From 56f785f42845b5e58bbf89201981c564abdc0b63 Mon Sep 17 00:00:00 2001 From: Trygve Laugstøl Date: Wed, 2 Jul 2025 21:14:40 +0200 Subject: wip --- 2025-07-01T2031_NB_generated.txt | 17846 ----------------------------- Makefile | 52 +- constance-ring.epub | Bin 255119 -> 251776 bytes constance-ring.md | 22444 ++++++++++++++++--------------------- convert.awk | 21 +- convert2.awk | 7 + stage-1.txt | 19135 ++++++++++++++++++------------- stage-2.txt | 19215 ++++++++++++++++++------------- stage-3.txt | 8189 ++++++-------- stage-4.txt | 14648 ++++++++++++++++++++++++ stage-5.md | 12640 +++++++++++++++++++++ 11 files changed, 62966 insertions(+), 51231 deletions(-) delete mode 100644 2025-07-01T2031_NB_generated.txt create mode 100644 convert2.awk create mode 100644 stage-4.txt create mode 100644 stage-5.md diff --git a/2025-07-01T2031_NB_generated.txt b/2025-07-01T2031_NB_generated.txt deleted file mode 100644 index d2aab1f..0000000 --- a/2025-07-01T2031_NB_generated.txt +++ /dev/null @@ -1,17846 +0,0 @@ - AMALIE - -SKRAM - -SAMLEDE -BIND I - -VERKER - - AMALIE -SKRAM -SAMLEDE - -VERKER - -I -CONSTANCE RING - -~ri\ - -r '"«'Hofe - -GYLDENDAL NORSK FORLAG -OSLO 1943 - - FJERDE UTGAVE -PRINTED IN NORWAY -CENTRALTRYKKERIET -OSLO - - Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) - - Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) - - Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. - - Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! -Hun er født i annen etasje. - - CONSTANCE RING -(1885) - -1 - -Amalie Skram. I. - - I -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet -barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på -fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var -gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små -bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med -årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, -og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i -halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune -topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i -Oscarsgate. -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke -mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte -hjem med Ring om aftenen. -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun -kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far -var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der -hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, -og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at -hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til -å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl - - Constance Ring -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten -persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og -bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende -gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, -blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen -nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han -ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, -er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel -sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en -del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri -disk kandidat, men var gått over til handelen og drev -nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. -Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et -rett behagelig ytre. -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende -forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så -slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært -så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan -tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk -sin kaffe i spisestuen -han var alltid tidlig på ferde -lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte -hans skritt -han kom alltid og kysset henne før han -gikk på kontoret -for hun op og stod og vasket sitt -ansikt med hodet nede i vannbollen. -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med -utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet -over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med -en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, -men som hun tålmodig fant sig i. -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde -ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - - Constance Ring - -5 - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve -nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk -plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu -førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en -hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene -slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på -det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. -Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde -man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, -og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker -av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje -av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus -posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et -drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter -middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de -treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især -var det vannet, som lokket og drog henne. -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var -vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i -alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet -de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, -så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk -like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de -redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått -og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å -sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde -ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke - - 6 - -Constance Ring - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine -fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle -dager. -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe -rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi -hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by -fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker -hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte -Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt -tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn -og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. -II. - -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk -kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. -Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da -også ved første leilighet. -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en -nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne -inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de -ord: «Jeg lenges hjem.» -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til -Ring. -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det -var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos -hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - - Constance Ring - -7 - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke -der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, -han ikke vilde gjøre henne? -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan -ten foreslått. -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde -han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! -Bare det kom småfolk -mente tanten. -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, -men pokker heller! -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, -og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det -gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly -stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann -folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å -bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var -det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få -henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale -og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut -på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde -han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, -dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin -kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; -hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig -få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort -opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig -ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo -aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - - 8 - -Constance Ring - -fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands -dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde -spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. -Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil -Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt -henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, -og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet -ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og -senere. -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli -hjemme,» brast det plutselig ut av henne. -«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god -hvis du tror, at jeg tigger -dig, tar du feil.» -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg -reiser ikke med.» -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så -hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring -sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som -f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort -over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og -bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen -mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig -ting, som han hadde god greie på i forveien. -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im -ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte -de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde -skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk -net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem -fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - - Constance Ring - -9 - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, -det var hans eneste fortjeneste. Når -han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde -bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris -på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen -disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål -modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen -hadde vært. -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by -med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun -hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. -Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned -stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, -og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun -gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det -ringte. -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å -gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me -get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon -jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig -gikk hun ikke der -og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, -fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke -lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente -efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var -lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et - - 10 - -Constance Ring - -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme -og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for -tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer -tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin -støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for -talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, -som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort -og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere -enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var -idel lede og likegyldighet. -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en -sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin -nende, og om hvordan humøret var. -«Skitt» -sa han og ristet på hodet med en grimase. -«Jeg har tenkt på det, Ring» -sa tanten i en lav, for -trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så -vilde det ha en god innflytelse.» -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med -øinene. -«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, -men det er så un -derlig med ens mor.» -Ring var ved sitt bestemmelsessted -«Jeg skal tenke på det» -sa han trevent og sprang -ut, mens sporvognen var i full fart. -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» -sa Ring plutselig samme dags aften, -mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. -Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - - Constance Ring - -11 - -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, -jeg drømte i natt at hun var her.» -Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si -den av henne. -«Kunde du ha lyst til det, Constance?» -«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende -som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. -Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med -lebene. -«Ja, ja,» -svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si -den forlovelsestiden. -«Men ikke nu» -sa han med et misfornøiet tonefall. -«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» -Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. -«Så det blev hun dog i en smule humør for, -se, se, -så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn -med sin peke- og langfinger. -«Au» -sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der -blir ertet. «Det gjør vondt.» -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det -er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid -imellem oss om dagene.» -«La nu mitt fjes være i fred» -svarte hun med påtatt -furtenhet. -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor -kan komme.» -«Og bli her en tid?» -«Så lenge hun har lyst naturligvis.» -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på -det?» -«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» -«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» -bad han. - - 12 - -Constance Ring - -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på -kinnet. -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og -snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake -igjen. -Hun kysset ham på munnen -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i -mig.» -«Slik en skolemester» -sa hun og lot, som om det -moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og -at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin -lekse. -Han lo og vilde ta henne på fanget. -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og -vilde løs. -Han slapp henne med en sur mine. -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, -du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som -om verden skulde forgå i neste nu.» -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse -lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med -en skuffet og fiendtlig mine. -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk -hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig -måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne -med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han -gjespet og vilde til sengs. -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var -jo i stand på soveværelset. -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine -blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta -géren om. - - Constance Ring - -13 - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run -ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. -Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt -inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden -over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller -også måtte hun rent ha glemt det. -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt -skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. -«Hvor blir du av, Constance?» -det lød så klynkende. -«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like -av sengen for å se, hvad hun tok sig til. -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha -trukket sterkt fra vinduet. -«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå -slukket hun lampen og gikk inn til ham. -III. -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før -ste dampskib. -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel -satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds -med hennes stell. -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. -Gikk hun ikke der og var i godt humør. -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance -hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert -øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran -dring i arrangementet. -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i -gråt og falt henne om halsen. - - 14 - -Constance Ring - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp -skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl -dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det -var for en ny kirke, de kom forbi. -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri -stiania på seksten år. -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte -hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som -duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, -som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og -om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å -stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. -Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde -med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane -stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con -stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, -som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» -sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som -uttrykte hans misnøie. -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da -hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad -går det av dig, barn?» -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» -det lød halvkvalt, -bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. -«Jo, det er oplivende for en mann» -sa Ring og gjorde -en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme -til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige -stilling. -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse -for dem alle at kjørselen var til ende. -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i -værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - - Constance Ring - -15 - -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått -dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt -hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter -nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget -salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom -kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende -hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en -mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet -foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i -løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig -ganske ør i hodet. -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han -beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var -strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så -fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For -å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så -danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for -vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over -drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel -ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev -sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig -over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde -holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - - 16 - -Constance Ring - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja -ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte -ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for -Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å -henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, -kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke -edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor -kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så -angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det -siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for -en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad -han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet -på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har -bestemt sig til å bære det med tålmodighet. -«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» -sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor -det, og Ring var gått inn til sine piper. -«Å pytt» -sa Constance og slo med nakken -«Nei alvorlig, -det er ikke tekkelig.» -«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» -«Lyve, -det er da et besynderlig ord -.» -«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» -«Snakk -du må virkelig ikke være slik, det går ikke -an å behandle sin mann så hensynsløst.» -«Du skulde ikke holde med ham, mor -han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at -du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue -med.» -«Ta parti, -holde med -det er forestillinger, som -ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne -munnviker og nesen til værs. -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm -far og jeg stod jo aldri på den fot.» -«Nei far, nei, -det tror jeg nok» -sa hun med en -stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa - - Constance Ring - -17 - -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram -mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd -somt utekkelig?» -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, -det er -ingen ting å bry sig om.» -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved -vann i.» -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise -sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få -ham til å debauchere.» -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn -i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass -selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde -bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til -hørerinne, som svarte og lo i rette tid. -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» -sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille -avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne -op av stolen og vilde dra henne til sig. -Hun stred imot. -«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for -manende. -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne -ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden -av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun -kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av -tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen -nes brennende tørre ansikt. -«Slipp mig -du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet -og gikk ut av stuen. -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» -sa -2 Amalie Skram. I. - - 18 - -Constance Ring - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig -og alltid er hun slik.» -Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. -«Hun er trett og nervøs i aften» -sa fru Blom meg -lende. -«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter -minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» -«Det ligner så lite Constance» -svarte fru Blom og -så ut til å grunde over saken. -«Det er naturligvis et lune, en grille, -noe fordømt -romansludder -om forladelse.» Han var uforvarende -kommet til å hikke. -«Nei, tror du det?» -sa fru Blom skeptisk. -«Ja gu tror jeg det -det er den eneste mulige for -klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine -negler. -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» -vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, -falt hun nok tilføie.» -«Uff nei -gjør ikke det, Ring, -Constance må tages -med kjærlighet.» -«Kjær -kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et -plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den -mann, som kunde være kjærligere.» -«Du får ta det med fornuft, Ring, -de fleste unge -koner er litt tufs de første par år.» -«Fanden heller, -de er forelsket -er de. Marie -f. eks., der skulde du se en kone. -Men Constance er -så rar, -jeg forsikrer dig til, at» -her bøiet han -sig nærmere og talte i en lavere tone. -«Constance er så ung ennu, -det retter sig nok,» sa -fru Blom tillitsfullt. -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre -sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - - Constance Ring - -19 - -forhåpninger til ditt besøk, -du får virkelig se til å -tale med henne.» -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så -var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste -sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne -inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, -mens hun klædde sig av. -Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge -kanten hos henne. -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at -du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av -glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance -Hvorfor er du ikke det?» -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. -Har du sydd -dem seiv?» -«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con -stance.» -«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» -«Ja visst, ja. -Ikke sant, Constance, har du ikke -så meget å være glad for?» -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; -hun -broderer så pent.» -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som -er så snild.» -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller -og tunger er både snarere og penere.» -«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» -Hun skjulte sitt ansikt hos moren. -«Søte barnet mitt, -du elsker jo din mann, -hvad, gjør du ikke? Hvad?» -«Jeg vet ikke, jeg.» -«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» -Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» -sa hun sakte. - - 20 - -Constance Ring - -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, -var det ikke da av kjærlighet?» -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, -det var det vel også -på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» -hun holdt inne og så forlegen ut. -«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» -«Men jeg synes ikke om å være gift.» -«For noe urimelig snakk» -sa fru Blom indignert. -«Synes du det er så urimelig? -Kan du slett -ikke forstå det? -Og tror du ikke det ofte kan gå -så?» -«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» -«Er det bare det det kommer an på?» -«lallfall det det burde komme an på.» -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, -uansett hvor god eller dårlig han er.» -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds -hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» -«Det kan jeg ikke begripe.» -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, -og -det er det verste i et ekteskap, -du må for Guds skyld -ikke være barnaktig, Constance.» -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du -ikke si nei, -jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos -dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og -løftet hennes hode op imot sig. -«Hos mig, -er du gal, barn?» -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, -når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam -men» —• sa hun innsmigrende. -«Ja, den gang, ja, -da var du jo så liten.» -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel -ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme -igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så -meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt -nattøi.» - - Constance Ring -Hun var allerede borte ved døren. -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for -melig bestyrtet ut. -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, -han, som er -så snild.» -«Kom her, Constance» -sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al -vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller -ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske -ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em -bedsmanns datter være kommet således på det tørre, -det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem -mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun -ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han -søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var -nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun -strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun -holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde -hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun -skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel -signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance -som i gamle dager, -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo -ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, -hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun -skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne -til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å -være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke -det var sant —, men det hadde hun -alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - - 22 - -Constance Ring - -ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe -menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så -avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes -skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun -satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, -fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be -søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når -hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett -ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet -sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det -lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite -om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare -de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut -det -skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom -an på det. -«Ikke sant, Constance min, -du vil være en god og -fornuftig pike?» -sa fru Blom til sist efter å ha ventet -litt på at datteren skulde si noe. -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare -se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og -gikk ut av stuen. -IV. - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku -sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med -åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise -penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende -bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - - Constance Ring -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av -og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om -gangsfot med hverandre. -- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for -innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. -Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes -ferietid var snart til ende. -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru -Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun -så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde -båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke -lig å peke på det for henne. -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al -deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — -In -nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette -ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden -gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, -som hun hadde lyst til å slå ham. -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt -fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å -motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over -alt, hvor det gikk noen ting for sig. -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom -riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så -rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk -kelig liv, disse to. Rings eneste feil -—. Men Herregud, - - 24 - -Constance Ring - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste -morgensær. -Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, -men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, -så kunde det jo ikke bli -anledning til rykter. -Jo, -fru Blom fant at hun hadde grunn til å være -tilfreds. -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og -Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener -vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con -stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort -vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og -til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig -hadde budt henne. -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam -mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; -deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed -vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett -ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med -Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an -net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det -ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde -dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at -det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - - Constance Ring - -25 - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også -under overveielse. -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma -rie blev redd for at det hele skulde strande. -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann -«men du er vel trett, Ri -kard?» -«Nei hør, vet du hvad, -det blir det altså ikke -noe av.» -Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold -punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke -av samme glass. -«Nei, naturligvis -jeg kom til å tenke på det, fordi -de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. -«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. -«Å, det var bare Lorck.» -Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme -lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. -Hansen bet sig i pekefingeren. -«Hvis du vil, Marie, -så, -ja altså gjerne for mig» -sa han i en lav og litt treven tone. -«Hvad sier du, min venn?» -spurte hun og vendte sig -mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» -«Re? hvem? -å i aften, -nei slett ikke, vennen min, -det var bare et dumt innfall.» -«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, -siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, -men det blir improvisert, -jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. -Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» -Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til - - 26 - -Constance Ring - -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han -sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt -det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til -trekkende. -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, -fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter -fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul -vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran -fotstykket. -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ -desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske -begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an -siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde -vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små -snakket nesten hviskende. -«Å Meier, spill for dem så lenge, -bordet skal snart -være dekket» -sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl -let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis -ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk -med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing -rene i stormløp fare over tangentene. -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte -hodet halvt mot de andre. -«Om aftenstemning -om lengsel -om kjærlighet -—. —om Sarabråten, -om —» de ropte alle i munnen -på hverandre. - - Constance Ring - -27 - -«Om hvad sier De, frue?» -Han dreide sig helt om -og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. -«Jeg sa ikke noe, jeg» -svarte hun og 10. -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. -«Spill om oss, -oss alle sammen!» ropte Constance. -«La gå, -men en om gangen, -nu begynner jeg med -Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i -luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev -slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et -broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter -så en adagio, al -vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs -sang. -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. -«Han gjør det jo sittende, ser De» -svarte Lorck. -«Ikke vrøvl nu -improviserer han virkelig?» -«Ja, Gud bevars» -sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, -det er ikke til -å holde ut» -«Skal han ikke bli musiker?» -«Det er han jo, frue!» -«Svar ordentlig da! -av fag, skjønner De?» -Lorck trakk på skuldrene. -«La være å dampe mig op i øinene» -hun tok sigaren -ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente -med å røke til siden.» -«Ja, Gud bevars» -bemerket Lorck lakonisk. -«Har De noensinne hørt make til fyr, -det er synd -at han ikke blir kunstner» -sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con -stance. -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. -«Nei, faren, ser De, -han vil, han skal studere jus, -tror jeg -det er jo rent bort i natten.» - - 28 - -Constance Ring - -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» -sa en spissneset liten frøken med en -masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» -og hun nik -ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru -Ring?» -«Det ligger til familien» -sa Fallesen -«moren er i -slekt med Ole Bull.» -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket -Lorck. -«En to -tre og tyve år vel» — -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for -sikret frøken Schwartz. -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore -slo Lorck. -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å -merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. -Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse -langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med -hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i -fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så -betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på -tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op -dørene til spisestuen. -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og -endte i en stygg dissonans. -«De fortsetter nok efter bordet -når vi ber Dem -pent,» -sa Marie, da han reiste sig. -«Takk, tusen takk, -makeløst, -utmerket, så mor -somt!» -summet det rundt omkring ham. -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans -eksempel og førte hver sin dame til bords. - - Constance Ring - -29 - -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» -hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, -«du er for utringet, en ser ditt bryst.» -«Mitt bryst! umulig, tante.» -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. -Rett på det, før -din mor ser det.» -Sitte og stirre, -uff, at Lorck kunde være så vemme -lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun -blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så -langt op, som hun kunde få den. -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal -vi ikke?» -«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, -det kan nettop -være morsomt -—» -«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme -tisk rypebryst. -«Verten må begynne» -lød det fra flere. -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre -likeså. -«Ja, altså» -sa han og reiste sig -«jeg er blitt -dømt til å holde en tale, -jeg sier med vilje dømt altså -for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god -villig, og for at de skal være genegne, -jeg sier genegne -altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra -Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, -derom tør jeg forutsette enighet -hatt en sær -deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» -«Enn -Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. -«Når und -tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. -«Jeg har satt en stokk til,» -innskjøt Meier. -— «Og at -hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. -«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som -hadde Ring til bords. -«Nei, ti nu stille,» lød det under -almindelig latter. -«Og at frøken Schwartz har spolert - - 30 - -Constance Ring - -sin kjole» -gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, -«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de -nevnte.» -«Og det kaller De å fatte Dem i korthet» -sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat -ter. -Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con -stance. -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte -Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også -vilde ha et ord med i laget. -«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. -«Hvafornoe -skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring -og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig -heten slo an. -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om -ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av -slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» -«Hipp, hipp, hurra!» -forsøkte Ring og dirigerte med -armen. -«Hurra, hurra!» -lød det med et par spinkle -røster. -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, -«vi blir opsagt.» -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» -spurte -Fallesen, som satt ved Constances høire side. -«Den er visst god igjen.» -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var -ment på å skulle gå henne like til sjelen. -«Fyll i glassene, mine herrer» -ropte Hansen og slo -til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» -«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad -det er om.» -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance -var så villig til å innlate sig med ham. -«Gubevars, -det er mer enn tilstrekkelig» -sa han -og 10. - - Constance Ring - -31 - -«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. -«Ja, frue -jeg sa beklager -men bry Dem ikke om -det, -når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» -«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, -hvor kan De også for -lange -. Hvad jeg vilde sagt, -hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, -jeg er så sterk, skal jeg si Dem, -arm -muskler —» -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte -sig fra ham. -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, -og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne -med et nesten tilbedende uttrykk. -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte -slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra -henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks -efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød -met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; -han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en -strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt -glass. -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens -han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig -«De får da vente, til han altså nevner -navnet.» -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke -lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt -ham. -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck -i en ergerlig tone. -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer -øinene sprin - - 32 - -Constance Ring - -ger snart ut av hodet på ham. -Hvad vil De nu det -for -—?» -«Hyss, værsgod hør efter» -svarte Constance med en -hodebevegelse op imot Ring. -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte -fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. -«Men så hold dog op, Lorck» -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, -står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde -så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort -glass madeira. -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall -har De sett en sånn munn -og slike tenner, -og som han bærer hodet -har De sett på det, spør jeg?» -«Nei» -svarte Lorck tvert. -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet -det -er noe uskyldig over ham.» -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» -«Baktale! -Jeg tror min santen -jeg spør, om jeg -så meget som har åpnet min munn?» -«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» -«Jeg må si, det er harde kondisjoner. -Forresten li -ker jeg ham godt, jeg -fælt bra fyr -men når De ta -ler om hans uskyld -nu ja, -De må virkelig und -skylde. Men enfin, -er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, -over -lever jeg det ikke.» -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og -mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» -sa hun. -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» -«fiolin,» hvisket -frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» -sluttet Ring sin tale. - - 3 - -Constance Ring -Meir - -for - -ant, - -at - -op - -alt - -som - -det - -opfanget - -en -av - -imdlert -ale - -han -snak, - -lyden - -blev - -champgnekor; - -vidløftge -et - -og - -hvora - -anet - -druket - -ord, - -under - -hade - -han -gjaldt - -smil - -ike - -bare - -hade - -ham. - -og - -Skålen - -nik - -og - -buk - -fra - -kanter. -Den - -nest - -han - -tale, - -hevt -hvor - -hun - -så - -ham -ike -hans - -sig - -dyreba -Og -gamle -Da - -En - -de - -hun -og - -skj - -og - -Det - -gik - -forsamled. - -han -met - -ans -la - -sin - -servit - -gan - -sukend - -Lorck - -for - -Blom. - -tredj - -en - -den - -gjestr - -for - -til - -nev - -og - -de -sig - -hen -også - -hvem - -Ring - -han -bragt - -enkét - -Wleig - -spit, - -hen - -hade - -han - -fruen - -reist -kvine. - -nem - -såom - -verdn - -for - -var - -samen, -for - -si, - -Wleig, - -skål - -desrtn - -ten - -å - -tåren - -han -hvad - -vilde - -tane - -mor. - -at -kalte - -velsign, - -forbindels - -elskig -ane - -viste, - -veltanh - -høiest - -til - -i den - -ike - -stem - -på - -hustr - -ham. - -egn - -livs - -betnk - -hvem - -dame - -undsel. - -diren -sit - -svigermo, - -gode - -sin - -med - -sin - -den - -for -over - -engl, - -vilde - -tale - -hen - -røt - -gode - -for - -at - -i øine; - -sin - -var - -skyen -se - -blev - -kom - -holdt, - -til - -skulde - -Han -for - -Ring - -slik - -og - -vilde - -muien - -gav - -gjen - -høilydt - -sin - -uvilje - -til - -kjen. -«Der - -kan - -du - -øiekast, - -— -den - -se, - -«det - -fyren - -altså - -Ring -av - -Gud - -var - -sin - -år - -nes - -siden - -han - -lykeig -uten - -o. -men - -han - -overgin - -med - -det -3 - -Amalie - -de -men - -Skram. - -bar - -galt - -og - -det - -fra - -ord, -tre - -ganer - -ham -det -fra - -forkjæte -han - -var - -gik - -suflert -lot - -Da - -tale -nu - -i lekn - -øieblkg -i vei. - -I. - -fløt - -et - -mest - -han -for -i ektmn - -Først - -faml - -når - -inrage - -v. - -var -som - -blå, - -frem -og - -opsnaet, -merkt - -s. - -Det -kvine, - -i det - -sig - -lengr - -stame -naboer - -strak - -lat - -rek - -istå; - -ut - -at - -anstreg - -den -og - -ike - -hade - -forsinkel, - -om - -medhjlp; - -det - -unådig -vist - -pris. - -tale, - -til - -og - -kvines - -vilde - -var - -et -jo - -glas - -til - -mane -så - -med -måte - -hevt - -lovsang - -kvine, - -tre - -å stane.» -Med - -han - -git - -den - -ofte - -til - -kvine - -om -det - -er - -han - -hjemts - -Hanse -—Du - -inget. - -holdt -om - -sa -påfun! - -ike - -merkt - -mæle - -Marie,» -dume - -sine - -som - -fale, - -han - -hade - -når - -han -gjen- - - Constance Ring -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, -ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, -så drikker vi på det, da!» -Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og -spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans -vilje at hans kone optrådte som censor. -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske -blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde -miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. -Plutselig brast Ring i latter. -«Fanden så godt gjort!» -ropte han -«der tok jeg dere pent ved nesen.» -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde -skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det -skulde ingen få dem til å tro. -«Ja, jeg trodde det var alvor -det er visst og sikkert,» -sa Constance. -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, -og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for -vertens protest, fikk et nifoldig hurra. -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han -sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat -kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun -rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. -«Ja, som sagt -De er et musikalsk fenomen, et, et, -ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier -«De må komme -og besøke oss -av Dem seiv, forstår De, -hver aften -om De vil -det er skikk hos oss, jeg har en kutter -De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med -å trykke hans hand. -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og -vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. -«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» -Han begynte på en vals av Strauss. -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset -rundt med henne. - - Constance Ring - -35 - -«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru -Blom. -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og -gikk for å skynde på pikene. -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret -tent. -«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. -«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» -«Så gå der ned -der danser man jo hver aften.» -«Nei, men alvorlig -nu kunde vi ha sittet og snakket -så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» -«Det er morsommere å danse» -svarte hun. -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om -han kunde ha den fornøielse. -«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og -trakk ham hemmelig i frakken. -«Ja så den neste da?» -«Det kan vi jo alltid tale om.» -«Skal det bety et avslag?» -«Nei da -altså neste dans med Dem.» -Han bukket og fjernet sig. -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance -leende. «Det var bare for å bli fri ham.» -«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med -et bukk. -«Ikke dans, Constance -du med din fot!» sa fru -Blom. -«Å jo, mor, -nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» -Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. -«La mig løse Dem av, Meier» -sa fru Blom; «riktig -nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok -an.» -Meier gikk like bort og engagerte Constance. -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte -hun. - - 36 - -Constance Ring - -Han vendte sig mismodig fra henne. -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans -sammen?» ropte hun efter ham. -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» -sa Lorck -«synes De ikke, De har nok på -samvittigheten?» -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på -mig, — De er virkelig så kjedelig.» -Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav -brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la -skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var -enda tidsnok tilbake på plass igjen. -«Det utålelige dyr» -sa Lorck til fru Marie i dame -kjeden. -«Jeg synes nu forresten det klær ham» -svarte hun -undskyldende. -«Vær da ordentlig for fanden» -mumlet Lorck halv -høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. -«Det morer dem jo» -svarte Ring og blunket gemytt -lig til ham. -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» -hvisket -Fallesen til Constance med forgremmet stemme. -«Ikke skap Dem slik» -svarte hun motvillig, «det er -rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i -fjerde tur. -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» -begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» -«Men så pass dog på -det er Dem, som skal frem, -løitnant!» -«Han gjør kur til min kone, den tosken» -sa Ring til -sin dame. -«Det gjør de jo alle» -svarte hun. «Er De ikke -sjalu?» - - Constance Bing - -37 - -«Ikke det bitterste -det smigrer mig å se . . .» -«Men så pass dog på, Ring, -det er deres tur!» ropte -Constance med en munter latter. -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte -Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. -«Nei hør, løitnant Fallesen -nu blir De mig virkelig -for plagsom.» -Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun -han forstår da å gjøre kur for spøk. -«Tror De, min kone bryr sig om dem! -ikke det -grand -hun morer sig bare» -sa Ring, da de atter -stod på plass. -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte -sig, De er så liberal.» -«Ja, ikke sant -liberal skal man være, og gemyttlig -jeg er gemyttlig -ser De -hadde jeg en bror, skulde -De få ham.» -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, -som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. -«Jeg kunde ingen dame få.» -«Stakkars ulykkelige! -det er De visst ofte utsatt -for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til -Meier. -«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» -Hans øine søkte uvilkårlig Constance. -«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — -henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans -blikk. -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han -sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. -Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt -og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som -hvirvlet avsted med Meier. -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne -overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings -hans og - - Constace -38 - -inge - -anes. - -vilg - -Og - -var - -hun - -ham, -sig - -han - -et - -som - -mig - -til - -til - -har - -virkelg - -så - -senr - -glad - -tid - -lykeig - -i ham, - -blit - -hvor - -til - -man, - -å kjærtegn -han - -tenk - -og - -la - -glas. - -se -in - -var -i den -en - -var - -nyt - -«Nei, -kom - -hun - -ike - -ja, -get - -Ring - -dise - -skuler» - -sa - -hern, - -«hu, - -gjemt - -sig - -Rikard! - -og - -for - -vek. - -De, - -en - -fru - -Marie, - -røk. - -Værsgod, - -er - -kom - -løitna, - -nei, - -som - -Hvem -in - -det, - -og - -å fine - -dans, - -Dem - -blandt - -dise.» -Falesn - -undskylte -«De - -er - -et - -sig - -så - -begr - -sturen - -samen,» -jeg - -Falesn -«Se - -på - -det - -«Jo, - -en - -jeg - -han - -kone, -i siden. - -men - -er - -flat» - -vår - -ham - -tro, -hun - -drike - -skål.» -og - -sier - -ike - -Ring - -egn - -dø - -hvad - -helr - -sa - -os - -drag. - -vaker - -pufet - -skulde - -Schwartz -«For - -vesn, -i et - -Constace -og - -hodepin. -la - -vinglas. - -ren - -inholdet - -Falesn?» - -og - -i et - -like - -tøme - -hade -kom, - -konja - -kan - -han - -Ring. - -skjent -«Det - -at -løitna, - -sa - -Falesn - -med - -i kveld, - -pine, - -De - -hvad - -om - -frøken - -avein.» - -med - -et - -grin, - -«en - -stake - -ret - -op - -ned.» -«Figuren - -er - -da - -ganske - -«Utsope» - -bra.» - -lo - -Jo, - -De - -kan - -ike.» - -tro. -Og - -med - -de - -spie - -skuldren. -Ring - -de - -sig - -kvinelg - -at - -på - -Christen - -fordypet - -og -endt - -«se - -Edvar -nu - -skjønhet - -Ring - -i en - -nare - -pasir - -De - -om - -kvine - -forskjønelut, - -Ring - -foresl - -som - -Falesn - -at - -de - -skulde - -drike - -dus. -«Du - -er - -dig, - -min -det - -hver - -sel -er - -hvordan -fyren, -til.» - -mel - -så - -gode -os - -jeg -vi -forstå - -like -i å seil? - -Jeg -best - -er, - -vet -overns - -ike, -med. - -han -du - -kom - -glad - -—. - -komer -sagt, - -du - -duke - -venr - -godt -os, - -er - -en - -folk - -så -besøkr - -os; - -som - -yngre - -Hanse, - -den -det - -er, - -du - -hos - -stiv - -fande - -sjeldn - -hus -far, - -det - -fyr, -så - -åpent -kuter, - -nu - -kje - -skam, - -aften -En -Se - -en - -en - -ungdom - -kjedr - -mig, -må - - Constance Ring - -39 - -Lorck kom inn efter selters. -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» -sa han til Hansen på tilbakeveien gjen -nem dagligstuen. -Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. -«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» -spurte Meier -under en av pausene i galoppen. -«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde -lig.» -«Kjente De Dem igjen?» -«Nei, slett ikke, -det var så mange sorter i det» —• -«Kjente jeg Dem -jeg mener sånn riktig godt -skulde jeg nok gjøre det bedre.» -«Kjente! -ja pytt, ja -gad visst hvordan det skulde -gå til» -«Gav De mig lov til å tale med Dem -så» -«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! -og De tror, det nytter -en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger -lenger når man ikke, og så -er det alltid rav ruskende forkjært.» -«Men det var da vel mulig å bli kjent -hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» -«Det gjør man alltid -ikke nettop med vilje -men -skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? -Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. -En formes efter de ytre betingelser -og -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke -til, hvor ens vi alle er.» -«De ligner ingen annen kvinne.» -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som -dets stemplede produkter.» -«Men det er dog noe individuelt -det som gjør at en -går og står og taler og opfatter på nettop den og den -manér.» -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke -lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - - 40 - -Constance Ring - -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con -stance, da de atter tok plass. -«Fordi ingen har bedt mig.» -«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet -til Deres foreldre, spilte De da?» -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano -klimpring.» -«At Lorck ikke har sagt det, -det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor -husker De.» -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, -og det må De også. -Vil De?» -«Det er intet i verden, jeg heller vil -jeg takker Dem -så meget for Deres vennlighet.» -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så -nysgjerrig på ham. -«Jo, for det blir snart forbi, frue» -«Skal De til utlandet?» -«Ja, det er nok meningen» -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, -jeg -gleder mig så til Deres spill.» -«Og jeg til å tale med Dem.» -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» -«Nu spøker De» -«Nei så min santen! -Spør bare Fallesen.» -«Den narr!» sa Meier. -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en -hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. -Hun strakte hånden ut efter den. -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt -fryktsom ut. -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» -Han trykket sine leber på den og stakk den inn under -vesten. - - 41 - -Constance Ring -Nu - -kom - -fru - -Tante - -Blom - -og - -Wleug - -var - -Constace - -reist - -lednig - -til - -spurte, -for - -sig - -var - -os -i - -få - -skulde - -avsted. - -sa - -god - -nat; - -det - -gav - -an - -Marie - -ment - -de - -alt - -at - -vilde - -de - -måte - -ha - -avsted. - -Kloken - -et. -en - -det - -fra - -fru -siden - -over - -«La - -og - -og -skrelig, - -forestn -og - -ike - -siden. - -opbrud. - -protes, -sig - -de - -leng - -strak - -almindeg - -Hanse -kjedt - -om - -gåt - -vals - -på - -same - -falrept!» - -ropte - -skimted - -røkevælst, - -Rings -som - -var - -en - -stem, - -skiel - -i - -profult - -av - -doren - -gråbl - -to - -bakso. -«En - -god -«I - -idé, - -så - -sort - -en - -fal - -ber - -mustaje -ket - -for - -avslutnig,» - -den - -lød -dans» - -— - -glatkjem - -sa - -det - -en - -fra - -ung - -fler. - -panehår, - -her - -med - -idet - -han - -buk - -Constace. -var - -Hanse - -«Spil - -yngste - -op, -til - -«Nei, - -er - -så -sat - -jeg - -og -buk. - -tre - -Marie - -vil - -Ring - -han. -og - -helr -og - -salighet -sig - -sent, - -skal - -alerd - -min - -kavet - -«For - -likesom -Ring, - -vilde - -føre - -pianoet. - -fru -«Nu - -jurist -vedbl - -mor - -Men - -bro, - -svigermut» - -Blom -stance. - -til -om - -og - -Det -fru - -vals - -jeg - -min - -til - -med - -min - -Constace - -ven!» - -sa - -Con - -spilte. - -danse -bort - -jeg» -kone,» -med - -ropte - -hun - -buldret -et - -og - -gravitesk - -danset - -vek - -med - -juristen. -«Foten, - -husk - -motfalen - -på -i et - -Ring - -blev - -fjolet, -«Ja, - -dans - -med -arm, - -te - -ved. - -så - -hen, - -Blom, - -og - -Constace - -der - -såte - -med - -andre, - -det - -så - -sa -er - -og -behagr» - -eftr - -dans,» -«det - -Ring, -«Hvad - -fru - -sig -et - -halvt - -smil. - -dans, - -en -sten - -og -fortedlig - -dans, -den - -mante - -ståend - -halvt - -bare - -foten!» - -sofahjørne. - -likev - -bare -er - -mig, -sa - -megt - -han - -og -en, - -som - -der - -lyster, - -gestikulr - -med -er - -Edvar - -Chri - -det.» -en - -frue, - -som - -sat - -på - -en - -stol - - 42 - -Constance Ring - -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det,» gjentok han. -«Ja, det er visst og sant» -svarte hun og 10. «Er det -kanskje noen, som bestrider det?» -«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en -halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, -og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var -han sa. -Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler -var blitt ført til sete. -«Ikke sant?» begynte han -«det, er bare én, som er -Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg -ikke rett?» -«Jovisst har du rett» -svarte hun og lo forsert. -«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for -Hansen. -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge -henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt -ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han -hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise -dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig -han kom til å trå i Constances kjole og snub -let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con -stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å -hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer -og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde -støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen -tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte -fallet. - - Constance Ring - -43 - -«Vil De ikke spille videre» -bad Ring, mens han pu -stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» -Fru Marie så ut til å betenke sig. -«Nei, nei!» -lød det rundt omkring -«på tide å gå -slutte mens leken er god —» -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» -sa Fallesen -med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et -ter henne med stive, fortinnede øine. -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han -utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om -at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og -at denne ene var ham, som var gift med Constance, og -ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru -Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. -Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang -somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo -vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale -om fransk litteratur. -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» -sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» -«Lettferdige -hvad vil nu det si?» -spurte Lorck -polemisk. -«Løsaktige -usedelige da —, hvis De synes bedre -om det.» -«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum -meste kategorisering.» -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. -Skal da allting være like godt, -eller like slett, -er det da ingen kvinner, som er usede -lige?» - - Constance Ring -«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» -«De snakker som De har forstand til» -sa hun erger -lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og -velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» -«Deres bornerthet opirrer mig, -De er fullstendig -hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste -fullt?» -«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry -telse å være.» -«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» -vedblev Lorck. -«Ja, naturligvis, -noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, -det er altfor besværlig.» -«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den -samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» -«Ta det med tål» -formante Lorck -«verre enn det -er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å -prøve, om det måskje ikke blev bedre.» -«Han er et gresselig menneske» -sa Constance og -vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir -De bunnfordervet.» -Lorck 10. -«Å, det har ingen fare, frue, -han er meget verre -enn jeg.» -«Hører De, hvad han sier, Meier?» -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu -værende samfundsordning for splitter forkjært.» -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, -det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det - - Constance Ring - -45 - -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor -sier de.» -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven -tet sig noe av svaret. -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting -var anderledes, enn det i virkeligheten er.» -«Hvorledes mener De?» -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere -uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, -og så har de -tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne -emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» -«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe -av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, -ja, som sagt, den har degra -dert menneskeheten i en grad, så —» -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem -eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» -Han holdt inne og slo ut med hånden. -«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. -I gamle Jehovas tid var det -jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så -kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne -o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» -«Ja, og hvad så?» - - 46 - -Constance Ring - -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. -Skal du -ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som -det gikk.» -«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. -«Ja, det tror jeg, -jødene f. eks. er den dag i dag sede -ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer -avholdende enn de kristne.» -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. -«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke -fullt. -«Og nu selve denne kyskhet» -begynte Lorck, «fy for -pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi -noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» -«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å -legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» -vedblev -Lorck. -«Det er motbydelig, hvad De sier» -sa Constance -med dirrende stemme og slapp hans arm. -«Ja, så forvendte er begrepene, -det finner nu jeg -motbydelig,» ivret Lorck. -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, -alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set -ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk -nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» -svarte Constance harm. -«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk -ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke -et grand.» - - Constance Ring - -47 - -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring -med usikkert mæle. -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, -Constance, eller har de kanskje vært det før?» -«Nei. -Ja så, er de blitt dus, -ja det tror jeg gjerne.» -De sa god natt og gikk hver til sitt. -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han -blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og -påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men -neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger -forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og -holdt ham om skulderen. -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med -dig.» -« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, -da de dreiet om hjørnet. -«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» -«Det må ikke være morsomt for hans kone» -mente -Meier. -«Å pytt —• en venner sig til all slags.» -«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» -«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra -siden. -«Lykkelig ekteskap, -at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! -fru Con -stance, -nei vet du hvad.» -«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over -bærende, «så godmodig og spøkefull.» -«En briljant fyr å drikke og seile med -men for -resten umulig -bare så grufullt vidløftig som han er!» - - 48 - -Constance Ring - -«Er han høiremann?» -«Ja vel, og troende.» Lorck 10. -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» -«Ja, det kan du banne på.» -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet -bedre til henne.» -«Å, hvorfor det, -så hadde det jo ingen fornøielse -vært ved henne.» -«Kyniker» -mumlet Meier og falt i tanker -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, -det gjør gifte folk -alltid.» -«Så—å -du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» -«Et fruentimmer som hun» -«Hun er deilig!» ropte Meier. -«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» -«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri -sett en kvinne så fri for koketteri.» -Lorck gav sig til å plystre. -«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen -akkurat -som da hun var blottende ung -jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» «Så, du er alt ferdig i den grad» -kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, -det må jeg si er godt -gjort» -«Fanden i vold!» sa Meier. -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? -En kan da -være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. -Jeg for min del -har vært det lenge» — -Meier svarte ikke. -«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. -«Sagt! — hvad for noe sagt?» -«At du elsker henne.» -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - - Constance Ring - -49 - -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier -—• ikke tøser mener jeg -men damer?» -«Til ingen» -sa han arrig. -«Så prøv med fru Ring, -jeg gir dig lov til å kon -kurrere» -«Hold munn, sier jeg, -jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» -sa Meier skjel -vende av vrede. -«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du -i dag da vi lekte gjemmespill bak sku -ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun -lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente -hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med -det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som -både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. -Slik en bruta -likus» -«En kone, som har vært gift i tre år -nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, -og det -er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer -for lenge.» -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at -han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde -«det er hele saken» -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt -vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! -den lidenskap, hvormed -hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig -det er lutter koketteri -men ikke av den grove -slags -naturligvis.» -«Det er hennes natur, -hun gir sig hen i øieblikkets -stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, -ja, le bare du, -hun spilte Svarteper -med mine søstre -hun var voksen den gang —, jeg -4 - -Amalie Skram. I. - - 50 - -Constance Ring - -stod på lur i det andre værelset, -den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, -hun var med -av hele sjelen -akkurat som nu.» -«Det er noe helt annet» -svarte Lorck og gav sig til -å nynne en melodi. -«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse -glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så -kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun -elsker, ham og ingen annen.» -«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» -«Det gjør hun visst. -Hun kold! -Hun er lutter ild -og sanser -et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten -hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. -Dette fjolset, denne -Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles -gælen —» -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan -set utenfor huset, hvor han bodde. -Meier lot til å trekke på det. -«Nei, forresten, du, -jeg glemte, død og pine - hvad -er klokken?» -«Halv tre» -sa Meier. -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» -mum -let Lorck. «God natt, du.» -«God natt» -sa Meier, og de skiltes. -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be -gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet -med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt -så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op -i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde -han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått -op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang -til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - - Constance Bing - -51 - -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes -kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som -han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun -bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. -Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. -Til langt ut -på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde -av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø -strene. -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom -met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes -fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete -ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for -selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og -forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en -forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en -måned. -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» -mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non -til annen eksamen på kjøpet.» -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, -skjønt nu skulde han jo snart reise, -godt, om han -kom avsted jo før jo heller. -Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig -den måte hun lyttet til ens ord på -hodet litt på skjeve, øielokkene senket -og så når -hun svarte og plutselig så på en! -Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine -det var til å bli skrullet av. -Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig -nesten -tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne -det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. - - Constance Ring -«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck -han skulde -mørbankes —. Og Ring -hvad slags ektemann var det -nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. -Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter -å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted -«Constance, Constance Blom -hvorfor er du ikke -min -.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, -det -stakk og strammet. -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem -«nu har jeg aldri -sett maken til tosk» -V. - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var -nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru -Blom satt og leste i sofahjørnet. -«Noe så forsøvnig» -sa Constance og gjespet, -«jeg -trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge -siden du kom inn, mor?» -«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i -det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et -sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa -god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen -lå ved siden av hans tallerken. -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød -«stormende -fullt hver aften.» -«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. -«Ikke i teatret, mor.» -«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - - Constance Ring - -53 - -saks skyld — -nei, men søte Constance -at du kan -la mysosten se slik ut.» -«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid -så pent.» -«Så må du si det til henne, -det ser så stygt ut.» -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru -Blom deltagende. -«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over -ut på dagen,» sa Constance. -«Atter igjen bedragerier i banken -det er fanden til -administrasjon også.» -Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. -«Skal jeg så ta billetter til i aften?» -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, -mor.» -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi -vært så svært på farten.» -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. -«Da er vi utbuden, husker du vel.» -«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. -«Enn lørdag da?» -«På lørdag skal vi ingensteds hen.» -«Så sier vi altså lørdag.» -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde -inn efter aftenavisen. -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» -Ring så efter henne med et takknemlig blikk. -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du -hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» -han gned sig i -hendene, hjertefornøiet -«og så er hun så elskelig, at -det står efter.» -«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - - 54 - -Constance Ring - -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con -stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du -hadde tapt dig svært.» -«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig -det.» -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog -henne ned på sitt kne. -Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og -kysset den annen. -Constance så drømmende frem for sig. -Slik var det å være en lykkelig hustru -ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den -lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig -at hun -elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne -en dame i grå -silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak -cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse -ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg -til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para -diset.» -«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte -Constance. -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet -og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen -om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo -ikke forstå det, og så for morens skyld. -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa -hun og rusket ham i øret. - - Constance Ring - -55 - -«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som -hadde han et diebarn på fanget. -Constance slo ham over fingrene. -«Hvad tror du fullmektigen tenker?» -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg -der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang -han vil sette pris på det.» -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» -spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig -til å gå. -«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa -Constance, «så smått det går med å komme igjennem -«Kvinden på Tjele», du.» -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt -med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. -Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet -med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt -fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå -det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det -sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin -sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket -begynte å falle på. -Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. -«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. -Det kom intet svar. -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. -Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig -til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta -den op igjen. -Litt efter ringte det. - - 56 - -Constance Ring - -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett -lysvåken. -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance -smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led -av søvnløshet. -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» -hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. -Fru Blom gikk den inntredende i møte. -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på -skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, -man bruker til en fremmed. -« Constance, sier du? -naturligvis er hun invalid, -det var noe, jeg visste.» -«Værsgod, kom her inn -jeg kan ikke høre, hvad -dere snakker om,» ropte Constance. -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise -longue. -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con -stance. -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er -dårlig —» -«Jeg tror du vil, -at jeg ligger her istedenfor å sitte -på en stol, gjør vel ingen fortred.» -«Men Rikard kommer også.» -«Ja, la ham bare det -han skal være velkommen, -med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå -omkring og være opvartningspike.» -«Du da!» lo Marie og tok av sig. -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. -«God aften, tante -ta bare av dig med det samme, -for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. - - Constance Ring - -57 - -«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett -det var nu også ufor -nuftig å danse. Har her vært doktor?» -«Nei, er du gal, tante! -Det er ingen verdens ting -jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, -forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» -«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» -Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter -blev ringt. -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance -og lyttet efter. -«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket -Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru -Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. -«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. -«Hvad for noe, -sykestue, med visitter og medika -menter og alt mulig.» -«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. -«Er det virkelig efter fallet i går, -det har vel ikke -noe videre på sig?» -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. -«Natur -ligvis, -det måtte den jo.» -«La mig se på det -det er ikke sikkert at blyvann er -det rette,» sa Lorck og nærmet sig. -Constance var straks villig. -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. -«Når det ikke er hull, er blyvann godt -såpass doktor -er jeg da.» -«Nå ja, som De vil, -uten å braute av mine doktor -kunnskaper -medisiner er jeg nu allikevel, og hvad -er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og -Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» -Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - - 58 - -Constance Ring - -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde -enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å -more sig over i øieblikket; men som de nu under latter -nød desto bedre. -«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. -«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» -sa Constance og la fingeren på munnen. -«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. -«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con -stance triumferende, da klokken straks efter lød med en -heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At -den Alette ikke lukker op?» -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru -Blom og reiste sig. -«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» -Lorck var allerede borte ved døren. -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt -tilbake. -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, -«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha -dem inn.» -De andre lo dempet. -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; -hun stod lyttende midt i dagligstuen. -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» -«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru -Blom, hun stod bøiet over Constances fot. -«Se så -nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun -straks efter og la slumreteppet til rette over henne. -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med -et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i -halvrundingen om chaiselonguen. - - Constance Ring - -59 - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil -«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. -De skulde ha våget å vise ham vekk!» -«Se så, nu ringer det igjen.» -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, -og straks efter viste det sig at hun hadde rett. -«Hvad er det, Alette spør om, mor?» -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. -Ring er -kommet og har én med sig -sier hun, de er i entreen.» -«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. -Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. -«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. -«Jo, ganske riktig -det er løitnanten, kan jeg høre,» -sa Meier og kom inn igjen. -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte -inn. -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol -ellers får -jeg Fallesen der.» -Meier gled ned på setet -hurtig som et lyn. -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! -Hvad tyller dere den -punsjen i dere for -kom inn til mig, skal dere få noe -annet.» -«Men først drikke te,» innvendte Constance. -Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor -det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf -feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på -en stor bakke. -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og -laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og -Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret -at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle -tre tok hver sitt og gikk med. - - 60 -Constace -«Der -var - -har -Falesn - -glemt - -« - -salt,» - -der - -med - -Hvis -Hanse - -Constace, - -kunde - -den -sa - -ropte -det. - -noe - -radikle, - -Ring - -si - -og - -mig, - -hvad - -samenløp -og - -det - -flok - -fortsae - -som -er - -av - -disputen - -de - -al - -fra - -en - -vind - -vil, - -dise - -slag - -berm,» - -måltide - -ine - -hos - -Constace. -«Ja, - -hvis - -noe - -bare - -kunde - -det,» - -sekundrt - -fru - -Marie. -«Men - -det - -på,» - -har - -jeg - -vedbl -og - -tok - -et - -som - -med - -«Det - -vil - -jeg - -gjern - -om - -tro,» -er - -hvad - -alen - -Meir - -den -det - -en - -salighet - -og - -for - -altså - -Ring, - -konge - -og -gjør - -«de - -gjør - -en - -øvrighetn - -- - -kat - -forted, - -et - -sant - -ord,» - -sa - -Falesn. - -«Tak - -inskjøt - -det - -undergav - -alting,» - -fordev - -både - -Marie - -«det - -til - -og - -Lorck, -den - -gjentok - -mulet - -sjeln - -sa -storinge - -fru - -er - -verst.» - -«Øvrighetn?» -«Storinge?» - -sa - -både -ike - -da» - -for - -«Og - -advokt?» - -en -ja, - -trafik.» - -aler - -«Ja - -ike - -også,» - -på -som - -religon -det - -Blom. - -som - -Ring.» - -«Og -nu - -ned - -min - -det, - -folk, -for, - -sant - -rive - -pøbelaktig -var - -for - -gi - -Hanse. - -konge, - -er - -tone, - -å le. - -respktn - -virkelg - -en - -«Det - -betgnl -i en - -Lorck - -altså - -å nedbryt - -nu - -stakr - -til - -man - -ivret -er - -anet - -bruke - -svarte - -sig - -skal - -bestånd,» - -ike - -han -på,» - -gav - -nav - -det - -lensto, - -ironsk. - -frue, -svare - -på - -«Ja, - -en - -sig. - -arbeid -det - -av - -Lorck - -grov, - -klaget -og - -«Ja, - -sa - -kan - -Constace - -svar -hælen - -Marie. - -så - -ike - -han - -å få -på - -i rygen - -spurte - -man -en - -til - -balnsert - -bevgls. - -det?» - -som - -i stand -og - -hendr - -vugend - -hvorf - -«Ders - -vært -stod - -beg - -hans - -«Ja -som - -aldri -han - -tak - -fulgte - -ser, - -altså - -Hanse; - -«tør -lovige - -fru - -jeg - -tilføe -spøre, - -øvrighet, -Hanse - -Wleig. - -legmt,» - -regn -hr. - -i en - -prøvend - -fru -De - -høiestr -tone. - - Constance Ring - -61 - -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek -ten for det?» spurte Lorck. -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke -bedre verdt,» svarte Hansen. -«Det er ingen øvrighet uten av Gud -står det skrevet» -falt Meier inn. -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu -sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. -«Det vilde -nu også vært for meget forlangt.» -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe -heller,» ropte Constance. -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det -nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget -stedse ivrigere frem og tilbake. -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, -«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det -også gjør efter sin overbevisning.» -«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. -Du store Gud —• hvis det altså fikk -makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte -Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse -av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne -der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig -suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så -vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer - - 62 -Constace - -dig - -nu, - -partie - -landet - -er -over - -har - -blit - -hel -«En - -profeti - -nu -sa - -se - -som - -altså -sa, - -så - -in,» - -han, - -våkner - -til - -sa - -fru - -Marie -er - -«Om - -op, - -«Ja, - -jo - -så - -bønde - -drup - -det - -så - -ment - -fru - -å ta - -bare - -—» - -ved - -men -ater - -Ring - -men - -straf - -ine, - -de -mot - -på, - -lovens - -holdt - -får - -bliket - -synd - -ike - -dise - -nes, - -syne - -at - -Meir. -altså - -vendt - -man -ja, - -såne - -det?» -som - -desvr - -Hanse - -Jabæk - -såne, - -er - -grimase, - -ialf,» - -let - -—» - -må - -og - -en - -ja -er - -øine -lofte. - -om - -vakne, - -bønder - -først - -med - -leng -å, - -stakr - -«hvem - -eftr. - -lovig - -hvad? - -bon - -Lorck. - -Wleig - -gjorde - -når - -reaksjon.» - -svarte - -han!» - -Hanse. - -Constace, - -naturligvs,» - -«Han - -forsiket - -at - -han -sa - -«Bjørnso, -og - -høirevalg - -folkerøn, - -«Folkefrøn?» -«Uf, - -frem, -det - -Lorck - -slår - -han - -våkner - -Blom - -klumpfoten -blir - -på.» - -den,» -skal - -gå, - -av -gan - -10. - -De -vil - -megt -nest - -Meir - -rask - -«Som - -for - -Pas - -og - -den - -vist - -skremt, - -linje. - -Lorck - -«Det - -Ring - -Sver - -kan - -som - -rame - -søkte - -han - -eftr - -ord. -«De -si, - -som - -altså - -har - -til - -sen - -at - -ders - -hvis - -ike - -plystre -«Hvor - -øde» - -det - -er - -ganske - -kan - -politske - -De - -man - -kan - -suplert - -kjeltring - -Han - -altså - -sakte - -menskr -som - -så - -«Å, - -en - -det, - -har - -det -«Og - -her, - -retn - -vet - -komer - -an - -på - -om - -et - -opfarend. -vist - -begrp - -om -—.» - -mig -på - -der,» - -vår - -buldret - -side - -det - -er - -—» -retsvidnkap - -instujoer -fulørte - -sigar. - -Meir - -ærlige - -sanhet - -vidnesbyr, -lovige - -ha - -en -skjelord - -overbisng -og - -og - -historen -de - -dog -ærlige - -mig - -«vi - -å bruke -sa - -advokt,» - -mans - -overbis - -Ring, - -sig - -til - -skulde - -hetr - -tend - -Dem -hr. - -«Daned -noe, - -og - -bekvm - -motsander, - -samfundet,» - -ja - -landet - -jeg.» -Lorck - -ter, - -virksomhet, - -å leg - -«ja, - -ike - -vet - -formål - -Hanse. - -og - -resulta -altså - -alt, - -som - -har - -hevd - -i - - Constance Ring - -63 - -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste -venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det -minste er en skurk.» -Lorck brast i latter. -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det -samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på -munnen. -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer -som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest -talt altså landsforvises.» -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru -Marie. -«Ja, gudbevars -og underminerer på alle kanter,» -ivret Hansen. -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og -med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag -rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til -skade for noen?» -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. -«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting -et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? -Det står jo noe -om at forstanden er formørket. -Og hvor skal vi hen -spør jeg Dem -når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? -Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. -De er ung ennu, men -vent nu bare, til De kommer op i årene.» -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke -kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si -holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, -vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, -ja så svikter allting under våre føtter.» - - 64 - -Constance Ring - -«Og når en nu skal dø,» -vedblev Ring med bløtere -stemme, -«så skulde jeg da tro, det må være godt å -kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå -gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. -De fattige, -f. eks. -Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en -av antikristene, som det står om i Bibelen.» -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg -vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet -Hansen. -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av -sigaren. -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag -som helst,» sa han. -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru -Blom i munnen på hverandre. -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. -«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. -Alt -skulde omkalfatres fra grunnen av.» -«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen -overlegen. -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru -Marie. -«Ja, hvorfor ikke? -Denne linkeleringen der nede i -nummer 22 blir vi like nær av.» -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, -«der vil De passe bedre.» -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - - Constance Ring - -65 - -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte -fru Marie, og så redselsslagen ut. -«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» -«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men -selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av -dets bibelske oprinnelse.» -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op -rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist -ikke -rettere jeg skjønner.» -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan -set ham. -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev -Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han -vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er -det ikke nihilisme det, spør jeg?» -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre -godt,» utbrøt Lorck. -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket -Meier. -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. -«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende -over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad -skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. -«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i -dere?» -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. -5 - -Amalie Skram. I. - - 66 - -Constance Ring - -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con -stance sier,» ropte Ring. -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, -Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre -med ham?» spurte Ring. -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt -opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han -bare ugagn.» -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» -kommanderte han. -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster -de satt i dagligstuen og strikket -«alltid så -godslig og munter.» -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes -nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik -stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» -«De mener visst ikke så meget med det, du -jeg tror, -det er mer for å gjøre sig til.» -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke -risk,» sukket fru Blom. -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; -jeg merket jo straks at han var en mann med respekt -for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» -«Ja, Ring -han er fullstendig i sin barnetro.» -«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie -de -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret -«for hun trenger til støtte.» -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det nymodens?» -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - - Constance Ring - -67 - -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr -av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde -veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, -Slikt er jo bespottelig.» -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir -masjonen,» sukket fru Wleiigel. -«Ja, det var nu for meget av det gode. -Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, -jeg -stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne -om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun -var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. -Et barn på seksten år -det var rent uhyg -gelig.» -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. -Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri -å vare,» sa fru Wleiigel. -«Nei, Gud skje lov, -ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid -tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne -møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli -giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru -Wleiigel. -«Nei, men eksaltert, -ja, slikt er jo den rene galskap, -du.» -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte -fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. -Det er jo en viktig sak, ser du.» -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir -gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» -«Men det er nu ofte litt vanskelig» -svarte fru Wleii- - - 68 - -Constance Ring - -gel. -«Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, -går det rent rundt, ja iallfall for mig.» -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen -under troens lydighet, Birgitte.» -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma -akk -ja, akk ja, -hvad er vi mennesker -en får gjøre det -som er rett -.» -«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine -til å reise sig. -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren -til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den -spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der -bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe -nytt, da hun bad ham. -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. -«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne -her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» -«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. -«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! -Hvad bestiller dere her?» -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der -nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt -ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte -Hansen. -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. -«Vær nu forsiktig med foten din, Constance -jeg har -ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her -rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God -natt, god natt!» -«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da -fru Blom hadde fulgt sin søster ut. -«Du er jo så glad i -en whist. Ring, mor vil være femtemann!» -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte -han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke -til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» - - Constance Ring - -69 - -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde -mine til å følge eksemplet. -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring -og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. -«Klokken er jo ingenting.» -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• -Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» -svarte fru Blom. -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, -ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. -Og så -skriver han i «Dagbladet».» -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» -sa fru Blom -med en litt stram mine. -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. -I går -var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» -«Med Ring er han nu i familie -ser du.» -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. -Alle damer er rent forhipne efter ham. -Det er nu i grunnen en skam.» -« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. -«Det er såmenn Ring, som -alltid vil ha fatt i ham.» -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer -eller ei,» -vedblev fru Blom. -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen -ner til det, gudbevars! -Men så meget som de to gir sig -av med hverandre. -Ja, det er da ikke noe nytt at folk -skal ha noe å snakke om.» -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. -«God natt, tante!» -»God natt, god natt.» -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - - 70 - -Constance Ring - -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn -er til stede, så kan De tro —» -«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. -«Når de har riktig fine middager, sognepresten • -skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går -det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende -fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa -Lorck. — «Det visste jeg ikke.» -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn -dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: -når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til -de fattige,» sa Constance med en latter. -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. -«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» -sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte -Lorck likeledes dempet. -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg -spør, Meier, om det ikke var Lorck?» -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde -jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. -Constance truet til ham og skar ansikter. -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» -sa han med et innsmigrende smil. -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. -«Men jeg tenker, Constance kan være trett.» -«Deilige billeder, frue -.» Han gav sig til å vende -bladene for henne. -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. -For -resten, hun liker ham visst ikke videre.» - - Constance Ring - -71 - -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for -nemmelse av nysgjerrig forundring. -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» -«Den, som var så lykkelig» -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, -fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en -skolegutt, som er ivrig i tjenesten. -Fru Blom måtte le imot sin vilje. -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit -tende.» -•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og -kortspillene til side. -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte -hun plutselig og skottet til Constance. -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. -Uh, jeg kunde banke dem.» -Constance 10. -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører -dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring -nokså fornøiet.» -«Uff nei, men mor da!» -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, -ja for du -risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i -dig.» -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er -bare en vane, de har, de likesom synes det hører -til —» -Fru Blom ristet på hodet. -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» -«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. -De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - - 72 - -Constance Ring - -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet -enn spøk. -Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. -Fru Blom så bekymret ut. -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i -en gift kone, vet jeg.» -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. -For en -forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, -mor.» -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du -være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, -forsikrer jeg dig.» -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, -Ring er jo alltid med.» -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to -bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. -Jeg forstår mig ikke på ham.» -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være -sjalu,» sa Constance og gjespet. -«Nei, men som nu i går, Constance. -Der lar han dig -gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. -Det tar sig ikke godt ut.» -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo -rimelig.» -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for -eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet -Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru -Blom grettent. -«Lar ham?» -* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var -litt omhyggelig, Constance.» -«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, - - Constance Ring - -73 - -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på -sa du. -Det var den første aften, jeg husker det nok.» -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring -dertil er han en -mann med for gode prinsipper, -men -du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i -all kjærlighet —» -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. -Fru Blom for i været, men Constance lo -«Det er -Ring som er falt i søvn, -skjønner du vel. -Hør, hvor -trygt han sover —» -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. -«La bare mannen ha fred -—» -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så -usundt —» -«Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. -Uh, -hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, -Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og -I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, -alt i verden. -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk -ket dypt og langtrukkent -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; -hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod -en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet -med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som -nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt -til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne -ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene -var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; -hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så -fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især -husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, -og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut - - 74 - -Constance Ring - -slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og -hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun -ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun -stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var -død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor -vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være -død. -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» -Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. -Constance slo armene om hennes hals og trykket an -siktet inn til henne. -«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen -skal jeg fortelle dig den —» -VI. - -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da -Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom -det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun -atter bli alene med Ring. -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel -det hadde vært -så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på -farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut -vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne -en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne -travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være -i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke -vært langt fra å ønske henne bort. -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel -for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie - - Constance Ring - -75 - -blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at -hun måtte og skulde avsted. -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin -gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot -den kant moren var dratt. -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun -hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver -den hadde vært kjedelig eller vanskelig. -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i -all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske -som hun slett ikke harmonerte med. -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned -på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. -Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med -kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! -Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full -månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om -hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes -hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la -henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle -det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse -mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan - - 76 - -Constance Ring - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde -en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt -som en lirekasse. -Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at -det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og -når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et -vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var -han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde -ikke holde ut hans stemme. -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende -bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i -noe som hindret henne fra å komme bort. -Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om -hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con -stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og -gikk inn til sin mann. -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en -mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt -efter dig.» -Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. -«Hvorfor svarer du ikke?» -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du -nu skal begynne på din gamle manér.» -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig -mine. -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret -«men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var -dine venner, jeg.» - - Constance Ring - -77 - -«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite -med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det -står efter.» -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» -«Javisst, ja -jeg er fattig på ord og simpel og dum, -si det bare.» -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og -det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru -ende mine. -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned -over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den -opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. -«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under -haken for å tvinge henne til å se på sig. -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, -som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi -nene og forsøkte å reise sig. -«Sitt stille, -jeg skal lære dig.» Han tok begge hen -nes handledd og klemte dem så det verket. -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun -foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig -og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og -hendene i bukselommene. -«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt -menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til -henne mens han talte, som ventet han på et ord; men -hun åpnet ikke munnen. -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her -. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, -hvordan det vilde gå når hun var reist.» -Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med -dette fæle menneske som hun hatet, -ja, for han var -jo en tølper! - - 78 - -Constance Ring - -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned -over dem. -Ring så at hun gråt. -Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. -Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til -å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape -tålmodigheten -all min dikten og trakten går ut på -å være henne tillags, men det er som å skvette vann på -en gås.» -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun -allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet -over ansiktet. -Ring såtte sig like overfor henne. -«Hvis det stod til mig, Constance,» -han talte i en -meglende tone -«så skulde det aldri bli vekslet et -uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å -sitte og gråte.» -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. -Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» -«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. -Han bøide sig helt over henne, -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et -kyss og vær søt pike.» -Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham -heftig av sig. -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig -sprang hun over gulvet, ut av stuen. -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod -noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som -hun var forsvunnet gjennem. -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal -pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks -efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. - - Constance Ring - -79 - -VII. -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød -selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var -fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var -over. -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det -var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan -komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i -Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt -sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke -værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, -andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig -sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til -høire for villaen. -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i -øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte -så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig -av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant -Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk -av med seiren. -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt -med henne for ikke å rive henne over ende; hun var -svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie -blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu -bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs -med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - - 80 - -Constance Bing - -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at -Constance måtte synes synd i ham. -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men -slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, -og det kom et bedende uttrykk i øinene. -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og -de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan -lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. -Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var -bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter -nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær -lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne -ske kunde nære for det annet. -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet -hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li -denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann -vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i -sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin -gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket -det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til -—. Denne -tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; -hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen -men nei, ikke det engang. -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg -gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. -Monstro om det ikke skulde komme noen -en eller an -nen —? -Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. - - Constance Ring - -81 - -Straks efter ringte det. -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, -men nei -der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. -Det var Lorcks -stemme. -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. -Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese -høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var -utkommet. -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte -innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. -Et -stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu -gjerne ha gitt oss.» -«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul -drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet -er jo et gammeldags begrep —» -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor -den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i -våre —» -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide -pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et -opmerksomt, nesten lurende blikk. -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte -Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd -stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært -dikt og tøv -«Og De vil klandre Kielland, frue! -Hvad vil De med -at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. -Men -forresten -klandre, -det var nu slett ikke menin -gen —» -«Forøvrig tar De feil, frue. -Man døde av kjærlighet -i gamle dager —» -6 - -Amalie Skram. I. - - Constance Bing -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha -mener De?» -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller -lignende —» -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig -alvorlig. -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i -setet. -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti -der er lengst forbi — tror De ikke også?» -«Jo, det vet Gud -ja, det vil si, det er da ikke falt i -min lodd å treffe på slikt et vidunder —» -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert -individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet -igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om -han nøie gransket saken. -«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. -«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig -het er ikke lenger noen kjærlighet —» -Constance lot arbeidet synke. -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» -Det kom med et dunk på hvert eneste ord. -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så -vil det jo si at man gifter sig.» -«Ja, og hvad så?» -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, -som om han meget beklaget faktum. -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et -spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, -da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke -sine egne ord. -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings -evne.» - - Constance Ring - -83 - -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og -arbeidet i den annen. -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten -især mellem ekte -folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op -viskes ut av tid og bruk som alt an -net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne -forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs -alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg -ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne -utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con -stance med et sukk og gav sig atter til å sy. -«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» -fullførte Lorck. -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con -stance og så et øieblikk op. -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist -mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme -lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man -kaller sin utvikling.» -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside -især for kvinnene, -jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift -og så -må det jo tenkes på efterkommerne —» -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne -sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land -som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde -være en velgjerning.» -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men -barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde -være.» -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance -og sukket resignert. - - 84 - -Constance Ring - -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det -kommer an på er jo å være fordomsfri.» -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et -øieblikk op å sy. -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv -hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle -og elske fritt.» -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? -De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke -fore,» sa Constance likegyldig. -«Jeg mente de gammeldagse begreper! -Gis noen -kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke -være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, -som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke -ender med å gjøre -mig gal.» -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen -skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over -legne rolige. -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg -het; hun torde ikke se op. -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, -uff, en sådan scene. -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte -å late som ingenting. -«Nei, det er ikke av den art -det er kommet så altfor -vidt, -det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig -inn i hennes ører. -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei -det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. -«Og det har De naturligvis merket, frue, -De har visst -det like så godt som jeg,» vedblev han. -Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun -sank bakover. - - Constance Ring - -85 - -«Visst, -hvad, -jeg,» stammet hun. -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, -derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at -han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke -tungen til å lystre. -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. -Strid -ikke lenger imot -du er skapt til elskov, og du skal -komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann -som elsker så grenseløst som jeg —.» -Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang -borte på gulvet. -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» -sa hun i en bebreidende tone. -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende -foran henne. -«Å tale slik til mig -det er stygt av Dem, Lorck —» -klynket Constance og så hjelpeløst på ham. -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. -Det gav et sett i Constance. -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som -om hun verget for sig. -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne -stivt. -«Jeg elsker dig, Constance -det er alvor, ganske an -derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt -liv, min sjel, -vil du ikke ta imot det?» -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» -spurte han og trådte tett bort til henne. -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an -net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen -røbet at hun var nær ved å briste i gråt. - - 86 - -Constance Ring - -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig -jeg vil vite hvem du elsker! -Din mann -kanskje?» Han lo hånlig. -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, -og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte -og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje -har gjort Dem noen fortred.» -Hun gikk bort til vinduet. -Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd -og tvang henne til å vende sig om. -«Kokette!» snerret han. -«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. -«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en -åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod -hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig -holdning. -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne -feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig -ydmyket; men vant som han var til å være på høide med -situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med -verdighet. -«Tilgi mig, frue -jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. -«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — -For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. -Men jeg ber Dem, la være å bære -nag til mig —» -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. -«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter -dette?» -«Det vet jeg ikke -i dette øieblikk kan jeg ikke tenke -rolig over saken —» svarte hun. -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det -De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - - Constance Ring - -87 - -Dem -jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» -sa hun. -«Nu ja, -De har å befale,» han bukket og forlot stuen -med avmålte skritt. -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og -rente like mot en av sine venner uten å legge merke til -ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt -inn i øret. -«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre -uten å hilse. -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be -gravet i en fløielspute. -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, -så dypt nede stillet han henne! -Om hun kanskje -elsket sin mann! — -Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig -het kunde hedre henne. -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver -diløst, og alt det grums det skyllet over henne! -Den -Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet -ham -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. -Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot -sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han -å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, -av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde -gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev -avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. -Lorck var iblandt dem. -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be -Lorck. - - 88 - -Constance Bing - -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? -Du -lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men -hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne -gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte -på fingrene. -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, -du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent -med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham -her, altså Lorck syv —» -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har -ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» -«Har han vært nærgående? -Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. -Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. -Constance var nu heller -ikke lett å bli klok på. -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel -ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser -du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese -ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot -ham.» -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham -allikevel?» -«Jagu ber jeg ham! -det er da, Gud hjelpe mig for -meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. -Du er så full -av innfall, at —» -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet -på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde -sagt. - - Constance Ring -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om -noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig -stille ned igjen. -Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun -ikke orket å holde menneskene ut. -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om -aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om -ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, -kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde -skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig -langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller -lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme -for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og -vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde -hun skulde motta. -Hun undskyldte sig med at hun var syk. -Hvad feil et henne da? -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? -Det kunde ikke hjelpe. -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert -og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en -avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn -i den med større liv enn noensinne. -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han -visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han -var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene -bjemme. -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i - - 90 - -Constance Bing - -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde -lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, -mer tilbakeholdende enn før. -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde -med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel -kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for -ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det -rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk -ut gjennem døren. -VIII. -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han -sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und -slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så -ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha -greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem -dem, men Constance bøide alltid av. -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en -aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er -sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at -hun forsvarte Bjørnson.» -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all -tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer -ja, dem har jeg ingen fidus til.» -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. -Naturligvis er hun ham overlegen i -forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke -det.» -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. -De passer ikke. -Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, -han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun -akkurat tåler ham.» - - Constance Ring - -91 - -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. -Den suffisanse! -Og -som han beljer i sig -og sterkt! hans toddiglass er all -tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» -«Ja, det vil si -han har aldri hvad man kaller druk -ket -men altså, det var jo det som skulde gå over -når han blev gift.» -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du -tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam -pene. -«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er -det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En -kan altså få ham til hvad det skal være.» -R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se -efter om hans skrivebord var avlåst. -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt -hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød -henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt -krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke -være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, -men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han -hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo -tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i -ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun -gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen -de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig -med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, -og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. -Formane ham, virke på ham -ja, moren hadde lett -for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor - - 92 - -Constance Ring - -genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig -over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full -og som -lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort -°g gjorde det. -Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte -få hatten fra sig på skikkelig vis. -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men -hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned -på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor -det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, -hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden -av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt -den ene hanske på. -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og -ravet så smått frem og tilbake. -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. -«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for -svant gjennem døren. -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og -gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig -syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og -gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri -maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, -hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker -om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes -sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie -på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. -Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - - 93 - -Constance Ring -sig - -over - -seng, - -trake - -hvor - -op -«Hva! - -for - -aldes - -noe!» - -på -hade - -Ring - -med -til -og - -Ring - -grept - -de -fra -edru - -sa - -trak - -tep -ike - -la - -hens - -nei - -blev - -nest - -pekfingr, -da! - -Leg - -Er - -De - -det - -kan - -Dem - -bare - -tilbake - -på - -til - -puten - -og - -hen. -riktg - -lekr,» - -han - -da, - -og - -av - -vred - -hvisket - -måte - -han. - -stike - -Han - -hånde - -in - -på - -igjen. - -«Uf -Alet - -og - -Alet - -slik - -lempig - -være, - -hals - -Så -bryst - -advren -noe? - -krop, - -kunde - -fro -syne. - -blekr. - -Ring - -skrie - -Dem -over - -lekr - -blev -skulder. - -løfte - -det -til - -hens - -skri. - -«å -hen - -op - -«En - -og - -skjøv - -han -på - -hens - -op, -gjør - -Han - -og - -små - -han - -sig - -og -kom - -in - -noe - -som - -igjen.» - -og -med - -skuldre - -let -mot - -utsøe - -hys,» -noe - -stø, - -linet - -halveis -hand - -lebr - -ret - -skje - -bare - -hvite - -ganske - -og - -han - -de - -famlend - -forskel. - -«Hys, -idet - -i det - -rundig - -klame - -ham -av - -op - -Tept - -var - -av - -vibret -sin - -tryke -sig - -hun - -hveld - -nesbor -han - -barske -i seng - -sig -forskel. - -side; - -dypt -hvis - -stak - -tep - -arme. - -blev -bryst, - -Hans - -med - -i små, - -Alet - -søvndruke - -slåt -hals - -dige - -søvn - -kom - -reist - -hun -nake - -i dyp - -Orden - -forstye - -glode - -lå - -haken. - -hva - -og - -piken - -under - -kan - -vilde - -hans - -De - -pufe - -glathude - -hen. - -ike - -ham -hand - -Hun - -skjulte - -gå - -fra - -sig, -øvet - -en -i puten - -ansikte - -med - -Dem,» - -men - -klynet - -den - -bløte - -berøing - -lamend - -virkng -og - -lot - -på - -ham - -klape - -sig. -Plutseig - -forekm - -net - -og -han - -eftr - -sig -et - -ut - -par - -og - -end - -av -og - -døren - -døren - -var - -lå. - -lampen - -foran - -Med - -dem, -et - -letsn - -i den - -lange, -og - -tå - -liste - -for - -han - -stod - -op - -Constace - -sat -suk - -anspet - -ut - -Der -hade - -åp -snek - -spietun, - -På -sig. - -hun - -bli -kat - -lyte - -kom -til - -dør -en - -Han - -Han -førte - -altså -gå. - -en - -til. - -stile. - -soveærlt -med - -det - -hørte -som - -kjøent - -hvilken - -han - -sakte -var - -fra - -lyste - -støvler; -hørte - -trak -som - -at -Forsiktg - -Alt - -gan - -Ring - -luket. - -minuter. - -smale -over - -det - -strak - -gik - -ut, - -da -han - -han -in - -i - - Constance Ring -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den -broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin -seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn -og la sig. -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun -var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands -kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine -«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og -dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. -Hun hadde vært -der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især -var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til -henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren -på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun -måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». -Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter -henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under -tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var -forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, -ja, Ring, det var nu visst en mann som for -stod det. -IX. - -Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn -kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; -han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet -imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han -kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal -lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav - - Constance Ring - -95 - -net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, -blusset forbitrelsen op i henne. -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var -svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for -å legge i ovnen. -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré -nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. -Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en -sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å -ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun -støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, -at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte -hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og -i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. -Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet -med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det -kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol -let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på -forklæet. -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det -syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt -sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over -gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og -at det ikke vilde lykkes henne. -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun -ut av stuen. -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så -ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det -var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun - - 96 - -Constance Ring - -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å -støtte sig. -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å -passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved -døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den -stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass -og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå -stilling med handflaten hvilende på buffeten. -«Constance -jeg ber dig -hm,» han byttet fot, -«tro mig, -det var, -det var ikke så ille ment som det, -som det kanskje så ut.» -Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. -«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig -jeg mener forekommet dig underlig» -—. Han -stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. -«Men jeg forsikrer dig til at -ja, bare du vilde tro -det var, -ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, -noe som -stakk mig -jeg begriper det ikke seiv.» -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad -han sa eller ei. -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, -ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op -til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. -«Jeg vet ikke hvad, -ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under -danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine -kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå -forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut -ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor -hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - - Constance Ring - -97 - -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt -op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene -strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse -av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne -til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde -hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor -under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt -om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin -lodd, da det intet var på ferde. -Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, -men -nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! -Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på -den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han -kunde være så lumpen og så svinsk. -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut -holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud -hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem -lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; -derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som -tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve -med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud -eller mennesker forlange. -«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» -lød det plutselig like ved hennes øre. -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt -yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed -mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det -knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding -let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og -nådde huset hvor Hansens bodde. -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til -Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, -7 - -Amalie Skram. I. - - Constance Ring -på dette punkt vilde de forstå hverandre. -Hun gikk op -og ringte på. -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. -Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig -stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på -rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. -En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran -den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av -gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, -reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. -«Hvor hyggelig, Constance, -det var riktig pent av -dig, -ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef -ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes -hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for -å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes -hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt -og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine -møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes -hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at -hun klynget sig tettere til henne. -«Å Marie -du må hjelpe mig, -jeg er så ulykke -lig —!» kom det omsider med brutt stemme. -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig -høre.» -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, -jeg kan det ikke» -og så fortalte hun hvorledes sakene stod. -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden -plassen for et bekymret alvor. -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - - Constance Ring - -99 - -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. -Det har ikke stort på sig, du.» -Det var Constance som om grunnen sviktet under -henne. -«En gift mann i sin egen spisestue -med sin kones -tjenestepike» -stammef hun. -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. -Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes -både Rikard og jeg.» -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie -skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke -hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte -hun. -«Jo, det skal Gud vite, Constance, -men du må huske -at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li -vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, -som du f. eks.» -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved -å kvele henne. -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet -uvilkårlig hendene. -«Ja, ja, Constance, -du får nok lære om igjen, du -skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner -tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all -den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen -nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av -navn. - - 100 - -Constance Ring - -Constance blev sjelesyk av å høre på det. -«Men du gode Gud!» -ropte hun til sist, «hvis dette -er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er -da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all -verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» -«Som tyrker og hedninger! -Jo, det vilde være her -lig.» -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad -vi gikk inn til.» -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse -snakk. -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så -uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede -og så elsker han dig -virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» -Constance lo bittert. -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. -Du kan ennu -få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — -jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con -stance hånlig. -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal -du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam -men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries -stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. -Det blev en pause. -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem -for sig. -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om -hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con -stance? Det var å ha en mann som var svak for -drikk.» -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — - - Constance Ring - -101 - -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med -en mine som om hun var forberedt på alt. -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, -at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. -Han drikker for å døve sig.» -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi -han er gift med mig.» -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være -så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse -inne i sig. -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan -jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til -han er jo borgerlig ruinert.» -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og -reiste sig. -Marie gikk ut i entreen efter det. -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom -tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med -Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke -har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef -tertiden. -Er det ikke det, jeg skal?» -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men -når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil -du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance -var ferdig. -«Nei for Guds skyld la mig slippe! -God natt.» -«God natt, Constance.» -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da -Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til -ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han -hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne -hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; -—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - - 102 - -Constance Bing - -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, -——. Ring -lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for -holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore -falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev -noe videre av det. -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett -som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde -spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken -om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun -vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han -sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. -Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til -å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var -Constance alltid sånn -det var hennes skyld at det gikk -så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel -duer —• -— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; -av og til stod han ute i entreen og lyttet. -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen -var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod -som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. -Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre -inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut -og lukket op. -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og -tok fatt på aftenavisen. -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit -tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og -hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort -til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, -Constance?» -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. - - Constance Ring - -103 - -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte -han. -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker -ikke å høre på dem.» -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig -hvor» -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, -«når du står i forhold til min -tjenestepike —» -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. -Hvis du vil -ha henne -så værsgo, men så får du la mig være i fred. -Jeg er gått inn på å være din hustru -det er galt nok, -men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» -Hun -reiste sig og vilde forlate stuen. -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så -attråverdig som i dette øieblikk. -Hun var en helt an -nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn -som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for -henne. -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» -ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har -visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd -å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, -nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i -støvet og kysser dine føtter, -jeg bryr mig ikke om -noen i verden uten dig -hvad du så enn tror.» Han -holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» -«Ja, jeg vet det, -jeg vet det, og det er min evige kval. -Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. -Og så under -liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du -holdt av mig -jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con -stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen - - 104 - -Constance Ring - -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din -kjærlighet, det er det som er skylden.» -Stemmen -blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i -hennes kjole. -«Reis dig op, -du er full,» sa hun uvillig. -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con -stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf -fet hund. -«Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du -sier at du har tilgitt mig.» -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. -«Men -hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. -«Nei, Constance, -det er sant, det er altfor sant, -å, -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk -og ære for det; -når du en gang har fattet tillit til mig -på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi -jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri -har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at -det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for -uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, -og han holdt med begge hender hennes kjole, som han -kysset. -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. -Hun bøide hodet og begynte å gråte. -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å -ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig -ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig -røre, Constance.» -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, -«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt -liv.» -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk -ta -mig til nåde og ta mig på prøve.» - - Constance Ring - -105 - -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over -for ham. -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det -er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt -fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg -kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» -«Ja, det kan du stole på, Constance.» -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem -dig og henne.» -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det -være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok -det.» -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen -til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så -uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun -ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å -svare på. -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, -nei, du må -være viss på jeg taler sant -—» -«Var det første gang du gjorde, -gjorde sånn med -henne?» -«Du hører jo det, Constance. -Hvorledes skal jeg -kunne forsikre det, -hvad kan det nytte, når du ikke -vil tro mig.» -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på -pinebenken? Å, Constance, spar mig, -jeg er så skam -full, la det nu være nok.» -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit -til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke -kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde -rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na -turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke -like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var -Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. - - 106 - -Constance Ring - -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil -gjøre det?» spurte hun halvt bedende. -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, -skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig -sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte -henne forsonligere. -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store -tårer trillet ned over hennes kinner. -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op -for å omfavne henne. -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» -«Men din hand! Din hand, Constance!» -Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet -sig over den som en menneskeeter. -«Og så sier jeg Alette op til påske.» -«Naturligvis, Constance, -vil du ikke helst hun skal -gå straks?» -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. -Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» - -X. - -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon -torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert -universitetet, dreide Hansen til høire. -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; -han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen -«du må jagu se å få jenten på dør -ja, -for nu kan altså enhver se det.» - - Constance Ring - -107 - -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut -selig til å bite på sin høire pekefingernegl. -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for -leden?» -«Nu? Så kom med det, mann.» -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det -samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» -«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe -brilsk. -«Naturligvis -jeg forsikret at hun tok feil; men hun -bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han -hadde snedrev i ansiktet. -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, -«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i -huset.» -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, -Hansen.» -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, -at —» -«Hadde hun mistanke?» -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig -til at det vet hun altså -og allikevel. Ja — våre koner -er da utrolig umistenksomme. -Det kommer vel av at -de er så meget bedre enn vi —» -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet -over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte -sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane -sannheten som Marie. -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone -ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en -lei historie -pokker så kjedelig -og altså, ja, det gjør -mig ondt for din kone. -Drive på slik i sitt eget hjem -det er noe svineri, du -» -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul -dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag - - 108 - -Constance Ring - -bakefter. Og dessuten -det er lett for dig å snakke -Men med en kone som Constance —» -« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk -henne vekk med det samme altså.» -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter -» -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie -for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor -huset hvor han bodde. -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da -han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at -Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med -sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte -straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes -å være en fengslende bok. -Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter -den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han -Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så -smale og hvite. -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. -Bare dette med Alette -gikk i orden. -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, -Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. -Men -slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull -det var jo henne han elsket —. -Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt -ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! -Tenk, om -det kom op! -Han brast i sved, og så bad han til Gud -at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru -det var jo henne han -tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde -skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den - - Constance Ring - -109 - -allvidende, som -det var han sikker på -også hadde -tilgitt ham. -Når han nu bare kunde komme sig til å -stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han -ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk -på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. -«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte -han, da han gikk gjennem dagligstuen. -«Nei,» sa hun uten å se op. -«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe -om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra -henne. -Constance ristet på hodet. -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt -over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» -Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde -gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, -men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han -da gå med uforrettet sak. -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. -Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst -nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, -nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk -heller ikke så meget i den senere tid, -det var jo aftener -da han av sig seiv forlangte te. -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden -komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og -hadde en slags rett til hennes kjærlighet -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun -seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort -henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare -vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun -kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al -vor søkte å vise ham litt kjærlighet -det så da virkelig -ut til det -. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale -med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet - - 110 - -Constance Ring - -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine -fordringer til lykken. -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, -og straks efter trådte Marie inn. -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde -sitte en stund, og tok derfor tøiet av. -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance -og gikk ut for å gi Alette beskjed. -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå -imellem dem. -Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av -småbordene som Constance hadde stillet der for øie -medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev -blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel -så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig -med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen -nem. -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun -aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord -hadde hun verdiget henne. -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et -sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i -Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var -dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet -det kunde Marie gjerne latt -være med, for hennes skyld i det minste. -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, -mens hun rørte om med teskjeen i koppen. -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con -stance likegyldig. -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden -ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for -folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» -«La henne vise sig -hvad er det du sitter og snakker -om?» Constance så forundret på Marie. -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - - Constance Ring - -111 - -«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt -høist fruktsommelig.» -Constance slo hendene sammen. -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» -«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» -«Men så se da på henne!» ropte Marie. -«Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op -dage det —» -«Nei, at den Alette! -Uff, det er da en vemmelig hi -storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine -miner. -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente -Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om -hun har naturligvis en kjæreste?» -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, -men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig -og som kommer for å ta avskjed. -Nei, pikene nu for tiden!» -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill -«det er så leit å si det til henne.» -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke -sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme -med spørsmål.» -Constance så motfallen frem for sig. -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden -jeg vet -en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en -dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. -«Ja, takk, det var jo godt, men —» -«Du betenker dig vel ikke. -Hør, Constance -av an -stendighetshensyn, om ikke for annet -tenk, når her er -fremmede, og herrer, -det er jo til å synke i jorden av -undseelse over —» -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier -mig -—» -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- - - 112 - -Constance Bing - -bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var -ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det -fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall -ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? -Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme -sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an -nen side hadde han godt av det også. -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte -hvad fruen ønsket. -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks -på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder -lig at hun ikke hadde sett det før. -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde -likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte -Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men -det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert -famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på -noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så -hun rett ned for sig. -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump -stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det -jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre -om det. -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli -slik som -De har stelt Dem,» vedblev Constance. -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i -neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som -Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun -visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - - Constance Ring - -113 - -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con -stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes -ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og -skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av -et elektrisk apparat. -«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av -brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig -ja, det gjorde jeg -det gjorde -jeg, -det var for Deres skyld, frue, -for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. -Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, -ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, -tenk på Deres kone -sa jeg.» Her glapp -stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, -nåde! -Å, -Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp -nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og -litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer -sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum -met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen -rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. -Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning -ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen -nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske -var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm -flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med -lidenhet. -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in -gen hjelp i å ligge her.» -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun -slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. -«Vet han -jeg mener Ring -om, -om, at De er i en -sådan forfatning?» spurte Constance. -«Ja,» hvisket Alette. -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» -8 - -Amalie Skram. I. - - 114 - -Constance Ring - -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker -nok?» -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om -igjen. -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - -XI. - -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge -aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for -sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun -hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik -kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta -Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen -dene. -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig -ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til -det var -hun på det rene med, -så var det jo best hun skyndte -sig til ham. -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon - - Constance Ring - -115 - -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller -tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; -det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, -hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, -men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra -henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet -gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. -Bare disse hammer -slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme -eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe -apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem -og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun -på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt -og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen -komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles -fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. -«Nei —» blev det svart i en uviss tone. -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en -smule mot. -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. -«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og -gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte -sig på en måte under pikens kommando. -«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame -mitt -navn er fru Ring.» -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, -hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» -derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som - - 116 - -Constance Ring - -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til -bake og sa: «Værsgo.» -— -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, -fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv -teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om -kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved -vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov -nen brente det med en sterk, durende lyd. -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. -Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig -avstand. -«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, -hvorfra han hadde reist sig. -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: -«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» -hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, -jeg er med glede til tjene -ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, -det er nødvendig å begrense sig. -En skal -jo også ha tid til sine prekener —» -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og -pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta -gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem -med?» -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun -holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min -mann.» -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. -«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det -for meget godt,» sa han nesten bedende. - - Constance Ring - -117 - -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. -«Vil De være så god å si mig, hvor -ledes jeg skal bære mig ad —» -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore -havende.» -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen -menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance -rolig. -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke -sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» -Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den -derved på gulvet. -«Husk at det står skrevet —» begynte han. -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt -hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å -storgråte. -«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» -vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker -på stolen hun satt i. -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller -hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad -Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen -føier alle ektefolk,» ropte Constance. -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er -ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje -ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over -brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har -lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - - 118 - -Constance Bing - -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente -like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av -de mest übotferdige.» -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses -sa til jødene.» -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. -«Atter et tegn på vantro. -Så lenge Herrens menig -het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss -ved. -Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De -kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør -hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som -lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese -Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom -gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste -sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å -spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem -men brast av sinnsbevegelse. -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han -med en apostolisk håndbevegelse. -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av -hodet. -«Hvad sier De! Arme, arme frue, -skulde det være -mulig, skulde det virkelig være mulig —» -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til -den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres -ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo -hun hendene for ansiktet og hulket sårt. -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let - - Constance Ring - -119 - -ter det sorgbetyngede sinn. -Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. -Akk ja, menneskenes syn -der er blitt såre store iblandt oss.» -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en -blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen -var blitt rolig. -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så -hennes utålmodige hoderysten. -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn -syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» -Pastorens tone lød med ett opirret, som -om han satt og forsvarte sig. -«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, -som er -hans —» avbrøt hun ham. -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne -med målløs forskrekkelse. -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han -sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte -ikke lide! -Og De er viss på,» vendte han sig til Con -stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» -«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. -«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og -beveget fingrene som om han toet sine hender. -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg -har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt -blikk. -«Nei, nei, frue -slik må De ikke tale, det røber en -sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste -grunn er ukristelig.» -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er -da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be -var ditt hjerte frem for alt det, der bevares -står det -skrevet.» - - 120 - -Constance Ring - -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og -ventet på at han skulde tale. -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en -stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, -«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige -beste.» -Hun flyttet sig urolig på stolen. -«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som -kan skaffe fred i våre sjeler —» -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne -opmerksomt. -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen -er barmhjertig.» -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes -holdning blev plutselig utfordrende. -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, -De bør ikke -bryte Deres ekteskap —» -«Det er ikke mig som bryter, -det har han besørget!» -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil -nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke -den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. -Tro mig, det er salig å tilgi» -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, -dirrende av harme. -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi -kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil -og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. -«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» -«De forferder mig, frue -De spotter Gud i Deres syn -dige tale.» Det lød strengt. - - Constance Ring - -121 - -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte -hun og reiste sig. -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent -på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt -Dem kan bare Gud hjelpe. -Jeg har gjort det -som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, -når De ikke vil la Dem lede av skrif -tens ord, så har jeg ikke mer å si.» -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be -grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var -far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen -mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten -fiendtlig blikk. -«Her er forholdet forskjellig. -Når en kvinne faller -på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så -dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet -må ansees for besmittende.» -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke -lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance -trossig. -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han -ventet hun vilde gå. -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun -og tok sin muffe. -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til -å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så -ja, jeg skal med fornøielse ekspedere -den videre for Dem.» -Hun takket og sa farvel. -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og -ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa -presten med bekymret mine. -«God natt, frue!» -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - - 122 - -Constance Bing - -XII. -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk -stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn -bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel -bodde. -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, -svarte piken som lukket op. -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag -ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun -kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt -hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, -med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. -Huttitu, hvor hun -ristet ved disse minner. -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe -borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den -store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise -stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt -tes med det dempede, røde lampeskinn. -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, -hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår -var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med -pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, -rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for -verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke -stokk. -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så -sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en -kopp,» spurte hun. - - Constance Ring - -123 - -«Nei takk, tante, slett ikke det, -jeg vil tale med dig.» -Fru Wleugel så stussende på henne, -det var noe i -stemmen som foruroliget henne. -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte -Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt -overtøi, og endte med å si: -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er -ordnet.» -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn -vikene. -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og -så alvorlig på henne. -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden -skapelig hulken. -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet -tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så -slett tror jeg ikke om dem.» -«Stakkars kjære Constance min -Gud skal vite, jeg -føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at -å Gud, -å Gud -det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig -» -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med -hånden over øinene. -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef -ter, «ja, for slik gikk det mig også.» -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet -på kne foran henne. -Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys -set henne på håret. -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at -vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så -vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, - - 124 - -Constance Bing - -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, -så er deres vaner blitt dem for sterke. -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du -ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne -få mig gift?» -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil -du forstå allting bedre, -en får gjøre det som er rett! -Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk -kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim -mer, -ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. -Av -to onder får en velge det minste —» -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg -hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og -reiste sig. -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan -ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. -«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din -ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste -hindring for å nå lykken i livet.» -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det -fører så ikke til noe,» sa Constance. -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig -omkring. -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. -Og Ring, hvad sier Ring?» -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, -og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, -før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden -som til advarsel. -«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, -jeg kan ikke tåle det!» -«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste -du må da -høre hvad Ring —» - - Constance Ring - -125 - -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier -jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg -gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet -med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. -«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. -En skal gjøre -det som er rett —» -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky -— avsky og forakt. -Jeg tåler ikke åse ham, -jeg blir -gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, -«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det -bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan -dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! -Var din mor her, hun vilde -tigge og trygle dig om å vende tilbake -du kunde ikke -volde dine foreldre en større sorg, Constance, -du kan -tro, det er sant hvad jeg sier.» -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet -i hendene og våndet sig høit. -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild -pike. -Jeg skal følge dig. -Vi tar en vogn, så skal jeg -tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. -Du skal -få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges -snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så -reiser du til Molde -det skal være, som om Ring ikke -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con -stance —» -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var -smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. -Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener -gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa -med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - - 126 - -Constance Ring - -tante, så går jeg like bort og dreper mig -nu kan du -gjøre hvad du vil.» -Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at -her nyttet det ikke å overtale. -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con -stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare -streber efter å gjøre det rette, jeg. -Når du er så despe -rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, -ja, i Guds navn.» -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som -hvilte på stolryggen. -Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev -med blyant de ord til Ring: -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun -er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» -Så sendte hun piken avsted med brevet. -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med -blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. -«Se så, -her en skammel til føttene, -ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så -nu sitter -du godt.» -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun -nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du -skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om -det, Constance?» -Hun nikket. -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet -den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, -geskjeftige skritt. - - Constance Ring - -127 - -XIII. -Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese -grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem -hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. -Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. -Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig -skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai -. Hver gang eiermannen til det -navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun -stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, -som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten -Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. -Til sist stilnet gråten av, det kjentes, -som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt -og holdent tørket ut. -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et -rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk -et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe -og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til -å glatte på sengeteppet. -Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om -hun visste hvor fruen var gått hen. -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte -at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil -let sig op i døren til pikeværelset. -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den -ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret -var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam - - 128 - -Constance Ring - -menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig -hikke. -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; -noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og -søkte å slå an en spøkende tone. -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, -som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde -lig, da hun sa: -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» -«Men dette går pinedød ikke. -Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. -Svært, så det viser sig -på dig alt.» -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette -uten å røre sig. -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. -«Ja.» -«Hvad tid?» -«Nu for en stund siden.» -Ring blev blek om nesen. -«Har det vært noen?» -«Ja, fru Hansen var her.» -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot -dig vel ikke merke?» -«Merke? -De sier jo seiv at det er synlig nok.» -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» -Hans holdning var så truende at Alette under andre -omstendigheter vilde vært redd. -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var -kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot -henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - - Constance Ring - -129 - -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken -men du skal få vite, hvad det betyr å -bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an -siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for -et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun -sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. -Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det -andre.» -Hans raseri var plutselig som blåst bort. -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han -med helt forandret stemme og gikk fra henne. -Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, -som tok kraften fra ham. -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for -over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev -grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. -Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf -feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han -tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con -stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. -Det vilde bli fanden til -sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, -det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne -gang. -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, -han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. -Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, -9 - -Amalie Skram. I. - - 130 - -Constance Ring - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte -setninger: «Ja, ja, -du store tid, -nok utav det -Constance har nu seiv skyld -Constance, -å, den el -skede, deilige Constance!» -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. -Hadde hun bare villet — å, å, -for et liv! Men -heretter skulde han være henne tro, -og han skulde -ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for -milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev -rørt, og noen sten var hun ikke -nei, noen sten var hun -ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. -Han -gråt igjen -det lettet. -Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun -kunde være -klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? -Nei, var det likt, -han slo ut med begge -hender. — -Hun skulde nu vel aldri -nei, nei -nei -han stampet i gulvet • hun skulde -han skalv fra -isse til fot. -Han vilde be -å, så inderlig —, han fol -det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. -Han lå ennu på kne, da det ringte. -Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over -terskelen. -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe -hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i -dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor -lig hun fant saken. -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk -og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve - - Constance Ring - -131 - -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke -fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det -andre. -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, -jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og -søkte å samle sig. -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg -tror, jeg mister min forstand.» -Han vendte sig mot veggen og gråt. -«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å -se en mann således -De må ikke gråte, Ring.» -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det -samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta -sorgen fra Constance,» sa han snøftende. -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter -er det for sent,» sukket fru Wleiigel. -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus -set nesen, «men så får en også lide for det.» -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det -verste, Ring.» -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var -altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale -med Constance?» spurte han. -«Bare det ikke angriper henne for meget -hun er så -ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» -«Og hun sier hun vil skilles?» -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det -ikke, Ring.» -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal -gå straks, hvis jeg merker det er henne imot -Bare -et eneste minutt,» bad han. -«Jeg skal spørre henne.» -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - - 132 - -Constance Bing - -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, -jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun -henne?» -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og -gikk varsomt over terskelen. -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til -tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, -hadde hun bare ristet på hodet. -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å -løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt -og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak -ken. -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— -Men hvad kunde det være -for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: -«Constance —» -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — -Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse -brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding -på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned -på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, -rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun -op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk -så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem -den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot -noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende -lig fikk tendt lys. -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - - Constance Ring - -133 - -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. -Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, -falt de tungt tilbake igjen. -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» -sa tanten. -Ring avsted. -I forening med piken, som imidlertid var kommet til -stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau -de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken -og fikk knappet op kjolen og korsettet. -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn -fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og -snart var hun kommet ganske til live igjen. -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; -med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst -og gjorde en avvergende håndbevegelse. -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. -Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt -sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. -Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme -tidlig igjen neste morgen. -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con -stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag -var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne -lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen -lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i -angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks -rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at -det ikke var tale om at hun skulde hjem. -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet -med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte -han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod -han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, - - 134 - -Constance Bing - -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så -slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, -hun skal -så sant -hjelpe mig Gud, amen.» -XIV. -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. -I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun -et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og -kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte -dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all -sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så -bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen -måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. -Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for -skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for -å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til -bake med den innvending at hun var for svak til å tenke -på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. -Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av -Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av -tanten var blitt underrettet om det som var foregått. -På det første brev svarte Constance tilbake at hun -heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings -hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om -den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder -lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den -sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - - Constance Ring - -135 - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste -bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren -henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke -hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn -rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min -net henne om så mange småting fra hennes tidligste -barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde -krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt -hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde -vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor -måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til -alle, alle tider. -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til -bokstavene viskedes ut av hennes tårer. -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. -De første ganger gikk Constance ut av stuen når han -kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la -det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still -ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance -kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han -henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags -selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som -hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist -spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var -døv. - - 136 - -Constance Ring - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen -på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og -hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i -verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så -dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de -ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før -støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var -noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin -hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke -et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis -hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men -det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad -ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en -av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine -ikke kunde måle. -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød -vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men -som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl -på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til -farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, -han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn -hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: -«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand -at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er -aleneste en ærlig tviler.» -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at -Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt -tilbake til sitt konservatorium. -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» -tilføiet hun. -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - - Constance Ring - -137 - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig -uhyre melan -kolsk.» -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de -vanskelige?» -«Nei, du kan godt spille dem. -«Når ditt øie på mig -lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. -Nu arbeider han -nok på noe større.» -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små -moro de hadde hatt sammen. -Det gikk op for henne -at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut -trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod -med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be -vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig -skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, -og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, -og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. -Hun vaktes ved lyden av et navn. -«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i -pannen; hun satt og broderte. -«Ja, hvad synes du! -Noe så latterlig —» sa Marie. -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av -det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans -skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid -synke. -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han -har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær -lighet. -Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring -at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der -over er Ring blitt rasende -du er flyktet til tante Wleii - - 138 - -Constance Ring - -gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. -Du hører, -de er ikke i forlegenhet med å finne på.» -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av -vrede. -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede -penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han -selger sine bankobligasjoner —» -«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» -svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette -vrøvl -han, som vet beskjed.» -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» -spurte Constance. -«Ja -du vet vel det skal mindre til enn som så. -Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — -Fru Marie så bekymret ut. -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel -humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles -det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du -tro.» -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con -stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det -. -Men det blir så fælt for dig. -Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort -det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og -pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, -kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt -det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes -jeg.» -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med -medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» -sa Marie. - - Constance Ring - -139 - -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun -støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. -Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde -si mer. -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. -«Forresten, tante -han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. -«Hvem -uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan -historie.» -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. -Jeg traff -ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance -med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det -var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» -Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord -ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og -hulket. -«Å nei, Constance. Constance min -hvad er det nu, -barnet mitt?» -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be -vege lebene. -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! -Aldri får jeg -fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, -hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise -stuen for å fore kanarifuglen. -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var -kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et -par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det -på gulvet og trampet på det. -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde -lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som -våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og - - 140 - -Constance Ring - -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli -tanken ut. -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• -de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd --—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som -han, når de alle holdt med ham — — -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte -man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? -XV. - -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance -skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til -å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. -De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde -de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten -begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la -sig si. -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde -hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite -sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst -for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, -akk ja, en får gjøre det som er rett.» — -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags -pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote -som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å -løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. - - Constance Ring - -141 - -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun -og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» -«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et -utålmodig barn. -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa -tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner -lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde -løs hast. -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» -«Barnet,» gjentok hun. -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til -tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» -Constance rørte sig ikke. -«Det var jo det beste for det stakkars kre, -ja, for -alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør -all ting vel til slutt.» -Constance foldet armene over brystet og stirret frem -for sig. -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om -i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop -pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk -med en som vilde gifte sig med henne. -De har nok vært -forlovet —, han var svært ute av det med det samme, -tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan -hun reise sig igjen, -det var moren, som fortalte det, -hun er gangkone her, husker du -og det var nu virkelig -pent og kristelig av ham. -Og nu Constance,» tilføiet -hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved -henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander -ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - - 142 - -Constance Ring - -drøm.» -Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og -flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. -«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og -det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som -ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det -nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø -mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter -sitt igjennem. -Jeg har aldri fortalt dig hvordan det -var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel -stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde -få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det -gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, -hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var -skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • -bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være -som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, -det blev bare verre. -Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da -det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det -ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, -og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar -mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes -jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det -forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg -riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, -for da var lille Conny også -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss -alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og -sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre -og viser oss at det er så mange som har det meget verre, -og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - - Constance Ring - -143 - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til -det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med -møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte -Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er -Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med -inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på -sitt værelse. -Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til -bake til Ring. -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan -ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte -med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke -var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de -kunde få henne til. -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance -gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket -i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det -samme de stod ferdige til å kjøre bort. -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. -Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. -— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet -svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette -hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege -til å skrive noen ord tilbake. -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn -flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten -med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - - 144 - -Constance Ring - -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs -at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i -øinene. -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev -moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid -var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen -for snikende nervefeber. -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» -skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, -blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, -hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn -til ham.» -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge -tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. -Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun -nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? -De var jo alle av den mening, -så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. -Og i grunnen, -det blev jo bare spørsmål om en tom -form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo -ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud -livet var visst ikke verdt all -den kvalm, -og hun var dessuten så trett, så trett. — -Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, -og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon -danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende -tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede -betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde -ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - - Constance Ring - -145 - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. -Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval -han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven -het og kalte henne sin frelsende engel. -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun -hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt -i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull -reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm -met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp -selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer -hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. -XVI. -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som -en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde -av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å -være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, -for -at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte -bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til -god natt. -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand -hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun -nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye -tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede -over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer -i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, -forlate sitt gode hjem og bryte med et vel10 - -Amalie Skram. I. - - 146 - -Constance Ring - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! -En snak -ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. -Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den -blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av -hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle -dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han -med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, -det var så uhyggelig -for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd -o. s. v. -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig -slått bort. -Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. -Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans -ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han -ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par -dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg -over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger -i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med -forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev -flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å -lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord -om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse -hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, -stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con -stances indignasjon fortok sig efterhånden under den -sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med -den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns -plagsomme overheng. -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - - Constance Bing - -147 - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun -ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han -bare med møie fant inn på sitt værelse. -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han -ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte -legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget -over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at -han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, -«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, -må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte -sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til -å, Constance, du har synd -for det —» -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. -- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance -tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner -likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og -strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i -de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for -ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant -stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres -elendighet. -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk -veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket -og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å -tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var -verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret -opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - - 148 - -Constance Ring - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett -værelse og felles kjøkken for flere familier. -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør -fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke -hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det -ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme -tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde -satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De -spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne -vedkommende familie. -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk -pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til -venstre. -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte -kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod -på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op -og trådte over terskelen, fulgt av Constance. -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på -den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, -fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange -rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av -denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam -mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått -stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet -jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man -spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under -vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store -øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - - Constance Ring - -149 - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget -smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. -Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung -sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike -rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær -for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet -lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de -kalkete vegger. -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa -Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det -her han bor?» -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til -sengebenken. -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. -«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til -sengestedet. -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket -Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie -som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til -stede?» -«Nei,» blev det svart. -«Er hun på arbeid?» -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra -spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. -«Ja,» var svaret. -«Har du ikke en til?» -«Nei,» hvisket hun. -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru -Marie på papiret. - - 150 - -Constance Ring - -«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. -«Ute og ber.» -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru -Marie med forskremte øine. -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, -kom la oss gå.» -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte -sig mot døren. -«Nei,» hvisket barnet. -«Kan kan ingenting få?» -«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con -stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på -en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. -Hun forstår naturligvis -ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. -«Ja-a —» svarte barnet. -« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru -Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op -på gaten. -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av -nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut -igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som -om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på -dør. -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. -«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun -ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned -latende. - - Constance Ring - -151 - -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på -hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De -er forarget. -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro -å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så -vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi -får så finne vi som losserer i stuen over dom.» -«Drikker mannen?» spurte Marie. -«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe -holden. -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere -andre.» -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei -sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og -turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et -sukk. «Hvad lever de av?» -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom -en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. -«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk -lever a!» -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con -stance. -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, -— e vet inte, e.» -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det -samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a -op korsom er.» -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror -De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med -lidende tone. -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; -hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av -den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de - - 152 - -Constance Ring - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel -drende livlig: -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, -nu låg -hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la -ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, -dem kan høre snorkinga -helt her ut, -og et slikt svin som han e -no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» -hun måtte stanse for å trekke været. -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» -sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru -hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med -søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. -Ja, de forstås,» føiet hun -til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir -hu jo fakka og satt fast for kjueri.» -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, -ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to -damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben -diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige -trengende.» -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte -Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk -av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av -tusen.» -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til -dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur -ligvis.» - - Constance Ring - -153 - -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» -«Hvad kommer det mig ved? -Når de nu sitter og -sulter. -Jeg synes det er rimelig at de gjør både det -ene og det annet.» -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; -man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for -de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på -denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke -nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! -Det er en for -brytelse! -Opdra dem til å leve av almisser, det demo -raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som -kveget og vente på mer.» -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte -Marie. -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som -gjøres er galt, oprørende forkjært.» -Marie vendte plutselig hodet og så på henne -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på -stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er -du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene -formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter -var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie -og gikk op. -— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, -og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og -sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. -«Har hun vært her før?» spurte Constance. -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne -komme.» - - 154 - -Constance Ring - -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i -spisestuen.» -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren -et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim -mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en -brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det -chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde -vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann -folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole -skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. -Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender -holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst -fremstående mave. -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for -midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå -hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde -et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte -underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som -om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på -kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun -var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun -efter et øieblikks betenkning. -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast -løs skiften. -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen -om vi får av fattigpleien?» -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må -jo trenge gresselig til det.» -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor -sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. -«Er han vanfør, Deres mann?» - - Constance Ring - -155 - -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen -de ble, mens han for til sjøs -han falt -ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet -som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med -dette. -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, -kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk -og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe -rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss -andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og -hendene var uavlatelig i bevegelse. -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange -barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» -spurte Constance i en misbilligende tone. -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» -Svaret irriterte Constance. -«Men nu de uekte barn da -tror De også at det er -Gud som sender dem?» spurte hun. -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket -konen fromt. -«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp -å få flere barn?» spurte så Constance. -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve -sammen. -Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes -kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette -kvinnemenneskes munn. -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, -«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg -hørt.» -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med -et sukk. - - 156 - -Constance Ring - -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det -samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het -Fredrikke, er det Deres barn, det?» -«Nei, -det hadde han da vi giftet oss.» -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. -Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte -til konen. -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente -hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig -frem.» -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk -ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre -sammen på sitt kne. -Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent -uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun -hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende -øine. -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte -en femkroneseddel ut imot henne. -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet -på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes -blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet -hodet, rant tårene ned over hennes kinner. -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. -«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn -musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så -ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. - - Constance Ring - -157 - -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av -fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen -og gikk. -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde -hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det -stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod -uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med -vemmelse. -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut -skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som -så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, -som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis -handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine -. Hadde da -suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men -neskelig følelse! -Intet begrep om ansvar, -ikke engang like overfor -disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å -sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer -og pine -! -Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte -barna, en fikk finne sig i hans vilje, -det var alt det -svar de hadde. -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men -neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den -føde de fylte sig med i øieblikket —? -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å -hjelpe dem, -det var jo å kaste i et bunnløst svelg, -for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i -pølen. -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, - - 158 - -Constance Ring - -det var jo ingenting å gjøre, -bare å ta på sig en lidelse, -som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. -Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den -stå for å utdele dem til de riktige trengende. -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det -lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig -til å lese. -XVII. -En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii -gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men -lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over -stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter -lampene. -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes -fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt -brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. -Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen -og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din -mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi -det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri -nedlegge.» -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance -med et sukk. -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, -ja, det vilde hun, Constance.» -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de -vilde.» -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange -for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - - Constance Ring - -159 - -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem -men var underlig skjærende. -«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig -inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de -tendte lamper. -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, -da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, -og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, -han går hen og blir drikk -feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum -og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten -nærmere.» -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass -for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; -noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance -i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å -passe sig.» -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con -stance.» -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. -«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn -trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han -ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil -si å være gift med en drukkenbolt -du må ta skrittet -helt ut og tilgi ham ganske og aldeles -En skal -gjøre det som er rett, Constance.» -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. -Det kom skarpt som hugget av en kniv. -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for -fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett -å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved -syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det -er jo svært tidlig på kvelden. -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- - - 160 - -Constance Ring - -trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når -hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor -dan det var gått. -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance -kort. -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. -• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være -mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten -overtalende. -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» -svarte tanten med en krenket mine. -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, -det er stymperaktig annet,» ropte Constance. -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, -alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det -rette.» -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine -kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og -tilbake. -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på -hennes skulder. -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa -hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» -det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene -bort, mens hun talte. -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre -hvad som er det beste, Constance —» -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig -det dere får -mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang -plutselig op. -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde -legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til -å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - - Constance Ring - -161 - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. -Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! -For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke -lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. -Slik er det nu engang -sier dere, mennene er så -svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, -stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for -melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, -trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede -hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later -dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli -gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet -av Gud? -Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem -mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for -akter det. -Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, -til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. -— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun -dene!» -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances -ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for -stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for -ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op -spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, -begynte hun i sin befippelse å gråte. -Constance blev med ett rolig. -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var -ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er -hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» -Fru Wleiigel blev ved å gråte. -«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen11 - -Amalie Skram. I. - - 162 - -Constance Ring - -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig -så, så, hold nu op.» -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og -gjemte sitt lommetørklæ. -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent -skremte livet av mig. -- Jeg vet jeg har alltid villet -gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. -«Ja, ja, tante, -det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle -det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten -og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. -Hun gikk et par skritt og stanset. -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små -betenksomme rykk. -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» -det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste -både for dig og ham.» -Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne -efter munnen og tidde derfor stille. -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått -et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb -nes gode engel. -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun -inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve -på det.» -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. -Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk -hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at -hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, -skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al -deles unyttig forskrekkelse. -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og -vendte ansiktet bort. - - Constance Ring - -163 - -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. -Du vil gå om dagene -og være så glad, -og når du skal tenke dig om, hvad -det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» -Constance drog et sukk, men svarte ikke. -Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over -veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av -at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. -Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. -Så fikk det da bære avsted! -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. -Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! -Men det -gikk vel over når hun blev vant til det. -Hun hadde jo aldri elsket ham! -Men strebt efter -å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken -om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne -fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans -eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; -og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! -Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen -syn velger å leve av skjøgeri. • -«Ja, ja, ja! således -er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over -sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo -så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn -for de andre —» -Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid -over det da han trådte inn. -Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved -siden av henne. -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. -«Alltid i virksomhet -du er så søt å se på når du -sitter ved ditt arbeid.» -Hun svarte ikke. - - 164 - -Constance Bing - -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var -beskjeden, men så interessert. -«Strømper.» -«Til fattigbarna?» -«Ja.» -Det blev en pause. -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» -spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans -stemme var fryktsom og usikker. -«Nei,» sa hun kort. -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» -«Nei,» var svaret. -«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket -sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses -dag, Constance,» føiet han saktere til. -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, -forresten,» sa hun tørt. -Ring sukket dypt. -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. -Men jeg, -ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups -dag da.» -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker -det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal -gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne -med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn -du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, -han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - - Constance Ring - -165 - -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han -igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide -sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke -tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. -Husker du det?» -«Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks -Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen -slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og -uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu -tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse -lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din -munn,» sa hun med opblussende vrede. -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne -ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde -jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne -dig tilbake. -Hvis det også skal regnes mig til en for -brytelse -så —» han holdt inne. -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til -sist skulde gi mig, -derfor begynte du så godt som - - 166 - -Constance Ring - -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. -Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig -—. Å, Con -stance, -du må la dette ha en ende, -du må bli min -igjen, du må, du må!» -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» -Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham -med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot -dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. -—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer -og så frem for sig. -Han for op med et sprang. -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con -stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette -er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok -sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» -Noe som lignet latter avbrøt ham. -«Jeg tilgir dig ikke, -aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig -—. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du -i selvforakt! -Det -er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen -dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe -fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, -«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk -frem og tilbake i det heftigste oprør. -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, -et forhold som det du tenkte dig, - - Constance Ring - -167 - -er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, -det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre -dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. -«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be -tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La -oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen -til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! -Nei, -jeg skal si dig noe -det vilde være mig presis det samme -om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde -tvinges til, forstår du, presis det samme.» -Ring for uvilkårlig sammen. -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. -«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, -dette er en stemning som går over. -Å, Constance, -jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, -hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance -med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste -ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» -sa han motfallent. -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate -sig på dette. -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du -ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var -du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte -Constance. -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, -for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det -skittet mer. -Jeg befinner mig også langt bedre uten, -og nu, når jeg får dig tilbake, -det skal være mig en -lett sak. -Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti -mulere mig. —» - - 168 - -Constance Ring - -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. -Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være -alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom -henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen -med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i -aften. -Hun var forresten ganske fattet, så underlig -stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til -sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, -endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av -glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende -sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse -og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i -disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu -var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv -Et nytt liv -Gud være lovet og -priset! -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til -å bevege sig omkring uavlatelig. -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe -som minnet ham. -Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, -aha —- det skulde gjøre godt! -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som -er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og -vendte brått om. -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I -aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, -han var atter på vei, men -vendte om. -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen - - Constance Ring - -169 - -ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han -var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin -for ham. -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den -måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. -Jo, han vilde, -det skulde være det siste; — det var -likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, -det var jo formelig en høitidelig anledning. -Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med -glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn -i dagligstuen. -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas -set forsiktig på buffeten. -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn -fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over -ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet -han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun -hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom -inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok -det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken -og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og -blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag -ligstuen og såtte sig til å strikke. -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og -kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. -XVIII. -Så hadde de da begynt på nytt igjen. -Alt var kom -met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som -et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist -har vunnet bukt med den. - - 170 - -Constance Ring - -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances -hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham -vekselvis. -Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun -til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte -kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær -lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! -Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for -urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot -henne, som hun dengang var. -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. -Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim -mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få -en engel til å tape tålmodigheten. -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con -stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, -og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig -het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med -hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en -nok sagt -- at han var som han vilde være, eller annet lignende. -I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun -tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. -Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var -skjedd. -- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut -jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og -blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser -var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så -ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende -vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og -fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger -og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - - Constance Ring - -171 - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til -værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie -lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en -mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full -av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes -nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist -hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige -lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår -var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for -ham å forstå sig på slikt. -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op -trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som -gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt -kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam -met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si -hverandre, i høflig fredsommelighet -det var blitt -henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele -tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt -hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres -saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine -herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig -også undertiden på små pikante eventyr med en eller -annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid -blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å -realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et -fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig -hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte -dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han -venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - - 172 - -Constance Ring - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast -fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen -nesker. -Constance på sin side syslet med alt det som er op -funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å -gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte -på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer -og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på -baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn -skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet -enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan -dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne -en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for -dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det -brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved -at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som -hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som -hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun -kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp -henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå -på lur efter henne. -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape -lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i -sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel -del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og -meget kokett dame. -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. -Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen -med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i -hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte -ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre -læger. -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, -men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - - Constance Ring - -173 - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe -fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, -og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang -da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen -tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker -ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance -blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av -en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi -sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold -somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på -Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, -grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk -om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, -og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck -svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i -andre hender. - -XIX. -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for -sin menneskeverdighet falle. -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. -Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse -jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres -verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles -forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av -svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, -blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske -konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - - 174 - -Constance Ring - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde -han begynt å føre prosess. -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger -hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var -kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde -uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs -verste plage. — -Det var den siste oktober. Rings hadde bodd -på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager -hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig -tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be -stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men -så kom det et par smukke dager med varmt solskinn -og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der -etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte -et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi -måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett -kom han kjørende i en drosje, som han lot vente -nedenfor. -«Jeg skal jo med kutteren -og der har du tatt min -jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke -strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig -en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, -den med rammene, De vet» -sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» -Piken tok vadsekken og gikk. -«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! -Så var det cigarer,» mumlet -han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side - - Constance Ring - -175 - -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn -hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme -fyrstikker!» -Constance rakte ham noen esker. -«Død og pine -min nye snadde!» han for med hen -dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. -«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan -skje. Trenger du penger?» -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg -får noen.» -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. -Ja, -penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem -og la noen sedler på bordet. -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han -hadde nettop satt den på hodet. -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og -søkte omkring på alle knaggene. -«For pokker, -jeg finner ikke min lue!» ropte han. -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, -som var gått efter. -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en -liten rundpullet hatt på sig. -«Se så -hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? -Det lå på hyllen idag.» -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte -ham. -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa -han, idet han trakk munnstykket til sig. -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - - 176 - -Constance Ring - -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut -» -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem -også til ham. -«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga -ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks -derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da -vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig -tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å -ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, -når han skulde avsted på disse reiser. -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn -domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, -som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania -på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra -byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og -ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna -kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde -hun være der imorgen ved middagstider. -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var -mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer -kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men -det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og -kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig -lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken -var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun -en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken -i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. -Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun -skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - - Constance Ring - -177 - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne -et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så -hyggelig sammen. -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og -betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er -i grunnen smukkere.» -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp -hen til fru Sunde. -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent -mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg -dø på.» -«Hvor kan du tenke! -Snakk, du er slett ikke så -forandret.» -«Å, jeg vet så godt om det. -Hvis jeg bare ikke så -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men -du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har -Er du lei for det?» -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» -«Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel -være noe ganske aparte, det?» -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det -trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et -langt sukk. -«Har dere lite å leve av, Rikke?» -«Ja da, -slikt et fille prestekall skal en ikke bli -fet av.» -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» -«Ikke mer, du?» -«Nei da, -det er enda høit regnet. Så lenge det bare -12 - -Amalie Skram. I. - - 178 - -Constance Ring - -var oss to, gikk det an, -men siden har det riktignok -knepet.» -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. -«Ni måneder.» -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte -sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, -det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be -kymret ut. -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig -stuen. -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. -Du er -vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled -rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. -«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om -hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» -Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da -visst dem som er lykkelige.» -«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en -innbilning.» -«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn -vendig, mener jeg.» -«Det er jeg visst. -Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for -nøid med livet.» -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og -søte barn.» -«Ja, ja, ja -la nu det være godt -men jeg mener -hvordan du synes at livet er.» -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel -tenkt at det var således?» -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - - Constance Ring - -179 - -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for -sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det -går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten -å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con -stance.» -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. -Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at -de måtte dø.» -«Nei, fy da!» -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det -vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance -tok sig sammen som om hun frøs. -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» -sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» -«Gjorde dere det?» -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv -«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun -nølende. -«For mig? hvorledes det?» -«Jo, for -ja, du må ikke bli sint, -men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be -kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke -slik. -Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - - 180 - -Constance Ring - -«Fy, som du snakker, -det er da ikke ditt alvor?» -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift -kone som lever med en elsker.» -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, -det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder -trekk. -«Lever av å leve med sin mann, -det er jo en kones -plikt, vet jeg.» -«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var -trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet -et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet -er i grunnen en stygg institusjon.» -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut -i verden hvis ekteskapet ikke var.» -«Ja, det vet jeg ikke noe om, -og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake -i sofaen. -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» -«Neimen gjør jeg ei, -men jeg svermer heller ikke -for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg -svermer ikke for noen ting, jeg.» -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. -Det vil bli utukten satt i system, sier -Sunde.» -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer -han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig -system, og lenge har vært det.» -Fru Sunde tidde betuttet. -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler -om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet -det er nu -også et emne!» -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg -mene,» sa fru Sunde for å si noe. - - Constance Ring - -181 - -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte -Constance i en helt forandret tone. -«Hvor faller du på det?» spurte hun -«Å, fordi det falt mig inn. -Du kan jo la være å -svare, hvis du ikke har lyst.» -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver -andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden -jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» -«Var han vanskelig å komme til rette med?» -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, -får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» -«Er dere aldri uvenner?» -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen -når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke -oplagt til å trette.» -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for -skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, -og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med -til stasjonen. -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con -stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse -ham fra mig.» -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» -svarte Constance. «Det var riktig godt at han var -vekk.» -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full -av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk -det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i -øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store -vanndråper begynte å falle. -«Og din mann som er ute og seiler!» - - 182 - -Constance Ring - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii -å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance -stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke -kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, -og nu var det også begynt å øsregne. -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte -å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde -gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og -trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet -til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i -huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke -ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist -stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i -bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, -ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene -og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet -efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. -De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt -imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet -de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med -å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top -pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. -Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie -sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - - Constance Ring - -183 - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store -klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter -lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags -fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor -det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en -usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se -på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev -i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et -sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op -over når de vokste. Og det var som presset de sig frem -fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt -som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til -sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske -hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden -for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen -i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem -trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet -hvert eneste blomsterbed. -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. -Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard -klump i den venstre side. Det klemte om den så hun -hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det -ikke. -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs -og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski -nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra -dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der -så lenge! -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler -ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. -Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en - - 184 - -Constance Ring - -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme -tørklæet for øinene. -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan -det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek -ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. -Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik -ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, -lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde -sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne -skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn -streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin -duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte -inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket -med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene -stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. -Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte -kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — -Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet -i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men -kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham -som bragte budskapet til kontoret. - -XX. - -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme -sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig -konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde -ingen se av sine venner og bekjente. -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt -hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. -Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - - Constance Ring - -185 - -skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra -ham for stedse. -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full -besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. -Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde -ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde -satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. -Men hvorledes hadde hun tedd sig! -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke -kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som -hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som -til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et -riktig dårlig menneske. -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et -lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn -lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham -om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært -urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt -stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han -lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til -å si ham at hun erkjente sin urett. -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde -hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun -ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset -den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som -tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så -ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og -hun ikke for noen pris vilde opgi den. -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt -sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - - 186 - -Constance Ring - -nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som -det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil -stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med -livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes -store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet -og mente det var skam å gi således efter for en fiks -idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske -skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren -sinnssykdom. -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa -til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger -med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke -blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun -ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for -søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham -med en avvisende hilsen. -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con -stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste -hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, -kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han -hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt -sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn -i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som -blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro -digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, -at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde -fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - - Constance Ring - -187 - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store -feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande -veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre -øine. -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han -var brutt inn over hennes enemerker, var det som han -skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort -fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så -det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite -beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den -dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con -stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet -sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet -var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede -smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det -lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, -lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand -på alle områder. -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel -dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham -fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige -vesen gjorde at man fikk tillit til ham. -Blandt hans venner var det en almindelig mening at -han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med -respekt om det. -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn -traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter -norske forhold meget betydelig formue. -— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con -stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende -forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. - - 188 - -Constance Ring - -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv -skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med -å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom -henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med -disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært -så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel -lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, -men led derunder. -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con -stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og -hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på -aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, -tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og -til spurte henne om portrettene. De andre var inne for -å se ungdommen danse. -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte -hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var -sterkt optatt av dåmen med portrettene. -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig -i noen avstand fra henne. -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» -«Nei.» -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance -besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet -stemmen. -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, -«man skulde tro De ikke var i byen.» -«Jeg holder mig også mest hjemme.» -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, -ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for -holder sig virkelig således.» -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre - - Constance Ring - -189 - -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god -å få fatt i.» -Hun så hurtig hen på ham. -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. -«Jeg har noe på hjertet, -men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var -kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til -Constance, hilste til Lorck og gikk. -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i -veien for henne. -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen -snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer -gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har -å si kan ikke fornærme eller harme Dem. -Det er bare -dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og -drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg -gjorde Dem fortred. -Tror De mig?» -Det var noe ved ham som imponerte henne. -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, -la oss ikke -rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, -men De vet ikke -hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og -stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. -Å, -jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. -Husker De «Kongen» -hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? -Noe lignende er foregått med mig. -Tror De mig ikke?» -«Jo,» sa hun rolig. -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den -mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De -har ingen rett til det, -ikke den ringeste rett har De.» -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt -på det.» — -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk -en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig - - 190 - -Constance Ring - -nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes -lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. -«Jeg har intet imot Dem, -vær viss på det,» sa hun -mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i -øinene. -Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» -livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på -gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de -første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk -lov til å besøke henne. -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før -hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti -mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å -være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske -skuespillere og om en konsert som noen polske kunst -nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske -sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han -vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot -også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte -vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham -ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en -følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor -snart han kunde komme igjen. -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok -imot ham med et par høflige ord, men det var ham -umulig av hennes miner å lese om synet av ham var -henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne -litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. -Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der -foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte -hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne -på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger - - Constance Ring - -191 - -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte -talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri -kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, -sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor -denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra -henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod -henne fjernere enn noensinne. — -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor -pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, -det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god -het for ham. -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun -vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der -opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. -Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet -med sine egne tanker, -det likte hun ikke. — Hvorfor -kunde de ikke la henne i fred. -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren -«Er De der, Johanne?» -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i -pikekammerdøren. -«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn -idag?» -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem -det nu ikke.» -«Nei, -jeg skal nok huske det,» sa Johanne. -—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde -Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det -en dag et brev til henne av følgende innhold: -Fru Constance Ring! -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; -så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å -støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg - - 192 - -Constance Ring - -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at -jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange -tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker -Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. -Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha -noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det -var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? -Deres meget hengivne -Niels Lorck. -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da -hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun -ikke før hadde forstått hvad han mente. -Hun svarte øieblikkelig tilbake -Kjære dr. Lorck! -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er -verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min -kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe -annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem -til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, -og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til -felle. Det må De være ganske overbevist om. -Deres -Constance Ring. -XXI. -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle -sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord -fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to - - Constance Ring - -193 - -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset -hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om -farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige -barndom og første ungdom gikk under i det samme. -Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger -noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer -og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine -tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun -for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste -når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det -aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge -sig til å sove. Det var en lise å sove. -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager -og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri -fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod -det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige -stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene -av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her -og der. -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert -strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge -siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke -den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men -plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og -stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i -vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be -trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. -Det var ikke noe opmuntrende syn. -13 - -Amalie Skram. I. - - 194 - -Constance Ring - -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam -merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de -hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, -andre seg hensiktsløst fremover. -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne -skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som -hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, -fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så -spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, -som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være -drepende å komme her hver eneste dag om det samme -hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme -brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» -sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud -skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en -ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket -av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den -ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo -spasere for å bli av med kardialgien. -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, -men huff, ute på gaten er det vått og -ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, -nei, det gjør jeg ikke.» -Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, -så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og -så kom hun med disse spørsmål, som var henne en -pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte -Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom -for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en -avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om - - Constance Ring - -195 - -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste -rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel -dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? -Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele -dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun -hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll -domsord. -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede -et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som -grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled -bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og -så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle -pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren -gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av -sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for -mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved -hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte -ved ovnen. -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings -stunder. -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret -fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra -ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt -ørkesløse tankesammensurium. -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, -Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel -treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med -den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper -spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes -å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - - 196 - -Constance Ring - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, -mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den -midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, -men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen -rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og -gikk i ustadig rastløshet. -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam -men til aske, og de øvre gled dypere ned. -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis -mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den -skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med -den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet -undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det -de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk -og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. -Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over -alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, -i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne -talte om all ting på. -Det undret henne at de andre så ut til å komme så -godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt -likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det -av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. -Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden -og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme -igjennem det besværlige liv. -Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge -lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres - - Constance Ring - -197 - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at -somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. -Hun fikk det nu visst aldri ander -ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke -til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, -hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med -det som het mannfolk. -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt -avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under -de ikke gikk i knas. -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For -hun forstod sig ikke på henne. -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, -det kunde hun ha fun -net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet -på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, -men det -hadde sig ikke slik, -det var godt å merke på så -mange ting. -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og -så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe -ekstra på samvittigheten. -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt -og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra -forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun -hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å -sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, -ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting -og vårting. -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste -hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud -og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru - - 198 - -Constance Ring - -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på -sig om morgenen. -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst -hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde -bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det -aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, -det var det som var det skammelige. -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe -kannen kunde stått der, -men slike runde spetakler! -Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne -møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen -skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig -for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke -i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro -kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele -formiddagen. -For det måtte jo være skam i folk. -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å -vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan -time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun -sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da -sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben -lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam -men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten -bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok -sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt -fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu -var den andre foten hun var falt i staver over. -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med -henne. -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle -pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev - - Constance Ring - -199 - -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som -efter et slag over nakken. -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing -rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne -at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur -og enda finne fruen på samme flekken når hun kom -tilbake. -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke -øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier -sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne -stå og si til piken nedenunder. -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til -eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si -at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde -vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som -ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns -skyld. -«Jeg er ikke hjemme» -eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» -å, hvor hun kjente dem til å brekke -sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem -op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med -en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet -med fruens. -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» -brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede -betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop -pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som -om hun smelte med en pisk. -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende -og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe -instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - - 200 - -Constance Ring - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn -til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig -fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket -i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for -fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i -en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en -som har noe utestående med politiet. -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større -takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring -skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, -enn hun hadde vært vant til. -Men hun kjedet sig. -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du -rable bataljer. -Men her var ingen anledning. -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! -Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste -dag. -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed -losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. -De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo -hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til -svar: «Lag hvad De vil.» -Så var hun holdt op med å spørre. -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette -frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed -vanlig spist uten å si et mukk. -Slikt måtte jo gå i en sten. - - Constance Ring - -201 - -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan -ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke -vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for -pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun -grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene -var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en -anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. -«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen -nem døren. -«Sitter du i mørke, Constance —?» -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og -det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige -kulde inn i stuen. -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» -Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot -en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, -famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, -som var det noe vondt i hælene på henne. -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av -stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet -fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme -og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et -øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem -men hadde hun hørt at det var Marie. -Idet hun trådte -inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, -den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som -lignet indignasjon. -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet -på døren bak sig. -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. -Huttitu, hvor det var fælent!» -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• -De ser vel at den oser,» -sa Constance tilrettevisende. -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - - 202 - -Constance Ring - -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra -lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var -noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: -«Hvad jeg skal være hennes løgner for, -så menn godt -av å røre sin valne munn.» -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. -Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den -annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke -vilde risikere å få vondt. -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort -for å hjelpe henne med kåpen. -«Takk, jeg tar den ikke av, -jeg sitter bare et øie -blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun -snakket om været og spurte efter de små uten å legge -merke til svarene. -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt -og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til -å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til -med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det -samme. -«Naturligvis -som du sitter inne, -jeg undres -ikke på det.» -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng -til siden, som var det noe hun unddrog sig. -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv -i snakket. -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn -fremdeles.» -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er -du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett -ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles -å legge beslag på hennes opmerksomhet. -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - - 203 - -Constance Ring -«Nei, - -la - -anet - -os - -endlig - -en - -ike - -oplagt - -til - -Constace - -stue - -Hun - -pleid, -sig - -det - -Jeg - -for - -min - -del - -er - -alt - -i aften.» - -et - -når - -det. - -det -sekund - -ved - -gjaldt - -hens - -det, - -saktmodighe. - -å ha - -en - -ordflm - -så - -Gud - -forbame. -«Har -si - -du -noe. - -nylig - -«Nei -ledn.» - -vært - -jo, -«Moret - -hvad - -du -«Ja - -Ja, - -op -Nu - -det - -sit - -la - -«Nei, - -hun - -«Er - -du -noe - -«Har -været -«Ja -du -«Men - -det - -«Det - -kli. -sa - -Rikard - -f. - -lød - -stemn - -Constace - -ansikt - -eks. - -sig - -miste - -med - -merkt - -hvad - -pilsnar - -det, -pint - -du - -hast. -Constace - -har - -du - -mig?» - -ike - -Fru - -set - -Marie - -drog - -ut. -hvad - -det -du - -rent -er - -på - -og - -spurte -og - -puste -dog - -ja, - -hendt -Det - -prosen?» - -Ja, - -har, - -det - -sagt, - -glimt -ja - -site - -desvr. - -at - -set - -det - -et - -ike - -si - -forestn, - -Constace.» - -få - -fra -med - -og -så - -men - -fatig, - -har - -dypt -«Men - -var - -virkelg -jeg - -å få -de -at - -i stemn. - -galt -i set. - -du - -hvorleds - -vite - -«Men - -dig, -å - -orden - -sig - -med -får - -Constace. - -for - -bl ev - -det - -hade -nes. - -strevd -hun. - -med - -fart - -støe - -ret - -hun -familen - -du, - -eks. - -Det - -at - -og - -som - -engstlih - -Hun - -Hun - -hvor - -sagt -f. - -tok -av - -«Ja, - -for - -puset - -henkast -nok -ja, - -snev - -eir.» - -«Faliten» - -å - -verst.» - -hendt?» -et - -jo - -gripend.» - -det, - -sikert,» -let - -seiv, -lit. - -for - -umotiver - -vedbl - -er - -«Hvad - -var - -der -det - -er - -om - -slo - -på - -ike - -det -en - -så - -høist - -tigerfd,» - -det - -og - -det - -fryktelig - -er - -vibret - -si, - -folder -er - -er - -som - -vil - -fine - -i grune -fatigdom - -Constace - -jeg - -og - -«Det - -«Ja, - -jeg, - -lometørkæ - -hun - -ben. - -med - -sier - -spurte - -dig?» - -—. - -ta - -i tear?» - -jo - -ut - -er! - -Er - -forstå -sagt, - -det - -umlig!» - -at -men - -falt?» -de - -prosen -Det - -også, - -domen -vel, - -desvr, - -var - -er -en - -lyd - -i halsen -her - -skrive - -tap.» -hjelpr - -som -nok - - 204 - -Constance Ring - -ingen kjære mor; -han fikk først telegram, og idag -kom det brev.» -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med -rene, tydelige ord?» -«Med rene, tydelige ord, -jeg leste seiv brevet. Rikard -vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk -og forberedte dig.» -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con -stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det -er rart av dig.» -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» -«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom -met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku -rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la -armene over kors på brystet. -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. -Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger -var noen tvil.» -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse -kan være?» -Fru Marie rystet på hodet. -«Jeg er altså så fattig, -så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt -stryker med, det vet jeg ikke riktig.» -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da -han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, -at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det -var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig -med dem.» -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg -har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde -allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En -god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens - - Constance Ring - -205 - -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun -slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig -spørsmål.» -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig -til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som -minnet om bobler i kokende vann. -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en -stram mine. -«Og så?» -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne -eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, -eller» -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig -en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord -mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be -gynne på!» -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men -det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» -Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun -satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og -et hardt uttrykk i de mørke øine. -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun -bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, -«så synd som jeg synes i dig, -ja, du må ikke bli sint, -så tror jeg virkelig du har godt av det.» -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort -hell dette her —,» sa Constance. -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel -et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun -trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om - - 206 - -Constance Ring - -liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og -ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» -hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige -flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt -det strev med, har du villet løfte så meget som en fin -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, -ja det -hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev -ner sig.» -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo -godt at rettferdigheten skjer fyldest.» -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig -sint, -som om jeg kunde hjelpe for det.» -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det -ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste -fremtid kommer til å dø av sult.» -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut -av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, -hvad skal jeg kalle det, -krakilsk!» -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av -henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om -ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under -slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den -forrige fart. -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så -—» -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det -er slikt slag det.» -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis -må gjøre noe.» -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel -—? -Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene -ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen -stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten -ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» - - Constance Ring - -207 - -«Hvad var det for en hilsen?» -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, -ja, at vi kort sagt så gjerne -vilde hjelpe og råde dig.» -«Ja, takk, -det vet jeg nok.» -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard -og jeg.» -«Å -jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med -hodet noen bistre nikk. -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. -Den utvei er det jo.» -«Tal ikke så stygt -enskjønt, du gjør mig ikke bange. -Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, -det er en gammel erfaring.» -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter -med en forherdet mine. -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt -sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med -sin behanskede hand. -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men -du må love mig ikke å bli sint, Constance —» -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene -fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. -«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør -bare i all vennskapelighet» -vedblev hun hurtig, da -Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten -er det noe snakk.» -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, -husk at Lorck -er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, -og noe har det vært imellem dere, -det er jeg viss -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, -så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» -«Så får det være det samme da,» sa Constance og -såtte sig rolig til rette på stolen igjen. - - 208 - -Constance Ring - -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an -seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me -ning at du vil gifte dig igjen?» -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» -«Nok! -Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men -slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk -tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av -ditt liv?» -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con -stance med en geberde som om hun var lei og kjed av -denne passiar. -«Nei, det er just ulykken det, -men hør nu, Con -stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» -«Og be ham fri igjen?» -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, -ja du -fant nok alltid på ordene.» -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit -tert, «ja, det gjorde jeg nok.» -«Det kommer jo slett ikke saken ved, -det er jo -ikke penger han vil ha, -og når nu mannen er så for -elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, -den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så -kan det være for sent.» -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut -til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt -og gikk. -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste -henne ned trappen. - - Constance Ring - -209 - -XXII. -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med -en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem -stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig -ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det -blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk -likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste -ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen -hel forestilling. -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt -og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot -av alskens andre ting som skjøv sig op. -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, -hun -hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det -tørre, -og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad -kunde menn prestere i retning av kjærlighet? -De gikk -og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var utj asket som gatetøitene -og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. -Deres kjærlighet var en vemmelse —. -De elsket den ene og levde med den andre. -Ikke for det -det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var -det ikke så sjabert som det så ut, -hun var ikke tilsinns -og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med -det å skaffe. -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, -han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker -og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro -ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det -blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, -når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' -go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks -tilbake i samme stilling. -14 - -Amalie Skram. I. - - 210 - -Constance Ring - -Hvad skulde det nu bli av henne? -Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, -hun kunde jo ingen -ting. -—• Eller styre for en enkemann -aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, -alt -det snakk og snakk og snakk. -Nei, det eneste var å -ta livet av sig -det var en formelig plikt -en æressak. -Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt -på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til -døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun -vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. -At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! -Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. -Straks vilde det begynne, -brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. -Det vilde -komme en rallen i strupen, -kanskje vilde det velte -skum ut, -fråde var det visst de kalte det, -og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter -Den, som fant henne på sofaen. -Det vilde gi et -sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette -ganske sakte -på det klæde, doktoren -hadde lagt over hennes ansikt. -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde -brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin -geben på vignetten. -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun -nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne -vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. -Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks -bevisstheten. -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. -Hun kunde jo egentlig gjerne - - 21 - -Constance Ring -skrive - -et -det - -brev - -til - -måte - -par - -Blunck -Hun - -eftr - -«Kjære - -dr. - -snart - -De -gamelt - -stod -når - -grune - -at - -nokså - -vrøl - -med -er - -ti - -øre - -Johane -De - -et - -noe - -til, - -ved - -Bare - -en - -og -så - -postkae, -og - -kan - -reist - -De - -på - -sig. -gjern - -en - -bli - -hårnl - -fik - -som - -Johane - -Johane - -se - -på; - -inom - -til -hun - -døren - -forledn.» - -å - -blev - -til - -Hun - -så - -min - -såte - -for - -strak - -avsted, - -De - -søter, -skyndomt - -å gjøre - -bordet - -skal - -ryd - -ta - -seiv - -av - -bordet - -og -De - -har - -er - -så - -red - -får.» - -besørg; - -jeg - -jeg - -frimek - -vel - -jeg - -Johane, - -inte - -skulde - -Johane - -kaste - -slurk - -i en - -det. -jeg - -liten - -så -jeg - -hodepin - -gjort - -må -og - -i stand - -ike - -vil - -på - -kome - -gå - -til - -in - -ro, - -høre - -—» - -«Godt, - -Noen - -i én -seiv, -som - -ved -vil - -å kome - -i aften, - -rote - -det - -samen - -luke, - -«Men - -Da - -det - -gik. - -skal - -De, - -konv -ved - -aftensm. - -ret - -sa - -talerkn - -hun - -«Det - -i - -inte -på - -leg - -stem - -så - -sig - -«Se - -er - -helr - -Johane -sin - -hun - -hun -røt - -tak, - -fik -før - -idet - -måte - -likesom -sier - -kopen - -det - -adresn - -Dem - -fruens - -den - -underlig, -«Jeg - -blir - -det - -hen. - -var - -stue. - -Bing.» - -sat - -ten - -for - -hun - -å genr -Det - -diskret -og - -spite - -av - -å utre -la - -så - -vær - -frimek.» - -restn - -noe - -et - -tidlg, -så - -hjertslag, - -Johane, - -til - -i aften,» -synte - -et -såte - -og - -drak -«Har - -mer - -av - -Der - -i hjørnet -brev, -det - -her - -soveærlt?» - -Ders - -dø - -i kjøent. - -borte - -«Gå - -som - -er - -så - -ut - -og -i morgen -er, -Constace - -det - -Hun - -gik - -bord - -ute - -hvad - -begravlsn.» -og - -lie - -jeg - -naturligvs, - -skrivebodt, - -«kom - -ser, - -hensiktmg, - -med -luten - -de - -det, - -De - -skyld. - -han - -ja -til - -ferdig. - -kjensap -sier - -ham, -sig - -brevt - -Blunck,» -og - -be - -såte - -var - -kan, - -«Så - -dig - -og - -jo. - -minulter - -for - -dr. - -hun - -frue,» - -sa - -Constace -i sit -hun -kviterng - -Johane -ater - -og -i daglistuen, -var - -skrivebod. -ned - -Brev -ved - -av -en - -begynt -og - -siden -og - -niket. - -asurnepoli, - -sig. - -paire, - -hun - -Det - -rub -blev - -stor -som - -en - -og -dynge. -forestn - -å -stub - - 212 - -Constance Ring - -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin -plass. -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. -Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in -gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så -kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen -nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis -budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter -bladet i aften. -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun -trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. -Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, -jo, hun var -vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet -hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev -underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven -for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. -På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels -duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe -såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og -trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte -plasser, det til lampene borte i kroken sammen med -glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere -vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På -komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; -krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som -Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel -lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne -kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren -skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være -så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, - - Constance Ring - -213 - -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en -stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i -denne orden og renslighet. -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs -over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik -styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til -sine brev. -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole -fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til -ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake -ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun -satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var -det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne -gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes -stakkars liv var drevet over. -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt -syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt -henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot -hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun -den gang hadde hatt. Den gang, -det var jo ennu i går, -i dag, -og hun syntes det lå år imellem. -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove -værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på -været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av -sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv -månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at -lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. -Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet -den således at hvis det lå noen på den om morgenen -f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og -ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som -trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - - 214 - -Constance Ring - -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til -å reise sig, men blev allikevel sittende. -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og -talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og -tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så -dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut -trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de -gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som -hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket -minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår -om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for -late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun -var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun -kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var -kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, -hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, -det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor -flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste -skuff og dreide rundt. -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, -klokken var jo også halv -tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det -var besørget. -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært -lukket i butikken. -Constance følte en uforklarlig lettelse. -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned -i morgen tidlig straks,» sa Johanne. -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til -bake så lenge.» - - Constance Ring - -215 - -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg -møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var -best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post -stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon -volutten op og så at det var fra Lorck. -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, -kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, -støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve -dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i -det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu -igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge -har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig -og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel -sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. -Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at -jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke -trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er -det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, -det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De -da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min -kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode -et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett -og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min -hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, -at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og -hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine -studiers skyld akter å forbli en tid. -, » -, -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun - - 216 - -Constance Ring - -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive -bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, -så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var -meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt -fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun -tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst -for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende -håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. -Nu -følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en -travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste -parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, -defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun -skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — -Ja visst, ja, -det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. -Hun hadde jo vært gift før, -så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, -nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. -Det -vilde gjøre en stor forskjell. — -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og -bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et -sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om -på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: -«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» -XXIII. -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den -deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og -hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. - - Constance Ring - -217 - -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, -så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele -sommeren hadde de vært på hjemreise. -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han -lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con -stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck -hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig -ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck -og hadde så vanskelig for å tale med ham. -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige -meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte -med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte -om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri -noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet -ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til -å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun -skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, -han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham -til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und -seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det -gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til -bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å -be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. -Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med -lommepenger, og anledningen var som oftest at det til -feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når -Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde -betales. -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var -så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke -den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - - 218 - -Constance Ring - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han -ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men -hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet -mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes -tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt -nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem -tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen -nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av -penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig -elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var -som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig -hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, -han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde -støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at -mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først -uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig -glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær -ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den -begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første -ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske -Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede -over forskjellen. -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold -ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og -foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige -tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om -dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det -var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med -noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte -trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning -som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som -klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet -og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - - Constance Ring - -219 - -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. -Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt -av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de -hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær -lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i -en verden, hvor det var godt å være. -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær -lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde -vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred -fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li -vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han -levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som -et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en -ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be -fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var -et førsteklasses fartøi. -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier -herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å -gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den -mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle -drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, -mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å -kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv -form. -Constance merket forskjellen og fornam savnet av -den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil -lere og tausere omkring henne. Det var som om deres -kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det -hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å -bli litt ensformig. -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, -hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes -av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - - 220 - -Constance Ring - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det -plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun -hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho -tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for -unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle -tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep -henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck -og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel -set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an -sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et -uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun -sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så -kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt -som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod -ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne -fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for -ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de -res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet -på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så -uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet -henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri -hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter -gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne -op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske -som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have -stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over -raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han -skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred -skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som -stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før -han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om -på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - - Constance Ring - -221 - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øieMikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. -«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde -følge.» -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con -stance —» -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun -vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig -vis.» -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som -jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om -det.» -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time -lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og -næringssorger.» -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte -Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» -Meier trakk på skuldrene. -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på -konsertene.» - - 222 - -Constance Ring - -«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, -når en er så ulykkelig å være født i et filleland som -Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut -med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så -ille fatt,» mente Lorck. -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i -skuddet hos oss? -Det er jo ingen stilling å få, hvad -skal en ta sig til?» -«Men du er jo komponist!» -«Komponist» -snerret han, «hvad hjelp er det i å ha -laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, -høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» -avbrøt Meier -og lo ironisk, -«ja, tenk for en lykke!» -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere -°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst -nere.» -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for -mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold -som våre.» -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» -av -brøt Meier. «Slikt slites av en —» -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på -klokken. -«Har du spist frokost?» spurte han. -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en -ulv.» -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» -la han til, da Meier syn -tes å betenke sig. -«Ikke tanke på det, -jeg er komplett fri mann.» - - Constance Ring - -223 - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun -plutselig får øie på dig,» sa Lorck. -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent -ningsfull. -Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for -undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede -«hvorledes i all -verden kommer De her?» -«Ja du må nok spørre, Constance» -sa Lorck. «Her -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne -aldri sett maken til menneske!» -«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» -sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg -hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der -forestod mig.» -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan -har De det?» -«Takk, utmerket. -Det behøver man ikke å spørre -Dem om, frue.» -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» -«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. -«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con -stance. -Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i -pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde -avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved -Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde -valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, -hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. -Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen -delser. - - 224 - -Constance Ring - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på -ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne -kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som -hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. -Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først -for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om -det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre -sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede -av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort -noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om -sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med -henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk -tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket -henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre -enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når -han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode -ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar -beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. -Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om -dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam -men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con -stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun -så sa folk -først da hadde gitt efter for Lorcks -frieri. -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt -vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans -hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, -tatt henne, hjulpet av det lettferdige -tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - - Constance Ring - -225 - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til -overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham -om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så -nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. -Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, -han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk -han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale -skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk -avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det -gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite -inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse -da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så -godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for -resten hadde lovet å ta sig av. -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania -og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og -trett og misfornøid. -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn -tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen -henne plutselig dumpe ned like foran ham. -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær -lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen -manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, -han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke -mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de -hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck -at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor -ledes hadde han ikke også kjempet. -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre -løp han op trappen til sitt værelse. -15 - -Amalie Skram. I. - - 226 - -Constance Ring -XXIV. - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst -hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. -Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu -ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance -satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort -sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var -full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; -inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets -åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som -utallige små og store uregelmessige flenger. -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med -ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke -til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket -så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så -ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve -i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt -kunnet like ham.» -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han -blev gift med en rik dame.» -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham -en?» spurte Lorck smilende. -Constance 10. -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge -lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å -være sammen med oss.» -«Ja, riktig hyggelig» -svarte Constance. -«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, -du. Merket du ikke noe?» -«Ikke spor» — var svaret. -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» -«Aldri!» -svarte Constance. -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» -tenkte -Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - - Constance Ring - -227 - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» -sa han høit. -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med -et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. -«Det kan godt hende, det bare var en grille av -mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i -dig, skjønner du.» -De tidde begge stille noen minutter. -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. -«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. -«Snakk -fortell nu,» bad han, og drog henne nær -mere til sig. -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. -Undertiden fa -rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse -skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å -finne ord for.» -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom -til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget -og satt litt uten å tale. -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» -hvisket Con -stance og trykket sine leber mot hans skjegg. -«På hvad da, Conny?» -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har -gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd -sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og -især på det, du vet, det, som forestår.» -«Min elskede, søte» -sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig -hvor dine ord er liv -salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å -ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. -«Ikke dig mer enn andre -jeg hadde ulyst eller av -smak sånn i det hele tatt.» - - 228 - -Constance Ring - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. -Kan du -huske, hvordan jeg måtte streve. -Og hvis brevet ikke -var -uff, jeg tør ikke tenke på det.» -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen -jeg var blitt til. -At du virkelig hadde mot på mig, det -var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. -«Jeg elsket dig, Conny.» -«Og i begynnelsen da vi var gift, -kan du huske, -hvor dum jeg var -rent ulykkelig av generthet.» -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det -må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, -jeg har aldri elsket -før jeg begynte å elske dig.» -«Er det virkelig sant, Niels, -si, er det sant?» -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, -vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» -«Men du har dog vært forelsket i andre, -ja, og stått -i forbindelse med andre?» -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort -livet levende for mig.» -«Og slik er det også for dig, Conny,» -vedblev han -litt efter, -«ditt liv begynner først med mig, ikke -sant?» -Hun svarte ikke. -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» -«Det vet du jo, Niels» -sa hun sakte -«Men si det allikevel, -det er så søtt å høre.» -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte -lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, -som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på -henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det -fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det -blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg -gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - - Constance Ring - -229 - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av -elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl -lende småtterier, som hadde vært mellem henne og -Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, -var det. -«Jeg elsker dig» -sa hun, «elsker, elsker dig,» og -hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil -om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans -bløte, tette skjegg. -«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen -nem ham. -«Du har forkjølt dig av den isen» -sa Constance -«kom la oss gå op.» -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances -arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod -han stille og gav sig av smerter. -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes -Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans -panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot -straks sende bud efter en læge. -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann -med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance -at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, -men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. -XXV. -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med -utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet -Kristine. - - 230 - -Constance Ring - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an -nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det -vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å -tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når -de bare iakttok forsiktighet. -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at -han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con -stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke -lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet -medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for -å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne -blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule -frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det -beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så -kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, -med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren -våknet. -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn -og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et -matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden -spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og -annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham -til han falt i søvn eller sa at han var trett. -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk -verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham -en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt -Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens -hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig -og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid -dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til -bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - - Constance Ring - -231 - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene -hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. -Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, -rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og -var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var -aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å -fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det -en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier -det var -ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som -straks krevde svar, åpnet hun brevet. -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck -stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord -kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min -ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al -tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der -ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en -lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis -det temmelig store værelse. -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget -blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene -hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, -tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom -og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som -hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere -ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til -sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo -lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. -Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne -plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann -springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - - 232 - -Constance Ring - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av -det store monument nede på torvet til venstre og avsatte -her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. -Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, -hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det -høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter -med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, -og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig -have. -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens -harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og -stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter -et stikk i hjertet. -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har -nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt -mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til -De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan -trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at -den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun -fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som -sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for -resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu -kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun -takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det -bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for -henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste -måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg -var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» -Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og -til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring -om endelig å vende hjem engang. -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. -Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - - Constance Ring - -233 - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, -hvad skulde det vel nytte til. -Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det -minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige -tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene -og skrek. Det sved og stakk og verket. -Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. -Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, -unger som drev omkring langs ga -tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! -Og hun, -som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. -Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget -hun sig med lidenskap. -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun -rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo -syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men -stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham -nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente -henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun -tok sig til hjertet -altså således! Lyden kom igjen. -Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem -heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver -gelse og gikk inn til ham. -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. -I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. -«Conny» -sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har -ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men -den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var -ved sin fulle fornuft. -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å -nærme sig. -Han sank langsomt tilbake på puten. - - 234 - -Constance Ring - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» -spurte hun. -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine -hender på min panne.» -«De er så kolde, -du vil fryse.» -«Nei, det vil svale.» -Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. -«Dem begge» — sa han med matt stemme. -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og -kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han -grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen -gen. «Du må ikke gå fra mig. -Å jo, -gå bare, gå -bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs -god -jeg ser nok, at jeg er dig til plage -naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av -brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med -sine svake krefter hennes hender bort. -Constance blev så forbauset over dette uventede om -slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som -hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer -og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, -jeg hørte det -godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» -Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. -Constance reiste sig og tok medisinflasken. -«Nei takk, la det bare være, -la det bare være» -klaget han. -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» -Hun skjenket ham en skjefull. -Han lå litt og surmulte, så tok han den. -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, -hvorfor kysser du mig ikke» -sa -han klynkende. «Kyss mig» -kom det plutselig ømt. - - Constance Ring - -235 - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig -uvilkårlig vekk. -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille -ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav -brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det -var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så -gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så -stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde -å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte -sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke -med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev -trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove -værelset. -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al -tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn -tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype -ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri -per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu -gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el -sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket -henne! -Mon han hadde -mon han hadde? -Hun -vred sig under tankene. -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. -Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - - 236 - -Constance Ring - -«Du mildeste Gud og skapermann» -sa hun med en -lydelig hvisken — «det er brev, brev!» -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som -i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og -plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep -henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en -besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge -av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at -intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et -uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham -ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en -høist forvirret ortografi. -«Kjære Niels» -stod det -«jeg ber dig meget om -undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp -våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om -at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet -jeg godt vet at det var det beste som kunde times min -arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit -ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min -glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at -det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd -å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess -verre for mig, det var min kval, men også min glede, og -jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, -da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var -din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige -aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, -og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i -dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da -gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - - Constance Ring - -237 - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne -der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, -hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led -gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op -og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk -mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med -skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg -var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog -han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut -holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste -farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har -familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig -aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer -jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått -så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli -lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like -så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. -Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter -sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri -det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for -vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes -dig av gamle tro -Kristine.» -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned -på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! -Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar -mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i -dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over -lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme -hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet -med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - - 238 - -Constance Ring - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot -den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og -så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige -lyster. -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes -smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann -rørte sig hos henne, -hun tålte ikke å tenke på ham. -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num -merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var -et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig -hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad -det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei -delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner -hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks -omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede -Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. -Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du -ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha -kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige -væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har -hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke -styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom -met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, -det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, -Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du -er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer -hører du, pus!» -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, -når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con -stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det -gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in -gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som -begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, -jeg vil intet - - Constance Bing - -239 - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, -var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når -du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. -Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel -lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, -som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser -bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig -tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg -ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som -i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade -værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se -for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en -rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med -en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og -tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig -fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom -det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. -Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert -av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som -skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det -inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og -det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han -overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve -månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som -visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe -talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an -befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det -lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte -at han var villig til å gi henne penger til utstyr. -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun -det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om -hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet -om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin -skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - - 240 - -Constance Ring - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe -vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; -hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under -lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i -en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. -Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt -vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik -kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de -slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove -værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do -ren en pipende lyd som vekket Lorck. -«Er du alt oppe, Conny?» -sa han søvndrukkent. -«Nei, jeg legger mig igjen» -svarte hun hurtig, «jeg -kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende -la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum -ret inn på nytt. -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde -fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han -sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det -var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende -smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem -kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn -som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var -gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det -egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt -sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: -hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? -Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men -lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok - - Constance Ring - -241 - -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være -en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun -forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært -så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, -«din Niels» -hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps -båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde -brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor -hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! -Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til -henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om -det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot -bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, -hadde forpliktelser mot en kvinne, -en -kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu -lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære -sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. -Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til -skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å -gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, -være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an -nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, -det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de -ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem -her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. -XXVI. -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con -stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten -op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et -16 - -Amalie Skram. I. - - 242 - -Constance Ring - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller -gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt -henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha -skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å -kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende -tanker. -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang -gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring -spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa -hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef -ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran -dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, -kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var -som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det -begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer -var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot -hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen -når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev -mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og -ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans -ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men -det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et -kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop -da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, -som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og -på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk -syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv -hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det -kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke -hen i en motløs sørgmodighet. -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev -liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef -tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - - Constance Ring -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for -søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet -over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå -således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år -sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og -lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden -et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør -kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt -kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme -henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, -det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit -terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri -mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til -å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod -ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var -menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle -av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i -sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne -var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu -visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig -som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre -på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, -for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var -noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som -helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen -skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle -mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige -derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - - Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? -Ja, hvorfor ikke! -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig -omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns -selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist -forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, -som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod -bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det -ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som -ikke lot sig skjule. -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin -mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun -plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi -for å slippe bort en stund. -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun -op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra -veggen. -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han -i en bekymret, halvt uvillig tone. -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg -var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham -som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet -hans forskrekkelse og smerte. -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» -sa hun -likegyldig. -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir -ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all -verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk -tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - - Constance Ring - -245 - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig -så hjertebedrøvet at han orket det ikke. -Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la -han sig tilbake i putene og gråt. -XXVII. -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin -vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu -tydet på at han var rekonvalesent. -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» -spurte Constance. -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, -De trenger jo -ikke lenger til mig.» -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere -med om eftermiddagen f. eks.?» -«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et -tungsindig smil. -«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. -«Ja, så lenge vi er her.» -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan -like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes -tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men -blir ved å overtale allikevel. -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. -«De var ikke sånn før.» -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en -fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby -lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, -det er en farlig vane å drive spott med all ting.» -«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De -kunde se tvers igjennem alt det.» - - 246 - -Constance Ring - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, -når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. -«Hm! -Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, -når De ønsker jeg skal bli -det kan De stole på er al -vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt -men lydløst. -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten -mørk. -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har -jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og -mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak -dirren i hans stemme. -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. -Tror De ikke?» -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten -barsk. «Hvad mener De med det?» -«Vennskap er jo vennskap -jeg synes ikke det ord -trenger til noen nærmere definisjon.» -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete -vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype -furer i den fine, tørre sand. -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar -tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. -Det blir ikke like for like.» -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og -søkte å slå an en spøkende tone. -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo -den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus -og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut -selig hodet om imot henne. -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. -«Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - - Constance Ring - -247 - -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot -Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham -til regnskap. -Meier så hurtig, undersøkende på henne. -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i -en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og -jammer, og det er det almindeligste.» -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop -pende skritt. -«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. -Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro -ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet -hadde fått en mørkere farve. -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred -og kjenn som blomstene dufter.» -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån -det op. -«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con -stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for -snakk?» -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for -bestandig lukket ute fra,» svarte han. -«Men De med Deres begavelse, Meier —» -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt -pund som komponist, dyktighet som eksekutør -De -hører jeg kan leksen.» -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an -ser Dem seiv for noe?» -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot -bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den -beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i -sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente -til jeg ber om deres attest.» - - 248 - -Constance Ring - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i -riktig elskverdig humør,» sa Constance. -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot -Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis -vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare -ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som -av håpløshet i stemmen. -Constance blev underlig beklemt. -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At -De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den -høieste glede.» -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over -rasket. -«Jo, jeg gjør. I Rom -kan De huske frøken Schwartz? -hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom -stene i den skandinaviske forening.» -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd -men De hører visst -ikke på.» -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, -fortell mig mer.» -«Det var visst ikke mer -ja, for slutningen forstod -jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg -aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans -stemme, som gikk Constance like til sjelen. -«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å -se på at en annen går bort og får det.» -«Men De er ennu så ung, Meier -De kan jo ikke vite, -hvad livet har gjemt til Dem —» -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han -armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - - Constance Ring - -249 - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund -så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i -neste nu rettet hun sig op. -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun -med bevende stemme. -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så -begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett -ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt -for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved -det uventede møte. -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» -«Nei, hvad er den da?» -«Halv ni.» -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen -nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. -«Som du vil,» var svaret. -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og -stille.» -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten -ker, vi går inn og drikker te.» -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste -aviser, Meier?» spurte Lorck. -«Nei,» svarte han. -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for -sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr -menn, så det fyker efter.» -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er -en forstokket by.» -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn -Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule -det. -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - - 250 - -Constance Ring - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå -imellem dem. -«Ja så —» sa Lorck tørt. -«I klammeri -det synes jeg dog ikke, frue.» -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje -denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe -å leve for?» -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam -tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er -alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun -tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun -i en tone som om det ikke interesserte henne. -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. -«Han skjeller og smeller over venstre. -Og du, Con -stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. -— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» -Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. -Hennes knær skalv. -«Nei,» fikk hun med møie frem. -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. -De var kommet op på den oplyste veranda foran have -stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet -henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for -andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar -mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne -til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og -spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en -stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» - - Constance Ring - -251 - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier -var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at -han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» -sa han. -«Skulde jeg reist i morgen?» -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, -det er da det rimeligste.» -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil -lelse forstått grunnen. -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på -at du skal bestemme dagen, Constance.» -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, -«hvis -du bare føler dig sterk nok.» -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» -«Mig passer alle dager.» -«Ja, altså på fredag, da!» -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen -tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af -tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con -stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al -tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte -og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. -Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier -vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som -straks reiste sig og fulgte ham. -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog -mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con -stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove -værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å -se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen -bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi -ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - - 252 - -Constance Ring - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå -som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne -ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor -han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om -hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han -sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et -slags skamfullhet, men det gikk straks over. -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: -«Ja, det kom mens du lå i feber.» -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? -Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» -«Naturligvis -naturligvis,» sa han blidt. -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. -«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. -Legg ditt hode tilbake igjen.» -«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» -Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig -nær av dette, min lille Conny?» -Hun svarte ikke. -«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og -sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil -helst slippe.» -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. -Det er ingen grunn til det. Dette ligger -bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden -under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. -Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - - Constance Ring - -253 - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot -vilje og noe av en forherdet bestemthet. -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn -ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik -tige forestillinger på dette punkt.» -Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun -skulde si noe. -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene -ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg -hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med -et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for -ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har -i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, -ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns -evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han -stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, -langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke -at det er så, Constance?» -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det -vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun -brast plutselig i gråt. -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. -Så satt hun übevegelig som før. -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt -utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan -det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde -være litt forsiktig med.» -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes -munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - - 254 - -Constance Ring - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som -det er mulig?» spurte han inntrengende. -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem -men var helt forandret. -«Da kan jeg forsikre dig om -at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan -ønske dig den.» -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op -og ned på gulvet. -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og -tok hennes hender mellem sine. -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min -nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en -lettelse, for dette må det jo være hjelp for. -Å, Con -stance -du vet ikke, hvor jeg har lidt. -Jeg har vært -ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset -hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun -åpnet ikke sin munn. -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I -det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, -var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, -du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er -din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg -var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har -sagt, mitt egentlige liv. -Du må ikke føle uvilje mot -mig for en innbilnings skyld.» -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom -ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» -«Men den skal komme tilbake -jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større -og sannere enn før.» -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - - Constance Ring - -255 - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare -nådde hennes kinn. -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at -jeg kysser dig?» -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen -gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op -denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte -hun. -«Jo da» -sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så -meget du vil.» -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor -hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen -med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks -rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde -komme i orden, når det bare intet var i veien med ham -og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den -simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før -hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen -med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, -at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med -Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, -hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor -Meier var et fengslende menneske - den klang hans -stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå -rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham -. