -tre - -ganer - -ham -det -fra - -forkjæte -han - -var - -gik - -suflert -lot - -Da - -tale -nu - -i lekn - -øieblkg -i vei. - -I. - -fløt - -et - -mest - -han -for -i ektmn - -Først - -faml - -når - -inrage - -v. - -var -som - -blå, - -frem -og - -opsnaet, -merkt - -s. - -Det -kvine, - -i det - -sig - -lengr - -stame -naboer - -strak - -lat - -rek - -istå; - -ut - -at - -anstreg - -den -og - -ike - -hade - -forsinkel, - -om - -medhjlp; - -det - -unådig -vist - -pris. - -tale, - -til - -og - -kvines - -vilde - -var - -et -jo - -glas - -til - -mane -så - -med -måte - -hevt - -lovsang - -kvine, - -tre - -å stane.» -Med - -han - -git - -den - -ofte - -til - -kvine - -om -det - -er - -han - -hjemts - -Hanse -—Du - -inget. - -holdt -om - -sa -påfun! - -ike - -merkt - -mæle - -Marie,» -dume - -sine - -som - -fale, - -han - -hade - -når - -han -gjen- - - Constance Ring -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, -ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, -så drikker vi på det, da!» -Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og -spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans -vilje at hans kone optrådte som censor. -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske -blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde -miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. -Plutselig brast Ring i latter. -«Fanden så godt gjort!» -ropte han -«der tok jeg dere pent ved nesen.» -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde -skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det -skulde ingen få dem til å tro. -«Ja, jeg trodde det var alvor -det er visst og sikkert,» -sa Constance. -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, -og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for -vertens protest, fikk et nifoldig hurra. -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han -sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat -kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun -rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. -«Ja, som sagt -De er et musikalsk fenomen, et, et, -ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier -«De må komme -og besøke oss -av Dem seiv, forstår De, -hver aften -om De vil -det er skikk hos oss, jeg har en kutter -De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med -å trykke hans hand. -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og -vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. -«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» -Han begynte på en vals av Strauss. -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset -rundt med henne. - - Constance Ring - -35 - -«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru -Blom. -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og -gikk for å skynde på pikene. -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret -tent. -«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. -«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» -«Så gå der ned -der danser man jo hver aften.» -«Nei, men alvorlig -nu kunde vi ha sittet og snakket -så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» -«Det er morsommere å danse» -svarte hun. -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om -han kunde ha den fornøielse. -«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og -trakk ham hemmelig i frakken. -«Ja så den neste da?» -«Det kan vi jo alltid tale om.» -«Skal det bety et avslag?» -«Nei da -altså neste dans med Dem.» -Han bukket og fjernet sig. -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance -leende. «Det var bare for å bli fri ham.» -«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med -et bukk. -«Ikke dans, Constance -du med din fot!» sa fru -Blom. -«Å jo, mor, -nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» -Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. -«La mig løse Dem av, Meier» -sa fru Blom; «riktig -nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok -an.» -Meier gikk like bort og engagerte Constance. -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte -hun. - - 36 - -Constance Ring - -Han vendte sig mismodig fra henne. -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans -sammen?» ropte hun efter ham. -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» -sa Lorck -«synes De ikke, De har nok på -samvittigheten?» -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på -mig, — De er virkelig så kjedelig.» -Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav -brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la -skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var -enda tidsnok tilbake på plass igjen. -«Det utålelige dyr» -sa Lorck til fru Marie i dame -kjeden. -«Jeg synes nu forresten det klær ham» -svarte hun -undskyldende. -«Vær da ordentlig for fanden» -mumlet Lorck halv -høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. -«Det morer dem jo» -svarte Ring og blunket gemytt -lig til ham. -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» -hvisket -Fallesen til Constance med forgremmet stemme. -«Ikke skap Dem slik» -svarte hun motvillig, «det er -rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i -fjerde tur. -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» -begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» -«Men så pass dog på -det er Dem, som skal frem, -løitnant!» -«Han gjør kur til min kone, den tosken» -sa Ring til -sin dame. -«Det gjør de jo alle» -svarte hun. «Er De ikke -sjalu?» - - Constance Bing - -37 - -«Ikke det bitterste -det smigrer mig å se . . .» -«Men så pass dog på, Ring, -det er deres tur!» ropte -Constance med en munter latter. -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte -Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. -«Nei hør, løitnant Fallesen -nu blir De mig virkelig -for plagsom.» -Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun -han forstår da å gjøre kur for spøk. -«Tror De, min kone bryr sig om dem! -ikke det -grand -hun morer sig bare» -sa Ring, da de atter -stod på plass. -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte -sig, De er så liberal.» -«Ja, ikke sant -liberal skal man være, og gemyttlig -jeg er gemyttlig -ser De -hadde jeg en bror, skulde -De få ham.» -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, -som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. -«Jeg kunde ingen dame få.» -«Stakkars ulykkelige! -det er De visst ofte utsatt -for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til -Meier. -«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» -Hans øine søkte uvilkårlig Constance. -«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — -henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans -blikk. -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han -sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. -Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt -og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som -hvirvlet avsted med Meier. -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne -overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings -hans og - - Constace -38 - -inge - -anes. - -vilg - -Og - -var - -hun - -ham, -sig - -han - -et - -som - -mig - -til - -til - -har - -virkelg - -så - -senr - -glad - -tid - -lykeig - -i ham, - -blit - -hvor - -til - -man, - -å kjærtegn -han - -tenk - -og - -la - -glas. - -se -in - -var -i den -en - -var - -nyt - -«Nei, -kom - -hun - -ike - -ja, -get - -Ring - -dise - -skuler» - -sa - -hern, - -«hu, - -gjemt - -sig - -Rikard! - -og - -for - -vek. - -De, - -en - -fru - -Marie, - -røk. - -Værsgod, - -er - -kom - -løitna, - -nei, - -som - -Hvem -in - -det, - -og - -å fine - -dans, - -Dem - -blandt - -dise.» -Falesn - -undskylte -«De - -er - -et - -sig - -så - -begr - -sturen - -samen,» -jeg - -Falesn -«Se - -på - -det - -«Jo, - -en - -jeg - -han - -kone, -i siden. - -men - -er - -flat» - -vår - -ham - -tro, -hun - -drike - -skål.» -og - -sier - -ike - -Ring - -egn - -dø - -hvad - -helr - -sa - -os - -drag. - -vaker - -pufet - -skulde - -Schwartz -«For - -vesn, -i et - -Constace -og - -hodepin. -la - -vinglas. - -ren - -inholdet - -Falesn?» - -og - -i et - -like - -tøme - -hade -kom, - -konja - -kan - -han - -Ring. - -skjent -«Det - -at -løitna, - -sa - -Falesn - -med - -i kveld, - -pine, - -De - -hvad - -om - -frøken - -avein.» - -med - -et - -grin, - -«en - -stake - -ret - -op - -ned.» -«Figuren - -er - -da - -ganske - -«Utsope» - -bra.» - -lo - -Jo, - -De - -kan - -ike.» - -tro. -Og - -med - -de - -spie - -skuldren. -Ring - -de - -sig - -kvinelg - -at - -på - -Christen - -fordypet - -og -endt - -«se - -Edvar -nu - -skjønhet - -Ring - -i en - -nare - -pasir - -De - -om - -kvine - -forskjønelut, - -Ring - -foresl - -som - -Falesn - -at - -de - -skulde - -drike - -dus. -«Du - -er - -dig, - -min -det - -hver - -sel -er - -hvordan -fyren, -til.» - -mel - -så - -gode -os - -jeg -vi -forstå - -like -i å seil? - -Jeg -best - -er, - -vet -overns - -ike, -med. - -han -du - -kom - -glad - -—. - -komer -sagt, - -du - -duke - -venr - -godt -os, - -er - -en - -folk - -så -besøkr - -os; - -som - -yngre - -Hanse, - -den -det - -er, - -du - -hos - -stiv - -fande - -sjeldn - -hus -far, - -det - -fyr, -så - -åpent -kuter, - -nu - -kje - -skam, - -aften -En -Se - -en - -en - -ungdom - -kjedr - -mig, -må - - Constance Ring - -39 - -Lorck kom inn efter selters. -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» -sa han til Hansen på tilbakeveien gjen -nem dagligstuen. -Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. -«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» -spurte Meier -under en av pausene i galoppen. -«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde -lig.» -«Kjente De Dem igjen?» -«Nei, slett ikke, -det var så mange sorter i det» —• -«Kjente jeg Dem -jeg mener sånn riktig godt -skulde jeg nok gjøre det bedre.» -«Kjente! -ja pytt, ja -gad visst hvordan det skulde -gå til» -«Gav De mig lov til å tale med Dem -så» -«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! -og De tror, det nytter -en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger -lenger når man ikke, og så -er det alltid rav ruskende forkjært.» -«Men det var da vel mulig å bli kjent -hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» -«Det gjør man alltid -ikke nettop med vilje -men -skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? -Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. -En formes efter de ytre betingelser -og -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke -til, hvor ens vi alle er.» -«De ligner ingen annen kvinne.» -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som -dets stemplede produkter.» -«Men det er dog noe individuelt -det som gjør at en -går og står og taler og opfatter på nettop den og den -manér.» -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke -lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - - 40 - -Constance Ring - -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con -stance, da de atter tok plass. -«Fordi ingen har bedt mig.» -«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet -til Deres foreldre, spilte De da?» -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano -klimpring.» -«At Lorck ikke har sagt det, -det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor -husker De.» -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, -og det må De også. -Vil De?» -«Det er intet i verden, jeg heller vil -jeg takker Dem -så meget for Deres vennlighet.» -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så -nysgjerrig på ham. -«Jo, for det blir snart forbi, frue» -«Skal De til utlandet?» -«Ja, det er nok meningen» -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, -jeg -gleder mig så til Deres spill.» -«Og jeg til å tale med Dem.» -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» -«Nu spøker De» -«Nei så min santen! -Spør bare Fallesen.» -«Den narr!» sa Meier. -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en -hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. -Hun strakte hånden ut efter den. -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt -fryktsom ut. -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» -Han trykket sine leber på den og stakk den inn under -vesten. - - 41 - -Constance Ring -Nu - -kom - -fru - -Tante - -Blom - -og - -Wleug - -var - -Constace - -reist - -lednig - -til - -spurte, -for - -sig - -var - -os -i - -få - -skulde - -avsted. - -sa - -god - -nat; - -det - -gav - -an - -Marie - -ment - -de - -alt - -at - -vilde - -de - -måte - -ha - -avsted. - -Kloken - -et. -en - -det - -fra - -fru -siden - -over - -«La - -og - -og -skrelig, - -forestn -og - -ike - -siden. - -opbrud. - -protes, -sig - -de - -leng - -strak - -almindeg - -Hanse -kjedt - -om - -gåt - -vals - -på - -same - -falrept!» - -ropte - -skimted - -røkevælst, - -Rings -som - -var - -en - -stem, - -skiel - -i - -profult - -av - -doren - -gråbl - -to - -bakso. -«En - -god -«I - -idé, - -så - -sort - -en - -fal - -ber - -mustaje -ket - -for - -avslutnig,» - -den - -lød -dans» - -— - -glatkjem - -sa - -det - -en - -fra - -ung - -fler. - -panehår, - -her - -med - -idet - -han - -buk - -Constace. -var - -Hanse - -«Spil - -yngste - -op, -til - -«Nei, - -er - -så -sat - -jeg - -og -buk. - -tre - -Marie - -vil - -Ring - -han. -og - -helr -og - -salighet -sig - -sent, - -skal - -alerd - -min - -kavet - -«For - -likesom -Ring, - -vilde - -føre - -pianoet. - -fru -«Nu - -jurist -vedbl - -mor - -Men - -bro, - -svigermut» - -Blom -stance. - -til -om - -og - -Det -fru - -vals - -jeg - -min - -til - -med - -min - -Constace - -ven!» - -sa - -Con - -spilte. - -danse -bort - -jeg» -kone,» -med - -ropte - -hun - -buldret -et - -og - -gravitesk - -danset - -vek - -med - -juristen. -«Foten, - -husk - -motfalen - -på -i et - -Ring - -blev - -fjolet, -«Ja, - -dans - -med -arm, - -te - -ved. - -så - -hen, - -Blom, - -og - -Constace - -der - -såte - -med - -andre, - -det - -så - -sa -er - -og -behagr» - -eftr - -dans,» -«det - -Ring, -«Hvad - -fru - -sig -et - -halvt - -smil. - -dans, - -en -sten - -og -fortedlig - -dans, -den - -mante - -ståend - -halvt - -bare - -foten!» - -sofahjørne. - -likev - -bare -er - -mig, -sa - -megt - -han - -og -en, - -som - -der - -lyster, - -gestikulr - -med -er - -Edvar - -Chri - -det.» -en - -frue, - -som - -sat - -på - -en - -stol - - 42 - -Constance Ring - -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det,» gjentok han. -«Ja, det er visst og sant» -svarte hun og 10. «Er det -kanskje noen, som bestrider det?» -«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en -halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, -og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var -han sa. -Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler -var blitt ført til sete. -«Ikke sant?» begynte han -«det, er bare én, som er -Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg -ikke rett?» -«Jovisst har du rett» -svarte hun og lo forsert. -«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for -Hansen. -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge -henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt -ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han -hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise -dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig -han kom til å trå i Constances kjole og snub -let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con -stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å -hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer -og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde -støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen -tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte -fallet. - - Constance Ring - -43 - -«Vil De ikke spille videre» -bad Ring, mens han pu -stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» -Fru Marie så ut til å betenke sig. -«Nei, nei!» -lød det rundt omkring -«på tide å gå -slutte mens leken er god —» -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» -sa Fallesen -med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et -ter henne med stive, fortinnede øine. -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han -utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om -at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og -at denne ene var ham, som var gift med Constance, og -ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru -Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. -Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang -somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo -vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale -om fransk litteratur. -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» -sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» -«Lettferdige -hvad vil nu det si?» -spurte Lorck -polemisk. -«Løsaktige -usedelige da —, hvis De synes bedre -om det.» -«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum -meste kategorisering.» -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. -Skal da allting være like godt, -eller like slett, -er det da ingen kvinner, som er usede -lige?» - - Constance Ring -«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» -«De snakker som De har forstand til» -sa hun erger -lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og -velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» -«Deres bornerthet opirrer mig, -De er fullstendig -hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste -fullt?» -«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry -telse å være.» -«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» -vedblev Lorck. -«Ja, naturligvis, -noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, -det er altfor besværlig.» -«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den -samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» -«Ta det med tål» -formante Lorck -«verre enn det -er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å -prøve, om det måskje ikke blev bedre.» -«Han er et gresselig menneske» -sa Constance og -vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir -De bunnfordervet.» -Lorck 10. -«Å, det har ingen fare, frue, -han er meget verre -enn jeg.» -«Hører De, hvad han sier, Meier?» -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu -værende samfundsordning for splitter forkjært.» -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, -det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det - - Constance Ring - -45 - -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor -sier de.» -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven -tet sig noe av svaret. -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting -var anderledes, enn det i virkeligheten er.» -«Hvorledes mener De?» -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere -uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, -og så har de -tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne -emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» -«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe -av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, -ja, som sagt, den har degra -dert menneskeheten i en grad, så —» -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem -eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» -Han holdt inne og slo ut med hånden. -«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. -I gamle Jehovas tid var det -jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så -kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne -o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» -«Ja, og hvad så?» - - 46 - -Constance Ring - -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. -Skal du -ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som -det gikk.» -«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. -«Ja, det tror jeg, -jødene f. eks. er den dag i dag sede -ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer -avholdende enn de kristne.» -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. -«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke -fullt. -«Og nu selve denne kyskhet» -begynte Lorck, «fy for -pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi -noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» -«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å -legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» -vedblev -Lorck. -«Det er motbydelig, hvad De sier» -sa Constance -med dirrende stemme og slapp hans arm. -«Ja, så forvendte er begrepene, -det finner nu jeg -motbydelig,» ivret Lorck. -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, -alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set -ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk -nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» -svarte Constance harm. -«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk -ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke -et grand.» - - Constance Ring - -47 - -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring -med usikkert mæle. -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, -Constance, eller har de kanskje vært det før?» -«Nei. -Ja så, er de blitt dus, -ja det tror jeg gjerne.» -De sa god natt og gikk hver til sitt. -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han -blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og -påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men -neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger -forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og -holdt ham om skulderen. -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med -dig.» -« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, -da de dreiet om hjørnet. -«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» -«Det må ikke være morsomt for hans kone» -mente -Meier. -«Å pytt —• en venner sig til all slags.» -«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» -«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra -siden. -«Lykkelig ekteskap, -at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! -fru Con -stance, -nei vet du hvad.» -«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over -bærende, «så godmodig og spøkefull.» -«En briljant fyr å drikke og seile med -men for -resten umulig -bare så grufullt vidløftig som han er!» - - 48 - -Constance Ring - -«Er han høiremann?» -«Ja vel, og troende.» Lorck 10. -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» -«Ja, det kan du banne på.» -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet -bedre til henne.» -«Å, hvorfor det, -så hadde det jo ingen fornøielse -vært ved henne.» -«Kyniker» -mumlet Meier og falt i tanker -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, -det gjør gifte folk -alltid.» -«Så—å -du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» -«Et fruentimmer som hun» -«Hun er deilig!» ropte Meier. -«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» -«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri -sett en kvinne så fri for koketteri.» -Lorck gav sig til å plystre. -«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen -akkurat -som da hun var blottende ung -jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» -kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, -det må jeg si er godt -gjort» -«Fanden i vold!» sa Meier. -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? -En kan da -være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. -Jeg for min del -har vært det lenge» — -Meier svarte ikke. -«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. -«Sagt! — hvad for noe sagt?» -«At du elsker henne.» -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - - Constance Ring - -49 - -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier -—• ikke tøser mener jeg -men damer?» -«Til ingen» -sa han arrig. -«Så prøv med fru Ring, -jeg gir dig lov til å kon -kurrere» -«Hold munn, sier jeg, -jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» -sa Meier skjel -vende av vrede. -«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du -i dag da vi lekte gjemmespill bak sku -ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun -lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente -hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med -det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som -både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. -Slik en bruta -likus» -«En kone, som har vært gift i tre år -nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, -og det -er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer -for lenge.» -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at -han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde -«det er hele saken» -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt -vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! -den lidenskap, hvormed -hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig -det er lutter koketteri -men ikke av den grove -slags -naturligvis.» -«Det er hennes natur, -hun gir sig hen i øieblikkets -stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, -ja, le bare du, -hun spilte Svarteper -med mine søstre -hun var voksen den gang —, jeg -4 - -Amalie Skram. I. - - 50 - -Constance Ring - -stod på lur i det andre værelset, -den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, -hun var med -av hele sjelen -akkurat som nu.» -«Det er noe helt annet» -svarte Lorck og gav sig til -å nynne en melodi. -«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse -glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så -kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun -elsker, ham og ingen annen.» -«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» -«Det gjør hun visst. -Hun kold! -Hun er lutter ild -og sanser -et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten -hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. -Dette fjolset, denne -Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles -gælen —» -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan -set utenfor huset, hvor han bodde. -Meier lot til å trekke på det. -«Nei, forresten, du, -jeg glemte, død og pine - hvad -er klokken?» -«Halv tre» -sa Meier. -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» -mum -let Lorck. «God natt, du.» -«God natt» -sa Meier, og de skiltes. -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be -gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet -med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt -så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op -i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde -han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått -op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang -til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - - Constance Bing - -51 - -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes -kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som -han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun -bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. -Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. -Til langt ut -på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde -av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø -strene. -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom -met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes -fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete -ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for -selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og -forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en -forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en -måned. -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» -mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non -til annen eksamen på kjøpet.» -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, -skjønt nu skulde han jo snart reise, -godt, om han -kom avsted jo før jo heller. -Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig -den måte hun lyttet til ens ord på -hodet litt på skjeve, øielokkene senket -og så når -hun svarte og plutselig så på en! -Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine -det var til å bli skrullet av. -Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig -nesten -tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne -det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. - - Constance Ring -«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck -han skulde -mørbankes —. Og Ring -hvad slags ektemann var det -nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. -Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter -å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted -«Constance, Constance Blom -hvorfor er du ikke -min -.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, -det -stakk og strammet. -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem -«nu har jeg aldri -sett maken til tosk» -V. - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var -nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru -Blom satt og leste i sofahjørnet. -«Noe så forsøvnig» -sa Constance og gjespet, -«jeg -trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge -siden du kom inn, mor?» -«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i -det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et -sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa -god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen -lå ved siden av hans tallerken. -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød -«stormende -fullt hver aften.» -«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. -«Ikke i teatret, mor.» -«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - - Constance Ring - -53 - -saks skyld — -nei, men søte Constance -at du kan -la mysosten se slik ut.» -«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid -så pent.» -«Så må du si det til henne, -det ser så stygt ut.» -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru -Blom deltagende. -«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over -ut på dagen,» sa Constance. -«Atter igjen bedragerier i banken -det er fanden til -administrasjon også.» -Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. -«Skal jeg så ta billetter til i aften?» -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, -mor.» -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi -vært så svært på farten.» -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. -«Da er vi utbuden, husker du vel.» -«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. -«Enn lørdag da?» -«På lørdag skal vi ingensteds hen.» -«Så sier vi altså lørdag.» -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde -inn efter aftenavisen. -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» -Ring så efter henne med et takknemlig blikk. -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du -hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» -han gned sig i -hendene, hjertefornøiet -«og så er hun så elskelig, at -det står efter.» -«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - - 54 - -Constance Ring - -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con -stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du -hadde tapt dig svært.» -«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig -det.» -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog -henne ned på sitt kne. -Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og -kysset den annen. -Constance så drømmende frem for sig. -Slik var det å være en lykkelig hustru -ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den -lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig -at hun -elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne -en dame i grå -silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak -cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse -ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg -til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para -diset.» -«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte -Constance. -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet -og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen -om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo -ikke forstå det, og så for morens skyld. -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa -hun og rusket ham i øret. - - Constance Ring - -55 - -«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som -hadde han et diebarn på fanget. -Constance slo ham over fingrene. -«Hvad tror du fullmektigen tenker?» -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg -der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang -han vil sette pris på det.» -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» -spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig -til å gå. -«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa -Constance, «så smått det går med å komme igjennem -«Kvinden på Tjele», du.» -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt -med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. -Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet -med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt -fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå -det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det -sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin -sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket -begynte å falle på. -Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. -«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. -Det kom intet svar. -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. -Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig -til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta -den op igjen. -Litt efter ringte det. - - 56 - -Constance Ring - -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett -lysvåken. -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance -smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led -av søvnløshet. -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» -hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. -Fru Blom gikk den inntredende i møte. -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på -skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, -man bruker til en fremmed. -« Constance, sier du? -naturligvis er hun invalid, -det var noe, jeg visste.» -«Værsgod, kom her inn -jeg kan ikke høre, hvad -dere snakker om,» ropte Constance. -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise -longue. -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con -stance. -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er -dårlig —» -«Jeg tror du vil, -at jeg ligger her istedenfor å sitte -på en stol, gjør vel ingen fortred.» -«Men Rikard kommer også.» -«Ja, la ham bare det -han skal være velkommen, -med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå -omkring og være opvartningspike.» -«Du da!» lo Marie og tok av sig. -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. -«God aften, tante -ta bare av dig med det samme, -for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. - - Constance Ring - -57 - -«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett -det var nu også ufor -nuftig å danse. Har her vært doktor?» -«Nei, er du gal, tante! -Det er ingen verdens ting -jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, -forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» -«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» -Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter -blev ringt. -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance -og lyttet efter. -«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket -Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru -Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. -«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. -«Hvad for noe, -sykestue, med visitter og medika -menter og alt mulig.» -«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. -«Er det virkelig efter fallet i går, -det har vel ikke -noe videre på sig?» -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. -«Natur -ligvis, -det måtte den jo.» -«La mig se på det -det er ikke sikkert at blyvann er -det rette,» sa Lorck og nærmet sig. -Constance var straks villig. -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. -«Når det ikke er hull, er blyvann godt -såpass doktor -er jeg da.» -«Nå ja, som De vil, -uten å braute av mine doktor -kunnskaper -medisiner er jeg nu allikevel, og hvad -er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og -Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» -Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - - 58 - -Constance Ring - -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde -enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å -more sig over i øieblikket; men som de nu under latter -nød desto bedre. -«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. -«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» -sa Constance og la fingeren på munnen. -«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. -«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con -stance triumferende, da klokken straks efter lød med en -heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At -den Alette ikke lukker op?» -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru -Blom og reiste sig. -«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» -Lorck var allerede borte ved døren. -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt -tilbake. -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, -«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha -dem inn.» -De andre lo dempet. -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; -hun stod lyttende midt i dagligstuen. -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» -«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru -Blom, hun stod bøiet over Constances fot. -«Se så -nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun -straks efter og la slumreteppet til rette over henne. -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med -et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i -halvrundingen om chaiselonguen. - - Constance Ring - -59 - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil -«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. -De skulde ha våget å vise ham vekk!» -«Se så, nu ringer det igjen.» -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, -og straks efter viste det sig at hun hadde rett. -«Hvad er det, Alette spør om, mor?» -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. -Ring er -kommet og har én med sig -sier hun, de er i entreen.» -«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. -Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. -«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. -«Jo, ganske riktig -det er løitnanten, kan jeg høre,» -sa Meier og kom inn igjen. -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte -inn. -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol -ellers får -jeg Fallesen der.» -Meier gled ned på setet -hurtig som et lyn. -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! -Hvad tyller dere den -punsjen i dere for -kom inn til mig, skal dere få noe -annet.» -«Men først drikke te,» innvendte Constance. -Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor -det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf -feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på -en stor bakke. -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og -laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og -Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret -at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle -tre tok hver sitt og gikk med. - - 60 -Constace -«Der -var - -har -Falesn - -glemt - -« - -salt,» - -der - -med - -Hvis -Hanse - -Constace, - -kunde - -den -sa - -ropte -det. - -noe - -radikle, - -Ring - -si - -og - -mig, - -hvad - -samenløp -og - -det - -flok - -fortsae - -som -er - -av - -disputen - -de - -al - -fra - -en - -vind - -vil, - -dise - -slag - -berm,» - -måltide - -ine - -hos - -Constace. -«Ja, - -hvis - -noe - -bare - -kunde - -det,» - -sekundrt - -fru - -Marie. -«Men - -det - -på,» - -har - -jeg - -vedbl -og - -tok - -et - -som - -med - -«Det - -vil - -jeg - -gjern - -om - -tro,» -er - -hvad - -alen - -Meir - -den -det - -en - -salighet - -og - -for - -altså - -Ring, - -konge - -og -gjør - -«de - -gjør - -en - -øvrighetn - -- - -kat - -forted, - -et - -sant - -ord,» - -sa - -Falesn. - -«Tak - -inskjøt - -det - -undergav - -alting,» - -fordev - -både - -Marie - -«det - -til - -og - -Lorck, -den - -gjentok - -mulet - -sjeln - -sa -storinge - -fru - -er - -verst.» - -«Øvrighetn?» -«Storinge?» - -sa - -både -ike - -da» - -for - -«Og - -advokt?» - -en -ja, - -trafik.» - -aler - -«Ja - -ike - -også,» - -på -som - -religon -det - -Blom. - -som - -Ring.» - -«Og -nu - -ned - -min - -det, - -folk, -for, - -sant - -rive - -pøbelaktig -var - -for - -gi - -Hanse. - -konge, - -er - -tone, - -å le. - -respktn - -virkelg - -en - -«Det - -betgnl -i en - -Lorck - -altså - -å nedbryt - -nu - -stakr - -til - -man - -ivret -er - -anet - -bruke - -svarte - -sig - -skal - -bestånd,» - -ike - -han -på,» - -gav - -nav - -det - -lensto, - -ironsk. - -frue, -svare - -på - -«Ja, - -en - -sig. - -arbeid -det - -av - -Lorck - -grov, - -klaget -og - -«Ja, - -sa - -kan - -Constace - -svar -hælen - -Marie. - -så - -ike - -han - -å få -på - -i rygen - -spurte - -man -en - -til - -balnsert - -bevgls. - -det?» - -som - -i stand -og - -hendr - -vugend - -hvorf - -«Ders - -vært -stod - -beg - -hans - -«Ja -som - -aldri -han - -tak - -fulgte - -ser, - -altså - -Hanse; - -«tør -lovige - -fru - -jeg - -tilføe -spøre, - -øvrighet, -Hanse - -Wleig. - -legmt,» - -regn -hr. - -i en - -prøvend - -fru -De - -høiestr -tone. - - Constance Ring - -61 - -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek -ten for det?» spurte Lorck. -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke -bedre verdt,» svarte Hansen. -«Det er ingen øvrighet uten av Gud -står det skrevet» -falt Meier inn. -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu -sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. -«Det vilde -nu også vært for meget forlangt.» -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe -heller,» ropte Constance. -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det -nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget -stedse ivrigere frem og tilbake. -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, -«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det -også gjør efter sin overbevisning.» -«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. -Du store Gud —• hvis det altså fikk -makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte -Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse -av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne -der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig -suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så -vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer - - 62 -Constace - -dig - -nu, - -partie - -landet - -er -over - -har - -blit - -hel -«En - -profeti - -nu -sa - -se - -som - -altså -sa, - -så - -in,» - -han, - -våkner - -til - -sa - -fru - -Marie -er - -«Om - -op, - -«Ja, - -jo - -så - -bønde - -drup - -det - -så - -ment - -fru - -å ta - -bare - -—» - -ved - -men -ater - -Ring - -men - -straf - -ine, - -de -mot - -på, - -lovens - -holdt - -får - -bliket - -synd - -ike - -dise - -nes, - -syne - -at - -Meir. -altså - -vendt - -man -ja, - -såne - -det?» -som - -desvr - -Hanse - -Jabæk - -såne, - -er - -grimase, - -ialf,» - -let - -—» - -må - -og - -en - -ja -er - -øine -lofte. - -om - -vakne, - -bønder - -først - -med - -leng -å, - -stakr - -«hvem - -eftr. - -lovig - -hvad? - -bon - -Lorck. - -Wleig - -gjorde - -når - -reaksjon.» - -svarte - -han!» - -Hanse. - -Constace, - -naturligvs,» - -«Han - -forsiket - -at - -han -sa - -«Bjørnso, -og - -høirevalg - -folkerøn, - -«Folkefrøn?» -«Uf, - -frem, -det - -Lorck - -slår - -han - -våkner - -Blom - -klumpfoten -blir - -på.» - -den,» -skal - -gå, - -av -gan - -10. - -De -vil - -megt -nest - -Meir - -rask - -«Som - -for - -Pas - -og - -den - -vist - -skremt, - -linje. - -Lorck - -«Det - -Ring - -Sver - -kan - -som - -rame - -søkte - -han - -eftr - -ord. -«De -si, - -som - -altså - -har - -til - -sen - -at - -ders - -hvis - -ike - -plystre -«Hvor - -øde» - -det - -er - -ganske - -kan - -politske - -De - -man - -kan - -suplert - -kjeltring - -Han - -altså - -sakte - -menskr -som - -så - -«Å, - -en - -det, - -har - -det -«Og - -her, - -retn - -vet - -komer - -an - -på - -om - -et - -opfarend. -vist - -begrp - -om -—.» - -mig -på - -der,» - -vår - -buldret - -side - -det - -er - -—» -retsvidnkap - -instujoer -fulørte - -sigar. - -Meir - -ærlige - -sanhet - -vidnesbyr, -lovige - -ha - -en -skjelord - -overbisng -og - -og - -historen -de - -dog -ærlige - -mig - -«vi - -å bruke -sa - -advokt,» - -mans - -overbis - -Ring, - -sig - -til - -skulde - -hetr - -tend - -Dem -hr. - -«Daned -noe, - -og - -bekvm - -motsander, - -samfundet,» - -ja - -landet - -jeg.» -Lorck - -ter, - -virksomhet, - -å leg - -«ja, - -ike - -vet - -formål - -Hanse. - -og - -resulta -altså - -alt, - -som - -har - -hevd - -i - - Constance Ring - -63 - -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste -venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det -minste er en skurk.» -Lorck brast i latter. -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det -samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på -munnen. -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer -som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest -talt altså landsforvises.» -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru -Marie. -«Ja, gudbevars -og underminerer på alle kanter,» -ivret Hansen. -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og -med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag -rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til -skade for noen?» -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. -«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting -et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? -Det står jo noe -om at forstanden er formørket. -Og hvor skal vi hen -spør jeg Dem -når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? -Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. -De er ung ennu, men -vent nu bare, til De kommer op i årene.» -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke -kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si -holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, -vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, -ja så svikter allting under våre føtter.» - - 64 - -Constance Ring - -«Og når en nu skal dø,» -vedblev Ring med bløtere -stemme, -«så skulde jeg da tro, det må være godt å -kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå -gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. -De fattige, -f. eks. -Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en -av antikristene, som det står om i Bibelen.» -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg -vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet -Hansen. -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av -sigaren. -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag -som helst,» sa han. -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru -Blom i munnen på hverandre. -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. -«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. -Alt -skulde omkalfatres fra grunnen av.» -«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen -overlegen. -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru -Marie. -«Ja, hvorfor ikke? -Denne linkeleringen der nede i -nummer 22 blir vi like nær av.» -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, -«der vil De passe bedre.» -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - - Constance Ring - -65 - -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte -fru Marie, og så redselsslagen ut. -«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» -«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men -selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av -dets bibelske oprinnelse.» -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op -rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist -ikke -rettere jeg skjønner.» -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan -set ham. -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev -Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han -vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er -det ikke nihilisme det, spør jeg?» -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre -godt,» utbrøt Lorck. -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket -Meier. -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. -«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende -over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad -skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. -«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i -dere?» -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. -5 - -Amalie Skram. I. - - 66 - -Constance Ring - -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con -stance sier,» ropte Ring. -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, -Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre -med ham?» spurte Ring. -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt -opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han -bare ugagn.» -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» -kommanderte han. -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster -de satt i dagligstuen og strikket -«alltid så -godslig og munter.» -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes -nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik -stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» -«De mener visst ikke så meget med det, du -jeg tror, -det er mer for å gjøre sig til.» -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke -risk,» sukket fru Blom. -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; -jeg merket jo straks at han var en mann med respekt -for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» -«Ja, Ring -han er fullstendig i sin barnetro.» -«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie -de -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret -«for hun trenger til støtte.» -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - - Constance Ring - -67 - -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr -av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde -veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, -Slikt er jo bespottelig.» -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir -masjonen,» sukket fru Wleiigel. -«Ja, det var nu for meget av det gode. -Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, -jeg -stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne -om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun -var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. -Et barn på seksten år -det var rent uhyg -gelig.» -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. -Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri -å vare,» sa fru Wleiigel. -«Nei, Gud skje lov, -ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid -tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne -møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli -giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru -Wleiigel. -«Nei, men eksaltert, -ja, slikt er jo den rene galskap, -du.» -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte -fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. -Det er jo en viktig sak, ser du.» -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir -gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» -«Men det er nu ofte litt vanskelig» -svarte fru Wleii- - - 68 - -Constance Ring - -gel. -«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, -går det rent rundt, ja iallfall for mig.» -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen -under troens lydighet, Birgitte.» -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma -akk -ja, akk ja, -hvad er vi mennesker -en får gjøre det -som er rett -.» -«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine -til å reise sig. -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren -til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den -spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der -bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe -nytt, da hun bad ham. -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. -«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne -her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» -«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. -«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! -Hvad bestiller dere her?» -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der -nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt -ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte -Hansen. -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. -«Vær nu forsiktig med foten din, Constance -jeg har -ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her -rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God -natt, god natt!» -«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da -fru Blom hadde fulgt sin søster ut. -«Du er jo så glad i -en whist. Ring, mor vil være femtemann!» -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte -han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke -til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» - - Constance Ring - -69 - -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde -mine til å følge eksemplet. -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring -og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. -«Klokken er jo ingenting.» -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• -Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» -svarte fru Blom. -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, -ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. -Og så -skriver han i «Dagbladet».» -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» -sa fru Blom -med en litt stram mine. -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. -I går -var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» -«Med Ring er han nu i familie -ser du.» -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. -Alle damer er rent forhipne efter ham. -Det er nu i grunnen en skam.» -« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. -«Det er såmenn Ring, som -alltid vil ha fatt i ham.» -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer -eller ei,» -vedblev fru Blom. -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen -ner til det, gudbevars! -Men så meget som de to gir sig -av med hverandre. -Ja, det er da ikke noe nytt at folk -skal ha noe å snakke om.» -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. -«God natt, tante!» -»God natt, god natt.» -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - - 70 - -Constance Ring - -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn -er til stede, så kan De tro —» -«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. -«Når de har riktig fine middager, sognepresten • -skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går -det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende -fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa -Lorck. — «Det visste jeg ikke.» -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn -dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: -når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til -de fattige,» sa Constance med en latter. -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. -«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» -sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte -Lorck likeledes dempet. -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg -spør, Meier, om det ikke var Lorck?» -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde -jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. -Constance truet til ham og skar ansikter. -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» -sa han med et innsmigrende smil. -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. -«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» -«Deilige billeder, frue -.» Han gav sig til å vende -bladene for henne. -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. -For -resten, hun liker ham visst ikke videre.» - - Constance Ring - -71 - -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for -nemmelse av nysgjerrig forundring. -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» -«Den, som var så lykkelig» -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, -fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en -skolegutt, som er ivrig i tjenesten. -Fru Blom måtte le imot sin vilje. -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit -tende.» -•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og -kortspillene til side. -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte -hun plutselig og skottet til Constance. -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. -Uh, jeg kunde banke dem.» -Constance 10. -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører -dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring -nokså fornøiet.» -«Uff nei, men mor da!» -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, -ja for du -risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i -dig.» -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er -bare en vane, de har, de likesom synes det hører -til —» -Fru Blom ristet på hodet. -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» -«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. -De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - - 72 - -Constance Ring - -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet -enn spøk. -Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. -Fru Blom så bekymret ut. -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i -en gift kone, vet jeg.» -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. -For en -forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, -mor.» -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du -være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, -forsikrer jeg dig.» -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, -Ring er jo alltid med.» -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to -bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. -Jeg forstår mig ikke på ham.» -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være -sjalu,» sa Constance og gjespet. -«Nei, men som nu i går, Constance. -Der lar han dig -gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. -Det tar sig ikke godt ut.» -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo -rimelig.» -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for -eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet -Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru -Blom grettent. -«Lar ham?» -* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var -litt omhyggelig, Constance.» -«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, - - Constance Ring - -73 - -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på -sa du. -Det var den første aften, jeg husker det nok.» -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring -dertil er han en -mann med for gode prinsipper, -men -du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i -all kjærlighet —» -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. -Fru Blom for i været, men Constance lo -«Det er -Ring som er falt i søvn, -skjønner du vel. -Hør, hvor -trygt han sover —» -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. -«La bare mannen ha fred -—» -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så -usundt —» -«Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. -Uh, -hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, -Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og -I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, -alt i verden. -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk -ket dypt og langtrukkent -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; -hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod -en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet -med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som -nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt -til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne -ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene -var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; -hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så -fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især -husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, -og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut - - 74 - -Constance Ring - -slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og -hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun -ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun -stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var -død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor -vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være -død. -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» -Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. -Constance slo armene om hennes hals og trykket an -siktet inn til henne. -«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen -skal jeg fortelle dig den —» -VI. - -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da -Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom -det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun -atter bli alene med Ring. -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel -det hadde vært -så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på -farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut -vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne -en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne -travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være -i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke -vært langt fra å ønske henne bort. -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel -for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie - - Constance Ring - -75 - -blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at -hun måtte og skulde avsted. -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin -gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot -den kant moren var dratt. -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun -hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver -den hadde vært kjedelig eller vanskelig. -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i -all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske -som hun slett ikke harmonerte med. -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned -på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. -Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med -kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! -Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full -månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om -hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes -hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la -henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle -det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse -mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan - - 76 - -Constance Ring - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde -en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt -som en lirekasse. -Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at -det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og -når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et -vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var -han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde -ikke holde ut hans stemme. -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende -bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i -noe som hindret henne fra å komme bort. -Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om -hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con -stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og -gikk inn til sin mann. -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en -mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt -efter dig.» -Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. -«Hvorfor svarer du ikke?» -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du -nu skal begynne på din gamle manér.» -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig -mine. -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret -«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var -dine venner, jeg.» - - Constance Ring - -77 - -«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite -med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det -står efter.» -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» -«Javisst, ja -jeg er fattig på ord og simpel og dum, -si det bare.» -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og -det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru -ende mine. -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned -over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den -opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. -«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under -haken for å tvinge henne til å se på sig. -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, -som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi -nene og forsøkte å reise sig. -«Sitt stille, -jeg skal lære dig.» Han tok begge hen -nes handledd og klemte dem så det verket. -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun -foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig -og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og -hendene i bukselommene. -«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt -menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til -henne mens han talte, som ventet han på et ord; men -hun åpnet ikke munnen. -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her -. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, -hvordan det vilde gå når hun var reist.» -Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med -dette fæle menneske som hun hatet, -ja, for han var -jo en tølper! - - 78 - -Constance Ring - -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned -over dem. -Ring så at hun gråt. -Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. -Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til -å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape -tålmodigheten -all min dikten og trakten går ut på -å være henne tillags, men det er som å skvette vann på -en gås.» -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun -allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet -over ansiktet. -Ring såtte sig like overfor henne. -«Hvis det stod til mig, Constance,» -han talte i en -meglende tone -«så skulde det aldri bli vekslet et -uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å -sitte og gråte.» -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. -Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» -«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. -Han bøide sig helt over henne, -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et -kyss og vær søt pike.» -Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham -heftig av sig. -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig -sprang hun over gulvet, ut av stuen. -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod -noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som -hun var forsvunnet gjennem. -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal -pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks -efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. - - Constance Ring - -79 - -VII. -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød -selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var -fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var -over. -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det -var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan -komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i -Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt -sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke -værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, -andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig -sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til -høire for villaen. -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i -øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte -så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig -av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant -Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk -av med seiren. -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt -med henne for ikke å rive henne over ende; hun var -svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie -blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu -bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs -med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - - 80 - -Constance Bing - -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at -Constance måtte synes synd i ham. -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men -slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, -og det kom et bedende uttrykk i øinene. -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og -de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan -lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. -Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var -bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter -nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær -lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne -ske kunde nære for det annet. -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet -hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li -denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann -vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i -sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin -gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket -det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til -—. Denne -tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; -hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen -men nei, ikke det engang. -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg -gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. -Monstro om det ikke skulde komme noen -en eller an -nen —? -Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. - - Constance Ring - -81 - -Straks efter ringte det. -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, -men nei -der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. -Det var Lorcks -stemme. -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. -Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese -høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var -utkommet. -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte -innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. -Et -stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu -gjerne ha gitt oss.» -«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul -drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet -er jo et gammeldags begrep —» -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor -den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i -våre —» -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide -pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et -opmerksomt, nesten lurende blikk. -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte -Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd -stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært -dikt og tøv -«Og De vil klandre Kielland, frue! -Hvad vil De med -at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. -Men -forresten -klandre, -det var nu slett ikke menin -gen —» -«Forøvrig tar De feil, frue. -Man døde av kjærlighet -i gamle dager —» -6 - -Amalie Skram. I. - - Constance Bing -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha -mener De?» -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller -lignende —» -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig -alvorlig. -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i -setet. -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti -der er lengst forbi — tror De ikke også?» -«Jo, det vet Gud -ja, det vil si, det er da ikke falt i -min lodd å treffe på slikt et vidunder —» -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert -individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet -igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om -han nøie gransket saken. -«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. -«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig -het er ikke lenger noen kjærlighet —» -Constance lot arbeidet synke. -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» -Det kom med et dunk på hvert eneste ord. -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så -vil det jo si at man gifter sig.» -«Ja, og hvad så?» -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, -som om han meget beklaget faktum. -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et -spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, -da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke -sine egne ord. -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings -evne.» - - Constance Ring - -83 - -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og -arbeidet i den annen. -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten -især mellem ekte -folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op -viskes ut av tid og bruk som alt an -net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne -forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs -alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg -ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne -utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con -stance med et sukk og gav sig atter til å sy. -«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» -fullførte Lorck. -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con -stance og så et øieblikk op. -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist -mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme -lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man -kaller sin utvikling.» -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside -især for kvinnene, -jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift -og så -må det jo tenkes på efterkommerne —» -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne -sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land -som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde -være en velgjerning.» -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men -barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde -være.» -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance -og sukket resignert. - - 84 - -Constance Ring - -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det -kommer an på er jo å være fordomsfri.» -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et -øieblikk op å sy. -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv -hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle -og elske fritt.» -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? -De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke -fore,» sa Constance likegyldig. -«Jeg mente de gammeldagse begreper! -Gis noen -kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke -være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, -som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke -ender med å gjøre -mig gal.» -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen -skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over -legne rolige. -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg -het; hun torde ikke se op. -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, -uff, en sådan scene. -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte -å late som ingenting. -«Nei, det er ikke av den art -det er kommet så altfor -vidt, -det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig -inn i hennes ører. -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei -det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. -«Og det har De naturligvis merket, frue, -De har visst -det like så godt som jeg,» vedblev han. -Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun -sank bakover. - - Constance Ring - -85 - -«Visst, -hvad, -jeg,» stammet hun. -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, -derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at -han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke -tungen til å lystre. -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. -Strid -ikke lenger imot -du er skapt til elskov, og du skal -komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann -som elsker så grenseløst som jeg —.» -Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang -borte på gulvet. -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» -sa hun i en bebreidende tone. -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende -foran henne. -«Å tale slik til mig -det er stygt av Dem, Lorck —» -klynket Constance og så hjelpeløst på ham. -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. -Det gav et sett i Constance. -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som -om hun verget for sig. -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne -stivt. -«Jeg elsker dig, Constance -det er alvor, ganske an -derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt -liv, min sjel, -vil du ikke ta imot det?» -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» -spurte han og trådte tett bort til henne. -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an -net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen -røbet at hun var nær ved å briste i gråt. - - 86 - -Constance Ring - -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig -jeg vil vite hvem du elsker! -Din mann -kanskje?» Han lo hånlig. -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, -og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte -og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje -har gjort Dem noen fortred.» -Hun gikk bort til vinduet. -Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd -og tvang henne til å vende sig om. -«Kokette!» snerret han. -«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. -«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en -åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod -hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig -holdning. -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne -feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig -ydmyket; men vant som han var til å være på høide med -situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med -verdighet. -«Tilgi mig, frue -jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. -«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — -For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. -Men jeg ber Dem, la være å bære -nag til mig —» -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. -«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter -dette?» -«Det vet jeg ikke -i dette øieblikk kan jeg ikke tenke -rolig over saken —» svarte hun. -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det -De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - - Constance Ring - -87 - -Dem -jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» -sa hun. -«Nu ja, -De har å befale,» han bukket og forlot stuen -med avmålte skritt. -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og -rente like mot en av sine venner uten å legge merke til -ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt -inn i øret. -«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre -uten å hilse. -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be -gravet i en fløielspute. -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, -så dypt nede stillet han henne! -Om hun kanskje -elsket sin mann! — -Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig -het kunde hedre henne. -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver -diløst, og alt det grums det skyllet over henne! -Den -Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet -ham -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. -Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot -sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han -å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, -av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde -gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev -avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. -Lorck var iblandt dem. -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be -Lorck. - - 88 - -Constance Bing - -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? -Du -lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men -hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne -gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte -på fingrene. -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, -du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent -med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham -her, altså Lorck syv —» -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har -ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» -«Har han vært nærgående? -Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. -Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. -Constance var nu heller -ikke lett å bli klok på. -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel -ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser -du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese -ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot -ham.» -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham -allikevel?» -«Jagu