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet -det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. -XXVIII. -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde -siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. -Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - - 256 - -Constance Ring - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen -timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre -ulykke i et ekteskap. -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne -tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han -hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. -Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine -fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som -en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet -noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så -var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde -vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i -ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var -barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast -fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten -sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De -bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte -nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; -Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde -fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige -dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å -fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn -i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så -brøt de op og sa god natt. -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame -kahytten. -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et -spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet -og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun -vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så -ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, -kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - - Constance Ring - -257 - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var -strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og -forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være -kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig -ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, -men nu, -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, -det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, -og så -hadde hun jo Meier . . . -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av -henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han -med en stemme som forrådte hans glede. -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes -ører. -«Det var umulig å sove -et barn som skrek, og slik -kvelende varme -—» -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte -å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at -folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig -over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier -av samme slags. -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek -ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter -litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman -nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer -ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. -Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når -roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs -skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. -«La oss sette oss litt,» sa Meier. -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men -17 - -Amalie Skram. I. - - 258 - -Constance Ring - -såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot -røkesalongens yttervegg. -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det -lød som slutningsbemerkningen til en foregående be -traktning. -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: -«Det satt også jeg og tenkte på.» -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» -vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. -«Det blir allikevel på en annen måte. -Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, -det blir avskyelig.» -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. -«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han -våndet sig. -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham -godt,» sa hun forfjamset. -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med -Dem.» -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. -Hun visste ikke om det var angst eller glede. -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen -av hans ord. -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø -ker aldri med den slags ting.» -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk -hun fatt i en tanke. -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte -hun. -«Ja,» svarte han kort. -«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i -gang,» vedblev hun. -«Ja» -— sa han som før. -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta -serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - - Constance Ring - -259 - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor -hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende -på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre -alvor av det. -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig -bevegelse. -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og -snakker om dette?» spurte han plutselig. -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa -han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag -og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet -fra ham. -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig -nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans -tone som gjorde henne redd. -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa -hun med tørr og nervøs stemme. -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og -vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av -sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det -billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få -nok tilbake.» -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn -tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes -livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde -ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit -var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på -stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, -nei! ikke til hans - - 260 - -Constance Ring - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter -en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv -en -boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt -hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen -mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og -si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. -«En -utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut -i gråt. -«Frue, -Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han -trykket til sine leber mange ganger. -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes -tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, -nu er det forbi -Men, men, -det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et -krampaktig sukk. -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. -Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver -andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne -likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så -ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, -det er ikke så lett, -uten for den som elsker lykkelig.» -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for -sammen ved lyden av hans skritt. -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - - Constance Ring - -261 - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde -ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes -hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger -spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an -sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven -dig og utvendig. -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende -stemme og slapp henne. -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek -ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem -ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han -hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde -neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; -livet var med ett blitt yndefullt og smilende. -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, -gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» -Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. -Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig -hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte -dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en -siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte -hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck -tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll -boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge -efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver -gang var det som om hun skalv innvendig. -XXIX. -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for -rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - - 262 - -Constance Ring - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk -ken og spisekammer i orden. -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an -skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og -nipssakene stillet op. -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con -stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt -skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag -ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var -større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde -bladvekster og blomstrende potteplanter. -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut -merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene -stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å -sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. -Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid -og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk -ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor -for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, -ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan -det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? -Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, -og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke -noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes -liv og forsone henne med alt annet. -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt -de ord -han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet -varmt over henne. -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og -bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken -kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, -få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter -noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - - Constance Ring - -263 - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og -satt sig flere ganger. -Hun rakte sin hand ut imot ham. -«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor -dan har De det?» -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i -veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå -op og se, hvordan De bodde.» -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» -«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i -orden?» -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin -rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. -«Fullstendig» -svarte hun -«dette er mitt værelse, -vil De se de andre?» -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, -da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De -se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak -ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var -ferdig med besiktigelsen. -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» -«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om -det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets -at det ser så bedårende ut.» -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» -sa hun og -skjøv en stol bort til ham. -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» -begynte Meier, idet han såtte sig. -«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes -det er måneder.» - - 264 - -Constance Ring - -«Evigheter!» -han slo ut med hånden, «i går og i dag -har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, -Constance.» -Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er -så lenge siden,» sa hun. -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte -han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at -jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt -å ha noe å lenges efter.» -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun -smilte. -«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som -De var på dekket om natten — uavlatelig» -gjentok -han med betoning. -«Men det må De glemme, Meier.» -Det var noe bønn -lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov -mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet -oinene og festet dem på ham. -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i -hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes -stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt -ansikt. -«Ikke sant, De lover mig det» -la hun til. -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be -stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var -klagende. -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og -ristet bekymret på hodet. -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid -jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. -Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde -reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» -det kom en vemodig klang i stemmen. -«Tror De vel det?» -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip -lingen på hennes overkjole. - - Constance Ring - -265 - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. -«Nei» -sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men -Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme -hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — -De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, -mens hun betraktet ham med forskremte øine. -«De må ikke være redd, Constance» -han talte ro -ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en -røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De -ikke fritt gav mig lov.» -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se -at det kjempet i henne. -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance -in -gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han -rakte hendene ut imot henne. -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender -og knuget dem et øieblikk. -«De skal være god, Meier, bare god» -sa hun med lav -stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun -hendene og begynte atter å gå op og ned. -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald -når vi er alene,» bad han -«å gjør det, Constance.» -Hun nikket og blev ved å gå. -«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra -entreen. -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over -skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig -elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres -hemmelige forståelse. -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - - 266 - -Constance Ring - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den -fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig -nende. -«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa -Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho -tellet og pakker sakene sammen?» -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å -lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det -står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen -dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. -Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige -hjem?» -«Jo» -sa hun åndsfraværende. -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes -hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens -han nynnet: «Ride, ride ranke.» -«Nei, nei -hold op — jeg må ut og tale med piken.» -Hun kom sig hurtig løs. -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i -Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe -kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til -ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles -skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin -dumme tilfeldighet hadde anrettet. -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag -av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil -hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver -en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. -— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han -hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - - Constance Ring - -267 - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel -gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun -rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. -Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde -han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an -komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode -symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se -så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å -være målet nær. -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en -statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det -var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik -forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, -straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot -henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan -skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme -ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. -Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans -mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær -lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i -fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme -tilbake til hans favn. -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og -kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til -Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt -dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var -blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam -men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, -gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - - 268 - -Constance Ring - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. -Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi -nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og -mørk. -Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han -så gammel og slapp ut. -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en -blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen -nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og -det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet -hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar -vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med -et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De -lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og -stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at -laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. -Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. -«Ja» -svarte han kort og reiste sig. -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot -tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte -sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord -til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre -vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med -et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på -midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han -finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være -hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - - Constance Ring - -269 - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare -at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han -hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste -på jorden. -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede -og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise -henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. -Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men -han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig -av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret -op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene -om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han -ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. -«Constance» -hvisket han -«hvor lenge skal dette -vare?» -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og -forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve -sammen som to mennesker som elsker hverandre?» -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at -hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det -helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes -hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde -Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan -skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef -tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det -var. -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance -på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt -første ekteskaps tidligste dager. - - 270 - -Constance Ring -XXX. - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og -kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog -kjente man alt et pust av vår i luften. -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser -hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk -somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri -vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til -slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. -Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også -gitt noen fester. -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få -Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, -gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av -de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for -gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd -med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive -henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. -Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av -visende på én gang. -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve -gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med -uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider -som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan -det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når -han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun -hørte ham komme hjem. -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når -han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke -henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det -motstrebende at han gav svar. -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - - Constance Ring - -271 - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der -gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning -eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff -skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang -hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille -foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand -ler du slik?» -«Du tar aldeles feil, -du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be -skylder mig for.» -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge -kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» -spurte han. -«Nei, det er ikke fra mig» -sa hun kort -«det er -dig som er så tyrannisk.» -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander -ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en -måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så -utfordrende på ham. -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår -du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører -sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» -sa han -bedrøvet. -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville -skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig -fra ham. -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; -han gikk stille ut av stuen. -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de -blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - - 272 - -Constance Ring - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib -ler på en stentavle med en jernspiker. — -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. -Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret -telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise -formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids -skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre -mål. Han syntes det var best således, for så fikk han -ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for -hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig -het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde -trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe -det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo -ikke å ville tvinge sig frem. -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at -Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en -utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og -tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det -som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket -sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde -merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å -kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var -også ganske momentant. -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime -husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. -Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, -traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han -kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje -mann. -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget -sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; -at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance -visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - - Constance Ring - -273 - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig -kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og -visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. -Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers -øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når -hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han -vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn -skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con -stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær -lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette -alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt -ham om å være enig med henne i at det var best således. -Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å -besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans -lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro -lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en -art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare -å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle -ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og -alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en -kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann -som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således -at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære -mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i -det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss -18 - -Amalie Skram. I. - - 274 - -Constance Ring - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt -nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar -beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde -det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse -over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var -en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også -gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde -bare å se bedende på ham og minne ham om deres av -tale for å få ham til å høre op. -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; -han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men -ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad -var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro -skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck -og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og -rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en -sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det -var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så -hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at -den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde -han ikke ta imot. -Men den dag hadde det vært noe over henne som -gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti -men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne -valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun -kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige -Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak -ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine -av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke -la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - - Constance Ring - -275 - -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende -rund og brystet smukt hvelvet. -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var -ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; -han hadde mange syke i denne tid. -«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» -sa Constance, idet hun såtte nål og finger -bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde -sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, -Emma?» -«Jo, det kan fruen så godt» -svarte Emma med et -beskjedent smil. -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn -gjennem den halvåpne dør. -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De -få se!» -Straks efter stod han ved siden av henne. -«Her er skjørtet» -sa hun, «rød silke med gullborder, -strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve -og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. -Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. -Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, -men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et -ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved -knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke -begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste -det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, -som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et -øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste -ikke hvad. -Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven -med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. -Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - - Constance Ring -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de -satt i dagligstuen. -«Hvor faller De på det?» -«Hun var så underlig -så De ikke hvor rød hun -blev?» -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be -tenkning. -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» -henkastet Constance. «Hvad skal -De ha på i morgen?» -«Domino.» -«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei -det Lorck som kommer?» Meier lyttet. -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, -idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av -lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be -vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun -stod i begrep med å dekke kurven til. -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» -Hun smilte og syntes å betenke sig. -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så -forferdelig gjerne.» -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg -kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over -mig.» -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i -hennes værelse. -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med -masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - - Constance Ring - -277 - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale -parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort -skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt -om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd -ender stod prektig sammen med dets mørke farve. -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i -forbauselse. -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante -situasjon. -«Melkebøttet er det søteste av alt» -sa hun og vendte -ryggen til, foråt han skulde se på den. -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han -langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde -komme til å se slik ut.» -«Hvordan?» spurte hun. -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde -prinsesser i -å snakk, det er vrøvl! De er meget deili -gere enn som så.» -«De snakker» -- sa Constance og lo med rødmende -kinner, «men se nu!» -Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran -speilet. -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett -bort til henne, grep med begge hender om gummihem -pene som satt rundt ørene og tok masken bort. -«Au!» skrek Constance -«er De gal, Meier?» -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir -kelig så vondt?» han så fortvilet ut. -«De skulde bare kjenne det, De» -klynket hun. -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det -sakte. -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom -derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og -la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - - 278 - -Constance Ring - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun -hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. -Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av -den usigeligste, smertefulleste ømhet. -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde -hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui -motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig -inn til ham. -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge -armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned -i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og -lettelse. -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde -gjøre sig løs. -«Et øieblikk, bare et øieblikk» -hvisket han og holdt -henne fast. «Se så» -sa han derpå og lot sine armer -langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. -«Deiligste, søteste» -hvisket han. -«Nei, nei, De må ikke» -ropte Constance angst og -løp ut av stuen. -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen -nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, -som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det -var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys -igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det -var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket -det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så -bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. -«Ikke egentlig bedrøvet» -sa hun grundende. «Jeg -kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i -en tone som om hun forsvarte sig. - - Constance Bing - -279 - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle -tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot -henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke -og vendte ansiktet bort. -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe -skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det -kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» -gjen -tok han. -Hun nikket. -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke -sant, Constance?» sa han sakte. -Hun nikket igjen med et svakt smil. -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. -Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. -«Nu må du gå, Harald» -sa hun om litt, «ja, for jeg -synes ikke du skal bli her i aften.» -«Som du vil» -svarte han, men rørte sig ikke. -«Nu må du gå» -gjentok hun. -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig -endelig. -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa -han. -«Den første og den siste» -svarte hun med et smil. -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, -kan -du ikke si nei til de andre?» -Hun ristet på hodet. -«Det går ikke an» -svarte hun. -«Men hadde du lyst, Constance?» -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» -Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - - 280 - -Constance Ring -XXXI. - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier -i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con -stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet -ved karnevalet. -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går -an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den -karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min -skyld, men for din egen.» -Hun trakk på skuldrene. -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det -var god —» blev han litt efter ved. -«Hvorfor nettop i aften?» -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare -dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er -mig behagelig.» -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån -den under kinnet og stirret i avisen. -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» -spurte hun. -«En som vil oss begge vel. -Jeg kan forresten gjerne -si det, -det var Hansen.» -«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak -tighet.» -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det -samme i hans sted,» sa Lorck tørt. -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - - Constance Ring - -281 - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han -trodde var til skade for dig.» -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder -mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk -akter å berøve mig det.» -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også -er mig,» sa han litt barsk. -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare -at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf -fet.» -«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» -«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer -faren at jeg behøver å belære dig om det.» -Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av -henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig -tone. -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn -å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å -ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du -ikke det?» -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, -dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an -derledes.» -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for -det bør -man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker -du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker -imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire -hands negler, som hun holdt like op til sine øine. -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - - 282 - -Constance Ring - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å -dele med mig, vi går hver vår vei.» -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med -gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro -lig, uten å flytte øinene fra sine negler. -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. -«Du må ikke være så hard, Constance, -jeg går og -lenges efter dig,» bad han inntrengende. -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad -der er så, det er.» -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig -hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og -kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred -over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast -het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær -lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn -skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån -mot ham, han, som gikk og elsket henne. -«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. -«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du -tar livet av dig.» -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og -så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in -gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav -et skrik. -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste -denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte -langsomt og rolig. -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen -svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til -ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk -et skritt imot henne. - - Constance Ring - -283 - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef -ter sig. -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, -motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke -å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne -valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten -hun vilde sannsynligvis -ikke legge merke til det engang. -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som -var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt -alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært -skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær -lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en -lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til -del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, -denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til -å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans -lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for -smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han -hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer -tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha -bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, -vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde -tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med -Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men -nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; -han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis -han nu hadde ektet Kristine -hun hadde hatt betingel -sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme -art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be -tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde -skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - - 284 - -Constance Bing - -selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne -til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, -nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy -ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende -var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært -elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde -by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde -glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket -ham -Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt -den -han stønnet høit —• umulig! -det kunde ikke -være -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket -av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi -nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket -henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på -sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang -var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten -og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og -drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have -tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme -ande på sitt kinn. -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov -hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å -vekke henne. -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, -og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still -tiende det forlik hun således bød ham. -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con -stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite -at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig -og lot som ingenting. -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol -lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker -gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - - Constance Bing - -285 - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. -Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det -skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og -souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en -rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av -den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra -denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet -masser av champagne i sig for å komme i stemning, men -forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. -Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av -glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans -efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket -smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con -stance. -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i -op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med -henne. -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min -kavaler.» -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne -og førte henne bort. -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter -henne. -Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev -borte i vrimmelen. -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd -på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig -vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham -en tortur å se Constance danse avsted munter og smi -lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet -enn å følge henne som hennes skygge. -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. -Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - - 286 - -Constance Ring - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne -så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket -forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller -hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut -selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på -skulderen. -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! -Hold op, jeg vil ikke mer.» -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» -hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, -det er umulig.» -«Slipp mig, hører De, -jeg vil ikke danse med Dem!» -sa hun harm og stridde imot. -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den -uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående -han var.» -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen -med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og -mine. -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel -ters fra?» -«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig -det.» -«Nei, men Harald da!» -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede -herrer, klær det ille å late indignert.» -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort -og skyndte sig avsted. -«Ta min arm,» bad han. -«Nei, jeg vil ikke.» -«Er du sint, Constance?» - - Constance Ring - -287 - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» -Hans tone var bønnlig. -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme -dirret i gråt. -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han -gjorde høire om. -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder -som gav den beste utsikt. -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» -begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene -bare at de rører ved dig er en besudling.» -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. -«Takk, du elskede,» hvisket han. -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in -gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev -hun. -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt -ansikt mot hennes skulder. -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al -vorlig og smøg sig inn til ham. -Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op -varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av -efter den annen uten at de la merke til det. -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - - 288 - -Constance Ring - -stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter -efter mig.» -«Hvor?» spurte han. -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig -ned før Lorck hadde fått øie på dem. -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier -danset sammen. -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. -På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var -blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en -stund. -«Hvor henne?» spurte han. -«Oppe på galleriet.» -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som -du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op -lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» -«Drakk selters.» -«Hvem var din kavaler?» -«Meier,» sa hun kort og trossig. -Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. -XXXII. -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con -stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen -efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa -sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var -Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville -slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - - Constance Ring - -289 - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En -ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta -lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet -ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. -Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. -Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig -vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; -hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot -ikke torde våge det. -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en -avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og -besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke -mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? -Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så -intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk -som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven -tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig -med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue -foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens -armhuler. -Det banket på døren. -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, -besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske -len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som -når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så -sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren -med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. -19 - -Amalie Skram. I. - - 290 - -Constance Ring - -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem -deles uten å vende sig. -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren -tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert -trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, -stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn -snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun -nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over -rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun -og så fryktsomt forskende på ham. -«Opriktig talt, -jeg skal ut.» -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, -vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. -«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos -fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn -smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. -Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve -og så bedende på ham. -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» -han -trakk op sitt ur. -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt -av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun -omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. -«Så, så, så —» mumlet han. -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær -tegn. -«Tok du nøkkelen av entrédøren?» -Hun holdt den smilende op for ham. -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin -duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - - Constance Ring - -291 - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide -ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå -pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut -ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar -og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste -ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte -nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde -til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så -skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på -å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne -sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men -det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på -Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde -de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con -stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar -diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i -utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus -geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han -skulde gjøre med haven. -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun -og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer -digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; -innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og -øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - - 292 - -Constance Ring - -soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise -toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de -skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. -Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde -komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten -ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe -ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor -han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? -Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne -valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un -derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen -og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. -Uff, hvad vilde hun ta slike -stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, -som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den -mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en -annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, -ikke han, ikke noen av -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be -synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet -hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen -om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen -nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og -sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som -hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden -mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - - Constance Ring - -293 - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det -var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte -hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun -syntes hun følte anger. -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke -gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. -Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde -gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang -somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da -noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra -henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. -Hanne stuepike stakk hodet inn. -«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. -Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så -låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på -håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i -et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk -imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance -at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li -delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så -ømt på ham. -Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har -jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær -lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun -fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite -barn. -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre -henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så -mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - - 294 - -Constance Ring - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket -han. «La oss sette oss.» -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen -nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne -med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå -tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så -bøide han sig ned over henne og kysset henne. -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde -besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde -være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier -hjem. -Den følgende dag var det strålende solskinn med en -mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om -natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, -og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og -store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance -og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de -tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike -hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste -ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange -stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, -for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand -mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or -den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen -beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne -stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i -veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole -som var revnet i sømmen. -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han -skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - - Constance Ring - -295 - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, -og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele -dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som -han nød sittende på kjøkkenbordet. -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet -Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og -helte den rykende kaffe på underkoppen. -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad -den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au -rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke -lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den -på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al -buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med -feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde -vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev -nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært -et offer for de mest motstridende stemninger og hadde -lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, -som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. -Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse -at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans -leber på sin munn; men hver gang var det kommet en -gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av -grunn for sin fot. -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som -timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg -for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i -morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen -ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - - 296 - -Constance Ring - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam -men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende -urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor -anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, -som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker -hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde -sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet -for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke -gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var -hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, -hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til -stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig -seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som -måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, -hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å -myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham -. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess -uten -. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt -ham i sitt hjerte -dette mer eller mindre gjorde hver -ken fra eller til. -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; -de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til -skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk -kenet. -«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og -tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig -ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å -telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, -og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte -ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin - - Constance Ring - -297 - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som -det demrende skjær av det første daggry på en kullsort -himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen -der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef -ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å -være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet -hatt og kåpe på og løp ned over trappene. -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde -med toget. -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» -«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» -«Så reis inn, når De er ferdig -det må De gjerne.» -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring -. -Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det -minste? -Det er et helt kvarter til toget kommer.» -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con -stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig -plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av -matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort -glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og -såtte sig inn i kupeen. -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot -tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være -der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham -alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu -var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake -til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som -i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis -han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge -sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil -lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - - 298 - -Constance Bing - -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre -den drog inn i hennes pinte sinn. -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut -ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket -seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. -Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender -og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem -soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen -skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse -vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt -anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel -lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte -til spisestuen. -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt -tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove -værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone -fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op -den gav ingen lyd -og trådte sakte inn. Do -ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det -var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. -XXXIII. -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, -en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, -av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann -med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var -blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det -ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk -over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke -flere i dag!» - - Constance Ring - -299 - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un -derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk -nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var -middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu -den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. -Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet -kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke -av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, -og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev -i en notisbok. -Men hun rørte sig ikke. -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning -av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir -over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr -siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på -henne. -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og -spilte øinene op. -«Kristine, er det mulig!» -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så -et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme -tørklæet frem og holdt det for øinene. -«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» -«Jeg er vendt tilbake» -stammet hun. -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, -halvt misbilligende. -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over -maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om -hverandre. -«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans -ansikt. - - 300 - -Constance Ring - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, -du forstår jo nok at forbi er forbi.» -Hun blev blussende rød og så atter blek. -«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke -jeg -vilde bare be om en resept.» -«Er du syk?» -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok -nu overhand. -«Ja,» -hulket hun. -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta -gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei -ler dig.» -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul -vet mens hun talte. -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den -gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De -husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for -brystet.» -«Har du hatt det lenge?» -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det -blitt rent ille.» -Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere -om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg -legger mig,» vedblev hun. -«Har du spurt noen læge før nu?» -«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange -ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive -lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli -sint,» tilføide hun fryktsomt. -«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en -eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, - - Constance Ring - -301 - -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så -syk at jeg måtte ha doktor.» -«Hvor lenge har du vært her i byen?» -«Siden straks før jul.» -«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» -«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde -ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by -. Og så blev jeg også uenig med -min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, -alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i -fred.» -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende -på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme -—. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er -tæring.» -«Hvor faller du på det, Kristine?» -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk -dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør -get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig -stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant -ned over hennes kinn. -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. -Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone -lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i -grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom -met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var -hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun -så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle -dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen -nes kinn. -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» -sa han og -slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han -tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til - - 302 - -Constance Ring - -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ -ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte -med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som -var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt -gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, -«ja nesten like til de døde.» -«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, -nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» -«Skal jeg knappe op?» spurte hun. -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg -skal få noe å vite.» -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck -la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. -Men hvordan det gikk til eller ikke -plutselig visste -han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans -veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og -innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i -armene og kysset hennes varme, bare bryst. -«Legg den bort» -sa han og løftet hatten av henne. -Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. -vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot -tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass -på den ytterste kant av et stolesete. -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder -lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen -nem sprekken. -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske -som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av -værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - - Constance Ring - -303 - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu -set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun -uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke -begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den -troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne -fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, -så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine -leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, -som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha -hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry -stet -. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev -net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. -Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det -jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med -en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, -han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ -relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av -klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, -hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» -hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett -av det. -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter -passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå -lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer -enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De -hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne -å vende om og spasere litt. -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være -behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun -svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da -Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op -levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. -«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - - 304 - -Constance Ring - -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent -på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne -hadde fått tid til å tilby sitt følge. -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke -klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett -ut. -Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent -lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over -hele sin skikkelse. -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved -Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin -gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun -være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, -sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler -og siga -retter, nei sigarer, sterke, fine. -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer -med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. -Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. -Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun -sett ligge etsteds i en vinduspost. -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast -løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun -at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme -vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men -stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op -og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun -tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte -med dammerammeram, dammerammeram. -Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? -Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og -gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en -kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - - Constance Ring - -305 - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken -med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, -jeg har vært en lang -tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i -natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om -og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa -Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var -riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det -ikke er koldt der oppe.» -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør -brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke -behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod -en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og -snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord -med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus -posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et -laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler -bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek -ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på -en stor koffert, som var trukket bort til sengen. -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, -hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, -så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig -i en gyngestol og reiste sig igjen. -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite -gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på -gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en -krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var -alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de -bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst -hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang -skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille -20 - -Amalie Skram. I. - - 306 - -Constance Bing - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing -det lød, -som kom den langveis fra -var det eneste som hørtes! -Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag -og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men -gikk tilbake for å se om også verandaen var full av -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når -hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt -ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad -det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et -sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide -sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i -neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be -redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; -så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av -talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra -huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig -plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. -Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte -litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det -skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen -som vilde kvele henne. -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde -ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig -blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av -en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille -til han var like ved siden av henne, for å være sikker på -at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og -rørte ved hans arm. -«Constance» -hvisket han med en overstrømmende -ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre -tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn -med kyss. -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med -sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - - Constance Ring - -307 - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse -lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn -ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene -omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op -de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte -ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk -ovenpå. -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset -gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til -alle sider. -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. -Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så -kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu -og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils -vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok -ken 6. -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han -stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det -fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og -tendte ild på det. -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» -sa han -halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og -trådte ilden ut med foten. -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt -har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere -ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra -sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter -for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom -mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte -den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha -rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var -hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - - 308 - -Constance Ring - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så -som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til -farvel! -XXXIV. -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp -søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in -gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu -gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var -foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene -fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme -sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun -måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, -smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde -hun nu også funnet lindring ved det? -Hun følte -trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne -til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem -medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig seiv. -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? -Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så -falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik -slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu -tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin -mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og -hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde -ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange -skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad -ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig -hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for -henne. -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte -var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille -inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang -som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - - Constance Ring - -309 - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss -på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, -det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det -var hvile i. -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time -mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I -ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer -til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk -ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og -gikk ned til toget. -I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med -lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne -før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om -dette ene: å skynde sig med å dø. -Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og -kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt -skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal -ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke -kunde bære det lenger. Constance.» -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for -seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet -i hans mottagelsesværelse. -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok -frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var -blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en -innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; -Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår -nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes -øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på -veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit -tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren -hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - - 310 - -Constance Ring - -stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske -liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff -ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte -skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet -og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn -henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille -det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men -om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som -et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde -moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be -skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte -hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» -Så mintes hun et annet ord av -sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er -en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han -var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, -hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs -store synd. -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck -vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var -han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet -han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det -forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig -lå ikke -hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og -så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det -kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der -inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der -den gang. - - Constance Ring - -311 - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han -bort og ringte. -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn -tredende kokkepike. -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da -hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. -«Det er godt,» sa han og vinket. -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine -nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for -ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. -Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk -det til sig. -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto -len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet -mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan -fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over -ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som -var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han -gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig -stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke -noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en -karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det -ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt -efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. -Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance -fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så -gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne -eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun -nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles -uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde -sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - - 312 - -Constance Bing - -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans -gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis -det vilde han riktig -nok protestere mot. -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet -stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det -var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun -enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det -allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen -skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn -hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses -værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un -derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene -blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. -Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. -Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig -anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. -Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne -øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen -gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske -var rullet et stykke bort over gulvet. -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen -over det. - - ' -:- ••:' ! -; . --.• '• •• : -' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H - - \ No newline at end of file diff --git a/Makefile b/Makefile index 0091d86..5b03619 100644 --- a/Makefile +++ b/Makefile @@ -1,17 +1,58 @@ +SHELL=/bin/bash +INPUT=2025-07-01T2031_NB_generated.pdf +#INPUT=2025-07-01T2031_NB_generated.ocr.pdf + +# ocrmypdf -l nor --force-ocr --sidecar $(pwd)/sidecar.txt $(pwd)/2025-07-01T2031_NB_generated.printed.pdf $(pwd)/2025-07-01T2031_NB_generated.ocr.pdf + all: constance-ring.epub -stage-1.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf - pdftotext -layout $< $@ +JPGs:=$(wildcard image/*.jpg) +TXTs:=$(patsubst image/%.jpg,txt/%.txt,$(JPGs)) + +page-index.txt: 2025-07-01T2031_NB_generated.pdf + @rm -f page-*.pdf + @mkdir -p image + pdfimages -print-filenames -j $< image/page > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ + +images: page-index.txt +ocr: $(TXTs) + +.PRECIOUS: image/page-%.jpg +image/page-%.jpg: page-index.txt + @true # nothing to do + +.PRECIOUS: txt/page-%.txt +txt/page-%.txt:image/page-%.jpg + @mkdir -p $(dir $@) + tesseract -l nor $< - > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ + +stage-1.txt: $(TXTs) + cat txt/page-{014..328}.txt > $@ + # pdftotext -layout $< $@ stage-2.txt: stage-1.txt @echo $@ - tr '\f' '\n' < $< > $@ + # tr '\f' '\n' < $< > $@ + cp $< $@ stage-3.txt: stage-2.txt convert.awk @echo $@ - awk -f convert.awk $< > $@ + awk -f convert.awk $< > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ + +stage-4.txt: stage-3.txt Makefile + @echo $@ + uniq $< > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ + +stage-5.md: stage-4.txt Makefile + @echo $@ + pandoc --from markdown -o $@.tmp.md $< + @mv $@.tmp.md $@ -constance-ring.md: header.md stage-3.txt +constance-ring.md: header.md stage-5.md @echo $@ cat $^ > $@.tmp mv $@.tmp $@ @@ -21,4 +62,5 @@ constance-ring.epub: constance-ring.md .PHONY: clean clean: + if [ -r page-index.txt ]; then cat page-index.txt | xargs rm; rm page-index.txt; fi @rm -f stage-*.txt diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub index 68f2b70..b709841 100644 Binary files a/constance-ring.epub and b/constance-ring.epub differ diff --git a/constance-ring.md b/constance-ring.md index efd0630..d7255fd 100644 --- a/constance-ring.md +++ b/constance-ring.md @@ -8,803 +8,669 @@ creator: - role: editor text: Trygve Laugstøl ... - - - -# Kapittel I - - -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet -barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på -fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. - -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var -gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små -bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med -årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, -og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i -halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune -topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i -Oscarsgate. - -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke -mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte -hjem med Ring om aftenen. - -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun -kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far -var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der -hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, -og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at -hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til -å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl - - -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten -persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og -bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende -gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, -blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen -nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. - -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han -ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, -er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel -sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en -del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri -disk kandidat, men var gått over til handelen og drev -nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. -Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et -rett behagelig ytre. - -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende -forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så -slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært -så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan -tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk -sin kaffe i spisestuen han var alltid tidlig på ferde -lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte -hans skritt han kom alltid og kysset henne før han -gikk på kontoret for hun op og stod og vasket sitt -ansikt med hodet nede i vannbollen. - -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med -utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet -over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med -en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, -men som hun tålmodig fant sig i. - -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde - -ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve -nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk -plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. - -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu -førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en -hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene -slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på -det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. -Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde -man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, -og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker -av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje -av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus -posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et -drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter -middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de -treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især -var det vannet, som lokket og drog henne. - -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var -vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i -alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet -de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, -så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk -like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de -redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått -og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å -sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde -ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine -fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle -dager. - -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe -rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi -hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by -fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker -hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte -Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt -tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn -og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var +derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de +som nygifte hadde flyttet inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på +veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann +vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. +Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de +prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte +sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra +gartneriet i Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, +men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av +sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til +Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort +megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre +av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på +et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte +folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i +et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den +fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse +til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå +hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets +folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. Den +litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes +latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det +gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke +var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få +forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del +formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort +fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over +til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor +målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til +tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig +ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med +fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes +øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og +rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i +spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin +hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og +kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket +sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede +ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre +henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men +som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, +men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han +henne til bad og hadde til hennes hjem- komst pyntet stuene op med et +par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle +anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut +til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til +tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte +have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra +soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt +over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når +været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den +bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen +ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i +tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange +og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett +tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om +side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste +sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot +bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op +mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i +sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når +det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og +hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og +fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger +om det, de hadde felles fra gamle dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, +som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige +sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange +skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der +nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og +fisketurene med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle +måtte hjelpe til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med +Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Monstro han ennu +hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med +bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, +som kunde stå av sig selv. # Kapittel II +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og +så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til +Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og +da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., +inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, +hvad det var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges +hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig +historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde +hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne +på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig +betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han +ikke undværet henne i må- neder? Det måtte da være grenser for opofrelse +også ! + +Bare det kom småfolk --- mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, +--- men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- grepet, sagt noe om +at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok +vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var +ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en +raptus av sin gamle livlig- het, og endog undertiden gi sig hen til en +påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev +inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, +og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han +få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite +hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller +være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så +det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i +forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. +Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor +Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en +kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun +forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og +alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De hadde gjort en liten +tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget +i splid og disputt om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde hvile, følte han +sig nettop så oplagt til å dra videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på +annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og +foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at +han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt +og elskverdig både på reisen og senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det +plutselig ut av henne. + +«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men +værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke +med.» +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem +dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller +gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge +stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok +bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram +absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig +spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i +forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin +beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun +ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable +fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag +hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han +brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var +henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans +eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det +skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på +henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde +bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo +hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin +utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige +savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men +som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin +manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og +mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i +humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når +det ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. +Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og +kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om +aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. +Bare tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- +gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk -kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. -Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da -også ved første leilighet. +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en +vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting +om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som +brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, +som gjorde henne trist og hjertesyk. -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en -nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne -inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de -ord: «Jeg lenges hjem.» +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring +satt og leste med henrykkelse. -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til -Ring. +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin +forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over +bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med +all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til +loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste +ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt +dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i +samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte +for denne mann, var idel lede og likegyldighet. -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det -var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos -hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke -der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, -han ikke vilde gjøre henne? - -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan -ten foreslått. - -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde -han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! - -Bare det kom småfolk mente tanten. - -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, men pokker heller! - -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, -og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. - -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det -gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly -stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann -folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å -bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var -det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få -henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale -og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut -på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde -han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. - -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, -dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin -kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; -hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig - -få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort -opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig - -ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo - -aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - - -fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands -dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde -spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. -Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil -Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt -henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, -og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet -ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og -senere. - -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli -hjemme,» brast det plutselig ut av henne. - -«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger -dig, tar du feil.» - -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg -reiser ikke med.» - -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så -hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring -sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som -f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort -over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og -bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen -mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig -ting, som han hadde god greie på i forveien. - -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im -ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. - -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte -de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde -skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk -net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem -fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, det var hans eneste fortjeneste. Når -han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde -bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris -på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen -disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål -modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen -hadde vært. - -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by -med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun -hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. -Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned -stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, -og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun -gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det -ringte. - -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å -gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me -get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon -jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der -og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var +ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter +Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, -fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke -lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente -efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var -lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. +«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et +«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, for- trolig tone, +«at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god +innflytelse.» -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme -og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. - -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for -tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer -tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin -støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for -talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, -som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort -og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere -enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var -idel lede og likegyldighet. - -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en -sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin -nende, og om hvordan humøret var. - -«Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase. - -«Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for -trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så -vilde det ha en god innflytelse.» - -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med -øinene. +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. -«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un -derlig med ens mor.» +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. +Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, +--- --- men det er så un- derlig med ens mor.» -Ring var ved sitt bestemmelsessted +Ring var ved sitt bestemmelsessted. -«Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang -ut, mens sporvognen var i full fart. +«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen +var i full fart. -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften, -mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa +Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin +pipe. Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i +natt at hun var her.» -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, -jeg drømte i natt at hun var her.» - -Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si -den av henne. +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. «Kunde du ha lyst til det, Constance?» -«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende -som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la +sig merke med sin glede. Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med -lebene. +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. -«Ja, ja,» svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si -den forlovelsestiden. +«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste +sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. -«Men ikke nu» sa han med et misfornøiet tonefall. -«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» +«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo +sengetid, du får da vente til i morgen.» -Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. -«Så det blev hun dog i en smule humør for, se, se, -så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn -med sin peke- og langfinger. +«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i +humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. -«Au» sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der -blir ertet. «Det gjør vondt.» +«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det +gjør vondt.» -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det -er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid -imellem oss om dagene.» +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn +det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» -«La nu mitt fjes være i fred» svarte hun med påtatt -furtenhet. +«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor -kan komme.» +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» «Og bli her en tid?» «Så lenge hun har lyst naturligvis.» -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på - -det?» +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» - -bad han. +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på -kinnet. +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til +sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og -snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake -igjen. +Hun kysset ham på munnen. -Hun kysset ham på munnen - -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i -mig.» +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» -«Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det -moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og -at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin -lekse. +«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå +ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, +der fremsier sin lekse. Han lo og vilde ta henne på fanget. -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og -vilde løs. +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. Han slapp henne med en sur mine. -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, -du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som -om verden skulde forgå i neste nu.» +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et +minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste +nu.» -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse -lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med -en skuffet og fiendtlig mine. +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav +sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk -hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig -måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne -med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med +blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. +Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han gjespet og vilde til sengs. -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var -jo i stand på soveværelset. +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på +soveværelset. -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte +skritt og et smell av døren, som rø- bet hans ublide sinnsstemning. -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine -blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta -géren om. +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op +i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte +nipssakene på eta- géren om. - - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run -ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. -Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt -inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden -over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller -også måtte hun rent ha glemt det. - -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt -skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. - -«Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende. - -«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like -av sengen for å se, hvad hun tok sig til. - -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha -trukket sterkt fra vinduet. - -«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå -slukket hun lampen og gikk inn til ham. - - -# Kapittel III - - -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før -ste dampskib. - -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel -satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds -med hennes stell. - -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. -Gikk hun ikke der og var i godt humør. - -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance -hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert -øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran -dring i arrangementet. - -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i -gråt og falt henne om halsen. - - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp -skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. - -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl -dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det -var for en ny kirke, de kom forbi. - -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri -stiania på seksten år. - -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte -hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som -duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, -som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og -om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å -stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. -Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde -med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane -stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con -stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, -som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. - -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som -uttrykte hans misnøie. - -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da -hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad -går det av dig, barn?» - -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt, -bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. - -«Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde -en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme -til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige -stilling. - -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse -for dem alle at kjørselen var til ende. - -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i -værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - - -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått -dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt -hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter -nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget -salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom -kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende -hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en -mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet -foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i -løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig -ganske ør i hodet. - -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han -beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var -strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så -fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For -å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. - -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så -danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for -vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over -drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel -ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev -sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig -over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde -holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja -ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte -ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for -Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å -henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, -kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke -edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor -kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så -angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det -siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for -en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad -han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet -på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har -bestemt sig til å bære det med tålmodighet. +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- stativene borte ved +det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et +par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var +trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, +at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha +glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, +og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg +ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad +hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra +vinduet. + +«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt +overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn +til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- skriver Blom, at +moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte +gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren +skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der +og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen +vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på +gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller +annen foran- dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne +om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det +rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i +vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad +gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten +år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt +hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det +kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de +gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og +som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av +hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle +Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet +og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og +stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- nøielse» --- sa Ring +plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille +ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og +hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig +bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han +inntok nøiaktig sin forrige stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle +at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde +straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad +maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og +viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i +soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at +hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til +Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at +fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast +fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og +illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev +han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte +sig ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på +bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling +av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin +svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par +glass sherry til den hjemme- lagede eplekake. --- + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- kom han henne +ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo +også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, +og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- melig +undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få +det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun +kunde godt selv over- drive, når hun var i humør til det, men så vilde +hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint +og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. +Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot +noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for +tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et +meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det +gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde +en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav +sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke +kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt +det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når +ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog +han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å +forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor -det, og Ring var gått inn til sine piper. -«Å pytt» sa Constance og slo med nakken +Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var +gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. -«Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.» +«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» -«Lyve, det er da et besynderlig ord .» +«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» -«Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke -an å behandle sin mann så hensynsløst.» +«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin +mann så hensynsløst.» -«Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at -du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue -med.» +«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, +kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke +til å være i stue med.» -«Ta parti, holde med det er forestillinger, som -ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» +«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører +hjemme i et ekteskap, som det skal være.» -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne -munnviker og nesen til værs. +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til +værs. -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm -far og jeg stod jo aldri på den fot.» +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod +jo aldri på den fot.» -«Nei far, nei, det tror jeg nok» sa hun med en -stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa +«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en +mine, som protesterte mot den dragne pa- -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram -mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd -somt utekkelig?» +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- mer og satt og +vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er -ingen ting å bry sig om.» +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry +sig om.» -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved -vann i.» +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise -sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få -ham til å debauchere.» +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner +for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn -i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass -selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde -bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, +hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. +Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det +begge. -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til -hørerinne, som svarte og lo i rette tid. +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett +kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i +rette tid. -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille -avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne -op av stolen og vilde dra henne til sig. +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en +oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» +Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. Hun stred imot. -«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for -manende. +«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom for- manende. -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne -ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden -av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun -kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av -tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen -nes brennende tørre ansikt. +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han +begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun +skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at +hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og +konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes +ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. -«Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet -og gikk ut av stuen. +«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun +för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa -2 Amalie Skram. I. +2 --- Amalie Skram. I. - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig og alltid er hun slik.» +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være +elskverdig --- og alltid er hun slik.» Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. -«Hun er trett og nervøs i aften» sa fru Blom meg -lende. +«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meg- lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. +«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, +hun viste mig !» -«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter -minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde +over saken. -«Det ligner så lite Constance» svarte fru Blom og -så ut til å grunde over saken. +«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- +om forladelse.» Han var uforvarende -«Det er naturligvis et lune, en grille, noe fordømt -romansludder om forladelse.» Han var uforvarende kommet til å hikke. -«Nei, tror du det?» sa fru Blom skeptisk. +«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. -«Ja gu tror jeg det det er den eneste mulige for -klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» +«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige for- klaring. Hvad +skulde det ellers være, for fanden?» -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine -negler. +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» -vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, -falt hun nok tilføie.» +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. +«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» -«Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages -med kjærlighet.» +«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med +kjærlighet.» -«Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et -plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den -mann, som kunde være kjærligere.» +«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot +sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» -«Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge -koner er litt tufs de første par år.» +«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs +de første par år.» -«Fanden heller, de er forelsket er de. Marie -f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er -så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han -sig nærmere og talte i en lavere tone. +«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde +du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, +at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. -«Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa -fru Blom tillitsfullt. +«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom +tillitsfullt. -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal +bli en lykkelig mann. Jeg har satt store -sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store +forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med +henne.» -forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å -tale med henne.» +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand +på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes +datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om +henne, mens hun klædde sig av. -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så -var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste -sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne -inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, -mens hun klædde sig av. +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. -Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge -kanten hos henne. +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her +natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig +tilfredshet. -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at -du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av -glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke +det?» -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance -Hvorfor er du ikke det?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd -dem seiv?» +Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» -«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con -stance.» +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» -«Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke -så meget å være glad for?» +«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være +glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun broderer så pent.» -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som -er så snild.» +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller -og tunger er både snarere og penere.» +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både +snarere og penere.» «La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» Hun skjulte sitt ansikt hos moren. -«Søte barnet mitt, du elsker jo din mann, -hvad, gjør du ikke? Hvad?» +«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du +ikke? Hvad?» «Jeg vet ikke, jeg.» @@ -812,799 +678,660 @@ hvad, gjør du ikke? Hvad?» Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte. - +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, -var det ikke da av kjærlighet?» +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av +kjærlighet?» -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, det var det vel også -på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» hun holdt inne og så forlegen ut. +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg +har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så +forlegen ut. «Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» «Men jeg synes ikke om å være gift.» -«For noe urimelig snakk» sa fru Blom indignert. +«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. -«Synes du det er så urimelig? Kan du slett -ikke forstå det? Og tror du ikke det ofte kan gå -så?» +«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? +--- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» «Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» «Er det bare det det kommer an på?» -«lallfall det det burde komme an på.» +«Tallfall det det burde komme an på.» -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, -uansett hvor god eller dårlig han er.» +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god +eller dårlig han er.» -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds -hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har +ikke lov til å tenke slik.» «Det kan jeg ikke begripe.» -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og -det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld -ikke være barnaktig, Constance.» - -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du -ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos -dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og -løftet hennes hode op imot sig. - -«Hos mig, er du gal, barn?» - -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, -når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam -men» —• sa hun innsmigrende. - -«Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.» - -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det +verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, +Constance.» -ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg +har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn +under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. -igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +«Hos mig, --- er du gal, barn?» -meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, +husker du, og vi måtte ligge sam- men» --- sa hun innsmigrende. -nattøi.» +«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . +Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, +og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og +henter mitt nattøi.» Hun var allerede borte ved døren. -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for -melig bestyrtet ut. - -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er -så snild.» - -«Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al -vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller -ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske -ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em -bedsmanns datter være kommet således på det tørre, -det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem -mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun -ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han -søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var -nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun -strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun -holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde -hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun -skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel -signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance -som i gamle dager, - -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo -ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, -hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun -skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne -til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å -være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke det var sant —, men det hadde hun -alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - - -ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe -menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så -avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes -skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun -satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, -fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be -søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når -hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett -ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet -sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det -lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite -om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare -de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det -skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom -an på det. - -«Ikke sant, Constance min, du vil være en god og -fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom +satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom +her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. +Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes +plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns +datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. +Og sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for +hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde +ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin +kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, +og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem +begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos +sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og +hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun +holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun +skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke +henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med +kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge +henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være +lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- +det var sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe +for, at hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse +vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv +skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis +det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke +hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på +sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en +bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så +meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at +når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke +hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som +gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort +rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å +vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde +undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot +Ring. Det skulde ingen an- ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +--- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og +fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet + litt på at datteren skulde si noe. -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare -se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og -gikk ut av stuen. +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» +Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. # Kapittel IV - - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku -sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med -åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise -penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende -bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - - -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av -og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om -gangsfot med hverandre. - -- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for -innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. -Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes -ferietid var snart til ende. - -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru -Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun -så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde -båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke -lig å peke på det for henne. - -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al -deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In -nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette -ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden -gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, -som hun hadde lyst til å slå ham. - -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt -fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å -motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over -alt, hvor det gikk noen ting for sig. - -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom -riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så -rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk -kelig liv, disse to. Rings eneste feil —. Men Herregud, - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste -morgensær. - -Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, så kunde det jo ikke bli -anledning til rykter. - -Jo, fru Blom fant at hun hadde grunn til å være -tilfreds. - -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og -Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener -vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con -stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort -vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og -til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig -hadde budt henne. - -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam -mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; -deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed -vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett -ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med -Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an -net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. - -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det -ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde -dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. - -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at -det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også -under overveielse. - -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma -rie blev redd for at det hele skulde strande. - -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri -kard?» - -«Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke -noe av.» - -Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold -punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke -av samme glass. - -«Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi -de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, +som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein +Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer +var småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger +frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel +Blom, som var gift med kaptein Foss" søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene +blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt +slektninger, og det var der- for en selvfølge at de to familier stod på +en fortrolig om- gangsfot med hverandre. + +--- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av +hennes døtre skulde konfir- meres i oktober. Masser av ting, som skulde +gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det +var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til +ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og +datter. Constance avverget be- hendig enhver streifen inn på disse +enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at +hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der +kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært +tilstrekke- lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig +elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter +måltidene. --- --- In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at +dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig +hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da +kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til +aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og +ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av +det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange +betingelser for å føre et lyk- kelig liv, disse to. Rings eneste feil +--- ---. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes +opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, +og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke bli anledning til +rykter. + +Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening +hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer +velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre +passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt +foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun +haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så +iherdig hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin +lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde +vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var +så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom +det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, +men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre +bekjentskapet gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og +håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den +forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å +spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd +å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer +for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på +et offentlig sted; de andre over- døvet ham og mente at det just var +fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin +mann --- «men du er vel trett, Ri- kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange +undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. + +«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at +du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. «Å, det var bare Lorck.» -Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme -lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- mann opmerksom +på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var +nesten mørkt. Hansen bet sig i pekefingeren. -«Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig» - -sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i +en lav og litt treven tone. -«Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig -mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. +«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, +fremdeles snakkende om utsikten. -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is -«Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min, - -det var bare et dumt innfall.» +«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var +bare et dumt innfall.» «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, -siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert, -jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De +allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos +oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har +det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, +Rikard !» Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han -sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt -det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til -trekkende. - -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, -fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter -fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul -vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran -fotstykket. - -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ -desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske -begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an -siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde -vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små -snakket nesten hviskende. - -«Å Meier, spill for dem så lenge, bordet skal snart -være dekket» sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. - -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl -let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis -ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk -med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing -rene i stormløp fare over tangentene. - -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte -hodet halvt mot de andre. - -«Om aftenstemning om lengsel om kjærlighet -—. —om Sarabråten, om —» de ropte alle i munnen -på hverandre. - - - -«Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om -og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. - -«Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10. - -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. - -«Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance. - -«La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med -Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i -luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev -slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et -broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al -vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs -sang. - -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - -«Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck. +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid +sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. +Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde +huset til- trekkende. -«Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?» +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen +og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet +de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme +og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten +noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. -«Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til -å holde ut» +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte +skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var +trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til +aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. +De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter +det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen +igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt +og små- snakket nesten hviskende. -«Skal han ikke bli musiker?» - -«Det er han jo, frue!» +«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. -«Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?» +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et +hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært +vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen +bort til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i +stormløp fare over tangentene. -Lorck trakk på skuldrene. +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot +de andre. -«La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren -ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente -med å røke til siden.» +«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om +Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. -«Ja, Gud bevars» bemerket Lorck lakonisk. +«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, +som satt i sofaen med Lorck. -«Har De noensinne hørt make til fyr, det er synd -at han ikke blir kunstner» sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con -stance. +«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- vegelse som av +rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. -«Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus, -tror jeg det er jo rent bort i natten.» +«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. +«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han +kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så +ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til +å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, +så et muntert leende kvitter --- så en adagio, al- vorlig og verdig som +en spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en +trubadursk elskovs- sang. -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en -masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik -ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru -Ring?» +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. -«Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i -slekt med Ole Bull.» +«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- +improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som +om det erg- -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å holde ut» +--- -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket -Lorck. +«Skal han ikke bli musiker?» -«En to tre og tyve år vel» — +«Det er han jo, frue!» -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for -sikret frøken Schwartz. +«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore -slo Lorck. +Lorck trakk på skuldrene. -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. +«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på +ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å -merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. -Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse -langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med -hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i -fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så -betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på -tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. +«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op -dørene til spisestuen. +«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir +kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt +på en lav puff ved Con- stance. -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og -endte i en stygg dissonans. +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. -«De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem -pent,» sa Marie, da han reiste sig. +«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det +er jo rent bort i natten.» -«Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor -somt!» summet det rundt omkring ham. +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» +--- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og +lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- +og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans -eksempel og førte hver sin dame til bords. +«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole +Bull.» +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre +og tyve år vel» --- -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, -«du er for utringet, en ser ditt bryst.» +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken +Schwartz. -«Mitt bryst! umulig, tante.» +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. Rett på det, før -din mor ser det.» +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. -Sitte og stirre, uff, at Lorck kunde være så vemme -lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun -blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så -langt op, som hun kunde få den. +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at +musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske +stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra +munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel +lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget +og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å +passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en +vifteformet skjerm før å få ild. -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal -vi ikke?» +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til +spisestuen. -«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg +dissonans. -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» +«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, +da han reiste sig. -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop -være morsomt -—» +«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så mor- somt !» --- --- +summet det rundt omkring ham. -«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme -tisk rypebryst. +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver +sin dame til bords. -«Verten må begynne» lød det fra flere. +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som +kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt +bryst.» -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre -likeså. +«Mitt bryst! umulig, tante.» -«Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt -dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser +det.» -for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god -villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne -altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra -Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær +Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte +han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig +den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. -deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i +omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» -Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und +«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. -tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» -«Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» -hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et herme- tisk rypebryst. -«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. -hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. -almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert +«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å +holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet +skal forstå at jeg ikke gjør det god- villig, og for at de skal være +genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» +lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en sær- deles +fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» +avbrøt hans kone ham. --- «Når und- tages at fru Constance har støtt sin +fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt +Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev +Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig +latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert -sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, -«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de -nevnte.» «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» -sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat -ter. Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con -stance. +sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen +skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å +fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle +brast i lat- ter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte -Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også -vilde ha et ord med i laget. +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er +ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. -«Hvafornoe skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring -og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig -heten slo an. +«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så +veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av -slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, +altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! +Hør!») Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» -«Hipp, hipp, hurra!» forsøkte Ring og dirigerte med -armen. «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle -røster. +«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- +«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, «vi blir opsagt.» +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir +opsagt.» -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» spurte -Fallesen, som satt ved Constances høire side. +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved +Constances høire side. «Den er visst god igjen.» -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var -ment på å skulle gå henne like til sjelen. +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle +gå henne like til sjelen. -«Fyll i glassene, mine herrer» ropte Hansen og slo -til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, +«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa +Constance -«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad -det er om.» +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance -var så villig til å innlate sig med ham. +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til +å innlate sig med ham. -«Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han -og 10. +«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han +og 1o. +Constance Ring on «Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. -«Ja, frue jeg sa beklager men bry Dem ikke om -det, når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» - -«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» - -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, hvor kan De også for -lange . Hvad jeg vilde sagt, hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, jeg er så sterk, skal jeg si Dem, arm -muskler —» - -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte -sig fra ham. - -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, -og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne -med et nesten tilbedende uttrykk. - -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte -slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra -henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks -efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød -met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; -han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en -strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt -glass. - -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens -han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig «De får da vente, til han altså nevner -navnet.» - -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke -lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt -ham. - -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck -i en ergerlig tone. - -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer øinene sprin - -ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det -for —?» - -«Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en -hodebevegelse op imot Ring. - -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte -fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. - -«Men så hold dog op, Lorck» - -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, -står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde -så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort -glass madeira. - -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner, -og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?» - -«Nei» svarte Lorck tvert. - -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet det -er noe uskyldig over ham.» - -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - -«Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg -så meget som har åpnet min munn?» - -«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» - -«Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li -ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta -ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und -skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over -lever jeg det ikke.» - -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og -mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» sa hun. - -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket -frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» -sluttet Ring sin tale. - - -Meir for op som en champgnekor; han hade ike - -ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade - -opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen - -blev imdlert druket under smil og nik og buk fra - -ale kanter. - -Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem -han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste, -hvor hun skulde se hen for undsel. - -Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren -kom ham i øine; med diren stem kalte han hen - -for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han -ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt -hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til +«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg +taler med Dem, er jeg rent konfus.» -ham. Og i den forbindels vilde han også nev den - -gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin +«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter +sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» +--- -ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom. +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også for- -Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit +lange --- ---. Hvad jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært +dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så +sterk, skal jeg si Dem, --- arm- -ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde +muskler ---» -tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. -nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig +Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. -kjen. +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk +hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så +bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet +henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt +ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og +blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for +henne og tømte sitt glass. -«Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig -øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at -den fyren altså ike er til å stane.» +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin +borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til +han altså nevner navnet.» -Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg -mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var -om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den +stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. -av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig +tone. -om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. -det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn -nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham -uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene sprin- -ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine -overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han +ger snart ut av hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? -strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han +«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op +imot Ring. -merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen- +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» --- +begynte Lorck igjen. -3 Amalie Skram. I. +«Men så hold dog op, Lorck» --- -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, -ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, -så drikker vi på det, da!» +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- +det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» +Han tømte et stort glass madeira. -Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og -spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans -vilje at hans kone optrådte som censor. +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De +sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De +sett på det, spør jeg?» -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske -blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde -miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. +«Nei» --- svarte Lorck tvert. -Plutselig brast Ring i latter. «Fanden så godt gjort!» -ropte han «der tok jeg dere pent ved nesen.» +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig +over ham.» -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde -skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det -skulde ingen få dem til å tro. +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. -«Ja, jeg trodde det var alvor det er visst og sikkert,» -sa Constance. +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, -og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for -vertens protest, fikk et nifoldig hurra. +«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har +åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten li- ker jeg ham +godt, jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- +nu ja, --- De må virkelig und- skylde. Men enfin, --- er De ment på å +drepe mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- +over- lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance +ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for +den unge, begavde kunstner, den for- trinlige piano- og harpespil ...» +--- «fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald +Meier,» sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det +vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet +ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og +bukk fra alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik +til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for +undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; +med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs +høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun +hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. +Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante +Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel +og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- tene sammen, +reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en +sukkende mumlen gjen- nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje +til kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det +dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å +stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin +lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om +den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om +denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden +han hadde latt sig innrangere i ektemen- nenes lykkelige rekker o. s. v. +Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk +det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne +naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men +øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre +ganger hadde gjen- + +3 --- Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance +høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen +med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som +censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre +fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde +å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han +--- «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men +holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa +Constance. -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han -sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat -kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun -rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen +steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig +hurra. -«Ja, som sagt De er et musikalsk fenomen, et, et, -ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier «De må komme -og besøke oss av Dem seiv, forstår De, hver aften -om De vil det er skikk hos oss, jeg har en kutter -De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- sen og Marie +utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød +Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med -å trykke hans hand. +«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et +geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, +forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har +en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og -vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans +hånd. -«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til +en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til +vi finner på noe.» Han begynte på en vals av Strauss. -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset - -rundt med henne. - +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru -Blom. +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og -gikk for å skynde på pikene. +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde +på pikene. -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret -tent. +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» -«Så gå der ned der danser man jo hver aften.» +«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» -«Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket -så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» +«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig +sammen der borte i halvmørket.» -«Det er morsommere å danse» svarte hun. +«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om -han kunde ha den fornøielse. +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den +fornøielse. -«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og -trakk ham hemmelig i frakken. +«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig +i frakken. «Ja så den neste da?» @@ -1612,955 +1339,786 @@ trakk ham hemmelig i frakken. «Skal det bety et avslag?» -«Nei da altså neste dans med Dem.» +«Nei da --- altså neste dans med Dem.» Han bukket og fjernet sig. -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance -leende. «Det var bare for å bli fri ham.» +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var +bare for å bli fri ham.» -«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med -et bukk. +«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. -«Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru -Blom. +«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. -«Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. -«La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig -nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok -an.» +«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg +ikke som Dem, men til dans går det nok an.» Meier gikk like bort og engagerte Constance. -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte -hun. - +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. Han vendte sig mismodig fra henne. -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans -sammen?» ropte hun efter ham. +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun +efter ham. -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på -samvittigheten?» +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- +«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på -mig, — De er virkelig så kjedelig.» +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er +virkelig så kjedelig.» -Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav -brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la -skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var -enda tidsnok tilbake på plass igjen. +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, +frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la +barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake +på plass igjen. -«Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame -kjeden. - -«Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun -undskyldende. - -«Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv -høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. - -«Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt -lig til ham. +«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket -Fallesen til Constance med forgremmet stemme. +«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. -«Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er -rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i -fjerde tur. +«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halv- høit til Ring, som +et øieblikk stod ved siden av ham. -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemytt- -«Men så pass dog på det er Dem, som skal frem, -løitnant!» +lig til ham. -«Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til -sin dame. +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til +Constance med forgremmet stemme. -«Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke -sjalu?» +«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» +Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på +turen i dag var De så vennlig» --- -Constance Bing 37 +«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- +«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. -«Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .» +«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» -«Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte -Constance med en munter latter. +«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte -Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. +«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en +munter latter. -«Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig -for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte +hennes øine med et bedende blikk. -«Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det -grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter -stod på plass. +«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» +--- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre +kur for spøk. -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte -sig, De er så liberal.» +«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig +bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. -«Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så +liberal.» -jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde -De få ham.» +«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er +gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, -som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde +stått op til dørportiéren og sett på. «Jeg kunde ingen dame få.» -«Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt -for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til -Meier. +«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en +galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med +mig?» --- vendte hun sig til Meier. «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» Hans øine søkte uvilkårlig Constance. -«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — -henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans -blikk. - -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han -sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. -Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt -og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som -hvirvlet avsted med Meier. - -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og - - -38 Constace Ring - - -inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor -vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn -ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la +«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» +Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. -get sig et nyt glas. +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens +arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne +gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans +øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. -«Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som -kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det, +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt +stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard +Christensen Rings --- hans og -som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans, +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun +ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en +lykkelig mann, tenkte han og la- get sig et nytt glass. -Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt +«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til +herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- +Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne +Dem blandt disse.» -dise.» +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. -Falesn undskylte sig med at han hade hodepin. +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» +sa Ring. -«De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. -et begr samen,» sa Ring. +«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» -Falesn skjent konja i et vinglas. +Fallesen tømte innholdet i ett drag. -«Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.» +«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og +han puffet ham i siden. -Falesn tøme inholdet i et drag. +«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er +heller ikke avveien.» -«Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad - -Falesn?» og han pufet ham i siden. - -«Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken - -Schwartz hun er helr ike avein.» - -«For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op - -og ned.» +«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» «Figuren er da ganske bra.» -«Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren. - -Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De -ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine - -skjønhet og kvinelg forskjønelut, som - -endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike - -dus. - -«Du er min sel en kje fyr, fande så godt like - -dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom - -hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil? - -En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike, - -hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med. - -Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig, - -den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må - -det til.» +«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. +Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en +passiar om kvinne- skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. +«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en +skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos +oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke +---. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens +med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den +fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» Lorck kom inn efter selters. -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» sa han til Hansen på tilbakeveien gjen -nem dagligstuen. +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» +--- sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. -«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» spurte Meier -under en av pausene i galoppen. +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av +pausene i galoppen. -«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde -lig.» +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» «Kjente De Dem igjen?» -«Nei, slett ikke, det var så mange sorter i det» —• +«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- -«Kjente jeg Dem jeg mener sånn riktig godt -skulde jeg nok gjøre det bedre.» +«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre +det bedre.» -«Kjente! ja pytt, ja gad visst hvordan det skulde -gå til» +«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- -«Gav De mig lov til å tale med Dem så» +«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- -«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! og De tror, det nytter en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger lenger når man ikke, og så -er det alltid rav ruskende forkjært.» +«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sam- men! --- og De tror, +det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger +når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» -«Men det var da vel mulig å bli kjent hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» +«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje +skjulte sig» --- -«Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men -skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men -Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke -til, hvor ens vi alle er.» +skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som +forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- ler tillater. --- En formes +efter de ytre betingelser --- og -«De ligner ingen annen kvinne.» +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi +alle er.» -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som -dets stemplede produkter.» +«De ligner ingen annen kvinne.» -«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en -går og står og taler og opfatter på nettop den og den -manér.» +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede +produkter.» -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke -lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler +og opfatter på nettop den og den manér.» +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, +jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con -stance, da de atter tok plass. +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de +atter tok plass. «Fordi ingen har bedt mig.» -«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet -til Deres foreldre, spilte De da?» +«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres +foreldre, spilte De da?» -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano -klimpring.» +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» -«At Lorck ikke har sagt det, det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor husker De.» +«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss +den gang i fjor --- husker De.» -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos +Lorck.» -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, og det må De også. Vil De?» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, +--- og det må De også. --- Vil De?» -«Det er intet i verden, jeg heller vil jeg takker Dem -så meget for Deres vennlighet.» +«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for +Deres vennlighet.» -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så -nysgjerrig på ham. +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. -«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- «Skal De til utlandet?» -«Ja, det er nok meningen» +«Ja, det er nok meningen» --- -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg -gleder mig så til Deres spill.» +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til +Deres spill.» «Og jeg til å tale med Dem.» -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- -«Nu spøker De» +«Nu spøker De» --- -«Nei så min santen! Spør bare Fallesen.» +«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» «Den narr!» sa Meier. -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- -traktet henne fra siden med et usikkert blikk. +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne +fra siden med et usikkert blikk. -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en -hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. -Hun strakte hånden ut efter den. +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på +gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt -fryktsom ut. +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- Han trykket sine leber på den og stakk den inn under -vesten. - - -Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted. - -Tante Wleug var gåt for leng siden. - -Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an -lednig til almindeg opbrud. - -Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha - -kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken -var forestn over et. - -«La os få en vals på falrept!» ropte en stem, -og i det same skimted Rings skiel i doren -fra røkevælst, som var profult av gråbl to -bakso. - -«En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler. - -«I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med - -sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk - -ket for Constace. - -Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han. - -«Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre - -fru Blom til pianoet. - -«Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con +vesten. -stance. +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var +gått for lenge siden. -Men fru Marie sat alerd og spilte. +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- ledning til +almindelig opbrudd. -«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret -Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk -buk. +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig +skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. -«For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med +«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme +skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt +av gråblå to- bakksos. -juristen. +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. -«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig +«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og +glattkjemmet pannehår, idet han buk- ket for Constance. -motfalen i et sofahjørne. +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. -Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt +«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til +pianoet. -fjolet, halvt fortedlig smil. +«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Con- stance. -«Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster, +Men fru Marie satt allerede og spilte. -bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig +bort til Constance med et gravitetisk bukk. -den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. -sten Ring, og det er mig, det.» +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et +sofahjørne. -«Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt +fortredelig smil. -te ved. +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, +dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare +en, som er Edvard Chri- stensen Ring, og det er mig, det.» +«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det,» gjentok han. +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er +mig, det,» gjentok han. -«Ja, det er visst og sant» svarte hun og 10. «Er det -kanskje noen, som bestrider det?» +«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, +som bestrider det?» -«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» +«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som +er . . \>» -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en -halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, -og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var -han sa. +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, +først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig +spurte, hvad det var han sa. Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler -var blitt ført til sete. +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til +sete. -«Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er -Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg -ikke rett?» +«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» -«Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert. +«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. -«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for -Hansen. +«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. +«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge -henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt -ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han -hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise -dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig han kom til å trå i Constances kjole og snub -let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con -stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å -hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer -og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde -støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen -tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte -fallet. +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en +besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev +bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde +tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han +kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med +armer og overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og +rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe +henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og +besvarte spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det +ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - - -«Vil De ikke spille videre» bad Ring, mens han pu -stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» +«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pu- stet som en hval, +«vi var ikke ferdige.» Fru Marie så ut til å betenke sig. -«Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå +«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens +leken er god ---» -slutte mens leken er god —» +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot +mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens +hun stod og tok tøiet på ute i entréen. -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen -med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med +stive, fortinnede øine. -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et -ter henne med stive, fortinnede øine. +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, +hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard +Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, +og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og +ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig +talt ør i hodet som Ring. -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han -utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om -at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og -at denne ene var ham, som var gift med Constance, og -ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru -Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten +begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til +Lorcks arm. -Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang -somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde +lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo -vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale -om fransk litteratur. +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu +kunde de finne på noe annet» --- -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. -«Lettferdige hvad vil nu det si?» spurte Lorck -polemisk. +«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle +disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dum- -«Løsaktige usedelige da —, hvis De synes bedre -om det.» - -«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum meste kategorisering.» -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt, -eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede -lige?» - +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. +--- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da +ingen kvinner, som er usede- lige?» «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» -«De snakker som De har forstand til» sa hun erger -lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og -velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» +«De snakker som De har forstand til» --- sa hun erger- lig. «Vi har før +talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer +for Deres begrep.» -«Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig -hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» +«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle +forestillinger om dyd og slikt ---» -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste -fullt?» +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» -«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry -telse å være.» +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- sker eller slår +min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» «Ti stille med Deres vemmelige floskler.» -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» vedblev Lorck. +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- +vedblev Lorck. -«Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, det er altfor besværlig.» +«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke +være, --- det er altfor besværlig.» «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den -samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad +som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt +mot brolegnin- gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» -«Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det -er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å -prøve, om det måskje ikke blev bedre.» +«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel +neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev +bedre.» -«Han er et gresselig menneske» sa Constance og -vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir -De bunnfordervet.» +«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, +«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» -Lorck 10. +Lorck Io. -«Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre -enn jeg.» +«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» «Hører De, hvad han sier, Meier?» -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu -værende samfundsordning for splitter forkjært.» +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men +sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for +splitter forkjært.» -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, -det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større +bespotter født av en kvinne, hvis det +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til +mor --- sier de.» -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor sier de.» +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde +høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven -tet sig noe av svaret. - -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting -var anderledes, enn det i virkeligheten er.» +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og +andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det +i virkeligheten er.» «Hvorledes mener De?» -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere -uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, og så har de -tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne -emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske +interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av +denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og +latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, +og Gud vet hvad ikke.» «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe -av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, ja, som sagt, den har degra -dert menneskeheten i en grad, så —» +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har +vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- +ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så ---» -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem -eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig +åpenbarings autoritet. Så har stak- karne skullet late som de har kunnet +fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget +sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- lighet. --- +Ja, som den har demoralisert !» Han holdt inne og slo ut med hånden. «Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. I gamle Jehovas tid var det -jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så -kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne -o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med +kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske +handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser +på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» «Ja, og hvad så?» +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den +samme, enten du gjør det eller ei --- -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du -ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som -det gikk.» +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så +kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. -«Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede -ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer -avholdende enn de kristne.» +«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og +med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de +kristne.» -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. -«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke -fullt. +«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tanke- fullt. -«Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for -pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi -noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» +«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, +som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner +og dårlige maver vond samvittighet» --- «Nei fy, Lorck!» ropte Constance. -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å -legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev -Lorck. - -«Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance -med dirrende stemme og slapp hans arm. - -«Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg -motbydelig,» ivret Lorck. +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og +livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens +hesligste unatur» --- vedblev Lorck. -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set -ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» +«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme +og slapp hans arm. -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk -nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. +«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret +Lorck. -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» -svarte Constance harm. +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i +evighet.» -«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk -ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres +mening,» sa Lorck. -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke -et grand.» +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance +harm. +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn +og nu stod ved gatedøren og ventet. +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring -med usikkert mæle. +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert +mæle. -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier +!» -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, -Constance, eller har de kanskje vært det før?» +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller +har de kanskje vært det før?» -«Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.» +«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» De sa god natt og gikk hver til sitt. -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han -blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og -påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men -neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger -forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og -holdt ham om skulderen. +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å +forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke +dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde +søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med -dig.» +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» -« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, -da de dreiet om hjørnet. +«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om +hjørnet. «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» -«Det må ikke være morsomt for hans kone» mente -Meier. +«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. -«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Å pytt --- en venner sig til all slags.» «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- lig spørsmål !» -«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra -siden. +«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. -«Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con -stance, nei vet du hvad.» +«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i +din munn --- og med den idioten! --- fru Con- stance, --- nei vet du +hvad.» -«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over -bærende, «så godmodig og spøkefull.» - -«En briljant fyr å drikke og seile med men for -resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!» +«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier over- bærende, «så +godmodig og spøkefull.» +«En briljant fyr å drikke og seile med --- men for- resten umulig --- +bare så grufullt vidløftig som han er!» «Er han høiremann?» -«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» «Ja, det kan du banne på.» -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet -bedre til henne.» +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» -«Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse -vært ved henne.» +«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» -«Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker +«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk -alltid.» +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed +av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» -«Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- -«Et fruentimmer som hun» +«Et fruentimmer som hun» --- «Hun er deilig!» ropte Meier. «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» -«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri -sett en kvinne så fri for koketteri.» +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne +så fri for koketteri.» Lorck gav sig til å plystre. -«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat -som da hun var blottende ung jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» - +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var +blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan +mannfolk er» --- -«Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt -gjort» +«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fan- den så fort +hun ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- -«Fanden i vold!» sa Meier. +«Fanden i vold !» sa Meier. -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da -være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del -har vært det lenge» — +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin +forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. +--- Jeg for min del har vært det lenge» --- Meier svarte ikke. «Har du sagt henne det?» spurte Lorck. -«Sagt! — hvad for noe sagt?» +«Sagt! --- hvad for noe sagt?» «At du elsker henne.» -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier -—• ikke tøser mener jeg men damer?» +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser +mener jeg --- men damer?» -«Til ingen» sa han arrig. +«Til ingen» --- sa han arrig. -«Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon -kurrere» +«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å kon- kurrere» --- -«Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel -vende av vrede. +«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som +jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjel- vende av vrede. -«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku -ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun -lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente -hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med -det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som -både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» +«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du +--- i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så +kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at +jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, +skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde +gjort det av vanvare.» -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta -likus» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en bruta- likus» --- -«En kone, som har vært gift i tre år nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det -er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer -for lenge.» +«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og +opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske +morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at -han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde +gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde «det er hele saken» +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han +formådde --- «det er hele saken» --- -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt -vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed -hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove -slags naturligvis.» +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun +endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast +spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- +den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til +samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den +grove slags --- naturligvis.» -«Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets -stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper -med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg +«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun +har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare +du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang +---, jeg -4 Amalie Skram. I. +4 --- Amalie Skram. I. -stod på lur i det andre værelset, den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med -av hele sjelen akkurat som nu.» +stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, +som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat +som nu.» -«Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til -å nynne en melodi. +«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en +melodi. «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse -glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så -kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun -elsker, ham og ingen annen.» +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til +livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det +allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» -«Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild -og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne -Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles -gælen —» +«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når +det en gang spruter løst! For- resten --- hvad jeg ikke kan fordra er, +at hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette +fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen ---» -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan -set utenfor huset, hvor han bodde. +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, +hvor han bodde. Meier lot til å trekke på det. -«Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad -er klokken?» - -«Halv tre» sa Meier. - -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum -let Lorck. «God natt, du.» - -«God natt» sa Meier, og de skiltes. - -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be -gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet -med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt -så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op -i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde -han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått -op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang -til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - - -Constance Bing 51 -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes -kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som -han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun -bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. -Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. Til langt ut -på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde -av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» +«Halv tre» --- sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mum- let Lorck. «God +natt, du.» + +«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- års gutt hadde han +vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin +far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, +fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i +småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, +ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og +spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han +vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå +bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager +igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i +munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en +avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han +pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på +henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- strene. -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom -met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes -fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete -ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for -selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og -forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en -forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en -måned. - -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» - -mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non -til annen eksamen på kjøpet.» - -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, - -skjønt nu skulde han jo snart reise, godt, om han -kom avsted jo før jo heller. Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig den måte hun lyttet til ens ord på - -hodet litt på skjeve, øielokkene senket og så når -hun svarte og plutselig så på en! Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine det var til å bli skrullet av. - -Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig nesten -tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. - - -«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde -mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det -nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted - -«Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke -min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det -stakk og strammet. - -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri -sett maken til tosk» - - -# Kapittel V - - - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var -nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru -Blom satt og leste i sofahjørnet. - -«Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg -trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge -siden du kom inn, mor?» +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en +knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; +det uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted +til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det +var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på +morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt +sengeliggende i over en måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han +halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- +---? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo +snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud +forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på +--- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og +plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- +det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, +alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et +ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- godhet. --- + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. +Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så +bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så +ubeskyttet, så ut- satt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, +holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, +reist bort til jordens dei- ligste sted --- --- + +«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det +gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mum- let han og tok +sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da +Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i +sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg +aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» «Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i -det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et -sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa -god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen -lå ved siden av hans tallerken. +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og +pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til +den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor +avisen lå ved siden av hans tallerken. -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød «stormende -fullt hver aften.» +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av +egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. @@ -2568,37 +2126,34 @@ fullt hver aften.» «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den -saks skyld — nei, men søte Constance at du kan -la mysosten se slik ut.» +saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se +slik ut.» --- -«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid -så pent.» +«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» -«Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.» +«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru -Blom deltagende. +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. «Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over -ut på dagen,» sa Constance. +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa +Constance. -«Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til -administrasjon også.» +«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon +også.» Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. «Skal jeg så ta billetter til i aften?» -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, -mor.» +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi -vært så svært på farten.» +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært +på farten.» -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- kopp til bordet +ved sofaen, hvor han satte sig. «Da er vi utbuden, husker du vel.» @@ -2610,108 +2165,91 @@ kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. «Så sier vi altså lørdag.» -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde -inn efter aftenavisen. +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter +aftenavisen. -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans +hånd; «jeg kan godt.» Ring så efter henne med et takknemlig blikk. -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du - -hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i -hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at -det står efter.» +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og +skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen +ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er +hun så elskelig, at det står efter.» «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom +tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con -stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du -hadde tapt dig svært.» +«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for +mig --- det.» -«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig det.» +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt +kne. -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog -henne ned på sitt kne. - -Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og -kysset den annen. +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. Constance så drømmende frem for sig. -Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den -lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig at hun -elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne en dame i grå -silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak -cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse -ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg -til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para -diset.» - -«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte -Constance. - -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet -og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen -om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo -ikke forstå det, og så for morens skyld. - -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa -hun og rusket ham i øret. - - +Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar +en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og +gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over +henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at +hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt +sammen, over i en annen verden ---. Et dun- kelt barndomsminne stod for +henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde +sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- bærsaft av +et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som +blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: +«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som +elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun +lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en +gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og +så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i +øret. «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som -hadde han et diebarn på fanget. +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på +fanget. Constance slo ham over fingrene. «Hvad tror du fullmektigen tenker?» -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang han vil sette pris på det.» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus +mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette +pris på det.» --- -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» -spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig -til å gå. +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han +endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. -«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. +«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa -Constance, «så smått det går med å komme igjennem -«Kvinden på Tjele», du.» +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så +smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt -med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» +Han kysset på fingeren og gikk. -Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet -med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt -fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå -det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det -sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag +på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke +villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at +ankelen var stiv og ophovnet. -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin -sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket -begynte å falle på. +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde +drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på +kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. @@ -2719,200 +2257,179 @@ Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. Det kom intet svar. -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter +å ha lyttet til det rolige åndedrag. -Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig -til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta -den op igjen. +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun +hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. Litt efter ringte det. +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett -lysvåken. +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var +morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance -smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led -av søvnløshet. - -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» -hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, +idet døren til dagligstuen blev åpnet. Fru Blom gikk den inntredende i møte. -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på -skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, -man bruker til en fremmed. +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter +først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. -« Constance, sier du? naturligvis er hun invalid, -det var noe, jeg visste.» +«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, +jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad -«Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad dere snakker om,» ropte Constance. -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise -longue. +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med +plettert fot på det lille, med bronsegul silke- plysj monterte bord ved +siden av Constances chaise- longue. -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con -stance. +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er -dårlig —» +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» -«Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte -på en stol, gjør vel ingen fortred.» +«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, +gjør vel ingen fortred.» «Men Rikard kommer også.» -«Ja, la ham bare det han skal være velkommen, -med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå -omkring og være opvartningspike.» +«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår +sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» «Du da!» lo Marie og tok av sig. -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. - -«God aften, tante ta bare av dig med det samme, -for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i +entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru +Wleiigel. +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å +bli,» ropte Constance imot henne. +Constance Ring or -«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett det var nu også ufor -nuftig å danse. Har her vært doktor?» +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser +du, vi fikk rett --- det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært +doktor?» -«Nei, er du gal, tante! Det er ingen verdens ting -jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, -forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» +«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her +ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet +inn fra landet så sent?» -«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» +«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» -Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter -blev ringt. +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance -og lyttet efter. +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. -«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket -Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha +lukket døren forsiktig bak sig. -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru -Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør +det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. «God aften!» Lorck stod bukkende for dem. -«Hvad for noe, sykestue, med visitter og medika -menter og alt mulig.» +«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medika- menter og alt +mulig.» «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. -«Er det virkelig efter fallet i går, det har vel ikke -noe videre på sig?» +«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på +sig?» -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. «Natur -ligvis, det måtte den jo.» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Natur- ligvis, --- det +måtte den jo.» -«La mig se på det det er ikke sikkert at blyvann er -det rette,» sa Lorck og nærmet sig. +«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa +Lorck og nærmet sig. Constance var straks villig. -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. -«Når det ikke er hull, er blyvann godt såpass doktor -er jeg da.» - -«Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor -kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er +hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» -er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» +«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktor- kunnskaper --- +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker +alltid av fugl.» -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og - -Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De +få en hombre.» Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde -enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å -more sig over i øieblikket; men som de nu under latter -nød desto bedre. +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, +som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i +øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. «Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. «Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» -sa Constance og la fingeren på munnen. +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la +fingeren på munnen. «Ikke en lyd,» hvisket Lorck. «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con -stance triumferende, da klokken straks efter lød med en -heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At -den Alette ikke lukker op?» +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance +triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man +blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru -Blom og reiste sig. +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste +sig. «Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» Lorck var allerede borte ved døren. -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt -tilbake. +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, -«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha -dem inn.» +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på +klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» De andre lo dempet. -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; -hun stod lyttende midt i dagligstuen. +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod +lyttende midt i dagligstuen. -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. +«Fritt leide for Meier !» «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru -Blom, hun stod bøiet over Constances fot. +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet +over Constances fot. -«Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun -straks efter og la slumreteppet til rette over henne. +«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la +slumreteppet til rette over henne. -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med -et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i -halvrundingen om chaiselonguen. +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da +Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. +Enn - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. -De skulde ha våget å vise ham vekk!» +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget +å vise ham vekk!» «Se så, nu ringer det igjen.» -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, -og straks efter viste det sig at hun hadde rett. +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter +viste det sig at hun hadde rett. «Hvad er det, Alette spør om, mor?» -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er -kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har +én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. @@ -2920,12274 +2437,9772 @@ Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. -«Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,» -sa Meier og kom inn igjen. +«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom +inn igjen. -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte -inn. +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får -jeg Fallesen der.» +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og +pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» -Meier gled ned på setet hurtig som et lyn. +Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! Hvad tyller dere den -punsjen i dere for kom inn til mig, skal dere få noe -annet.» +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en +hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom +inn til mig, skal dere få noe annet.» «Men først drikke te,» innvendte Constance. -Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor -det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf -feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på -en stor bakke. +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- det inne hos sig +selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet +konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og -laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og -Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret -at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle -tre tok hver sitt og gikk med. +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad +Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, +mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev +at de alle tre tok hver sitt og gikk med. +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der +med det. -60 Constace Ring +«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, +denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte +disputten fra måltidet inne hos Constance. -«Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. -var Falesn der med det. +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev +Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender +i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. -« Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. -radikle, den samenløp flok av al slag berm,» +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. -sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos +«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnel- ser, som en ikke +kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. -Constace. +Constance og Meier gav sig til å le. -«Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å +nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. -Marie. +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn +rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke +gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» -«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» -på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen +«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller +verste.» -og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto, +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. -som fulgte hans vugend bevgls. +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. -«Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk. +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til +den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- advokat?» -«Ja hvorf det?» spurte Marie. +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. -«Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» +spurte Lorck. -ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» +svarte Hansen. -som om han klaget sig. +«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier +inn. -Constace og Meir gav sig til å le. +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! +Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» +utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» -«Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte +Constance. -alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. -det bestånd,» ivret Hanse. +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» +sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. -«Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. -ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn - +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde +de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin +overbevisning.» -den stakr konge, som ike gjør en kat forted, +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» -det er en pøbelaktig trafik.» +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- +Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine +øine mot loftet. -«Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. -for det, Ring.» +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» -«Og religon da» inskjøt fru Marie «det er +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den +gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer +eller mindre.» -nu det aler verst.» +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. -«Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig. +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i +stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa +Hansen hissig. -«Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å +nei. De har snart grassert sig fer- -Blom. +dig nu, --- partiet har vist for meget av klumpfoten frem, landet er +blitt skremt, --- neste gang blir det høirevalg over hele linjen. --- +Pass nu på.» -«Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De -ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr +Lorck og Meier lo. -advokt?» +«En rask profeti den,» sa Lorck. -«Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone. +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som +han sa, han, folkeforføreren, at når bon- den våkner --- så våkner han +til reaksjon.» +«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek -ten for det?» spurte Lorck. +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde +efter. -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke -bedre verdt,» svarte Hansen. +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. -«Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet» +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo +så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen +vendte atter blikket mot loftet. -falt Meier inn. +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- drup og Jaabæk --- ja, +at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, +som søkte han efter ord. -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu -sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde -nu også vært for meget forlangt.» +«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål +å legge landet øde» --- supplerte Han- sen --- «ja, hvis ikke det er +kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe -heller,» ropte Constance. +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske +motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde +dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning +---.» -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det -nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget -stedse ivrigere frem og tilbake. +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten +og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- ter, de lovlige +institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, -«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det -også gjør efter sin overbevisning.» +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, +«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å +nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» -«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +Lorck brast i latter. -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk -makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances +øine; hun la hurtig fingeren på munnen. -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og +Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte -Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse -av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» +«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen +fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, +om troen kan være til skade for noen?» -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne -der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig -suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente +annet av en slik majestetsforbryter !» -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så -vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle +ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det +overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. +--- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, +hvis det in- gen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De +kommer op i årene.» -62 Constace Ring +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. -dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem, +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen +med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, +vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, +--- ja så svikter allting under våre føtter.» -landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg +«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så +skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og +håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» -over hel linje. Pas nu på.» +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. -Lorck og Meir 10. +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten +religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det +ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson +er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» -«En rask profeti den,» sa Lorck +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, +Vårherre snart vilde ta den fyren.» -«Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse. +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. -«Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. -den våkner så våkner han til reaksjon.» +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. -«Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?» +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. -«Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck. +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» -«Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på +hverandre. -Blom og Marie gjorde eftr. +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil +for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig +frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» -«Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir. +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. -«Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. -stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de +«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi +like nær av.» -først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe +bedre.» -lofte. +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. -«Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. -drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så +redselsslagen ut. -såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» -ord. +«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jor- dens edleste +blodvidner !» ropte Lorck. -«De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. -si, har til formål å leg landet øde» suplert Han +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet +har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» -sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. -ike jeg.» +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- +det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et +overbærende smil. -Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar. +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo +historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» -«Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om -politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend. +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. -«Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om -noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.» +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var +ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt +som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» -«Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt +Lorck. -Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er -det, det komer an på —» +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. -«Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta -ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i -samfundet,» fulørte Hanse. +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som +altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes +ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en +vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- ger,» ropte +plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en +splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste -venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det -minste er en skurk.» +5 --- Amalie Skram. I. -Lorck brast i latter. +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det -samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på -munnen. +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer -som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest -talt altså landsforvises.» +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» +ropte Ring. -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru -Marie. +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig +til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte +Constance. -«Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,» -ivret Hansen. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og -med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag -rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til -skade for noen?» +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte +Ring. -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi +ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. -«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe -om at forstanden er formørket. Og hvor skal vi hen +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de +satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» -spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men -vent nu bare, til De kommer op i årene.» +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne +kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe +for Constance å høre på.» -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. +«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å +gjøre sig til.» -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke -kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si -holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, -vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, -ja så svikter allting under våre føtter.» +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru +Blom. +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo +straks at han var en mann med respekt -«Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere -stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å -kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» +for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han +er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og +Marie --- de -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå -gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige, -f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en -av antikristene, som det står om i Bibelen.» +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for +hun trenger til støtte.» -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg -vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet -Hansen. +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av -sigaren. +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen +med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, +liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag -som helst,» sa han. +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket +fru Wleiigel. -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. +«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde +bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og +en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og +sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. +--- Et barn på seksten år --- det var rent uhyg- gelig.» -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en +heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru -Blom i munnen på hverandre. +«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid +--- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og +de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. -«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt -skulde omkalfatres fra grunnen av.» +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er +hyklere og kjeltringer ---» -«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen -overlegen. +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru -Marie. +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. -«Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i -nummer 22 blir vi like nær av.» +«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, -«der vil De passe bedre.» +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, +«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med +frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom +overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både +dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde +sig til.» -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. +«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleij- +gel. --- «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent +rundt, ja iallfall for mig.» +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens +lydighet, Birgitte.» -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte -fru Marie, og så redselsslagen ut. +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad +er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» -«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. -«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. +Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang +hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på +noe nytt, da hun bad ham. -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, +røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer +mig i øinene.» -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men -selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av -dets bibelske oprinnelse.» +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op -rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- nest» --- tilføiet +Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og +Constance hadde mellem sig. -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke -rettere jeg skjønner.» +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan -set ham. +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu +forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den +ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal +gå med stokk. God natt, god natt!» -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev -Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han -vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er -det ikke nihilisme det, spør jeg?» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt +sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være +femtemann !» -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre -godt,» utbrøt Lorck. +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom +til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de +tverdriverne.» -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket -Meier. +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge +eksemplet. -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. -«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende -over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten +inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. -«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i -dere?» +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på +Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, +den Lorck.» -5 Amalie Skram. I. +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så +meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i +«Dagbladet».» -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram +mine. -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con -stance sier,» ropte Ring. +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu +Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, -Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. +«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- +Alle damer er rent forhipne efter ham. -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre -med ham?» spurte Ring. +--- Det er nu i grunnen en skam.» -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt -opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han -bare ugagn.» +«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for +sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» -kommanderte han. +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så -godslig og munter.» +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- +vedblev fru Blom. -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes -nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik -stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjen- ner til det, +gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, +det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» -«De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror, -det er mer for å gjøre sig til.» +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke -risk,» sukket fru Blom. +«God natt, tante !» -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; -jeg merket jo straks at han var en mann med respekt -for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +»God natt, god natt.» -«Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.» +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance -«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så +kan De tro ---» -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret «for hun trenger til støtte.» +«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- -modens?» +«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da +citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis +alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det +omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det +visste jeg ikke.» +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men +hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han +femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr -av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde -veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, Slikt er jo bespottelig.» +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir -masjonen,» sukket fru Wleiigel. +«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance +sakte og så uhyre forfjamset ut. -«Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg -stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne -om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun -var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg -gelig.» +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes +dempet. -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det +ikke var Lorck?» -Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri -å vare,» sa fru Wleiigel. +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til +min far engang,» forsikret Meier. -«Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne -møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» +Constance truet til ham og skar ansikter. -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli -giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med +illustrasjoner. -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et +innsmigrende smil. -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru -Wleiigel. +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men +jeg tenker, Constance kan være trett.» -«Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap, -du.» +«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for +henne. -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte -fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. -Det er jo en viktig sak, ser du.» +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos +mor, for å gjøre det godt igjen. --- For- resten, hun liker ham visst +ikke videre.» -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir -gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» +Constance Ring Pi -«Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii- +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som +Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» -gel. «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, -går det rent rundt, ja iallfall for mig.» +«Den, som var så lykkelig» --- -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen -under troens lydighet, Birgitte.» +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» +sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma akk -ja, akk ja, hvad er vi mennesker en får gjøre det -som er rett .» +Fru Blom måtte le imot sin vilje. -«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine -til å reise sig. +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- ket Constance, +«ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren -til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den -spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der -bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe -nytt, da hun bad ham. +--- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til +side. -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. -«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne -her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og +skottet til Constance. -«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! -Hvad bestiller dere her?» +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for +innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, +og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der -nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt -ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. +Constance lo. -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte -Hansen. +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som +du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. -«Vær nu forsiktig med foten din, Constance jeg har -ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her -rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God -natt, god natt!» +«Uff nei, men mor da!» -«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da -fru Blom hadde fulgt sin søster ut. «Du er jo så glad i -en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de +går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte -han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke -til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, +de likesom synes det hører til ---» +Fru Blom ristet på hodet. +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde -mine til å følge eksemplet. +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er +akkurat ens mot alle damer, det vilde da være -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring -og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. -«Klokken er jo ingenting.» +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og +så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. +Fru Blom så bekymret ut. -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• -Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, +vet jeg.» -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» -svarte fru Blom. +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo +være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så -skriver han i «Dagbladet».» +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, +Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» sa fru Blom -med en litt stram mine. +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid +med.» -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. I går -var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- ring i hennes +stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem +sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» -«Med Ring er han nu i familie ser du.» +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance +og gjespet. -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham. +«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck +og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar +sig ikke godt ut.» -Det er nu i grunnen en skam.» +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» -« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som -alltid vil ha fatt i ham.» +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst +også på landet,» ivret fru Blom. -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck +har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å +passe sig selv.» -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer -eller ei,» vedblev fru Blom. +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen -ner til det, gudbevars! Men så meget som de to gir sig -av med hverandre. Ja, det er da ikke noe nytt at folk -skal ha noe å snakke om.» +«Lar ham?» -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, +Constance.» -«God natt, tante!» +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk +noen glass,« sa Constance i en tone, -»God natt, god natt.» +Constance Ring 718) -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance +som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sik- reste måten å +få sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, +jeg husker det nok.» -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn -er til stede, så kan De tro —» +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett +ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode +prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til +ham under fire øine I all kjærlighet ---» -«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. -«Når de har riktig fine middager, sognepresten • -skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», - -ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går -det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende -fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» +Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i +søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa -Lorck. — «Det visste jeg ikke.» +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn -dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: -når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til -de fattige,» sa Constance med en latter. +«La bare mannen ha fred ---» -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» -«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» -sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. +«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa +Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, +moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun +kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i +verden. -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte -Lorck likeledes dempet. +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- ket dypt og +langtrukkent --- -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg -spør, Meier, om det ikke var Lorck?» +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så +livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den +lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et +laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til +de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert +enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor +skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; +de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket +hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde +stirret ut i rummet så stivt og ut- -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde -jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem +hadde sagt: Se, hvor fredelig hun ligger som et barn der sover. Og hun +hadde syntes hun stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det +vilde hun ikke --- det var så godt å være død. -Constance truet til ham og skar ansikter. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod +plutselig bøiet over henne. -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» -sa han med et innsmigrende smil. +«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» -«Deilige billeder, frue .» Han gav sig til å vende -bladene for henne. +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle +dig den ---» -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For -resten, hun liker ham visst ikke videre.» +# Kapittel VI +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og +hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at +nu skulde hun atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, +men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og +uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter +deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med +fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde +sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å +ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom +hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet +moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og +skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i +soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og +glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, +og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant +med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også +giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske +menneske som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en +sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- mel, gammel, +gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, +...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . +uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet +sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- gen mot veggen og +armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset +var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, +forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne +skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på +pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og +et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som +aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, +men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu +vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han +bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med +et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, +der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut +som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu +åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte +på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance +frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt +overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for -nemmelse av nysgjerrig forundring. +«Hvorfor svarer du ikke?» -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» -«Den, som var så lykkelig» +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, -fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en -skolegutt, som er ivrig i tjenesten. +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» -Fru Blom måtte le imot sin vilje. +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på +din gamle manér.» -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit -tende.» +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. -•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og -kortspillene til side. +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- irret --- «men sett +bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et +ansikt du satte op.» -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte -hun plutselig og skottet til Constance. +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, +jeg.» -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. +EE Constance Ring Då -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —- -Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.» +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er +sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» -Constance 10. +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører -dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring -nokså fornøiet.» +«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» -«Uff nei, men mor da!» +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du -risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i -dig.» +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om +du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille +foran henne med en tru- ende mine. -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er -bare en vane, de har, de likesom synes det hører -til —» +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og +bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun +halvt om. -Fru Blom ristet på hodet. +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge +henne til å se på sig. -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. +Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. -«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. +«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- nes håndledd og +klemte dem så det verket. -De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å +gjøre den ringeste motstand. -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet -enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave +på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. -Fru Blom så bekymret ut. +«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun +kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet +han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i -en gift kone, vet jeg.» +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se +dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. For en -forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, -mor.» +Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle +menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du -være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, -forsikrer jeg dig.» +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, -Ring er jo alltid med.» +Ring så at hun gråt. -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to -bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. Jeg forstår mig ikke på ham.» +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med +denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En +engel kunde jo tape -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være -sjalu,» sa Constance og gjespet. +tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne +tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» -«Nei, men som nu i går, Constance. Der lar han dig -gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. Det tar sig ikke godt ut.» +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til +det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo -rimelig.» +Ring satte sig like overfor henne. -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for -eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. +«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- +«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde +visst slippe for å sitte og gråte.» \| -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet -Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru -Blom grettent. +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du +angrer det og la så alt være glemt.» -«Lar ham?» +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. -* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var -litt omhyggelig, Constance.» +Han bøide sig helt over henne, -«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du. +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over +gulvet, ut av stuen. -Det var den første aften, jeg husker det nok.» +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv +som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en -mann med for gode prinsipper, men du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i -all kjærlighet —» +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å +vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren +hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på +Tivoli. -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. +# Kapittel VII -Fru Blom for i været, men Constance lo «Det er -Ring som er falt i søvn, skjønner du vel. Hør, hvor -trygt han sover —» +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos +tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til +byen før den dagen var over. -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, +solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og +er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. -«La bare mannen ha fred -—» +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere +partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av +herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. +Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre +var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte +enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot +fjorden til høire for villaen. -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så -usundt —» +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- mann 1 fronten. -«Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. Uh, -hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, -Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og -I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, -alt i verden. +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig +ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. +Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist +forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med +seiren. -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk -ket dypt og langtrukkent +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å +rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig +kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så +forskrekket bebreidende på ham. -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; -hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod -en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet -med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som -nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt -til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne -ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene -var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke -hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte +synes synd i ham. -fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri +gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i +øinene. -husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt +opover og stillet sig på plass igjen. -og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av +forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden +for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted +efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans +følelse syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde +visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. -slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og -hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun -ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun -stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var -død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor -vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være -død. +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket +lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la +henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en +mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin +kjærlighets bittersøte hemmelighet. --- --- -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» -Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt +på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde +derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. -Constance slo armene om hennes hals og trykket an -siktet inn til henne. +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, +ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- +hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, +ikke det engang. -«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- sålene; så +stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var +det ikke det minste å se på. -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» +Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller an- nen ---? -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen -skal jeg fortelle dig den —» +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. +Straks efter ringte det. -# Kapittel VI +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare +postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var +hjemme. --- Det var Lorcks stemme. +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok +op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands +novelletter, som nettop var utkommet. +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da -Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom -det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun -atter bli alene med Ring. - -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært -så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på -farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut -vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne -en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne -travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være -i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke -vært langt fra å ønske henne bort. - -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel -for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie - - -blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at -hun måtte og skulde avsted. - -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin -gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot -den kant moren var dratt. - -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom - -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun -hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver -den hadde vært kjedelig eller vanskelig. - -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i -all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske -som hun slett ikke harmonerte med. - -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned -på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. - -Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med -kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! - -Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full -månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. - -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om -hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes -hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la -henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle -det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse -mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde -en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt -som en lirekasse. - -Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at -det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og -når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et -vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var -han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde -ikke holde ut hans stemme. - -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende -bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i -noe som hindret henne fra å komme bort. - -Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om -hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con -stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og -gikk inn til sin mann. - -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en -mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt -efter dig.» - -Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så +kom de til å tale om kjærlighet. -«Hvorfor svarer du ikke?» +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» +sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig +kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» +«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man +pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep +---» -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er +hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven +mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende +blikk. -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du -nu skal begynne på din gamle manér.» +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot +nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om +ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig -mine. +«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte +om det, De selv ikke tror på?» -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- +klandre, --- det var nu slett ikke menin- gen ---» -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var -dine venner, jeg.» +«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet +i gamle dager ---» +6 --- Amalie Skram. I. -«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite -med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det -står efter.» +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» -«Javisst, ja jeg er fattig på ord og simpel og dum, -si det bare.» +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og -det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru -ende mine. +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst +forbi --- tror De ikke også?» -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned -over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den -opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. +«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å +treffe på slikt et vidunder ---» -«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under -haken for å tvinge henne til å se på sig. +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, -som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi -nene og forsøkte å reise sig. +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en +ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa +Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. -«Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen -nes handledd og klemte dem så det verket. +«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun -foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. +«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlig- het er ikke +lenger noen kjærlighet ---» -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig -og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og -hendene i bukselommene. +Constance lot arbeidet synke. -«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt -menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til -henne mens han talte, som ventet han på et ord; men -hun åpnet ikke munnen. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- het !» --- Det kom +med et dunk på hvert eneste ord. -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at +man gifter sig.» -. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, +«Ja, og hvad så?» -hvordan det vilde gå når hun var reist.» +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget +beklaget faktum. -Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på +hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf +om Lorcks leber. -dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. -jo en tølper! +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige +mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig +tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ekte- folk, for det +er jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- +viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, +hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen +f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er +jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år +og alder.» -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned -over dem. +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et +sukk og gav sig atter til å sy. -Ring så at hun gråt. +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» +--- fullførte Lorck. -Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. -Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til -å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape -tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på -å være henne tillags, men det er som å skvette vann på -en gås.» +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et +øieblikk op. -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun -allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet -over ansiktet. +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig +institusjon,» svarte Lorck med et smil. -Ring såtte sig like overfor henne. +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» +fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» -«Hvis det stod til mig, Constance,» han talte i en -meglende tone «så skulde det aldri bli vekslet et -uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å -sitte og gråte.» +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin +skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere +er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne +---» -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? ---» +sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke +skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. -Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle +foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» -«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket +resignert. -Han bøide sig helt over henne, +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo +å være fordomsfri.» -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et -kyss og vær søt pike.» +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. -Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham -heftig av sig. +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, +men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig -sprang hun over gulvet, ut av stuen. +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var +sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance +likegyldig. -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod -noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som -hun var forsvunnet gjennem. +«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte +med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan +ting, jeg som nu -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal -pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks -efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. +i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe +mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene +arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans +sedvanlige over- legne rolige. +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke +se op. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- verdens rike skal +jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. -# Kapittel VII +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som +ingenting. +«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det +er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød -selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var -fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var -over. +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det -var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan -komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i -Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med +heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike +skulde hun svare. -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt -sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke -værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, -andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig -sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til -høire for villaen. - -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. - -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i -øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte -så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig -av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant -Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk -av med seiren. - -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt -med henne for ikke å rive henne over ende; hun var -svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie -blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu -bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs -med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. +«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så +godt som jeg,» vedblev han. -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. -80 Constance Bing -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at -Constance måtte synes synd i ham. +«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men -slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, -og det kom et bedende uttrykk i øinene. +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og -de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun +ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun +vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan -lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. -Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var -bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter -nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger +imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme +det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær -lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne -ske kunde nære for det annet. +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente +hans varme ånde stryke over sin panne. -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet -hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li -denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann -vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i -sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin -gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket -det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en +bebreidende tone. -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne -tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang. +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg -gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. +«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket +Constance og så hjelpeløst på ham. -Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an -nen —? +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet +han trådte et skritt nærmere. -Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. +Det gav et sett i Constance. +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. -Straks efter ringte det. +«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske an- derledes enn jeg +selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke +ta imot det?» -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks -stemme. +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. -Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese -høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var -utkommet. +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett +bort til henne. -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» +ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i +gråt. -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte -innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil +vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. Et -stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu -gjerne ha gitt oss.» +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et +uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. +«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» -«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul -drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet -er jo et gammeldags begrep —» +Hun gikk bort til vinduet. -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor -den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i -våre —» +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til +å vende sig om. -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide -pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et -opmerksomt, nesten lurende blikk. +«Kokette!» snerret han. -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte -Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd -stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært -dikt og tøv +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen +kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem +oss, derav kommer det.» -«Og De vil klandre Kielland, frue! Hvad vil De med -at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med +blussende kinner og fiendtlig holdning. -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. Men -forresten klandre, det var nu slett ikke menin -gen —» +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i +Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å +være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake +med verdighet. -«Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet -i gamle dager —» +«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkom- men rolig. --- +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt +skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber +Dem, la være å bære nag til mig ---» -6 Amalie Skram. I. +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» -Constance Bing +«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over +saken ---» svarte hun. -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. -mener De?» +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller -lignende —» +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke +finne på at jeg nu skal være bannlyst fra -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig -alvorlig. +Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, +frue.» -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i -setet. +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti -der er lengst forbi — tror De ikke også?» +«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte +skritt. -«Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i -min lodd å treffe på slikt et vidunder —» +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av +sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen +og et halloi ropt inn i øret. -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert -individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet -igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om -han nøie gransket saken. +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en +fløielspute. -«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- kette som la sine +garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! +--- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for +henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin +mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var +allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. -«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig -het er ikke lenger noen kjærlighet —» +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- diløst, og alt +det grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige +Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- -Constance lot arbeidet synke. +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig +straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de +hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen +svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre +ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op +hvem som skulde inviteres. -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +Lorck var iblandt dem. -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så -vil det jo si at man gifter sig.» +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. -«Ja, og hvad så?» +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, -som om han meget beklaget faktum. +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et -spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, -da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og +falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være +med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og +talte på fingrene. -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke -sine egne ord. +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du +kan la være, når du hører jeg ber dig ---» -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings -evne.» +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har +lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er +en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, +men du må ikke be ham.» +«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min +santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og -arbeidet i den annen. +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte -folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an -net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne -forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs -alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne -utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- merfull, og minen så +bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con -stance med et sukk og gav sig atter til å sy. +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» +vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til +familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være +litt fornem imot ham.» -«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» fullførte Lorck. +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con -stance og så et øieblikk op. +«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at +jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha +ham med. --- Du er så full av innfall at \>» -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist -mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham +til å glemme hvad det var han vilde sagt. -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme -lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man -kaller sin utvikling.» +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i +øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så -må det jo tenkes på efterkommerne —» +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, +la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne -sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land -som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde -være en velgjerning.» +--- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent +ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde +menneskene ut. -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men -barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde -være.» +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt +alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern +mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe +skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, +langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun +døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå +omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance -og sukket resignert. +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. +Hun undskyldte sig med at hun var syk. -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det -kommer an på er jo å være fordomsfri.» +Hvad feilet henne da? -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et -øieblikk op å sy. +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv -hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle -og elske fritt.» +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke -fore,» sa Constance likegyldig. +Det kunde ikke hjelpe. -«Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen -kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke -være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre -mig gal.» +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at +hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som +hadde skremt henne. -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen -skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over -legne rolige. +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større +liv enn noensinne. -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg -het; hun torde ikke se op. +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart +vilde få nok av å agere eremitt. -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene. +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på +avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte -å late som ingenting. +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance +Ring -«Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor -vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde +han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, +skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig -inn i hennes ører. +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om +likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste +øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli +herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei -det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om +hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. -«Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst -det like så godt som jeg,» vedblev han. +# Kapittel VIII -Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun -sank bakover. +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- sens diskuterte +religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie +merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde +gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, +men Constance bøide alltid av. +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, +da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne +vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig +å være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg +ingen fidus til.» -«Visst, hvad, jeg,» stammet hun. +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- nen en dott, du. +--- Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog +stygt å la ham merke det.» -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig +ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er +altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut +som hun akkurat tåler ham.» -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, -derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at -han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke -tungen til å lystre. +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har +drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og +sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært +slik?» -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. Strid -ikke lenger imot du er skapt til elskov, og du skal -komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann -som elsker så grenseløst som jeg —.» +«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller druk- ket --- --- men +altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» -Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor redd- somt for +Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter +selskapet; nu slukket hun lam- pene. -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang -borte på gulvet. +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og +medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det +skal være.» -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» -sa hun i en bebreidende tone. +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende -foran henne. +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans +skrivebord var avlåst. -«Å tale slik til mig det er stygt av Dem, Lorck —» -klynket Constance og så hjelpeløst på ham. +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke +villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring +følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, +Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den +siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til +sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han +fortsatte resten av veien i taushet. -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, +men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt +ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme +åndedrett begynt å tale om noe annet. --- -Det gav et sett i Constance. +Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! +Hvor ofte hadde hun ikke om mor- -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som -om hun verget for sig. +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som +lot sig by slikt, lot sig tigge og trygle av sin kone om ikke å drikke +sig full --- og som lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like +bort og gjorde det. --- -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne -stivt. +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig +på skikkelig vis. -«Jeg elsker dig, Constance det er alvor, ganske an -derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt -liv, min sjel, vil du ikke ta imot det?» +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte +den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la +den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på +sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk +og hadde beholdt den ene hanske på. -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» -spurte han og trådte tett bort til henne. +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem +og tilbake. -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an -net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen -røbet at hun var nær ved å briste i gråt. +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann -kanskje?» Han lo hånlig. +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham +med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, -og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte -og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje -har gjort Dem noen fortred.» +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en +bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han +virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med +stor opmerksomhet. -Hun gikk bort til vinduet. +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, +knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, +og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i +tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter +sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i +kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren +som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. -Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd -og tvang henne til å vende sig om. +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide -«Kokette!» snerret han. +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under +haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret +reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken +forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare +linnet med naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- dige bryst, hvis +hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske +lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes +bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra +ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet +sig op, --- «å skrike slik da! Er det kan- skje noen som gjør Dem noe? +Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten +og trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la +være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. + +«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe +ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en +lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham +klappe sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- net og straks +efter lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte +til. Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i +den lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- over og lyste med +lampen foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun +hadde satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han +inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte +flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et +stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så +årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. +Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun +lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige +høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På +julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring +stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på +munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om +det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige +fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han +som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var +også vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som +for- stod det. -«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. -«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en -åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» +# Kapittel IX -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod -hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig -holdning. +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i +midten av desember med frost og klin- gende føre. Constance hadde vært +ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt +Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem +dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress +inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, +som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende +forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa +undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen +op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og +tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen +var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om +og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten +bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i +spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, +og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som +om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte +hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra +hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med +langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning +om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt +stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun +sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun +vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke +vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans +almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men +lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi +Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt +stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, +flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en +skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- +det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg +mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert +tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, +ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke +selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut +sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut +til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, +ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, +så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og +rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- gende +hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen +og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å +flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der +hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun +holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. +Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide +henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke +henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun +ofte vært forpint og ulyk- kelig, men hvad var det mot disse sviende +piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, +fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham +kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til +hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den +manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen +og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. +Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og +anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet +over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. +Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter +dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det +plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt +ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu +enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor +Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten +sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 --- Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne -feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig -ydmyket; men vant som han var til å være på høide med -situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med -verdighet. +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. -«Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — -For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære -nag til mig —» +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en +fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en +skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster +fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en +praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk +henne vennlig smilende i møte. -«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter -dette?» +«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du +blir naturligvis ---, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig +ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. -«Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke -rolig over saken —» svarte hun. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- tréen og blev +ved å snakke, mens døren stod på klem. -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en +lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens +forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres +øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt +ut i en lidenskapelig hulken. -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- gelig som hun var, +kom hun selv til å gråte. -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det -De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig +tettere til henne. +«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykke- lig ---!» kom det +omsider med brutt stemme. -Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» -sa hun. +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så +fortalte hun hvorledes sakene stod. -«Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen -med avmålte skritt. - -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og -rente like mot en av sine venner uten å legge merke til -ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt -inn i øret. - -«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre -uten å hilse. - -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be -gravet i en fløielspute. - -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, -så dypt nede stillet han henne! Om hun kanskje -elsket sin mann! — Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig -het kunde hedre henne. - -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver -diløst, og alt det grums det skyllet over henne! Den -Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet -ham - -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. -Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot -sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han -å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, -av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde -gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev -avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et +bekymret alvor. -Lorck var iblandt dem. +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +EEE SD ENE -Lorck. +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun +ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- stepike. --- Det har ikke +stort på sig, du.» -88 Constance Bing +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. +«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- +stammet hun. -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde +trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du +ikke selv har skyld?» -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? Du -lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men -hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne -gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte -på fingrene. +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og +jeg.» -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent -med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham -her, altså Lorck syv —» +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet +mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på +henne. -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. -«Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» +«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så +ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og +de kan så lett få tilbake- fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær +sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, +iallfall en som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller -ikke lett å bli klok på. +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel -ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser -du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese -ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot -ham.» +«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite +hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper +er rent, du.» -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham -allikevel?» +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet +ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte +flere eksempler fra deres -«Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for -meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full -av innfall, at —» +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet -på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde -sagt. +Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis +alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne +løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke +offentlig flerkoneri?» +«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være her- lig.» -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om -noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn +til.» -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig -stille ned igjen. +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på +konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig +makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker +han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» -Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun -ikke orket å holde menneskene ut. +Constance lo bittert. -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om -aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om -ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, -kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde -skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig -langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller -lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme -for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og -vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket +mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke +godt på sin mann.» -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. -hun skulde motta. +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får +velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å +bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette +måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. -Hun undskyldte sig med at hun var syk. +Det blev en pause. -Hvad feil et henne da? +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge +hadde hatt på hjerte. -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var +å ha en mann som var svak for drikk.» -Det kunde ikke hjelpe. +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun +var forberedt på alt. -og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- +at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker +for å døve sig.» -avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med +mig.» -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -i den med større liv enn noensinne. +får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. -visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine +forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo +borgerlig ruinert.» -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. -var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +Marie gikk ut i entréen efter det. -bjemme. +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu +skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med +det samme, Constance.» -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet +bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- tertiden. --- Er det ikke +det, jeg skal?» -90 Constance Bing +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt +dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» +spurte hun, da Constance var ferdig. -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde -lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, -mer tilbakeholdende enn før. +«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde -med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel -kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for -ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +«God natt, Constance.» -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det -rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk -ut gjennem døren. +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen +forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet +for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +--- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde +hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå +hånden av henne og bad henne bare for- holde sig rolig og gjøre sine +ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så +det ikke blev noe videre av det. --- + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og +forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. +Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med +Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet +han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved +dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med +et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var +hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io +turtel- duer --- --- + +--- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod +han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op +i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå +i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun +skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun +inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en +foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. +Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale +henne. -# Kapittel VIII +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep +atter hladet. -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han -sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und -slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så -ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha -greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem -dem, men Constance bøide alltid av. +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en -aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er -sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at -hun forsvarte Bjørnson.» +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på +dem.» -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all -tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.» +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta +hvad bot du pålegger mig --- hvor» -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i -forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke -det.» +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, +--- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke. -Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, -han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun -akkurat tåler ham.» +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at +jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men +så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru +--- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +--- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i +dette øieblikk. --- Hun var en helt an- nen. En redsel for å miste henne +för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i +veien for henne. -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og -som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all -tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en +pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et +menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, +Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger +i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden +uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred +sig som i krampe. -«Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk -ket men altså, det var jo det som skulde gå over -når han blev gift.» +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam -pene. +«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har +aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så under- tiden har du vært så +jeg nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et +villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en +annen -«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er -det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En -kan altså få ham til hvad det skal være.» +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det +er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på +kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. -R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se -efter om hans skrivebord var avlåst. +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- stance.» Han så +nu på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig +ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt -hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød -henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt -krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke -være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, -men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han -hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo -tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg +skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er +altfor sant, --- å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for +det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje +føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært +nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å +tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten +dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge +hender hennes kjole, som han kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og +begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han +med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, +som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og +har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, +Constance.» -ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er +skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde +og ta mig på prøve.» -gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. -de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, +mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en +liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig +sannferdig.» -med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +«Ja, det kan du stole på, Constance.» -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» -og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet +enn hvad du så, det er galt nok det.» -Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om +sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for +Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og +usikre måte å svare på. -for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg +taler sant ---» -genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig -over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full og som -lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort -°g gjorde det. +«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» -Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte -få hatten fra sig på skikkelig vis. +«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, +--- hvad kan det nytte, når du ikke -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men -hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned -på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor -det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. +vil tro mig.» -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, -hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden -av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt -den ene hanske på. +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og -ravet så smått frem og tilbake. +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, +Constance, spar mig, --- jeg er så skam- full, la det nu være nok.» -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters +sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at +ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under hennes +øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så dypt +fallen mann var han ikke. -«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte +hun halvt bedende. -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for -svant gjennem døren. +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- stance, du kan tro +jeg har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv +for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og -gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig -syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og -gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han +måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri -maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, -hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker -om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes -sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie -på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. -Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned +over hennes kinner. -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne +henne. +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid +til å komme mig.» --- -sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep -trake op under haken. +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» -«Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø, +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en +menneskeeter. -og aldes forstye reist Alet sig op i seng og -glode på Ring med søvndruke forskel. Tept -hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med +«Og så sier jeg Alette op til påske.» -nake hals og arme. +«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» -Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo +gitt mig ditt æresord.» -dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne. -Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så +MX. -stak han sin famlend hand in på hens bryst og +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl +Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de +hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. -tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers +å gå gjennem Slottsparken. -sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må +jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» -edru av forskel. +nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER -«Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr, +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite +på sin høire pekefingernegl. -idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» -skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til +«Nu? Så kom med det, mann.» -igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var +kommet utenfor gatedøren.» -trak tep op over hen. +«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring fe- brilsk. -«En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han +«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og +påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» -kunde ike la være, han måte stike hånde in på +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i +ansiktet. -hens hals igjen. +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke +på noen måte måtte ha henne gående i huset.» -«Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» -Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» -av hans glathude hand øvet en lamend virkng på +«Hadde hun mistanke?» -hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet +hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig +umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» -sig. +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken +fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde +være like så langt fra å ane sannheten som Marie. -Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i +det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. -net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- +pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- +Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» -han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det +liten nytte i å holde moralske foredrag -et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange, +bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en +kone som Constance ---» -smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for +«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det +samme altså.» -end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu +også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» -over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når +såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. -støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om +eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, +men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, +men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å +være en fengslende bok. -hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; +gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at +hennes kinner var blitt så smale og hvite. -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den -broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin -seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn -og la sig. +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok +forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun -var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands -kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine -«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og -dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. Hun hadde vært -der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især -var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til -henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren -på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun -måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». -Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter -henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under -tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var -forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, ja, Ring, det var nu visst en mann som for -stod det. +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring +blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke +var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være +henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad +brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt +sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel +på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til +Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å +skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg +for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham +ut; det visste den -# Kapittel IX +allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. +--- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans +hjelp og bistand. +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med +henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til +å gripe leiligheten. +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk +gjennem dagligstuen. -Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn -kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; -han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet -imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han -kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal -lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav +«Nei,» sa hun uten å se op. +«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så +fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. -net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, -blusset forbitrelsen op i henne. +Constance ristet på hodet. -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var -svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for -å legge i ovnen. - -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré -nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. -Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en -sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å -ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun -støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, -at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte -hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og -i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. -Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet -med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det -kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol -let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på -forklæet. - -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det -syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt -sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over -gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og - -at det ikke vilde lykkes henne. - -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun - -ut av stuen. - -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så - -ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det - -var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får +jeg min santen skynde mig.» -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å -støtte sig. +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til +Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget +ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å -passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved -døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den -stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass -og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå -stilling med handflaten hvilende på buffeten. +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på +sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det +var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han +drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da +han av sig selv forlangte te. -«Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot, -«tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det, +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av +ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet +--- --- -som det kanskje så ut.» +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, +for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, +for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette +at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- vor søkte +å vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. +Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin +stemning. Det beste i livet -Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk +dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. -«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig jeg mener forekommet dig underlig» —. Han -stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter +trådte Marie inn. -«Men jeg forsikrer dig til at ja, bare du vilde tro -det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som -stakk mig jeg begriper det ikke seiv.» +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og +tok derfor tøiet av. -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad -han sa eller ei. +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi +Alette beskjed. -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. -ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som +Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra +topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en +skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med +øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op -til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. - -«Jeg vet ikke hvad, ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under -danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine -kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. - -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå -forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut -ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor -hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin +aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning +og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig +berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i +denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, +for hennes skyld i det minste. -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt -op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene -strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse -av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne -til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde -hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor -under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt -om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin -lodd, da det intet var på ferde. - -Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, men -nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! -Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på -den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han -kunde være så lumpen og så svinsk. +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om +med teskjeen i koppen. -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut -holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud -hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem -lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; -derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som -tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve -med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud -eller mennesker forlange. +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. -«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» -lød det plutselig like ved hennes øre. +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det +går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt +for dig også.» -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt -yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed -mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance +så forundret på Marie. -knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» -let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og -nådde huset hvor Hansens bodde. +Constance Ring jul -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. -Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist +fruktsommelig.» -7 Amalie Skram. I. +Constance slo hendene sammen. -på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op -og ringte på. +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. +«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» -Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig -stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på -rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. -En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran -den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av -gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. +«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme +---. Det minste barn må jo kunne op- dage det ---» -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, -reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. +«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa +Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. -«Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av -dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef -ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes -hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender +jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en +kjæreste?» -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for -å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes -hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt -og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine -møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes -hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men +så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som +kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit +å si det til henne.» -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at -hun klynget sig tettere til henne. +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du +kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» -«Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke -lig —!» kom det omsider med brutt stemme. +Constance så motfallen frem for sig. -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig -høre.» +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike +som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie +opmuntrende. -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke» +«Ja, takk, det var jo godt, men ---» -og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og +herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden -plassen for et bekymret alvor. +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved +det som forestod, for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det +til, så vilde hun iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han +vilde si? Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, +når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt +av det også. -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. Det har ikke stort på sig, du.» +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. -Det var Constance som om grunnen sviktet under -henne. +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at +Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. -«En gift mann i sin egen spisestue med sin kones -tjenestepike» stammef hun. +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe +ondt over henne de siste par dager. -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk +med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, +så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig +bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for +sig. -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa +Constance stakkåndet. -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes -både Rikard og jeg.» +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet +sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg +gikk med det samme.» -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie -skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke -hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte -hun. +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt +Dem,» vedblev Constance. -«Jo, det skal Gud vite, Constance, men du må huske -at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li -vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, som du f. eks.» +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå +Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt +det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var +ikke langt fra selv å briste i gråt. -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved -å kvele henne. +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet -uvilkårlig hendene. +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender +hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer +styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg +og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et +elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig av- brutt av den +voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- +ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, +frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- +Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske +og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. +Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe +mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt +blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten +op for Constance. Hun krum- met sig sammen og bøide sig helt nedover den +sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var +et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin +støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og +fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å +sønderbrytes av sin storm- flodsaktige hulken, og hun fyltes av en +smertelig med- lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å +ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet +og tumlet mot døren. + +«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan +forfatning?» spurte Constance. -«Ja, ja, Constance, du får nok lære om igjen, du -skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner -tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» +«Ja,» hvisket Alette. -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all -den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen -nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av -navn. +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +8 --- Amalie Skram. I. -Constance blev sjelesyk av å høre på det. +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. -«Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette -er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er -da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all -verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» -«Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her -lig.» +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad -vi gikk inn til.» +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse -snakk. +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så -uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig -virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. -Constance lo bittert. +# Kapittel XI -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu -få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — -jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- aktige, +svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde +nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte +tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om +tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var +henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet +hun hen- dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å +vite; hun kunde ha trykket Alet- tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få +skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i +hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så +var det jo best hun skyndte sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i +trappen, men slapp uhindret frem. Hur- tig gikk hun ned over gaten. +Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved +må- let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren +i annen etasje var det en skinnende messing- plate, og på denne leste +hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall +ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det +op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert +åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde +hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre +tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i +hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde +huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammer- slag i venstre side +vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- +eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk +trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for +virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; +hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over +trappene, men så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev +stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte +hun om pastoren var hjemme. + +«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con -stance hånlig. +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal -du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam -men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries -stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. -Det blev en pause. +«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, +hvorpå hun kom tilbake: -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem -for sig. +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om -hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte +under pikens kommando. -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con -stance? Det var å ha en mann som var svak for -drikk.» +«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru +Ring.» -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, +det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de +samme skritt som +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- bake og sa: +«Værsgo.» --- -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med -en mine som om hun var forberedt på alt. +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av +bøker i store reoler, med småmønstret gulv- teppe og en mengde falmede +kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. +Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det +med en sterk, durende lyd. -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. Han drikker for å døve sig.» +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde +hennes ører fra en umåtelig avstand. -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi -han er gift med mig.» +«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte +en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om +undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- +hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse -inne i sig. +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjene- ste, men det +er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å +begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan -jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til han er jo borgerlig ruinert.» +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la +merke til at hun så så besynderlig ut. -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og -reiste sig. +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe +jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» -Marie gikk ut i entreen efter det. +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk +lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom -tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med -Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke -har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef -tertiden. Er det ikke det, jeg skal?» +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men -når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil -du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance -var ferdig. +«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget +godt,» sa han nesten bedende. -«Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.» +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i +ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære +mig ad ---» -«God natt, Constance.» +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt +som sjelesørger og medmenneske, selv- følgelig også i medfør av min +stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres +fore- havende.» -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig +makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. -Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens +og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot +---» -ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- tigere, «\<--- +hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt +mellem hendene og mistet den derved på gulvet. -hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +«Husk at det står skrevet ---» begynte han. -hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk +pannen i folder lik en som vil til å storgråte. -—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! +«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. -102 Constance Bing -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, ——. Ring -lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for -holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore -falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev -noe videre av det. +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og +grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett -som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde -spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken -om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun -vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han -sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. -Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til -å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var -Constance alltid sånn det var hennes skyld at det gikk -så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel -duer —• +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De +kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal +menneskene ikke adskille.» -— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; -av og til stod han ute i entreen og lyttet. +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle +ektefolk,» ropte Constance. -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen -var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod -som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. -Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre -inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. +Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler +innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord +som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut -og lukket op. +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er +Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og -tok fatt på aftenavisen. +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit -tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og -hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort -til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, -Constance?» +«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menig- het eksisterer i +verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie +Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres +hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå +opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. +kap. 5. til 10. vers. -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte +stille mens han leste. Det brente i hen- nes tinninger og suste for +hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin +innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen +handling, det var å gjøre sig med- delaktig 1 svineriet hun var flyktet +fra. +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la +boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk +håndbevegelse. -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte -han. +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker -ikke å høre på dem.» +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor» +«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det +virkelig være mulig ---» +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i +Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. +Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min -tjenestepike —» +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» +ter det sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i +Herrens menighet. --- Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store +iblandt oss.» -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil -ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred. +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar +mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. -Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok, -men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun -reiste sig og vilde forlate stuen. +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, +frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige +hoderysten. -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så -attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an -nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn -som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for -henne. +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være +feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme +som å være slagen med -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» -ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har -visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd -å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, +blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og +forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er -nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +hans ---» avbrøt hun ham. -støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs +forskrekkelse. -noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet +hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» +vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» -holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. +«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» +«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene +som om han toet sine hender. -«Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval. +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa +Constance og så frem for sig med et tomt blikk. -Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under +«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig +depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» -liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer +ukristelig enn å vite og si det.» -holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- var ditt hjerte frem +for alt det, der bevares --- står det skrevet.» -stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han +skulde tale. +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; +hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli +til Deres sjels evige beste.» -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +Hun flyttet sig urolig på stolen. -kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen -blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i -hennes kjole. +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» +vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre +sjeler ---» -«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» -stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf -fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du -sier at du har tilgitt mig.» +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev +plutselig utfordrende. -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men -hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres +ekteskap ---» -«Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å, -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk -og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig -på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi -jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri -har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at -det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for -uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, -og han holdt med begge hender hennes kjole, som han -kysset. +«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. -Hun bøide hodet og begynte å gråte. +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde +rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, +tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å -ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig -ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig -røre, Constance.» +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, -«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt -liv.» +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» +sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde +funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til +ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste ---» -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk ta -mig til nåde og ta mig på prøve.» +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en +heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud +og mennesker, og for det an- net er det jo ham selv som har skapt oss +som vi er.» +«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det +lød strengt. +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over -for ham. +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem +vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. +--- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig +mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens +ord, så har jeg ikke mer å si.» -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det -er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt -fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg -kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu +var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. +hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen +kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig +blikk. -«Ja, det kan du stole på, Constance.» +«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, +røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at +hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem -dig og henne.» +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette +med denne store forskjell,» sa Constance trossig. -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det -være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok -det.» +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen -til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så -uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun -ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å -svare på. +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for +Dem, og sende mig den, så skal jeg på- tegne at det lovbefalte +meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med +fornøielse ekspedere den videre for Dem.» -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må -være viss på jeg taler sant -—» +Hun takket og sa farvel. -«Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med -henne?» +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at +hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. -«Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg -kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke -vil tro mig.» +«God natt, frue!» -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +# Kapittel XII -pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig +om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da +hun nådde Incognito- gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små +tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. -full, la det nu være nok.» +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som +lukket op. -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, +gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved +pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med +hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som +forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. -til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet +foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en +mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til +spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover +gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, +røde lampeskinn. -kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist +sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske +hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun +en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran +besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun +denne vinter hadde begynt å bruke stokk. -rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg +nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. -turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» -like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som +foruroliget henne. -Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å +fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil -gjøre det?» spurte hun halvt bedende. +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, -skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det +var kommet en stram trekning i munn- vikene. -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig -sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte -henne forsonligere. +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på +henne. -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store -tårer trillet ned over hennes kinner. +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op -for å omfavne henne. +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på +hodet. «En skal gjøre det som er rett.» -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke +om dem.» -«Men din hand! Din hand, Constance!» +«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det +vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til +hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må +tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» -Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet -sig over den som en menneskeeter. +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. -«Og så sier jeg Alette op til påske.» +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for +slik gikk det mig også.» -«Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal -gå straks?» +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er +undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med +mennene; gifter de sig, mens de er unge, +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres +vaner blitt dem for sterke. -# Kapittel X +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette +før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting +bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at +kvinnene skal være gift; ulyk- kelige blir de, det vil si til en tid; +men et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt +sørgeligere. --- Av to onder får en velge det minste ---» +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst +beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon -torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert -universitetet, dreide Hansen til høire. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- ten og vugget +sakte frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du +blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være +den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; -han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til +noe,» sa Constance. -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja, -for nu kan altså enhver se det.» +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- +Og Ring, hvad sier Ring?» +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var +uvitende om hvad hun hadde besluttet. -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut -selig til å bite på sin høire pekefingernegl. +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer +dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for -leden?» +«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom +utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan +ikke tåle det!» -«Nu? Så kom med det, mann.» +«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er +en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det -samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det +nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør +det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i +farten til et løp. -«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe -brilsk. +«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første +smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» -«Naturligvis jeg forsikret at hun tok feil; men hun -bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og +forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken +---». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han -hadde snedrev i ansiktet. +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. +Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre +oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all +skan- dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. +Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig +om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, +Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, -«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i -huset.» +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og +våndet sig høit. -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, -Hansen.» +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —» +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal +følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke +få røre ved dig. --- Du skal -«Hadde hun mistanke?» +få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, +før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det +skal være, som om Ring ikke -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig -til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner -er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at -de er så meget bedre enn vi —» +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance ---» -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet -over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte -sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane -sannheten som Marie. +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig +fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen +i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen +bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du +vil.» -ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det +ikke å overtale. -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa +hun med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. +--- Når du er så despe- rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, +i Guds navn.» -lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på +stolryggen. -mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til +Ring: -det er noe svineri, du » +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet +og vil absolutt ha skilsmisse.» -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul +Så sendte hun piken avsted med brevet. -dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og +kjærtegn til å sette sig i sofaen. -bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke -Men med en kone som Constance —» +«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og +legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» -« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk -henne vekk med det samme altså.» +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet +var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig +gremmelse. -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter » +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, +«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig +på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie -for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor -huset hvor han bodde. +Hun nikket. -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da -han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at -Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med -sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte -straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes -å være en fengslende bok. +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, +mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. -Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter -den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han -Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så -smale og hvite. +# Kapittel XIII -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. Bare dette med Alette -gikk i orden. +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og +grått til hun ikke orket mer. -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. Men -slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull det var jo henne han elsket —. -Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt -ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! Tenk, om -det kom op! Han brast i sved, og så bad han til Gud -at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru det var jo henne han -tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde -skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- +hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. +--- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når +han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde +ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang +eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som +hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var +ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra +forstanden, den pene, trover- dige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke +sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det +kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og +holdent tørket ut. +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på +og begynte å stelle til aftens. -allvidende, som det var han sikker på også hadde -tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å -stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem +henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun +mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han -ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk -på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. +--- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor +fruen var gått hen. -«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte -han, da han gikk gjennem dagligstuen. +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun +ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. -«Nei,» sa hun uten å se op. +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i +døren til pikeværelset. -«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe -om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra -henne. +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun +grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, +lebene bleke og sam- -Constance ristet på hodet. +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt -over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende +selvbebreidelse kom op i ham. -Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde -gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, -men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han -da gå med uforrettet sak. +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en +spøkende tone. -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. -Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst -nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, -nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk -heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun +stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde +høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: -da han av sig seiv forlangte te. +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det +er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» -komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. -hadde en slags rett til hennes kjærlighet +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende +øine. -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +«Ja.» -seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +«Hvad tid?» -henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +«Nu for en stund siden.» -vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +Ring blev blek om nesen. -kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al +«Har det vært noen?» -vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig +«Ja, fru Hansen var her.» -ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» -med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet +«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde +vært redd. -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —- +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» -og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene +opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at +han vaklet. -fordringer til lykken. +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de +sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- gjerrige tasken --- men du +skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede +neve ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet +mot bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik +fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev +sittende på huk. -og straks efter trådte Marie inn. +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig +om munnen med forklæsnippen. -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde -sitte en stund, og tok derfor tøiet av. +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har +gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance -og gikk ut for å gi Alette beskjed. +Hans raseri var plutselig som blåst bort. -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå -imellem dem. +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret +stemme og gikk fra henne. -Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av -småbordene som Constance hadde stillet der for øie -medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev -blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel -så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig -med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen -nem. +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften +fra ham. -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun -aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord -hadde hun verdiget henne. +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, +og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem +benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et -sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i -Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var -dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt -være med, for hennes skyld i det minste. +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og +skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det +styrket ham og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært +spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med +folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å +snakke henne til fornuft denne gang. -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, -mens hun rørte om med teskjeen i koppen. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille +ved tanken at han rev sig 1 håret. -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con -stance likegyldig. +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden -ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for -folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» +9 --- Amalie Skram. I. -«La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker -om?» Constance så forundret på Marie. +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, +--- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- +Constance, --- å, den el- skede, deilige Constance!» -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet +--- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne +tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde +nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og +noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk +op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. +o +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun -«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. +kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- +Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde +nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun +skulde --- --- --- han skalv fra -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt -høist fruktsommelig.» +o -Constance slo hendene sammen. +isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han fol- det +hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» +Han lå ennu på kne, da det ringte. -«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. -«Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op -dage det —» +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for +ham. -«Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi -storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine -miner. +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente -Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om hun har naturligvis en kjæreste?» +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være +kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun +ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor +forferdelig alvor- lig hun fant saken. -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og +miner, «det er en tung tilskikkelse.» -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed. +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- ket fru Wleigel. -Nei, pikene nu for tiden!» +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill -«det er så leit å si det til henne.» +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket +langsomt først det ene øie og så det andre. -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke -sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme -med spørsmål.» +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste +riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han +holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. -Constance så motfallen frem for sig. +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle +dame klynkende. -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden jeg vet -en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en -dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister +min forstand.» -«Ja, takk, det var jo godt, men —» +Han vendte sig mot veggen og gråt. -«Du betenker dig vel ikke. Hør, Constance av an -stendighetshensyn, om ikke for annet tenk, når her er -fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av -undseelse over —» +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således +--- De må ikke gråte, Ring.» -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal +vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han +snøftende. -mig -—» +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for +sent,» sukket fru Wleugel. -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men +så får en også lide for det.» -112 Constance Bing +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» -bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til +å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. -ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan +nesten si utilregnelig.» -fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +«Og hun sier hun vil skilles?» -ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» -Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis +jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. -sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an -nen side hadde han godt av det også. +«Jeg skal spørre henne.» -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte -hvad fruen ønsket. +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks -på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder -lig at hun ikke hadde sett det før. +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal +være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde -likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte -Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men -det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert -famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på -noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så -hun rett ned for sig. +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt +over terskelen. -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å +drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump -stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det -jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. +Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig +kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned +til nak- ken. -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre -om det. +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke +--- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev +trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen +hvisket: «Constance ---» -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli slik som -De har stelt Dem,» vedblev Constance. +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt +slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en +blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like +ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i -neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som -Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun -visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine +hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, +styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut +av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og +tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. +Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con -stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes -ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og -skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av -et elektrisk apparat. - -«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av -brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig ja, det gjorde jeg det gjorde -jeg, det var for Deres skyld, frue, for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, tenk på Deres kone sa jeg.» Her glapp -stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, nåde! Å, -Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp -nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og -litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer -sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum -met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen -rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. -Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning -ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen -nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske -var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm -flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med -lidenhet. - -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in -gen hjelp i å ligge her.» - -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun - -slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. - -«Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en - -sådan forfatning?» spurte Constance. +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes +ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. -«Ja,» hvisket Alette. +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» +Ring avsted. -8 Amalie Skram. I. +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte +fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med +vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn +under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk +henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til +live igjen. -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd +kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende +håndbevegelse. -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker -nok?» +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om -igjen. +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde +undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han +kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for +natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig +igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- stance, som lå +stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved +lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over +pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så +sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten +forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde +hjem. -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede +på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på +hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til +stanset han, -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med +armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, +--- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. +# Kapittel XIV +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå +hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte +hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen +erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det +var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke +vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og +forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt +med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av +doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige +sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi +tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den +innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og +vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri +foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt +underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne +levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes +for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på +henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte +forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem +at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende +gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun +da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk +Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i +skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en +ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på +den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var +nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk +utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net +henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde +ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og +katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han +vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes +ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger +gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne +så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så +still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke +la være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote +han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til +bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -# Kapittel XI +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes +ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke +bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si +at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger +han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin +prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten +til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han +hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; +ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, +vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun +en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde +måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å +høre de mange smålige fornuftsinn- vendinger, som den formørkede +menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, +men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant +som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og +trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne +troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da +Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, +De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den +Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært +hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte +Marie, «de blev sunget på kon- serten forleden. Den ene især er deilig +--- uhyre melan- kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang +hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem +også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres +samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk +op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig +for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa +farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se +henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at +hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun +satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa +Marie. -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge -aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for -sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun -hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg +slett ikke nevnt det.» -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik -kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta -Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen -dene. +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal +skilles ---. Jeg bare byr dig ---». -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig -ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var -hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte -sig til ham. +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor +lang tid bestormet dig med sin kjær- lighet. --- Du har endelig latt dig +beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med +Lorck. Der- over er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i +forlegenhet med å finne på.» -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller -tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til +skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner +---» -hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, -men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra -henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet -gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. Bare disse hammer -slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe -apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem -og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun -på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt -og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen -komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles -fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk +dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» -«Nei —» blev det svart i en uviss tone. +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en -smule mot. +«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da +vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til +henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en +kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke +spøk, kan du tro.» -«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og -gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance ---» sa Marie +inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig +vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så +baktalt, så mis- tenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker +på.» -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine +støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten +rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det +eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte -sig på en måte under pikens kommando. +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, +og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. -«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt +EN EE EE -navn er fru Ring.» +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i +hånden og stirret ut gjennem ruten. -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. -hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. -derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som +«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun +ute i entréen. -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til -bake og sa: «Værsgo.» -— +«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel +motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, -fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv -teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om -kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved -vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov -nen brente det med en sterk, durende lyd. +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i +et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig +uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. -Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig -avstand. +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. +Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, +gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, +lot an- siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. -«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, -hvorfra han hadde reist sig. +«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: -«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene -ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal -jo også ha tid til sine prekener —» +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere +---» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake +og hulket videre. -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og -pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore +kanarifuglen. -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta -gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem -med?» +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring +om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det +i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun -holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i +hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å +by henne sine løfter og -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min -mann.» +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun +vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som +var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige +mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede +over hans ad- ferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham --- --- -«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det -for meget godt,» sa han nesten bedende. +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis +man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? +--- --- +# Kapittel XV +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. +Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til +hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags +tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å +hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på +at hun vilde ende med å la sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev +det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av +en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, +hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen +sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av +og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde +legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør +anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor -ledes jeg skal bære mig ad —» +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. +«Er det nu noe galt igjen?» -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore -havende.» +«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke +vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen -menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance -rolig. +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke -sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en +forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det +rolig, Constance ---» -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» -Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den -derved på gulvet. +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. -«Husk at det står skrevet —» begynte han. +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt -hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å -storgråte. +«Barnet,» gjentok hun. -«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» -vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker -på stolen hun satt i. +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var +stormet op i hodet på henne. -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller -hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad -Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen -føier alle ektefolk,» ropte Constance. +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er -ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje -ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over -brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har -lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av +Constance rørte sig ikke. -118 Constance Bing -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente -like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av -de mest übotferdige.» +«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» +vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine +fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist +til Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De +har nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror +jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- +det var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og +det var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» +tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, +«nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som +om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en +del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri +være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og +bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, +ja som Alette og sjø- mannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi +en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var +med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en +antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn +separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte +forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, +hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. +Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt +at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så +feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg +gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke +kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde +jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde +tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig +ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var +den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk +tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, +stakkar, --- + +han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud +på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da +var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, +Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er +unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer +Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så +forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste +til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille +gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- +Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om +han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så +forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde +tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men +spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av +sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om +hvad de kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens +inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men +ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig +fri --- sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget +så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig +over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par +ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- løs. --- + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- flytelse på +Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning +sikkert snart vilde innfinne sig. -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses -sa til jødene.» +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de +urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at +Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde +kalt sykdommen for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. +«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må +ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta +hensyn til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt +hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til +sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor +skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så +måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. + +Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med +ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden +---. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det +var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og +så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun +var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var +det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare +å innrette sig efter omstendighetene. --- + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å +opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den +uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, +men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at +det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- salighet. Det viste at +han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den +fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen +over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte +henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse +ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en +besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten +overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over +av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok +henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og +opbygget over sig selv. -«Atter et tegn på vantro. Så lenge Herrens menig -het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss -ved. Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De -kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør -hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som -lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese -Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. +# Kapittel XVI -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom -gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste -sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å -spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så +ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for +å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har +forspilt. På alle op- tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet +til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk +skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de +tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne +og takket henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god +natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når +det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen +med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, +trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt +skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort +i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 --- Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snak- ket om å +gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den +andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av +forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd +overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig +selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med +spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra +gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på +det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig +på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast +at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers +forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og +fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. +Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. +Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke +på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at +han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo +sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann +utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon +fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans +tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme +overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. +Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så +beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt +værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på +kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var +påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger +at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer +hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn +dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot +henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, +Constance, du har synd for det ---» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- aktende øiekast og gikk +fra ham. --- + +--- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie +hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor +deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde +ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men +også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det +adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne +sorger over andres elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en +familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn +for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige +trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med +letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles +kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og +vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått +såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i +det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og +om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i +nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. +De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende +familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et +kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen +de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det +intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av +Constance. -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem -men brast av sinnsbevegelse. +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en +sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i +det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et +forhenværende rullegardin. Midt på gul- vet, som var dekket av søppel, +stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På +kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av +væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen +stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så +man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt +en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet +sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den +fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en eneste hekte. På +fanget hadde hun et spe- barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet +damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket og +sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av +sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem +og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en +forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete +vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig +til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han -med en apostolisk håndbevegelse. +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. +«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av -hodet. +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør +henne ikke, den stakkar.» -«Hvad sier De! Arme, arme frue, skulde det være -mulig, skulde det virkelig være mulig —» +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen +i hånden. «Er hun ikke til stede?» -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til -den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres -ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo -hun hendene for ansiktet og hulket sårt. +«Nei,» blev det svart. -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let +«Er hun på arbeid?» +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. -ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn -der er blitt såre store iblandt oss.» +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten +som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede +med munnen prop- pet full av kullsorte fingrer. -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en -blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen -var blitt rolig. +«Ja,» var svaret. -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så -hennes utålmodige hoderysten. +«Har du ikke en til?» -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn -syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» Pastorens tone lød med ett opirret, som -om han satt og forsvarte sig. +«Nei,» hvisket hun. -«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, som er -hans —» avbrøt hun ham. +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne -med målløs forskrekkelse. +«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han -sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte -ikke lide! Og De er viss på,» vendte han sig til Con -stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. -«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Ute og ber.» -«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og -beveget fingrene som om han toet sine hender. +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg -har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt -blikk. +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte +øine. -«Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av +stank. -sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det +barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» -grunn er ukristelig.» +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +«Nei,» hvisket barnet. -da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» +«Kan kan ingenting få?» -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. -var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en +blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries +seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår +naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. -skrevet.» +«Ja-a ---» svarte barnet. +«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som +stod og vasket, da de var kommet op på gaten. -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og -ventet på at han skulde tale. +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt +hun sig bedre enn som så. -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en -stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, -«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige -beste.» +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. -Hun flyttet sig urolig på stolen. +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket +fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive +dem på dør. -«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som -kan skaffe fred i våre sjeler —» +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne -opmerksomt. +«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en +tykk mannfolkskjorte. -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen -er barmhjertig.» +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes -holdning blev plutselig utfordrende. +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, De bør ikke -bryte Deres ekteskap —» +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun +vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. -«Det er ikke mig som bryter, det har han besørget!» +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste +natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det +har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil -nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke -den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +«Drikker mannen?» spurte Marie. -Tro mig, det er salig å tilgi» +«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbe- holden. -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, -dirrende av harme. +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi -kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil -og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. -«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom +og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de +av?» -«De forferder mig, frue De spotter Gud i Deres syn -dige tale.» Det lød strengt. +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om +hennes lange, grove munn. +«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte -hun og reiste sig. +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent -på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det -som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif -tens ord, så har jeg ikke mer å si.» +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be -grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var -far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen -mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten -fiendtlig blikk. +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han +en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» -«Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller -på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så -dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet -må ansees for besmittende.» +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev +bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke -lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance -trossig. +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av +hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte +ansiktet helt mot de -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han -ventet hun vilde gå. +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun -og tok sin muffe. +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant +enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, +fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og +et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren +gåenes dags ven- tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem +hjel- per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte +stanse for å trekke været. -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til -å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere -den videre for Dem.» +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, +«henne burde det gjøres noe for.» -Hun takket og sa farvel. +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går +ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu +og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» +føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo +fakka og satt fast for kjueri.» -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og -ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa -presten med bekymret mine. +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og +hør på det fæle fruentimmeret.» -«God natt, frue!» +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig +bort fra det skrekkelige sted. -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, +«dem kan man ikke kalle verdige trengende.» -122 Constance Bing +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor +sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten +jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett +eksempel av tusen.» +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre +med henne?» spurte Marie. +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad +jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» -# Kapittel XII +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes +det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk -stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn -bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel -bodde. +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet +enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med +overbevisning. -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, -svarte piken som lukket op. +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at +alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det +nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag -ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun -kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt -hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, -med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun -ristet ved disse minner. +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da +ha til Vårherre.» --- -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe -borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den -store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise -stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt -tes med det dempede, røde lampeskinn. +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp +du snakker om! --- --- Det er en for- brytelse! --- Opdra dem til å leve +av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig +nedfor som kveget og vente på mer.» -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, -hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår -var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med -pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, -rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for -verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke -stokk. +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så -sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en -kopp,» spurte hun. +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, +oprørende forkjært.» +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt +---. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå +omkring.» -«Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.» +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet +ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa +hastig farvel til Marie og gikk op. -Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i -stemmen som foruroliget henne. +--- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt +alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som +vilde tale med fruen. -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. +«Har hun vært her før?» spurte Constance. -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte -Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt -overtøi, og endte med å si: +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er -ordnet.» +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn -vikene. +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, +sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, +sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene +hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært +svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- folkstøvler med store, +gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet +sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt +hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og -så alvorlig på henne. +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med +slesk, vestlandsk stemme. -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden -skapelig hulken. +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på +skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og +omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så +ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet -tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til +å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun +skulde tiltale henne. -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så -slett tror jeg ikke om dem.» +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks +betenkning. -«Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg -føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud, -å Gud det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig » +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene +hånden over den annen i rast- løs skiften. -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med -hånden over øinene. +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef -ter, «ja, for slik gikk det mig også.» +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av +fattigpleien?» -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet -på kne foran henne. +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig +til det.» -Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys -set henne på håret. +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, +foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at -vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så -vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, +«Er han vanfør, Deres mann?» -124 Constance Bing +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de +ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» +Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget +fruen med dette. -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. -så er deres vaner blitt dem for sterke. +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det +kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er +begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for +oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var +uavlatelig i bevegelse. -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du -ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere +ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en +misbilligende tone. -få mig gift?» +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven +mine. «Det er jo Guds bestem- melse.\> -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +Svaret irriterte Constance. -du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett! -Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk -kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim -mer, ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. Av -to onder får en velge det minste —» +«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» +spurte hun. -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg -hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og -reiste sig. +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan -ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. -«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din -ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste -hindring for å nå lykken i livet.» +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» +spurte så Constance. -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det -fører så ikke til noe,» sa Constance. +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad +Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste +hun op av en bok. -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig -omkring. +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. Og Ring, hvad sier Ring?» +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i +forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, -og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, -før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden -som til advarsel. +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. -«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, jeg kan ikke tåle det!» +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var +enda et spørsmål hun vilde gjøre. -«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste du må da -høre hvad Ring —» +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det +Deres barn, det?» +«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og +bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn +egentlig talte til konen. -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier -jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg -gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet -med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller +mennesker, når eg for så ukristelig frem.» -«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. En skal gjøre -det som er rett —» +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, +takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky -— avsky og forakt. Jeg tåler ikke åse ham, jeg blir -gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens +ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances +fingrer med lurende Øøine. -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, -«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det -bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan -dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! Var din mor her, hun vilde -tigge og trygle dig om å vende tilbake du kunde ikke -volde dine foreldre en større sorg, Constance, du kan -tro, det er sant hvad jeg sier.» +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel +ut imot henne. -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet -i hendene og våndet sig høit. +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et +glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over +ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene +ned over hennes kinner. -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun +med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, +Di har gjort mot en sulten stakkar.» -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild -pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg -tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal -få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en +kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult +og pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte +så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. -snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så -reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +o -stance —» +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun +med et avferdigende nikk. -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. -smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, +vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne +småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. -Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne +efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse +til sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- -gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke +gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, +skjønt han mis- handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden +makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! -med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, +Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige +vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til +et liv fullt av jammer og pine --- ---! -tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du -gjøre hvad du vil.» +Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk +finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. -Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at -her nyttet det ikke å overtale. +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, +som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con -stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare -streber efter å gjøre det rette, jeg. Når du er så despe -rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, ja, i Guds navn.» +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det +var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere +og dypere ned i pølen. --- --- -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som -hvilte på stolryggen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- -Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev -med blyant de ord til Ring: +det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke +var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så +praktisk og hadde sine rubrik- ker ferdig for de verdige og ikke +verdige. --- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien +og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun -er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk +inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok +en bok og satte sig -Så sendte hun piken avsted med brevet. +til å lese. -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med -blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. +# Kapittel XVII -«Se så, her en skammel til føttene, ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter -du godt.» +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos +Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et +så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe +efter lampene. -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun -nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men +Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru +Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du -skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om -det, Constance?» +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått +et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om +hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun +aldri nedlegge.» -Hun nikket. +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet -den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, -geskjeftige skritt. +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- +ja, det vilde hun, Constance.» +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt +for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun +så med vekt. +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre -# Kapittel XIII +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig +skjærende. +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren +gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var +alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være +uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir +drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. -Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese -grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor +futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. -Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig -skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai . Hver gang eiermannen til det -navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun -stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, -som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes, -som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt -og holdent tørket ut. +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i +godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok +hun og rystet på hodet. -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et -rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, +«han har så menn aldri visst å passe sig.» -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk -et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe -og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til -å glatte på sengeteppet. +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» -Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om -hun visste hvor fruen var gått hen. +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på +denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til +ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det +vil si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og +tilgi ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, +Constance.» -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte -at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil -let sig op i døren til pikeværelset. +Det kom skarpt som hugget av en kniv. -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den -ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret -var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at +mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han +kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og +det er jo svært tidlig på kvelden. -menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig -hikke. +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; -noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, +vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og -søkte å slå an en spøkende tone. +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, -som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde -lig, da hun sa: +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke +la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo +ikke,» sa tanten overtalende. -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. -«Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig -på dig alt.» +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med +en krenket mine. -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette -uten å røre sig. +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig +annet,» ropte Constance. -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være +ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» -«Ja.» +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i +hendene og rokket sakte frem og tilbake. -«Hvad tid?» +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. -«Nu for en stund siden.» +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan +tro jeg vil dig vel.» -Ring blev blek om nesen. +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt +og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. -«Har det vært noen?» +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det +beste, Constance ---» -«Ja, fru Hansen var her.» +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» +sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot -dig vel ikke merke?» +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» -«Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere +riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste +dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er +ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste +dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle +sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er +det nu engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og +tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut +med hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig +sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene +fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med +hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere +tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens +makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» +gjentok hun med latter. «Jeg vem- mes ved dette sumpete vesen, vemmes +ved det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og +fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til +tross for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, +hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt +for henne; hun syntes, hun ikke for- stod et mukk av det. Men hennes +voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med +op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte +hun i sin befippelse å gråte. -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» +Constance blev med ett rolig. -Hans holdning var så truende at Alette under andre -omstendigheter vilde vært redd. +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på +dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen +enkelts --- det kommer av -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å +gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- 11 --- Amalie +Skram. I. -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var -kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot -henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke +dig --- så, så, hold nu op.» -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt +lommetørklæ. +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. +--- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten +vilde op igjen. +«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste +mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og +klappet henne på kinnet. -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å -bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an -siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for -et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn +som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun -sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt +bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» -Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det -andre.» +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og +tidde derfor stille. -Hans raseri var plutselig som blåst bort. +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i +retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde +kalt henne sin skjeb- nes gode engel. -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han -med helt forandret stemme og gikk fra henne. - -Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, -som tok kraften fra ham. - -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for -over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev -grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. - -Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf -feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han -tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con -stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. Det vilde bli fanden til -sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, -det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne -gang. - -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, -han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. - -Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, - -9 Amalie Skram. I. - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte -setninger: «Ja, ja, du store tid, nok utav det -Constance har nu seiv skyld Constance, å, den el -skede, deilige Constance!» - -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. -Hadde hun bare villet — å, å, for et liv! - Men -heretter skulde han være henne tro, og han skulde -ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for -milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev -rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun -ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han -gråt igjen det lettet. - -Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun -kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge -hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei -han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra -isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol -det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, +«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» -Han lå ennu på kne, da det ringte. +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på +tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så +betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis +oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å +volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. -Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor +godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du +skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det +rette.» -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over -terskelen. +Constance drog et sukk, men svarte ikke. -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe -hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i -dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor -lig hun fant saken. +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde +jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke +hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet +for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et +skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære +avsted! -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk -og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- ringer om at han +elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun +foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. +Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet +til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, +hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for +hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde +likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne +som av makelighetshen- syn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, +ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt +hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør +det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han +trådte inn. +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke -fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det -andre. +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet +--- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, -jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og -søkte å samle sig. +Hun svarte ikke. -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så +interessert. -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg -tror, jeg mister min forstand.» +«Strømper.» -Han vendte sig mot veggen og gråt. +«Til fattigbarna?» -«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å -se en mann således De må ikke gråte, Ring.» +«Ja.» -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det -samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta -sorgen fra Constance,» sa han snøftende. +Det blev en pause. -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter -er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha +rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus -set nesen, «men så får en også lide for det.» +«Nei,» sa hun kort. -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det -verste, Ring.» +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var -altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale -med Constance?» spurte han. +«Nei,» var svaret. -«Bare det ikke angriper henne for meget hun er så -ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» +«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han +visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte +anerkjennende til sin gode hu- kommelse, «så det hadde du glemt, --- vår +forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. -«Og hun sier hun vil skilles?» +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun +tørt. -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det -ikke, Ring.» +Ring sukket dypt. -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal -gå straks, hvis jeg merker det er henne imot Bare -et eneste minutt,» bad han. +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -«Jeg skal spørre henne.» +del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den +lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. -132 Constance Bing -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et +mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» +han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og +fryktsomt. -jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun -henne?» +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å +gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» +Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og -gikk varsomt over terskelen. - -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til -tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, -hadde hun bare ristet på hodet. - -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å -løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt -og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak -ken. - -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være -for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: -«Constance —» - -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — - -Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse -brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding -på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned -på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — - -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, -rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. - -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun -op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk -så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem -den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot -noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende -lig fikk tendt lys. +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så +stillferdig på sin forrige plass. -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. -Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, -falt de tungt tilbake igjen. +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt +tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme +dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig +fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» -sa tanten. +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så +beredvillig gikk inn på å få mig til- bake på det vilkår jeg satte?» -Ring avsted. +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» -I forening med piken, som imidlertid var kommet til -stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau -de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken -og fikk knappet op kjolen og korsettet. +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn -fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og -snart var hun kommet ganske til live igjen. +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; -med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst -og gjorde en avvergende håndbevegelse. +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig +muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. +«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt +forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne +og sukket. -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. -Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt -sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. -Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme -tidlig igjen neste morgen. +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig +mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt +forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun +holdt plutse- lig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con -stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag -var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne -lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen -lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i -angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks -rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. -det ikke var tale om at hun skulde hjem. +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun +med opblussende vrede. -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» +utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det +engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal +regnes mig til en for- brytelse --- så ---» han holdt inne. -med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, +--- derfor begynte du så godt som -han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begyn- nelsen av --- +det er ikke gnist av karakter i dig.» -han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som +jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre +dig --- ---. Å, Con- stance, --- du må la dette ha en ende, --- du må +bli min igjen, du må, du må!» -134 Constance Bing -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så -slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, hun skal så sant -hjelpe mig Gud, amen.» +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» -# Kapittel XIV +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten +hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg +gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste +strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. -I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun -et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og -kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte -dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all -sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så -bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen -måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for -skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for -å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. - -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til -bake med den innvending at hun var for svak til å tenke -på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. -Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av -Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av -tanten var blitt underrettet om det som var foregått. - -På det første brev svarte Constance tilbake at hun -heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings -hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om -den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder -lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den -sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. - -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste -bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren -henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke -hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. - -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn -rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min -net henne om så mange småting fra hennes tidligste -barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde -krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt -hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde -vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor -måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til -alle, alle tider. - -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til -bokstavene viskedes ut av hennes tårer. - -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. -De første ganger gikk Constance ut av stuen når han -kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la -det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still -ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance -kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han -henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags -selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som -hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist -spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var - -døv. - - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen -på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og -hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i -verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så -dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de -ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før -støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var -noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin -hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke -et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis -hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men -det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad -ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en -av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine -ikke kunde måle. - -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød -vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men -som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl -på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til -farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, -han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn -hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: -«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand -at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er -aleneste en ærlig tviler.» - -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at -Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt -tilbake til sitt konservatorium. - -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» -tilføiet hun. - -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - - - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig uhyre melan -kolsk.» - -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de -vanskelige?» - -«Nei, du kan godt spille dem. «Når ditt øie på mig -lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. Nu arbeider han -nok på noe større.» - -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små -moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne -at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut -trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod -med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be -vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig -skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, -og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, -og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. +Han for op med et sprang. -Hun vaktes ved lyden av et navn. +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte +hendene ut imot henne, «å, Con- stance ---,» det kom en smeltet lyd i +hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han +tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» -«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i +Noe som lignet latter avbrøt ham. -pannen; hun satt og broderte. +«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt +nærmere, «tigg liket av en person du har myr- det om tilgivelse, og se +om det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i +selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, +da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og +strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers +konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner +en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, +--- et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu +bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et +skritt imot henne. + +«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører +ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk +plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig +noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som +helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» -«Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie. +Ring for uvilkårlig sammen. -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det +samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går +over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele +natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» -det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om +hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å +drikke.» -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. -skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe +i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, +piken?» spurte Constance. -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. -synke. +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å +risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- +Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, +--- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve +eller sti- mulere mig. ---» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på +sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned +på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt +samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. +--- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, +forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var +fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved +målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet +av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt +værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre +måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. +Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu +skulde de be- gynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og +priset! -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring +uavlatelig. -har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. -lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha +--- det skulde gjøre godt! -at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, +men så husket han sitt løfte og vendte brått om. -over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu +bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer +løftet; ved sådanne lei- ligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han +nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. -gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører, -de er ikke i forlegenhet med å finne på.» +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det +nettop nu, det kom vel av den sterke spen- -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av -vrede. +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og +matt, det vilde likefrem være medisin for ham. -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede -penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han -selger sine bankobligasjoner —» +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance +hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at +han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. -«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å +tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en +høitidelig anledning. -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» -svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette -vrøvl han, som vet beskjed.» +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da +han hørte Constance komme inn i dagligstuen. -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» -spurte Constance. +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig +på buffeten. -«Ja du vet vel det skal mindre til enn som så. -Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — -Fru Marie så bekymret ut. +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød +i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de +borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som +han lette. -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av +glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se +efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og +luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i +tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel -humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles -det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du -tro.» - -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con -stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det . -Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» - -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og -pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, -kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt -det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes -jeg.» +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- ligstuen og satte +sig til å strikke. -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med -medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» -sa Marie. +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, +fant hun sig i det med iskold ro. +# Kapittel XVIII +Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kom- met i den gamle +gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot +skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og +isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det +vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule +imøte- kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og +overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han +vært misfornøid og følt sig for- urettet; nu vilde han med takk og +håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og +opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å +hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham +sin forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han +skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. +Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var +som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, +var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde +tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det +som var skjedd. + +--- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende +innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt +vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. +Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer +så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance +på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med +livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var +anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de +fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det +strengt tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev +passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som +gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo +ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på +sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav +som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke +for ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort +ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med +slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance +ergret og skam- met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig +fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig +tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De +var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. +Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og +selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante +eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere +tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. +Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han +en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han +fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op +fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det +en lettelse for flere av hans medmen- nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de +velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet +point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i +basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i +selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten +aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk +naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist +gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser +for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke +lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse +dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun +glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var +henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som +alltid lå på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- delser. Det Ringske +hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance +så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en +hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett +dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge +siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu +som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man +nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger +hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, +når hun satt i mun- Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt +spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom +eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- blussende vredt i +blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav +stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over +hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et +øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo +det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme +latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles +lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i +begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var +det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han +helst hun betrodde i andre hender. -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun -støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. +# Kapittel XIX -Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde -si mer. +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun +undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet +falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig +med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle +bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være +aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. +Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. +Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så +heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å +føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort +småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et +yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse +jerngruber som sitt livs verste plage. --- + +--- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var +nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, +og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til +Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende +vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- over fjorden med kutteren, så +langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur +for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et +bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. +2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han +lot vente nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. +Det er da fanden også!» -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» -«Forresten, tante han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. +«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok +noen penger frem. -«Hvem uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan -historie.» +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den +med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» +--- -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. Jeg traff -ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance -med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det -var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» +Piken tok vadsekken og gikk. -Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord -ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og -hulket. +«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker +konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så +var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt +mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i side- Constance +Ring V75 -«Å nei, Constance. Constance min hvad er det nu, -barnet mitt?» +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op +og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be -vege lebene. +Constance rakte ham noen esker. -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg -fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, -hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. +«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, +vimset omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise -stuen for å fore kanarifuglen. +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod +stille for å tende en cigar. -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var -kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et -par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det -på gulvet og trampet på det. +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende +fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» -lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg +har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin +lommebok frem og la noen sedler på bordet. -våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli -tanken ut. +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den +på hodet. -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• -de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som -han, når de alle holdt med ham — — +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på +alle knaggene. -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte -man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? +«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. -# Kapittel XV +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet +hatt på sig. +«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen +idag.» +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance -skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til -å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. -De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde -de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten -begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la -sig si. - -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde -hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite -sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst -for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, -akk ja, en får gjøre det som er rett.» — - -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags -pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote -som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å -løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han +trakk munnstykket til sig. +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det +skulde sett godt ut --- ---» -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun -og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. -«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt +var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin +kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover +trappene. -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et -utålmodig barn. +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om +hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av +lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot +efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa -tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var +gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde +komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart +fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så +alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet +ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. -lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og +hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig +ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man +gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og +man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde -løs hast. +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før +hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast +under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing +på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og +i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med +reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. +Constance var Constance Ring 1707) -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. +Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. -«Barnet,» gjentok hun. +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin +veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som +skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til -tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du +ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. +«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg +vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire +barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du +lei for det?» -Constance rørte sig ikke. +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» -«Det var jo det beste for det stakkars kre, ja, for -alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør -all ting vel til slutt.» - -Constance foldet armene over brystet og stirret frem -for sig. - -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om -i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop -pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk -med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært -forlovet —, han var svært ute av det med det samme, - -tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan - -hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det, - -hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig - -pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet - -hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved - -henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander - -ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - - -drøm.» Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og -flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. - -«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og -det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som -ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det -nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø -mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter -sitt igjennem. Jeg har aldri fortalt dig hvordan det -var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel -stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde -få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det -gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, -hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var -skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • -bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være -som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, det blev bare verre. -Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da -det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det -ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, -og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar -mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes -jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det -forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg -riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, for da var lille Conny også -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss -alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og -sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre -og viser oss at det er så mange som har det meget verre, -og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til -det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med -møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. - -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte -Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er -Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med -inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på -sitt værelse. - -Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til -bake til Ring. - -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan -ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte -med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke -var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de -kunde få henne til. - -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance -gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket -i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det -samme de stod ferdige til å kjøre bort. - -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. - -Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. -— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet -svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. - -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette -hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege -til å skrive noen ord tilbake. - -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. - -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn -flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten -med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- våkingen !» -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og +«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du +huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til +verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs -at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i -øinene. +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i +husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev -moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid -var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen -for snikende nervefeber. - -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» -skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, -blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, -hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn -til ham.» - -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge -tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. - -Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun -nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? De var jo alle av den mening, så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. - -Og i grunnen, det blev jo bare spørsmål om en tom -form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo -ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud livet var visst ikke verdt all -den kvalm, og hun var dessuten så trett, så trett. — -Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. - - -Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon -danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende -tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede -betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde -ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. -Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval -han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven -het og kalte henne sin frelsende engel. - -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun -hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt -i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull -reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm -met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp -selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer -hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. +«Har dere lite å leve av, Rikke?» -# Kapittel XVI +«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som -en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde -av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å -være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, for -at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte -bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til -god natt. - -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand -hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun -nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. - -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye -tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede -over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer -i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- - -10 Amalie Skram. I. - - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak -ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. - -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den -blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av -hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle -dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han -med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig -for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd o. s. v. - -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig -slått bort. - -Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. -Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans -ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han -ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par -dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg -over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger -i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med -forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev -flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å -lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord -om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse -hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, -stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con -stances indignasjon fortok sig efterhånden under den -sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med -den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns -plagsomme overheng. - -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - - -Constance Bing 147 - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun -ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han -bare med møie fant inn på sitt værelse. - -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han -ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte -legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget -over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at -han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, -«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, -må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» - -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte -sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd -for det —» - -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. - -- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance -tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner -likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og -strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i -de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for -ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant -stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres -elendighet. - -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk -veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket -og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å -tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var -verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret -opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett -værelse og felles kjøkken for flere familier. - -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør -fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke -hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det -ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme -tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde -satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De -spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne -vedkommende familie. - -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk -pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til -venstre. - -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte -kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. - -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod -på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op -og trådte over terskelen, fulgt av Constance. - -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på -den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, -fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange -rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av -denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam -mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått -stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet -jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man -spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under -vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store -øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget -smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. -Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung -sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike -rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær -for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet -lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de -kalkete vegger. - -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa -Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det -her han bor?» - -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til -sengebenken. +«Ikke mer, du?» -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. +«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie +Skram. I. -«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til -sengestedet. +var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket -Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie -som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til -stede?» +«Ni måneder.» -«Nei,» blev det svart. +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» -«Er hun på arbeid?» +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for +å ta de usynlige makter til vidne. -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. +«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var +motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra -spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. -«Ja,» var svaret. +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som +har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede +møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. -«Har du ikke en til?» +«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er +i grunnen et dumt ord.» -«Nei,» hvisket hun. +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er +lykkelige.» -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru -Marie på papiret. +«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» +«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja inn- vendig, mener jeg.» -«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. +«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig +så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» -«Ute og ber.» +«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes +at livet er.» -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, +så ---\>» -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru -Marie med forskremte øine. +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var +således?» -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.» +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, +men senere fikk jeg annet å bestille.» -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte -sig mot døren. +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil +så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der +vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop +således.» -«Nei,» hvisket barnet. +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» -«Kan kan ingenting få?» +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde +barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» -«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Nei, fy da!» -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con -stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på -en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis -ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i +verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. -«Ja-a —» svarte barnet. +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde +forbauset. «Hvad sier din mann til det?» -« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru -Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op -på gaten. +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av -nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne +ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut -igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som -om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på -dør. +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring +forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor +lykkelige dere var.» -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. +«Gjorde dere det?» -«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun -ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned -latende. +«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. +«For mig? hvorledes det?» +«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din +mann, så kunde det komme et slett men- neske og bedåre dig.» \| -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men +vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på -hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De -er forarget. +«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro -å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så -vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi -får så finne vi som losserer i stuen over dom.» +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» -«Drikker mannen?» spurte Marie. +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever +med en elsker.» -«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe -holden. +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut +på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere -andre.» +«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» +\| -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei -sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og -turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» +«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff +du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og +pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et -sukk. «Hvad lever de av?» +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom -en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. +innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden +hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det +angår mig -«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk -lever a!» +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con -stance. +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med +de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» -— e vet inte, e.» +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det +vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten +allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +Fru Sunde tidde betuttet. -samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa +Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. +«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» -op korsom er.» +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde +for å si noe. -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt +forandret tone. -De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med +«Hvor faller du på det?» spurte hun. -lidende tone. +«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke +har lyst.» -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, +«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han +skal ha det.» -hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +«Var han vanskelig å komme til rette med?» -den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og +snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Er dere aldri uvenner?» -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel -drende livlig: +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har +fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over +at klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte +gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru +Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. +«Det var riktig godt at han var vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk +og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og +gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper +begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter +sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og +sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed +og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i +styrke, og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det +lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte +sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og +lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det +blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen +ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. +Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde +tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var +synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av +sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et +par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid +over i to. Når stormen for inn mel- lem dem, rystet de sine sortbrune +hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de +store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter +stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad +var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, +og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av +trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven +og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og +vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en +stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- dingen; de klebet +sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på +benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og +følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, +hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, +som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket +av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med +et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. +Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, +når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de +sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som +kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for +så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven +fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det +fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de +grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i +sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det +klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg -hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la -ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, dem kan høre snorkinga -helt her ut, og et slikt svin som han e no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» -hun måtte stanse for å trekke været. +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i +spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var +godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått +der så lenge! -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» -sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare +det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige +endeligt rystet henne en -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med -søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun -til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir -hu jo fakka og satt fast for kjueri.» +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for +øinene. -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, -ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med +været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk +inn i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for +øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul +appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt +til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, +hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til +spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun +stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over +hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la +armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, +før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke +engang tørke dem bort. --- --- --- + +--- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og +løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på +hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to -damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. +# Kapittel XX -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben -diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige -trengende.» +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et +meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring +med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av +hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få +det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte +ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, +begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, +hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en +god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og +slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn +til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin +egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet +tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det +første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes +minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og +vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange +ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting +gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, +og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang +til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og +ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod +som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til +ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde +opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for +henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle +den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk +blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var +enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på +hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for +anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det +kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt +hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort +visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og +spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- middag, da han så +henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk +hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset +op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han +i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. +Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til +lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre +kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde +villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i +sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som +løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom +dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor +betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, +dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine +egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet +med andre øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over +hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo +mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han +så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens +sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en +tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne +lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- nemlig +over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok +henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært +hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans +håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne +selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i +finere forstand på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under +vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans +alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt +forandret menneske, og de talte med respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to +år efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig +formue. + +--- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter +for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta +i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for +eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev +det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale +på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven +i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, +og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at +han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av +veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en +gammel, tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte +henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, +men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med +portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra +henne. -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte -Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk -av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av -tusen.» +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til -dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur -ligvis.» +«Nel.» +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun +bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De +ikke var i byen.» -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» +«Jeg holder mig også mest hjemme.» -«Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og -sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det -ene og det annet.» +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og +eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun +rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; -man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for -de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på -denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke -nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad +skal jeg arme menneske gjøre --- -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for -brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo -raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som -kveget og vente på mer.» +Hun så hurtig hen på ham. -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte -Marie. +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som -gjøres er galt, oprørende forkjært.» +«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte +alvorlig og inntrengende. -Marie vendte plutselig hodet og så på henne +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig +straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på -stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er -du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene -formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter -var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie -og gikk op. +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- snørt stemme. «Vær ikke +bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad +jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at +jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den +gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» -— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, -og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og -sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. +Det var noe ved ham som imponerte henne. -«Har hun vært her før?» spurte Constance. +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op +igjen,» sa hun med trett stemme. -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne -komme.» +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, +Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig +inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like +overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. +--- Tror De mig ikke?» +«Jo,» sa hun rolig. -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i -spisestuen.» +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så +mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke +den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende +trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- lighet.» Hans +stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham +hånden, idet hun så ham inn i øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot +værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet +bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om +han fikk lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når +han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt +stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som +mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen +polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig +tale om noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde +hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket +ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at +hans nærvær i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på +trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par +høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av +ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt +nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke +hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var +optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom +hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på +teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde +noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like +overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en +melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han +var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. +Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags +god- het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være +fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne +på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og +puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde +de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren -et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim -mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en -brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det -chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde -vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann -folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole -skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. -Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender -holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst -fremstående mave. +«Er De der, Johanne?» -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for -midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå -hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde -et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte -underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som -om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på -kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun -var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun -efter et øieblikks betenkning. +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast -løs skiften. +«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. +--- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger +forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av +følgende innhold: -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen -om vi får av fattigpleien?» +Fru Constance Ring! -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må -jo trenge gresselig til det.» +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å +skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke +vet hvordan jeg -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor -sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet +og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av +min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent +med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å +skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- -«Er han vanfør, Deres mann?» +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg +med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Deres meget hengivne Niels Lorck. +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, +syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han +mente. -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt -ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet -som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med -dette. +Hun svarte øieblikkelig tilbake: -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. +Kjære dr. Lorck! -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, -kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk -og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe -rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss -andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og -hendene var uavlatelig i bevegelse. +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller +Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig +om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å +eksperi- mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde +det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil +akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. +Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange -barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» -spurte Constance i en misbilligende tone. +Deres Constance Ring. -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» +# Kapittel XXI -Svaret irriterte Constance. +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver +Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var +gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; +de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende +svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det +var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under +i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt +hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet +plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var +feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, +hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av +dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde +legge sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun +alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget +henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. --- + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, +gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i +bunnen med brune flekker her og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid +lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde +tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte +hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun +støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å +be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. -«Men nu de uekte barn da tror De også at det er -Gud som sender dem?» spurte hun. +Det var ikke noe opmuntrende syn. -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket -konen fromt. +13 --- Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige +ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen +for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om +halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde +bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var +så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han +oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver +eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det +samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun +langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var +klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud +som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene +falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av +med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, +--- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda +motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg +ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha +Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var +henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved +siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, +overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin +fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. +Så stillet hun sig op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at +den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i +nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og +følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av +foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. -«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp -å få flere barn?» spurte så Constance. +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit +svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte +en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i +det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og +dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og +livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en +gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen +på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke +ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende +dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav +hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde +sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig +med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, +og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på +madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige +lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva +stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. +Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets +uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- kete steners +ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en +perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde +portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i +den fløielspolstrede stillhet, og kok- sens rasling i ovnen, hver gang +de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- lence. I dem holdt hun +hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold +og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt +med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over +dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var +en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite +beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og +aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å +lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den +måte som de voksne talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med +tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? +Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, +eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte +hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe +hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- + +--- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, +som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha +det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra +morgen til kveld. For eks- empel hun selv. --- Hun fikk det nu visst +aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til +fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, +vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene +hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig +ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med +all ting, --- det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det +visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve -sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes -kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke +slik, --- det var godt å merke på så mange ting. -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette -kvinnemenneskes munn. +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig +for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. -«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et +friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde +hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. -hørt.» +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig +selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele +formiddagen hen i venting og varting. -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at +hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og +tusse sig som fru -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. -et sukk. +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde +kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det +var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den +var 12, det var det som var det skammelige. +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- kannen kunde +stått der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig +mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, +fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å +benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for +lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre +opefter hele formiddagen. -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det -samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. +For det måtte jo være skam i folk. -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het -Fredrikke, er det Deres barn, det?» +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. -«Nei, det hadde han da vi giftet oss.» +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun +kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på +soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun +fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i +vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend +inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og +fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving +på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare +med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver +over. -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. -Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte -til konen. +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente -hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig -frem.» +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om +hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil +den falt i dvale og blev -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk -ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre -sammen på sitt kne. +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over +nakken. -Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent -uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun -hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende -øine. +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke +dem inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte +albuene på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så +visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte -en femkroneseddel ut imot henne. +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet -på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes -blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet -hodet, rant tårene ned over hennes kinner. +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om +morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper +dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde +Johanne stå og si til piken nedenunder. -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. -«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, +at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud +i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde +bille henne inn var for annet enn et syns skyld. -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn -musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så -ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. +«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- +å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde +hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet +med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som +konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre +på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun +smelte med en pisk. +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet +midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne +fikk se hun ikke -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av -fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke +henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og +tilbake igjen. -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen -og gikk. +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne +idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når +klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig +som en som har noe utestående med politiet. -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde -hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det -stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod -uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med -vemmelse. +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det +hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som +et erkjentlig ord ifra sig. -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut -skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært +vant til. -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som -så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, -som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis -handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine . Hadde da -suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men -neskelig følelse! +Men hun kjedet sig. -Intet begrep om ansvar, ikke engang like overfor -disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å -sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer -og pine ! +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige +matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. -Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte -barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det -svar de hadde. +Men her var ingen anledning. -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde +heller hatt husspetakkel hver eneste dag. -neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav +Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som +hun selv vilde. -føde de fylte sig med i øieblikket —? +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig +hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så +ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +Så var hun holdt op med å spørre. -hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat +tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde +som sed- vanlig spist uten å si et mukk. -for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +Slikt målte jo sa hen sten -pølen. +pr -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og +Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å +reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken +og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i +spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt +fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. -det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse, -som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den -stå for å utdele dem til de riktige trengende. +«Sitter du i mørke, Constance ---?» -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det -lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig -til å lese. +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme +et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. -# Kapittel XVII +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende +gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff +da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en +nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at +Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig +med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod +et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- men +hadde hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og +Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en +håndlampe. -En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii -gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men -lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over -stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter -lampene. +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes -fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt -brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. -Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen -og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din -mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi -det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri -nedlegge.» +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det +var fælent!» -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance -med et sukk. +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den +oser,» --- sa Constance tilrettevisende. -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.» +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de -vilde.» +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til +fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun +på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn +godt av å røre sin valne munn.» -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange -for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at +det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne +med kåpen. -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem -men var underlig skjærende. +«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun +lot den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. -«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig -inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de -tendte lamper. +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været +og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, -da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, -og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk -feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med +distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan +det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum -og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten -nærmere.» +«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass -for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; -noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som +var det noe hun unddrog sig. -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance -i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å -passe sig.» +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con -stance.» +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. -«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn -trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom +så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene +syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. -ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» -si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt +til det i aften.» -helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det +gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. -gjøre det som er rett, Constance.» +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. +«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» for- leden.» -Det kom skarpt som hugget av en kniv. +«Moret du dig?» -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for +«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt +lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på +det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien +får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» -fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. -å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- +ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få +det sagt, og stemmen vibrerte litt. -syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av +engstelighet i stemmen. -er jo svært tidlig på kvelden. +«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte +ordene fra sig med pilsnar hast. -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- +«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i +setet. -trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når -hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor -dan det var gått. +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har +sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance -kort. +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. -• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være -mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten -overtalende. +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, +rent ut sagt, at prosessen er tapt.» -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» -svarte tanten med en krenket mine. +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, -det er stymperaktig annet,» ropte Constance. +ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, -alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det -rette.» +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine -kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og -tilbake. +«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært +her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på -hennes skulder. +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme +som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa -hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i +gjære, mener jeg, så var det ikke kom- met så plutselig ---. Enskjønt +det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen +og la armene over kors på brystet. -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» -det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene -bort, mens hun talte. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig +forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre -hvad som er det beste, Constance —» +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig det dere får -mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang -plutselig op. +Fru Marie rystet på hodet. -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» +«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger +---.» -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde -legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til -å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke -lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. - -Slik er det nu engang sier dere, mennene er så -svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, -stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for -melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, -trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede -hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later -dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli -gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet -av Gud? Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem -mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for -akter det. Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, -til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. -— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun -dene!» - -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances -ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for -stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for -ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op -spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, -begynte hun i sin befippelse å gråte. +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet +jeg ikke riktig.» -Constance blev med ett rolig. +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på +prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, +hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var -ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» -hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve +av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse +deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, +mens -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke +visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget +ilferdig frem og tilbake. -Fru Wleiigel blev ved å gråte. +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. -«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» -11 Amalie Skram. I. +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.» +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig +det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og -gjemte sitt lommetørklæ. +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- heten og selge +dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent -skremte livet av mig. - Jeg vet jeg har alltid villet -gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +«Og så?» -«Ja, ja, tante, det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos +en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten -og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. -Hun gikk et par skritt og stanset. +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved +et cirkus, eller gi mig til å være jord- mor ---» avbrøt Constance, «å +det er nok av ting å be- gynne på!» -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små -betenksomme rykk. +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan +du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen +opover skuldrene. -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» -det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste -både for dig og ham.» +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret +frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. -Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne -efter munnen og tidde derfor stille. +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og +knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, +--- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av +det.» -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått -et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb -nes gode engel. +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her +---,» sa Constance. -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun -inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve -på det.» +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv +du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og +langsomt glattet skinnet om -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. -Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk -hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at -hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, -skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al -deles unyttig forskrekkelse. +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har +du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd +over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre +har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, +slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og -vendte ansiktet bort. +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at +rettferdigheten skjer fyldest.» +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg +kunde hjelpe for det.» +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig +å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. Du vil gå om dagene -og være så glad, og når du skal tenke dig om, hvad -det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det +nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- +krakilsk !» -Constance drog et sukk, men svarte ikke. +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over +efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra +konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. -Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over -veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av -at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. Så fikk det da bære avsted! +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! Men det -gikk vel over når hun blev vant til det. +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag +det.» -Hun hadde jo aldri elsket ham! Men strebt efter -å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken -om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne -fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans -eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; -og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» -Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen -syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således -er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over -sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo -så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn -for de andre —» +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da +sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu +på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å +settes i gang igjen. -Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid -over det da han trådte inn. +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør +komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig +selv også forresten.» -Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved -siden av henne. +«Hvad var det for en hilsen?» -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt +dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde +dig.» -«Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du +«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» -sitter ved ditt arbeid.» +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» -Hun svarte ikke. +«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. -164 Constance Bing +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det +jo.» -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var -beskjeden, men så interessert. +«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som +mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» -«Strømper.» +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet +mine. -«Til fattigbarna?» +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod +hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. -«Ja.» +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig +ikke å bli sint, Constance ---» -Det blev en pause. +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i +gardinet, som de var heftet på. -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» -spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans -stemme var fryktsom og usikker. +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all +vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig +sett dreide sig om på stolen. -«Nei,» sa hun kort. +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode +venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem +dere, --- det er jeg viss -«Nei,» var svaret. +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si +hvad jeg synes.» -«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket -sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses -dag, Constance,» føiet han saktere til. +«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til +rette på stolen igjen. -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, -forresten,» sa hun tørt. +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode +stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og +for sig er det mig høist ubegripelig.» -Ring sukket dypt. +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups -dag da.» +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil +gifte dig igjen?» -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker -det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal -gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne -med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. +«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har +stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og +slenge gjennem resten av ditt liv?» -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde +som om hun var lei og kjed av denne passiar. -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn -du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, -han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. +«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Con- stance, kunde du +ikke skrive til Lorck ---» -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. +«Og be ham fri igjen?» +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare +gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det +gjorde jeg nok.» -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. +«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil +ha, --- og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å +komme ham i møte.» -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han -igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide -sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, +da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt +på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. +# Kapittel XXII -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød +skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og +blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke +og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev +bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. +Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde +ikke få tak i noen hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og +gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som +skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. +Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst +---. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- +De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. +--- --- Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde +med den andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og +kanskje var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom +igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet +hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og +blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener +sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. +Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. + +14 --- Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slekt- ningers +almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde +jo ingen ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun +trengte nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo +ingen ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og +så alt det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og +snakk og snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det +var en formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde +ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente +til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. +Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men +det blev nu visst gresselig, når gif- ten var slukt. --- Straks vilde +det begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +--- Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte +skum ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun +være så forandret, så stygg bakefter --- + +Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien +---, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte +--- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han +fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for +det stod dødnin- geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette +var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det +vemmelige liv til ende på et + +vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri +godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- heten måtte hun +være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte +hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var +brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og +når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. +Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså +hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» +Hun satte adressen på konvo- lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt +Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre +til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la +hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den +måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig +en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen +for å gjøre bordet ryd- dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så +De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- +jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt +skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av +sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, +som forresten \| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at +Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn +til henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som +hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å +forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun +ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- +jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la +hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor +lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, +og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette +stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av +brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig +stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det +til lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det +til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. +På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over +benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull +og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved +stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte +blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå +katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det +var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og +hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og +slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og +skyndte sig tilbake til sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun +hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad +gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk +og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde +skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden +med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet +foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars +liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu +ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom +kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde +hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det +lå år imellem. --- + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod +et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; +himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra +halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke +skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen +frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om +morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene +tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet +var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, +men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett +for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt +korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele +tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den +bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes +ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse +stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det +dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om +hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk +med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen +hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for +hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det +var ingen pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo +levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde +utrettet. Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå +forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og +ristet sterkt. Johanne var altså kom- met, før hun var blitt ferdig, --- +klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte +om det var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke -tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +Constance følte en uforklarlig lettelse. -Husker du det?» +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig +straks,» sa Johanne. -«Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks -Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen -slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og -uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu -tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse -lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på +trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke +vilde uroes.» -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var +fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn +i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din -munn,» sa hun med opblussende vrede. +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det +på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, +ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og +leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne -ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde -jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne -dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for -brytelse så —» han holdt inne. +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer +og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn +foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på +nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang +til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke +er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg +ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi +mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da +vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er +min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De +slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å +gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker +på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er +nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg +ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor +jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun +hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra +hvorhen han vilde. --- + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes +hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig +selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, +medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, +angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til +sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, +takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et +menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. +Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De +nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte +forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye +vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet +store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- + +Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders +gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert +fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over +alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på +det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens +hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var +blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte +sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt +kommer til alt, er et giftermål bedre.» -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con -stance, du må la dette ha en ende, du må bli min -igjen, du må, du må!» +# Kapittel XXIII -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske +septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så +lenge været var sommerlig. -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i +Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren +hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. -Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å +komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, +ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til +ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham -med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot -dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun +var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale +med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste +sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, +når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun +aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var +likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at +den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos +ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. +Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet +å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte +alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om +penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig +selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som +oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, +når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og +elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved +endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes +kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og +vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette +hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv +med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- tid, og han tvilte +ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning +en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å +gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et +vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og +årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans +kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en +at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å +tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. +Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å +se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun +øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, +at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et +menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som +hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, +hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne +øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe +bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når +hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et +spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og +så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme +veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i +hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som +omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt +å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i +den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i +bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En +usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale +innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet +tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å +ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et +førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har +rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk +han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og +ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved +fikk hans vesen en mer passiv form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige +henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring +henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et +dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. -—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke +følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og +til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for +henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun +tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: +Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes +første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun +var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun +plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, +og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han +ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved +hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. +Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. +Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I +begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet +ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet +på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av +rørelse, som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned +og vilde atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op +på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill +av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en +avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt +toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han +syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden +kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå +sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i +restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer -og så frem for sig. +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. -Han for op med et sprang. +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- blikk på Lorck, +som om han ikke trodde sine egne sanser. -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con -stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette -er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok -sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» +«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han sam- let sammen på sig +selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo +like godt være her som noe annet sted.» -Noe som lignet latter avbrøt ham. +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg +trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet +hjem.» -«Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du i selvforakt! Det -er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen -dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe -fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, -«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk -frem og tilbake i det heftigste oprør. - -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, et forhold som det du tenkte dig, - - -er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, -det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre -dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. - -«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be -tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La -oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen -til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! Nei, -jeg skal si dig noe det vilde være mig presis det samme -om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde -tvinges til, forstår du, presis det samme.» +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være +reist ut igjen.» -Ring for uvilkårlig sammen. +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. -«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» -dette er en stemning som går over. Å, Constance, -jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, -hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance ---» -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance -med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste -ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, +og så skulde hun i pensjon naturlig- VIS.» -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» -sa han motfallent. +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate -sig på dette. +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å +få slått ihjel et sted.» -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du -ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var -du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte -Constance. +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i +Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, -for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor +forteller du ikke det?» -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +Meier trakk på skuldrene. -skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten, +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» -og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» -lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti +«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så +ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige +musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og +legge sig.» -mulere mig. —» +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente +Lorck. +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det +er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. -Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være -alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom -henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen -med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i -aften. Hun var forresten ganske fattet, så underlig -stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til -sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +«Men du er jo komponist !» -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, -endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av -glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende -sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse -og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i -disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu -var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv Et nytt liv Gud være lovet og -priset! +«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule +musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby +som Kristiania?» -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til -å bevege sig omkring uavlatelig. +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe -som minnet ham. +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, +--- «ja, tenk for en lykke!» -Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt! +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som -er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og -vendte brått om. +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på +harmonilære med vordende ukunst- nere.» -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I -aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, han var atter på vei, men -vendte om. +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en +fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» -ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han -var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin -for ham. +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- av- brøt Meier. +«Slikt slites av en ---» -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den -måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. -Jo, han vilde, det skulde være det siste; — det var -likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, -det var jo formelig en høitidelig anledning. +«Har du spist frokost?» spurte han. -Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med -glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn -i dagligstuen. +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas -set forsiktig på buffeten. +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- skje avtale med noen +annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn -fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over -ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet -han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun -hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom -inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok -det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken -og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og -blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på +dig,» sa Lorck. -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag -ligstuen og såtte sig til å strikke. +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck +betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så +på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over +hennes ansikt. -kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- +dene sammen som i overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De +her?» «Ja du må nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her -# Kapittel XVIII +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne +--- aldri sett maken til menneske!» +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet +han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse +om, hvilket møte der forestod mig.» -Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom -met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som -et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist -har vunnet bukt med den. +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» +«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances -hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham -vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun -til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte -kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær -lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! -Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for -urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot -henne, som hun dengang var. - -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. -Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim -mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få -en engel til å tape tålmodigheten. - -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con -stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, -og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig -het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med -hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt - -- at han var som han vilde være, eller annet lignende. - -I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun -tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var -skjedd. - -- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut -jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og -blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser -var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så -ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende -vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og -fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger -og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til -værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie -lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en -mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full -av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes -nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist -hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige -lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår -var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for -ham å forstå sig på slikt. - -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op -trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som -gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt -kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam -met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. - -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si -hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt -henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele -tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt -hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres - -saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine -herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig - -også undertiden på små pikante eventyr med en eller - -annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid - -blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å - -realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et - -fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig - -hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte - -dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun - -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han - -venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast -fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen -nesker. - -Constance på sin side syslet med alt det som er op -funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å -gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte -på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer -og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på -baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn -skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet -enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan -dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne -en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for -dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det -brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved -at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som -hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som -hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun -kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp -henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå -på lur efter henne. - -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape -lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i -sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel -del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og -meget kokett dame. - -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. -Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen -med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i -hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte -ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre -læger. - -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, -men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe -fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, -og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang -da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen -tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker -ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance -blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av -en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi -sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold -somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på -Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, -grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk -om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, -og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck -svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i -andre hender. +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» +«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få +henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut +til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og +hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier +hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han +var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. 224 +Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det +revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på +henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store +komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å +arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance +førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved +det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, +vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun +vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og +dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne +bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det +var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få +hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom +budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. +Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han +falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances +formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk +--- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var +især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. +Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det +lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at +han skyldte fru Ring og sannheten å til- stå at han hadde vært en flabb +og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck +fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var +kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli +venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke +god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var +tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å +leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den +sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da +den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise +hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde +lovet å ta sig av. -# Kapittel XIX +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig +gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde +begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran +ham. -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for -sin menneskeverdighet falle. - -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. -Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse -jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres -verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles -forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av -svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, -blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske -konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde -han begynt å føre prosess. - -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger -hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var -kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde -uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs -verste plage. — - -Det var den siste oktober. Rings hadde bodd -på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager -hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig -tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be -stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men -så kom det et par smukke dager med varmt solskinn -og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der -etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte -et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi -måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett -kom han kjørende i en drosje, som han lot vente -nedenfor. - -«Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min -jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, +hans lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, +umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det +ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke +merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om +hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op +trappen til sitt værelse. -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke -strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig -en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. +15 --- Amalie Skram. I. -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, den med rammene, De vet» sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» +# Kapittel XXIV -Piken tok vadsekken og gikk. +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i +det ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille +aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle +sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse +striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det +bleke dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og +bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. -«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet -han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance +syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han +var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck +svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk +og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik +dame.» -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn -hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme -fyrstikker!» +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck +smilende. -Constance rakte ham noen esker. +Constance lo. -«Død og pine min nye snadde!» han for med hen -dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, +Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. -«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan -skje. Trenger du penger?» +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du +ikke noe?» -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg -får noen.» +«Ikke spor» --- var svaret. -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. Ja, -penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem -og la noen sedler på bordet. +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» +«Aldri!» --- svarte Constance. -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han -hadde nettop satt den på hodet. +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret +minnet om sin egen opførsel et stille sukk. -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og -søkte omkring på alle knaggene. +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- gående raptus han +har hatt» --- sa han høit. -«For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, +halvt undselig smil. -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, -som var gått efter. +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan +godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at +alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en -liten rundpullet hatt på sig. +De tidde begge stille noen minutter. -«Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes +hånd. -Det lå på hyllen idag.» +«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte -ham. +«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa -han, idet han trakk munnstykket til sig. +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden fa- rer ens tanker +så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller +det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett +ikke til å finne ord for.» -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes +hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt +hverandre omslynget og satt litt uten å tale. +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Con- stance og trykket +sine leber mot hans skjegg. -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut » - -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem -også til ham. - -«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga -ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks -derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. - -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da -vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig -tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å -ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, -når han skulde avsted på disse reiser. - -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn -domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, -som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania -på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra -byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og -ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna -kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde -hun være der imorgen ved middagstider. - -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var -mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer -kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men -det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og -kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig -lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. - -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken -var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun -en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken -i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. -Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun -skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne -et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så -hyggelig sammen. - -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og -betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er -i grunnen smukkere.» - -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp -hen til fru Sunde. - -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent -mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg -dø på.» - -«Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så -forandret.» - -«Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men -du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har Er du lei for det?» +«På hvad da, Conny?» -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på +alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du +har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» +«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor +du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn +søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med +ømmere stemme. -«Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel -være noe ganske aparte, det?» +«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det +hele tatt.» -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det -trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et -langt sukk. +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg +måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på +det.» -«Har dere lite å leve av, Rikke?» +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt +til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- +hun klynget sig til ham. -«Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli -fet av.» +«Jeg elsket dig, Conny.» -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- +rent ulykkelig av generthet.» -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for +du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- +jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» -«Ikke mer, du?» +«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» -«Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært +kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er +overlykkelig, Conny» --- -12 Amalie Skram. I. +«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse +med andre?» -var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok -knepet.» +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for +mig.» -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. +«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- +«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» -«Ni måneder.» +Hun svarte ikke. -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte -sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be -kymret ut. +«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig -stuen. +«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er -vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled -rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans +armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke +kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. +Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide +velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent +tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men +nu vilde hun bort fra alt -«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om -hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og +lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de +søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem +henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. -Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da -visst dem som er lykkelige.» +«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og +kjærtegn var heftigere enn noen sinne. -«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en -innbilning.» +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne +leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. -«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn -vendig, mener jeg.» +«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han +grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige +kuldegysninger gikk gjen- nem ham. -«Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for -nøid med livet.» +«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå +op.» -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og -søte barn.» +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem +haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av +smerter. -«Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener -hvordan du synes at livet er.» +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans +blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig +kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått +hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en +heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel -tenkt at det var således?» +# Kapittel XXV -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som +oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å +skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før +det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen +fare, når de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge +han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor +hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans +beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på +apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. +Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å +trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for +hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt +i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis +herren våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan +det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var +bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da +et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han +falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og +Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å +ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne +hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen +hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren +hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han +falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde +funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av +tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket +om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i +det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på +bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt +ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev +hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes +tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et +brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe +om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var +i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den +lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være +parat ved hans min- ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut +til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute +fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en +stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes +hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på +bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har +løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom +hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i +konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset +kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse +vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på +toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store +monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av +merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med +sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne +mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med +syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk +lød op fra en nærliggende offentlig have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske +deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og +kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og +avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte +først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det +ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den +snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten +var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til +lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun +intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet +penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for +det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg +tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun +kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men +det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en +vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem +engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige +opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet +smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- holde. At han ikke hadde +fortalt henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde +det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd +kysk, hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde +ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo +hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og +verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var +vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som +drev omkring langs ga- tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- +Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men +kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med +lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot +hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun +skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å +se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men +kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- +altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for +sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare +månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for -sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» +«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han +rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun +merket at han var ved sin fulle fornuft. -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det -går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten -å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con -stance.» +Han sank langsomt tilbake på puten. -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» -Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at -de måtte dø.» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. -«Nei, fy da!» +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min +panne.» -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det -vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance -tok sig sammen som om hun frøs. +«De er så kolde, --- du vil fryse.» -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» -sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» +«Nei, det vil svale.» -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» +«Dem begge» --- sa han med matt stemme. -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la +han dem tilbake på pannen. -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes +kjole for å få henne tett bort til sen- gen. «Du må ikke gå fra mig. --- +Å jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone +---, «værs- god --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- +naturligvis, det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt +og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter +hennes hender bort. -«Gjorde dere det?» +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet +kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham +med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes +taushet. -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en +skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme +sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. -«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun -nølende. +Constance reiste sig og tok medisinflasken. -«For mig? hvorledes det?» +«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. -«Jo, for ja, du må ikke bli sint, men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham +en skjefull. -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be -kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke -slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» +Han lå litt og surmulte, så tok han den. +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, +--- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- +kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var +illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og +lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, +sakte, bløtt, langsom- mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og +uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig +at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for +den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet +nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en +bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og +ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte +vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet +på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. -«Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?» +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem +de åpne altandører lød et tusenstem- mig kor av kvitrende fuglerøster. +Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå +og diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- tes å stå +og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen +i øst var det smale, gullige stri- per; solen vilde snart være der. +Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes +tanker kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- sket og +levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han +hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om +noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- +«det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; +lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En +kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og +lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av +betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde +kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes +munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret +ortografi. + +«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi +jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for +å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og +uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, +velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, +hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. +For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, +og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne +likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og +festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, +men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den +gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst +og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg +tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for +jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt +døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans +kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var +født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var +tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo +han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig +i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig +over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte +han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte +var bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er +utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, +hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg +ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å +gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg +ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din +kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne +kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde +jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, +fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så +godt som det ønskes dig av gamle tro -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift -kone som lever med en elsker.» +Kristine.» -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og +hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? +Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners +ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene +øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, +slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes +brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med +denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den +samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene +å hengi sig til sine kjønnslige lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en +annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte +ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- merert, og hun +leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i +flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, +hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og +utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og +øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min +elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den +dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått +dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er +jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og +sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet +over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på +henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. +Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, +notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer --- hører du, pus!» --- + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde +komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som +dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme +uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling +hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min +elskede, kom du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, +--- jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi +jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er +det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte +jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i +mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg +av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse +dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, +hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove +som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu +den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er +blitt så innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal +være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod +det. Constance regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og +fridde til henne. Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært +fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety +trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han +skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, +eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som +hadde ordre til å begynne utbe- talingen, når som helst hun forlangte +det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som +det lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var +villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl +av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe +hyssing, som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned +i sin skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. +Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i +kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset +over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på +noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig +for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure +mellem de stirrende øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun +tilbake til sove- værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. -det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder -trekk. +«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. -«Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones -plikt, vet jeg.» +«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, +men nu er jeg blitt søvnig.» -«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var -trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet -et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet -er i grunnen en stygg institusjon.» +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds -innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut -i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din +hånd» --- stemmen døde bort, han slum- ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem +hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. +Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom +tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av +brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de +kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra +den ene til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. +Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun +hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde +elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det +jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen +for henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall +ikke den tidli- gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, +noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig +således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» +--- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det +vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt +inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem +beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig +forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i +forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, +som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn +sig om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en +trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere +derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en +dårlig person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det +lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å +gjøre vesen av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke +sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde +trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for +ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes +mellem dem her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. -«Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake -i sofaen. +# Kapittel XXVI -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å +innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når +Lorck med en betoning av et + +16 --- Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et +tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse +ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var +et vergeløst bytte for sine martrende tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel +med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes +forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. +--- Ef- ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen +hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe +henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine +armer. Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det +gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham +dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han +blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at +hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig +selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de +vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var +hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin +oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver +dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde +fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende +og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for +så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen +langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som +kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun +hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde +aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var +skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. +Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer +enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; +nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet +hun ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes +følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var +det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å +kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert +likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke +nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet +og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. +Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært +for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu +forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og +kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare +forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning +om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt +nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som +man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte +premisser. I grunnen var det bedre således, for nu var da fotfestet et +virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av +hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle måter; hans venner, +enhver som kjente ham, var enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en +kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor +ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når +hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en +befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var +kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, +var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig +skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte +sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe +å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset +for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store +koffert frem fra veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, +halvt uvillig tone. -«Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke -for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg -svermer ikke for noen ting, jeg.» +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier -Sunde.» +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig +forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer -han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig -system, og lenge har vært det.» +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han +tumlet et skritt tilbake. -Fru Sunde tidde betuttet. +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og +smerte. -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler -om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu -også et emne!» +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg -mene,» sa fru Sunde for å si noe. +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på +Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det +nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med +henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en +forklaring +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så +hjertebedrøvet at han orket det ikke. +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake +i putene og gråt. -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte -Constance i en helt forandret tone. +# Kapittel XXVII -«Hvor faller du på det?» spurte hun +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange +middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var +rekonvalesent. -«Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å -svare, hvis du ikke har lyst.» +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte +Constance. -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver -andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden -jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til +mig.» -«Var han vanskelig å komme til rette med?» +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om +eftermiddagen f. eks.?» -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, -får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» +«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. -«Er dere aldri uvenner?» +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen -når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke -oplagt til å trette.» - -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for -skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, -og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med -til stasjonen. - -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con -stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse -ham fra mig.» - -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» -svarte Constance. «Det var riktig godt at han var -vekk.» - -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» - -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full -av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk -det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i -øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store -vanndråper begynte å falle. - -«Og din mann som er ute og seiler!» - - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» - -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii -å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance -stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke -kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, -og nu var det også begynt å øsregne. - -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte -å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde -gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og -trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet -til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i -huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke -ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist -stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i -bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, -ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene -og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet -efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. -De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt -imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet -de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med -å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top -pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. -Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie -sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store -klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter -lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags -fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor -det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en -usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se -på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev -i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et -sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op -over når de vokste. Og det var som presset de sig frem -fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt -som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til -sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske -hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden -for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen -i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem -trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet -hvert eneste blomsterbed. - -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. -Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard -klump i den venstre side. Det klemte om den så hun - -hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. -ikke. +«Ja, så lenge vi er her.» -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som +reise,» sa han sørgmodig. -og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, +som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. -nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. -dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn +før.» -så lenge! +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat +like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig +hvad som helst annet.» -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en +farlig vane å drive spott med all ting.» -ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers +igjennem alt det.» -Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier +noe,» svarte hun og ristet på hodet. -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme -tørklæet for øinene. +«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De +ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er al- vor.» Han kasiet +hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan -det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek -ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. -Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik -ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, -lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde -sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne -skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn -streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin -duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte -inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket -med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene -stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. -Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte -kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. -Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet -i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men -kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham -som bragte budskapet til kontoret. +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt +fornøielse av å tale sammen.» +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. -# Kapittel XX +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» +svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- ner jeg. --- Tror +De ikke?» +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med +det?» -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme -sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig -konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde -ingen se av sine venner og bekjente. - -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt -hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. -Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - - -skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra -ham for stedse. - -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full -besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. - -Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde -ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde -satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. -Men hvorledes hadde hun tedd sig! - -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke -kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som -hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som -til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. - -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et -riktig dårlig menneske. - -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et -lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn -lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham -om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært -urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt -stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» - -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han -lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til -å si ham at hun erkjente sin urett. - -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde -hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun -ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset -den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som -tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så -ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og - -hun ikke for noen pris vilde opgi den. - -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt - -sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - -nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som -det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. - -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil -stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med -livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes -store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet -og mente det var skam å gi således efter for en fiks -idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske -skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren -sinnssykdom. - -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa -til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. - -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger -med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke -blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun -ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for -søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham -med en avvisende hilsen. - -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con -stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste -hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, -kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han -hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt -sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn -i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som -blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro -digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, -at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde -fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store -feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande -veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre -øine. +«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen +nærmere definisjon.» -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han -var brutt inn over hennes enemerker, var det som han -skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort -fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så -det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite -beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den -dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con -stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet -sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet -var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede -smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det -lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, -lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand -på alle områder. +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op +igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel -dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham -fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige -vesen gjorde at man fikk tillit til ham. +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De +innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir +ikke like for like.» -Blandt hans venner var det en almindelig mening at -han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en +spøkende tone. -respekt om det. +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede +sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og +ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han +dreide plut- selig hodet om imot henne. -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å +tale for høit om lykken.» I det samme se- -traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +| -norske forhold meget betydelig formue. +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i +neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. -— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con +Meier så hurtig, undersøkende på henne. -stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende +tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det +almindeligste.» -forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte +tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. +«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen +pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer +avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. -skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn +som blomstene dufter.» -å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. -henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Con- stance efter et +øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» -disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket +ute fra,» svarte han. -så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel +«Men De med Deres begavelse, Meier ---» -lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, +dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» -men led derunder. +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- ser Dem selv +for noe?» -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale +om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer +mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» -stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og -hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på -aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, -tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og -til spurte henne om portrettene. De andre var inne for -å se ungdommen danse. +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig +humør,» sa Constance. -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte -hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var -sterkt optatt av dåmen med portrettene. +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De +ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få +alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang +som av håpløshet i stemmen. -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig -i noen avstand fra henne. +Constance blev underlig beklemt. -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet +skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. -«Nei.» +«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med +sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance -besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet -stemmen. +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, -«man skulde tro De ikke var i byen.» +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at +jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- +men De hører visst ikke på.» -«Jeg holder mig også mest hjemme.» +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig +mer.» -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for -holder sig virkelig således.» +«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad +har De ment med slutningen?» -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» +Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til +sjelen. -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre +«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- +det høieste når ingen.» +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen +går bort og får det.» -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god -å få fatt i.» +«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har +gjemt til Dem ---» -Hun så hurtig hen på ham. +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la +hodet tilbake og hvisket: «Constance.» -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at +hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. -«Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var -kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til -Constance, hilste til Lorck og gikk. +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i -veien for henne. +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. +Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at +de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort +sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det +uventede møte. -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen -snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer -gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har -å si kan ikke fornærme eller harme Dem. Det er bare -dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og -drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg -gjorde Dem fortred. Tror De mig?» +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» -Det var noe ved ham som imponerte henne. +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, la oss ikke -rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. +«Nei, hvad er den da?» -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, men De vet ikke -hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og -stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. Å, -jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen» -hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? -Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?» +«Halv ni.» -«Jo,» sa hun rolig. +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i +sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +«Som du vil,» var svaret. -mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» -har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.» +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og +drikker te.» -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» +spurte Lorck. -på det.» — +«Nei,» svarte han. -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene +landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» -en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket +by.» +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, +men gjorde vold på sig selv for å skjule det. +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring -nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. -lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. +«Ja så ---» sa Lorck tørt. -«Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun +«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» -mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot +mig å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» -øinene. +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som +han syntes var hans egen eiendom. -Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, +når jeg ikke vil inn på et emne.» -livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og +nu reduserte han det hele til fraser. -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om +det ikke interesserte henne. -gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. -første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og +smeller over venstre. --- Og du, Con- stance, han taler om et brev og en +pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» -lov til å besøke henne. +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær +skalv. -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før -hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. +«Nei,» fikk hun med møie frem. -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. -mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å -være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske -skuespillere og om en konsert som noen polske kunst -nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske -sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han -vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot -også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte -vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham -ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en -følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor -snart han kunde komme igjen. +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte +hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, +men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den +for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, +tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. +Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt +Meier! -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok -imot ham med et par høflige ord, men det var ham -umulig av hennes miner å lese om synet av ham var -henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne -litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. -Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der -foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte -hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne -på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det +savnede,» sa Meier imøtekommende. +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød +oprømt. «Det er dessuten lukket.» -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte -talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri -kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, -sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor -denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra -henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod -henne fjernere enn noensinne. — +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor -pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god -het for ham. +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en +kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en +hemmelig fiende. -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun -vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der -opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. -Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet -med sine egne tanker, det likte hun ikke. — Hvorfor -kunde de ikke la henne i fred. +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +«Skulde jeg reist i morgen?» -«Er De der, Johanne?» +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- +det er da det rimeligste.» -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i -pikekammerdøren. +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- ket hans uvilje mot +Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. -«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn -idag?» +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke +trekker alt for lenge ui.» -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal +bestemme dagen, Constance.» -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig +sterk nok.» -det nu ikke.» +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» -«Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +«Mig passer alle dager.» -—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +«Ja, altså på fredag, da!» -Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som +hadde sine plasser ved siden av dem ved af- tensbordet. Lorck lengtet +efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge +med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte +sig med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og +nikket til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. -en dag et brev til henne av følgende innhold: +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det +blendende gasslys på trappegangen. Con- stance hengte hatt og kåpe op på +en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav +sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- bare +sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, +så snart de var kommet op, men -Fru Constance Ring! +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på +hennes tunge. Best å vente til i morgen. -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; -så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å -støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at -jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange -tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker -Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. -Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha -noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det -var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte +henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av +sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot +sin skulder. -Deres meget hengivne +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og +som du har tatt imot,» hvisket han. -Niels Lorck. +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags +skamfullhet, men det gikk straks over. +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da -hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun -ikke før hadde forstått hvad han mente. +«Ja, det kom mens du lå i feber.» -Hun svarte øieblikkelig tilbake +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du +jo. Min stakkars søte Conny.» -Kjære dr. Lorck! +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er -verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min -kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe -annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem -til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, -og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til -felle. Det må De være ganske overbevist om. +«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. -Deres +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. -Constance Ring. +«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode +tilbake igjen.» -# Kapittel XXI +«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min +lille Conny?» -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle -sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord -fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to +Hun svarte ikke. +«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset -hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det +nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om -farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige -barndom og første ungdom gikk under i det samme. -Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger -noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer -og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine -tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- +Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å +gjøre.» -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun -for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste -når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det -aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge -sig til å sove. Det var en lise å sove. +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen +på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av +ansiktet. Det var -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- satt uttrykk: Smerte +og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet +bestemthet. -og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri -fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod -det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, +ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til +vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige -stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene -av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. -og der. +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til +svar. Har du intet å si, Constance?» -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» +sa hun, «og det er ikke noe å svare.» -strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet +pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og +bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad +det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere +hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra +skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du +ikke at det er så, Constance?» -siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. -den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan +ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun +ubevegelig som før. -plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis +du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det +synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» -stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk +øiebrynene litt i været. -vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske -trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» +spurte han inntrengende. -Det var ikke noe opmuntrende syn. +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. -13 Amalie Skram. I. +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- men var helt +forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet +så frisk og god, som du kan ønske dig den.» +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender +mellem sine. -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam -merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de -hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, -andre seg hensiktsløst fremover. +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg +ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo +være hjelp for. QA Con- stance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- +Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes +hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne -skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som -hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, -fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så -spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, -som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være -drepende å komme her hver eneste dag om det samme -hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme -brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» -sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på +ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke +sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, +den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av +alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige +liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud -skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en -ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket -av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den -ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo -spasere for å bli av med kardialgien. +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. +Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. +Intet annet.» -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og -ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.» +«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket +den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» -Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes -så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og -så kom hun med disse spørsmål, som var henne en -pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og +bortvendt blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt +for ubehagelig, tenkte hun. + +«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ +sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors +på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for +at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og +hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun +hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og +gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for +henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun +var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde +lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- +den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde +det ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene +for ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til +Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å +drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne +stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale +forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot +Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å +bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende +måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å +legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket +behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere +klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og +da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i +teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å +ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig +luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta +sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på +dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; +Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de +hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette +omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en +behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- paratkahytt kunnet +få. Constance skulde sove i dame- kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke +vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance +kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun +blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet +noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig +vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan +det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget +lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor +syntes det ikke langt til- bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn +og lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allike- vel anderledes. +Hun var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke +nettop elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det +var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som +forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. + +«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme +---» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om +dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i +merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen +småhistorier av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med +sigar og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu +var de to alene med rorman- nen. Natten var fremdeles lun og stille; de +utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, +og det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem +begge et bløtt behag. -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte -Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom -for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en -avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om +«La oss sette oss litt,» sa Meier. +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste -rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel -dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? -Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! +17 --- Amalie Skram. I. -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele -dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun -hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll -domsord. +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens +yttervegg. -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede -et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som -grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled -bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og -så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle -pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. - -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren -gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av -sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for -mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved -hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte -ved ovnen. - -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings -stunder. - -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret -fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra -ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt -ørkesløse tankesammensurium. - -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, - -Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel -treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med -den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper -spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes -å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, -mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den -midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, -men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen -rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og -gikk i ustadig rastløshet. - -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam -men til aske, og de øvre gled dypere ned. - -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis -mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den -skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med -den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet -undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det -de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk -og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. -Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over -alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, -i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne -talte om all ting på. - -Det undret henne at de andre så ut til å komme så -godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt -likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det -av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. -Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden -og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme -igjennem det besværlige liv. - -Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge -lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres - - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at -somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. Hun fikk det nu visst aldri ander -ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke -til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, -hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med -det som het mannfolk. - -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt -avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under -de ikke gikk i knas. - -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For -hun forstod sig ikke på henne. - -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun -net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet -på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som +slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det -hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så -mange ting. +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og +tenkte på.» -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og -så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe -ekstra på samvittigheten. +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det +er synd at det nu skal høre op.» -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt -og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra -forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun -hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. +«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de +selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å -sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, -ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting -og vårting. +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste -hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud -og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru +«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun +forfjamset. +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det +var angst eller glede. -sig om morgenen. +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst -hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde -bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det -aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, -det var det som var det skammelige. +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den +slags ting.» -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe -kannen kunde stått der, men slike runde spetakler! -Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne -møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen -skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig -for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke -i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro -kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele -formiddagen. +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en +tanke. -For det måtte jo være skam i folk. +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. +«Ja,» svarte han kort. -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å -vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan -time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun -sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da -sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben -lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam -men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten -bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok -sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt -fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu -var den andre foten hun var falt i staver over. - -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med -henne. +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle -pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev +«Ja» --- sa han som før. +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun +reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som -efter et slag over nakken. +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i +damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og +vilde gjøre alvor av det. -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing -rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne -at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur -og enda finne fruen på samme flekken når hun kom -tilbake. +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke -øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier -sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne -stå og si til piken nedenunder. - -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til -eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si -at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde -vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som -ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns -skyld. - -«Jeg er ikke hjemme» eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» å, hvor hun kjente dem til å brekke -sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem -op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med -en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet -med fruens. - -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» -brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede -betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop -pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som -om hun smelte med en pisk. - -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende -og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe -instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn -til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig -fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. - -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket -i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for -fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i -en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en -som har noe utestående med politiet. - -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større -takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring -skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. - -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, -enn hun hadde vært vant til. +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om +dette?» spurte han plutselig. -Men hun kjedet sig. +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du -rable bataljer. +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. +«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller +for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta +mælet fra ham. -Men her var ingen anledning. +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste -dag. +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. +Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og +nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig +med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det +passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha +tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en +bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe +var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut +av sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt +sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde +vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem +fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke +til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og +tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- ges efter --- en boble som hun +i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære +hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu +satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med +lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det +skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså +kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i +gråt. + +«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes +skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han +ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed -losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. +Omsider tørket hun ansiktet. -De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo -hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til -svar: «Lag hvad De vil.» +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- +nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» +Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. -Så var hun holdt op med å spørre. +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for +henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig +bevisst- het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og +det gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde +henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt +før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker +lykkelig.» -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette -frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed -vanlig spist uten å si et mukk. +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av +hans skritt. -Slikt måtte jo gå i en sten. +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; +han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i +sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til +finger- spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, +trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan -ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke -vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for -pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun -grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene -var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en -anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. -«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen -nem døren. +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- ket. Timene gikk +som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og +over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt +forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med +ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og +atter: «Dette er lykke.» + +--- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare +for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente +lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance +en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet +sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet +var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien +og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang +var det som om hun skalv innvendig. -«Sitter du i mørke, Constance —?» +# Kapittel XXIX -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og -det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige -kulde inn i stuen. +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet +sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- lighet til dem i Homansby, ikke +langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle +værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og +spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- skaffe sig, få +maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just +ferdig med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. +Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen +var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster +og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- merket; så gikk +hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i +gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran +kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og +nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra +den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham +den gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, +hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, +nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun +ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde +bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den +stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det +avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et +heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som +spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte +henne. -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» -Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot -en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, -famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, -som var det noe vondt i hælene på henne. +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det +ene minutt som gikk innen Meier -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av -stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet -fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme -og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et -øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem -men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte -inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, -den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere +ganger. -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som -lignet indignasjon. +Hun rakte sin hånd ut imot ham. -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» -på døren bak sig. +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, +mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan +De bodde.» -Huttitu, hvor det var fælent!» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• +«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» -De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende. +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var +borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med +sin smukkeste glans. -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule +«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de +andre?» -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra -lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var -noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: -«Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt -av å røre sin valne munn.» +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet +igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse +og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, +fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med +besiktigelsen. -Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den -annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke -vilde risikere å få vondt. +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort -for å hjelpe henne med kåpen. +«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi +værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende +ut.» -«Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie -blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun -snakket om været og spurte efter de små uten å legge -merke til svarene. +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort +til ham. -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt -og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til -å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til -med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det -samme. +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, +idet han satte sig. -«Naturligvis som du sitter inne, jeg undres -ikke på det.» +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng -til siden, som var det noe hun unddrog sig. +«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet +få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv -i snakket. +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» +sa hun. -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn -fremdeles.» +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så +har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, +og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er -du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett -ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles -å legge beslag på hennes opmerksomhet. +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om +natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» +«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi +skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som +sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun +var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle +hennes øine på sitt ansikt. +«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. -«Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt -anet en oplagt til det i aften.» +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn +eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. -Constace stue et sekund ved hens saktmodighe. +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret +på hodet. -Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg +har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som +jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil +intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De +vel det?» -sig forbame. +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes +overkjole. -«Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. -si noe. +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. -«Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for +«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan +skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. -ledn.» +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han +lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De +eier mig!» -«Moret du dig?» +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham +med forskremte øine. -«Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade +«De må ikke være redd, Constance» --- han talte ro- ligere og gikk +nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller +vilde jeg hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter +Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» -ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes. +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i +henne. -Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- in- gen i verden kan +være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. -ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et +øieblikk. -i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn, +«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham +angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og +ned. -fatigdom er ike det verst.» +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» +bad han --- \<«å gjør det, Constance.» -«Nei, det er sikert,» henkast Constace. +Hun nikket og blev ved å gå. -«Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt +«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. -med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. -som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som +sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en +godkjennelse av deres hemmelige forståelse. -vibret lit. +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» -«Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. -og et snev av engstlih i stemn. +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å +ha formiddagssolen og om annet lig- nende. -«Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du +--- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier +var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» -eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast. +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. -«Er det noe galt med prosen?» spurte Constace +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, +«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle +værelsene.». Han gned fornøiet hen- dene og satte sig, så han kunde +overskue det hele. -og ret sig i set. +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig +å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» -«Har du virkelg ike merkt det, har du ike set +«Jo» --- sa hun åndsfraværende. -hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig +til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» -været dypt og puste ut. +«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig +hurtig løs. -«Men så si dog hvad det er! Er domen falt?» +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han +ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun +skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo +vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde +anrettet. -«Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk +sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det +bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et +blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. -at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.» +--- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig +merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når +Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde +reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg +vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste +tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog +trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når +hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han +hadde tenkt sig å være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet +på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet +forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en +slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, +hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og +sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne +varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde +sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil +hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; +da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. -«Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme +sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det +var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det +var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med +ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i +soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, +og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun +undersøke. --- + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og +hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; +underleben var sterkt ned- trukket i begge munnvikene, og hans mine var +barsk og mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp +ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og +vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og +atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På +hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet +strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av +kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av +fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en +sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck +tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. -slo kli. +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. -«Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok +«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. -ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag -kom det brev.» +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran +speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en +sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke +henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- merkning, hadde +han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance +reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med -rene, tydelige ord?» +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue +henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han +foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de +urimeligste tider, -«Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard -vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk -og forberedte dig.» +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom +henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham +det likegyldigste på jorden. -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con -stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det -er rart av dig.» +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, +og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig +uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til +henne. -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og +omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og +begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke +lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste +av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. -«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom -met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku -rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la -armene over kors på brystet. +«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. -Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger -var noen tvil.» +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine +hender mot sengekanten. -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse -kan være?» +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to +mennesker som elsker hverandre?» -Fru Marie rystet på hodet. +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet +var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han +hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. +Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- skje ha +sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans +kjærtegn for noe annet enn det Jar: -«Jeg er altså så fattig, så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og +gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt -stryker med, det vet jeg ikke riktig.» +# Kapittel XXX -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da -han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, -at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det -var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn +sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av +vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens +selskapelige kretser utfoldet en stor virk- somhet, især de siste par +måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet +basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å +bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs +ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs +hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den +likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: +imøtekommende og av- visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme +værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk +var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten +ikke ordene frem. Efterhånden ut- viklet det sig hos henne en heftig +uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op +når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham +komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. +Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. +Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig -med dem.» +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg -har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde -allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En -god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og +behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som +har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde +ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt +ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en +ondskapsfull kvinne. +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun -slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av +sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. +«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på +skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig -spørsmål.» +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde +du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» +«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så +tyrannisk.» -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig -til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som -minnet om bobler i kokende vann. +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en -stram mine. +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan +og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by +noen annen.» Hun så utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en +lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde +tenkt mig» --- sa han bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig +kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut +av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i +hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle +med en jernspiker. --- + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt +til arbeid og kastet sig inn i en utret- telig virksomhet. Foruten sin +store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et +medisinsk tids- skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale +gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så +meget tid til å spekulere over sine huslige for- hold. Men håpet om å +tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed +med. Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville +tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde +foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap +så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var +det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. +Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten +var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. +Sådant var også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis +selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når +konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos +Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som +han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. +Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi +noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i +hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i +grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å +mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man +kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et +eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller +når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt +sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans +frykt for å gjøre sig latterlig hin- dret ham i å foreta sig noe 1 dette +øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han +intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden +tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at +hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de +skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- akte sig selv, om +hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at +det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte +bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han +hadde også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist +var hun blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en +overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det +foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art +tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved +hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de +aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, +som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er +hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han +syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til +dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 --- Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det +var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på +gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter +gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en +annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning +luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne +ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne +ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes +kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? +Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar +elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake +med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav +stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde +Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke +gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne +med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: +jeg er din, ikke var fjern. --- + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- bende tegnet sig og +sin kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til +det. -«Og så?» +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun +hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide +sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det +var en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær +fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. +Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den +var strak og -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne -eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, -eller» +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet +smukt hvelvet. -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig -en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord -mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be -gynne på!» +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde +først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men -det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» -Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa +Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det +store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke +sant, Emma?» -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun -satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og -et hardt uttrykk i de mørke øine. +«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun -bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne +dør. -«så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint, +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» -så tror jeg virkelig du har godt av det.» +Straks efter stod han ved siden av henne. -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er +litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se +hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille +lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på +remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun +satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et +øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance +lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet +ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det +gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned +for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance +stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på +gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem +op igjen. OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. -hell dette her —,» sa Constance. +«Hvor faller De på det?» -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» -et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» +--- sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. -trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- lig en søt liten +pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» +«Domino.» +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» -liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som +kommer?» Meier lyttet. -ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste +sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la +maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, +hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og +de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. -hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å +dekke kurven til. -flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. -det strev med, har du villet løfte så meget som en fin +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det +Hun smilte og syntes å betenke sig. -hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» -ner sig.» +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre +det, mens De står der og henger over mig.» -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. -godt at rettferdigheten skjer fyldest.» +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så +godt ut; hvert minste stykke -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +Constance Ring 27% -sint, som om jeg kunde hjelpe for det.» +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som +viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare +hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om +hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, +og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets +mørke farve. -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det -ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste -fremtid kommer til å dø av sult.» +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut -av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, -hvad skal jeg kalle det, krakilsk!» +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av -henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om -ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under -slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den -forrige fart. +«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, +forat han skulde se på den. -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —» +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er +forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det -er slikt slag det.» +«Hvordan?» spurte hun. -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis -må gjøre noe.» +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, +det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel —? -Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene -ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen -stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. +«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten -ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep +med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken +bort. +«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» -«Hvad var det for en hilsen?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» +han så fortvilet ut. -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne -vilde hjelpe og råde dig.» +«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. -«Ja, takk, det vet jeg nok.» +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard -og jeg.» +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre +ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han +med lebene i den. -«Å jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med -hodet noen bistre nikk. +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en +såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte +et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i +neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om +hans hals og la sig inn til ham. -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. -Den utvei er det jo.» +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot +sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av +forløsning og lettelse. -«Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange. +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. -Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, -det er en gammel erfaring.» +«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se +så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han +fikk fatt i hennes hender. -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter -med en forherdet mine. +«Deiligste, søteste» --- hvisket han. -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt -sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med -sin behanskede hand. +«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men -du må love mig ikke å bli sint, Constance —» +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene -fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av +hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans +kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand +gir ham. -«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør -bare i all vennskapelighet» vedblev hun hurtig, da -Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i +sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod +stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt +som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. +Hun satte sig og tok sitt arbeid. -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten -er det noe snakk.» +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans +stemme var så øm. -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck -er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe +for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte +sig. -og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, -så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes +ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne +og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot +hendene synke og vendte ansiktet bort. -«Så får det være det samme da,» sa Constance og +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget +godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en +himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- +gjen- tok han. -såtte sig rolig til rette på stolen igjen. +Hun nikket. +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, +Constance?» sa han sakte. -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an -seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» +Hun nikket igjen med et svakt smil. -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd +kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot +sitt ansikt gli ned i hennes fang. -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me -ning at du vil gifte dig igjen?» +«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du +skal bli her i aften.» -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» +«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. -«Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men -slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk -tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av -ditt liv?» +«Nu må du gå» --- gjentok hun. -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con -stance med en geberde som om hun var lei og kjed av -denne passiar. +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. -«Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con -stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. -«Og be ham fri igjen?» +«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du -fant nok alltid på ordene.» +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de +andre?» -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit -tert, «ja, det gjorde jeg nok.» +Hun ristet på hodet. -«Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo -ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for -elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» +«Det går ikke an» --- svarte hun. -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. +«Men hadde du lyst, Constance?» -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, -den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så -kan det være for sent.» +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut -til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt -og gikk. +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste -henne ned trappen. +# Kapittel XXXI +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, +Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av +«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. -# Kapittel XXII +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med -en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem -stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig -ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det -blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk -likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste -ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen -hel forestilling. +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil +beholde ditt rykte i fred.» -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt -og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot -av alskens andre ting som skjøv sig op. +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun -hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det -tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad -kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk -og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- -j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —. -De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt +forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» -det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var -det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns -og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med -det å skaffe. +Hun trakk på skuldrene. -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, -han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker -og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro -ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev +han litt efter ved. -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det -blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +«Hvorfor nettop i aften?» -når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om +dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» -go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned +på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. -tilbake i samme stilling. +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. -14 Amalie Skram. I. +«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det +var Hansen.» +«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmerak- tighet.» -Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, hun kunde jo ingen -ting. —• Eller styre for en enkemann aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, alt -det snakk og snakk og snakk. Nei, det eneste var å -ta livet av sig det var en formelig plikt en æressak. -Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt -på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til -døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun -vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» +sa Lorck tørt. -At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde -komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte -skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» -Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et -sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren -hadde lagt over hennes ansikt. +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde -brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin -geben på vignetten. +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- lighet et +vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for +dig.» -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun -nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne -vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks -bevisstheten. +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av +hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han +litt barsk. -skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs, +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» -det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et -par minulter eftr var brevt ferdig. +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta +hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» -«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» -snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg +behøver å belære dig om det.» -for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.» +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes +hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. -«Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og +lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller +å plage dig. Vet du ikke det?» -grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte -vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. -luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg +dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» -lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm. +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig +om.» Hun trakk hånden til sig. -«Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae, +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale +med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt +annet.» -her er ti øre til et frimek.» +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som +hun holdt like op til sine øine. -Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig. +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck -«Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi +går hver vår vei.» -ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, +iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine +negler. -synte å genr hen. +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. -Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å +«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» +bad han inntrengende. -stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det +er.» -underlig, likesom røt ved det. +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og +hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, +trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans +trofast- het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige +streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt +hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket +henne. -«Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter, +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan +tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» -som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et +sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det +Lorck, som om hun gav et skrik. -kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og +vendte hodet om imot ham. Det lå et is- koldt smil over hennes leber, og +øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker +iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og +rolig. -dig før hun gik. +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i +hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk +mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke +legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende +følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem +skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av alt +slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det +engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde +Kristine, hun, som hadde lagt en grense- løs, ydmyk, althengivende +kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og +hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og +glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en +manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det +samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne +Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å +vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk +omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde +sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, +arme pike; på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han +noensinne traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han +kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine +som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært +sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. +Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingel- sen +for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på +dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det +var verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og +bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det var +blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike som +intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen +henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av +Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans +forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde +skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- +umulig! --- det kunde ikke være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem +henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk +Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt +nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som +om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. +Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en +deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på +sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. +Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret +sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde +gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han +bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, +men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så +henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt +og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og +ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig +kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i +en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som +assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av +persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i +stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie +var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne +engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass +mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og +hevet sitt glass for å drikke med henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne +bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde +se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun +brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se +Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han +bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde +hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til +sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som +hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og +plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke +mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. +«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og +stridde imot. -«Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. -de skal luke, så De inte frimek får.» +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. -«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, +du skulde bare vite hvor nærgående han var.» -soveærlt?» +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor +holdt dere op å danse?» -«Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. -mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» -De, Johane —» +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» -«Godt, frue,» sa Johane og niket. +«Nei, men Harald da!» -Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å +late indignert.» -rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. -kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. -Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin -plass. +«Ta min arm,» bad han. -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. -Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in -gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så -kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen -nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis -budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter -bladet i aften. +«Nei, jeg vil ikke.» -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun -trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. -Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, jo, hun var -vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet -hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev -underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven -for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. -På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels -duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe -såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og -trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte -plasser, det til lampene borte i kroken sammen med -glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere -vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På -komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; -krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som -Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel -lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne -kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren -skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. +«Er du sint, Constance?» -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være -så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en -stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i -denne orden og renslighet. +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs -over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik -styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til -sine brev. +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole -fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til -ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake -ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun -satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var -det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne -gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes -stakkars liv var drevet over. - -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt -syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt -henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot -hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun -den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går, -i dag, og hun syntes det lå år imellem. - -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove -værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på -været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av -sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv -månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at -lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. -Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet -den således at hvis det lå noen på den om morgenen -f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og - -ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som - -trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til -å reise sig, men blev allikevel sittende. - -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og -talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og -tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så -dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut -trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de -gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som -hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket -minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår -om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for -late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun -var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun -kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var -kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! - -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor -flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste -skuff og dreide rundt. - -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv -tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det -var besørget. - -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært -lukket i butikken. +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. -Constance følte en uforklarlig lettelse. +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned -i morgen tidlig straks,» sa Johanne. +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på +galleriet, som var inndelt i små, terrasse- formige avlukker, som skulde +forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. +De var temme- lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste +utsikt. -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til -bake så lenge.» +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg +har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare +avsted med disse vemme- lige fyrene --- bare at de rører ved dig er en +besudling.» +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket +sakte hans hånd. +«Takk, du elskede,» hvisket han. -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg -møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var -best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- gen fornøielse av +det --- det forstår du jo nok,» vedblev hun. -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post -stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon -volutten op og så at det var fra Lorck. +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes +skulder. -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, -kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, -støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve -dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i -det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig +inn til ham. -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu -igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge -har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig -og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel -sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. -Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at -jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke -trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er -det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, -det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De -da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min -kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode -et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett -og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min -hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, -at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og -hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine -studiers skyld akter å forbli en tid. , » , +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad +om selters, som de kort efter fikk. +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen +uten at de la merke til det. -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive -bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, -så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. - -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var -meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt -fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun -tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst -for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende -håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. Nu -følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en -travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste -parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, -defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun -skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — - -Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før, -så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, - -nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det -vilde gjøre en stor forskjell. — - -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og -bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et -sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om -på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: -«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» -# Kapittel XXIII +«Hvor?» spurte han. +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde +fått øie på dem. -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den -deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og -hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, -så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele -sommeren hadde de vært på hjemreise. +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde +lett efter henne alle vegne. -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han -lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con -stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck -hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig -ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck -og hadde så vanskelig for å tale med ham. - -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige -meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte -med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte -om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri -noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet -ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til -å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun -skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, -han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham -til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und -seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det -gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til -bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +«Hvor henne?» spurte han. -be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +«Oppe på galleriet.» -Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet +francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som +minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» -lommepenger, og anledningen var som oftest at det til +«Drakk selters.» -feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +«Hvem var din kavaler?» -Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +«Meier,» sa hun kort og trossig. -betales. +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig +tett inn i vognens hjørne. -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke +og satte sig hårdt tilbake. -så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke +# Kapittel XXXII -den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han - -ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men - -hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet - -mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes -tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt -nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem -tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen -nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av -penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig -elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var -som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig -hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, -han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde -støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at -mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først -uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig -glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær -ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den -begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første -ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske -Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede -over forskjellen. - -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold -ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og -foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige -tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om -dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det -var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med -noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte -trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning -som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som -klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet -og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - - -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. -Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt -av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de -hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær -lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i -en verden, hvor det var godt å være. - -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær -lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde -vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred -fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li -vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han -levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som -et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en -ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be - -fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var - -et førsteklasses fartøi. - -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier - -herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å - -gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den - -mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle - -drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, - -mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å - -kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv - -form. - -Constance merket forskjellen og fornam savnet av - -den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil - -lere og tausere omkring henne. Det var som om deres - -kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det - -hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å - -bli litt ensformig. - -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, - -hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes - -av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det - -plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun - -hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho - -tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for - -unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle - -tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep - -henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck - -og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel - -set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig - -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an - -sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et -uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun -sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så -kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt -som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod -ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne -fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for -ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de -res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet -på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så -uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet -henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri -hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter -gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne -op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske -som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. - -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have -stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over -raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han -skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred -skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som -stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før -han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om -på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - - - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. - -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- -Mikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. - -«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» - -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» - -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» - -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» - -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde -følge.» - -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con -stance —» - -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun -vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig -vis.» - -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som -jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» - -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om - -det.» - -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time - -lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og - -næringssorger.» - -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte - -Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» - -Meier trakk på skuldrene. - -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på - -konsertene.» - - - -«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, - -når en er så ulykkelig å være født i et filleland som - -Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut - -med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» - -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så -ille fatt,» mente Lorck. - -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i -skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad -skal en ta sig til?» - -«Men du er jo komponist!» - -«Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha -laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, -høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» - -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» - -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier -og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!» - -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere -°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst -nere.» - -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for -mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold -som våre.» - -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» - -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» av -brøt Meier. «Slikt slites av en —» - -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på -klokken. - -«Har du spist frokost?» spurte han. - -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en -ulv.» - -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» la han til, da Meier syn -tes å betenke sig. - -«Ikke tanke på det, jeg er komplett fri mann.» - - - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun -plutselig får øie på dig,» sa Lorck. - -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent -ningsfull. - -Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for -undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. - -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede «hvorledes i all -verden kommer De her?» - -«Ja du må nok spørre, Constance» sa Lorck. «Her -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne aldri sett maken til menneske!» - -«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg -hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der -forestod mig.» - -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan -har De det?» - -«Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre -Dem om, frue.» - -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - -«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. - -«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. - -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con -stance. - -Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i -pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde -avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved -Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde -valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, -hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. - -Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være - -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen - -delser. - - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på -ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne -kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som -hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. -Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først -for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om -det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre -sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede -av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort -noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om -sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med -henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk -tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket -henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre -enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når -han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode -ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar -beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. -Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om -dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam -men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con -stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun så sa folk først da hadde gitt efter for Lorcks -frieri. - -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt -vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans -hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, tatt henne, hjulpet av det lettferdige -tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til -overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham -om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så -nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. -Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, -han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. - -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk -han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale -skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk -avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. - -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det -gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite -inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse -da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så -godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for -resten hadde lovet å ta sig av. - -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania -og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og -trett og misfornøid. - -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn -tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen -henne plutselig dumpe ned like foran ham. - -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær -lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen -manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, -han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke -mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de -hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck - -at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor -ledes hadde han ikke også kjempet. - -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre - -løp han op trappen til sitt værelse. - -15 Amalie Skram. I. - - - -# Kapittel XXIV - - - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst -hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. -Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu -ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance -satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort -sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var -full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; -inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets -åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som -utallige små og store uregelmessige flenger. - -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med -ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke -til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket -så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så -ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve -i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt -kunnet like ham.» - -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han -blev gift med en rik dame.» - -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham -en?» spurte Lorck smilende. - -Constance 10. - -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge -lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å -være sammen med oss.» - -«Ja, riktig hyggelig» svarte Constance. - -«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, -du. Merket du ikke noe?» - -«Ikke spor» — var svaret. - -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - -«Aldri!» svarte Constance. - -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte -Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - - - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» sa han høit. - -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med -et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. - -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av -mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i -dig, skjønner du.» - -De tidde begge stille noen minutter. - -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. - -«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. - -«Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær -mere til sig. - -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa -rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse -skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å -finne ord for.» - -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom -til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget -og satt litt uten å tale. - -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con -stance og trykket sine leber mot hans skjegg. - -«På hvad da, Conny?» - -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har -gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd -sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og -især på det, du vet, det, som forestår.» - -«Min elskede, søte» sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig hvor dine ord er liv -salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å -ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. - -«Ikke dig mer enn andre jeg hadde ulyst eller av -smak sånn i det hele tatt.» - - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. Kan du -huske, hvordan jeg måtte streve. Og hvis brevet ikke -var uff, jeg tør ikke tenke på det.» - -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen -jeg var blitt til. At du virkelig hadde mot på mig, det -var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. - -«Jeg elsket dig, Conny.» - -«Og i begynnelsen da vi var gift, kan du huske, -hvor dum jeg var rent ulykkelig av generthet.» - -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det -må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, jeg har aldri elsket -før jeg begynte å elske dig.» - -«Er det virkelig sant, Niels, si, er det sant?» - -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, -vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» - -«Men du har dog vært forelsket i andre, ja, og stått -i forbindelse med andre?» - -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort -livet levende for mig.» - -«Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han -litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke -sant?» - -Hun svarte ikke. - -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - -«Det vet du jo, Niels» sa hun sakte - -«Men si det allikevel, det er så søtt å høre.» - -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte -lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, -som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på -henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det -fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det -blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg -gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av -elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl -lende småtterier, som hadde vært mellem henne og -Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, -var det. - -«Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og -hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil -om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans -bløte, tette skjegg. - -«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen -nem ham. - -«Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance -«kom la oss gå op.» - -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances -arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod -han stille og gav sig av smerter. - -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes -Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans -panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot -straks sende bud efter en læge. - -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann -med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance -at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, -men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - - -# Kapittel XXV - - - -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med -utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet -Kristine. - - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an -nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det -vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å -tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når -de bare iakttok forsiktighet. - -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at -han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con -stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke -lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. - -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet -medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for -å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne -blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule -frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det -beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så -kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, -med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren -våknet. - -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn -og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et -matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden -spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og -annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham -til han falt i søvn eller sa at han var trett. - -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk -verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham -en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. - -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt -Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens -hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig -og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid -dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til -bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene -hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. -Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, -rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. - -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og -var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var -aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å -fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. - -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det -en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. - -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier det var -ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som -straks krevde svar, åpnet hun brevet. - -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck -stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord -kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min -ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al -tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der -ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en -lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis -det temmelig store værelse. - -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget -blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene -hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, -tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom - -og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som -hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere - -ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til - -sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo - -lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. - -Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne - -plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann - -springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av - -det store monument nede på torvet til venstre og avsatte -her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. - -Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, -hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det -høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter -med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, -og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig -have. - -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens -harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og -stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter -et stikk i hjertet. - -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har -nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt -mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til -De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan -trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at -den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun -fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som -sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for -resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu -kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun -takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det -bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for -henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste -måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg -var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og -til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring -om endelig å vende hjem engang. - -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. -Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, hvad skulde det vel nytte til. -Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det -minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. - -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige -tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene -og skrek. Det sved og stakk og verket. - -Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. -Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, unger som drev omkring langs ga -tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! Og hun, -som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. -Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget -hun sig med lidenskap. - -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun -rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo -syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men -stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham -nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente -henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun - -tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen. - -Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem - -heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver - -gelse og gikk inn til ham. - -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. - -I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - -«Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har - -ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men - -den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var - -ved sin fulle fornuft. - -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å - -nærme sig. - -Han sank langsomt tilbake på puten. - - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» -spurte hun. - -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine -hender på min panne.» - -«De er så kolde, du vil fryse.» - -«Nei, det vil svale.» - -Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. - -«Dem begge» — sa han med matt stemme. - -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og -kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. - -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han -grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen -gen. «Du må ikke gå fra mig. Å jo, gå bare, gå -bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs -god jeg ser nok, at jeg er dig til plage naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av -brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med -sine svake krefter hennes hender bort. - -Constance blev så forbauset over dette uventede om -slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som -hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer -og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. - -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det -godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» -Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - -Constance reiste sig og tok medisinflasken. - -«Nei takk, la det bare være, la det bare være» -klaget han. - -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» -Hun skjenket ham en skjefull. - -Han lå litt og surmulte, så tok han den. - -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa -han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt. - - - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig -uvilkårlig vekk. - -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille -ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav -brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det -var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. - -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så -gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så -stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde -å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte -sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke -med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev -trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove -værelset. - -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al -tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn -tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype -ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri -per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu -gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el - -sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. - -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket - -henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun - -vred sig under tankene. - -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. - -Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - - -«Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en - -lydelig hvisken — «det er brev, brev!» - -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som - -i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og - -plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep - -henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en - -besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge - -av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at -intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et -uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham -ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. - -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en -høist forvirret ortografi. - -«Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om -undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp -våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om -at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet -jeg godt vet at det var det beste som kunde times min -arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit -ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min -glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at -det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd -å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess -verre for mig, det var min kval, men også min glede, og -jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, -da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var -din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige -aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, -og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i -dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da -gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne -der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, -hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led -gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op -og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk -mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med -skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg -var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog -han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut -holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste -farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har -familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig -aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer -jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått -så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli -lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like -så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. -Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter -sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri -det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for -vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes -dig av gamle tro - -Kristine.» - - -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned -på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! -Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar -mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i -dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over -lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme -hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet -med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot - -den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og - -så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige - -lyster. - -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes - -smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann - -rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. - -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num - -merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var - -et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig - -hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad - -det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei -delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner -hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks -omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede -Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. -Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du -ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha -kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige -væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har -hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke -styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom -met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, -det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, -Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du -er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer hører du, pus!» - -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, -når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con -stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det -gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in -gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som -begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet - - -Constance Bing 239 - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, -var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når -du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. -Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel -lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, -som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser -bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig -tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg -ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som -i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade -værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se -for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en -rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med -en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og -tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig -fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom -det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. -Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert -av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som -skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det -inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og -det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han -overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve -månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som -visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe -talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an -befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det - -lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte - -at han var villig til å gi henne penger til utstyr. - -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun - -det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om - -hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet - -om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin - -skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe -vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; -hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under -lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i -en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. -Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt -vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik -kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de -slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove -værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do -ren en pipende lyd som vekket Lorck. - -«Er du alt oppe, Conny?» sa han søvndrukkent. - -«Nei, jeg legger mig igjen» svarte hun hurtig, «jeg -kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» - -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende - -la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum -ret inn på nytt. - -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde -fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han -sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det -var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende -smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem -kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn -som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var -gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det -egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt -sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: -hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? -Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men -lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok - - -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være -en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun -forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært -så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, «din Niels» hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps -båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde -brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor -hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! -Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til -henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om -det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot -bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, hadde forpliktelser mot en kvinne, en -kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu -lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære -sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. -Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til -skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å -gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, -være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an -nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, -det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de -ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem -her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - - -# Kapittel XXVI - - -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con -stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten -op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et - -16 Amalie Skram. I. - - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller - -gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt -henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha - -skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å -kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende -tanker. - -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang -gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring -spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa -hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef -ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran -dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, -kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var -som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det -begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer -var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot -hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen -når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev -mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og -ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans -ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men -det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et -kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop -da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, -som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og -på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk -syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv -hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det -kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke -hen i en motløs sørgmodighet. - -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev -liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef -tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for -søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. - -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet -over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå -således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år -sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og -lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden -et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør -kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt -kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme -henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, -det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit -terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri -mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til -å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod -ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var -menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle -av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i -sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne -var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu -visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig -som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre -på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, -for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var -noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som -helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen -skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle -mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige -derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - - -Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? -Ja, hvorfor ikke! - -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig -omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns -selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist -forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, -som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod -bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det -ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som -ikke lot sig skjule. - -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin -mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun -plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi -for å slippe bort en stund. - -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun -op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra -veggen. - -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han -i en bekymret, halvt uvillig tone. - -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg -var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham -som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. - -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet -hans forskrekkelse og smerte. - -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun -likegyldig. - -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir -ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all -verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk -tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig -så hjertebedrøvet at han orket det ikke. - -Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la -han sig tilbake i putene og gråt. - - -# Kapittel XXVII - - -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin -vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu -tydet på at han var rekonvalesent. - -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» -spurte Constance. - -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, De trenger jo -ikke lenger til mig.» - -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere -med om eftermiddagen f. eks.?» - -«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et -tungsindig smil. - -«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. - -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - -«Ja, så lenge vi er her.» - -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan -like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. - -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes -tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men -blir ved å overtale allikevel. - -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. - -«De var ikke sånn før.» - -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en - -fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby - -lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» - -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, - -det er en farlig vane å drive spott med all ting.» - -«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De - -kunde se tvers igjennem alt det.» - - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, -når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. - -«Hm! Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, -når De ønsker jeg skal bli det kan De stole på er al -vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt -men lydløst. - -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten -mørk. - -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har -jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» - -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og -mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak -dirren i hans stemme. - -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. Tror De ikke?» - -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten -barsk. «Hvad mener De med det?» - -«Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord -trenger til noen nærmere definisjon.» - -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete -vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype -furer i den fine, tørre sand. - -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar -tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. Det blir ikke like for like.» - -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og -søkte å slå an en spøkende tone. - -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo -den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus -og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut -selig hodet om imot henne. - -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - - -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot -Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham -til regnskap. - -Meier så hurtig, undersøkende på henne. - -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i -en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og -jammer, og det er det almindeligste.» - -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop -pende skritt. - -«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. -Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. - -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro -ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet -hadde fått en mørkere farve. - -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred - -og kjenn som blomstene dufter.» - -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån -det op. - -«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con -stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for -snakk?» - -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for -bestandig lukket ute fra,» svarte han. - -«Men De med Deres begavelse, Meier —» - -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt -pund som komponist, dyktighet som eksekutør De -hører jeg kan leksen.» - -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an -ser Dem seiv for noe?» - -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot -bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den -beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i - -sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente - -til jeg ber om deres attest.» - - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i -riktig elskverdig humør,» sa Constance. - -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot -Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis -vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare -ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som -av håpløshet i stemmen. - -Constance blev underlig beklemt. - -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At -De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den -høieste glede.» - -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over -rasket. - -«Jo, jeg gjør. I Rom kan De huske frøken Schwartz? -hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom -stene i den skandinaviske forening.» - -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd men De hører visst -ikke på.» - -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, -fortell mig mer.» - -«Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod -jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» - -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg -aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans -stemme, som gikk Constance like til sjelen. - -«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» - -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å -se på at en annen går bort og får det.» - -«Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite, -hvad livet har gjemt til Dem —» - -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han -armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - - - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund -så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i -neste nu rettet hun sig op. - -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun -med bevende stemme. - -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så -begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett -ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt -for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved -det uventede møte. - -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» - -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - -«Nei, hvad er den da?» - -«Halv ni.» - -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen -nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - -«Som du vil,» var svaret. - -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og -stille.» - -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten -ker, vi går inn og drikker te.» - -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste -aviser, Meier?» spurte Lorck. - -«Nei,» svarte han. - -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for -sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr -menn, så det fyker efter.» - -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er - -en forstokket by.» - -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn - -Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule - -det. - -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå - -imellem dem. - -«Ja så —» sa Lorck tørt. - -«I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.» - -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje - -denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe - -å leve for?» - -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam -tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. - -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er -alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» - -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun -tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. - -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun -i en tone som om det ikke interesserte henne. - -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. -«Han skjeller og smeller over venstre. Og du, Con -stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. -— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - -Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. -Hennes knær skalv. - -«Nei,» fikk hun med møie frem. - -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. - -De var kommet op på den oplyste veranda foran have -stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet -henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for -andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar -mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne -til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! - -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og -spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. - -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en -stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» - - - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier -var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at -han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. - -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» -sa han. - -«Skulde jeg reist i morgen?» - -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, det er da det rimeligste.» - -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil -lelse forstått grunnen. - -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» - -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på -at du skal bestemme dagen, Constance.» - -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, «hvis -du bare føler dig sterk nok.» - -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - -«Mig passer alle dager.» - -«Ja, altså på fredag, da!» - -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen -tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af -tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con -stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al -tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte -og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. - -Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier - -vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som - -straks reiste sig og fulgte ham. - -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog - -mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con - -stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove - -værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å - -se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen - -bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi - -ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå -som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. - -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne -ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor -han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om -hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. - -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han -sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. - -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et -slags skamfullhet, men det gikk straks over. - -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - -«Ja, det kom mens du lå i feber.» - -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» - -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - -«Naturligvis naturligvis,» sa han blidt. - -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - -«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. -Legg ditt hode tilbake igjen.» - -«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» - -Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig -nær av dette, min lille Conny?» - -Hun svarte ikke. - -«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. - -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og -sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil -helst slippe.» - -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger -bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» - -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden -under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. -Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot -vilje og noe av en forherdet bestemthet. - -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn -ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik -tige forestillinger på dette punkt.» - -Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun -skulde si noe. - -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene -ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» - -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg -hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med -et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for -ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har -i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, -ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns -evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han -stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, -langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke - -at det er så, Constance?» - -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det - -vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun - -brast plutselig i gråt. - -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. - -Så satt hun übevegelig som før. - -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt - -utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan - -det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde - -være litt forsiktig med.» - -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes - -munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. - -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som -det er mulig?» spurte han inntrengende. - -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem -men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om -at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan -ønske dig den.» - -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op -og ned på gulvet. - -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og -tok hennes hender mellem sine. - -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min -nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en -lettelse, for dette må det jo være hjelp for. Å, Con -stance du vet ikke, hvor jeg har lidt. Jeg har vært -ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset -hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun -åpnet ikke sin munn. - -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I -det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, -var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, -du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er -din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg -var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har -sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot -mig for en innbilnings skyld.» - -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom -ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» - -«Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større -og sannere enn før.» - -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare -nådde hennes kinn. - -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at -jeg kysser dig?» - -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen -gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte -hun. - -«Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så -meget du vil.» - -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor -hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. - -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen -med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks -rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde -komme i orden, når det bare intet var i veien med ham -og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den -simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før -hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen -med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, -at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med -Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, -hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor -Meier var et fengslende menneske - den klang hans -stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå -rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham -. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet -det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - - -# Kapittel XXVIII - - -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde -siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. -Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen -timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre -ulykke i et ekteskap. - -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne -tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han -hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. -Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine -fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som -en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet -noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så -var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. - -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde -vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i -ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var -barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast -fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten -sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De -bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. - -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte -nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; -Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde -fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige -dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å -fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn -i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så -brøt de op og sa god natt. - -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame -kahytten. - -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et -spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet -og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun -vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så -ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, -kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var -strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og -forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være -kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu, - -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så -hadde hun jo Meier . . . - -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av -henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. - -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han -med en stemme som forrådte hans glede. - -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes -ører. - -«Det var umulig å sove et barn som skrek, og slik -kvelende varme -—» - -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte -å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at -folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig -over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier -av samme slags. - -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek -ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter -litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman -nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer -ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. -Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når -roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs -skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. - -«La oss sette oss litt,» sa Meier. - -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - -17 Amalie Skram. I. - -såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot -røkesalongens yttervegg. - -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det -lød som slutningsbemerkningen til en foregående be -traktning. - -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: -«Det satt også jeg og tenkte på.» - -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» -vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» - -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - -«Det blir allikevel på en annen måte. Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, -det blir avskyelig.» - -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. - -«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han -våndet sig. - -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham -godt,» sa hun forfjamset. - -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med -Dem.» - -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. -Hun visste ikke om det var angst eller glede. - -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen -av hans ord. - -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø -ker aldri med den slags ting.» - -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk -hun fatt i en tanke. - -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte -hun. - -«Ja,» svarte han kort. - -«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i -gang,» vedblev hun. - -«Ja» -— sa han som før. - -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta -serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor -hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende -på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre -alvor av det. - -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig -bevegelse. - -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og -snakker om dette?» spurte han plutselig. - -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa -han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag - -og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet -fra ham. - -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. - -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig -nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans -tone som gjorde henne redd. - -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa -hun med tørr og nervøs stemme. - -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og -vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av -sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det -billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. - -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få -nok tilbake.» - -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn -tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes -livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde -ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit -var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på -stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, nei! ikke til hans - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv en -boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt -hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen -mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og -si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En -utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut -i gråt. - -«Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han -trykket til sine leber mange ganger. - -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes -tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. - -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men, - -det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et -krampaktig sukk. - -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. -Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver -andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne -likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så -ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett, -uten for den som elsker lykkelig.» - -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for -sammen ved lyden av hans skritt. - -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde -ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes -hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger -spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an -sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven -dig og utvendig. - -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende -stemme og slapp henne. - -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek -ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem -ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han -hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde -neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; -livet var med ett blitt yndefullt og smilende. - -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, -gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» - -Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. -Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig -hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte -dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en -siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte -hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck -tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll -boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge -efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver - -gang var det som om hun skalv innvendig. - - -# Kapittel XXIX - - -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for -rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk - -ken og spisekammer i orden. - -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an - -skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og - -nipssakene stillet op. - -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con -stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt -skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag -ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var -større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde -bladvekster og blomstrende potteplanter. - -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut -merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene -stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å -sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. -Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid -og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk -ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor -for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, - -ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan -det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? -Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, -og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. - -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke -noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes -liv og forsone henne med alt annet. - -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt de ord -han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet -varmt over henne. - -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og -bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken -kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, -få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. - -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter -noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og -satt sig flere ganger. - -Hun rakte sin hand ut imot ham. - -«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor -dan har De det?» - -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i -veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. - -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå -op og se, hvordan De bodde.» - -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» - -«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i -orden?» - -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin -rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. - -«Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse, -vil De se de andre?» - -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, -da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De -se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak -ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var -ferdig med besiktigelsen. - -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - -«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om -det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets -at det ser så bedårende ut.» - -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og -skjøv en stol bort til ham. - -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» -begynte Meier, idet han såtte sig. - -«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes -det er måneder.» - - -«Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag - -har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, -Constance.» - -Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er -så lenge siden,» sa hun. - -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte -han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at -jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt -å ha noe å lenges efter.» - -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun -smilte. - -«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som -De var på dekket om natten — uavlatelig» gjentok -han med betoning. - -«Men det må De glemme, Meier.» Det var noe bønn -lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov -mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet -oinene og festet dem på ham. - -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i -hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes -stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt -ansikt. - -«Ikke sant, De lover mig det» la hun til. - -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be -stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var -klagende. - -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og -ristet bekymret på hodet. - -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid -jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. - -Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde -reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen. -«Tror De vel det?» - -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip -lingen på hennes overkjole. - - - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - -«Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men -Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. - -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme -hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — -De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» - -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, -mens hun betraktet ham med forskremte øine. - -«De må ikke være redd, Constance» han talte ro -ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en -røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De -ikke fritt gav mig lov.» - -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se -at det kjempet i henne. - -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance in -gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han -rakte hendene ut imot henne. - -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender -og knuget dem et øieblikk. - -«De skal være god, Meier, bare god» sa hun med lav -stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun -hendene og begynte atter å gå op og ned. - -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald -når vi er alene,» bad han «å gjør det, Constance.» - -Hun nikket og blev ved å gå. - -«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. - -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra - -entreen. - -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over - -skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig - -elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres - -hemmelige forståelse. - -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den -fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig -nende. - -«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa - -Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho - -tellet og pakker sakene sammen?» - -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å - -lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det - -står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen -dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. - -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. -Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige -hjem?» - -«Jo» sa hun åndsfraværende. - -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes -hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens -han nynnet: «Ride, ride ranke.» - -«Nei, nei hold op — jeg må ut og tale med piken.» -Hun kom sig hurtig løs. - -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i -Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe -kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til -ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles -skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin -dumme tilfeldighet hadde anrettet. - -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag -av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil -hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver -en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. - -— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han -hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel -gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun -rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. -Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde -han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. - -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an -komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode -symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se -så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å -være målet nær. - -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en -statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det -var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik -forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, -straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot -henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan -skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme -ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. -Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans -mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær -lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i -fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme -tilbake til hans favn. - -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og - -kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til - -Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt - -dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var - -blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam - -men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, - -gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. -Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. - -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi -nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og -mørk. - -Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han - -så gammel og slapp ut. - -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en - -blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen -nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og - -det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet -hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar -vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med -et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De -lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og -stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at -laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. -Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - -«Ja» svarte han kort og reiste sig. - -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot -tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte -sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord -til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre -vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med -et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på -midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han -finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være -hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare -at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han -hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste -på jorden. - -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede -og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise -henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. -Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. - -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men -han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig -av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret -op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene -om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han -ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. - -«Constance» hvisket han «hvor lenge skal dette -vare?» - -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og -forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. - -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve -sammen som to mennesker som elsker hverandre?» - -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at -hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det -helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes -hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde - -Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan - -skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef - -tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det - -var. - -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance - -på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt - -første ekteskaps tidligste dager. - - - -# Kapittel XXX - - - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og - -kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog - -kjente man alt et pust av vår i luften. - -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser - -hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk - -somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri -vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til - -slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - -Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også -gitt noen fester. - -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få -Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, -gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av -de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for -gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd -med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive -henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. -Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av -visende på én gang. - -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve -gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med -uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan -det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når -han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun -hørte ham komme hjem. - -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når -han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke -henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det -motstrebende at han gav svar. - -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der -gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning -eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff -skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang -hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille -foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. - -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand -ler du slik?» - -«Du tar aldeles feil, du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be -skylder mig for.» - -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge -kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» -spurte han. - -«Nei, det er ikke fra mig» sa hun kort «det er -dig som er så tyrannisk.» - -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander -ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en -måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så -utfordrende på ham. - -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår - -du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører - -sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han - -bedrøvet. - -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville - -skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig - -fra ham. - -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; - -han gikk stille ut av stuen. - -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de - -blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib - -ler på en stentavle med en jernspiker. — - -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. - -Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret - -telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise - -formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids - -skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre - -mål. Han syntes det var best således, for så fikk han - -ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for - -hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig - -het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde - -trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe - -det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo - -ikke å ville tvinge sig frem. - -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at - -Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en - -utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og -tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det - -som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket -sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde -merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å -kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var -også ganske momentant. - -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime -husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. -Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, -traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han -kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje -mann. - -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget -sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; -at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance -visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig -kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. - -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og -visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. -Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers -øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når -hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han -vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn -skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. - -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con -stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær -lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette -alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt -ham om å være enig med henne i at det var best således. -Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å -besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans -lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro -lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en -art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare -å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle -ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og -alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en -kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann -som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således -at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære -mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i -det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss - -18 Amalie Skram. I. - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt -nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar -beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde -det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse -over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var -en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også -gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde -bare å se bedende på ham og minne ham om deres av -tale for å få ham til å høre op. - -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; -han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men -ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad -var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro -skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck -og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og -rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en -sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det -var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så -hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at -den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde -han ikke ta imot. - -Men den dag hadde det vært noe over henne som -gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti -men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. - -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. - -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne -valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun -kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige -Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak -ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine -av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke -la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - - -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende -rund og brystet smukt hvelvet. - -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var -ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; -han hadde mange syke i denne tid. - -«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger -bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde -sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, -Emma?» - -«Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et -beskjedent smil. - -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn -gjennem den halvåpne dør. - -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De -få se!» - -Straks efter stod han ved siden av henne. - -«Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder, -strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. -Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. -Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et -ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved -knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke -begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste -det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, -som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et -øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste -ikke hvad. - -Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven -med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. -Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - - -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de -satt i dagligstuen. - -«Hvor faller De på det?» - -«Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun -blev?» - -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be -tenkning. - -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal -De ha på i morgen?» - -«Domino.» - -«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei -det Lorck som kommer?» Meier lyttet. - -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, -idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av -lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be -vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. - -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun -stod i begrep med å dekke kurven til. - -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. - -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - -Hun smilte og syntes å betenke sig. - -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så -forferdelig gjerne.» - -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg -kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over -mig.» - -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i -hennes værelse. - -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med -masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale -parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort -skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt -om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd -ender stod prektig sammen med dets mørke farve. - -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i -forbauselse. - -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante -situasjon. - -«Melkebøttet er det søteste av alt» sa hun og vendte -ryggen til, foråt han skulde se på den. - -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han -langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde -komme til å se slik ut.» - -«Hvordan?» spurte hun. - -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde -prinsesser i å snakk, det er vrøvl! De er meget deili -gere enn som så.» - -«De snakker» - sa Constance og lo med rødmende -kinner, «men se nu!» - -Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran - -speilet. - -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett - -bort til henne, grep med begge hender om gummihem - -pene som satt rundt ørene og tok masken bort. - -«Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?» - -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir - -kelig så vondt?» han så fortvilet ut. - -«De skulde bare kjenne det, De» klynket hun. - -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det - -sakte. - -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom - -derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og - -la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun - -hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. - -Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av - -den usigeligste, smertefulleste ømhet. - -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde - -hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui - -motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig -inn til ham. - -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge -armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned -i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og -lettelse. - -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde -gjøre sig løs. - -«Et øieblikk, bare et øieblikk» hvisket han og holdt -henne fast. «Se så» sa han derpå og lot sine armer -langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. - -«Deiligste, søteste» hvisket han. - -«Nei, nei, De må ikke» ropte Constance angst og -løp ut av stuen. - -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen -nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, -som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. - -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det -var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys -igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det -var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket -det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. - -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så -bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. - -«Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg -kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i -en tone som om hun forsvarte sig. - - -Constance Bing 279 - - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle -tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot -henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke -og vendte ansiktet bort. - -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe -skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det -kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen -tok han. - -Hun nikket. - -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke -sant, Constance?» sa han sakte. - -Hun nikket igjen med et svakt smil. - -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. -Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. - -«Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg -synes ikke du skal bli her i aften.» - -«Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke. - -«Nu må du gå» gjentok hun. - -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig -endelig. - -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa -han. - -«Den første og den siste» svarte hun med et smil. - -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan -du ikke si nei til de andre?» - -Hun ristet på hodet. - -«Det går ikke an» svarte hun. - -«Men hadde du lyst, Constance?» - -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - -Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - - - -# Kapittel XXXI - - - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier -i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con -stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet -ved karnevalet. - -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» - -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går -an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» - -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den -karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min -skyld, men for din egen.» - -Hun trakk på skuldrene. - -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det -var god —» blev han litt efter ved. - -«Hvorfor nettop i aften?» - -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare -dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er -mig behagelig.» - -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån -den under kinnet og stirret i avisen. - -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» -spurte hun. - -«En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne -si det, det var Hansen.» - -«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak -tighet.» - -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det -samme i hans sted,» sa Lorck tørt. - -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han -trodde var til skade for dig.» - -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder -mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk -akter å berøve mig det.» - -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også -er mig,» sa han litt barsk. - -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare -at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf -fet.» - -«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» - -«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer -faren at jeg behøver å belære dig om det.» - -Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av -henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig -tone. - -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn - -å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å - -ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du -ikke det?» - -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, - -dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an - -derledes.» - -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør - -man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. - -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker - -du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker - -imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» - -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire - -hands negler, som hun holdt like op til sine øine. - -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å - -dele med mig, vi går hver vår vei.» - -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med - -gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro - -lig, uten å flytte øinene fra sine negler. - -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - -«Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og - -lenges efter dig,» bad han inntrengende. - -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad - -der er så, det er.» - -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig -hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og -kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred -over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast -het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær -lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn -skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån -mot ham, han, som gikk og elsket henne. - -«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. -«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du -tar livet av dig.» - -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og -så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in -gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav -et skrik. - -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste -denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte -langsomt og rolig. - -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen -svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. - -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til -ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk -et skritt imot henne. - - - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef -ter sig. - -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, -motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke -å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne -valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis -ikke legge merke til det engang. - -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som -var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt -alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært -skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær -lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en -lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til -del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, -denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til -å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans -lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for - -smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han -hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han - -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer - -tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha - -bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, - -vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde - -tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med - -Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men - -nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; - -han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis - -han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel - -sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme - -art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be - -tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde - -skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - -284 Constance Bing - -selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne - -til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, - -nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy - -ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende - -var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært - -elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde - -by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde - -glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket - -ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt - -den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke - -være - -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket - -av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi - -nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket - -henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på - -sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang -var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten -og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og -drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have -tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme -ande på sitt kinn. - -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov -hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å -vekke henne. - -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, -og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still -tiende det forlik hun således bød ham. - -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con -stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite -at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig -og lot som ingenting. - -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol -lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker -gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - - -Constance Bing 285 - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. -Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det -skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og -souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en -rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av -den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra -denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet -masser av champagne i sig for å komme i stemning, men -forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. -Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av -glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans -efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket -smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con -stance. - -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i -op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med -henne. - -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min -kavaler.» - -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne -og førte henne bort. - -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter -henne. - -Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. - -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev - -borte i vrimmelen. - -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd - -på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig - -vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. - -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham - -en tortur å se Constance danse avsted munter og smi - -lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet - -enn å følge henne som hennes skygge. - -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. - -Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne -så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket -forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller -hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut -selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på -skulderen. - -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! -Hold op, jeg vil ikke mer.» - -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» -hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, -det er umulig.» - -«Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!» -sa hun harm og stridde imot. - -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den -uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående -han var.» - -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen -med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» - -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og -mine. - -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel -ters fra?» - -«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig -det.» - -«Nei, men Harald da!» - -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede -herrer, klær det ille å late indignert.» - -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort -og skyndte sig avsted. - -«Ta min arm,» bad han. - -«Nei, jeg vil ikke.» - -«Er du sint, Constance?» - - - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» -Hans tone var bønnlig. - -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme -dirret i gråt. - -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» - -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han -gjorde høire om. - -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder -som gav den beste utsikt. - -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» -begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene bare at de rører ved dig er en besudling.» - -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. - -«Takk, du elskede,» hvisket han. - -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in -gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev -hun. - -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt -ansikt mot hennes skulder. - -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al -vorlig og smøg sig inn til ham. - -Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op -varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. - -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av - -efter den annen uten at de la merke til det. - -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - - -stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter -efter mig.» - -«Hvor?» spurte han. - -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig -ned før Lorck hadde fått øie på dem. - -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier -danset sammen. - -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - -På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var -blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. - -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en -stund. - -«Hvor henne?» spurte han. - -«Oppe på galleriet.» - -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som -du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op -lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - -«Drakk selters.» - -«Hvem var din kavaler?» - -«Meier,» sa hun kort og trossig. - -Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. - -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. - - -# Kapittel XXXII - - -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con -stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen -efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa -sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var -Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville -slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - - - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En -ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta -lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet -ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - -Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. -Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig -vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; -hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var +ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet +der op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare +situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck +trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i +dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne +syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller +Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et +ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved +tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +--- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han +viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet +et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot ikke torde våge det. -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en -avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og -besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke -mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? -Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så -intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk -som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven -tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. - -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig -med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue -foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens -armhuler. +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu +siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke +lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre +uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. +Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være +snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare +flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- dig nervøs ophisselse, +för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, +tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine +eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med +tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. Det banket på døren. -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, -besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske -len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som -når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så -sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren -med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå +fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en +smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, +og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en +trygg og glad mine som efter en overstått fare. -19 Amalie Skram. I. +19 --- Amalie Skram. I. +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende +sig. -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem -deles uten å vende sig. - -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren -tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert -trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, -stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn -snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun -nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på +tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt +lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med +en lyn- snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet +hun brøt ut i en overgiven latter. -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over -rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg +venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i +stemmen. -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun -og så fryktsomt forskende på ham. +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt +forskende på ham. -«Opriktig talt, jeg skal ut.» +«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, -vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig +sitt ansikt til hans kinn. «Jeg trodde du satt ute i disse dager?» -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos -fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn -smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. -Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve -og så bedende på ham. +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men +så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter +dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var +her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så +bedende på ham. -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» han -trakk op sitt ur. +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt -av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun -omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss +vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset +ham utallige ganger. -«Så, så, så —» mumlet han. +«Så, så, så ---» mumlet han. -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær -tegn. +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om +henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. «Tok du nøkkelen av entrédøren?» Hun holdt den smilende op for ham. -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin -duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide -ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå -pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut -ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar -og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste -ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte -nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. - -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde -til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så -skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. - -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på -å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne -sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men -det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —- - -Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på -Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde -de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con -stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar -diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i -utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus -geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han -skulde gjøre med haven. - -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun -og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer -digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; -innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og -øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - -soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise -toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de -skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. -Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde -komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten -ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe -ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor -han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? -Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne -valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un -derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen -og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. Uff, hvad vilde hun ta slike -stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, -som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet +sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet +hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en +grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge +vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og +luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så +plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen +syrintrær, som stod foran gjenbo- huset i en liten innhegning, myldrende +fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- ste gang, nei ikke +første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var +kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu +måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en +ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men +fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede +sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger +enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om +igjen. --- --- + +--- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da +været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede +til første mai. Con- stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge +op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet +med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi +gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike +skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med +dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del +vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i +stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget +den neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier +vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det +motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og +kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser +for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var +da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det +var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes +vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, +som satt henne så fast i blodet . . . ekte- skapsbrudd . . . Hor. --- +Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre +betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en -annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. - -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be -synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet -hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen -om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen -nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og -sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som -hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden -mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det -var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte -hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun -syntes hun følte anger. - -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke -gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. -Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde -gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang -somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da -noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra -henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var +villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- +ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse +skrupler? Like for like, det var li- vets eneste gyldige prinsipp. --- + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker +siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om +morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i +vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, +at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine +hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, +vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, +som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange +ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så +smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, +stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes +kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så +være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt +livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke +kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å +gruble og sørge. Hanne stuepike stakk hodet inn. «Hr. Meier er her og spør efter fruen.» -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. -Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så -låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat +piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake +og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i -et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk -imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance -at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li -delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. - -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så -ømt på ham. - -Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har -jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. - -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær -lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun -fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite -barn. - -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre -henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så -mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket -han. «La oss sette oss.» - -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen -nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne -med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå -tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så -bøide han sig ned over henne og kysset henne. - -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde -besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde -være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier -hjem. - -Den følgende dag var det strålende solskinn med en -mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om -natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, -og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og -store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance -og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de -tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike -hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste -ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange -stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, -for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand -mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or -den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen -beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne -stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i -veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole -som var revnet i sømmen. - -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han -skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, -og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele -dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som -han nød sittende på kjøkkenbordet. - -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet -Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og -helte den rykende kaffe på underkoppen. - -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad -den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. - -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au -rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke -lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» - -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den -på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. - -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al -buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med -feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde -vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev -nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært -et offer for de mest motstridende stemninger og hadde -lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, -som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. -Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse -at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans -leber på sin munn; men hver gang var det kommet en -gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av - -grunn for sin fot. - -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som - -timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg - -for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i - -morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen - -ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam - -men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende - -urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor - -anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, - -som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker - -hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde - -sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet - -for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke - -gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var - -hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, -hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til -stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig -seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som -måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, -hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å -myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham -. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess -uten . Hun hadde jo allerede så grundig forrådt -ham i sitt hjerte dette mer eller mindre gjorde hver -ken fra eller til. - -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; -de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til -skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på +veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte +hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete +glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, +lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» +svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og +tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som +for et ganske lite barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en +forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var +hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss +sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille +henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. +Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned +over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på +landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel +av lykke kom Meier hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. +Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var +optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små +og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt +ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. +Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op +ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter +alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en +gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. +Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde +være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, +og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så +sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i +kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i +haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun +allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp +kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet +et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den +borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. +«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope +over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- flekker, mot +kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for +kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det +store soveværelse, som hadde al- tan til haven, satt hun på en kasse +foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig +hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et +kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket +henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og +hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og +til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det +henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om +sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen +over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, +forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan +vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han +ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte +hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde +elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans +hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde +vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det +var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det +kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, +var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun +nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. +Hun torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og +det var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare +at hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde +fore, vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun +beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- uten +--- ---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- +dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at +han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så +kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- kenet. -«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og -tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig -ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å -telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, -og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte -ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin - - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som -det demrende skjær av det første daggry på en kullsort -himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen -der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef -ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å -være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet -hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde -med toget. - -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin +egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et +stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte +hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle +på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med +ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et +forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +--- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær +av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i +hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge +hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og +lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i +stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig +og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, +kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De +selv kan finne på.» «Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» -«Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.» - -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring . -Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det -minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.» - -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con -stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig -plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av -matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort -glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og -såtte sig inn i kupeen. - -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot -tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være -der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham -alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu -var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake -til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som -i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis -han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge - -sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, - -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil - -lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - -298 Constance Bing -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre -den drog inn i hennes pinte sinn. - -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut -ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket -seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. -Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender -og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem -soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen -skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse -vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt -anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel -lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte -til spisestuen. - -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt -tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove -værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone -fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op den gav ingen lyd og trådte sakte inn. Do -ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det -var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. - +«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen +ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt +kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte +efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt +stående hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist +drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted +og satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; +når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun +vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at +nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at +hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be +ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort +ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante +frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn +i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- ter før fem steg hun +op trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen +inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine +hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred +mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med +gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå +omveien gjennem spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå +mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til +spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck +var gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så +kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen +han gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han +vilde si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte +skjøv hun dø- ren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos +ham; det måtte være den siste for i dag. # Kapittel XXXIII - -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, -en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, -av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann -med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var -blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det -ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk -over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke -flere i dag!» - - - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un -derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk -nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var -middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu -den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. -Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet -kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke -av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, -og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. - -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev -i en notisbok. +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som +hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en +firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da +Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu +var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte +Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få +døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker +stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, +som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så +besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og +hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av +fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var +meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne +i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. Men hun rørte sig ikke. -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning -av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir -over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr -siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på -henne. +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved +hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han +strøk over det med tverr- siden av sin høire hånd, dreide han hodet og +så på henne. -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og -spilte øinene op. +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene +op. «Kristine, er det mulig!» -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så -et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme -tørklæet frem og holdt det for øinene. +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å +si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for +øinene. «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» -«Jeg er vendt tilbake» stammet hun. - -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. -halvt misbilligende. +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over - -maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om - -hverandre. +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot +tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans - -ansikt. +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. - - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, -du forstår jo nok at forbi er forbi.» +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo +nok at forbi er forbi.» Hun blev blussende rød og så atter blek. -«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke jeg -vilde bare be om en resept.» +«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om +en resept.» «Er du syk?» -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok -nu overhand. +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. -«Ja,» hulket hun. +«Ja,» --- hulket hun. -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta -gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei -ler dig.» +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste +sig. Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så +høre, hvad det fei- ler dig.» -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul -vet mens hun talte. +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun +talte. -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den -gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De -husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for -brystet.» +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde +blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også +slike vonde smerter for brystet.» «Har du hatt det lenge?» -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det -blitt rent ille.» +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere -om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg -legger mig,» vedblev hun. +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, +når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. «Har du spurt noen læge før nu?» -«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange -ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive -lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg +skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham +med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli sint,» tilføide hun fryktsomt. «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en -eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til +---» gråten var atter ved å bryte frem, - -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så -syk at jeg måtte ha doktor.» +«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg +måtte ha doktor.» «Hvor lenge har du vært her i byen?» @@ -15195,612 +12210,441 @@ syk at jeg måtte ha doktor.» «Hvorfor blev du ikke i Drammen?» -«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde -ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by . Og så blev jeg også uenig med -min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, -alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få +arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. +Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes +mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i fred.» -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende -på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det +dig bedre nu da?» -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er -tæring.» +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- komme --- ---. Bare +jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» «Hvor faller du på det, Kristine?» -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk -dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør -get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig -stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant -ned over hennes kinn. - -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. -Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone -lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i -grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom -met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var -hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun - -så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle - -dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen -nes kinn. +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- dommen, begynte det +akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa +hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som +rant ned over hennes kinn. -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, +tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» -slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett +frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» -tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke +forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En +smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han +kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt +kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet +hennes ansikt frem og til- -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter +kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin finger på det lille runde +hull i hennes kinn, som var kommet til syne ved hennes motstrebende +smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. -ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til +de døde.» -med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som - -var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt - -gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. - -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, - -«ja nesten like til de døde.» - -«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, - -nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. +Jeg må undersøke dig.» «Skal jeg knappe op?» spurte hun. -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å +vite.» -skal få noe å vite.» +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til +rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck -la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. +Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet +enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom +og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne +i armene og kysset hennes varme, bare bryst. -Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste -han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans -veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og -innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i -armene og kysset hennes varme, bare bryst. - -«Legg den bort» sa han og løftet hatten av henne. +«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . - -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot -tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass -på den ytterste kant av et stolesete. - -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder -lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen -nem sprekken. - -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske -som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av -værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu -set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun -uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke -begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den -troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne -fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, -så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine -leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, -som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha -hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry -stet . Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev -net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. -Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det -jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med -en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, -han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ -relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av -klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, -hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» -hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett -av det. - -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter -passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå -lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer - -enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De - +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- gelsesværelset, +kom så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig +som i gamle dager» --- hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort +efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med +bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne +til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun +gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled +hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var +kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet +brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte +på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. +Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i +hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, +med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den +utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en +stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun +så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det +stakk og suget for bry- stet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å +føle sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige +ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen +hjelp i det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like +i hans frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer +på sovevæ- relset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, +han skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte +det ---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen +kjentes tørr og trett av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som +en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, +overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere +litt. -å vende om og spasere litt. - -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være - -behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun - -svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da - -Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op - -levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav +Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger +og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde +op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, +nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby +sitt følge. -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent -på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne -hadde fått tid til å tilby sitt følge. - -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke -klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett -ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent -lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over -hele sin skikkelse. - -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved - -Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, +hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så +forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig +gnistrende over hele sin skikkelse. -gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset +hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog +halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. -være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av +vin i store pokaler --- --- Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, - -sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga - -retter, nei sigarer, sterke, fine. - -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer -med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. -Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. -Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som +pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav +sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun sett ligge etsteds i en vinduspost. -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast -løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun -at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme -vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men -stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op -og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun -tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake +på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som +skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene +mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende +bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte med dammerammeram, dammerammeram. -Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. - -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? -Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og -gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en -kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - - - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken -med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. - -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, jeg har vært en lang -tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i -natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» - -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om -og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. - -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa -Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var -riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det -ikke er koldt der oppe.» - -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør -brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke -behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. - -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod -en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og -snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord -med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus -posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et -laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler -bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek -ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på -en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, -hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, - -så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig - -i en gyngestol og reiste sig igjen. - -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite - -gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på - -gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en - -krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var - -alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de - -bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst - -hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang - -skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille - -20 Amalie Skram. I. - -306 Constance Bing - - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød, - -som kom den langveis fra var det eneste som hørtes! - -Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag - -og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men - -gikk tilbake for å se om også verandaen var full av - -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når - -hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt - -ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad - -det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et - -sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide -sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i -neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be -redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; -så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av -talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra -huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig -plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. -Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte -litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det -skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen -som vilde kvele henne. - -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde -ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig -blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av -en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille -til han var like ved siden av henne, for å være sikker på -at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og -rørte ved hans arm. - -«Constance» hvisket han med en overstrømmende -ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» - -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre -tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn -med kyss. - -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med -sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» - -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse -lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn -ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene -omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op -de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte -ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk -ovenpå. - -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset -gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til -alle sider. - -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. -Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så -kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu -og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils -vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok -ken 6. - -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han - -stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det - -fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og - -tendte ild på det. - -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han - -halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og - -trådte ilden ut med foten. - -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt - -har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere - -ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra - -sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter - -for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og - -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom - -mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte - -den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha - -rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du - -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var - -hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så -som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til -farvel! +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være +for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa +hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og +gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om +hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte +Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks +i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å +svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens +Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i +ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok +bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge +sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene +vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det +et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. +Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som +rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og +en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i +på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk +ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av +et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt +måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten +og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det +var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse +trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- hus av tre; det satte +rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det +var tyst og stille + +20 --- Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den +langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en +ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå +i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot +den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk +for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det +gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i +knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et +stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et +sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op +til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne +mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme +og ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som +det skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde +kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det +varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til +skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod +stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det +var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. + +«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min +elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, +mens han dekket hennes øine og munn med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. +«Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer +var forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk +mot huset; lyset i kjøk- kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; +sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring +hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som +førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, +inntil de gikk ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han +kastet speidende blikk til alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en +sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til +det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent +en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin +lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, +rev av en fyrstikk og tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han +kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han +gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å +skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod +atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så +hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste +op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt +flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde +sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! # Kapittel XXXIV - -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp - -søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in - -gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu - -gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var - -foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene - -fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme - -sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun - -måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, - -smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde -hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte -trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne -til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem -medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig seiv. - -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? -Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så -falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik -slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu -tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin -mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og -hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde -ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange -skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad -ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig -hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for -henne. - -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte -var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille -inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang -som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss -på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, -det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det -var hvile i. - -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time -mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. - -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I -ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer -til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk -ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og -gikk ned til toget. - -I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med -lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne -før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om -dette ene: å skynde sig med å dø. - -Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og -kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt -skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal -ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke -kunde bære det lenger. Constance.» - -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for - -seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet -i hans mottagelsesværelse. - -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok - -frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var - -blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en - -innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; - -Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår - -nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes - -øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på - -veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit - -tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren - -hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - - -stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske -liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff -ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte -skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet -og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn -henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille -det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men -om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som -et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde -moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. - -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be -skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte -hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» Så mintes hun et annet ord av -sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er -en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han -var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» - -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, -hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs -store synd. - -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . - -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck -vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var -han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet -han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det -forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig lå ikke -hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og -så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det -kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der -inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der -den gang. - - - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han -bort og ringte. - -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn -tredende kokkepike. - -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da -hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen +høit på himmelen. Først hadde hun in- gen tydelig forestilling om hvad +det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, +som var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og +gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, +vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det +om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu +også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig +selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun +merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over +ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede +i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig +tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. +Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke +for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun +hen? Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke +spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det +var likesom han gled ut i tåke for henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, +hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så +dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, +med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? +At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne +på, det eneste, det var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, +vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun +sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut +at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og +leilig- heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, +at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. +Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. +Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i +sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord +til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg +ikke kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks +navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i +vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang +Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor +porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på +toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien +i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor +sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den +minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den +gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over +ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun +billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun +farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet +med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et +individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og +svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med +den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne +store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på +sin plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord +av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor +egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, +«og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart +i denne stund; det var hennes livs store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- gen. Så grep +hun flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. +Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å +hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. +Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig +så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på +sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. +Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne +en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne +stuepike drog ut til Løkken. «Det er godt,» sa han og vinket. -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine -nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for -ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. -Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk -det til sig. - -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto -len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet -mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan -fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over -ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som -var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han -gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig -stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke -noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en -karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det -ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt -efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. -Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance -fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så -gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne -eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun -nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles -uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. - -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde -sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - -312 Constance Bing -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans -gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig -nok protestere mot. - -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet -stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det -var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun -enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det -allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen -skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn -hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. - -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses -værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un -derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene -blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. -Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. -Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft +bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt +henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og +stakk det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- ket. Under +måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot +loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med +Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan +over ham, et øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det +ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd +med tungen, klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en +lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk +gled boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde +av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte +buffetens innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass +og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i +grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, +hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke +krenket henne eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, +rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, +han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som +var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis +--- det vilde han riktig- nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen +aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet +henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så +var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, +bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og +skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine +handlinger. --- + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- tiden. Han gikk, som +han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå +skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra +Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for +hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske +stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør +var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. -Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne -øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen -gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske -var rullet et stykke bort over gulvet. - -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen -over det. - - - - +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket +av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang +utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var +rullet et stykke bort over gulvet. +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op +mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- rende rop, legemet falt tilbake, +og selv sank han hen over det. å -- ' :- ••:' ! -; . -.• '• •• : ' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H +Depotbiblioteket +Ø47 ONSTANSK RING diff --git a/convert.awk b/convert.awk index b6acd22..8da8a49 100644 --- a/convert.awk +++ b/convert.awk @@ -2,11 +2,12 @@ BEGIN { line=0; } -NR==1,/Amalie Skram\. I\./ { next } +# NR==1,/Amalie Skram\. I\./ { next } # Footer /^ *[0-9]* *Constance *Ring *[0-9]* *$/ { next } +/^ *1\. *$/ || /^ *([IVX][IVX]*)\.* *$/ { gsub(/ */, "") gsub(/\./, "") @@ -17,14 +18,14 @@ NR==1,/Amalie Skram\. I\./ { next } } { - # Format paragaph starts - gsub(/^ */, "\n") - - # Remove leading space - gsub(/^ */, "") - - # Remove excessive inline space - gsub(/ */, " ") - +# # Format paragaph starts +# gsub(/^ */, "\n") +# +# # Remove leading space +# gsub(/^ */, "") +# +# # Remove excessive inline space +# gsub(/ */, " ") +# print } diff --git a/convert2.awk b/convert2.awk new file mode 100644 index 0000000..6aab091 --- /dev/null +++ b/convert2.awk @@ -0,0 +1,7 @@ +{ + gsub(/^ *$/, "") +} + +{ + print +} diff --git a/stage-1.txt b/stage-1.txt index a9cad3f..1ff7a61 100644 --- a/stage-1.txt +++ b/stage-1.txt @@ -1,50 +1,12 @@ - AMALIE SKRAM -SAMLEDE VERKER -BIND I - AMALIE - SKRAM -SAMLEDE VERKER +1. - - I - CONSTANCE RING - - - - - ~ri\ - - r '"«'Hofe - - - - - GYLDENDAL NORSK FORLAG - - OSLO 1943 - FJERDE UTGAVE -PRINTED IN NORWAY -CENTRALTRYKKERIET - OSLO - Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) - Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) - Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. - Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! -Hun er født i annen etasje. - CONSTANCE RING - (1885) - - - - -1 Amalie Skram. I. - I - Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. - De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, @@ -52,67 +14,77 @@ og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i Oscarsgate. - Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. - Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i +godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl - Constance Ring +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl- +4 Constance Ring -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. - Ring var seksten år eldre enn den unge piken han + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig ytre. - Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så - slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært - så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk - sin kaffe i spisestuen han var alltid tidlig på ferde - lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte - hans skritt han kom alltid og kysset henne før han - gikk på kontoret for hun op og stod og vasket sitt - ansikt med hodet nede i vannbollen. - Om middagen fant han henne blek og ordknapp med - utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet - over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med - en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, - men som hun tålmodig fant sig i. - Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde - ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - Constance Ring 5 +sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde — +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + +Constance Ring 5 + han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem- +komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. - Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på @@ -122,336 +94,424 @@ man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. - Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den - hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å - sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde - ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke - 6 Constance Ring +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke +6 Constance Ring + fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle dager. - Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. - II. +sig selv. + +II. - Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. - Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. - Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges hjem.» - Resultatet av denne samtale blev så senere referert til + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. - Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - Constance Ring 7 + +Constance Ring 7 hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? - Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. - Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! - Bare det kom småfolk mente tanten. - Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, men pokker heller! - Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må- +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også ! + +Bare det kom småfolk — mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, — men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. - Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly - stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for - Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann - folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig- +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly- +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var - det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få - henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale - og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut - på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde - han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. - Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, - dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin - kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; - hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig - få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort - opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig - ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo - aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - 8 Constance Ring +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op- +8 Constance Ring fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. — Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og senere. - «Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det plutselig ut av henne. - «Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger + +«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» - «Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke med.» - Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i forveien. - I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. - Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte - de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde - skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem - fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - Constance Ring 9 +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +Constance Ring 9 uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, det var hans eneste fortjeneste. Når +at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket +henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. - Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det ringte. - At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der +komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. - Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. - Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et - 10 Constance Ring + +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et +10 Constance Ring + skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. - Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var idel lede og likegyldighet. - Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +satte sig over til ham og spurte efter Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. - «Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase. - «Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for + +«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for- trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god innflytelse.» - «Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. - «Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig — +ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un- derlig med ens mor.» - Ring var ved sitt bestemmelsessted - «Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen var i full fart. - «Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften, + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. - Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - Constance Ring 11 + +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +Constance Ring 11 svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i natt at hun var her.» - Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. - «Kunde du ha lyst til det, Constance?» - «Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. - Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. - «Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. - «Ja, ja,» svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si + +«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. - «Men ikke nu» sa han med et misfornøiet tonefall. - «Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» - Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. - «Så det blev hun dog i en smule humør for, se, se, - så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn - med sin peke- og langfinger. - «Au» sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der - blir ertet. «Det gjør vondt.» - «Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det - er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid - imellem oss om dagene.» - «La nu mitt fjes være i fred» svarte hun med påtatt - furtenhet. - «Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor - kan komme.» - «Og bli her en tid?» - «Så lenge hun har lyst naturligvis.» - «Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på - det?» - «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» - «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. - «Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» - bad han. - 12 Constance Ring - Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på + +«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. + +«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt +furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» — +bad han. +12 Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. - «Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. - Hun kysset ham på munnen - «Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» - «Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det + +«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin lekse. - Han lo og vilde ta henne på fanget. - «Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. - Han slapp henne med en sur mine. - «Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste nu.» - Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. - Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han gjespet og vilde til sengs. - Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på soveværelset. - Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. - Da Constance langt om lenge var ferdig med sine + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø- +bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta- géren om. - Constance Ring 13 - Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +Constance Ring 13 + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- +stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha glemt det. - En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. - «Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende. - «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like + +«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende. +— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad hun tok sig til. - Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra vinduet. - «Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå - slukket hun lampen og gikk inn til ham. - III. - Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. - Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. - Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der og var i godt humør. - De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran- dring i arrangementet. - Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i - gråt og falt henne om halsen. - 14 Constance Ring - Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp - skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. - Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl - dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. +14 Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl- +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. - Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten år. - Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og @@ -460,34 +520,41 @@ stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. - «Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- +nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. - «Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» - «Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt, + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt, bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. - «Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde + +«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige stilling. - Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle at kjørselen var til ende. - Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - Constance Ring 15 +Constance Ring 15 -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende @@ -496,30 +563,32 @@ mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig ganske ør i hodet. - Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. - Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme- +lagede eplekake. — + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- +kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over - drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over- +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev - sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig - over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde - holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - 16 Constance Ring +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, +16 Constance Ring -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å @@ -533,996 +602,1368 @@ en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. - «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var gått inn til sine piper. - «Å pytt» sa Constance og slo med nakken - «Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.» - «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» - «Lyve, det er da et besynderlig ord .» - «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» - «Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke +«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin mann så hensynsløst.» - «Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at + +«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar +for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue med.» - «Ta parti, holde med det er forestillinger, som + +«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» - Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne - munnviker og nesen til værs. - «Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm - far og jeg stod jo aldri på den fot.» - «Nei far, nei, det tror jeg nok» sa hun med en - stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa - Constance Ring 17 - rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram - mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd - somt utekkelig?» - «Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din +far og jeg stod jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa- +Constance Ring 17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd- +somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er ingen ting å bry sig om.» - «Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» - «Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» - Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. - Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i rette tid. - «Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. - Hun stred imot. - «Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for- manende. - Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. - «Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet + +«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og +slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. - «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa - 2 Amalie Skram. I. - 18 Constance Ring + +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa + +2 — Amalie Skram. I. +18 Constance Ring Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig og alltid er hun slik.» - Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. - «Hun er trett og nervøs i aften» sa fru Blom meg +å være elskverdig — og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg- lende. - «Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» - «Det ligner så lite Constance» svarte fru Blom og +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og så ut til å grunde over saken. - «Det er naturligvis et lune, en grille, noe fordømt -romansludder om forladelse.» Han var uforvarende + +«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt +romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende + kommet til å hikke. - «Nei, tror du det?» sa fru Blom skeptisk. - «Ja gu tror jeg det det er den eneste mulige for - klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» - Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine - negler. - «Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» - vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, - falt hun nok tilføie.» - «Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages - med kjærlighet.» - «Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et - plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den - mann, som kunde være kjærligere.» - «Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge - koner er litt tufs de første par år.» - «Fanden heller, de er forelsket er de. Marie - f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er - så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han - sig nærmere og talte i en lavere tone. - «Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa - fru Blom tillitsfullt. - «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre - sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - Constance Ring 19 - forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å + +«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for- +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages +med kjærlighet.» + +«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» + +«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er +så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store +Constance Ring 19 + +forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å tale med henne.» - Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, mens hun klædde sig av. - Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. - «Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. - «Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke det?» - «Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd -dem seiv?» - «Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd +dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» - «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» - «Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være glad for?» - «Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun + broderer så pent.» - «For du må jo være lykkelig med din mann, han, som + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» - «Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både snarere og penere.» - «La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» - Hun skjulte sitt ansikt hos moren. - «Søte barnet mitt, du elsker jo din mann, + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, — hvad, gjør du ikke? Hvad?» - «Jeg vet ikke, jeg.» - «Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» - Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. - «Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte. - 20 Constance Ring - «Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, + +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte. +20 Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av kjærlighet?» - «Ja Gud vet, du, enskjønt jo, det var det vel også + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» hun holdt inne og så forlegen ut. - «Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» - «Men jeg synes ikke om å være gift.» - «For noe urimelig snakk» sa fru Blom indignert. - «Synes du det er så urimelig? Kan du slett -ikke forstå det? Og tror du ikke det ofte kan gå +men» — hun holdt inne og så forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett +ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå så?» - «Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» - «Er det bare det det kommer an på?» - «lallfall det det burde komme an på.» - «Men man kan da like et menneske mer eller mindre, + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god eller dårlig han er.» - «Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» - «Det kan jeg ikke begripe.» - «Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og - det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld - ikke være barnaktig, Constance.» - «Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du - ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos - dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og - løftet hennes hode op imot sig. - «Hos mig, er du gal, barn?» - «Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, - når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam - men» —• sa hun innsmigrende. - «Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.» - «Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel - ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme - igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så - meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt - nattøi.» - Constance Ring - Hun var allerede borte ved døren. - «Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og +det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, — er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam- +men» — sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» +Constance Ring 21 + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. - «Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er -så snild.» - «Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er +Så snild.» +«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, - Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke det var sant —, men det hadde hun +op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - 22 Constance Ring +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske- +22 Constance Ring ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an- +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + an på det. - «Ikke sant, Constance min, du vil være en god og -fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet +«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og +fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet + litt på at datteren skulde si noe. - «Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. - IV. - Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - Constance Ring - Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +Foss” søster. +Constance Ring 29 + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der- +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om- gangsfot med hverandre. - - Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for + +— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir- +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til ende. - Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be- +hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke- lig å peke på det for henne. - Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. - Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. - Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom - riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så - rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk - kelig liv, disse to. Rings eneste feil —. Men Herregud, - 24 Constance Ring + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk- +kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud, +24 Constance Ring + han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. - Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, så kunde det jo ikke bli + +Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli anledning til rykter. - Jo, fru Blom fant at hun hadde grunn til å være + +Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. - De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig hadde budt henne. - Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. - Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. - Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - Constance Ring 25 - Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +et sted, hvor de kunde være mer for sig selv. +Constance Ring 25 + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. - R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over- +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. - «Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» — +hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri- kard?» - «Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke + +«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke noe av.» - Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. - «Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi + +«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. - «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. - «Å, det var bare Lorck.» - Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. - Hansen bet sig i pekefingeren. - «Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig» - sa han i en lav og litt treven tone. - «Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig» +— sa han i en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. - «Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» - «Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min, - det var bare et dumt innfall.» - «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» - «Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min, +— det var bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, — siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert, +de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, — jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» - Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til - 26 Constance Ring -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han - sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !» + +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til +26 Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til- trekkende. - Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, - fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. - Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små- snakket nesten hviskende. - «Å Meier, spill for dem så lenge, bordet skal snart -være dekket» sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. - En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl + +«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart +være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i stormløp fare over tangentene. - «Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot de andre. - «Om aftenstemning om lengsel om kjærlighet -—. —om Sarabråten, om —» de ropte alle i munnen + +«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet +— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen på hverandre. - Constance Ring 27 - «Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om +Constance Ring 27 + +«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. - «Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10. - Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. - «Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance. - «La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med + +«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- +vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al +duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al- vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs- sang. - «Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - «Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck. - «Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?» - «Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til -å holde ut» - «Skal han ikke bli musiker?» - «Det er han jo, frue!» - «Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?» - Lorck trakk på skuldrene. - «La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren -ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente -med å røke til siden.» - «Ja, Gud bevars» bemerket Lorck lakonisk. - «Har De noensinne hørt make til fyr, det er synd - at han ikke blir kunstner» sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con - stance. - «Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. - «Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus, - tror jeg det er jo rent bort i natten.» - 28 Constance Ring - «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til +å holde ut» — + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» + +«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd +at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con- +stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus, +tror jeg — det er jo rent bort i natten.» +28 Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik - ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik- +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» - «Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i + +«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i slekt med Ole Bull.» - «Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. - «Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket Lorck. - «En to tre og tyve år vel» — - «Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +«En to — tre og tyve år vel» — + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken Schwartz. - «Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. - Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. - Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. - «Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til spisestuen. - Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg dissonans. - «De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem -pent,» sa Marie, da han reiste sig. - «Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor -somt!» summet det rundt omkring ham. - Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans + +«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem +pent,» — sa Marie, da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor- +somt !» — — summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver sin dame til bords. - Constance Ring 29 - «Trekk kniplingen høiere op, Constance,» hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +Constance Ring 29 + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, — «du er for utringet, en ser ditt bryst.» - «Mitt bryst! umulig, tante.» - «Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. Rett på det, før + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før din mor ser det.» - Sitte og stirre, uff, at Lorck kunde være så vemme + +Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. - «Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» - «Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. - «Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» - «Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop - være morsomt -—» - «For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme - tisk rypebryst. - «Verten må begynne» lød det fra flere. - Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre - likeså. - «Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt - dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså - for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god - villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne - altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra - Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. - Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær - deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn - Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und - tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. - «Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at - hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. - «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som - hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under - almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert - 30 Constance Ring - sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, - «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de - nevnte.» «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» - sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat - ter. Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! - «Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con - stance. - «Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte - Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også - vilde ha et ord med i laget. - «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. - «Hvafornoe skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring - og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig - heten slo an. - «Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av + +«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop +være morsomt —» + +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme- +tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» — — lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. + +«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt +dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså +— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god- +villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær- +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und- +tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. — +«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert +30 Constance Ring + +sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» — +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat- +ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! — +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- +stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- +heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» - «Hipp, hipp, hurra!» forsøkte Ring og dirigerte med -armen. «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle +og herrer, — velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med +armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle røster. - «Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, «vi blir opsagt.» - «Hvordan går det med Deres fot, frue?» spurte + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, — «vi blir opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte Fallesen, som satt ved Constances høire side. - «Den er visst god igjen.» - «Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle gå henne like til sjelen. - «Fyll i glassene, mine herrer» ropte Hansen og slo + +«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» - «Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance + halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» - Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til å innlate sig med ham. - «Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han -og 10. - Constance Ring 31 - - «Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. - «Ja, frue jeg sa beklager men bry Dem ikke om -det, når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» - «Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» - «Nei, jeg gjorde ikke, frue, hvor kan De også for -lange . Hvad jeg vilde sagt, hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, jeg er så sterk, skal jeg si Dem, arm + +«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om +det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De +det, løitnant Fallesen» — + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for- + +lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære +Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm- + muskler —» - «Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. - Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. - Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte - slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt glass. - «Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig «De får da vente, til han altså nevner +og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner navnet.» - Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. - «Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck - i en ergerlig tone. - «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - «De ser jo, hvor han sitter og stirrer øinene sprin - 32 Constance Ring -ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det -for —?» - «Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin- +29 Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det +for — —? + +«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en hodebevegelse op imot Ring. - «På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. - «Men så hold dog op, Lorck» - «Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, + +«Men så hold dog op, Lorck» — + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort glass madeira. - «Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner, -og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?» - «Nei» svarte Lorck tvert. - «Og så har han et blikk så godt og ufordervet det + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner, +og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?» + +«Nei» — svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det er noe uskyldig over ham.» - «Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - «De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - «Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg så meget som har åpnet min munn?» - «Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» - «Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li -ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta -ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und -skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li- +ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta- +ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und- +skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over- lever jeg det ikke.» - Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» sa hun. - «Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket +De kan sludre,» — sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for- +trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» sluttet Ring sin tale. - Constance Ring 3 - Meir for op som en champgnekor; han hade ike - ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade - opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen - blev imdlert druket under smil og nik og buk fra - ale kanter. - Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem -han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste, -hvor hun skulde se hen for undsel. - Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren -kom ham i øine; med diren stem kalte han hen - for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han -ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt -hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til - ham. Og i den forbindels vilde han også nev den - gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin - ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom. - Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit - ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde - tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen - nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til - kjen. - «Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig -øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at -den fyren altså ike er til å stane.» - Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg -mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var -om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som - av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale - om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var - det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn -nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham -uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det - ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine -overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han - strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han - merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen- - 3 Amalie Skram. I. - Constance Ring + +Constance Ring 35 + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke +ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde +opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen +blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra +alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem +han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste, +hvor hun skulde se hen for undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene +kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne +for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han +ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt +hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til +ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den +gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin +annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- +tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde +tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen- +nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til +kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig +ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at +den fyren altså ikke er til å stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt +mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var +om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som +av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte +om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var +det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen- +nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham +uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det +ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine +overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han +straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han +merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen- + +3 — Amalie Skram. I. +34 Constance Ring + tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» - Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som censor. - Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. - Plutselig brast Ring i latter. «Fanden så godt gjort!» -ropte han «der tok jeg dere pent ved nesen.» - De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde + +Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |» +ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. - «Ja, jeg trodde det var alvor det er visst og sikkert,» - sa Constance. - «Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, + +«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,» +sa Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig hurra. - Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han - sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat - kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun - rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. - «Ja, som sagt De er et musikalsk fenomen, et, et, - ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier «De må komme - og besøke oss av Dem seiv, forstår De, hver aften - om De vil det er skikk hos oss, jeg har en kutter - De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» - Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med - å trykke hans hand. - «Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og - vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. - «Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» - Han begynte på en vals av Strauss. - Constance tok frøken Schwartz om livet og valset - rundt med henne. - Constance Ring 35 - «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. - «Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru - Blom. - «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og - gikk for å skynde på pikene. - «Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat- +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme +og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften +om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter — +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. +Constance Ring 35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. - «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. - «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» - «Så gå der ned der danser man jo hver aften.» - «Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» - «Det er morsommere å danse» svarte hun. - I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om + +«Det er morsommere å danse» — svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den fornøielse. - «Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og + +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og trakk ham hemmelig i frakken. - «Ja så den neste da?» - «Det kan vi jo alltid tale om.» - «Skal det bety et avslag?» - «Nei da altså neste dans med Dem.» - Han bukket og fjernet sig. - «Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da — altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var bare for å bli fri ham.» - «Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med + +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med et bukk. - «Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru + +«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru Blom. - «Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» - Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. - «La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig + +«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok an.» - Meier gikk like bort og engagerte Constance. - «Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte hun. - 36 Constance Ring - Han vendte sig mismodig fra henne. - «Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +36 Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. + +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun efter ham. - Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig - «Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» - «Hvad skal det være til at De går slik og griner på + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, — De er virkelig så kjedelig.» - Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake på plass igjen. - «Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame + +«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. - «Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun undskyldende. - «Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv + +«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv- høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. - «Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt + +«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt- + lig til ham. - «De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket Fallesen til Constance med forgremmet stemme. - «Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er + +«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. - «Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» - «Men så pass dog på det er Dem, som skal frem, -løitnant!» - «Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» — + +«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem, +løitnant !» — + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til sin dame. - «Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke + +«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke sjalu?» - Constance Bing 37 +Constance Ring 37 - «Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .» - «Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte +«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. > + +«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte Constance med en munter latter. - «Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. - «Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig -for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun han forstår da å gjøre kur for spøk. - «Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det -grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter + +«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig +for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun — han forstår da å gjøre kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det +grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter stod på plass. - «Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så liberal.» - «Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig - jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde + +«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig +— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde De få ham.» - «Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. - «Jeg kunde ingen dame få.» - «Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til Meier. - «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» - Hans øine søkte uvilkårlig Constance. - «Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. - Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. - Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og - 38 Constace Ring - - inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor -vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn -ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la - get sig et nyt glas. - «Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som -kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det, - som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans, - Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt - dise.» - Falesn undskylte sig med at han hade hodepin. - «De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike - et begr samen,» sa Ring. - Falesn skjent konja i et vinglas. - «Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.» - Falesn tøme inholdet i et drag. - «Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad - Falesn?» og han pufet ham i siden. - «Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken - Schwartz hun er helr ike avein.» - «For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op - og ned.» - «Figuren er da ganske bra.» - «Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren. - Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De -ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine - skjønhet og kvinelg forskjønelut, som - endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike - dus. - «Du er min sel en kje fyr, fande så godt like - dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom - hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil? - En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike, - hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med. - Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig, - den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må - det til.» - Constance Ring 39 - Lorck kom inn efter selters. - «Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» sa han til Hansen på tilbakeveien gjen + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og + +38 Constance Ring + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor +villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne +ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la- +get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som +kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det, +som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans, +Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt +disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke +et beger sammen,» sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad +Fallesen?» — og han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken +Schwartz — hun er heller ikke avveien.» + +«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op +og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene. +Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De +ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne- +skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke +dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like +dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom +hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile? +— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke, +hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med. +Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig, +den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må +det til.» +Constance Ring 39 + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. - Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. - «Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» spurte Meier + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier under en av pausene i galoppen. - «Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» - «Kjente De Dem igjen?» - «Nei, slett ikke, det var så mange sorter i det» —• - «Kjente jeg Dem jeg mener sånn riktig godt + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» — + +«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt — skulde jeg nok gjøre det bedre.» - «Kjente! ja pytt, ja gad visst hvordan det skulde -gå til» - «Gav De mig lov til å tale med Dem så» - «Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! og De tror, det nytter en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger lenger når man ikke, og så + +«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde +gå til» — + +«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» — + +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam- +men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» - «Men det var da vel mulig å bli kjent hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» - «Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men + +«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» — + +«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men + skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? - Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og +— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- +ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og + vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi alle er.» - «De ligner ingen annen kvinne.» - «Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede produkter.» - «Men det er dog noe individuelt det som gjør at en + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler og opfatter på nettop den og den - manér.» - «Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke - lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - 40 Constance Ring - «Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con - stance, da de atter tok plass. - «Fordi ingen har bedt mig.» - «Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +40 Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- +stance, da de atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet til Deres foreldre, spilte De da?» - «Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» - «At Lorck ikke har sagt det, det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor husker De.» - «Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» - «De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, og det må De også. Vil De?» - «Det er intet i verden, jeg heller vil jeg takker Dem + +«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som +tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +hombre med ham hos Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, — +det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem så meget for Deres vennlighet.» - «Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. - «Jo, for det blir snart forbi, frue» - «Skal De til utlandet?» - «Ja, det er nok meningen» - «Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» — + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» — + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg gleder mig så til Deres spill.» - «Og jeg til å tale med Dem.» - «Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» - «Nu spøker De» - «Nei så min santen! Spør bare Fallesen.» - «Den narr!» sa Meier. - De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» — + +«Nu spøker De» — + +«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne fra siden med et usikkert blikk. - Constance tok i lommen og kom til å rive frem en + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. - «Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. - «Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» - Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» — + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + vesten. - Constance Ring 41 - Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted. - Tante Wleug var gåt for leng siden. - Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an - lednig til almindeg opbrud. - Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha - kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken -var forestn over et. - «La os få en vals på falrept!» ropte en stem, -og i det same skimted Rings skiel i doren -fra røkevælst, som var profult av gråbl to -bakso. - «En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler. - «I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med - sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk - ket for Constace. - Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han. - «Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre - fru Blom til pianoet. - «Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con - stance. - Men fru Marie sat alerd og spilte. - «Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret -Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk -buk. - «For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med - juristen. - «Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig - motfalen i et sofahjørne. - Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt - fjolet, halvt fortedlig smil. - «Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster, - bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med - den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri - sten Ring, og det er mig, det.» - «Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol - te ved. - 42 Constance Ring - «Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen - Ring, og det er mig, det,» gjentok han. - «Ja, det er visst og sant» svarte hun og 10. «Er det - kanskje noen, som bestrider det?» - «Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» - Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +Constance Ring 41 + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. +Tante Wleiigel var gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- +ledning til almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha +kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken +var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme, +og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren +fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to- +bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med +sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk- +ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre +fru Blom til pianoet. + +«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con- +stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret +Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk +bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med +juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig +motfallen i et sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt +fjollet, halvt fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, +bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med +den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri- +stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol +tett ved. +42 Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. + +«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» + +«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . >» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var han sa. - Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. - Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til sete. - «Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er + +«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» - «Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert. - «Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for + +«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for Hansen. - Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig han kom til å trå i Constances kjole og snub +hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde @@ -1530,299 +1971,424 @@ støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - Constance Ring 43 +Constance Ring 43 - «Vil De ikke spille videre» bad Ring, mens han pu +«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu- stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» - Fru Marie så ut til å betenke sig. - «Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå - slutte mens leken er god —» - «Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå +— slutte mens leken er god —» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. - Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med stive, fortinnede øine. - På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. - Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. - Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. - «Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» - «Lettferdige hvad vil nu det si?» spurte Lorck + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» — + +«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck polemisk. - «Løsaktige usedelige da —, hvis De synes bedre + +«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre om det.» - «Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum- + meste kategorisering.» - «Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt, - eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede - lige?» - Constance Ring - «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» - «De snakker som De har forstand til» sa hun erger + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt, +eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede- +lige?» +44 Constance Ring + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger- lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» - «Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig + +«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» - «Men er det da slett intet, som er udydig eller laste + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» - «Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» - «Ti stille med Deres vemmelige floskler.» - «Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» vedblev Lorck. - «Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, det er altfor besværlig.» - «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» - «Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» — vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, — det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» - «Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det +Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin- +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev bedre.» - «Han er et gresselig menneske» sa Constance og + +«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» - Lorck 10. - «Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre enn jeg.» - «Hører De, hvad han sier, Meier?» - «Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for splitter forkjært.» - «Og han gir kristendommen skylden for det hele, + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, — det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det - Constance Ring 45 + +Constance Ring 45 da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor sier de.» - «Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +intet feminin til mor — sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. - «Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det i virkeligheten er.» - «Hvorledes mener De?» - «Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, og så har de +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» - «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» - «Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, ja, som sagt, den har degra +til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så —» - «Hvor kan De nu si slikt, Meier» — - «Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak- +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem — eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» - Han holdt inne og slo ut med hånden. - «Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. - «For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. I gamle Jehovas tid var det +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- +lighet. — Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, — +dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne - o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» - «Ja, og hvad så?» - 46 Constance Ring - «Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du +0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» +46 Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei — + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» - «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. - «Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de kristne.» - «Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. - «Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke- fullt. - «Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for + +«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» - «Nei fy, Lorck!» ropte Constance. - «Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +samvittighet» — + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev +som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev Lorck. - «Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance + +«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance med dirrende stemme og slapp hans arm. - «Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg + +«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg motbydelig,» ivret Lorck. - «Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» - «Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. - «Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance harm. - «Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. - «Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» - Constance Ring 47 - «Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +Constance Ring 47 + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring med usikkert mæle. - «Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» - Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. - «Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier !» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller har de kanskje vært det før?» - «Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.» - De sa god natt og gikk hver til sitt. - Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han + +«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. - «Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» - « Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, + +«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om hjørnet. - «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» - «Det må ikke være morsomt for hans kone» mente + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente Meier. - «Å pytt —• en venner sig til all slags.» - «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» - Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» - «For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra + +«Å pytt — en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- +lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra siden. - «Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con -stance, nei vet du hvad.» - «Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over + +«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en +slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con- +stance, — nei vet du hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over- bærende, «så godmodig og spøkefull.» - «En briljant fyr å drikke og seile med men for -resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!» - 48 Constance Ring - «Er han høiremann?» - «Ja vel, og troende.» Lorck 10. - «Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» - «Ja, det kan du banne på.» - «Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet + +«En briljant fyr å drikke og seile med — men for- +resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!» + +48 Constance Ring + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» - «Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse + +«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» - «Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker - «Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk + +«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk alltid.» - «Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» - «Et fruentimmer som hun» - «Hun er deilig!» ropte Meier. - «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» - «Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri + +«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» — + +«Et fruentimmer som hun» — + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne så fri for koketteri.» - Lorck gav sig til å plystre. - «Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat -som da hun var blottende ung jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» - - «Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt -gjort» - «Fanden i vold!» sa Meier. - «Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat +som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» — + +«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan- +den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt +gjort» — + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del +komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del har vært det lenge» — - Meier svarte ikke. - «Har du sagt henne det?» spurte Lorck. - «Sagt! — hvad for noe sagt?» - «At du elsker henne.» - «Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - Constance Ring 49 - «Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier - —• ikke tøser mener jeg men damer?» - «Til ingen» sa han arrig. - «Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon -kurrere» - «Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! — hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» — + +Constance Ring 49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +— ikke tøser mener jeg — men damer?» + +«Til ingen» — sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon- +kurrere» — + +«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel- vende av vrede. - «La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku + +«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke +kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» - «Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta -likus» - «En kone, som har vært gift i tre år nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta- +likus» — + +«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» - Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. - «Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde «det er hele saken» - «Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa +han så rolig han formådde — «det er hele saken» — + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed +på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove -slags naturligvis.» - «Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets +mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove +slags — naturligvis.» + +«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper -med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg - 4 Amalie Skram. I. - 50 Constance Ring -stod på lur i det andre værelset, den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med -av hele sjelen akkurat som nu.» - «Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til +og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper +med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg + +4 — Amalie Skram. I. +50 Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med +av hele sjelen — akkurat som nu.» + +«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til å nynne en melodi. - «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. - «Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» - «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» - «Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild -og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild +og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For- +resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles gælen —» - «Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, hvor han bodde. - Meier lot til å trekke på det. - «Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad er klokken?» - «Halv tre» sa Meier. - «Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum +«Halv tre» — sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum- let Lorck. «God natt, du.» - «God natt» sa Meier, og de skiltes. - Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be + +«God natt» — sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op @@ -1830,871 +2396,1227 @@ i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - Constance Bing 51 + +Constance Ring 51 + kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. Til langt ut +som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- strene. - Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en måned. - «Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» - mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» - Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, - skjønt nu skulde han jo snart reise, godt, om han -kom avsted jo før jo heller. Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig den måte hun lyttet til ens ord på - hodet litt på skjeve, øielokkene senket og så når -hun svarte og plutselig så på en! Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine det var til å bli skrullet av. - Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig nesten + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han +kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på +— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når +hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av. +— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. - Constance Ring - «Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde -mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det +betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- +godhet. — +59 Constance Ring + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde +mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter å, om hun +og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut- +satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted - «Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke -min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte — +voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei- +ligste sted — — + +«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke +min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det stakk og strammet. - «Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri -sett maken til tosk» - V. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum- +let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri +sett maken til tosk» — — + +Nr - Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i sofahjørnet. - «Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg + +«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» - «Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» - Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen lå ved siden av hans tallerken. - «Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød «stormende + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han +med munnen full av egg og franskbrød — «stormende fullt hver aften.» - «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. - «Ikke i teatret, mor.» - «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - Constance Ring 53 -saks skyld — nei, men søte Constance at du kan -la mysosten se slik ut.» - «Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +Constance Ring 53 + +saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan +la mysosten se slik ut.» — + +«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid så pent.» - «Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.» - «Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru + +«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. - «Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. - «Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa Constance. - «Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til + +«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til administrasjon også.» - Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. - «Skal jeg så ta billetter til i aften?» - «Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» - «Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært på farten.» - «Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. - «Da er vi utbuden, husker du vel.» - «Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. - «Enn lørdag da?» - «På lørdag skal vi ingensteds hen.» - «Så sier vi altså lørdag.» - «Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- +kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter aftenavisen. - «La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» - Ring så efter henne med et takknemlig blikk. - «Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du - hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i -hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1 +hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at det står efter.» - «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - 54 Constance Ring - «Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con + +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. +54 Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» - «Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig det.» - «Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog + +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig — det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt kne. - Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. - Constance så drømmende frem for sig. - Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si +— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig at hun +så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne en dame i grå +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun- +kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» - «Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. - Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det — det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og så for morens skyld. - «Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i øret. - Constance Ring 55 - «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» - «Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +Constance Ring 55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» + +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på fanget. - Constance slo ham over fingrene. - «Hvad tror du fullmektigen tenker?» - «Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang han vil sette pris på det.» - «Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer +en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang — han vil sette pris på det.» — + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. - «Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. - «Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa + +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» - «Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. - Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. - De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. - Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. - «Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. - Det kom intet svar. - «Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. - Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. - Litt efter ringte det. - 56 Constance Ring - «Se så, hvem er nu det?» mumlet hun - «Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett - lysvåken. - «Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance - smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led - av søvnløshet. - «Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» - hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. - Fru Blom gikk den inntredende i møte. - «Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på - skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, - man bruker til en fremmed. - « Constance, sier du? naturligvis er hun invalid, - det var noe, jeg visste.» - «Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad - dere snakker om,» ropte Constance. - Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise + +Litt efter ringte det. +56 Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. + +«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke- +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise- longue. - «Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. - «Opriktig talt, det var meningen, men siden du er + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig —» - «Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte + +«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, gjør vel ingen fortred.» - «Men Rikard kommer også.» - «Ja, la ham bare det han skal være velkommen, + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen, med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» - «Du da!» lo Marie og tok av sig. - «Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. - «God aften, tante ta bare av dig med det samme, + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. - Constance Ring 57 - «Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett det var nu også ufor +Constance Ring or + +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært doktor?» - «Nei, er du gal, tante! Det er ingen verdens ting + +«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting — jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» - «Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» - Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter + +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. - «Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. - «Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. - «Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. - «God aften!» Lorck stod bukkende for dem. - «Hvad for noe, sykestue, med visitter og medika + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika- menter og alt mulig.» - «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. - «Er det virkelig efter fallet i går, det har vel ikke + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke noe videre på sig?» - «Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. «Natur - ligvis, det måtte den jo.» - «La mig se på det det er ikke sikkert at blyvann er - det rette,» sa Lorck og nærmet sig. - Constance var straks villig. - «Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. - «Når det ikke er hull, er blyvann godt såpass doktor - er jeg da.» - «Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor - kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad - er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» - «Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og - Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» - Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - 58 Constance Ring - falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde - enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å - more sig over i øieblikket; men som de nu under latter - nød desto bedre. - «Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. - «Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. - «Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» - sa Constance og la fingeren på munnen. - «Ikke en lyd,» hvisket Lorck. - «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. - «Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur- +ligvis, — det måtte den jo.» + +«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor +er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor- +kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og +Hansen kommer, kan De få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +58 Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» - «Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste sig. - «Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» - Lorck var allerede borte ved døren. - «Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. - «Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» - De andre lo dempet. - «Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod lyttende midt i dagligstuen. - «Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» - «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. - «Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet over Constances fot. - «Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun + +«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la slumreteppet til rette over henne. - «Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. - Constance Ring 59 - «Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil - «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. - «Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +Enn +Constance Ring 59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. + +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget å vise ham vekk!» - «Se så, nu ringer det igjen.» - «Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter viste det sig at hun hadde rett. - «Hvad er det, Alette spør om, mor?» - «Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er -kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.» - «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. - Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. - «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. - «Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. - «Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,» + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er +kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom inn igjen. - I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. - «Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får jeg Fallesen der.» - Meier gled ned på setet hurtig som et lyn. - «Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! Hvad tyller dere den -punsjen i dere for kom inn til mig, skal dere få noe + +Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den +punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe annet.» - «Men først drikke te,» innvendte Constance. - Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor - det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf - feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på - en stor bakke. - Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og - laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og - Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret - at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle - tre tok hver sitt og gikk med. - 60 Constace Ring - «Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind - var Falesn der med det. - « Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise - radikle, den samenløp flok av al slag berm,» - sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos - Constace. - «Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru - Marie. - «Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar - på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen - og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto, - som fulgte hans vugend bevgls. - «Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk. - «Ja hvorf det?» spurte Marie. - «Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl - ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone, - som om han klaget sig. - Constace og Meir gav sig til å le. - «Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og - alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså - det bestånd,» ivret Hanse. - «Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør - ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn - - den stakr konge, som ike gjør en kat forted, - det er en pøbelaktig trafik.» - «Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak - for det, Ring.» - «Og religon da» inskjøt fru Marie «det er - nu det aler verst.» - «Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig. - «Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru - Blom. - «Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De -ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr - advokt?» - «Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone. - Constance Ring 61 - - «Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- +det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf- +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. +60 Constance Ring + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind +var Fallesen der med det. + +«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse +radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,» +sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos +Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru +Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene +og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol, +som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel- +ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og +alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså +det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør +ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten — +den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, — +det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk +for det, Ring.» + +«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er +nu det aller verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru +Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De +ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- +advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +Constance Ring 61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» spurte Lorck. - «Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» svarte Hansen. - «Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet» - falt Meier inn. - «Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet» +— falt Meier inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde +develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» - «De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte Constance. - «Ikke hold med dem,» formante fru Blom - «En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. - «Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. - «Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin overbevisning.» - «Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» - «Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. - «Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. - «Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» - «Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» - «Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. - «Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig - suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. - «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så - vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer - 62 Constace Ring - dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem, - landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg - over hel linje. Pas nu på.» - Lorck og Meir 10. - «En rask profeti den,» sa Lorck - «Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse. - «Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon - den våkner så våkner han til reaksjon.» - «Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?» - «Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck. - «Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru - Blom og Marie gjorde eftr. - «Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir. - «Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise - stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de - først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot - lofte. - «Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver - drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame - såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr - ord. - «De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan - si, har til formål å leg landet øde» suplert Han - sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet - ike jeg.» - Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar. - «Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om -politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend. - «Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om -noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.» - «Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret - Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er -det, det komer an på —» - «Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta -ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i -samfundet,» fulørte Hanse. - Constance Ring 63 - - «Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer- +62 Constance Ring + +dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem, +landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg +over hele linjen. — Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. — +«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon- +den våkner — så våkner han til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru +Blom og Marie gjorde efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse +stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de +først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot +loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- +drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme +sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter +ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan +si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han- +sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet +ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om +politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. +«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om +noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret +Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er +det, det kommer an på —» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- +ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i +samfundet,» fullførte Hansen. + +Constance Ring 63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» - Lorck brast i latter. - Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på munnen. - «Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» - «Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. - «Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,» + +«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. - «Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til skade for noen?» - «En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» - «Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. - «Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe -om at forstanden er formørket. Og hvor skal vi hen - spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det +også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe +om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen +— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in- +gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men vent nu bare, til De kommer op i årene.» - «Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. - «Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke - kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si - holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, - vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, - ja så svikter allting under våre føtter.» - 64 Constance Ring - «Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere -stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, — +ja så svikter allting under våre føtter.» +64 Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere +stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» - «Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. - «Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige, -f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige, +f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» - «Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» - «Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. - Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. - «Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. - «Det mener De ikke,» ropte fru Marie. - «Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» - «Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på hverandre. - «Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» - «Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. - «Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. - «Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i + +«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi like nær av.» - «De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe bedre.» - «Og bli nihilist,» tilføiet Marie. - «Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - Constance Ring 65 - «De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +Constance Ring 65 + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så redselsslagen ut. - «Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» - «Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. - «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. - «Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor- +dens edleste blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» - «Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. - «Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. - «Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke rettere jeg skjønner.» - Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. - «Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» - «Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt Lorck. - «Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. - «Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» - «Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» — + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- +ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» - «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. - 5 Amalie Skram. I. - 66 Constance Ring - «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. - «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. - «Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con + +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 — Amalie Skram. I. +66 Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» ropte Ring. - «Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. - «Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. - «Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +sig selv,» instruerte Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte Ring. - «Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» - «Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. - «Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så godslig og munter.» - «Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» - «De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror, + +«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror, det er mer for å gjøre sig til.» - «Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru Blom. - «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo straks at han var en mann med respekt + for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» - «Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.» - «Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de +«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de + har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. - «Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret «for hun trenger til støtte.» - «Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret — «for hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» - «Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - Constance Ring 67 + +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +Constance Ring 67 så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, Slikt er jo bespottelig.» - «Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +Faust. — Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket fru Wleiigel. - «Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg + +«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg +Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg- gelig.» - «Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. - Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. - «Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne + +«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» - «Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» - «Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. - «Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. - «Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap, + +«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap, du.» - «Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. — Det er jo en viktig sak, ser du.» - «Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» - «Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii- - 68 Constance Ring -gel. «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij- +68 Constance Ring + +gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent rundt, ja iallfall for mig.» - «Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens lydighet, Birgitte.» - «Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma akk -ja, akk ja, hvad er vi mennesker en får gjøre det -som er rett .» - «Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk +ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det +somerrelt—= >» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. - Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe nytt, da hun bad ham. - «Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. - «Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. — +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» - «Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» - «Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. - «Og instruerer om spadille, manille og ponto der - nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt - ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. - «Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte - Hansen. - En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. - «Vær nu forsiktig med foten din, Constance jeg har - ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her - rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God - natt, god natt!» - «Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da - fru Blom hadde fulgt sin søster ut. «Du er jo så glad i - en whist. Ring, mor vil være femtemann!» - «Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte - han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke - til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» - Constance Ring 69 - - Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- +nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her- +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1 +en whist. Ring, mor vil være femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + +Constance Ring 69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge eksemplet. - «Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» - Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. - «Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. — Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» - «Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. - «Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så skriver han i «Dagbladet».» - «Han vanker jo også hos dere, Marie,» sa fru Blom + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom med en litt stram mine. - «En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. I går + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» - «Med Ring er han nu i familie ser du.» - «Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham. - Det er nu i grunnen en skam.» - « Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som + +«Med Ring er han nu i familie — ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham. + +— Det er nu i grunnen en skam.» + +«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» - «Ja, det vil han jo i alle, tante.» - «Constance er sannelig like glad, enten han kommer - eller ei,» vedblev fru Blom. - «Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen - ner til det, gudbevars! Men så meget som de to gir sig - av med hverandre. Ja, det er da ikke noe nytt at folk - skal ha noe å snakke om.» - Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. - «God natt, tante!» - »God natt, god natt.» - «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - 70 Constance Ring - si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn - er til stede, så kan De tro —» - «Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. - «Når de har riktig fine middager, sognepresten • - skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», - - ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går - det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende - fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie - kan alle slagordene utenat.» - «Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa - Lorck. — «Det visste jeg ikke.» - «Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» — vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen- +ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance +70 Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» + +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten — +skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», — +ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. - Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. - «Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. - «Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes dempet. - «Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det ikke var Lorck?» - «Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. - Constance truet til ham og skar ansikter. - Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen - «Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et innsmigrende smil. - «Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» - «Deilige billeder, frue .» Han gav sig til å vende + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende bladene for henne. - «Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For- resten, hun liker ham visst ikke videre.» - Constance Ring 71 - «Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for + +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. - «Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» - «Den, som var så lykkelig» - «Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» — + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. - Fru Blom måtte le imot sin vilje. - «Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» - •— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og + +— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til side. - «Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og skottet til Constance. - «Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. - «Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —- + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. — Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.» - Constance 10. - «Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører - dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» - «Uff nei, men mor da!» - «Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du - risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i - dig.» - «Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er - bare en vane, de har, de likesom synes det hører - til —» - Fru Blom ristet på hodet. - «Du skulde ikke være for trygg, Constance.» - «Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. - De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - 72 Constance Ring + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. +— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være +72 Constance Ring + innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet - enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. - Fru Blom så bekymret ut. - «En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, vet jeg.» - «Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. For en + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» - «Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» - «Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, — Ring er jo alltid med.» - «Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. Jeg forstår mig ikke på ham.» - «Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance og gjespet. - «Nei, men som nu i går, Constance. Der lar han dig + +«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. Det tar sig ikke godt ut.» - «Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» - «Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. - «Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» - «Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. - «Lar ham?» - * Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, Constance.» - «Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, - Constance Ring 73 - -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du. - Det var den første aften, jeg husker det nok.» - «Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en -mann med for gode prinsipper, men du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik- +reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du. +— Det var den første aften, jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en +mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I all kjærlighet —» - En sterk snorking lød plutselig inn til dem. - Fru Blom for i været, men Constance lo «Det er -Ring som er falt i søvn, skjønner du vel. Hør, hvor + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er +Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor trygt han sover —» - «Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. - «La bare mannen ha fred -—» - «Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred —» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt —» - «Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. Uh, + +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh, hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og - I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, - alt i verden. - Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk - ket dypt og langtrukkent - Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; - hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod - en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet - med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som - nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt - til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne - ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene - var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; - hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så - fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især - husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, - og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut - 74 Constance Ring +Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, +alt i verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- +ket dypt og langtrukkent — + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut- +74 Constance Ring slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun @@ -2703,864 +3625,1127 @@ stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være død. - «Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. - Constance slo armene om hennes hals og trykket an + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. - «Nei, mor, jeg bare tenkte •—» - «Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» - «Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen + +«Nei, mor, jeg bare tenkte —» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle dig den —» - VI. +VI. - Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun atter bli alene med Ring. - Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å ønske henne bort. - Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie - Constance Ring 75 +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie- + +Constance Ring 75 blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og skulde avsted. - Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. - Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom - Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — — + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. - Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske som hun slett ikke harmonerte med. - Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. - Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv +igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han +ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! - Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +gikk med . . . at hun ikke skammet sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. - Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes - hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var - glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la - henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle - det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse - mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan - 76 Constance Ring +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan +76 Constance Ring + det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde - en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt - som en lirekasse. - Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. - Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. - Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. - «Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» - Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. - «Hvorfor svarer du ikke?» - «Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» - «Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» - «Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» - «Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på din gamle manér.» - Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. - «Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» - «Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- +irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, jeg.» - Constance Ring 77 - «Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +EE +Constance Ring Då + +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» - «Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» - «Javisst, ja jeg er fattig på ord og simpel og dum, + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» - «Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. - «Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru- ende mine. - Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. - «Hører du?» spurte han og grep henne hardt under - haken for å tvinge henne til å se på sig. - «Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, - som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi - nene og forsøkte å reise sig. - «Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen - nes handledd og klemte dem så det verket. - «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun - foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. - Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig - og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og - hendene i bukselommene. - «Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt - menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til - henne mens han talte, som ventet han på et ord; men - hun åpnet ikke munnen. - «Og som du kunde skape dig til mens din mor var her - . . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, - hvordan det vilde gå når hun var reist.» - Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med - dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var - jo en tølper! - 78 Constance Ring - - Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned - over dem. - Ring så at hun gråt. - Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. - Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til - å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape - tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på - å være henne tillags, men det er som å skvette vann på - en gås.» - Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun - allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet - over ansiktet. - Ring såtte sig like overfor henne. - «Hvis det stod til mig, Constance,» han talte i en - meglende tone «så skulde det aldri bli vekslet et - uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å - sitte og gråte.» - «Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. - «Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. - Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» - «Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. - Han bøide sig helt over henne, - «Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et - kyss og vær søt pike.» - Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- +nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- +nes håndledd og klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. + +«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var +jo en tølper! +78 Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape + +tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en +meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» | + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. - «Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over gulvet, ut av stuen. - Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. - «For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. - Constance Ring 79 +Constance Ring 79 + +VII. - VII. - En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var over. - Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver som naturen er iklædd. - Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig - sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til høire for villaen. - Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. - Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i - øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte - så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig - av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant - Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk - av med seiren. - Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt - med henne for ikke å rive henne over ende; hun var - svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie - blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu - bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs - med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. - «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - 80 Constance Bing - gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at - Constance måtte synes synd i ham. - «Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men - slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, - og det kom et bedende uttrykk i øinene. - «Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og - de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. - Resten av aftenen var Constance munter som sedvan + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- +mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie- +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke +80 Constance Ring + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. - Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. - Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — - Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. - Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang. - Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. - Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an + +Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an- nen —? - Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. - Constance Ring 81 - Straks efter ringte det. - Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Constance Ring 81 + +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks stemme. - Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var utkommet. - Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé - Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. - «Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. Et + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» - «Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul + +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep —» - «Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre —» - «Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende blikk. - «Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd - stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært - dikt og tøv - «Og De vil klandre Kielland, frue! Hvad vil De med - at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» - «Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. Men - forresten klandre, det var nu slett ikke menin - gen —» - «Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet - i gamle dager —» - 6 Amalie Skram. I. - Constance Bing - «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha - mener De?» - «Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv — — + +«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men +forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin- +gen —» + +«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet + +i gamle dager —» + +6 — Amalie Skram. I. +82 Constance Ring + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +— mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende —» - «Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. - «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. - «Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst forbi — tror De ikke også?» - «Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i + +«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å treffe på slikt et vidunder —» - «Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. - «Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. - «Eller en lykkelig —» henkastet Constance. - «Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig + +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig- het er ikke lenger noen kjærlighet —» - Constance lot arbeidet synke. - «Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord. - «Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- +het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at man gifter sig.» - «Ja, og hvad så?» - «Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget beklaget faktum. - «Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. - Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. - «Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» - Constance Ring 83 - «Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +Constance Ring 83 + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. - «Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte- folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an +den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» - «Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et sukk og gav sig atter til å sy. - «Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» fullførte Lorck. - «Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» — fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et øieblikk op. - «Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. - «Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» - «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så må det jo tenkes på efterkommerne —» - «Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» - «Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» - «Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance - og sukket resignert. - 84 Constance Ring - «Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det - kommer an på er jo å være fordomsfri.» - «Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et - øieblikk op å sy. - «Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. +84 Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle - og elske fritt.» - «Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa +selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance likegyldig. - «Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre + +i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre mig gal.» - Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over- legne rolige. - Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke se op. - Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene. - «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- +verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som ingenting. - «Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor -vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» - Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig + +«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor +vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. - Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. - «Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst + +«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst det like så godt som jeg,» vedblev han. - Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. - Constance Ring 85 - «Visst, hvad, jeg,» stammet hun. - «Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» - Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +Constance Ring 85 + +«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun. + +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. - «Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. Strid -ikke lenger imot du er skapt til elskov, og du skal + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid +ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg —.» - Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. - «Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. - «Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en bebreidende tone. - «De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. - «Å tale slik til mig det er stygt av Dem, Lorck —» + +«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —» klynket Constance og så hjelpeløst på ham. - «Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. - Det gav et sett i Constance. - «Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. - Lorck korset armene over brystet og betraktet henne - stivt. - «Jeg elsker dig, Constance det er alvor, ganske an - derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt - liv, min sjel, vil du ikke ta imot det?» - «Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. - «Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» - spurte han og trådte tett bort til henne. - «Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an - net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen - røbet at hun var nær ved å briste i gråt. - 86 Constance Ring - «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an- +derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt +liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. +86 Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann kanskje?» Han lo hånlig. - «Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» - Hun gikk bort til vinduet. - Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til å vende sig om. - «Kokette!» snerret han. - «Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» - Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig holdning. - En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med verdighet. - «Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — + +«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom- +men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære +hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære nag til mig —» - «Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. - «Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» - «Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke + +«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over saken —» svarte hun. - «Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. - «Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. - «Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det — De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - Constance Ring 87 -Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» - «Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +Constance Ring 87 + +Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som 1 aften, frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. - «Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen + +«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte skritt. - Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt inn i øret. - «Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. - Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en fløielspute. - Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, - så dypt nede stillet han henne! Om hun kanskje -elsket sin mann! — Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — — +Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså +Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje +elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. - Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver - diløst, og alt det grums det skyllet over henne! Den - Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet - ham - Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. - Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot - sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han - å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, - av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde - gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev - avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. - Lorck var iblandt dem. - Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be - Lorck. - 88 Constance Bing - «Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. - «Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. - «Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? Du - lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men - hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne - gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet +ham — — — + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + +88 Constance Ring + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte på fingrene. - «Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» - «Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv —» - «Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» - «Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» - «Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. - Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han +har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er +alltid damen som gir tonen an —» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- +merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. - «Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot ham.» - «Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» - «Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for + +«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full -av innfall, at —» - Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full +av innfall at >» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde sagt. - Constance Ring - «Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +Constance Ring 89 + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» - «Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. - Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde menneskene ut. - Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde - skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig - langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller - lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme - for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og - vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» - Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde - hun skulde motta. - Hun undskyldte sig med at hun var syk. - Hvad feil et henne da? - Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. - Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? - Det kunde ikke hjelpe. - Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert - og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en - avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. - Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn - i den med større liv enn noensinne. - Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han - visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. - I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han - var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene - bjemme. - Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i - 90 Constance Bing - - den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde - lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +90 | Constance Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. - Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. - Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. - VIII. - Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han - sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und - slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så - ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha - greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem - dem, men Constance bøide alltid av. - «Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en + +VIII. + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und- +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» - «Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.» - «Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i +fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- +nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke det.» - «Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke. + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun akkurat tåler ham.» - Constance Ring 91 - «Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og -som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all +Constance Ring 91 + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og +som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» - «Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk -ket men altså, det var jo det som skulde gå over + +«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk- +ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» - «Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd- +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam- pene. - «Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En - kan altså få ham til hvad det skal være.» - R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. - «Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se - efter om hans skrivebord var avlåst. - Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt - hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød - henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt - krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å - gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke - være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, - men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han - hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo - tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det - eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i - ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. - Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun - gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen - de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig - med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt - utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, - og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. - Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett - for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor - 92 Constance Ring - - genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig - over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og - trygle av sin kone om ikke å drikke sig full og som - lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort - °g gjorde det. - Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte - få hatten fra sig på skikkelig vis. - Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men - hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned - på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor - det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. - Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, - hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden - av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt - den ene hanske på. - «Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +kan altså få ham til hvad det skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, — det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. — + +Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor- +92 Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som +lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort +og gjorde det. — + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor- +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem og tilbake. - Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. - «Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. - Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. - Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. - Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. - «Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - Constance Ring 93 - -sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep -trake op under haken. - «Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø, - og aldes forstye reist Alet sig op i seng og -glode på Ring med søvndruke forskel. Tept -hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med - nake hals og arme. - Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro - dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne. -Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så - stak han sin famlend hand in på hens bryst og - tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred - sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest - edru av forskel. - «Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr, - idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan - skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til - igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og - trak tep op over hen. - «En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han - kunde ike la være, han måte stike hånde in på - hens hals igjen. - «Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet - Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing - av hans glathude hand øvet en lamend virkng på - hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape - sig. - Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp - net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek - han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet - et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange, - smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for - end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op - over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace - støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han - hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i - Constance Ring - spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den - broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin - seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn - og la sig. - Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun - var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands - kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine - «herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +Constance Ring 93 + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet +trukket op under haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, +og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og +glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet +hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med +naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- +dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne. +Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så +stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og +trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred +sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten +edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, +idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan- +skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til +igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og +trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han +kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på +hennes hals igjen. + +«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket +Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring +av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på +henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe +sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- +net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek +han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent +et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, +smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- +over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances +støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han +hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i +94 Constance Ring + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, - mens hun gjentok: en lekker kropp. Hun hadde vært - der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, ja, Ring, det var nu visst en mann som for +kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for- stod det. - IX. - Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +IX. + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var +en eftermiddag i midten av desember med frost og klin- +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav - Constance Ring 95 +Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +Constance Ring 95 net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen op i henne. - Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. - Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet - med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det - kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på - forklæet. - Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det - syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt - sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over - gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men - det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og - at det ikke vilde lykkes henne. - Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun - ut av stuen. - «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så - ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det - var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun - 96 Constance Ring - gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å - støtte sig. - Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å - passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved - døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den - stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass - og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå - stilling med handflaten hvilende på buffeten. - «Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot, - «tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det, - som det kanskje så ut.» - Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. - «Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig jeg mener forekommet dig underlig» —. Han +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på +forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun +96 Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, — +«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det, +— som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt +sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. - «Men jeg forsikrer dig til at ja, bare du vilde tro -det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som -stakk mig jeg begriper det ikke seiv.» - Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad + +«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro — +det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som +stakk mig — jeg begriper det ikke selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. - «Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, - ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» - Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. - «Jeg vet ikke hvad, ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under + +«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. - «La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- +gende hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - Constance Ring 97 + +Constance Ring 97 om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene @@ -3568,1440 +4753,1899 @@ strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk- +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. - Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, men + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! - Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på - den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han - kunde være så lumpen og så svinsk. - Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud - hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem - lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; - derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som - tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve - med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud - eller mennesker forlange. - «God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» - lød det plutselig like ved hennes øre. - Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt - yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed - mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det - knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding - let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og - nådde huset hvor Hansens bodde. - Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til - Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, - 7 Amalie Skram. I. - Constance Ring -på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op +hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem- +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 — Amalie Skram. I. + +98 Constance Ring + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op og ringte på. - Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. - Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. - Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. - «Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av -dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef + +«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av +dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. - Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. - Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- +tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. - «Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. - Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- +gelig som hun var, kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig tettere til henne. - «Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke + +«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke- lig —!» kom det omsider med brutt stemme. - «Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» - «Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke» - og så fortalte hun hvorledes sakene stod. - Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke» +— og så fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et bekymret alvor. - «Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - Constance Ring 99 + +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +Constance Ring 99 gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. Det har ikke stort på sig, du.» - Det var Constance som om grunnen sviktet under +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- +stepike. — Det har ikke stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. - «En gift mann i sin egen spisestue med sin kones -tjenestepike» stammef hun. - «Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» - «Hvad mener du med det?» spurte Constance. - «Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes + +«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones +tjenestepike» — stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og jeg.» - Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. - «Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. - «Jo, det skal Gud vite, Constance, men du må huske + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake- +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, som du f. eks.» - Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. - «Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. - «Ja, ja, Constance, du får nok lære om igjen, du - skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner + +«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» - Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all - den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen - nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres - felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av - navn. - 100 Constance Ring - Constance blev sjelesyk av å høre på det. - «Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen- +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. +100 Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» - «Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her + +«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her- lig.» - «Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn til.» - Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. - «Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. — +Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» - Constance lo bittert. - «Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» - «Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. - «Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. - Det blev en pause. - Constance satt med korslagte armer og så stivt frem + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. - Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. - «Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var å ha en mann som var svak for drikk.» - «Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — - Constance Ring 101 + +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + +Constance Ring 101 men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun var forberedt på alt. - «Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. Han drikker for å døve sig.» - «Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med mig.» - «Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• - Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være — så gresselig som det er, men en som +drikker !» — + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. - «Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til han er jo borgerlig ruinert.» - «Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og - reiste sig. - Marie gikk ut i entreen efter det. - «Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom - tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med - Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» - «Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke - har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef - tertiden. Er det ikke det, jeg skal?» - «Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men - når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil - du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance - var ferdig. - «Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.» - «God natt, Constance.» - Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da - Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til - ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han - hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne - hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; - —: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - 102 Constance Bing - Å jøsses at det skulde gå henne sånn, ——. Ring - lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for - holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore - falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev - noe videre av det. - Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett - som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde - spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken - om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun - vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han - sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. - Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til - å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var - Constance alltid sånn det var hennes skyld at det gikk - så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel - duer —• - — — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; - av og til stod han ute i entreen og lyttet. - Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- +tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne — +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! +102 Constance Ring + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for- +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore- +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. — + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel- +duer — — + +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod - som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. - Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. - Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. - Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. - Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» - Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. - Constance Ring 103 - «Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter hladet. +Constance Ring 103 + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. - «Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på dem.» - «Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor» - «Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min tjenestepike —» - «Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» - «Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil -ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred. - Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok, - men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun - reiste sig og vilde forlate stuen. - Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så - attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an - nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn - som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for - henne. - «Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» - ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har - visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd - å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, - nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i - støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om - noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han - holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. - «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» - «Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval. - Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under - liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du - holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con - stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen - 104 Constance Ring - mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din - kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen - blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i - hennes kjole. - «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. - «Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con - stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf - fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du - sier at du har tilgitt mig.» - Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med - ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men - hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. - «Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å, - men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk - og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig - på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi - jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri - har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at - det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for - uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, - og han holdt med begge hender hennes kjole, som han - kysset. - Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil +ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred. +— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an- +nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, — +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval. +— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under- +tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con- +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen +104 Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf- +fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og begynte å gråte. - «Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, Constance.» - «Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» - «Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk ta + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta mig til nåde og ta mig på prøve.» - Constance Ring 105 - Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +Constance Ring 105 + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. - «Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» - «Ja, det kan du stole på, Constance.» - «La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» - «Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok det.» - Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen - til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så - uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun - ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å - svare på. - «Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. - «Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må - være viss på jeg taler sant -—» - «Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med - henne?» - «Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg - kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke - vil tro mig.» - «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. - «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på - pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam - full, la det nu være nok.» - Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit - til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke - kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde - rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na - turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke - like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var - Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. - 106 Constance Ring - «Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må +være viss på jeg taler sant —» + +«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med +henne?» + +«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam- +full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. +106 Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte hun halvt bedende. - «Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an- +nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» - Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. - «Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned over hennes kinner. - «Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne henne. - «Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» - «Men din hand! Din hand, Constance!» - Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, — +«Jeg må få tid til å komme mig.» — + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en menneskeeter. - «Og så sier jeg Alette op til påske.» - «Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal gå straks?» - «Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» - X. +MX. - Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. - «Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. - «Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja, + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja, for nu kan altså enhver se det.» - Constance Ring 107 - «Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +nn I ——==—==—>==——0e0 BEER + +Constance Ring 107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite på sin høire pekefingernegl. - «Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» - «Nu? Så kom med det, mann.» - «La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» - «Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe + +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe- brilsk. - «Naturligvis jeg forsikret at hun tok feil; men hun + +«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» - «Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i ansiktet. - «Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, - «at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i - huset.» - «Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, - Hansen.» - «Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —» - «Hadde hun mistanke?» - «Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig - til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner - er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at - de er så meget bedre enn vi —» - Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet - over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte - sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane - sannheten som Marie. - «Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone - ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. - Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en - lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør - mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem - det er noe svineri, du » - «Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul - dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag - 108 Constance Ring -bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem +— det er noe svineri, du — —» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + +108 Constance Ring + +bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ... Men med en kone som Constance —» - « Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk + +«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det samme altså.» - «Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter » - «Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie - for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor - huset hvor han bodde. - Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da - han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at - Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med - sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte - straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes - å være en fengslende bok. - Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter - den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han - Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så - smale og hvite. - Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. Bare dette med Alette + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo +først bakefter — —» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette gikk i orden. - Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. Men + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull det var jo henne han elsket —. +tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —. Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! Tenk, om -det kom op! Han brast i sved, og så bad han til Gud +— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om +det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru det var jo henne han +til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den - Constance Ring 109 -allvidende, som det var han sikker på også hadde -tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å +Constance Ring 109 + +allvidende, som — det var han sikker på — også hadde +tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. - Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. - «Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk gjennem dagligstuen. - «Nei,» sa hun uten å se op. - «For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe - om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. - Constance ristet på hodet. - «Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt - over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» - Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde - gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, - men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han - da gå med uforrettet sak. - Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. - Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst - nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, - nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk - heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener - da han av sig seiv forlangte te. - Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden - komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og - hadde en slags rett til hennes kjærlighet - Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun - seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort - henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare - vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun - kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al - vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig - ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale - med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet - 110 Constance Ring - - var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —- - og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine - fordringer til lykken. - Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, - og straks efter trådte Marie inn. - Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde - sitte en stund, og tok derfor tøiet av. - «Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance - og gikk ut for å gi Alette beskjed. - De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå - imellem dem. - Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av - småbordene som Constance hadde stillet der for øie - medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev - blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel - så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig - med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen - nem. - Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun - aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord - hadde hun verdiget henne. - Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et - sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i - Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var - dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst- +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener +da han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet — — + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- +vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig +ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet +110 Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, — +og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie- +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- +nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt være med, for hennes skyld i det minste. - «At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om med teskjeen i koppen. - «Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. - «Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» - «La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker + +«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker om?» Constance så forundret på Marie. - «Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - Constance Ring 111 - «Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. - «Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. + +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist fruktsommelig.» - Constance slo hendene sammen. - «Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» - «Å, men tar du ikke feil, Marie —?» - «Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op- dage det —» - «Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi + +«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. - «Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om hun har naturligvis en kjæreste?» - «Det vet jeg ikke,» sa Constance. - «Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed. - Nei, pikene nu for tiden!» - «Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill - «det er så leit å si det til henne.» - «Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke - sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme - med spørsmål.» - Constance så motfallen frem for sig. - «Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden jeg vet - en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en - dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. - «Ja, takk, det var jo godt, men —» - «Du betenker dig vel ikke. Hør, Constance av an - stendighetshensyn, om ikke for annet tenk, når her er - fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av - undseelse over —» - «Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier - mig -—» - Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- - 112 Constance Bing - bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var - ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det - fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall - ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? - Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme - sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an - nen side hadde han godt av det også. - Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte - hvad fruen ønsket. - Constance betraktet henne opmerksomt og var straks - på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder - lig at hun ikke hadde sett det før. - Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde - likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. - Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte - Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men - det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert - famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +om — hun bar naturligvis en kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed. +— Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill — +«det er så leit å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men —» + +«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er +fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +2 Constance Ring + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- +nen side hadde han godt av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder- +lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for sig. - «Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. - «Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» - Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. - «Ja, for De forstår at her kan De ikke bli slik som + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som De har stelt Dem,» vedblev Constance. - Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. - «Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - Constance Ring 113 +langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + +Constance Ring 113 presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et elektrisk apparat. - «Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av + +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av- brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig ja, det gjorde jeg det gjorde -jeg, det var for Deres skyld, frue, for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, tenk på Deres kone sa jeg.» Her glapp - stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, nåde! Å, - Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp - nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og - litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer - sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum - met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen - rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. - Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning - ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen - nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske - var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm - flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med - lidenhet. - «Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in - gen hjelp i å ligge her.» - Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun - slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. - «Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en - sådan forfatning?» spurte Constance. - «Ja,» hvisket Alette. - «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» - 8 Amalie Skram. I. - 114 Constance Ring - «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. - «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde +jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum- +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen- +rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm- +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med- +lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- +gen hjelp i å ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. + +«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 — Amalie Skram. I. +114 Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» - Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. - «Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. - «Godt,» sa Constance, «gå nu.» - Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» - XI. +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge - aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for - sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +XI. + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. - Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta - Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen- dene. - Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. - Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet- +tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var -hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var +hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte sig til ham. - I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon - Constance Ring 115 - -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur- +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må- +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing- +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. - Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, - hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. Bare disse hammer +kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer- slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra. +— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun - på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt - og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen - komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. - Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles - fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. - «Nei —» blev det svart i en uviss tone. - Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en - smule mot. - «Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. - Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. - «Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og - gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: - «Tør jeg kanskje be om Deres kort.» - Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte - sig på en måte under pikens kommando. - «Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt - navn er fru Ring.» - En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, - hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» - derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som - 116 Constance Ring - nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til - bake og sa: «Værsgo.» -— - Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, - fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv - teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om - kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved - vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. + +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt +navn er fru Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som +116 Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- +bake og sa: «Værsgo.» — + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv- +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om- +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det med en sterk, durende lyd. - Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig - avstand. - «Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. - Straks efter hørte Constance med forundring noen si: - «Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. - «Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at +det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene- ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal +ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal jo også ha tid til sine prekener —» - Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. - «Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» - Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: - «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» - Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. - «Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det for meget godt,» sa han nesten bedende. - Constance Ring 117 - «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor +Constance Ring 117 + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære mig ad —» - «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv- +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em- +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore- havende.» - «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. - «Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» - «Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- +tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den - derved på gulvet. - «Husk at det står skrevet —» begynte han. - «Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet —» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å - storgråte. - «Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. - «Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +storgråte. + +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker - på stolen hun satt i. - «Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller - hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad - Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» - «Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen - føier alle ektefolk,» ropte Constance. - «De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er - ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje - ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over - brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har - lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - 118 Constance Bing - institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente - like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av - de mest übotferdige.» - «Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses - sa til jødene.» - «Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. - «Atter et tegn på vantro. Så lenge Herrens menig - het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss - ved. Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- +føier alle ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av +118 Constance Ring + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig- +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. - Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen- +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. - «Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med- +delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. - «Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk håndbevegelse. - «Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. - Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. - «Hvad sier De! Arme, arme frue, skulde det være + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være mulig, skulde det virkelig være mulig —» - Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. - «Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let - Constance Ring 119 -ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +Constance Ring 119 + +ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store iblandt oss.» - «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. - «Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige hoderysten. - «Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn - syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» Pastorens tone lød med ett opirret, som - om han satt og forsvarte sig. - «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, som er - hans —» avbrøt hun ham. - Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne - med målløs forskrekkelse. - «Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han - sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte - ikke lide! Og De er viss på,» vendte han sig til Con - stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» - «Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. - «Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og - beveget fingrene som om han toet sine hender. - «Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg - har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt - blikk. - «Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en - sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste - grunn er ukristelig.» - «Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er - da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» - «Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be - var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det - skrevet.» - 120 Constance Ring - Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med + +blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er + +hans —» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con- +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det —» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. + +«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det +skrevet.» +120 Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han skulde tale. - «Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige beste.» - Hun flyttet sig urolig på stolen. - «Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre sjeler —» - Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. - «Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» - «De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev plutselig utfordrende. - «Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, De bør ikke + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke bryte Deres ekteskap —» - «Det er ikke mig som bryter, det har han besørget!» - «En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil + +«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. - Tro mig, det er salig å tilgi» - «Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +— Tro mig, det er salig å tilgi» — + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. - «Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» - «Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» - «De forferder mig, frue De spotter Gud i Deres syn +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste —» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an- +net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» + +«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det lød strengt. - Constance Ring 121 +Constance Ring 191 - «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. - «Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det +spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif +og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens ord, så har jeg ikke mer å si.» - «Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig blikk. - «Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller + +«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» - «Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance trossig. - Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. - «Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. - «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til - å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere - den videre for Dem.» - Hun takket og sa farvel. - «Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og - ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa - presten med bekymret mine. - «God natt, frue!» - Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - 122 Constance Bing - - - XII. - Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på- +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes- +løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. +12 Constance Ring + +XII. + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito- +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. - Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som lukket op. - Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun +gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. - Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, røde lampeskinn. - Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke stokk. - «Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. - Constance Ring 123 +Constance Ring 123 + +«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.» - «Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.» - Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i +Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i stemmen som foruroliget henne. - «Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. - «Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: - «Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» - Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn- vikene. - «Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på henne. - «Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. - «Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» - «Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke om dem.» - «Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg + +«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud, -å Gud det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig » - Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud, +å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. - «Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef - ter, «ja, for slik gikk det mig også.» - «Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet - på kne foran henne. - Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys - set henne på håret. - «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at - vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så - vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, - 124 Constance Bing - så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, - så er deres vaner blitt dem for sterke. - «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du - ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne - få mig gift?» - «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil - du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett! - Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk - kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim - mer, ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. Av - to onder får en velge det minste —» - «Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg - hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og - reiste sig. - «Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan - ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. - «Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din - ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste - hindring for å nå lykken i livet.» - «Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det - fører så ikke til noe,» sa Constance. - Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- +set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, +124 Constance Ring + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! — +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk- +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim- +mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av +to onder får en velge det minste —» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. — +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. - «Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. Og Ring, hvad sier Ring?» - Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. - «Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. - «Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, jeg kan ikke tåle det!» - «Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste du må da + +«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke +å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. — +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da høre hvad Ring —» - Constance Ring 125 - «Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +Constance Ring 125 + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. - «Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. En skal gjøre + +«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. — +Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre det som er rett —» - «Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky - — avsky og forakt. Jeg tåler ikke åse ham, jeg blir + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. - «Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, - «men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan - dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! Var din mor her, hun vilde - tigge og trygle dig om å vende tilbake du kunde ikke - volde dine foreldre en større sorg, Constance, du kan - tro, det er sant hvad jeg sier.» - Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet - i hendene og våndet sig høit. - Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. - «Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild - pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg - tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal - få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges - snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så - reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke - eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con - stance —» - Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var - smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. - Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener - gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa - med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - 126 Constance Ring - tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du - gjøre hvad du vil.» - Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at - her nyttet det ikke å overtale. - «Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con - stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare - streber efter å gjøre det rette, jeg. Når du er så despe - rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, ja, i Guds navn.» - Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan- +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- +hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal + +få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- +stance —» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener- +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, +126 Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du +gjøre hvad du vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe- +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på stolryggen. - Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til Ring: - «Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» - Så sendte hun piken avsted med brevet. - Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. - «Se så, her en skammel til føttene, ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter + +«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter du godt.» - Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. - «Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» - Hun nikket. - «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. - Constance Ring 127 +Constance Ring 127 - XIII. +XIII. - Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. - Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai . Hver gang eiermannen til det +var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover- +dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og holdent tørket ut. - Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. - Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. - Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om + +— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor fruen var gått hen. - Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte - at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. - Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil - let sig op i døren til pikeværelset. - Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den - ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret - var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam - 128 Constance Ring + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- +let sig op i døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam- +128 Constance Ring + menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. - Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. - «Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en spøkende tone. - Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: - «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» - «Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» + +«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig på dig alt.» - «Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. - «Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. - «Ja.» - «Hvad tid?» - «Nu for en stund siden.» - Ring blev blek om nesen. - «Har det vært noen?» - «Ja, fru Hansen var her.» - «Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +åpen munn og stirrende øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» - «Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.» - «Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» - Hans holdning var så truende at Alette under andre + +«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde vært redd. - «Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» - «Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. - «Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - Constance Ring 129 - «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. +Constance Ring 129 + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- +gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. - Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. - «Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. - Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» - Hans raseri var plutselig som blåst bort. - «Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret stemme og gikk fra henne. - Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften fra ham. - Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. - Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con - stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt - vilde bli blandet inn i dette. Det vilde bli fanden til - sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, - det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne - gang. - Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, - han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. - Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, - 9 Amalie Skram. I. - 130 Constance Ring - slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte - setninger: «Ja, ja, du store tid, nok utav det - Constance har nu seiv skyld Constance, å, den el - skede, deilige Constance!» - Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. - Hadde hun bare villet — å, å, for et liv! - Men - heretter skulde han være henne tro, og han skulde - ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for - milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev - rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun - ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han - gråt igjen det lettet. - Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun - kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge -hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei -han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra -isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con- +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, — +han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 — Amalie Skram. I. +130 Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det — +Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el- +skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men +herefter skulde han være henne tro, — og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for- +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han +gråt igjen — det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu +vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge +hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei — +han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra + +o + +isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol- det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. - Han lå ennu på kne, da det ringte. - Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. - Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. - «God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom +selv og åpnet for ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. - Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor- lig hun fant saken. - «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» - «Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. - Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve - Constance Ring 131 -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- +ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- +Constance Ring 131 + +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det andre. - «Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. - «Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. - «Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —< sa den gamle dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister min forstand.» - Han vendte sig mot veggen og gråt. - «Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å - se en mann således De må ikke gråte, Ring.» - «Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det - samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta - sorgen fra Constance,» sa han snøftende. - «En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter - er det for sent,» sukket fru Wleiigel. - «Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus - set nesen, «men så får en også lide for det.» - «Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det - verste, Ring.» - Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var - altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale - med Constance?» spurte han. - «Bare det ikke angriper henne for meget hun er så - ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» - «Og hun sier hun vil skilles?» - «Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det - ikke, Ring.» - «Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal - gå straks, hvis jeg merker det er henne imot Bare - et eneste minutt,» bad han. - «Jeg skal spørre henne.» - «Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - 132 Constance Bing + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å +se en mann således — De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter +er det for sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- +set nesen, «men så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare +et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa +132 Constance Ring + Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, - jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» - «Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. - Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt over terskelen. - Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. - Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak- ken. - Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket: «Constance —» - Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — - Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — - Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. - Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. - De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - Constance Ring 133 + +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +Constance Ring 133 var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. - «Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. - Ring avsted. - I forening med piken, som imidlertid var kommet til + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. - Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til live igjen. - Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende håndbevegelse. - «Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. - Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt - sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme - tidlig igjen neste morgen. - Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con - stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag - var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne - lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen - lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i - angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks - rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at - det ikke var tale om at hun skulde hjem. - Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet - med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte - han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod - han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, - 134 Constance Bing +trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, +134 Constance Ring + foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, hun skal så sant +skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant hjelpe mig Gud, amen.» - XIV. - Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +XIV. + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. - Når hun talte om det som forestod, blev det vist til + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt underrettet om det som var foregått. - På det første brev svarte Constance tilbake at hun + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post sendte op til Molde. - Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - Constance Ring 135 +Constance Ring 155 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. - Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +iærende gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å +spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. - Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt @@ -5009,22 +6653,26 @@ hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. - Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes ut av hennes tårer. - Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la - det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still - ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance - kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han - henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags - selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som - hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist - spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame - ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var - døv. - 136 Constance Ring - En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still- +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags- +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. +136 Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så @@ -5040,384 +6688,478 @@ det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde måle. - Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn- +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: - «Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» - En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. - «Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. - «Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - Constance Ring 137 - «Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig uhyre melan +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleiigel. +Constance Ring 137 + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon- +serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan- kolsk.» - «Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» - «Nei, du kan godt spille dem. «Når ditt øie på mig + +«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. Nu arbeider han +De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han nok på noe større.» - Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små - moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne - at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut - trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod - med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be - vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig - skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, - og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, - og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. - Hun vaktes ved lyden av et navn. - «Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i - pannen; hun satt og broderte. - «Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie. - «Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av - det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» - «Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. - «Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans - skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». - «For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid - synke. - «De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han - har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær - lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring - at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der - over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii - 138 Constance Ring - gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører, - de er ikke i forlegenhet med å finne på.» - «Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av - vrede. - «Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede - penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han - selger sine bankobligasjoner —» - «Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. - «Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» - svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette - vrøvl han, som vet beskjed.» - «Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» - spurte Constance. - «Ja du vet vel det skal mindre til enn som så. - Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — - Fru Marie så bekymret ut. - «Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» - «Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel - humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles - det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små- +moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be- +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær- +lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der- +over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu- +138 Constance Ring + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl! — han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. + +«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. — +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles — +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du tro.» - «Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det . -Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» - «Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —. +Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis- +tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» - «Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. - Constance Ring 139 - Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +EN EE EE +Constance Ring 139 + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. - Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. - Kort efter reiste hun sig og sa farvel. - «Forresten, tante han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. - «Hvem uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entréen. + +«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» - «Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. Jeg traff + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» - Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an- +siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. - «Å nei, Constance. Constance min hvad er det nu, + +«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu, barnet mitt?» - Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. - «Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg - fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, - hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. - Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise - stuen for å fore kanarifuglen. - Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var - kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et - par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det - på gulvet og trampet på det. - Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde - lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som - våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og - 140 Constance Ring + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- +stuen for å fore kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og +140 Constance Ring + troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli +få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. - Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; — de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad- +ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som han, når de alle holdt med ham — — - Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? +man ikke gikk til bunns i mudderet? — — - XV. +XV. - Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance - skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til - å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. - De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde - de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la - sig si. - En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» — - Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider kunde hun ikke holde det ut lenger. - Constance Ring 141 +Constance Ring 141 - «Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» - «Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. - «Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et + +«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. - «Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner - lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» - «Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. - «Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» - «Barnet,» gjentok hun. - «Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» - Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. - «Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. - «Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» - Constance rørte sig ikke. - «Det var jo det beste for det stakkars kre, ja, for - alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør - all ting vel til slutt.» - Constance foldet armene over brystet og stirret frem - for sig. - «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om - i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop - pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk - med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært - forlovet —, han var svært ute av det med det samme, - tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan - hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det, - hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig - pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet - hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved - henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander - ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - 142 Constance Ring - - drøm.» Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og - flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. - «En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og - det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som - ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det - nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø - mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter - sitt igjennem. Jeg har aldri fortalt dig hvordan det + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for +alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop- +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + +» +142 Constance Ring + +drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø- +mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel - stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde - få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det - gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var - skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag — bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, det blev bare verre. +feil kan være her i verden, — det blev bare verre. — Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, — + +han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, for da var lille Conny også +begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også + død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - Constance Ring 143 +Constance Ring 143 + +o strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. - Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. - Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. - Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de kunde få henne til. - Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. - Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. - Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. - — Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. - På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. - Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. - Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn - flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten - med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. - Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - 144 Constance Ring + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- +løs. — + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- +flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og +144 Constance Ring + kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. - Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen for snikende nervefeber. - «Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» — skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn til ham.» - Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. - Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? De var jo alle av den mening, så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. - Og i grunnen, det blev jo bare spørsmål om en tom +dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det +vel være noen fornuft i det — —. + +Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud livet var visst ikke verdt all -den kvalm, og hun var dessuten så trett, så trett. — +hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all +den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. — Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. - - Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. — + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - Constance Ring 145 -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og + +Constance Ring 145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —. Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte henne sin frelsende engel. - Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. - XVI. +sig selv. - I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +XVI. + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op- +tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, for +stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god natt. - Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. - Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- - 10 Amalie Skram. I. - 146 Constance Ring +handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 — Amalie Skram. I. +146 Constance Ring -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak- ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. - Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig +inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd o. s. v. - Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +mørkredd — o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. - Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par @@ -5430,1124 +7172,1431 @@ lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme overheng. - I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - Constance Bing 147 + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + +Constance Ring 147 av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt værelse. - En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - «Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» - «Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd +fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd for det —» - Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. - - Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- +aktende øiekast og gikk fra ham. — + +— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres elendighet. - En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk - veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket - og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å - tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han - hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var - verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret - opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - 148 Constance Ring + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av +148 Constance Ring disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles kjøkken for flere familier. - Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende familie. - Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. - De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. - Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av Constance. - Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul- +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv- +lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - Constance Ring 149 +Constance Ring 149 -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe- +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete vegger. - «Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» - «Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. - «Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. - «Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. - «Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» - «Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til stede?» - «Nei,» blev det svart. - «Er hun på arbeid?» - «Hun er ute og ber,» hvisket barnet. - «Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. - «Ja,» var svaret. - «Har du ikke en til?» - «Nei,» hvisket hun. - «Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru - Marie på papiret. - 150 Constance Ring - «Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. - «Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. - «Ute og ber.» - «Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. - «Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop- +pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. +150 Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte øine. - Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. - «Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.» - «Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveles av stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. - «Nei,» hvisket barnet. - «Kan kan ingenting få?» - «Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. - «Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis +hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. - «Ja-a —» svarte barnet. - « Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru + +«Ja-a —» svarte barnet. + +«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op på gaten. - «De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. - «De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. - «Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på dør. - «Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. - «E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. - «Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. - Constance Ring 151 +Constance Ring 151 - «Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. - «Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. + +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. - «Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» - «Drikker mannen?» spurte Marie. - «Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe- holden. - «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» - «Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» - «Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de av?» - Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom - en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. - «Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk - lever a!» - «Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con - stance. - «Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, - — e vet inte, e.» - «Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. - «Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det - samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a - op korsom er.» - «Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror - De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med - lidende tone. - Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; - hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av - den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de - 152 Constance Ring - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk +lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- +stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a +op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med- +lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de +152 Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: - «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, dem kan høre snorkinga -helt her ut, og et slikt svin som han e no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga +helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven- +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —» hun måtte stanse for å trekke været. - Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» - «Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun +inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo fakka og satt fast for kjueri.» - «Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» - Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. - «Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige trengende.» - «Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av tusen.» - «Du som gav beskjed at hun skulde komme op til + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. - «Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» - Constance Ring 153 +Constance Ring 153 - «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» - «Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og -sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» + +«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og +sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» - «De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. - «Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» - «De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» - «De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for -brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo +blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» — + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for- +brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som kveget og vente på mer.» - «Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. - «Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som - gjøres er galt, oprørende forkjært.» - Marie vendte plutselig hodet og så på henne - «Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på - stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er - du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» - Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene - formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter - var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie - og gikk op. - — Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, - og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og - sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. - «Har hun vært her før?» spurte Constance. - «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne - komme.» - 154 Constance Ring - «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i - spisestuen.» - Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren - et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim - mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en - brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det - chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde - vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann - folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole - skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. - Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender - holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst - fremstående mave. - «De e mei som det hadde vært to damer hos i for - midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. - Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå - hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde - et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte - underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som - om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. - Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. + +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» +154 Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole- +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. - «Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks betenkning. - «Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast- løs skiften. - Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. - «Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av fattigpleien?» - «Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig til det.» - «Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. - «Er han vanfør, Deres mann?» - Constance Ring 155 - «Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt +«Er han vanfør, Deres mann?» +Constance Ring 155 + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i +ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med dette. - «Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. - «Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var uavlatelig i bevegelse. - «Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en misbilligende tone. - «Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» - Svaret irriterte Constance. - «Men nu de uekte barn da tror De også at det er - Gud som sender dem?» spurte hun. - «Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket - konen fromt. - «Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp - å få flere barn?» spurte så Constance. - «Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve - sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes - kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. - Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette - kvinnemenneskes munn. - «Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, - «han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg - hørt.» - «De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, - vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med - et sukk. - 156 Constance Ring - Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem- +melse.> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes- +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. +156 Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. - «Den lille piken vi traff idag, talte om en som het + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det Deres barn, det?» - «Nei, det hadde han da vi giftet oss.» - «Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. + +«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte til konen. - Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig frem.» - Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk - ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre - sammen på sitt kne. - Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent - uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun - hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende - øine. - «Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte - en femkroneseddel ut imot henne. - En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet - på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes - blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene ned over hennes kinner. - «Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. - «Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» - Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. - Constance Ring 157 +Constance Ring 187 + +o - «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. - «Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. - Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. - Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut - skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. - Og denne kone som tok mannens adferd som noe som - så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, - som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis - handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet - fruentimmer like for hennes øine . Hadde da - suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men - neskelig følelse! - Intet begrep om ansvar, ikke engang like overfor - disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å - sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer - og pine ! - Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte - barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det - svar de hadde. - Så det da ikke ut som om religionen gjorde men - neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den - føde de fylte sig med i øieblikket —? - Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å - hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg, - for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i - pølen. - Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, - 158 Constance Ring - -det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse, + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut- +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. — + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis- +handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da +sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men- +neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine — —! + +Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det +svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. — — + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, — +158 Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse, som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik- +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter +dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. - Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig + til å lese. - XVII. - En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii - gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +XVII. + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over - stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter lampene. - Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. - Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri nedlegge.» - «Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. - «Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.» - «Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» - «Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. - «Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - Constance Ring 159 -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + +Constance Ring 159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig skjærende. - «Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. - «Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk +ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. - «Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» - «Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass - for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; - noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. - «Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance - i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å - passe sig.» - «Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con - stance.» - «Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. - «Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn - trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han - ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil - si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet - helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal - gjøre det som er rett, Constance.» - «Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. - Det kom skarpt som hugget av en kniv. - «Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for - fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett - å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved - syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det - er jo svært tidlig på kvelden. - Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- - 160 Constance Ring - trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når - hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor - dan det var gått. - «Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance - kort. - «Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. - • Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være - mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten - overtalende. - «Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. - «Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» - svarte tanten med en krenket mine. - «Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, - det er stymperaktig annet,» ropte Constance. - «Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, - alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det - rette.» - Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- +stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn- +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal +gjøre det som er rett, Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- +160 Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor- +dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det +rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og tilbake. - Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. - «Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» - «Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» - det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. - «Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det beste, Constance —» - «Ja, Gud vet om det er så vel for mig det dere får + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. - «Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» - «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - Constance Ring 161 +Constance Ring 161 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er +meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. - Slik er det nu engang sier dere, mennene er så +— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet - av Gud? Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem - mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for - akter det. Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst - mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, - til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. - — Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun - dene!» - Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances - ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for - stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for - ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op - spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, - begynte hun i sin befippelse å gråte. - Constance blev med ett rolig. - «Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var - ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er - hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av - hele greien, men det forstår du ikke, tante.» - Fru Wleiigel blev ved å gråte. - «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- - 11 Amalie Skram. I. - 162 Constance Ring - nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.» - Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og - gjemte sitt lommetørklæ. - «Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent - skremte livet av mig. - Jeg vet jeg har alltid villet - gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. - «Ja, ja, tante, det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. - «Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem- +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for- +akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, +til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- +dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for- +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for- +ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op- +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +11 — Amalie Skram. I. +162 Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så +godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. - Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. - «Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» - Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og tidde derfor stille. - Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb- nes gode engel. - «Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» - Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. - «Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. - Constance Ring 163 - «Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. Du vil gå om dagene -og være så glad, og når du skal tenke dig om, hvad +Constance Ring 163 + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene +og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» - Constance drog et sukk, men svarte ikke. - Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. Så fikk det da bære avsted! - Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! Men det +var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i +lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- +ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det gikk vel over når hun blev vant til det. - Hun hadde jo aldri elsket ham! Men strebt efter + +Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! - Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen - syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således - er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over - sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo - så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn - for de andre —» - Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid - over det da han trådte inn. - Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved - siden av henne. - «Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. - «Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du - sitter ved ditt arbeid.» - Hun svarte ikke. - 164 Constance Bing - - «Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen- +syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved +siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. +164 Constance Ring + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så interessert. - «Strømper.» - «Til fattigbarna?» - «Ja.» - Det blev en pause. - «Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. - «Nei,» sa hun kort. - «Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» - «Nei,» var svaret. - «Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu- +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. - «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun tørt. - Ring sukket dypt. - «Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» - «Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. - «Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. - Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. - «Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn — du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, nesten stønnende. - Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - Constance Ring 165 - «Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. - Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. - «Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +Constance Ring 165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. + +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og satte sig så stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. — +Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. - «Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» - «Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» - Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. - «Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. - «Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til- +bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. - Husker du det?» - «Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +— Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. — +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —. Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. - «Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen - slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og - uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu - tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse - lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» - tilføiet hun halvt bortvendt. - «Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. - «Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din - munn,» sa hun med opblussende vrede. - «Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne - ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde - jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne - dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for - brytelse så —» han holdt inne. - «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til - sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som - 166 Constance Ring -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» - «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con -stance, du må la dette ha en ende, du må bli min + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse- +lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for- +brytelse — så —» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som +166 Constance Ring + +straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn- +nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con- +stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min igjen, du må, du må!» - Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - «Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» - Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. - «Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. - —- Værsågod, du kan få det som du vil —.» - Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +over, det er mig som har trukket det korteste strå. — +— — Værsågod, du kan få det som du vil —.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. - Han for op med et sprang. - «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con- stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» - Noe som lignet latter avbrøt ham. - «Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du i selvforakt! Det + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr- +det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. - «Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, et forhold som det du tenkte dig, - Constance Ring 167 + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, — et forhold som det du tenkte dig, + +Constance Ring 167 er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. - «Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be + +«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! Nei, -jeg skal si dig noe det vilde være mig presis det samme +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei, +jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» - Ring for uvilkårlig sammen. - «Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. - «Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, - dette er en stemning som går over. Å, Constance, + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +— dette er en stemning som går over. — Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» - «Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste - ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» - «Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» - sa han motfallent. - Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate - sig på dette. - «Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du - ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var - du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte - Constance. - «Og det var også sant,» sa han ydmykt. - «Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, - for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. - «Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det - skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten, - og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en - lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti - mulere mig. —» - 168 Constance Ring - «Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. - Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være - alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom - henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen - med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i - aften. Hun var forresten ganske fattet, så underlig - stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til - sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. - Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, - endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en +lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti- +mulere mig. —» +168 Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende - sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse - og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften, allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv Et nytt liv Gud være lovet og +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be- +gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og priset! - Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring uavlatelig. - Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. - Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt! - Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og vendte brått om. - Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, han var atter på vei, men +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei- +ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok +et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men vendte om. - Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen - Constance Ring 169 + +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen- +Constance Ring 169 ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin for ham. - Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. - Jo, han vilde, det skulde være det siste; — det var +op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en høitidelig anledning. - Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn i dagligstuen. - I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig på buffeten. - «Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn - fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over - ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet - han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. - Constance så efter ham med et stussende blikk; hun - hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom - inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok - det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken - og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og - blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. - Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag - ligstuen og såtte sig til å strikke. - Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og - kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. - - XVIII. - Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom - met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som - et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist - har vunnet bukt med den. - 170 Constance Ring - Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances - hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham - vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun - til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte - kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær - lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! - Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for - urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot - henne, som hun dengang var. - Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. - Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim - mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få - en engel til å tape tålmodigheten. - Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con - stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, - og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig - het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- +ligstuen og satte sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. + +XVIII. + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom- +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. +170 Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte- +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for- +urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim- +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig- +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som - dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt - - at han var som han vilde være, eller annet lignende. - I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt +— at han var som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne, +neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var skjedd. - - Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut + +— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - Constance Ring 171 +Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for ham å forstå sig på slikt. - Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op - trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som - gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt - kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam - met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å - kjekle, ja f. eks. med postbudet. - Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si - hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt - henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele - tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt - hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres - saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine - herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig - også undertiden på små pikante eventyr med en eller - annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid - blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å - realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et - fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig - hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte - dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun - tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han - venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - 172 Constance Ring - - kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast - fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen - nesker. - Constance på sin side syslet med alt det som er op - funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å - gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte - på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer - og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på - baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn - skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet - enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan - dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne - en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for - dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam- +met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte +p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen- +nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan- +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved - at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå på lur efter henne. - Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett dame. - Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. - Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - Constance Ring 173 +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun- +Constance Ring DES ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold - somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på - Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, - grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk - om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og - endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, - og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck - svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i - andre hender. - - - XIX. - Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet falle. - Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske - konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - 174 Constance Ring - formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde - han begynt å føre prosess. - Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger - hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var - kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde - uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs - verste plage. — - Det var den siste oktober. Rings hadde bodd - på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager - hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig - tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be - stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men - så kom det et par smukke dager med varmt solskinn - og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der - etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en +174 Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — + +— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be- +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der- +efter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han lot vente nedenfor. - «Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min + +«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» - «Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» - «Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. - «Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, den med rammene, De vet» sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» - Piken tok vadsekken og gikk. - «Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet + +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, — den med rummene, De vet» — sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» — + +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og +endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side - Constance Ring 175 +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side- +Constance Ring V75 -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» - Constance rakte ham noen esker. - «Død og pine min nye snadde!» han for med hen + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. - «Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. - «Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» - «Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» - «Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. Ja, + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja, penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem og la noen sedler på bordet. - «Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» - «Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? — +å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den på hodet. - Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og - søkte omkring på alle knaggene. - «For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han. - «Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, - som var gått efter. - «Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en - liten rundpullet hatt på sig. - «Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? - Det lå på hyllen idag.» - Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte - ham. - «Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa - han, idet han trakk munnstykket til sig. - Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - 176 Constance Ring + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og +søkte omkring på alle knaggene. + +«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en +liten rundpullet hatt på sig. + +«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +— Det 1å på hyllen idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +176 Constance Ring han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut » - Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +pølse, — det skulde sett godt ut — —» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. - «Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga + +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. - Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. - Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra @@ -6555,250 +8604,333 @@ byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. - Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. - Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - Constance Ring 177 +Constance Ring 1707) skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. - «Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» - «Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. - «Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg dø på.» - «Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så + +«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så forandret.» - «Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så +«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så + så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har Er du lei for det?» - «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» - «Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» - «Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +strålende, som ingen har — Er du lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- +våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være +mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» - «Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. - «Har dere lite å leve av, Rikke?» - «Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» - «Hvad kan inntekten beløpe sig til?» - «En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» - «Ikke mer, du?» - «Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare - 12 Amalie Skram. I. - 178 Constance Ring -var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 — Amalie Skram. I. +178 Constance Ring + +var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok knepet.» - «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. - «Ni måneder.» - «Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» - «Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be + +«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. - De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. - «Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. - «Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +de smukke malerier. + +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» - Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er lykkelige.» - «Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en + +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en innbilning.» - «Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn + +«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn- vendig, mener jeg.» - «Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for + +«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» - «Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» - «Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener + +«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener hvordan du synes at livet er.» - «Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» - «Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var således?» - «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - Constance Ring 179 -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe +Constance Ring 179 + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» - «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» - «Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» - «Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. - Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» - «Nei, fy da!» - «Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. - «Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» - «Tror du jeg taler med ham om slikt?» - «Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» - «Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» - «Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» - «Gjorde dere det?» - Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv - «Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg — som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup — +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja, +undskyld — om hvor lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun nølende. - «For mig? hvorledes det?» - «Jo, for ja, du må ikke bli sint, men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» - Constance brast i latter. «Du er for søt med din be - kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke - slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - 180 Constance Ring - «Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?» - «Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» - «Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men- +neske og bedåre dig.» | + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.» +180 Constance Ring + +«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever med en elsker.» - «Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, - det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. - «Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones -plikt, vet jeg.» - «Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var + +«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones +plikt, vet jeg.» | + +«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» - «Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden hvis ekteskapet ikke var.» - «Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. - «Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» - «Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» - «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» - «Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» - Fru Sunde tidde betuttet. - «Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu også et emne!» - «Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg + +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde for å si noe. - Constance Ring 181 +Constance Ring 181 - «Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt forandret tone. - «Hvor faller du på det?» spurte hun - «Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å svare, hvis du ikke har lyst.» - «Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» - «Var han vanskelig å komme til rette med?» - «Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» - «Er dere aldri uvenner?» - «Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» - Piken meldte at middagen stod på bordet. De for - skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. - «Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con - stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse - ham fra mig.» - «Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» - svarte Constance. «Det var riktig godt at han var - vekk.» - «Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» - Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full - av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk - det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i - øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot - himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store - vanndråper begynte å falle. - «Og din mann som er ute og seiler!» - 182 Constance Ring - «Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» - De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii - å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance - stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» — + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» +182 Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, og nu var det også begynt å øsregne. - Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist - stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel- +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem- +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store, +Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - Constance Ring 183 +Constance Ring 183 -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- +dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor @@ -6808,285 +8940,343 @@ usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt - som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til - sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske - hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden - for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, - og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen - i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem - trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet - hvert eneste blomsterbed. - Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. - Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard - klump i den venstre side. Det klemte om den så hun - hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det - ikke. - Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs - og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski - nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra - dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der - så lenge! - Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler - ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. - Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en - 184 Constance Ring - del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme - tørklæet for øinene. - Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan - det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek - ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. - Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik - ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, - lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde - sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne - skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn - streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en +184 Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- +tørklæet for øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek- +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik- +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — - Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +dem bort. — — — + +— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. +XX. - XX. - - Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. - Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - Constance Ring 185 +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte- +Constance Ring 185 skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. - Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. - Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! - Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. - Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. - Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt - stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» - Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han - lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til - å si ham at hun erkjente sin urett. - Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde - hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun - ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset - den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som - tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så - ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og - hun ikke for noen pris vilde opgi den. - Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt - sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - 186 Constance Ring - nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som - det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. - Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil - stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med - livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes - store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet - og mente det var skam å gi således efter for en fiks - idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske - skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren - sinnssykdom. - Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for- +186 Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. - Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger - med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +være i fred. — — + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for - søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham - med en avvisende hilsen. - Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con - stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for- +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - Constance Ring 187 + +Constance Ring 187 begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre øine. - Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con - stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con- +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. - Det var som om han først gjennem den dobbeltartede - smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det - lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, - lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand - på alle områder. - Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel - dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham - fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige - vesen gjorde at man fikk tillit til ham. - Blandt hans venner var det en almindelig mening at - han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med - respekt om det. - Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn - traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter - norske forhold meget betydelig formue. - — Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con - stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende - forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. - 188 Constance Ring - Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv - skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med - å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom - henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med - disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært - så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel - lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, - men led derunder. - I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con - stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og - hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på - aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, - tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og - til spurte henne om portrettene. De andre var inne for - å se ungdommen danse. - Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte - hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var - sterkt optatt av dåmen med portrettene. - «Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig - i noen avstand fra henne. - «Nei,» svarte hun uten å røre sig. - «Bryr De Dem ikke lenger om det?» - «Nei.» - Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance - besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet - stemmen. - «Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, - «man skulde tro De ikke var i byen.» - «Jeg holder mig også mest hjemme.» - «I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. + +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. +188 Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av damen med portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig +i noen avstand fra henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» - Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. - «Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre - Constance Ring 189 + +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre — + +Constance Ring 189 tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» - Hun så hurtig hen på ham. - «Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. - «Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. - En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig +lov —» Han talte alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til - Constance, hilste til Lorck og gikk. - Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. - «De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen - snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer - gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har - å si kan ikke fornærme eller harme Dem. Det er bare - dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og - drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg - gjorde Dem fortred. Tror De mig?» - Det var noe ved ham som imponerte henne. - «Alt det har jeg for lenge siden glemt, la oss ikke - rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. - «Nei, nei, ikke rippe op igjen, men De vet ikke - hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og - stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. Å, - jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig - at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen» - hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? - Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?» - «Jo,» sa hun rolig. - «De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den - mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De - har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.» - «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt - på det.» — - «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk - en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig - 190 Constance Ring - - nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes - lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. - «Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun - mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i - øinene. - Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» - livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. - Noen uker senere hadde Constance truffet ham på - gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de - første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk - lov til å besøke henne. - Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før - hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. - Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti - mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å - være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske - skuespillere og om en konsert som noen polske kunst - nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske - sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han - vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot - også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- +snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver- +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. — Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? — +Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig +190 Constance Ring + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- +lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» +hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst- +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en - følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. - Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne @@ -7096,7 +9286,8 @@ foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger - Constance Ring 191 + +Constance Ring 191 om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri @@ -7105,74 +9296,96 @@ sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. — - Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god- het for ham. - Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun - vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der - opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. - Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet - med sine egne tanker, det likte hun ikke. — Hvorfor - kunde de ikke la henne i fred. - Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren - «Er De der, Johanne?» - Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i - pikekammerdøren. - «De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn - idag?» - «Doktor Lorck! Jo, gubevars.» - «Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem - det nu ikke.» - «Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne. - —- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde - Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det - en dag et brev til henne av følgende innhold: - Fru Constance Ring! - Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; - så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å - støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg - 192 Constance Ring - skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at - jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn +idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» + +«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg +192 Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker - Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. - Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +jord. — + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? - Deres meget hengivne - Niels Lorck. - Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +Deres meget hengivne +Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han mente. - Hun svarte øieblikkelig tilbake - Kjære dr. Lorck! - De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi- +mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- felle. Det må De være ganske overbevist om. - Deres - Constance Ring. - XXI. - Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle + +Deres +Constance Ring. + +XXI. + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to - Constance Ring 193 +Constance Ring 193 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. - Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige @@ -7180,126 +9393,148 @@ beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. - Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun - for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste - når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det - aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge - sig til å sove. Det var en lise å sove. - Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager - og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri - fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod - det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut - blandt menneskene. - Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige - stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene - av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her - og der. - Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert - strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge - siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke - den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på - gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men - plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og - stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i - vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be - trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. - Det var ikke noe opmuntrende syn. - 13 Amalie Skram. I. - 194 Constance Ring - - Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam - merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de - hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, - andre seg hensiktsløst fremover. - Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne - skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som - hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, - fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så - spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, - som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være - drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. — + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. — + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be- +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 — Amalie Skram. I. +194 Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» - sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» - Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. - Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. - Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av med kardialgien. - I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.» - Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, - så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. - Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om - Constance Ring 195 +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. — +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om- -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +Constance Ring 195 + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! - Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll +hun sittende som var hun manet til sten av et troll- domsord. - Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede — et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. - Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. - Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. - Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. - Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, - Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - 196 Constance Ring +196 Constance Ring flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +eller et stykke av den røde portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. - Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok- +sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. - Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet @@ -7307,606 +9542,786 @@ undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne talte om all ting på. - Det undret henne at de andre så ut til å komme så + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. - Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden - og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme - igjennem det besværlige liv. - Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge - lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres - Constance Ring 197 +lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. — + +— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + +Constance Ring 197 kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. Hun fikk det nu visst aldri ander +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks- +empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. - Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. - Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig ikke på henne. - At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. - Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det -hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så - mange ting. - Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og - så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe - ekstra på samvittigheten. - Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. - Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt - og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra - forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun - hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. - For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å - sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, - ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting - og vårting. - Johanne var bare en simpel enepike, men det visste - hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud - og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru - 198 Constance Ring - - Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på - sig om morgenen. - Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst - hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde - bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det - aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, - det var det som var det skammelige. - Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe - kannen kunde stått der, men slike runde spetakler! - Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne - møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen - skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig - for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke - i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro - kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele - formiddagen. - For det måtte jo være skam i folk. - Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. - Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det +hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så +mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, — +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru +198 Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- +kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro- +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver over. - Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. - Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev - Constance Ring 199 -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +Constance Ring 199 + +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over nakken. - Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. - Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. - Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne stå og si til piken nedenunder. - Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns skyld. - «Jeg er ikke hjemme» eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» å, hvor hun kjente dem til å brekke - sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem + +«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet - med fruens. - «Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» - brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede - betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop - pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som - om hun smelte med en pisk. - Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende - og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe - instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - 200 Constance Ring - - led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn - til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig - fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. - Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket - i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for - fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i - en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en - som har noe utestående med politiet. - Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop- +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke +200 Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for- +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring - skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. - Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært vant til. - Men hun kjedet sig. - For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. - Men her var ingen anledning. - Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste dag. - Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. - De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» - Så var hun holdt op med å spørre. - Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed- vanlig spist uten å si et mukk. - Slikt måtte jo gå i en sten. - Constance Ring 201 - Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +Slikt målte jo sa hen sten + +pr + +Constance Ring 201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. - «Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen + +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. - «Sitter du i mørke, Constance —?» - Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og + +«Sitter du i mørke, Constance —?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. - «Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. - Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av - stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet - fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme - og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et - øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem - men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte - inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, - den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. - «Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som - lignet indignasjon. - «Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet - på døren bak sig. - «Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. - Huttitu, hvor det var fælent!» - «Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• - De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende. - Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - 202 Constance Ring - det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra - lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var - noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: - «Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt - av å røre sin valne munn.» - «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. - Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- +men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, — +De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule +202 Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt +av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. - Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne med kåpen. - «Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie + +«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. - Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. - Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. - «Naturligvis som du sitter inne, jeg undres + +«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres ikke på det.» - Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som var det noe hun unddrog sig. - «Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. - «Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» - «Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. - «Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. - «La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - Constance Ring 203 - - «Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt -anet en oplagt til det i aften.» - Constace stue et sekund ved hens saktmodighe. - Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud - sig forbame. - «Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å - si noe. - «Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for - ledn.» - «Moret du dig?» - «Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade - ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes. - Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få - ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de - i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn, - fatigdom er ike det verst.» - «Nei, det er sikert,» henkast Constace. - «Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt - med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød - som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn - vibret lit. - «Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt - og et snev av engstlih i stemn. - «Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du - eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast. - «Er det noe galt med prosen?» spurte Constace - og ret sig i set. - «Har du virkelg ike merkt det, har du ike set - hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog - været dypt og puste ut. - «Men så si dog hvad det er! Er domen falt?» - «Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive - at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.» - «Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som - slo kli. - «Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok - 204 Constance Ring - ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag - kom det brev.» - «Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med - rene, tydelige ord?» - «Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard - vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk - og forberedte dig.» - «Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con - stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det - er rart av dig.» - «Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» - «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom - met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +Constance Ring 203 + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt +annet enn oplagt til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. +Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud +sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å +si noe. + +«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for- +leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde +tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. +Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få +bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de +i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte +med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød +som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen +vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt +og et snev av engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du +eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance +og rettet sig i setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett +hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog +været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver +at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som +slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +204 Constance Ring + +ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom- +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la - armene over kors på brystet. - «En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. — Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» - «Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» - Fru Marie rystet på hodet. - «Jeg er altså så fattig, så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» - «Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, — +simpelt hen tigger —.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet jeg ikke riktig.» - «Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være tale om.» - «Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» - «Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens - Constance Ring 205 +Constance Ring 205 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. - «Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. - «Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» - «Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» - «Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. - «Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- +heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. - «Og så?» - «Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne - eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, - eller» - «Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig - en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord - mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be - gynne på!» - «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men - det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» - Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. - Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun - satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og - et hardt uttrykk i de mørke øine. - «Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun - bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, - «så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint, - så tror jeg virkelig du har godt av det.» - «Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort - hell dette her —,» sa Constance. - «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel - et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun - trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om - 206 Constance Ring - - liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og - ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» - hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige - flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt - det strev med, har du villet løfte så meget som en fin - ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det - hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev - ner sig.» - «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo - godt at rettferdigheten skjer fyldest.» - «Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig - sint, som om jeg kunde hjelpe for det.» - «Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det - ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste - fremtid kommer til å dø av sult.» - «Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut - av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, - hvad skal jeg kalle det, krakilsk!» - «Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av - henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om - ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under - slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, - mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den - forrige fart. - «Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —» - «Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det - er slikt slag det.» - «Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» — + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord- +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be- +gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint, +— så tror jeg virkelig du har godt av det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om +206 Constance Ring + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- +ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» - «Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel —? + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —? Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. - «Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» - Constance Ring 207 +gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.» +Constance Ring 207 - «Hvad var det for en hilsen?» - «At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne +«Hvad var det for en hilsen?» + +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde dig.» - «Ja, takk, det vet jeg nok.» - «Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard + +«Ja, takk, — det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» - «Å jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med + +«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. - «Er det noe i særdeleshet du tenker på?» - «Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det jo.» - «Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange. - Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, + +«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange. +— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, — det er en gammel erfaring.» - Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet mine. - Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt - sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med - sin behanskede hand. - «Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men - du må love mig ikke å bli sint, Constance —» - «Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene - fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. - «Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør - bare i all vennskapelighet» vedblev hun hurtig, da - Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. - «Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten - er det noe snakk.» - «Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck - er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, - og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss - på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, - så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» - «Så får det være det samme da,» sa Constance og - såtte sig rolig til rette på stolen igjen. - 208 Constance Ring - «Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +salte sig rolig til rette på stolen igjen. +208 Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» - «Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. - «Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil gifte dig igjen?» - «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» - «Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av ditt liv?» - «Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde som om hun var lei og kjed av denne passiar. - «Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con + +«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con- stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» - «Og be ham fri igjen?» - «Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du fant nok alltid på ordene.» - «Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det gjorde jeg nok.» - «Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo -ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo +ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» - «Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. - «Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» - Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. - Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. - Constance Ring 209 - XXII. - Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +Constance Ring 209 + +XXII. + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen hel forestilling. - Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som skjøv sig op. - Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det - tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad - kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk - og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- - j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —. - De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det - det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var - det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns - og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med - det å skaffe. - Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, - han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker - og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro - ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de - likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det - blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, - når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. - Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' - go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks - tilbake i samme stilling. - 14 Amalie Skram. I. - 210 Constance Ring - Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, hun kunde jo ingen -ting. —• Eller styre for en enkemann aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, alt -det snakk og snakk og snakk. Nei, det eneste var å -ta livet av sig det var en formelig plikt en æressak. +tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det +— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro- +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs” +go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +14 — Amalie Skram. I. +210 Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt- +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — — +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det +sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen +ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt +det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å +ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. - At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde -komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte -skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter - Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et + +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif- +ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde +komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte +skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så +vilde hun være så forandret, så stygg bakefter — + +Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren +vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. - Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin- geben på vignetten. - Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks + +vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. - Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne - Constance Ring 21 - - skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs, - det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et -par minulter eftr var brevt ferdig. - «Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så - snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret - for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.» - «Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i - grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte -vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv - luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det - lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm. - «Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae, - her er ti øre til et frimek.» - Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig. - «Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli - ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som - synte å genr hen. - Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å - stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så - underlig, likesom røt ved det. - «Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter, - som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt - kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd - dig før hun gik. - «Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red - de skal luke, så De inte frimek får.» - «Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på - soveærlt?» - «Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in - mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre - De, Johane —» - «Godt, frue,» sa Johane og niket. - Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å - rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub - kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. - Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn - 212 Constance Ring - var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin - plass. - Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. - Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in - gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så - kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen - nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- +heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne + +Constance Ring 214 + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis, +det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et +par minulter efter var brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så +snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i +grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet +vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo- +lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det +lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, +— her er ti øre til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli +ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som +syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å +stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så +underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, +som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt +koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd- +dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd +de skal lukke, så De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn +mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører +De, Johanne —» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å +rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb +kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten +| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. — + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in- +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. - Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, jo, hun var +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til lampene borte i kroken sammen med @@ -7915,104 +10330,122 @@ vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. - Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, - Constance Ring 213 + +Constance Ring 213 og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. - Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til sine brev. - Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars liv var drevet over. - Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun - den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går, - i dag, og hun syntes det lå år imellem. - Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove - værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på - været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av - sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv - månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at - lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. - Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet - den således at hvis det lå noen på den om morgenen - f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen - var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og - ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som - trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - 214 Constance Ring -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går, +i dag, — og hun syntes det lå år imellem. — + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv- +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge +214 Constance Ring + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, men blev allikevel sittende. - Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! - Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om- +trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! — + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. - I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom- +met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det var besørget. - Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. - Constance følte en uforklarlig lettelse. - «Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig straks,» sa Johanne. - «Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» - Constance Ring 215 - Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +Constance Ring 215 + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» - Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. - På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til langt ut over natten. - «Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel @@ -8021,123 +10454,138 @@ Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, — det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De - da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min - kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode - et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett - og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min - hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, - at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og - hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine - studiers skyld akter å forbli en tid. , » , - - Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun - 216 Constance Ring - tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive - bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, - så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. - Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var - meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +216 Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. — + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. Nu +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — - Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før, +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin — +hvad var det nu det het — — — + +Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, - nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det +— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det vilde gjøre en stor forskjell. — - Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» - XXIII. - Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den + +XXIII. + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. - Constance Ring 217 +Constance Ring 247 - Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. - Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. - I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale med ham. - Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige - meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte - med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte - om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri - noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet - ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til - å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun - skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, - han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen - gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham - til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und - seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det - gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til - bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å - be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. - Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med - lommepenger, og anledningen var som oftest at det til - feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når - Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde - betales. - Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var - så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke - den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - 218 Constance Ring - drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han - ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men - hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet - mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes - tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt - nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem - tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen - nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av - penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig - elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var - som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig - hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, - han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde - støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at - mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først - uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig - glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær - ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den - begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første - ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske - Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede - over forskjellen. - Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie +med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und- +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til- +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine +218 Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen- +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at- +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær- +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med @@ -8146,432 +10594,548 @@ trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - Constance Ring 219 -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +Constance Ring 219 + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt å være. - Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred - fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke - lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li - vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han - levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som - et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en - ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be - fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var - et førsteklasses fartøi. - I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier - herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å - gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den - mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle - drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, - mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å - kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv - form. - Constance merket forskjellen og fornam savnet av - den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil - lere og tausere omkring henne. Det var som om deres - kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det - hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å - bli litt ensformig. - De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, - hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes - av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - 220 Constance Ring - grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det - plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun - hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho - tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for - unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle - tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep - henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck - og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel - set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig - undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an - sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et - uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun - sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så - kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt - som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod - ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne - fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for - ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de - res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet - på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så - uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet - henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri - hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter - gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne - op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske - som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. - En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av +220 Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho- +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel- +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de- +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - Constance Ring 221 - «Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. - Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- -Mikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. - «Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» - «Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» - «Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» - «Det var da et pussig treff. Når kom du?» - «I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde - følge.» - «Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con - stance —» - «Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun - vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig - vis.» - «Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - «Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som - jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» - «Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om - det.» - «Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time - lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og - næringssorger.» - «Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte - Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» - Meier trakk på skuldrene. - «Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - «Men din store komposisjon har jo gjort lykke på - konsertene.» - 222 Constance Ring - - «Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, - når en er så ulykkelig å være født i et filleland som - Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut - med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» - «Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så - ille fatt,» mente Lorck. - «I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i - skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad - skal en ta sig til?» - «Men du er jo komponist!» - «Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha - laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, - høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» - «Du er jo også blitt opført i København og Dresden» - «Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier - og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!» - «Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - «Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere - °g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst - nere.» - «Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - «Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for - mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold - som våre.» - «Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» - «Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» av +Constance Ring 221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og +reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- +blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. + +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam- +let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min- +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- +stance —» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig- +VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» +222 Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleand som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt, mente Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» — + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier +og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!» + +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst- +nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av- brøt Meier. «Slikt slites av en —» - De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. - «Har du spist frokost?» spurte han. - «Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en ulv.» - «Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» la han til, da Meier syn + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- +skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. - «Ikke tanke på det, jeg er komplett fri mann.» - Constance Ring 223 - «Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.» +Constance Ring 223 + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på dig,» sa Lorck. - I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. - Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. - «Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede «hvorledes i all + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all verden kommer De her?» - «Ja du må nok spørre, Constance» sa Lorck. «Her +«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her + sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne aldri sett maken til menneske!» - «Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +snakke der inne — aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der - forestod mig.» - «For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan - har De det?» - «Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre - Dem om, frue.» - «Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - «Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. - «Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. - «Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con - stance. - Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i - pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde - avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved - Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde - valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, - hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. - Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være - alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen - delser. - 224 Constance Ring - Det plutselige møte med Constance hadde virket på - ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne - kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som - hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. - Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den - gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først - for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om - det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre - sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede - av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. - Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort - noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om - sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med - henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» + +«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- +stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- +delser. +224 Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket - henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre - enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om - dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun så sa folk først da hadde gitt efter for Lorcks +at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. - Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, tatt henne, hjulpet av det lettferdige +henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - Constance Ring 225 +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til- +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat- +Constance Ring 225 -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. - Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, hvad å vinne. - Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse - da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så - godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin - enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for - resten hadde lovet å ta sig av. - Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania - og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og - trett og misfornøid. - Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn - tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen - henne plutselig dumpe ned like foran ham. - Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær - lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen - manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, - han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke - mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de - hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck - at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor - ledes hadde han ikke også kjempet. - Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre - løp han op trappen til sitt værelse. - 15 Amalie Skram. I. - 226 Constance Ring - - XXIV. - - Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst - hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. - Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu - ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance - satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort - sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var - full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; - inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets - åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som - utallige små og store uregelmessige flenger. - De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- +resten hadde lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, — +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor- +ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +15 — Amalie Skram. I. +226 Constance Ring + +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu- +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket - så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» - «Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik dame.» - «Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck smilende. - Constance 10. - «Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» - «Ja, riktig hyggelig» svarte Constance. - «Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, + +«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du ikke noe?» - «Ikke spor» — var svaret. - «Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - «Aldri!» svarte Constance. - «Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte + +«Ikke spor» — var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» — svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - Constance Ring 227 - «Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» sa han høit. - «Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +Constance Ring 227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- +gående raptus han har hatt» — sa han høit. + +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. - «Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» - De tidde begge stille noen minutter. - «Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. - «På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. - «Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hånd. + +«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig. + +«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. - «Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa- rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å finne ord for.» - Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget og satt litt uten å tale. - «Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con- stance og trykket sine leber mot hans skjegg. - «På hvad da, Conny?» - «På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» - «Min elskede, søte» sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig hvor dine ord er liv + +«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. - «Ikke dig mer enn andre jeg hadde ulyst eller av - smak sånn i det hele tatt.» - 228 Constance Ring - «Du stygge, som ikke vilde vite av mig. Kan du - huske, hvordan jeg måtte streve. Og hvis brevet ikke - var uff, jeg tør ikke tenke på det.» - «Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen - jeg var blitt til. At du virkelig hadde mot på mig, det - var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. - «Jeg elsket dig, Conny.» - «Og i begynnelsen da vi var gift, kan du huske, -hvor dum jeg var rent ulykkelig av generthet.» - «I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det + +«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av- +smak sånn i det hele tatt.» +228 Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke +var — uff, jeg tør ikke tenke på det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske, +hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, jeg har aldri elsket - før jeg begynte å elske dig.» - «Er det virkelig sant, Niels, si, er det sant?» - «Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» - «Men du har dog vært forelsket i andre, ja, og stått +har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» — + +«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått i forbindelse med andre?» - «Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for mig.» - «Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han -litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke + +«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han +litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» - Hun svarte ikke. - «For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - «Det vet du jo, Niels» sa hun sakte - «Men si det allikevel, det er så søtt å høre.» - Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - Constance Ring 229 + +Constance Ring 229 dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. - «Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og + +«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. - «Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen + +«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen- nem ham. - «Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance + +«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance — «kom la oss gå op.» - Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av smerter. - Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. - Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - XXV. - - Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med - utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men - tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet - Kristine. - 230 Constance Ring - Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an - nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det - vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å - tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når - de bare iakttok forsiktighet. - Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at - han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con - stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke - lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. - Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +XXV. + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. +230 Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con- +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule @@ -8581,85 +11145,96 @@ beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren våknet. - Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han falt i søvn eller sa at han var trett. - En gang hadde han takket Meier for hans store elsk + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. - En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - Constance Ring 231 +Constance Ring 251 -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. - Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. - Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. - Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier det var + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier — det var ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som - straks krevde svar, åpnet hun brevet. - Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck - stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord - kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min - ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al - tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der - ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en - lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis - det temmelig store værelse. - Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget - blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene - hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, - tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom - og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som - hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere - ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til - sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo - lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. - Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne - plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann - springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - 232 Constance Ring - inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av - det store monument nede på torvet til venstre og avsatte - her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. - Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, - hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det - høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter - med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, - og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig - have. - Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens - harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og - stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter - et stikk i hjertet. - I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har - nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt - mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til - De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan - trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at - den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun - fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som - sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av - skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min- +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al- +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis +det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo- +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann- +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved +232 Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det @@ -8667,99 +11242,125 @@ bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem engang. - Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - Constance Ring 233 +Constance Ring 235 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, hvad skulde det vel nytte til. +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur- +ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. - Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og verket. - Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, unger som drev omkring langs ga - tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! Og hun, - som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. - Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget - hun sig med lidenskap. - Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun - rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo - syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men - stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham - nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente - henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun - tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen. - Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem - heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver - gelse og gikk inn til ham. - Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. - I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - «Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har - ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men - den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var - ved sin fulle fornuft. - «Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å - nærme sig. - Han sank langsomt tilbake på puten. - 234 Constance Ring - «Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» - spurte hun. - «Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine - hender på min panne.» - «De er så kolde, du vil fryse.» - «Nei, det vil svale.» - Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. - «Dem begge» — sa han med matt stemme. - Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og - kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. - «Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han - grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen - gen. «Du må ikke gå fra mig. Å jo, gå bare, gå - bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs - god jeg ser nok, at jeg er dig til plage naturligvis, - det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga- +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å +nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. +2354 Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» — +spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» + +«De er så kolde, — du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» — sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen- +gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs- +god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med - sine svake krefter hennes hender bort. - Constance blev så forbauset over dette uventede om +sine svake krefter hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. - «Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - Constance reiste sig og tok medisinflasken. - «Nei takk, la det bare være, la det bare være» + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» — klaget han. - «Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham en skjefull. - Han lå litt og surmulte, så tok han den. - «Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa -han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt. - Constance Ring 235 - - Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig + +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa +han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt. +Constance Ring 230 + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. - «Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom- +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. - Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte @@ -8767,53 +11368,60 @@ sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- værelset. - Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al - tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og - diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn - tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype - ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri - per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu - gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker - kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el - sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. - Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket - henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun - vred sig under tankene. - Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. - Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - 236 Constance Ring - «Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en - lydelig hvisken — «det er brev, brev!» - Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som - i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og - plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep - henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en - besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge - av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at - intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et - uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham - ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar - omslaget itu. - Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en - høist forvirret ortografi. - «Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om - undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp - våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om - at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet - jeg godt vet at det var det beste som kunde times min + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem- +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al- +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri- +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu- +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- +sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun +vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. +236 Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham- +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en +høist forvirret ortografi. + +«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var @@ -8821,11 +11429,12 @@ din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - Constance Ring 237 -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +Constance Ring 237 + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op @@ -8834,7 +11443,7 @@ mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig @@ -8842,233 +11451,256 @@ aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like - så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. - Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har - smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter - sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri - det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for - vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes - dig av gamle tro - Kristine.» - - Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - 238 Constance Ring - og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot - den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og - så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige - lyster. - Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes - smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann - rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. - De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num - merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var - et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig - hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad - det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei - delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner - hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks - omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede - Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. - Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du - ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha - kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige - væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har - hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke - styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom - met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, - det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, - Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du - er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer hører du, pus!» - Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +238 Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- +merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer — hører du, pus!» — + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet - Constance Bing 239 +til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet + +Constance Ring 259 heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se - for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med - en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og - tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig - fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom - det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. - Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert - av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som - skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det - inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og - det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han - overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve - månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som - visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe - talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an - befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det - lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte - at han var villig til å gi henne penger til utstyr. - Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun - det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om - hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet - om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin - skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - 240 Constance Ring - siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe - vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; - hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under - lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i - en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. - Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt - vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik - kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de - slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove - værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do - ren en pipende lyd som vekket Lorck. - «Er du alt oppe, Conny?» sa han søvndrukkent. - «Nei, jeg legger mig igjen» svarte hun hurtig, «jeg - kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» - Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende - la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum - ret inn på nytt. - Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde - fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han - sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe- +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om- +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- +240 Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under- +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove- +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum- +ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og - sank, og med mellemrum vokste op til en brennende - smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok - Constance Ring 241 +hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli- +gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +Constance Ring 241 + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, «din Niels» hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, hadde forpliktelser mot en kvinne, en +var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til - skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å - gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an - nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, - det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de - ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem - her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - - XXVI. - Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +XXVI. + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et - 16 Amalie Skram. I. - 242 Constance Ring - ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller - gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt - henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha - skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst - var det om nettene, når hun lå time efter time uten å - kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende - tanker. - I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang - gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring - spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa - hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef - ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran - dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, - kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var - som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det - begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer - var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot - hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen - når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev - mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og - ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans - ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men - det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et - kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop - da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, - som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og + +16 — Amalie Skram. I. +242 Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef- +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk - syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. - En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - Constance Ring -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for + +Constance Ring 243 + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. - Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +at hun om natten hadde aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, — det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var @@ -9077,18 +11709,20 @@ av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig - som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, - for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen - skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle - mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige - derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde +244 Constance Ring + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — — Ja, hvorfor ikke! - Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun @@ -9098,462 +11732,639 @@ bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig skjule. - Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. - En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra veggen. - «Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, halvt uvillig tone. - Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - «Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. - «Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og smerte. - «Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun likegyldig. - Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - Constance Ring 245 + +Constance Ring 245 ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så hjertebedrøvet at han orket det ikke. - Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake i putene og gråt. - XXVII. - Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +XXVII. + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var rekonvalesent. - «Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte Constance. - «Ja, nu siden Lorck er kommet sig, De trenger jo + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo ikke lenger til mig.» - «Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om eftermiddagen f. eks.?» - «Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et + +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et tungsindig smil. - «Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. - «De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - «Ja, så lenge vi er her.» - Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan - like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. - «Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes - tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men - blir ved å overtale allikevel. - «Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - «De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. - «De var ikke sånn før.» - «Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en - fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby - lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» - «Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, - det er en farlig vane å drive spott med all ting.» - «Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De - kunde se tvers igjennem alt det.» - 246 Constance Ring - «Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, - når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. - «Hm! Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, - når De ønsker jeg skal bli det kan De stole på er al - vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt - men lydløst. - Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten - mørk. - «La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har - jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» - Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - «Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - «For mitt vedkommende har det vært noe annet og + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby- +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» +246 Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al- +vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak - dirren i hans stemme. - «Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. Tror De ikke?» - «Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- +ner jeg. — Tror De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med det?» - «Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord + +«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord trenger til noen nærmere definisjon.» - Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. - «For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. Det blir ikke like for like.» - «Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +det anderledes. — Det blir ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en spøkende tone. - «Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut- selig hodet om imot henne. - Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - Constance Ring 247 -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +Constance Ring 247 + +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. - Meier så hurtig, undersøkende på henne. - «Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det almindeligste.» - Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. - «Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. + +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. - Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. - «Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred - og kjenn som blomstene dufter.» - «En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån - det op. - «De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con - stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for - snakk?» - «Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for - bestandig lukket ute fra,» svarte han. - «Men De med Deres begavelse, Meier —» - «Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt - pund som komponist, dyktighet som eksekutør De - hører jeg kan leksen.» - «Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an - ser Dem seiv for noe?» - «Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot - bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den - beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i - sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente - til jeg ber om deres attest.» - 248 Constance Ring - «Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i - riktig elskverdig humør,» sa Constance. - «Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot - Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis - vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare - ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som - av håpløshet i stemmen. - Constance blev underlig beklemt. - «Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At - De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den - høieste glede.» - «Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over - rasket. - «Jo, jeg gjør. I Rom kan De huske frøken Schwartz? - hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom - stene i den skandinaviske forening.» - «Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - «Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd men De hører visst + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +— — og kjenn som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- +det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con- +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier —» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De +hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- +ser Dem selv for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» +248 Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- +rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom- +stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst ikke på.» - «De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig mer.» - «Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod + +«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» - «Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til sjelen. - «Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» - «Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å + +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier — det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen går bort og får det.» - «Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite, + +«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite, hvad livet har gjemt til Dem —» - Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - Constance Ring 249 - Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +Constance Ring 249 + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. - «La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. - «Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det uventede møte. - «Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» - «Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - «Nei, hvad er den da?» - «Halv ni.» - «Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen - nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - «Som du vil,» var svaret. - «Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og - stille.» - «Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten - ker, vi går inn og drikker te.» - De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste - aviser, Meier?» spurte Lorck. - «Nei,» svarte han. - «Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for - sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr - menn, så det fyker efter.» - «Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er - en forstokket by.» - Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn - Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule - det. - «Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - 250 Constance Ring - nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå - imellem dem. - «Ja så —» sa Lorck tørt. - «I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.» - «Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje - denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe - å leve for?» - Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam - tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. - «Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er - alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» - Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun - tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. - «Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun - i en tone som om det ikke interesserte henne. - «Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - «Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. - «Han skjeller og smeller over venstre. Og du, Con - stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. - — Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- +ker, vi går inn og drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr- +menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule +det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som +250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. + +«Ja så —» sa Lorck tørt. + +«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con- +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær skalv. - «Nei,» fikk hun med møie frem. - «Det er da besynderlig,» sa Lorck. - De var kommet op på den oplyste veranda foran have + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! - «Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. - «Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» - Constance Ring 251 +lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +Constance Ring 251 - En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. - «Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. - «Skulde jeg reist i morgen?» - «Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, det er da det rimeligste.» - Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, — det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. - «Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» - «Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal bestemme dagen, Constance.» - «Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, «hvis - du bare føler dig sterk nok.» - «Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - «Mig passer alle dager.» - «Ja, altså på fredag, da!» - Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen - tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af - tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con - stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al - tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte - og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. - Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier - vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som - straks reiste sig og fulgte ham. - Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog - mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con - stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove - værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å - se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen - bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi - ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - 252 Constance Ring - nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå - som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. - «Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne - ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor - han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om - hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. - «Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han - sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. - Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et - slags skamfullhet, men det gikk straks over. - Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - «Ja, det kom mens du lå i feber.» - Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» - «Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - «Naturligvis naturligvis,» sa han blidt. - «Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - «Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis +du bare føler dig sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af- +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con- +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al- +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con- +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove- +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men +252 Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt. + +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. + +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode tilbake igjen.» - «Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» - Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig + +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min lille Conny?» - Hun svarte ikke. - «Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. - Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil helst slippe.» - «Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» - Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - Constance Ring 253 +Constance Ring 258 -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet bestemthet. - «Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» - Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. - «Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» - Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg - hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - «Disse løse forbindelser som unge menn inngår med - et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for - ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har - i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, - ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du - vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns - evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han - stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, - langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke - at det er så, Constance?» - Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - «Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det - vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun - brast plutselig i gråt. - Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. - Så satt hun übevegelig som før. - «Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt - utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan - det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde - være litt forsiktig med.» - Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes - munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. - «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - 254 Constance Ring - dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som - det er mulig?» spurte han inntrengende. - «Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - «Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem - men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om - at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan - ønske dig den.» - Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op - og ned på gulvet. - Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og - tok hennes hender mellem sine. - «Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min - nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en - lettelse, for dette må det jo være hjelp for. Å, Con - stance du vet ikke, hvor jeg har lidt. Jeg har vært - ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset - hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun - åpnet ikke sin munn. - «Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I - det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, - var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, - du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er - din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg - var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har - sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske +254 Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- +men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min — +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con- +stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, — +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» - «Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - «Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - «Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» - «Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større + +«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større og sannere enn før.» - Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - Constance Ring 255 + +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +Constance Ring 255 munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. - «Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» - Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte hun. - «Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så + +«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» - Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. - Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den - simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, - at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med - Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor - Meier var et fengslende menneske - den klang hans - stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste - op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå - rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham - . . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet - det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - - XXVIII. - Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +Meier var et fengslende menneske — den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet — +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - 256 Constance Ring - sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen - timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre - ulykke i et ekteskap. - Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne - tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han - hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. - Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken - iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine - fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som - en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé +256 Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. - De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. - Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige @@ -9561,477 +12372,613 @@ dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. - Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame- kahytten. - Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - Constance Ring 257 + +Constance Ring 257 lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu, - ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så -hadde hun jo Meier . . . - Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til- +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok- +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu, +— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike- +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall- +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så +hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. - «Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som forrådte hans glede. - Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. - «Det var umulig å sove et barn som skrek, og slik - kvelende varme -—» - De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte - å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at - folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig - over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier - av samme slags. - Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek - ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter - litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman - nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer - ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. - Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når - roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs - skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. - «La oss sette oss litt,» sa Meier. - «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - 17 Amalie Skram. I. - 258 Constance Ring - såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot - røkesalongens yttervegg. - «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det - lød som slutningsbemerkningen til en foregående be - traktning. - Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: - «Det satt også jeg og tenkte på.» - «Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» + +«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik +kvelende varme —» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom selv med noen småhistorier +av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman- +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer- +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 — Amalie Skram. I. +258 Constance Ring + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be- +traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» - «Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - «Det blir allikevel på en annen måte. Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff, det blir avskyelig.» - «De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. - «Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han våndet sig. - Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun forfjamset. - «Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» - Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det var angst eller glede. - «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. - «Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den slags ting.» - Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en tanke. - «Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. - «Ja,» svarte han kort. - «Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. - «Ja» -— sa han som før. - Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta + +«Ja» — sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - Constance Ring 259 + +Constance Ring 259 nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre alvor av det. - «Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - «Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. - Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om dette?» spurte han plutselig. - «Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - «Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag - og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet fra ham. - «Ikke reis!» sa hun med et rykk. - «Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. - «For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og nervøs stemme. - Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. - «Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» - Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, nei! ikke til hans - 260 Constance Ring +lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans +260 Constance Ring + armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv en +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- +ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt. - «Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han + +«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin +hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, — +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han trykket til sine leber mange ganger. - Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. - «De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men, - det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men, +— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. - Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst- +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett, +og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett, uten for den som elsker lykkelig.» - Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for - sammen ved lyden av hans skritt. - «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - Constance Ring 261 + +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för +sammen ved lyden av hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste +Constance Ring 261 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger - spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an - sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger- +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. - «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende - stemme og slapp henne. - Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek - ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem - ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han - hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde - neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En - livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; - livet var med ett blitt yndefullt og smilende. - Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, - gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» - Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. - Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig - hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte - dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en - siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte - hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck - tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll - boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge - efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver - gang var det som om hun skalv innvendig. - - XXIX. - De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for + +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem- +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» + +— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll- +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. + +XXIX. + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - 262 Constance Ring - flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk - ken og spisekammer i orden. - Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an - skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og - nipssakene stillet op. - Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con - stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt - skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag - ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var - større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde - bladvekster og blomstrende potteplanter. - Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut - merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene - stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å - sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. - Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid - og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk - ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor - for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, - ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan - det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +262 Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- +ken og spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- +skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og +nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag- +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor- +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, - og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. - Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +og noe annet vilde hun ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. - Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt de ord + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. - Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. - «La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - Constance Ring 263 + +Constance Ring 263 viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere ganger. - Hun rakte sin hand ut imot ham. - «Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» - Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. - «Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan De bodde.» - «Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» - «Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» - Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. - «Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse, + +«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse, vil De se de andre?» - Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - «Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med besiktigelsen. - «Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - «Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende ut.» - Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - «La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og - skjøv en stol bort til ham. - «Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» - begynte Meier, idet han såtte sig. - «Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes - det er måneder.» - 264 Constance Ring - «Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag - har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, - Constance.» - Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er - så lenge siden,» sa hun. - «Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte - han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at - jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt - å ha noe å lenges efter.» - «De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun - smilte. - «Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som - De var på dekket om natten — uavlatelig» gjentok - han med betoning. - «Men det må De glemme, Meier.» Det var noe bønn - lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov - mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet - oinene og festet dem på ham. - Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i - hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes - stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt - ansikt. - «Ikke sant, De lover mig det» la hun til. - «Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be - stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og +skjøv en stol bort til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes +det er måneder.» +264 Constance Ring + +«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok +han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn- +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. - Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret på hodet. - «Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. - Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen. +gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De vel det?» - Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes overkjole. - Constance Ring 265 - «Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - «Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Constance Ring 265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. + +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. - «Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» - Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham med forskremte øine. - «De må ikke være redd, Constance» han talte ro + +«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro- ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» - Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se - at det kjempet i henne. - «De skal lære å være trygg ved mig, Constance in - gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han - rakte hendene ut imot henne. - Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender - og knuget dem et øieblikk. - «De skal være god, Meier, bare god» sa hun med lav - stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun - hendene og begynte atter å gå op og ned. - «Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald - når vi er alene,» bad han «å gjør det, Constance.» - Hun nikket og blev ved å gå. - «Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. - «Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra - entreen. - «Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over - skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig - elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres - hemmelige forståelse. - «Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - 266 Constance Ring - Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den - fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig - nende. - «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa - Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho - tellet og pakker sakene sammen?» - «Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - «Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å - lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det - står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen - dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. - «Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. - Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige - hjem?» - «Jo» sa hun åndsfraværende. - Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes - hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens - han nynnet: «Ride, ride ranke.» - «Nei, nei hold op — jeg må ut og tale med piken.» - Hun kom sig hurtig løs. - Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i - Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe - kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in- +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» +266 Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig- +nende. + +— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho- +tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen- +dene og satte sig, så han kunde overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» + +«Jo» — sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde anrettet. - Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, hvorledes han lengtet. - — Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han + +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - Constance Ring 267 -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +Constance Ring 267 + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. - Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +kjærlighet var. — + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å være målet nær. - Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en - statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik - forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, - straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot - henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan - skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme - ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. - Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans - mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær - lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i - fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme - tilbake til hans favn. - Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og - kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til - Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt - dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var - blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam - men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, - gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - 268 Constance Ring +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan- +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær- +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en +268 Constance Ring + stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. - Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. — + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned- +trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og mørk. - Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han - så gammel og slapp ut. - Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en - blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen - nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og - det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet - hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar - vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med - et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De - lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og - stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at - laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. - Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - «Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - «Ja» svarte han kort og reiste sig. - Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen- +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at- +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» — svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - Constance Ring 269 + +Constance Ring 269 utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste på jorden. - Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. - Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret @@ -10039,587 +12986,751 @@ op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk henne inn til sig. - «Constance» hvisket han «hvor lenge skal dette - vare?» - «Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og - forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. - «Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve - sammen som to mennesker som elsker hverandre?» - Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at - hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det - helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes - hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde - Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan - skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef - tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det - var. - Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance - på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt - første ekteskaps tidligste dager. - 270 Constance Ring - - XXX. - - Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og - kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog - kjente man alt et pust av vår i luften. - For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser - hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk - somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri - vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til - slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også - gitt noen fester. - I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få - Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, - gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av - de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for - gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd - med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive - henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. - Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av - visende på én gang. - Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve + +«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette +vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. +270 Constance Ring + +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk- +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri- +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også +gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for- +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av- +visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut- +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham komme hjem. - Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. - Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - Constance Ring 271 + +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +Constance Ring 201 og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. - «Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - «Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» - «Du tar aldeles feil, du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be - skylder mig for.» - «Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge + +«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- +skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» - spurte han. - «Nei, det er ikke fra mig» sa hun kort «det er - dig som er så tyrannisk.» - Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - «Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander - ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en - måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så - utfordrende på ham. - «Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår - du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører - sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han - bedrøvet. - «Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville - skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig - fra ham. - Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; - han gikk stille ut av stuen. - Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de - blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - 272 Constance Ring - gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib - ler på en stentavle med en jernspiker. — - Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. - Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret - telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise - formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids - skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre - mål. Han syntes det var best således, for så fikk han - ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for - hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig - het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde - trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe - det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo - ikke å ville tvinge sig frem. - Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at - Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en - utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og - tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det - som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket - sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde - merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å - kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var - også ganske momentant. - Verre var det med Meier, som var blitt deres intime - husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. - Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, - traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han - kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er +dig som er så tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han +bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som +og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- +ler på en stentavle med en jernspiker. — + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret- +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise- +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids- +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for- +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig- +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. - Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - Constance Ring 273 + +Constance Ring 278 meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. - Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin- +dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. - Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. — + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- +akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare - å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle - ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og - alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en - kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann - som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således - at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære - mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i - det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss - 18 Amalie Skram. I. - 274 Constance Ring - heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt - nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar - beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde - det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse - over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var - en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også - gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde - bare å se bedende på ham og minne ham om deres av - tale for å få ham til å høre op. - Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; - han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men - ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad - var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro - skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck - og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og - rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en - sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det - var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så - hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at - den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde - han ikke ta imot. - Men den dag hadde det vært noe over henne som - gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti - men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. - Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. - Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 — Amalie Skram. I. +274 Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar- +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av- +tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro- +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti- +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. — + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest- +komitéen, som så å si tvang ham til det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - Constance Ring 275 -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +Constance Ring 21 + +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet smukt hvelvet. - Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. - «Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene +til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, Emma?» - «Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et + +«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et beskjedent smil. - Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne dør. - «God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» - Straks efter stod han ved siden av henne. - «Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder, + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» — +hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, - som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. - Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven - med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. - Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - Constance Ring - «Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. +OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. - «Hvor faller De på det?» - «Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun blev?» - «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. - «Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- +lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» - «Domino.» - «J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - «Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som kommer?» Meier lyttet. - «Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. - «Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å dekke kurven til. - «Nu?» Hun vendte sig raskt om. - «Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - Hun smilte og syntes å betenke sig. - «Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» - «Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over mig.» - Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. - Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - Constance Ring 277 + +Constance Ring 27% fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets mørke farve. - Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. - Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. - «Melkebøttet er det søteste av alt» sa hun og vendte - ryggen til, foråt han skulde se på den. - «Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han - langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde - komme til å se slik ut.» - «Hvordan?» spurte hun. - «Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde - prinsesser i å snakk, det er vrøvl! De er meget deili - gere enn som så.» - «De snakker» - sa Constance og lo med rødmende - kinner, «men se nu!» - Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran - speilet. - «Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett - bort til henne, grep med begge hender om gummihem - pene som satt rundt ørene og tok masken bort. - «Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?» - «Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir - kelig så vondt?» han så fortvilet ut. - «De skulde bare kjenne det, De» klynket hun. - Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det - sakte. - Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom - derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og - la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - 278 Constance Ring - Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun - hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. - Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av - den usigeligste, smertefulleste ømhet. - Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde - hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui - motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig - inn til ham. - Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge - armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned - i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og - lettelse. - Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde - gjøre sig løs. - «Et øieblikk, bare et øieblikk» hvisket han og holdt - henne fast. «Se så» sa han derpå og lot sine armer - langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. - «Deiligste, søteste» hvisket han. - «Nei, nei, De må ikke» ropte Constance angst og - løp ut av stuen. - Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen + +«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte +ryggen til, forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili- +gere enn som så.» + +«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem- +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. + +«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. +278 Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui- +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» — hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og +løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, - som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. - En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. - «Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. - «Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg + +«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte sig. - Constance Bing 279 +Constance Ring 279 - Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke og vendte ansiktet bort. - «Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen- tok han. - Hun nikket. - «Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, Constance?» sa han sakte. - Hun nikket igjen med et svakt smil. - Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. - «Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg - synes ikke du skal bli her i aften.» - «Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke. - «Nu må du gå» gjentok hun. - Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig - endelig. - «Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa - han. - «Den første og den siste» svarte hun med et smil. - «Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan - du ikke si nei til de andre?» - Hun ristet på hodet. - «Det går ikke an» svarte hun. - «Men hadde du lyst, Constance?» - «Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - 280 Constance Ring - - XXXI. - - «Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier - i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con - stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet - ved karnevalet. - Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - «Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - «Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» - «Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går - an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» - «Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - «Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den - karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min - skyld, men for din egen.» - Hun trakk på skuldrene. - «Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det - var god —» blev han litt efter ved. - «Hvorfor nettop i aften?» - «Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare - dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er - mig behagelig.» - «Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - «Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån + +«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» + +«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» — gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. + +«Den første og den siste» — svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan +du ikke si nei til de andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» — svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. +280 Constance Ring + +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» + +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» + +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. - «Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. - «En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne -si det, det var Hansen.» - «Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak + +«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne +si det, — det var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak- tighet.» - «Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» sa Lorck tørt. - «Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - Constance Ring 281 -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» + +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +Constance Ring 281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- +lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for dig.» - «Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - «Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» - Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han litt barsk. - «Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - «Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare - at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf - fet.» - «Og hvad skal disse hensyn bestå i?» - «Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer - faren at jeg behøver å belære dig om det.» - Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av - henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig - tone. - «Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn - å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å - ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du - ikke det?» - «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - «Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, - dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an - derledes.» - «Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør - man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. - «Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker - du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker - imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» - Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire - hands negler, som hun holdt like op til sine øine. - «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - 282 Constance Ring - sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å - dele med mig, vi går hver vår vei.» - «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med - gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro - lig, uten å flytte øinene fra sine negler. - Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - «Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og - lenges efter dig,» bad han inntrengende. - «Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad - der er så, det er.» - Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig - hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og - kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred - over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast - het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær - lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn - skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån - mot ham, han, som gikk og elsket henne. - «Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. - «Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du - tar livet av dig.» - Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og - så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in - gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav - et skrik. - Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf- +fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- +faren at jeg behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig +tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an- +derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hånds negler, som hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck +282 Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro- +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast- +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in- +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is- +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be- +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og rolig. - Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et +hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. - «Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. - Constance Ring 283 - Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +Constance Ring 283 + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. - Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis +trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det engang. - Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som - var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt - alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært - skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær - lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en - lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til - del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, - denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til - å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans - lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for - smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han - hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han - på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer - tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha - bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, - vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde - tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med - Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men - nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; - han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis - han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel - sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme - art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be - tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde - skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - 284 Constance Bing - selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne - til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, - nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy - ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende - var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært - elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde - by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde - glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket - ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt - den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke - være - Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket - av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi - nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket - henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på - sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang - var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten - og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og - drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have - tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme - ande på sitt kinn. - Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov - hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å - vekke henne. - Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, - og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still - tiende det forlik hun således bød ham. - I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense- +løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær- +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for- +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel- +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be- +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san- +284 Constance Ring + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt +den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke +være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi- +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ånde på sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still- +tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. - Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - Constance Bing 285 + +Constance Ring 285 sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det @@ -10633,510 +13744,638 @@ forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket - smilende, men hemmelig var han rasende, for denne - dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con - stance. - «Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i - op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med - henne. - «Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min - kavaler.» - Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne - og førte henne bort. - «Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter - henne. - Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. - Han takket og slo ut med hånden. Constance blev - borte i vrimmelen. - Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd - på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig - vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. - Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham - en tortur å se Constance danse avsted munter og smi - lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet - enn å følge henne som hennes skygge. - Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. - Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - 286 Constance Ring - siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne - så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket - forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller - hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut - selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på - skulderen. - «Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- +stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi- +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den +286 Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut- +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke mer.» - Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» - «Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!» + +«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og stridde imot. - Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - «Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående han var.» - «Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» - Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. - «Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» - «Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» - «Nei, men Harald da!» - «En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å late indignert.» - Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - «Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. - «Ta min arm,» bad han. - «Nei, jeg vil ikke.» - «Er du sint, Constance?» - Constance Ring 287 - «Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - «Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +«Ta min arm,» bad han. + +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +Constance Ring 287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. - «For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. - «Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» - «Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - «Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. - Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse- +formige avlukker, som skulde forestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme- +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste utsikt. - «Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene bare at de rører ved dig er en besudling.» - «Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. - «Takk, du elskede,» hvisket han. - «For når du går og gremmer dig over det, har jeg in - gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev - hun. - «Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt - ansikt mot hennes skulder. - «Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al - vorlig og smøg sig inn til ham. - Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op - varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. - De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av - efter den annen uten at de la merke til det. - «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - 288 Constance Ring - - stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter - efter mig.» - «Hvor?» spurte han. - Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig - ned før Lorck hadde fått øie på dem. - Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier - danset sammen. - Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - «Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme- +lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- +gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev +hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- +vorlig og smøg sig inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- +288 Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. - Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. - «Hvor henne?» spurte han. - «Oppe på galleriet.» - «Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - «Drakk selters.» - «Hvem var din kavaler?» - «Meier,» sa hun kort og trossig. - Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. - Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. - - XXXII. - Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake. + +XXXII. + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - Constance Ring 289 +Constance Ring 289 - Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. + +— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot ikke torde våge det. - Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk - som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven - tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. - Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig - med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue - foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens - armhuler. - Det banket på døren. - «Kom inn!» ropte han uten å vende sig - En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, - besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske - len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som - når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så - sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren - med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. - 19 Amalie Skram. I. - 290 Constance Ring - «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem - deles uten å vende sig. - Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk- +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- +dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven- +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. — + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske- +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 — Amalie Skram. I. +290 Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- +deles uten å vende sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert - trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, - stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn - snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn- +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. - «Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. - Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt forskende på ham. - «Opriktig talt, jeg skal ut.» - «Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, + +«Opriktig talt, — jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. - «Jeg trodde du satt ute i disse dager?» - «Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så bedende på ham. - «Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» han + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han trakk op sitt ur. - «Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. - «Så, så, så —» mumlet han. - Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær + +«Så, så, så —» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. - «Tok du nøkkelen av entrédøren?» - Hun holdt den smilende op for ham. - En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - Constance Ring 291 + +Constance Ring 291 hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo- +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. - Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. - Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —- - Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på - Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde - de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con - stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar - diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i - utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus - geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han - skulde gjøre med haven. - Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun - og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer - digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; - innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og - øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - 292 Constance Ring - soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise - toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de - skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. - Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde - komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten - ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +han det hele om igjen. — — + +— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con- +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar- +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer- +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i +292 Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. Uff, hvad vilde hun ta slike +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte- +skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av +sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av + alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. - Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li- +vets eneste gyldige prinsipp. — + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - Constance Ring 293 +Constance Ring 295 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. - Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. - Hanne stuepike stakk hodet inn. - «Hr. Meier er her og spør efter fruen.» - «Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. - Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. - «Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. - Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. - Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun - fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite barn. - Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre - henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så - mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - 294 Constance Ring - «Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. +294 Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss sette oss.» - Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned over henne og kysset henne. - Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier hjem. - Den følgende dag var det strålende solskinn med en + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. - Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - Constance Ring 295 + +Constance Ring 295 sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. - «Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. - Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. - «Jeg går like godt bort til konsulens og planter au + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» - Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. - Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al- +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde - tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med - feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde - vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev - nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært - et offer for de mest motstridende stemninger og hadde - lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, - som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. - Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse - at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans - leber på sin munn; men hver gang var det kommet en - gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av - grunn for sin fot. - Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som - timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg - for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i - morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen - ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - 296 Constance Ring - kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam - men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende - urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor - anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, - som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker - hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde - sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet - for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke - gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var - hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, - hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til - stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig - seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som - måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at - hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, - hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å - myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham - . . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess - uten . Hun hadde jo allerede så grundig forrådt - ham i sitt hjerte dette mer eller mindre gjorde hver - ken fra eller til. - Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; - de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til - skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev- +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- +grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et +296 Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor- +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham +.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- +uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver- +ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- kenet. - «I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og + +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin - Constance Ring 297 +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig — +hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +Constance Ring 297 + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. - «Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» - «Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» - «Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.» - «Ja, for her farer så mange slags fanter omkring . - Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det - minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.» - «Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con - stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig - plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av - matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort - glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og - såtte sig inn i kupeen. - Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot - tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være - der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham - alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu - var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake - til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som - i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis - han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge - sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, - hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil - lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - 298 Constance Bing - tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre - den drog inn i hennes pinte sinn. - Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut - ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket - seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —: +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av +298 Constance Ring + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- +den drog inn i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- +ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket +selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem - soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til spisestuen. - Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op den gav ingen lyd og trådte sakte inn. Do +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø- +ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø- ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. - XXXIII. - Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +XXXIII. + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var @@ -11144,159 +14383,213 @@ blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» - Constance Ring 299 - Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +Constance Ring 299 + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. - «Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. - Men hun rørte sig ikke. - «Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning - av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir - over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr - siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på - henne. - Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og - spilte øinene op. - «Kristine, er det mulig!» - Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så - et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme - tørklæet frem og holdt det for øinene. - «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» - «Jeg er vendt tilbake» stammet hun. - «Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, - halvt misbilligende. - Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over - maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om - hverandre. - «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» - Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans - ansikt. - 300 Constance Ring - - «Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, - du forstår jo nok at forbi er forbi.» - Hun blev blussende rød og så atter blek. - «Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke jeg - vilde bare be om en resept.» - «Er du syk?» - Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok - nu overhand. - «Ja,» hulket hun. - «Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr- +siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på +henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte ølnene op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- +tørklæet frem og holdt det for øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. +300 Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg +vilde bare be om en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhånd. + +«Ja,» — hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei- ler dig.» - Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun talte. - «Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for brystet.» - «Har du hatt det lenge?» - «Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» - Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. - «Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. - «Har du spurt noen læge før nu?» - «Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli sint,» tilføide hun fryktsomt. - «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. - «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en + +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, - Constance Ring 301 +Constance Ring 301 -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg måtte ha doktor.» - «Hvor lenge har du vært her i byen?» - «Siden straks før jul.» - «Hvorfor blev du ikke i Drammen?» - «Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by . Og så blev jeg også uenig med +glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i fred.» - «Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» - «Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- +komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» - «Hvor faller du på det, Kristine?» - «Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk - dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør - get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig - stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant - ned over hennes kinn. - «Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. - Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - «Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone - lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i - grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom - met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var - hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun - så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle - dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen - nes kinn. - «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og - slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han - tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til - 302 Constance Ring - bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ - ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte - med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som - var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt - gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. - «Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, - «ja nesten like til de døde.» - «Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, - nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» - «Skal jeg knappe op?» spurte hun. - «Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg - skal få noe å vite.» - Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck - la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. - Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste - han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans - veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og - innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i - armene og kysset hennes varme, bare bryst. - «Legg den bort» sa han og løftet hatten av henne. - Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. - Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . - Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør- +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom- +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- +nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til- +302 Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«Ja nesten like til de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om- +kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» — +hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. - Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. - Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - Constance Ring 303 +Constance Ring 303 -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den @@ -11305,342 +14598,402 @@ fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry - stet . Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry- +stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev- net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. - Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det - jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med - en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, - han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ - relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av - klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, - hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» - hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett - av det. - Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter - passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå - lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer - enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De - hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. - Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne - å vende om og spasere litt. - Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være - behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun - svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da - Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op - levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. - «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - 304 Constance Ring - - jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent - på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne - hadde fått tid til å tilby sitt følge. - Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke - klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett - ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent - lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over - hele sin skikkelse. - Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved - Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin - gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun - være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. - Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, - sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga - retter, nei sigarer, sterke, fine. - Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer - med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. - Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. - Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun - sett ligge etsteds i en vinduspost. - Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast - løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun - at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme - vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like - bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men - stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ- +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av- +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå- +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op- +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med +304 Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent- +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin- +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga- +retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte med dammerammeram, dammerammeram. - Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. - Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - Constance Ring 305 +Constance Ring 305 - «Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. - «Nei, jeg reiste allikevel ikke, jeg har vært en lang + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» - Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. - «Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» - Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. - Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod - en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og - snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord - med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann - kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus - posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et - laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler - bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek - ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på - en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, - hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, - så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig - i en gyngestol og reiste sig igjen. - Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite - gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på - gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en - krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var - alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de - bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst - hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang - skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille - 20 Amalie Skram. I. - 306 Constance Bing - - rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød, - som kom den langveis fra var det eneste som hørtes! - Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag - og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men - gikk tilbake for å se om også verandaen var full av - måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når - hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt - ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad - det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et - sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide - sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i - neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be - redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; - så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av - talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra - huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig - plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. - Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte - litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det - skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen - som vilde kvele henne. - Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek- +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- +hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +20 — Amalie Skram. I. +306 Constance Ring + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød, +som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes. +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be- +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av- +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. - «Constance» hvisket han med en overstrømmende + +«Constance» — hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» - Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn med kyss. - «Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» - Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - Constance Ring 307 -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s +Constance Ring 307 + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk- +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk ovenpå. - Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset - gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til - alle sider. - I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. - Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så - kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu - og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils - vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok - ken 6. - Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han - stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det - fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og - tendte ild på det. - «Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han - halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og - trådte ilden ut med foten. - «Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt - har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere - ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra - sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter - for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og - ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom - mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte - den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha - rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du - gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var - hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - 308 Constance Ring + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- +ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha- +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et +308 Constance Ring + blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! - XXXIV. - Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp - søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in - gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu - gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var - foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene - fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme - sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun - måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, - smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde - hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte - trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne - til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem - medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for - alt ved sig seiv. - Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? - Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så - falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik - slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu - tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin - mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og + +XXXIV. + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in- +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu- +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte +trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem- +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu- +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange - skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for henne. - En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - Constance Ring 309 + +Constance Ring 309 Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det var hvile i. - Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. - Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig- +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. - I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om - dette ene: å skynde sig med å dø. - Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og - kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt - skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal - ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke - kunde bære det lenger. Constance.» - Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for - seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet - i hans mottagelsesværelse. - Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok - frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var - blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en - innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; - Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår - nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes - øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på - veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit - tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren - hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - 310 Constance Ring - - stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske - liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff - ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte - skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet - og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det - forekom henne at barnet der var en ganske annen enn - henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille - det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men - om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som - et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde - moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. - Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be - skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og +kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit- +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens +310 Constance Ring + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff- +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille- +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be- +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» Så mintes hun et annet ord av - sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» - Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs store synd. - Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . - Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn- +holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig lå ikke +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der den gang. - Constance Ring 311 - Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. - «Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. - «Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. - «Det er godt,» sa han og vinket. - Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk det til sig. - Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en - karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det - ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt - efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. - Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance - fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så - gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne - eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun - nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles - uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. - Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde - sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - 312 Constance Bing +karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og +312 Constance Ring + hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig +ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig- nok protestere mot. - Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det @@ -11648,28 +15001,34 @@ allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. - Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. — + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. - Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var rullet et stykke bort over gulvet. - Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen + +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- +rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen over det. - - ' :- ••:' ! -; . -.• '• •• : ' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H - \ No newline at end of file +å + +Depotbiblioteket + +Ø47 +ONSTANSK RING + diff --git a/stage-2.txt b/stage-2.txt index f60391c..1ff7a61 100644 --- a/stage-2.txt +++ b/stage-2.txt @@ -1,64 +1,12 @@ +1. - - - -AMALIE SKRAM -SAMLEDE VERKER -BIND I - - - AMALIE - SKRAM -SAMLEDE VERKER - - - I - CONSTANCE RING - - - - - ~ri\ - - r '"«'Hofe - - - - - GYLDENDAL NORSK FORLAG - - OSLO 1943 - - FJERDE UTGAVE -PRINTED IN NORWAY -CENTRALTRYKKERIET - OSLO - -Amalie Skram. Efter maleri av Eilif Peterssen. (Ca. 1877.) - -Amalie Skram. Efter maleri av G. Achen. (1895.) - -Amalie Skram. Buste au Ambrosia Tønnesen. - -Kortpilsmuget i Bergen. Amalie Skrams barndomshjem sees til venstre.! -Hun er født i annen etasje. - - CONSTANCE RING - (1885) - - - - -1 Amalie Skram. I. - - - I - Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. - De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, @@ -66,69 +14,77 @@ og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i Oscarsgate. - Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. - Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i +godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl- +4 Constance Ring - Constance Ring - -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. - Ring var seksten år eldre enn den unge piken han + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig ytre. - Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så - slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært - så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk - sin kaffe i spisestuen han var alltid tidlig på ferde - lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte - hans skritt han kom alltid og kysset henne før han - gikk på kontoret for hun op og stod og vasket sitt - ansikt med hodet nede i vannbollen. - Om middagen fant han henne blek og ordknapp med - utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet - over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med - en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, - men som hun tålmodig fant sig i. - Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde - ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når - - Constance Ring 5 +sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde — +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + +Constance Ring 5 + han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem- +komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. - Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på @@ -138,345 +94,424 @@ man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. - Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den - hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å - sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde - ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke +6 Constance Ring -6 Constance Ring fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle dager. - Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. - II. +sig selv. + +II. - Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. - Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. - Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges hjem.» - Resultatet av denne samtale blev så senere referert til + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. - Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som - Constance Ring 7 +Constance Ring 7 hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? - Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. - Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! - Bare det kom småfolk mente tanten. - Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, men pokker heller! - Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må- +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også ! + +Bare det kom småfolk — mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, — men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. - Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly - stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for - Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann - folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig- +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly- +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var - det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få - henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale - og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut - på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde - han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. - Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, - dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin - kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; - hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig - få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort - opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig - ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo - aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - -8 Constance Ring +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op- +8 Constance Ring fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. — Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og senere. - «Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det plutselig ut av henne. - «Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger + +«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» - «Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke med.» - Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i forveien. - I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. - Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte - de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde - skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem - fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - Constance Ring 9 +Constance Ring 9 uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, det var hans eneste fortjeneste. Når +at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket +henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. - Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det ringte. - At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der +komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. - Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. - Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et -10 Constance Ring +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et +10 Constance Ring + skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. - Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var idel lede og likegyldighet. - Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +satte sig over til ham og spurte efter Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. - «Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase. - «Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for + +«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for- trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god innflytelse.» - «Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. - «Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig — +ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un- derlig med ens mor.» - Ring var ved sitt bestemmelsessted - «Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen var i full fart. - «Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften, + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. - Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - Constance Ring 11 +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +Constance Ring 11 svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i natt at hun var her.» - Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. - «Kunde du ha lyst til det, Constance?» - «Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. - Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. - «Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. - «Ja, ja,» svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si + +«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. - «Men ikke nu» sa han med et misfornøiet tonefall. - «Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» - Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. - «Så det blev hun dog i en smule humør for, se, se, - så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn - med sin peke- og langfinger. - «Au» sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der - blir ertet. «Det gjør vondt.» - «Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det - er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid - imellem oss om dagene.» - «La nu mitt fjes være i fred» svarte hun med påtatt - furtenhet. - «Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor - kan komme.» - «Og bli her en tid?» - «Så lenge hun har lyst naturligvis.» - «Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på - det?» - «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» - «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. - «Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» - bad han. - -12 Constance Ring - Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på + +«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. + +«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt +furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» — +bad han. +12 Constance Ring + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. - «Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. - Hun kysset ham på munnen - «Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» - «Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det + +«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin lekse. - Han lo og vilde ta henne på fanget. - «Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. - Han slapp henne med en sur mine. - «Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste nu.» - Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. - Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han gjespet og vilde til sengs. - Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på soveværelset. - Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. - Da Constance langt om lenge var ferdig med sine + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø- +bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta- géren om. - Constance Ring 13 +Constance Ring 13 - Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- +stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha glemt det. - En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. - «Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende. - «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like + +«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende. +— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad hun tok sig til. - Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra vinduet. - «Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå - slukket hun lampen og gikk inn til ham. - III. - Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. - Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. - Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der og var i godt humør. - De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran- dring i arrangementet. - Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i - gråt og falt henne om halsen. - -14 Constance Ring - Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp - skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. - Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl - dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. +14 Constance Ring + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl- +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. - Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten år. - Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og @@ -485,35 +520,41 @@ stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. - «Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- +nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. - «Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» - «Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt, + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt, bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. - «Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde + +«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige stilling. - Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle at kjørselen var til ende. - Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i -værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - Constance Ring 15 +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han +Constance Ring 15 -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende @@ -522,31 +563,32 @@ mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig ganske ør i hodet. - Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. - Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme- +lagede eplekake. — + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- +kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over - drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over- +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev - sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig - over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde - holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, +16 Constance Ring -16 Constance Ring - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å @@ -560,1022 +602,1368 @@ en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. - «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var gått inn til sine piper. - «Å pytt» sa Constance og slo med nakken - «Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.» - «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» - «Lyve, det er da et besynderlig ord .» - «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» - «Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke +«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin mann så hensynsløst.» - «Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at + +«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar +for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue med.» - «Ta parti, holde med det er forestillinger, som + +«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» - Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne - munnviker og nesen til værs. - «Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm - far og jeg stod jo aldri på den fot.» - «Nei far, nei, det tror jeg nok» sa hun med en - stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa - - Constance Ring 17 - rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram - mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd - somt utekkelig?» - «Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din +far og jeg stod jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa- +Constance Ring 17 + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd- +somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er ingen ting å bry sig om.» - «Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» - «Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» - Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. - Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i rette tid. - «Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. - Hun stred imot. - «Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for- manende. - Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. - «Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet + +«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og +slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. - «Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa - 2 Amalie Skram. I. -18 Constance Ring +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa + +2 — Amalie Skram. I. +18 Constance Ring Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig og alltid er hun slik.» - Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. - «Hun er trett og nervøs i aften» sa fru Blom meg +å være elskverdig — og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg- lende. - «Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» - «Det ligner så lite Constance» svarte fru Blom og +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og så ut til å grunde over saken. - «Det er naturligvis et lune, en grille, noe fordømt -romansludder om forladelse.» Han var uforvarende + +«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt +romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende + kommet til å hikke. - «Nei, tror du det?» sa fru Blom skeptisk. - «Ja gu tror jeg det det er den eneste mulige for - klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» - Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine - negler. - «Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» - vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, - falt hun nok tilføie.» - «Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages - med kjærlighet.» - «Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et - plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den - mann, som kunde være kjærligere.» - «Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge - koner er litt tufs de første par år.» - «Fanden heller, de er forelsket er de. Marie - f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er - så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han - sig nærmere og talte i en lavere tone. - «Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa - fru Blom tillitsfullt. - «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre - sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - - Constance Ring 19 - forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å + +«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for- +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages +med kjærlighet.» + +«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» + +«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er +så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store +Constance Ring 19 + +forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å tale med henne.» - Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, mens hun klædde sig av. - Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. - «Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. - «Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke det?» - «Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd -dem seiv?» - «Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd +dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» - «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» - «Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være glad for?» - «Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun + broderer så pent.» - «For du må jo være lykkelig med din mann, han, som + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» - «Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både snarere og penere.» - «La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» - Hun skjulte sitt ansikt hos moren. - «Søte barnet mitt, du elsker jo din mann, + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, — hvad, gjør du ikke? Hvad?» - «Jeg vet ikke, jeg.» - «Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» - Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. - «Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte. -20 Constance Ring - «Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte. +20 Constance Ring + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av kjærlighet?» - «Ja Gud vet, du, enskjønt jo, det var det vel også + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» hun holdt inne og så forlegen ut. - «Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» - «Men jeg synes ikke om å være gift.» - «For noe urimelig snakk» sa fru Blom indignert. - «Synes du det er så urimelig? Kan du slett -ikke forstå det? Og tror du ikke det ofte kan gå +men» — hun holdt inne og så forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett +ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå så?» - «Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» - «Er det bare det det kommer an på?» - «lallfall det det burde komme an på.» - «Men man kan da like et menneske mer eller mindre, + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god eller dårlig han er.» - «Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» - «Det kan jeg ikke begripe.» - «Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og - det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld - ikke være barnaktig, Constance.» - «Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du - ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos - dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og - løftet hennes hode op imot sig. - «Hos mig, er du gal, barn?» - «Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, - når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam - men» —• sa hun innsmigrende. - «Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.» - «Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel - ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme - igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så - meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt - nattøi.» - - Constance Ring - Hun var allerede borte ved døren. - «Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og +det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, — er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam- +men» — sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» +Constance Ring 21 + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. - «Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er -så snild.» - «Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er +Så snild.» +«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, - Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke det var sant —, men det hadde hun +op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - -22 Constance Ring +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske- +22 Constance Ring ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an- +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + an på det. - «Ikke sant, Constance min, du vil være en god og -fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet +«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og +fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet + litt på at datteren skulde si noe. - «Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. - IV. - Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +IV. + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. +Foss” søster. +Constance Ring 29 - Constance Ring - Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der- +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om- gangsfot med hverandre. - - Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for + +— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir- +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til ende. - Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be- +hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke- lig å peke på det for henne. - Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. - Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. - Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom - riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så - rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk - kelig liv, disse to. Rings eneste feil —. Men Herregud, -24 Constance Ring +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk- +kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud, +24 Constance Ring + han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. - Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, så kunde det jo ikke bli + +Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli anledning til rykter. - Jo, fru Blom fant at hun hadde grunn til å være + +Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. - De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig hadde budt henne. - Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. - Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. - Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. +et sted, hvor de kunde være mer for sig selv. +Constance Ring 25 - Constance Ring 25 - Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. - R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over- +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. - «Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» — +hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri- kard?» - «Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke + +«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke noe av.» - Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. - «Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi + +«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. - «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. - «Å, det var bare Lorck.» - Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. - Hansen bet sig i pekefingeren. - «Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig» - sa han i en lav og litt treven tone. - «Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig» +— sa han i en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. - «Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» - «Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min, - det var bare et dumt innfall.» - «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» - «Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min, +— det var bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, — siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert, +de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, — jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» - Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til +huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !» -26 Constance Ring -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han - sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til +26 Constance Ring + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til- trekkende. - Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, - fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. - Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små- snakket nesten hviskende. - «Å Meier, spill for dem så lenge, bordet skal snart -være dekket» sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. - En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl + +«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart +være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i stormløp fare over tangentene. - «Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot de andre. - «Om aftenstemning om lengsel om kjærlighet -—. —om Sarabråten, om —» de ropte alle i munnen + +«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet +— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen på hverandre. - Constance Ring 27 +Constance Ring 27 - «Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om +«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. - «Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10. - Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. - «Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance. - «La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med -Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i + +«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- +vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al +duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al- vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs- sang. - «Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - «Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck. - «Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?» - «Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til -å holde ut» - «Skal han ikke bli musiker?» - «Det er han jo, frue!» - «Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?» - Lorck trakk på skuldrene. - «La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til +å holde ut» — + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» - «Ja, Gud bevars» bemerket Lorck lakonisk. - «Har De noensinne hørt make til fyr, det er synd - at han ikke blir kunstner» sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con - stance. - «Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. - «Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus, - tror jeg det er jo rent bort i natten.» - -28 Constance Ring - «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en + +«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd +at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con- +stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus, +tror jeg — det er jo rent bort i natten.» +28 Constance Ring + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik - ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik- +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» - «Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i + +«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i slekt med Ole Bull.» - «Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. - «Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket Lorck. - «En to tre og tyve år vel» — - «Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +«En to — tre og tyve år vel» — + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken Schwartz. - «Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. - Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. - Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. - «Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til spisestuen. - Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg dissonans. - «De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem -pent,» sa Marie, da han reiste sig. - «Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor -somt!» summet det rundt omkring ham. - Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans + +«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem +pent,» — sa Marie, da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor- +somt !» — — summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver sin dame til bords. - Constance Ring 29 +Constance Ring 29 - «Trekk kniplingen høiere op, Constance,» hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, — «du er for utringet, en ser ditt bryst.» - «Mitt bryst! umulig, tante.» - «Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. Rett på det, før + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før din mor ser det.» - Sitte og stirre, uff, at Lorck kunde være så vemme + +Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. - «Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» - «Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. - «Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» - «Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop - være morsomt -—» - «For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme - tisk rypebryst. - «Verten må begynne» lød det fra flere. - Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre - likeså. - «Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt - dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså - for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god - villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne - altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra - Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. - Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær - deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn - Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und - tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. - «Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at - hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. - «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som - hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under - almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert - -30 Constance Ring - sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, - «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de - nevnte.» «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» - sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat - ter. Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! - «Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con - stance. - «Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte - Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også - vilde ha et ord med i laget. - «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. - «Hvafornoe skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring - og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig - heten slo an. - «Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av + +«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop +være morsomt —» + +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme- +tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» — — lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. + +«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt +dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså +— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god- +villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær- +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und- +tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. — +«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert +30 Constance Ring + +sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» — +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat- +ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! — +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- +stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- +heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» - «Hipp, hipp, hurra!» forsøkte Ring og dirigerte med -armen. «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle +og herrer, — velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med +armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle røster. - «Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, «vi blir opsagt.» - «Hvordan går det med Deres fot, frue?» spurte + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, — «vi blir opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte Fallesen, som satt ved Constances høire side. - «Den er visst god igjen.» - «Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle gå henne like til sjelen. - «Fyll i glassene, mine herrer» ropte Hansen og slo + +«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» - «Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance + halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» - Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til å innlate sig med ham. - «Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han -og 10. - - Constance Ring 31 - - «Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. - «Ja, frue jeg sa beklager men bry Dem ikke om -det, når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» - «Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» - «Nei, jeg gjorde ikke, frue, hvor kan De også for -lange . Hvad jeg vilde sagt, hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, jeg er så sterk, skal jeg si Dem, arm + +«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om +det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De +det, løitnant Fallesen» — + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for- + +lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære +Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm- + muskler —» - «Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. - Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. - Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte - slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt glass. - «Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig «De får da vente, til han altså nevner +og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner navnet.» - Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. - «Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck - i en ergerlig tone. - «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - «De ser jo, hvor han sitter og stirrer øinene sprin - -32 Constance Ring -ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det -for —?» - «Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin- +29 Constance Ring + +ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det +for — —? + +«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en hodebevegelse op imot Ring. - «På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. - «Men så hold dog op, Lorck» - «Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, + +«Men så hold dog op, Lorck» — + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort glass madeira. - «Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner, -og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?» - «Nei» svarte Lorck tvert. - «Og så har han et blikk så godt og ufordervet det + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner, +og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?» + +«Nei» — svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det er noe uskyldig over ham.» - «Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - «De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - «Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg så meget som har åpnet min munn?» - «Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» - «Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li -ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta -ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und -skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li- +ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta- +ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und- +skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over- lever jeg det ikke.» - Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» sa hun. - «Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket +De kan sludre,» — sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for- +trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» sluttet Ring sin tale. - Constance Ring 3 - Meir for op som en champgnekor; han hade ike - ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade - opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen - blev imdlert druket under smil og nik og buk fra - ale kanter. - Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem -han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste, -hvor hun skulde se hen for undsel. - Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren -kom ham i øine; med diren stem kalte han hen - for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han -ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt -hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til - ham. Og i den forbindels vilde han også nev den - gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin - ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom. - Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit - ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde - tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen - nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til - kjen. - «Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig -øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at -den fyren altså ike er til å stane.» - Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg -mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var -om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som - av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale - om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var - det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn -nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham -uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det - ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine -overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han - strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han - merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen- - 3 Amalie Skram. I. - - Constance Ring +Constance Ring 35 + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke +ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde +opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen +blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra +alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem +han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste, +hvor hun skulde se hen for undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene +kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne +for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han +ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt +hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til +ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den +gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin +annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- +tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde +tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen- +nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til +kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig +ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at +den fyren altså ikke er til å stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt +mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var +om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som +av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte +om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var +det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen- +nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham +uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det +ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine +overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han +straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han +merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen- + +3 — Amalie Skram. I. +34 Constance Ring + tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» - Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som censor. - Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. - Plutselig brast Ring i latter. «Fanden så godt gjort!» -ropte han «der tok jeg dere pent ved nesen.» - De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde + +Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |» +ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. - «Ja, jeg trodde det var alvor det er visst og sikkert,» - sa Constance. - «Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, + +«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,» +sa Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig hurra. - Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han - sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat - kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun - rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. - «Ja, som sagt De er et musikalsk fenomen, et, et, - ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier «De må komme - og besøke oss av Dem seiv, forstår De, hver aften - om De vil det er skikk hos oss, jeg har en kutter - De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» - Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med - å trykke hans hand. - «Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og - vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. - «Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» - Han begynte på en vals av Strauss. - Constance tok frøken Schwartz om livet og valset - rundt med henne. - - Constance Ring 35 - «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. - «Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru - Blom. - «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og - gikk for å skynde på pikene. - «Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat- +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme +og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften +om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter — +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. +Constance Ring 35 + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. - «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. - «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» - «Så gå der ned der danser man jo hver aften.» - «Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» - «Det er morsommere å danse» svarte hun. - I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om + +«Det er morsommere å danse» — svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den fornøielse. - «Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og + +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og trakk ham hemmelig i frakken. - «Ja så den neste da?» - «Det kan vi jo alltid tale om.» - «Skal det bety et avslag?» - «Nei da altså neste dans med Dem.» - Han bukket og fjernet sig. - «Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da — altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var bare for å bli fri ham.» - «Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med + +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med et bukk. - «Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru + +«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru Blom. - «Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» - Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. - «La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig + +«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok an.» - Meier gikk like bort og engagerte Constance. - «Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte hun. +36 Constance Ring + +Han vendte sig mismodig fra henne. -36 Constance Ring - Han vendte sig mismodig fra henne. - «Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun efter ham. - Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig - «Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» - «Hvad skal det være til at De går slik og griner på + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, — De er virkelig så kjedelig.» - Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake på plass igjen. - «Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame + +«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. - «Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun undskyldende. - «Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv + +«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv- høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. - «Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt + +«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt- + lig til ham. - «De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket Fallesen til Constance med forgremmet stemme. - «Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er + +«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. - «Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» - «Men så pass dog på det er Dem, som skal frem, -løitnant!» - «Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» — + +«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem, +løitnant !» — + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til sin dame. - «Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke + +«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke sjalu?» +Constance Ring 37 - Constance Bing 37 +«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. > - «Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .» - «Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte +«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte Constance med en munter latter. - «Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. - «Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig -for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun han forstår da å gjøre kur for spøk. - «Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det -grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter + +«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig +for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun — han forstår da å gjøre kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det +grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter stod på plass. - «Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så liberal.» - «Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig - jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde + +«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig +— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde De få ham.» - «Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. - «Jeg kunde ingen dame få.» - «Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til Meier. - «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» - Hans øine søkte uvilkårlig Constance. - «Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. - Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. - Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og - - 38 Constace Ring - - inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor -vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn -ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la - get sig et nyt glas. - «Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som -kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det, - som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans, - Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt - dise.» - Falesn undskylte sig med at han hade hodepin. - «De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike - et begr samen,» sa Ring. - Falesn skjent konja i et vinglas. - «Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.» - Falesn tøme inholdet i et drag. - «Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad - Falesn?» og han pufet ham i siden. - «Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken - Schwartz hun er helr ike avein.» - «For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op - og ned.» - «Figuren er da ganske bra.» - «Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren. - Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De -ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine - skjønhet og kvinelg forskjønelut, som - endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike - dus. - «Du er min sel en kje fyr, fande så godt like - dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom - hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil? - En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike, - hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med. - Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig, - den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må - det til.» - - Constance Ring 39 - Lorck kom inn efter selters. - «Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» sa han til Hansen på tilbakeveien gjen + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og + +38 Constance Ring + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor +villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne +ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la- +get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som +kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det, +som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans, +Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt +disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke +et beger sammen,» sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad +Fallesen?» — og han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken +Schwartz — hun er heller ikke avveien.» + +«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op +og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene. +Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De +ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne- +skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke +dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like +dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom +hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile? +— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke, +hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med. +Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig, +den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må +det til.» +Constance Ring 39 + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. - Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. - «Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» spurte Meier + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier under en av pausene i galoppen. - «Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» - «Kjente De Dem igjen?» - «Nei, slett ikke, det var så mange sorter i det» —• - «Kjente jeg Dem jeg mener sånn riktig godt + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» — + +«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt — skulde jeg nok gjøre det bedre.» - «Kjente! ja pytt, ja gad visst hvordan det skulde -gå til» - «Gav De mig lov til å tale med Dem så» - «Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! og De tror, det nytter en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger lenger når man ikke, og så + +«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde +gå til» — + +«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» — + +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam- +men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» - «Men det var da vel mulig å bli kjent hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» - «Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men + +«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» — + +«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men + skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? - Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og +— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- +ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og + vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi alle er.» - «De ligner ingen annen kvinne.» - «Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede produkter.» - «Men det er dog noe individuelt det som gjør at en + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler og opfatter på nettop den og den - manér.» - «Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke - lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - -40 Constance Ring - «Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con - stance, da de atter tok plass. - «Fordi ingen har bedt mig.» - «Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +40 Constance Ring + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- +stance, da de atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet til Deres foreldre, spilte De da?» - «Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» - «At Lorck ikke har sagt det, det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor husker De.» - «Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» - «De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, og det må De også. Vil De?» - «Det er intet i verden, jeg heller vil jeg takker Dem + +«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som +tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +hombre med ham hos Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, — +det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem så meget for Deres vennlighet.» - «Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. - «Jo, for det blir snart forbi, frue» - «Skal De til utlandet?» - «Ja, det er nok meningen» - «Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» — + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» — + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg gleder mig så til Deres spill.» - «Og jeg til å tale med Dem.» - «Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» - «Nu spøker De» - «Nei så min santen! Spør bare Fallesen.» - «Den narr!» sa Meier. - De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» — + +«Nu spøker De» — + +«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne fra siden med et usikkert blikk. - Constance tok i lommen og kom til å rive frem en + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. - «Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. - «Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» - Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» — + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + vesten. +Constance Ring 41 + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. +Tante Wleiigel var gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- +ledning til almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha +kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken +var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme, +og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren +fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to- +bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med +sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk- +ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre +fru Blom til pianoet. + +«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con- +stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret +Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk +bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med +juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig +motfallen i et sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt +fjollet, halvt fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, +bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med +den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri- +stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol +tett ved. +42 Constance Ring + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. - Constance Ring 41 - Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted. - Tante Wleug var gåt for leng siden. - Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an - lednig til almindeg opbrud. - Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha - kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken -var forestn over et. - «La os få en vals på falrept!» ropte en stem, -og i det same skimted Rings skiel i doren -fra røkevælst, som var profult av gråbl to -bakso. - «En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler. - «I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med - sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk - ket for Constace. - Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han. - «Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre - fru Blom til pianoet. - «Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con - stance. - Men fru Marie sat alerd og spilte. - «Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret -Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk -buk. - «For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med - juristen. - «Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig - motfalen i et sofahjørne. - Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt - fjolet, halvt fortedlig smil. - «Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster, - bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med - den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri - sten Ring, og det er mig, det.» - «Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol - te ved. - -42 Constance Ring - «Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen - Ring, og det er mig, det,» gjentok han. - «Ja, det er visst og sant» svarte hun og 10. «Er det - kanskje noen, som bestrider det?» - «Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» - Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» + +«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . >» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var han sa. - Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. - Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til sete. - «Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er + +«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» - «Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert. - «Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for + +«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for Hansen. - Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig han kom til å trå i Constances kjole og snub +hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde @@ -1583,307 +1971,424 @@ støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. +Constance Ring 43 - Constance Ring 43 - - «Vil De ikke spille videre» bad Ring, mens han pu +«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu- stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» - Fru Marie så ut til å betenke sig. - «Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå - slutte mens leken er god —» - «Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå +— slutte mens leken er god —» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. - Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med stive, fortinnede øine. - På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. - Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. - Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. - «Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» - «Lettferdige hvad vil nu det si?» spurte Lorck + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» — + +«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck polemisk. - «Løsaktige usedelige da —, hvis De synes bedre + +«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre om det.» - «Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum- + meste kategorisering.» - «Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt, - eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede - lige?» - - Constance Ring - «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» - «De snakker som De har forstand til» sa hun erger + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt, +eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede- +lige?» +44 Constance Ring + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger- lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» - «Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig + +«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» - «Men er det da slett intet, som er udydig eller laste + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» - «Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» - «Ti stille med Deres vemmelige floskler.» - «Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» vedblev Lorck. - «Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, det er altfor besværlig.» - «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» - «Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» — vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, — det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» - «Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det +Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin- +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev bedre.» - «Han er et gresselig menneske» sa Constance og + +«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» - Lorck 10. - «Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre enn jeg.» - «Hører De, hvad han sier, Meier?» - «Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for splitter forkjært.» - «Og han gir kristendommen skylden for det hele, + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, — det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det - Constance Ring 45 +Constance Ring 45 da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor sier de.» - «Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +intet feminin til mor — sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. - «Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det i virkeligheten er.» - «Hvorledes mener De?» - «Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, og så har de +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» - «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» - «Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, ja, som sagt, den har degra +til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så —» - «Hvor kan De nu si slikt, Meier» — - «Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak- +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem — eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» - Han holdt inne og slo ut med hånden. - «Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. - «For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. I gamle Jehovas tid var det +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- +lighet. — Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, — +dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne - o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» - «Ja, og hvad så?» +0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» +46 Constance Ring + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei — -46 Constance Ring - «Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» - «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. - «Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de kristne.» - «Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. - «Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke- fullt. - «Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for + +«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» - «Nei fy, Lorck!» ropte Constance. - «Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +samvittighet» — + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev +som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev Lorck. - «Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance + +«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance med dirrende stemme og slapp hans arm. - «Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg + +«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg motbydelig,» ivret Lorck. - «Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» - «Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. - «Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance harm. - «Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. - «Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» - Constance Ring 47 +Constance Ring 47 - «Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring med usikkert mæle. - «Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» - Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. - «Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier !» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller har de kanskje vært det før?» - «Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.» - De sa god natt og gikk hver til sitt. - Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han + +«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. - «Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» - « Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, + +«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om hjørnet. - «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» - «Det må ikke være morsomt for hans kone» mente + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente Meier. - «Å pytt —• en venner sig til all slags.» - «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» - Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» - «For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra + +«Å pytt — en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- +lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra siden. - «Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con -stance, nei vet du hvad.» - «Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over + +«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en +slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con- +stance, — nei vet du hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over- bærende, «så godmodig og spøkefull.» - «En briljant fyr å drikke og seile med men for -resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!» - -48 Constance Ring - «Er han høiremann?» - «Ja vel, og troende.» Lorck 10. - «Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» - «Ja, det kan du banne på.» - «Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet + +«En briljant fyr å drikke og seile med — men for- +resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!» + +48 Constance Ring + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» - «Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse + +«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» - «Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker - «Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk + +«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk alltid.» - «Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» - «Et fruentimmer som hun» - «Hun er deilig!» ropte Meier. - «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» - «Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri + +«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» — + +«Et fruentimmer som hun» — + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne så fri for koketteri.» - Lorck gav sig til å plystre. - «Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat -som da hun var blottende ung jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» - - «Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt -gjort» - «Fanden i vold!» sa Meier. - «Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat +som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» — + +«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan- +den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt +gjort» — + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del +komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del har vært det lenge» — - Meier svarte ikke. - «Har du sagt henne det?» spurte Lorck. - «Sagt! — hvad for noe sagt?» - «At du elsker henne.» - «Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» - - Constance Ring 49 - «Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier - —• ikke tøser mener jeg men damer?» - «Til ingen» sa han arrig. - «Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon -kurrere» - «Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! — hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» — + +Constance Ring 49 + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +— ikke tøser mener jeg — men damer?» + +«Til ingen» — sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon- +kurrere» — + +«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel- vende av vrede. - «La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku + +«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke +kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» - «Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta -likus» - «En kone, som har vært gift i tre år nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta- +likus» — + +«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» - Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. - «Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde «det er hele saken» - «Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa +han så rolig han formådde — «det er hele saken» — + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed +på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove -slags naturligvis.» - «Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets +mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove +slags — naturligvis.» + +«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper -med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg - 4 Amalie Skram. I. - -50 Constance Ring -stod på lur i det andre værelset, den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med -av hele sjelen akkurat som nu.» - «Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til +og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper +med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg + +4 — Amalie Skram. I. +50 Constance Ring + +stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med +av hele sjelen — akkurat som nu.» + +«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til å nynne en melodi. - «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. - «Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» - «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» - «Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild -og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild +og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For- +resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles gælen —» - «Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, hvor han bodde. - Meier lot til å trekke på det. - «Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad er klokken?» - «Halv tre» sa Meier. - «Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum +«Halv tre» — sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum- let Lorck. «God natt, du.» - «God natt» sa Meier, og de skiltes. - Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be + +«God natt» — sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op @@ -1892,894 +2397,1226 @@ han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn - Constance Bing 51 +Constance Ring 51 + kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. Til langt ut +som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- strene. - Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en måned. - «Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» - mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» - Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, - skjønt nu skulde han jo snart reise, godt, om han -kom avsted jo før jo heller. Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig den måte hun lyttet til ens ord på - hodet litt på skjeve, øielokkene senket og så når -hun svarte og plutselig så på en! Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine det var til å bli skrullet av. - Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig nesten + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han +kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på +— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når +hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av. +— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. +betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så - Constance Ring - «Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde -mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- +godhet. — +59 Constance Ring + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde +mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter å, om hun +og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut- +satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted - «Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke -min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte — +voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei- +ligste sted — — + +«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke +min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det stakk og strammet. - «Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri -sett maken til tosk» - V. +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum- +let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri +sett maken til tosk» — — + +Nr - Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i sofahjørnet. - «Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg + +«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» - «Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» - Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen lå ved siden av hans tallerken. - «Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød «stormende + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han +med munnen full av egg og franskbrød — «stormende fullt hver aften.» - «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. - «Ikke i teatret, mor.» - «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - - Constance Ring 53 -saks skyld — nei, men søte Constance at du kan -la mysosten se slik ut.» - «Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +Constance Ring 53 + +saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan +la mysosten se slik ut.» — + +«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid så pent.» - «Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.» - «Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru + +«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. - «Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. - «Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa Constance. - «Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til + +«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til administrasjon også.» - Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. - «Skal jeg så ta billetter til i aften?» - «Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» - «Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært på farten.» - «Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. - «Da er vi utbuden, husker du vel.» - «Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. - «Enn lørdag da?» - «På lørdag skal vi ingensteds hen.» - «Så sier vi altså lørdag.» - «Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- +kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter aftenavisen. - «La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» - Ring så efter henne med et takknemlig blikk. - «Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du - hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i -hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1 +hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at det står efter.» - «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. -54 Constance Ring - «Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. +54 Constance Ring + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» - «Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig det.» - «Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog + +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig — det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt kne. - Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. - Constance så drømmende frem for sig. - Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si +— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig at hun +så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne en dame i grå +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun- +kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» - «Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. - Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det — det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og så for morens skyld. - «Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i øret. - Constance Ring 55 +Constance Ring 55 + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» - «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» - «Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på fanget. - Constance slo ham over fingrene. - «Hvad tror du fullmektigen tenker?» - «Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang han vil sette pris på det.» - «Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer +en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang — han vil sette pris på det.» — + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. - «Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. - «Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa + +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» - «Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. - Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. - De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. - Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. - «Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. - Det kom intet svar. - «Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. - Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. - Litt efter ringte det. - -56 Constance Ring - «Se så, hvem er nu det?» mumlet hun - «Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett - lysvåken. - «Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance - smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led - av søvnløshet. - «Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» - hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. - Fru Blom gikk den inntredende i møte. - «Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på - skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, - man bruker til en fremmed. - « Constance, sier du? naturligvis er hun invalid, - det var noe, jeg visste.» - «Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad - dere snakker om,» ropte Constance. - Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise + +Litt efter ringte det. +56 Constance Ring + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. + +«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke- +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise- longue. - «Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. - «Opriktig talt, det var meningen, men siden du er + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig —» - «Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte + +«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, gjør vel ingen fortred.» - «Men Rikard kommer også.» - «Ja, la ham bare det han skal være velkommen, + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen, med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» - «Du da!» lo Marie og tok av sig. - «Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. - «God aften, tante ta bare av dig med det samme, + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. - Constance Ring 57 +Constance Ring or - «Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett det var nu også ufor +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært doktor?» - «Nei, er du gal, tante! Det er ingen verdens ting + +«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting — jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» - «Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» - Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter + +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. - «Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. - «Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. - «Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. - «God aften!» Lorck stod bukkende for dem. - «Hvad for noe, sykestue, med visitter og medika + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika- menter og alt mulig.» - «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. - «Er det virkelig efter fallet i går, det har vel ikke + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke noe videre på sig?» - «Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. «Natur - ligvis, det måtte den jo.» - «La mig se på det det er ikke sikkert at blyvann er - det rette,» sa Lorck og nærmet sig. - Constance var straks villig. - «Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. - «Når det ikke er hull, er blyvann godt såpass doktor - er jeg da.» - «Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor - kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad - er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» - «Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og - Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» - Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - -58 Constance Ring - falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde - enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å - more sig over i øieblikket; men som de nu under latter - nød desto bedre. - «Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. - «Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. - «Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» - sa Constance og la fingeren på munnen. - «Ikke en lyd,» hvisket Lorck. - «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. - «Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur- +ligvis, — det måtte den jo.» + +«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor +er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor- +kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og +Hansen kommer, kan De få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +58 Constance Ring + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» - «Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste sig. - «Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» - Lorck var allerede borte ved døren. - «Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. - «Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» - De andre lo dempet. - «Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod lyttende midt i dagligstuen. - «Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» - «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. - «Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet over Constances fot. - «Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun + +«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la slumreteppet til rette over henne. - «Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. - Constance Ring 59 +Enn +Constance Ring 59 + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. - «Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil - «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. - «Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget å vise ham vekk!» - «Se så, nu ringer det igjen.» - «Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter viste det sig at hun hadde rett. - «Hvad er det, Alette spør om, mor?» - «Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er -kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.» - «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. - Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. - «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. - «Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. - «Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,» + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er +kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom inn igjen. - I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. - «Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får jeg Fallesen der.» - Meier gled ned på setet hurtig som et lyn. - «Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! Hvad tyller dere den -punsjen i dere for kom inn til mig, skal dere få noe + +Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den +punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe annet.» - «Men først drikke te,» innvendte Constance. - Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor - det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf - feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på - en stor bakke. - Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og - laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og - Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret - at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle - tre tok hver sitt og gikk med. - - 60 Constace Ring - «Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind - var Falesn der med det. - « Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise - radikle, den samenløp flok av al slag berm,» - sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos - Constace. - «Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru - Marie. - «Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar - på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen - og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto, - som fulgte hans vugend bevgls. - «Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk. - «Ja hvorf det?» spurte Marie. - «Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl - ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone, - som om han klaget sig. - Constace og Meir gav sig til å le. - «Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og - alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså - det bestånd,» ivret Hanse. - «Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør - ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn - - den stakr konge, som ike gjør en kat forted, - det er en pøbelaktig trafik.» - «Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak - for det, Ring.» - «Og religon da» inskjøt fru Marie «det er - nu det aler verst.» - «Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig. - «Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru - Blom. - «Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De -ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr - advokt?» - «Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone. - - Constance Ring 61 - - «Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- +det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf- +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. +60 Constance Ring + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind +var Fallesen der med det. + +«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse +radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,» +sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos +Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru +Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene +og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol, +som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel- +ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og +alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså +det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør +ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten — +den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, — +det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk +for det, Ring.» + +«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er +nu det aller verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru +Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De +ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- +advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +Constance Ring 61 + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» spurte Lorck. - «Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» svarte Hansen. - «Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet» - falt Meier inn. - «Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet» +— falt Meier inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde +develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» - «De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte Constance. - «Ikke hold med dem,» formante fru Blom - «En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. - «Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. - «Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin overbevisning.» - «Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» - «Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. - «Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. - «Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» - «Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» - «Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. - «Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig - suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. - «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så - vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer - - 62 Constace Ring - dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem, - landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg - over hel linje. Pas nu på.» - Lorck og Meir 10. - «En rask profeti den,» sa Lorck - «Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse. - «Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon - den våkner så våkner han til reaksjon.» - «Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?» - «Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck. - «Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru - Blom og Marie gjorde eftr. - «Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir. - «Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise - stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de - først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot - lofte. - «Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver - drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame - såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr - ord. - «De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan - si, har til formål å leg landet øde» suplert Han - sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet - ike jeg.» - Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar. - «Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om -politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend. - «Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om -noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.» - «Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret - Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er -det, det komer an på —» - «Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta -ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i -samfundet,» fulørte Hanse. - - Constance Ring 63 - - «Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer- +62 Constance Ring + +dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem, +landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg +over hele linjen. — Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. — +«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon- +den våkner — så våkner han til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru +Blom og Marie gjorde efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse +stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de +først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot +loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- +drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme +sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter +ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan +si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han- +sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet +ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om +politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. +«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om +noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret +Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er +det, det kommer an på —» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- +ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i +samfundet,» fullførte Hansen. + +Constance Ring 63 + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» - Lorck brast i latter. - Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på munnen. - «Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» - «Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. - «Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,» + +«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. - «Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til skade for noen?» - «En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» - «Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. - «Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe -om at forstanden er formørket. Og hvor skal vi hen - spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det +også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe +om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen +— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in- +gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men vent nu bare, til De kommer op i årene.» - «Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. - «Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke - kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si - holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, - vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, - ja så svikter allting under våre føtter.» - -64 Constance Ring - «Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere -stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, — +ja så svikter allting under våre føtter.» +64 Constance Ring + +«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere +stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» - «Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. - «Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige, -f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige, +f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» - «Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» - «Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. - Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. - «Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. - «Det mener De ikke,» ropte fru Marie. - «Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» - «Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på hverandre. - «Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» - «Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. - «Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. - «Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i + +«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi like nær av.» - «De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe bedre.» - «Og bli nihilist,» tilføiet Marie. - «Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - Constance Ring 65 +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +Constance Ring 65 - «De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så redselsslagen ut. - «Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» - «Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. - «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. - «Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor- +dens edleste blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» - «Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. - «Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. - «Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke rettere jeg skjønner.» - Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. - «Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» - «Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt Lorck. - «Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. - «Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» - «Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» — + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- +ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» - «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. - 5 Amalie Skram. I. -66 Constance Ring - «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. - «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. - «Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 — Amalie Skram. I. +66 Constance Ring + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» ropte Ring. - «Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. - «Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. - «Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +sig selv,» instruerte Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte Ring. - «Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» - «Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. - «Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så godslig og munter.» - «Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» - «De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror, + +«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror, det er mer for å gjøre sig til.» - «Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru Blom. - «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo straks at han var en mann med respekt + for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» - «Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.» - «Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de +«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de + har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. - «Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret «for hun trenger til støtte.» - «Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret — «for hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» - «Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - Constance Ring 67 +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +Constance Ring 67 så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, Slikt er jo bespottelig.» - «Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +Faust. — Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket fru Wleiigel. - «Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg + +«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg +Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg- gelig.» - «Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. - Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. - «Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne + +«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» - «Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» - «Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. - «Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. - «Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap, + +«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap, du.» - «Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. — Det er jo en viktig sak, ser du.» - «Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» - «Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii- -68 Constance Ring +«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij- +68 Constance Ring -gel. «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent rundt, ja iallfall for mig.» - «Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens lydighet, Birgitte.» - «Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma akk -ja, akk ja, hvad er vi mennesker en får gjøre det -som er rett .» - «Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk +ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det +somerrelt—= >» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. - Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe nytt, da hun bad ham. - «Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. - «Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. — +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» - «Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» - «Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. - «Og instruerer om spadille, manille og ponto der - nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt - ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. - «Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte - Hansen. - En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. - «Vær nu forsiktig med foten din, Constance jeg har - ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her - rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God - natt, god natt!» - «Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da - fru Blom hadde fulgt sin søster ut. «Du er jo så glad i - en whist. Ring, mor vil være femtemann!» - «Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte - han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke - til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» - - Constance Ring 69 - - Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- +nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her- +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1 +en whist. Ring, mor vil være femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + +Constance Ring 69 + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge eksemplet. - «Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» - Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. - «Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. — Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» - «Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. - «Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så skriver han i «Dagbladet».» - «Han vanker jo også hos dere, Marie,» sa fru Blom + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom med en litt stram mine. - «En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. I går + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» - «Med Ring er han nu i familie ser du.» - «Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham. - Det er nu i grunnen en skam.» - « Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som + +«Med Ring er han nu i familie — ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham. + +— Det er nu i grunnen en skam.» + +«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» - «Ja, det vil han jo i alle, tante.» - «Constance er sannelig like glad, enten han kommer - eller ei,» vedblev fru Blom. - «Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen - ner til det, gudbevars! Men så meget som de to gir sig - av med hverandre. Ja, det er da ikke noe nytt at folk - skal ha noe å snakke om.» - Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. - «God natt, tante!» - »God natt, god natt.» - «I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - -70 Constance Ring - si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn - er til stede, så kan De tro —» - «Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. - «Når de har riktig fine middager, sognepresten • - skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», - - ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går - det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende - fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie - kan alle slagordene utenat.» - «Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa - Lorck. — «Det visste jeg ikke.» - «Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» — vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen- +ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance +70 Constance Ring + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» + +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten — +skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», — +ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. - Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. - «Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. - «Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes dempet. - «Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det ikke var Lorck?» - «Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. - Constance truet til ham og skar ansikter. - Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen - «Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et innsmigrende smil. - «Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» - «Deilige billeder, frue .» Han gav sig til å vende + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende bladene for henne. - «Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For- resten, hun liker ham visst ikke videre.» - Constance Ring 71 - «Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. - «Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» - «Den, som var så lykkelig» - «Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» — + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. - Fru Blom måtte le imot sin vilje. - «Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» - •— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og + +— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til side. - «Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og skottet til Constance. - «Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. - «Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —- + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. — Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.» - Constance 10. - «Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører - dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» - «Uff nei, men mor da!» - «Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du - risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i - dig.» - «Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er - bare en vane, de har, de likesom synes det hører - til —» - Fru Blom ristet på hodet. - «Du skulde ikke være for trygg, Constance.» - «Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. - De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - -72 Constance Ring + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. +— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være +72 Constance Ring + innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet - enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. - Fru Blom så bekymret ut. - «En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, vet jeg.» - «Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. For en + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» - «Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» - «Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, — Ring er jo alltid med.» - «Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. Jeg forstår mig ikke på ham.» - «Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance og gjespet. - «Nei, men som nu i går, Constance. Der lar han dig + +«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. Det tar sig ikke godt ut.» - «Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» - «Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. - «Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» - «Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. - «Lar ham?» - * Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, Constance.» - «Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, - - Constance Ring 73 - -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du. - Det var den første aften, jeg husker det nok.» - «Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en -mann med for gode prinsipper, men du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik- +reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du. +— Det var den første aften, jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en +mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I all kjærlighet —» - En sterk snorking lød plutselig inn til dem. - Fru Blom for i været, men Constance lo «Det er -Ring som er falt i søvn, skjønner du vel. Hør, hvor + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er +Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor trygt han sover —» - «Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. - «La bare mannen ha fred -—» - «Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred —» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt —» - «Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. Uh, + +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh, hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og - I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, - alt i verden. - Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk - ket dypt og langtrukkent - Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; - hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod - en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet - med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som - nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt - til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne - ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene - var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; - hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så - fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især - husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, - og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut - -74 Constance Ring +Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, +alt i verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- +ket dypt og langtrukkent — + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut- +74 Constance Ring slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun @@ -2788,887 +3625,1127 @@ stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være død. - «Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. - Constance slo armene om hennes hals og trykket an + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. - «Nei, mor, jeg bare tenkte •—» - «Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» - «Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen + +«Nei, mor, jeg bare tenkte —» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle dig den —» - VI. +VI. - Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun atter bli alene med Ring. - Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å ønske henne bort. - Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie- - Constance Ring 75 +Constance Ring 75 blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og skulde avsted. - Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. - Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom - Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — — + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. - Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske som hun slett ikke harmonerte med. - Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. - Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv +igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han +ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! - Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +gikk med . . . at hun ikke skammet sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. - Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes - hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var - glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la - henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle - det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse - mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan +76 Constance Ring -76 Constance Ring det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde - en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt - som en lirekasse. - Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. - Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. - Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. - «Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» - Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. - «Hvorfor svarer du ikke?» - «Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» - «Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» - «Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» - «Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på din gamle manér.» - Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. - «Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» - «Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- +irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, jeg.» - Constance Ring 77 +EE +Constance Ring Då - «Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» - «Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» - «Javisst, ja jeg er fattig på ord og simpel og dum, + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» - «Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. - «Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru- ende mine. - Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. - «Hører du?» spurte han og grep henne hardt under - haken for å tvinge henne til å se på sig. - «Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, - som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi - nene og forsøkte å reise sig. - «Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen - nes handledd og klemte dem så det verket. - «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun - foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. - Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig - og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og - hendene i bukselommene. - «Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt - menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til - henne mens han talte, som ventet han på et ord; men - hun åpnet ikke munnen. - «Og som du kunde skape dig til mens din mor var her - . . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, - hvordan det vilde gå når hun var reist.» - Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med - dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var - jo en tølper! - -78 Constance Ring - - Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned - over dem. - Ring så at hun gråt. - Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. - Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til - å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape - tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på - å være henne tillags, men det er som å skvette vann på - en gås.» - Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun - allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet - over ansiktet. - Ring såtte sig like overfor henne. - «Hvis det stod til mig, Constance,» han talte i en - meglende tone «så skulde det aldri bli vekslet et - uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å - sitte og gråte.» - «Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. - «Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. - Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» - «Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. - Han bøide sig helt over henne, - «Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et - kyss og vær søt pike.» - Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- +nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- +nes håndledd og klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. + +«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var +jo en tølper! +78 Constance Ring + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape + +tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en +meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» | + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. - «Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over gulvet, ut av stuen. - Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. - «For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. - Constance Ring 79 +Constance Ring 79 +VII. - VII. - En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var over. - Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver som naturen er iklædd. - Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig - sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til høire for villaen. - Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. - Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i - øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte - så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig - av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant - Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk - av med seiren. - Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt - med henne for ikke å rive henne over ende; hun var - svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie - blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu - bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs - med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. - «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - -80 Constance Bing - gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at - Constance måtte synes synd i ham. - «Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men - slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, - og det kom et bedende uttrykk i øinene. - «Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og - de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. - Resten av aftenen var Constance munter som sedvan + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- +mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie- +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke +80 Constance Ring + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. - Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. - Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — - Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. - Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang. - Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. - Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an + +Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an- nen —? - Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. - Constance Ring 81 +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Constance Ring 81 - Straks efter ringte det. - Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks stemme. - Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var utkommet. - Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé - Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. - «Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. Et + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» - «Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul + +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep —» - «Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre —» - «Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende blikk. - «Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd - stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært - dikt og tøv - «Og De vil klandre Kielland, frue! Hvad vil De med - at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» - «Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. Men - forresten klandre, det var nu slett ikke menin - gen —» - «Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet - i gamle dager —» - 6 Amalie Skram. I. - - Constance Bing - «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha - mener De?» - «Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv — — + +«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men +forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin- +gen —» + +«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet + +i gamle dager —» + +6 — Amalie Skram. I. +82 Constance Ring + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +— mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende —» - «Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. - «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. - «Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst forbi — tror De ikke også?» - «Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i + +«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å treffe på slikt et vidunder —» - «Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. - «Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. - «Eller en lykkelig —» henkastet Constance. - «Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig + +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig- het er ikke lenger noen kjærlighet —» - Constance lot arbeidet synke. - «Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord. - «Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- +het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at man gifter sig.» - «Ja, og hvad så?» - «Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget beklaget faktum. - «Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. - Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. - «Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» - Constance Ring 83 +Constance Ring 83 - «Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. - «Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte- folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an +den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» - «Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et sukk og gav sig atter til å sy. - «Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» fullførte Lorck. - «Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» — fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et øieblikk op. - «Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. - «Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» - «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så må det jo tenkes på efterkommerne —» - «Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» - «Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» - «Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance - og sukket resignert. - -84 Constance Ring - «Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det - kommer an på er jo å være fordomsfri.» - «Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et - øieblikk op å sy. - «Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. +84 Constance Ring + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle - og elske fritt.» - «Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa +selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance likegyldig. - «Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre + +i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre mig gal.» - Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over- legne rolige. - Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke se op. - Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene. - «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- +verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som ingenting. - «Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor -vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» - Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig + +«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor +vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. - Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. - «Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst + +«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst det like så godt som jeg,» vedblev han. - Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. - Constance Ring 85 +Constance Ring 85 + +«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun. - «Visst, hvad, jeg,» stammet hun. - «Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» - Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. - «Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. Strid -ikke lenger imot du er skapt til elskov, og du skal + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid +ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg —.» - Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. - «Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. - «Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en bebreidende tone. - «De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. - «Å tale slik til mig det er stygt av Dem, Lorck —» + +«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —» klynket Constance og så hjelpeløst på ham. - «Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. - Det gav et sett i Constance. - «Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. - Lorck korset armene over brystet og betraktet henne - stivt. - «Jeg elsker dig, Constance det er alvor, ganske an - derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt - liv, min sjel, vil du ikke ta imot det?» - «Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. - «Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» - spurte han og trådte tett bort til henne. - «Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an - net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen - røbet at hun var nær ved å briste i gråt. - -86 Constance Ring - «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an- +derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt +liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. +86 Constance Ring + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann kanskje?» Han lo hånlig. - «Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» - Hun gikk bort til vinduet. - Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til å vende sig om. - «Kokette!» snerret han. - «Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» - Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig holdning. - En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med verdighet. - «Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — + +«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom- +men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære +hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære nag til mig —» - «Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. - «Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» - «Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke + +«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over saken —» svarte hun. - «Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. - «Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. - «Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det — De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - Constance Ring 87 +Constance Ring 87 -Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» - «Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som 1 aften, frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. - «Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen + +«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte skritt. - Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt inn i øret. - «Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. - Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en fløielspute. - Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, - så dypt nede stillet han henne! Om hun kanskje -elsket sin mann! — Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — — +Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså +Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje +elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. - Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver - diløst, og alt det grums det skyllet over henne! Den - Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet - ham - Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. - Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot - sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han - å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, - av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde - gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev - avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. - Lorck var iblandt dem. - Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be - Lorck. - -88 Constance Bing - «Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. - «Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. - «Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? Du - lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men - hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne - gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet +ham — — — + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + +88 Constance Ring + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte på fingrene. - «Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» - «Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv —» - «Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» - «Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» - «Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. - Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han +har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er +alltid damen som gir tonen an —» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- +merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. - «Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot ham.» - «Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» - «Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for + +«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full -av innfall, at —» - Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full +av innfall at >» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde sagt. - Constance Ring +Constance Ring 89 - «Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» - «Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. - Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde menneskene ut. - Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde - skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig - langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller - lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme - for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og - vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» - Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde - hun skulde motta. - Hun undskyldte sig med at hun var syk. - Hvad feil et henne da? - Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. - Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? - Det kunde ikke hjelpe. - Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert - og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en - avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. - Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn - i den med større liv enn noensinne. - Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han - visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. - I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han - var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene - bjemme. - Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i - - 90 Constance Bing - - den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde - lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +90 | Constance Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. - Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. - Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. - VIII. - Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han - sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und - slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så - ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha - greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem - dem, men Constance bøide alltid av. - «Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en + +VIII. + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und- +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» - «Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.» - «Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i +fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- +nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke det.» - «Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke. + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun akkurat tåler ham.» - Constance Ring 91 +Constance Ring 91 - «Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og -som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og +som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» - «Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk -ket men altså, det var jo det som skulde gå over + +«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk- +ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» - «Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd- +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam- pene. - «Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En - kan altså få ham til hvad det skal være.» - R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. - «Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se - efter om hans skrivebord var avlåst. - Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt - hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød - henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt - krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å - gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke - være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, - men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han - hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo - tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det - eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i - ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. - Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun - gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen - de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig - med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt - utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, - og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. - Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett - for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor - -92 Constance Ring - - genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig - over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og - trygle av sin kone om ikke å drikke sig full og som - lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort - °g gjorde det. - Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte - få hatten fra sig på skikkelig vis. - Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men - hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned - på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor - det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. - Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, - hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden - av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt - den ene hanske på. - «Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +kan altså få ham til hvad det skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, — det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. — + +Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor- +92 Constance Ring + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som +lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort +og gjorde det. — + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor- +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem og tilbake. - Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. - «Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. - Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. - Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. - Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. - «Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - - Constance Ring 93 - -sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep -trake op under haken. - «Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø, - og aldes forstye reist Alet sig op i seng og -glode på Ring med søvndruke forskel. Tept -hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med - nake hals og arme. - Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro - dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne. -Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så - stak han sin famlend hand in på hens bryst og - tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred - sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest - edru av forskel. - «Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr, - idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan - skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til - igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og - trak tep op over hen. - «En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han - kunde ike la være, han måte stike hånde in på - hens hals igjen. - «Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet - Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing - av hans glathude hand øvet en lamend virkng på - hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape - sig. - Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp - net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek - han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet - et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange, - smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for - end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op - over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace - støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han - hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i - - Constance Ring - spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den - broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin - seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn - og la sig. - Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun - var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands - kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine - «herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +Constance Ring 93 + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet +trukket op under haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, +og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og +glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet +hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med +naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- +dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne. +Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så +stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og +trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred +sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten +edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, +idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan- +skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til +igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og +trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han +kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på +hennes hals igjen. + +«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket +Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring +av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på +henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe +sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- +net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek +han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent +et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, +smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- +over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances +støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han +hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i +94 Constance Ring + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, - mens hun gjentok: en lekker kropp. Hun hadde vært - der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, ja, Ring, det var nu visst en mann som for +kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for- stod det. - IX. - Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +IX. + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var +en eftermiddag i midten av desember med frost og klin- +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav +Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav- - Constance Ring 95 +Constance Ring 95 net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen op i henne. - Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. - Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet - med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det - kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på - forklæet. - Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det - syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt - sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over - gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men - det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og - at det ikke vilde lykkes henne. - Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun - ut av stuen. - «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så - ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det - var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun - -96 Constance Ring - gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å - støtte sig. - Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å - passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved - døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den - stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass - og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå - stilling med handflaten hvilende på buffeten. - «Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot, - «tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det, - som det kanskje så ut.» - Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. - «Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig jeg mener forekommet dig underlig» —. Han +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på +forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun +96 Constance Ring + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, — +«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det, +— som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt +sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. - «Men jeg forsikrer dig til at ja, bare du vilde tro -det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som -stakk mig jeg begriper det ikke seiv.» - Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad + +«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro — +det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som +stakk mig — jeg begriper det ikke selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. - «Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, - ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» - Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. - «Jeg vet ikke hvad, ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under + +«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. - «La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- +gende hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - Constance Ring 97 +Constance Ring 97 om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene @@ -3676,1478 +4753,1899 @@ strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk- +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. - Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, men + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! - Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på - den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han - kunde være så lumpen og så svinsk. - Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud - hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem - lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; - derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som - tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve - med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud - eller mennesker forlange. - «God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» - lød det plutselig like ved hennes øre. - Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt - yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed - mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det - knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding - let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og - nådde huset hvor Hansens bodde. - Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til - Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, - 7 Amalie Skram. I. - - Constance Ring -på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op +hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem- +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 — Amalie Skram. I. + +98 Constance Ring + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op og ringte på. - Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. - Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. - Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. - «Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av -dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef + +«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av +dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. - Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. - Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- +tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. - «Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. - Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- +gelig som hun var, kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig tettere til henne. - «Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke + +«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke- lig —!» kom det omsider med brutt stemme. - «Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» - «Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke» - og så fortalte hun hvorledes sakene stod. - Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke» +— og så fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et bekymret alvor. - «Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - Constance Ring 99 +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +Constance Ring 99 gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. Det har ikke stort på sig, du.» - Det var Constance som om grunnen sviktet under +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- +stepike. — Det har ikke stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. - «En gift mann i sin egen spisestue med sin kones -tjenestepike» stammef hun. - «Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» - «Hvad mener du med det?» spurte Constance. - «Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes + +«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones +tjenestepike» — stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og jeg.» - Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. - «Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. - «Jo, det skal Gud vite, Constance, men du må huske + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake- +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, som du f. eks.» - Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. - «Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. - «Ja, ja, Constance, du får nok lære om igjen, du - skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner + +«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» - Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all - den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen - nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres - felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av - navn. - -100 Constance Ring - Constance blev sjelesyk av å høre på det. - «Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen- +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. +100 Constance Ring + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» - «Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her + +«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her- lig.» - «Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn til.» - Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. - «Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. — +Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» - Constance lo bittert. - «Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» - «Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. - «Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. - Det blev en pause. - Constance satt med korslagte armer og så stivt frem + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. - Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. - «Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var å ha en mann som var svak for drikk.» - «Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — - Constance Ring 101 +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + +Constance Ring 101 men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun var forberedt på alt. - «Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. Han drikker for å døve sig.» - «Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med mig.» - «Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• - Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være — så gresselig som det er, men en som +drikker !» — + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. - «Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til han er jo borgerlig ruinert.» - «Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og - reiste sig. - Marie gikk ut i entreen efter det. - «Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom - tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med - Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» - «Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke - har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef - tertiden. Er det ikke det, jeg skal?» - «Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men - når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil - du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance - var ferdig. - «Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.» - «God natt, Constance.» - Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da - Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til - ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han - hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne - hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; - —: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - -102 Constance Bing - Å jøsses at det skulde gå henne sånn, ——. Ring - lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for - holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore - falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev - noe videre av det. - Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett - som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde - spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken - om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun - vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han - sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. - Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til - å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var - Constance alltid sånn det var hennes skyld at det gikk - så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel - duer —• - — — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; - av og til stod han ute i entreen og lyttet. - Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- +tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne — +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! +102 Constance Ring + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for- +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore- +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. — + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel- +duer — — + +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod - som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. - Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. - Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. - Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. - Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» - Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. - Constance Ring 103 +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter hladet. +Constance Ring 103 - «Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. - «Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på dem.» - «Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor» - «Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min tjenestepike —» - «Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» - «Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil -ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred. - Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok, - men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun - reiste sig og vilde forlate stuen. - Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så - attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an - nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn - som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for - henne. - «Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» - ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har - visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd - å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, - nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i - støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om - noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han - holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. - «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» - «Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval. - Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under - liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du - holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con - stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen - -104 Constance Ring - mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din - kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen - blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i - hennes kjole. - «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. - «Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con - stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf - fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du - sier at du har tilgitt mig.» - Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med - ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men - hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. - «Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å, - men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk - og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig - på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi - jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri - har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at - det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for - uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, - og han holdt med begge hender hennes kjole, som han - kysset. - Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil +ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred. +— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an- +nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, — +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval. +— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under- +tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con- +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen +104 Constance Ring + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf- +fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og begynte å gråte. - «Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, Constance.» - «Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» - «Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk ta + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta mig til nåde og ta mig på prøve.» - Constance Ring 105 +Constance Ring 105 - Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. - «Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» - «Ja, det kan du stole på, Constance.» - «La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» - «Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok det.» - Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen - til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så - uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun - ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å - svare på. - «Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. - «Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må - være viss på jeg taler sant -—» - «Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med - henne?» - «Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg - kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke - vil tro mig.» - «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. - «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på - pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam - full, la det nu være nok.» - Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit - til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke - kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde - rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na - turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke - like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var - Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. - -106 Constance Ring - «Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må +være viss på jeg taler sant —» + +«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med +henne?» + +«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam- +full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. +106 Constance Ring + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte hun halvt bedende. - «Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an- +nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» - Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. - «Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned over hennes kinner. - «Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne henne. - «Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» - «Men din hand! Din hand, Constance!» - Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, — +«Jeg må få tid til å komme mig.» — + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en menneskeeter. - «Og så sier jeg Alette op til påske.» - «Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal gå straks?» - «Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og -nu har du jo gitt mig ditt æresord.» +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» - X. +MX. - Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. - «Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. - «Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja, + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja, for nu kan altså enhver se det.» - Constance Ring 107 +nn I ——==—==—>==——0e0 BEER - «Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +Constance Ring 107 + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite på sin høire pekefingernegl. - «Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» - «Nu? Så kom med det, mann.» - «La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» - «Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe + +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe- brilsk. - «Naturligvis jeg forsikret at hun tok feil; men hun + +«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» - «Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i ansiktet. - «Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, - «at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i - huset.» - «Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, - Hansen.» - «Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —» - «Hadde hun mistanke?» - «Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig - til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner - er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at - de er så meget bedre enn vi —» - Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet - over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte - sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane - sannheten som Marie. - «Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone - ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. - Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en - lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør - mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem - det er noe svineri, du » - «Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul - dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag - - 108 Constance Ring -bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem +— det er noe svineri, du — —» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + +108 Constance Ring + +bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ... Men med en kone som Constance —» - « Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk + +«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det samme altså.» - «Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter » - «Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie - for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor - huset hvor han bodde. - Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da - han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at - Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med - sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte - straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes - å være en fengslende bok. - Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter - den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han - Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så - smale og hvite. - Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. Bare dette med Alette + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo +først bakefter — —» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette gikk i orden. - Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. Men + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull det var jo henne han elsket —. +tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —. Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! Tenk, om -det kom op! Han brast i sved, og så bad han til Gud +— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om +det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru det var jo henne han +til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den - Constance Ring 109 +Constance Ring 109 -allvidende, som det var han sikker på også hadde -tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å +allvidende, som — det var han sikker på — også hadde +tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. - Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. - «Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk gjennem dagligstuen. - «Nei,» sa hun uten å se op. - «For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe - om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. - Constance ristet på hodet. - «Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt - over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» - Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde - gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, - men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han - da gå med uforrettet sak. - Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. - Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst - nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, - nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk - heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener - da han av sig seiv forlangte te. - Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden - komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og - hadde en slags rett til hennes kjærlighet - Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun - seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort - henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare - vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun - kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al - vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig - ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale - med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet - - 110 Constance Ring - - var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —- - og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine - fordringer til lykken. - Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, - og straks efter trådte Marie inn. - Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde - sitte en stund, og tok derfor tøiet av. - «Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance - og gikk ut for å gi Alette beskjed. - De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå - imellem dem. - Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av - småbordene som Constance hadde stillet der for øie - medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev - blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel - så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig - med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen - nem. - Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun - aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord - hadde hun verdiget henne. - Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et - sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i - Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var - dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst- +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener +da han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet — — + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- +vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig +ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet +110 Constance Ring + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, — +og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie- +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- +nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt være med, for hennes skyld i det minste. - «At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om med teskjeen i koppen. - «Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. - «Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» - «La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker + +«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker om?» Constance så forundret på Marie. - «Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - Constance Ring 111 +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. - «Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. - «Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist fruktsommelig.» - Constance slo hendene sammen. - «Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» - «Å, men tar du ikke feil, Marie —?» - «Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op- dage det —» - «Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi + +«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. - «Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om hun har naturligvis en kjæreste?» - «Det vet jeg ikke,» sa Constance. - «Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed. - Nei, pikene nu for tiden!» - «Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill - «det er så leit å si det til henne.» - «Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke - sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme - med spørsmål.» - Constance så motfallen frem for sig. - «Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden jeg vet - en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en - dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. - «Ja, takk, det var jo godt, men —» - «Du betenker dig vel ikke. Hør, Constance av an - stendighetshensyn, om ikke for annet tenk, når her er - fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av - undseelse over —» - «Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier - mig -—» - Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- - -112 Constance Bing - bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var - ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det - fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall - ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? - Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme - sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an - nen side hadde han godt av det også. - Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte - hvad fruen ønsket. - Constance betraktet henne opmerksomt og var straks - på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder - lig at hun ikke hadde sett det før. - Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde - likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. - Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte - Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men - det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert - famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +om — hun bar naturligvis en kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed. +— Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill — +«det er så leit å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men —» + +«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er +fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +2 Constance Ring + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- +nen side hadde han godt av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder- +lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for sig. - «Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. - «Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» - Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. - «Ja, for De forstår at her kan De ikke bli slik som + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som De har stelt Dem,» vedblev Constance. - Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. - «Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene +langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - Constance Ring 113 +Constance Ring 113 presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et elektrisk apparat. - «Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av + +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av- brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig ja, det gjorde jeg det gjorde -jeg, det var for Deres skyld, frue, for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, tenk på Deres kone sa jeg.» Her glapp - stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, nåde! Å, - Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp - nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og - litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer - sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum - met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen - rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. - Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning - ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen - nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske - var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm - flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med - lidenhet. - «Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in - gen hjelp i å ligge her.» - Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun - slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. - «Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en - sådan forfatning?» spurte Constance. - «Ja,» hvisket Alette. - «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» - 8 Amalie Skram. I. - -114 Constance Ring - «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. - «Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde +jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum- +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen- +rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm- +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med- +lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- +gen hjelp i å ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. + +«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 — Amalie Skram. I. +114 Constance Ring + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» - Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. - «Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. - «Godt,» sa Constance, «gå nu.» - Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» + +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - XI. +XI. - Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge - aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for - sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. - Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta - Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen- dene. - Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. - Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet- +tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var -hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var +hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte sig til ham. - I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon - Constance Ring 115 +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur- +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må- +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing- +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. - Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, - hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. Bare disse hammer +kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer- slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra. +— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun - på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt - og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen - komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. - Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles - fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. - «Nei —» blev det svart i en uviss tone. - Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en - smule mot. - «Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. - Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. - «Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og - gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: - «Tør jeg kanskje be om Deres kort.» - Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte - sig på en måte under pikens kommando. - «Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt - navn er fru Ring.» - En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, - hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» - derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som - -116 Constance Ring - nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til - bake og sa: «Værsgo.» -— - Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, - fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv - teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om - kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved - vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. + +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt +navn er fru Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som +116 Constance Ring + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- +bake og sa: «Værsgo.» — + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv- +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om- +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det med en sterk, durende lyd. - Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig - avstand. - «Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. - Straks efter hørte Constance med forundring noen si: - «Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. - «Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at +det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene- ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal +ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal jo også ha tid til sine prekener —» - Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. - «Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» - Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: - «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» - Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. - «Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det for meget godt,» sa han nesten bedende. - Constance Ring 117 +Constance Ring 117 - «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære mig ad —» - «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv- +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em- +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore- havende.» - «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. - «Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» - «Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- +tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den - derved på gulvet. - «Husk at det står skrevet —» begynte han. - «Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet —» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å - storgråte. - «Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. - «Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +storgråte. + +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker - på stolen hun satt i. - «Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller - hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad - Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» - «Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen - føier alle ektefolk,» ropte Constance. - «De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er - ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje - ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over - brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har - lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - -118 Constance Bing - institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente - like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av - de mest übotferdige.» - «Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses - sa til jødene.» - «Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. - «Atter et tegn på vantro. Så lenge Herrens menig - het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss - ved. Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- +føier alle ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av +118 Constance Ring + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig- +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. - Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen- +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. - «Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med- +delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. - «Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk håndbevegelse. - «Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. - Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. - «Hvad sier De! Arme, arme frue, skulde det være + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være mulig, skulde det virkelig være mulig —» - Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. - «Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let - Constance Ring 119 +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +Constance Ring 119 -ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn +ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store iblandt oss.» - «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. - «Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige hoderysten. - «Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn - syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» Pastorens tone lød med ett opirret, som - om han satt og forsvarte sig. - «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, som er - hans —» avbrøt hun ham. - Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne - med målløs forskrekkelse. - «Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han - sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte - ikke lide! Og De er viss på,» vendte han sig til Con - stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» - «Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. - «Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og - beveget fingrene som om han toet sine hender. - «Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg - har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt - blikk. - «Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en - sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste - grunn er ukristelig.» - «Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er - da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» - «Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be - var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det - skrevet.» - -120 Constance Ring - Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med + +blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er + +hans —» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con- +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det —» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. + +«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det +skrevet.» +120 Constance Ring + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han skulde tale. - «Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige beste.» - Hun flyttet sig urolig på stolen. - «Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre sjeler —» - Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. - «Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» - «De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev plutselig utfordrende. - «Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, De bør ikke + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke bryte Deres ekteskap —» - «Det er ikke mig som bryter, det har han besørget!» - «En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil + +«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. - Tro mig, det er salig å tilgi» - «Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +— Tro mig, det er salig å tilgi» — + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. - «Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» - «Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» - «De forferder mig, frue De spotter Gud i Deres syn -dige tale.» Det lød strengt. +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste —» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an- +net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» - Constance Ring 121 +«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn- +dige tale.» Det lød strengt. +Constance Ring 191 - «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. - «Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det +spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif +og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens ord, så har jeg ikke mer å si.» - «Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig blikk. - «Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller + +«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» - «Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance trossig. - Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. - «Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. - «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til - å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere - den videre for Dem.» - Hun takket og sa farvel. - «Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og - ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa - presten med bekymret mine. - «God natt, frue!» - Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - -122 Constance Bing - - - XII. - Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på- +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes- +løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. +12 Constance Ring + +XII. + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito- +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. - Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som lukket op. - Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun +gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. - Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, røde lampeskinn. - Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke stokk. - «Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. +Constance Ring 123 - Constance Ring 123 +«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.» - «Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.» - Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i +Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i stemmen som foruroliget henne. - «Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. - «Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: - «Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» - Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn- vikene. - «Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på henne. - «Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. - «Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» - «Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke om dem.» - «Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg + +«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud, -å Gud det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig » - Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud, +å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. - «Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef - ter, «ja, for slik gikk det mig også.» - «Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet - på kne foran henne. - Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys - set henne på håret. - «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at - vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så - vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, - -124 Constance Bing - så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, - så er deres vaner blitt dem for sterke. - «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du - ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne - få mig gift?» - «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil - du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett! - Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk - kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim - mer, ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. Av - to onder får en velge det minste —» - «Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg - hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og - reiste sig. - «Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan - ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. - «Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din - ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste - hindring for å nå lykken i livet.» - «Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det - fører så ikke til noe,» sa Constance. - Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- +set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, +124 Constance Ring + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! — +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk- +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim- +mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av +to onder får en velge det minste —» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. — +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. - «Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. Og Ring, hvad sier Ring?» - Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. - «Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. - «Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, jeg kan ikke tåle det!» - «Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste du må da + +«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke +å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. — +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da høre hvad Ring —» - Constance Ring 125 +Constance Ring 125 - «Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. - «Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. En skal gjøre + +«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. — +Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre det som er rett —» - «Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky - — avsky og forakt. Jeg tåler ikke åse ham, jeg blir + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. - «Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, - «men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan - dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! Var din mor her, hun vilde - tigge og trygle dig om å vende tilbake du kunde ikke - volde dine foreldre en større sorg, Constance, du kan - tro, det er sant hvad jeg sier.» - Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet - i hendene og våndet sig høit. - Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. - «Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild - pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg - tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal - få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges - snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så - reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke - eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con - stance —» - Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var - smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. - Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener - gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa - med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - -126 Constance Ring - tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du - gjøre hvad du vil.» - Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at - her nyttet det ikke å overtale. - «Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con - stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare - streber efter å gjøre det rette, jeg. Når du er så despe - rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, ja, i Guds navn.» - Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan- +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- +hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal + +få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- +stance —» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener- +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, +126 Constance Ring + +tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du +gjøre hvad du vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe- +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på stolryggen. - Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til Ring: - «Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» - Så sendte hun piken avsted med brevet. - Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. - «Se så, her en skammel til føttene, ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter + +«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter du godt.» - Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. - «Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» - Hun nikket. - «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. - Constance Ring 127 +Constance Ring 127 +XIII. - XIII. - - Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. - Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai . Hver gang eiermannen til det +var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover- +dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og holdent tørket ut. - Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. - Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. - Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om + +— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor fruen var gått hen. - Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte - at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. - Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil - let sig op i døren til pikeværelset. - Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den - ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret - var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam - -128 Constance Ring + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- +let sig op i døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam- +128 Constance Ring + menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. - Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. - «Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en spøkende tone. - Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: - «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» - «Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» + +«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig på dig alt.» - «Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. - «Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. - «Ja.» - «Hvad tid?» - «Nu for en stund siden.» - Ring blev blek om nesen. - «Har det vært noen?» - «Ja, fru Hansen var her.» - «Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +åpen munn og stirrende øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» - «Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.» - «Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» - Hans holdning var så truende at Alette under andre + +«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde vært redd. - «Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» - «Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. - «Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - Constance Ring 129 +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. +Constance Ring 129 - «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- +gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. - Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. - «Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. - Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» - Hans raseri var plutselig som blåst bort. - «Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret stemme og gikk fra henne. - Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften fra ham. - Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. - Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con - stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt - vilde bli blandet inn i dette. Det vilde bli fanden til - sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, - det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne - gang. - Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, - han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. - Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, - 9 Amalie Skram. I. - -130 Constance Ring - slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte - setninger: «Ja, ja, du store tid, nok utav det - Constance har nu seiv skyld Constance, å, den el - skede, deilige Constance!» - Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. - Hadde hun bare villet — å, å, for et liv! - Men - heretter skulde han være henne tro, og han skulde - ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for - milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev - rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun - ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han - gråt igjen det lettet. - Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun - kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge -hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei -han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra -isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con- +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, — +han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 — Amalie Skram. I. +130 Constance Ring + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det — +Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el- +skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men +herefter skulde han være henne tro, — og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for- +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han +gråt igjen — det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu +vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge +hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei — +han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra + +o + +isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol- det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. - Han lå ennu på kne, da det ringte. - Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. - Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. - «God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom +selv og åpnet for ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. - Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor- lig hun fant saken. - «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» - «Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. - Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve - Constance Ring 131 +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- +ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- +Constance Ring 131 -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det andre. - «Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. - «Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. - «Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —< sa den gamle dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister min forstand.» - Han vendte sig mot veggen og gråt. - «Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å - se en mann således De må ikke gråte, Ring.» - «Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det - samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta - sorgen fra Constance,» sa han snøftende. - «En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter - er det for sent,» sukket fru Wleiigel. - «Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus - set nesen, «men så får en også lide for det.» - «Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det - verste, Ring.» - Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var - altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale - med Constance?» spurte han. - «Bare det ikke angriper henne for meget hun er så - ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» - «Og hun sier hun vil skilles?» - «Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det - ikke, Ring.» - «Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal - gå straks, hvis jeg merker det er henne imot Bare - et eneste minutt,» bad han. - «Jeg skal spørre henne.» - «Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - -132 Constance Bing + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å +se en mann således — De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter +er det for sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- +set nesen, «men så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare +et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa +132 Constance Ring + Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, - jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» - «Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. - Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt over terskelen. - Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. - Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak- ken. - Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket: «Constance —» - Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — - Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — - Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. - Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. - De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - Constance Ring 133 +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +Constance Ring 133 var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. - «Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. - Ring avsted. - I forening med piken, som imidlertid var kommet til + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. - Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til live igjen. - Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende håndbevegelse. - «Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. - Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt - sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme - tidlig igjen neste morgen. - Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con - stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag - var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne - lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen - lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i - angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks - rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at - det ikke var tale om at hun skulde hjem. - Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet - med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte - han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod - han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, - -134 Constance Bing +trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, +134 Constance Ring + foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, hun skal så sant +skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant hjelpe mig Gud, amen.» - XIV. - Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +XIV. + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. - Når hun talte om det som forestod, blev det vist til + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt underrettet om det som var foregått. - På det første brev svarte Constance tilbake at hun + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post sendte op til Molde. - Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - - Constance Ring 135 +Constance Ring 155 vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. - Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +iærende gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å +spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. - Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt @@ -5155,23 +6653,26 @@ hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. - Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes ut av hennes tårer. - Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la - det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still - ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance - kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han - henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags - selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som - hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist - spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame - ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var - døv. - -136 Constance Ring - En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still- +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags- +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. +136 Constance Ring + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så @@ -5187,394 +6688,478 @@ det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde måle. - Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn- +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: - «Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» - En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. - «Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. - «Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - Constance Ring 137 +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleiigel. +Constance Ring 137 - «Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig uhyre melan +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon- +serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan- kolsk.» - «Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» - «Nei, du kan godt spille dem. «Når ditt øie på mig + +«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. Nu arbeider han +De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han nok på noe større.» - Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små - moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne - at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut - trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod - med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be - vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig - skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, - og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, - og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. - Hun vaktes ved lyden av et navn. - «Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i - pannen; hun satt og broderte. - «Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie. - «Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av - det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» - «Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. - «Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans - skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». - «For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid - synke. - «De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han - har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær - lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring - at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der - over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii - -138 Constance Ring - gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører, - de er ikke i forlegenhet med å finne på.» - «Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av - vrede. - «Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede - penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han - selger sine bankobligasjoner —» - «Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. - «Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» - svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette - vrøvl han, som vet beskjed.» - «Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» - spurte Constance. - «Ja du vet vel det skal mindre til enn som så. - Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — - Fru Marie så bekymret ut. - «Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» - «Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel - humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles - det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små- +moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be- +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær- +lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der- +over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu- +138 Constance Ring + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl! — han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. + +«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. — +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles — +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du tro.» - «Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det . -Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» - «Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —. +Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis- +tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» - «Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. - Constance Ring 139 +EN EE EE +Constance Ring 139 - Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. - Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. - Kort efter reiste hun sig og sa farvel. - «Forresten, tante han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. - «Hvem uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entréen. + +«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» - «Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. Jeg traff + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» - Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an- +siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. - «Å nei, Constance. Constance min hvad er det nu, + +«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu, barnet mitt?» - Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. - «Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg - fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, - hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. - Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise - stuen for å fore kanarifuglen. - Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var - kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et - par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det - på gulvet og trampet på det. - Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde - lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som - våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og - -140 Constance Ring + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- +stuen for å fore kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og +140 Constance Ring + troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli +få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. - Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; — de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad- +ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som han, når de alle holdt med ham — — - Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? +man ikke gikk til bunns i mudderet? — — - XV. +XV. - Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance - skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til - å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. - De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde - de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la - sig si. - En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» — - Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider kunde hun ikke holde det ut lenger. +Constance Ring 141 - Constance Ring 141 - - «Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» - «Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. - «Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et + +«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. - «Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner - lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» - «Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. - «Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» - «Barnet,» gjentok hun. - «Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» - Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. - «Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. - «Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» - Constance rørte sig ikke. - «Det var jo det beste for det stakkars kre, ja, for - alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør - all ting vel til slutt.» - Constance foldet armene over brystet og stirret frem - for sig. - «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om - i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop - pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk - med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært - forlovet —, han var svært ute av det med det samme, - tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan - hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det, - hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig - pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet - hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved - henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander - ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en - -142 Constance Ring - - drøm.» Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og - flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. - «En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og - det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som - ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det - nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø - mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter - sitt igjennem. Jeg har aldri fortalt dig hvordan det + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for +alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop- +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + +» +142 Constance Ring + +drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø- +mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel - stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde - få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det - gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var - skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag — bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, det blev bare verre. +feil kan være her i verden, — det blev bare verre. — Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, — + +han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, for da var lille Conny også +begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også + død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare +Constance Ring 143 - Constance Ring 143 +o strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. - Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. - Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. - Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de kunde få henne til. - Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. - Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. - Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. - — Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. - På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. - Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. - Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn - flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten - med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. - Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - -144 Constance Ring + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- +løs. — + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- +flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og +144 Constance Ring + kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. - Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen for snikende nervefeber. - «Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» — skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn til ham.» - Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. - Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? De var jo alle av den mening, så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. - Og i grunnen, det blev jo bare spørsmål om en tom +dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det +vel være noen fornuft i det — —. + +Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud livet var visst ikke verdt all -den kvalm, og hun var dessuten så trett, så trett. — +hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all +den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. — Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. - - Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. — + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og - Constance Ring 145 -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og + +Constance Ring 145 + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —. Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte henne sin frelsende engel. - Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. - XVI. +sig selv. - I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +XVI. + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op- +tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, for +stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god natt. - Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. - Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- - 10 Amalie Skram. I. +handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- -146 Constance Ring +10 — Amalie Skram. I. +146 Constance Ring -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak- ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. - Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig +inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd o. s. v. - Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +mørkredd — o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. - Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par @@ -5587,1154 +7172,1431 @@ lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme overheng. - I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - Constance Bing 147 +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + +Constance Ring 147 av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt værelse. - En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - «Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» - «Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd +fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd for det —» - Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. - - Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- +aktende øiekast og gikk fra ham. — + +— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres elendighet. - En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk - veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket - og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å - tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han - hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var - verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret - opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av -148 Constance Ring +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av +148 Constance Ring disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles kjøkken for flere familier. - Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende familie. - Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. - De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. - Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av Constance. - Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul- +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv- +lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- +Constance Ring 149 - Constance Ring 149 - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe- +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete vegger. - «Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» - «Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. - «Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. - «Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. - «Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» - «Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til stede?» - «Nei,» blev det svart. - «Er hun på arbeid?» - «Hun er ute og ber,» hvisket barnet. - «Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. - «Ja,» var svaret. - «Har du ikke en til?» - «Nei,» hvisket hun. - «Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru - Marie på papiret. - -150 Constance Ring - «Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. - «Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. - «Ute og ber.» - «Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. - «Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop- +pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. +150 Constance Ring + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte øine. - Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. - «Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.» - «Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveles av stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. - «Nei,» hvisket barnet. - «Kan kan ingenting få?» - «Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. - «Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis +hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. - «Ja-a —» svarte barnet. - « Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru + +«Ja-a —» svarte barnet. + +«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op på gaten. - «De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. - «De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. - «Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på dør. - «Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. - «E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. - «Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. +Constance Ring 151 - Constance Ring 151 +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. - «Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. - «Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. - «Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» - «Drikker mannen?» spurte Marie. - «Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe- holden. - «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» - «Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» - «Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de av?» - Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom - en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. - «Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk - lever a!» - «Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con - stance. - «Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, - — e vet inte, e.» - «Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. - «Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det - samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a - op korsom er.» - «Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror - De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med - lidende tone. - Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; - hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av - den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de - -152 Constance Ring - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk +lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- +stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a +op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med- +lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de +152 Constance Ring + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: - «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, dem kan høre snorkinga -helt her ut, og et slikt svin som han e no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga +helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven- +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —» hun måtte stanse for å trekke været. - Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» - «Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun +inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo fakka og satt fast for kjueri.» - «Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» - Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. - «Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige trengende.» - «Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av tusen.» - «Du som gav beskjed at hun skulde komme op til + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. - «Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» +Constance Ring 153 - Constance Ring 153 +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» - «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» - «Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og -sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og +sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» - «De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. - «Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» - «De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» - «De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for -brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo +blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» — + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for- +brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som kveget og vente på mer.» - «Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. - «Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som - gjøres er galt, oprørende forkjært.» - Marie vendte plutselig hodet og så på henne - «Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på - stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er - du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» - Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene - formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter - var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie - og gikk op. - — Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, - og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og - sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. - «Har hun vært her før?» spurte Constance. - «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne - komme.» - -154 Constance Ring - «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i - spisestuen.» - Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren - et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim - mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en - brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det - chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde - vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann - folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole - skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. - Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender - holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst - fremstående mave. - «De e mei som det hadde vært to damer hos i for - midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. - Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå - hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde - et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte - underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som - om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. - Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. + +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» +154 Constance Ring + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole- +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. - «Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks betenkning. - «Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast- løs skiften. - Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. - «Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av fattigpleien?» - «Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig til det.» - «Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. - «Er han vanfør, Deres mann?» - Constance Ring 155 +«Er han vanfør, Deres mann?» +Constance Ring 155 - «Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i +ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med dette. - «Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. - «Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var uavlatelig i bevegelse. - «Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en misbilligende tone. - «Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» - Svaret irriterte Constance. - «Men nu de uekte barn da tror De også at det er - Gud som sender dem?» spurte hun. - «Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket - konen fromt. - «Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp - å få flere barn?» spurte så Constance. - «Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve - sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes - kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. - Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette - kvinnemenneskes munn. - «Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, - «han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg - hørt.» - «De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, - vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med - et sukk. - - 156 Constance Ring - Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem- +melse.> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes- +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. +156 Constance Ring + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. - «Den lille piken vi traff idag, talte om en som het + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det Deres barn, det?» - «Nei, det hadde han da vi giftet oss.» - «Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. + +«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte til konen. - Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig frem.» - Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk - ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre - sammen på sitt kne. - Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent - uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun - hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende - øine. - «Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte - en femkroneseddel ut imot henne. - En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet - på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes - blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene ned over hennes kinner. - «Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. - «Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» - Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. +Constance Ring 187 - Constance Ring 157 +o - «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. - «Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. - Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. - Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut - skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. - Og denne kone som tok mannens adferd som noe som - så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, - som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis - handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet - fruentimmer like for hennes øine . Hadde da - suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men - neskelig følelse! - Intet begrep om ansvar, ikke engang like overfor - disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å - sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer - og pine ! - Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte - barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det - svar de hadde. - Så det da ikke ut som om religionen gjorde men - neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den - føde de fylte sig med i øieblikket —? - Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å - hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg, - for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i - pølen. - Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, - -158 Constance Ring - -det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse, + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut- +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. — + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis- +handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da +sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men- +neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine — —! + +Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det +svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. — — + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, — +158 Constance Ring + +det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse, som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik- +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter +dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. - Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig + til å lese. - XVII. - En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii - gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +XVII. + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over - stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter lampene. - Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. - Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri nedlegge.» - «Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. - «Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.» - «Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» - «Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. - «Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - Constance Ring 159 +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +Constance Ring 159 + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig skjærende. - «Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. - «Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk +ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. - «Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» - «Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass - for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; - noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. - «Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance - i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å - passe sig.» - «Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con - stance.» - «Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. - «Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn - trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han - ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil - si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet - helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal - gjøre det som er rett, Constance.» - «Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. - Det kom skarpt som hugget av en kniv. - «Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for - fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett - å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved - syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det - er jo svært tidlig på kvelden. - Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- - -160 Constance Ring - trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når - hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor - dan det var gått. - «Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance - kort. - «Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. - • Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være - mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten - overtalende. - «Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. - «Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» - svarte tanten med en krenket mine. - «Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, - det er stymperaktig annet,» ropte Constance. - «Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, - alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det - rette.» - Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- +stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn- +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal +gjøre det som er rett, Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- +160 Constance Ring + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor- +dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det +rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og tilbake. - Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. - «Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» - «Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» - det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. - «Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det beste, Constance —» - «Ja, Gud vet om det er så vel for mig det dere får + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. - «Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» - «Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - - Constance Ring 161 +Constance Ring 161 går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er +meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. - Slik er det nu engang sier dere, mennene er så +— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet - av Gud? Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem - mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for - akter det. Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst - mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, - til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. - — Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun - dene!» - Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances - ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for - stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for - ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op - spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, - begynte hun i sin befippelse å gråte. - Constance blev med ett rolig. - «Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var - ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er - hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av - hele greien, men det forstår du ikke, tante.» - Fru Wleiigel blev ved å gråte. - «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- - 11 Amalie Skram. I. - -162 Constance Ring - nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.» - Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og - gjemte sitt lommetørklæ. - «Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent - skremte livet av mig. - Jeg vet jeg har alltid villet - gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. - «Ja, ja, tante, det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. - «Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem- +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for- +akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, +til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- +dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for- +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for- +ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op- +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +11 — Amalie Skram. I. +162 Constance Ring + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så +godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. - Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. - «Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» - Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og tidde derfor stille. - Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb- nes gode engel. - «Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» - Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. - «Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. - Constance Ring 163 +Constance Ring 163 - «Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. Du vil gå om dagene -og være så glad, og når du skal tenke dig om, hvad +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene +og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» - Constance drog et sukk, men svarte ikke. - Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. Så fikk det da bære avsted! - Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! Men det +var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i +lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- +ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det gikk vel over når hun blev vant til det. - Hun hadde jo aldri elsket ham! Men strebt efter + +Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! - Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen - syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således - er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over - sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo - så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn - for de andre —» - Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid - over det da han trådte inn. - Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved - siden av henne. - «Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. - «Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du - sitter ved ditt arbeid.» - Hun svarte ikke. - -164 Constance Bing - - «Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen- +syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved +siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. +164 Constance Ring + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så interessert. - «Strømper.» - «Til fattigbarna?» - «Ja.» - Det blev en pause. - «Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. - «Nei,» sa hun kort. - «Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» - «Nei,» var svaret. - «Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu- +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. - «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun tørt. - Ring sukket dypt. - «Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» - «Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. - «Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. - Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. - «Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn — du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, nesten stønnende. - Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - Constance Ring 165 +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +Constance Ring 165 + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. - «Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. - Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. - «Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og satte sig så stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. — +Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. - «Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» - «Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» - Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. - «Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. - «Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til- +bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. - Husker du det?» - «Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +— Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. — +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —. Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. - «Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen - slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og - uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu - tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse - lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» - tilføiet hun halvt bortvendt. - «Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. - «Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din - munn,» sa hun med opblussende vrede. - «Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne - ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde - jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne - dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for - brytelse så —» han holdt inne. - «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til - sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som - -166 Constance Ring -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» - «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con -stance, du må la dette ha en ende, du må bli min + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse- +lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for- +brytelse — så —» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som +166 Constance Ring + +straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn- +nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con- +stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min igjen, du må, du må!» - Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - «Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» - Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. - «Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. - —- Værsågod, du kan få det som du vil —.» - Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +over, det er mig som har trukket det korteste strå. — +— — Værsågod, du kan få det som du vil —.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. - Han for op med et sprang. - «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con- stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» - Noe som lignet latter avbrøt ham. - «Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du i selvforakt! Det + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr- +det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. - «Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, et forhold som det du tenkte dig, - Constance Ring 167 +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, — et forhold som det du tenkte dig, + +Constance Ring 167 er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. - «Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be + +«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! Nei, -jeg skal si dig noe det vilde være mig presis det samme +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei, +jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» - Ring for uvilkårlig sammen. - «Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. - «Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, - dette er en stemning som går over. Å, Constance, + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +— dette er en stemning som går over. — Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» - «Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste - ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» - «Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» - sa han motfallent. - Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate - sig på dette. - «Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du - ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var - du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte - Constance. - «Og det var også sant,» sa han ydmykt. - «Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, - for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. - «Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det - skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten, - og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en - lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti - mulere mig. —» - -168 Constance Ring - «Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. - Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være - alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom - henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen - med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i - aften. Hun var forresten ganske fattet, så underlig - stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til - sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. - Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, - endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en +lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti- +mulere mig. —» +168 Constance Ring + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende - sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse - og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften, allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv Et nytt liv Gud være lovet og +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be- +gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og priset! - Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring uavlatelig. - Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. - Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt! - Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og vendte brått om. - Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, han var atter på vei, men +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei- +ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok +et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men vendte om. - Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen - Constance Ring 169 +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen- +Constance Ring 169 ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin for ham. - Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. - Jo, han vilde, det skulde være det siste; — det var +op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en høitidelig anledning. - Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn i dagligstuen. - I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig på buffeten. - «Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn - fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over - ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet - han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. - Constance så efter ham med et stussende blikk; hun - hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom - inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok - det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken - og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og - blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. - Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag - ligstuen og såtte sig til å strikke. - Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og - kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. - - XVIII. - Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom - met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som - et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist - har vunnet bukt med den. - -170 Constance Ring - Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances - hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham - vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun - til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte - kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær - lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! - Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for - urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot - henne, som hun dengang var. - Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. - Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim - mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få - en engel til å tape tålmodigheten. - Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con - stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, - og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig - het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- +ligstuen og satte sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. + +XVIII. + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom- +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. +170 Constance Ring + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte- +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for- +urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim- +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig- +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som - dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt - - at han var som han vilde være, eller annet lignende. - I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt +— at han var som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne, +neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var skjedd. - - Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut + +— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - - Constance Ring 171 +Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for ham å forstå sig på slikt. - Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op - trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som - gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt - kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam - met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å - kjekle, ja f. eks. med postbudet. - Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si - hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt - henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele - tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt - hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres - saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine - herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig - også undertiden på små pikante eventyr med en eller - annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid - blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å - realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et - fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig - hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte - dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun - tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han - venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - -172 Constance Ring - - kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast - fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen - nesker. - Constance på sin side syslet med alt det som er op - funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å - gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte - på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer - og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på - baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn - skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet - enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan - dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne - en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for - dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam- +met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte +p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen- +nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan- +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved - at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå på lur efter henne. - Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett dame. - Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. - Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, -men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - Constance Ring 173 +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun- +Constance Ring DES ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold - somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på - Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, - grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk - om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og - endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, - og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck - svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i - andre hender. - - - XIX. - Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +XIX. + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet falle. - Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske - konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en - -174 Constance Ring - formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde - han begynt å føre prosess. - Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger - hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var - kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde - uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs - verste plage. — - Det var den siste oktober. Rings hadde bodd - på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager - hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig - tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be - stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men - så kom det et par smukke dager med varmt solskinn - og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der - etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en +174 Constance Ring + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — + +— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be- +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der- +efter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han lot vente nedenfor. - «Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min + +«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» - «Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» - «Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. - «Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, den med rammene, De vet» sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» - Piken tok vadsekken og gikk. - «Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet -han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side - Constance Ring 175 +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, — den med rummene, De vet» — sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» — -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og +endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side- +Constance Ring V75 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» - Constance rakte ham noen esker. - «Død og pine min nye snadde!» han for med hen + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. - «Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. - «Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» - «Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» - «Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. Ja, + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja, penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem og la noen sedler på bordet. - «Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» - «Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? — +å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den på hodet. - Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og - søkte omkring på alle knaggene. - «For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han. - «Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, - som var gått efter. - «Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en - liten rundpullet hatt på sig. - «Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? - Det lå på hyllen idag.» - Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte - ham. - «Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa - han, idet han trakk munnstykket til sig. - Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - -176 Constance Ring + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og +søkte omkring på alle knaggene. + +«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en +liten rundpullet hatt på sig. + +«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +— Det 1å på hyllen idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte +176 Constance Ring han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut » - Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +pølse, — det skulde sett godt ut — —» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. - «Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga + +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. - Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. - Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra @@ -6742,257 +8604,333 @@ byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. - Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. - Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - - Constance Ring 177 +Constance Ring 1707) skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. - «Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» - «Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. - «Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg dø på.» - «Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så + +«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så forandret.» - «Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så +«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så + så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har Er du lei for det?» - «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» - «Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» - «Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +strålende, som ingen har — Er du lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- +våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være +mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» - «Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. - «Har dere lite å leve av, Rikke?» - «Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» - «Hvad kan inntekten beløpe sig til?» - «En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» - «Ikke mer, du?» - «Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare - 12 Amalie Skram. I. - -178 Constance Ring -var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 — Amalie Skram. I. +178 Constance Ring + +var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok knepet.» - «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. - «Ni måneder.» - «Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» - «Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be + +«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. - De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. - «Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. - «Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +de smukke malerier. + +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» - Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er lykkelige.» - «Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en + +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en innbilning.» - «Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn + +«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn- vendig, mener jeg.» - «Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for + +«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» - «Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» - «Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener + +«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener hvordan du synes at livet er.» - «Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» - «Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var således?» - «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - Constance Ring 179 +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe +Constance Ring 179 -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» - «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» - «Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» - «Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. - Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» - «Nei, fy da!» - «Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. - «Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» - «Tror du jeg taler med ham om slikt?» - «Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» - «Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» - «Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» - «Gjorde dere det?» - Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv - «Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg — som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup — +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja, +undskyld — om hvor lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun nølende. - «For mig? hvorledes det?» - «Jo, for ja, du må ikke bli sint, men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» - Constance brast i latter. «Du er for søt med din be - kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke - slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - -180 Constance Ring - «Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?» - «Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» - «Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men- +neske og bedåre dig.» | + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.» +180 Constance Ring + +«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever med en elsker.» - «Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, - det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. - «Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones -plikt, vet jeg.» - «Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var + +«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones +plikt, vet jeg.» | + +«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» - «Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden hvis ekteskapet ikke var.» - «Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. - «Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» - «Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» - «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» - «Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» - Fru Sunde tidde betuttet. - «Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu også et emne!» - «Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg -mene,» sa fru Sunde for å si noe. - Constance Ring 181 +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. +Constance Ring 181 - «Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt forandret tone. - «Hvor faller du på det?» spurte hun - «Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å svare, hvis du ikke har lyst.» - «Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» - «Var han vanskelig å komme til rette med?» - «Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» - «Er dere aldri uvenner?» - «Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» - Piken meldte at middagen stod på bordet. De for - skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. - «Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con - stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse - ham fra mig.» - «Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» - svarte Constance. «Det var riktig godt at han var - vekk.» - «Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» - Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full - av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk - det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i - øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot - himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store - vanndråper begynte å falle. - «Og din mann som er ute og seiler!» - -182 Constance Ring - «Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» - De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii - å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance - stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» — + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» +182 Constance Ring + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, og nu var det også begynt å øsregne. - Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist - stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel- +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem- +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store, +Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær +Constance Ring 183 - Constance Ring 183 - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- +dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor @@ -7002,292 +8940,343 @@ usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt - som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til - sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske - hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden - for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, - og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen - i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem - trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet - hvert eneste blomsterbed. - Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. - Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard - klump i den venstre side. Det klemte om den så hun - hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det - ikke. - Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs - og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski - nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra - dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der - så lenge! - Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler - ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. - Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en - -184 Constance Ring - del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme - tørklæet for øinene. - Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan - det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek - ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. - Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik - ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, - lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde - sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne - skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn - streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en +184 Constance Ring + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- +tørklæet for øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek- +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik- +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — - Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +dem bort. — — — + +— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. +XX. - XX. - - Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. - Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - - Constance Ring 185 +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte- +Constance Ring 185 skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. - Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. - Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! - Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. - Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. - Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt - stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» - Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han - lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til - å si ham at hun erkjente sin urett. - Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde - hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun - ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset - den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som - tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så - ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og - hun ikke for noen pris vilde opgi den. - Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt - sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for - -186 Constance Ring - nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som - det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. - Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil - stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med - livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes - store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet - og mente det var skam å gi således efter for en fiks - idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske - skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren - sinnssykdom. - Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for- +186 Constance Ring + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. - Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger - med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +være i fred. — — + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for - søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham - med en avvisende hilsen. - Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con - stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for- +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var - Constance Ring 187 +Constance Ring 187 begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre øine. - Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con - stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con- +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. - Det var som om han først gjennem den dobbeltartede - smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det - lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, - lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand - på alle områder. - Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel - dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham - fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige - vesen gjorde at man fikk tillit til ham. - Blandt hans venner var det en almindelig mening at - han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med - respekt om det. - Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn - traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter - norske forhold meget betydelig formue. - — Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con - stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende - forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. - - 188 Constance Ring - Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv - skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med - å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom - henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med - disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært - så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel - lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, - men led derunder. - I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con - stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og - hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på - aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, - tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og - til spurte henne om portrettene. De andre var inne for - å se ungdommen danse. - Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte - hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var - sterkt optatt av dåmen med portrettene. - «Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig - i noen avstand fra henne. - «Nei,» svarte hun uten å røre sig. - «Bryr De Dem ikke lenger om det?» - «Nei.» - Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance - besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet - stemmen. - «Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, - «man skulde tro De ikke var i byen.» - «Jeg holder mig også mest hjemme.» - «I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. + +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. +188 Constance Ring + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av damen med portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig +i noen avstand fra henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» - Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. - «Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre - Constance Ring 189 +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre — + +Constance Ring 189 tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» - Hun så hurtig hen på ham. - «Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. - «Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. - En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig +lov —» Han talte alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til - Constance, hilste til Lorck og gikk. - Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. - «De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen - snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer - gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har - å si kan ikke fornærme eller harme Dem. Det er bare - dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og - drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg - gjorde Dem fortred. Tror De mig?» - Det var noe ved ham som imponerte henne. - «Alt det har jeg for lenge siden glemt, la oss ikke - rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. - «Nei, nei, ikke rippe op igjen, men De vet ikke - hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og - stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. Å, - jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig - at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen» - hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? - Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?» - «Jo,» sa hun rolig. - «De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den - mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De - har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.» - «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt - på det.» — - «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk - en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig - - 190 Constance Ring - - nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes - lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. - «Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun - mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i - øinene. - Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» - livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. - Noen uker senere hadde Constance truffet ham på - gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de - første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk - lov til å besøke henne. - Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før - hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. - Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti - mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å - være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske - skuespillere og om en konsert som noen polske kunst - nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske - sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han - vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot - også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- +snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver- +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. — Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? — +Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig +190 Constance Ring + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- +lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» +hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst- +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en - følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. - Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne @@ -7298,7 +9287,7 @@ hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger - Constance Ring 191 +Constance Ring 191 om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri @@ -7307,76 +9296,96 @@ sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. — - Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god- het for ham. - Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun - vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der - opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. - Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet - med sine egne tanker, det likte hun ikke. — Hvorfor - kunde de ikke la henne i fred. - Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren - «Er De der, Johanne?» - Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i - pikekammerdøren. - «De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn - idag?» - «Doktor Lorck! Jo, gubevars.» - «Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem - det nu ikke.» - «Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne. - —- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde - Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det - en dag et brev til henne av følgende innhold: - Fru Constance Ring! - Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; - så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å - støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg - -192 Constance Ring - skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at - jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn +idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» + +«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg +192 Constance Ring + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker - Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. - Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +jord. — + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? - Deres meget hengivne - Niels Lorck. - Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +Deres meget hengivne +Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han mente. - Hun svarte øieblikkelig tilbake - Kjære dr. Lorck! - De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi- +mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- felle. Det må De være ganske overbevist om. - Deres - Constance Ring. - XXI. - Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle + +Deres +Constance Ring. + +XXI. + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to - - Constance Ring 193 +Constance Ring 193 brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. - Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige @@ -7384,129 +9393,148 @@ beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. - Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun - for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste - når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det - aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge - sig til å sove. Det var en lise å sove. - Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager - og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri - fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod - det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut - blandt menneskene. - Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige - stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene - av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her - og der. - Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert - strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge - siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke - den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på - gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men - plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og - stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i - vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be - trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. - Det var ikke noe opmuntrende syn. - 13 Amalie Skram. I. - -194 Constance Ring - - Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam - merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de - hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, - andre seg hensiktsløst fremover. - Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne - skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som - hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, - fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så - spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, - som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være - drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. — + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. — + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be- +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 — Amalie Skram. I. +194 Constance Ring + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» - sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» - Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. - Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. - Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av med kardialgien. - I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.» - Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, - så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. - Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. — +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om- - Constance Ring 195 +Constance Ring 195 -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! - Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll +hun sittende som var hun manet til sten av et troll- domsord. - Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede — et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. - Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. - Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. - Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. - Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, - Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - -196 Constance Ring +196 Constance Ring flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +eller et stykke av den røde portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. - Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok- +sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. - Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet @@ -7514,622 +9542,786 @@ undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne talte om all ting på. - Det undret henne at de andre så ut til å komme så + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. - Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden - og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme - igjennem det besværlige liv. - Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge - lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres +lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. — - Constance Ring 197 +— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + +Constance Ring 197 kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. Hun fikk det nu visst aldri ander +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks- +empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. - Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. - Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig ikke på henne. - At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. - Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det -hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så - mange ting. - Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og - så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe - ekstra på samvittigheten. - Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. - Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt - og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra - forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun - hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. - For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å - sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, - ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting - og vårting. - Johanne var bare en simpel enepike, men det visste - hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud - og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru - -198 Constance Ring - - Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på - sig om morgenen. - Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst - hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde - bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det - aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, - det var det som var det skammelige. - Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe - kannen kunde stått der, men slike runde spetakler! - Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne - møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen - skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig - for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke - i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro - kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele - formiddagen. - For det måtte jo være skam i folk. - Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. - Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det +hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så +mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, — +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru +198 Constance Ring + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- +kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro- +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver over. - Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. - Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev - Constance Ring 199 +Constance Ring 199 -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over nakken. - Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. - Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. - Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne stå og si til piken nedenunder. - Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns skyld. - «Jeg er ikke hjemme» eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» å, hvor hun kjente dem til å brekke - sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem + +«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet - med fruens. - «Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» - brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede - betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop - pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som - om hun smelte med en pisk. - Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende - og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe - instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - -200 Constance Ring - - led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn - til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig - fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. - Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket - i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for - fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i - en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en - som har noe utestående med politiet. - Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop- +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke +200 Constance Ring + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for- +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring - skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. - Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært vant til. - Men hun kjedet sig. - For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. - Men her var ingen anledning. - Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste dag. - Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. - De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» - Så var hun holdt op med å spørre. - Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed- vanlig spist uten å si et mukk. - Slikt måtte jo gå i en sten. - Constance Ring 201 +Slikt målte jo sa hen sten - Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +pr + +Constance Ring 201 + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. - «Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen + +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. - «Sitter du i mørke, Constance —?» - Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og + +«Sitter du i mørke, Constance —?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. - «Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. - Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av - stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet - fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme - og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et - øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem - men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte - inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, - den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. - «Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som - lignet indignasjon. - «Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet - på døren bak sig. - «Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. - Huttitu, hvor det var fælent!» - «Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• - De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende. - Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - - 202 Constance Ring - det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra - lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var - noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: - «Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt - av å røre sin valne munn.» - «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. - Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- +men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, — +De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule +202 Constance Ring + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt +av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. - Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne med kåpen. - «Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie + +«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. - Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. - Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. - «Naturligvis som du sitter inne, jeg undres + +«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres ikke på det.» - Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som var det noe hun unddrog sig. - «Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. - «Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» - «Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. - «Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. - «La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - - Constance Ring 203 - - «Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt -anet en oplagt til det i aften.» - Constace stue et sekund ved hens saktmodighe. - Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud - sig forbame. - «Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å - si noe. - «Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for - ledn.» - «Moret du dig?» - «Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade - ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes. - Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få - ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de - i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn, - fatigdom er ike det verst.» - «Nei, det er sikert,» henkast Constace. - «Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt - med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød - som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn - vibret lit. - «Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt - og et snev av engstlih i stemn. - «Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du - eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast. - «Er det noe galt med prosen?» spurte Constace - og ret sig i set. - «Har du virkelg ike merkt det, har du ike set - hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog - været dypt og puste ut. - «Men så si dog hvad det er! Er domen falt?» - «Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive - at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.» - «Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som - slo kli. - «Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok - -204 Constance Ring - ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag - kom det brev.» - «Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med - rene, tydelige ord?» - «Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard - vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk - og forberedte dig.» - «Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con - stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det - er rart av dig.» - «Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» - «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom - met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +Constance Ring 203 + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt +annet enn oplagt til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. +Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud +sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å +si noe. + +«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for- +leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde +tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. +Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få +bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de +i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte +med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød +som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen +vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt +og et snev av engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du +eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance +og rettet sig i setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett +hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog +været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver +at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som +slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +204 Constance Ring + +ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom- +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la - armene over kors på brystet. - «En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. — Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» - «Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» - Fru Marie rystet på hodet. - «Jeg er altså så fattig, så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» - «Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, — +simpelt hen tigger —.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet jeg ikke riktig.» - «Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være tale om.» - «Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» - «Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens - - Constance Ring 205 +Constance Ring 205 hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. - «Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. - «Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» - «Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» - «Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. - «Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- +heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. - «Og så?» - «Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne - eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, - eller» - «Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig - en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord - mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be - gynne på!» - «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men - det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» - Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. - Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun - satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og - et hardt uttrykk i de mørke øine. - «Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun - bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, - «så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint, - så tror jeg virkelig du har godt av det.» - «Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort - hell dette her —,» sa Constance. - «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel - et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun - trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om - - 206 Constance Ring - - liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og - ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» - hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige - flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt - det strev med, har du villet løfte så meget som en fin - ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det - hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev - ner sig.» - «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo - godt at rettferdigheten skjer fyldest.» - «Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig - sint, som om jeg kunde hjelpe for det.» - «Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det - ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste - fremtid kommer til å dø av sult.» - «Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut - av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, - hvad skal jeg kalle det, krakilsk!» - «Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av - henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om - ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under - slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, - mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den - forrige fart. - «Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —» - «Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det - er slikt slag det.» - «Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» — + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord- +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be- +gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint, +— så tror jeg virkelig du har godt av det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om +206 Constance Ring + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- +ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» - «Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel —? + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —? Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. - «Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» +gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.» +Constance Ring 207 - Constance Ring 207 +«Hvad var det for en hilsen?» - «Hvad var det for en hilsen?» - «At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde dig.» - «Ja, takk, det vet jeg nok.» - «Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard + +«Ja, takk, — det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» - «Å jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med + +«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. - «Er det noe i særdeleshet du tenker på?» - «Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det jo.» - «Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange. - Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, + +«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange. +— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, — det er en gammel erfaring.» - Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet mine. - Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt - sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med - sin behanskede hand. - «Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men - du må love mig ikke å bli sint, Constance —» - «Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene - fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. - «Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør - bare i all vennskapelighet» vedblev hun hurtig, da - Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. - «Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten - er det noe snakk.» - «Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck - er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, - og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss - på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, - så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» - «Så får det være det samme da,» sa Constance og - såtte sig rolig til rette på stolen igjen. - -208 Constance Ring - «Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +salte sig rolig til rette på stolen igjen. +208 Constance Ring + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» - «Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. - «Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil gifte dig igjen?» - «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» - «Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av ditt liv?» - «Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde som om hun var lei og kjed av denne passiar. - «Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con + +«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con- stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» - «Og be ham fri igjen?» - «Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du fant nok alltid på ordene.» - «Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det gjorde jeg nok.» - «Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo -ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo +ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» - «Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. - «Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» - Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. - Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. - Constance Ring 209 +Constance Ring 209 - XXII. - Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +XXII. + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen hel forestilling. - Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som skjøv sig op. - Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det - tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad - kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk - og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- - j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —. - De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det - det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var - det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns - og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med - det å skaffe. - Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, - han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker - og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro - ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de - likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det - blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, - når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. - Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' - go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks - tilbake i samme stilling. - 14 Amalie Skram. I. - -210 Constance Ring - Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, hun kunde jo ingen -ting. —• Eller styre for en enkemann aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, alt -det snakk og snakk og snakk. Nei, det eneste var å -ta livet av sig det var en formelig plikt en æressak. +tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det +— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro- +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs” +go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +14 — Amalie Skram. I. +210 Constance Ring + +Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt- +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — — +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det +sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen +ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt +det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å +ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. - At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde -komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte -skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter - Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et + +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif- +ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde +komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte +skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så +vilde hun være så forandret, så stygg bakefter — + +Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren +vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. - Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin- geben på vignetten. - Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks + +vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. - Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne - - Constance Ring 21 - - skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs, - det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et -par minulter eftr var brevt ferdig. - «Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så - snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret - for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.» - «Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i - grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte -vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv - luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det - lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm. - «Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae, - her er ti øre til et frimek.» - Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig. - «Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli - ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som - synte å genr hen. - Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å - stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så - underlig, likesom røt ved det. - «Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter, - som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt - kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd - dig før hun gik. - «Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red - de skal luke, så De inte frimek får.» - «Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på - soveærlt?» - «Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in - mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre - De, Johane —» - «Godt, frue,» sa Johane og niket. - Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å - rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub - kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. - Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn - -212 Constance Ring - var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin - plass. - Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. - Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in - gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så - kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen - nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- +heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne + +Constance Ring 214 + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis, +det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et +par minulter efter var brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så +snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i +grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet +vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo- +lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det +lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, +— her er ti øre til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli +ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som +syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å +stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så +underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, +som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt +koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd- +dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd +de skal lukke, så De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn +mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører +De, Johanne —» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å +rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb +kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten +| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. — + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in- +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. - Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, jo, hun var +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til lampene borte i kroken sammen med @@ -8138,107 +10330,122 @@ vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. - Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, - Constance Ring 213 +Constance Ring 213 og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. - Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til sine brev. - Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars liv var drevet over. - Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun - den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går, - i dag, og hun syntes det lå år imellem. - Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove - værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på - været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av - sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv - månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at - lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. - Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet - den således at hvis det lå noen på den om morgenen - f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen - var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og - ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som - trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge - -214 Constance Ring -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går, +i dag, — og hun syntes det lå år imellem. — + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv- +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge +214 Constance Ring + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, men blev allikevel sittende. - Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om -trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! - Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om- +trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! — + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. - I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom- +met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det var besørget. - Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. - Constance følte en uforklarlig lettelse. - «Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig straks,» sa Johanne. - «Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» - Constance Ring 215 +Constance Ring 215 - Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» - Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. - På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til langt ut over natten. - «Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel @@ -8247,126 +10454,138 @@ Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, — det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De - da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min - kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode - et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett - og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min - hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, - at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og - hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine - studiers skyld akter å forbli en tid. , » , - - Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun +216 Constance Ring + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. — -216 Constance Ring - tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive - bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, - så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. - Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var - meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. Nu +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — - Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før, +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin — +hvad var det nu det het — — — + +Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, - nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det +— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det vilde gjøre en stor forskjell. — - Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» - XXIII. - Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den + +XXIII. + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. +Constance Ring 247 - Constance Ring 217 - - Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. - Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. - I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale med ham. - Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige - meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte - med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte - om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri - noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet - ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til - å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun - skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, - han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen - gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham - til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und - seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det - gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til - bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å - be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. - Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med - lommepenger, og anledningen var som oftest at det til - feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når - Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde - betales. - Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var - så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke - den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - - 218 Constance Ring - drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han - ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men - hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet - mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes - tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt - nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem - tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen - nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av - penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig - elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var - som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig - hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, - han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde - støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at - mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først - uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig - glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær - ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den - begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første - ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske - Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede - over forskjellen. - Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie +med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und- +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til- +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine +218 Constance Ring + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen- +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at- +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær- +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med @@ -8376,443 +10595,547 @@ som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - Constance Ring 219 +Constance Ring 219 -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt å være. - Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred - fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke - lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li - vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han - levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som - et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en - ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be - fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var - et førsteklasses fartøi. - I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier - herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å - gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den - mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle - drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, - mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å - kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv - form. - Constance merket forskjellen og fornam savnet av - den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil - lere og tausere omkring henne. Det var som om deres - kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det - hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å - bli litt ensformig. - De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, - hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes - av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - - 220 Constance Ring - grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det - plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun - hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho - tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for - unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle - tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep - henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck - og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel - set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig - undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an - sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et - uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun - sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så - kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt - som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod - ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne - fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for - ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de - res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet - på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så - uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet - henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri - hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter - gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne - op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske - som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. - En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av +220 Constance Ring + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho- +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel- +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de- +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - Constance Ring 221 +Constance Ring 221 + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og +reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- +blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. + +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam- +let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min- +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- +stance —» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig- +VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» +222 Constance Ring + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleand som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt, mente Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» — + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier +og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!» - «Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og -reiste sig. - Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- -Mikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne -sanser. - «Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min -ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe -annet sted.» - «Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene -har fortalt at du var kommet hjem.» - «Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan -jeg jo godt være reist ut igjen.» - «Det var da et pussig treff. Når kom du?» - «I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde - følge.» - «Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con - stance —» - «Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun - vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig - vis.» - «Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - «Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som - jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» - «Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om - det.» - «Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time - lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og - næringssorger.» - «Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte - Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» - Meier trakk på skuldrene. - «Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - «Men din store komposisjon har jo gjort lykke på - konsertene.» - -222 Constance Ring - - «Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, - når en er så ulykkelig å være født i et filleland som - Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut - med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» - «Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så - ille fatt,» mente Lorck. - «I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i - skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad - skal en ta sig til?» - «Men du er jo komponist!» - «Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha - laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, - høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» - «Du er jo også blitt opført i København og Dresden» - «Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier - og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!» - «Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - «Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere - °g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst - nere.» - «Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - «Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for - mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold - som våre.» - «Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» - «Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» av +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst- +nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av- brøt Meier. «Slikt slites av en —» - De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. - «Har du spist frokost?» spurte han. - «Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en ulv.» - «Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» la han til, da Meier syn + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- +skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. - «Ikke tanke på det, jeg er komplett fri mann.» - Constance Ring 223 +«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.» +Constance Ring 223 - «Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på dig,» sa Lorck. - I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. - Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. - «Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede «hvorledes i all + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all verden kommer De her?» - «Ja du må nok spørre, Constance» sa Lorck. «Her +«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her + sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne aldri sett maken til menneske!» - «Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +snakke der inne — aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der - forestod mig.» - «For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan - har De det?» - «Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre - Dem om, frue.» - «Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - «Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. - «Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. - «Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con - stance. - Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i - pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde - avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved - Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde - valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, - hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. - Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være - alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen - delser. - -224 Constance Ring - Det plutselige møte med Constance hadde virket på - ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne - kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som - hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. - Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den - gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først - for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om - det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre - sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede - av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. - Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort - noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om - sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med - henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» + +«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- +stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- +delser. +224 Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket - henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre - enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om - dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun så sa folk først da hadde gitt efter for Lorcks +at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. - Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, tatt henne, hjulpet av det lettferdige +henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til- +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat- +Constance Ring 225 - Constance Ring 225 - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. - Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, hvad å vinne. - Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse - da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så - godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin - enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for - resten hadde lovet å ta sig av. - Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania - og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og - trett og misfornøid. - Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn - tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen - henne plutselig dumpe ned like foran ham. - Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær - lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen - manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, - han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke - mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de - hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck - at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor - ledes hadde han ikke også kjempet. - Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre - løp han op trappen til sitt værelse. - 15 Amalie Skram. I. - -226 Constance Ring - - XXIV. - - Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst - hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. - Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu - ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance - satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort - sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var - full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; - inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets - åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som - utallige små og store uregelmessige flenger. - De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- +resten hadde lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, — +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor- +ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +15 — Amalie Skram. I. +226 Constance Ring + +XXIV. + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu- +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket - så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» - «Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik dame.» - «Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck smilende. - Constance 10. - «Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» - «Ja, riktig hyggelig» svarte Constance. - «Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, + +«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du ikke noe?» - «Ikke spor» — var svaret. - «Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - «Aldri!» svarte Constance. - «Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte + +«Ikke spor» — var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» — svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - Constance Ring 227 +Constance Ring 227 + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- +gående raptus han har hatt» — sa han høit. - «Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» sa han høit. - «Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. - «Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» - De tidde begge stille noen minutter. - «Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. - «På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. - «Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hånd. + +«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig. + +«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. - «Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa- rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å finne ord for.» - Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget og satt litt uten å tale. - «Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con- stance og trykket sine leber mot hans skjegg. - «På hvad da, Conny?» - «På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» - «Min elskede, søte» sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig hvor dine ord er liv + +«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. - «Ikke dig mer enn andre jeg hadde ulyst eller av - smak sånn i det hele tatt.» - -228 Constance Ring - «Du stygge, som ikke vilde vite av mig. Kan du - huske, hvordan jeg måtte streve. Og hvis brevet ikke - var uff, jeg tør ikke tenke på det.» - «Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen - jeg var blitt til. At du virkelig hadde mot på mig, det - var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. - «Jeg elsket dig, Conny.» - «Og i begynnelsen da vi var gift, kan du huske, -hvor dum jeg var rent ulykkelig av generthet.» - «I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det + +«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av- +smak sånn i det hele tatt.» +228 Constance Ring + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke +var — uff, jeg tør ikke tenke på det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske, +hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, jeg har aldri elsket - før jeg begynte å elske dig.» - «Er det virkelig sant, Niels, si, er det sant?» - «Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» - «Men du har dog vært forelsket i andre, ja, og stått +har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» — + +«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått i forbindelse med andre?» - «Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for mig.» - «Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han -litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke + +«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han +litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» - Hun svarte ikke. - «For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - «Det vet du jo, Niels» sa hun sakte - «Men si det allikevel, det er så søtt å høre.» - Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt - Constance Ring 229 +Constance Ring 229 dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. - «Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og + +«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. - «Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen + +«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen- nem ham. - «Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance + +«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance — «kom la oss gå op.» - Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av smerter. - Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. - Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - XXV. - - Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med - utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men - tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet - Kristine. - -230 Constance Ring - Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an - nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det - vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å - tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når - de bare iakttok forsiktighet. - Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at - han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con - stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke - lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. - Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +XXV. + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. +230 Constance Ring + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con- +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule @@ -8822,87 +11145,96 @@ beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren våknet. - Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han falt i søvn eller sa at han var trett. - En gang hadde han takket Meier for hans store elsk + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. - En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. +Constance Ring 251 - Constance Ring 231 - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. - Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. - Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. - Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier det var + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier — det var ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som - straks krevde svar, åpnet hun brevet. - Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck - stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord - kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min - ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al - tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der - ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en - lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis - det temmelig store værelse. - Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget - blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene - hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, - tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom - og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som - hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere - ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til - sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo - lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. - Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne - plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann - springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - -232 Constance Ring - inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av - det store monument nede på torvet til venstre og avsatte - her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. - Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, - hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det - høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter - med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, - og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig - have. - Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens - harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og - stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter - et stikk i hjertet. - I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har - nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt - mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til - De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan - trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at - den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun - fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som - sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av - skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min- +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al- +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis +det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo- +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann- +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved +232 Constance Ring + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det @@ -8910,102 +11242,125 @@ bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem engang. - Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. -Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - Constance Ring 233 +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved +Constance Ring 235 å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, hvad skulde det vel nytte til. +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur- +ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. - Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og verket. - Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, unger som drev omkring langs ga - tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! Og hun, - som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. - Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget - hun sig med lidenskap. - Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun - rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo - syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men - stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham - nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente - henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun - tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen. - Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem - heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver - gelse og gikk inn til ham. - Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. - I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - «Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har - ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men - den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var - ved sin fulle fornuft. - «Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å - nærme sig. - Han sank langsomt tilbake på puten. - - 234 Constance Ring - «Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» - spurte hun. - «Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine - hender på min panne.» - «De er så kolde, du vil fryse.» - «Nei, det vil svale.» - Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. - «Dem begge» — sa han med matt stemme. - Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og - kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. - «Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han - grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen - gen. «Du må ikke gå fra mig. Å jo, gå bare, gå - bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs - god jeg ser nok, at jeg er dig til plage naturligvis, - det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga- +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å +nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. +2354 Constance Ring + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» — +spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» + +«De er så kolde, — du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» — sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen- +gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs- +god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med - sine svake krefter hennes hender bort. - Constance blev så forbauset over dette uventede om +sine svake krefter hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. - «Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - Constance reiste sig og tok medisinflasken. - «Nei takk, la det bare være, la det bare være» + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» — klaget han. - «Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham en skjefull. - Han lå litt og surmulte, så tok han den. - «Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa -han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt. - Constance Ring 235 +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa +han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt. +Constance Ring 230 - Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. - «Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom- +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. - Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte @@ -9013,54 +11368,60 @@ sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- værelset. - Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al - tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og - diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn - tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype - ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri - per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu - gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker - kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el - sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. - Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket - henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun - vred sig under tankene. - Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. - Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - -236 Constance Ring - «Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en - lydelig hvisken — «det er brev, brev!» - Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som - i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og - plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep - henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en - besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge - av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at - intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et - uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham - ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar - omslaget itu. - Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en - høist forvirret ortografi. - «Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om - undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp - våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om - at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet - jeg godt vet at det var det beste som kunde times min + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem- +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al- +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri- +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu- +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- +sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun +vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. +236 Constance Ring + +«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham- +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en +høist forvirret ortografi. + +«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var @@ -9068,12 +11429,12 @@ din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av - Constance Ring 237 +Constance Ring 237 -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op @@ -9082,7 +11443,7 @@ mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig @@ -9090,239 +11451,256 @@ aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like - så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. - Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har - smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter - sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri - det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for - vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes - dig av gamle tro - Kristine.» - - Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - - 238 Constance Ring - og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot - den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og - så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige - lyster. - Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes - smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann - rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. - De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num - merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var - et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig - hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad - det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei - delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner - hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks - omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede - Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. - Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du - ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha - kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige - væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har - hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke - styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom - met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, - det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, - Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du - er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer hører du, pus!» - Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +238 Constance Ring + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- +merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer — hører du, pus!» — + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet +til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet - Constance Bing 239 +Constance Ring 259 heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se - for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med - en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og - tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig - fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom - det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. - Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert - av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som - skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det - inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og - det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han - overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve - månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som - visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe - talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an - befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det - lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte - at han var villig til å gi henne penger til utstyr. - Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun - det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om - hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet - om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin - skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - -240 Constance Ring - siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe - vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; - hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under - lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i - en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. - Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt - vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik - kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de - slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove - værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do - ren en pipende lyd som vekket Lorck. - «Er du alt oppe, Conny?» sa han søvndrukkent. - «Nei, jeg legger mig igjen» svarte hun hurtig, «jeg - kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» - Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende - la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum - ret inn på nytt. - Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde - fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han - sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe- +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om- +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- +240 Constance Ring + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under- +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove- +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum- +ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og - sank, og med mellemrum vokste op til en brennende - smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok +hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli- +gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok - Constance Ring 241 +Constance Ring 241 -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, «din Niels» hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, hadde forpliktelser mot en kvinne, en +var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til - skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å - gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an - nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, - det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de - ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem - her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - - XXVI. - Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +XXVI. + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et - 16 Amalie Skram. I. - -242 Constance Ring - ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller - gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt - henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha - skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst - var det om nettene, når hun lå time efter time uten å - kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende - tanker. - I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang - gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring - spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa - hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef - ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran - dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, - kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var - som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det - begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer - var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot - hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen - når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev - mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og - ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans - ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men - det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et - kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop - da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, - som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og + +16 — Amalie Skram. I. +242 Constance Ring + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef- +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk - syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. - En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - Constance Ring -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for +Constance Ring 243 + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. - Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +at hun om natten hadde aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, — det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var @@ -9331,19 +11709,20 @@ av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig - som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, - for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen - skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle - mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige - derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde +244 Constance Ring - Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — — Ja, hvorfor ikke! - Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun @@ -9353,474 +11732,639 @@ bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig skjule. - Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. - En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra veggen. - «Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, halvt uvillig tone. - Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - «Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. - «Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og smerte. - «Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun likegyldig. - Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring - Constance Ring 245 +Constance Ring 245 ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så hjertebedrøvet at han orket det ikke. - Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake i putene og gråt. - XXVII. - Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +XXVII. + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var rekonvalesent. - «Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte Constance. - «Ja, nu siden Lorck er kommet sig, De trenger jo + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo ikke lenger til mig.» - «Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om eftermiddagen f. eks.?» - «Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et + +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et tungsindig smil. - «Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. - «De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - «Ja, så lenge vi er her.» - Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan - like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. - «Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes - tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men - blir ved å overtale allikevel. - «Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - «De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. - «De var ikke sånn før.» - «Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en - fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby - lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» - «Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, - det er en farlig vane å drive spott med all ting.» - «Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De - kunde se tvers igjennem alt det.» - -246 Constance Ring - «Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, - når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. - «Hm! Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, - når De ønsker jeg skal bli det kan De stole på er al - vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt - men lydløst. - Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten - mørk. - «La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har - jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» - Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - «Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - «For mitt vedkommende har det vært noe annet og + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby- +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» +246 Constance Ring + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al- +vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak - dirren i hans stemme. - «Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. Tror De ikke?» - «Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- +ner jeg. — Tror De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med det?» - «Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord + +«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord trenger til noen nærmere definisjon.» - Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. - «For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. Det blir ikke like for like.» - «Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +det anderledes. — Det blir ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en spøkende tone. - «Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut- selig hodet om imot henne. - Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se - Constance Ring 247 +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +Constance Ring 247 -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. - Meier så hurtig, undersøkende på henne. - «Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det almindeligste.» - Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. - «Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. + +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. - Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. - «Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred - og kjenn som blomstene dufter.» - «En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån - det op. - «De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con - stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for - snakk?» - «Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for - bestandig lukket ute fra,» svarte han. - «Men De med Deres begavelse, Meier —» - «Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt - pund som komponist, dyktighet som eksekutør De - hører jeg kan leksen.» - «Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an - ser Dem seiv for noe?» - «Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot - bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den - beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i - sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente - til jeg ber om deres attest.» - - 248 Constance Ring - «Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i - riktig elskverdig humør,» sa Constance. - «Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot - Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis - vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare - ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som - av håpløshet i stemmen. - Constance blev underlig beklemt. - «Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At - De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den - høieste glede.» - «Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over - rasket. - «Jo, jeg gjør. I Rom kan De huske frøken Schwartz? - hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom - stene i den skandinaviske forening.» - «Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - «Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd men De hører visst + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +— — og kjenn som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- +det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con- +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier —» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De +hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- +ser Dem selv for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» +248 Constance Ring + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- +rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom- +stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst ikke på.» - «De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig mer.» - «Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod + +«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» - «Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til sjelen. - «Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» - «Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å + +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier — det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen går bort og får det.» - «Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite, + +«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite, hvad livet har gjemt til Dem —» - Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - Constance Ring 249 +Constance Ring 249 - Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. - «La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. - «Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det uventede møte. - «Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» - «Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - «Nei, hvad er den da?» - «Halv ni.» - «Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen - nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - «Som du vil,» var svaret. - «Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og - stille.» - «Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten - ker, vi går inn og drikker te.» - De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste - aviser, Meier?» spurte Lorck. - «Nei,» svarte han. - «Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for - sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr - menn, så det fyker efter.» - «Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er - en forstokket by.» - Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn - Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule - det. - «Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - - 250 Constance Ring - nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå - imellem dem. - «Ja så —» sa Lorck tørt. - «I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.» - «Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje - denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe - å leve for?» - Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam - tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. - «Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er - alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» - Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun - tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. - «Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun - i en tone som om det ikke interesserte henne. - «Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - «Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. - «Han skjeller og smeller over venstre. Og du, Con - stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. - — Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- +ker, vi går inn og drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr- +menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule +det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som +250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. + +«Ja så —» sa Lorck tørt. + +«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con- +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær skalv. - «Nei,» fikk hun med møie frem. - «Det er da besynderlig,» sa Lorck. - De var kommet op på den oplyste veranda foran have + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! - «Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. - «Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» +lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +Constance Ring 251 + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, — det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil- +lelse forstått grunnen. + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis +du bare føler dig sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af- +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con- +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al- +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con- +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove- +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men +252 Constance Ring + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt. - Constance Ring 251 +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier -var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at -han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. - «Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» -sa han. - «Skulde jeg reist i morgen?» - «Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, det er da det rimeligste.» - Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil -lelse forstått grunnen. - «Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» - «Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på -at du skal bestemme dagen, Constance.» - «Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, «hvis - du bare føler dig sterk nok.» - «Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - «Mig passer alle dager.» - «Ja, altså på fredag, da!» - Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen - tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af - tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con - stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al - tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte - og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. - Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier - vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som - straks reiste sig og fulgte ham. - Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog - mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con - stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove - værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å - se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen - bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi - ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men - -252 Constance Ring - nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå - som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. - «Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne - ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor - han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om - hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. - «Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han - sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. - Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et - slags skamfullhet, men det gikk straks over. - Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - «Ja, det kom mens du lå i feber.» - Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» - «Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - «Naturligvis naturligvis,» sa han blidt. - «Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - «Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode tilbake igjen.» - «Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» - Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig + +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min lille Conny?» - Hun svarte ikke. - «Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. - Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil helst slippe.» - «Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» - Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var +Constance Ring 258 - Constance Ring 253 - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet bestemthet. - «Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» - Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. - «Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» - Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg - hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - «Disse løse forbindelser som unge menn inngår med - et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for - ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har - i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, - ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du - vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns - evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han - stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, - langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke - at det er så, Constance?» - Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - «Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det - vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun - brast plutselig i gråt. - Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. - Så satt hun übevegelig som før. - «Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt - utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan - det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde - være litt forsiktig med.» - Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes - munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. - «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - - 254 Constance Ring - dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som - det er mulig?» spurte han inntrengende. - «Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - «Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem - men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om - at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan - ønske dig den.» - Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op - og ned på gulvet. - Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og - tok hennes hender mellem sine. - «Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min - nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en - lettelse, for dette må det jo være hjelp for. Å, Con - stance du vet ikke, hvor jeg har lidt. Jeg har vært - ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset - hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun - åpnet ikke sin munn. - «Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I - det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, - var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, - du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er - din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg - var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har - sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske +254 Constance Ring + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- +men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min — +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con- +stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, — +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» - «Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - «Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - «Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» - «Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større + +«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større og sannere enn før.» - Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - Constance Ring 255 +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +Constance Ring 255 munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. - «Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» - Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte hun. - «Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så + +«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» - Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. - Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den - simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, - at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med - Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor - Meier var et fengslende menneske - den klang hans - stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste - op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå - rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham - . . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet - det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - - XXVIII. - Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +Meier var et fengslende menneske — den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet — +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - -256 Constance Ring - sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen - timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre - ulykke i et ekteskap. - Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne - tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han - hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. - Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken - iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine - fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som - en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé +256 Constance Ring + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. - De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. - Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige @@ -9828,490 +12372,613 @@ dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. - Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame- kahytten. - Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - Constance Ring 257 +Constance Ring 257 lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu, - ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så -hadde hun jo Meier . . . - Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til- +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok- +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu, +— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike- +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall- +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så +hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. - «Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som forrådte hans glede. - Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. - «Det var umulig å sove et barn som skrek, og slik - kvelende varme -—» - De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte - å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at - folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig - over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier - av samme slags. - Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek - ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter - litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman - nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer - ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. - Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når - roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs - skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. - «La oss sette oss litt,» sa Meier. - «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - 17 Amalie Skram. I. - -258 Constance Ring - såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot - røkesalongens yttervegg. - «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det - lød som slutningsbemerkningen til en foregående be - traktning. - Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: - «Det satt også jeg og tenkte på.» - «Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» + +«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik +kvelende varme —» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom selv med noen småhistorier +av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman- +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer- +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 — Amalie Skram. I. +258 Constance Ring + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be- +traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» - «Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - «Det blir allikevel på en annen måte. Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff, det blir avskyelig.» - «De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. - «Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han våndet sig. - Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun forfjamset. - «Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» - Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det var angst eller glede. - «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. - «Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den slags ting.» - Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en tanke. - «Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. - «Ja,» svarte han kort. - «Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. - «Ja» -— sa han som før. - Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta + +«Ja» — sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - Constance Ring 259 +Constance Ring 259 nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre alvor av det. - «Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - «Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. - Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om dette?» spurte han plutselig. - «Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - «Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag - og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet fra ham. - «Ikke reis!» sa hun med et rykk. - «Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. - «For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og nervøs stemme. - Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. - «Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» - Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, nei! ikke til hans +lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans +260 Constance Ring -260 Constance Ring armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv en +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- +ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt. - «Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han + +«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin +hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, — +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han trykket til sine leber mange ganger. - Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. - «De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men, - det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men, +— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. - Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst- +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett, +og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett, uten for den som elsker lykkelig.» - Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for - sammen ved lyden av hans skritt. - «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - Constance Ring 261 +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för +sammen ved lyden av hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste +Constance Ring 261 sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger - spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an - sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger- +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. - «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende - stemme og slapp henne. - Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek - ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem - ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han - hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde - neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En - livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; - livet var med ett blitt yndefullt og smilende. - Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, - gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» - Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. - Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig - hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte - dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en - siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte - hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck - tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll - boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge - efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver - gang var det som om hun skalv innvendig. - - XXIX. - De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for -rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, -262 Constance Ring - flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk - ken og spisekammer i orden. - Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an - skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og - nipssakene stillet op. - Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con - stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt - skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag - ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var - større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde - bladvekster og blomstrende potteplanter. - Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut - merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene - stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å - sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. - Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid - og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk - ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor - for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, - ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan - det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem- +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» + +— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll- +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. + +XXIX. + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for- +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, +262 Constance Ring + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- +ken og spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- +skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og +nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag- +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor- +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, - og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. - Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +og noe annet vilde hun ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. - Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt de ord + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. - Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. - «La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier - Constance Ring 263 +Constance Ring 263 viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere ganger. - Hun rakte sin hand ut imot ham. - «Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» - Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. - «Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan De bodde.» - «Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» - «Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» - Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. - «Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse, + +«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse, vil De se de andre?» - Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - «Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med besiktigelsen. - «Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - «Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende ut.» - Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - «La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og - skjøv en stol bort til ham. - «Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» - begynte Meier, idet han såtte sig. - «Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes - det er måneder.» - -264 Constance Ring - «Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag - har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, - Constance.» - Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er - så lenge siden,» sa hun. - «Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte - han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at - jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt - å ha noe å lenges efter.» - «De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun - smilte. - «Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som - De var på dekket om natten — uavlatelig» gjentok - han med betoning. - «Men det må De glemme, Meier.» Det var noe bønn - lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov - mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet - oinene og festet dem på ham. - Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i - hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes - stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt - ansikt. - «Ikke sant, De lover mig det» la hun til. - «Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be - stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og +skjøv en stol bort til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes +det er måneder.» +264 Constance Ring + +«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok +han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn- +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. - Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret på hodet. - «Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. - Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen. +gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De vel det?» - Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes overkjole. - Constance Ring 265 +Constance Ring 265 + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - «Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - «Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. - «Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» - Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham med forskremte øine. - «De må ikke være redd, Constance» han talte ro + +«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro- ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» - Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se - at det kjempet i henne. - «De skal lære å være trygg ved mig, Constance in - gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han - rakte hendene ut imot henne. - Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender - og knuget dem et øieblikk. - «De skal være god, Meier, bare god» sa hun med lav - stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun - hendene og begynte atter å gå op og ned. - «Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald - når vi er alene,» bad han «å gjør det, Constance.» - Hun nikket og blev ved å gå. - «Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. - «Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra - entreen. - «Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over - skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig - elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres - hemmelige forståelse. - «Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - - 266 Constance Ring - Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den - fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig - nende. - «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa - Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho - tellet og pakker sakene sammen?» - «Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - «Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å - lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det - står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen - dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. - «Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. - Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige - hjem?» - «Jo» sa hun åndsfraværende. - Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes - hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens - han nynnet: «Ride, ride ranke.» - «Nei, nei hold op — jeg må ut og tale med piken.» - Hun kom sig hurtig løs. - Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i - Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe - kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in- +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» +266 Constance Ring + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig- +nende. + +— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho- +tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen- +dene og satte sig, så han kunde overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» + +«Jo» — sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde anrettet. - Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, hvorledes han lengtet. - — Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han + +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på - Constance Ring 267 +Constance Ring 267 -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. - Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +kjærlighet var. — + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å være målet nær. - Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en - statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik - forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, - straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot - henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan - skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme - ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. - Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans - mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær - lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i - fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme - tilbake til hans favn. - Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og - kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til - Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt - dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var - blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam - men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, - gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en - - 268 Constance Ring +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan- +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær- +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en +268 Constance Ring + stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. - Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. — + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned- +trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og mørk. - Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han - så gammel og slapp ut. - Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en - blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen - nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og - det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet - hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar - vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med - et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De - lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og - stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at - laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. - Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - «Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - «Ja» svarte han kort og reiste sig. - Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen- +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at- +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» — svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, - Constance Ring 269 +Constance Ring 269 utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste på jorden. - Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. - Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret @@ -10319,603 +12986,751 @@ op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk henne inn til sig. - «Constance» hvisket han «hvor lenge skal dette - vare?» - «Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og - forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. - «Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve - sammen som to mennesker som elsker hverandre?» - Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at - hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det - helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes - hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde - Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan - skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef - tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det - var. - Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance - på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt - første ekteskaps tidligste dager. - - 270 Constance Ring - - XXX. - - Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og - kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog - kjente man alt et pust av vår i luften. - For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser - hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk - somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri - vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til - slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også - gitt noen fester. - I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få - Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, - gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av - de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for - gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd - med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive - henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. - Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av - visende på én gang. - Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve + +«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette +vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. +270 Constance Ring + +XXX. + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk- +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri- +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også +gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for- +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av- +visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut- +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham komme hjem. - Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. - Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - Constance Ring 271 +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +Constance Ring 201 og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. - «Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - «Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» - «Du tar aldeles feil, du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be - skylder mig for.» - «Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge + +«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- +skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» - spurte han. - «Nei, det er ikke fra mig» sa hun kort «det er - dig som er så tyrannisk.» - Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - «Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander - ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en - måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så - utfordrende på ham. - «Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår - du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører - sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han - bedrøvet. - «Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville - skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig - fra ham. - Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; - han gikk stille ut av stuen. - Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de - blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som - - 272 Constance Ring - gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib - ler på en stentavle med en jernspiker. — - Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. - Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret - telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise - formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids - skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre - mål. Han syntes det var best således, for så fikk han - ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for - hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig - het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde - trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe - det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo - ikke å ville tvinge sig frem. - Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at - Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en - utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og - tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det - som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket - sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde - merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å - kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var - også ganske momentant. - Verre var det med Meier, som var blitt deres intime - husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. - Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, - traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han - kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er +dig som er så tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han +bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som +og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- +ler på en stentavle med en jernspiker. — + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret- +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise- +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids- +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for- +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig- +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. - Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde - Constance Ring 273 +Constance Ring 278 meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. - Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin- +dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. - Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. — + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- +akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare - å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle - ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og - alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en - kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann - som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således - at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære - mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i - det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss - 18 Amalie Skram. I. - -274 Constance Ring - heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt - nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar - beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde - det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse - over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var - en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også - gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde - bare å se bedende på ham og minne ham om deres av - tale for å få ham til å høre op. - Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; - han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men - ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad - var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro - skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck - og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og - rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en - sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det - var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så - hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at - den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde - han ikke ta imot. - Men den dag hadde det vært noe over henne som - gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti - men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. - Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. - Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 — Amalie Skram. I. +274 Constance Ring + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar- +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av- +tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro- +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti- +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. — + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest- +komitéen, som så å si tvang ham til det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og - Constance Ring 275 +Constance Ring 21 -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet smukt hvelvet. - Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. - «Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene +til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, Emma?» - «Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et + +«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et beskjedent smil. - Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne dør. - «God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» - Straks efter stod han ved siden av henne. - «Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder, + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» — +hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, - som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. - Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven - med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. - Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - Constance Ring - «Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. +OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. - «Hvor faller De på det?» - «Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun blev?» - «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. - «Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- +lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» - «Domino.» - «J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - «Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som kommer?» Meier lyttet. - «Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. - «Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å dekke kurven til. - «Nu?» Hun vendte sig raskt om. - «Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - Hun smilte og syntes å betenke sig. - «Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» - «Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over mig.» - Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. - Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke - Constance Ring 277 +Constance Ring 27% fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets mørke farve. - Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. - Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. - «Melkebøttet er det søteste av alt» sa hun og vendte - ryggen til, foråt han skulde se på den. - «Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han - langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde - komme til å se slik ut.» - «Hvordan?» spurte hun. - «Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde - prinsesser i å snakk, det er vrøvl! De er meget deili - gere enn som så.» - «De snakker» - sa Constance og lo med rødmende - kinner, «men se nu!» - Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran - speilet. - «Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett - bort til henne, grep med begge hender om gummihem - pene som satt rundt ørene og tok masken bort. - «Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?» - «Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir - kelig så vondt?» han så fortvilet ut. - «De skulde bare kjenne det, De» klynket hun. - Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det - sakte. - Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom - derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og - la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - -278 Constance Ring - Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun - hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. - Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av - den usigeligste, smertefulleste ømhet. - Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde - hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui - motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig - inn til ham. - Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge - armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned - i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og - lettelse. - Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde - gjøre sig løs. - «Et øieblikk, bare et øieblikk» hvisket han og holdt - henne fast. «Se så» sa han derpå og lot sine armer - langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. - «Deiligste, søteste» hvisket han. - «Nei, nei, De må ikke» ropte Constance angst og - løp ut av stuen. - Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen + +«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte +ryggen til, forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili- +gere enn som så.» + +«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem- +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. + +«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. +278 Constance Ring + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui- +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» — hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og +løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, - som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. - En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. - «Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. - «Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg + +«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte sig. +Constance Ring 279 + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen- +tok han. + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. + +«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» + +«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» — gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. + +«Den første og den siste» — svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan +du ikke si nei til de andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» — svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. +280 Constance Ring + +XXXI. + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» - Constance Bing 279 +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle -tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot -henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke -og vendte ansiktet bort. - «Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe -skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det -kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen -tok han. - Hun nikket. - «Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke -sant, Constance?» sa han sakte. - Hun nikket igjen med et svakt smil. - Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. -Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. - «Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg - synes ikke du skal bli her i aften.» - «Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke. - «Nu må du gå» gjentok hun. - Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig - endelig. - «Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa - han. - «Den første og den siste» svarte hun med et smil. - «Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan - du ikke si nei til de andre?» - Hun ristet på hodet. - «Det går ikke an» svarte hun. - «Men hadde du lyst, Constance?» - «Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - -280 Constance Ring - - XXXI. - - «Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier - i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con - stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet - ved karnevalet. - Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - «Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - «Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» - «Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går - an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» - «Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - «Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den - karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min - skyld, men for din egen.» - Hun trakk på skuldrene. - «Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det - var god —» blev han litt efter ved. - «Hvorfor nettop i aften?» - «Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare - dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er - mig behagelig.» - «Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - «Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. - «Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. - «En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne -si det, det var Hansen.» - «Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak + +«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne +si det, — det var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak- tighet.» - «Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» sa Lorck tørt. - «Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - Constance Ring 281 +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +Constance Ring 281 + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- +lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for dig.» - «Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - «Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» - Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han litt barsk. - «Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - «Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare - at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf - fet.» - «Og hvad skal disse hensyn bestå i?» - «Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer - faren at jeg behøver å belære dig om det.» - Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av - henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig - tone. - «Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn - å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å - ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du - ikke det?» - «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - «Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, - dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an - derledes.» - «Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør - man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. - «Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker - du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker - imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» - Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire - hands negler, som hun holdt like op til sine øine. - «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - - 282 Constance Ring - sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å - dele med mig, vi går hver vår vei.» - «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med - gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro - lig, uten å flytte øinene fra sine negler. - Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - «Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og - lenges efter dig,» bad han inntrengende. - «Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad - der er så, det er.» - Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig - hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og - kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred - over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast - het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær - lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn - skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån - mot ham, han, som gikk og elsket henne. - «Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. - «Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du - tar livet av dig.» - Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og - så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in - gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav - et skrik. - Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf- +fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- +faren at jeg behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig +tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an- +derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hånds negler, som hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck +282 Constance Ring + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro- +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast- +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in- +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is- +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be- +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og rolig. - Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et +hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. - «Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. - Constance Ring 283 +Constance Ring 283 - Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. - Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis +trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det engang. - Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som - var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt - alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært - skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær - lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en - lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til - del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, - denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til - å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans - lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for - smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han - hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han - på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer - tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha - bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, - vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde - tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med - Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men - nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; - han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis - han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel - sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme - art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be - tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde - skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - - 284 Constance Bing - selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne - til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, - nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy - ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende - var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært - elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde - by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde - glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket - ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt - den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke - være - Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket - av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi - nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket - henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på - sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang - var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten - og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og - drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have - tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme - ande på sitt kinn. - Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov - hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å - vekke henne. - Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, - og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still - tiende det forlik hun således bød ham. - I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense- +løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær- +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for- +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel- +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be- +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san- +284 Constance Ring + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt +den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke +være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi- +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ånde på sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still- +tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. - Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen - Constance Bing 285 +Constance Ring 285 sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det @@ -10929,523 +13744,638 @@ forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket - smilende, men hemmelig var han rasende, for denne - dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con - stance. - «Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i - op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med - henne. - «Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min - kavaler.» - Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne - og førte henne bort. - «Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter - henne. - Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. - Han takket og slo ut med hånden. Constance blev - borte i vrimmelen. - Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd - på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig - vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. - Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham - en tortur å se Constance danse avsted munter og smi - lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet - enn å følge henne som hennes skygge. - Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. - Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den - - 286 Constance Ring - siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne - så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket - forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller - hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut - selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på - skulderen. - «Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- +stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi- +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den +286 Constance Ring + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut- +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke mer.» - Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» - «Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!» + +«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og stridde imot. - Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - «Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående han var.» - «Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» - Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. - «Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» - «Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» - «Nei, men Harald da!» - «En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å late indignert.» - Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - «Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. - «Ta min arm,» bad han. - «Nei, jeg vil ikke.» - «Er du sint, Constance?» - Constance Ring 287 +«Ta min arm,» bad han. - «Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - «Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +Constance Ring 287 + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. - «For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. - «Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» - «Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - «Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. - Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse- +formige avlukker, som skulde forestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme- +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste utsikt. - «Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene bare at de rører ved dig er en besudling.» - «Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. - «Takk, du elskede,» hvisket han. - «For når du går og gremmer dig over det, har jeg in - gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev - hun. - «Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt - ansikt mot hennes skulder. - «Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al - vorlig og smøg sig inn til ham. - Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op - varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. - De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av - efter den annen uten at de la merke til det. - «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - -288 Constance Ring - - stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter - efter mig.» - «Hvor?» spurte han. - Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig - ned før Lorck hadde fått øie på dem. - Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier - danset sammen. - Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - «Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme- +lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- +gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev +hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- +vorlig og smøg sig inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- +288 Constance Ring + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. - Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. - «Hvor henne?» spurte han. - «Oppe på galleriet.» - «Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - «Drakk selters.» - «Hvem var din kavaler?» - «Meier,» sa hun kort og trossig. - Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. - Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. - - XXXII. - Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake. + +XXXII. + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. +Constance Ring 289 - Constance Ring 289 - - Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. + +— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot ikke torde våge det. - Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk - som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven - tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. - Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig - med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue - foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens - armhuler. - Det banket på døren. - «Kom inn!» ropte han uten å vende sig - En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, - besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske - len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som - når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så - sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren - med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. - 19 Amalie Skram. I. - -290 Constance Ring - «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem - deles uten å vende sig. - Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk- +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- +dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven- +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. — + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske- +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 — Amalie Skram. I. +290 Constance Ring + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- +deles uten å vende sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert - trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, - stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn - snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn- +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. - «Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. - Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt forskende på ham. - «Opriktig talt, jeg skal ut.» - «Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, + +«Opriktig talt, — jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. - «Jeg trodde du satt ute i disse dager?» - «Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så bedende på ham. - «Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» han + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han trakk op sitt ur. - «Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. - «Så, så, så —» mumlet han. - Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær + +«Så, så, så —» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. - «Tok du nøkkelen av entrédøren?» - Hun holdt den smilende op for ham. - En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - Constance Ring 291 +Constance Ring 291 hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo- +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. - Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. - Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —- - Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på - Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde - de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con - stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar - diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i - utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus - geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han - skulde gjøre med haven. - Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun - og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer - digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; - innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og - øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - -292 Constance Ring - soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise - toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de - skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. - Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde - komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten - ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +han det hele om igjen. — — + +— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con- +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar- +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer- +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i +292 Constance Ring + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. Uff, hvad vilde hun ta slike +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte- +skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av +sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av + alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. - Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li- +vets eneste gyldige prinsipp. — + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - - Constance Ring 293 +Constance Ring 295 et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. - Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. - Hanne stuepike stakk hodet inn. - «Hr. Meier er her og spør efter fruen.» - «Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. - Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. - «Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. - Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. - Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun - fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite barn. - Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre - henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så - mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. -294 Constance Ring - «Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. +294 Constance Ring + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss sette oss.» - Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned over henne og kysset henne. - Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier hjem. - Den følgende dag var det strålende solskinn med en + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. - Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor - Constance Ring 295 +Constance Ring 295 sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. - «Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. - Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. - «Jeg går like godt bort til konsulens og planter au + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» - Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. - Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al- +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde - tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med - feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde - vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev - nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært - et offer for de mest motstridende stemninger og hadde - lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, - som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. - Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse - at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans - leber på sin munn; men hver gang var det kommet en - gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av - grunn for sin fot. - Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som - timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg - for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i - morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen - ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - - 296 Constance Ring - kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam - men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende - urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor - anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, - som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker - hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde - sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet - for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke - gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var - hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, - hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til - stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig - seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som - måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at - hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, - hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å - myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham - . . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess - uten . Hun hadde jo allerede så grundig forrådt - ham i sitt hjerte dette mer eller mindre gjorde hver - ken fra eller til. - Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; - de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til - skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev- +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- +grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et +296 Constance Ring + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor- +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham +.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- +uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver- +ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- kenet. - «I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og + +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig — +hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin - Constance Ring 297 +Constance Ring 297 -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. - «Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» - «Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» - «Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.» - «Ja, for her farer så mange slags fanter omkring . - Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det - minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.» - «Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con - stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig - plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av - matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort - glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og - såtte sig inn i kupeen. - Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot - tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være - der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham - alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu - var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake - til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som - i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis - han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge - sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, - hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil - lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av - -298 Constance Bing - tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre - den drog inn i hennes pinte sinn. - Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut - ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket - seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —: +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av +298 Constance Ring + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- +den drog inn i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- +ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket +selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem - soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til spisestuen. - Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op den gav ingen lyd og trådte sakte inn. Do +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø- +ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø- ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. - XXXIII. - Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +XXXIII. + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var @@ -11454,163 +14384,212 @@ ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» - Constance Ring 299 +Constance Ring 299 - Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. - «Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. - Men hun rørte sig ikke. - «Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning - av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir - over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr - siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på - henne. - Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og - spilte øinene op. - «Kristine, er det mulig!» - Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så - et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme - tørklæet frem og holdt det for øinene. - «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» - «Jeg er vendt tilbake» stammet hun. - «Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, - halvt misbilligende. - Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over - maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om - hverandre. - «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» - Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans - ansikt. - - 300 Constance Ring - - «Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, - du forstår jo nok at forbi er forbi.» - Hun blev blussende rød og så atter blek. - «Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke jeg - vilde bare be om en resept.» - «Er du syk?» - Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok - nu overhand. - «Ja,» hulket hun. - «Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr- +siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på +henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte ølnene op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- +tørklæet frem og holdt det for øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. +300 Constance Ring + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg +vilde bare be om en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhånd. + +«Ja,» — hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei- ler dig.» - Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun talte. - «Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for brystet.» - «Har du hatt det lenge?» - «Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» - Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. - «Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. - «Har du spurt noen læge før nu?» - «Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli sint,» tilføide hun fryktsomt. - «Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. - «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en -eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, - Constance Ring 301 +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, +Constance Ring 301 -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg måtte ha doktor.» - «Hvor lenge har du vært her i byen?» - «Siden straks før jul.» - «Hvorfor blev du ikke i Drammen?» - «Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by . Og så blev jeg også uenig med +glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i fred.» - «Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» - «Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- +komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» - «Hvor faller du på det, Kristine?» - «Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk - dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør - get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig - stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant - ned over hennes kinn. - «Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. - Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - «Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone - lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i - grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom - met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var - hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun - så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle - dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen - nes kinn. - «Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og - slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han - tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til - - 302 Constance Ring - bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ - ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte - med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som - var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt - gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. - «Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, - «ja nesten like til de døde.» - «Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, - nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» - «Skal jeg knappe op?» spurte hun. - «Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg - skal få noe å vite.» - Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck - la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. - Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste - han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans - veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og - innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i - armene og kysset hennes varme, bare bryst. - «Legg den bort» sa han og løftet hatten av henne. - Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. - Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . - Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør- +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom- +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- +nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til- +302 Constance Ring + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«Ja nesten like til de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om- +kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» — +hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. - Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. - Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent +Constance Ring 303 - Constance Ring 303 - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den @@ -11619,351 +14598,402 @@ fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry - stet . Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry- +stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev- net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. - Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det - jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med - en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, - han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ - relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av - klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, - hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» - hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett - av det. - Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter - passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå - lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer - enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De - hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. - Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne - å vende om og spasere litt. - Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være - behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun - svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da - Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op - levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. - «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - - 304 Constance Ring - - jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent - på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne - hadde fått tid til å tilby sitt følge. - Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke - klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett - ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent - lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over - hele sin skikkelse. - Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved - Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin - gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun - være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. - Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, - sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga - retter, nei sigarer, sterke, fine. - Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer - med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. - Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. - Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun - sett ligge etsteds i en vinduspost. - Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast - løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun - at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme - vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like - bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men - stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ- +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av- +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå- +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op- +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med +304 Constance Ring + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent- +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin- +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga- +retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte med dammerammeram, dammerammeram. - Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. - Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en -kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - Constance Ring 305 +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. +Constance Ring 305 - «Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. - «Nei, jeg reiste allikevel ikke, jeg har vært en lang + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» - Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. - «Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» - Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. - Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod - en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og - snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord - med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann - kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus - posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et - laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler - bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek - ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på - en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, - hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, - så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig - i en gyngestol og reiste sig igjen. - Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite - gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på - gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en - krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var - alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de - bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst - hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang - skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille - 20 Amalie Skram. I. - - 306 Constance Bing - - rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød, - som kom den langveis fra var det eneste som hørtes! - Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag - og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men - gikk tilbake for å se om også verandaen var full av - måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når - hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt - ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad - det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et - sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide - sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i - neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be - redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; - så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av - talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra - huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig - plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. - Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte - litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det - skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen - som vilde kvele henne. - Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek- +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- +hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +20 — Amalie Skram. I. +306 Constance Ring + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød, +som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes. +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be- +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av- +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. - «Constance» hvisket han med en overstrømmende + +«Constance» — hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» - Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn med kyss. - «Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» - Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom - Constance Ring 307 +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s +Constance Ring 307 -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk- +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk ovenpå. - Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset - gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til - alle sider. - I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. - Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så - kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu - og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils - vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok - ken 6. - Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han - stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det - fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og - tendte ild på det. - «Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han - halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og - trådte ilden ut med foten. - «Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt - har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere - ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra - sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter - for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og - ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom - mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte - den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha - rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du - gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var - hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et - -308 Constance Ring + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- +ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha- +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et +308 Constance Ring + blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! - XXXIV. - Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp - søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in - gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu - gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var - foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene - fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme - sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun - måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, - smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde - hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte - trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne - til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem - medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for - alt ved sig seiv. - Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? - Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så - falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik - slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu - tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin - mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og + +XXXIV. + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in- +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu- +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte +trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem- +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu- +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange - skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for henne. - En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - Constance Ring 309 +Constance Ring 309 Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det var hvile i. - Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. - Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig- +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. - I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om - dette ene: å skynde sig med å dø. - Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og - kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt - skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal - ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke - kunde bære det lenger. Constance.» - Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for - seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet - i hans mottagelsesværelse. - Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok - frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var - blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en - innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; - Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår - nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes - øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på - veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit - tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren - hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - -310 Constance Ring - - stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske - liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff - ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte - skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet - og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det - forekom henne at barnet der var en ganske annen enn - henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille - det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men - om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som - et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde - moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. - Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be - skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og +kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit- +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens +310 Constance Ring + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff- +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille- +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be- +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» Så mintes hun et annet ord av - sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» - Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs store synd. - Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . - Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn- +holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig lå ikke +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der den gang. - Constance Ring 311 +NE - Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. - «Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. - «Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. - «Det er godt,» sa han og vinket. - Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk det til sig. - Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en - karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det - ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt - efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. - Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance - fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så - gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne - eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun - nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles - uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. - Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde - sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og - -312 Constance Bing +karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og +312 Constance Ring + hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig +ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig- nok protestere mot. - Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det @@ -11971,33 +15001,34 @@ allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. - Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. — + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. - Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var rullet et stykke bort over gulvet. - Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen -over det. - - +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- +rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen +over det. +å +Depotbiblioteket - - ' :- ••:' ! -; . -.• '• •• : ' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H +Ø47 +ONSTANSK RING diff --git a/stage-3.txt b/stage-3.txt index 5c34037..bd81e62 100644 --- a/stage-3.txt +++ b/stage-3.txt @@ -1,16 +1,14 @@ - - -# Kapittel I +# Kapittel 1 Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet -inn i. +inni. De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det -brysselertepper og på veggene målerier, hvorav noen var +brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, @@ -21,7 +19,7 @@ Oscarsgate. Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som -piken sa, mest av herrer, som kom av sig seiv eller fulgte +piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun @@ -31,57 +29,56 @@ hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. -Visst er det at hennes tekkelige munterhet såtte folk i -godt humør og bragte seiv forherdede peppersvenner til +Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i +godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende -ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl- - -dige fripostighet hvormed hun på forhand tok alle uten +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. -Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig -lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en -satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, -til tross for sin skallepanne og sin ansats til fedme, et +til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig ytre. Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært -så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk -sin kaffe i spisestuen han var alltid tidlig på ferde +sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde — lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte -hans skritt han kom alltid og kysset henne før han -gikk på kontoret for hun op og stod og vasket sitt +hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, -men som hun tålmodig fant sig i. +men som hun tålmodig fant sig 1. Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde - ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren -kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem -komst pyntet stuene op med et par nye målerier og Ve +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem- +komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk @@ -99,11 +96,11 @@ av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest -knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. @@ -114,7 +111,7 @@ alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene -lå og hev på sig og siet i sine fortøininger, som var de +lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å @@ -126,35 +123,35 @@ fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle dager. Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, -og de for avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. -Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe +og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde -der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de -blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å -trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker +- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. -Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av -sig seiv. +sig selv. -# Kapittel II +# Kapittel II -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, -jeg vet nok, ja visst, ja o. s. v., inntil tanten tok henne +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det -var i veien. +var 1 veien. Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges hjem.» @@ -171,56 +168,52 @@ hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet -fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må -neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også! +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må- +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også ! -Bare det kom småfolk mente tanten. +Bare det kom småfolk — mente tanten. Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke -ha talt om det, men pokker heller! +ha talt om det, — men pokker heller! -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør -grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hand, +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede -hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig -het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig- +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale -og slite hvert ord ifrå henne, undtagen når det gikk ut -på å si ham imot eller være übehagelig, for da skulde +og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig - få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig - ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo - -aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op - +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op- fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De -hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt -om hver eneste bagatell. Når hun var suiten og vilde +om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde -hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. — Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, @@ -231,8 +224,8 @@ senere. «Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det plutselig ut av henne. -«Gud bevar's, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et -spøkende ord; men værs'god hvis du tror, at jeg tigger +«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» «Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg @@ -242,32 +235,32 @@ Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine -fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i forveien. I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å -forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde -skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, -at han ikke var henne verdig o. s. v., men han elsket -henne så høit, det var hans eneste fortjeneste. Når +at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket +henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden -o. s. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han -skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål +O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. @@ -275,7 +268,7 @@ Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns -selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det @@ -283,17 +276,17 @@ ringte. At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, -han, som alltid snakket og snakket og kom med så me +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især -om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde -komme tilbake ... Ja, sannelig gikk hun ikke der +komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte -forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. @@ -305,44 +298,44 @@ og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og -sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv -til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, -som i hans fråvær hadde kastet et kunstig skjær av +som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var idel lede og likegyldighet. -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleugel i en +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle -såtte sig over til ham og spurte efter Constances befin +satte sig over til ham og spurte efter Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. -«Skitt» sa han og ristet på hodet med en grimase. +«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase. -«Jeg har tenkt på det, Ring» sa tanten i en lav, for +«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for- trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god innflytelse.» «Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. -«Det var iallfall et forsøk verdt ... en skal gjøre -det som er riktig. Min søster er så god og forstandig -ja, De kjenner henne jo så lite, men det er så un +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig — +ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un- derlig med ens mor.» -Ring var ved sitt bestemmelsessted +Ring var ved sitt bestemmelsessted. -«Jeg skal tenke på det» sa han trevent og sprang +«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen var i full fart. «Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, -Constance?» sa Ring plutselig samme dags aften, +Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og @@ -351,12 +344,12 @@ Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i natt at hun var her.» -Ring tendte pipen og såtte sig makelig til rette ved si +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. «Kunde du ha lyst til det, Constance?» -«Snakk om en ting» . . . hun smilte, motstrebende +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. @@ -364,27 +357,27 @@ Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. «Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. -«Ja, ja,» svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt -arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si +«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. -«Men ikke nu» sa han med et misfornøiet tonefall. +«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» -Hun såtte sig straks og begynte å hekle igjen. +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. -«Så det blev hun dog i en smule humør for, se, se, +«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se, så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. -«Au» sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det gjør vondt.» «Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» -«La nu mitt fjes være i fred» svarte hun med påtatt +«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt furtenhet. «Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor @@ -395,18 +388,15 @@ kan komme.» «Så lenge hun har lyst naturligvis.» «Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på - det?» «Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» «Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» - +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» — bad han. - Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. @@ -414,12 +404,12 @@ kinnet. snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. -Hun kysset ham på munnen +Hun kysset ham på munnen. «Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» -«Slik en skolemester» sa hun og lot, som om det +«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin lekse. @@ -435,7 +425,7 @@ Han slapp henne med en sur mine. du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste nu.» -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. @@ -449,18 +439,17 @@ Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på soveværelset. Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av -stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø -bet hans üblide sinnsstemning. +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø- +bet hans ublide sinnsstemning. Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og -aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta- géren om. - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante -stativene borte ved det bratte vindu, hvor det i en run +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- +stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden @@ -470,29 +459,26 @@ også måtte hun rent ha glemt det. En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. -«Hvor blir du av, Constance?» det lød så klynkende. - -«Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende. +— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad hun tok sig til. Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra vinduet. «Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om -hun var blitt overrasket i et übeleilig øieblikk. Derpå +hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn til ham. +THI. -# Kapittel III - - -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren -skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den -fullkomneste orden, foråt moren skulde bli riktig tilfreds +fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. @@ -501,22 +487,21 @@ Gikk hun ikke der og var i godt humør. De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting -til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran- dring i arrangementet. Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne om halsen. - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige -håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten år. Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte @@ -529,22 +514,22 @@ Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for -nøielse» sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- +nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. «Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» det lød halvkvalt, +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt, bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. -«Jo, det er oplivende for en mann» sa Ring og gjorde +«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige stilling. @@ -555,14 +540,13 @@ for dem alle at kjørselen var til ende. Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han - -utpekte, hvad sorn var presanger og hvad ikke, betrodde -henne, hvad måleriene var verd, og hvad han hadde fått +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og -de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, foråt +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så -plutselig at hun skulde se linnetskapet, og for ut efter +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende @@ -576,27 +560,26 @@ Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo seiv av full hals over, hvad han gav til beste. For +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer -til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme -lagede eplekake. +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme- +lagede eplekake. — -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore -kom han henne übehageligere, enn når han satt og skulde -være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- +kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det -merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for -melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe -til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt seiv over -drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over- +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å @@ -612,44 +595,44 @@ på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. «Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, -Constance» sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor -det, og Ring var gått inn til sine piper. -«Å pytt» sa Constance og slo med nakken +Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken. -«Nei alvorlig, det er ikke tekkelig.» +«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.» «Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» -«Lyve, det er da et besynderlig ord .» +«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.> «Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» -«Snakk du må virkelig ikke være slik, det går ikke +«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin mann så hensynsløst.» -«Du skulde ikke holde med ham, mor han er kar -for å greie sig seiv, kan du tro, og hvis han merker at +«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar +for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue med.» -«Ta parti, holde med det er forestillinger, som +«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til værs. -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, dm +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod jo aldri på den fot.» -«Nei far, nei, det tror jeg nok» sa hun med en -stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa +«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa- -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram -mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, det er +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er ingen ting å bry sig om.» «Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved @@ -665,59 +648,59 @@ selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og -gestikulerte i ett kjør, og fru Rlom var en utmerket til +gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i rette tid. -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» sa -han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. Hun stred imot. -«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for- manende. Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på -sitt kne. Han begynte å kjærlegne henne og kalte henne +sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og -hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. -«Slipp mig du kveler mig!» ropte hun plutselig og -siet sig løs. Hun for med lommetørklæet over ansiktet +«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og +slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» sa - -2 Amalie Skram. I. +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa +2 — Amalie Skram. I. Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn -å være elskverdig og alltid er hun slik.» +å være elskverdig — og alltid er hun slik.» Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. -«Hun er trett og nervøs i aften» sa fru Blom meg +«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg- lende. -«Hun er som hun pleier å være.» Han såtte sig deter +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg -tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig!» +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !» -«Det ligner så lite Constance» svarte fru Blom og +«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og så ut til å grunde over saken. -«Det er naturligvis et lune, en grille, noe fordømt -romansludder om forladelse.» Han var uforvarende +«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt +romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende + kommet til å hikke. -«Nei, tror du det?» sa fru Blom skeptisk. +«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk. -«Ja gu tror jeg det det er den eneste mulige for +«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for- klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine @@ -727,29 +710,28 @@ negler. vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» -«Uff nei gjør ikke det, Ring, Constance må tages +«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages med kjærlighet.» -«Kjær kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» -«Du får ta det med fornuft, Ring, de fleste unge +«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge koner er litt tufs de første par år.» -«Fanden heller, de er forelsket er de. Marie -f. eks., der skulde du se en kone. Men Constance er -så rar, jeg forsikrer dig til, at» her bøiet han +«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er +så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. -«Constance er så ung ennu, det retter sig nok,» sa +«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa fru Blom tillitsfullt. «Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre - sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store -forhåpninger til ditt besøk, du får virkelig se til å +forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å tale med henne.» Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så @@ -758,29 +740,31 @@ sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, mens hun klædde sig av. -Da moren var kommet i seng, såtte hun sig på senge +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. «Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke det?» -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! . . . -Hvor pene dine nye nattkapper er. Har du sydd -dem seiv?» +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... -«Ja ... du har jo så meget å være glad for, Con +Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd +dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» «Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» -«Ja visst, ja. Ikke sant, Constance, har du ikke +«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være glad for?» -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; hun +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun + broderer så pent.» «For du må jo være lykkelig med din mann, han, som @@ -793,7 +777,7 @@ og tunger er både snarere og penere.» Hun skjulte sitt ansikt hos moren. -«Søte barnet mitt, du elsker jo din mann, +«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, — hvad, gjør du ikke? Hvad?» «Jeg vet ikke, jeg.» @@ -802,31 +786,30 @@ hvad, gjør du ikke? Hvad?» Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» sa hun sakte. - +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte. «Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av kjærlighet?» -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, det var det vel også +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, -men» hun holdt inne og så forlegen ut. +men» — hun holdt inne og så forlegen ut. «Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» «Men jeg synes ikke om å være gift.» -«For noe urimelig snakk» sa fru Blom indignert. +«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert. -«Synes du det er så urimelig? Kan du slett -ikke forstå det? Og tror du ikke det ofte kan gå +«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett +ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå så?» «Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» «Er det bare det det kommer an på?» -«lallfall det det burde komme an på.» +«Tallfall det det burde komme an på.» «Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god eller dårlig han er.» @@ -836,148 +819,142 @@ hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» «Det kan jeg ikke begripe.» -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, og -det er det verste i et ekteskap, du må for Guds skyld +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og +det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld ikke være barnaktig, Constance.» «Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du -ikke si nei, jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. -«Hos mig, er du gal, barn?» +«Hos mig, — er du gal, barn?» «Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, -når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam -men» —• sa hun innsmigrende. +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam- +men» — sa hun innsmigrende. -«Ja, den gang, ja, da var du jo så liten.» +«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.» «Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel - ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme - igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så - -meget, som vi vil ... jeg springer inn og henter mitt - +meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt nattøi.» - Hun var allerede borte ved døren. «Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din -mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, han, som er -så snild.» +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er +Så snild.» +«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun -«Kom her, Constance» sa moren strengt, og da hun -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, -elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde -vanskelig for å vinne bukt med hos sig seiv, så skulde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. -Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt -op å ete og drikke det var sant —, men det hadde hun +op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med -denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske - +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske- ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne -i fred. Seiv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig -forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en -alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Defåpnet +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde -være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an -ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut det +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an- +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + an på det. +«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og +fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet -«Ikke sant, Constance min, du vil være en god og -fornuftig pike?» sa fru Blom til sist efter å ha ventet litt på at datteren skulde si noe. «Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. -# Kapittel IV +# Kapittel IV Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. -C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var -småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein -Foss' søster. - +Foss” søster. Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo -ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der -for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der- +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om- gangsfot med hverandre. -- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn -en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir -meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for +— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir- +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til ende. Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt -drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be -hendig enhver streiten inn på disse enemerker, og fru +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be- +hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor -bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke- lig å peke på det for henne. -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og -undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — In +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, -hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sj elden +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. @@ -988,42 +965,43 @@ alt, hvor det gikk noen ting for sig. Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så -rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk -kelig liv, disse to. Rings eneste feil —. Men Herregud, +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk- +kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud, han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. -Det var svært så fetert Constance var, - alle Rings -venner var hennes opvartende kavalerer, men det var -jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak -kurat likedan mot dem alle, så kunde det jo ikke bli +Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli anledning til rykter. -Jo, fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru -Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i -den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig hadde budt henne. Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt -siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så -meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet -gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det @@ -1032,185 +1010,178 @@ dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne -et sted, hvor de kunde være mer for sig seiv. - +et sted, hvor de kunde være mer for sig selv. Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke -dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over -døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over- +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» -hvisket hun til sin mann «men du er vel trett, Ri +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» — +hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri- kard?» -«Nei hør, vet du hvad, det blir det altså ikke +«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke noe av.» -Ring gikk fra vogn til vogn og skj enkét selskapet kold +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. -«Nei, naturligvis jeg kom til å tenke på det, fordi +«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. «Å, det var bare Lorck.» -Fru Marie såtte sig tilbake i vognen og gjorde sin side -mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. Hansen bet sig i pekefingeren. -«Hvis du vil, Marie, så, ja altså gjerne for mig» - -sa han i en lav og litt treven tone. +«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig» +— sa han i en lav og litt treven tone. -«Hvad sier du, min venn?» spurte hun og vendte sig +«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is -«Re? hvem? å i aften, nei slett ikke, vennen min, - -det var bare et dumt innfall.» +«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min, +— det var bare et dumt innfall.» «Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, — siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om -de vil ta til takke hos oss, men det blir improvisert, +de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, — jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i -huset. Kan du høre for en glede det blir, Rikard!» +huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !» Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som -noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til- trekkende. Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran -speilet i entreen og inne i Maries påklædningsværelse, +speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme og -foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. Snart var de alle plasert i makelige seter med benene -utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå -bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle -stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det -en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små- snakket nesten hviskende. -«Å Meier, spill for dem så lenge, bordet skal snart -være dekket» sa fru Marie, som ilte gjennem stuene -med en armstake i hver hand. +«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart +være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hånd. -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til -pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i stormløp fare over tangentene. «Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot de andre. -«Om aftenstemning om lengsel om kjærlighet -—. —om Sarabråten, om —» de ropte alle i munnen +«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet +— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen på hverandre. - -«Om hvad sier De, frue?» Han dreide sig helt om +«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. -«Jeg sa ikke noe, jeg» svarte hun og 10. +«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io. -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be -vegelse som av rådvillhet, og såtte sig så på pianostolen. +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- +vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. -«Spill om oss, oss alle sammen!» ropte Constance. +«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance. -«La gå, men en om gangen, nu begynner jeg med +«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og -duse, så et muntert leende kvitter så en adagio, al +duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al- vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som -lød lengselsfullt klagende som en trubadursk elskovs +lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs- sang. «Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. -«Han gjør det jo sittende, ser De» svarte Lorck. +«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg- -«Ikke vrøvl nu improviserer han virkelig?» - -«Ja, Gud bevars» sa han i en tone, som om det erg -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, det er ikke til -å holde ut» +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til +å holde ut» — «Skal han ikke bli musiker?» «Det er han jo, frue!» -«Svar ordentlig da! av fag, skjønner De?» +«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?» Lorck trakk på skuldrene. -«La være å dampe mig op i øinene» hun tok sigaren +«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» -«Ja, Gud bevars» bemerket Lorck lakonisk. +«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk. -«Har De noensinne hørt make til fyr, det er synd -at han ikke blir kunstner» sa løitnant Fallesen, som -hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con +«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd +at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con- stance. -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» - spurte hun. - -«Nei, faren, ser De, han vil, han skal studere jus, -tror jeg det er jo rent bort i natten.» +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun. +«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus, +tror jeg — det er jo rent bort i natten.» «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte -jeg forleden» sa en spissneset liten frøken med en +jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, -han skal til utlandet for å utdanne sig,» og hun nik +han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» -«Det ligger til familien» sa Fallesen «moren er i +«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i slekt med Ole Bull.» «Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. «Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket Lorck. +«En to — tre og tyve år vel» — -«En to tre og tyve år vel» — - -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken Schwartz. -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. @@ -1219,12 +1190,12 @@ Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med -stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleugel lyttet med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm -for å få ild. +før å få ild. «Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til spisestuen. @@ -1232,81 +1203,71 @@ dørene til spisestuen. Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg dissonans. -«De fortsetter nok efter bordet når vi ber Dem -pent,» sa Marie, da han reiste sig. +«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem +pent,» — sa Marie, da han reiste sig. -«Takk, tusen takk, makeløst, utmerket, så mor -somt!» summet det rundt omkring ham. +«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor- +somt !» — — summet det rundt omkring ham. Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver sin dame til bords. - -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» hvisket -fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, — «du er for utringet, en ser ditt bryst.» «Mitt bryst! umulig, tante.» -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. Rett på det, før +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før din mor ser det.» -Sitte og stirre, uff, at Lorck kunde være så vemme +Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. «Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene -var kommet i omløp, - «drikke vin og holde taler, skal +var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» -«Takk skjebne -—», sa Lorck og sukket. +«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket. «Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, det kan nettop -være morsomt -—» +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop +være morsomt —» -«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme- tisk rypebryst. -«Verten må begynne» lød det fra flere. +«Verten må begynne» — — lød det fra flere. Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. -«Ja, altså» sa han og reiste sig «jeg er blitt -dømt til å holde en tale, jeg sier med vilje dømt altså - -for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god -villig, og for at de skal være genegne, jeg sier genegne +«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt +dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså +— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god- +villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, derom tør jeg forutsette enighet hatt en sær - -deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell.» «Enn - -Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. «Når und - -tages at. fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. - -«Jeg har satt en stokk til,» innskjøt Meier. -— «Og at - +Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær- +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und- +tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. — +«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert -«Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som - -hadde Ring til bords. «Nei, ti nu stille,» lød det under - -almindelig latter. «Og at frøken Schwartz har spolert - -sin kjole» gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, «altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de -nevnte.» «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» -sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat -ter. Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con +nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» — +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat- +ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! — +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. «Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte @@ -1315,23 +1276,23 @@ vilde ha et ord med i laget. «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. -«Hvafornoe skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring -og lo seiv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig +«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. «Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er -enige om ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av +enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer -og herrer, —• velkommen til bords!» +og herrer, — velkommen til bords!» -«Hipp, hipp, hurra!» forsøkte Ring og dirigerte med -armen. «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle +«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med +armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle røster. «Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet -ut, «vi blir opsagt.» +ut, — «vi blir opsagt.» -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» spurte +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte Fallesen, som satt ved Constances høire side. «Den er visst god igjen.» @@ -1339,34 +1300,37 @@ Fallesen, som satt ved Constances høire side. «Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle gå henne like til sjelen. -«Fyll i glassene, mine herrer» ropte Hansen og slo +«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» - «Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance + halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til å innlate sig med ham. -«Gubevars, det er mer enn tilstrekkelig» sa han -og 10. +«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han +og 1o. +Constance Ring on «Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. -«Ja, frue jeg sa beklager men bry Dem ikke om -det, når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» +«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om +det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De +det, løitnant Fallesen» — -«Nei, hør på Ring» — sa Constance og 10, • «geniets -makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, - hørte De -det, løitnant Fallesen» +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for- + +lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære +Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm- -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, hvor kan De også for -lange . Hvad jeg vilde sagt, hvis nu Deres fot -hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillått mig å bære -Dem hjem, jeg er så sterk, skal jeg si Dem, arm muskler —» «Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte @@ -1380,7 +1344,7 @@ Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. -Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt @@ -1388,10 +1352,10 @@ glass. «Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise -og sette sig «De får da vente, til han altså nevner +og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner navnet.» -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. @@ -1400,18 +1364,18 @@ i en ergerlig tone. «Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer øinene sprin +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin- -ger snart ut av hodet på ham. Hvad vil De nu det -for —?» +ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det +for — —? -«Hyss, værsgod hør efter» svarte Constance med en +«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en hodebevegelse op imot Ring. -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. -«Men så hold dog op, Lorck» +«Men så hold dog op, Lorck» — «Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde @@ -1419,108 +1383,90 @@ så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort glass madeira. «Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da -iallfall har De sett en sånn munn og slike tenner, -og som han bærer hodet har De sett på det, spør jeg?» +iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner, +og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?» -«Nei» svarte Lorck tvert. +«Nei» — svarte Lorck tvert. -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet det +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det er noe uskyldig over ham.» «Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. «De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» -«Baktale! Jeg tror min santen jeg spør, om jeg +«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg så meget som har åpnet min munn?» -«Nei, men De satt og 10, og det er enda verre.» +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» -«Jeg må si, det er harde kondisjoner. Forresten li -ker jeg ham godt, jeg fælt bra fyr men når De ta -ler om hans uskyld nu ja, De må virkelig und -skylde. Men enfin, er De ment på å drepe mig nu? -Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, over +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li- +ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta- +ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und- +skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over- lever jeg det ikke.» Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som -De kan sludre,» sa hun. +De kan sludre,» — sa hun. «Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å -tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for -trinlige piano- og harpespil ...» «fiolin,» hvisket +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for- +trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» sluttet Ring sin tale. -Meir for op som en champgnekor; han hade ike - -ant, at alt det vidløftge snak, hvora han bare hade - -opfanget lyden av et og anet ord, gjaldt ham. Skålen - -blev imdlert druket under smil og nik og buk fra - -ale kanter. - -Den nest tale, Ring holdt, var for sin svigermo, hvem -han hevt slik til skyen at den gode dame ike viste, -hvor hun skulde se hen for undsel. - -Han blev så røt over sin egn veltanh at tåren -kom ham i øine; med diren stem kalte han hen - -for sin gode engl, sit livs høiest velsign, hvad han -ike vilde betnk sig på å si, såom hun hade bragt -hans dyreba hustr til verdn og skj enkét hen til - -ham. Og i den forbindels vilde han også nev den - -gamle elskig tane Wleig, hvem han ans for sin - -ane mor. En skål for fruen Wleig og Blom. - -Da desrtn var spit, og de met gjestr la servit - -ten samen, reist Ring sig for tredj gan og vilde - -tale for kvine. Det gik en sukend muien gjen - -nem de forsamled. Lorck gav høilydt sin uvilje til - -kjen. - -«Der kan du se, Marie,» sa Hanse med et unådig -øiekast, — «det dume påfun! —Du måte jo vist at -den fyren altså ike er til å stane.» - -Ring merkt inget. Med hevt glas og anstreg -mæle holdt han sin lovsang til kvines pris. Det var -om hjemts kvine han vilde tale, om den kvine, som - -av Gud var git mane til medhjlp; og når han tale - -om den kvine, så var det ike ut i det blå, for nu var - -det tre år siden han hade lat sig inrage i ektmn -nes lykeig rek o. s. v. Først fløt det fra ham -uten forsinkel, men lengr frem i lekn gik det - -ofte istå; han stame og faml et og suflert fra sine -overgin naboer med de mest forkjæte ord, som han - -strak opsnaet, men øieblkg lot fale, når han - -merkt det bar galt i vei. Da han tre ganer hade gjen- - -3 Amalie Skram. I. +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke +ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde +opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen +blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra +alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem +han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste, +hvor hun skulde se hen for undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene +kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne +for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han +ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt +hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til +ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den +gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin +annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- +tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde +tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen- +nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til +kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig +ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at +den fyren altså ikke er til å stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt +mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var +om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som +av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte +om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var +det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen- +nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham +uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det +ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine +overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han +straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han +merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen- + +3 — Amalie Skram. I. tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» -Ring såtte glasset fra sig, korset armene på brystet og +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som censor. @@ -1528,46 +1474,43 @@ Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. -Plutselig brast Ring i latter. «Fanden så godt gjort!» -ropte han «der tok jeg dere pent ved nesen.» +Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |» +ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.» De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. -«Ja, jeg trodde det var alvor det er visst og sikkert,» +«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,» sa Constance. «Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig hurra. -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han -sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. -«Ja, som sagt De er et musikalsk fenomen, et, et, -ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier «De må komme -og besøke oss av Dem seiv, forstår De, hver aften -om De vil det er skikk hos oss, jeg har en kutter +«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme +og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften +om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter — De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med -å trykke hans hand. +å trykke hans hånd. «Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. - -«Å, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» +«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» Han begynte på en vals av Strauss. Constance tok frøken Schwartz om livet og valset - rundt med henne. - «Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. «Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru @@ -1576,19 +1519,19 @@ Blom. «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde på pikene. -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. «Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» -«Så gå der ned der danser man jo hver aften.» +«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.» -«Nei, men alvorlig nu kunde vi ha sittet og snakket +«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» -«Det er morsommere å danse» svarte hun. +«Det er morsommere å danse» — svarte hun. I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den fornøielse. @@ -1602,7 +1545,7 @@ trakk ham hemmelig i frakken. «Skal det bety et avslag?» -«Nei da altså neste dans med Dem.» +«Nei da — altså neste dans med Dem.» Han bukket og fjernet sig. @@ -1612,14 +1555,14 @@ leende. «Det var bare for å bli fri ham.» «Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med et bukk. -«Ikke dans, Constance du med din fot!» sa fru +«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru Blom. -«Å jo, mor, nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» +«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. -«La mig løse Dem av, Meier» sa fru Blom; «riktig +«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok an.» @@ -1628,85 +1571,80 @@ Meier gikk like bort og engagerte Constance. «Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte hun. - Han vendte sig mismodig fra henne. «Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun efter ham. -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. «Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på -ham?» sa Lorck «synes De ikke, De har nok på +ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» «Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, — De er virkelig så kjedelig.» -Ring var med i francaisen og gjorde alle slags løier, -som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran dåmen og var +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake på plass igjen. -«Det utålelige dyr» sa Lorck til fru Marie i dame +«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. -«Jeg synes nu forresten det klær ham» svarte hun +«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun undskyldende. -«Vær da ordentlig for fanden» mumlet Lorck halv +«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv- høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. -«Det morer dem jo» svarte Ring og blunket gemytt +«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt- + lig til ham. -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» hvisket +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket Fallesen til Constance med forgremmet stemme. -«Ikke skap Dem slik» svarte hun motvillig, «det er +«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» begynte han -igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» — -«Men så pass dog på det er Dem, som skal frem, -løitnant!» +«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem, +løitnant !» — -«Han gjør kur til min kone, den tosken» sa Ring til +«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til sin dame. -«Det gjør de jo alle» svarte hun. «Er De ikke +«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke sjalu?» +«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. > -Constance Bing 37 - - -«Ikke det bitterste det smigrer mig å se . . .» - -«Men så pass dog på, Ring, det er deres tur!» ropte +«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte Constance med en munter latter. «Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. -«Nei hør, løitnant Fallesen nu blir De mig virkelig -for plagsom.» Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte -hun han forstår da å gjøre kur for spøk. +«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig +for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun — han forstår da å gjøre kur for spøk. -«Tror De, min kone bryr sig om dem! ikke det -grand hun morer sig bare» sa Ring, da de atter +«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det +grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter stod på plass. «Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så liberal.» -«Ja, ikke sant liberal skal man være, og gemyttlig - -jeg er gemyttlig ser De hadde jeg en bror, skulde +«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig +— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde De få ham.» «Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, @@ -1714,9 +1652,9 @@ som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. «Jeg kunde ingen dame få.» -«Stakkars ulykkelige! det er De visst ofte utsatt +«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. -«Vil De så ta til takke med mig?» - vendte hun sig til +«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til Meier. «Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» @@ -1727,128 +1665,106 @@ Hans øine søkte uvilkårlig Constance. henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med -henne overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var -hans, grosserer Edvard Christensen Rings hans og - - -38 Constace Ring +henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og -inge anes. Og hun var virkelg så glad i ham, hvor -vilg var hun ike i den senr tid blit til å kjærtegn -ham, ja, han var en lykeig man, tenk han og la +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor +villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne +ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la- +get sig et nytt glass. -get sig et nyt glas. +«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som +kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det, +som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans, +Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt +disse.» -«Nei, se mig til dise skuler» sa fru Marie, som -kom in til hern, «hu, for en røk. Hvem er det, +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. -som har gjemt sig vek. Værsgod, kom in og dans, +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke +et beger sammen,» sa Ring. -Rikard! og De, løitna, nei, å fine Dem blandt +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. -dise.» +«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.» -Falesn undskylte sig med at han hade hodepin. +Fallesen tømte innholdet i ett drag. -«De er så sturen i kveld, løitna, kom, la os drike +«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad +Fallesen?» — og han puffet ham i siden. -et begr samen,» sa Ring. - -Falesn skjent konja i et vinglas. - -«Det kan jeg like det ren vesn, vår egn skål.» - -Falesn tøme inholdet i et drag. - -«Se på Constace en vaker kone, dø og pine, hvad - -Falesn?» og han pufet ham i siden. - -«Jo, jeg skulde tro, men hvad sier De om frøken - -Schwartz hun er helr ike avein.» - -«For flat» sa Ring med et grin, «en stake ret op +«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken +Schwartz — hun er heller ikke avveien.» +«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op og ned.» «Figuren er da ganske bra.» -«Utsope» lo Ring «se på de spie skuldren. - -Jo, De kan tro. Edvar Christen Ring nare De -ike.» Og nu fordypet de sig i en pasir om kvine - -skjønhet og kvinelg forskjønelut, som - -endt med at Ring foresl Falesn at de skulde drike - +«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene. +Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De +ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne- +skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. -«Du er min sel en kje fyr, fande så godt like - -dig, det er en skam, så sjeldn du besøkr os, kom - -hver aften åpent hus hos os; er du glad i å seil? - -En kuter, far, stiv som en duke —. Jeg vet ike, - -hvordan det er, yngre folk komer jeg best overns med. - -Se nu Hanse, så gode venr vi er, han kjedr mig, - -den fyren, mel os sagt, forstå du ungdom må - +«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like +dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom +hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile? +— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke, +hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med. +Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig, +den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må det til.» - Lorck kom inn efter selters. «Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte -kanon fulle,» sa han til Hansen på tilbakeveien gjen +kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. -«Hvorledes fant De så Dem seiv, frue?» spurte Meier +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier under en av pausene i galoppen. -«Mig seiv? Å, musikken mener De! Det var så nyde +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» «Kjente De Dem igjen?» -«Nei, slett ikke, det var så mange sorter i det» —• +«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» — -«Kjente jeg Dem jeg mener sånn riktig godt +«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt — skulde jeg nok gjøre det bedre.» -«Kjente! ja pytt, ja gad visst hvordan det skulde -gå til» +«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde +gå til» — -«Gav De mig lov til å tale med Dem så» +«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» — -«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam -men! og De tror, det nytter en kan få inntrykk, -danne sig forestillinger lenger når man ikke, og så +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam- +men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» -«Men det var da vel mulig å bli kjent hvis man -da ikke med vilje skjulte sig» +«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» — + +«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men -«Det gjør man alltid ikke nettop med vilje men skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- +ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og -Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjor el -ler tillater. En formes efter de ytre betingelser og vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi alle er.» @@ -1861,11 +1777,11 @@ dets stemplede produkter.» går og står og taler og opfatter på nettop den og den manér.» -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de atter tok plass. «Fordi ingen har bedt mig.» @@ -1873,40 +1789,40 @@ stance, da de atter tok plass. «Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet til Deres foreldre, spilte De da?» -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» -«At Lorck ikke har sagt det, det var jo ham, som -tok Dera med til oss den gang i fjor husker De.» +«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som +tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.» «Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt -l'hombre med ham hos Lorck.» +hombre med ham hos Lorck.» -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem seiv, -det gjør de hos oss, og det må De også. Vil De?» +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, — +det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?» -«Det er intet i verden, jeg heller vil jeg takker Dem +«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem så meget for Deres vennlighet.» «Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. -«Jo, for det blir snart forbi, frue» +«Jo, for det blir snart forbi, frue» — «Skal De til utlandet?» -«Ja, det er nok meningen» +«Ja, det er nok meningen» — -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, jeg +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg gleder mig så til Deres spill.» «Og jeg til å tale med Dem.» -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» — -«Nu spøker De» +«Nu spøker De» — -«Nei så min santen! Spør bare Fallesen.» +«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.» «Den narr!» sa Meier. @@ -1920,87 +1836,72 @@ Hun strakte hånden ut efter den. «Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» — Han trykket sine leber på den og stakk den inn under -vesten. - - -Nu kom fru Blom og spurte, om de ike skulde avsted. -Tante Wleug var gåt for leng siden. - -Constace reist sig strak og sa god nat; det gav an - -lednig til almindeg opbrud. - -Hanse protes, og fru Marie ment at de måte ha - -kjedt sig skrelig, siden de alt vilde avsted. Kloken -var forestn over et. +vesten. -«La os få en vals på falrept!» ropte en stem, -og i det same skimted Rings skiel i doren -fra røkevælst, som var profult av gråbl to -bakso. +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. +Tante Wleiigel var gått for lenge siden. -«En god idé, en vals til avslutnig,» lød det fra fler. +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- +ledning til almindelig opbrudd. -«I så fal ber jeg om den dans» — sa en ung her med +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha +kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken +var forresten over ett. -sort mustaje og glatkjem panehår, idet han buk +«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme, +og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren +fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to- +bakksos. -ket for Constace. +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. -Det var Hanse yngste bro, jurist likesom han. +«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med +sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk- +ket for Constance. -«Spil op, svigermut» vedbl Ring, og vilde føre +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. +«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til pianoet. -«Nei, mor er tre så skal helr jeg» sa Con - +«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con- stance. -Men fru Marie sat alerd og spilte. +Men fru Marie satt allerede og spilte. «Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret -Ring og kavet sig bort til Constace med et gravitesk -buk. - -«For sent, min ven!» ropte hun og danset vek med +Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk +bukk. +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. -«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og såte sig - -motfalen i et sofahjørne. +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig +motfallen i et sofahjørne. -Ring blev ståend og så eftr Constace med et halvt +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt +fjollet, halvt fortredelig smil. -fjolet, halvt fortedlig smil. - -«Ja, dans med hen, der andre, så megt der lyster, - -bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulr med - -den en arm, «det er likev bare en, som er Edvar Chri - -sten Ring, og det er mig, det.» - -«Hvad behagr» sa en frue, som sat på en stol - -te ved. +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, +bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med +den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri- +stensen Ring, og det er mig, det.» +«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol +tett ved. «Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det,» gjentok han. -«Ja, det er visst og sant» svarte hun og 10. «Er det +«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, som bestrider det?» -«Det er det samme det, - men jeg sier nu bare at det -bare er en, som er . . .» +«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . >» Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, @@ -2012,25 +1913,25 @@ Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til sete. -«Ikke sant?» begynte han «det, er bare én, som er +«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» -«Jovisst har du rett» svarte hun og lo forsert. +«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert. «Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo -litt klikk. «Tilla—åter De?» sa han med et bukk for +litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for Hansen. Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot -og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det -hadde sig han kom til å trå i Constances kjole og snub +hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å -holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde @@ -2039,23 +1940,20 @@ tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - - -«Vil De ikke spille videre» bad Ring, mens han pu +«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu- stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» Fru Marie så ut til å betenke sig. -«Nei, nei!» lød det rundt omkring «på tide å gå - -slutte mens leken er god —» +«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå +— slutte mens leken er god —» «Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en -forbrytelse både mot mig og Dem seiv» sa Fallesen +forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok -tøiet på ute i entreen. +tøiet på ute i entréen. -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret et +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med stive, fortinnede øine. På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han @@ -2064,210 +1962,208 @@ at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor -lenge, bl ev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. +lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. -Constance kom baketter mellem Lorck og Meier. Efter -fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» sa -Constance, «nu kunde de finne på noe annet» +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» — -«Lettferdige hvad vil nu det si?» spurte Lorck +«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck polemisk. -«Løsaktige usedelige da —, hvis De synes bedre +«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum- -«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum meste kategorisering.» «Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å -tale med Dem, Lorck. Skal da allting være like godt, -eller like slett, er det da ingen kvinner, som er usede +tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt, +eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede- lige?» - «Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» -«De snakker som De har forstand til» sa hun erger +«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger- lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» -«Deres bornerthet opirrer mig, De er fullstendig +«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» -«Ikke i sig seiv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el -sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» «Ti stille med Deres vemmelige floskler.» «Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av -følelsene» vedblev Lorck. +følelsene» — vedblev Lorck. -«Ja, naturligvis, noen rettesnor for våre handlinger -skal det ikke være, det er altfor besværlig.» +«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, — det er altfor besværlig.» «Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» «Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa -Constance og støtte sin entouscas hardt mot brolegnin -gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden!» +Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin- +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» -«Ta det med tål» formante Lorck «verre enn det +«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev bedre.» -«Han er et gresselig menneske» sa Constance og +«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» -Lorck 10. +Lorck Io. -«Å, det har ingen fare, frue, han er meget verre +«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre enn jeg.» «Hører De, hvad han sier, Meier?» «Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være -verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for splitter forkjært.» -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, — det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller -intet feminin til mor sier de.» +intet feminin til mor — sier de.» «Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte -Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. «Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for -sig seiv og andre, eller i det minste å late, som om allting +sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det i virkeligheten er.» «Hvorledes mener De?» «Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter -dette: Mitt rike er ikke av denne verden, og så har de +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det -ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» «Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» «Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten -til latter eller forargelse, ja, som sagt, den har degra +til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så —» «Hvor kan De nu si slikt, Meier» — «Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem -med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak -karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak- +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem — eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen -denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe -lighet. —• Ja, som den har demoralisert!» +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- +lighet. — Ja, som den har demoralisert !» Han holdt inne og slo ut med hånden. «Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, —• -dette med kyskhetskravet. I gamle Jehovas tid var det +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, — +dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne -o. s. v. — Skal man noensinne ha hørt maken!» +0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !» «Ja, og hvad så?» - «Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din -synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. Skal du +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei — + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» «Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. -«Ja, det tror jeg, jødene f. eks. er den dag i dag sede +«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de kristne.» -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og 10. +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. -«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke- fullt. -«Og nu selve denne kyskhet» begynte Lorck, «fy for +«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond -samvittighet» +samvittighet» — «Nei fy, Lorck!» ropte Constance. «Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, -som er reist over naturens hesligste unatur» vedblev +som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev Lorck. -«Det er motbydelig, hvad De sier» sa Constance +«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance med dirrende stemme og slapp hans arm. -«Ja, så forvendte er begrepene, det finner nu jeg +«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg motbydelig,» ivret Lorck. «Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror -det ikke, alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set +det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. «Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance harm. -«Skynd jer litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde luk +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. «Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» - «Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring med usikkert mæle. «Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, -god natt, Meier!» +god natt, Meier !» -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entreen. +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. «Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller har de kanskje vært det før?» -«Nei. Ja så, er de blitt dus, ja det tror jeg gjerne.» +«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.» De sa god natt og gikk hver til sitt. Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han -dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. @@ -2275,81 +2171,81 @@ holdt ham om skulderen. «Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» -« Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om hjørnet. «Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» -«Det må ikke være morsomt for hans kone» mente +«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente Meier. -«Å pytt —• en venner sig til all slags.» +«Å pytt — en venner sig til all slags.» «Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme -lig spørsmål!» +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- +lig spørsmål !» -«For dig kanskje» • sa Meier og plirte til ham fra +«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra siden. -«Lykkelig ekteskap, at du for det første gider ta en -slik frase i din munn —og med den idioten! fru Con -stance, nei vet du hvad.» +«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en +slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con- +stance, — nei vet du hvad.» -«Det er dog noe elskverdig ved ham» - sa Meier over +«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over- bærende, «så godmodig og spøkefull.» -«En briljant fyr å drikke og seile med men for -resten umulig bare så grufullt vidløftig som han er!» +«En briljant fyr å drikke og seile med — men for- +resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!» «Er han høiremann?» -«Ja vel, og troende.» Lorck 10. +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham!» +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» «Ja, det kan du banne på.» «Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» -«Å, hvorfor det, så hadde det jo ingen fornøielse +«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» -«Kyniker» mumlet Meier og falt i tanker +«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker. «Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, -hun vilde blitt kjed av ham, det gjør gifte folk +hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk alltid.» -«Så—å du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» +«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» — -«Et fruentimmer som hun» +«Et fruentimmer som hun» — «Hun er deilig!» ropte Meier. «Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» -«Det er den sorteste løgn!» utbrøt Meier, «jeg har aldri +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne så fri for koketteri.» Lorck gav sig til å plystre. -«Hun er så sanndru og apen i sitt vesen akkurat -som da hun var blottende ung jeg husker henne godt, -og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» - +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat +som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» — -«Så, du er alt ferdig i den grad» kniste Lorck, «fan -den så fort hun ekspederer det, det må jeg si er godt -gjort» +«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan- +den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt +gjort» — -«Fanden i vold!» sa Meier. +«Fanden i vold !» sa Meier. -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? En kan da +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å -komme i ry for slett smak iallfall. Jeg for min del +komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del har vært det lenge» — Meier svarte ikke. @@ -2361,63 +2257,63 @@ Meier svarte ikke. «At du elsker henne.» «Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, -far» +far» — «Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier -—• ikke tøser mener jeg men damer?» +— ikke tøser mener jeg — men damer?» -«Til ingen» sa han arrig. +«Til ingen» — sa han arrig. -«Så prøv med fru Ring, jeg gir dig lov til å kon -kurrere» +«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon- +kurrere» — -«Hold munn, sier jeg, jeg tåler ikke at du taler slik -om en dame som jeg kjenner og akter» sa Meier skjel +«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel- vende av vrede. -«La nu de narrestreker fare, Meier —- du er et fe! Ikke -kokett, sier du i dag da vi lekte gjemmespill bak sku +«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke +kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. Slik en bruta -likus» +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta- +likus» — -«En kone, som har vært gift i tre år nei far min, -hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, og det +«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» - sa -han så rolig han formådde «det er hele saken» +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa +han så rolig han formådde — «det er hele saken» — «Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. -Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne I'hombre, foråt +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev -på med. Hun ikke kokett! den lidenskap, hvormed +på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt -mulig det er lutter koketteri men ikke av den grove -slags naturligvis.» +mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove +slags — naturligvis.» -«Det er hennes natur, hun gir sig hen i øieblikkets +«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent -og uskyldig, ja, le bare du, hun spilte Svarteper -med mine søstre hun var voksen den gang —, jeg +og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper +med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg -4 Amalie Skram. I. +4 — Amalie Skram. I. -stod på lur i det andre værelset, den strålende glede -og morskap, som lyste på hennes ansikt, hun var med -av hele sjelen akkurat som nu.» +stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med +av hele sjelen — akkurat som nu.» -«Det er noe helt annet» svarte Lorck og gav sig til +«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til å nynne en melodi. «Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. @@ -2429,31 +2325,30 @@ elsker, ham og ingen annen.» «Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» -«Det gjør hun visst. Hun kold! Hun er lutter ild -og sanser et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe -over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For -resten hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil -ha alle uten undtagelse for sin fot. Dette fjolset, denne +«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild +og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For- +resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles gælen —» -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, hvor han bodde. Meier lot til å trekke på det. -«Nei, forresten, du, jeg glemte, død og pine - hvad +«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad er klokken?» +«Halv tre» — sa Meier. -«Halv tre» sa Meier. - -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» mum +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum- let Lorck. «God natt, du.» -«God natt» sa Meier, og de skiltes. +«God natt» — sa Meier, og de skiltes. -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten -års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op @@ -2463,22 +2358,21 @@ op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn -Constance Bing 51 kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet -som en avsindig ved lyden av klokken. Til langt ut +som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og -en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- strene. -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet -ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og @@ -2487,56 +2381,49 @@ forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en måned. «Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» - -mumlet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte -frem igjen ——? Bedre, at han ikke hadde sett henne, - -skjønt nu skulde han jo snart reise, godt, om han -kom avsted jo før jo heller. Men Gud forbarme sig, -hvor hun var deilig den måte hun lyttet til ens ord på - -hodet litt på skjeve, øielokkene senket og så når -hun svarte og plutselig så på en! Den varme strøm, -som skjøt ut av disse øine det var til å bli skrullet av. - -Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig nesten +frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han +kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på +— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når +hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av. +— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som -betraktet henne det smil, som da kunde komme, så -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens -godhet. +betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- +godhet. — -«Kokett, hun!» Det svinebest, den Lorck han skulde -mørbankes —. Og Ring hvad slags ektemann var det +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde +mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist -og tung i sinn. Constance stod så übeskyttet, så ut -satt for smussige grams fra alle kanter å, om hun +og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut- +satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem -livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte -voktet og vernet om skatten, reist bort til Jordens dei -ligste sted +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte — +voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei- +ligste sted — — -«Constance, Constance Blom hvorfor er du ikke -min .» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, det +«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke +min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det stakk og strammet. -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum -let han og tok sitt lommetørklæ frem «nu har jeg aldri -sett maken til tosk» - - -# Kapittel V - +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum- +let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri +sett maken til tosk» — — +Nr Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i sofahjørnet. -«Noe så forsøvnig» sa Constance og gjespet, «jeg +«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» @@ -2548,8 +2435,8 @@ sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen lå ved siden av hans tallerken. -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» sa han -med munnen full av egg og franskbrød «stormende +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han +med munnen full av egg og franskbrød — «stormende fullt hver aften.» «Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. @@ -2558,13 +2445,14 @@ fullt hver aften.» «Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den -saks skyld — nei, men søte Constance at du kan -la mysosten se slik ut.» -«Det må være Alette, —• her inne skjærer vi jo alltid +saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan +la mysosten se slik ut.» — + +«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid så pent.» -«Så må du si det til henne, det ser så stygt ut.» +«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.» «Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. @@ -2574,7 +2462,7 @@ Blom deltagende. «Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa Constance. -«Atter igjen bedragerier i banken det er fanden til +«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til administrasjon også.» Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. @@ -2587,8 +2475,8 @@ mor.» «Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært på farten.» -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe -kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- +kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig. «Da er vi utbuden, husker du vel.» @@ -2604,59 +2492,57 @@ kopp til bordet ved sofaen, hvor han såtte sig. inn efter aftenavisen. «La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og -tok den ut av hans hand; «jeg kan godt.» +tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.» Ring så efter henne med et takknemlig blikk. «Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du - -hun går og skinner som en sol —og vakker! - Da vi -blev gift, var hun ingen ting mot nu» han gned sig i -hendene, hjertefornøiet «og så er hun så elskelig, at +— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1 +hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at det står efter.» «Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» «Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det -var da leit for mig det.» +var da leit for mig — det.» «Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt kne. -Hun la den ene hand på hans skulder, og han tok og +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. Constance så drømmende frem for sig. -Slik var det å være en lykkelig hustru ja, det vil si -- slik bar en lykkelig hustru sig ad —og der satt den +Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si +— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var -så forgudet. Et stille velbehag kom over henne — hun -gled inn i førestillingen om at hun var lykkelig at hun +så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte -fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun -kelt barndomsminne stod for henne en dame i grå +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun- +kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på -verandaen der hjemme og drukket selters med bringe -bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, -som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» -«Ja, men hvis hun nu seiv ikke hadde elsket?» tenkte +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep -henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det — det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og så for morens skyld. @@ -2664,7 +2550,6 @@ ikke forstå det, og så for morens skyld. hun og rusket ham i øret. - «Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» «Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som @@ -2674,9 +2559,9 @@ Constance slo ham over fingrene. «Hvad tror du fullmektigen tenker?» -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg der kommer -en liten bitte mus mus. - Forresten, du, vi skal huske -å be ham engang han vil sette pris på det.» +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer +en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang — han vil sette pris på det.» — «Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig @@ -2691,16 +2576,16 @@ Constance, «så smått det går med å komme igjennem «Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. -Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se seiv. Ved undersøkelsen viste det +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som -de pleide. Ring var gått på kontoret, igjen, og tusmørket +de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. @@ -2710,21 +2595,20 @@ Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. Det kom intet svar. «Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» -smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige andedrag. +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag. -Hun la strikketøiet ned i fanget og såtte sig makelig +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. Litt efter ringte det. - -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. «Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» Constance +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. @@ -2737,99 +2621,98 @@ Fru Blom gikk den inntredende i møte. skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. -« Constance, sier du? naturligvis er hun invalid, +«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid, det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad -«Værsgod, kom her inn jeg kan ikke høre, hvad dere snakker om,» ropte Constance. Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv -lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke -plysj monterte bord ved siden av Constances chaise +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke- +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise- longue. -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. «Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig —» -«Jeg tror du vil, at jeg ligger her istedenfor å sitte +«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, gjør vel ingen fortred.» «Men Rikard kommer også.» -«Ja, la ham bare det han skal være velkommen, +«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen, med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» «Du da!» lo Marie og tok av sig. «Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie -snakke med noen i entreen; hun var gått ut med sitt tøi. -Straks efter kom hun inn med fru Wleugel. +snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel. «God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. +Constance Ring or - -«Så du har mattet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet -på hodet, «ser du, vi fikk rett det var nu også ufor +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært doktor?» -«Nei, er du gal, tante! Det er ingen verdens ting +«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting — jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» «Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» -Neppe var fru Wleugel kommet til sete, før det atter +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. «Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. -«Hr. Lo rek spør, om det er noen hjemme,» hvisket +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. «Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare -komme, hvad gjør det, mor» — hun vendte sig til fru +komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. «God aften!» Lorck stod bukkende for dem. -«Hvad for noe, sykestue, med visitter og medika +«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika- menter og alt mulig.» «Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. -«Er det virkelig efter fallet i går, det har vel ikke +«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke noe videre på sig?» -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. «Natur -ligvis, det måtte den jo.» +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur- +ligvis, — det måtte den jo.» -«La mig se på det det er ikke sikkert at blyvann er +«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa Lorck og nærmet sig. Constance var straks villig. «Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. -«Når det ikke er hull, er blyvann godt såpass doktor +«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor er jeg da.» -«Nå ja, som De vil, uten å braute av mine doktor -kunnskaper medisiner er jeg nu allikevel, og hvad - +«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor- +kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Bing og - -Hansen kommer, kan De få en I'hombre.» +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og +Hansen kommer, kan De få en hombre.» Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i øieblikket; men som de nu under latter @@ -2846,7 +2729,7 @@ sa Constance og la fingeren på munnen. «Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» @@ -2871,23 +2754,23 @@ De andre lo dempet. hun stod lyttende midt i dagligstuen. «Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte -det ut i entreen. «Fritt leide for Meier!» +det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !» «Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. «Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet over Constances fot. -«Se så nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la slumreteppet til rette over henne. «Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. +Enn - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. @@ -2901,8 +2784,8 @@ og straks efter viste det sig at hun hadde rett. «Hvad er det, Alette spør om, mor?» -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. Ring er -kommet og har én med sig sier hun, de er i entreen.» +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er +kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.» «Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. @@ -2910,133 +2793,109 @@ Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. «Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleiigel. +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. -«Jo, ganske riktig det er løitnanten, kan jeg høre,» +«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom inn igjen. I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. «Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance -utålmodig og pekte på den nærmeste stol ellers får +utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får jeg Fallesen der.» -Meier gled ned på setet hurtig som et lyn. +Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn. «Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. -«For en hyggelig forsamling! Hvad tyller dere den -punsjen i dere for kom inn til mig, skal dere få noe +«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den +punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe annet.» «Men først drikke te,» innvendte Constance. -Ring gikk og såtte sigarer og askebegere frem på bor -det inne hos sig seiv, gav sig deretter til å ransake buf +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- +det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret -at hun godt kunde gjøre det seiv. Slutten blev at de alle +at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle tre tok hver sitt og gikk med. +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind +var Fallesen der med det. -60 Constace Ring - -«Der har glemt salt,» ropte Constace, og som en vind - -var Falesn der med det. - -« Hvis noe kunde si mig, hvad det er de vil, dise - -radikle, den samenløp flok av al slag berm,» - -sa Hanse og fortsae disputen fra måltide ine hos - -Constace. - -«Ja, hvis noe bare kunde det,» sekundrt fru +«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse +radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,» +sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos +Constance. +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. «Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene +og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol, +som fulgte hans vuggende bevegelse. -på,» vedbl Hanse; han stod og balnsert på hælen - -og tok et tak med beg hendr i rygen av en lensto, +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. -som fulgte hans vugend bevgls. - -«Det vil jeg gjern tro,» sa Lorck ironsk. - -«Ja hvorf det?» spurte Marie. - -«Ders man er så grov, frue, han bruke betgnl - -ser, som en ike kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. +«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel- +ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. -Constace og Meir gav sig til å le. - -«Ja, hvad nav skal man altså gi folk, som en og - -alen arbeid på å nedbryt respktn for, ja, for altså - -det bestånd,» ivret Hanse. - -«Ja, det er nu virkelg sant også,» sa Ring, «de gjør +Constance og Meier gav sig til å le. -ike anet en rive ned på både konge og øvrighetn - +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og +alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså +det bestående,» ivret Hansen. -den stakr konge, som ike gjør en kat forted, - -det er en pøbelaktig trafik.» - -«Det var min salighet et sant ord,» sa Falesn. «Tak +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør +ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten — +den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, — +det er en pøbelaktig trafikk.» +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» -«Og religon da» inskjøt fru Marie «det er - -nu det aler verst.» - -«Ja for det undergav alting,» mulet fru Wleig. +«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er +nu det aller verste.» -«Og fordev både sjeln og legmt,» tilføe fru +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. -«Øvrighetn?» sa Lorck, «tør jeg spøre, regn De -ike storinge til den lovige øvrighet, hr. høiestr +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De +ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- +advokat?» -advokt?» +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. -«Storinge?» gjentok Hanse i en prøvend tone. - - -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» spurte Lorck. «Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» svarte Hansen. -«Det er ingen øvrighet uten av Gud står det skrevet» +«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet» +— falt Meier inn. -falt Meier inn. - -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige -develskap den gang kanskje?» utbrot Ring. «Det vilde +develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» «De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte Constance. -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. «En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget @@ -3048,10 +2907,10 @@ stedse ivrigere frem og tilbake. «men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin overbevisning.» -«Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» «Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i -bunn og grunn. Du store Gud —• hvis det altså fikk +bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. «Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. @@ -3063,95 +2922,75 @@ Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» «Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han -såtte sig. +satte sig. «Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. «Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så -vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer - - -62 Constace Ring - -dig nu, partie har vist for megt av klumpfoten frem, - -landet er blit skremt, nest gan blir det høirevalg - -over hel linje. Pas nu på.» - -Lorck og Meir 10. - -«En rask profeti den,» sa Lorck - -«Som De skal se altså slår in,» forsiket Hanse. - -«Det vil gå, som han sa, han, folkerøn, at når bon +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer- -den våkner så våkner han til reaksjon.» +dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem, +landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg +over hele linjen. — Pass nu på.» -«Folkefrøn?» sa Constace, «hvem er det?» +Lorck og Meier lo. -«Bjørnso, naturligvs,» svarte Lorck. +«En rask profeti den,» sa Lorck. -«Uf, han!» sa fru Wleig med en grimase, som fru +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. — +«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon- +den våkner — så våkner han til reaksjon.» -Blom og Marie gjorde eftr. +«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?» -«Han er lovig leng om det ialf,» ment Meir. +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. -«Om hvad? å, vakne, ja desvr altså dise +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru +Blom og Marie gjorde efter. -stakr bønder er jo så let å ta ved nes, men får de +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. -først øine op, så —» Hanse vendt ater bliket mot - -lofte. - -«Ja, bønde må man bare syne synd på, men Sver - -drup og Jabæk ja, at ike lovens straf kan rame - -såne, såne —» Ring holdt ine, som søkte han eftr +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse +stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de +først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot +loftet. +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- +drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme +sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter ord. -«De som altså vet at ders virksomhet, ja man kan - -si, har til formål å leg landet øde» suplert Han - -sen «ja, hvis ike det er kjeltring altså så vet - -ike jeg.» - -Lorck plystre ganske sakte og tend sig en sigar. +«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan +si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han- +sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet +ikke jeg.» -«Hvor kan De bekvm Dem til å bruke skjelord om -politske motsander, hr. advokt,» sa Meir opfarend. +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. -«Daned menskr skulde dog ha et vist begrp om -noe, som hetr en mans ærlige overbisng —.» +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om +politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. +«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om +noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.» -«Å, overbis mig her, og ærlige mig der,» buldret - -Ring, «vi har retn og sanhet på vår side det er -det, det komer an på —» - -«Og historen vidnesbyr, retsvidnkap resulta -ter, de lovige instujoer og altså alt, som har hevd i -samfundet,» fulørte Hanse. +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret +Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er +det, det kommer an på —» +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- +ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i +samfundet,» fullførte Hansen. «Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde -fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde seiv den villeste +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» Lorck brast i latter. -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte i det +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på munnen. @@ -3162,7 +3001,7 @@ talt altså landsforvises.» «Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. -«Ja, gudbevars og underminerer på alle kanter,» +«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. «Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og @@ -3170,19 +3009,18 @@ med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til skade for noen?» -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» såtte Fallesen i, -«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !» «Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. -«Hvem sier det er galt?» for Ring op. «Og seiv om det -også er dunkle ting et menneske kan da ikke vente å -forstå sig på det overnaturlige, vel? Det står jo noe -om at forstanden er formørket. Og hvor skal vi hen - -spør jeg Dem når det er fare på ferde, hvis det in -gen Vårherre skal være? Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. De er ung ennu, men +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det +også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe +om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen +— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in- +gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men vent nu bare, til De kommer op i årene.» «Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. @@ -3190,21 +3028,20 @@ vent nu bare, til De kommer op i årene.» «Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, -vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, — ja så svikter allting under våre føtter.» - -«Og når en nu skal dø,» vedblev Ring med bløtere -stemme, «så skulde jeg da tro, det må være godt å +«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere +stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter -oss noe bedre baketter.» +oss noe bedre bakefter.» «Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. «Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår -ikke, hvorledes noen kan holde det ut. De fattige, -f. eks. Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige, +f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» «Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg @@ -3228,16 +3065,16 @@ Blom i munnen på hverandre. «Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som -de knapt nok har mot til å våge sig frem med. Alt +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» -«Nei, vet De hvad, dann hort alles auf,» sa Hansen +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. «Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. -«Ja, hvorfor ikke? Denne linkeleringen der nede i +«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi like nær av.» «De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, @@ -3248,14 +3085,13 @@ nummer 22 blir vi like nær av.» «Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - «De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så redselsslagen ut. -«Han!» ropte Ring og 10, «tror De han skyr noe!» +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» -«Nihilistene - menneskehetens største martyrer, Jor -dens edleste blodvidner!» ropte Lorck. +«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor- +dens edleste blodvidner !» ropte Lorck. «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. @@ -3266,14 +3102,14 @@ dets bibelske oprinnelse.» «Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. «Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja -De undskylder, — det galimatias med den bibelske op +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. «Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? -Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist ikke +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke rettere jeg skjønner.» -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. «Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev @@ -3290,31 +3126,30 @@ Meier. «Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, -hør vet De hvad skal det være en vittighet, så er den -mildest talt usømmelig.» +hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» — -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len -ger,» ropte plutselig Constance og såtte sig helt over ende. +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- +ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» «Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. -5 Amalie Skram. I. - +5 — Amalie Skram. I. «Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. «Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» ropte Ring. «Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte -sig seiv,» instruerte Constance. +sig selv,» instruerte Constance. -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleiigel. +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. «Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte Ring. @@ -3327,30 +3162,30 @@ bare ugagn.» kommanderte han. «Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin -søster de satt i dagligstuen og strikket «alltid så +søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så godslig og munter.» «Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» -«De mener visst ikke så meget med det, du jeg tror, +«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror, det er mer for å gjøre sig til.» -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru Blom. «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo straks at han var en mann med respekt -for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» -«Ja, Ring han er fullstendig i sin barnetro.» +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de -«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie de har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. «Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom -bekymret «for hun trenger til støtte.» +bekymret — «for hun trenger til støtte.» «Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» @@ -3361,30 +3196,29 @@ modens?» så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i -Faust, Slikt er jo bespottelig.» +Faust. — Slikt er jo bespottelig.» -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket fru Wleiigel. -«Ja, det var nu for meget av det gode. Lå hun ikke -der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, jeg +«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med -Gud. Et barn på seksten år det var rent uhyg +Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg- gelig.» «Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. - -Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. -«Nei, Gud skje lov, ja, for det var nu virkelig en -forferdelig tid tenk dig til, hun rente omkring på -bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne +«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» «Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. @@ -3392,33 +3226,32 @@ giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» «Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. -«Nei, men eksaltert, ja, slikt er jo den rene galskap, +«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap, du.» «Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal -forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. — Det er jo en viktig sak, ser du.» «Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru -Blom overbevisende, «og Jesus seiv gikk i bryllup, og -Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir +Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» -«Men det er nu ofte litt vanskelig» svarte fru Wleii- - +«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij- -gel. «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent rundt, ja iallfall for mig.» «Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens lydighet, Birgitte.» -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma akk -ja, akk ja, hvad er vi mennesker en får gjøre det -som er rett .» +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk +ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det +somerrelt—= >» -«Å, spill nier!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren @@ -3427,39 +3260,38 @@ spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe nytt, da hun bad ham. -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. — «Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» -«Lilleslem!» ropte fru Marie, og kom løpende inn i -kabinettet. «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» «Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der -nest» _ tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- +nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. «Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. -«Vær nu forsiktig med foten din, Constance jeg har -ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God natt, god natt!» -«Gå inn og vær femtemann, mor,» sa Constance, da -fru Blom hadde fulgt sin søster ut. «Du er jo så glad i -en whist. Ring, mor vil være femtemann!» +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1 +en whist. Ring, mor vil være femtemann !» «Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» - Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge eksemplet. @@ -3470,47 +3302,48 @@ og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. «Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, -«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. —• +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. — Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» «Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. «Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance -omgåes ham så meget, ja, for jeg skal si dig, han har -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. Og så +omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så skriver han i «Dagbladet».» -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» sa fru Blom +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom med en litt stram mine. -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. I går +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» -«Med Ring er han nu i familie ser du.» +«Med Ring er han nu i familie — ser du.» «Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, -skjønner du. Alle damer er rent forhipne efter ham. +skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham. -Det er nu i grunnen en skam.» +— Det er nu i grunnen en skam.» -« Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde -sett grundende hen for sig. «Det er såmenn Ring, som +«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» «Ja, det vil han jo i alle, tante.» «Constance er sannelig like glad, enten han kommer -eller ei,» vedblev fru Blom. +eller ei,» — vedblev fru Blom. -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen -ner til det, gudbevars! Men så meget som de to gir sig -av med hverandre. Ja, det er da ikke noe nytt at folk +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen- +ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. -«God natt, tante!» +«God natt, tante !» »God natt, god natt.» @@ -3519,19 +3352,19 @@ Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så kan De tro —» -«Snakk, omgåes De ham? —» avbrot Lorck. +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck. -«Når de har riktig fine middager, sognepresten • -skjønner De. - Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», - +«Når de har riktig fine middager, sognepresten — +skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», — ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går -det løs på tidens huie floskelvesen og det omsiggripende +det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie kan alle slagordene utenat.» «Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. — «Det visste jeg ikke.» -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. @@ -3553,29 +3386,30 @@ jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. Constance truet til ham og skar ansikter. Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så -i et verk med illustrasjonen +i et verk med illustrasjoner. «Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et innsmigrende smil. «Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten -å se op. «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» +å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» -«Deilige billeder, frue .» Han gav sig til å vende +«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende bladene for henne. «Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han -insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. For +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For- resten, hun liker ham visst ikke videre.» +Constance Ring Pi «Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i -Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. «Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» -«Den, som var så lykkelig» +«Den, som var så lykkelig» — «Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en @@ -3583,11 +3417,11 @@ skolegutt, som er ivrig i tjenesten. Fru Blom måtte le imot sin vilje. -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer -ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» -•— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til side. «Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte @@ -3596,11 +3430,11 @@ hun plutselig og skottet til Constance. «Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. «Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru -Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. —- +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. — Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter -om efter dig. Uh, jeg kunde banke dem.» +om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.» -Constance 10. +Constance lo. «Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring @@ -3608,7 +3442,7 @@ nokså fornøiet.» «Uff nei, men mor da!» -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, ja for du +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» @@ -3620,19 +3454,18 @@ Fru Blom ristet på hodet. «Du skulde ikke være for trygg, Constance.» -«Det betyr ikke det bitter ste grand, forsikrer jeg dig. - -De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. +— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet -enn spøk. Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. +enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. Fru Blom så bekymret ut. «En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, vet jeg.» -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. For en +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» @@ -3640,94 +3473,89 @@ mor.» være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, — Ring er jo alltid med.» -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir -ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget -de vil. Jeg forstår mig ikke på ham.» +de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.» «Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance og gjespet. -«Nei, men som nu i går, Constance. Der lar han dig +«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde -noen mann å følges med. Det tar sig ikke godt ut.» +noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.» «Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. «Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så -hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig seiv.» +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.» «Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. «Lar ham?» -* Ta, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, Constance.» -«Du sa seiv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, -fordi om han drakk noen glass,« sa Constance ien tone, - +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone, -som om hun skjøv det hele fra sig. —• «Det var den sik -reste måten å få sin mann til å debauchere på sa du. +Constance Ring 718) -Det var den første aften, jeg husker det nok.» +som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik- +reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du. +— Det var den første aften, jeg husker det nok.» «Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, -som sagt, slett ikke redd for, at Ring dertil er han en -mann med for gode prinsipper, men du kunde dog -forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine i +som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en +mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I all kjærlighet —» En sterk snorking lød plutselig inn til dem. -Fru Blom for i været, men Constance lo «Det er -Ring som er falt i søvn, skjønner du vel. Hør, hvor +Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er +Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor trygt han sover —» «Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. -«La bare mannen ha fred -—» +«La bare mannen ha fred —» «Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt —» «Det har han godt av — nu er han naturligvis full -igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed -—. Uh, +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh, hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og -I'hombren, selskapet i morgen, måleriene på veggen, alt, +Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i verden. -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk -ket dypt og langtrukkent +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- +ket dypt og langtrukkent — Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod -en eketres likkiste, og i den lå hun seiv i sitt nattlinnet +en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; - hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så - fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især - husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, - -og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut - +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut- slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun @@ -3740,10 +3568,10 @@ død. «Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. -Constance slo armene om hennes hals og trykket an +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. -«Nei, mor, jeg bare tenkte •—» +«Nei, mor, jeg bare tenkte —» «Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» @@ -3754,17 +3582,16 @@ skal jeg fortelle dig den —» # Kapittel VI - Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun atter bli alene med Ring. Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, -ikke slik innvendig fra, men allikevel det hadde vært +ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være @@ -3774,7 +3601,7 @@ vært langt fra å ønske henne bort. Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden -gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie- blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at @@ -3784,37 +3611,37 @@ Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — — Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen -hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde -bragt henne på kant med sig seiv og allting. Hvorfor i +bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde -det til — —og med Ring! Dette usympatiske menneske +det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske som hun slett ikke harmonerte med. Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. -Skulde hun alltid leve i dette, ... til hun blev gam -mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig seiv -igjen . . . Hvis han døde, . . . men det gjorde han -ikke, . . . han hadde jo ingenting å dø av . . . det +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv +igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han +ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun -gikk med ... at hun ikke skammet sig! +gikk med . . . at hun ikke skammet sig! -Trett av sin marsj såtte hun sig på kanapéen med ryg -gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver -enkelt gjenstand tydelig kunde skjeines. +enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, -bare én eneste gang til, foråt hun kunde få kaste sig om +bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la @@ -3826,10 +3653,10 @@ det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. -Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på -hodet med denne mine, som såtte henne i klasse med et +hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. @@ -3838,10 +3665,10 @@ Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. -Plutselig for hun inn i kroken mellem klæskapet og -veggen, og i samme nu åpnet han døren og ropte inn om +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og -spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. @@ -3849,7 +3676,7 @@ gikk inn til sin mann. mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» -Hun gav intet svar, men såtte en skjerm over lampen. +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. «Hvorfor svarer du ikke?» @@ -3865,44 +3692,45 @@ nu skal begynne på din gamle manér.» Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op -irret «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget -ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du såtte op.» +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- +irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.» «Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, jeg.» +EE +Constance Ring Då - -«Å, fanden ... det er venner av å fjase og føite +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» «Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» -«Javisst, ja jeg er fattig på ord og simpel og dum, +«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» «Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. «Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig -i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru- ende mine. Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. -«Hører du?» spurte han og grep henne hardt under +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge henne til å se på sig. «Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, -som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. -«Sitt stille, jeg skal lære dig.» Han tok begge hen -nes handledd og klemte dem så det verket. +«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- +nes håndledd og klemte dem så det verket. «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. @@ -3911,61 +3739,56 @@ Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. -«Hum!» —sa han efter en stunds forløp, «—• et slikt +«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. «Og som du kunde skape dig til mens din mor var her - -. . . Nu skulde hun se dig . . . Men jeg visste nok, - +FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med - -dette fæle menneske som hun hatet, ja, for han var - +dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var jo en tølper! - - Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. Ring så at hun gråt. -Hun går i sig seiv, tenkte han og blev ved å spasere. +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape -tålmodigheten all min dikten og trakten går ut på + +tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på å være henne tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun -allikevel nødt til det og for hurtig med lommetørklæet +allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. -Ring såtte sig like overfor henne. +Ring satte sig like overfor henne. -«Hvis det stod til mig, Constance,» han talte i en -meglende tone «så skulde det aldri bli vekslet et +«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en +meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å -sitte og gråte.» +sitte og gråte.» | «Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. «Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» -«Jeg!» Hun målte ham med et übeskrivelig blikk. +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. Han bøide sig helt over henne, «Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» -Hun for op som stukket av noe stygt og ristet ham +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. «Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig @@ -3977,16 +3800,15 @@ hun var forsvunnet gjennem. «For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han -for ut i entreen og klemte døren hardt i efter sig. Straks +för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. - # Kapittel VII -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var over. @@ -3999,19 +3821,19 @@ som naturen er iklædd. Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med -sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den -store gardsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte enkemann søker make på den store -gressmark som skrante jevnt nedover mot fjorden til +gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til høire for villaen. -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke -mann i fronten. +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- +mann 1 fronten. Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i -øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og såtte +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk @@ -4019,14 +3841,13 @@ av med seiren. Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å rive henne over ende; hun var -svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. «Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke -80 Constance Bing gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte synes synd i ham. @@ -4037,50 +3858,49 @@ og det kom et bedende uttrykk i øinene. «Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en -hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde -ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde -ikke vært oplagt fil å skrive, og hadde derfor stukket +ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til —. Denne +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en -gresselig plage; hadde hun enda vært søvnig og kunde -fått en lur på sofaen men nei, ikke det engang. +gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang. -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot -sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. -Monstro om det ikke skulde komme noen en eller an +Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an- nen —? -Sluttelig tendte hun lampen og såtte sig til å brodere. - +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. Straks efter ringte det. Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var -naturligvis bare postbudet, men nei der hørte hun -noen spørre om fruen var hjemme. Det var Lorcks +naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks stemme. Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. @@ -4088,17 +3908,17 @@ Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var utkommet. -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. «Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for -den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. Et +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» -«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep —» @@ -4113,26 +3933,23 @@ opmerksomt, nesten lurende blikk. «Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært -dikt og tøv +dikt og tøv — — -«Og De vil klandre Kielland, frue! Hvad vil De med -at han skal dikte om det, De seiv ikke tror på?» +«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?» -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. Men -forresten klandre, det var nu slett ikke menin +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men +forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin- gen —» -«Forøvrig tar De feil, frue. Man døde av kjærlighet -i gamle dager —» - -6 Amalie Skram. I. +«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet +i gamle dager —» -Constance Bing +6 — Amalie Skram. I. «Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha - -mener De?» +— mener De?» «Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende —» @@ -4143,10 +3960,10 @@ alvorlig. «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst forbi — tror De ikke også?» -«Jo, det vet Gud ja, det vil si, det er da ikke falt i +«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å treffe på slikt et vidunder —» «Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. @@ -4158,13 +3975,13 @@ han nøie gransket saken. «Eller en lykkelig —» henkastet Constance. -«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig- het er ikke lenger noen kjærlighet —» Constance lot arbeidet synke. -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig -het !» Det kom med et dunk på hvert eneste ord. +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- +het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord. «Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at man gifter sig.» @@ -4182,47 +3999,46 @@ Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. «Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget -enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» - «Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og -lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hand og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten især mellem ekte +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte- folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, -den altså slites op viskes ut av tid og bruk som alt an +den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, -vilde jeg ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et sukk og gav sig atter til å sy. -«Hvis jeg da ikke seiv stod komplett stille, med andre -ord var idiot» fullførte Lorck. +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» — fullførte Lorck. -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et øieblikk op. «Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har -nu også sin skyggeside især for kvinnene, jo eldre -de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift og så +nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så må det jo tenkes på efterkommerne —» -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» @@ -4234,61 +4050,60 @@ være.» «Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance og sukket resignert. - «Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo å være fordomsfri.» «Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene seiv +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? De sa -seiv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa +selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance likegyldig. -«Jeg mente de gammeldagse begreper! Gis noen +«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu -i over et år har båret på en forelskelse, som, ja, så -Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke ender med å gjøre + +i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre mig gal.» Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; -holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over- legne rolige. -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke se op. -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all -verdens rike skal jeg begynne på, uff, en sådan scene. +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- +verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene. «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som ingenting. -«Nei, det er ikke av den art det er kommet så altfor -vidt, det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» +«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor +vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; -hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. -«Og det har De naturligvis merket, frue, De har visst +«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst det like så godt som jeg,» vedblev han. -Redningsløst! tenkte hun og var til mote som om hun +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. - -«Visst, hvad, jeg,» stammet hun. +«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun. «Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» @@ -4297,13 +4112,13 @@ derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. Strid -ikke lenger imot du er skapt til elskov, og du skal +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid +ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg —.» -Han tok hennes hand og nærmet sitt ansikt til hennes -bryst; hun kjente hans varme ande stryke over sin panne. +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne. «Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. @@ -4314,11 +4129,11 @@ sa hun i en bebreidende tone. «De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. -«Å tale slik til mig det er stygt av Dem, Lorck —» +«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —» klynket Constance og så hjelpeløst på ham. «Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten -hardt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. +hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. Det gav et sett i Constance. @@ -4328,22 +4143,21 @@ om hun verget for sig. Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. -«Jeg elsker dig, Constance det er alvor, ganske an -derledes enn jeg seiv visste. Jeg gir dig mig seiv, mitt -liv, min sjel, vil du ikke ta imot det?» +«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an- +derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt +liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?» «Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. «Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett bort til henne. -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i gråt. - «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har -tatt dig jeg vil vite hvem du elsker! Din mann +tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann kanskje?» Han lo hånlig. «Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, @@ -4353,12 +4167,12 @@ har gjort Dem noen fortred.» Hun gikk bort til vinduet. -Han fulgte efter, tok henne bakfrå om begge handledd +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til å vende sig om. «Kokette!» snerret han. -«Slipp mig!» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» @@ -4372,35 +4186,35 @@ ydmyket; men vant som han var til å være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med verdighet. -«Tilgi mig, frue jeg var for heftig,» sa han fullkom -men rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom- +men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i -hvilken utstrekning. Men jeg ber Dem, la være å bære +hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære nag til mig —» «Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. -«Men det vil være Dem übehagelig å se mig efter +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» -«Det vet jeg ikke i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over saken —» svarte hun. «Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. «Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det — De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra -Dem jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis -som i aften, frue.» +Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som 1 aften, frue.» «Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. -«Nu ja, De har å befale,» han bukket og forlot stuen +«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte skritt. Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og @@ -4408,25 +4222,25 @@ rente like mot en av sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt inn i øret. -«Å, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en fløielspute. -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko -kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. -— -Hvem det var som hadde tatt henne! — — Det var altså -den aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, -så dypt nede stillet han henne! Om hun kanskje -elsket sin mann! — Håne henne også med dette! Nei, -men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — — +Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså +Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje +elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver -diløst, og alt det grums det skyllet over henne! Den -Lorck, den slette, motbydelige Lorck, - hun hatet -ham +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet +ham — — — Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot @@ -4439,43 +4253,41 @@ avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. Lorck var iblandt dem. Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be - Lorck. -88 Constance Bing «Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. «Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? Du +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte på fingrene. «Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke -invitere, du kan la være, når du hører jeg ber dig •—» +invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —» «Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv —» «Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet -og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, • han -har ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han +har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» -«Har han vært nærgående? Ja, hør, vet du hvad, -Constance, det er min santen din egen skyld. Det er -alltid dåmen som gir tonen an —» +«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er +alltid damen som gir tonen an —» «Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam -merfull, og minen så bønnlig. Constance var nu heller +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- +merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot @@ -4484,27 +4296,25 @@ ham.» «Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» -«Jagu ber jeg ham! det er da, Gud hjelpe mig for +«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, -når det nu er grunner for å ha ham med. Du er så full -av innfall, at —» +når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full +av innfall at >» Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde sagt. - «Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» «Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun -koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og såtte sig +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. - -Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte -sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig seiv at hun +— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde menneskene ut. Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om @@ -4518,12 +4328,11 @@ for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde - hun skulde motta. Hun undskyldte sig med at hun var syk. -Hvad feil et henne da? +Hvad feilet henne da? Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. @@ -4532,50 +4341,44 @@ Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? Det kunde ikke hjelpe. Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert - og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en - avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn - i den med større liv enn noensinne. Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han - visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han - var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene - -bjemme. +hjemme. Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +90 | Constance Ring -90 Constance Bing - -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes -hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten seiv, +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin -bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk -ket på hennes hand. I det neste nu var han borte. +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. + # Kapittel VIII -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han -sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem @@ -4586,42 +4389,41 @@ aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte -fruentimmer ja, dem har jeg ingen fidus til.» +fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.» -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun -nen en dott, du. Naturligvis er hun ham overlegen i +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- +nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke det.» «Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, -noe lykkelig ekteskap, som du vet. De passer ikke. +noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun akkurat tåler ham.» - «Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og -vrøvler og har drukket noe. Den suffisanse! Og -som han beljer i sig og sterkt! hans toddiglass er all +vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og +som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» -«Ja, det vil si han har aldri hvad man kaller druk -ket men altså, det var jo det som skulde gå over +«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk- +ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du tenk, hvor redd -somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam -tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd- +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam- pene. -«Hun vil i så fall ha sig seiv å takke for det; Ring er +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det skal være.» -R. G. Hansen hadde reist sig op og gjespet. +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. «Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans skrivebord var avlåst. @@ -4631,44 +4433,35 @@ hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke -være sånn, Constance, —• det kan nu være det samme, +være sånn, Constance, — det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det - eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i - ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun - gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen - de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig - med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt - utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. — -og i samme andedrett begynt å tale om noe annet. - -Formane ham, virke på ham ja, moren hadde lett - -for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor - +Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor- genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og -trygle av sin kone om ikke å drikke sig full og som -lovet og forsikret med hand og munn og så gikk like bort -°g gjorde det. +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som +lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort +og gjorde det. — -Da de kom op i entreen, kunde Ring ikke på noen måte +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig på skikkelig vis. Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned -på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, @@ -4684,7 +4477,7 @@ Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. «Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk -forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og @@ -4693,11 +4486,11 @@ syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, -fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde -satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. @@ -4705,73 +4498,48 @@ Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. «Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide -sig over seng, hvor piken lå i dyp søvn med tep -trake op under haken. - -«Hva! hva for noe!» Orden kom i små, barske stø, - -og aldes forstye reist Alet sig op i seng og -glode på Ring med søvndruke forskel. Tept -hade hun slåt til side; hun var i det bare linet med - -nake hals og arme. - -Ring blev dypt grept av de hvite skuldre og det fro - -dige bryst, hvis hveld rundig halveis kom til syne. -Hans nesbor vibret ganske let og han blev blekr. Så - -stak han sin famlend hand in på hens bryst og - -tryke de klame lebr mot hens skulder. Alet vred - -sig fra ham og utsøe noe små skri. Ring blev nest - -edru av forskel. - -«Hys, hys,» sa han og løfte advren pekfingr, - -idet han ret sig op, «å skrie slik da! Er det kan - -skje noe som gjør Dem noe? Leg De Dem bare til - -igjen.» Han skjøv hen lempig tilbake på puten og - -trak tep op over hen. - -«En lekr krop, riktg lekr,» hvisket han. Han - -kunde ike la være, han måte stike hånde in på - -hens hals igjen. - -«Uf nei da, kan De ike gå med Dem,» klynet - -Alet og vilde pufe ham fra sig, men den bløte berøing - -av hans glathude hand øvet en lamend virkng på - -hen. Hun skjulte ansikte i puten og lot ham klape - +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet +trukket op under haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, +og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og +glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet +hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med +naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- +dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne. +Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så +stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og +trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred +sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten +edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, +idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan- +skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til +igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og +trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han +kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på +hennes hals igjen. + +«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket +Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring +av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på +henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe sig. -Plutseig forekm det Ring at han hørte en dør bli åp - -net og strak eftr luket. Forsiktg som en kat snek - -han sig ut og trak døren sakte til. Han lyte anspet - -et par minuter. Alt var stile. Han kom ut i den lange, - -smale gan som fra kjøent førte til spietun, og for - -end av hvilken soveærlt lå. På tå liste han op - -over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constace - -støvler; det var altså dem, hun hade sat ut, da han - -hørte døren gå. Med et letsn suk gik han in i +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- +net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek +han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent +et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, +smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- +over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances +støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han +hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin @@ -4779,40 +4547,40 @@ seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun -var blitt så årvaken og kjente bestandig den bløte hands +var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. Hun hadde vært +mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun -hadde fått de pene gåver av fruen, hadde Ring stukket til +hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker -kropp, ja, Ring, det var nu visst en mann som for +kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for- stod det. -# Kapittel IX +# Kapittel IX -Det var gått over et år efter fru Rloms besøk. Det var -en ettermiddag i midten av desember med frost og klin -gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var +en eftermiddag i midten av desember med frost og klin- +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet -da Constance med en utsøkt opmerksomhet, som var -preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal +da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. -Constance sa undertiden til sig seiv at hun egentlig sav +Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav- net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, @@ -4823,13 +4591,13 @@ svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at -klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette -på denne uorden. Døren var halvt apen, og idet hun +på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte @@ -4837,10 +4605,10 @@ hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det -kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun -var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene for råd -ville omkring, og den ene hand gramset hjelpeløs på +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det @@ -4848,17 +4616,13 @@ syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og - at det ikke vilde lykkes henne. Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun - ut av stuen. «Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så - ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det - var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å @@ -4866,47 +4630,45 @@ støtte sig. Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved -døren som Alette hadde latt stå apen, lukket han den +døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå -stilling med handflaten hvilende på buffeten. - -«Constance jeg ber dig hm,» han byttet fot, -«tro mig, det var, det var ikke så ille ment som det, +stilling med håndflaten hvilende på buffeten. -som det kanskje så ut.» +«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, — +«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det, +— som det kanskje så ut.» -Hun stod übevegelig og så stivt frem for sig. +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. -«Jeg kan godt forstå at det, —• - ja, at det må ha tatt -sig jeg mener forekommet dig underlig» —. Han +«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt +sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. -«Men jeg forsikrer dig til at ja, bare du vilde tro -det var, ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, -om jeg så skal si, —• en, ja, en guttestrek, noe som -stakk mig jeg begriper det ikke seiv.» +«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro — +det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som +stakk mig — jeg begriper det ikke selv.» Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. «Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, - -ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» +— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. -«Jeg vet ikke hvad, ja, hvad jeg ikke vilde gi for å -få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under +«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved -hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen -gende hand. +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- +gende hånd. «La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep -henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem lut +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be @@ -4917,25 +4679,25 @@ strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad -skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk -kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk- +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. -Hun sa sig seiv at det ikke kom henne ved; hvorfor -kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, men +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på -den manér —og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen og så svinsk. -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud -hun tvilte om var til, og anklaget sig seiv for utakknem +hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; -derfor skulde hun bøie sin nakke under den hand som +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. @@ -4946,24 +4708,22 @@ lød det plutselig like ved hennes øre. Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det - -knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding - +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor Hansens bodde. Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til - Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, -7 Amalie Skram. I. +7 — Amalie Skram. I. -på dette punkt vilde de forstå hverandre. Hun gikk op + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op og ringte på. Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. -Marie satt i det ene hjørne av den ruramelige daglig +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran @@ -4973,13 +4733,13 @@ gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. -«Hvor hyggelig, Constance, det var riktig pent av -dig, ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef +«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av +dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en -treen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- +tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes @@ -4988,41 +4748,42 @@ og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve -gelig som hun var, kom hun seiv til å gråte. +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- +gelig som hun var, kom hun selv til å gråte. Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig tettere til henne. -«Å Marie du må hjelpe mig, jeg er så ulykke +«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke- lig —!» kom det omsider med brutt stemme. -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og Ia mig +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, jeg kan det ikke» - -og så fortalte hun hvorledes sakene stod. +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke» +— og så fortalte hun hvorledes sakene stod. Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et bekymret alvor. «Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig +EEE SD ENE + gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei -for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene -stepike. Det har ikke stort på sig, du.» +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- +stepike. — Det har ikke stort på sig, du.» Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. -«En gift mann i sin egen spisestue med sin kones -tjenestepike» stammef hun. +«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones +tjenestepike» — stammet hun. «Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg -ikke hadde trodd at Ring var sånn. Men Constance, er -du ganske viss på at du ikke seiv har skyld?» +ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke selv har skyld?» «Hvad mener du med det?» spurte Constance. @@ -5036,12 +4797,12 @@ hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. «Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. -«Jo, det skal Gud vite, Constance, men du må huske +«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant -til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake -fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake- +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall -en som har de ytre betingelser, som du f. eks.» +en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.» Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. @@ -5049,25 +4810,25 @@ Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved «Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. -«Ja, ja, Constance, du får nok lære om igjen, du +«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all -den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres + felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. - Constance blev sjelesyk av å høre på det. -«Men du gode Gud!» ropte hun til sist, «hvis dette +«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» -«Som tyrker og hedninger! Jo, det vilde være her +«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her- lig.» «Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad @@ -5078,22 +4839,22 @@ snakk. «Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis -du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. -Han er så snild og så lett å lede og så elsker han dig +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. — +Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» Constance lo bittert. -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. Du kan ennu +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. «Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse -et middel i Guds hand til å bringe hjertene nærmere sam +et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. @@ -5105,7 +4866,7 @@ for sig. Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var å ha en mann som var svak for drikk.» @@ -5116,78 +4877,73 @@ men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun var forberedt på alt. «Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier -Rikard også, at Ring går og er lei sig, fordi du er så -kold imot ham. Han drikker for å døve sig.» +Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.» «Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med mig.» «Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det -får enda være så gresselig som det er, men en som -drikker!» —• + +får enda være — så gresselig som det er, men en som +drikker !» — Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. «Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie -hvad det skal til han er jo borgerlig ruinert.» +hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.» «Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. -Marie gikk ut i entreen efter det. +Marie gikk ut i entréen efter det. «Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» «Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke -har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef -tertiden. Er det ikke det, jeg skal?» +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- +tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?» «Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance var ferdig. -«Nei for Guds skyld la mig slippe! God natt.» +«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.» «God natt, Constance.» Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da - Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til - ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han - -hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne - +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne — hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! -—: før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - -102 Constance Bing -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, ——. Ring -lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for -holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for- +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev -noe videre av det. +noe videre av det. — Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun -vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trostet han +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var -Constance alltid sånn det var hennes skyld at det gikk -så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som to turtel -duer —• +Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel- +duer — — — — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; -av og til stod han ute i entreen og lyttet. +av og til stod han ute i entréen og lyttet. Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod @@ -5199,10 +4955,10 @@ Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet -av. Så gikk hun inn i dagligstuen, såtte sig i sofaen og +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. @@ -5211,9 +4967,7 @@ Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men -opgav det og grep atter bladet. - - +opgav det og grep atter hladet. «Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. @@ -5222,80 +4976,68 @@ han. ikke å høre på dem.» «Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet -han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig hvor» - +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor» «Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham -med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min +med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min tjenestepike —» «Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» «Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det -en selvfølge at jeg vil forskån es for dig. Hvis du vil -ha henne så værsgo, men så får du la mig være i fred. - -Jeg er gått inn på å være din hustru det er galt nok, -men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» Hun +en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil +ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred. +— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun reiste sig og vilde forlate stuen. Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så -attråverdig som i dette øieblikk. Hun var en helt an -nen. En redsel for å miste henne for igjennem hans sinn +attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an- +nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for henne. «Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd -å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, - +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, — nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i - -støvet og kysser dine føtter, jeg bryr mig ikke om - -noen i verden uten dig hvad du så enn tror.» Han - +støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» -«Ja, jeg vet det, jeg vet det, og det er min evige kval. - -Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. Og så under - -liden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du - -holdt av mig jeg har gått iet villrede, har jeg. Å, Con - +«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval. +— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under- +tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen - mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din - -kjærlighet, det er det som er skylden.» Stemmen +kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. «Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du seiv, Con - -stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf -fet hund. «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf- +fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. «Men + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å, -«Nei, Constance, det er sant, det er altfor sant, å, men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk -og ære for det; når du en gang har fattet tillit til mig +og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at -det var dig som reddet mig. - Støt mig ikke bort, for +det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge hender hennes kjole, som han kysset. @@ -5305,21 +5047,20 @@ Hun bøide hodet og begynte å gråte. «Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende -stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min -skjebne i din hand; vær ikke übarmhjertig, men la dig +skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, Constance.» «Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk ta +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta mig til nåde og ta mig på prøve.» - -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. «Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det @@ -5344,45 +5085,37 @@ svare på. «Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, nei, du må -være viss på jeg taler sant -—» +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må +være viss på jeg taler sant —» -«Var det første gang du gjorde, gjorde sånn med +«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med henne?» -«Du hører jo det, Constance. Hvorledes skal jeg -kunne forsikre det, hvad kan det nytte, når du ikke +«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke + vil tro mig.» «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på - -pinebenken? Å, Constance, spar mig, jeg er så skam - +pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam- full, la det nu være nok.» Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit - til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke - kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde - -rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na - +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke - like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var - -Pang lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. - +Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. «Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte hun halvt bedende. -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con -stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an -nen grunn så for å skåne mig seiv for så megen lidelse, +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an- +nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig @@ -5392,33 +5125,29 @@ henne forsonligere. «Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned over hennes kinner. -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han f6r op +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne henne. -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, -«jeg må få tid til å komme mig.» +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, — +«Jeg må få tid til å komme mig.» — -«Men din hand! Din hand, Constance!» +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» -Hun rakte ham sin kolde, hvite hand, og han styrtet +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en menneskeeter. «Og så sier jeg Alette op til påske.» -«Naturligvis, Constance, vil du ikke helst hun skal +«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal gå straks?» -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. Og +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og nu har du jo gitt mig ditt æresord.» - - -# Kapittel X - - +MX. Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og -Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. @@ -5426,15 +5155,16 @@ universitetet, dreide Hansen til høire. han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. «Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i -tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør ja, +tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja, for nu kan altså enhver se det.» +nn I ——==—==—>==——0e0 BEER -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite på sin høire pekefingernegl. -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» «Nu? Så kom med det, mann.» @@ -5442,10 +5172,10 @@ leden?» «La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» -«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe- brilsk. -«Naturligvis jeg forsikret at hun tok feil; men hun +«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» «Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han @@ -5458,90 +5188,86 @@ huset.» «Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, at —» +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —» «Hadde hun mistanke?» «Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig -til at det vet hun altså og allikevel. Ja — våre koner -er da utrolig umistenksomme. Det kommer vel av at +til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi —» Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte -sig seiv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane sannheten som Marie. «Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone - -ikke får snøv i det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. +ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem +— det er noe svineri, du — —» -lei historie pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør - -mig ondt for din kone. Drive på slik i sitt eget hjem - -det er noe svineri, du » - -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul - +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag -bakefter. Og dessuten det er lett for dig å snakke + +bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ... Men med en kone som Constance —» -« Du var da også et übegripelig fe som ikke fikk +«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det samme altså.» «Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. -«Men hvem kunde nu også tenkt. . . . Hun sa det jo -først bakefter » +«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo +først bakefter — —» «Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da -han om ettermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å være en fengslende bok. -Ring satt inne hos sig seiv og røkte den ene sigar efter -den andre; gjennem åpningen i portieren iakttok han +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så smale og hvite. Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds -hjelp vilde hun nok forvinne det. Bare dette med Alette +hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette gikk i orden. Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette -kom på, Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det -gått op for henne at hun seiv ikke var uten skyld. Men +kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så -tro, så tro som gull det var jo henne han elsket —. +tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —. Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med -• —-Å, den som hadde jenten vel på dør! Tenk, om -det kom op! Han brast i sved, og så bad han til Gud +— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om +det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham -til å skåne sin stakkars hustru det var jo henne han +til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den -allvidende, som det var han sikker på også hadde -tilgitt ham. Når han nu bare kunde komme sig til å +allvidende, som — det var han sikker på — også hadde +tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. -«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk gjennem dagligstuen. «Nei,» sa hun uten å se op. @@ -5555,51 +5281,36 @@ Constance ristet på hodet. «Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» -Ute i entreen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. -Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk -heller ikke så meget i den senere tid, det var jo aftener - -da han av sig seiv forlangte te. +heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener +da han av sig selv forlangte te. Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden - komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og - -hadde en slags rett til hennes kjærlighet +hadde en slags rett til hennes kjærlighet — — Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun - -seiv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort - +selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare - vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun - -kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al - -vor søkte å vise ham litt kjærlighet det så da virkelig - -ut til det . Når han kom hjem i aften, vilde hun tale - +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- +vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig +ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet - - -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —- - +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, — og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine - fordringer til lykken. Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, - og straks efter trådte Marie inn. Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde @@ -5611,41 +5322,41 @@ og gikk ut for å gi Alette beskjed. De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. -Alette kom inn og såtte tebrettet med tilbehør på et av -småbordene som Constance hadde stillet der for øie +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel -så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne übarmhjertig -med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun -aldri siden hin aften; bare de aller nødvendigste ord +aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i -Maries ansikt; hun blev übehagelig berørt av det; det var +Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne -motbydelige hemmelighet det kunde Marie gjerne latt +motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt være med, for hennes skyld i det minste. «At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om med teskjeen i koppen. -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. «Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» -«La henne vise sig hvad er det du sitter og snakker +«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker om?» Constance så forundret på Marie. «Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - +Constance Ring jul «Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. @@ -5658,27 +5369,26 @@ Constance slo hendene sammen. «Å, men tar du ikke feil, Marie —?» -«Men så se da på henne!» ropte Marie. «Så langt -som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op +«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op- dage det —» -«Nei, at den Alette! Uff, det er da en vemmelig hi +«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. «Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det -om hun har naturligvis en kjæreste?» +om — hun bar naturligvis en kjæreste?» «Det vet jeg ikke,» sa Constance. «Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har -de jo alle, men så er det jo alltid en bror som skal til -Amerika, forstår sig og som kommer for å ta avskjed. +de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed. +— Nei, pikene nu for tiden !» -Nei, pikene nu for tiden!» - -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill — «det er så leit å si det til henne.» «Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke @@ -5687,43 +5397,36 @@ med spørsmål.» Constance så motfallen frem for sig. -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden jeg vet +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. «Ja, takk, det var jo godt, men —» -«Du betenker dig vel ikke. Hør, Constance av an -stendighetshensyn, om ikke for annet tenk, når her er -fremmede, og herrer, det er jo til å synke i jorden av +«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er +fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av undseelse over —» «Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier - -mig -—» +mis» Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- -112 Constance Bing bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var - ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det - fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall - ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? - Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme - -sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt av det også. Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. Constance betraktet henne opmerksomt og var straks -på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde @@ -5731,14 +5434,14 @@ likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men -det varte bare noen få sekunder, så for øinene usikkert +det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for sig. «Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte -herfrå i morgen,» sa Constance stakkåndet. +herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet. «Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det @@ -5747,66 +5450,63 @@ jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli slik som +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som De har stelt Dem,» vedblev Constance. Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke -langt fra seiv å briste i gråt. +langt fra selv å briste i gråt. «Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. -Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et elektrisk apparat. -«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av- brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte -ofte på å forkorte mig ja, det gjorde jeg det gjorde -jeg, det var for Deres skyld, frue, for en slik som -jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. Og jeg sa det -til ham, da han fristet mig, ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, tenk på Deres kone sa jeg.» Her glapp +ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde +jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men -han vilde ha sin vilje -—. Nåde, sier jeg, nåde! Å, +han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og -litt efter litt blir større og klarere, ettersom man nærmer -sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum -met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen -rullede skikkelse, med arm og hand hevet som til slag. +litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum- +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen- +rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning -ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske -var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm -flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm- +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med- lidenhet. -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å ligge her.» Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun - slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. -«Vet han jeg mener Ring om, om, at De er i en - +«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en sådan forfatning?» spurte Constance. «Ja,» hvisket Alette. «Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» -8 Amalie Skram. I. - +8 — Amalie Skram. I. «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. @@ -5823,58 +5523,56 @@ igjen. Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - # Kapittel XI - -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge -aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det -annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen- dene. Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun -hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet -tes hand av takknemlighet. +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet- +tes hånd av takknemlighet. Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med -hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til det var -hun på det rene med, så var det jo best hun skyndte +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var +hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte sig til ham. I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst -for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur -tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde iet av -hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må -let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en -trédøren i annen etasje var det en skinnende messing -plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur- +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må- +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing- +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- +Constance Ring pr -tortid 9—lo og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo -så hardt at hun kjente det op i svelget; det var som -sjelen vilde ut av henne for hvert andedrag hun tok. +så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok. Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, - -hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke -kunde huske hvad ordene het. Bare disse hammer +kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer- slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve -lyden av hennes stemme eller kvele den innvendig fra. -• - - Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe +lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra. +— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En -heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem +heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen @@ -5900,25 +5598,22 @@ gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte under pikens kommando. -«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame mitt - +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt navn er fru Ring.» En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, - hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» - derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til -bake og sa: «Værsgo.» -— +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- +bake og sa: «Værsgo.» — Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, -fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv -teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv- +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det med en sterk, durende lyd. Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. @@ -5926,29 +5621,29 @@ Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig avstand. «Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige -gamle herre og såtte en stol til rette foran gyngestolen, +gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det -er ikke Deres kontortid» hun kunde ikke begripe at -det var henne seiv som hadde talt. +er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at +det var henne selv som hadde talt. -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, jeg er med glede til tjene +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene- ste, men det er så mange som søker mig i alle slags -ærender, det er nødvendig å begrense sig. En skal +ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal jo også ha tid til sine prekener —» Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle -sig, og sa så fast: +Sig, og sa så fast: «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» @@ -5959,15 +5654,14 @@ Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. for meget godt,» sa han nesten bedende. - «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så -ham like i ansiktet. «Vil De være så god å si mig, hvor +ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære mig ad —» «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest -er det min plikt som sjelesorger og medmenneske, selv -følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em -bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore +er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv- +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em- +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore- havende.» «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen @@ -5975,11 +5669,11 @@ menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. «Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog -måskje han som er Jordens og himmelens herre. -— Ikke +måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef -tigere, « hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- +tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den derved på gulvet. @@ -5993,50 +5687,49 @@ storgråte. «Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker -på stolen hun satt i. +på stolen hun satt 1. «Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle ektefolk,» ropte Constance. «De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er -ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av -118 Constance Bing institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av -de mest übotferdige.» +de mest ubotferdige.» «Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» «Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. -«Atter et tegn på vantro. Så lenge Herrens menig +«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig- het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss -ved. Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at -hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen -nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen- +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse -henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med -delaktig i svineriet hun var flyktet fra. +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med- +delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillått,» sa hun, -da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. «Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han @@ -6047,7 +5740,7 @@ med en apostolisk håndbevegelse. Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. -«Hvad sier De! Arme, arme frue, skulde det være +«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være mulig, skulde det virkelig være mulig —» Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til @@ -6055,11 +5748,11 @@ den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- -ter det sorgbetyngede sinn. Å tenke sig at slikt skal -foregå i Herrens menighet. Akk ja, menneskenes syn +ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store iblandt oss.» «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en @@ -6067,27 +5760,28 @@ blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. «Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot -Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføie, da han så +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige hoderysten. «Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev -han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med -blindhet.»» Pastorens tone lød med ett opirret, som + +blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er -«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, som er hans —» avbrøt hun ham. Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs forskrekkelse. «Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han -sukket og foldet hendene. « Hvad må ditt faderhjerte -ikke lide! Og De er viss på,» vendte han sig til Con +sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» -«Hun har seiv sagt mig det —» var svaret. +«Hun har selv sagt mig det —» var svaret. «Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og beveget fingrene som om han toet sine hender. @@ -6096,23 +5790,17 @@ beveget fingrene som om han toet sine hender. har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt blikk. -«Nei, nei, frue slik må De ikke tale, det røber en - +«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste - grunn er ukristelig.» «Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er - da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be - -var ditt hjerte frem for alt det, der bevares står det - +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det skrevet.» - Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han skulde tale. @@ -6123,8 +5811,8 @@ beste.» Hun flyttet sig urolig på stolen. -«Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger -av oss -—» vedblev han, «men det er dog det eneste som +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre sjeler —» Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne @@ -6136,55 +5824,52 @@ er barmhjertig.» «De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev plutselig utfordrende. -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, De bør ikke +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke bryte Deres ekteskap —» -«Det er ikke mig som bryter, det har han besørget!» +«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !» «En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +— Tro mig, det er salig å tilgi» — -Tro mig, det er salig å tilgi» - -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrot hun, +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. «Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om -tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjore med oss efter -fortj eneste -—» +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste —» «Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» -sa Constance ien heftig tone. « For det første er det jo -intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an -net er det jo ham seiv som har skapt oss som vi er.» +sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an- +net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» -«De forferder mig, frue De spotter Gud i Deres syn +«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det lød strengt. - - «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. «Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være -spilt Dem kan bare Gud hjelpe. Jeg har gjort det +spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet -og overbærenhet, når De ikke vil la Dem lede av skrif +og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens ord, så har jeg ikke mer å si.» «Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere -stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig blikk. -«Her er forholdet forskjellig. Når en kvinne faller +«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» @@ -6200,9 +5885,9 @@ ventet hun vilde gå. og tok sin muffe. «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til -å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på -tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes -løst, og så ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på- +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes- +løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere den videre for Dem.» Hun takket og sa farvel. @@ -6215,37 +5900,34 @@ presten med bekymret mine. Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. -122 Constance Bing - - # Kapittel XII Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte -retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito -gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito- +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som lukket op. -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første -gang han kom som forlovet. Huttitu, hvor hun +gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over -værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke -bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, røde lampeskinn. Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, @@ -6253,7 +5935,7 @@ hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, -foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke stokk. @@ -6261,11 +5943,9 @@ stokk. sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. +«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.» - -«Nei takk, tante, slett ikke det, jeg vil tale med dig.» - -Fru Wleugel så stussende på henne, det var noe i +Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i stemmen som foruroliget henne. «Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. @@ -6278,68 +5958,63 @@ overtøi, og endte med å si: ordnet.» Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk -var senket, og det var kommet en stram trekning i munn +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn- vikene. «Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på henne. -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleugel ristet +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» «Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke om dem.» -«Stakkars kjære Constance min Gud skal vite, jeg +«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames -tynne leber, «det går mig således til hjertet, at å Gud, -å Gud det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men -aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig » +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud, +å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —» -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun for med +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for slik gikk det mig også.» «Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. -Fru Wleugel tok hennes hode mellem hendene og kys +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. «Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at -vi er undtagelser, men det er så langt fra. - Det er så +vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, -124 Constance Bing - så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, - så er deres vaner blitt dem for sterke. «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne - få mig gift?» «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil - -du forstå allting bedre, en får gjøre det som er rett! -Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk -kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim -mer, ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. Av +du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! — +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk- +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim- +mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av to onder får en velge det minste —» «Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan -ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. — «Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» @@ -6351,7 +6026,7 @@ Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. «Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk -Gud, hos presten. Og Ring, hvad sier Ring?» +Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?» Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. @@ -6360,38 +6035,37 @@ og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. -«Det er ingenting å betenke, - kan du ikke forstå det, -tante,» det kom utålmodig klynkende. «Regynn nu ikke -å pine mig, hører du, jeg kan ikke tåle det!» +«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke +å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!» -«Ja, men søte Constance -— du må være fornuftig. -Av alle ulykker er en skilsmisse den verste du må da +«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. — +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da høre hvad Ring —» - «Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. -«Du skal ta dig tid, Constance, - ikke handle nu. -Den første smerte er så overveldende. En skal gjøre +«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. — +Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre det som er rett —» «Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky -— avsky og forakt. Jeg tåler ikke åse ham, jeg blir +— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun -var ute av sig seiv. +var ute av sig selv. «Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad -kunde det hjelpe å sitte der som fråskilt med all skan -dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en -hver. Reise hjem, sier du! Var din mor her, hun vilde -tigge og trygle dig om å vende tilbake du kunde ikke -volde dine foreldre en større sorg, Constance, du kan +kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan- +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- +hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet @@ -6400,41 +6074,37 @@ i hendene og våndet sig høit. Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. «Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild -pike. Jeg skal følge dig. Vi tar en vogn, så skal jeg -tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. Du skal -få det, som du vil — komme her hver dag. —Nu lenges +pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal +få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så -reiser du til Molde det skal være, som om Ring ikke -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con +reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance —» Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var - smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. - -Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener - +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa - med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, -tante, så går jeg like bort og dreper mig nu kan du +tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du gjøre hvad du vil.» -Tanten for forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det ikke å overtale. -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare -streber efter å gjøre det rette, jeg. Når du er så despe -rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, ja, i Guds navn.» +streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe- +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.» Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på stolryggen. -Fru Wleugel humpet bort til skrivebordet og skrev +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til Ring: «Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun @@ -6445,16 +6115,16 @@ Så sendte hun piken avsted med brevet. Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. -«Se så, her en skammel til føttene, ta den puten -i nakken og legg teppet over knærne, se så nu sitter +«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter du godt.» Constance satt tilbakelenet med hengende armer og -lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. «Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret -fru Wleugel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» @@ -6466,28 +6136,26 @@ geskjeftige skritt. - # Kapittel XIII - -Efter optrinet i dagligstuer! hadde Alette ligget nese +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu -fikk henne hjem hun, som var gangkone i så mange -pene hus, og nu skulde ha den skammen. Ikke for det, -hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, —• Alette var -seiv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så -var det Hans Olai . Hver gang eiermannen til det +var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så -henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover -dige gutten Å, om hun kunde søkke sig ned i det -sorteste dike. Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover- +dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og holdent tørket ut. @@ -6499,23 +6167,23 @@ et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. -Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor fruen var gått hen. Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i døren til pikeværelset. Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den -ene hand hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret -var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam +ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam- menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring übehagelig; +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. «Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og @@ -6523,20 +6191,20 @@ søkte å slå an en spøkende tone. Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var -merkelig ordene kunde-høres, og allikevel kom det tyde +merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» -«Men dette går pinedød ikke. Du får komme dig -vekk, Alette, før det er for sent. Svært, så det viser sig +«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig på dig alt.» «Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. «Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med -apen munn og stirrende øine. +åpen munn og stirrende øine. «Ja.» @@ -6553,7 +6221,7 @@ Ring blev blek om nesen. «Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» -«Merke? De sier jo seiv at det er synlig nok.» +«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.» «Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» @@ -6561,7 +6229,7 @@ Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde vært redd. «Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den -gang —» +gang —>» «Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot @@ -6569,23 +6237,20 @@ henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. «Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - - «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han -gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn -gjerrige tasken men du skal få vite, hvad det betyr å +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- +gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte -henne over nakken; hun stupte forover og traff med an +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om -bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet for +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. «Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. - -Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» Hans raseri var plutselig som blåst bort. @@ -6593,109 +6258,114 @@ Hans raseri var plutselig som blåst bort. «Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret stemme og gikk fra henne. -Han var aldeles ute av sig seiv og følte en forferdelse, +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften fra ham. Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene -gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske -hui kropp. +hul kropp. -Efter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake -hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. Det vilde bli fanden til +vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne gang. -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, -han blev så ille ved tanken at han rev sig i håret. +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, — +han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret. -Han kunde ikke sitte stille, reiste og såtte sig i ett vekk, +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, -9 Amalie Skram. I. +9 — Amalie Skram. I. slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte -setninger: «Ja, ja, du store tid, nok utav det -Constance har nu seiv skyld Constance, å, den el +setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det — +Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el- skede, deilige Constance!» Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. -Hadde hun bare villet — å, å, for et liv! - Men -heretter skulde han være henne tro, og han skulde -ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for +Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men +herefter skulde han være henne tro, — og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev -rørt, og noen sten var hun ikke nei, noen sten var hun -ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. Han -gråt igjen det lettet. - -Plutselig begynte han å spørre sig seiv om, hvor hun -kunde være klokken var jo mange —•. Hun skulde nu -vel aldri? Nei, var det likt, han slo ut med begge -hender. — Hun skulde nu vel aldri nei, nei nei -han stampet i gulvet • hun skulde han skalv fra -isse til fot. Han vilde be å, så inderlig —, han fol +rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han +gråt igjen — det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu +vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge +hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei — +han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra + +o + +isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol- det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. Han lå ennu på kne, da det ringte. -Vakl ende gikk han ut og lukket op; det var seddelen -fra fru Wleugel. +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleiigel. -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleugel kom -seiv og åpnet for ham. +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom +selv og åpnet for ham. «God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleugel et visst velbe +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget -hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor- lig hun fant saken. «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk -ket fru Wleugel. +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- +ket fru Wleigel. -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- - -geise. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det andre. «Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. -«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleiigel, De kan tro, +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. «Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således -ad —« sa den gamle dame klynkende. +ad —< sa den gamle dame klynkende. «Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister min forstand.» Han vendte sig mot veggen og gråt. -«Uff, nei da,» hysset fru Wleiigel, «det er så vondt å -se en mann således De må ikke gråte, Ring.» +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å +se en mann således — De må ikke gråte, Ring.» «Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det -samme, - Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for åta +samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han snøftende. -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, baketter -er det for sent,» sukket fru Wleiigel. +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter +er det for sent,» sukket fru Wleugel. -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men så får en også lide for det.» «Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det @@ -6705,7 +6375,7 @@ Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. -«Bare det ikke angriper henne for meget hun er så +«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» «Og hun sier hun vil skilles?» @@ -6714,17 +6384,15 @@ ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» ikke, Ring.» «Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal -gå straks, hvis jeg merker det er henne imot Bare +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare et eneste minutt,» bad han. «Jeg skal spørre henne.» «Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa -132 Constance Bing Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, - -jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» «Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. @@ -6739,33 +6407,32 @@ hadde hun bare ristet på hodet. Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det -rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak- ken. Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt -ikke å kunne tenke —•— Men hvad kunde det være +ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på -hennes hand, og så forekom det henne at noen hvisket: +hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket: «Constance —» Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — - -Langsomt siet hun øinene op — der lå en stor lyse +— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til -sig seiv. +sig selv. -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, for hun +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom -springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen @@ -6782,7 +6449,7 @@ Ring avsted. I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å -vakne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. @@ -6800,31 +6467,26 @@ Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, -trykket Ring og fru Wleiigel i hånden og lovet å komme +trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig igjen neste morgen. -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con -stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes andedrag +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen -lå det et vått klæde. Av og til for hun sammen som i +lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at - det ikke var tale om at hun skulde hjem. Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet - med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte - han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, -han op og såtte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, - -134 Constance Bing foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun -skal bli min igjen, å, hun skal, hun skal så sant +skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant hjelpe mig Gud, amen.» @@ -6836,16 +6498,16 @@ I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde -det var noen fare på ferde, og at sykdommen efter all +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å -komme til krefter. Aldri så snart var hun imidlertid -av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for +komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av @@ -6861,28 +6523,27 @@ den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post sendte op til Molde. Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å -gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det - vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig -tærende gremmelse. +iærende gremmelse. Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen -dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å -spørre sig seiv, om hennes egen mor også var i flokk og +dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å +spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, -og at hun derfor seiv ikke var uten skyld. +og at hun derfor selv ikke var uten skyld. Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; -han hadde pekt på den mislige stilling en fråskilt hustru -inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn +han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor -det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt @@ -6897,18 +6558,17 @@ bokstavene viskedes ut av hennes tårer. Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la -det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han -henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. - En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i @@ -6927,15 +6587,15 @@ av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde måle. Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det -interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn -vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn- +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens -hode. En gang, da han stod og trykket hennes hand til +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er @@ -6945,33 +6605,31 @@ En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hil se,» +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. «Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru -Wleugel. - - +Wleiigel. «Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt -rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon -serten forleden. Den ene især er deilig uhyre melan +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon- +serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan- kolsk.» «Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» -«Nei, du kan godt spille dem. «Når ditt øie på mig +«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. -De koster 1 krone, jeg har dem også. Nu arbeider han +De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han nok på noe større.» Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. -Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne -at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod -med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, @@ -6979,37 +6637,28 @@ og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. Hun vaktes ved lyden av et navn. -«Lorck, sier du —,» sa tanten og skjøv brillene op i - +«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun satt og broderte. - -«Ja, hvad synes du! Noe så latterlig —» sa Marie. +«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie. «Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av - det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» «Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. «Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans - skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». «For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid - synke. «De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær- +lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der- +over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu- -har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær - -lighet. Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring - -at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der - -over er Ring blitt rasende du er flyktet til tante Wleii - -gel og er falt ien sykdom av forskrekkelse. Du hører, +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører, de er ikke i forlegenhet med å finne på.» «Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av @@ -7019,16 +6668,16 @@ vrede. penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner —» -«Selger han bankobligasjoner?» avbrot fru Wleiigel. +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. «Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette -vrøvl han, som vet beskjed.» +vrøvl! — han, som vet beskjed.» «Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. -«Ja du vet vel det skal mindre til enn som så. +«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. — Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — Fru Marie så bekymret ut. @@ -7036,19 +6685,19 @@ Fru Marie så bekymret ut. «Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan -ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles — det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du tro.» -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har -grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det . -Men det blir så fælt for dig. Du blir så baktalt, så mis -tenkeliggjort det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —. +Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis- +tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleiigel og +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En -fråskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» @@ -7057,46 +6706,46 @@ jeg.» medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. - +EN EE EE Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. -Fru Wleugel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. Kort efter reiste hun sig og sa farvel. -«Forresten, tante han skal være blitt så forandret, -sier de,» sa hun ute i entreen. +«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entréen. -«Hvem uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» -svarte fru Wleugel motvillig. «Tenke sig en sådan +«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. Jeg traff +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» -Fru Wleugel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. -Fru Wleugel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta -henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an -siktet falle ned i vindusposten på sine handflater og +Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an- +siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. -«Å nei, Constance. Constance min hvad er det nu, +«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu, barnet mitt?» -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! Aldri får jeg +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore kanarifuglen. Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var @@ -7105,46 +6754,43 @@ par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde - lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som - våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde -få det, hvis hun vilde bli +få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å -vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —• +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; — de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var -de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad -ferd -—. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad- +ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som han, når de alle holdt med ham — — Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at -man ikke gikk til bunns i mudderet? +man ikke gikk til bunns i mudderet? — — # Kapittel XV - Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op -med å hentyde til det brennende spørsmål, og tanten +med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la -sig si. +sig Si. En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine -handarbeider, blev det Constance påfallende at tanten -måtte ha noe på hjerte. I løpet av en halv time hadde +håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og -pusset nesen sin, tok brillene av og såtte dem på visst +pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» — @@ -7154,26 +6800,23 @@ som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider kunde hun ikke holde det ut lenger. - - «Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» -«Nei, Constance, - men jeg er bange for, • ja Gud -vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleligel. +«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. «Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,» sa +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» -lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» - -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du —» +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du «Barnet,» gjentok hun. @@ -7184,76 +6827,73 @@ tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. «Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —» +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —> Constance rørte sig ikke. -«Det var jo det beste for det stakkars kre, ja, for -alle parter,» vedblev tanten. « Akk ja, Vårherre gjør +«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for +alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om -i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk -med en som vilde gifte sig med henne. De har nok vært +med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært forlovet —, han var svært ute av det med det samme, - tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan - -hun reise sig igjen, det var moren, som fortalte det, - -hun er gangkone her, husker du og det var nu virkelig - -pent og kristelig av ham. Og nu Constance,» tilføiet - +hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved - -henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander - +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en +» -drøm.» Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. «En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det -nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø -mannen f. eks. -En blir ikke lykkeligere, fordi en setter -sitt igjennem. Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø- +mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det -gjorde jeg, - jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var -skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag • +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag — bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at -jeg var blitt skilt — . Jeg hadde tenkt at det skulde være +jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som -feil kan være her i verden, det blev bare verre. +feil kan være her i verden, — det blev bare verre. — Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid -syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så —da +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et -øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, -han var verst mot sig seiv. — Men den gang måtte jeg +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, — + +han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt -begge de små hjem til sig, for da var lille Conny også +begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også + død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i -gråt. « Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare +o strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med @@ -7262,16 +6902,16 @@ møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å -gjøre med alt det vemmelige vesen —-. Hun gikk bort +gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. -Men om aftenen i sengen spurte hun sig seiv for første -gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de @@ -7283,9 +6923,9 @@ i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. -Constance gjorde sig fri - sa farvel og gikk. +Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk. -Han fulgte efter ut i entreen og bad om lov til å skrive. +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. — Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. @@ -7293,11 +6933,11 @@ På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense -løs. +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- +løs. — -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn -flytelse på Constance. Lægen trostet imidlertid tanten +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- +flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og @@ -7311,75 +6951,76 @@ moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen for snikende nervefeber. -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» — skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn til ham.» -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. -Hun lå og strevde med å inngi sig seiv mot. Hvis hun +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre -dem alle så glade, - hvorfor skulde hun så ikke gjøre -det? De var jo alle av den mening, så måtte det -vel være noen fornuft i det —- —. +dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det +vel være noen fornuft i det — —. -Og i grunnen, det blev jo bare spørsmål om en tom +Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, -—så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo -være henne det samme hvor hun losjerte, - det var jo +— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted -hen —, og så Herre Gud livet var visst ikke verdt all -den kvalm, og hun var dessuten så trett, så trett. — +hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all +den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. — Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke -å overgi sig, og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette -sig efter omstendighetene. - +å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. — -Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog -skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig seiv. Og +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og + -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk -salighet. Det viste at han måtte være blitt forandre! —. +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —. Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over -ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte henne sin frelsende engel. Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste -henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over -sig seiv. +sig selv. -# Kapittel XVI +# Kapittel XVI I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit -tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op -tenkelige mater søkte han å vise sin redebonhet til å +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op- +tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, -stakk skammelen inn under hennes føtter, for +stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne og takket henne -rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hand til +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god natt. -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhand +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. @@ -7387,30 +7028,29 @@ Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten -handlet, forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- +handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- -10 Amalie Skram. I. +10 — Amalie Skram. I. - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! En snak +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak- ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et -godt eksempel. Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring -gratulerte sig seiv med den andel han hadde hatt i det. +godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det. Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere -og mere å tape sig. Han blev mere lik sig seiv fra gamle +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte -inn igjen fra gjesteværelset, det var så uhyggelig +inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på det store værelse, han var -mørkredd o. s. v. +mørkredd — o.s.v. Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. -Noen dager scnere kom han tilbake til dette emne. +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par @@ -7423,7 +7063,7 @@ lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen -mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, @@ -7431,10 +7071,8 @@ hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme overheng. I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når -han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet - +ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet -Constance Bing 147 av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han @@ -7452,43 +7090,42 @@ må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» «Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min -fortvilte tilstand ta sig til å, Constance, du har synd +fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd for det —» -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for -aktende øiekast og gikk fra ham. +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- +aktende øiekast og gikk fra ham. — -- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn -i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. Constance +— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på -egen hand. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for +egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres elendighet. -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret -opskrevet, så de med letthet tant stedet. Det var en av - +opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles kjøkken for flere familier. Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i -et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente -til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne @@ -7510,11 +7147,11 @@ den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt -en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul -vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv -lede bord, full av übestemmelige filler. På kanten av +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul- +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv- +lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man @@ -7522,13 +7159,12 @@ spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- - -Ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i -ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe -barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjai. +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe- +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket -og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet @@ -7544,7 +7180,7 @@ sengebenken. «Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. -«Nei-ei —,» svarte barnet nølende og skottet atter -til +«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. «Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket @@ -7562,8 +7198,8 @@ stede?» «Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren -og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop -pef full av kullsorte fingrer. +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop- +pet full av kullsorte fingrer. «Ja,» var svaret. @@ -7574,7 +7210,6 @@ pef full av kullsorte fingrer. «Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. - «Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. «Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. @@ -7587,10 +7222,10 @@ Marie på papiret. Marie med forskremte øine. Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var -nær ved å kveies av stank. +nær ved å kveles av stank. «Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til -Marie, « det barnet er jo idiot, kom la oss gå.» +Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.» «Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. @@ -7599,17 +7234,17 @@ sig mot døren. «Kan kan ingenting få?» -«Jo-o,» hun så igjen til sengestedet. +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal -hun få noen klær til dere. Hun forstår naturligvis +hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. «Ja-a —» svarte barnet. -« Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op på gaten. @@ -7628,11 +7263,9 @@ dør. «E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. - - «Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. «Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på @@ -7646,7 +7279,7 @@ får så finne vi som losserer i stuen over dom.» «Drikker mannen?» spurte Marie. -«Gu gje de inte va dom begge to —» sa hun forbe +«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe- holden. «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere @@ -7662,58 +7295,50 @@ sukk. «Hvad lever de av?» Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. -«Lever a?» gjentok hun. «Spørre hvad fattigfolk +«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk lever a!» -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. «Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, - -— e vet inte, e.» +— ee vet inte, e.» «Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. «Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det - -samme, for kjener han en sjUling —- så drikker han a - +samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a op korsom er.» «Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror - -De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med - +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; - hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av - den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: «De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv -som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, nu låg +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, dem kan høre snorkinga -helt her ut, og et slikt svin som han e no har -han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven -tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel -per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar -—» +sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga +helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven- +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —» hun måtte stanse for å trekke været. Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» «Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem -tru hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest -inte orker slæpe di tilhuse. Ja, de forstås,» føiet hun +inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo fakka og satt fast for kjueri.» @@ -7723,13 +7348,13 @@ ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige trengende.» «Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er -åse og høre på slik skitten jammer; • jeg blir syk +å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av tusen.» @@ -7737,15 +7362,13 @@ tusen.» dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. «Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat -og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» - - «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» -«Hvad kommer det mig ved? Når de nu sitter og -sulter. Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og +sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» «De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; @@ -7755,14 +7378,14 @@ de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. «Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de -blir syke! - Det er jo til å gråte blod over.» +blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.» «De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, -«den tro må man da ha til Vårherre.» +«den tro må man da ha til Vårherre.» — «De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og -nu selve den hjelp du snakker om! Det er en for -brytelse! Opdra dem til å leve av almisser, det demo +nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for- +brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som kveget og vente på mer.» @@ -7772,7 +7395,7 @@ Marie. «Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, oprørende forkjært.» -Marie vendte plutselig hodet og så på henne +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. «Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er @@ -7792,23 +7415,22 @@ sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» - «Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren -et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en -brun ulltøiskyse. Omkring skuldrene hadde hun det -chokoladefarvede stykke damesjai som spebarnet hadde -vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann -folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole +brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå @@ -7817,7 +7439,7 @@ et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. @@ -7825,7 +7447,7 @@ var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. efter et øieblikks betenkning. «Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa -konen og strøk den ene hånden over den annen i rast +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast- løs skiften. Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. @@ -7836,15 +7458,13 @@ om vi får av fattigpleien?» «Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig til det.» -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. «Er han vanfør, Deres mann?» - - -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, —• de sto i -ansøkningen de ble, mens han for til sjøs han falt +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i +ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med dette. @@ -7863,50 +7483,46 @@ barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en misbilligende tone. «Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet -med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem -melse.» +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem- +melse.> Svaret irriterte Constance. -«Men nu de uekte barn da tror De også at det er +«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er Gud som sender dem?» spurte hun. «Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket -konen fromt. +konen fromiti. -«Vilde De ikke heller leve for Dem seiv, så De slapp +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» spurte så Constance. «Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve -sammen. Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes +sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. «Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, - «han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg - hørt.» «De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med - et sukk. - Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. «Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det Deres barn, det?» -«Nei, det hadde han da vi giftet oss.» +«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.» «Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra -Deres ekteskap og hodde for Dem seiv?» spurte hun. +Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte til konen. @@ -7914,14 +7530,14 @@ Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig frem.» -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. -Constance undersøkte sin portemone. Det kom et spent +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende -øine. +Øøine. «Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel ut imot henne. @@ -7929,22 +7545,22 @@ en femkroneseddel ut imot henne. En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet -hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hand +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene ned over hennes kinner. «Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende -stemme, idet hun med baken av sin hand tørket øinene. +stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot -en suiten stakkar.» +en sulten stakkar.» Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; -det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne -arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. - +o «Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. @@ -7960,60 +7576,55 @@ ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det -hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole -for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. — Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, -som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis -handle! henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine . Hadde da -suiten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis- +handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da +sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! -Intet begrep om ansvar, ikke engang like overfor +Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer -og pine ! +og pine — —! -Det var Guds bestemmelse, -— det var ham som sendte -barna, en fikk finne sig i hans vilje, det var alt det +Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det svar de hadde. -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men - +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den - føde de fylte sig med i øieblikket —? Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å - -hjelpe dem, det var jo å kaste i et bunnløst svelg, - +hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. — — -pølen. +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, — -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, - - -det var jo ingenting å gjøre, bare å ta på sig en lidelse, +det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse, som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde -gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik -ker ferdig for de verdige og ikke verdige. Her efter -dags vilde hun sende sine gåver til fattigpleien og la den +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik- +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter +dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt -lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og såtte sig +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig + til å lese. # Kapittel XVII -En ettermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter @@ -8021,10 +7632,10 @@ lampene. Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende -det til Marie. Så fortalte fru Wletigel at hun hadde hatt +det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. -Det blev en pause. Fru Wleiigel satt urolig på stolen +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri @@ -8034,29 +7645,29 @@ nedlegge.» med et sukk. «Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være -høist bekymret, ja, det vilde hun, Constance.» +høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.» «Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» «Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» -Tanten stanset litt for å samle mot —- «jeg er bange +Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. «Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig skjærende. -«Men dette er halvgjort gjer ...,» hun holdt plutselig +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. «Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står -ikke i det, Constance, han går hen og blir drikk +ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. «Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum @@ -8071,47 +7682,38 @@ noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å passe sig.» -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleiigel. - -«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han - ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil - -si å være gift med en drukkenbolt du må ta skrittet - -helt ut og tilgi ham ganske og aldeles En skal - +si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal gjøre det som er rett, Constance.» «Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. Det kom skarpt som hugget av en kniv. -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleiigel litt for - +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett - å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved - syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det - er jo svært tidlig på kvelden. Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når -hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. «Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. «Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. -• Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten overtalende. @@ -8124,7 +7726,7 @@ svarte tanten med en krenket mine. det er stymperaktig annet,» ropte Constance. «Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, -alle kan ikke være ens, Constance •- en skal gjøre det +alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det rette.» Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine @@ -8144,46 +7746,44 @@ bort, mens hun talte. «Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det beste, Constance —» -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig det dere får +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. «Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det - går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier -dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom —de andre er -meget verre. Det verste dere hører, oprører dere ikke, -du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! For -skams skyld later dere som dere synes det er skrekke +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er +meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. - -Slik er det nu engang sier dere, mennene er så +— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, -ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på -alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet -av Gud? Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem -mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for -akter det. Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst -mig seiv, fordi jeg er ussel nok til ågå i deres ledebånd, -til tross for, —ja til tross for min bedre overbevisning. -— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si ågå i hun +av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem- +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for- +akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, +til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances -ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for -stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for -ferde! henne; hun stirret på henne, måWøs og med op +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for- +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for- +ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte hun i sin befippelse å gråte. @@ -8191,30 +7791,26 @@ Constance blev med ett rolig. «Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er - -hverken din skyld eller noen enkelts • det kommer av +hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av hele greien, men det forstår du ikke, tante.» - -Fru Wleiigel blev ved å gråte. - +Fru Wleigel blev ved å gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- - -11 Amalie Skram. I. +11 — Amalie Skram. I. nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører -jo jeg mente ikke dig så, så, hold nu op.» +jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.» Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt lommetørklæ. «Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent -skremte livet av mig. - Jeg vet jeg har alltid villet -gjøre det som var rett -—». Gråten vilde op igjen. +skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen. -«Ja, ja, tante, det har du også. Du har gjort det -beste du visste mot mig og alle det forstår jeg så -godt —» Constance stod og kiappet henne på kinnet. +«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så +godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet. «Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. @@ -8227,12 +7823,12 @@ betenksomme rykk. det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» -Constance kunde ikke få sig seiv til å snakke henne +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og tidde derfor stille. Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der -hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb- nes gode engel. «Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun @@ -8245,66 +7841,59 @@ hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet -hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. «Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. - «Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. -Nu skal du se hvor godt det blir. Du vil gå om dagene -og være så glad, og når du skal tenke dig om, hvad +Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene +og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» Constance drog et sukk, men svarte ikke. -Da fru Wleiigel var gått, såtte Constance sig og over +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se -sannheten i ørnene. Det kunde ikke nytte å stå imot +sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake -var det ikke annet for. Stillingen var uholdbar i -lengden. - Hun var på et skråplan, det var ingen -mulighet for å stanse. Så fikk det da bære avsted! +var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i +lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted! -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik -ringer om at han elsket henne, og gjøs. Gi sig hen -i samliv med en mann som hun foraktet! Men det +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- +ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det gikk vel over når hun blev vant til det. -Hun hadde jo aldri elsket ham! Men strebt efter +Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! - -Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen -syn velger å leve av skjøgeri. • «Ja, ja, ja! således +— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen- +syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn for de andre —» -Hun hørte Ring i entreen, grep sitt arbeid og satt bøid +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han trådte inn. -Han sa blidt god aften og såtte sig i en lenestol ved +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. «Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. - -«Alltid i virksomhet du er så søt å se på når du - +«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» Hun svarte ikke. -164 Constance Bing - - «Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så interessert. @@ -8328,8 +7917,8 @@ stemme var fryktsom og usikker. «Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» -vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu -kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu- +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, @@ -8338,8 +7927,9 @@ forresten,» sa hun tørt. Ring sukket dypt. «Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen -del. Men jeg, ja, jeg kan ikke la være å anse den -som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups + +del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» «Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. @@ -8352,7 +7942,7 @@ med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. «Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne -dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn — du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, nesten stønnende. @@ -8360,23 +7950,22 @@ nesten stønnende. Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - «Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet -og såtte sig så stillferdig på sin forrige plass. +og satte sig så stillferdig på sin forrige plass. «Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen -om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. -Å, Constance, du er meget hard imot mig.» Han bøide +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. — +Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. «Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du -egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til -bake på det vilkår jeg såtte?» +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til- +bake på det vilkår jeg satte?» -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente —• —» +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —» Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. @@ -8384,18 +7973,17 @@ Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. «Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +— Husker du det?» -Husker du det?» - -«Det var også opriktig fra min side, Constance. -Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks +«Det var også opriktig fra min side, Constance. — +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —. Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. «Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu -tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse -lig inne. « Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse- +lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,» tilføiet hun halvt bortvendt. «Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. @@ -8404,36 +7992,34 @@ tilføiet hun halvt bortvendt. munn,» sa hun med opblussende vrede. «Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne -ditt sinn!» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne -dig tilbake. Hvis det også skal regnes mig til en for -brytelse så —» han holdt inne. +dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for- +brytelse — så —» han holdt inne. «Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som -sist skulde gi mig, derfor begynte du så godt som - -straks å overhenge mig. '•— Du brøt ditt ord fra begyn -nelsen av —- det er ikke gnist av karakter i dig.» +straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn- +nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.» «Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når -han er stillet som jeg. Gå og se på dig hver dag, -være dig så nær og aldri torde røre dig —. Å, Con -stance, du må la dette ha en ende, du må bli min +han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con- +stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min igjen, du må, du må!» Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. «Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» -Han adlød straks og såtte sig tibake på stolen. +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. «Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig -over, det er mig som har trukket det korteste strå. - -—- Værsågod, du kan få det som du vil —.» +over, det er mig som har trukket det korteste strå. — +— — Værsågod, du kan få det som du vil —.» Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. @@ -8441,38 +8027,38 @@ og så frem for sig. Han for op med et sprang. «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» -hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con- stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» Noe som lignet latter avbrøt ham. -«Jeg tilgir dig ikke, aldri forstår du,» hun trådte -et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr -det om tilgivelse, og se om det svarer dig —. Jeg -gjør det i selvforakt, hører du i selvforakt! Det +«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr- +det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg -opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. «Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte -det ende således, et forhold som det du tenkte dig, +det ende således, — et forhold som det du tenkte dig, er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. -«Lykkelig —» sa hun med übeskrivelig hån. Slike be +«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! Nei, -jeg skal si dig noe det vilde være mig presis det samme +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei, +jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» @@ -8480,8 +8066,7 @@ Ring for uvilkårlig sammen. «Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. «Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, - -dette er en stemning som går over. Å, Constance, +— dette er en stemning som går over. — Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» @@ -8506,35 +8091,30 @@ Constance. for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. «Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det - -skittet mer. Jeg befinner mig også langt bedre uten, - -og nu, når jeg får dig tilbake, det skal være mig en - -lett sak. Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti - +skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en +lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti- mulere mig. —» - «Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i -aften. Hun var forresten ganske fattet, så underlig +aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til -sig seiv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. +sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse -og tendte sig en av sine fineste sigarer —• —. I aften, +og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften, allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin -straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be -gynne på et nytt liv Et nytt liv Gud være lovet og +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be- +gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og priset! Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til @@ -8544,178 +8124,164 @@ Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. Et glass av den fine champagnekonjakken med en -tredjedel vann, aha —- det skulde gjøre godt! +tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt! Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og vendte brått om. -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn før. I +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans -stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei -ligheter gikk det ham ikke til hodet —. Om han nu tok -et eneste glass i aften, han var atter på vei, men +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei- +ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok +et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men vendte om. Det var da også besynderlig for en voldsom trang han -hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen - +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen- ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin for ham. Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste -glass —. Constance hadde jo slett ikke ment det på den +glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme -op i noen slags übesindigheter i aften. +op i noen slags ubesindigheter i aften. -Jo, han vilde, det skulde være det siste; — det var +Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en høitidelig anledning. -Han hadde nettop fått det opskjenkét og stod med +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn i dagligstuen. -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og såtte glas +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig på buffeten. «Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet -han og drev inn til sig seiv, idet han lot som han lette. +han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette. Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken -og luktet til det. Så såtte hun det rolig ned igjen og +og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag -ligstuen og såtte sig til å strikke. +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- +ligstuen og satte sig til å strikke. Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og - kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. # Kapittel XVIII -Så hadde de da begynt på nytt igjen. Alt var kom +Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom- met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. - Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham -vekselvis. Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun -til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte -kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær +vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte- +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! -Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for -urette!; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for- +urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. -Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, -og i heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig +-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en nok sagt +dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt +— at han var som han vilde være, eller annet lignende. -- at han var som han vilde være, eller annet lignende. - -I rolige stunder sa Constance til sig seiv, at når hun +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget -å by henne dette. Han hadde tapt respekten for henne, -nettop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne, +neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var skjedd. -- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut +— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den -fikse idé at han absolutt vilde ha en forelske! kone, og +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. -Hun hadde sagt sig seiv, at sådan og sådan forholdt det - +Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse -skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. -Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en mann som var i godt humør den stund de var sammen -om dagen, enn en som gikk og var übehagelig og full +om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig seiv med den gode innflytelse han til syvende og sist +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for ham å forstå sig på slikt. -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt -kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam -met sig baketter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam- +met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å kjekle, ja f. eks. med postbudet. Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si -hverandre, i høflig fredsommelighet det var blitt +hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres - saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig - også undertiden på små pikante eventyr med en eller - annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid - blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å - realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et - fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig - hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte - dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun - tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han - -venner og kjente op fra gaten, eller han fotograferte - +venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte +p72 Constance Ring kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast -fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen- nesker. -Constance på sin side syslet med alt det som er op +Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på -baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet -enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det @@ -8727,8 +8293,8 @@ kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå på lur efter henne. -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre -delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og @@ -8743,22 +8309,22 @@ læger. Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket -hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun - +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun- +Constance Ring DES ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op -blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om -til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk @@ -8769,12 +8335,11 @@ svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i andre hender. - # Kapittel XIX Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance -som hun undertiden sa sig seiv, hadde latt kampen for +som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet falle. Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. @@ -8795,88 +8360,87 @@ kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs verste plage. — -Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig -tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men så kom det et par smukke dager med varmt solskinn -og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned -over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der -etter videre over land. Det blev så siste tur for iår. -Han fikk overtalt løitnant Fallesen til å bli med og sendte +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der- +efter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han lot vente nedenfor. -«Jeg skal jo med kutteren og der har du tatt min +«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» «Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. «Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre -greien, den med rammene, De vet» sa han til -piken. «Bring det så ned i vognen.» +greien, — den med rummene, De vet» — sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» — Piken tok vadsekken og gikk. «Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få -med de to flasker konjakk som står i buffeten, —og -endelig en kulørt skjorte! Så var det cigarer,» mumlet +med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og +endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. -«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side - +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side- +Constance Ring V75 -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» Constance rakte ham noen esker. -«Død og pine min nye snadde!» han for med hen +«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den -så i vindusposten. +så 1 vindusposten. «Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han -et øieblikk stod stille for å tende en eigar. +et øieblikk stod stille for å tende en cigar. -«Vet ikke,» svarte han med eigaren mellem tennene -og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» «Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» «Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og -tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. Ja, +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja, penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem og la noen sedler på bordet. -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? -ja, ja, se her er firti da.» +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? — +å ja SØ ber fr 5 «Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den på hodet. -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entreen og +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på alle knaggene. -«For pokker, jeg finner ikke min lue!» ropte han. +«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han. «Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og såtte en +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet hatt på sig. -«Se så hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? - -Det lå på hyllen idag.» +«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +— Det 1å på hyllen idag.» Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. @@ -8886,15 +8450,14 @@ han, idet han trakk munnstykket til sig. Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og -pølse, — det skulde sett godt ut » +pølse, — det skulde sett godt ut — —» Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. «Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom -tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok eiga +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. @@ -8904,7 +8467,7 @@ tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra @@ -8919,17 +8482,17 @@ kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig -ru skvær. +ruskvær. Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og -just som hun såtte brosjen fast under haken, hørte hun +just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på -entreen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var - +Constance Ring 1707) skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så @@ -8940,29 +8503,29 @@ betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» «Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte -Constance, som skjenket chokolade og nu såtte en kopp +Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. «Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg dø på.» -«Hvor kan du tenke! Snakk, du er slett ikke så +«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så -«Å, jeg vet så godt om det. Hvis jeg bare ikke så så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være -strålende, som ingen har Er du lei for det?» +strålende, som ingen har — Er du lei for det?» «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte -vakingen !» +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- +våkingen !» -«Men lykken og fryden som skal følge med å være -mor - —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede -over at et menneske er født til verden ...» Det må vel +«Men lykken og fryden som skal følse med å være +mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» «Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det @@ -8971,7 +8534,7 @@ langt sukk. «Har dere lite å leve av, Rikke?» -«Ja da, slikt et fille prestekall skal en ikke bli +«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» «Hvad kan inntekten beløpe sig til?» @@ -8980,11 +8543,10 @@ fet av.» «Ikke mer, du?» -«Nei da, det er enda høit regnet. Så lenge det bare - -12 Amalie Skram. I. +«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 — Amalie Skram. I. -var oss to, gikk det an, men siden har det riktignok +var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok knepet.» «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. @@ -8995,63 +8557,62 @@ knepet.» «Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. -«Men hvad hjelper ønsker, det er meget en kunde -ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be + +«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. Du er +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og -de smukke målerier. +de smukke malerier. «Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» -Fru Sunde 10. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er lykkelige.» «Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en innbilning.» -«Du er visst meget forandret, Constance, —-ja inn +«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn- vendig, mener jeg.» -«Det er jeg visst. Men kom nu her og sett dig litt -godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for +«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» «Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» -«Ja, ja, ja la nu det være godt men jeg mener +«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener hvordan du synes at livet er.» «Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt -så meget kav —, så —» +så meget kav —, så —>» «Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var således?» «Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance -utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. —- Det +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» «Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. - -Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» «Nei, fy da!» @@ -9068,32 +8629,31 @@ sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» «Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» «Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke -dette übeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig -jeg —• som de andre.» +dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg — som de andre.» -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup -især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte •—• • ja, -undskyld • om hvor lykkelige dere var.» +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup — +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja, +undskyld — om hvor lykkelige dere var.» «Gjorde dere det?» -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. «Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun nølende. «For mig? hvorledes det?» -«Jo, for ja, du må ikke bli sint, men hvis du -ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men -neske og bedåre dig.» +«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men- +neske og bedåre dig.» | -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke -slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - +slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.» -«Fy, som du snakker, det er da ikke ditt alvor?» +«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?» «Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» @@ -9101,34 +8661,34 @@ slik. Dessverre, hadde jeg nær sagt.» kone som lever med en elsker.» «Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, - -det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder +— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. -«Lever av å leve med sin mann, det er jo en kones -plikt, vet jeg.» +«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones +plikt, vet jeg.» | -«Ja naturligvis -—» Constance så ut som om hun var +«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» «Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig -«Ja, det vet jeg ikke noe om, og det angår mig -heller ikke,» svarte Constance og såtte sig hardt tilbake +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. «Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» -«Neimen gjør jeg ei, men jeg svermer heller ikke +«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» «Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste -fordervelse. Det vil bli utukten satt i system, sier +fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» «Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer @@ -9139,30 +8699,28 @@ Fru Sunde tidde betuttet. «Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om -hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet det er nu +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu også et emne!» «Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde for å si noe. - - «Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt forandret tone. -«Hvor faller du på det?» spurte hun +«Hvor faller du på det?» spurte hun. -«Å, fordi det falt mig inn. Du kan jo la være å +«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å svare, hvis du ikke har lyst.» -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» «Var han vanskelig å komme til rette med?» «Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later -som jeg føier ham og snakker ham litt efter munnen, +som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» «Er dere aldri uvenner?» @@ -9171,14 +8729,14 @@ får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. -Det var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» @@ -9186,7 +8744,7 @@ ham fra mig.» svarte Constance. «Det var riktig godt at han var vekk.» -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» — Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk @@ -9195,13 +8753,12 @@ det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper begynte å falle. -«Og din mann som er ute og seiler!» - +«Og din mann som er ute og seiler !» «Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn -etsteds og nyter sin eigar og sitt glass toddi.» +etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.» -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid tii +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, @@ -9212,34 +8769,33 @@ Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot -rutene. Når det blåste fra den kant tok det hardt i +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist -stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha -ven. Det så sørgelig ut der nede. Hosten var kommet med -ett og hadde tatt fatt for alvor; det lå allerede i +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, -mens et par lange, tjome rottrevler ennu holdt den fast. -Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel -lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem -melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene ide store, -lysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel- +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem- +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store, +Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; -nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven -dingen; de klebet sig sammen og såtte sig fast i store +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- +dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor @@ -9249,76 +8805,66 @@ usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt -nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte -hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op +nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig seiv sitte der nede på benken om aftenen +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. -Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det klemte om den så hun - -hadde trang til å vande sig, men hun gjorde det - +hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det ikke. Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs - -og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski - +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra - dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der - så lenge! Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler - ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. - Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for øinene. Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan -det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. -Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn -streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde -døren apen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over hodet -med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke -dem bort. — +dem bort. — — — -Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. - # Kapittel XX - Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde @@ -9327,8 +8873,7 @@ ingen se av sine venner og bekjente. Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode -som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte - +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte- skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. @@ -9336,7 +8881,7 @@ ham for stedse. Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. -Hun spurte sig seiv atter og atter, om det ikke vilde +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! @@ -9345,19 +8890,19 @@ Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen -fornøielse, bare villet ett: sig seiv. +fornøielse, bare villet ett: sig selv. Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en -nagblandet tilfredsstillelse av å utmåle sig seiv som et +nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde -vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og -kysset hennes hand mange ganger og sa med bløt +kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han @@ -9368,19 +8913,17 @@ Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som -tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og - hun ikke for noen pris vilde opgi den. Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt - -sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for- nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet @@ -9391,29 +8934,29 @@ sinnssykdom. Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få -være i fred. +være i fred. — — Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En etter -middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk -avsky for å være übeskjeftiget. Han hadde villet hate -og forakte henne, sagt sig seiv de hundre ganger, at hun +avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet -ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var @@ -9421,7 +8964,7 @@ fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt -alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre øine. @@ -9432,9 +8975,9 @@ fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for -ham, men han sa til sig seiv at det var på denne lidelse -han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk -nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con +ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. @@ -9444,47 +8987,33 @@ lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand på alle områder. -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med - respekt om det. -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn - +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter - norske forhold meget betydelig formue. -— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con - +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. -forestiflinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. - - -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig seiv - +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med - å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom - henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med - disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært - -så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel - +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, - men led derunder. -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con - +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, @@ -9494,16 +9023,16 @@ til spurte henne om portrettene. De andre var inne for Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var -sterkt optatt av dåmen med portrettene. +sterkt optatt av damen med portrettene. -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og såtte sig +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra henne. «Nei,» svarte hun uten å røre sig. «Bryr De Dem ikke lenger om det?» -«Nei.» +«Nel.» Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet @@ -9515,14 +9044,14 @@ stemmen. «Jeg holder mig også mest hjemme.» «I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn -å utspeide og ettersøke Dem, ja, bli ikke vred,» bad -han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for +å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. «Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret -tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre — tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god @@ -9532,8 +9061,8 @@ Hun så hurtig hen på ham. «Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. -«Jeg har noe på hjertet, men først skal De gi mig -10V —.» Han talte alvorlig og inntrengende. +«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig +lov —» Han talte alvorlig og inntrengende. En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til @@ -9542,75 +9071,61 @@ Constance, hilste til Lorck og gikk. Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen -snørt stemme. «Vær ikke hange,» vedblev han awer +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- +snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har -å si kan ikke fornærme eller harme Dem. Det er bare +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg -gjorde Dem fortred. Tror De mig?» +gjorde Dem fortred. — Tror De mig?» Det var noe ved ham som imponerte henne. -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, la oss ikke +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, men De vet ikke +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og -stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. Å, +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å, jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. Husker De «Kongen» -hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? -Noe lignende er foregått med mig. Tror De mig ikke?» +at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? — +Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?» «Jo,» sa hun rolig. «De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den - -mann De nu iså mange år har gått og foraktet — De - -har ingen rett til det, ikke den ringeste rett har De.» +mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.» «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt - på det.» — «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk - en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- +lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende. - -nu Deres hand på at De har tilgitt mig hin aftens hes - -lighet.» Hans slemme lød fryktsomt bedende. - -«Jeg har intet imot Dem, vær viss på det,» sa hun - +«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i - øinene. -Han knuget et øieblikk hennes hand i sin. «Takk,» - -livisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» +hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. Noen uker senere hadde Constance truffet ham på - gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de - første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk - lov til å besøke henne. Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti - +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske -skuespillere og om en konsert som noen polske kunst +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot @@ -9618,7 +9133,7 @@ også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært -henne übehagelig, og på trappene overveiet han hvor +henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok @@ -9643,39 +9158,36 @@ henne fjernere enn noensinne. — Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk -enn den gang, det var sikkert. Hennes motvilje var -forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god +enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god- het for ham. Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet -med sine egne tanker, det likte hun ikke. — Hvorfor +med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor kunde de ikke la henne i fred. -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. «Er De der, Johanne?» Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. -«De kjenner nok den herre igjen som De hikket inn +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» «Doktor Lorck! Jo, gubevars.» «Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem - det nu ikke.» -«Nei, jeg skal nok huske det,» sa Johanne. - -—- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne. +— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det - en dag et brev til henne av følgende innhold: Fru Constance Ring! @@ -9685,53 +9197,50 @@ så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at -jeg nu har grublet og grundet over mig og Dem i lange +jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne -jord. +jord. — Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? Deres meget hengivne - Niels Lorck. - Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han mente. -Hun svarte øieblikkelig tilbake +Hun svarte øieblikkelig tilbake: Kjære dr. Lorck! De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule -avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi -mentere med mig seiv og tok Dem i bruk dertil. Noe +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi- +mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke -at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- felle. Det må De være ganske overbevist om. Deres - Constance Ring. + # Kapittel XXI Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold -hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to - brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. @@ -9743,53 +9252,41 @@ beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; -hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. — Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste -når det gjaldt å ta sig seiv av dage. Men så blev det +når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge sig til å sove. Det var en lise å sove. Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager - -og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. +blandt menneskene. — Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her - og der. Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert - strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge - siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke - den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på - gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men - -plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig seiv og - +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i - -vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be - +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. Det var ikke noe opmuntrende syn. -13 Amalie Skram. I. - +13 — Amalie Skram. I. - -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. @@ -9817,13 +9314,12 @@ Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av med kardialgien. I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, -ned trappen, men huff, ute på gaten er det vått og +ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun -høit til sig seiv: «Ut, nei, det gjør jeg ikke.» +høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.» Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, - -så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. @@ -9831,38 +9327,38 @@ Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse -lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, —og om +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. — +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om- -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og -betrakte! sin hårfasong. De sa at den var så gammel +betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev -hun sittende som var hun manet til sten av et troll +hun sittende som var hun manet til sten av et troll- domsord. -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede — et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier -og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret @@ -9871,32 +9367,30 @@ ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, - -Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag -forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel +— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset - flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro -og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro -kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe -eller et stykke av den røde portiere, men det kom og +eller et stykke av den røde portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, -som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok -sens rasling i ovnen, liver gang de indre lag sank sam +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok- +sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel -lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet @@ -9904,7 +9398,7 @@ undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke -var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne talte om all ting på. @@ -9913,25 +9407,25 @@ Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller -lot for sig seiv og andre som om det intet var i veien. +lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme -igjennem det besværlige liv. +igjennem det besværlige liv. — -Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge +— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte -gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks -empel hun seiv. Hun fikk det nu visst aldri ander +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks- +empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hardhendt +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. @@ -9939,13 +9433,13 @@ Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig ikke på henne. At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne -og være likesæl med all ting, det kunde hun ha fun +og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, men det -hadde sig ikke slik, det var godt å merke på så +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det +hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så mange ting. Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og @@ -9960,18 +9454,15 @@ forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å -sy i for sig seiv. Hadde fruen vært som en annen, +sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, — ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting -og vårting. +og varting. Johanne var bare en simpel enepike, men det visste -hun med sig seiv, at hun vilde genert sig både for Gud +hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru - - Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på - sig om morgenen. Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst @@ -9980,13 +9471,13 @@ bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, det var det som var det skammelige. -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe -kannen kunde stått der, men slike runde spetakler! +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- +kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke -i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele formiddagen. @@ -10000,7 +9491,7 @@ time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne -plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok @@ -10012,17 +9503,17 @@ Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. -Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev -iiggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over nakken. -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk -fra ansiktet. Når hun så såtte albuene på bordet og gav -sig til å niglane på sig seiv i speilet, så visste Johanne +fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. @@ -10030,7 +9521,7 @@ tilbake. Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det -å vakne ora morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne stå og si til piken nedenunder. @@ -10043,8 +9534,8 @@ drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns skyld. -«Jeg er ikke hjemme» eller «slipp ingen inn, jeg -har hodepine» å, hvor hun kjente dem til å brekke +«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet @@ -10052,7 +9543,7 @@ med fruens. «Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede -betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun smelte med en pisk. @@ -10060,13 +9551,12 @@ Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke - led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket -i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en som har noe utestående med politiet. @@ -10074,7 +9564,7 @@ som har noe utestående med politiet. Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord -ifrå sig. +ifra sig. Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært vant til. @@ -10082,37 +9572,38 @@ enn hun hadde vært vant til. Men hun kjedet sig. For hun var av et driftig og virkelystent temperament, -og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. Men her var ingen anledning. Å gå således året rundt uten at det kom noen ting -på! Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste dag. Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til -husholdningen og lot henne stelle som hun seiv vilde. +husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde. -De første fjorten dager hun var i tjenesten, hadde Jo +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde -ha til middag, og like så ufråvikelig regelmessig fått til +ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» Så var hun holdt op med å spørre. Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun -hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed- vanlig spist uten å si et mukk. -Slikt måtte jo gå i en sten. +Slikt målte jo sa hen sten +pr Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen -var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun @@ -10120,7 +9611,7 @@ grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. -«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. «Sitter du i mørke, Constance —?» @@ -10139,8 +9630,8 @@ Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et -øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem -men hadde hun hørt at det var Marie. Idet hun trådte +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- +men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. @@ -10148,37 +9639,34 @@ den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. lignet indignasjon. «Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet - på døren bak sig. «Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. - Huttitu, hvor det var fælent!» -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, —• - -De ser vel at den oser,» sa Constance tilrettevisende. +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, — +De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende. Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: -«Hvad jeg skal være hennes løgner for, så menn godt +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt av å røre sin valne munn.» «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. -Constance ymtet noe om å løse på tøiet, hvortil den +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne med kåpen. -«Takk, jeg tar den ikke av, jeg sitter bare et øie +«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen -hun såtte sig. +hun satte sig. Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været og spurte efter de små uten å legge @@ -10190,7 +9678,7 @@ og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. -«Naturligvis som du sitter inne, jeg undres +«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres ikke på det.» Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng @@ -10212,100 +9700,80 @@ ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles «La oss nu ikke komme inn på det igjen.» +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt +annet enn oplagt til det i aften.» -«Nei, la os endlig ike det. Jeg for min del er alt -anet en oplagt til det i aften.» - -Constace stue et sekund ved hens saktmodighe. - -Hun pleid, når det gjaldt det, å ha en ordflm så Gud - -sig forbame. - -«Har du nylig vært i tear?» spurte Constace for å +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. +Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud +sig forbarme. +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. -«Nei jo, hvad sier jeg, jeg så jo «Faliten» for - -ledn.» +«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for- +leden.» «Moret du dig?» -«Ja —. Ja, det vil si, det var gripend.» Hun hade - -ta op sit lometørkæ og høist umotiver puset nes. - -Nu la hun fine folder på det, som hun strevd med å få - -ben. «Det er fryktelig der hvor familen får vite at de - -i grune er tigerfd,» vedbl hun. «Men forestn, - -fatigdom er ike det verst.» - -«Nei, det er sikert,» henkast Constace. - -«Ja, det er let nok sagt du, men set det hendt - -med en seiv, ja, f. eks. med dig, Constace.» Det lød +«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde +tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. +Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få +bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de +i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» -som om hun tok fart for å få det sagt, og stemn +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. -vibret lit. +«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte +med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød +som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen +vibrerte litt. -«Hvad hendt?» Det var et glimt på Constace ansikt +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt +og et snev av engstelighet i stemmen. -og et snev av engstlih i stemn. +«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du +eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast. -«Ja, at du bl ev fatig, ja f. eks. miste hvad du +«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance +og rettet sig i setet. -eir.» Hun støe orden fra sig med pilsnar hast. +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett +hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog +været dypt og pustet ut. -«Er det noe galt med prosen?» spurte Constace +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» -og ret sig i set. +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver +at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.» -«Har du virkelg ike merkt det, har du ike set +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som +slo klikk. -hvorleds jeg har site og pint mig?» Fru Marie drog +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok -været dypt og puste ut. -«Men så si dog hvad det er! Er domen falt?» - -«Ja desvr. Ja, du forstå det vel, de skrive - -at du har, ja, rent ut sagt, at prosen er tap.» - -«Men det er jo umlig!» Det var en lyd i halsen som - -slo kli. - -«Det sa Rikard også, men desvr, her hjelpr nok - -ingen kjære mor; han fikk først telegram, og idag +ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag kom det brev.» «Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» -«Med rene, tydelige ord, jeg leste seiv brevet. Rikard +«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» «Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» - -«At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom -met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku +. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom- +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la armene over kors på brystet. -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. — Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» @@ -10314,8 +9782,8 @@ kan være?» Fru Marie rystet på hodet. -«Jeg er altså så fattig, så fattig som nålen, -simpelt hen tigger •—.» +«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, — +simpelt hen tigger —.» «Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet jeg ikke riktig.» @@ -10334,10 +9802,9 @@ har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens - hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på -en lav meiestol og gynget Uferdig frem og tilbake. +en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake. «Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. @@ -10350,19 +9817,19 @@ spørsmål.» til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig -heten og seige dine møbler,» svarte fru Marie med en +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- +heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. «Og så?» «Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, -eller» +eller» — «Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig -en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord -mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord- +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be- gynne på!» «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men @@ -10371,50 +9838,34 @@ Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og -et hardt uttrykk i de mørke øine. +et hårdt uttrykk i de mørke øine. «Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, - -«så synd som jeg synes i dig, ja, du må ikke bli sint, - -så tror jeg virkelig du har godt av det.» +«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint, +— så tror jeg virkelig du har godt av det.» «Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort - hell dette her —,» sa Constance. «Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel - et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun - trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om - - -liver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og - +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» - -hun strøk sin høire hand over den venstres innvendige - +— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt - -det strev med, har du villet løfte så meget som en fin - -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, ja det - -hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev - +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» «Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo - godt at rettferdigheten skjer fyldest.» «Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig - -sint, som om jeg kunde hjelpe for det.» +sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.» «Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste @@ -10422,7 +9873,7 @@ fremtid kommer til å dø av sult.» «Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, -hvad skal jeg kalle det, krakilsk!» +hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !» «Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om @@ -10431,7 +9882,7 @@ slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så —» +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —» «Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag det.» @@ -10439,29 +9890,27 @@ er slikt slag det.» «Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel —? +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —? Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. «Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard -gav mig med, og som gjelder mig seiv også forresten.» - - +gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.» «Hvad var det for en hilsen?» «At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, -inntil alt dette var ordnet, ja, at vi kort sagt så gjerne +inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde dig.» -«Ja, takk, det vet jeg nok.» +«Ja, takk, — det vet jeg nok.» «Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» -«Å jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. «Er det noe i særdeleshet du tenker på?» @@ -10469,9 +9918,8 @@ hodet noen bistre nikk. «Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det jo.» -«Tal ikke så stygt enskjønt, du gjør mig ikke bange. - -Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, +«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange. +— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, — det er en gammel erfaring.» Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter @@ -10479,7 +9927,7 @@ med en forherdet mine. Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med -sin behanskede hand. +sin behanskede hånd. «Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig ikke å bli sint, Constance —» @@ -10487,60 +9935,58 @@ du må love mig ikke å bli sint, Constance —» «Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. -«Hvorfor har du gitt Lo rek en kurv? Ja jeg spør -bare i all vennskapelighet» vedblev hun hurtig, da +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. «Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, husk at Lorck +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss -og noe har det vært imellem dere, det er jeg viss på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» «Så får det være det samme da,» sa Constance og - -såtte sig rolig til rette på stolen igjen. - +salte sig rolig til rette på stolen igjen. «Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av -saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist -übegripelig.» +ubegripelig.» «Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil gifte dig igjen?» «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» -«Nok! Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av ditt liv?» -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde som om hun var lei og kjed av denne passiar. -«Nei, det er just ulykken det, men hør nu, Con +«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con- stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» «Og be ham fri igjen?» «Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. -Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, ja du +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du fant nok alltid på ordene.» -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det gjorde jeg nok.» -«Det kommer jo slett ikke saken ved, det er jo -ikke penger han vil ha, og når nu mannen er så for +«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo +ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» «Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. @@ -10563,7 +10009,7 @@ henne ned trappen. Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte -ansiktet i en av putene og blev liggende i en übekvem +ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk @@ -10575,176 +10021,150 @@ Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som skjøv sig op. -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, hun +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det -tørre, og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad -kunde menn prestere i retning av kjærlighet? De gikk +tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- -j asket som gatetøitene og så kom de og bød sig frem -til ekteskapet. Deres kjærlighet var en vemmelse —. -De elsket den ene og levde med den andre. Ikke for det - -det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var -det ikke så sjabert som det så ut, hun var ikke tilsinns +jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det +— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker -og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de - likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, - når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs' - -go vilde spise. Hun for op og sa takk, men la sig straks - +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs” +go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. -14 Amalie Skram. I. - - -Hvad skulde det nu bli av henne? Leve av sine slekt -ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut -kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. -Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —-. Det -sludder og ta ut som lærerinne, hun kunde jo ingen -ting. —• Eller styre for en enkemann aldri i verden! -Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, alt -det snakk og snakk og snakk. Nei, det eneste var å -ta livet av sig det var en formelig plikt en æressak. +14 — Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt- +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — — +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det +sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen +ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt +det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å +ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. At hun kunde være så feig og grue for den smule -smerte! Å, men det blev nu visst gresselig, når gif -ten var slukt. Straks vilde det begynne, brystet -trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. Det vilde -komme en rallen i strupen, kanskje vilde det velte -skum ut, fråde var det visst de kalte det, og så -vilde hun være så forandret, så stygg baketter - -Den, som fant henne på sofaen. Det vilde gi et +smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif- +ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde +komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte +skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så +vilde hun være så forandret, så stygg bakefter — + +Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så -vilde de lette ganske sakte på det klæde, doktoren +vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. -Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin- geben på vignetten. -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et -vis. Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde -vel aldri godt å dø, • og dessuten tapte hun jo straks -bevisstheten. - -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig -heten måtte hun være. Hun kunde jo egentlig gjerne - +vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. -skrive et brev til dr. Blunck og be ham, ja naturligvs, +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- +heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne -det måte hun jo. Hun såte sig til skrivebodt, og et -par minulter eftr var brevt ferdig. -«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlg, så +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis, +det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et +par minulter efter var brevet ferdig. +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.» -for gamelt kjensap skyld. Ders Constace Bing.» - -«Så sier han at jeg er dø av et hjertslag, og det er i - -grune nokså hensiktmg, så blir det helr inte -vrøl med begravlsn.» Hun såte adresn på konv - -luten og gik ut i kjøent. Der sat Johane ved det - -lie bord borte i hjørnet og spite sin aftensm. - -«Gå med det brev, Johane, leg det i en postkae, - -her er ti øre til et frimek.» - -Johane drak restn av ten i én slurk og reist sig. - -«Har De noe å utre for Dem seiv, kan De gjern bli +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i +grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet +vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo- +lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det +lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. -ute i aften,» la hun til, idet hun ret på en hårnl som +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, +— her er ti øre til et frimerke.» -synte å genr hen. +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. -Det var noe ved fruens stem som fik Johane til å +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli +ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som +syntes å genere henne. -stue. Bare den måte hun sa Johane på; hun blev så +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å +stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så +underlig, likesom rørt ved det. -underlig, likesom røt ved det. +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, +som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt +koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd- +dig før hun gikk. -«Jeg sier tak, så vil jeg se inom døren til min søter, - -som fik sig en liten forledn.» Hun såte skyndomt - -kopen og talerkn samen for å gjøre bordet ryd - -dig før hun gik. - -«Se så å kome strak avsted, Johane, jeg er så red - -de skal luke, så De inte frimek får.» +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd +de skal lukke, så De intet frimerke får.» «Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +soveværelset?» -soveærlt?» - -«Det skal jeg seiv besørg; De må ike kome in - -mer i aften, jeg har hodepin og vil gå til ro, høre - -De, Johane —» +«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn +mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører +De, Johanne —» -«Godt, frue,» sa Johane og niket. +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. -Da Constace ater var i daglistuen, begynt hun å - -rote i sit skrivebod. Brev og paire, rub og stub - -kaste hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. - -Noen kviterng og en asurnepoli, som forestn +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å +rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb +kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten +| 212 Constance Ring var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin -plass. +plass. — Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. -Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så -kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen -nes ansikt. Straks efter sa hun sig seiv at det var avis +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet -var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, jo, hun var +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite -halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. -Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til lampene borte i kroken sammen med @@ -10753,10 +10173,10 @@ vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på -liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge -hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være @@ -10772,11 +10192,11 @@ over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til sine brev. -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde -gripe om. liden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og -tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake +gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne @@ -10788,54 +10208,52 @@ syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun -den gang hadde hatt. Den gang, det var jo ennu i går, -i dag, og hun syntes det lå år imellem. +den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går, +i dag, — og hun syntes det lå år imellem. — -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av -sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun såtte sig på chaiselonguen rett op og - +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som - trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge -satt hun übevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, men blev allikevel sittende. -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun for sammen og +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med -hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine stø vier og +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte -den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en -usigelig medynk med sig seiv, fordi hun nu skulde for +usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig -fortjent sin død, hun hadde jo levd som et dyr om +fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. -Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! — Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun -skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom -met, før hun var blitt ferdig, klokken var jo også halv +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom- +met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det var besørget. @@ -10847,18 +10265,17 @@ Constance følte en uforklarlig lettelse. «Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig straks,» sa Johanne. -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» - Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne -skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, @@ -10877,8 +10294,8 @@ Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg -er dømt til å måtte utmåle mig, hvorledes allting da vilde -bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, +er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, — det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode @@ -10887,48 +10304,50 @@ og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine -studiers skyld akter å forbli en tid. , » , +studiers skyld akter å forbli en tid. ; +Niels Lorck.» Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, -så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. — Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å -ha reddet livet, rørelse over sig seiv, når hun riktig sterkt +ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot -og tro til sig seiv, og så hand i hand med dette et gryende +og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans -kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. Nu +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun -nu kom til Paris, eller på det annet store magasin -hvad var det nu det het - — +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin — +hvad var det nu det het — — — -Ja visst, ja, det var dog bedre å gifte sig enn å dø en -selvmorders gyselige død. Hun hadde jo vært gift før, +Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, - -nu, da hun var kommet over alt dette med idealer -og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. Det +— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det vilde gjøre en stor forskjell. — Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig -seiv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» + # Kapittel XXIII @@ -10936,16 +10355,14 @@ Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. - - Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et -par måneder i Paris, derfrå til et badested i Sørfrankrike, +par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet -med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. @@ -10955,8 +10372,8 @@ ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale med ham. Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige -meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte -med hennes hand og kysset hennes hår, når han fortalte +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie +med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til @@ -10964,50 +10381,38 @@ ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham -til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å - be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. - -Han måtte alltid av sig seiv huske å forsyne henne med - -lommepenger, og anledningen var som oftest at det til - +Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når - Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde - betales. Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var - -så varm og elskovsfull som han seiv, forminsket ikke - +så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine - drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han - ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men - hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet - mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt -nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem -tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var -som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde -støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig -glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske @@ -11015,11 +10420,11 @@ Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være -så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms -munterhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med @@ -11030,92 +10435,65 @@ klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så -gikk det en varm strøm av hcnrykkelse gjennem henne. +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt å være. Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. -Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en -ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be - -fordring å fare med, og han sa sig seiv at hans skute var - +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et førsteklasses fartøi. -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier - +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å - gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den - mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle - drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, - -mente han seiv, men det var ikke mer noen skatt å - +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv - form. Constance merket forskjellen og fornam savnet av - -den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil - +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring henne. Det var som om deres - kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det - -hendte en sj elden gang at hun syntes seilasen begynte å - +hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å bli litt ensformig. De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, - hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes - av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av - grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det - plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun - -hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho - +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for - unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle - tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep - henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck - -og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel - +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig - -undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an - +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så -kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for -ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet @@ -11125,33 +10503,32 @@ gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, -som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra -lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier!» ropte Lorck og +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- -Mikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne sanser. -«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam -let sammen på sig seiv —. «Det er egentlig ikke det min +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam- +let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe annet sted.» «Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig -hans hand. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet hjem.» «Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan @@ -11162,12 +10539,12 @@ jeg jo godt være reist ut igjen.» «I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance —» «Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun -vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig -vis.» +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig- +VIS.» «Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. @@ -11175,17 +10552,13 @@ vis.» jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» «Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om - det.» -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time - +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og - næringssorger.» «Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte - Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» Meier trakk på skuldrene. @@ -11193,52 +10566,46 @@ Meier trakk på skuldrene. «Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» «Men din store komposisjon har jo gjort lykke på - konsertene.» - - «Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, - -når en er så ulykkelig å være født i et filleland som - +når en er så ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut - med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» «Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så -ille fatt,» mente Lorck. +ille fatt, mente Lorck. «I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i -skuddet hos oss? Det er jo ingen stilling å få, hvad +skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» -«Men du er jo komponist!» +«Men du er jo komponist !» -«Komponist» snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» — -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» avbrøt Meier -og lo ironisk, «ja, tenk for en lykke!» +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier +og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!» «Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» «Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere -°g tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst +og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst- nere.» «Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» «Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» av +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av- brøt Meier. «Slikt slites av en —» De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på @@ -11246,45 +10613,44 @@ klokken. «Har du spist frokost?» spurte han. -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er suiten som en +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en ulv.» -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan -skje avtale med noen annen» la han til, da Meier syn +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- +skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. -«Ikke tanke på det, jeg er komplett fri mann.» - - +«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.» «Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på dig,» sa Lorck. I det samme gikk døren op og Constance viste sig på -terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. -Meier blev blek og for med hånden gjennem håret. -Constance stusset og så på Meier med spørrende for +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen -dene sammen som i overgiven glede «hvorledes i all +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her -«Ja du må nok spørre, Constance» sa Lorck. «Her sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og -snakke der inne aldri sett maken til menneske!» +snakke der inne — aldri sett maken til menneske!» -«Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» sa -nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hand. «Jeg +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der forestod mig.» «For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» -«Takk, utmerket. Det behøver man ikke å spørre +«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» «Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» @@ -11293,22 +10659,20 @@ Dem om, frue.» «Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. -Om ettermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. - Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen - +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. - +224 Consiance Ring Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne @@ -11323,39 +10687,38 @@ av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med -henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hand på sitt ar +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om -dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og -at hun så sa folk først da hadde gitt efter for Lorcks +at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt -henne fra ham, tatt henne, hjulpet av det lettferdige +henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet -og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til -stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat - +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til- +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat- -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han -seiv, ikke noen. +selv, ikke noen. Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale @@ -11366,59 +10729,55 @@ hvad å vinne. Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse -da hørte op, blev han nødt til å reise hjem. Det var så +da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde lovet å ta sig av. Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania -og siet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran ham. -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen -manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, — han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck - -at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre - løp han op trappen til sitt værelse. -15 Amalie Skram. I. - +15 — Amalie Skram. I. # Kapittel XXIV - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. -Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets -åpning og tegnet sig på gulvet og bortetter bordet som +åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket -så spottende om sig seiv og all ting. Lorck svarte, at så +så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for -han er en kjekk og prektig gutt. - Jeg har alltid så godt +han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» «Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han @@ -11427,61 +10786,60 @@ blev gift med en rik dame.» «Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck smilende. -Constance 10. +Constance lo. -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» -«Ja, riktig hyggelig» svarte Constance. +«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance. -«Han var visst forresten rasende inntatt i dig en tid, +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du ikke noe?» «Ikke spor» — var svaret. «Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» -«Aldri!» svarte Constance. +«Aldri!» — svarte Constance. -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» tenkte +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi -gående raptus han har hatt» sa han høit. +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- +gående raptus han har hatt» — sa han høit. «Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. «Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret -Lorck. «Det kan godt hende, det bare var en grille av +Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» De tidde begge stille noen minutter. «Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck -og søkte efter hennes hand. +og søkte efter hennes hånd. -«På ingen ting i grunnen» —• sa hun vennlig. +«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig. -«Snakk fortell nu,» bad han, og drog henne nær +«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. Undertiden fa +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa- rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper -og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å finne ord for.» Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med -den annen hand hennes hode inn imot sig, så det kom +den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget og satt litt uten å tale. -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» hvisket Con +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con- stance og trykket sine leber mot hans skjegg. «På hvad da, Conny?» @@ -11491,56 +10849,55 @@ gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» -«Min elskede, søte» sa Lorck og trykket henne fettere -til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig hvor dine ord er liv +«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. -«Ikke dig mer enn andre jeg hadde ulyst eller av +«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det hele tatt.» - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. Kan du -huske, hvordan jeg måtte streve. Og hvis brevet ikke -var uff, jeg tør ikke tenke på det.» +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke +var — uff, jeg tør ikke tenke på det.» «Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen -jeg var blitt til. At du virkelig hadde mot på mig, det +jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. «Jeg elsket dig, Conny.» -«Og i begynnelsen da vi var gift, kan du huske, -hvor dum jeg var rent ulykkelig av generthet.» +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske, +hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.» «I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra -mig, men som sagt, jeg elsket dig, jeg har aldri elsket +mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» -«Er det virkelig sant, Niels, si, er det sant?» +«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?» «Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi -har vår skatt i vente, —• jeg er overlykkelig, Conny» +har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» — -«Men du har dog vært forelsket i andre, ja, og stått +«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått i forbindelse med andre?» «Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for mig.» -«Og slik er det også for dig, Conny,» vedblev han -litt efter, «ditt liv begynner først med mig, ikke +«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han +litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» Hun svarte ikke. «For du elsker mig, si, at du elsker mig.» -«Det vet du jo, Niels» sa hun sakte +«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte. -«Men si det allikevel, det er så søtt å høre.» +«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.» Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, @@ -11548,30 +10905,30 @@ som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da -Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. -Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. -«Jeg elsker dig» sa hun, «elsker, elsker dig,» og +«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. -«Men hvad er det» —• sa han med et plutselig rykk, -«jeg blir syk.» Han grep om hennes hand og bøide sig -stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen +«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen- nem ham. -«Du har forkjølt dig av den isen» sa Constance +«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance — «kom la oss gå op.» Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances @@ -11593,21 +10950,20 @@ sende noe medisin og komme igjen neste morgen. # Kapittel XXV - Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men + tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når de bare iakttok forsiktighet. Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at -han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. @@ -11629,7 +10985,7 @@ spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han falt i søvn eller sa at han var trett. -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. @@ -11637,18 +10993,17 @@ En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde -gitt ham noe beroligende medisin, og ut på ettermid +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin -vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. - -Boken, hun hadde lest i, lå på hennes fang; fingrene +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge -den fra sig på bordet og såtte sig atter til å døse. +den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse. Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var @@ -11659,45 +11014,35 @@ Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at -det kunde være noe om deres pengegreier det var +det kunde være noe om deres pengegreier — det var ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck -stod apen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord -kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min -ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al +stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min- +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en -lampe under en stor papirskjerm oplyste bare halweis +iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom - -og gikk på hennes ansikt, og andedrettet blev hurtig som +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere - ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til - -sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo - +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. - Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne - -plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann - +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved - inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av - det store monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. - Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter @@ -11718,8 +11063,8 @@ trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at -De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det @@ -11727,31 +11072,30 @@ bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun -ikke.» Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fråvær hadde utbetalt til barnets underhold, og +ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem engang. Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved - å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte -hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut -holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur -ligvis for å skåne henne, hvad skulde det vel nytte til. +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur- +ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, -hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han i det +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og verket. -Og nu skulde hun seiv bringe ham et barn til verden. +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet -hvem til søsken, unger som drev omkring langs ga -tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! Og hun, +hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga- +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med lidenskap. @@ -11762,47 +11106,37 @@ syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun - -tok sig til hjertet altså således! Lyden kom igjen. - +tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem - -heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver - +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- gelse og gikk inn til ham. Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. - I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. -«Conny» sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har - +«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men - den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var - ved sin fulle fornuft. -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun ut en å - +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. Han sank langsomt tilbake på puten. - «Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» — spurte hun. «Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min panne.» -«De er så kolde, du vil fryse.» +«De er så kolde, — du vil fryse.» «Nei, det vil svale.» -Hun strøk ham over pannen med sin ene hand. +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. «Dem begge» — sa han med matt stemme. @@ -11810,27 +11144,27 @@ Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. «Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han -grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen -gen. «Du må ikke gå fra mig. Å jo, gå bare, gå -bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs -god jeg ser nok, at jeg er dig til plage naturligvis, -det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen- +gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs- +god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter hennes hender bort. -Constance blev så forbauset over dette uventede om +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. «Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? -Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, jeg hørte det +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. Constance reiste sig og tok medisinflasken. -«Nei takk, la det bare være, la det bare være» +«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» — klaget han. «Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» @@ -11839,19 +11173,17 @@ Hun skjenket ham en skjefull. Han lå litt og surmulte, så tok han den. «Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke -at jeg tar feil, hvorfor kysser du mig ikke» sa -han klynkende. «Kyss mig» kom det plutselig ømt. - - +at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa +han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt. Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin -munn; hans ande var illeluktende, og hun vendte sig +munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. «Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke -ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom -mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom- +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. @@ -11863,70 +11195,59 @@ sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne -sig. Hun stakk de bare ben i et par tofler, kastet på sig et -skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove +sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- værelset. Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte -værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem -mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem- +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og -diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn -tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype -ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri -per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri- +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker -kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el - -sket og levd med, og som hadde skjenkét ham et barn. +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- +sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn. Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket - -henne! Mon han hadde mon han hadde? Hun - +henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun vred sig under tankene. Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. - Hansen hadde talt om noen avskjedsord. - -«Du mildeste Gud og skapermann» sa hun med en - +«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en lydelig hvisken — «det er brev, brev!» Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som - -i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en spiss og - +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep - henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en - besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge - -av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig seiv at +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et -uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar omslaget itu. -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hand og en +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret ortografi. -«Kjære Niels» stod det «jeg ber dig meget om -undskyldning, fordi jeg etter denne lange tids forløp +«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt -hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, -da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var @@ -11934,11 +11255,11 @@ din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i -dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op @@ -11947,7 +11268,7 @@ mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var -bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig @@ -11965,42 +11286,31 @@ dig av gamle tro Kristine.» - Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, -deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt i +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe -mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot - den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og - så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige - lyster. Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes - smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann - rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num - -merert, og hun leste dem i rekkefolge. Hun så, det var - +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- +merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig - hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad - -det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede @@ -12010,39 +11320,37 @@ ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke -styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer hører du, pus!» +tårer — hører du, pus!» — Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av -kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake -til mig, hvis du er frisk og søt som før, jeg vil intet - +til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet -Constance Bing 239 heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe -ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du -har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med @@ -12053,99 +11361,91 @@ det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det -inneheldt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som -visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe -talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe- +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det - lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte - at han var villig til å gi henne penger til utstyr. Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun - -det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om - +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet - om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- -skuff. Så såtte hun sig med albuene på bordet og an - - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun übe +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; -hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt -vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de -slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove -værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte do +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove- +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- ren en pipende lyd som vekket Lorck. -«Er du alt oppe, Conny?» sa han søvndrukkent. +«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent. -«Nei, jeg legger mig igjen» svarte hun hurtig, «jeg +«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende - -la mig få din hand» — stemmen døde bort, han slum -ret inn på nytt. +— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum- +ret ånn på nytt. Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og sank, og med mellemrum vokste op til en brennende -smerte, ettersom tankene trakk henne kretsen rundt av -de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem +smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til -henne, det var det hele. Hun spurte sig seiv, hvorfor det +henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet -hadde ikke nier noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli -gere; hun var i flokk og følge med de andre, og det tok +hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli- +gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok -glansen bort. Hun hadde halvt übevisst ment sig å være +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres -Niels, «din Niels» hvad betydde det så at han nu -kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps +Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, -gav henne en opfatning, som såtte ham i et nesten mot +gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de -var gift, hadde forpliktelser mot en kvinne, en +var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. -Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig -person, - det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å -gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig seiv, +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem @@ -12155,18 +11455,15 @@ her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. # Kapittel XXVI -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et -16 Amalie Skram. I. - +16 — Amalie Skram. I. ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller - gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha - skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende @@ -12175,8 +11472,8 @@ tanker. I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa -hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. —• Ef -ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef- +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det @@ -12186,44 +11483,45 @@ hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans -ømhet, og så komme av sig seiv og forlange den; men +ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop -da var hun påfallende livlig og elskverdig i sitt vesen, +da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden -var han pirrelig og opfarende, for så baketter å synke +var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten -hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham -at hun om natten hadde abortert. +at hun om natten hadde aborteri. Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse -hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun -sa til sig seiv at nu var den krise hennes følelser for -Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør +sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og -uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, — det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop -elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, -vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var @@ -12238,12 +11536,10 @@ for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle -mater; hans venner, enhver som kjente ham, var enige -derom. Hun så nu seiv, hvor hurtig en kjærlighet kunde +måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde - -Constance Bing -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — — Ja, hvorfor ikke! Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig @@ -12263,7 +11559,7 @@ plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket -inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, for hun +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra veggen. @@ -12281,12 +11577,12 @@ som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. «Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og smerte. -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» sa hun +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun likegyldig. -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun -var ham en gåte; det nesten sviml et for ham; hvad i all +var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring @@ -12294,7 +11590,7 @@ tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så hjertebedrøvet at han orket det ikke. -Uten å si noe gikk han inn og såtte sig i sofaen; der la +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake i putene og gråt. @@ -12308,7 +11604,7 @@ tydet på at han var rekonvalesent. «Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte Constance. -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, De trenger jo +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo ikke lenger til mig.» «Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere @@ -12317,7 +11613,7 @@ med om eftermiddagen f. eks.?» «Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et tungsindig smil. -«Uff nei da!» utbrot Constance og stod plutselig stille. +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. «De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. @@ -12333,30 +11629,24 @@ blir ved å overtale allikevel. «Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. «De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. - «De var ikke sånn før.» «Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en - -fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby - +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» «Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, - det er en farlig vane å drive spott med all ting.» «Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De - kunde se tvers igjennem alt det.» - «Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. -«Hm! Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, -når De ønsker jeg skal bli det kan De stole på er al -vor.» Han kastet hodet litt bakover og drog været dypt +«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al- +vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten @@ -12373,22 +11663,22 @@ Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me -ner jeg. Tror De ikke?» +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- +ner jeg. — Tror De ikke?» «Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med det?» -«Vennskap er jo vennskap jeg synes ikke det ord +«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord trenger til noen nærmere definisjon.» Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er -det anderledes. Det blir ikke like for like.» +det anderledes. — Det blir ikke like for like.» «Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en spøkende tone. @@ -12396,14 +11686,16 @@ søkte å slå an en spøkende tone. «Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. -De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut- selig hodet om imot henne. -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. «Det -er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| -kund for det igjennem henne at dette var forræderi mot +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. @@ -12414,25 +11706,24 @@ en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det almindeligste.» Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev -så glad; han måtte tvinge sig seiv for ikke å gjøre hop +så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. «Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn -hun seiv ønsket. +hun selv ønsket. -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. «Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +— — og kjenn som blomstene dufter.» -og kjenn som blomstene dufter.» - -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. -«De sa før at Deres liv var medløst —» begynte Con +«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con- stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» @@ -12442,25 +11733,22 @@ bestandig lukket ute fra,» svarte han. «Men De med Deres begavelse, Meier —» «Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt -pund som komponist, dyktighet som eksekutør De +pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De hører jeg kan leksen.» -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an -ser Dem seiv for noe?» +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- +ser Dem selv for noe?» -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i - sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente - til jeg ber om deres attest.» - «Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig humør,» sa Constance. -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrot +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som @@ -12472,24 +11760,24 @@ Constance blev underlig beklemt. De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. -«Jo, jeg gjør. I Rom kan De huske frøken Schwartz? -hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom +«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» «Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» «Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men -det forekom mig at jeg fant hele mig seiv i den musikk -— alt som jeg har gjennemlevd men De hører visst +det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst ikke på.» «De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig mer.» -«Det var visst ikke mer ja, for slutningen forstod +«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» «Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg @@ -12497,19 +11785,18 @@ aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til sjelen. «Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke -alene om, Meier —• det høieste når ingen.» +alene om, Meier — det høieste når ingen.» «Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen går bort og får det.» -«Men De er ennu så ung, Meier De kan jo ikke vite, +«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite, hvad livet har gjemt til Dem —» Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. @@ -12521,13 +11808,13 @@ med bevende stemme. De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De -hadde vært så optatt av sig seiv at de ikke hadde sett +hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det uventede møte. «Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du -sov.» +SOV.» «Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» @@ -12535,7 +11822,7 @@ sov.» «Halv ni.» -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. «Som du vil,» var svaret. @@ -12543,7 +11830,7 @@ nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. «Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og drikker te.» De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste @@ -12552,37 +11839,31 @@ aviser, Meier?» spurte Lorck. «Nei,» svarte han. «Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for -sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» «Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er - en forstokket by.» Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn - -Meier langt bort, men gjorde vold på sig seiv for å skjule - +Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule det. «Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som - +250 Gonstance Ring nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå - imellem dem. «Ja så —» sa Lorck tørt. -«I klammeri det synes jeg dog ikke, frue.» - -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje +«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.» +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe - å leve for?» -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. «Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er @@ -12597,23 +11878,23 @@ i en tone som om det ikke interesserte henne. «Å ja, såmenn,» svarte han koldt. «Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. -«Han skjeller og smeller over venstre. Og du, Con +«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con- stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. — Er det kommet noe, mens jeg var syk?» -Blodet for Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær skalv. «Nei,» fikk hun med møie frem. «Det er da besynderlig,» sa Lorck. -De var kommet op på den oplyste veranda foran have +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til -å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke -annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! @@ -12622,8 +11903,9 @@ spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. «Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten -hikket.» +lukket.» +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier @@ -12636,19 +11918,19 @@ sa han. «Skulde jeg reist i morgen?» «Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå -følge med oss, det er da det rimeligste.» +følge med oss, — det er da det rimeligste.» -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer -ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. «Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, -hvis det da ikke trekker alt for lenge ut.» +hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.» «Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal bestemme dagen, Constance.» -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, «hvis +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis du bare føler dig sterk nok.» «Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» @@ -12658,30 +11940,21 @@ du bare føler dig sterk nok.» «Ja, altså på fredag, da!» Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen -tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af -tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con -stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af- +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con- +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. - Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier - vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som - straks reiste sig og fulgte ham. Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog - -mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con - -stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove - +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con- +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å - -se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen - -bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresatt sig å gi - +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå @@ -12696,7 +11969,7 @@ ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et @@ -12707,11 +11980,11 @@ Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: «Ja, det kom mens du lå i feber.» Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest -brevet? Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» +brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» «Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» -«Naturligvis naturligvis,» sa han blidt. +«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt. «Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. @@ -12720,40 +11993,39 @@ Legg ditt hode tilbake igjen.» «Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» -Han holdt hennes hand i begge sine. «Har du tatt dig +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min lille Conny?» Hun svarte ikke. «Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset -hennes hand. +hennes hånd. Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil helst slippe.» «Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre -din kjærlighet. Det er ingen grunn til det. Dette ligger +din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var - -blekt, og om munnen var det et übestemmelig sammen -satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet bestemthet. «Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke -sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» -Hun satt aldeles übevegelig. Han ventet på at hun +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg @@ -12768,31 +12040,23 @@ vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke - at det er så, Constance?» Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. «Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det - vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun - brast plutselig i gråt. Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. - -Så satt hun übevegelig som før. +Så satt hun ubevegelig som før. «Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt - utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan - det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde - være litt forsiktig med.» Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes - munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. «Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske @@ -12802,8 +12066,8 @@ det er mulig?» spurte han inntrengende. «Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem -men var helt forandret. «Da kan jeg forsikre dig om +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- +men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan ønske dig den.» @@ -12813,21 +12077,21 @@ og ned på gulvet. Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender mellem sine. -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min — nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en -lettelse, for dette må det jo være hjelp for. Å, Con -stance du vet ikke, hvor jeg har lidt. Jeg har vært +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con- +stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. «Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, -var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, — du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har -sagt, mitt egentlige liv. Du må ikke føle uvilje mot +sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» «Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. @@ -12835,15 +12099,17 @@ mig for en innbilnings skyld.» «Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» «Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din -kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» -«Men den skal komme tilbake jeg skal ikke gi tapt -før jeg har elsket den frem igjen. —• Den skal bli større +«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større og sannere enn før.» Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes +og ne + munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. @@ -12851,12 +12117,12 @@ nådde hennes kinn. «Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde -op denne eksaminasjon var alt for übehagelig, tenkte +op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte hun. -«Jo da» sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor @@ -12873,32 +12139,29 @@ med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor -Meier var et fengslende menneske - den klang hans -stemme hadde og dette smil, som kom så sj elden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå +Meier var et fengslende menneske — den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham -. . . . Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet +4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet — det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - -# Kapittel XXVIII - +XX VIII. Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når -Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tape - +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. -Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvaken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så @@ -12912,7 +12175,7 @@ fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige @@ -12921,8 +12184,8 @@ fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se -paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame- kahytten. Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et @@ -12938,15 +12201,14 @@ strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært -lykkelig, meget lykkelig ja, det var den gang hun -elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til -bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok -kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, men nu, - -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, det var allike -vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall -fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, og så -hadde hun jo Meier . . . +lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til- +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok- +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu, +— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike- +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall- +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så +hadde hun jo Meier... Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. @@ -12957,19 +12219,19 @@ med en stemme som forrådte hans glede. Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. -«Det var umulig å sove et barn som skrek, og slik -kvelende varme -—» +«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik +kvelende varme —» De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig -over hans skildring og kom seiv med noen småhistorier +over hans skildring og kom selv med noen småhistorier av samme slags. -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter -litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman -nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman- +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs @@ -12979,13 +12241,13 @@ skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. «Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men -17 Amalie Skram. I. +17 — Amalie Skram. I. -såtte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens yttervegg. «Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det -lød som slutningsbemerkningen til en foregående be +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: @@ -12996,8 +12258,8 @@ vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» «Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. -«Det blir allikevel på en annen måte. Treffe Dem i -ny og ne, med de selskapelige formers maske på • uff, +«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff, det blir avskyelig.» «De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. @@ -13017,7 +12279,7 @@ Hun visste ikke om det var angst eller glede. «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den slags ting.» Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk @@ -13028,12 +12290,12 @@ hun. «Ja,» svarte han kort. -«Det må være hardt i begynnelsen, før en kommer i +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. -«Ja» -— sa han som før. +«Ja» — sa han som før. -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk @@ -13054,9 +12316,8 @@ snakker om dette?» spurte han plutselig. «Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag - -og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og -nu —» det kom noe i stemmen som sjmtes å ta mælet +— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet fra ham. «Ikke reis!» sa hun med et rykk. @@ -13077,66 +12338,64 @@ billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. nok tilbake.» Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; -den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig -seiv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun -lengtet tilbake til sin manns armer, nei! ikke til hans +lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, -skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len -ges efter en boble som hun i sin dårlighet hadde tatt -for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv en +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- +ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var -en utro hustru; så vidt var det altså kommet. «En +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt. -«Frue, Constance,» hvisket han og tok med sin -hand om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har -jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, -jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hand, som han +«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin +hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, — +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han trykket til sine leber mange ganger. Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. «De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det -kom sånn over mig, nu er det forbi Men, men, - -det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men, +— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær -med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst -het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst- +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem -ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne -og ventet litt før han sa: «Nei, det er ikke så lett, +og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett, uten for den som elsker lykkelig.» -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De for +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av hans skritt. «Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom -op på hennes handledd og gled nedover igjen til finger -spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an -sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven +op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger- +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende @@ -13144,8 +12403,8 @@ stemme og slapp henne. Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek -ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En @@ -13155,16 +12414,15 @@ livet var med ett blitt yndefullt og smilende. Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» -Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig -hans hand og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck -tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver - gang var det som om hun skalv innvendig. @@ -13172,48 +12430,43 @@ gang var det som om hun skalv innvendig. De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de -hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei -lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk - +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og spisekammer i orden. -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an - -skaffe sig, få måleriene ophengt, bokskåpene fylt og - +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- +skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt -skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster og blomstrende potteplanter. -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut -merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å -sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. +sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk -ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, - -ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, -og noe annet vilde hun ikke by sig seiv. +og noe annet vilde hun ikke by sig selv. Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på -hennes hender, den stemme han hadde hatt de ord +hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. @@ -13229,34 +12482,34 @@ noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere ganger. -Hun rakte sin hand ut imot ham. +Hun rakte sin hånd ut imot ham. -«Det var morsomt å se Dem» - sa hun nervøst. «Hvor +«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, mens han trykket hennes varme -hand med sine kolde fingrer. +hånd med sine kolde fingrer. «Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan De bodde.» -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem seiv da?» +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» -«Jeg visste ikke —, jeg trodde ... Er De allerede i +«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på -hennes ansikt var borte; i kinnene var det kommet en fin +hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. -«Fullstendig» svarte hun «dette er mitt værelse, +«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse, vil De se de andre?» Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» -Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. «Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var @@ -13264,28 +12517,26 @@ ferdig med besiktigelsen. «Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» -«Utrolig! og med Dem til beboerske. - Jeg vet ikke om +«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende ut.» Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» sa hun og +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og skjøv en stol bort til ham. «Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» -begynte Meier, idet han såtte sig. +begynte Meier, idet han satte sig. -«Ja, kan De fatte det,» avbrot Constance, «jeg synes +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» - -«Evigheter!» han slo ut med hånden, «i går og i dag - +«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» -Hun flyttet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» sa hun. «Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte @@ -13296,23 +12547,23 @@ jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt «De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. -«Og så har jeg uavlatelig mattet tenke på Dem som -De var på dekket om natten — uavlatelig» gjentok +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok han med betoning. -«Men det må De glemme, Meier.» Det var noe bønn +«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet -oinene og festet dem på ham. +øinene og festet dem på ham. Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt ansikt. -«Ikke sant, De lover mig det» la hun til. +«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til. -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhand be +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. @@ -13321,24 +12572,22 @@ ristet bekymret på hodet. «Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. - -Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt -gjøre Dem» det kom en vemodig klang i stemmen. +gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De vel det?» -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes overkjole. - «Tror De vel det?» gjentok han inderligere. Hun så op på ham og smilte sørgmodig. -«Nei» sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig -og for hurtig bortover gulvet. +og för hurtig bortover gulvet. «Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — @@ -13347,94 +12596,85 @@ De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham med forskremte øine. -«De må ikke være redd, Constance» han talte ro +«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro- ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire -hand av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i henne. -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance in +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in- gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et øieblikk. -«De skal være god, Meier, bare god» sa hun med lav +«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og ned. «Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald -når vi er alene,» bad han «å gjør det, Constance.» +når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.» Hun nikket og blev ved å gå. -«Det kommer noen» -—. Hun gikk bort og åpnet døren. +«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren. «Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra - -entreen. +entréen. «Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over - skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig - elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres - hemmelige forståelse. «Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den -fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig- nende. -«Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa - -Lorck, da Meier var gått. «Du folger vel med ned på ho - +— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» «Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. «Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å - lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det - -står åpent til alle værelsene.» Han gned fornøiet hen -dene og såtte sig, så han kunde overskue det hele. +står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen- +dene og satte sig, så han kunde overskue det hele. «Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» -«Jo» sa hun åndsfraværende. +«Jo» — sa hun åndsfraværende. Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» -«Nei, nei hold op — jeg må ut og tale med piken.» +«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig hurtig løs. Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde anrettet. Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det bifall, man høster for -sitt arbeid. Og hvert et handtrykk, hvert et blikk, hver +sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, hvorledes han lengtet. @@ -13442,91 +12682,82 @@ hvorledes han lengtet. hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min -kjærlighet var. +kjærlighet var. — Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde -gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så -bløt og mild, og når hun satt for sig seiv, kunde hun se +bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å være målet nær. Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden -hadde hun sittet på hans kne, kold og überørt som en +hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot -henne; hun var dog en hard og sfinksaktig kvinne. Kan +henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. -Han vilde sette hardt imot hardt; hun skulde få føle hans -mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær +Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme tilbake til hans favn. -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entreen og - +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til - Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt - dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var - -blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam - +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, - -gikk så inn i soveværelset og såtte sig på kanten av en +gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han -var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. — -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelene!, øi +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det -var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned -trakket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned- +trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og mørk. -Constance for uvilkårlig sammen; det slo henne at han - +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp ut. Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en - -blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og - det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet -hadde hun en blot, sort filthatt med en lang, bronsefar +hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og -stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. «Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. -«Ja» svarte han kort og reiste sig. +«Ja» — svarte han kort og reiste sig. Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde -håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be -merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. @@ -13547,7 +12778,7 @@ henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En -lyst til å gå bort og omfavne henne overtalt ham, men +lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret @@ -13556,7 +12787,7 @@ om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk henne inn til sig. -«Constance» hvisket han «hvor lenge skal dette +«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette vare?» «Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og @@ -13569,62 +12800,49 @@ Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde - -Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan - -skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef - +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det - -var. +Jar: Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance - på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt - første ekteskaps tidligste dager. - # Kapittel XXX - Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og - kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog - kjente man alt et pust av vår i luften. For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser - -hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk - -somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk- +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til - slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. -Lorcks hadde vært meget med; seiv hadde de også +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av -de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. -Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av- visende på én gang. Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte -henne å være i samme værelse som han, når hver beve +henne å være i samme værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider som hun hatet dem! Skulde hun by ham -mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut -viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan +måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut- +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham komme hjem. @@ -13641,7 +12859,7 @@ og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger -finne sig i det, men besluttet å sette hardt imot hardt. +finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. @@ -13649,85 +12867,63 @@ foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. «Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. «Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til -en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» -«Du tar aldeles feil, du går om i en innbilning» — -hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be +«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» «Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. -«Nei, det er ikke fra mig» sa hun kort «det er +«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er dig som er så tyrannisk.» Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så utfordrende på ham. «Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår - du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører - -sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» sa han - +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han bedrøvet. «Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville - skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig - fra ham. Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; - han gikk stille ut av stuen. Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de - blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som +og Constance Ring - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib - +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle med en jernspiker. — Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. - -Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret - -telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise - -formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids - -skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre - +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret- +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise- +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids- +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han - -ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for - -hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig - +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for- +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde - trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe - det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo - ikke å ville tvinge sig frem. Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at - Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en - utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det - som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å @@ -13739,14 +12935,14 @@ husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han -var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet -kjærlighet til en annen mann, kunde umulig trenge inn -i hans forestilling. Han trostet sig også med at Constance +kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde @@ -13759,26 +12955,26 @@ Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall -fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin -dret ham i å foreta sig noe i dette øiemed. Den venn +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin- +dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. — -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. -Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at -de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for -akte sig seiv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- +akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette -etterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav -hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro +efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig -blev ham en lett sak å holde styr på sig seiv. Det var en +blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og @@ -13787,24 +12983,24 @@ kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i -det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- -18 Amalie Skram. I. +18 — Amalie Skram. I. heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt -nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde -bare å se bedende på ham og minne ham om deres av +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad -var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en @@ -13815,38 +13011,38 @@ den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. Men den dag hadde det vært noe over henne som -gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, -ikke var fjern. +ikke var fjern. — -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre -bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest -komiteen, som så å si tvang ham til det. +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest- +komitéen, som så å si tvang ham til det. -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var -en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og -kraftig, men allikevel fintimjet; midjen var trillende +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet smukt hvelvet. Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. -«Ja, så er det bare å sy knappene i og feste remmene -til bøttet» sa Constance, idet hun såtte nål og finger +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene +til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, Emma?» -«Jo, det kan fruen så godt» svarte Emma med et +«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et beskjedent smil. Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn @@ -13857,15 +13053,15 @@ få se!» Straks efter stod han ved siden av henne. -«Her er skjørtet» sa hun, «rød silke med gullborder, +«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige -farve og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, -de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» -hun såtte det på og tok det straks av igjen. «La mig få -låne livet et øieblikk, men Gud, Emma, De setter jo -knappene i ryggen!» Constance 10. Emma satt med et +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» — +hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste @@ -13874,41 +13070,41 @@ som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. -Rutsj, ratsj . . . det var Emma som veltet sykurven -med snellene på gulvet; Constance og Meier for i været. +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. - +OG Constance Ring «Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. «Hvor faller De på det?» -«Hun var så underlig så De ikke hvor rød hun +«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun blev?» «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min -mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke -lig en søt liten pike» henkastet Constance. «Hvad skal +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- +lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» «Domino.» -«J/len så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Ei +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som kommer?» Meier lyttet. «Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte -efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og -glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på barn med et magnetisk behag. +holdning virket på ham med et magnetisk behag. «Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å dekke kurven til. @@ -13932,13 +13128,14 @@ hennes værelse. Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke +Constance Ring 27% fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som viste anklenes smukke form, til den -mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst -over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets mørke farve. Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i @@ -13947,8 +13144,8 @@ forbauselse. Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. -«Melkebøttet er det søteste av alt» sa hun og vendte -ryggen til, foråt han skulde se på den. +«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte +ryggen til, forat han skulde se på den. «Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde @@ -13957,53 +13154,40 @@ komme til å se slik ut.» «Hvordan?» spurte hun. «Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde -prinsesser i å snakk, det er vrøvl! De er meget deili +prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» -«De snakker» - sa Constance og lo med rødmende +«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» -Hun såtte den sorte silkemaske på og trådte hen foran - +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. «Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett - -bort til henne, grep med begge hender om gummihem - +bort til henne, grep med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken bort. -«Au!» skrek Constance «er De gal, Meier?» - -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir +«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?» +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» han så fortvilet ut. -«De skulde bare kjenne det, De» klynket hun. +«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun. Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det - sakte. Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom - derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og - la den over sine øine; så bet han med lebene i den. - Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun - hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. - Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av - den usigeligste, smertefulleste ømhet. Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde - -hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui - +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig inn til ham. @@ -14015,19 +13199,19 @@ lettelse. Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. -«Et øieblikk, bare et øieblikk» hvisket han og holdt -henne fast. «Se så» sa han derpå og lot sine armer +«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. -«Deiligste, søteste» hvisket han. +«Deiligste, søteste» — hvisket han. -«Nei, nei, De må ikke» ropte Constance angst og +«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og løp ut av stuen. Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente -duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. @@ -14036,29 +13220,25 @@ var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det -samme. Hun såtte sig og tok sitt arbeid. +samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid. «Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. -«Ikke egentlig bedrøvet» sa hun grundende. «Jeg +«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte sig. - -Constance Bing 279 - - Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig -se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke og vendte ansiktet bort. -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så übe +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over -mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» gjen +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen- tok han. Hun nikket. @@ -14069,15 +13249,15 @@ sant, Constance?» sa han sakte. Hun nikket igjen med et svakt smil. Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk -sin hand kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. -«Nu må du gå, Harald» sa hun om litt, «ja, for jeg +«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du skal bli her i aften.» -«Som du vil» svarte han, men rørte sig ikke. +«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke. -«Nu må du gå» gjentok hun. +«Nu må du gå» — gjentok hun. Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. @@ -14085,29 +13265,27 @@ endelig. «Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. -«Den første og den siste» svarte hun med et smil. +«Den første og den siste» — svarte hun med et smil. -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, kan +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan du ikke si nei til de andre?» Hun ristet på hodet. -«Det går ikke an» svarte hun. +«Det går ikke an» — svarte hun. «Men hadde du lyst, Constance?» «Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» -Han trykket et siste kyss på hennes hand og gikk. - +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. # Kapittel XXXI - «Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier -i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. @@ -14115,7 +13293,7 @@ Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. «Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om.det?» +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» «Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» @@ -14140,16 +13318,16 @@ mig behagelig.» «Folk! Hvad kommer folk oss ved?» «Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han -gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. «Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. -«En som vil oss begge vel. Jeg kan forresten gjerne -si det, det var Hansen.» +«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne +si det, — det var Hansen.» -«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak- tighet.» «Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det @@ -14160,8 +13338,8 @@ samme i hans sted,» sa Lorck tørt. Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape -lighet et vink, foråt jeg skulde søke å stoppe, hvad han +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- +lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for dig.» «Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. @@ -14178,97 +13356,83 @@ er mig,» sa han litt barsk. «Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» «Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare -at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» -«Og hvad skal disse hensyn bestå i?» +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» -«Du må seiv kunne finne grensene; du er ikke så uer +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg behøver å belære dig om det.» -Det blev en pause. Så såtte Lorck sig ved siden av -henne, tok hennes hand og talte i en vennlig, alvorlig +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. «Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn - å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å - ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du ikke det?» «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. «Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, - -dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an - +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for det bør - +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. «Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker - du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker - imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire - -hands negler, som hun holdt like op til sine øine. +hånds negler, som hun holdt like op til sine øine. «Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å - dele med mig, vi går hver vår vei.» «Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med - -gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro - +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine negler. Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. -«Du må ikke være så hard, Constance, jeg går og - +«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og lenges efter dig,» bad han inntrengende. «Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad - der er så, det er.» Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred -over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast -het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær -lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast- +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket henne. -«Din opførsel er oprørende!» sa han nesten skrikende. +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og -så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav et skrik. Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev -hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is -koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be -synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is- +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be- +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og rolig. -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfrå av et -hugg. Blodet for op i hodet på ham, og årene i pannen +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et +hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. «Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til @@ -14276,121 +13440,89 @@ ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til -øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for -trett av alt slikt. Og dessuten hun vilde sannsynligvis +trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det engang. Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den -gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense -los, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense- +løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt -alt som en nåde av hans hand. Det hadde dog vært -skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær +alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans -lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for - +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han - -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer - +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha - bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, - -vilde han gjøre det. Han spurte sig seiv om han kunde - +vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med - -Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . . . Men - -nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse i det; - +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis - -han nu hadde ektet Kristine hun hadde hatt betingel - +han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel- sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme - -art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be - +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde - -skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san - -284 Constance Bing +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san- selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne - til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, - -nei, ;ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å. hy - +nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende - var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært - -elsket av Constance, - det var det høieste livet kunde - +elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde - glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket -ham Og nu skulde han ha tapt den . . . tapt - -den han stønnet høit —• umulig! det kunde ikke - -være +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt +den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke +være .. Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket - -av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi - +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket - henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på - sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og -drømte at hun og Meier vandret sammen ien deilig have +drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme -ande på sitt kinn. +ånde på sitt kinn. Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, -og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å -holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle -avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen -Constance Bing 285 - sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og @@ -14404,7 +13536,7 @@ Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. «Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i @@ -14420,34 +13552,27 @@ og førte henne bort. «Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. -Hun så på sin balliste. «Neste franchise,» svarte hun. +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. Han takket og slo ut med hånden. Constance blev - borte i vrimmelen. Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd - på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig - vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham - -en tortur å se Constance danse avsted munter og smi - +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet - enn å følge henne som hennes skygge. Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. - Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller -hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. @@ -14458,7 +13583,7 @@ Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» -«Slipp mig, hører De, jeg vil ikke danse med Dem!» +«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og stridde imot. Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. @@ -14475,10 +13600,10 @@ med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» -«Jeg skal hente din kavaler, foråt han kan skaffe dig +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» «Nei, men Harald da!» @@ -14500,7 +13625,6 @@ og skyndte sig avsted. «Er du sint, Constance?» - «Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. «Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» @@ -14510,7 +13634,7 @@ Hans tone var bønnlig. dirret i gråt. «Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører -du!» +du !» «Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. @@ -14518,43 +13642,41 @@ du!» gjorde høire om. Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte -henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse -formige avlukker, som skulde førestille hengende haver. -I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme -lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse- +formige avlukker, som skulde forestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme- +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste utsikt. «Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for -jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme -lige fyrene bare at de rører ved dig er en besudling.» +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme- +lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.» «Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte -hun og trykket sakte hans hand. +hun og trykket sakte hans hånd. «Takk, du elskede,» hvisket han. -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in -gen fornøielse av det •— det forstår du jo nok,» vedblev +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- +gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev hun. «Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes skulder. -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig inn til ham. -Det kom noen. De for fra hverandre; det var en op +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av - efter den annen uten at de la merke til det. «Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» @@ -14570,7 +13692,7 @@ Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. «Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. -På vei en hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en @@ -14582,7 +13704,7 @@ stund. «Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men -jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» «Drakk selters.» @@ -14591,34 +13713,32 @@ lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» «Meier,» sa hun kort og trossig. -Han løftet en knyttet hand imot henne. Hun vek til -side og trykket sig tett inn i vogn ens hjørne. +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vognens hjørne. Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så -lot han hånden synke og såtte sig hardt tilbake. +lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake. # Kapittel XXXII -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun -vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - - Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. -En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, -eller Lorck var til stede. Et hemmelig handtrykk, et ta +eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. -Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot @@ -14631,12 +13751,12 @@ mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at -Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det -hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta -dig nervøs ophisselse, for i været ved den minste uven +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- +dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og -hadde søvnløse netter. +hadde søvnløse netter. — Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue @@ -14645,36 +13765,35 @@ armhuler. Det banket på døren. -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, -besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. -19 Amalie Skram. I. - +19 — Amalie Skram. I. -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende sig. Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, -stakk sin hand under hans arm, dreide sig med en lyn -snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun +stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn- +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. «Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var -vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg übeleilig?» spurte hun +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt forskende på ham. -«Opriktig talt, jeg skal ut.» +«Opriktig talt, — jeg skal ut.» «Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. @@ -14683,12 +13802,12 @@ vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. «Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til -dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så bedende på ham. -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» han +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han trakk op sitt ur. «Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt @@ -14698,29 +13817,29 @@ omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. «Så, så, så —» mumlet han. Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så -slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. «Tok du nøkkelen av entrédøren?» Hun holdt den smilende op for ham. -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte -sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig seiv. Derpå +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte -mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og lut +mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på -en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo -huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo- +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før -ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde @@ -14731,64 +13850,65 @@ Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han -stod foran henne og fikk fatt i hennes hand. Så begynte +stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde -han det hele om igjen. -—• —- +han det hele om igjen. — — -Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde -de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con -stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con- +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i -utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun -og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i -soveværelset for å gjøre den Ulle håndvadsekk med reise +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. -Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -andedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. -Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en -utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte -skapsbrudd . . . Hor. Uff, hvad vilde hun ta slike +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte- +skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og -seiv om . . . Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt -sig? Ikke et sekund heller, ikke han, ikke noen av +sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av + alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en -kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li -vets eneste gyldige prinsipp. +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li- +vets eneste gyldige prinsipp. — Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. -I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun -svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre -dig seiv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med - et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun @@ -14798,7 +13918,7 @@ Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses -skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. @@ -14808,7 +13928,7 @@ Hanne stuepike stakk hodet inn. «Hr. Meier er her og spør efter fruen.» «Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig -raskt bort, foråt piken ikke skulde se hennes rødme. +raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. @@ -14817,16 +13937,16 @@ Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, -som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. «Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. -Han tok henne om begge handledd. «Borte fra dig har +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite barn. @@ -14835,12 +13955,11 @@ Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. - «Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss sette oss.» Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om -hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så @@ -14861,18 +13980,18 @@ Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte -steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren -og såtte sig seiv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han @@ -14888,24 +14007,24 @@ han nød sittende på kjøkkenbordet. Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord -flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, såtte den +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått -panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al -tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al- +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde -vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, @@ -14913,77 +14032,62 @@ som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en -gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av - +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som - timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg - for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i - morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen - ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam - +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende - -urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor - +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, - som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker - hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde - sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet - for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke - gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var - hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, -hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig -seiv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som -måtte til, hvis hun for sig seiv skulde kunne forsvare at -hun gav sig hen til ham . . . Hvis Lorck hadde ant, +selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å -myrde henne . . . Den blodige tort, hun beredte ham -. . . Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess -uten . Hun hadde jo allerede så grundig forrådt -ham i sitt hjerte dette mer eller mindre gjorde hver +myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham +.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- +uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå -inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- kenet. «I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev -redd for sin egen stemme. Hun for op og gikk frem og +redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun -blev svimmel av de idelige vendinger; så såtte hun sig +blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men -hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig -hvor hen —». Plutselig slo hun den flate hand mot sin +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig — +hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig seiv. Og som +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at -hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der -stirrer og lytter, og så talte hun med sig seiv, hviskende, -avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef +stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. @@ -14992,24 +14096,24 @@ I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. «Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De -får ordne, hvad De seiv kan finne på.» +får ordne, hvad De selv kan finne på.» «Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» -«Så reis inn, når De er ferdig det må De gjerne.» +«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.» -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring . +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —: Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det -minste? Det er et helt kvarter til toget kommer.» +minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.» -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig -plutselig suiten og nøt stående hvad Hanne tok frem av -matkurven og såtte for henne. Tilsist drakk hun et stort +plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og -såtte sig inn i kupeen. +satte sig inn i kupéen. -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu @@ -15017,39 +14121,35 @@ var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge - sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, - -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil - +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av -298 Constance Bing -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn i hennes pinte sinn. -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut -ter før fem steg hun op trappene i sitt hjem. Hun lukket -seiv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- +ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket +selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem -spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til spisestuen. -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart -vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. -Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt -kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun do -ren op den gav ingen lyd og trådte sakte inn. Do +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø- +ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø- ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. @@ -15067,18 +14167,17 @@ over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, -godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, -stiv fjær. Hun var meget blek; andedrettet gikk hurtig, +stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. «Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev @@ -15088,62 +14187,56 @@ Men hun rørte sig ikke. «Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir -over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr -siden av sin høire hand, dreide han hodet og så på +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr- +siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på henne. Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og -spilte øinene op. +spilte ølnene op. «Kristine, er det mulig!» Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så -et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for øinene. «Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» -«Jeg er vendt tilbake» stammet hun. +«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun. «Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, - halvt misbilligende. Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over - maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om - hverandre. «Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans - ansikt. - - «Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo nok at forbi er forbi.» Hun blev blussende rød og så atter blek. -«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke jeg +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg vilde bare be om en resept.» «Er du syk?» Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok -nu overhand. +nu overhånd. -«Ja,» hulket hun. +«Ja,» — hulket hun. -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket -henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei- ler dig.» -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun talte. «Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den @@ -15164,9 +14257,9 @@ legger mig,» vedblev hun. «Har du spurt noen læge før nu?» -«Nei» —• sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke -mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et übeskrive +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli sint,» tilføide hun fryktsomt. @@ -15175,8 +14268,7 @@ sint,» tilføide hun fryktsomt. «Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, - -«_ j a, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg måtte ha doktor.» «Hvor lenge har du vært her i byen?» @@ -15187,7 +14279,7 @@ syk at jeg måtte ha doktor.» «Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så -glatt i en liten by . Og så blev jeg også uenig med +glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i fred.» @@ -15195,14 +14287,14 @@ fred.» «Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over -komme —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- +komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» «Hvor faller du på det, Kristine?» -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk -dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant ned over hennes kinn. @@ -15214,80 +14306,67 @@ Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i -grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun - -så unektelig søt og nett ut og var sig seiv så lik fra gamle - -dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» sa han og - +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til- -tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til - - -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ - +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte - med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som - var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt - gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. «Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«Ja nesten like til de døde.» -«ja nesten like til de døde.» - -«Du har ikke mer tæring enn jeg seiv —. Men kom, - +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom, nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» «Skal jeg knappe op?» spurte hun. «Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg - skal få noe å vite.» Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. -Men hvordan det gikk til eller ikke plutselig visste +Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i armene og kysset hennes varme, bare bryst. -«Legg den bort» sa han og løftet hatten av henne. +«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne. Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta -gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om -kring henne. vil holde av dig som i gamle dager» -hvisket han . . . +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om- +kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» — +hvisket han... Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn -i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin -over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den @@ -15296,68 +14375,55 @@ fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for -en stor kjærlighets skyld, mens hun . . . Hun vilde ha +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. -Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry -stet . Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry- +stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev- net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det -jo ingen hjelp i det — . Hun vilde si ham det seiv med +jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, -han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ -relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ- +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av- klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett av det. Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter -passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer - enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De - hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne - å vende om og spasere litt. Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være - behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun - svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da - -Marie fortalte om en morsora feiltagelse hun hadde op - +Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. «Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent -på skulderen, nikket lystig og for fra henne, før denne +på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby sitt følge. Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke -klare for sig seiv, hvorledes det var Constance hadde sett -ut. Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent +klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over hele sin skikkelse. Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved - -Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin - +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun - være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, - -sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler og siga - +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer @@ -15366,32 +14432,30 @@ Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun sett ligge etsteds i en vinduspost. -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme -vei, og såtte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte med dammerammeram, dammerammeram. -Endelig pep toget, og hun satt i kupeen. +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det -jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig seiv og +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. - - «Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, jeg har vært en lang +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» @@ -15403,72 +14467,51 @@ Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord -med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler -bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, - -så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, såtte sig - +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite - gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på - gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en - krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var - alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de - -bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst - -hus av tre; det såtte rygg imot lyset og kastet en avlang - +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- +hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille -20 Amalie Skram. I. - -306 Constance Bing - - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing det lød, - -som kom den langveis fra var det eneste som hørtes! +20 — Amalie Skram. I. +rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød, +som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag - -og la den fra sig i vinduet, såtte sig derpå i sofaen, men - +og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av - måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når - hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt - ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad - det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et - -sett i henne; hun slo hendene hardt mot sitt ansikt, bøide +sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i -neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; -så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. @@ -15485,7 +14528,7 @@ til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. -«Constance» hvisket han med en overstrømmende +«Constance» — hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre @@ -15495,13 +14538,14 @@ med kyss. «Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- +s -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne -hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk -kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk- +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte @@ -15516,79 +14560,57 @@ I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils -vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han - stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det - -fordømte billede,» mumlet han, rev av en fyrstikk og - +fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og tendte ild på det. -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» sa han - +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og - trådte ilden ut med foten. «Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt - har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere - -ganger ut med hånden som for å skyve noe übehagelig fra - +ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter - for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og - -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom - +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte - -den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha - +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du - gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var - hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! + # Kapittel XXXIV Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp - -søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in - -gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu - +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in- +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var - foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene - fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme - sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun - måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, - smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde -hun nu også funnet lindring ved det? Hun følte -trang til å spytte sig seiv ut. Det var ikke stoff i henne -til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem +hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte +trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig seiv. +alt ved sig selv. Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? -Hun såtte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik -slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde @@ -15601,7 +14623,7 @@ henne. En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke -orket å leve mer. Hun sa det til sig seiv, med en lang +orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. @@ -15616,67 +14638,56 @@ mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være -hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig -heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig- +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. -I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. -Likesom den foregående dag lukket hun seiv op og -kom übemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og +kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke kunde bære det lenger. Constance.» -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for - +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok - frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var - blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en - innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; - Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår - +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes - øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på - -veggen ien sort, polert ramme. Hennes far og mor sit - +veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens -hadde den minste på fanget, og seiv stod hun bak farens - - -stol med sin hand på hans skulder. Hun var en ganske -liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det forekom henne at barnet der var en ganske annen enn -henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var -hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var -det gått mig bedre.» Så mintes hun et annet ord av +det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» @@ -15685,28 +14696,30 @@ Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs store synd. -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen -gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn -hol det i ett drag . . . +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn- +holdet i ett drag ... Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å -si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig lå ikke +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der den gang. +NE +Constance Ring SITI Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. «Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da @@ -15720,36 +14733,35 @@ ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk det til sig. -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek -ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, -hentet en sigar og såtte sig ned i en lenestol i daglig +hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled -boken ut av hans hand. Han kunde ikke forvinne den -usmak han hadde av sig seiv. Han fikk lyst til å drikke +boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en -karaffel portvin, skj enkét sig et stort glass og drakk det +karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne -eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og -312 Constance Bing hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro -ektemann, ikke på noe sett og vis det vilde han riktig +ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig- nok protestere mot. Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet @@ -15760,37 +14772,34 @@ allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som -for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. — -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre -tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det -første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. -Han såtte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. -Der lå hun på sin seng med apen munn og brustne +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var -sivet ned over haken. Den ene hand hang utenfor sen +sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var rullet et stykke bort over gulvet. Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det -livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam -rende rop, legemet falt tilbake, og seiv sank han hen +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- +rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen over det. +å +Depotbiblioteket - - - - -- ' :- ••:' ! -; . -.• '• •• : ' nwj -MMaaÉa|aMIÉÉH|H +Ø47 +ONSTANSK RING diff --git a/stage-4.txt b/stage-4.txt new file mode 100644 index 0000000..71bf5ba --- /dev/null +++ b/stage-4.txt @@ -0,0 +1,14648 @@ + +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i +godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel- +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri- +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et +rett behagelig ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan- +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde — +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem- +komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve- +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus- +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe- +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker- +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt- +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig selv. + +# Kapittel II + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- +ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må- +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også ! + +Bare det kom småfolk — mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, — men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig- +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly- +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands- +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. — +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. + +«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort- +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im- +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk- +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket +henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål- +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me- +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke- +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. + +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer- +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +satte sig over til ham og spurte efter Constances befin- +nende, og om hvordan humøret var. + +«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for- +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig — +ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un- +derlig med ens mor.» + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. + +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- +den av henne. + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. + +«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- +den forlovelsestiden. + +«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. + +«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt +furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» — +bad han. + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» + +«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø- +bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta- +géren om. + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- +stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run- +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende. +— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. + +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før- +ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran- +dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl- +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- +stiania på seksten år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- +nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme- +lagede eplekake. — + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- +kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så- +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over- +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel- +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» + +«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar +for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» + +«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din +far og jeg stod jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa- + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd- +somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er +ingen ting å bry sig om.» + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til- +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille- +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for- +manende. + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen- +nes brennende tørre ansikt. + +«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og +slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. + +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa + +2 — Amalie Skram. I. + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig — og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg- +lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. + +«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt +romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende + +kommet til å hikke. + +«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for- +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages +med kjærlighet.» + +«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» + +«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er +så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + +forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å +tale med henne.» + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- +kanten hos henne. + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. +Hvorfor er du ikke det?» + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd +dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- +stance.» + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun + +broderer så pent.» + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, — +hvad, gjør du ikke? Hvad?» + +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte. + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» — hun holdt inne og så forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett +ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og +det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, — er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam- +men» — sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for- +melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er +Så snild.» +«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem- +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be- +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an- +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. +«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og +fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet + +litt på at datteren skulde si noe. + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. + +# Kapittel IV + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku- +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss” søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der- +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om- +gangsfot med hverandre. + +— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir- +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for- +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be- +hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke- +lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In- +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk- +kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. + +Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener- +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over- +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma- +rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» — +hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri- +kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke +noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. + +«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme- +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig» +— sa han i en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min, +— det var bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, — +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, — +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !» + +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til- +trekkende. + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ- +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske- +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an- +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små- +snakket nesten hviskende. + +«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart +være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- +rene i stormløp fare over tangentene. + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. + +«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet +— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + +«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. + +«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- +vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al- +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs- +sang. + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til +å holde ut» — + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» + +«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd +at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con- +stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus, +tror jeg — det er jo rent bort i natten.» + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik- +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» + +«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i +slekt med Ole Bull.» + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to — tre og tyve år vel» — + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- +sikret frøken Schwartz. + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- +slo Lorck. + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. + +«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem +pent,» — sa Marie, da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor- +somt !» — — summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, — +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før +din mor ser det.» + +Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme- +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» + +«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop +være morsomt —» + +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme- +tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» — — lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. + +«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt +dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså +— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god- +villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær- +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und- +tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. — +«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert + +sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» — +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat- +ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! — +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- +stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- +heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av- +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, — velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med +armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle +røster. + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, — «vi blir opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. + +«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance + +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. + +«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om +det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De +det, løitnant Fallesen» — + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for- + +lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære +Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm- + +muskler —» + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner +navnet.» + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin- + +ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det +for — —? + +«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. + +«Men så hold dog op, Lorck» — + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner, +og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?» + +«Nei» — svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det +er noe uskyldig over ham.» + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li- +ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta- +ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und- +skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over- +lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» — sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for- +trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke +ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde +opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen +blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra +alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem +han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste, +hvor hun skulde se hen for undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene +kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne +for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han +ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt +hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til +ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den +gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin +annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- +tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde +tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen- +nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til +kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig +ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at +den fyren altså ikke er til å stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt +mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var +om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som +av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte +om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var +det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen- +nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham +uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det +ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine +overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han +straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han +merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen- + +3 — Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |» +ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,» +sa Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat- +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme +og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften +om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter — +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- +tent. + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» + +«Det er morsommere å danse» — svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. + +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da — altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» + +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. + +«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru +Blom. + +«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig- +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + +Han vendte sig mismodig fra henne. + +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav- +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. + +«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame- +kjeden. + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun +undskyldende. + +«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv- +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. + +«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt- + +lig til ham. + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. + +«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» — + +«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem, +løitnant !» — + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til +sin dame. + +«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + +«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. > + +«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. + +«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig +for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun — han forstår da å gjøre kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det +grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter +stod på plass. + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» + +«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig +— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til +Meier. + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor +villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne +ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la- +get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som +kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det, +som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans, +Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt +disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke +et beger sammen,» sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad +Fallesen?» — og han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken +Schwartz — hun er heller ikke avveien.» + +«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op +og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene. +Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De +ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne- +skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke +dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like +dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom +hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile? +— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke, +hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med. +Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig, +den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må +det til.» + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- +nem dagligstuen. + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier +under en av pausene i galoppen. + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- +lig.» + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» — + +«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt — +skulde jeg nok gjøre det bedre.» + +«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde +gå til» — + +«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» — + +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam- +men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» + +«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» — + +«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men + +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- +ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og + +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- +stance, da de atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- +klimpring.» + +«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som +tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +hombre med ham hos Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, — +det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» — + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» — + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg +gleder mig så til Deres spill.» + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» — + +«Nu spøker De» — + +«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- +traktet henne fra siden med et usikkert blikk. + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» — + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +vesten. + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. +Tante Wleiigel var gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- +ledning til almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha +kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken +var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme, +og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren +fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to- +bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med +sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk- +ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre +fru Blom til pianoet. + +«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con- +stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret +Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk +bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med +juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig +motfallen i et sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt +fjollet, halvt fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, +bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med +den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri- +stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol +tett ved. + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. + +«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» + +«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . >» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. + +«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» + +«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for +Hansen. + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt- +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub- +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con- +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + +«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu- +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå +— slutte mens leken er god —» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- +ter henne med stive, fortinnede øine. + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang- +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» — + +«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck +polemisk. + +«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum- + +meste kategorisering.» + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt, +eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede- +lige?» + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger- +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» + +«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- +fullt?» + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry- +telse å være.» + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» — vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, — det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin- +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» + +«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre +enn jeg.» + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu- +værende samfundsordning for splitter forkjært.» + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, — +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor — sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven- +tet sig noe av svaret. + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra- +dert menneskeheten i en grad, så —» + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak- +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem — +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- +lighet. — Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, — +dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei — + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede- +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke- +fullt. + +«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» — + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev +Lorck. + +«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. + +«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier !» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» + +«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» + +«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente +Meier. + +«Å pytt — en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- +lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra +siden. + +«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en +slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con- +stance, — nei vet du hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over- +bærende, «så godmodig og spøkefull.» + +«En briljant fyr å drikke og seile med — men for- +resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!» + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» + +«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» + +«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk +alltid.» + +«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» — + +«Et fruentimmer som hun» — + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat +som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» — + +«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan- +den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt +gjort» — + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del +har vært det lenge» — + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! — hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» — + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +— ikke tøser mener jeg — men damer?» + +«Til ingen» — sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon- +kurrere» — + +«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel- +vende av vrede. + +«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke +kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta- +likus» — + +«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa +han så rolig han formådde — «det er hele saken» — + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove +slags — naturligvis.» + +«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper +med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg + +4 — Amalie Skram. I. + +stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med +av hele sjelen — akkurat som nu.» + +«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild +og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For- +resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- +set utenfor huset, hvor han bodde. + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad +er klokken?» +«Halv tre» — sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum- +let Lorck. «God natt, du.» + +«God natt» — sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be- +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- +strene. + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete- +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han +kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på +— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når +hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av. +— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- +godhet. — + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde +mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut- +satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte — +voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei- +ligste sted — — + +«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke +min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det +stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum- +let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri +sett maken til tosk» — — + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han +med munnen full av egg og franskbrød — «stormende +fullt hver aften.» + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan +la mysosten se slik ut.» — + +«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» + +«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. + +«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til +administrasjon også.» + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- +kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1 +hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at +det står efter.» + +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» + +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig — det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si +— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun- +kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak- +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- +diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det — +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» + +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer +en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang — han vil sette pris på det.» — + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. + +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket +begynte å falle på. + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. + +Litt efter ringte det. + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. + +«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke- +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise- +longue. + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- +stance. + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» + +«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + +Constance Ring or + +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor- +nuftig å danse. Har her vært doktor?» + +«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting — +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» + +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter +blev ringt. + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika- +menter og alt mulig.» + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke +noe videre på sig?» + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur- +ligvis, — det måtte den jo.» + +«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor +er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor- +kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og +Hansen kommer, kan De få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. + +«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + +Enn + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. + +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er +kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får +jeg Fallesen der.» + +Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den +punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- +det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf- +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind +var Fallesen der med det. + +«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse +radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,» +sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos +Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru +Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene +og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol, +som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel- +ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og +alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså +det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør +ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten — +den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, — +det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk +for det, Ring.» + +«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er +nu det aller verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru +Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De +ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- +advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- +ten for det?» spurte Lorck. + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet» +— falt Meier inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer- + +dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem, +landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg +over hele linjen. — Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. — +«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon- +den våkner — så våkner han til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru +Blom og Marie gjorde efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse +stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de +først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot +loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- +drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme +sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter +ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan +si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han- +sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet +ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om +politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. +«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om +noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret +Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er +det, det kommer an på —» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- +ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i +samfundet,» fullførte Hansen. + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. + +«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det +også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe +om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen +— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in- +gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, — +ja så svikter allting under våre føtter.» + +«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere +stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige, +f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen +overlegen. + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. + +«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» + +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor- +dens edleste blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op- +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke +rettere jeg skjønner.» + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- +set ham. + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» — + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- +ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» + +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 — Amalie Skram. I. + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- +stance sier,» ropte Ring. + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig selv,» instruerte Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så +godslig og munter.» + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» + +«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- +risk,» sukket fru Blom. + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt + +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de + +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret — «for hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- +modens?» + +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust. — Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- +masjonen,» sukket fru Wleiigel. + +«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg- +gelig.» + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. + +«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne- +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. + +«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. — +Det er jo en viktig sak, ser du.» + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir- +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» + +«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij- + +gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk +ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det +somerrelt—= >» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. — +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- +nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her- +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1 +en whist. Ring, mor vil være femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. — +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så +skriver han i «Dagbladet».» + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom +med en litt stram mine. + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» + +«Med Ring er han nu i familie — ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham. + +— Det er nu i grunnen en skam.» + +«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» — vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen- +ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» + +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten — +skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», — +ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For- +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for- +nemmelse av nysgjerrig forundring. + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» — + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit- +tende.» + +— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. — +Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. +— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, — +Ring er jo alltid med.» + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. + +«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik- +reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du. +— Det var den første aften, jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en +mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I +all kjærlighet —» + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er +Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor +trygt han sover —» + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred —» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» + +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, +alt i verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- +ket dypt og langtrukkent — + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut- + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- +siktet inn til henne. + +«Nei, mor, jeg bare tenkte —» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» + +# Kapittel VI + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — — + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver- +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv +igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han +ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med . . . at hun ikke skammet sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full- +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- +irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + +EE +Constance Ring Då + +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru- +ende mine. + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- +nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- +nes håndledd og klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. + +«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var +jo en tølper! + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape + +tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en +meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» | + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + +# Kapittel VII + +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke- +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- +mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie- +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne- +ske kunde nære for det annet. + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li- +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. + +Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an- +nen —? + +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks +stemme. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» + +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul- +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv — — + +«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men +forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin- +gen —» + +«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet + +i gamle dager —» + +6 — Amalie Skram. I. + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +— mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- +der er lengst forbi — tror De ikke også?» + +«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. + +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig- +het er ikke lenger noen kjærlighet —» + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- +het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- +evne.» + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og +arbeidet i den annen. + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte- +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an- +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» — fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- +stance og så et øieblikk op. + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa +selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu + +i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre +mig gal.» + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over- +legne rolige. + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- +het; hun torde ikke se op. + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- +verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. + +«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor +vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei- +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. + +«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + +«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun. + +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid +ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. + +«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an- +derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt +liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd +og tvang henne til å vende sig om. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. + +«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom- +men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter +dette?» + +«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det — +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + +Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som 1 aften, frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. + +«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- +gravet i en fløielspute. + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — — +Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså +Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje +elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig- +het kunde hedre henne. + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet +ham — — — + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han +har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er +alltid damen som gir tonen an —» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- +merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» + +«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full +av innfall at >» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig +stille ned igjen. + +— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +90 | Constance Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv, +mer tilbakeholdende enn før. + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. + +# Kapittel VIII + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und- +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- +nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og +som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all- +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» + +«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk- +ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd- +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam- +pene. + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, — det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. — + +Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor- + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som +lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort +og gjorde det. — + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor- +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for- +svant gjennem døren. + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet +trukket op under haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, +og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og +glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet +hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med +naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- +dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne. +Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så +stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og +trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred +sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten +edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, +idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan- +skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til +igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og +trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han +kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på +hennes hals igjen. + +«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket +Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring +av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på +henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe +sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- +net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek +han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent +et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, +smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- +over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances +støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han +hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for- +stod det. + +# Kapittel IX + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var +en eftermiddag i midten av desember med frost og klin- +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn- +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré- +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol- +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på +forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, — +«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det, +— som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt +sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro — +det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som +stakk mig — jeg begriper det ikke selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under- +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- +gende hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf- +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk- +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor- +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem- +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 — Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op +og ringte på. + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. + +«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av +dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef- +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- +tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- +gelig som hun var, kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. + +«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke- +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig +høre.» + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke» +— og så fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. + +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- +stepike. — Det har ikke stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. + +«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones +tjenestepike» — stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake- +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li- +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. + +«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen- +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» + +«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her- +lig.» + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. — +Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- +stance hånlig. + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam- +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» + +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være — så gresselig som det er, men en som +drikker !» — + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- +tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne — +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for- +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore- +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. — + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel- +duer — — + +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» + +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter hladet. + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» + +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min +tjenestepike —» + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil +ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred. +— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an- +nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, — +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval. +— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under- +tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con- +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf- +fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig- +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- +for ham. + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må +være viss på jeg taler sant —» + +«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med +henne?» + +«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam- +full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an- +nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op +for å omfavne henne. + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, — +«Jeg må få tid til å komme mig.» — + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal +gå straks?» + +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +MX. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon- +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja, +for nu kan altså enhver se det.» + +nn I ——==—==—>==——0e0 BEER + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- +leden?» + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» + +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe- +brilsk. + +«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem +— det er noe svineri, du — —» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + +bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ... +Men med en kone som Constance —» + +«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo +først bakefter — —» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette +gikk i orden. + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om +det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + +allvidende, som — det var han sikker på — også hadde +tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst- +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener +da han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet — — + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- +vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig +ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, — +og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie- +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- +nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- +stance likegyldig. + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» + +«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. + +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. + +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op- +dage det —» + +«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi- +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om — hun bar naturligvis en kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed. +— Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill — +«det er så leit å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men —» + +«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er +fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- +nen side hadde han godt av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder- +lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con- +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av- +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde +jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum- +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen- +rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm- +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med- +lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- +gen hjelp i å ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. + +«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 — Amalie Skram. I. + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. + +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» + +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +# Kapittel XI + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen- +dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet- +tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var +hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte +sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur- +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må- +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing- +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer- +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra. +— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe- +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. + +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt +navn er fru Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- +bake og sa: «Værsgo.» — + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv- +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om- +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- +nen brente det med en sterk, durende lyd. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at +det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene- +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal +jo også ha tid til sine prekener —» + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor- +ledes jeg skal bære mig ad —» + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv- +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em- +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore- +havende.» + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- +tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet —» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. + +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- +føier alle ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig- +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen- +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom- +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med- +delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem- +men brast av sinnsbevegelse. + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. + +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn- +der er blitt såre store iblandt oss.» + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så +hennes utålmodige hoderysten. + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med + +blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er + +hans —» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con- +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det —» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. + +«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det +skrevet.» + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» + +«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +— Tro mig, det er salig å tilgi» — + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, +dirrende av harme. + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste —» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an- +net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» + +«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn- +dige tale.» Det lød strengt. + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif- +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be- +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. + +«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på- +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes- +løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + +# Kapittel XII + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito- +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn- +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise- +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- +tes med det dempede, røde lampeskinn. + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + +«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.» + +Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i +stemmen som foruroliget henne. + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn- +vikene. + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- +skapelig hulken. + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» + +«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud, +å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med +hånden over øinene. + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- +set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! — +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk- +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim- +mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av +to onder får en velge det minste —» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. — +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. + +«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke +å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. — +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da +høre hvad Ring —» + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. + +«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. — +Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre +det som er rett —» + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan- +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- +hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal + +få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- +stance —» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener- +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + +tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du +gjøre hvad du vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe- +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. + +«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter +du godt.» + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun- +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + +# Kapittel XIII + +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover- +dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. + +— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- +let sig op i døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam- + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde- +lig, da hun sa: + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» + +«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig +på dig alt.» + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +åpen munn og stirrende øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» + +«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. + +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- +gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for- +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con- +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, — +han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 — Amalie Skram. I. + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det — +Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el- +skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men +herefter skulde han være henne tro, — og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for- +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han +gråt igjen — det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu +vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge +hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei — +han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra + +o + +isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol- +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom +selv og åpnet for ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor- +lig hun fant saken. + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» + +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- +ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- + +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —< sa den gamle dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å +se en mann således — De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter +er det for sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- +set nesen, «men så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare +et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak- +ken. + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse- +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- +lig fikk tendt lys. + +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant +hjelpe mig Gud, amen.» + +# Kapittel XIV + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder- +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +iærende gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å +spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn- +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still- +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags- +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn- +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød- +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» +tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon- +serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan- +kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han +nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små- +moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be- +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær- +lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der- +over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu- + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl! — han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. + +«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. — +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles — +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —. +Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis- +tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + +EN EE EE + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entréen. + +«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an- +siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og +hulket. + +«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu, +barnet mitt?» + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- +vege lebene. + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- +stuen for å fore kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke +tanken ut. + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; — +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad- +ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? — — + +# Kapittel XV + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» + +«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- +løs hast. + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for +alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop- +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø- +mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag — +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, — det blev bare verre. — +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, — + +han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til- +bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- +løs. — + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- +flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» — +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det +vel være noen fornuft i det — —. + +Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all +den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. — + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- +het og kalte henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig selv. + +# Kapittel XVI + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op- +tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til +god natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 — Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak- +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd — o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con- +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd +for det —» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- +aktende øiekast og gikk fra ham. — + +— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør- +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme- +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul- +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv- +lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe- +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til +sengestedet. + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop- +pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveles av stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. + +«Ja-a —» svarte barnet. + +«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- +latende. + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. + +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe- +holden. + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk +lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- +stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a +op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med- +lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- +drende livlig: + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga +helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven- +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —» +hun måtte stanse for å trekke været. + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur- +ligvis.» + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» + +«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og +sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» — + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for- +brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo- +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. + +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole- +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast- +løs skiften. + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. + +«Er han vanfør, Deres mann?» + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i +ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem- +melse.> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes- +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» + +«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn- +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så- +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + +o + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut- +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. — + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis- +handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da +sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men- +neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine — —! + +Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det +svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. — — + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, — + +det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik- +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter +dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig + +til å lese. + +# Kapittel XVII + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. + +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- +men var underlig skjærende. + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk- +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- +stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn- +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal +gjøre det som er rett, Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor- +dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det +rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er +meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem- +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for- +akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, +til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- +dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for- +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for- +ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op- +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +11 — Amalie Skram. I. + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så +godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb- +nes gode engel. + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al- +deles unyttig forskrekkelse. + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene +og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i +lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- +ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. + +Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen- +syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved +siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu- +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses- +dag, Constance,» føiet han saktere til. + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- +dag da.» + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn — +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. + +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. + +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og satte sig så stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. — +Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til- +bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +— Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. — +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —. +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse- +lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for- +brytelse — så —» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som + +straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn- +nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con- +stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min +igjen, du må, du må!» + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. — +— — Værsågod, du kan få det som du vil —.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con- +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr- +det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, — et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. + +«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei, +jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +— dette er en stemning som går over. — Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en +lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti- +mulere mig. —» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be- +gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og +priset! + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei- +ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok +et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men +vendte om. + +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen- + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- +set forsiktig på buffeten. + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- +ligstuen og satte sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. + +# Kapittel XVIII + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom- +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte- +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for- +urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim- +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig- +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt +— at han var som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne, +neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. + +— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie- +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam- +met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte +p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen- +nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan- +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape- +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun- +Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen- +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +# Kapittel XIX + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — + +— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be- +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der- +efter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. + +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, — den med rummene, De vet» — sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» — + +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og +endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side- +Constance Ring V75 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen- +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- +skje. Trenger du penger?» + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? — +å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og +søkte omkring på alle knaggene. + +«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en +liten rundpullet hatt på sig. + +«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +— Det 1å på hyllen idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut — —» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. + +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga- +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var +Constance Ring 1707) + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp +hen til fru Sunde. + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» + +«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så + +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har — Er du lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- +våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være +mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 — Amalie Skram. I. + +var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok +knepet.» + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. + +«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be- +kymret ut. + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- +stuen. + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke malerier. + +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» + +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» + +«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn- +vendig, mener jeg.» + +«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- +nøid med livet.» + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» + +«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» + +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- +stance.» + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg — som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup — +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja, +undskyld — om hvor lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men- +neske og bedåre dig.» | + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + +«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder- +trekk. + +«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones +plikt, vet jeg.» | + +«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake +i sofaen. + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu +også et emne!» + +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» — + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel- +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem- +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store, +Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top- +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- +dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op- +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- +tørklæet for øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek- +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik- +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — — — + +— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +# Kapittel XX + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et +riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn- +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. — — + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for- +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro- +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande- +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con- +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. + +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av damen med portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig +i noen avstand fra henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for- +holder sig virkelig således.» + +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre — + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig +lov —» Han talte alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- +snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver- +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. — Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? — +Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- +lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» +hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst- +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god- +het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn +idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» + +«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. — + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? + +Deres meget hengivne +Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi- +mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. + +Deres +Constance Ring. + +# Kapittel XXI + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord- +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. — + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. — + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be- +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 — Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. — +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel- +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede — +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- +stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel- +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiére, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok- +sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam- +men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis- +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. — + +— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks- +empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander- +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun- +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det +hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så +mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, — +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- +kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro- +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam- +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle- +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. + +«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop- +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for- +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du- +rable bataljer. + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed- +vanlig spist uten å si et mukk. + +Slikt målte jo sa hen sten + +pr + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan- +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. + +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen- +nem døren. + +«Sitter du i mørke, Constance —?