ber jeg ham! -det er da, Gud hjelpe mig for -meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. -Du er så full -av innfall, at —» -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet -på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde -sagt. - - Constance Ring -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om -noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig -stille ned igjen. -Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun -ikke orket å holde menneskene ut. -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om -aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om -ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, -kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde -skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig -langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller -lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme -for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og -vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde -hun skulde motta. -Hun undskyldte sig med at hun var syk. -Hvad feil et henne da? -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? -Det kunde ikke hjelpe. -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert -og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en -avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn -i den med større liv enn noensinne. -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han -visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han -var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene -bjemme. -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i - - 90 - -Constance Bing - -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde -lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, -mer tilbakeholdende enn før. -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde -med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel -kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for -ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det -rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk -ut gjennem døren. -VIII. -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han -sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und -slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så -ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha -greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem -dem, men Constance bøide alltid av. -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en -aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er -sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at -hun forsvarte Bjørnson.» -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all -tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer -ja, dem har jeg ingen fidus til.» -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. -Naturligvis er hun ham overlegen i -forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke -det.» -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. -De passer ikke. -Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, -han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun -akkurat tåler ham.» - - Constance Ring - -91 - -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. -Den suffisanse! -Og -som han beljer i sig -og sterkt! hans toddiglass er all -tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» -«Ja, det vil si -han har aldri hvad man kaller druk -ket -men altså, det var jo det som skulde gå over -når han blev gift.» -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du -tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam -pene. -«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er -det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En -kan altså få ham til hvad det skal være.» -R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se -efter om hans skrivebord var avlåst. -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt -hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød -henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt -krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke -være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, -men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han -hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo -tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i -ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun -gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen -de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig -med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, -og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. -Formane ham, virke på ham -ja, moren hadde lett -for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor - - 92 - -Constance Ring - -genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig -over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full -og som -lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort -°g gjorde det. -Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte -få hatten fra sig på skikkelig vis. -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men -hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned -på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor -det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, -hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden -av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt -den ene hanske på. -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og -ravet så smått frem og tilbake. -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. -«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for -svant gjennem døren. -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og -gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig -syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og -gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri -maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, -hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker -om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes -sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie -på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. -Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - - 93 - -Constance Ring -sig - -over - -seng, - -trake - -hvor - -op -«Hva! - -for - -aldes - -noe!» - -på -hade - -Ring - -med -til -og - -Ring - -grept - -de -fra -edru - -sa - -trak - -tep -ike - -la - -hens - -nei - -blev - -nest - -pekfingr, -da! - -Leg - -Er - -De - -det - -kan - -Dem - -bare - -tilbake - -på - -til - -puten - -og - -hen. -riktg - -lekr,» - -han - -da, - -og - -av - -vred - -hvisket - -måte - -han. - -stike - -Han - -hånde - -in - -på - -igjen. - -«Uf -Alet - -og - -Alet - -slik - -lempig - -være, - -hals - -Så -bryst - -advren -noe? - -krop, - -kunde - -fro -syne. - -blekr. - -Ring - -skrie - -Dem -over - -lekr - -blev -skulder. - -løfte - -det -til - -hens - -skri. - -«å -hen - -op - -«En - -og - -skjøv - -han -på - -hens - -op, -gjør - -Han - -og - -små - -han - -sig - -og -kom - -in - -noe - -som - -igjen.» - -og -med - -skuldre - -let -mot - -utsøe - -hys,» -noe - -stø, - -linet - -halveis -hand - -lebr - -ret - -skje - -bare - -hvite - -ganske - -og - -han - -de - -famlend - -forskel. - -«Hys, -idet - -i det - -rundig - -klame - -ham -av - -op - -Tept - -var - -av - -vibret -sin - -tryke -sig - -hun - -hveld - -nesbor -han - -barske -i seng - -sig -forskel. - -side; - -dypt -hvis - -stak - -tep - -arme. - -blev -bryst, - -Hans - -med - -i små, - -Alet - -søvndruke - -slåt -hals - -dige - -søvn - -kom - -reist - -hun -nake - -i dyp - -Orden - -forstye - -glode - -lå - -haken. - -hva - -og - -piken - -under - -kan - -vilde - -hans - -De - -pufe - -glathude - -hen. - -ike - -ham -hand - -Hun - -skjulte - -gå - -fra - -sig, -øvet - -en -i puten - -ansikte - -med - -Dem,» - -men - -klynet - -den - -bløte - -berøing - -lamend - -virkng -og - -lot - -på - -ham - -klape - -sig. -Plutseig - -forekm - -net - -og -han - -eftr - -sig -et - -ut - -par - -og - -end - -av -og - -døren - -døren - -var - -lå. - -lampen - -foran - -Med - -dem, -et - -letsn - -i den - -lange, -og - -tå - -liste - -for - -han - -stod - -op - -Constace - -sat -suk - -anspet - -ut - -Der -hade - -åp -snek - -spietun, - -På -sig. - -hun - -bli -kat - -lyte - -kom -til - -dør -en - -Han - -Han -førte - -altså -gå. - -en - -til. - -stile. - -soveærlt -med - -det - -hørte -som - -kjøent - -hvilken - -han - -sakte -var - -fra - -lyste - -støvler; -hørte - -trak -som - -at -Forsiktg - -Alt - -gan - -Ring - -luket. - -minuter. - -smale -over - -det - -strak - -gik - -ut, - -da -han - -han -in - -i - - Constance Ring -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den -broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin -seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn -og la sig. -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun -var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands -kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine -«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og -dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. -Hun hadde vært -der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især -var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til -henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren -på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun -måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». -Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter -henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under -tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var -forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, -ja, Ring, det var nu visst en mann som for -stod det. -IX. - -Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn -kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; -han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet -imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han -kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal -lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav - - Constance Ring - -95 - -net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, -blusset forbitrelsen op i henne. -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var -svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for -å legge i ovnen. -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré -nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. -Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en -sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å -ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun -støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, -at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte -hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og -i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. -Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet -med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det -kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol -let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på -forklæet. -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det -syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt -sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over -gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og -at det ikke vilde lykkes henne. -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun -ut av stuen. -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så -ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det -var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun - - 96 - -Constance Ring - -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å -støtte sig. -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å -passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved -døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den -stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass -og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå -stilling med handflaten hvilende på buffeten. -«Constance -jeg ber dig -hm,» han byttet fot, -«tro mig, -det var, -det var ikke så ille ment som det, -som det kanskje så ut.» -Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. -«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig -jeg mener forekommet dig underlig» -—. Han -stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. -«Men jeg forsikrer dig til at -ja, bare du vilde tro -det var, -ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, -noe som -stakk mig -jeg begriper det ikke seiv.» -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad -han sa eller ei. -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, -ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op -til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. -«Jeg vet ikke hvad, -ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under -danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine -kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå -forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut -ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor -hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - - Constance Ring - -97 - -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt -op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene -strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse -av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne -til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde -hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor -under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt -om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin -lodd, da det intet var på ferde. -Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, -men -nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! -Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på -den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han -kunde være så lumpen og så svinsk. -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut -holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud -hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem -lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; -derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som -tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve -med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud -eller mennesker forlange. -«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» -lød det plutselig like ved hennes øre. -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt -yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed -mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det -knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding -let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og -nådde huset hvor Hansens bodde. -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til -Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, -7 - -Amalie Skram. I. - - Constance Ring -på dette punkt vilde de forstå hverandre. -Hun gikk op -og ringte på. -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. -Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig -stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på -rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. -En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran -den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av -gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, -reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. -«Hvor hyggelig, Constance, -det var riktig pent av -dig, -ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef -ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes -hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for -å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes -hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt -og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine -møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes -hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at -hun klynget sig tettere til henne. -«Å Marie -du må hjelpe mig, -jeg er så ulykke -lig —!» kom det omsider med brutt stemme. -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig -høre.» -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, -jeg kan det ikke» -og så fortalte hun hvorledes sakene stod. -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden -plassen for et bekymret alvor. -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - - Constance Ring - -99 - -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. -Det har ikke stort på sig, du.» -Det var Constance som om grunnen sviktet under -henne. -«En gift mann i sin egen spisestue -med sin kones -tjenestepike» -stammef hun. -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. -Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes -både Rikard og jeg.» -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie -skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke -hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte -hun. -«Jo, det skal Gud vite, Constance, -men du må huske -at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li -vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, -som du f. eks.» -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved -å kvele henne. -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet -uvilkårlig hendene. -«Ja, ja, Constance, -du får nok lære om igjen, du -skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner -tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all -den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen -nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av -navn. - - 100 - -Constance Ring - -Constance blev sjelesyk av å høre på det. -«Men du gode Gud!» -ropte hun til sist, «hvis dette -er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er -da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all -verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» -«Som tyrker og hedninger! -Jo, det vilde være her -lig.» -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad -vi gikk inn til.» -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse -snakk. -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så -uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede -og så elsker han dig -virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» -Constance lo bittert. -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. -Du kan ennu -få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — -jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con -stance hånlig. -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal -du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam -men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries -stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. -Det blev en pause. -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem -for sig. -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om -hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con -stance? Det var å ha en mann som var svak for -drikk.» -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — - - Constance Ring - -101 - -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med -en mine som om hun var forberedt på alt. -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, -at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. -Han drikker for å døve sig.» -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi -han er gift med mig.» -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være -så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse -inne i sig. -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan -jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til -han er jo borgerlig ruinert.» -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og -reiste sig. -Marie gikk ut i entreen efter det. -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom -tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med -Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke -har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef -tertiden. -Er det ikke det, jeg skal?» -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men -når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil -du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance -var ferdig. -«Nei for Guds skyld la mig slippe! -God natt.» -«God natt, Constance.» -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da -Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til -ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han -hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne -hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; -—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - - 102 - -Constance Bing - -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, -——. Ring -lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for -holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore -falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev -noe videre av det. -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett -som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde -spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken -om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun -vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han -sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. -Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til -å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var -Constance alltid sånn -det var hennes skyld at det gikk -så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel -duer —• -— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; -av og til stod han ute i entreen og lyttet. -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen -var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod -som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. -Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre -inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut -og lukket op. -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og -tok fatt på aftenavisen. -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit -tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og -hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort -til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, -Constance?» -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. - - Constance Ring - -103 - -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte -han. -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker -ikke å høre på dem.» -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig -hvor» -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, -«når du står i forhold til min -tjenestepike —» -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. -Hvis du vil -ha henne -så værsgo, men så får du la mig være i fred. -Jeg er gått inn på å være din hustru -det er galt nok, -men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» -Hun -reiste sig og vilde forlate stuen. -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så -attråverdig som i dette øieblikk. -Hun var en helt an -nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn -som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for -henne. -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» -ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har -visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd -å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, -nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i -støvet og kysser dine føtter, -jeg bryr mig ikke om -noen i verden uten dig -hvad du så enn tror.» Han -holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» -«Ja, jeg vet det, -jeg vet det, og det er min evige kval. -Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. -Og så under -liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du -holdt av mig -jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con -stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen - - 104 - -Constance Ring - -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din -kjærlighet, det er det som er skylden.» -Stemmen -blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i -hennes kjole. -«Reis dig op, -du er full,» sa hun uvillig. -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con -stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf -fet hund. -«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du -sier at du har tilgitt mig.» -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. -«Men -hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. -«Nei, Constance, -det er sant, det er altfor sant, -å, -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk -og ære for det; -når du en gang har fattet tillit til mig -på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi -jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri -har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at -det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for -uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, -og han holdt med begge hender hennes kjole, som han -kysset. -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. -Hun bøide hodet og begynte å gråte. -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å -ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig -ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig -røre, Constance.» -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, -«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt -liv.» -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk -ta -mig til nåde og ta mig på prøve.» - - Constance Ring - -105 - -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over -for ham. -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det -er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt -fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg -kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» -«Ja, det kan du stole på, Constance.» -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem -dig og henne.» -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det -være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok -det.» -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen -til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så -uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun -ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å -svare på. -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, -nei, du må -være viss på jeg taler sant -—» -«Var det første gang du gjorde, -gjorde sånn med -henne?» -«Du hører jo det, Constance. -Hvorledes skal jeg -kunne forsikre det, -hvad kan det nytte, når du ikke -vil tro mig.» -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på -pinebenken? Å, Constance, spar mig, -jeg er så skam -full, la det nu være nok.» -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit -til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke -kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde -rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na -turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke -like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var -Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. - - 106 - -Constance Ring - -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil -gjøre det?» spurte hun halvt bedende. -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, -skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig -sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte -henne forsonligere. -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store -tårer trillet ned over hennes kinner. -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op -for å omfavne henne. -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» -«Men din hand! Din hand, Constance!» -Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet -sig over den som en menneskeeter. -«Og så sier jeg Alette op til påske.» -«Naturligvis, Constance, -vil du ikke helst hun skal -gå straks?» -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. -Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» - -X. - -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon -torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert -universitetet, dreide Hansen til høire. -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; -han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen -«du må jagu se å få jenten på dør -ja, -for nu kan altså enhver se det.» - - Constance Ring - -107 - -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut -selig til å bite på sin høire pekefingernegl. -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for -leden?» -«Nu? Så kom med det, mann.» -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det -samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» -«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe -brilsk. -«Naturligvis -jeg forsikret at hun tok feil; men hun -bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han -hadde snedrev i ansiktet. -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, -«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i -huset.» -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, -Hansen.» -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, -at —» -«Hadde hun mistanke?» -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig -til at det vet hun altså -og allikevel. Ja — våre koner -er da utrolig umistenksomme. -Det kommer vel av at -de er så meget bedre enn vi —» -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet -over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte -sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane -sannheten som Marie. -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone -ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en -lei historie -pokker så kjedelig -og altså, ja, det gjør -mig ondt for din kone. -Drive på slik i sitt eget hjem -det er noe svineri, du -» -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul -dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag - - 108 - -Constance Ring - -bakefter. Og dessuten -det er lett for dig å snakke -Men med en kone som Constance —» -« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk -henne vekk med det samme altså.» -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter -» -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie -for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor -huset hvor han bodde. -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da -han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at -Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med -sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte -straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes -å være en fengslende bok. -Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter -den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han -Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så -smale og hvite. -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. -Bare dette med Alette -gikk i orden. -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, -Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. -Men -slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull -det var jo henne han elsket —. -Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt -ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! -Tenk, om -det kom op! -Han brast i sved, og så bad han til Gud -at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru -det var jo henne han -tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde -skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den - - Constance Ring - -109 - -allvidende, som -det var han sikker på -også hadde -tilgitt ham. -Når han nu bare kunde komme sig til å -stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han -ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk -på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. -«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte -han, da han gikk gjennem dagligstuen. -«Nei,» sa hun uten å se op. -«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe -om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra -henne. -Constance ristet på hodet. -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt -over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» -Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde -gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, -men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han -da gå med uforrettet sak. -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. -Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst -nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, -nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk -heller ikke så meget i den senere tid, -det var jo aftener -da han av sig seiv forlangte te. -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden -komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og -hadde en slags rett til hennes kjærlighet -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun -seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort -henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare -vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun -kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al -vor søkte å vise ham litt kjærlighet -det så da virkelig -ut til det -. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale -med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet - - 110 - -Constance Ring - -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine -fordringer til lykken. -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, -og straks efter trådte Marie inn. -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde -sitte en stund, og tok derfor tøiet av. -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance -og gikk ut for å gi Alette beskjed. -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå -imellem dem. -Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av -småbordene som Constance hadde stillet der for øie -medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev -blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel -så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig -med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen -nem. -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun -aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord -hadde hun verdiget henne. -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et -sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i -Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var -dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet -det kunde Marie gjerne latt -være med, for hennes skyld i det minste. -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, -mens hun rørte om med teskjeen i koppen. -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con -stance likegyldig. -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden -ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for -folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» -«La henne vise sig -hvad er det du sitter og snakker -om?» Constance så forundret på Marie. -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - - Constance Ring - -111 - -«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt -høist fruktsommelig.» -Constance slo hendene sammen. -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» -«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» -«Men så se da på henne!» ropte Marie. -«Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op -dage det —» -«Nei, at den Alette! -Uff, det er da en vemmelig hi -storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine -miner. -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente -Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om -hun har naturligvis en kjæreste?» -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, -men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig -og som kommer for å ta avskjed. -Nei, pikene nu for tiden!» -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill -«det er så leit å si det til henne.» -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke -sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme -med spørsmål.» -Constance så motfallen frem for sig. -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden -jeg vet -en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en -dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. -«Ja, takk, det var jo godt, men —» -«Du betenker dig vel ikke. -Hør, Constance -av an -stendighetshensyn, om ikke for annet -tenk, når her er -fremmede, og herrer, -det er jo til å synke i jorden av -undseelse over —» -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier -mig -—» -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- - - 112 - -Constance Bing - -bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var -ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det -fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall -ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? -Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme -sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an -nen side hadde han godt av det også. -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte -hvad fruen ønsket. -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks -på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder -lig at hun ikke hadde sett det før. -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde -likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte -Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men -det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert -famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på -noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så -hun rett ned for sig. -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump -stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det -jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre -om det. -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli -slik som -De har stelt Dem,» vedblev Constance. -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i -neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som -Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun -visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - - Constance Ring - -113 - -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con -stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes -ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og -skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av -et elektrisk apparat. -«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av -brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig -ja, det gjorde jeg -det gjorde -jeg, -det var for Deres skyld, frue, -for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. -Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, -ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, -tenk på Deres kone -sa jeg.» Her glapp -stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, -nåde! -Å, -Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp -nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og -litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer -sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum -met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen -rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. -Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning -ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen -nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske -var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm -flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med -lidenhet. -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in -gen hjelp i å ligge her.» -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun -slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. -«Vet han -jeg mener Ring -om, -om, at De er i en -sådan forfatning?» spurte Constance. -«Ja,» hvisket Alette. -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» -8 - -Amalie Skram. I. - - 114 - -Constance Ring - -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker -nok?» -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om -igjen. -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - -XI. - -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge -aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for -sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun -hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik -kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta -Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen -dene. -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig -ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til -det var -hun på det rene med, -så var det jo best hun skyndte -sig til ham. -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon - - Constance Ring - -115 - -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller -tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; -det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, -hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, -men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra -henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet -gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. -Bare disse hammer -slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme -eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe -apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem -og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun -på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt -og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen -komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles -fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. -«Nei —» blev det svart i en uviss tone. -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en -smule mot. -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. -«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og -gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte -sig på en måte under pikens kommando. -«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame -mitt -navn er fru Ring.» -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, -hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» -derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som - - 116 - -Constance Ring - -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til -bake og sa: «Værsgo.» -— -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, -fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv -teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om -kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved -vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov -nen brente det med en sterk, durende lyd. -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. -Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig -avstand. -«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, -hvorfra han hadde reist sig. -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: -«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» -hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, -jeg er med glede til tjene -ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, -det er nødvendig å begrense sig. -En skal -jo også ha tid til sine prekener —» -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og -pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta -gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem -med?» -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun -holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min -mann.» -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. -«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det -for meget godt,» sa han nesten bedende. - - Constance Ring - -117 - -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. -«Vil De være så god å si mig, hvor -ledes jeg skal bære mig ad —» -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore -havende.» -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen -menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance -rolig. -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke -sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» -Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den -derved på gulvet. -«Husk at det står skrevet —» begynte han. -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt -hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å -storgråte. -«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» -vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker -på stolen hun satt i. -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller -hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad -Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen -føier alle ektefolk,» ropte Constance. -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er -ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje -ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over -brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har -lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - - 118 - -Constance Bing - -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente -like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av -de mest übotferdige.» -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses -sa til jødene.» -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. -«Atter et tegn på vantro. -Så lenge Herrens menig -het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss -ved. -Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De -kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør -hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som -lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese -Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom -gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste -sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å -spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem -men brast av sinnsbevegelse. -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han -med en apostolisk håndbevegelse. -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av -hodet. -«Hvad sier De! Arme, arme frue, -skulde det være -mulig, skulde det virkelig være mulig —» -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til -den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres -ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo -hun hendene for ansiktet og hulket sårt. -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let - - Constance Ring - -119 - -ter det sorgbetyngede sinn. -Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. -Akk ja, menneskenes syn -der er blitt såre store iblandt oss.» -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en -blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen -var blitt rolig. -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så -hennes utålmodige hoderysten. -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn -syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» -Pastorens tone lød med ett opirret, som -om han satt og forsvarte sig. -«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, -som er -hans —» avbrøt hun ham. -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne -med målløs forskrekkelse. -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han -sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte -ikke lide! -Og De er viss på,» vendte han sig til Con -stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» -«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. -«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og -beveget fingrene som om han toet sine hender. -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg -har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt -blikk. -«Nei, nei, frue -slik må De ikke tale, det røber en -sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste -grunn er ukristelig.» -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er -da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be -var ditt hjerte frem for alt det, der bevares -står det -skrevet.» - - 120 - -Constance Ring - -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og -ventet på at han skulde tale. -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en -stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, -«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige -beste.» -Hun flyttet sig urolig på stolen. -«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som -kan skaffe fred i våre sjeler —» -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne -opmerksomt. -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen -er barmhjertig.» -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes -holdning blev plutselig utfordrende. -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, -De bør ikke -bryte Deres ekteskap —» -«Det er ikke mig som bryter, -det har han besørget!» -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil -nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke -den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. -Tro mig, det er salig å tilgi» -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, -dirrende av harme. -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi -kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil -og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. -«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» -«De forferder mig, frue -De spotter Gud i Deres syn -dige tale.» Det lød strengt. - - Constance Ring - -121 - -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte -hun og reiste sig. -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent -på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt -Dem kan bare Gud hjelpe. -Jeg har gjort det -som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, -når De ikke vil la Dem lede av skrif -tens ord, så har jeg ikke mer å si.» -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be -grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var -far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen -mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten -fiendtlig blikk. -«Her er forholdet forskjellig. -Når en kvinne faller -på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så -dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet -må ansees for besmittende.» -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke -lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance -trossig. -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han -ventet hun vilde gå. -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun -og tok sin muffe. -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til -å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så -ja, jeg skal med fornøielse ekspedere -den videre for Dem.» -Hun takket og sa farvel. -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og -ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa -presten med bekymret mine. -«God natt, frue!» -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - - 122 - -Constance Bing - -XII. -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk -stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn -bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel -bodde. -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, -svarte piken som lukket op. -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag -ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun -kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt -hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, -med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. -Huttitu, hvor hun -ristet ved disse minner. -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe -borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den -store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise -stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt -tes med det dempede, røde lampeskinn. -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, -hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår -var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med -pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, -rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for -verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke -stokk. -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så -sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en -kopp,» spurte hun. - - Constance Ring - -123 - -«Nei takk, tante, slett ikke det, -jeg vil tale med dig.» -Fru Wleugel så stussende på henne, -det var noe i -stemmen som foruroliget henne. -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte -Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt -overtøi, og endte med å si: -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er -ordnet.» -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn -vikene. -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og -så alvorlig på henne. -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden -skapelig hulken. -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet -tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så -slett tror jeg ikke om dem.» -«Stakkars kjære Constance min -Gud skal vite, jeg -føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at -å Gud, -å Gud -det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig -» -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med -hånden over øinene. -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef -ter, «ja, for slik gikk det mig også.» -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet -på kne foran henne. -Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys -set henne på håret. -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at -vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så -vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, - - 124 - -Constance Bing - -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, -så er deres vaner blitt dem for sterke. -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du -ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne -få mig gift?» -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil -du forstå allting bedre, -en får gjøre det som er rett! -Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk -kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim -mer, -ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. -Av -to onder får en velge det minste —» -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg -hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og -reiste sig. -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan -ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. -«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din -ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste -hindring for å nå lykken i livet.» -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det -fører så ikke til noe,» sa Constance. -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig -omkring. -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. -Og Ring, hvad sier Ring?» -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, -og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, -før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden -som til advarsel. -«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, -jeg kan ikke tåle det!» -«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste -du må da -høre hvad Ring —» - - Constance Ring - -125 - -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier -jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg -gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet -med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. -«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. -En skal gjøre -det som er rett —» -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky -— avsky og forakt. -Jeg tåler ikke åse ham, -jeg blir -gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, -«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det -bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan -dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! -Var din mor her, hun vilde -tigge og trygle dig om å vende tilbake -du kunde ikke -volde dine foreldre en større sorg, Constance, -du kan -tro, det er sant hvad jeg sier.» -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet -i hendene og våndet sig høit. -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild -pike. -Jeg skal følge dig. -Vi tar en vogn, så skal jeg -tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. -Du skal -få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges -snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så -reiser du til Molde -det skal være, som om Ring ikke -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con -stance —» -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var -smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. -Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener -gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa -med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - - 126 - -Constance Ring - -tante, så går jeg like bort og dreper mig -nu kan du -gjøre hvad du vil.» -Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at -her nyttet det ikke å overtale. -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con -stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare -streber efter å gjøre det rette, jeg. -Når du er så despe -rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, -ja, i Guds navn.» -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som -hvilte på stolryggen. -Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev -med blyant de ord til Ring: -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun -er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» -Så sendte hun piken avsted med brevet. -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med -blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. -«Se så, -her en skammel til føttene, -ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så -nu sitter -du godt.» -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun -nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du -skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om -det, Constance?» -Hun nikket. -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet -den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, -geskjeftige skritt. - - Constance Ring - -127 - -XIII. -Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese -grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem -hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. -Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. -Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig -skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai -. Hver gang eiermannen til det -navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun -stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, -som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten -Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. -Til sist stilnet gråten av, det kjentes, -som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt -og holdent tørket ut. -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et -rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk -et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe -og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til -å glatte på sengeteppet. -Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om -hun visste hvor fruen var gått hen. -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte -at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil -let sig op i døren til pikeværelset. -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den -ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret -var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam - - 128 - -Constance Ring - -menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig -hikke. -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; -noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og -søkte å slå an en spøkende tone. -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, -som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde -lig, da hun sa: -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» -«Men dette går pinedød ikke. -Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. -Svært, så det viser sig -på dig alt.» -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette -uten å røre sig. -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. -«Ja.» -«Hvad tid?» -«Nu for en stund siden.» -Ring blev blek om nesen. -«Har det vært noen?» -«Ja, fru Hansen var her.» -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot -dig vel ikke merke?» -«Merke? -De sier jo seiv at det er synlig nok.» -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» -Hans holdning var så truende at Alette under andre -omstendigheter vilde vært redd. -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var -kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot -henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - - Constance Ring - -129 - -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken -men du skal få vite, hvad det betyr å -bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an -siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for -et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun -sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. -Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det -andre.» -Hans raseri var plutselig som blåst bort. -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han -med helt forandret stemme og gikk fra henne. -Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, -som tok kraften fra ham. -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for -over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev -grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. -Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf -feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han -tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con -stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. -Det vilde bli fanden til -sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, -det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne -gang. -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, -han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. -Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, -9 - -Amalie Skram. I. - - 130 - -Constance Ring - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte -setninger: «Ja, ja, -du store tid, -nok utav det -Constance har nu seiv skyld -Constance, -å, den el -skede, deilige Constance!» -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. -Hadde hun bare villet — å, å, -for et liv! Men -heretter skulde han være henne tro, -og han skulde -ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for -milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev -rørt, og noen sten var hun ikke -nei, noen sten var hun -ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. -Han -gråt igjen -det lettet. -Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun -kunde være -klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? -Nei, var det likt, -han slo ut med begge -hender. — -Hun skulde nu vel aldri -nei, nei -nei -han stampet i gulvet • hun skulde -han skalv fra -isse til fot. -Han vilde be -å, så inderlig —, han fol -det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. -Han lå ennu på kne, da det ringte. -Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over -terskelen. -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe -hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i -dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor -lig hun fant saken. -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk -og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve - - Constance Ring - -131 - -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke -fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det -andre. -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, -jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og -søkte å samle sig. -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg -tror, jeg mister min forstand.» -Han vendte sig mot veggen og gråt. -«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å -se en mann således -De må ikke gråte, Ring.» -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det -samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta -sorgen fra Constance,» sa han snøftende. -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter -er det for sent,» sukket fru Wleiigel. -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus -set nesen, «men så får en også lide for det.» -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det -verste, Ring.» -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var -altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale -med Constance?» spurte han. -«Bare det ikke angriper henne for meget -hun er så -ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» -«Og hun sier hun vil skilles?» -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det -ikke, Ring.» -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal -gå straks, hvis jeg merker det er henne imot -Bare -et eneste minutt,» bad han. -«Jeg skal spørre henne.» -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - - 132 - -Constance Bing - -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, -jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun -henne?» -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og -gikk varsomt over terskelen. -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til -tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, -hadde hun bare ristet på hodet. -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å -løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt -og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak -ken. -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— -Men hvad kunde det være -for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: -«Constance —» -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — -Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse -brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding -på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned -på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, -rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun -op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk -så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem -den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot -noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende -lig fikk tendt lys. -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - - Constance Ring - -133 - -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. -Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, -falt de tungt tilbake igjen. -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» -sa tanten. -Ring avsted. -I forening med piken, som imidlertid var kommet til -stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau -de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken -og fikk knappet op kjolen og korsettet. -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn -fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og -snart var hun kommet ganske til live igjen. -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; -med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst -og gjorde en avvergende håndbevegelse. -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. -Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt -sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. -Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme -tidlig igjen neste morgen. -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con -stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag -var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne -lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen -lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i -angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks -rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at -det ikke var tale om at hun skulde hjem. -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet -med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte -han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod -han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, - - 134 - -Constance Bing - -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så -slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, -hun skal -så sant -hjelpe mig Gud, amen.» -XIV. -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. -I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun -et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og -kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte -dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all -sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så -bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen -måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. -Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for -skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for -å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til -bake med den innvending at hun var for svak til å tenke -på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. -Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av -Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av -tanten var blitt underrettet om det som var foregått. -På det første brev svarte Constance tilbake at hun -heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings -hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om -den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder -lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den -sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - - Constance Ring - -135 - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste -bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren -henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke -hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn -rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min -net henne om så mange småting fra hennes tidligste -barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde -krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt -hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde -vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor -måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til -alle, alle tider. -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til -bokstavene viskedes ut av hennes tårer. -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. -De første ganger gikk Constance ut av stuen når han -kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la -det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still -ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance -kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han -henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags -selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som -hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist -spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var -døv. - - 136 - -Constance Ring - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen -på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og -hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i -verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så -dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de -ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før -støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var -noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin -hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke -et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis -hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men -det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad -ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en -av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine -ikke kunde måle. -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød -vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men -som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl -på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til -farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, -han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn -hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: -«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand -at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er -aleneste en ærlig tviler.» -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at -Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt -tilbake til sitt konservatorium. -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» -tilføiet hun. -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - - Constance Ring - -137 - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig -uhyre melan -kolsk.» -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de -vanskelige?» -«Nei, du kan godt spille dem. -«Når ditt øie på mig -lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. -Nu arbeider han -nok på noe større.» -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små -moro de hadde hatt sammen. -Det gikk op for henne -at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut -trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod -med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be -vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig -skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, -og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, -og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. -Hun vaktes ved lyden av et navn. -«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i -pannen; hun satt og broderte. -«Ja, hvad synes du! -Noe så latterlig —» sa Marie. -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av -det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans -skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid -synke. -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han -har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær -lighet. -Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring -at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der -over er Ring blitt rasende -du er flyktet til tante Wleii - - 138 - -Constance Ring - -gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. -Du hører, -de er ikke i forlegenhet med å finne på.» -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av -vrede. -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede -penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han -selger sine bankobligasjoner —» -«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» -svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette -vrøvl -han, som vet beskjed.» -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» -spurte Constance. -«Ja -du vet vel det skal mindre til enn som så. -Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — -Fru Marie så bekymret ut. -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel -humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles -det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du -tro.» -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con -stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det -. -Men det blir så fælt for dig. -Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort -det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og -pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, -kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt -det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes -jeg.» -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med -medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» -sa Marie. - - Constance Ring - -139 - -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun -støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. -Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde -si mer. -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. -«Forresten, tante -han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. -«Hvem -uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan -historie.» -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. -Jeg traff -ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance -med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det -var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» -Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord -ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og -hulket. -«Å nei, Constance. Constance min -hvad er det nu, -barnet mitt?» -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be -vege lebene. -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! -Aldri får jeg -fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, -hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise -stuen for å fore kanarifuglen. -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var -kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et -par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det -på gulvet og trampet på det. -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde -lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som -våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og - - 140 - -Constance Ring - -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli -tanken ut. -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• -de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd --—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som -han, når de alle holdt med ham — — -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte -man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? -XV. - -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance -skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til -å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. -De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde -de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten -begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la -sig si. -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde -hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite -sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst -for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, -akk ja, en får gjøre det som er rett.» — -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags -pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote -som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å -løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. - - Constance Ring - -141 - -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun -og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» -«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et -utålmodig barn. -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa -tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner -lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde -løs hast. -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» -«Barnet,» gjentok hun. -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til -tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» -Constance rørte sig ikke. -«Det var jo det beste for det stakkars kre, -ja, for -alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør -all ting vel til slutt.» -Constance foldet armene over brystet og stirret frem -for sig. -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om -i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop -pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk -med en som vilde gifte sig med henne. -De har nok vært -forlovet —, han var svært ute av det med det samme, -tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan -hun reise sig igjen, -det var moren, som fortalte det, -hun er gangkone her, husker du -og det var nu virkelig -pent og kristelig av ham. -Og nu Constance,» tilføiet -hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved -henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander -ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - - 142 - -Constance Ring - -drøm.» -Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og -flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. -«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og -det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som -ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det -nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø -mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter -sitt igjennem. -Jeg har aldri fortalt dig hvordan det -var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel -stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde -få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det -gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, -hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var -skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • -bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være -som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, -det blev bare verre. -Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da -det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det -ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, -og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar -mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes -jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det -forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg -riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, -for da var lille Conny også -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss -alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og -sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre -og viser oss at det er så mange som har det meget verre, -og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - - Constance Ring - -143 - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til -det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med -møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte -Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er -Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med -inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på -sitt værelse. -Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til -bake til Ring. -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan -ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte -med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke -var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de -kunde få henne til. -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance -gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket -i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det -samme de stod ferdige til å kjøre bort. -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. -Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. -— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet -svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette -hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege -til å skrive noen ord tilbake. -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn -flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten -med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - - 144 - -Constance Ring - -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs -at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i -øinene. -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev -moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid -var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen -for snikende nervefeber. -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» -skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, -blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, -hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn -til ham.» -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge -tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. -Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun -nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? -De var jo alle av den mening, -så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. -Og i grunnen, -det blev jo bare spørsmål om en tom -form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo -ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud -livet var visst ikke verdt all -den kvalm, -og hun var dessuten så trett, så trett. — -Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, -og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon -danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende -tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede -betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde -ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - - Constance Ring - -145 - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. -Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval -han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven -het og kalte henne sin frelsende engel. -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun -hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt -i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull -reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm -met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp -selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer -hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. -XVI. -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som -en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde -av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å -være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, -for -at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte -bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til -god natt. -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand -hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun -nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye -tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede -over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer -i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, -forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 - -Amalie Skram. I. - - 146 - -Constance Ring - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! -En snak -ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. -Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den -blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av -hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle -dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han -med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, -det var så uhyggelig -for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd -o. s. v. -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig -slått bort. -Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. -Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans -ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han -ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par -dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg -over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger -i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med -forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev -flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å -lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord -om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse -hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, -stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con -stances indignasjon fortok sig efterhånden under den -sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med -den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns -plagsomme overheng. -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - - Constance Bing - -147 - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun -ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han -bare med møie fant inn på sitt værelse. -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han -ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte -legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget -over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at -han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, -«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, -må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte -sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til -å, Constance, du har synd -for det —» -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. -- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance -tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner -likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og -strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i -de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for -ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant -stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres -elendighet. -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk -veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket -og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å -tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var -verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret -opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - - 148 - -Constance Ring - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett -værelse og felles kjøkken for flere familier. -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør -fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke -hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det -ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme -tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde -satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De -spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne -vedkommende familie. -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk -pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til -venstre. -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte -kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod -på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op -og trådte over terskelen, fulgt av Constance. -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på -den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, -fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange -rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av -denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam -mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått -stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet -jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man -spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under -vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store -øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - - Constance Ring - -149 - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget -smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. -Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung -sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike -rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær -for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet -lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de -kalkete vegger. -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa -Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det -her han bor?» -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til -sengebenken. -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. -«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til -sengestedet. -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket -Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie -som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til -stede?» -«Nei,» blev det svart. -«Er hun på arbeid?» -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra -spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. -«Ja,» var svaret. -«Har du ikke en til?» -«Nei,» hvisket hun. -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru -Marie på papiret. - - 150 - -Constance Ring - -«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. -«Ute og ber.» -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru -Marie med forskremte øine. -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, -kom la oss gå.» -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte -sig mot døren. -«Nei,» hvisket barnet. -«Kan kan ingenting få?» -«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con -stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på -en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. -Hun forstår naturligvis -ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. -«Ja-a —» svarte barnet. -« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru -Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op -på gaten. -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av -nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut -igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som -om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på -dør. -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. -«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun -ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned -latende. - - Constance Ring - -151 - -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på -hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De -er forarget. -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro -å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så -vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi -får så finne vi som losserer i stuen over dom.» -«Drikker mannen?» spurte Marie. -«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe -holden. -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere -andre.» -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei -sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og -turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et -sukk. «Hvad lever de av?» -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom -en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. -«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk -lever a!» -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con -stance. -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, -— e vet inte, e.» -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det -samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a -op korsom er.» -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror -De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med -lidende tone. -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; -hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av -den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de - - 152 - -Constance Ring - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel -drende livlig: -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, -nu låg -hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la -ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, -dem kan høre snorkinga -helt her ut, -og et slikt svin som han e -no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» -hun måtte stanse for å trekke været. -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» -sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru -hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med -søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. -Ja, de forstås,» føiet hun -til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir -hu jo fakka og satt fast for kjueri.» -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, -ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to -damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben -diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige -trengende.» -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte -Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk -av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av -tusen.» -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til -dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur -ligvis.» - - Constance Ring - -153 - -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» -«Hvad kommer det mig ved? -Når de nu sitter og -sulter. -Jeg synes det er rimelig at de gjør både det -ene og det annet.» -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; -man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for -de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på -denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke -nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! -Det er en for -brytelse! -Opdra dem til å leve av almisser, det demo -raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som -kveget og vente på mer.» -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte -Marie. -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som -gjøres er galt, oprørende forkjært.» -Marie vendte plutselig hodet og så på henne -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på -stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er -du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene -formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter -var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie -og gikk op. -— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, -og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og -sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. -«Har hun vært her før?» spurte Constance. -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne -komme.» - - 154 - -Constance Ring - -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i -spisestuen.» -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren -et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim -mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en -brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det -chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde -vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann -folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole -skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. -Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender -holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst -fremstående mave. -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for -midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå -hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde -et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte -underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som -om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på -kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun -var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun -efter et øieblikks betenkning. -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast -løs skiften. -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen -om vi får av fattigpleien?» -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må -jo trenge gresselig til det.» -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor -sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. -«Er han vanfør, Deres mann?» - - Constance Ring - -155 - -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen -de ble, mens han for til sjøs -han falt -ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet -som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med -dette. -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, -kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk -og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe -rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss -andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og -hendene var uavlatelig i bevegelse. -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange -barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» -spurte Constance i en misbilligende tone. -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» -Svaret irriterte Constance. -«Men nu de uekte barn da -tror De også at det er -Gud som sender dem?» spurte hun. -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket -konen fromt. -«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp -å få flere barn?» spurte så Constance. -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve -sammen. -Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes -kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette -kvinnemenneskes munn. -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, -«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg -hørt.» -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med -et sukk. - - 156 - -Constance Ring - -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det -samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het -Fredrikke, er det Deres barn, det?» -«Nei, -det hadde han da vi giftet oss.» -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. -Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte -til konen. -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente -hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig -frem.» -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk -ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre -sammen på sitt kne. -Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent -uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun -hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende -øine. -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte -en femkroneseddel ut imot henne. -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet -på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes -blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet -hodet, rant tårene ned over hennes kinner. -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. -«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn -musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så -ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. - - Constance Ring - -157 - -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av -fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen -og gikk. -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde -hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det -stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod -uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med -vemmelse. -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut -skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som -så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, -som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis -handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine -. Hadde da -suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men -neskelig følelse! -Intet begrep om ansvar, -ikke engang like overfor -disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å -sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer -og pine -! -Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte -barna, en fikk finne sig i hans vilje, -det var alt det -svar de hadde. -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men -neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den -føde de fylte sig med i øieblikket —? -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å -hjelpe dem, -det var jo å kaste i et bunnløst svelg, -for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i -pølen. -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, - - 158 - -Constance Ring - -det var jo ingenting å gjøre, -bare å ta på sig en lidelse, -som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. -Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den -stå for å utdele dem til de riktige trengende. -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det -lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig -til å lese. -XVII. -En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii -gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men -lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over -stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter -lampene. -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes -fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt -brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. -Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen -og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din -mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi -det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri -nedlegge.» -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance -med et sukk. -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, -ja, det vilde hun, Constance.» -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de -vilde.» -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange -for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - - Constance Ring - -159 - -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem -men var underlig skjærende. -«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig -inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de -tendte lamper. -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, -da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, -og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, -han går hen og blir drikk -feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum -og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten -nærmere.» -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass -for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; -noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance -i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å -passe sig.» -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con -stance.» -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. -«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn -trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han -ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil -si å være gift med en drukkenbolt -du må ta skrittet -helt ut og tilgi ham ganske og aldeles -En skal -gjøre det som er rett, Constance.» -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. -Det kom skarpt som hugget av en kniv. -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for -fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett -å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved -syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det -er jo svært tidlig på kvelden. -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- - - 160 - -Constance Ring - -trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når -hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor -dan det var gått. -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance -kort. -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. -• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være -mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten -overtalende. -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» -svarte tanten med en krenket mine. -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, -det er stymperaktig annet,» ropte Constance. -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, -alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det -rette.» -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine -kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og -tilbake. -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på -hennes skulder. -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa -hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» -det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene -bort, mens hun talte. -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre -hvad som er det beste, Constance —» -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig -det dere får -mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang -plutselig op. -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde -legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til -å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - - Constance Ring - -161 - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. -Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! -For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke -lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. -Slik er det nu engang -sier dere, mennene er så -svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, -stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for -melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, -trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede -hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later -dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli -gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet -av Gud? -Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem -mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for -akter det. -Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, -til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. -— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun -dene!» -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances -ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for -stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for -ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op -spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, -begynte hun i sin befippelse å gråte. -Constance blev med ett rolig. -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var -ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er -hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» -Fru Wleiigel blev ved å gråte. -«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 - -Amalie Skram. I. - - 162 - -Constance Ring - -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig -så, så, hold nu op.» -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og -gjemte sitt lommetørklæ. -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent -skremte livet av mig. -- Jeg vet jeg har alltid villet -gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. -«Ja, ja, tante, -det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle -det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten -og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. -Hun gikk et par skritt og stanset. -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små -betenksomme rykk. -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» -det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste -både for dig og ham.» -Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne -efter munnen og tidde derfor stille. -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått -et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb -nes gode engel. -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun -inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve -på det.» -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. -Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk -hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at -hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, -skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al -deles unyttig forskrekkelse. -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og -vendte ansiktet bort. - - Constance Ring - -163 - -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. -Du vil gå om dagene -og være så glad, -og når du skal tenke dig om, hvad -det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» -Constance drog et sukk, men svarte ikke. -Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over -veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av -at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. -Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. -Så fikk det da bære avsted! -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. -Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! -Men det -gikk vel over når hun blev vant til det. -Hun hadde jo aldri elsket ham! -Men strebt efter -å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken -om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne -fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans -eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; -og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! -Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen -syn velger å leve av skjøgeri. • -«Ja, ja, ja! således -er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over -sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo -så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn -for de andre —» -Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid -over det da han trådte inn. -Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved -siden av henne. -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. -«Alltid i virksomhet -du er så søt å se på når du -sitter ved ditt arbeid.» -Hun svarte ikke. - - 164 - -Constance Bing - -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var -beskjeden, men så interessert. -«Strømper.» -«Til fattigbarna?» -«Ja.» -Det blev en pause. -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» -spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans -stemme var fryktsom og usikker. -«Nei,» sa hun kort. -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» -«Nei,» var svaret. -«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket -sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses -dag, Constance,» føiet han saktere til. -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, -forresten,» sa hun tørt. -Ring sukket dypt. -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. -Men jeg, -ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups -dag da.» -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker -det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal -gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne -med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn -du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, -han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - - Constance Ring - -165 - -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han -igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide -sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke -tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. -Husker du det?» -«Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks -Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen -slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og -uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu -tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse -lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din -munn,» sa hun med opblussende vrede. -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne -ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde -jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne -dig tilbake. -Hvis det også skal regnes mig til en for -brytelse -så —» han holdt inne. -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til -sist skulde gi mig, -derfor begynte du så godt som - - 166 - -Constance Ring - -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. -Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig -—. Å, Con -stance, -du må la dette ha en ende, -du må bli min -igjen, du må, du må!» -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» -Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham -med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot -dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. -—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer -og så frem for sig. -Han for op med et sprang. -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con -stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette -er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok -sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» -Noe som lignet latter avbrøt ham. -«Jeg tilgir dig ikke, -aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig -—. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du -i selvforakt! -Det -er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen -dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe -fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, -«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk -frem og tilbake i det heftigste oprør. -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, -et forhold som det du tenkte dig, - - Constance Ring - -167 - -er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, -det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre -dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. -«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be -tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La -oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen -til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! -Nei, -jeg skal si dig noe -det vilde være mig presis det samme -om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde -tvinges til, forstår du, presis det samme.» -Ring for uvilkårlig sammen. -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. -«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, -dette er en stemning som går over. -Å, Constance, -jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, -hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance -med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste -ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» -sa han motfallent. -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate -sig på dette. -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du -ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var -du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte -Constance. -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, -for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det -skittet mer. -Jeg befinner mig også langt bedre uten, -og nu, når jeg får dig tilbake, -det skal være mig en -lett sak. -Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti -mulere mig. —» - - 168 - -Constance Ring - -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. -Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være -alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom -henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen -med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i -aften. -Hun var forresten ganske fattet, så underlig -stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til -sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, -endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av -glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende -sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse -og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i -disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu -var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv -Et nytt liv -Gud være lovet og -priset! -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til -å bevege sig omkring uavlatelig. -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe -som minnet ham. -Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, -aha —- det skulde gjøre godt! -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som -er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og -vendte brått om. -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I -aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, -han var atter på vei, men -vendte om. -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen - - Constance Ring - -169 - -ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han -var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin -for ham. -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den -måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. -Jo, han vilde, -det skulde være det siste; — det var -likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, -det var jo formelig en høitidelig anledning. -Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med -glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn -i dagligstuen. -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas -set forsiktig på buffeten. -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn -fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over -ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet -han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun -hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom -inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok -det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken -og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og -blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag -ligstuen og såtte sig til å strikke. -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og -kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. -XVIII. -Så hadde de da begynt på nytt igjen. -Alt var kom -met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som -et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist -har vunnet bukt med den. - - 170 - -Constance Ring - -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances -hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham -vekselvis. -Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun -til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte -kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær -lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! -Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for -urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot -henne, som hun dengang var. -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. -Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim -mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få -en engel til å tape tålmodigheten. -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con -stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, -og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig -het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med -hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en -nok sagt -- at han var som han vilde være, eller annet lignende. -I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun -tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. -Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var -skjedd. -- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut -jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og -blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser -var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så -ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende -vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og -fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger -og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - - Constance Ring - -171 - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til -værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie -lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en -mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full -av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes -nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist -hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige -lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår -var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for -ham å forstå sig på slikt. -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op -trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som -gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt -kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam -met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si -hverandre, i høflig fredsommelighet -det var blitt -henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele -tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt -hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres -saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine -herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig -også undertiden på små pikante eventyr med en eller -annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid -blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å -realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et -fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig -hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte -dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han -venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - - 172 - -Constance Ring - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast -fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen -nesker. -Constance på sin side syslet med alt det som er op -funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å -gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte -på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer -og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på -baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn -skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet -enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan -dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne -en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for -dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det -brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved -at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som -hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som -hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun -kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp -henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå -på lur efter henne. -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape -lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i -sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel -del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og -meget kokett dame. -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. -Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen -med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i -hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte -ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre -læger. -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, -men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - - Constance Ring - -173 - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe -fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, -og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang -da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen -tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker -ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance -blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av -en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi -sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold -somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på -Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, -grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk -om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, -og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck -svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i -andre hender. - -XIX. -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for -sin menneskeverdighet falle. -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. -Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse -jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres -verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles -forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av -svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, -blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske -konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - - 174 - -Constance Ring - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde -han begynt å føre prosess. -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger -hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var -kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde -uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs -verste plage. — -Det var den siste oktober. Rings hadde bodd -på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager -hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig -tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be -stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men -så kom det et par smukke dager med varmt solskinn -og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der -etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte -et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi -måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett -kom han kjørende i en drosje, som han lot vente -nedenfor. -«Jeg skal jo med kutteren -og der har du tatt min -jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke -strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig -en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, -den med rammene, De vet» -sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» -Piken tok vadsekken og gikk. -«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! -Så var det cigarer,» mumlet -han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side - - Constance Ring - -175 - -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn -hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme -fyrstikker!» -Constance rakte ham noen esker. -«Død og pine -min nye snadde!» han for med hen -dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. -«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan -skje. Trenger du penger?» -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg -får noen.» -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. -Ja, -penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem -og la noen sedler på bordet. -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han -hadde nettop satt den på hodet. -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og -søkte omkring på alle knaggene. -«For pokker, -jeg finner ikke min lue!» ropte han. -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, -som var gått efter. -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en -liten rundpullet hatt på sig. -«Se så -hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? -Det lå på hyllen idag.» -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte -ham. -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa -han, idet han trakk munnstykket til sig. -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - - 176 - -Constance Ring - -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut -» -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem -også til ham. -«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga -ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks -derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da -vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig -tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å -ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, -når han skulde avsted på disse reiser. -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn -domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, -som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania -på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra -byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og -ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna -kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde -hun være der imorgen ved middagstider. -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var -mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer -kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men -det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og -kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig -lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken -var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun -en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken -i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. -Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun -skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - - Constance Ring - -177 - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne -et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så -hyggelig sammen. -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og -betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er -i grunnen smukkere.» -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp -hen til fru Sunde. -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent -mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg -dø på.» -«Hvor kan du tenke! -Snakk, du er slett ikke så -forandret.» -«Å, jeg vet så godt om det. -Hvis jeg bare ikke så -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men -du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har -Er du lei for det?» -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» -«Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel -være noe ganske aparte, det?» -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det -trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et -langt sukk. -«Har dere lite å leve av, Rikke?» -«Ja da, -slikt et fille prestekall skal en ikke bli -fet av.» -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» -«Ikke mer, du?» -«Nei da, -det er enda høit regnet. Så lenge det bare -12 - -Amalie Skram. I. - - 178 - -Constance Ring - -var oss to, gikk det an, -men siden har det riktignok -knepet.» -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. -«Ni måneder.» -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte -sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, -det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be -kymret ut. -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig -stuen. -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. -Du er -vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled -rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. -«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om -hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» -Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da -visst dem som er lykkelige.» -«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en -innbilning.» -«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn -vendig, mener jeg.» -«Det er jeg visst. -Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for -nøid med livet.» -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og -søte barn.» -«Ja, ja, ja -la nu det være godt -men jeg mener -hvordan du synes at livet er.» -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel -tenkt at det var således?» -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - - Constance Ring - -179 - -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for -sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det -går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten -å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con -stance.» -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. -Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at -de måtte dø.» -«Nei, fy da!» -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det -vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance -tok sig sammen som om hun frøs. -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» -sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» -«Gjorde dere det?» -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv -«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun -nølende. -«For mig? hvorledes det?» -«Jo, for -ja, du må ikke bli sint, -men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be -kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke -slik. -Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - - 180 - -Constance Ring - -«Fy, som du snakker, -det er da ikke ditt alvor?» -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift -kone som lever med en elsker.» -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, -det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder -trekk. -«Lever av å leve med sin mann, -det er jo en kones -plikt, vet jeg.» -«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var -trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet -et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet -er i grunnen en stygg institusjon.» -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut -i verden hvis ekteskapet ikke var.» -«Ja, det vet jeg ikke noe om, -og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake -i sofaen. -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» -«Neimen gjør jeg ei, -men jeg svermer heller ikke -for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg -svermer ikke for noen ting, jeg.» -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. -Det vil bli utukten satt i system, sier -Sunde.» -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer -han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig -system, og lenge har vært det.» -Fru Sunde tidde betuttet. -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler -om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet -det er nu -også et emne!» -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg -mene,» sa fru Sunde for å si noe. - - Constance Ring - -181 - -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte -Constance i en helt forandret tone. -«Hvor faller du på det?» spurte hun -«Å, fordi det falt mig inn. -Du kan jo la være å -svare, hvis du ikke har lyst.» -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver -andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden -jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» -«Var han vanskelig å komme til rette med?» -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, -får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» -«Er dere aldri uvenner?» -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen -når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke -oplagt til å trette.» -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for -skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, -og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med -til stasjonen. -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con -stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse -ham fra mig.» -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» -svarte Constance. «Det var riktig godt at han var -vekk.» -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full -av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk -det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i -øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store -vanndråper begynte å falle. -«Og din mann som er ute og seiler!» - - 182 - -Constance Ring - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii -å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance -stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke -kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, -og nu var det også begynt å øsregne. -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte -å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde -gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og -trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet -til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i -huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke -ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist -stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i -bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, -ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene -og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet -efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. -De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt -imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet -de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med -å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top -pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. -Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie -sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - - Constance Ring - -183 - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store -klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter -lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags -fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor -det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en -usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se -på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev -i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et -sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op -over når de vokste. Og det var som presset de sig frem -fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt -som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til -sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske -hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden -for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen -i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem -trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet -hvert eneste blomsterbed. -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. -Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard -klump i den venstre side. Det klemte om den så hun -hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det -ikke. -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs -og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski -nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra -dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der -så lenge! -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler -ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. -Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en - - 184 - -Constance Ring - -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme -tørklæet for øinene. -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan -det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek -ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. -Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik -ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, -lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde -sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne -skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn -streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin -duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte -inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket -med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene -stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. -Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte -kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — -Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet -i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men -kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham -som bragte budskapet til kontoret. - -XX. - -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme -sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig -konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde -ingen se av sine venner og bekjente. -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt -hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. -Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - - Constance Ring - -185 - -skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra -ham for stedse. -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full -besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. -Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde -ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde -satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. -Men hvorledes hadde hun tedd sig! -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke -kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som -hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som -til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et -riktig dårlig menneske. -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et -lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn -lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham -om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært -urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt -stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han -lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til -å si ham at hun erkjente sin urett. -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde -hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun -ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset -den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som -tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så -ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og -hun ikke for noen pris vilde opgi den. -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt -sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - - 186 - -Constance Ring - -nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som -det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil -stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med -livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes -store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet -og mente det var skam å gi således efter for en fiks -idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske -skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren -sinnssykdom. -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa -til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger -med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke -blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun -ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for -søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham -med en avvisende hilsen. -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con -stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste -hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, -kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han -hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt -sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn -i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som -blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro -digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, -at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde -fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - - Constance Ring - -187 - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store -feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande -veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre -øine. -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han -var brutt inn over hennes enemerker, var det som han -skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort -fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så -det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite -beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den -dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con -stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet -sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet -var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede -smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det -lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, -lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand -på alle områder. -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel -dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham -fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige -vesen gjorde at man fikk tillit til ham. -Blandt hans venner var det en almindelig mening at -han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med -respekt om det. -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn -traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter -norske forhold meget betydelig formue. -— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con -stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende -forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. - - 188 - -Constance Ring - -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv -skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med -å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom -henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med -disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært -så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel -lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, -men led derunder. -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con -stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og -hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på -aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, -tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og -til spurte henne om portrettene. De andre var inne for -å se ungdommen danse. -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte -hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var -sterkt optatt av dåmen med portrettene. -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig -i noen avstand fra henne. -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» -«Nei.» -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance -besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet -stemmen. -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, -«man skulde tro De ikke var i byen.» -«Jeg holder mig også mest hjemme.» -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, -ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for -holder sig virkelig således.» -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre - - Constance Ring - -189 - -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god -å få fatt i.» -Hun så hurtig hen på ham. -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. -«Jeg har noe på hjertet, -men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var -kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til -Constance, hilste til Lorck og gikk. -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i -veien for henne. -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen -snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer -gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har -å si kan ikke fornærme eller harme Dem. -Det er bare -dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og -drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg -gjorde Dem fortred. -Tror De mig?» -Det var noe ved ham som imponerte henne. -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, -la oss ikke -rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, -men De vet ikke -hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og -stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. -Å, -jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. -Husker De «Kongen» -hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? -Noe lignende er foregått med mig. -Tror De mig ikke?» -«Jo,» sa hun rolig. -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den -mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De -har ingen rett til det, -ikke den ringeste rett har De.» -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt -på det.» — -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk -en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig - - 190 - -Constance Ring - -nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes -lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. -«Jeg har intet imot Dem, -vær viss på det,» sa hun -mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i -øinene. -Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» -livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på -gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de -første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk -lov til å besøke henne. -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før -hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti -mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å -være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske -skuespillere og om en konsert som noen polske kunst -nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske -sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han -vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot -også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte -vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham -ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en -følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor -snart han kunde komme igjen. -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok -imot ham med et par høflige ord, men det var ham -umulig av hennes miner å lese om synet av ham var -henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne -litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. -Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der -foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte -hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne -på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger - - Constance Ring - -191 - -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte -talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri -kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, -sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor -denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra -henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod -henne fjernere enn noensinne. — -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor -pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, -det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god -het for ham. -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun -vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der -opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. -Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet -med sine egne tanker, -det likte hun ikke. — Hvorfor -kunde de ikke la henne i fred. -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren -«Er De der, Johanne?» -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i -pikekammerdøren. -«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn -idag?» -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem -det nu ikke.» -«Nei, -jeg skal nok huske det,» sa Johanne. -—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde -Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det -en dag et brev til henne av følgende innhold: -Fru Constance Ring! -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; -så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å -støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg - - 192 - -Constance Ring - -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at -jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange -tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker -Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. -Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha -noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det -var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? -Deres meget hengivne -Niels Lorck. -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da -hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun -ikke før hadde forstått hvad han mente. -Hun svarte øieblikkelig tilbake -Kjære dr. Lorck! -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er -verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min -kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe -annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem -til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, -og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til -felle. Det må De være ganske overbevist om. -Deres -Constance Ring. -XXI. -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle -sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord -fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to - - Constance Ring - -193 - -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset -hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om -farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige -barndom og første ungdom gikk under i det samme. -Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger -noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer -og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine -tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun -for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste -når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det -aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge -sig til å sove. Det var en lise å sove. -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager -og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri -fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod -det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige -stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene -av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her -og der. -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert -strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge -siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke -den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men -plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og -stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i -vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be -trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. -Det var ikke noe opmuntrende syn. -13 - -Amalie Skram. I. - - 194 - -Constance Ring - -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam -merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de -hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, -andre seg hensiktsløst fremover. -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne -skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som -hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, -fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så -spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, -som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være -drepende å komme her hver eneste dag om det samme -hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme -brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» -sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud -skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en -ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket -av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den -ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo -spasere for å bli av med kardialgien. -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, -men huff, ute på gaten er det vått og -ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, -nei, det gjør jeg ikke.» -Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, -så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og -så kom hun med disse spørsmål, som var henne en -pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte -Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom -for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en -avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om - - Constance Ring - -195 - -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste -rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel -dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? -Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele -dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun -hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll -domsord. -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede -et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som -grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled -bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og -så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle -pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren -gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av -sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for -mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved -hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte -ved ovnen. -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings -stunder. -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret -fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra -ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt -ørkesløse tankesammensurium. -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, -Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel -treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med -den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper -spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes -å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - - 196 - -Constance Ring - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, -mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den -midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, -men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen -rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og -gikk i ustadig rastløshet. -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam -men til aske, og de øvre gled dypere ned. -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis -mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den -skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med -den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet -undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det -de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk -og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. -Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over -alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, -i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne -talte om all ting på. -Det undret henne at de andre så ut til å komme så -godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt -likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det -av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. -Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden -og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme -igjennem det besværlige liv. -Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge -lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres - - Constance Ring - -197 - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at -somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. -Hun fikk det nu visst aldri ander -ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke -til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, -hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med -det som het mannfolk. -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt -avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under -de ikke gikk i knas. -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For -hun forstod sig ikke på henne. -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, -det kunde hun ha fun -net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet -på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, -men det -hadde sig ikke slik, -det var godt å merke på så -mange ting. -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og -så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe -ekstra på samvittigheten. -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt -og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra -forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun -hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å -sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, -ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting -og vårting. -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste -hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud -og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru - - 198 - -Constance Ring - -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på -sig om morgenen. -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst -hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde -bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det -aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, -det var det som var det skammelige. -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe -kannen