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- +men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, — +De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt +av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. + +«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie- +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. + +«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres +ikke på det.» + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt +annet enn oplagt til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. +Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud +sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å +si noe. + +«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for- +leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde +tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. +Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få +bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de +i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte +med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød +som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen +vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt +og et snev av engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du +eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance +og rettet sig i setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett +hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog +været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver +at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som +slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom- +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku- +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. — +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, — +simpelt hen tigger —.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- +heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» — + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord- +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be- +gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint, +— så tror jeg virkelig du har godt av det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- +ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.» + +«Hvad var det for en hilsen?» + +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» + +«Ja, takk, — det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» + +«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» + +«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange. +— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, — +det er en gammel erfaring.» + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +salte sig rolig til rette på stolen igjen. + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an- +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- +ning at du vil gifte dig igjen?» + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. + +«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con- +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du +fant nok alltid på ordene.» + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo +ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for- +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + +# Kapittel XXII + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det +— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro- +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs” +go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +14 — Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt- +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — — +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det +sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen +ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt +det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å +ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif- +ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde +komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte +skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så +vilde hun være så forandret, så stygg bakefter — + +Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin- +geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et + +vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- +heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis, +det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et +par minulter efter var brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så +snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i +grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet +vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo- +lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det +lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, +— her er ti øre til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli +ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som +syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å +stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så +underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, +som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt +koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd- +dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd +de skal lukke, så De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn +mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører +De, Johanne —» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å +rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb +kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten +| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. — + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in- +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven- +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe- +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren- +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går, +i dag, — og hun syntes det lå år imellem. — + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv- +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for- +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om- +trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! — + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom- +met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- +bake så lenge.» + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon- +volutten op og så at det var fra Lorck. + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, — +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. — + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin — +hvad var det nu det het — — — + +Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det +vilde gjøre en stor forskjell. — + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» + +# Kapittel XXIII + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con- +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie +med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und- +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til- +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen- +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at- +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær- +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold- +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær- +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho- +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel- +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de- +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over- +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og +reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- +blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. + +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam- +let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min- +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- +stance —» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig- +VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleand som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt, mente Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» — + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier +og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!» + +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst- +nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av- +brøt Meier. «Slikt slites av en —» + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en +ulv.» + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- +skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn- +tes å betenke sig. + +«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.» + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent- +ningsfull. + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for- +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her + +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne — aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» + +«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- +stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- +delser. +224 Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk- +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam- +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til- +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- +resten hadde lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, — +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor- +ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +15 — Amalie Skram. I. + +# Kapittel XXIV + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu- +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så- +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» + +«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» + +«Ikke spor» — var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» — svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- +gående raptus han har hatt» — sa han høit. + +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hånd. + +«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig. + +«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær- +mere til sig. + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa- +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse- +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con- +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» + +«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv- +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. + +«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av- +smak sånn i det hele tatt.» + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke +var — uff, jeg tør ikke tenke på det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske, +hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» — + +«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått +i forbindelse med andre?» + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» + +«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han +litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg- +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl- +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. + +«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. + +«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen- +nem ham. + +«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance — +«kom la oss gå op.» + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. + +# Kapittel XXV + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con- +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til- +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier — det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min- +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al- +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis +det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo- +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann- +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur- +ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga- +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å +nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» — +spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» + +«De er så kolde, — du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» — sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen- +gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs- +god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» — +klaget han. + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. + +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa +han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom- +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav- +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem- +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al- +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri- +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu- +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- +sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun +vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham- +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en +høist forvirret ortografi. + +«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess- +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over- +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- +merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer — hører du, pus!» — + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con- +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel- +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe- +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om- +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under- +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove- +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum- +ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem- +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli- +gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps- +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot- +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu- +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +# Kapittel XXVI + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et + +16 — Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef- +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef- +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år- +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, — +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri- +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — — +Ja, hvorfor ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun +likegyldig. + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG +han sig tilbake i putene og gråt. + +# Kapittel XXVII + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo +ikke lenger til mig.» + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» + +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby- +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al- +vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- +ner jeg. — Tror De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» + +«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. — Det blir ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut- +selig hodet om imot henne. + +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- +pende skritt. + +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +— — og kjenn som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- +det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con- +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier —» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De +hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- +ser Dem selv for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- +rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom- +stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst +ikke på.» + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» + +«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. + +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier — det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» + +«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- +ker, vi går inn og drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr- +menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule +det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som +250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. + +«Ja så —» sa Lorck tørt. + +«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con- +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for- +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, — det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil- +lelse forstått grunnen. + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis +du bare føler dig sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af- +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con- +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al- +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con- +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove- +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt. + +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. + +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» + +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot- +vilje og noe av en forherdet bestemthet. + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik- +tige forestillinger på dette punkt.» + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- +men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min — +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con- +stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, — +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom- +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» + +«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større +og sannere enn før.» + +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte +hun. + +«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske — den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet — +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame- +kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til- +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok- +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu, +— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike- +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall- +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så +hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. + +«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik +kvelende varme —» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom selv med noen småhistorier +av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman- +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer- +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 — Amalie Skram. I. + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be- +traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff, +det blir avskyelig.» + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- +ker aldri med den slags ting.» + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. + +«Ja» — sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet +fra ham. + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn- +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- +ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. + +«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin +hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, — +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men, +— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst- +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så- +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» + +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för +sammen ved lyden av hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger- +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- +dig og utvendig. + +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem- +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» + +— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll- +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. + +# Kapittel XXIX + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for- +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- +ken og spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- +skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og +nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag- +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor- +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor- +dan har De det?» + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i +orden?» + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. + +«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak- +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og +skjøv en stol bort til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes +det er måneder.» + +«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok +han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn- +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- +lingen på hennes overkjole. + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. + +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. + +«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro- +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in- +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig- +nende. + +— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho- +tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen- +dene og satte sig, så han kunde overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» + +«Jo» — sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. + +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. — + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an- +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan- +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær- +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. — + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned- +trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen- +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at- +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» — svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre- +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. + +«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette +vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + +# Kapittel XXX + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk- +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri- +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også +gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for- +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av- +visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve- +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut- +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan- +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. + +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- +ler du slik?» + +«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- +skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er +dig som er så tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han +bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som +og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- +ler på en stentavle med en jernspiker. — + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret- +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise- +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids- +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for- +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig- +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- +mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin- +dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn- +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. — + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær- +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- +akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro- +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 — Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar- +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av- +tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro- +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti- +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. — + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest- +komitéen, som så å si tvang ham til det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene +til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger- +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» + +«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et +beskjedent smil. + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» — +hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. +OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun +blev?» + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be- +tenkning. + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- +lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av- +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be- +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + +Constance Ring 27% + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort- +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd- +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. + +«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte +ryggen til, forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili- +gere enn som så.» + +«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem- +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. + +«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui- +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» — hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og +løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. + +«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen- +tok han. + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. + +«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» + +«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» — gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. + +«Den første og den siste» — svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan +du ikke si nei til de andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» — svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. + +# Kapittel XXXI + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» + +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» + +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån- +den under kinnet og stirret i avisen. + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. + +«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne +si det, — det var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak- +tighet.» + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. + +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» + +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- +lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf- +fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- +faren at jeg behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig +tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an- +derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hånds negler, som hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro- +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast- +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in- +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is- +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be- +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste- +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et +hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- +ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense- +løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær- +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for- +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel- +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be- +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt +den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke +være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi- +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ånde på sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still- +tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol- +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- +stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi- +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut- +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- +ters fra?» + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig +det.» + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. + +«Ta min arm,» bad han. + +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse- +formige avlukker, som skulde forestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme- +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme- +lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- +gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev +hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- +vorlig og smøg sig inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op- +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake. + +# Kapittel XXXII + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa- +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En- +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta- +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk- +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- +dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven- +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. — + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske- +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 — Amalie Skram. I. + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- +deles uten å vende sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn- +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over- +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. + +«Opriktig talt, — jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn- +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han +trakk op sitt ur. + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. + +«Så, så, så —» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær- +tegn. + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf- +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo- +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste- +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte- +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. — — + +— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con- +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar- +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer- +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un- +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte- +skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li- +vets eneste gyldige prinsipp. — + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be- +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen- +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al- +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al- +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev- +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- +grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor- +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham +.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- +uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver- +ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- +kenet. + +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig — +hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen- +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef- +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —: +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- +den drog inn i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- +ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket +selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel- +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove- +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø- +ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. + +# Kapittel XXXIII + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu- +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr- +siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på +henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte ølnene op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- +tørklæet frem og holdt det for øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg +vilde bare be om en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhånd. + +«Ja,» — hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei- +ler dig.» + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- +vet mens hun talte. + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive- +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. + +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + +«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- +komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør- +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom- +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- +nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til- + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«Ja nesten like til de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om- +kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» — +hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot- +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen- +nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry- +stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev- +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ- +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av- +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå- +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op- +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent- +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin- +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga- +retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek- +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- +hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +20 — Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød, +som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes. +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be- +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av- +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. + +«Constance» — hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk- +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn- +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- +ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha- +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! + +# Kapittel XXXIV + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in- +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu- +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte +trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem- +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu- +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang- +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig- +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og +kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit- +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff- +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille- +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be- +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn- +holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- +tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig- +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig- +nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. — + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses- +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un- +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen- +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. + +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- +rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen +over det. +å + +Depotbiblioteket + +Ø47 +ONSTANSK RING + diff --git a/stage-5.md b/stage-5.md new file mode 100644 index 0000000..b2ff537 --- /dev/null +++ b/stage-5.md @@ -0,0 +1,12640 @@ +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var +derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de +som nygifte hadde flyttet inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på +veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann +vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. +Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de +prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte +sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra +gartneriet i Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, +men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av +sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til +Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort +megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre +av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på +et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte +folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i +et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den +fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse +til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå +hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets +folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. Den +litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes +latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det +gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke +var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få +forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del +formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort +fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over +til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor +målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til +tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig +ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med +fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes +øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og +rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i +spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin +hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og +kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket +sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede +ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre +henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men +som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, +men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han +henne til bad og hadde til hennes hjem- komst pyntet stuene op med et +par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle +anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut +til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til +tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte +have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra +soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt +over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når +været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den +bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen +ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i +tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange +og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett +tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om +side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste +sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot +bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op +mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i +sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når +det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og +hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og +fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger +om det, de hadde felles fra gamle dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, +som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige +sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange +skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der +nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og +fisketurene med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle +måtte hjelpe til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med +Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Monstro han ennu +hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med +bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, +som kunde stå av sig selv. + +# Kapittel II + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og +så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til +Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og +da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., +inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, +hvad det var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges +hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig +historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde +hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne +på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig +betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han +ikke undværet henne i må- neder? Det måtte da være grenser for opofrelse +også ! + +Bare det kom småfolk --- mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, +--- men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- grepet, sagt noe om +at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok +vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var +ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en +raptus av sin gamle livlig- het, og endog undertiden gi sig hen til en +påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev +inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, +og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han +få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite +hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller +være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så +det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i +forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. +Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor +Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en +kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun +forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og +alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De hadde gjort en liten +tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget +i splid og disputt om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde hvile, følte han +sig nettop så oplagt til å dra videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på +annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og +foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at +han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt +og elskverdig både på reisen og senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det +plutselig ut av henne. + +«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men +værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke +med.» + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem +dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller +gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge +stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok +bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram +absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig +spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i +forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin +beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun +ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable +fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag +hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han +brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var +henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans +eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det +skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på +henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde +bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo +hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin +utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige +savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men +som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin +manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og +mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i +humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når +det ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. +Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og +kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om +aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. +Bare tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- +gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en +vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting +om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som +brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, +som gjorde henne trist og hjertesyk. + +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring +satt og leste med henrykkelse. + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin +forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over +bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med +all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til +loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste +ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt +dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i +samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte +for denne mann, var idel lede og likegyldighet. + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var +ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter +Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. + +«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, for- trolig tone, +«at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god +innflytelse.» + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. +Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, +--- --- men det er så un- derlig med ens mor.» + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen +var i full fart. + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa +Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin +pipe. + +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i +natt at hun var her.» + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la +sig merke med sin glede. + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. + +«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste +sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. + +«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo +sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i +humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. + +«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det +gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn +det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til +sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» + +«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå +ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, +der fremsier sin lekse. + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et +minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste +nu.» + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav +sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med +blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. +Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på +soveværelset. + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte +skritt og et smell av døren, som rø- bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op +i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte +nipssakene på eta- géren om. + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- stativene borte ved +det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et +par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var +trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, +at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha +glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, +og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg +ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad +hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra +vinduet. + +«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt +overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn +til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- skriver Blom, at +moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte +gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren +skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der +og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen +vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på +gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller +annen foran- dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne +om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det +rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i +vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad +gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten +år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt +hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det +kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de +gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og +som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av +hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle +Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet +og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og +stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- nøielse» --- sa Ring +plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille +ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og +hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig +bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han +inntok nøiaktig sin forrige stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle +at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde +straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad +maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og +viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i +soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at +hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til +Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at +fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast +fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og +illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev +han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte +sig ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på +bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling +av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin +svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par +glass sherry til den hjemme- lagede eplekake. --- + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- kom han henne +ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo +også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, +og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- melig +undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få +det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun +kunde godt selv over- drive, når hun var i humør til det, men så vilde +hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint +og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. +Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot +noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for +tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et +meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det +gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde +en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav +sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke +kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt +det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når +ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog +han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å +forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var +gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin +mann så hensynsløst.» + +«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, +kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke +til å være i stue med.» + +«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører +hjemme i et ekteskap, som det skal være.» + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til +værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod +jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en +mine, som protesterte mot den dragne pa- + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- mer og satt og +vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry +sig om.» + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner +for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, +hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. +Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det +begge. + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett +kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i +rette tid. + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en +oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» +Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom for- manende. + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han +begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun +skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at +hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og +konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes +ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. + +«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun +för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. + +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa + +2 --- Amalie Skram. I. + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være +elskverdig --- og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meg- lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. +«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, +hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde +over saken. + +«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- +om forladelse.» Han var uforvarende + +kommet til å hikke. + +«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige for- klaring. Hvad +skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. +«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med +kjærlighet.» + +«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot +sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs +de første par år.» + +«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde +du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, +at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom +tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal +bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + +forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med +henne.» + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand +på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes +datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om +henne, mens hun klædde sig av. + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her +natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig +tilfredshet. + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke +det?» + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være +glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun + +broderer så pent.» + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både +snarere og penere.» + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du +ikke? Hvad?» + +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av +kjærlighet?» + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg +har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så +forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? +--- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god +eller dårlig han er.» + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har +ikke lov til å tenke slik.» + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det +verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, +Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg +har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn +under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, --- er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, +husker du, og vi måtte ligge sam- men» --- sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . +Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, +og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og +henter mitt nattøi.» + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom +satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom +her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. +Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes +plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns +datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. +Og sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for +hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde +ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin +kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, +og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem +begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos +sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og +hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun +holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun +skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke +henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med +kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge +henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være +lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- +det var sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe +for, at hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse +vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv +skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis +det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke +hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på +sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en +bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så +meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at +når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke +hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som +gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort +rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å +vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde +undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot +Ring. Det skulde ingen an- ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +--- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og +fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet + +litt på at datteren skulde si noe. + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» +Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. + +# Kapittel IV + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, +som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein +Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer +var småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger +frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel +Blom, som var gift med kaptein Foss" søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene +blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt +slektninger, og det var der- for en selvfølge at de to familier stod på +en fortrolig om- gangsfot med hverandre. + +--- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av +hennes døtre skulde konfir- meres i oktober. Masser av ting, som skulde +gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det +var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til +ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og +datter. Constance avverget be- hendig enhver streifen inn på disse +enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at +hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der +kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært +tilstrekke- lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig +elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter +måltidene. --- --- In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at +dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig +hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da +kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til +aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og +ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av +det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange +betingelser for å føre et lyk- kelig liv, disse to. Rings eneste feil +--- ---. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes +opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, +og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke bli anledning til +rykter. + +Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening +hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer +velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre +passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt +foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun +haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så +iherdig hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin +lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde +vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var +så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom +det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, +men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre +bekjentskapet gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og +håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den +forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å +spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd +å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer +for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på +et offentlig sted; de andre over- døvet ham og mente at det just var +fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin +mann --- «men du er vel trett, Ri- kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange +undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. + +«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at +du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- mann opmerksom +på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var +nesten mørkt. + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i +en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, +fremdeles snakkende om utsikten. + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var +bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De +allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos +oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har +det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, +Rikard !» + +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid +sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. +Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde +huset til- trekkende. + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen +og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet +de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme +og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten +noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte +skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var +trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til +aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. +De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter +det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen +igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt +og små- snakket nesten hviskende. + +«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et +hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært +vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen +bort til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i +stormløp fare over tangentene. + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot +de andre. + +«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om +Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. + +«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, +som satt i sofaen med Lorck. + +«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- vegelse som av +rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han +kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så +ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til +å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, +så et muntert leende kvitter --- så en adagio, al- vorlig og verdig som +en spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en +trubadursk elskovs- sang. + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- +improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som +om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å holde ut» +--- + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på +ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» + +«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir +kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt +på en lav puff ved Con- stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det +er jo rent bort i natten.» + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» +--- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og +lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- +og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» + +«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole +Bull.» + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre +og tyve år vel» --- + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken +Schwartz. + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at +musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske +stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra +munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel +lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget +og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å +passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en +vifteformet skjerm før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til +spisestuen. + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg +dissonans. + +«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, +da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så mor- somt !» --- --- +summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver +sin dame til bords. + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som +kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt +bryst.» + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser +det.» + +Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte +han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig +den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i +omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» + +«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» + +«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et herme- tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. + +«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å +holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet +skal forstå at jeg ikke gjør det god- villig, og for at de skal være +genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» +lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en sær- deles +fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» +avbrøt hans kone ham. --- «Når und- tages at fru Constance har støtt sin +fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt +Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev +Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig +latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert + +sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen +skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å +fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle +brast i lat- ter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er +ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så +veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, +altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! +Hør!») Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- +«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir +opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved +Constances høire side. + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle +gå henne like til sjelen. + +«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, +«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa +Constance + +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til +å innlate sig med ham. + +«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg +taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter +sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» +--- + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også for- + +lange --- ---. Hvad jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært +dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så +sterk, skal jeg si Dem, --- arm- + +muskler ---» + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig +Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk +hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så +bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet +henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt +ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og +blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for +henne og tømte sitt glass. + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin +borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til +han altså nevner navnet.» + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den +stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig +tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene sprin- + +ger snart ut av hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? + +«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op +imot Ring. + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» --- +begynte Lorck igjen. + +«Men så hold dog op, Lorck» --- + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- +det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» +Han tømte et stort glass madeira. + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De +sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De +sett på det, spør jeg?» + +«Nei» --- svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig +over ham.» + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har +åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten li- ker jeg ham +godt, jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- +nu ja, --- De må virkelig und- skylde. Men enfin, --- er De ment på å +drepe mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- +over- lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance +ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for +den unge, begavde kunstner, den for- trinlige piano- og harpespil ...» +--- «fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald +Meier,» sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det +vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet +ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og +bukk fra alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik +til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for +undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; +med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs +høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun +hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. +Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante +Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel +og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- tene sammen, +reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en +sukkende mumlen gjen- nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje +til kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det +dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å +stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin +lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om +den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om +denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden +han hadde latt sig innrangere i ektemen- nenes lykkelige rekker o. s. v. +Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk +det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne +naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men +øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre +ganger hadde gjen- + +3 --- Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance +høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen +med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som +censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre +fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde +å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han +--- «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men +holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa +Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen +steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig +hurra. + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- sen og Marie +utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød +Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et +geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, +forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har +en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans +hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til +en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til +vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde +på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig +sammen der borte i halvmørket.» + +«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den +fornøielse. + +«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig +i frakken. + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da --- altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var +bare for å bli fri ham.» + +«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. + +«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. + +«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg +ikke som Dem, men til dans går det nok an.» + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. + +Han vendte sig mismodig fra henne. + +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun +efter ham. + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- +«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er +virkelig så kjedelig.» + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, +frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la +barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake +på plass igjen. + +«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. + +«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halv- høit til Ring, som +et øieblikk stod ved siden av ham. + +«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemytt- + +lig til ham. + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til +Constance med forgremmet stemme. + +«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» +Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på +turen i dag var De så vennlig» --- + +«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. + +«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» + +«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> + +«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en +munter latter. + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte +hennes øine med et bedende blikk. + +«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» +--- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre +kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig +bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så +liberal.» + +«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er +gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde +stått op til dørportiéren og sett på. + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en +galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med +mig?» --- vendte hun sig til Meier. + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» +Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens +arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne +gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans +øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt +stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard +Christensen Rings --- hans og + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun +ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en +lykkelig mann, tenkte han og la- get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til +herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- +Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne +Dem blandt disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» +sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og +han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er +heller ikke avveien.» + +«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. +Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en +passiar om kvinne- skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en +skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos +oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke +---. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens +med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den +fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» +--- sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av +pausene i galoppen. + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- + +«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre +det bedre.» + +«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- + +«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- + +«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sam- men! --- og De tror, +det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger +når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» + +«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje +skjulte sig» --- + +«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men + +skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som +forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- ler tillater. --- En formes +efter de ytre betingelser --- og + +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi +alle er.» + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede +produkter.» + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler +og opfatter på nettop den og den manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, +jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de +atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres +foreldre, spilte De da?» + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» + +«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss +den gang i fjor --- husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos +Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, +--- og det må De også. --- Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for +Deres vennlighet.» + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» --- + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til +Deres spill.» + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- + +«Nu spøker De» --- + +«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne +fra siden med et usikkert blikk. + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på +gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +vesten. + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var +gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- ledning til +almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig +skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme +skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt +av gråblå to- bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og +glattkjemmet pannehår, idet han buk- ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til +pianoet. + +«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Con- stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig +bort til Constance med et gravitetisk bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et +sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt +fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, +dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare +en, som er Edvard Chri- stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er +mig, det,» gjentok han. + +«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, +som bestrider det?» + +«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som +er . . \>» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, +først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig +spurte, hvad det var han sa. + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til +sete. + +«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» + +«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. +«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en +besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev +bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde +tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han +kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med +armer og overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og +rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe +henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og +besvarte spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det +ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. + +«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pu- stet som en hval, +«vi var ikke ferdige.» + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens +leken er god ---» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot +mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens +hun stod og tok tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med +stive, fortinnede øine. + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, +hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard +Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, +og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og +ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig +talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten +begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til +Lorcks arm. + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde +lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu +kunde de finne på noe annet» --- + +«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. + +«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle +disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dum- + +meste kategorisering.» + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. +--- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da +ingen kvinner, som er usede- lige?» + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» --- sa hun erger- lig. «Vi har før +talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer +for Deres begrep.» + +«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle +forestillinger om dyd og slikt ---» + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- sker eller slår +min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- +vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke +være, --- det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad +som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt +mot brolegnin- gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel +neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev +bedre.» + +«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, +«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men +sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for +splitter forkjært.» + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større +bespotter født av en kvinne, hvis det + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til +mor --- sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde +høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og +andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det +i virkeligheten er.» + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske +interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av +denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og +latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, +og Gud vet hvad ikke.» + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har +vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- +ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så ---» + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig +åpenbarings autoritet. Så har stak- karne skullet late som de har kunnet +fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget +sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- lighet. --- +Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med +kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske +handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser +på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den +samme, enten du gjør det eller ei --- + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så +kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og +med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de +kristne.» + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tanke- fullt. + +«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, +som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner +og dårlige maver vond samvittighet» --- + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og +livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens +hesligste unatur» --- vedblev Lorck. + +«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme +og slapp hans arm. + +«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret +Lorck. + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i +evighet.» + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres +mening,» sa Lorck. + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance +harm. + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn +og nu stod ved gatedøren og ventet. + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert +mæle. + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier +!» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller +har de kanskje vært det før?» + +«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å +forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke +dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde +søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» + +«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om +hjørnet. + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. + +«Å pytt --- en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. + +«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i +din munn --- og med den idioten! --- fru Con- stance, --- nei vet du +hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier over- bærende, «så +godmodig og spøkefull.» + +«En briljant fyr å drikke og seile med --- men for- resten umulig --- +bare så grufullt vidløftig som han er!» + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» + +«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» + +«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed +av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» + +«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- + +«Et fruentimmer som hun» --- + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne +så fri for koketteri.» + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var +blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan +mannfolk er» --- + +«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fan- den så fort +hun ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin +forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. +--- Jeg for min del har vært det lenge» --- + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! --- hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser +mener jeg --- men damer?» + +«Til ingen» --- sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å kon- kurrere» --- + +«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som +jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjel- vende av vrede. + +«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du +--- i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så +kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at +jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, +skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde +gjort det av vanvare.» + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en bruta- likus» --- + +«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og +opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske +morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde +gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han +formådde --- «det er hele saken» --- + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun +endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast +spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- +den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til +samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den +grove slags --- naturligvis.» + +«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun +har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare +du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang +---, jeg + +4 --- Amalie Skram. I. + +stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, +som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat +som nu.» + +«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en +melodi. + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til +livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det +allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når +det en gang spruter løst! For- resten --- hvad jeg ikke kan fordra er, +at hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette +fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen ---» + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, +hvor han bodde. + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» +«Halv tre» --- sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mum- let Lorck. «God +natt, du.» + +«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- års gutt hadde han +vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin +far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, +fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i +småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, +ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og +spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han +vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå +bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager +igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i +munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en +avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han +pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på +henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- +strene. + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en +knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; +det uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted +til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det +var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på +morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt +sengeliggende i over en måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han +halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- +---? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo +snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud +forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på +--- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og +plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- +det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, +alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et +ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- godhet. --- + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. +Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så +bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så +ubeskyttet, så ut- satt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, +holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, +reist bort til jordens dei- ligste sted --- --- + +«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det +gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mum- let han og tok +sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da +Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i +sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg +aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og +pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til +den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor +avisen lå ved siden av hans tallerken. + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av +egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se +slik ut.» --- + +«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» + +«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa +Constance. + +«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon +også.» + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært +på farten.» + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- kopp til bordet +ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter +aftenavisen. + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans +hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og +skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen +ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er +hun så elskelig, at det står efter.» + +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom +tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» + +«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for +mig --- det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt +kne. + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar +en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og +gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over +henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at +hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt +sammen, over i en annen verden ---. Et dun- kelt barndomsminne stod for +henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde +sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- bærsaft av +et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som +blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: +«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som +elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun +lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en +gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og +så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i +øret. + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» + +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på +fanget. + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus +mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette +pris på det.» --- + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han +endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. + +«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så +smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» +Han kysset på fingeren og gikk. + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag +på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke +villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at +ankelen var stiv og ophovnet. + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde +drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på +kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter +å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun +hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. + +Litt efter ringte det. + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var +morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, +idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter +først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. + +«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, +jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med +plettert fot på det lille, med bronsegul silke- plysj monterte bord ved +siden av Constances chaise- longue. + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» + +«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, +gjør vel ingen fortred.» + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår +sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i +entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru +Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å +bli,» ropte Constance imot henne. + +Constance Ring or + +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser +du, vi fikk rett --- det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært +doktor?» + +«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her +ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet +inn fra landet så sent?» + +«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha +lukket døren forsiktig bak sig. + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør +det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medika- menter og alt +mulig.» + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på +sig?» + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Natur- ligvis, --- det +måtte den jo.» + +«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa +Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er +hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktor- kunnskaper --- +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker +alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De +få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, +som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i +øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la +fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance +triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man +blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste +sig. + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på +klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod +lyttende midt i dagligstuen. + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. +«Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet +over Constances fot. + +«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la +slumreteppet til rette over henne. + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da +Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. + +Enn + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. + +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget +å vise ham vekk!» + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter +viste det sig at hun hadde rett. + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har +én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom +inn igjen. + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og +pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» + +Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en +hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom +inn til mig, skal dere få noe annet.» + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- det inne hos sig +selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet +konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad +Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, +mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev +at de alle tre tok hver sitt og gikk med. + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der +med det. + +«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, +denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte +disputten fra måltidet inne hos Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev +Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender +i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnel- ser, som en ikke +kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å +nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn +rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke +gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» + +«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller +verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til +den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» +spurte Lorck. + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» +svarte Hansen. + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier +inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! +Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» +utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte +Constance. + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» +sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde +de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin +overbevisning.» + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- +Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine +øine mot loftet. + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den +gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer +eller mindre.» + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i +stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa +Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å +nei. De har snart grassert sig fer- + +dig nu, --- partiet har vist for meget av klumpfoten frem, landet er +blitt skremt, --- neste gang blir det høirevalg over hele linjen. --- +Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som +han sa, han, folkeforføreren, at når bon- den våkner --- så våkner han +til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde +efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo +så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen +vendte atter blikket mot loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- drup og Jaabæk --- ja, +at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, +som søkte han efter ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål +å legge landet øde» --- supplerte Han- sen --- «ja, hvis ikke det er +kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske +motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde +dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning +---.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten +og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- ter, de lovlige +institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, +«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å +nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances +øine; hun la hurtig fingeren på munnen. + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og +Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. + +«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen +fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, +om troen kan være til skade for noen?» + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente +annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle +ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det +overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. +--- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, +hvis det in- gen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De +kommer op i årene.» + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen +med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, +vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, +--- ja så svikter allting under våre føtter.» + +«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så +skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og +håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten +religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det +ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson +er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, +Vårherre snart vilde ta den fyren.» + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på +hverandre. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil +for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig +frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. + +«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi +like nær av.» + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe +bedre.» + +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så +redselsslagen ut. + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jor- dens edleste +blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet +har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- +det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et +overbærende smil. + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo +historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var +ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt +som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt +Lorck. + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som +altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes +ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en +vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- ger,» ropte +plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en +splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» + +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 --- Amalie Skram. I. + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» +ropte Ring. + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig +til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte +Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte +Ring. + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi +ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de +satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne +kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe +for Constance å høre på.» + +«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å +gjøre sig til.» + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru +Blom. + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo +straks at han var en mann med respekt + +for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han +er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og +Marie --- de + +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for +hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» + +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen +med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, +liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket +fru Wleiigel. + +«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde +bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og +en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og +sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. +--- Et barn på seksten år --- det var rent uhyg- gelig.» + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en +heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. + +«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid +--- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og +de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er +hyklere og kjeltringer ---» + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. + +«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, +«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med +frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom +overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både +dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde +sig til.» + +«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleij- + +gel. --- «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent +rundt, ja iallfall for mig.» + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens +lydighet, Birgitte.» + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad +er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. +Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang +hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på +noe nytt, da hun bad ham. + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, +røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer +mig i øinene.» + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- nest» --- tilføiet +Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og +Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu +forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den +ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal +gå med stokk. God natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt +sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være +femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom +til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de +tverdriverne.» + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge +eksemplet. + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten +inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på +Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, +den Lorck.» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så +meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i +«Dagbladet».» + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram +mine. + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu +Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» + +«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- +Alle damer er rent forhipne efter ham. + +--- Det er nu i grunnen en skam.» + +«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for +sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- +vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjen- ner til det, +gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, +det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så +kan De tro ---» + +«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da +citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis +alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det +omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det +visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men +hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han +femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance +sakte og så uhyre forfjamset ut. + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes +dempet. + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det +ikke var Lorck?» + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til +min far engang,» forsikret Meier. + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med +illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et +innsmigrende smil. + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men +jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for +henne. + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos +mor, for å gjøre det godt igjen. --- For- resten, hun liker ham visst +ikke videre.» + +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som +Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» --- + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» +sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- ket Constance, +«ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» + +--- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til +side. + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og +skottet til Constance. + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for +innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, +og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som +du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de +går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, +de likesom synes det hører til ---» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er +akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og +så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, +vet jeg.» + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo +være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, +Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid +med.» + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- ring i hennes +stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem +sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance +og gjespet. + +«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck +og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar +sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst +også på landet,» ivret fru Blom. + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck +har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å +passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, +Constance.» + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk +noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sik- reste måten å +få sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, +jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett +ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode +prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til +ham under fire øine I all kjærlighet ---» + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i +søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred ---» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» + +«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa +Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, +moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun +kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i +verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- ket dypt og +langtrukkent --- + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så +livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den +lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et +laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til +de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert +enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor +skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; +de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket +hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde +stirret ut i rummet så stivt og ut- + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem +hadde sagt: Se, hvor fredelig hun ligger som et barn der sover. Og hun +hadde syntes hun stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det +vilde hun ikke --- det var så godt å være død. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod +plutselig bøiet over henne. + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. + +«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle +dig den ---» + +# Kapittel VI + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og +hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at +nu skulde hun atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, +men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og +uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter +deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med +fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde +sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å +ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom +hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet +moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og +skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i +soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og +glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, +og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant +med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også +giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske +menneske som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en +sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- mel, gammel, +gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, +...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . +uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet +sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- gen mot veggen og +armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset +var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, +forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne +skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på +pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og +et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som +aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, +men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu +vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han +bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med +et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, +der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut +som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu +åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte +på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance +frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt +overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på +din gamle manér.» + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- irret --- «men sett +bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et +ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, +jeg.» + +EE Constance Ring Då + +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er +sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om +du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille +foran henne med en tru- ende mine. + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og +bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun +halvt om. + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge +henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. +Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- nes håndledd og +klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å +gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave +på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. + +«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun +kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet +han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se +dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle +menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med +denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En +engel kunde jo tape + +tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne +tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til +det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- +«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde +visst slippe for å sitte og gråte.» \| + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du +angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over +gulvet, ut av stuen. + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv +som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å +vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren +hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på +Tivoli. + +# Kapittel VII + +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos +tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til +byen før den dagen var over. + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, +solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og +er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere +partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av +herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. +Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre +var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte +enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot +fjorden til høire for villaen. + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig +ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. +Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist +forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med +seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å +rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig +kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så +forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte +synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri +gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i +øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt +opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av +forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden +for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted +efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans +følelse syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde +visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket +lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la +henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en +mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin +kjærlighets bittersøte hemmelighet. --- --- + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt +på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde +derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, +ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- +hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, +ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- sålene; så +stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var +det ikke det minste å se på. + +Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller an- nen ---? + +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare +postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var +hjemme. --- Det var Lorcks stemme. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok +op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands +novelletter, som nettop var utkommet. + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så +kom de til å tale om kjærlighet. + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» +sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig +kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» + +«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man +pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep +---» + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er +hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven +mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende +blikk. + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot +nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om +ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- + +«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte +om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- +klandre, --- det var nu slett ikke menin- gen ---» + +«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet + +i gamle dager ---» + +6 --- Amalie Skram. I. + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst +forbi --- tror De ikke også?» + +«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å +treffe på slikt et vidunder ---» + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en +ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa +Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. + +«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlig- het er ikke +lenger noen kjærlighet ---» + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- het !» --- Det kom +med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at +man gifter sig.» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget +beklaget faktum. + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på +hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf +om Lorcks leber. + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige +mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig +tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ekte- folk, for det +er jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- +viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, +hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen +f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er +jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år +og alder.» + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et +sukk og gav sig atter til å sy. + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» +--- fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et +øieblikk op. + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig +institusjon,» svarte Lorck med et smil. + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» +fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin +skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere +er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne +---» + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? ---» +sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke +skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle +foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket +resignert. + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo +å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, +men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var +sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance +likegyldig. + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte +med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan +ting, jeg som nu + +i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe +mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene +arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans +sedvanlige over- legne rolige. + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke +se op. + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- verdens rike skal +jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som +ingenting. + +«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det +er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med +heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike +skulde hun svare. + +«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så +godt som jeg,» vedblev han. + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. + +«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. + +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun +ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun +vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger +imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme +det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente +hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en +bebreidende tone. + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. + +«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket +Constance og så hjelpeløst på ham. + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet +han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske an- derledes enn jeg +selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke +ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett +bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» +ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i +gråt. + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil +vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et +uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. +«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til +å vende sig om. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen +kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem +oss, derav kommer det.» + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med +blussende kinner og fiendtlig holdning. + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i +Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å +være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake +med verdighet. + +«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkom- men rolig. --- +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt +skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber +Dem, la være å bære nag til mig ---» + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» + +«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over +saken ---» svarte hun. + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke +finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + +Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, +frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. + +«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte +skritt. + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av +sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen +og et halloi ropt inn i øret. + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en +fløielspute. + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- kette som la sine +garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! +--- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for +henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin +mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var +allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- diløst, og alt +det grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige +Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig +straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de +hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen +svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre +ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op +hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og +falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være +med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og +talte på fingrene. + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du +kan la være, når du hører jeg ber dig ---» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har +lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er +en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, +men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min +santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- merfull, og minen så +bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» +vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til +familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være +litt fornem imot ham.» + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» + +«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at +jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha +ham med. --- Du er så full av innfall at \>» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham +til å glemme hvad det var han vilde sagt. + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i +øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, +la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. + +--- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent +ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde +menneskene ut. + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt +alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern +mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe +skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, +langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun +døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå +omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at +hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som +hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større +liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart +vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på +avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance +Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde +han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, +skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om +likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste +øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli +herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om +hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. + +# Kapittel VIII + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- sens diskuterte +religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie +merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde +gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, +men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, +da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne +vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig +å være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg +ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- nen en dott, du. +--- Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog +stygt å la ham merke det.» + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig +ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er +altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut +som hun akkurat tåler ham.» + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har +drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og +sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært +slik?» + +«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller druk- ket --- --- men +altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor redd- somt for +Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter +selskapet; nu slukket hun lam- pene. + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og +medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det +skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans +skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke +villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring +følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, +Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den +siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til +sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han +fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, +men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt +ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme +åndedrett begynt å tale om noe annet. --- + +Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! +Hvor ofte hadde hun ikke om mor- + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som +lot sig by slikt, lot sig tigge og trygle av sin kone om ikke å drikke +sig full --- og som lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like +bort og gjorde det. --- + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig +på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte +den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la +den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på +sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk +og hadde beholdt den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem +og tilbake. + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham +med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en +bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han +virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med +stor opmerksomhet. + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, +knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, +og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i +tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter +sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i +kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren +som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under +haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret +reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken +forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare +linnet med naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- dige bryst, hvis +hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske +lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes +bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra +ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet +sig op, --- «å skrike slik da! Er det kan- skje noen som gjør Dem noe? +Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten +og trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la +være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. + +«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe +ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en +lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham +klappe sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- net og straks +efter lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte +til. Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i +den lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- over og lyste med +lampen foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun +hadde satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han +inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte +flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et +stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så +årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. +Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun +lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige +høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På +julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring +stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på +munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om +det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige +fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han +som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var +også vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som +for- stod det. + +# Kapittel IX + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i +midten av desember med frost og klin- gende føre. Constance hadde vært +ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt +Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem +dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress +inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, +som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende +forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa +undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen +op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og +tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen +var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om +og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten +bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i +spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, +og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som +om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte +hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra +hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med +langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning +om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt +stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun +sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun +vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke +vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans +almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men +lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi +Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt +stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, +flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en +skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- +det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg +mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert +tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, +ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke +selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut +sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut +til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, +ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, +så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og +rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- gende +hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen +og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å +flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der +hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun +holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. +Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide +henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke +henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun +ofte vært forpint og ulyk- kelig, men hvad var det mot disse sviende +piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, +fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham +kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til +hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den +manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen +og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. +Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og +anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet +over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. +Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter +dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det +plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt +ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu +enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor +Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten +sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 --- Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en +fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en +skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster +fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en +praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk +henne vennlig smilende i møte. + +«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du +blir naturligvis ---, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig +ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- tréen og blev +ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en +lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens +forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres +øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt +ut i en lidenskapelig hulken. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- gelig som hun var, +kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig +tettere til henne. + +«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykke- lig ---!» kom det +omsider med brutt stemme. + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så +fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et +bekymret alvor. + +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun +ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- stepike. --- Det har ikke +stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. + +«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- +stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde +trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du +ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og +jeg.» + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet +mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på +henne. + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så +ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og +de kan så lett få tilbake- fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær +sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, +iallfall en som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. + +«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite +hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper +er rent, du.» + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet +ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte +flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis +alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne +løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke +offentlig flerkoneri?» + +«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være her- lig.» + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn +til.» + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på +konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig +makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker +han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket +mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke +godt på sin mann.» + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får +velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å +bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette +måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge +hadde hatt på hjerte. + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var +å ha en mann som var svak for drikk.» + +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun +var forberedt på alt. + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- +at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker +for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med +mig.» + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine +forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo +borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu +skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med +det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet +bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- tertiden. --- Er det ikke +det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt +dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» +spurte hun, da Constance var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen +forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet +for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +--- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde +hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå +hånden av henne og bad henne bare for- holde sig rolig og gjøre sine +ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så +det ikke blev noe videre av det. --- + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og +forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. +Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med +Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet +han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved +dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med +et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var +hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io +turtel- duer --- --- + +--- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod +han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op +i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå +i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun +skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun +inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en +foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. +Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale +henne. + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» + +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep +atter hladet. + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på +dem.» + +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta +hvad bot du pålegger mig --- hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, +--- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at +jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men +så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru +--- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +--- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i +dette øieblikk. --- Hun var en helt an- nen. En redsel for å miste henne +för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i +veien for henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en +pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et +menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, +Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger +i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden +uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred +sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har +aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så under- tiden har du vært så +jeg nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et +villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en +annen + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det +er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på +kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- stance.» Han så +nu på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig +ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg +skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er +altfor sant, --- å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for +det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje +føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært +nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å +tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten +dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge +hender hennes kjole, som han kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og +begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han +med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, +som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og +har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, +Constance.» + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er +skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde +og ta mig på prøve.» + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, +mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en +liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig +sannferdig.» + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet +enn hvad du så, det er galt nok det.» + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om +sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for +Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og +usikre måte å svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg +taler sant ---» + +«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» + +«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, +--- hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, +Constance, spar mig, --- jeg er så skam- full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters +sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at +ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under hennes +øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så dypt +fallen mann var han ikke. + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte +hun halvt bedende. + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- stance, du kan tro +jeg har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv +for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han +måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned +over hennes kinner. + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne +henne. + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid +til å komme mig.» --- + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en +menneskeeter. + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» + +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo +gitt mig ditt æresord.» + +MX. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl +Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de +hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers +å gå gjennem Slottsparken. + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må +jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» + +nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite +på sin høire pekefingernegl. + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var +kommet utenfor gatedøren.» + +«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring fe- brilsk. + +«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og +påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i +ansiktet. + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke +på noen måte måtte ha henne gående i huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet +hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig +umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken +fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde +være like så langt fra å ane sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i +det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- +pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- +Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det +liten nytte i å holde moralske foredrag + +bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en +kone som Constance ---» + +«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det +samme altså.» + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu +også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når +såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om +eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, +men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, +men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å +være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; +gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at +hennes kinner var blitt så smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok +forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring +blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke +var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være +henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad +brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt +sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel +på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til +Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å +skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg +for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham +ut; det visste den + +allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. +--- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans +hjelp og bistand. + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med +henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til +å gripe leiligheten. + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk +gjennem dagligstuen. + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så +fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får +jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til +Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget +ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på +sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det +var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han +drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da +han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av +ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet +--- --- + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, +for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, +for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette +at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- vor søkte +å vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. +Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin +stemning. Det beste i livet + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk +dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter +trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og +tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi +Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som +Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra +topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en +skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med +øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin +aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning +og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig +berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i +denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, +for hennes skyld i det minste. + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om +med teskjeen i koppen. + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det +går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt +for dig også.» + +«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance +så forundret på Marie. + +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. + +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist +fruktsommelig.» + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme +---. Det minste barn må jo kunne op- dage det ---» + +«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa +Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender +jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en +kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men +så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som +kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit +å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du +kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike +som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie +opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men ---» + +«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og +herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved +det som forestod, for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det +til, så vilde hun iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han +vilde si? Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, +når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt +av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at +Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe +ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk +med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, +så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig +bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for +sig. + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa +Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet +sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg +gikk med det samme.» + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt +Dem,» vedblev Constance. + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå +Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt +det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var +ikke langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender +hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer +styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg +og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et +elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig av- brutt av den +voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- +ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, +frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- +Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske +og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. +Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe +mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt +blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten +op for Constance. Hun krum- met sig sammen og bøide sig helt nedover den +sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var +et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin +støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og +fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å +sønderbrytes av sin storm- flodsaktige hulken, og hun fyltes av en +smertelig med- lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å +ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet +og tumlet mot døren. + +«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan +forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 --- Amalie Skram. I. + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. + +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» + +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +# Kapittel XI + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- aktige, +svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde +nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte +tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om +tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var +henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet +hun hen- dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å +vite; hun kunde ha trykket Alet- tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få +skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i +hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så +var det jo best hun skyndte sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i +trappen, men slapp uhindret frem. Hur- tig gikk hun ned over gaten. +Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved +må- let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren +i annen etasje var det en skinnende messing- plate, og på denne leste +hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall +ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det +op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert +åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde +hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre +tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i +hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde +huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammer- slag i venstre side +vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- +eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk +trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for +virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; +hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over +trappene, men så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev +stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte +hun om pastoren var hjemme. + +«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, +hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte +under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru +Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, +det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de +samme skritt som + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- bake og sa: +«Værsgo.» --- + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av +bøker i store reoler, med småmønstret gulv- teppe og en mengde falmede +kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. +Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det +med en sterk, durende lyd. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde +hennes ører fra en umåtelig avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte +en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om +undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- +hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjene- ste, men det +er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å +begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la +merke til at hun så så besynderlig ut. + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe +jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk +lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget +godt,» sa han nesten bedende. + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i +ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære +mig ad ---» + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt +som sjelesørger og medmenneske, selv- følgelig også i medfør av min +stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres +fore- havende.» + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig +makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens +og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot +---» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- tigere, «\<--- +hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt +mellem hendene og mistet den derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet ---» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk +pannen i folder lik en som vil til å storgråte. + +«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og +grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De +kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal +menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle +ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. +Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler +innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord +som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er +Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menig- het eksisterer i +verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie +Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres +hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå +opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. +kap. 5. til 10. vers. + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte +stille mens han leste. Det brente i hen- nes tinninger og suste for +hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin +innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen +handling, det var å gjøre sig med- delaktig 1 svineriet hun var flyktet +fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la +boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk +håndbevegelse. + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det +virkelig være mulig ---» + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i +Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. +Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. + +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +ter det sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i +Herrens menighet. --- Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store +iblandt oss.» + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar +mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, +frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige +hoderysten. + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være +feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme +som å være slagen med + +blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og +forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er + +hans ---» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs +forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet +hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» +vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene +som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa +Constance og så frem for sig med et tomt blikk. + +«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig +depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer +ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- var ditt hjerte frem +for alt det, der bevares --- står det skrevet.» + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han +skulde tale. + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; +hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli +til Deres sjels evige beste.» + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» +vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre +sjeler ---» + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev +plutselig utfordrende. + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres +ekteskap ---» + +«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde +rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, +tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» +sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde +funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til +ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste ---» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en +heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud +og mennesker, og for det an- net er det jo ham selv som har skapt oss +som vi er.» + +«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det +lød strengt. + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem +vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. +--- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig +mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens +ord, så har jeg ikke mer å si.» + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu +var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. +hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen +kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig +blikk. + +«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, +røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at +hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette +med denne store forskjell,» sa Constance trossig. + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for +Dem, og sende mig den, så skal jeg på- tegne at det lovbefalte +meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med +fornøielse ekspedere den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at +hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + +# Kapittel XII + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig +om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da +hun nådde Incognito- gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små +tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som +lukket op. + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, +gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved +pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med +hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som +forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet +foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en +mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til +spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover +gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, +røde lampeskinn. + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist +sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske +hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun +en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran +besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun +denne vinter hadde begynt å bruke stokk. + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg +nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. + +«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» + +Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som +foruroliget henne. + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å +fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det +var kommet en stram trekning i munn- vikene. + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på +henne. + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på +hodet. «En skal gjøre det som er rett.» + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke +om dem.» + +«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det +vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til +hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må +tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for +slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er +undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med +mennene; gifter de sig, mens de er unge, + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres +vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette +før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting +bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at +kvinnene skal være gift; ulyk- kelige blir de, det vil si til en tid; +men et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt +sørgeligere. --- Av to onder får en velge det minste ---» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst +beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- ten og vugget +sakte frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du +blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være +den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til +noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- +Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var +uvitende om hvad hun hadde besluttet. + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer +dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. + +«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom +utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan +ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er +en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det +nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør +det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i +farten til et løp. + +«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første +smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og +forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken +---». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. +Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre +oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all +skan- dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. +Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig +om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, +Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og +våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal +følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke +få røre ved dig. --- Du skal + +få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, +før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det +skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance ---» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig +fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen +i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen +bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + +tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du +vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det +ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa +hun med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. +--- Når du er så despe- rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, +i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på +stolryggen. + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til +Ring: + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet +og vil absolutt ha skilsmisse.» + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og +kjærtegn til å sette sig i sofaen. + +«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og +legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet +var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig +gremmelse. + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, +«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig +på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, +mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. + +# Kapittel XIII + +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og +grått til hun ikke orket mer. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- +hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. +--- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når +han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde +ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang +eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som +hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var +ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra +forstanden, den pene, trover- dige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke +sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det +kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og +holdent tørket ut. + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på +og begynte å stelle til aftens. + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem +henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun +mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. + +--- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor +fruen var gått hen. + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun +ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i +døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun +grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, +lebene bleke og sam- + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende +selvbebreidelse kom op i ham. + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en +spøkende tone. + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun +stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde +høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» + +«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det +er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende +øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» + +«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde +vært redd. + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene +opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at +han vaklet. + +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de +sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- gjerrige tasken --- men du +skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede +neve ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet +mot bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik +fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev +sittende på huk. + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig +om munnen med forklæsnippen. + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har +gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret +stemme og gikk fra henne. + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften +fra ham. + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, +og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem +benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og +skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det +styrket ham og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært +spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med +folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å +snakke henne til fornuft denne gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille +ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 --- Amalie Skram. I. + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, +--- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- +Constance, --- å, den el- skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet +--- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne +tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde +nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og +noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk +op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- +Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde +nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun +skulde --- --- --- han skalv fra + +o + +isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han fol- det +hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for +ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være +kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun +ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor +forferdelig alvor- lig hun fant saken. + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og +miner, «det er en tung tilskikkelse.» + +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- + +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket +langsomt først det ene øie og så det andre. + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste +riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han +holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle +dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister +min forstand.» + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således +--- De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal +vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han +snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for +sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men +så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til +å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan +nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis +jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal +være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt +over terskelen. + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å +drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. +Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig +kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned +til nak- ken. + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke +--- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev +trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen +hvisket: «Constance ---» + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt +slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en +blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like +ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine +hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, +styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut +av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og +tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. +Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. + +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes +ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte +fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med +vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn +under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk +henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til +live igjen. + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd +kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende +håndbevegelse. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde +undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han +kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for +natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig +igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- stance, som lå +stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved +lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over +pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så +sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten +forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde +hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede +på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på +hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til +stanset han, + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med +armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, +--- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» + +# Kapittel XIV + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå +hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte +hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen +erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det +var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke +vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og +forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt +med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av +doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige +sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi +tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den +innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og +vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri +foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt +underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne +levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes +for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på +henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte +forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem +at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende +gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun +da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk +Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i +skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en +ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på +den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var +nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk +utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net +henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde +ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og +katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han +vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes +ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger +gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne +så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så +still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke +la være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote +han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til +bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes +ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke +bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si +at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger +han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin +prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten +til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han +hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; +ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, +vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun +en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde +måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å +høre de mange smålige fornuftsinn- vendinger, som den formørkede +menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, +men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant +som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og +trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne +troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da +Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, +De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den +Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært +hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte +Marie, «de blev sunget på kon- serten forleden. Den ene især er deilig +--- uhyre melan- kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang +hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem +også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres +samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk +op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig +for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa +farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se +henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at +hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun +satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa +Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg +slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal +skilles ---. Jeg bare byr dig ---». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor +lang tid bestormet dig med sin kjær- lighet. --- Du har endelig latt dig +beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med +Lorck. Der- over er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i +forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til +skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner +---» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk +dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. + +«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da +vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til +henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en +kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke +spøk, kan du tro.» + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance ---» sa Marie +inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig +vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så +baktalt, så mis- tenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker +på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine +støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten +rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det +eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, +og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. + +EN EE EE + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i +hånden og stirret ut gjennem ruten. + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun +ute i entréen. + +«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel +motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i +et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig +uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. +Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, +gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, +lot an- siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. + +«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere +---» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake +og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore +kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring +om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det +i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i +hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å +by henne sine løfter og + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun +vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som +var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige +mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede +over hans ad- ferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham --- --- + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis +man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? +--- --- + +# Kapittel XV + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. +Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til +hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags +tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å +hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på +at hun vilde ende med å la sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev +det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av +en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, +hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen +sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av +og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde +legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør +anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. +«Er det nu noe galt igjen?» + +«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke +vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en +forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det +rolig, Constance ---» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var +stormet op i hodet på henne. + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» +vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine +fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist +til Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De +har nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror +jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- +det var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og +det var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» +tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, +«nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som +om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en +del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri +være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og +bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, +ja som Alette og sjø- mannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi +en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var +med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en +antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn +separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte +forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, +hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. +Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt +at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så +feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg +gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke +kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde +jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde +tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig +ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var +den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk +tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, +stakkar, --- + +han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud +på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da +var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, +Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er +unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer +Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så +forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste +til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille +gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- +Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om +han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så +forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde +tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men +spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av +sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om +hvad de kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens +inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men +ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig +fri --- sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget +så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig +over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par +ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- løs. --- + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- flytelse på +Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning +sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de +urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at +Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde +kalt sykdommen for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. +«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må +ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta +hensyn til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt +hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til +sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor +skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så +måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. + +Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med +ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden +---. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det +var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og +så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun +var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var +det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare +å innrette sig efter omstendighetene. --- + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å +opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den +uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, +men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at +det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- salighet. Det viste at +han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den +fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen +over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte +henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse +ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en +besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten +overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over +av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok +henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og +opbygget over sig selv. + +# Kapittel XVI + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så +ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for +å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har +forspilt. På alle op- tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet +til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk +skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de +tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne +og takket henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god +natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når +det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen +med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, +trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt +skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort +i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 --- Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snak- ket om å +gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den +andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av +forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd +overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig +selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med +spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra +gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på +det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig +på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast +at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers +forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og +fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. +Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. +Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke +på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at +han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo +sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann +utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon +fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans +tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme +overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. +Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så +beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt +værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på +kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var +påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger +at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer +hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn +dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot +henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, +Constance, du har synd for det ---» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- aktende øiekast og gikk +fra ham. --- + +--- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie +hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor +deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde +ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men +også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det +adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne +sorger over andres elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en +familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn +for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige +trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med +letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles +kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og +vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått +såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i +det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og +om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i +nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. +De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende +familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et +kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen +de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det +intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av +Constance. + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en +sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i +det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et +forhenværende rullegardin. Midt på gul- vet, som var dekket av søppel, +stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På +kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av +væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen +stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så +man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt +en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet +sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den +fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en eneste hekte. På +fanget hadde hun et spe- barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet +damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket og +sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av +sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem +og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en +forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete +vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig +til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør +henne ikke, den stakkar.» + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen +i hånden. «Er hun ikke til stede?» + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten +som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede +med munnen prop- pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. + +«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte +øine. + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av +stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det +barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en +blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries +seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår +naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. + +«Ja-a ---» svarte barnet. + +«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som +stod og vasket, da de var kommet op på gaten. + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt +hun sig bedre enn som så. + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket +fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive +dem på dør. + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en +tykk mannfolkskjorte. + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. + +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun +vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste +natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det +har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbe- holden. + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom +og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de +av?» + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om +hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han +en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev +bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av +hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte +ansiktet helt mot de + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant +enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, +fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og +et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren +gåenes dags ven- tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem +hjel- per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte +stanse for å trekke været. + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, +«henne burde det gjøres noe for.» + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går +ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu +og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» +føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo +fakka og satt fast for kjueri.» + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og +hør på det fæle fruentimmeret.» + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig +bort fra det skrekkelige sted. + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, +«dem kan man ikke kalle verdige trengende.» + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor +sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten +jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett +eksempel av tusen.» + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre +med henne?» spurte Marie. + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad +jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» + +«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes +det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet +enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med +overbevisning. + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at +alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det +nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da +ha til Vårherre.» --- + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp +du snakker om! --- --- Det er en for- brytelse! --- Opdra dem til å leve +av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig +nedfor som kveget og vente på mer.» + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, +oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt +---. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå +omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet +ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa +hastig farvel til Marie og gikk op. + +--- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt +alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som +vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, +sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, +sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene +hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært +svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- folkstøvler med store, +gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet +sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt +hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med +slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på +skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og +omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så +ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til +å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun +skulde tiltale henne. + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks +betenkning. + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene +hånden over den annen i rast- løs skiften. + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av +fattigpleien?» + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig +til det.» + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, +foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. + +«Er han vanfør, Deres mann?» + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de +ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» +Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget +fruen med dette. + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det +kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er +begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for +oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var +uavlatelig i bevegelse. + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere +ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en +misbilligende tone. + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven +mine. «Det er jo Guds bestem- melse.\> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» +spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» +spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad +Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste +hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i +forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var +enda et spørsmål hun vilde gjøre. + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det +Deres barn, det?» + +«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og +bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn +egentlig talte til konen. + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller +mennesker, når eg for så ukristelig frem.» + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, +takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens +ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances +fingrer med lurende Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel +ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et +glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over +ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene +ned over hennes kinner. + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun +med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, +Di har gjort mot en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en +kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult +og pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte +så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + +o + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun +med et avferdigende nikk. + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, +vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne +småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne +efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse +til sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke +gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, +skjønt han mis- handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden +makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige +vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til +et liv fullt av jammer og pine --- ---! + +Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk +finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, +som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det +var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere +og dypere ned i pølen. --- --- + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- + +det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke +var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så +praktisk og hadde sine rubrik- ker ferdig for de verdige og ikke +verdige. --- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien +og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk +inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok +en bok og satte sig + +til å lese. + +# Kapittel XVII + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos +Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et +så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe +efter lampene. + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men +Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru +Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått +et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om +hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun +aldri nedlegge.» + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- +ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt +for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun +så med vekt. + +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig +skjærende. + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren +gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var +alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være +uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir +drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor +futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i +godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok +hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, +«han har så menn aldri visst å passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på +denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til +ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det +vil si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og +tilgi ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, +Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at +mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han +kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og +det er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, +vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke +la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo +ikke,» sa tanten overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med +en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig +annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være +ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i +hendene og rokket sakte frem og tilbake. + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan +tro jeg vil dig vel.» + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt +og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det +beste, Constance ---» + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» +sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere +riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste +dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er +ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste +dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle +sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er +det nu engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og +tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut +med hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig +sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene +fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med +hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere +tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens +makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» +gjentok hun med latter. «Jeg vem- mes ved dette sumpete vesen, vemmes +ved det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og +fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til +tross for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, +hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt +for henne; hun syntes, hun ikke for- stod et mukk av det. Men hennes +voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med +op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte +hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på +dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen +enkelts --- det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å +gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- 11 --- Amalie +Skram. I. + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke +dig --- så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt +lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. +--- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten +vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste +mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og +klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn +som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt +bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og +tidde derfor stille. + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i +retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde +kalt henne sin skjeb- nes gode engel. + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, +«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på +tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så +betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis +oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å +volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor +godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du +skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det +rette.» + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde +jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke +hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet +for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et +skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære +avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- ringer om at han +elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun +foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. + +Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet +til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, +hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for +hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde +likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne +som av makelighetshen- syn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, +ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt +hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør +det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han +trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet +--- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så +interessert. + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha +rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han +visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte +anerkjennende til sin gode hu- kommelse, «så det hadde du glemt, --- vår +forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun +tørt. + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den +lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et +mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» +han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og +fryktsomt. + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å +gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» +Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. + +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. + +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så +stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt +tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme +dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig +fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så +beredvillig gikk inn på å få mig til- bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig +muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt +forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne +og sukket. + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig +mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt +forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun +holdt plutse- lig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun +med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» +utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det +engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal +regnes mig til en for- brytelse --- så ---» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, +--- derfor begynte du så godt som + +straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begyn- nelsen av --- +det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som +jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre +dig --- ---. Å, Con- stance, --- du må la dette ha en ende, --- du må +bli min igjen, du må, du må!» + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten +hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg +gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste +strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte +hendene ut imot henne, «å, Con- stance ---,» det kom en smeltet lyd i +hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han +tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt +nærmere, «tigg liket av en person du har myr- det om tilgivelse, og se +om det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i +selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, +da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og +strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers +konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner +en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, +--- et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu +bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et +skritt imot henne. + +«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører +ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk +plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig +noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som +helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det +samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går +over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele +natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om +hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å +drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe +i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, +piken?» spurte Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å +risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- +Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, +--- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve +eller sti- mulere mig. ---» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på +sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned +på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt +samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. +--- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, +forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var +fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved +målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet +av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt +værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre +måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. +Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu +skulde de be- gynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og +priset! + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring +uavlatelig. + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha +--- det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, +men så husket han sitt løfte og vendte brått om. + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu +bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer +løftet; ved sådanne lei- ligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han +nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. + +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det +nettop nu, det kom vel av den sterke spen- + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og +matt, det vilde likefrem være medisin for ham. + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance +hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at +han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å +tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en +høitidelig anledning. + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da +han hørte Constance komme inn i dagligstuen. + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig +på buffeten. + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød +i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de +borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som +han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av +glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se +efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og +luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i +tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- ligstuen og satte +sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, +fant hun sig i det med iskold ro. + +# Kapittel XVIII + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kom- met i den gamle +gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot +skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og +isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det +vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule +imøte- kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og +overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han +vært misfornøid og følt sig for- urettet; nu vilde han med takk og +håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og +opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å +hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham +sin forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han +skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. +Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var +som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, +var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde +tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det +som var skjedd. + +--- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende +innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt +vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. +Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer +så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance +på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med +livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var +anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de +fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det +strengt tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev +passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som +gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo +ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på +sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav +som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke +for ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort +ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med +slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance +ergret og skam- met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig +fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig +tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De +var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. +Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og +selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante +eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere +tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. +Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han +en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han +fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op +fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det +en lettelse for flere av hans medmen- nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de +velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet +point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i +basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i +selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten +aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk +naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist +gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser +for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke +lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse +dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun +glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var +henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som +alltid lå på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- delser. Det Ringske +hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance +så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en +hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett +dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge +siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu +som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man +nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger +hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, +når hun satt i mun- Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt +spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom +eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- blussende vredt i +blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav +stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over +hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et +øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo +det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme +latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles +lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i +begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var +det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han +helst hun betrodde i andre hender. + +# Kapittel XIX + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun +undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet +falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig +med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle +bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være +aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. +Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. +Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så +heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å +føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort +småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et +yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse +jerngruber som sitt livs verste plage. --- + +--- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var +nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, +og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til +Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende +vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- over fjorden med kutteren, så +langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur +for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et +bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. +2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han +lot vente nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. +Det er da fanden også!» + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. +«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok +noen penger frem. + +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den +med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» +--- + +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker +konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så +var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt +mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i side- Constance +Ring V75 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op +og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, +vimset omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod +stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende +fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg +har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin +lommebok frem og la noen sedler på bordet. + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den +på hodet. + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på +alle knaggene. + +«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet +hatt på sig. + +«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen +idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han +trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det +skulde sett godt ut --- ---» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. + +«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt +var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin +kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover +trappene. + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om +hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av +lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot +efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var +gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde +komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart +fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så +alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet +ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og +hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig +ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man +gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og +man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før +hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast +under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing +på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og +i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med +reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. +Constance var Constance Ring 1707) + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. +Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin +veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som +skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du +ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» + +«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg +vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så + +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire +barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du +lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du +huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til +verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i +husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie +Skram. I. + +var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for +å ta de usynlige makter til vidne. + +«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var +motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som +har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede +møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. + +«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er +i grunnen et dumt ord.» + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er +lykkelige.» + +«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» + +«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja inn- vendig, mener jeg.» + +«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig +så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» + +«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes +at livet er.» + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, +så ---\>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var +således?» + +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, +men senere fikk jeg annet å bestille.» + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil +så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der +vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop +således.» + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde +barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i +verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde +forbauset. «Hvad sier din mann til det?» + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne +ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring +forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor +lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din +mann, så kunde det komme et slett men- neske og bedåre dig.» \| + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men +vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + +«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever +med en elsker.» + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut +på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. + +«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» +\| + +«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff +du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og +pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden +hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det +angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med +de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det +vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten +allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa +Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. +«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» + +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde +for å si noe. + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt +forandret tone. + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke +har lyst.» + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, +«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han +skal ha det.» + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og +snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har +fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over +at klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte +gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru +Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. +«Det var riktig godt at han var vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk +og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og +gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper +begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter +sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og +sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed +og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i +styrke, og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det +lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte +sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og +lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det +blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen +ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. +Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde +tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var +synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av +sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et +par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid +over i to. Når stormen for inn mel- lem dem, rystet de sine sortbrune +hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de +store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter +stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad +var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, +og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av +trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven +og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og +vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en +stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- dingen; de klebet +sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på +benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og +følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, +hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, +som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket +av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med +et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. +Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, +når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de +sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som +kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for +så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven +fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det +fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de +grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i +sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det +klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i +spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var +godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått +der så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare +det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige +endeligt rystet henne en + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for +øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med +været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk +inn i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for +øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul +appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt +til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, +hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til +spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun +stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over +hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la +armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, +før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke +engang tørke dem bort. --- --- --- + +--- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og +løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på +hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. + +# Kapittel XX + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et +meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring +med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av +hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få +det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte +ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, +begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, +hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en +god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og +slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn +til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin +egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet +tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det +første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes +minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og +vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange +ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting +gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, +og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang +til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og +ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod +som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til +ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde +opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for +henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle +den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk +blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var +enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på +hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for +anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det +kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt +hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort +visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og +spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- middag, da han så +henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk +hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset +op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han +i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. +Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til +lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre +kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde +villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i +sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som +løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom +dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor +betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, +dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine +egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet +med andre øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over +hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo +mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han +så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens +sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en +tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne +lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- nemlig +over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok +henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært +hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans +håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne +selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i +finere forstand på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under +vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans +alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt +forandret menneske, og de talte med respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to +år efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig +formue. + +--- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter +for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta +i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for +eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev +det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale +på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven +i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, +og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at +han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av +veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en +gammel, tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte +henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, +men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med +portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra +henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun +bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De +ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og +eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun +rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» + +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad +skal jeg arme menneske gjøre --- + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte +alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig +straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- snørt stemme. «Vær ikke +bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad +jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at +jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den +gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op +igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, +Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig +inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like +overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. +--- Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så +mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke +den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende +trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- lighet.» Hans +stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham +hånden, idet hun så ham inn i øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot +værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet +bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om +han fikk lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når +han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt +stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som +mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen +polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig +tale om noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde +hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket +ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at +hans nærvær i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på +trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par +høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av +ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt +nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke +hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var +optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom +hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på +teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde +noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like +overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en +melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han +var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. +Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags +god- het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være +fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne +på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og +puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde +de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» + +«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +--- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger +forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av +følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å +skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke +vet hvordan jeg + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet +og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av +min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent +med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å +skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg +med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? + +Deres meget hengivne Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, +syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han +mente. + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller +Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig +om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å +eksperi- mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde +det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil +akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. +Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. + +Deres Constance Ring. + +# Kapittel XXI + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver +Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var +gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; +de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende +svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det +var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under +i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt +hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet +plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var +feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, +hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av +dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde +legge sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun +alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget +henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. --- + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, +gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i +bunnen med brune flekker her og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid +lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde +tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte +hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun +støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å +be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 --- Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige +ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen +for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om +halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde +bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var +så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han +oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver +eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det +samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun +langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var +klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud +som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene +falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av +med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, +--- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda +motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg +ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha +Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var +henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved +siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, +overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin +fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. +Så stillet hun sig op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at +den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i +nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og +følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av +foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit +svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte +en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i +det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og +dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og +livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en +gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen +på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke +ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende +dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav +hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde +sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig +med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, +og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på +madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige +lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva +stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. +Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets +uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- kete steners +ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en +perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde +portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i +den fløielspolstrede stillhet, og kok- sens rasling i ovnen, hver gang +de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- lence. I dem holdt hun +hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold +og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt +med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over +dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var +en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite +beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og +aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å +lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den +måte som de voksne talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med +tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? +Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, +eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte +hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe +hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- + +--- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, +som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha +det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra +morgen til kveld. For eks- empel hun selv. --- Hun fikk det nu visst +aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til +fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, +vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene +hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig +ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med +all ting, --- det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det +visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke +slik, --- det var godt å merke på så mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig +for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et +friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde +hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig +selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele +formiddagen hen i venting og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at +hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og +tusse sig som fru + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde +kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det +var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den +var 12, det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- kannen kunde +stått der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig +mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, +fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å +benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for +lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre +opefter hele formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun +kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på +soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun +fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i +vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend +inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og +fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving +på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare +med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver +over. + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om +hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil +den falt i dvale og blev + +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over +nakken. + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke +dem inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte +albuene på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så +visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om +morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper +dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde +Johanne stå og si til piken nedenunder. + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, +at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud +i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde +bille henne inn var for annet enn et syns skyld. + +«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- +å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde +hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet +med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som +konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre +på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun +smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet +midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne +fikk se hun ikke + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke +henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og +tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne +idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når +klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig +som en som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det +hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som +et erkjentlig ord ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært +vant til. + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige +matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde +heller hatt husspetakkel hver eneste dag. + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav +Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som +hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig +hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så +ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat +tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde +som sed- vanlig spist uten å si et mukk. + +Slikt målte jo sa hen sten + +pr + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og +Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å +reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken +og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i +spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt +fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. + +«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. + +«Sitter du i mørke, Constance ---?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme +et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende +gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff +da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en +nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at +Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig +med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod +et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- men +hadde hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og +Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en +håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det +var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den +oser,» --- sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til +fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun +på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn +godt av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at +det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne +med kåpen. + +«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun +lot den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været +og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med +distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan +det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. + +«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som +var det noe hun unddrog sig. + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom +så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene +syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt +til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det +gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. + +«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» for- leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt +lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på +det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien +får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- +ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få +det sagt, og stemmen vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av +engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte +ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i +setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har +sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, +rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært +her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme +som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i +gjære, mener jeg, så var det ikke kom- met så plutselig ---. Enskjønt +det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen +og la armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig +forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger +---.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet +jeg ikke riktig.» + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på +prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, +hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve +av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse +deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, +mens + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke +visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget +ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig +det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- heten og selge +dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos +en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved +et cirkus, eller gi mig til å være jord- mor ---» avbrøt Constance, «å +det er nok av ting å be- gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan +du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen +opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret +frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og +knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, +--- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av +det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her +---,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv +du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og +langsomt glattet skinnet om + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har +du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd +over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre +har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, +slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at +rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg +kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig +å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det +nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- +krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over +efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra +konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag +det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da +sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu +på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å +settes i gang igjen. + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør +komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig +selv også forresten.» + +«Hvad var det for en hilsen?» + +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt +dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde +dig.» + +«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» + +«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det +jo.» + +«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som +mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet +mine. + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod +hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig +ikke å bli sint, Constance ---» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i +gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all +vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig +sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode +venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem +dere, --- det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si +hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til +rette på stolen igjen. + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode +stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og +for sig er det mig høist ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil +gifte dig igjen?» + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har +stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og +slenge gjennem resten av ditt liv?» + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde +som om hun var lei og kjed av denne passiar. + +«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Con- stance, kunde du +ikke skrive til Lorck ---» + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare +gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det +gjorde jeg nok.» + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil +ha, --- og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å +komme ham i møte.» + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, +da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt +på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. + +# Kapittel XXII + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød +skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og +blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke +og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev +bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. +Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde +ikke få tak i noen hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og +gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som +skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. +Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst +---. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- +De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. +--- --- Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde +med den andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og +kanskje var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom +igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet +hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og +blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener +sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. +Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. + +14 --- Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slekt- ningers +almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde +jo ingen ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun +trengte nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo +ingen ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og +så alt det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og +snakk og snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det +var en formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde +ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente +til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. +Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men +det blev nu visst gresselig, når gif- ten var slukt. --- Straks vilde +det begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +--- Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte +skum ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun +være så forandret, så stygg bakefter --- + +Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien +---, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte +--- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han +fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for +det stod dødnin- geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette +var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det +vemmelige liv til ende på et + +vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri +godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- heten måtte hun +være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte +hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var +brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og +når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. +Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså +hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» +Hun satte adressen på konvo- lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt +Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre +til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la +hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den +måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig +en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen +for å gjøre bordet ryd- dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så +De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- +jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt +skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av +sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, +som forresten \| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at +Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn +til henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som +hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å +forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun +ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- +jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la +hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor +lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, +og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette +stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av +brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig +stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det +til lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det +til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. +På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over +benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull +og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved +stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte +blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå +katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det +var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og +hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og +slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og +skyndte sig tilbake til sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun +hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad +gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk +og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde +skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden +med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet +foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars +liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu +ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom +kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde +hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det +lå år imellem. --- + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod +et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; +himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra +halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke +skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen +frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om +morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene +tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet +var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, +men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett +for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt +korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele +tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den +bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes +ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse +stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det +dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om +hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk +med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen +hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for +hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det +var ingen pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo +levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde +utrettet. Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå +forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og +ristet sterkt. Johanne var altså kom- met, før hun var blitt ferdig, --- +klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte +om det var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig +straks,» sa Johanne. + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på +trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke +vilde uroes.» + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var +fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn +i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det +på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, +ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og +leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer +og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn +foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på +nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang +til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke +er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg +ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi +mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da +vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er +min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De +slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å +gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker +på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er +nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg +ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor +jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun +hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra +hvorhen han vilde. --- + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes +hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig +selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, +medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, +angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til +sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, +takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et +menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. +Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De +nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte +forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye +vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet +store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- + +Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders +gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert +fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over +alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på +det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens +hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var +blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte +sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt +kommer til alt, er et giftermål bedre.» + +# Kapittel XXIII + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske +septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så +lenge været var sommerlig. + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i +Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren +hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å +komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, +ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til +ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun +var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale +med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste +sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, +når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun +aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var +likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at +den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos +ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. +Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet +å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte +alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om +penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig +selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som +oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, +når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og +elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved +endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes +kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og +vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette +hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv +med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- tid, og han tvilte +ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning +en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å +gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et +vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og +årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans +kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en +at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å +tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. +Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å +se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun +øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, +at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et +menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som +hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, +hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne +øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe +bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når +hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et +spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og +så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme +veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i +hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som +omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt +å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i +den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i +bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En +usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale +innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet +tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å +ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et +førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har +rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk +han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og +ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved +fikk hans vesen en mer passiv form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige +henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring +henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et +dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke +følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og +til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for +henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun +tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: +Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes +første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun +var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun +plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, +og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han +ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved +hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. +Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. +Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I +begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet +ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet +på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av +rørelse, som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned +og vilde atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op +på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill +av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en +avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt +toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han +syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden +kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå +sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i +restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- blikk på Lorck, +som om han ikke trodde sine egne sanser. + +«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han sam- let sammen på sig +selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo +like godt være her som noe annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg +trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet +hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være +reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance ---» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, +og så skulde hun i pensjon naturlig- VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å +få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i +Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor +forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» + +«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så +ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige +musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og +legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente +Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det +er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule +musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby +som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, +--- «ja, tenk for en lykke!» + +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på +harmonilære med vordende ukunst- nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en +fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- av- brøt Meier. +«Slikt slites av en ---» + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- skje avtale med noen +annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. + +«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på +dig,» sa Lorck. + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck +betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så +på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over +hennes ansikt. + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De +her?» «Ja du må nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her + +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne +--- aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet +han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse +om, hvilket møte der forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» + +«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få +henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut +til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og +hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier +hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han +var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. 224 +Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det +revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på +henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store +komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å +arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance +førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved +det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, +vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun +vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og +dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne +bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det +var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få +hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom +budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. +Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han +falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances +formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk +--- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var +især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. +Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det +lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at +han skyldte fru Ring og sannheten å til- stå at han hadde vært en flabb +og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck +fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var +kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli +venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke +god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var +tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å +leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den +sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da +den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise +hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde +lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig +gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde +begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran +ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, +hans lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, +umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det +ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke +merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om +hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op +trappen til sitt værelse. + +15 --- Amalie Skram. I. + +# Kapittel XXIV + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i +det ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille +aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle +sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse +striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det +bleke dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og +bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance +syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han +var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck +svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk +og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik +dame.» + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck +smilende. + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, +Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» + +«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du +ikke noe?» + +«Ikke spor» --- var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» --- svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret +minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- gående raptus han +har hatt» --- sa han høit. + +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, +halvt undselig smil. + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan +godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at +alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes +hånd. + +«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. + +«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden fa- rer ens tanker +så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller +det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett +ikke til å finne ord for.» + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes +hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt +hverandre omslynget og satt litt uten å tale. + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Con- stance og trykket +sine leber mot hans skjegg. + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på +alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du +har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» + +«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor +du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn +søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med +ømmere stemme. + +«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det +hele tatt.» + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg +måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på +det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt +til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- +hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- +rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for +du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- +jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært +kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er +overlykkelig, Conny» --- + +«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse +med andre?» + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for +mig.» + +«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- +«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans +armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke +kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. +Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide +velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent +tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men +nu vilde hun bort fra alt + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og +lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de +søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem +henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. + +«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og +kjærtegn var heftigere enn noen sinne. + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne +leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. + +«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han +grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige +kuldegysninger gikk gjen- nem ham. + +«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå +op.» + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem +haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av +smerter. + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans +blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig +kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått +hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en +heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. + +# Kapittel XXV + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som +oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å +skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før +det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen +fare, når de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge +han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor +hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans +beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på +apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. +Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å +trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for +hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt +i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis +herren våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan +det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var +bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da +et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han +falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og +Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å +ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne +hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen +hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren +hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han +falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde +funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av +tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket +om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i +det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på +bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt +ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev +hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes +tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et +brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe +om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var +i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den +lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være +parat ved hans min- ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut +til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute +fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en +stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes +hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på +bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har +løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom +hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i +konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset +kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse +vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på +toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store +monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av +merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med +sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne +mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med +syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk +lød op fra en nærliggende offentlig have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske +deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og +kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og +avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte +først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det +ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den +snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten +var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til +lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun +intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet +penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for +det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg +tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun +kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men +det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en +vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem +engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige +opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet +smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- holde. At han ikke hadde +fortalt henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde +det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd +kysk, hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde +ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo +hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og +verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var +vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som +drev omkring langs ga- tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- +Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men +kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med +lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot +hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun +skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å +se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men +kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- +altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for +sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare +månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han +rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun +merket at han var ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min +panne.» + +«De er så kolde, --- du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» --- sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la +han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes +kjole for å få henne tett bort til sen- gen. «Du må ikke gå fra mig. --- +Å jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone +---, «værs- god --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- +naturligvis, det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt +og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter +hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet +kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham +med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes +taushet. + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en +skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme +sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham +en skjefull. + +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, +--- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- +kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var +illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og +lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, +sakte, bløtt, langsom- mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og +uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig +at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for +den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet +nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en +bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og +ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte +vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet +på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem +de åpne altandører lød et tusenstem- mig kor av kvitrende fuglerøster. +Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå +og diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- tes å stå +og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen +i øst var det smale, gullige stri- per; solen vilde snart være der. +Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes +tanker kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- sket og +levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han +hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om +noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- +«det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; +lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En +kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og +lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av +betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde +kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes +munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret +ortografi. + +«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi +jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for +å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og +uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, +velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, +hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. +For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, +og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne +likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og +festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, +men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den +gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst +og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg +tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for +jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt +døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans +kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var +født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var +tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo +han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig +i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig +over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte +han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte +var bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er +utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, +hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg +ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å +gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg +ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din +kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne +kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde +jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, +fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så +godt som det ønskes dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og +hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? +Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners +ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene +øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, +slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes +brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med +denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den +samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene +å hengi sig til sine kjønnslige lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en +annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte +ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- merert, og hun +leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i +flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, +hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og +utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og +øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min +elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den +dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått +dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er +jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og +sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet +over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på +henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. +Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, +notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer --- hører du, pus!» --- + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde +komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som +dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme +uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling +hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min +elskede, kom du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, +--- jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi +jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er +det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte +jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i +mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg +av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse +dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, +hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove +som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu +den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er +blitt så innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal +være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod +det. Constance regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og +fridde til henne. Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært +fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety +trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han +skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, +eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som +hadde ordre til å begynne utbe- talingen, når som helst hun forlangte +det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som +det lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var +villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl +av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe +hyssing, som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned +i sin skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. +Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i +kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset +over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på +noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig +for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure +mellem de stirrende øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun +tilbake til sove- værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, +men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din +hånd» --- stemmen døde bort, han slum- ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem +hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. +Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom +tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av +brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de +kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra +den ene til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. +Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun +hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde +elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det +jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen +for henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall +ikke den tidli- gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, +noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig +således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» +--- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det +vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt +inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem +beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig +forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i +forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, +som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn +sig om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en +trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere +derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en +dårlig person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det +lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å +gjøre vesen av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke +sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde +trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for +ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes +mellem dem her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +# Kapittel XXVI + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å +innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når +Lorck med en betoning av et + +16 --- Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et +tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse +ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var +et vergeløst bytte for sine martrende tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel +med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes +forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. +--- Ef- ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen +hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe +henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine +armer. Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det +gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham +dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han +blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at +hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig +selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de +vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var +hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin +oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver +dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde +fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende +og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for +så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen +langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som +kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun +hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde +aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var +skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. +Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer +enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; +nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet +hun ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes +følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var +det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å +kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert +likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke +nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet +og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. +Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært +for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu +forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og +kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare +forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning +om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt +nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som +man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte +premisser. I grunnen var det bedre således, for nu var da fotfestet et +virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av +hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle måter; hans venner, +enhver som kjente ham, var enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en +kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor +ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når +hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en +befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var +kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, +var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig +skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte +sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe +å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset +for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store +koffert frem fra veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, +halvt uvillig tone. + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig +forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han +tumlet et skritt tilbake. + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og +smerte. + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på +Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det +nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med +henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en +forklaring + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så +hjertebedrøvet at han orket det ikke. + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake +i putene og gråt. + +# Kapittel XXVII + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange +middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var +rekonvalesent. + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte +Constance. + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til +mig.» + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om +eftermiddagen f. eks.?» + +«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som +reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, +som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn +før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat +like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig +hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en +farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers +igjennem alt det.» + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier +noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De +ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er al- vor.» Han kasiet +hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt +fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» +svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- ner jeg. --- Tror +De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med +det?» + +«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen +nærmere definisjon.» + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op +igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De +innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir +ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en +spøkende tone. + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede +sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og +ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han +dreide plut- selig hodet om imot henne. + +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å +tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i +neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende +tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det +almindeligste.» + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte +tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. + +«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen +pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer +avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn +som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Con- stance efter et +øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket +ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier ---» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, +dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- ser Dem selv +for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale +om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer +mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig +humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De +ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få +alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang +som av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet +skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med +sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at +jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- +men De hører visst ikke på.» + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig +mer.» + +«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad +har De ment med slutningen?» + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» +Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til +sjelen. + +«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- +det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen +går bort og får det.» + +«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har +gjemt til Dem ---» + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la +hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at +hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. +Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at +de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort +sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det +uventede møte. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i +sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og +drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» +spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene +landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket +by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, +men gjorde vold på sig selv for å skjule det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. + +«Ja så ---» sa Lorck tørt. + +«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot +mig å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som +han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, +når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og +nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om +det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og +smeller over venstre. --- Og du, Con- stance, han taler om et brev og en +pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær +skalv. + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte +hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, +men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den +for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, +tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. +Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt +Meier! + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det +savnede,» sa Meier imøtekommende. + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød +oprømt. «Det er dessuten lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en +kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en +hemmelig fiende. + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- +det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- ket hans uvilje mot +Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke +trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal +bestemme dagen, Constance.» + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig +sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som +hadde sine plasser ved siden av dem ved af- tensbordet. Lorck lengtet +efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge +med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte +sig med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og +nikket til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det +blendende gasslys på trappegangen. Con- stance hengte hatt og kåpe op på +en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav +sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- bare +sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, +så snart de var kommet op, men + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på +hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte +henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av +sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot +sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og +som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags +skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du +jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. + +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. + +«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode +tilbake igjen.» + +«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min +lille Conny?» + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det +nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- +Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å +gjøre.» + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen +på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av +ansiktet. Det var + +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- satt uttrykk: Smerte +og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet +bestemthet. + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, +ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til +vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til +svar. Har du intet å si, Constance?» + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» +sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet +pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og +bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad +det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere +hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra +skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du +ikke at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan +ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun +ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis +du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det +synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk +øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» +spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- men var helt +forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet +så frisk og god, som du kan ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender +mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg +ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo +være hjelp for. QA Con- stance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- +Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes +hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på +ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke +sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, +den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av +alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige +liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. +Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. +Intet annet.» + +«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket +den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» + +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og +bortvendt blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt +for ubehagelig, tenkte hun. + +«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ +sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors +på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for +at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og +hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun +hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og +gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for +henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun +var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde +lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- +den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde +det ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene +for ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til +Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å +drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne +stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale +forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot +Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å +bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende +måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å +legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket +behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere +klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og +da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i +teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å +ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig +luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta +sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på +dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; +Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de +hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette +omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en +behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- paratkahytt kunnet +få. Constance skulde sove i dame- kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke +vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance +kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun +blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet +noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig +vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan +det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget +lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor +syntes det ikke langt til- bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn +og lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allike- vel anderledes. +Hun var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke +nettop elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det +var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som +forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. + +«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme +---» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om +dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i +merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen +småhistorier av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med +sigar og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu +var de to alene med rorman- nen. Natten var fremdeles lun og stille; de +utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, +og det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem +begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 --- Amalie Skram. I. + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens +yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som +slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og +tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det +er synd at det nu skal høre op.» + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de +selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun +forfjamset. + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det +var angst eller glede. + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den +slags ting.» + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en +tanke. + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. + +«Ja» --- sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun +reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i +damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og +vilde gjøre alvor av det. + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om +dette?» spurte han plutselig. + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. +«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller +for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta +mælet fra ham. + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. +Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og +nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig +med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det +passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha +tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en +bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe +var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut +av sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt +sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde +vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem +fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke +til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og +tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- ges efter --- en boble som hun +i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære +hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu +satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med +lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det +skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså +kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i +gråt. + +«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes +skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han +ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. +Omsider tørket hun ansiktet. + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- +nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» +Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for +henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig +bevisst- het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og +det gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde +henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt +før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker +lykkelig.» + +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av +hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; +han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i +sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til +finger- spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, +trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. + +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- ket. Timene gikk +som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og +over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt +forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med +ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og +atter: «Dette er lykke.» + +--- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare +for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente +lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance +en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet +sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet +var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien +og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang +var det som om hun skalv innvendig. + +# Kapittel XXIX + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet +sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- lighet til dem i Homansby, ikke +langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle +værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og +spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- skaffe sig, få +maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just +ferdig med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. +Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen +var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster +og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- merket; så gikk +hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i +gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran +kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og +nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra +den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham +den gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, +hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, +nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun +ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde +bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den +stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det +avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et +heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som +spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte +henne. + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det +ene minutt som gikk innen Meier + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere +ganger. + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, +mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan +De bodde.» + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var +borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med +sin smukkeste glans. + +«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de +andre?» + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet +igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse +og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, +fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med +besiktigelsen. + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi +værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende +ut.» + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort +til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, +idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» + +«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet +få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» +sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så +har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, +og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om +natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi +skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som +sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun +var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle +hennes øine på sitt ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn +eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret +på hodet. + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg +har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som +jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil +intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De +vel det?» + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes +overkjole. + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. + +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan +skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han +lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De +eier mig!» + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham +med forskremte øine. + +«De må ikke være redd, Constance» --- han talte ro- ligere og gikk +nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller +vilde jeg hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter +Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i +henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- in- gen i verden kan +være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et +øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham +angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og +ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» +bad han --- \<«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som +sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en +godkjennelse av deres hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å +ha formiddagssolen og om annet lig- nende. + +--- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier +var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, +«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle +værelsene.». Han gned fornøiet hen- dene og satte sig, så han kunde +overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig +å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» + +«Jo» --- sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig +til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig +hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han +ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun +skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo +vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde +anrettet. + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk +sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det +bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et +blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. + +--- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig +merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når +Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde +reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg +vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste +tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog +trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når +hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han +hadde tenkt sig å være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet +på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet +forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en +slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, +hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og +sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne +varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde +sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil +hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; +da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme +sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det +var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det +var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med +ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i +soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, +og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun +undersøke. --- + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og +hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; +underleben var sterkt ned- trukket i begge munnvikene, og hans mine var +barsk og mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp +ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og +vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og +atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På +hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet +strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av +kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av +fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en +sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck +tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran +speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en +sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke +henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- merkning, hadde +han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance +reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue +henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han +foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de +urimeligste tider, + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom +henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham +det likegyldigste på jorden. + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, +og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig +uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til +henne. + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og +omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og +begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke +lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste +av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. + +«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine +hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to +mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet +var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han +hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. +Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- skje ha +sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans +kjærtegn for noe annet enn det Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og +gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. + +# Kapittel XXX + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn +sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av +vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens +selskapelige kretser utfoldet en stor virk- somhet, især de siste par +måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet +basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å +bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs +ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs +hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den +likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: +imøtekommende og av- visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme +værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk +var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten +ikke ordene frem. Efterhånden ut- viklet det sig hos henne en heftig +uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op +når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham +komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. +Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. +Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. + +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og +behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som +har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde +ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt +ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en +ondskapsfull kvinne. + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av +sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» + +«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på +skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde +du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så +tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan +og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by +noen annen.» Hun så utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en +lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde +tenkt mig» --- sa han bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig +kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut +av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i +hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle +med en jernspiker. --- + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt +til arbeid og kastet sig inn i en utret- telig virksomhet. Foruten sin +store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et +medisinsk tids- skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale +gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så +meget tid til å spekulere over sine huslige for- hold. Men håpet om å +tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed +med. Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville +tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde +foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap +så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var +det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. +Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten +var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. +Sådant var også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis +selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når +konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos +Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som +han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. +Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi +noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i +hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i +grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å +mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man +kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et +eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller +når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt +sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans +frykt for å gjøre sig latterlig hin- dret ham i å foreta sig noe 1 dette +øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han +intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden +tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at +hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de +skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- akte sig selv, om +hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at +det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte +bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han +hadde også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist +var hun blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en +overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det +foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art +tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved +hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de +aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, +som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er +hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han +syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til +dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 --- Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det +var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på +gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter +gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en +annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning +luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne +ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne +ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes +kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? +Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar +elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake +med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav +stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde +Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke +gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne +med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: +jeg er din, ikke var fjern. --- + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- bende tegnet sig og +sin kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til +det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun +hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide +sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det +var en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær +fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. +Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den +var strak og + +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet +smukt hvelvet. + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde +først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa +Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det +store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke +sant, Emma?» + +«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne +dør. + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er +litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se +hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille +lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på +remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun +satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et +øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance +lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet +ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det +gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned +for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance +stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på +gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem +op igjen. OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» +--- sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- lig en søt liten +pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som +kommer?» Meier lyttet. + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste +sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la +maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, +hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og +de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å +dekke kurven til. + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre +det, mens De står der og henger over mig.» + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så +godt ut; hvert minste stykke + +Constance Ring 27% + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som +viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare +hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om +hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, +og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets +mørke farve. + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. + +«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, +forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er +forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, +det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» + +«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep +med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken +bort. + +«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» +han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre +ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han +med lebene i den. + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en +såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte +et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i +neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om +hans hals og la sig inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot +sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av +forløsning og lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se +så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han +fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» --- hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av +hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans +kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand +gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i +sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod +stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt +som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. +Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans +stemme var så øm. + +«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe +for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte +sig. + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes +ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne +og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot +hendene synke og vendte ansiktet bort. + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget +godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en +himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- +gjen- tok han. + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, +Constance?» sa han sakte. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd +kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot +sitt ansikt gli ned i hennes fang. + +«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du +skal bli her i aften.» + +«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» --- gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. + +«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de +andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» --- svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. + +# Kapittel XXXI + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, +Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av +«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil +beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt +forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev +han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om +dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» + +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» + +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned +på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. + +«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det +var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmerak- tighet.» + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» +sa Lorck tørt. + +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» + +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- lighet et +vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for +dig.» + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av +hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han +litt barsk. + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta +hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg +behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes +hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og +lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller +å plage dig. Vet du ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg +dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig +om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale +med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt +annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som +hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi +går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, +iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine +negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» +bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det +er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og +hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, +trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans +trofast- het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige +streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt +hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket +henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan +tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et +sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det +Lorck, som om hun gav et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og +vendte hodet om imot ham. Det lå et is- koldt smil over hennes leber, og +øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker +iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og +rolig. + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i +hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk +mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke +legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende +følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem +skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av alt +slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det +engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde +Kristine, hun, som hadde lagt en grense- løs, ydmyk, althengivende +kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og +hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og +glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en +manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det +samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne +Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å +vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk +omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde +sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, +arme pike; på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han +noensinne traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han +kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine +som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært +sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. +Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingel- sen +for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på +dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det +var verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og +bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det var +blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike som +intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen +henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av +Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans +forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde +skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- +umulig! --- det kunde ikke være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem +henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk +Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt +nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som +om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. +Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en +deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på +sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. +Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret +sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde +gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han +bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, +men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så +henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt +og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og +ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig +kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i +en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som +assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av +persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i +stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie +var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne +engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass +mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og +hevet sitt glass for å drikke med henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne +bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde +se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun +brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se +Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han +bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde +hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til +sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som +hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og +plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke +mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. +«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og +stridde imot. + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, +du skulde bare vite hvor nærgående han var.» + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor +holdt dere op å danse?» + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å +late indignert.» + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. + +«Ta min arm,» bad han. + +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på +galleriet, som var inndelt i små, terrasse- formige avlukker, som skulde +forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. +De var temme- lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste +utsikt. + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg +har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare +avsted med disse vemme- lige fyrene --- bare at de rører ved dig er en +besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket +sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- gen fornøielse av +det --- det forstår du jo nok,» vedblev hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes +skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig +inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad +om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen +uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde +fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde +lett efter henne alle vegne. + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet +francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som +minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig +tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke +og satte sig hårdt tilbake. + +# Kapittel XXXII + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var +ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet +der op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare +situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck +trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i +dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne +syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller +Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et +ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved +tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +--- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han +viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet +et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu +siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke +lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre +uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. +Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være +snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare +flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- dig nervøs ophisselse, +för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, +tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine +eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med +tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå +fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en +smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, +og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en +trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 --- Amalie Skram. I. + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende +sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på +tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt +lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med +en lyn- snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet +hun brøt ut i en overgiven latter. + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg +venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i +stemmen. + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt +forskende på ham. + +«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig +sitt ansikt til hans kinn. + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men +så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter +dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var +her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så +bedende på ham. + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss +vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset +ham utallige ganger. + +«Så, så, så ---» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om +henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet +sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet +hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en +grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge +vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og +luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så +plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen +syrintrær, som stod foran gjenbo- huset i en liten innhegning, myldrende +fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- ste gang, nei ikke +første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var +kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu +måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en +ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men +fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede +sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger +enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om +igjen. --- --- + +--- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da +været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede +til første mai. Con- stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge +op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet +med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi +gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike +skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med +dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del +vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i +stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget +den neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier +vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det +motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og +kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser +for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var +da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det +var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes +vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, +som satt henne så fast i blodet . . . ekte- skapsbrudd . . . Hor. --- +Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre +betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var +villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- +ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse +skrupler? Like for like, det var li- vets eneste gyldige prinsipp. --- + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker +siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om +morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i +vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, +at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine +hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, +vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, +som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange +ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så +smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, +stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes +kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så +være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt +livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke +kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å +gruble og sørge. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat +piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake +og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på +veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte +hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete +glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, +lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» +svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og +tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som +for et ganske lite barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en +forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var +hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss +sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille +henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. +Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned +over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på +landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel +av lykke kom Meier hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. +Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var +optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små +og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt +ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. +Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op +ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter +alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en +gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. +Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde +være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, +og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så +sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i +kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i +haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun +allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp +kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet +et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den +borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. +«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope +over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- flekker, mot +kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for +kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det +store soveværelse, som hadde al- tan til haven, satt hun på en kasse +foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig +hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et +kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket +henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og +hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og +til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det +henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om +sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen +over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, +forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan +vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han +ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte +hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde +elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans +hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde +vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det +var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det +kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, +var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun +nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. +Hun torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og +det var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare +at hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde +fore, vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun +beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- uten +--- ---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- +dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at +han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så +kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- +kenet. + +«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin +egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et +stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte +hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle +på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med +ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et +forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +--- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær +av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i +hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge +hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og +lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i +stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig +og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, +kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De +selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen +ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt +kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte +efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt +stående hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist +drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted +og satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; +når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun +vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at +nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at +hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be +ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort +ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante +frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn +i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- ter før fem steg hun +op trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen +inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine +hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred +mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med +gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå +omveien gjennem spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå +mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til +spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck +var gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så +kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen +han gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han +vilde si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte +skjøv hun dø- ren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos +ham; det måtte være den siste for i dag. + +# Kapittel XXXIII + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som +hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en +firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da +Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu +var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte +Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få +døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker +stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, +som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så +besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og +hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av +fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var +meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne +i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved +hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han +strøk over det med tverr- siden av sin høire hånd, dreide han hodet og +så på henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene +op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å +si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for +øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot +tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo +nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om +en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. + +«Ja,» --- hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste +sig. Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så +høre, hvad det fei- ler dig.» + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun +talte. + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde +blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også +slike vonde smerter for brystet.» + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, +når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg +skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham +med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. + +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til +---» gråten var atter ved å bryte frem, + +«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg +måtte ha doktor.» + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få +arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. +Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes +mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det +dig bedre nu da?» + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- komme --- ---. Bare +jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- dommen, begynte det +akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa +hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som +rant ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, +tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett +frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke +forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En +smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han +kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt +kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet +hennes ansikt frem og til- + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter +kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin finger på det lille runde +hull i hennes kinn, som var kommet til syne ved hennes motstrebende +smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til +de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. +Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å +vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til +rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet +enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom +og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne +i armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- gelsesværelset, +kom så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig +som i gamle dager» --- hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort +efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med +bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne +til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun +gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled +hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var +kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet +brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte +på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. +Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i +hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, +med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den +utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en +stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun +så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det +stakk og suget for bry- stet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å +føle sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige +ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen +hjelp i det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like +i hans frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer +på sovevæ- relset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, +han skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte +det ---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen +kjentes tørr og trett av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som +en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, +overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere +litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav +Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger +og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde +op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, +nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby +sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, +hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så +forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig +gnistrende over hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset +hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog +halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av +vin i store pokaler --- --- Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som +pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav +sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake +på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som +skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene +mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende +bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være +for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa +hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og +gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om +hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte +Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks +i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å +svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens +Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i +ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok +bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge +sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene +vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det +et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. +Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som +rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og +en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i +på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk +ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av +et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt +måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten +og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det +var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse +trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- hus av tre; det satte +rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det +var tyst og stille + +20 --- Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den +langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en +ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå +i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot +den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk +for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det +gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i +knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et +stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et +sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op +til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne +mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme +og ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som +det skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde +kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det +varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til +skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod +stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det +var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. + +«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min +elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, +mens han dekket hennes øine og munn med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. +«Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer +var forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk +mot huset; lyset i kjøk- kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; +sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring +hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som +førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, +inntil de gikk ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han +kastet speidende blikk til alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en +sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til +det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent +en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin +lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, +rev av en fyrstikk og tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han +kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han +gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å +skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod +atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så +hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste +op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt +flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde +sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! + +# Kapittel XXXIV + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen +høit på himmelen. Først hadde hun in- gen tydelig forestilling om hvad +det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, +som var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og +gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, +vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det +om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu +også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig +selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun +merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over +ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede +i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig +tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. +Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke +for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun +hen? Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke +spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det +var likesom han gled ut i tåke for henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, +hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så +dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, +med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? +At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne +på, det eneste, det var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, +vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun +sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut +at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og +leilig- heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, +at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. +Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. +Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i +sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord +til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg +ikke kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks +navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i +vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang +Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor +porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på +toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien +i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor +sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den +minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den +gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over +ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun +billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun +farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet +med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et +individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og +svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med +den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne +store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på +sin plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord +av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor +egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, +«og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart +i denne stund; det var hennes livs store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- gen. Så grep +hun flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. +Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å +hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. +Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig +så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på +sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. +Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne +en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne +stuepike drog ut til Løkken. + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft +bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt +henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og +stakk det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- ket. Under +måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot +loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med +Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan +over ham, et øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det +ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd +med tungen, klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en +lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk +gled boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde +av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte +buffetens innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass +og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i +grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, +hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke +krenket henne eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, +rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, +han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som +var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis +--- det vilde han riktig- nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen +aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet +henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så +var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, +bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og +skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine +handlinger. --- + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- tiden. Han gikk, som +han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå +skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra +Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for +hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske +stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør +var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket +av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang +utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var +rullet et stykke bort over gulvet. + +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op +mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- rende rop, legemet falt tilbake, +og selv sank han hen over det. å + +Depotbiblioteket + +Ø47 ONSTANSK RING -- cgit v1.2.3