kunde stått der, -men slike runde spetakler! -Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne -møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen -skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig -for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke -i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro -kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele -formiddagen. -For det måtte jo være skam i folk. -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å -vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan -time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun -sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da -sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben -lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam -men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten -bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok -sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt -fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu -var den andre foten hun var falt i staver over. -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med -henne. -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle -pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev - - Constance Ring - -199 - -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som -efter et slag over nakken. -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing -rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne -at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur -og enda finne fruen på samme flekken når hun kom -tilbake. -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke -øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier -sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne -stå og si til piken nedenunder. -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til -eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si -at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde -vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som -ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns -skyld. -«Jeg er ikke hjemme» -eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» -å, hvor hun kjente dem til å brekke -sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem -op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med -en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet -med fruens. -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» -brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede -betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop -pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som -om hun smelte med en pisk. -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende -og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe -instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - - 200 - -Constance Ring - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn -til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig -fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket -i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for -fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i -en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en -som har noe utestående med politiet. -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større -takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring -skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, -enn hun hadde vært vant til. -Men hun kjedet sig. -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du -rable bataljer. -Men her var ingen anledning. -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! -Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste -dag. -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed -losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. -De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo -hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til -svar: «Lag hvad De vil.» -Så var hun holdt op med å spørre. -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette -frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed -vanlig spist uten å si et mukk. -Slikt måtte jo gå i en sten. - - Constance Ring - -201 - -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan -ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke -vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for -pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun -grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene -var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en -anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. -«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen -nem døren. -«Sitter du i mørke, Constance —?» -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og -det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige -kulde inn i stuen. -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» -Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot -en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, -famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, -som var det noe vondt i hælene på henne. -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av -stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet -fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme -og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et -øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem -men hadde hun hørt at det var Marie. -Idet hun trådte -inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, -den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som -lignet indignasjon. -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet -på døren bak sig. -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. -Huttitu, hvor det var fælent!» -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• -De ser vel at den oser,» -sa Constance tilrettevisende. -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - - 202 - -Constance Ring - -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra -lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var -noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: -«Hvad jeg skal være hennes løgner for, -så menn godt -av å røre sin valne munn.» -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. -Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den -annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke -vilde risikere å få vondt. -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort -for å hjelpe henne med kåpen. -«Takk, jeg tar den ikke av, -jeg sitter bare et øie -blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun -snakket om været og spurte efter de små uten å legge -merke til svarene. -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt -og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til -å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til -med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det -samme. -«Naturligvis -som du sitter inne, -jeg undres -ikke på det.» -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng -til siden, som var det noe hun unddrog sig. -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv -i snakket. -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn -fremdeles.» -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er -du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett -ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles -å legge beslag på hennes opmerksomhet. -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - - 203 - -Constance Ring -«Nei, - -la - -anet - -os - -endlig - -en - -ike - -oplagt - -til - -Constace - -stue - -Hun - -pleid, -sig - -det - -Jeg - -for - -min - -del - -er - -alt - -i aften.» - -et - -når - -det. - -det -sekund - -ved - -gjaldt - -hens - -det, - -saktmodighe. - -å ha - -en - -ordflm - -så - -Gud - -forbame. -«Har -si - -du -noe. - -nylig - -«Nei -ledn.» - -vært - -jo, -«Moret - -hvad - -du -«Ja - -Ja, - -op -Nu - -det - -sit - -la - -«Nei, - -hun - -«Er - -du -noe - -«Har -været -«Ja -du -«Men - -det - -«Det - -kli. -sa - -Rikard - -f. - -lød - -stemn - -Constace - -ansikt - -eks. - -sig - -miste - -med - -merkt - -hvad - -pilsnar - -det, -pint - -du - -hast. -Constace - -har - -du - -mig?» - -ike - -Fru - -set - -Marie - -drog - -ut. -hvad - -det -du - -rent -er - -på - -og - -spurte -og - -puste -dog - -ja, - -hendt -Det - -prosen?» - -Ja, - -har, - -det - -sagt, - -glimt -ja - -site - -desvr. - -at - -set - -det - -et - -ike - -si - -forestn, - -Constace.» - -få - -fra -med - -og -så - -men - -fatig, - -har - -dypt -«Men - -var - -virkelg -jeg - -å få -de -at - -i stemn. - -galt -i set. - -du - -hvorleds - -vite - -«Men - -dig, -å - -orden - -sig - -med -får - -Constace. - -for - -bl ev - -det - -hade -nes. - -strevd -hun. - -med - -fart - -støe - -ret - -hun -familen - -du, - -eks. - -Det - -at - -og - -som - -engstlih - -Hun - -Hun - -hvor - -sagt -f. - -tok -av - -«Ja, - -for - -puset - -henkast -nok -ja, - -snev - -eir.» - -«Faliten» - -å - -verst.» - -hendt?» -et - -jo - -gripend.» - -det, - -sikert,» -let - -seiv, -lit. - -for - -umotiver - -vedbl - -er - -«Hvad - -var - -der -det - -er - -om - -slo - -på - -ike - -det -en - -så - -høist - -tigerfd,» - -det - -og - -det - -fryktelig - -er - -vibret - -si, - -folder -er - -er - -som - -vil - -fine - -i grune -fatigdom - -Constace - -jeg - -og - -«Det - -«Ja, - -jeg, - -lometørkæ - -hun - -ben. - -med - -sier - -spurte - -dig?» - -—. - -ta - -i tear?» - -jo - -ut - -er! - -Er - -forstå -sagt, - -det - -umlig!» - -at -men - -falt?» -de - -prosen -Det - -også, - -domen -vel, - -desvr, - -var - -er -en - -lyd - -i halsen -her - -skrive - -tap.» -hjelpr - -som -nok - - 204 - -Constance Ring - -ingen kjære mor; -han fikk først telegram, og idag -kom det brev.» -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med -rene, tydelige ord?» -«Med rene, tydelige ord, -jeg leste seiv brevet. Rikard -vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk -og forberedte dig.» -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con -stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det -er rart av dig.» -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» -«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom -met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku -rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la -armene over kors på brystet. -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. -Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger -var noen tvil.» -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse -kan være?» -Fru Marie rystet på hodet. -«Jeg er altså så fattig, -så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt -stryker med, det vet jeg ikke riktig.» -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da -han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, -at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det -var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig -med dem.» -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg -har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde -allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En -god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens - - Constance Ring - -205 - -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun -slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig -spørsmål.» -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig -til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som -minnet om bobler i kokende vann. -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en -stram mine. -«Og så?» -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne -eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, -eller» -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig -en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord -mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be -gynne på!» -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men -det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» -Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun -satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og -et hardt uttrykk i de mørke øine. -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun -bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, -«så synd som jeg synes i dig, -ja, du må ikke bli sint, -så tror jeg virkelig du har godt av det.» -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort -hell dette her —,» sa Constance. -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel -et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun -trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om - - 206 - -Constance Ring - -liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og -ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» -hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige -flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt -det strev med, har du villet løfte så meget som en fin -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, -ja det -hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev -ner sig.» -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo -godt at rettferdigheten skjer fyldest.» -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig -sint, -som om jeg kunde hjelpe for det.» -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det -ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste -fremtid kommer til å dø av sult.» -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut -av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, -hvad skal jeg kalle det, -krakilsk!» -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av -henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om -ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under -slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den -forrige fart. -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så -—» -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det -er slikt slag det.» -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis -må gjøre noe.» -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel -—? -Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene -ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen -stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten -ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» - - Constance Ring - -207 - -«Hvad var det for en hilsen?» -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, -ja, at vi kort sagt så gjerne -vilde hjelpe og råde dig.» -«Ja, takk, -det vet jeg nok.» -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard -og jeg.» -«Å -jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med -hodet noen bistre nikk. -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. -Den utvei er det jo.» -«Tal ikke så stygt -enskjønt, du gjør mig ikke bange. -Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, -det er en gammel erfaring.» -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter -med en forherdet mine. -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt -sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med -sin behanskede hand. -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men -du må love mig ikke å bli sint, Constance —» -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene -fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. -«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør -bare i all vennskapelighet» -vedblev hun hurtig, da -Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten -er det noe snakk.» -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, -husk at Lorck -er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, -og noe har det vært imellem dere, -det er jeg viss -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, -så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» -«Så får det være det samme da,» sa Constance og -såtte sig rolig til rette på stolen igjen. - - 208 - -Constance Ring - -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an -seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me -ning at du vil gifte dig igjen?» -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» -«Nok! -Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men -slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk -tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av -ditt liv?» -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con -stance med en geberde som om hun var lei og kjed av -denne passiar. -«Nei, det er just ulykken det, -men hør nu, Con -stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» -«Og be ham fri igjen?» -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, -ja du -fant nok alltid på ordene.» -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit -tert, «ja, det gjorde jeg nok.» -«Det kommer jo slett ikke saken ved, -det er jo -ikke penger han vil ha, -og når nu mannen er så for -elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, -den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så -kan det være for sent.» -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut -til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt -og gikk. -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste -henne ned trappen. - - Constance Ring - -209 - -XXII. -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med -en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem -stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig -ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det -blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk -likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste -ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen -hel forestilling. -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt -og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot -av alskens andre ting som skjøv sig op. -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, -hun -hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det -tørre, -og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad -kunde menn prestere i retning av kjærlighet? -De gikk -og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene -og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. -Deres kjærlighet var en vemmelse —. -De elsket den ene og levde med den andre. -Ikke for det -det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var -det ikke så sjabert som det så ut, -hun var ikke tilsinns -og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med -det å skaffe. -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, -han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker -og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro -ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det -blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, -når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' -go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks -tilbake i samme stilling. -14 - -Amalie Skram. I. - - 210 - -Constance Ring - -Hvad skulde det nu bli av henne? -Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, -hun kunde jo ingen -ting. -—• Eller styre for en enkemann -aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, -alt -det snakk og snakk og snakk. -Nei, det eneste var å -ta livet av sig -det var en formelig plikt -en æressak. -Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt -på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til -døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun -vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. -At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! -Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. -Straks vilde det begynne, -brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. -Det vilde -komme en rallen i strupen, -kanskje vilde det velte -skum ut, -fråde var det visst de kalte det, -og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter -Den, som fant henne på sofaen. -Det vilde gi et -sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette -ganske sakte -på det klæde, doktoren -hadde lagt over hennes ansikt. -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde -brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin -geben på vignetten. -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun -nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne -vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. -Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks -bevisstheten. -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. -Hun kunde jo egentlig gjerne - - 21 - -Constance Ring -skrive - -et -det - -brev - -til - -måte - -par - -Blunck -Hun - -eftr - -«Kjære - -dr. - -snart - -De -gamelt - -stod -når - -grune - -at - -nokså - -vrøl - -med -er - -ti - -øre - -Johane -De - -et - -noe - -til, - -ved - -Bare - -en - -og -så - -postkae, -og - -kan - -reist - -De - -på - -sig. -gjern - -en - -bli - -hårnl - -fik - -som - -Johane - -Johane - -se - -på; - -inom - -til -hun - -døren - -forledn.» - -å - -blev - -til - -Hun - -så - -min - -såte - -for - -strak - -avsted, - -De - -søter, -skyndomt - -å gjøre - -bordet - -skal - -ryd - -ta - -seiv - -av - -bordet - -og -De - -har - -er - -så - -red - -får.» - -besørg; - -jeg - -jeg - -frimek - -vel - -jeg - -Johane, - -inte - -skulde - -Johane - -kaste - -slurk - -i en - -det. -jeg - -liten - -så -jeg - -hodepin - -gjort - -må -og - -i stand - -ike - -vil - -på - -kome - -gå - -til - -in - -ro, - -høre - -—» - -«Godt, - -Noen - -i én -seiv, -som - -ved -vil - -å kome - -i aften, - -rote - -det - -samen - -luke, - -«Men - -Da - -det - -gik. - -skal - -De, - -konv -ved - -aftensm. - -ret - -sa - -talerkn - -hun - -«Det - -i - -inte -på - -leg - -stem - -så - -sig - -«Se - -er - -helr - -Johane -sin - -hun - -hun -røt - -tak, - -fik -før - -idet - -måte - -likesom -sier - -kopen - -det - -adresn - -Dem - -fruens - -den - -underlig, -«Jeg - -blir - -det - -hen. - -var - -stue. - -Bing.» - -sat - -ten - -for - -hun - -å genr -Det - -diskret -og - -spite - -av - -å utre -la - -så - -vær - -frimek.» - -restn - -noe - -et - -tidlg, -så - -hjertslag, - -Johane, - -til - -i aften,» -synte - -et -såte - -og - -drak -«Har - -mer - -av - -Der - -i hjørnet -brev, -det - -her - -soveærlt?» - -Ders - -dø - -i kjøent. - -borte - -«Gå - -som - -er - -så - -ut - -og -i morgen -er, -Constace - -det - -Hun - -gik - -bord - -ute - -hvad - -begravlsn.» -og - -lie - -jeg - -naturligvs, - -skrivebodt, - -«kom - -ser, - -hensiktmg, - -med -luten - -de - -det, - -De - -skyld. - -han - -ja -til - -ferdig. - -kjensap -sier - -ham, -sig - -brevt - -Blunck,» -og - -be - -såte - -var - -kan, - -«Så - -dig - -og - -jo. - -minulter - -for - -dr. - -hun - -frue,» - -sa - -Constace -i sit -hun -kviterng - -Johane -ater - -og -i daglistuen, -var - -skrivebod. -ned - -Brev -ved - -av -en - -begynt -og - -siden -og - -niket. - -asurnepoli, - -sig. - -paire, - -hun - -Det - -rub -blev - -stor -som - -en - -og -dynge. -forestn - -å -stub - - 212 - -Constance Ring - -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin -plass. -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. -Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in -gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så -kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen -nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis -budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter -bladet i aften. -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun -trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. -Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, -jo, hun var -vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet -hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev -underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven -for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. -På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels -duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe -såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og -trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte -plasser, det til lampene borte i kroken sammen med -glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere -vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På -komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; -krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som -Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel -lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne -kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren -skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være -så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, - - Constance Ring - -213 - -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en -stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i -denne orden og renslighet. -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs -over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik -styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til -sine brev. -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole -fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til -ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake -ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun -satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var -det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne -gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes -stakkars liv var drevet over. -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt -syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt -henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot -hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun -den gang hadde hatt. Den gang, -det var jo ennu i går, -i dag, -og hun syntes det lå år imellem. -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove -værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på -været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av -sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv -månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at -lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. -Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet -den således at hvis det lå noen på den om morgenen -f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og -ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som -trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - - 214 - -Constance Ring - -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til -å reise sig, men blev allikevel sittende. -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og -talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og -tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så -dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut -trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de -gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som -hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket -minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår -om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for -late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun -var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun -kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var -kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, -hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, -det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor -flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste -skuff og dreide rundt. -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, -klokken var jo også halv -tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det -var besørget. -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært -lukket i butikken. -Constance følte en uforklarlig lettelse. -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned -i morgen tidlig straks,» sa Johanne. -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til -bake så lenge.» - - Constance Ring - -215 - -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg -møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var -best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post -stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon -volutten op og så at det var fra Lorck. -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, -kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, -støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve -dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i -det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu -igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge -har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig -og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel -sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. -Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at -jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke -trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er -det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, -det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De -da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min -kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode -et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett -og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min -hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, -at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og -hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine -studiers skyld akter å forbli en tid. -, » -, -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun - - 216 - -Constance Ring - -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive -bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, -så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var -meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt -fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun -tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst -for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende -håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. -Nu -følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en -travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste -parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, -defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun -skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — -Ja visst, ja, -det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. -Hun hadde jo vært gift før, -så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, -nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. -Det -vilde gjøre en stor forskjell. — -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og -bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et -sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om -på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: -«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» -XXIII. -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den -deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og -hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. - - Constance Ring - -217 - -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, -så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele -sommeren hadde de vært på hjemreise. -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han -lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con -stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck -hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig -ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck -og hadde så vanskelig for å tale med ham. -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige -meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte -med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte -om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri -noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet -ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til -å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun -skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, -han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham -til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und -seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det -gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til -bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å -be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. -Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med -lommepenger, og anledningen var som oftest at det til -feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når -Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde -betales. -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var -så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke -den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - - 218 - -Constance Ring - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han -ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men -hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet -mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes -tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt -nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem -tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen -nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av -penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig -elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var -som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig -hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, -han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde -støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at -mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først -uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig -glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær -ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den -begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første -ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske -Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede -over forskjellen. -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold -ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og -foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige -tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om -dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det -var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med -noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte -trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning -som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som -klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet -og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - - Constance Ring - -219 - -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. -Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt -av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de -hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær -lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i -en verden, hvor det var godt å være. -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær -lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde -vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred -fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li -vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han -levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som -et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en -ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be -fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var -et førsteklasses fartøi. -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier -herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å -gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den -mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle -drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, -mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å -kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv -form. -Constance merket forskjellen og fornam savnet av -den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil -lere og tausere omkring henne. Det var som om deres -kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det -hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å -bli litt ensformig. -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, -hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes -av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - - 220 - -Constance Ring - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det -plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun -hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho -tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for -unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle -tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep -henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck -og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel -set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an -sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et -uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun -sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så -kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt -som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod -ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne -fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for -ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de -res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet -på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så -uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet -henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri -hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter -gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne -op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske -som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have -stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over -raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han -skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred -skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som -stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før -han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om -på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - - Constance Ring - -221 - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. -«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde -følge.» -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con -stance —» -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun -vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig -vis.» -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som -jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om -det.» -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time -lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og -næringssorger.» -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte -Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» -Meier trakk på skuldrene. -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på -konsertene.» - - 222 - -Constance Ring - -«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, -når en er så ulykkelig å være født i et filleland som -Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut -med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så -ille fatt,» mente Lorck. -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i -skuddet hos oss? -Det er jo ingen stilling å få, hvad -skal en ta sig til?» -«Men du er jo komponist!» -«Komponist» -snerret han, «hvad hjelp er det i å ha -laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, -høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» -avbrøt Meier -og lo ironisk, -«ja, tenk for en lykke!» -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere -°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst -nere.» -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for -mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold -som våre.» -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» -av -brøt Meier. «Slikt slites av en —» -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på -klokken. -«Har du spist frokost?» spurte han. -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en -ulv.» -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» -la han til, da Meier syn -tes å betenke sig. -«Ikke tanke på det, -jeg er komplett fri mann.» - - Constance Ring - -223 - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun -plutselig får øie på dig,» sa Lorck. -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent -ningsfull. -Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for -undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede -«hvorledes i all -verden kommer De her?» -«Ja du må nok spørre, Constance» -sa Lorck. «Her -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne -aldri sett maken til menneske!» -«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» -sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg -hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der -forestod mig.» -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan -har De det?» -«Takk, utmerket. -Det behøver man ikke å spørre -Dem om, frue.» -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» -«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. -«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con -stance. -Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i -pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde -avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved -Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde -valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, -hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. -Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen -delser. - - 224 - -Constance Ring - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på -ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne -kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som -hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. -Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først -for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om -det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre -sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede -av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort -noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om -sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med -henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk -tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket -henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre -enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når -han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode -ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar -beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. -Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om -dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam -men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con -stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun -så sa folk -først da hadde gitt efter for Lorcks -frieri. -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt -vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans -hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, -tatt henne, hjulpet av det lettferdige -tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - - Constance Ring - -225 - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til -overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham -om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så -nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. -Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, -han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk -han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale -skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk -avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det -gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite -inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse -da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så -godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for -resten hadde lovet å ta sig av. -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania -og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og -trett og misfornøid. -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn -tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen -henne plutselig dumpe ned like foran ham. -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær -lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen -manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, -han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke -mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de -hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck -at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor -ledes hadde han ikke også kjempet. -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre -løp han op trappen til sitt værelse. -15 - -Amalie Skram. I. - - 226 - -Constance Ring -XXIV. - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst -hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. -Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu -ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance -satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort -sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var -full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; -inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets -åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som -utallige små og store uregelmessige flenger. -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med -ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke -til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket -så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så -ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve -i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt -kunnet like ham.» -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han -blev gift med en rik dame.» -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham -en?» spurte Lorck smilende. -Constance 10. -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge -lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å -være sammen med oss.» -«Ja, riktig hyggelig» -svarte Constance. -«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, -du. Merket du ikke noe?» -«Ikke spor» — var svaret. -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» -«Aldri!» -svarte Constance. -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» -tenkte -Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - - Constance Ring - -227 - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» -sa han høit. -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med -et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. -«Det kan godt hende, det bare var en grille av -mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i -dig, skjønner du.» -De tidde begge stille noen minutter. -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. -«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. -«Snakk -fortell nu,» bad han, og drog henne nær -mere til sig. -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. -Undertiden fa -rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse -skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å -finne ord for.» -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom -til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget -og satt litt uten å tale. -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» -hvisket Con -stance og trykket sine leber mot hans skjegg. -«På hvad da, Conny?» -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har -gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd -sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og -især på det, du vet, det, som forestår.» -«Min elskede, søte» -sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig -hvor dine ord er liv -salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å -ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. -«Ikke dig mer enn andre -jeg hadde ulyst eller av -smak sånn i det hele tatt.» - - 228 - -Constance Ring - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. -Kan du -huske, hvordan jeg måtte streve. -Og hvis brevet ikke -var -uff, jeg tør ikke tenke på det.» -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen -jeg var blitt til. -At du virkelig hadde mot på mig, det -var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. -«Jeg elsket dig, Conny.» -«Og i begynnelsen da vi var gift, -kan du huske, -hvor dum jeg var -rent ulykkelig av generthet.» -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det -må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, -jeg har aldri elsket -før jeg begynte å elske dig.» -«Er det virkelig sant, Niels, -si, er det sant?» -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, -vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» -«Men du har dog vært forelsket i andre, -ja, og stått -i forbindelse med andre?» -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort -livet levende for mig.» -«Og slik er det også for dig, Conny,» -vedblev han -litt efter, -«ditt liv begynner først med mig, ikke -sant?» -Hun svarte ikke. -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» -«Det vet du jo, Niels» -sa hun sakte -«Men si det allikevel, -det er så søtt å høre.» -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte -lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, -som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på -henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det -fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det -blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg -gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - - Constance Ring - -229 - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av -elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl -lende småtterier, som hadde vært mellem henne og -Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, -var det. -«Jeg elsker dig» -sa hun, «elsker, elsker dig,» og -hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil -om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans -bløte, tette skjegg. -«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen -nem ham. -«Du har forkjølt dig av den isen» -sa Constance -«kom la oss gå op.» -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances -arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod -han stille og gav sig av smerter. -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes -Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans -panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot -straks sende bud efter en læge. -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann -med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance -at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, -men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. -XXV. -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med -utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet -Kristine. - - 230 - -Constance Ring - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an -nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det -vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å -tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når -de bare iakttok forsiktighet. -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at -han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con -stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke -lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet -medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for -å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne -blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule -frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det -beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så -kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, -med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren -våknet. -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn -og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et -matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden -spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og -annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham -til han falt i søvn eller sa at han var trett. -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk -verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham -en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt -Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens -hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig -og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid -dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til -bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - - Constance Ring - -231 - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene -hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. -Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, -rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og -var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var -aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å -fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det -en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier -det var -ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som -straks krevde svar, åpnet hun brevet. -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck -stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord -kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min -ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al -tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der -ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en -lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis -det temmelig store værelse. -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget -blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene -hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, -tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom -og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som -hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere -ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til -sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo -lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. -Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne -plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann -springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - - 232 - -Constance Ring - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av -det store monument nede på torvet til venstre og avsatte -her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. -Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, -hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det -høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter -med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, -og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig -have. -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens -harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og -stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter -et stikk i hjertet. -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har -nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt -mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til -De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan -trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at -den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun -fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som -sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for -resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu -kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun -takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det -bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for -henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste -måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg -var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» -Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og -til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring -om endelig å vende hjem engang. -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. -Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - - Constance Ring - -233 - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, -hvad skulde det vel nytte til. -Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det -minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige -tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene -og skrek. Det sved og stakk og verket. -Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. -Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, -unger som drev omkring langs ga -tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! -Og hun, -som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. -Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget -hun sig med lidenskap. -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun -rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo -syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men -stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham -nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente -henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun -tok sig til hjertet -altså således! Lyden kom igjen. -Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem -heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver -gelse og gikk inn til ham. -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. -I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. -«Conny» -sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har -ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men -den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var -ved sin fulle fornuft. -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å -nærme sig. -Han sank langsomt tilbake på puten. - - 234 - -Constance Ring - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» -spurte hun. -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine -hender på min panne.» -«De er så kolde, -du vil fryse.» -«Nei, det vil svale.» -Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. -«Dem begge» — sa han med matt stemme. -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og -kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han -grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen -gen. «Du må ikke gå fra mig. -Å jo, -gå bare, gå -bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs -god -jeg ser nok, at jeg er dig til plage -naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av -brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med -sine svake krefter hennes hender bort. -Constance blev så forbauset over dette uventede om -slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som -hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer -og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, -jeg hørte det -godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» -Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. -Constance reiste sig og tok medisinflasken. -«Nei takk, la det bare være, -la det bare være» -klaget han. -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» -Hun skjenket ham en skjefull. -Han lå litt og surmulte, så tok han den. -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, -hvorfor kysser du mig ikke» -sa -han klynkende. «Kyss mig» -kom det plutselig ømt. - - Constance Ring - -235 - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig -uvilkårlig vekk. -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille -ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav -brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det -var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så -gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så -stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde -å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte -sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke -med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev -trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove -værelset. -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al -tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn -tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype -ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri -per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu -gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el -sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket -henne! -Mon han hadde -mon han hadde? -Hun -vred sig under tankene. -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. -Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - - 236 - -Constance Ring - -«Du mildeste Gud og skapermann» -sa hun med en -lydelig hvisken — «det er brev, brev!» -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som -i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og -plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep -henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en -besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge -av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at -intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et -uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham -ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en -høist forvirret ortografi. -«Kjære Niels» -stod det -«jeg ber dig meget om -undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp -våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om -at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet -jeg godt vet at det var det beste som kunde times min -arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit -ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min -glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at -det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd -å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess -verre for mig, det var min kval, men også min glede, og -jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, -da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var -din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige -aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, -og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i -dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da -gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - - Constance Ring - -237 - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne -der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, -hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led -gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op -og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk -mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med -skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg -var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog -han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut -holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste -farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har -familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig -aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer -jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått -så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli -lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like -så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. -Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter -sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri -det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for -vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes -dig av gamle tro -Kristine.» -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned -på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! -Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar -mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i -dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over -lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme -hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet -med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - - 238 - -Constance Ring - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot -den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og -så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige -lyster. -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes -smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann -rørte sig hos henne, -hun tålte ikke å tenke på ham. -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num -merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var -et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig -hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad -det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei -delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner -hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks -omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede -Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. -Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du -ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha -kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige -væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har -hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke -styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom -met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, -det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, -Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du -er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer -hører du, pus!» -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, -når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con -stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det -gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in -gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som -begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, -jeg vil intet - - Constance Bing - -239 - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, -var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når -du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. -Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel -lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, -som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser -bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig -tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg -ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som -i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade -værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se -for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en -rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med -en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og -tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig -fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom -det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. -Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert -av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som -skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det -inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og -det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han -overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve -månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som -visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe -talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an -befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det -lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte -at han var villig til å gi henne penger til utstyr. -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun -det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om -hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet -om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin -skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - - 240 - -Constance Ring - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe -vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; -hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under -lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i -en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. -Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt -vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik -kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de -slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove -værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do -ren en pipende lyd som vekket Lorck. -«Er du alt oppe, Conny?» -sa han søvndrukkent. -«Nei, jeg legger mig igjen» -svarte hun hurtig, «jeg -kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende -la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum -ret inn på nytt. -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde -fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han -sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det -var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende -smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem -kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn -som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var -gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det -egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt -sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: -hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? -Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men -lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok - - Constance Ring - -241 - -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være -en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun -forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært -så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, -«din Niels» -hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps -båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde -brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor -hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! -Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til -henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om -det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot -bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, -hadde forpliktelser mot en kvinne, -en -kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu -lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære -sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. -Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til -skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å -gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, -være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an -nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, -det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de -ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem -her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. -XXVI. -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con -stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten -op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et -16 - -Amalie Skram. I. - - 242 - -Constance Ring - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller -gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt -henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha -skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å -kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende -tanker. -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang -gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring -spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa -hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef -ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran -dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, -kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var -som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det -begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer -var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot -hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen -når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev -mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og -ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans -ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men -det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et -kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop -da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, -som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og -på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk -syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv -hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det -kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke -hen i en motløs sørgmodighet. -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev -liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef -tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - - Constance Ring -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for -søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet -over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå -således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år -sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og -lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden -et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør -kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt -kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme -henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, -det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit -terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri -mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til -å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod -ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var -menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle -av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i -sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne -var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu -visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig -som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre -på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, -for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var -noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som -helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen -skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle -mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige -derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - - Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? -Ja, hvorfor ikke! -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig -omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns -selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist -forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, -som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod -bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det -ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som -ikke lot sig skjule. -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin -mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun -plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi -for å slippe bort en stund. -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun -op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra -veggen. -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han -i en bekymret, halvt uvillig tone. -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg -var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham -som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet -hans forskrekkelse og smerte. -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» -sa hun -likegyldig. -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir -ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all -verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk -tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - - Constance Ring - -245 - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig -så hjertebedrøvet at han orket det ikke. -Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la -han sig tilbake i putene og gråt. -XXVII. -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin -vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu -tydet på at han var rekonvalesent. -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» -spurte Constance. -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, -De trenger jo -ikke lenger til mig.» -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere -med om eftermiddagen f. eks.?» -«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et -tungsindig smil. -«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. -«Ja, så lenge vi er her.» -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan -like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes -tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men -blir ved å overtale allikevel. -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. -«De var ikke sånn før.» -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en -fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby -lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, -det er en farlig vane å drive spott med all ting.» -«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De -kunde se tvers igjennem alt det.» - - 246 - -Constance Ring - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, -når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. -«Hm! -Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, -når De ønsker jeg skal bli -det kan De stole på er al -vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt -men lydløst. -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten -mørk. -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har -jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og -mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak -dirren i hans stemme. -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. -Tror De ikke?» -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten -barsk. «Hvad mener De med det?» -«Vennskap er jo vennskap -jeg synes ikke det ord -trenger til noen nærmere definisjon.» -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete -vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype -furer i den fine, tørre sand. -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar -tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. -Det blir ikke like for like.» -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og -søkte å slå an en spøkende tone. -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo -den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus -og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut -selig hodet om imot henne. -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. -«Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - - Constance Ring - -247 - -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot -Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham -til regnskap. -Meier så hurtig, undersøkende på henne. -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i -en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og -jammer, og det er det almindeligste.» -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop -pende skritt. -«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. -Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro -ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet -hadde fått en mørkere farve. -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred -og kjenn som blomstene dufter.» -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån -det op. -«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con -stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for -snakk?» -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for -bestandig lukket ute fra,» svarte han. -«Men De med Deres begavelse, Meier —» -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt -pund som komponist, dyktighet som eksekutør -De -hører jeg kan leksen.» -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an -ser Dem seiv for noe?» -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot -bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den -beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i -sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente -til jeg ber om deres attest.» - - 248 - -Constance Ring - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i -riktig elskverdig humør,» sa Constance. -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot -Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis -vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare -ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som -av håpløshet i stemmen. -Constance blev underlig beklemt. -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At -De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den -høieste glede.» -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over -rasket. -«Jo, jeg gjør. I Rom -kan De huske frøken Schwartz? -hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom -stene i den skandinaviske forening.» -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd -men De hører visst -ikke på.» -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, -fortell mig mer.» -«Det var visst ikke mer -ja, for slutningen forstod -jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg -aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans -stemme, som gikk Constance like til sjelen. -«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å -se på at en annen går bort og får det.» -«Men De er ennu så ung, Meier -De kan jo ikke vite, -hvad livet har gjemt til Dem —» -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han -armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - - Constance Ring - -249 - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund -så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i -neste nu rettet hun sig op. -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun -med bevende stemme. -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så -begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett -ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt -for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved -det uventede møte. -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» -«Nei, hvad er den da?» -«Halv ni.» -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen -nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. -«Som du vil,» var svaret. -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og -stille.» -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten -ker, vi går inn og drikker te.» -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste -aviser, Meier?» spurte Lorck. -«Nei,» svarte han. -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for -sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr -menn, så det fyker efter.» -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er -en forstokket by.» -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn -Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule -det. -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - - 250 - -Constance Ring - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå -imellem dem. -«Ja så —» sa Lorck tørt. -«I klammeri -det synes jeg dog ikke, frue.» -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje -denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe -å leve for?» -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam -tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er -alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun -tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun -i en tone som om det ikke interesserte henne. -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. -«Han skjeller og smeller over venstre. -Og du, Con -stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. -— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» -Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. -Hennes knær skalv. -«Nei,» fikk hun med møie frem. -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. -De var kommet op på den oplyste veranda foran have -stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet -henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for -andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar -mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne -til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og -spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en -stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» - - Constance Ring - -251 - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier -var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at -han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» -sa han. -«Skulde jeg reist i morgen?» -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, -det er da det rimeligste.» -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil -lelse forstått grunnen. -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på -at du skal bestemme dagen, Constance.» -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, -«hvis -du bare føler dig sterk nok.» -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» -«Mig passer alle dager.» -«Ja, altså på fredag, da!» -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen -tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af -tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con -stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al -tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte -og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. -Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier -vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som -straks reiste sig og fulgte ham. -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog -mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con -stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove -værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å -se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen -bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi -ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - - 252 - -Constance Ring - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå -som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne -ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor -han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om -hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han -sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et -slags skamfullhet, men det gikk straks over. -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: -«Ja, det kom mens du lå i feber.» -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? -Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» -«Naturligvis -naturligvis,» sa han blidt. -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. -«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. -Legg ditt hode tilbake igjen.» -«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» -Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig -nær av dette, min lille Conny?» -Hun svarte ikke. -«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og -sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil -helst slippe.» -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. -Det er ingen grunn til det. Dette ligger -bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden -under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. -Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - - Constance Ring - -253 - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot -vilje og noe av en forherdet bestemthet. -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn -ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik -tige forestillinger på dette punkt.» -Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun -skulde si noe. -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene -ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg -hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med -et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for -ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har -i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, -ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns -evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han -stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, -langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke -at det er så, Constance?» -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det -vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun -brast plutselig i gråt. -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. -Så satt hun übevegelig som før. -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt -utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan -det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde -være litt forsiktig med.» -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes -munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - - 254 - -Constance Ring - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som -det er mulig?» spurte han inntrengende. -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem -men var helt forandret. -«Da kan jeg forsikre dig om -at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan -ønske dig den.» -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op -og ned på gulvet. -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og -tok hennes hender mellem sine. -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min -nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en -lettelse, for dette må det jo være hjelp for. -Å, Con -stance -du vet ikke, hvor jeg har lidt. -Jeg har vært -ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset -hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun -åpnet ikke sin munn. -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I -det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, -var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, -du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er -din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg -var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har -sagt, mitt egentlige liv. -Du må ikke føle uvilje mot -mig for en innbilnings skyld.» -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom -ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» -«Men den skal komme tilbake -jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større -og sannere enn før.» -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - - Constance Ring - -255 - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare -nådde hennes kinn. -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at -jeg kysser dig?» -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen -gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op -denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte -hun. -«Jo da» -sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så -meget du vil.» -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor -hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen -med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks -rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde -komme i orden, når det bare intet var i veien med ham -og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den -simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før -hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen -med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, -at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med -Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, -hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor -Meier var et fengslende menneske - den klang hans -stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå -rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham -. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet -det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. -XXVIII. -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde -siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. -Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - - 256 - -Constance Ring - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen -timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre -ulykke i et ekteskap. -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne -tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han -hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. -Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine -fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som -en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet -noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så -var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde -vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i -ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var -barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast -fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten -sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De -bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte -nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; -Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde -fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige -dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å -fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn -i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så -brøt de op og sa god natt. -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame -kahytten. -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et -spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet -og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun -vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så -ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, -kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - - Constance Ring - -257 - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var -strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og -forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være -kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig -ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, -men nu, -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, -det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, -og så -hadde hun jo Meier . . . -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av -henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han -med en stemme som forrådte hans glede. -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes -ører. -«Det var umulig å sove -et barn som skrek, og slik -kvelende varme -—» -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte -å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at -folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig -over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier -av samme slags. -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek -ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter -litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman -nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer -ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. -Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når -roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs -skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. -«La oss sette oss litt,» sa Meier. -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men -17 - -Amalie Skram. I. - - 258 - -Constance Ring - -såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot -røkesalongens yttervegg. -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det -lød som slutningsbemerkningen til en foregående be -traktning. -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: -«Det satt også jeg og tenkte på.» -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» -vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. -«Det blir allikevel på en annen måte. -Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, -det blir avskyelig.» -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. -«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han -våndet sig. -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham -godt,» sa hun forfjamset. -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med -Dem.» -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. -Hun visste ikke om det var angst eller glede. -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen -av hans ord. -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø -ker aldri med den slags ting.» -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk -hun fatt i en tanke. -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte -hun. -«Ja,» svarte han kort. -«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i -gang,» vedblev hun. -«Ja» -— sa han som før. -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta -serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - - Constance Ring - -259 - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor -hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende -på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre -alvor av det. -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig -bevegelse. -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og -snakker om dette?» spurte han plutselig. -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa -han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag -og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet -fra ham. -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig -nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans -tone som gjorde henne redd. -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa -hun med tørr og nervøs stemme. -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og -vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av -sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det -billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få -nok tilbake.» -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn -tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes -livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde -ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit -var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på -stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, -nei! ikke til hans - - 260 - -Constance Ring - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter -en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv -en -boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt -hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen -mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og -si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. -«En -utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut -i gråt. -«Frue, -Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han -trykket til sine leber mange ganger. -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes -tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, -nu er det forbi -Men, men, -det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et -krampaktig sukk. -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. -Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver -andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne -likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så -ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, -det er ikke så lett, -uten for den som elsker lykkelig.» -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for -sammen ved lyden av hans skritt. -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - - Constance Ring - -261 - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde -ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes -hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger -spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an -sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven -dig og utvendig. -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende -stemme og slapp henne. -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek -ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem -ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han -hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde -neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; -livet var med ett blitt yndefullt og smilende. -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, -gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» -Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. -Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig -hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte -dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en -siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte -hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck -tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll -boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge -efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver -gang var det som om hun skalv innvendig. -XXIX. -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for -rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - - 262 - -Constance Ring - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk -ken og spisekammer i orden. -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an -skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og -nipssakene stillet op. -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con -stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt -skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag -ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var -større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde -bladvekster og blomstrende potteplanter. -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut -merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene -stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å -sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. -Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid -og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk -ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor -for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, -ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan -det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? -Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, -og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke -noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes -liv og forsone henne med alt annet. -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt -de ord -han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet -varmt over henne. -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og -bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken -kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, -få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter -noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - - Constance Ring - -263 - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og -satt sig flere ganger. -Hun rakte sin hand ut imot ham. -«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor -dan har De det?» -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i -veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå -op og se, hvordan De bodde.» -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» -«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i -orden?» -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin -rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. -«Fullstendig» -svarte hun -«dette er mitt værelse, -vil De se de andre?» -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, -da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De -se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak -ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var -ferdig med besiktigelsen. -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» -«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om -det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets -at det ser så bedårende ut.» -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» -sa hun og -skjøv en stol bort til ham. -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» -begynte Meier, idet han såtte sig. -«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes -det er måneder.» - - 264 - -Constance Ring - -«Evigheter!» -han slo ut med hånden, «i går og i dag -har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, -Constance.» -Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er -så lenge siden,» sa hun. -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte -han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at -jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt -å ha noe å lenges efter.» -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun -smilte. -«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som -De var på dekket om natten — uavlatelig» -gjentok -han med betoning. -«Men det må De glemme, Meier.» -Det var noe bønn -lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov -mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet -oinene og festet dem på ham. -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i -hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes -stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt -ansikt. -«Ikke sant, De lover mig det» -la hun til. -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be -stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var -klagende. -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og -ristet bekymret på hodet. -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid -jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. -Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde -reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» -det kom en vemodig klang i stemmen. -«Tror De vel det?» -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip -lingen på hennes overkjole. - - Constance Ring - -265 - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. -«Nei» -sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men -Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme -hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — -De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, -mens hun betraktet ham med forskremte øine. -«De må ikke være redd, Constance» -han talte ro -ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en -røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De -ikke fritt gav mig lov.» -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se -at det kjempet i henne. -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance -in -gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han -rakte hendene ut imot henne. -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender -og knuget dem et øieblikk. -«De skal være god, Meier, bare god» -sa hun med lav -stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun -hendene og begynte atter å gå op og ned. -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald -når vi er alene,» bad han -«å gjør det, Constance.» -Hun nikket og blev ved å gå. -«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra -entreen. -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over -skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig -elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres -hemmelige forståelse. -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - - 266 - -Constance Ring - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den -fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig -nende. -«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa -Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho -tellet og pakker sakene sammen?» -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å -lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det -står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen -dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. -Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige -hjem?» -«Jo» -sa hun åndsfraværende. -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes -hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens -han nynnet: «Ride, ride ranke.» -«Nei, nei -hold op — jeg må ut og tale med piken.» -Hun kom sig hurtig løs. -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i -Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe -kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til -ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles -skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin -dumme tilfeldighet hadde anrettet. -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag -av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil -hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver -en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. -— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han -hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - - Constance Ring - -267 - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel -gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun -rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. -Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde -han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an -komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode -symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se -så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å -være målet nær. -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en -statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det -var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik -forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, -straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot -henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan -skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme -ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. -Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans -mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær -lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i -fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme -tilbake til hans favn. -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og -kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til -Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt -dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var -blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam -men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, -gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - - 268 - -Constance Ring - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. -Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi -nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og -mørk. -Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han -så gammel og slapp ut. -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en -blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen -nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og -det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet -hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar -vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med -et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De -lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og -stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at -laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. -Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. -«Ja» -svarte han kort og reiste sig. -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot -tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte -sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord -til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre -vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med -et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på -midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han -finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være -hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - - Constance Ring - -269 - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare -at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han -hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste -på jorden. -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede -og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise -henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. -Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men -han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig -av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret -op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene -om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han -ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. -«Constance» -hvisket han -«hvor lenge skal dette -vare?» -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og -forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve -sammen som to mennesker som elsker hverandre?» -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at -hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det -helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes -hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde -Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan -skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef -tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det -var. -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance -på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt -første ekteskaps tidligste dager. - - 270 - -Constance Ring -XXX. - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og -kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog -kjente man alt et pust av vår i luften. -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser -hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk -somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri -vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til -slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. -Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også -gitt noen fester. -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få -Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, -gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av -de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for -gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd -med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive -henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. -Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av -visende på én gang. -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve -gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med -uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider -som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan -det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når -han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun -hørte ham komme hjem. -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når -han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke -henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det -motstrebende at han gav svar. -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - - Constance Ring - -271 - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der -gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning -eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff -skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang -hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille -foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand -ler du slik?» -«Du tar aldeles feil, -du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be -skylder mig for.» -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge -kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» -spurte han. -«Nei, det er ikke fra mig» -sa hun kort -«det er -dig som er så tyrannisk.» -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander -ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en -måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så -utfordrende på ham. -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår -du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører -sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» -sa han -bedrøvet. -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville -skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig -fra ham. -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; -han gikk stille ut av stuen. -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de -blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - - 272 - -Constance Ring - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib -ler på en stentavle med en jernspiker. — -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. -Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret -telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise -formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids -skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre -mål. Han syntes det var best således, for så fikk han -ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for -hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig -het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde -trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe -det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo -ikke å ville tvinge sig frem. -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at -Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en -utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og -tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det -som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket -sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde -merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å -kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var -også ganske momentant. -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime -husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. -Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, -traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han -kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje -mann. -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget -sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; -at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance -visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - - Constance Ring - -273 - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig -kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og -visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. -Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers -øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når -hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han -vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn -skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con -stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær -lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette -alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt -ham om å være enig med henne i at det var best således. -Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å -besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans -lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro -lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en -art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare -å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle -ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og -alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en -kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann -som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således -at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære -mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i -det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss -18 - -Amalie Skram. I. - - 274 - -Constance Ring - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt -nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar -beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde -det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse -over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var -en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også -gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde -bare å se bedende på ham og minne ham om deres av -tale for å få ham til å høre op. -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; -han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men -ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad -var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro -skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck -og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og -rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en -sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det -var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så -hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at -den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde -han ikke ta imot. -Men den dag hadde det vært noe over henne som -gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti -men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne -valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun -kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige -Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak -ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine -av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke -la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - - Constance Ring - -275 - -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende -rund og brystet smukt hvelvet. -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var -ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; -han hadde mange syke i denne tid. -«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» -sa Constance, idet hun såtte nål og finger -bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde -sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, -Emma?» -«Jo, det kan fruen så godt» -svarte Emma med et -beskjedent smil. -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn -gjennem den halvåpne dør. -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De -få se!» -Straks efter stod han ved siden av henne. -«Her er skjørtet» -sa hun, «rød silke med gullborder, -strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve -og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. -Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. -Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, -men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et -ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved -knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke -begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste -det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, -som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et -øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste -ikke hvad. -Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven -med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. -Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - - Constance Ring -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de -satt i dagligstuen. -«Hvor faller De på det?» -«Hun var så underlig -så De ikke hvor rød hun -blev?» -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be -tenkning. -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» -henkastet Constance. «Hvad skal -De ha på i morgen?» -«Domino.» -«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei -det Lorck som kommer?» Meier lyttet. -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, -idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av -lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be -vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun -stod i begrep med å dekke kurven til. -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» -Hun smilte og syntes å betenke sig. -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så -forferdelig gjerne.» -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg -kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over -mig.» -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i -hennes værelse. -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med -masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - - Constance Ring - -277 - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale -parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort -skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt -om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd -ender stod prektig sammen med dets mørke farve. -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i -forbauselse. -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante -situasjon. -«Melkebøttet er det søteste av alt» -sa hun og vendte -ryggen til, foråt han skulde se på den. -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han -langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde -komme til å se slik ut.» -«Hvordan?» spurte hun. -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde -prinsesser i -å snakk, det er vrøvl! De er meget deili -gere enn som så.» -«De snakker» -- sa Constance og lo med rødmende -kinner, «men se nu!» -Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran -speilet. -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett -bort til henne, grep med begge hender om gummihem -pene som satt rundt ørene og tok masken bort. -«Au!» skrek Constance -«er De gal, Meier?» -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir -kelig så vondt?» han så fortvilet ut. -«De skulde bare kjenne det, De» -klynket hun. -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det -sakte. -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom -derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og -la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - - 278 - -Constance Ring - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun -hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. -Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av -den usigeligste, smertefulleste ømhet. -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde -hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui -motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig -inn til ham. -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge -armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned -i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og -lettelse. -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde -gjøre sig løs. -«Et øieblikk, bare et øieblikk» -hvisket han og holdt -henne fast. «Se så» -sa han derpå og lot sine armer -langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. -«Deiligste, søteste» -hvisket han. -«Nei, nei, De må ikke» -ropte Constance angst og -løp ut av stuen. -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen -nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, -som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det -var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys -igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det -var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket -det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så -bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. -«Ikke egentlig bedrøvet» -sa hun grundende. «Jeg -kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i -en tone som om hun forsvarte sig. - - Constance Bing - -279 - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle -tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot -henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke -og vendte ansiktet bort. -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe -skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det -kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» -gjen -tok han. -Hun nikket. -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke -sant, Constance?» sa han sakte. -Hun nikket igjen med et svakt smil. -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. -Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. -«Nu må du gå, Harald» -sa hun om litt, «ja, for jeg -synes ikke du skal bli her i aften.» -«Som du vil» -svarte han, men rørte sig ikke. -«Nu må du gå» -gjentok hun. -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig -endelig. -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa -han. -«Den første og den siste» -svarte hun med et smil. -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, -kan -du ikke si nei til de andre?» -Hun ristet på hodet. -«Det går ikke an» -svarte hun. -«Men hadde du lyst, Constance?» -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» -Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - - 280 - -Constance Ring -XXXI. - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier -i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con -stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet -ved karnevalet. -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går -an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den -karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min -skyld, men for din egen.» -Hun trakk på skuldrene. -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det -var god —» blev han litt efter ved. -«Hvorfor nettop i aften?» -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare -dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er -mig behagelig.» -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån -den under kinnet og stirret i avisen. -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» -spurte hun. -«En som vil oss begge vel. -Jeg kan forresten gjerne -si det, -det var Hansen.» -«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak -tighet.» -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det -samme i hans sted,» sa Lorck tørt. -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - - Constance Ring - -281 - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han -trodde var til skade for dig.» -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder -mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk -akter å berøve mig det.» -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også -er mig,» sa han litt barsk. -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare -at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf -fet.» -«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» -«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer -faren at jeg behøver å belære dig om det.» -Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av -henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig -tone. -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn -å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å -ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du -ikke det?» -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, -dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an -derledes.» -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for -det bør -man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker -du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker -imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire -hands negler, som hun holdt like op til sine øine. -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - - 282 - -Constance Ring - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å -dele med mig, vi går hver vår vei.» -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med -gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro -lig, uten å flytte øinene fra sine negler. -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. -«Du må ikke være så hard, Constance, -jeg går og -lenges efter dig,» bad han inntrengende. -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad -der er så, det er.» -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig -hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og -kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred -over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast -het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær -lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn -skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån -mot ham, han, som gikk og elsket henne. -«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. -«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du -tar livet av dig.» -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og -så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in -gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav -et skrik. -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste -denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte -langsomt og rolig. -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen -svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til -ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk -et skritt imot henne. - - Constance Ring - -283 - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef -ter sig. -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, -motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke -å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne -valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten -hun vilde sannsynligvis -ikke legge merke til det engang. -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som -var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt -alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært -skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær -lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en -lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til -del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, -denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til -å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans -lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for -smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han -hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer -tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha -bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, -vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde -tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med -Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men -nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; -han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis -han nu hadde ektet Kristine -hun hadde hatt betingel -sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme -art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be -tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde -skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - - 284 - -Constance Bing - -selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne -til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, -nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy -ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende -var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært -elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde -by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde -glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket -ham -Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt -den -han stønnet høit —• umulig! -det kunde ikke -være -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket -av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi -nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket -henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på -sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang -var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten -og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og -drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have -tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme -ande på sitt kinn. -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov -hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å -vekke henne. -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, -og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still -tiende det forlik hun således bød ham. -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con -stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite -at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig -og lot som ingenting. -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol -lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker -gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - - Constance Bing - -285 - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. -Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det -skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og -souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en -rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av -den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra -denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet -masser av champagne i sig for å komme i stemning, men -forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. -Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av -glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans -efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket -smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con -stance. -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i -op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med -henne. -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min -kavaler.» -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne -og førte henne bort. -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter -henne. -Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev -borte i vrimmelen. -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd -på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig -vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham -en tortur å se Constance danse avsted munter og smi -lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet -enn å følge henne som hennes skygge. -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. -Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - - 286 - -Constance Ring - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne -så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket -forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller -hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut -selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på -skulderen. -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! -Hold op, jeg vil ikke mer.» -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» -hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, -det er umulig.» -«Slipp mig, hører De, -jeg vil ikke danse med Dem!» -sa hun harm og stridde imot. -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den -uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående -han var.» -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen -med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og -mine. -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel -ters fra?» -«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig -det.» -«Nei, men Harald da!» -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede -herrer, klær det ille å late indignert.» -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort -og skyndte sig avsted. -«Ta min arm,» bad han. -«Nei, jeg vil ikke.» -«Er du sint, Constance?» - - Constance Ring - -287 - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» -Hans tone var bønnlig. -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme -dirret i gråt. -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han -gjorde høire om. -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder -som gav den beste utsikt. -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» -begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene -bare at de rører ved dig er en besudling.» -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. -«Takk, du elskede,» hvisket han. -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in -gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev -hun. -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt -ansikt mot hennes skulder. -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al -vorlig og smøg sig inn til ham. -Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op -varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av -efter den annen uten at de la merke til det. -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - - 288 - -Constance Ring - -stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter -efter mig.» -«Hvor?» spurte han. -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig -ned før Lorck hadde fått øie på dem. -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier -danset sammen. -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. -På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var -blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en -stund. -«Hvor henne?» spurte han. -«Oppe på galleriet.» -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som -du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op -lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» -«Drakk selters.» -«Hvem var din kavaler?» -«Meier,» sa hun kort og trossig. -Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. -XXXII. -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con -stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen -efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa -sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var -Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville -slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - - Constance Ring - -289 - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En -ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta -lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet -ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. -Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. -Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig -vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; -hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot -ikke torde våge det. -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en -avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og -besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke -mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? -Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så -intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk -som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven -tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig -med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue -foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens -armhuler. -Det banket på døren. -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, -besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske -len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som -når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så -sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren -med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. -19 - -Amalie Skram. I. - - 290 - -Constance Ring - -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem -deles uten å vende sig. -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren -tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert -trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, -stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn -snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun -nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over -rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun -og så fryktsomt forskende på ham. -«Opriktig talt, -jeg skal ut.» -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, -vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. -«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos -fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn -smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. -Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve -og så bedende på ham. -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» -han -trakk op sitt ur. -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt -av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun -omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. -«Så, så, så —» mumlet han. -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær -tegn. -«Tok du nøkkelen av entrédøren?» -Hun holdt den smilende op for ham. -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin -duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - - Constance Ring - -291 - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide -ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå -pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut -ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar -og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste -ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte -nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde -til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så -skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på -å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne -sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men -det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på -Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde -de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con -stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar -diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i -utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus -geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han -skulde gjøre med haven. -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun -og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer -digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; -innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og -øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - - 292 - -Constance Ring - -soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise -toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de -skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. -Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde -komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten -ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe -ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor -han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? -Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne -valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un -derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen -og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. -Uff, hvad vilde hun ta slike -stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, -som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den -mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en -annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, -ikke han, ikke noen av -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be -synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet -hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen -om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen -nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og -sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som -hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden -mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - - Constance Ring - -293 - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det -var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte -hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun -syntes hun følte anger. -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke -gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. -Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde -gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang -somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da -noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra -henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. -Hanne stuepike stakk hodet inn. -«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. -Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så -låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på -håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i -et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk -imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance -at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li -delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så -ømt på ham. -Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har -jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær -lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun -fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite -barn. -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre -henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så -mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - - 294 - -Constance Ring - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket -han. «La oss sette oss.» -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen -nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne -med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå -tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så -bøide han sig ned over henne og kysset henne. -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde -besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde -være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier -hjem. -Den følgende dag var det strålende solskinn med en -mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om -natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, -og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og -store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance -og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de -tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike -hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste -ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange -stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, -for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand -mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or -den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen -beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne -stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i -veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole -som var revnet i sømmen. -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han -skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - - Constance Ring - -295 - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, -og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele -dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som -han nød sittende på kjøkkenbordet. -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet -Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og -helte den rykende kaffe på underkoppen. -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad -den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au -rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke -lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den -på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al -buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med -feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde -vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev -nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært -et offer for de mest motstridende stemninger og hadde -lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, -som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. -Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse -at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans -leber på sin munn; men hver gang var det kommet en -gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av -grunn for sin fot. -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som -timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg -for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i -morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen -ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - - 296 - -Constance Ring - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam -men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende -urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor -anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, -som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker -hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde -sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet -for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke -gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var -hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, -hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til -stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig -seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som -måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, -hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å -myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham -. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess -uten -. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt -ham i sitt hjerte -dette mer eller mindre gjorde hver -ken fra eller til. -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; -de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til -skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk -kenet. -«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og -tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig -ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å -telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, -og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte -ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin - - Constance Ring - -297 - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som -det demrende skjær av det første daggry på en kullsort -himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen -der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef -ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å -være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet -hatt og kåpe på og løp ned over trappene. -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde -med toget. -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» -«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» -«Så reis inn, når De er ferdig -det må De gjerne.» -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring -. -Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det -minste? -Det er et helt kvarter til toget kommer.» -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con -stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig -plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av -matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort -glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og -såtte sig inn i kupeen. -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot -tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være -der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham -alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu -var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake -til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som -i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis -han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge -sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil -lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - - 298 - -Constance Bing - -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre -den drog inn i hennes pinte sinn. -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut -ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket -seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. -Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender -og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem -soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen -skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse -vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt -anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel -lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte -til spisestuen. -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt -tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove -værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone -fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op -den gav ingen lyd -og trådte sakte inn. Do -ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det -var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. -XXXIII. -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, -en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, -av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann -med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var -blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det -ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk -over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke -flere i dag!» - - Constance Ring - -299 - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un -derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk -nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var -middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu -den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. -Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet -kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke -av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, -og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev -i en notisbok. -Men hun rørte sig ikke. -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning -av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir -over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr -siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på -henne. -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og -spilte øinene op. -«Kristine, er det mulig!» -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så -et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme -tørklæet frem og holdt det for øinene. -«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» -«Jeg er vendt tilbake» -stammet hun. -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, -halvt misbilligende. -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over -maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om -hverandre. -«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans -ansikt. - - 300 - -Constance Ring - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, -du forstår jo nok at forbi er forbi.» -Hun blev blussende rød og så atter blek. -«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke -jeg -vilde bare be om en resept.» -«Er du syk?» -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok -nu overhand. -«Ja,» -hulket hun. -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta -gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei -ler dig.» -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul -vet mens hun talte. -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den -gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De -husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for -brystet.» -«Har du hatt det lenge?» -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det -blitt rent ille.» -Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere -om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg -legger mig,» vedblev hun. -«Har du spurt noen læge før nu?» -«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange -ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive -lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli -sint,» tilføide hun fryktsomt. -«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en -eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, - - Constance Ring - -301 - -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så -syk at jeg måtte ha doktor.» -«Hvor lenge har du vært her i byen?» -«Siden straks før jul.» -«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» -«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde -ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by -. Og så blev jeg også uenig med -min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, -alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i -fred.» -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende -på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme -—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er -tæring.» -«Hvor faller du på det, Kristine?» -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk -dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør -get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig -stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant -ned over hennes kinn. -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. -Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone -lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i -grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom -met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var -hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun -så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle -dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen -nes kinn. -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» -sa han og -slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han -tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til - - 302 - -Constance Ring - -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ -ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte -med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som -var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt -gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, -«ja nesten like til de døde.» -«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, -nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» -«Skal jeg knappe op?» spurte hun. -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg -skal få noe å vite.» -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck -la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. -Men hvordan det gikk til eller ikke -plutselig visste -han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans -veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og -innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i -armene og kysset hennes varme, bare bryst. -«Legg den bort» -sa han og løftet hatten av henne. -Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. -vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot -tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass -på den ytterste kant av et stolesete. -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder -lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen -nem sprekken. -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske -som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av -værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - - Constance Ring - -303 - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu -set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun -uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke -begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den -troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne -fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, -så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine -leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, -som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha -hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry -stet -. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev -net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. -Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det -jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med -en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, -han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ -relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av -klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, -hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» -hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett -av det. -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter -passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå -lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer -enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De -hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne -å vende om og spasere litt. -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være -behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun -svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da -Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op -levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. -«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - - 304 - -Constance Ring - -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent -på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne -hadde fått tid til å tilby sitt følge. -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke -klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett -ut. -Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent -lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over -hele sin skikkelse. -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved -Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin -gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun -være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, -sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler -og siga -retter, nei sigarer, sterke, fine. -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer -med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. -Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. -Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun -sett ligge etsteds i en vinduspost. -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast -løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun -at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme -vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men -stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op -og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun -tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte -med dammerammeram, dammerammeram. -Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? -Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og -gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en -kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - - Constance Ring - -305 - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken -med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, -jeg har vært en lang -tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i -natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om -og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa -Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var -riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det -ikke er koldt der oppe.» -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør -brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke -behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod -en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og -snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord -med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus -posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et -laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler -bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek -ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på -en stor koffert, som var trukket bort til sengen. -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, -hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, -så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig -i en gyngestol og reiste sig igjen. -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite -gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på -gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en -krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var -alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de -bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst -hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang -skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille -20 - -Amalie Skram. I. - - 306 - -Constance Bing - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing -det lød, -som kom den langveis fra -var det eneste som hørtes! -Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag -og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men -gikk tilbake for å se om også verandaen var full av -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når -hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt -ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad -det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et -sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide -sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i -neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be -redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; -så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av -talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra -huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig -plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. -Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte -litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det -skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen -som vilde kvele henne. -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde -ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig -blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av -en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille -til han var like ved siden av henne, for å være sikker på -at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og -rørte ved hans arm. -«Constance» -hvisket han med en overstrømmende -ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre -tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn -med kyss. -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med -sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - - Constance Ring - -307 - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse -lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn -ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene -omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op -de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte -ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk -ovenpå. -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset -gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til -alle sider. -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. -Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så -kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu -og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils -vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok -ken 6. -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han -stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det -fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og -tendte ild på det. -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» -sa han -halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og -trådte ilden ut med foten. -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt -har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere -ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra -sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter -for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom -mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte -den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha -rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var -hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - - 308 - -Constance Ring - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så -som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til -farvel! -XXXIV. -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp -søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in -gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu -gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var -foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene -fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme -sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun -måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, -smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde -hun nu også funnet lindring ved det? -Hun følte -trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne -til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem -medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig seiv. -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? -Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så -falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik -slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu -tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin -mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og -hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde -ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange -skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad -ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig -hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for -henne. -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte -var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille -inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang -som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - - Constance Ring - -309 - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss -på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, -det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det -var hvile i. -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time -mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I -ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer -til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk -ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og -gikk ned til toget. -I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med -lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne -før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om -dette ene: å skynde sig med å dø. -Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og -kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt -skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal -ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke -kunde bære det lenger. Constance.» -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for -seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet -i hans mottagelsesværelse. -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok -frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var -blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en -innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; -Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår -nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes -øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på -veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit -tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren -hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - - 310 - -Constance Ring - -stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske -liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff -ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte -skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet -og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn -henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille -det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men -om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som -et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde -moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be -skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte -hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» -Så mintes hun et annet ord av -sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er -en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han -var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, -hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs -store synd. -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck -vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var -han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet -han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det -forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig -lå ikke -hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og -så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det -kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der -inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der -den gang. - - Constance Ring - -311 - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han -bort og ringte. -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn -tredende kokkepike. -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da -hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. -«Det er godt,» sa han og vinket. -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine -nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for -ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. -Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk -det til sig. -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto -len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet -mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan -fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over -ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som -var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han -gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig -stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke -noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en -karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det -ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt -efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. -Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance -fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så -gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne -eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun -nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles -uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde -sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - - 312 - -Constance Bing - -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans -gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis -det vilde han riktig -nok protestere mot. -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet -stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det -var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun -enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det -allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen -skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn -hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses -værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un -derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene -blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. -Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. -Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig -anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. -Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne -øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen -gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske -var rullet et stykke bort over gulvet. -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen -over det. - - ' -:- ••:' ! -; . --.• '• •• : -' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H - - diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub index 85e6706..78e82f9 100644 Binary files a/constance-ring.epub and b/constance-ring.epub differ diff --git a/constance-ring.md b/constance-ring.md index d3ffc08..e1d1138 100644 --- a/constance-ring.md +++ b/constance-ring.md @@ -8,3 +8,18117 @@ creator: - role: editor text: Trygve Laugstøl ... +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +Constance Ring +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + +Constance Ring + +5 + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + +6 + +Constance Ring + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + +Constance Ring + +7 + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + +8 + +Constance Ring + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + +Constance Ring + +9 + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + +10 + +Constance Ring + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + +Constance Ring + +11 + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + +12 + +Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + +Constance Ring + +13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + +14 + +Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + +Constance Ring + +15 + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + +16 + +Constance Ring + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + +Constance Ring + +17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + +18 + +Constance Ring + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + +Constance Ring + +19 + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + +20 + +Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Constance Ring +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + +22 + +Constance Ring + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Constance Ring +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + +24 + +Constance Ring + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + +Constance Ring + +25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + +26 + +Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + +Constance Ring + +27 + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + +28 + +Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + +Constance Ring + +29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + +30 + +Constance Ring + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + +Constance Ring + +31 + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + +32 + +Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + +3 + +Constance Ring +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det +3 + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +Constance Ring +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + +Constance Ring + +35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + +36 + +Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + +37 + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace +38 + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + +Constance Ring + +39 + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + +40 + +Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + +41 + +Constance Ring +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + +42 + +Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + +Constance Ring + +43 + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +Constance Ring +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + +Constance Ring + +45 + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + +46 + +Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + +Constance Ring + +47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + +48 + +Constance Ring + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + +Constance Ring + +49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg +4 + +Amalie Skram. I. + + +50 + +Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + +51 + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +Constance Ring +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + +Constance Ring + +53 + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + +54 + +Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + +Constance Ring + +55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + +56 + +Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + +Constance Ring + +57 + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + +58 + +Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + +Constance Ring + +59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +60 +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + +Constance Ring + +61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +62 +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + +Constance Ring + +63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + +64 + +Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + +Constance Ring + +65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +5 + +Amalie Skram. I. + + +66 + +Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + +Constance Ring + +67 + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + +68 + +Constance Ring + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + +Constance Ring + +69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + +70 + +Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + +Constance Ring + +71 + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + +72 + +Constance Ring + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + +Constance Ring + +73 + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + +74 + +Constance Ring + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + +Constance Ring + +75 + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + +76 + +Constance Ring + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + +Constance Ring + +77 + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + +78 + +Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + +Constance Ring + +79 + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + +80 + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + +Constance Ring + +81 + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» +6 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + +Constance Ring + +83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + +84 + +Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + +Constance Ring + +85 + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + +86 + +Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + +Constance Ring + +87 + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + +88 + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +Constance Ring +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + +90 + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + +Constance Ring + +91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + +92 + +Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + +93 + +Constance Ring +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +Constance Ring +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + +Constance Ring + +95 + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + +96 + +Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + +Constance Ring + +97 + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +7 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Ring +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + +Constance Ring + +99 + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + +100 + +Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + +Constance Ring + +101 + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + +102 + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + +Constance Ring + +103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + +104 + +Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + +Constance Ring + +105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + +106 + +Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + +Constance Ring + +107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + +108 + +Constance Ring + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + +Constance Ring + +109 + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + +110 + +Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + +Constance Ring + +111 + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + +112 + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + +Constance Ring + +113 + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 + +Amalie Skram. I. + + +114 + +Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + +Constance Ring + +115 + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + +116 + +Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + +Constance Ring + +117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + +118 + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + +Constance Ring + +119 + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + +120 + +Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + +Constance Ring + +121 + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + +122 + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + +Constance Ring + +123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + +124 + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + +Constance Ring + +125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + +126 + +Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + +Constance Ring + +127 + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + +128 + +Constance Ring + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + +Constance Ring + +129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +9 + +Amalie Skram. I. + + +130 + +Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + +Constance Ring + +131 + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + +132 + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + +Constance Ring + +133 + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + +134 + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + +Constance Ring + +135 + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + +136 + +Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + +Constance Ring + +137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + +138 + +Constance Ring + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + +Constance Ring + +139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + +140 + +Constance Ring + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + +Constance Ring + +141 + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + +142 + +Constance Ring + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + +Constance Ring + +143 + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + +144 + +Constance Ring + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + +Constance Ring + +145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + +146 + +Constance Ring + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + +147 + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + +148 + +Constance Ring + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + +Constance Ring + +149 + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + +150 + +Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + +Constance Ring + +151 + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + +152 + +Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + +Constance Ring + +153 + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + +154 + +Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + +Constance Ring + +155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + +156 + +Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + +Constance Ring + +157 + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + +158 + +Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + +Constance Ring + +159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + +160 + +Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + +Constance Ring + +161 + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + +162 + +Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + +Constance Ring + +163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + +164 + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + +Constance Ring + +165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + +166 + +Constance Ring + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + +Constance Ring + +167 + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + +168 + +Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + +Constance Ring + +169 + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + +170 + +Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + +Constance Ring + +171 + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + +172 + +Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + +Constance Ring + +173 + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + +174 + +Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + +Constance Ring + +175 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + +176 + +Constance Ring + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + +Constance Ring + +177 + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 + +Amalie Skram. I. + + +178 + +Constance Ring + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + +Constance Ring + +179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + +180 + +Constance Ring + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + +Constance Ring + +181 + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + +182 + +Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + +Constance Ring + +183 + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + +184 + +Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + +Constance Ring + +185 + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + +186 + +Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + +Constance Ring + +187 + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + +188 + +Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + +Constance Ring + +189 + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + +190 + +Constance Ring + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + +Constance Ring + +191 + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + +192 + +Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + +Constance Ring + +193 + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. +13 + +Amalie Skram. I. + + +194 + +Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + +Constance Ring + +195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + +196 + +Constance Ring + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + +Constance Ring + +197 + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + +198 + +Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + +Constance Ring + +199 + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + +200 + +Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + +Constance Ring + +201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + +202 + +Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + +203 + +Constance Ring +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + +204 + +Constance Ring + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + +Constance Ring + +205 + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + +206 + +Constance Ring + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + +Constance Ring + +207 + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + +208 + +Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + +Constance Ring + +209 + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. +14 + +Amalie Skram. I. + + +210 + +Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + +21 + +Constance Ring +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + +212 + +Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + +Constance Ring + +213 + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + +214 + +Constance Ring + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + +Constance Ring + +215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + +216 + +Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + +Constance Ring + +217 + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + +218 + +Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + +Constance Ring + +219 + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + +220 + +Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + +Constance Ring + +221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + +222 + +Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + +Constance Ring + +223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + +224 + +Constance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + +Constance Ring + +225 + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. +15 + +Amalie Skram. I. + + +226 + +Constance Ring +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + +Constance Ring + +227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + +228 + +Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + +Constance Ring + +229 + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + +230 + +Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + +Constance Ring + +231 + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + +232 + +Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + +Constance Ring + +233 + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + +234 + +Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + +Constance Ring + +235 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + +236 + +Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + +Constance Ring + +237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + +238 + +Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + +239 + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + +240 + +Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + +Constance Ring + +241 + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et +16 + +Amalie Skram. I. + + +242 + +Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +Constance Ring +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + +Constance Ring + +245 + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + +246 + +Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + +Constance Ring + +247 + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + +248 + +Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + +Constance Ring + +249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + +250 + +Constance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + +Constance Ring + +251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + +252 + +Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + +Constance Ring + +253 + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + +254 + +Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + +Constance Ring + +255 + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + +256 + +Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + +Constance Ring + +257 + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men +17 + +Amalie Skram. I. + + +258 + +Constance Ring + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + +Constance Ring + +259 + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + +260 + +Constance Ring + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + +Constance Ring + +261 + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + +262 + +Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + +Constance Ring + +263 + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + +264 + +Constance Ring + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + +Constance Ring + +265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + +266 + +Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + +Constance Ring + +267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + +268 + +Constance Ring + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + +Constance Ring + +269 + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + +270 + +Constance Ring +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + +Constance Ring + +271 + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + +272 + +Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + +Constance Ring + +273 + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +18 + +Amalie Skram. I. + + +274 + +Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + +Constance Ring + +275 + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +Constance Ring +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + +Constance Ring + +277 + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + +278 + +Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + +279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + +280 + +Constance Ring +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + +Constance Ring + +281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + +282 + +Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + +Constance Ring + +283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + +284 + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + +285 + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + +286 + +Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + +Constance Ring + +287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + +288 + +Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + +Constance Ring + +289 + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +19 + +Amalie Skram. I. + + +290 + +Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + +Constance Ring + +291 + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + +292 + +Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + +Constance Ring + +293 + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + +294 + +Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + +Constance Ring + +295 + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + +296 + +Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + +Constance Ring + +297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + +298 + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + +Constance Ring + +299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + +300 + +Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + +Constance Ring + +301 + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + +302 + +Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + +Constance Ring + +303 + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + +304 + +Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + +Constance Ring + +305 + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille +20 + +Amalie Skram. I. + + +306 + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + +Constance Ring + +307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + +308 + +Constance Ring + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + +Constance Ring + +309 + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + +310 + +Constance Ring + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + +Constance Ring + +311 + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + +312 + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + diff --git a/convert.awk b/convert.awk index e2248b2..4eccdbf 100644 --- a/convert.awk +++ b/convert.awk @@ -2,11 +2,14 @@ BEGIN { line=0; } -NR > 47 { - line++; - print +NR < 61 { next } + +# Page numbers +/^ *[0-9][0-9]* *$/ { next } -# if (line < 40) { -# break -# } +# Page headers +/^ *Constance Ring *$/ { next } + +{ + print } diff --git a/stage-1.txt b/stage-1.txt new file mode 100644 index 0000000..d2aab1f --- /dev/null +++ b/stage-1.txt @@ -0,0 +1,17846 @@ + AMALIE + +SKRAM + +SAMLEDE +BIND I + +VERKER + + AMALIE +SKRAM +SAMLEDE + +VERKER + +I +CONSTANCE RING + +~ri\ + +r '"«'Hofe + +GYLDENDAL NORSK FORLAG +OSLO 1943 + + FJERDE UTGAVE +PRINTED IN NORWAY +CENTRALTRYKKERIET +OSLO + + Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) + + Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) + + Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. + + Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! +Hun er født i annen etasje. + + CONSTANCE RING +(1885) + +1 + +Amalie Skram. I. + + I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + Constance Ring +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + Constance Ring + +5 + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + 6 + +Constance Ring + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + Constance Ring + +7 + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + 8 + +Constance Ring + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + Constance Ring + +9 + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + 10 + +Constance Ring + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + Constance Ring + +11 + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + 12 + +Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + Constance Ring + +13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + 14 + +Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + Constance Ring + +15 + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + 16 + +Constance Ring + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + Constance Ring + +17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + 18 + +Constance Ring + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + Constance Ring + +19 + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + 20 + +Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + Constance Ring +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + 22 + +Constance Ring + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + Constance Ring +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + 24 + +Constance Ring + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + Constance Ring + +25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + 26 + +Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + Constance Ring + +27 + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + 28 + +Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + Constance Ring + +29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + 30 + +Constance Ring + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + Constance Ring + +31 + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + 32 + +Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + 3 + +Constance Ring +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det +3 + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + Constance Ring +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + Constance Ring + +35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + 36 + +Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + Constance Bing + +37 + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + Constace +38 + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + Constance Ring + +39 + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + 40 + +Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + 41 + +Constance Ring +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + 42 + +Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + Constance Ring + +43 + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + Constance Ring +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + Constance Ring + +45 + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + 46 + +Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + Constance Ring + +47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + 48 + +Constance Ring + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + Constance Ring + +49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg +4 + +Amalie Skram. I. + + 50 + +Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + Constance Bing + +51 + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + Constance Ring +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + Constance Ring + +53 + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + 54 + +Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + Constance Ring + +55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + 56 + +Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + Constance Ring + +57 + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + 58 + +Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + Constance Ring + +59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + 60 +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + Constance Ring + +61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + 62 +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + Constance Ring + +63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + 64 + +Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + Constance Ring + +65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +5 + +Amalie Skram. I. + + 66 + +Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + Constance Ring + +67 + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + 68 + +Constance Ring + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + Constance Ring + +69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + 70 + +Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + Constance Ring + +71 + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + 72 + +Constance Ring + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + Constance Ring + +73 + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + 74 + +Constance Ring + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + Constance Ring + +75 + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + 76 + +Constance Ring + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + Constance Ring + +77 + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + 78 + +Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + Constance Ring + +79 + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + 80 + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + Constance Ring + +81 + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» +6 + +Amalie Skram. I. + + Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + Constance Ring + +83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + 84 + +Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + Constance Ring + +85 + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + 86 + +Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + Constance Ring + +87 + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + 88 + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + Constance Ring +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + 90 + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + Constance Ring + +91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + 92 + +Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + 93 + +Constance Ring +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + Constance Ring +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + Constance Ring + +95 + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + 96 + +Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + Constance Ring + +97 + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +7 + +Amalie Skram. I. + + Constance Ring +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + Constance Ring + +99 + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + 100 + +Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + Constance Ring + +101 + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + 102 + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + Constance Ring + +103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + 104 + +Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + Constance Ring + +105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + 106 + +Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + Constance Ring + +107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + 108 + +Constance Ring + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + Constance Ring + +109 + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + 110 + +Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + Constance Ring + +111 + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + 112 + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + Constance Ring + +113 + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 + +Amalie Skram. I. + + 114 + +Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + Constance Ring + +115 + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + 116 + +Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + Constance Ring + +117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + 118 + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + Constance Ring + +119 + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + 120 + +Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + Constance Ring + +121 + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + 122 + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + Constance Ring + +123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + 124 + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + Constance Ring + +125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + 126 + +Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + Constance Ring + +127 + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + 128 + +Constance Ring + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + Constance Ring + +129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +9 + +Amalie Skram. I. + + 130 + +Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + Constance Ring + +131 + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + 132 + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + Constance Ring + +133 + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + 134 + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + Constance Ring + +135 + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + 136 + +Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + Constance Ring + +137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + 138 + +Constance Ring + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + Constance Ring + +139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + 140 + +Constance Ring + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + Constance Ring + +141 + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + 142 + +Constance Ring + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + Constance Ring + +143 + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + 144 + +Constance Ring + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + Constance Ring + +145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + 146 + +Constance Ring + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + Constance Bing + +147 + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + 148 + +Constance Ring + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + Constance Ring + +149 + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + 150 + +Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + Constance Ring + +151 + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + 152 + +Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + Constance Ring + +153 + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + 154 + +Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + Constance Ring + +155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + 156 + +Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + Constance Ring + +157 + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + 158 + +Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + Constance Ring + +159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + 160 + +Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + Constance Ring + +161 + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + 162 + +Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + Constance Ring + +163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + 164 + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + Constance Ring + +165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + 166 + +Constance Ring + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + Constance Ring + +167 + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + 168 + +Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + Constance Ring + +169 + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + 170 + +Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + Constance Ring + +171 + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + 172 + +Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + Constance Ring + +173 + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + 174 + +Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + Constance Ring + +175 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + 176 + +Constance Ring + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + Constance Ring + +177 + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 + +Amalie Skram. I. + + 178 + +Constance Ring + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + Constance Ring + +179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + 180 + +Constance Ring + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + Constance Ring + +181 + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + 182 + +Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + Constance Ring + +183 + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + 184 + +Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + Constance Ring + +185 + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + 186 + +Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + Constance Ring + +187 + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + 188 + +Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + Constance Ring + +189 + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + 190 + +Constance Ring + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + Constance Ring + +191 + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + 192 + +Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + Constance Ring + +193 + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. +13 + +Amalie Skram. I. + + 194 + +Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + Constance Ring + +195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + 196 + +Constance Ring + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + Constance Ring + +197 + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + 198 + +Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + Constance Ring + +199 + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + 200 + +Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + Constance Ring + +201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + 202 + +Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + 203 + +Constance Ring +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + 204 + +Constance Ring + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + Constance Ring + +205 + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + 206 + +Constance Ring + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + Constance Ring + +207 + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + 208 + +Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + Constance Ring + +209 + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. +14 + +Amalie Skram. I. + + 210 + +Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + 21 + +Constance Ring +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + 212 + +Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + Constance Ring + +213 + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + 214 + +Constance Ring + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + Constance Ring + +215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + 216 + +Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + Constance Ring + +217 + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + 218 + +Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + Constance Ring + +219 + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + 220 + +Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + Constance Ring + +221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + 222 + +Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + Constance Ring + +223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + 224 + +Constance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + Constance Ring + +225 + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. +15 + +Amalie Skram. I. + + 226 + +Constance Ring +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + Constance Ring + +227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + 228 + +Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + Constance Ring + +229 + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + 230 + +Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + Constance Ring + +231 + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + 232 + +Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + Constance Ring + +233 + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + 234 + +Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + Constance Ring + +235 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + 236 + +Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + Constance Ring + +237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + 238 + +Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + Constance Bing + +239 + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + 240 + +Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + Constance Ring + +241 + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et +16 + +Amalie Skram. I. + + 242 + +Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + Constance Ring +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + Constance Ring + +245 + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + 246 + +Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + Constance Ring + +247 + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + 248 + +Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + Constance Ring + +249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + 250 + +Constance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + Constance Ring + +251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + 252 + +Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + Constance Ring + +253 + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + 254 + +Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + Constance Ring + +255 + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + 256 + +Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + Constance Ring + +257 + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men +17 + +Amalie Skram. I. + + 258 + +Constance Ring + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + Constance Ring + +259 + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + 260 + +Constance Ring + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + Constance Ring + +261 + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + 262 + +Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + Constance Ring + +263 + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + 264 + +Constance Ring + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + Constance Ring + +265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + 266 + +Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + Constance Ring + +267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + 268 + +Constance Ring + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + Constance Ring + +269 + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + 270 + +Constance Ring +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + Constance Ring + +271 + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + 272 + +Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + Constance Ring + +273 + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +18 + +Amalie Skram. I. + + 274 + +Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + Constance Ring + +275 + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + Constance Ring +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + Constance Ring + +277 + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + 278 + +Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + Constance Bing + +279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + 280 + +Constance Ring +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + Constance Ring + +281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + 282 + +Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + Constance Ring + +283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + 284 + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + Constance Bing + +285 + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + 286 + +Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + Constance Ring + +287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + 288 + +Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + Constance Ring + +289 + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +19 + +Amalie Skram. I. + + 290 + +Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + Constance Ring + +291 + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + 292 + +Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + Constance Ring + +293 + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + 294 + +Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + Constance Ring + +295 + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + 296 + +Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + Constance Ring + +297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + 298 + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + Constance Ring + +299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + 300 + +Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + Constance Ring + +301 + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + 302 + +Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + Constance Ring + +303 + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + 304 + +Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + Constance Ring + +305 + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille +20 + +Amalie Skram. I. + + 306 + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + Constance Ring + +307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + 308 + +Constance Ring + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + Constance Ring + +309 + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + 310 + +Constance Ring + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + Constance Ring + +311 + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + 312 + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + ' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + \ No newline at end of file diff --git a/stage-2.txt b/stage-2.txt new file mode 100644 index 0000000..be1370d --- /dev/null +++ b/stage-2.txt @@ -0,0 +1,18174 @@ + + + + +AMALIE + +SKRAM + +SAMLEDE +BIND I + +VERKER + + + +AMALIE +SKRAM +SAMLEDE + +VERKER + +I +CONSTANCE RING + +~ri\ + +r '"«'Hofe + +GYLDENDAL NORSK FORLAG +OSLO 1943 + + +FJERDE UTGAVE +PRINTED IN NORWAY +CENTRALTRYKKERIET +OSLO + + +Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) + + +Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) + + +Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. + + +Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! +Hun er født i annen etasje. + + +CONSTANCE RING +(1885) + +1 + +Amalie Skram. I. + + + +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +Constance Ring +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + +Constance Ring + +5 + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + +6 + +Constance Ring + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + +Constance Ring + +7 + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + +8 + +Constance Ring + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + +Constance Ring + +9 + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + +10 + +Constance Ring + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + +Constance Ring + +11 + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + +12 + +Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + +Constance Ring + +13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + +14 + +Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + +Constance Ring + +15 + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + +16 + +Constance Ring + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + +Constance Ring + +17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + +18 + +Constance Ring + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + +Constance Ring + +19 + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + +20 + +Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Constance Ring +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + +22 + +Constance Ring + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Constance Ring +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + +24 + +Constance Ring + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + +Constance Ring + +25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + +26 + +Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + +Constance Ring + +27 + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + +28 + +Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + +Constance Ring + +29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + +30 + +Constance Ring + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + +Constance Ring + +31 + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + +32 + +Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + +3 + +Constance Ring +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det +3 + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +Constance Ring +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + +Constance Ring + +35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + +36 + +Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + +37 + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace +38 + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + +Constance Ring + +39 + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + +40 + +Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + +41 + +Constance Ring +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + +42 + +Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + +Constance Ring + +43 + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +Constance Ring +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + +Constance Ring + +45 + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + +46 + +Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + +Constance Ring + +47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + +48 + +Constance Ring + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + +Constance Ring + +49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg +4 + +Amalie Skram. I. + + +50 + +Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + +51 + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +Constance Ring +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + +Constance Ring + +53 + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + +54 + +Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + +Constance Ring + +55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + +56 + +Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + +Constance Ring + +57 + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + +58 + +Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + +Constance Ring + +59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +60 +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + +Constance Ring + +61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +62 +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + +Constance Ring + +63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + +64 + +Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + +Constance Ring + +65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +5 + +Amalie Skram. I. + + +66 + +Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + +Constance Ring + +67 + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + +68 + +Constance Ring + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + +Constance Ring + +69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + +70 + +Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + +Constance Ring + +71 + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + +72 + +Constance Ring + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + +Constance Ring + +73 + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + +74 + +Constance Ring + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + +Constance Ring + +75 + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + +76 + +Constance Ring + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + +Constance Ring + +77 + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + +78 + +Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + +Constance Ring + +79 + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + +80 + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + +Constance Ring + +81 + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» +6 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + +Constance Ring + +83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + +84 + +Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + +Constance Ring + +85 + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + +86 + +Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + +Constance Ring + +87 + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + +88 + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +Constance Ring +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + +90 + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + +Constance Ring + +91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + +92 + +Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + +93 + +Constance Ring +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +Constance Ring +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + +Constance Ring + +95 + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + +96 + +Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + +Constance Ring + +97 + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +7 + +Amalie Skram. I. + + +Constance Ring +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + +Constance Ring + +99 + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + +100 + +Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + +Constance Ring + +101 + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + +102 + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + +Constance Ring + +103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + +104 + +Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + +Constance Ring + +105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + +106 + +Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + +Constance Ring + +107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + +108 + +Constance Ring + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + +Constance Ring + +109 + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + +110 + +Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + +Constance Ring + +111 + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + +112 + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + +Constance Ring + +113 + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 + +Amalie Skram. I. + + +114 + +Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + +Constance Ring + +115 + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + +116 + +Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + +Constance Ring + +117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + +118 + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + +Constance Ring + +119 + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + +120 + +Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + +Constance Ring + +121 + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + +122 + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + +Constance Ring + +123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + +124 + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + +Constance Ring + +125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + +126 + +Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + +Constance Ring + +127 + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + +128 + +Constance Ring + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + +Constance Ring + +129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +9 + +Amalie Skram. I. + + +130 + +Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + +Constance Ring + +131 + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + +132 + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + +Constance Ring + +133 + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + +134 + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + +Constance Ring + +135 + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + +136 + +Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + +Constance Ring + +137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + +138 + +Constance Ring + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + +Constance Ring + +139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + +140 + +Constance Ring + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + +Constance Ring + +141 + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + +142 + +Constance Ring + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + +Constance Ring + +143 + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + +144 + +Constance Ring + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + +Constance Ring + +145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + +146 + +Constance Ring + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + +147 + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + +148 + +Constance Ring + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + +Constance Ring + +149 + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + +150 + +Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + +Constance Ring + +151 + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + +152 + +Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + +Constance Ring + +153 + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + +154 + +Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + +Constance Ring + +155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + +156 + +Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + +Constance Ring + +157 + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + +158 + +Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + +Constance Ring + +159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + +160 + +Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + +Constance Ring + +161 + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + +162 + +Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + +Constance Ring + +163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + +164 + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + +Constance Ring + +165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + +166 + +Constance Ring + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + +Constance Ring + +167 + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + +168 + +Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + +Constance Ring + +169 + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + +170 + +Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + +Constance Ring + +171 + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + +172 + +Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + +Constance Ring + +173 + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + +174 + +Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + +Constance Ring + +175 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + +176 + +Constance Ring + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + +Constance Ring + +177 + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 + +Amalie Skram. I. + + +178 + +Constance Ring + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + +Constance Ring + +179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + +180 + +Constance Ring + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + +Constance Ring + +181 + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + +182 + +Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + +Constance Ring + +183 + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + +184 + +Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + +Constance Ring + +185 + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + +186 + +Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + +Constance Ring + +187 + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + +188 + +Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + +Constance Ring + +189 + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + +190 + +Constance Ring + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + +Constance Ring + +191 + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + +192 + +Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + +Constance Ring + +193 + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. +13 + +Amalie Skram. I. + + +194 + +Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + +Constance Ring + +195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + +196 + +Constance Ring + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + +Constance Ring + +197 + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + +198 + +Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + +Constance Ring + +199 + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + +200 + +Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + +Constance Ring + +201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + +202 + +Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + +203 + +Constance Ring +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + +204 + +Constance Ring + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + +Constance Ring + +205 + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + +206 + +Constance Ring + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + +Constance Ring + +207 + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + +208 + +Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + +Constance Ring + +209 + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. +14 + +Amalie Skram. I. + + +210 + +Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + +21 + +Constance Ring +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + +212 + +Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + +Constance Ring + +213 + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + +214 + +Constance Ring + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + +Constance Ring + +215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + +216 + +Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + +Constance Ring + +217 + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + +218 + +Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + +Constance Ring + +219 + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + +220 + +Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + +Constance Ring + +221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + +222 + +Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + +Constance Ring + +223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + +224 + +Constance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + +Constance Ring + +225 + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. +15 + +Amalie Skram. I. + + +226 + +Constance Ring +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + +Constance Ring + +227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + +228 + +Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + +Constance Ring + +229 + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + +230 + +Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + +Constance Ring + +231 + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + +232 + +Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + +Constance Ring + +233 + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + +234 + +Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + +Constance Ring + +235 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + +236 + +Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + +Constance Ring + +237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + +238 + +Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + +239 + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + +240 + +Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + +Constance Ring + +241 + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et +16 + +Amalie Skram. I. + + +242 + +Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +Constance Ring +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + +Constance Ring + +245 + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + +246 + +Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + +Constance Ring + +247 + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + +248 + +Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + +Constance Ring + +249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + +250 + +Constance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + +Constance Ring + +251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + +252 + +Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + +Constance Ring + +253 + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + +254 + +Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + +Constance Ring + +255 + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + +256 + +Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + +Constance Ring + +257 + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men +17 + +Amalie Skram. I. + + +258 + +Constance Ring + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + +Constance Ring + +259 + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + +260 + +Constance Ring + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + +Constance Ring + +261 + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + +262 + +Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + +Constance Ring + +263 + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + +264 + +Constance Ring + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + +Constance Ring + +265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + +266 + +Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + +Constance Ring + +267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + +268 + +Constance Ring + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + +Constance Ring + +269 + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + +270 + +Constance Ring +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + +Constance Ring + +271 + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + +272 + +Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + +Constance Ring + +273 + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +18 + +Amalie Skram. I. + + +274 + +Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + +Constance Ring + +275 + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +Constance Ring +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + +Constance Ring + +277 + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + +278 + +Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + +279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + +280 + +Constance Ring +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + +Constance Ring + +281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + +282 + +Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + +Constance Ring + +283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + +284 + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + +285 + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + +286 + +Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + +Constance Ring + +287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + +288 + +Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + +Constance Ring + +289 + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +19 + +Amalie Skram. I. + + +290 + +Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + +Constance Ring + +291 + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + +292 + +Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + +Constance Ring + +293 + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + +294 + +Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + +Constance Ring + +295 + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + +296 + +Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + +Constance Ring + +297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + +298 + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + +Constance Ring + +299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + +300 + +Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + +Constance Ring + +301 + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + +302 + +Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + +Constance Ring + +303 + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + +304 + +Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + +Constance Ring + +305 + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille +20 + +Amalie Skram. I. + + +306 + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + +Constance Ring + +307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + +308 + +Constance Ring + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + +Constance Ring + +309 + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + +310 + +Constance Ring + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + +Constance Ring + +311 + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + +312 + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt new file mode 100644 index 0000000..574c8b3 --- /dev/null +++ b/stage-3.txt @@ -0,0 +1,17519 @@ +I +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inn i. +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i +godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl + + +dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +rett behagelig ytre. +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen +han var alltid tidlig på ferde +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt +han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret +for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig i. +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + + + + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem +komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + + + + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig seiv. +II. + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var i veien. +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + + + + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +ten foreslått. +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +Bare det kom småfolk +mente tanten. +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, +men pokker heller! +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op + + + + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. +«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god +hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + + + + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket +henne så høit, +det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake ... Ja, sannelig +gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + + + + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +nende, og om hvordan humøret var. +«Skitt» +sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Jeg har tenkt på det, Ring» +sa tanten i en lav, for +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. +«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig +ja, De kjenner henne jo så lite, +men det er så un +derlig med ens mor.» +Ring var ved sitt bestemmelsessted +«Jeg skal tenke på det» +sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» +sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + + + + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» +Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +den av henne. +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» +«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. +«Ja, ja,» +svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +den forlovelsestiden. +«Men ikke nu» +sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, +se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. +«Au» +sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» +«La nu mitt fjes være i fred» +svarte hun med påtatt +furtenhet. +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» +«Og bli her en tid?» +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» +bad han. + + + + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. +Hun kysset ham på munnen +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» +«Slik en skolemester» +sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. +Han lo og vilde ta henne på fanget. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. +Han slapp henne med en sur mine. +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø +bet hans üblide sinnsstemning. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +géren om. + + + + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante +stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. +«Hvor blir du av, Constance?» +det lød så klynkende. +«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. +III. +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +ste dampskib. +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +dring i arrangementet. +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + + + + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +stiania på seksten år. +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for +nøielse» +sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» +det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. +«Jo, det er oplivende for en mann» +sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + + + + +utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme +lagede eplekake. +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore +kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + + + + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, +Constance» +sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» +sa Constance og slo med nakken +«Nei alvorlig, +det er ikke tekkelig.» +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» +«Lyve, +det er da et besynderlig ord +.» +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» +«Snakk +du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor +han er kar +for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» +«Ta parti, +holde med +det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Nei far, nei, +det tror jeg nok» +sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa + + + + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +somt utekkelig?» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, +det er +ingen ting å bry sig om.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» +sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. +Hun stred imot. +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +manende. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +nes brennende tørre ansikt. +«Slipp mig +du kveler mig!» ropte hun plutselig og +siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» +sa +2 Amalie Skram. I. + + + + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig +og alltid er hun slik.» +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. +«Hun er trett og nervøs i aften» +sa fru Blom meg +lende. +«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» +svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, +noe fordømt +romansludder +om forladelse.» Han var uforvarende +kommet til å hikke. +«Nei, tror du det?» +sa fru Blom skeptisk. +«Ja gu tror jeg det +det er den eneste mulige for +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» +«Uff nei +gjør ikke det, Ring, +Constance må tages +med kjærlighet.» +«Kjær +kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, +de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» +«Fanden heller, +de er forelsket +er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. +Men Constance er +så rar, +jeg forsikrer dig til, at» +her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Constance er så ung ennu, +det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + + + + +forhåpninger til ditt besøk, +du får virkelig se til å +tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . +Hvor pene dine nye nattkapper er. +Har du sydd +dem seiv?» +«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +stance.» +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» +«Ja visst, ja. +Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; +hun +broderer så pent.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. +«Søte barnet mitt, +du elsker jo din mann, +hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Jeg vet ikke, jeg.» +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» +sa hun sakte. + + + + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, +det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» +hun holdt inne og så forlegen ut. +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» +«Men jeg synes ikke om å være gift.» +«For noe urimelig snakk» +sa fru Blom indignert. +«Synes du det er så urimelig? +Kan du slett +ikke forstå det? +Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» +«Er det bare det det kommer an på?» +«lallfall det det burde komme an på.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Det kan jeg ikke begripe.» +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, +og +det er det verste i et ekteskap, +du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, +jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. +«Hos mig, +er du gal, barn?» +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam +men» —• sa hun innsmigrende. +«Ja, den gang, ja, +da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + + +Hun var allerede borte ved døren. +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +melig bestyrtet ut. +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, +han, som er +så snild.» +«Kom her, Constance» +sa moren strengt, og da hun +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke +det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske + + + + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom +an på det. +«Ikke sant, Constance min, +du vil være en god og +fornuftig pike?» +sa fru Blom til sist efter å ha ventet +litt på at datteren skulde si noe. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss' søster. + + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +gangsfot med hverandre. +- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be +hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +lig å peke på det for henne. +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — +In +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk +kelig liv, disse to. Rings eneste feil +—. Men Herregud, + + + + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. +Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, +men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak +kurat likedan mot dem alle, +så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. +Jo, +fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. + + + + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +rie blev redd for at det hele skulde strande. +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» +hvisket hun til sin mann +«men du er vel trett, Ri +kard?» +«Nei hør, vet du hvad, +det blir det altså ikke +noe av.» +Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. +«Nei, naturligvis +jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. +«Å, det var bare Lorck.» +Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Hansen bet sig i pekefingeren. +«Hvis du vil, Marie, +så, +ja altså gjerne for mig» +sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvad sier du, min venn?» +spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Re? hvem? +å i aften, +nei slett ikke, vennen min, +det var bare et dumt innfall.» +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, +men det blir improvisert, +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. +Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + + + + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +trekkende. +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +snakket nesten hviskende. +«Å Meier, spill for dem så lenge, +bordet skal snart +være dekket» +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hand. +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +rene i stormløp fare over tangentene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. +«Om aftenstemning +om lengsel +om kjærlighet +—. —om Sarabråten, +om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + + + + +«Om hvad sier De, frue?» +Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. +«Jeg sa ikke noe, jeg» +svarte hun og 10. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be +vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +«Spill om oss, +oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, +men en om gangen, +nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter +så en adagio, al +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +sang. +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. +«Han gjør det jo sittende, ser De» +svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu +improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» +sa han i en tone, som om det erg +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, +det er ikke til +å holde ut» +«Skal han ikke bli musiker?» +«Det er han jo, frue!» +«Svar ordentlig da! +av fag, skjønner De?» +Lorck trakk på skuldrene. +«La være å dampe mig op i øinene» +hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» +«Ja, Gud bevars» +bemerket Lorck lakonisk. +«Har De noensinne hørt make til fyr, +det er synd +at han ikke blir kunstner» +sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +stance. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +«Nei, faren, ser De, +han vil, han skal studere jus, +tror jeg +det er jo rent bort i natten.» + + + + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» +sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» +og hun nik +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» +«Det ligger til familien» +sa Fallesen +«moren er i +slekt med Ole Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to +tre og tyve år vel» — +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +sikret frøken Schwartz. +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +slo Lorck. +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +for å få ild. +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. +«De fortsetter nok efter bordet +når vi ber Dem +pent,» +sa Marie, da han reiste sig. +«Takk, tusen takk, +makeløst, +utmerket, så mor +somt!» +summet det rundt omkring ham. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + + + + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» +hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. +Rett på det, før +din mor ser det.» +Sitte og stirre, +uff, at Lorck kunde være så vemme +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» +«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, +det kan nettop +være morsomt -—» +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +tisk rypebryst. +«Verten må begynne» +lød det fra flere. +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. +«Ja, altså» +sa han og reiste sig +«jeg er blitt +dømt til å holde en tale, +jeg sier med vilje dømt altså +for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god +villig, og for at de skal være genegne, +jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, +derom tør jeg forutsette enighet +hatt en sær +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» +«Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. +«Når und +tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Jeg har satt en stokk til,» +innskjøt Meier. -— «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. +«Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. +«Og at frøken Schwartz har spolert + + + + +sin kjole» +gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» +«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat +ter. +Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +stance. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. +«Hvafornoe +skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +heten slo an. +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om +ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, —• velkommen til bords!» +«Hipp, hipp, hurra!» +forsøkte Ring og dirigerte med +armen. +«Hurra, hurra!» +lød det med et par spinkle +røster. +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, +«vi blir opsagt.» +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» +spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Den er visst god igjen.» +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Fyll i glassene, mine herrer» +ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. +«Gubevars, +det er mer enn tilstrekkelig» +sa han +og 10. + + + + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. +«Ja, frue +jeg sa beklager +men bry Dem ikke om +det, +når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De +det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, +hvor kan De også for +lange +. Hvad jeg vilde sagt, +hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære +Dem hjem, +jeg er så sterk, skal jeg si Dem, +arm +muskler —» +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig +«De får da vente, til han altså nevner +navnet.» +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer +øinene sprin + + + + +ger snart ut av hodet på ham. +Hvad vil De nu det +for +—?» +«Hyss, værsgod hør efter» +svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. +«Men så hold dog op, Lorck» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall +har De sett en sånn munn +og slike tenner, +og som han bærer hodet +har De sett på det, spør jeg?» +«Nei» +svarte Lorck tvert. +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet +det +er noe uskyldig over ham.» +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» +«Baktale! +Jeg tror min santen +jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» +«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Jeg må si, det er harde kondisjoner. +Forresten li +ker jeg ham godt, jeg +fælt bra fyr +men når De ta +ler om hans uskyld +nu ja, +De må virkelig und +skylde. Men enfin, +er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, +over +lever jeg det ikke.» +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» +sa hun. +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for +trinlige piano- og harpespil ...» +«fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + + + +Meir + +for + +ant, + +at + +op + +alt + +som + +det + +opfanget + +en +av + +imdlert +ale + +han +snak, + +lyden + +blev + +champgnekor; + +vidløftge +et + +og + +hvora + +anet + +druket + +ord, + +under + +hade + +han +gjaldt + +smil + +ike + +bare + +hade + +ham. + +og + +Skålen + +nik + +og + +buk + +fra + +kanter. +Den + +nest + +han + +tale, + +hevt +hvor + +hun + +så + +ham +ike +hans + +sig + +dyreba +Og +gamle +Da + +En + +de + +hun +og + +skj + +og + +Det + +gik + +forsamled. + +han +met + +ans +la + +sin + +servit + +gan + +sukend + +Lorck + +for + +Blom. + +tredj + +en + +den + +gjestr + +for + +til + +nev + +og + +de +sig + +hen +også + +hvem + +Ring + +han +bragt + +enkét + +Wleig + +spit, + +hen + +hade + +han + +fruen + +reist +kvine. + +nem + +såom + +verdn + +for + +var + +samen, +for + +si, + +Wleig, + +skål + +desrtn + +ten + +å + +tåren + +han +hvad + +vilde + +tane + +mor. + +at +kalte + +velsign, + +forbindels + +elskig +ane + +viste, + +veltanh + +høiest + +til + +i den + +ike + +stem + +på + +hustr + +ham. + +egn + +livs + +betnk + +hvem + +dame + +undsel. + +diren +sit + +svigermo, + +gode + +sin + +med + +sin + +den + +for +over + +engl, + +vilde + +tale + +hen + +røt + +gode + +for + +at + +i øine; + +sin + +var + +skyen +se + +blev + +kom + +holdt, + +til + +skulde + +Han +for + +Ring + +slik + +og + +vilde + +muien + +gav + +gjen + +høilydt + +sin + +uvilje + +til + +kjen. +«Der + +kan + +du + +øiekast, + +— +den + +se, + +«det + +fyren + +altså + +Ring +av + +Gud + +var + +sin + +år + +nes + +siden + +han + +lykeig +uten + +o. +men + +han + +overgin + +med + +det + +Amalie + +de +men + +Skram. + +bar + +galt + +og + +det + +fra + +ord, +tre + +ganer + +ham +det +fra + +forkjæte +han + +var + +gik + +suflert +lot + +Da + +tale +nu + +i lekn + +øieblkg +i vei. + +I. + +fløt + +et + +mest + +han +for +i ektmn + +Først + +faml + +når + +inrage + +v. + +var +som + +blå, + +frem +og + +opsnaet, +merkt + +s. + +Det +kvine, + +i det + +sig + +lengr + +stame +naboer + +strak + +lat + +rek + +istå; + +ut + +at + +anstreg + +den +og + +ike + +hade + +forsinkel, + +om + +medhjlp; + +det + +unådig +vist + +pris. + +tale, + +til + +og + +kvines + +vilde + +var + +et +jo + +glas + +til + +mane +så + +med +måte + +hevt + +lovsang + +kvine, + +tre + +å stane.» +Med + +han + +git + +den + +ofte + +til + +kvine + +om +det + +er + +han + +hjemts + +Hanse +—Du + +inget. + +holdt +om + +sa +påfun! + +ike + +merkt + +mæle + +Marie,» +dume + +sine + +som + +fale, + +han + +hade + +når + +han +gjen- + + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» +Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +Plutselig brast Ring i latter. +«Fanden så godt gjort!» +ropte han +«der tok jeg dere pent ved nesen.» +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. +«Ja, jeg trodde det var alvor +det er visst og sikkert,» +sa Constance. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, som sagt +De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier +«De må komme +og besøke oss +av Dem seiv, forstår De, +hver aften +om De vil +det er skikk hos oss, jeg har en kutter +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hand. +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +Han begynte på en vals av Strauss. +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + + + + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +tent. +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» +«Så gå der ned +der danser man jo hver aften.» +«Nei, men alvorlig +nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Det er morsommere å danse» +svarte hun. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. +«Ja så den neste da?» +«Det kan vi jo alltid tale om.» +«Skal det bety et avslag?» +«Nei da +altså neste dans med Dem.» +Han bukket og fjernet sig. +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. +«Ikke dans, Constance +du med din fot!» sa fru +Blom. +«Å jo, mor, +nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. +«La mig løse Dem av, Meier» +sa fru Blom; «riktig +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» +Meier gikk like bort og engagerte Constance. +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + + + + +Han vendte sig mismodig fra henne. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» +sa Lorck +«synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» +Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. +«Det utålelige dyr» +sa Lorck til fru Marie i dame +kjeden. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» +svarte hun +undskyldende. +«Vær da ordentlig for fanden» +mumlet Lorck halv +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. +«Det morer dem jo» +svarte Ring og blunket gemytt +lig til ham. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» +hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Ikke skap Dem slik» +svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» +begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Men så pass dog på +det er Dem, som skal frem, +løitnant!» +«Han gjør kur til min kone, den tosken» +sa Ring til +sin dame. +«Det gjør de jo alle» +svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + + +Constance Bing + + +«Ikke det bitterste +det smigrer mig å se . . .» +«Men så pass dog på, Ring, +det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Nei hør, løitnant Fallesen +nu blir De mig virkelig +for plagsom.» +Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun +han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Tror De, min kone bryr sig om dem! +ikke det +grand +hun morer sig bare» +sa Ring, da de atter +stod på plass. +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» +«Ja, ikke sant +liberal skal man være, og gemyttlig +jeg er gemyttlig +ser De +hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Jeg kunde ingen dame få.» +«Stakkars ulykkelige! +det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +Meier. +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne +overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings +hans og + + +Constace + +inge + +anes. + +vilg + +Og + +var + +hun + +ham, +sig + +han + +et + +som + +mig + +til + +til + +har + +virkelg + +så + +senr + +glad + +tid + +lykeig + +i ham, + +blit + +hvor + +til + +man, + +å kjærtegn +han + +tenk + +og + +la + +glas. + +se +in + +var +i den +en + +var + +nyt + +«Nei, +kom + +hun + +ike + +ja, +get + +Ring + +dise + +skuler» + +sa + +hern, + +«hu, + +gjemt + +sig + +Rikard! + +og + +for + +vek. + +De, + +en + +fru + +Marie, + +røk. + +Værsgod, + +er + +kom + +løitna, + +nei, + +som + +Hvem +in + +det, + +og + +å fine + +dans, + +Dem + +blandt + +dise.» +Falesn + +undskylte +«De + +er + +et + +sig + +så + +begr + +sturen + +samen,» +jeg + +Falesn +«Se + +på + +det + +«Jo, + +en + +jeg + +han + +kone, +i siden. + +men + +er + +flat» + +vår + +ham + +tro, +hun + +drike + +skål.» +og + +sier + +ike + +Ring + +egn + +dø + +hvad + +helr + +sa + +os + +drag. + +vaker + +pufet + +skulde + +Schwartz +«For + +vesn, +i et + +Constace +og + +hodepin. +la + +vinglas. + +ren + +inholdet + +Falesn?» + +og + +i et + +like + +tøme + +hade +kom, + +konja + +kan + +han + +Ring. + +skjent +«Det + +at +løitna, + +sa + +Falesn + +med + +i kveld, + +pine, + +De + +hvad + +om + +frøken + +avein.» + +med + +et + +grin, + +«en + +stake + +ret + +op + +ned.» +«Figuren + +er + +da + +ganske + +«Utsope» + +bra.» + +lo + +Jo, + +De + +kan + +ike.» + +tro. +Og + +med + +de + +spie + +skuldren. +Ring + +de + +sig + +kvinelg + +at + +på + +Christen + +fordypet + +og +endt + +«se + +Edvar +nu + +skjønhet + +Ring + +i en + +nare + +pasir + +De + +om + +kvine + +forskjønelut, + +Ring + +foresl + +som + +Falesn + +at + +de + +skulde + +drike + +dus. +«Du + +er + +dig, + +min +det + +hver + +sel +er + +hvordan +fyren, +til.» + +mel + +så + +gode +os + +jeg +vi +forstå + +like +i å seil? + +Jeg +best + +er, + +vet +overns + +ike, +med. + +han +du + +kom + +glad + +—. + +komer +sagt, + +du + +duke + +venr + +godt +os, + +er + +en + +folk + +så +besøkr + +os; + +som + +yngre + +Hanse, + +den +det + +er, + +du + +hos + +stiv + +fande + +sjeldn + +hus +far, + +det + +fyr, +så + +åpent +kuter, + +nu + +kje + +skam, + +aften +En +Se + +en + +en + +ungdom + +kjedr + +mig, +må + + + + +Lorck kom inn efter selters. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» +sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +nem dagligstuen. +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. +«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» +spurte Meier +under en av pausene i galoppen. +«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +lig.» +«Kjente De Dem igjen?» +«Nei, slett ikke, +det var så mange sorter i det» —• +«Kjente jeg Dem +jeg mener sånn riktig godt +skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente! +ja pytt, ja +gad visst hvordan det skulde +gå til» +«Gav De mig lov til å tale med Dem +så» +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam +men! +og De tror, det nytter +en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger +lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Men det var da vel mulig å bli kjent +hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» +«Det gjør man alltid +ikke nettop med vilje +men +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el +ler tillater. +En formes efter de ytre betingelser +og +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» +«De ligner ingen annen kvinne.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» +«Men det er dog noe individuelt +det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + + + + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +stance, da de atter tok plass. +«Fordi ingen har bedt mig.» +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +klimpring.» +«At Lorck ikke har sagt det, +det var jo ham, som +tok Dera med til oss den gang i fjor +husker De.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +l'hombre med ham hos Lorck.» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, +det gjør de hos oss, +og det må De også. +Vil De?» +«Det er intet i verden, jeg heller vil +jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. +«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Skal De til utlandet?» +«Ja, det er nok meningen» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, +jeg +gleder mig så til Deres spill.» +«Og jeg til å tale med Dem.» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Nu spøker De» +«Nei så min santen! +Spør bare Fallesen.» +«Den narr!» sa Meier. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under +vesten. + + + +Nu + +kom + +fru + +Tante + +Blom + +og + +Wleug + +var + +Constace + +reist + +lednig + +til + +spurte, +for + +sig + +var + +os +i + +få + +skulde + +avsted. + +sa + +god + +nat; + +det + +gav + +an + +Marie + +ment + +de + +alt + +at + +vilde + +de + +måte + +ha + +avsted. + +Kloken + +et. +en + +det + +fra + +fru +siden + +over + +«La + +og + +og +skrelig, + +forestn +og + +ike + +siden. + +opbrud. + +protes, +sig + +de + +leng + +strak + +almindeg + +Hanse +kjedt + +om + +gåt + +vals + +på + +same + +falrept!» + +ropte + +skimted + +røkevælst, + +Rings +som + +var + +en + +stem, + +skiel + +i + +profult + +av + +doren + +gråbl + +to + +bakso. +«En + +god +«I + +idé, + +så + +sort + +en + +fal + +ber + +mustaje +ket + +for + +avslutnig,» + +den + +lød +dans» + +— + +glatkjem + +sa + +det + +en + +fra + +ung + +fler. + +panehår, + +her + +med + +idet + +han + +buk + +Constace. +var + +Hanse + +«Spil + +yngste + +op, +til + +«Nei, + +er + +så +sat + +jeg + +og +buk. + +tre + +Marie + +vil + +Ring + +han. +og + +helr +og + +salighet +sig + +sent, + +skal + +alerd + +min + +kavet + +«For + +likesom +Ring, + +vilde + +føre + +pianoet. + +fru +«Nu + +jurist +vedbl + +mor + +Men + +bro, + +svigermut» + +Blom +stance. + +til +om + +og + +Det +fru + +vals + +jeg + +min + +til + +med + +min + +Constace + +ven!» + +sa + +Con + +spilte. + +danse +bort + +jeg» +kone,» +med + +ropte + +hun + +buldret +et + +og + +gravitesk + +danset + +vek + +med + +juristen. +«Foten, + +husk + +motfalen + +på +i et + +Ring + +blev + +fjolet, +«Ja, + +dans + +med +arm, + +te + +ved. + +så + +hen, + +Blom, + +og + +Constace + +der + +såte + +med + +andre, + +det + +så + +sa +er + +og +behagr» + +eftr + +dans,» +«det + +Ring, +«Hvad + +fru + +sig +et + +halvt + +smil. + +dans, + +en +sten + +og +fortedlig + +dans, +den + +mante + +ståend + +halvt + +bare + +foten!» + +sofahjørne. + +likev + +bare +er + +mig, +sa + +megt + +han + +og +en, + +som + +der + +lyster, + +gestikulr + +med +er + +Edvar + +Chri + +det.» +en + +frue, + +som + +sat + +på + +en + +stol + + + + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Ja, det er visst og sant» +svarte hun og 10. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» +«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . .» +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. +«Ikke sant?» begynte han +«det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» +«Jovisst har du rett» +svarte hun og lo forsert. +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +Hansen. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig +han kom til å trå i Constances kjole og snub +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + + + + +«Vil De ikke spille videre» +bad Ring, mens han pu +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +Fru Marie så ut til å betenke sig. +«Nei, nei!» +lød det rundt omkring +«på tide å gå +slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem seiv» +sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» +sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige +hvad vil nu det si?» +spurte Lorck +polemisk. +«Løsaktige +usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +meste kategorisering.» +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. +Skal da allting være like godt, +eller like slett, +er det da ingen kvinner, som er usede +lige?» + + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» +«De snakker som De har forstand til» +sa hun erger +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«Deres bornerthet opirrer mig, +De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +fullt?» +«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +telse å være.» +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» +vedblev Lorck. +«Ja, naturligvis, +noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, +det er altfor besværlig.» +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Ta det med tål» +formante Lorck +«verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Han er et gresselig menneske» +sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» +Lorck 10. +«Å, det har ingen fare, frue, +han er meget verre +enn jeg.» +«Hører De, hvad han sier, Meier?» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + + + + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor +sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +tet sig noe av svaret. +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Hvorledes mener De?» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, +og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, +ja, som sagt, den har degra +dert menneskeheten i en grad, så —» +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe +lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +Han holdt inne og slo ut med hånden. +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• +dette med kyskhetskravet. +I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«Ja, og hvad så?» + + + + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. +Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. +«Ja, det tror jeg, +jødene f. eks. er den dag i dag sede +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +fullt. +«Og nu selve denne kyskhet» +begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» +vedblev +Lorck. +«Det er motbydelig, hvad De sier» +sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. +«Ja, så forvendte er begrepene, +det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. +«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + + + + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier!» +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Nei. +Ja så, er de blitt dus, +ja det tror jeg gjerne.» +De sa god natt og gikk hver til sitt. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» +« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» +«Det må ikke være morsomt for hans kone» +mente +Meier. +«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme +lig spørsmål!» +«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +siden. +«Lykkelig ekteskap, +at du for det første gider ta en +slik frase i din munn —og med den idioten! +fru Con +stance, +nei vet du hvad.» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +bærende, «så godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med +men for +resten umulig +bare så grufullt vidløftig som han er!» + + + + +«Er han høiremann?» +«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Ja, det kan du banne på.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» +«Å, hvorfor det, +så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» +«Kyniker» +mumlet Meier og falt i tanker +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, +det gjør gifte folk +alltid.» +«Så—å +du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Et fruentimmer som hun» +«Hun er deilig!» ropte Meier. +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» +«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» +Lorck gav sig til å plystre. +«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen +akkurat +som da hun var blottende ung +jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» +kniste Lorck, «fan +den så fort hun ekspederer det, +det må jeg si er godt +gjort» +«Fanden i vold!» sa Meier. +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? +En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. +Jeg for min del +har vært det lenge» — +Meier svarte ikke. +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. +«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«At du elsker henne.» +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» + + + + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +—• ikke tøser mener jeg +men damer?» +«Til ingen» +sa han arrig. +«Så prøv med fru Ring, +jeg gir dig lov til å kon +kurrere» +«Hold munn, sier jeg, +jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» +sa Meier skjel +vende av vrede. +«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke +kokett, sier du +i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. +Slik en bruta +likus» +«En kone, som har vært gift i tre år +nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, +og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa +han så rolig han formådde +«det er hele saken» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! +den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig +det er lutter koketteri +men ikke av den grove +slags +naturligvis.» +«Det er hennes natur, +hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, +ja, le bare du, +hun spilte Svarteper +med mine søstre +hun var voksen den gang —, jeg + +Amalie Skram. I. + + + + +stod på lur i det andre værelset, +den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, +hun var med +av hele sjelen +akkurat som nu.» +«Det er noe helt annet» +svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» +«Det gjør hun visst. +Hun kold! +Hun er lutter ild +og sanser +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For +resten +hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. +Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +set utenfor huset, hvor han bodde. +Meier lot til å trekke på det. +«Nei, forresten, du, +jeg glemte, død og pine - hvad +er klokken?» +«Halv tre» +sa Meier. +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» +mum +let Lorck. «God natt, du.» +«God natt» +sa Meier, og de skiltes. +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + + +Constance Bing + + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. +Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +strene. +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +skjønt nu skulde han jo snart reise, +godt, om han +kom avsted jo før jo heller. +Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig +den måte hun lyttet til ens ord på +hodet litt på skjeve, øielokkene senket +og så når +hun svarte og plutselig så på en! +Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine +det var til å bli skrullet av. +Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig +nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne +det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens +godhet. + + +«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck +han skulde +mørbankes —. Og Ring +hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung i sinn. +Constance stod så übeskyttet, så ut +satt for smussige grams fra alle kanter +å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte +voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei +ligste sted +«Constance, Constance Blom +hvorfor er du ikke +min +.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, +det +stakk og strammet. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum +let han og tok sitt lommetørklæ frem +«nu har jeg aldri +sett maken til tosk» +V. + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. +«Noe så forsøvnig» +sa Constance og gjespet, +«jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han +med munnen full av egg og franskbrød +«stormende +fullt hver aften.» +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. +«Ikke i teatret, mor.» +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + + + + +saks skyld — +nei, men søte Constance +at du kan +la mysosten se slik ut.» +«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» +«Så må du si det til henne, +det ser så stygt ut.» +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. +«Atter igjen bedragerier i banken +det er fanden til +administrasjon også.» +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe +kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Da er vi utbuden, husker du vel.» +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. +«Enn lørdag da?» +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» +«Så sier vi altså lørdag.» +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» +han gned sig i +hendene, hjertefornøiet +«og så er hun så elskelig, at +det står efter.» +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + + + + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig +det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. +Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. +Constance så drømmende frem for sig. +Slik var det å være en lykkelig hustru +ja, det vil si +- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig +at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun +kelt barndomsminne stod for henne +en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +diset.» +«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + + + + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. +Constance slo ham over fingrene. +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg +der kommer +en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang +han vil sette pris på det.» +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +begynte å falle på. +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. +Det kom intet svar. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. +Litt efter ringte det. + + + + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +Fru Blom gikk den inntredende i møte. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. +« Constance, sier du? +naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn +jeg kan ikke høre, hvad +dere snakker om,» ropte Constance. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +longue. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +stance. +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» +«Jeg tror du vil, +at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Men Rikard kommer også.» +«Ja, la ham bare det +han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» +«Du da!» lo Marie og tok av sig. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +«God aften, tante +ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + + + + +«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett +det var nu også ufor +nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Nei, er du gal, tante! +Det er ingen verdens ting +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +blev ringt. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. +«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. +«Hvad for noe, +sykestue, med visitter og medika +menter og alt mulig.» +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. +«Er det virkelig efter fallet i går, +det har vel ikke +noe videre på sig?» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. +«Natur +ligvis, +det måtte den jo.» +«La mig se på det +det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +Constance var straks villig. +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt +såpass doktor +er jeg da.» +«Nå ja, som De vil, +uten å braute av mine doktor +kunnskaper +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og +Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + + + + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» +Lorck var allerede borte ved døren. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» +De andre lo dempet. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Se så +nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + + + + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Se så, nu ringer det igjen.» +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. +Ring er +kommet og har én med sig +sier hun, de er i entreen.» +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Jo, ganske riktig +det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol +ellers får +jeg Fallesen der.» +Meier gled ned på setet +hurtig som et lyn. +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! +Hvad tyller dere den +punsjen i dere for +kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» +«Men først drikke te,» innvendte Constance. +Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor +det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + + +Constace +«Der +var + +har +Falesn + +glemt + +« + +salt,» + +der + +med + +Hvis +Hanse + +Constace, + +kunde + +den +sa + +ropte +det. + +noe + +radikle, + +Ring + +si + +og + +mig, + +hvad + +samenløp +og + +det + +flok + +fortsae + +som +er + +av + +disputen + +de + +al + +fra + +en + +vind + +vil, + +dise + +slag + +berm,» + +måltide + +ine + +hos + +Constace. +«Ja, + +hvis + +noe + +bare + +kunde + +det,» + +sekundrt + +fru + +Marie. +«Men + +det + +på,» + +har + +jeg + +vedbl +og + +tok + +et + +som + +med + +«Det + +vil + +jeg + +gjern + +om + +tro,» +er + +hvad + +alen + +Meir + +den +det + +en + +salighet + +og + +for + +altså + +Ring, + +konge + +og +gjør + +«de + +gjør + +en + +øvrighetn + +- + +kat + +forted, + +et + +sant + +ord,» + +sa + +Falesn. + +«Tak + +inskjøt + +det + +undergav + +alting,» + +fordev + +både + +Marie + +«det + +til + +og + +Lorck, +den + +gjentok + +mulet + +sjeln + +sa +storinge + +fru + +er + +verst.» + +«Øvrighetn?» +«Storinge?» + +sa + +både +ike + +da» + +for + +«Og + +advokt?» + +en +ja, + +trafik.» + +aler + +«Ja + +ike + +også,» + +på +som + +religon +det + +Blom. + +som + +Ring.» + +«Og +nu + +ned + +min + +det, + +folk, +for, + +sant + +rive + +pøbelaktig +var + +for + +gi + +Hanse. + +konge, + +er + +tone, + +å le. + +respktn + +virkelg + +en + +«Det + +betgnl +i en + +Lorck + +altså + +å nedbryt + +nu + +stakr + +til + +man + +ivret +er + +anet + +bruke + +svarte + +sig + +skal + +bestånd,» + +ike + +han +på,» + +gav + +nav + +det + +lensto, + +ironsk. + +frue, +svare + +på + +«Ja, + +en + +sig. + +arbeid +det + +av + +Lorck + +grov, + +klaget +og + +«Ja, + +sa + +kan + +Constace + +svar +hælen + +Marie. + +så + +ike + +han + +å få +på + +i rygen + +spurte + +man +en + +til + +balnsert + +bevgls. + +det?» + +som + +i stand +og + +hendr + +vugend + +hvorf + +«Ders + +vært +stod + +beg + +hans + +«Ja +som + +aldri +han + +tak + +fulgte + +ser, + +altså + +Hanse; + +«tør +lovige + +fru + +jeg + +tilføe +spøre, + +øvrighet, +Hanse + +Wleig. + +legmt,» + +regn +hr. + +i en + +prøvend + +fru +De + +høiestr +tone. + + + + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +ten for det?» spurte Lorck. +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud +står det skrevet» +falt Meier inn. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. +«Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» +«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. +Du store Gud —• hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +såtte sig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer + + +Constace + +dig + +nu, + +partie + +landet + +er +over + +har + +blit + +hel +«En + +profeti + +nu +sa + +se + +som + +altså +sa, + +så + +in,» + +han, + +våkner + +til + +sa + +fru + +Marie +er + +«Om + +op, + +«Ja, + +jo + +så + +bønde + +drup + +det + +så + +ment + +fru + +å ta + +bare + +—» + +ved + +men +ater + +Ring + +men + +straf + +ine, + +de +mot + +på, + +lovens + +holdt + +får + +bliket + +synd + +ike + +dise + +nes, + +syne + +at + +Meir. +altså + +vendt + +man +ja, + +såne + +det?» +som + +desvr + +Hanse + +Jabæk + +såne, + +er + +grimase, + +ialf,» + +let + +—» + +må + +og + +en + +ja +er + +øine +lofte. + +om + +vakne, + +bønder + +først + +med + +leng +å, + +stakr + +«hvem + +eftr. + +lovig + +hvad? + +bon + +Lorck. + +Wleig + +gjorde + +når + +reaksjon.» + +svarte + +han!» + +Hanse. + +Constace, + +naturligvs,» + +«Han + +forsiket + +at + +han +sa + +«Bjørnso, +og + +høirevalg + +folkerøn, + +«Folkefrøn?» +«Uf, + +frem, +det + +Lorck + +slår + +han + +våkner + +Blom + +klumpfoten +blir + +på.» + +den,» +skal + +gå, + +av +gan + +10. + +De +vil + +megt +nest + +Meir + +rask + +«Som + +for + +Pas + +og + +den + +vist + +skremt, + +linje. + +Lorck + +«Det + +Ring + +Sver + +kan + +som + +rame + +søkte + +han + +eftr + +ord. +«De +si, + +som + +altså + +har + +til + +sen + +at + +ders + +hvis + +ike + +plystre +«Hvor + +øde» + +det + +er + +ganske + +kan + +politske + +De + +man + +kan + +suplert + +kjeltring + +Han + +altså + +sakte + +menskr +som + +så + +«Å, + +en + +det, + +har + +det +«Og + +her, + +retn + +vet + +komer + +an + +på + +om + +et + +opfarend. +vist + +begrp + +om +—.» + +mig +på + +der,» + +vår + +buldret + +side + +det + +er + +—» +retsvidnkap + +instujoer +fulørte + +sigar. + +Meir + +ærlige + +sanhet + +vidnesbyr, +lovige + +ha + +en +skjelord + +overbisng +og + +og + +historen +de + +dog +ærlige + +mig + +«vi + +å bruke +sa + +advokt,» + +mans + +overbis + +Ring, + +sig + +til + +skulde + +hetr + +tend + +Dem +hr. + +«Daned +noe, + +og + +bekvm + +motsander, + +samfundet,» + +ja + +landet + +jeg.» +Lorck + +ter, + +virksomhet, + +å leg + +«ja, + +ike + +vet + +formål + +Hanse. + +og + +resulta +altså + +alt, + +som + +har + +hevd + +i + + + + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» +Lorck brast i latter. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. +«Ja, gudbevars +og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det +også er dunkle ting +et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? +Det står jo noe +om at forstanden er formørket. +Og hvor skal vi hen +spør jeg Dem +når det er fare på ferde, hvis det in +gen Vårherre skal være? +Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. +De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +ja så svikter allting under våre føtter.» + + + + +«Og når en nu skal dø,» +vedblev Ring med bløtere +stemme, +«så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre baketter.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. +De fattige, +f. eks. +Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. +Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +overlegen. +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. +«Ja, hvorfor ikke? +Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + + + + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor +dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist +ikke +rettere jeg skjønner.» +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +set ham. +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad +skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len +ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +Amalie Skram. I. + + + + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +stance sier,» ropte Ring. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig seiv,» instruerte Constance. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster +de satt i dagligstuen og strikket +«alltid så +godslig og munter.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«De mener visst ikke så meget med det, du +jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +risk,» sukket fru Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring +han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie +de +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret +«for hun trenger til støtte.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + + + + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust, +Slikt er jo bespottelig.» +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det var nu for meget av det gode. +Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, +jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. +Et barn på seksten år +det var rent uhyg +gelig.» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, Gud skje lov, +ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid +tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. +«Nei, men eksaltert, +ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +«Men det er nu ofte litt vanskelig» +svarte fru Wleii- + + + + +gel. +«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma +akk +ja, akk ja, +hvad er vi mennesker +en får gjøre det +som er rett +.» +«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der +nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance +jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. +«Du er jo så glad i +en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + + + + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, +ja, for jeg skal si dig, han har +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. +Og så +skriver han i «Dagbladet».» +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» +sa fru Blom +med en litt stram mine. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. +I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Med Ring er han nu i familie +ser du.» +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. +Alle damer er rent forhipne efter ham. +Det er nu i grunnen en skam.» +« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. +«Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» +vedblev fru Blom. +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen +ner til det, gudbevars! +Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. +Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«God natt, tante!» +»God natt, god natt.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + + + + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Når de har riktig fine middager, sognepresten • +skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +Constance truet til ham og skar ansikter. +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjonen +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. +«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Deilige billeder, frue +.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. +For +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + + + + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Den, som var så lykkelig» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +tende.» +•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. +Uh, jeg kunde banke dem.» +Constance 10. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» +«Uff nei, men mor da!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, +ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + + + + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. +Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Fru Blom så bekymret ut. +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. +For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +Ring er jo alltid med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. +Jeg forstår mig ikke på ham.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. +«Nei, men som nu i går, Constance. +Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. +Det tar sig ikke godt ut.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. +«Lar ham?» +* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» +«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, + + + + +som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik +reste måten å få sin mann til å debauchere på +sa du. +Det var den første aften, jeg husker det nok.» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring +dertil er han en +mann med for gode prinsipper, +men +du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +all kjærlighet —» +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +Fru Blom for i været, men Constance lo +«Det er +Ring som er falt i søvn, +skjønner du vel. +Hør, hvor +trygt han sover —» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +«La bare mannen ha fred -—» +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. +Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +alt i verden. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk +ket dypt og langtrukkent +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut + + + + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Constance slo armene om hennes hals og trykket an +siktet inn til henne. +«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» +VI. + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel +det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie + + + + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. +Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv +igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han +ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med ... at hun ikke skammet sig! +Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + + + + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. +Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. +Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» +Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +«Hvorfor svarer du ikke?» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op +irret +«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + + + + +«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Javisst, ja +jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +ende mine. +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +nene og forsøkte å reise sig. +«Sitt stille, +jeg skal lære dig.» Han tok begge hen +nes handledd og klemte dem så det verket. +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. +«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, +ja, for han var +jo en tølper! + + + + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. +Ring så at hun gråt. +Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape +tålmodigheten +all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. +Ring såtte sig like overfor henne. +«Hvis det stod til mig, Constance,» +han talte i en +meglende tone +«så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +Han bøide sig helt over henne, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» +Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + + + + +VII. +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke +mann i fronten. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + + + +Constance Bing + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +ske kunde nære for det annet. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til +—. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; +hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen +men nei, ikke det engang. +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +Monstro om det ikke skulde komme noen +en eller an +nen —? +Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. + + + + +Straks efter ringte det. +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, +men nei +der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. +Det var Lorcks +stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. +Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv +«Og De vil klandre Kielland, frue! +Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. +Men +forresten +klandre, +det var nu slett ikke menin +gen —» +«Forøvrig tar De feil, frue. +Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» + +Amalie Skram. I. + + +Constance Bing +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +mener De?» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Jo, det vet Gud +ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Constance lot arbeidet synke. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig +het !» +Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» +«Ja, og hvad så?» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +evne.» + + + + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten +især mellem ekte +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op +viskes ut av tid og bruk som alt an +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg +ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» +fullførte Lorck. +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +stance og så et øieblikk op. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside +især for kvinnene, +jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift +og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + + + + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? +De sa +seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! +Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu +i over et år har båret på en forelskelse, +som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke +ender med å gjøre +mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +het; hun torde ikke se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all +verdens rike skal jeg begynne på, +uff, en sådan scene. +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. +«Nei, det er ikke av den art +det er kommet så altfor +vidt, +det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +«Og det har De naturligvis merket, frue, +De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. +Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + + + + +«Visst, +hvad, +jeg,» stammet hun. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. +Strid +ikke lenger imot +du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» +Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. +«Å tale slik til mig +det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. +«Jeg elsker dig, Constance +det er alvor, ganske an +derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt +liv, min sjel, +vil du ikke ta imot det?» +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + + + + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig +jeg vil vite hvem du elsker! +Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» +Hun gikk bort til vinduet. +Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +og tvang henne til å vende sig om. +«Kokette!» snerret han. +«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. +«Tilgi mig, frue +jeg var for heftig,» sa han fullkom +men rolig. +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. +Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +dette?» +«Det vet jeg ikke +i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + + + + +Dem +jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som i aften, frue.» +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. +«Nu ja, +De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. +«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +gravet i en fløielspute. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— +Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså +den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! +Om hun kanskje +elsket sin mann! — +Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +het kunde hedre henne. +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! +Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet +ham +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Lorck var iblandt dem. +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + + + +Constance Bing + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? +Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, +du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han +har +ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? +Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. +Det er +alltid dåmen som gir tonen an —» +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam +merfull, og minen så bønnlig. +Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» +«Jagu ber jeg ham! +det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. +Du er så full +av innfall, at —» +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +stille ned igjen. +Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Hvad feil et henne da? +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +Det kunde ikke hjelpe. +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +bjemme. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i + + + +Constance Bing + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +mer tilbakeholdende enn før. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk +ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. +VIII. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer +ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun +nen en dott, du. +Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. +De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + + + + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. +Den suffisanse! +Og +som han beljer i sig +og sterkt! hans toddiglass er all +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Ja, det vil si +han har aldri hvad man kaller druk +ket +men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du +tenk, hvor redd +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +pene. +«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» +R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +Formane ham, virke på ham +ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor + + + + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full +og som +lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort +°g gjorde det. +Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +svant gjennem døren. +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + + + +sig + +over + +seng, + +trake + +hvor + +op +«Hva! + +for + +aldes + +noe!» + +på +hade + +Ring + +med +til +og + +Ring + +grept + +de +fra +edru + +sa + +trak + +tep +ike + +la + +hens + +nei + +blev + +nest + +pekfingr, +da! + +Leg + +Er + +De + +det + +kan + +Dem + +bare + +tilbake + +på + +til + +puten + +og + +hen. +riktg + +lekr,» + +han + +da, + +og + +av + +vred + +hvisket + +måte + +han. + +stike + +Han + +hånde + +in + +på + +igjen. + +«Uf +Alet + +og + +Alet + +slik + +lempig + +være, + +hals + +Så +bryst + +advren +noe? + +krop, + +kunde + +fro +syne. + +blekr. + +Ring + +skrie + +Dem +over + +lekr + +blev +skulder. + +løfte + +det +til + +hens + +skri. + +«å +hen + +op + +«En + +og + +skjøv + +han +på + +hens + +op, +gjør + +Han + +og + +små + +han + +sig + +og +kom + +in + +noe + +som + +igjen.» + +og +med + +skuldre + +let +mot + +utsøe + +hys,» +noe + +stø, + +linet + +halveis +hand + +lebr + +ret + +skje + +bare + +hvite + +ganske + +og + +han + +de + +famlend + +forskel. + +«Hys, +idet + +i det + +rundig + +klame + +ham +av + +op + +Tept + +var + +av + +vibret +sin + +tryke +sig + +hun + +hveld + +nesbor +han + +barske +i seng + +sig +forskel. + +side; + +dypt +hvis + +stak + +tep + +arme. + +blev +bryst, + +Hans + +med + +i små, + +Alet + +søvndruke + +slåt +hals + +dige + +søvn + +kom + +reist + +hun +nake + +i dyp + +Orden + +forstye + +glode + +lå + +haken. + +hva + +og + +piken + +under + +kan + +vilde + +hans + +De + +pufe + +glathude + +hen. + +ike + +ham +hand + +Hun + +skjulte + +gå + +fra + +sig, +øvet + +en +i puten + +ansikte + +med + +Dem,» + +men + +klynet + +den + +bløte + +berøing + +lamend + +virkng +og + +lot + +på + +ham + +klape + +sig. +Plutseig + +forekm + +net + +og +han + +eftr + +sig +et + +ut + +par + +og + +end + +av +og + +døren + +døren + +var + +lå. + +lampen + +foran + +Med + +dem, +et + +letsn + +i den + +lange, +og + +tå + +liste + +for + +han + +stod + +op + +Constace + +sat +suk + +anspet + +ut + +Der +hade + +åp +snek + +spietun, + +På +sig. + +hun + +bli +kat + +lyte + +kom +til + +dør +en + +Han + +Han +førte + +altså +gå. + +en + +til. + +stile. + +soveærlt +med + +det + +hørte +som + +kjøent + +hvilken + +han + +sakte +var + +fra + +lyste + +støvler; +hørte + +trak +som + +at +Forsiktg + +Alt + +gan + +Ring + +luket. + +minuter. + +smale +over + +det + +strak + +gik + +ut, + +da +han + +han +in + +i + + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. +Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, +ja, Ring, det var nu visst en mann som for +stod det. +IX. + +Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var +en ettermiddag i midten av desember med frost og klin +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav + + + + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd +ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +forklæet. +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + + + + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med handflaten hvilende på buffeten. +«Constance +jeg ber dig +hm,» han byttet fot, +«tro mig, +det var, +det var ikke så ille ment som det, +som det kanskje så ut.» +Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt +sig +jeg mener forekommet dig underlig» +—. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +«Men jeg forsikrer dig til at +ja, bare du vilde tro +det var, +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, +noe som +stakk mig +jeg begriper det ikke seiv.» +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. +«Jeg vet ikke hvad, +ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen +gende hand. +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + + + + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. +Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, +men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +Amalie Skram. I. + + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. +Hun gikk op +og ringte på. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Hvor hyggelig, Constance, +det var riktig pent av +dig, +ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en +treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve +gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. +«Å Marie +du må hjelpe mig, +jeg er så ulykke +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +høre.» +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, +jeg kan det ikke» +og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + + + + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene +stepike. +Det har ikke stort på sig, du.» +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. +«En gift mann i sin egen spisestue +med sin kones +tjenestepike» +stammef hun. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. +Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. +«Jo, det skal Gud vite, Constance, +men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, +som du f. eks.» +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. +«Ja, ja, Constance, +du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + + + + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» +ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! +Jo, det vilde være her +lig.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. +Han er så snild og så lett å lede +og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Constance lo bittert. +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. +Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +stance hånlig. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Det blev en pause. +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + + + + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, +at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. +Han drikker for å døve sig.» +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det +får enda være +så gresselig som det er, men en som +drikker!» —• +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til +han er jo borgerlig ruinert.» +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. +Marie gikk ut i entreen efter det. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef +tertiden. +Er det ikke det, jeg skal?» +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! +God natt.» +«God natt, Constance.» +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + + + +Constance Bing + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, +——. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn +det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel +duer —• +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entreen og lyttet. +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter bladet. + + + + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig +hvor» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, +«når du står i forhold til min +tjenestepike —» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. +Hvis du vil +ha henne +så værsgo, men så får du la mig være i fred. +Jeg er gått inn på å være din hustru +det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. +Hun var en helt an +nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, +jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig +hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Ja, jeg vet det, +jeg vet det, og det er min evige kval. +Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. +Og så under +liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig +jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + + + + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» +Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. +«Reis dig op, +du er full,» sa hun uvillig. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf +fet hund. +«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. +«Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, +det er sant, det er altfor sant, +å, +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; +når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk +ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + + + + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +for ham. +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, +nei, du må +være viss på jeg taler sant -—» +«Var det første gang du gjorde, +gjorde sånn med +henne?» +«Du hører jo det, Constance. +Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, +hvad kan det nytte, når du ikke +vil tro mig.» +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, +jeg er så skam +full, la det nu være nok.» +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + + + + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an +nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +for å omfavne henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, +«jeg må få tid til å komme mig.» +«Men din hand! Din hand, Constance!» +Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. +«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Naturligvis, Constance, +vil du ikke helst hun skal +gå straks?» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. +Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +X. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen +«du må jagu se å få jenten på dør +ja, +for nu kan altså enhver se det.» + + + + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +leden?» +«Nu? Så kom med det, mann.» +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +brilsk. +«Naturligvis +jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, +at —» +«Hadde hun mistanke?» +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså +og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. +Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie +pokker så kjedelig +og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. +Drive på slik i sitt eget hjem +det er noe svineri, du +» +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + + + + +bakefter. Og dessuten +det er lett for dig å snakke +Men med en kone som Constance —» +« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo +først bakefter +» +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. +Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. +Bare dette med Alette +gikk i orden. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, +Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. +Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull +det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! +Tenk, om +det kom op! +Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru +det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + + + + +allvidende, som +det var han sikker på +også hadde +tilgitt ham. +Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. +Constance ristet på hodet. +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, +det var jo aftener +da han av sig seiv forlangte te. +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +vor søkte å vise ham litt kjærlighet +det så da virkelig +ut til det +. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + + + + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. +Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +nem. +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet +det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +stance likegyldig. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +«La henne vise sig +hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + + + + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» +Constance slo hendene sammen. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +«Men så se da på henne!» ropte Marie. +«Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +dage det —» +«Nei, at den Alette! +Uff, det er da en vemmelig hi +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om +hun har naturligvis en kjæreste?» +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, +men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig +og som kommer for å ta avskjed. +Nei, pikene nu for tiden!» +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«det er så leit å si det til henne.» +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» +Constance så motfallen frem for sig. +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden +jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Ja, takk, det var jo godt, men —» +«Du betenker dig vel ikke. +Hør, Constance +av an +stendighetshensyn, om ikke for annet +tenk, når her er +fremmede, og herrer, +det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mig -—» +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + + + +Constance Bing + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +nen side hadde han godt av det også. +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +lig at hun ikke hadde sett det før. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli +slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra seiv å briste i gråt. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + + + + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig +ja, det gjorde jeg +det gjorde +jeg, +det var for Deres skyld, frue, +for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. +Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, +ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, +tenk på Deres kone +sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, +nåde! +Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen +rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +lidenhet. +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +gen hjelp i å ligge her.» +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. +«Vet han +jeg mener Ring +om, +om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. +«Ja,» hvisket Alette. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +Amalie Skram. I. + + + + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +dene. +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet +tes hand av takknemlighet. +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til +det var +hun på det rene med, +så var det jo best hun skyndte +sig til ham. +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon + + + + +tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hardt at hun kjente det op i svelget; +det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. +Bare disse hammer +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme +eller kvele den innvendig fra. +• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame +mitt +navn er fru Ring.» +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + + + + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til +bake og sa: «Værsgo.» -— +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +nen brente det med en sterk, durende lyd. +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» +hun kunde ikke begripe at +det var henne seiv som hadde talt. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, +jeg er med glede til tjene +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, +det er nødvendig å begrense sig. +En skal +jo også ha tid til sine prekener —» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +sig, og sa så fast: +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + + + + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. +«Vil De være så god å si mig, hvor +ledes jeg skal bære mig ad —» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +havende.» +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef +tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. +«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt i. +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + + + +Constance Bing + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest übotferdige.» +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +«Atter et tegn på vantro. +Så lenge Herrens menig +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. +Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med +delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. +«Hvad sier De! Arme, arme frue, +skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let + + + + +ter det sorgbetyngede sinn. +Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. +Akk ja, menneskenes syn +der er blitt såre store iblandt oss.» +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +hennes utålmodige hoderysten. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med +blindhet.»» +Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, +som er +hans —» avbrøt hun ham. +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! +Og De er viss på,» vendte han sig til Con +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. +«Nei, nei, frue +slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares +står det +skrevet.» + + + + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» +Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, +De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» +«Det er ikke mig som bryter, +det har han besørget!» +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +Tro mig, det er salig å tilgi» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +dirrende av harme. +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter +fortj eneste -—» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an +net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«De forferder mig, frue +De spotter Gud i Deres syn +dige tale.» Det lød strengt. + + + + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt +Dem kan bare Gud hjelpe. +Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, +når De ikke vil la Dem lede av skrif +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. +«Her er forholdet forskjellig. +Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes +løst, og så +ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» +Hun takket og sa farvel. +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. +«God natt, frue!» +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + + + +Constance Bing + +XII. +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. +Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +tes med det dempede, røde lampeskinn. +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + + + + +«Nei takk, tante, slett ikke det, +jeg vil tale med dig.» +Fru Wleugel så stussende på henne, +det var noe i +stemmen som foruroliget henne. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +vikene. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +skapelig hulken. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» +«Stakkars kjære Constance min +Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at +å Gud, +å Gud +det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig +» +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +hånden over øinene. +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. +Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + + + +Constance Bing + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, +en får gjøre det som er rett! +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim +mer, +ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. +Av +to onder får en velge det minste —» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. +«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke +å pine mig, hører du, +jeg kan ikke tåle det!» +«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste +du må da +høre hvad Ring —» + + + + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. +Den første smerte er så overveldende. +En skal gjøre +det som er rett —» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. +Jeg tåler ikke åse ham, +jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig seiv. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en +hver. Reise hjem, sier du! +Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake +du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, +du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. +Jeg skal følge dig. +Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. +Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde +det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +stance —» +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + + + + +tante, så går jeg like bort og dreper mig +nu kan du +gjøre hvad du vil.» +Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. +Når du er så despe +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, +ja, i Guds navn.» +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. +Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Så sendte hun piken avsted med brevet. +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +«Se så, +her en skammel til føttene, +ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så +nu sitter +du godt.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» +Hun nikket. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + + + + +XIII. +Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem +hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. +Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var +seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai +. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover +dige gutten +Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. +Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. +Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +let sig op i døren til pikeværelset. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam + + + + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +lig, da hun sa: +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Men dette går pinedød ikke. +Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. +Svært, så det viser sig +på dig alt.» +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +apen munn og stirrende øine. +«Ja.» +«Hvad tid?» +«Nu for en stund siden.» +Ring blev blek om nesen. +«Har det vært noen?» +«Ja, fru Hansen var her.» +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» +«Merke? +De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —» +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + + + + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn +gjerrige tasken +men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» +Hans raseri var plutselig som blåst bort. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. +Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hui kropp. +Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. +Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, +han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, + +Amalie Skram. I. + + + + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, +du store tid, +nok utav det +Constance har nu seiv skyld +Constance, +å, den el +skede, deilige Constance!» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, +for et liv! Men +heretter skulde han være henne tro, +og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke +nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. +Han +gråt igjen +det lettet. +Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun +kunde være +klokken var jo mange —•. Hun skulde nu +vel aldri? +Nei, var det likt, +han slo ut med begge +hender. — +Hun skulde nu vel aldri +nei, nei +nei +han stampet i gulvet • hun skulde +han skalv fra +isse til fot. +Han vilde be +å, så inderlig —, han fol +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +Han lå ennu på kne, da det ringte. +Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleugel. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom +seiv og åpnet for ham. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +lig hun fant saken. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk +ket fru Wleugel. +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve + + + + +geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» +Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å +se en mann således +De må ikke gråte, Ring.» +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter +er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. +«Bare det ikke angriper henne for meget +hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og hun sier hun vil skilles?» +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot +Bare +et eneste minutt,» bad han. +«Jeg skal spørre henne.» +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + + + +Constance Bing + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +ken. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke —•— +Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig seiv. +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + + + + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. +Ring avsted. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + + + +Constance Bing + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, +hun skal +så sant +hjelpe mig Gud, amen.» +XIV. +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. +Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + + + + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +tærende gremmelse. +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å +spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + + + + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +tilføiet hun. +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleugel. + + + + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon +serten forleden. Den ene især er deilig +uhyre melan +kolsk.» +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» +«Nei, du kan godt spille dem. +«Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. +Nu arbeider han +nok på noe større.» +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +moro de hadde hatt sammen. +Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! +Noe så latterlig —» sa Marie. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +lighet. +Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +over er Ring blitt rasende +du er flyktet til tante Wleii + + + + +gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. +Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» +«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl +han, som vet beskjed.» +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. +«Ja +du vet vel det skal mindre til enn som så. +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det +. +Men det blir så fælt for dig. +Du blir så baktalt, så mis +tenkeliggjort +det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + + + + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Forresten, tante +han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entreen. +«Hvem +uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. +Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an +siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +hulket. +«Å nei, Constance. Constance min +hvad er det nu, +barnet mitt?» +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +vege lebene. +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! +Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +stuen for å fore kanarifuglen. +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + + + + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli +tanken ut. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad +ferd +-—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? +XV. + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig si. +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + + + + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +løs hast. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Barnet,» gjentok hun. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +Constance rørte sig ikke. +«Det var jo det beste for det stakkars kre, +ja, for +alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. +De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, +det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du +og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. +Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + + + + +drøm.» +Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø +mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. +Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, +det blev bare verre. +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, +han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, +for da var lille Conny også +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + + + + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. +Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +bake til Ring. +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense +løs. +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn +flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + + + + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. +Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? +De var jo alle av den mening, +så måtte det +vel være noen fornuft i det —- —. +Og i grunnen, +det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud +livet var visst ikke verdt all +den kvalm, +og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, +og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og + + + + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +het og kalte henne sin frelsende engel. +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig seiv. +XVI. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op +tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, +for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +god natt. +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, +forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 + +Amalie Skram. I. + + + + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! +En snak +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, +det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd +o. s. v. +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. +Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + + +Constance Bing + + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til +å, Constance, du har synd +for det —» +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for +aktende øiekast og gikk fra ham. +- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av + + + + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv +lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + + + + +Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +sengestedet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» +«Nei,» blev det svart. +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop +pef full av kullsorte fingrer. +«Ja,» var svaret. +«Har du ikke en til?» +«Nei,» hvisket hun. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + + + + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Ute og ber.» +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveies av stank. +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, « det barnet er jo idiot, +kom la oss gå.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. +«Nei,» hvisket barnet. +«Kan kan ingenting få?» +«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. +Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Ja-a —» svarte barnet. +« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +latende. + + + + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +holden. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +stance. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— e vet inte, e.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +op korsom er.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +lidende tone. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + + + + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +drende livlig: +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, +nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, +dem kan høre snorkinga +helt her ut, +og et slikt svin som han e +no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +hun måtte stanse for å trekke været. +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru +hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. +Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +ligvis.» + + + + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? +Når de nu sitter og +sulter. +Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! +Det er en for +brytelse! +Opdra dem til å leve av almisser, det demo +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + + + + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +løs skiften. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +«Er han vanfør, Deres mann?» + + + + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i +ansøkningen +de ble, mens han for til sjøs +han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem +melse.» +Svaret irriterte Constance. +«Men nu de uekte barn da +tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromt. +«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. +Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + + + + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» +«Nei, +det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. +Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +øine. +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en suiten stakkar.» +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + + + + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis +handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine +. Hadde da +suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +neskelig følelse! +Intet begrep om ansvar, +ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine +! +Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, +det var alt det +svar de hadde. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, +det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, + + + + +det var jo ingenting å gjøre, +bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. +Her efter +dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +til å lese. +XVII. +En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + + + + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +men var underlig skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, +han går hen og blir drikk +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +stance.» +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt +du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles +En skal +gjøre det som er rett, Constance.» +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + + + + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +dan det var gått. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +rette.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig +det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + + + + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er +meget verre. +Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! +For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +Slik er det nu engang +sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? +Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for +akter det. +Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, +til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +dene!» +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for +ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. +Constance blev med ett rolig. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 + +Amalie Skram. I. + + + + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig +så, så, hold nu op.» +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. +- Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, +det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle +det forstår jeg så +godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» +Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +nes gode engel. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +deles unyttig forskrekkelse. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + + + + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. +Du vil gå om dagene +og være så glad, +og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +Constance drog et sukk, men svarte ikke. +Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. +Stillingen var uholdbar i +lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. +Så fikk det da bære avsted! +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik +ringer om at han elsket henne, og gjøs. +Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! +Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. +Hun hadde jo aldri elsket ham! +Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen +syn velger å leve av skjøgeri. • +«Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» +Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. +Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +siden av henne. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet +du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» +Hun svarte ikke. + + + +Constance Bing + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. +«Strømper.» +«Til fattigbarna?» +«Ja.» +Det blev en pause. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. +«Nei,» sa hun kort. +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei,» var svaret. +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. +Ring sukket dypt. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen +del. +Men jeg, +ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups +dag da.» +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + + + + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. +Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til +bake på det vilkår jeg såtte?» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Husker du det?» +«Det var også opriktig fra min side, Constance. +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse +lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. +Hvis det også skal regnes mig til en for +brytelse +så —» han holdt inne. +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, +derfor begynte du så godt som + + + + +straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn +nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. +Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig +—. Å, Con +stance, +du må la dette ha en ende, +du må bli min +igjen, du må, du må!» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. +—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. +Han for op med et sprang. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Jeg tilgir dig ikke, +aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr +det om tilgivelse, og se om det svarer dig +—. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du +i selvforakt! +Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, +et forhold som det du tenkte dig, + + + + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. +«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! +Nei, +jeg skal si dig noe +det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» +Ring for uvilkårlig sammen. +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +dette er en stemning som går over. +Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. +Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, +det skal være mig en +lett sak. +Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +mulere mig. —» + + + + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. +Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be +gynne på et nytt liv +Et nytt liv +Gud være lovet og +priset! +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, +aha —- det skulde gjøre godt! +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei +ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok +et eneste glass i aften, +han var atter på vei, men +vendte om. +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen + + + + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags übesindigheter i aften. +Jo, han vilde, +det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. +Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +set forsiktig på buffeten. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag +ligstuen og såtte sig til å strikke. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +XVIII. +Så hadde de da begynt på nytt igjen. +Alt var kom +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + + + + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. +Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for +urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en +nok sagt +- at han var som han vilde være, eller annet lignende. +I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. +Han hadde tapt respekten for henne, +nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. +- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det + + + + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam +met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet +det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte + + + + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +nesker. +Constance på sin side syslet med alt det som er op +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun + + + + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + + + + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — +Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der +etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. +«Jeg skal jo med kutteren +og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, +den med rammene, De vet» +sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» +Piken tok vadsekken og gikk. +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og +endelig en kulørt skjorte! +Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side + + + + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» +Constance rakte ham noen esker. +«Død og pine +min nye snadde!» han for med hen +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så i vindusposten. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +skje. Trenger du penger?» +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. +Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? +ja, ja, se her er firti da.» +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +søkte omkring på alle knaggene. +«For pokker, +jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +liten rundpullet hatt på sig. +«Se så +hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +Det lå på hyllen idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + + + + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut +» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ru skvær. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var + + + + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +hen til fru Sunde. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» +«Hvor kan du tenke! +Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. +Hvis jeg bare ikke så +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har +Er du lei for det?» +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte +vakingen !» +«Men lykken og fryden som skal følge med å være +mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Ja da, +slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«Ikke mer, du?» +«Nei da, +det er enda høit regnet. Så lenge det bare + +Amalie Skram. I. + + + + +var oss to, gikk det an, +men siden har det riktignok +knepet.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Ni måneder.» +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. +«Men hvad hjelper ønsker, +det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be +kymret ut. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +stuen. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. +Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke målerier. +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +vendig, mener jeg.» +«Det er jeg visst. +Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +nøid med livet.» +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» +«Ja, ja, ja +la nu det være godt +men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —» +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + + + + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +stance.» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» +«Nei, fy da!» +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg —• som de andre.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, +undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Gjorde dere det?» +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for +ja, du må ikke bli sint, +men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men +neske og bedåre dig.» +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. +Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + + + + +«Fy, som du snakker, +det er da ikke ditt alvor?» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +trekk. +«Lever av å leve med sin mann, +det er jo en kones +plikt, vet jeg.» +«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, +og det angår mig +heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +i sofaen. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +«Neimen gjør jeg ei, +men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. +Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» +Fru Sunde tidde betuttet. +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet +det er nu +også et emne!» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + + + + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. +«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Å, fordi det falt mig inn. +Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. +«Og din mann som er ute og seiler!» + + + + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha +ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, +lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + + + + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven +dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +ikke. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + + + + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +tørklæet for øinene. +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — +Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +XX. + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte + + + + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. +Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +riktig dårlig menneske. +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for + + + + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + + + + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + + + + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +i noen avstand fra henne. +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Nei.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og ettersøke Dem, +ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +holder sig virkelig således.» +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre + + + + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» +Hun så hurtig hen på ham. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +«Jeg har noe på hjertet, +men først skal De gi mig +10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen +snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. +Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. +Tror De mig?» +Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, +la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, +men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. +Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. +Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? +Noe lignende er foregått med mig. +Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, +ikke den ringeste rett har De.» +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + + + + +nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Jeg har intet imot Dem, +vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. +Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + + + + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, +det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +het for ham. +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, +det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Er De der, Johanne?» +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. +«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +idag?» +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» +«Nei, +jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: +Fru Constance Ring! +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + + + + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne +Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. +Hun svarte øieblikkelig tilbake +Kjære dr. Lorck! +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi +mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +felle. Det må De være ganske overbevist om. +Deres +Constance Ring. +XXI. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + + + + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +Amalie Skram. I. + + + + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, +men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig seiv: «Ut, +nei, det gjør jeg ikke.» +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om + + + + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll +domsord. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +stunder. +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + + + + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok +sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +men til aske, og de øvre gled dypere ned. +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. +Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + + + + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks +empel hun seiv. +Hun fikk det nu visst aldri ander +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, +det kunde hun ha fun +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, +men det +hadde sig ikke slik, +det var godt å merke på så +mange ting. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og vårting. +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + + + + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe +kannen kunde stått der, +men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. +For det måtte jo være skam i folk. +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + + + + +iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. +«Jeg er ikke hjemme» +eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» +å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + + + + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifrå sig. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. +Men hun kjedet sig. +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +rable bataljer. +Men her var ingen anledning. +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! +Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» +Så var hun holdt op med å spørre. +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +vanlig spist uten å si et mukk. +Slikt måtte jo gå i en sten. + + + + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +nem døren. +«Sitter du i mørke, Constance —?» +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem +men hadde hun hørt at det var Marie. +Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +De ser vel at den oser,» +sa Constance tilrettevisende. +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + + + + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, +så menn godt +av å røre sin valne munn.» +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. +«Takk, jeg tar den ikke av, +jeg sitter bare et øie +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun såtte sig. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. +«Naturligvis +som du sitter inne, +jeg undres +ikke på det.» +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + + + +«Nei, + +la + +anet + +os + +endlig + +en + +ike + +oplagt + +til + +Constace + +stue + +Hun + +pleid, +sig + +det + +Jeg + +for + +min + +del + +er + +alt + +i aften.» + +et + +når + +det. + +det +sekund + +ved + +gjaldt + +hens + +det, + +saktmodighe. + +å ha + +en + +ordflm + +så + +Gud + +forbame. +«Har +si + +du +noe. + +nylig + +«Nei +ledn.» + +vært + +jo, +«Moret + +hvad + +du +«Ja + +Ja, + +op +Nu + +det + +sit + +la + +«Nei, + +hun + +«Er + +du +noe + +«Har +været +«Ja +du +«Men + +det + +«Det + +kli. +sa + +Rikard + +f. + +lød + +stemn + +Constace + +ansikt + +eks. + +sig + +miste + +med + +merkt + +hvad + +pilsnar + +det, +pint + +du + +hast. +Constace + +har + +du + +mig?» + +ike + +Fru + +set + +Marie + +drog + +ut. +hvad + +det +du + +rent +er + +på + +og + +spurte +og + +puste +dog + +ja, + +hendt +Det + +prosen?» + +Ja, + +har, + +det + +sagt, + +glimt +ja + +site + +desvr. + +at + +set + +det + +et + +ike + +si + +forestn, + +Constace.» + +få + +fra +med + +og +så + +men + +fatig, + +har + +dypt +«Men + +var + +virkelg +jeg + +å få +de +at + +i stemn. + +galt +i set. + +du + +hvorleds + +vite + +«Men + +dig, +å + +orden + +sig + +med +får + +Constace. + +for + +bl ev + +det + +hade +nes. + +strevd +hun. + +med + +fart + +støe + +ret + +hun +familen + +du, + +eks. + +Det + +at + +og + +som + +engstlih + +Hun + +Hun + +hvor + +sagt +f. + +tok +av + +«Ja, + +for + +puset + +henkast +nok +ja, + +snev + +eir.» + +«Faliten» + +å + +verst.» + +hendt?» +et + +jo + +gripend.» + +det, + +sikert,» +let + +seiv, +lit. + +for + +umotiver + +vedbl + +er + +«Hvad + +var + +der +det + +er + +om + +slo + +på + +ike + +det +en + +så + +høist + +tigerfd,» + +det + +og + +det + +fryktelig + +er + +vibret + +si, + +folder +er + +er + +som + +vil + +fine + +i grune +fatigdom + +Constace + +jeg + +og + +«Det + +«Ja, + +jeg, + +lometørkæ + +hun + +ben. + +med + +sier + +spurte + +dig?» + +—. + +ta + +i tear?» + +jo + +ut + +er! + +Er + +forstå +sagt, + +det + +umlig!» + +at +men + +falt?» +de + +prosen +Det + +også, + +domen +vel, + +desvr, + +var + +er +en + +lyd + +i halsen +her + +skrive + +tap.» +hjelpr + +som +nok + + + + +ingen kjære mor; +han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» +«Med rene, tydelige ord, +jeg leste seiv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» +Fru Marie rystet på hodet. +«Jeg er altså så fattig, +så fattig som nålen, +simpelt hen tigger •—.» +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + + + + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig +heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. +«Og så?» +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +gynne på!» +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, +ja, du må ikke bli sint, +så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + + + + +liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, +ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +ner sig.» +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, +som om jeg kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, +krakilsk!» +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så +—» +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel +—? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» + + + + +«Hvad var det for en hilsen?» +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, +ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» +«Ja, takk, +det vet jeg nok.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» +«Å +jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» +«Tal ikke så stygt +enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +det er en gammel erfaring.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hand. +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» +vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, +husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +og noe har det vært imellem dere, +det er jeg viss +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +såtte sig rolig til rette på stolen igjen. + + + + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +übegripelig.» +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ning at du vil gifte dig igjen?» +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Nok! +Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. +«Nei, det er just ulykken det, +men hør nu, Con +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, +ja du +fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +«Det kommer jo slett ikke saken ved, +det er jo +ikke penger han vil ha, +og når nu mannen er så for +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + + + + +XXII. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, +hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, +og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? +De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene +og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. +Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. +Ikke for det +det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, +hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +Amalie Skram. I. + + + + +Hvad skulde det nu bli av henne? +Leve av sine slekt +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det +sludder og ta ut som lærerinne, +hun kunde jo ingen +ting. +—• Eller styre for en enkemann +aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, +alt +det snakk og snakk og snakk. +Nei, det eneste var å +ta livet av sig +det var en formelig plikt +en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte! +Å, men det blev nu visst gresselig, når gif +ten var slukt. +Straks vilde det begynne, +brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +Det vilde +komme en rallen i strupen, +kanskje vilde det velte +skum ut, +fråde var det visst de kalte det, +og så +vilde hun være så forandret, så stygg baketter +Den, som fant henne på sofaen. +Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette +ganske sakte +på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +geben på vignetten. +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et +vis. +Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig +heten måtte hun være. +Hun kunde jo egentlig gjerne + + + +skrive + +et +det + +brev + +til + +måte + +par + +Blunck +Hun + +eftr + +«Kjære + +dr. + +snart + +De +gamelt + +stod +når + +grune + +at + +nokså + +vrøl + +med +er + +ti + +øre + +Johane +De + +et + +noe + +til, + +ved + +Bare + +en + +og +så + +postkae, +og + +kan + +reist + +De + +på + +sig. +gjern + +en + +bli + +hårnl + +fik + +som + +Johane + +Johane + +se + +på; + +inom + +til +hun + +døren + +forledn.» + +å + +blev + +til + +Hun + +så + +min + +såte + +for + +strak + +avsted, + +De + +søter, +skyndomt + +å gjøre + +bordet + +skal + +ryd + +ta + +seiv + +av + +bordet + +og +De + +har + +er + +så + +red + +får.» + +besørg; + +jeg + +jeg + +frimek + +vel + +jeg + +Johane, + +inte + +skulde + +Johane + +kaste + +slurk + +i en + +det. +jeg + +liten + +så +jeg + +hodepin + +gjort + +må +og + +i stand + +ike + +vil + +på + +kome + +gå + +til + +in + +ro, + +høre + +—» + +«Godt, + +Noen + +i én +seiv, +som + +ved +vil + +å kome + +i aften, + +rote + +det + +samen + +luke, + +«Men + +Da + +det + +gik. + +skal + +De, + +konv +ved + +aftensm. + +ret + +sa + +talerkn + +hun + +«Det + +i + +inte +på + +leg + +stem + +så + +sig + +«Se + +er + +helr + +Johane +sin + +hun + +hun +røt + +tak, + +fik +før + +idet + +måte + +likesom +sier + +kopen + +det + +adresn + +Dem + +fruens + +den + +underlig, +«Jeg + +blir + +det + +hen. + +var + +stue. + +Bing.» + +sat + +ten + +for + +hun + +å genr +Det + +diskret +og + +spite + +av + +å utre +la + +så + +vær + +frimek.» + +restn + +noe + +et + +tidlg, +så + +hjertslag, + +Johane, + +til + +i aften,» +synte + +et +såte + +og + +drak +«Har + +mer + +av + +Der + +i hjørnet +brev, +det + +her + +soveærlt?» + +Ders + +dø + +i kjøent. + +borte + +«Gå + +som + +er + +så + +ut + +og +i morgen +er, +Constace + +det + +Hun + +gik + +bord + +ute + +hvad + +begravlsn.» +og + +lie + +jeg + +naturligvs, + +skrivebodt, + +«kom + +ser, + +hensiktmg, + +med +luten + +de + +det, + +De + +skyld. + +han + +ja +til + +ferdig. + +kjensap +sier + +ham, +sig + +brevt + +Blunck,» +og + +be + +såte + +var + +kan, + +«Så + +dig + +og + +jo. + +minulter + +for + +dr. + +hun + +frue,» + +sa + +Constace +i sit +hun +kviterng + +Johane +ater + +og +i daglistuen, +var + +skrivebod. +ned + +Brev +ved + +av +en + +begynt +og + +siden +og + +niket. + +asurnepoli, + +sig. + +paire, + +hun + +Det + +rub +blev + +stor +som + +en + +og +dynge. +forestn + +å +stub + + + + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen +nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, +jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + + + + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, +det var jo ennu i går, +i dag, +og hun syntes det lå år imellem. +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + + + + +satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, +hun hadde jo levd som et dyr om +trent, spist og sovet, +det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom +met, før hun var blitt ferdig, +klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. +Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +bake så lenge.» + + + + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +volutten op og så at det var fra Lorck. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. +, » +, +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + + + + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. +Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin +hvad var det nu det het - — +Ja visst, ja, +det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. +Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. +Det +vilde gjøre en stor forskjell. — +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +XXIII. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + + + + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte +med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + + + + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + + + + +gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be +fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + + + + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + + + + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +reiste sig. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam +let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +stance —» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig +vis.» +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» +Meier trakk på skuldrene. +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + + + + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleland som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt,» mente Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? +Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» +«Men du er jo komponist!» +«Komponist» +snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» +avbrøt Meier +og lo ironisk, +«ja, tenk for en lykke!» +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +nere.» +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» +av +brøt Meier. «Slikt slites av en —» +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. +«Har du spist frokost?» spurte han. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +ulv.» +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan +skje avtale med noen annen» +la han til, da Meier syn +tes å betenke sig. +«Ikke tanke på det, +jeg er komplett fri mann.» + + + + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +ningsfull. +Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen +dene sammen som i overgiven glede +«hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» +sa Lorck. «Her +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne +aldri sett maken til menneske!» +«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» +sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» +«Takk, utmerket. +Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +stance. +Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen +delser. + + + + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun +så sa folk +først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, +tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat + + + + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +seiv, ikke noen. +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +resten hadde lovet å ta sig av. +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +ledes hadde han ikke også kjempet. +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +Amalie Skram. I. + + + +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. +Constance 10. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» +«Ja, riktig hyggelig» +svarte Constance. +«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» +«Ikke spor» — var svaret. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» +«Aldri!» +svarte Constance. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» +tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + + + + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi +gående raptus han har hatt» +sa han høit. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. +«Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» +De tidde begge stille noen minutter. +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hand. +«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«Snakk +fortell nu,» bad han, og drog henne nær +mere til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. +Undertiden fa +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» +hvisket Con +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. +«På hvad da, Conny?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» +«Min elskede, søte» +sa Lorck og trykket henne fettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig +hvor dine ord er liv +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. +«Ikke dig mer enn andre +jeg hadde ulyst eller av +smak sånn i det hele tatt.» + + + + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. +Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. +Og hvis brevet ikke +var +uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. +At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. +«Jeg elsket dig, Conny.» +«Og i begynnelsen da vi var gift, +kan du huske, +hvor dum jeg var +rent ulykkelig av generthet.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, +jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» +«Er det virkelig sant, Niels, +si, er det sant?» +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +«Men du har dog vært forelsket i andre, +ja, og stått +i forbindelse med andre?» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» +«Og slik er det også for dig, Conny,» +vedblev han +litt efter, +«ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» +Hun svarte ikke. +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» +«Det vet du jo, Niels» +sa hun sakte +«Men si det allikevel, +det er så søtt å høre.» +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + + + + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. +«Jeg elsker dig» +sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. +«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +nem ham. +«Du har forkjølt dig av den isen» +sa Constance +«kom la oss gå op.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. +XXV. +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + + + + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + + + + +Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier +det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +det temmelig store værelse. +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + + + + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» +Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + + + + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur +ligvis for å skåne henne, +hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. +Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, +unger som drev omkring langs ga +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! +Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet +altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. +«Conny» +sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å +nærme sig. +Han sank langsomt tilbake på puten. + + + + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +spurte hun. +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» +«De er så kolde, +du vil fryse.» +«Nei, det vil svale.» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +«Dem begge» — sa han med matt stemme. +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen +gen. «Du må ikke gå fra mig. +Å jo, +gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs +god +jeg ser nok, at jeg er dig til plage +naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. +Constance blev så forbauset over dette uventede om +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, +jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. +«Nei takk, la det bare være, +la det bare være» +klaget han. +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, +hvorfor kysser du mig ikke» +sa +han klynkende. «Kyss mig» +kom det plutselig ømt. + + + + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +værelset. +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el +sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! +Mon han hadde +mon han hadde? +Hun +vred sig under tankene. +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + + + + +«Du mildeste Gud og skapermann» +sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +høist forvirret ortografi. +«Kjære Niels» +stod det +«jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + + + + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro +Kristine.» +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + + + + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, +hun tålte ikke å tenke på ham. +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num +merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer +hører du, pus!» +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, +jeg vil intet + + +Constance Bing + + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an + + + + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +ren en pipende lyd som vekket Lorck. +«Er du alt oppe, Conny?» +sa han søvndrukkent. +«Nei, jeg legger mig igjen» +svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum +ret inn på nytt. +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli +gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok + + + + +glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, +«din Niels» +hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, +hadde forpliktelser mot en kvinne, +en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. +XXVI. +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et + +Amalie Skram. I. + + + + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde abortert. +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + + +Constance Bing +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +Ja, hvorfor ikke! +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» +sa hun +likegyldig. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + + + + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +han sig tilbake i putene og gråt. +XXVII. +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, +De trenger jo +ikke lenger til mig.» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. +«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. +«Ja, så lenge vi er her.» +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + + + + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. +«Hm! +Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli +det kan De stole på er al +vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me +ner jeg. +Tror De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» +«Vennskap er jo vennskap +jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. +Det blir ikke like for like.» +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +selig hodet om imot henne. +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. +«Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se + + + + +kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. +Meier så hurtig, undersøkende på henne. +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +pende skritt. +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun seiv ønsket. +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +og kjenn som blomstene dufter.» +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +det op. +«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. +«Men De med Deres begavelse, Meier —» +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør +De +hører jeg kan leksen.» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an +ser Dem seiv for noe?» +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + + + + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. +Constance blev underlig beklemt. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +rasket. +«Jo, jeg gjør. I Rom +kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +stene i den skandinaviske forening.» +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd +men De hører visst +ikke på.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» +«Det var visst ikke mer +ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» +«Men De er ennu så ung, Meier +De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + + + + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +sov.» +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» +«Nei, hvad er den da?» +«Halv ni.» +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. +«Som du vil,» var svaret. +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +ker, vi går inn og drikker te.» +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. +«Nei,» svarte han. +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +menn, så det fyker efter.» +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule +det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som + + + + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. +«Ja så —» sa Lorck tørt. +«I klammeri +det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. +Og du, Con +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» +Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. +«Nei,» fikk hun med møie frem. +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +hikket.» + + + + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. +«Skulde jeg reist i morgen?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, +det er da det rimeligste.» +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +lelse forstått grunnen. +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, +«hvis +du bare føler dig sterk nok.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» +«Mig passer alle dager.» +«Ja, altså på fredag, da!» +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + + + + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: +«Ja, det kom mens du lå i feber.» +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? +Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» +«Naturligvis +naturligvis,» sa han blidt. +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hand. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. +Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + + + + +blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +vilje og noe av en forherdet bestemthet. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +tige forestillinger på dette punkt.» +Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun übevegelig som før. +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + + + + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem +men var helt forandret. +«Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. +Å, Con +stance +du vet ikke, hvor jeg har lidt. +Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. +Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» +«Men den skal komme tilbake +jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +og sannere enn før.» +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + + + + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op +denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +hun. +«Jo da» +sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske - den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. +XXVIII. +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape + + + + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +kahytten. +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + + + + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig +ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, +men nu, +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, +det var allike +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, +og så +hadde hun jo Meier . . . +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. +«Det var umulig å sove +et barn som skrek, og slik +kvelende varme -—» +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +av samme slags. +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +Amalie Skram. I. + + + + +såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +traktning. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. +«Det blir allikevel på en annen måte. +Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +det blir avskyelig.» +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +ker aldri med den slags ting.» +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. +«Ja,» svarte han kort. +«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. +«Ja» -— sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + + + + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +fra ham. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, +nei! ikke til hans + + + + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len +ges efter +en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv +en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. +«En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. +«Frue, +Constance,» hvisket han og tok med sin +hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +trykket til sine leber mange ganger. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, +nu er det forbi +Men, men, +det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, +det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +sammen ved lyden av hans skritt. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + + + + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» +Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. +XXIX. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + + + + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk +ken og spisekammer i orden. +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an +skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og +nipssakene stillet op. +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt +de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + + + + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. +Hun rakte sin hand ut imot ham. +«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +dan har De det?» +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hand med sine kolde fingrer. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +orden?» +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. +«Fullstendig» +svarte hun +«dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» +«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» +sa hun og +skjøv en stol bort til ham. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han såtte sig. +«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +det er måneder.» + + + + +«Evigheter!» +han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» +Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. +«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» +gjentok +han med betoning. +«Men det må De glemme, Meier.» +Det var noe bønn +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +oinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» +la hun til. +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» +det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +lingen på hennes overkjole. + + + + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. +«Nei» +sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og for hurtig bortover gulvet. +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. +«De må ikke være redd, Constance» +han talte ro +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance +in +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. +«De skal være god, Meier, bare god» +sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han +«å gjør det, Constance.» +Hun nikket og blev ved å gå. +«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entreen. +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + + + + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +nende. +«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho +tellet og pakker sakene sammen?» +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen +dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» +«Jo» +sa hun åndsfraværende. +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» +«Nei, nei +hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + + + + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en + + + + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned +trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. +Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. +«Ja» +svarte han kort og reiste sig. +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + + + + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. +«Constance» +hvisket han +«hvor lenge skal dette +vare?» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +var. +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + + + +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. +Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +gitt noen fester. +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +visende på én gang. +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider +som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + + + + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +ler du slik?» +«Du tar aldeles feil, +du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +skylder mig for.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. +«Nei, det er ikke fra mig» +sa hun kort +«det er +dig som er så tyrannisk.» +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» +sa han +bedrøvet. +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som + + + + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib +ler på en stentavle med en jernspiker. — +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +mann. +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + + + + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin +dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for +akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss + +Amalie Skram. I. + + + + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +tale for å få ham til å høre op. +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest +komiteen, som så å si tvang ham til det. +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + + + + +kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. +«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene +til bøttet» +sa Constance, idet hun såtte nål og finger +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» +«Jo, det kan fruen så godt» +svarte Emma med et +beskjedent smil. +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» +Straks efter stod han ved siden av henne. +«Her er skjørtet» +sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve +og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» +hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, +men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. +Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. + + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. +«Hvor faller De på det?» +«Hun var så underlig +så De ikke hvor rød hun +blev?» +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +tenkning. +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke +lig en søt liten pike» +henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» +«Domino.» +«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på barn med et magnetisk behag. +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» +Hun smilte og syntes å betenke sig. +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + + + + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. +«Melkebøttet er det søteste av alt» +sa hun og vendte +ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» +«Hvordan?» spurte hun. +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i +å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +gere enn som så.» +«De snakker» +- sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» +Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. +«Au!» skrek Constance +«er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. +«De skulde bare kjenne det, De» +klynket hun. +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + + + + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. +«Et øieblikk, bare et øieblikk» +hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» +sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. +«Deiligste, søteste» +hvisket han. +«Nei, nei, De må ikke» +ropte Constance angst og +løp ut av stuen. +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. +«Ikke egentlig bedrøvet» +sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + + +Constance Bing + + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» +gjen +tok han. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. +Hun nikket igjen med et svakt smil. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. +«Nu må du gå, Harald» +sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» +«Som du vil» +svarte han, men rørte sig ikke. +«Nu må du gå» +gjentok hun. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. +«Den første og den siste» +svarte hun med et smil. +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, +kan +du ikke si nei til de andre?» +Hun ristet på hodet. +«Det går ikke an» +svarte hun. +«Men hadde du lyst, Constance?» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» +Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. + + + +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» +Hun trakk på skuldrene. +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. +«Hvorfor nettop i aften?» +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +den under kinnet og stirret i avisen. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. +«En som vil oss begge vel. +Jeg kan forresten gjerne +si det, +det var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +tighet.» +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + + + + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape +lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +fet.» +«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +faren at jeg behøver å belære dig om det.» +Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +tone. +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an +derledes.» +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for +det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + + + + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. +«Du må ikke være så hard, Constance, +jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. +«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et +hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + + + + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +ter sig. +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten +hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense +los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine +hun hadde hatt betingel +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san + + + +Constance Bing + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket +ham +Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt +den +han stønnet høit —• umulig! +det kunde ikke +være +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ande på sitt kinn. +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +tiende det forlik hun således bød ham. +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + + +Constance Bing + + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +stance. +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. +Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + + + + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» +«Slipp mig, hører De, +jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +ters fra?» +«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +det.» +«Nei, men Harald da!» +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. +«Ta min arm,» bad han. +«Nei, jeg vil ikke.» +«Er du sint, Constance?» + + + + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du!» +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse +formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme +lige fyrene +bare at de rører ved dig er en besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hand. +«Takk, du elskede,» hvisket han. +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in +gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +hun. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +vorlig og smøg sig inn til ham. +Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + + + + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. +På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. +«Hvor henne?» spurte han. +«Oppe på galleriet.» +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» +«Drakk selters.» +«Hvem var din kavaler?» +«Meier,» sa hun kort og trossig. +Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +XXXII. +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + + + + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. +Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta +dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. +Det banket på døren. +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +Amalie Skram. I. + + + + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +deles uten å vende sig. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. +«Opriktig talt, +jeg skal ut.» +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» +han +trakk op sitt ur. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Så, så, så —» mumlet han. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +tegn. +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» +Hun holdt den smilende op for ham. +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + + + + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + + + + +soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte +skapsbrudd . . . Hor. +Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og +seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, +ikke han, ikke noen av +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li +vets eneste gyldige prinsipp. +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + + + + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. +Hanne stuepike stakk hodet inn. +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. +Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + + + + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + + + + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av +grunn for sin fot. +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + + + + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham +. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess +uten +. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte +dette mer eller mindre gjorde hver +ken fra eller til. +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +kenet. +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin + + + + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» +«Så reis inn, når De er ferdig +det må De gjerne.» +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring +. +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? +Det er et helt kvarter til toget kommer.» +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +såtte sig inn i kupeen. +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + + + +Constance Bing + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +den drog inn i hennes pinte sinn. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut +ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket +seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do +ren op +den gav ingen lyd +og trådte sakte inn. Do +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. +XXXIII. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + + + + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. +Men hun rørte sig ikke. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr +siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +henne. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte øinene op. +«Kristine, er det mulig!» +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +tørklæet frem og holdt det for øinene. +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» +«Jeg er vendt tilbake» +stammet hun. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + + + + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» +Hun blev blussende rød og så atter blek. +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke +jeg +vilde bare be om en resept.» +«Er du syk?» +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhand. +«Ja,» +hulket hun. +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +ler dig.» +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +vet mens hun talte. +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» +«Har du hatt det lenge?» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. +«Har du spurt noen læge før nu?» +«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + + + + +«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» +«Hvor lenge har du vært her i byen?» +«Siden straks før jul.» +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by +. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over +komme +—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» +«Hvor faller du på det, Kristine?» +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» +sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til + + + + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«ja nesten like til de døde.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke +plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. +«Legg den bort» +sa han og løftet hatten av henne. +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om +kring henne. +vil holde av dig som i gamle dager» +hvisket han . . . +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +nem sprekken. +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + + + + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry +stet +. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + + + + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. +Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler +og siga +retter, nei sigarer, sterke, fine. +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. +Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + + + + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, +jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst +hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +Amalie Skram. I. + + + +Constance Bing + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing +det lød, +som kom den langveis fra +var det eneste som hørtes! +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. +«Constance» +hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom + + + + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +ken 6. +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» +sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + + + + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! +XXXIV. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? +Hun følte +trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig seiv. +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + + + + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. +I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. +Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og +kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens + + + + +stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» +Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn +hol det i ett drag . . . +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig +lå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + + + + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +tredende kokkepike. +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +«Det er godt,» sa han og vinket. +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + + + +Constance Bing + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis +det vilde han riktig +nok protestere mot. +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. +Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam +rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +over det. + + + + + + +' +:- ••:' ! +; . +-.• '• •• : +' nwj +MMaaÉa|aMIÉÉH|H + + -- cgit v1.2.3