From 69e958b51cdf33c53d10fb6f7788d9adb9846af0 Mon Sep 17 00:00:00 2001 From: Trygve Laugstøl Date: Wed, 2 Jul 2025 21:32:57 +0200 Subject: wip --- Makefile | 24 +- constance-ring.epub | Bin 251776 -> 251773 bytes convert2.awk | 4 - stage-5.md | 12640 ------------------------------------------- stage-5.txt | 14648 ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ stage-6.md | 12640 +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ 6 files changed, 27303 insertions(+), 12653 deletions(-) delete mode 100644 stage-5.md create mode 100644 stage-5.txt create mode 100644 stage-6.md diff --git a/Makefile b/Makefile index 5b03619..abc5508 100644 --- a/Makefile +++ b/Makefile @@ -35,30 +35,36 @@ stage-1.txt: $(TXTs) stage-2.txt: stage-1.txt @echo $@ # tr '\f' '\n' < $< > $@ - cp $< $@ + @cp $< $@ stage-3.txt: stage-2.txt convert.awk @echo $@ - awk -f convert.awk $< > $@.tmp + @awk -f convert.awk $< > $@.tmp @mv $@.tmp $@ stage-4.txt: stage-3.txt Makefile @echo $@ - uniq $< > $@.tmp + @uniq $< > $@.tmp @mv $@.tmp $@ -stage-5.md: stage-4.txt Makefile +stage-5.txt: stage-4.txt convert2.awk @echo $@ - pandoc --from markdown -o $@.tmp.md $< + @awk -f convert2.awk $< > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ + +stage-6.md: stage-5.txt Makefile + @echo $@ + @pandoc --from markdown -o $@.tmp.md $< @mv $@.tmp.md $@ -constance-ring.md: header.md stage-5.md +constance-ring.md: header.md stage-6.md @echo $@ - cat $^ > $@.tmp - mv $@.tmp $@ + @cat $^ > $@.tmp + @mv $@.tmp $@ constance-ring.epub: constance-ring.md - pandoc -o $@ $< + @echo $@ + @pandoc -o $@ $< .PHONY: clean clean: diff --git a/constance-ring.epub b/constance-ring.epub index b709841..9a108f3 100644 Binary files a/constance-ring.epub and b/constance-ring.epub differ diff --git a/convert2.awk b/convert2.awk index 6aab091..9241ebc 100644 --- a/convert2.awk +++ b/convert2.awk @@ -1,7 +1,3 @@ -{ - gsub(/^ *$/, "") -} - { print } diff --git a/stage-5.md b/stage-5.md deleted file mode 100644 index b2ff537..0000000 --- a/stage-5.md +++ /dev/null @@ -1,12640 +0,0 @@ -# Kapittel 1 - -Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var -derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de -som nygifte hadde flyttet inni. - -De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på -veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann -vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. -Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de -prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte -sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra -gartneriet i Oscarsgate. - -Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, -men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av -sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. - -Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til -Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort -megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet -henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre -av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på -et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte -folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i -et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den -fortrolige åpenhet og uskyl- - -dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse -til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå -hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets -folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. Den -litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes -latter var uimotståelig smittende. - -Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det -gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke -var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få -forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del -formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort -fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over -til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor -målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til -tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig -ytre. - -Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med -fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes -øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og -rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i -spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin -hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og -kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket -sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. - -Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede -ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre -henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men -som hun tålmodig fant sig 1. - -Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, -men lot sig villig føre avsted, når - -han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han -henne til bad og hadde til hennes hjem- komst pyntet stuene op med et -par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. - -Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle -anstrengelser ikke vil trives. - -Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut -til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til -tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte -have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra -soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt -over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når -været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den -bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. - -Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen -ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i -tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. - -Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange -og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett -tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. - -Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om -side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste -sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot -bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op -mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i -sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når -det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den -hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og -hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og -fløielsbløtt og blinke - -fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger -om det, de hadde felles fra gamle dager. - -Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, -som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige -sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange -skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der -nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og -fisketurene med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle -måtte hjelpe til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med -Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte -Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Monstro han ennu -hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med -bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, -som kunde stå av sig selv. - -# Kapittel II - -Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og -så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til -Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. - -Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og -da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., -inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, -hvad det var 1 veien. - -Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges -hjem.» - -Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. - -Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig -historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde -hun ikke alt, som - -hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne -på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? - -Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. - -Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig -betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han -ikke undværet henne i må- neder? Det måtte da være grenser for opofrelse -også ! - -Bare det kom småfolk --- mente tanten. - -Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, ---- men pokker heller! - -Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- grepet, sagt noe om -at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok -vilde bedres. - -Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var -ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en -raptus av sin gamle livlig- het, og endog undertiden gi sig hen til en -påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for -Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev -inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, -og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han -få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite -hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller -være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så -det forslo. - -Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i -forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. -Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor -Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en -kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun -forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og -alltid en stikk motsatt op- - -fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De hadde gjort en liten -tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget -i splid og disputt om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde -spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde hvile, følte han -sig nettop så oplagt til å dra videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på -annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og -foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at -han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt -og elskverdig både på reisen og senere. - -«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det -plutselig ut av henne. - -«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men -værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» - -«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke -med.» - -Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem -dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller -gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge -stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok -bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram -absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig -spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i -forveien. - -I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin -beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun -ikke var til å rokke. - -Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable -fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag -hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han -brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet - -uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var -henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans -eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det -skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på -henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde -bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo -hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin -utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. - -Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige -savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men -som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin -manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og -mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i -humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når -det ringte. - -At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. -Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og -kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om -aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. -Bare tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- -gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, -allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. - -Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en -vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting -om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som -brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, -som gjorde henne trist og hjertesyk. - -Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et - -skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring -satt og leste med henrykkelse. - -Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin -forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over -bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med -all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til -loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste -ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt -dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av -skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i -samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte -for denne mann, var idel lede og likegyldighet. - -Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var -ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter -Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. - -«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. - -«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, for- trolig tone, -«at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god -innflytelse.» - -«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. - -«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. -Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, ---- --- men det er så un- derlig med ens mor.» - -Ring var ved sitt bestemmelsessted. - -«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen -var i full fart. - -«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa -Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin -pipe. - -Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og - -svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i -natt at hun var her.» - -Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. - -«Kunde du ha lyst til det, Constance?» - -«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la -sig merke med sin glede. - -Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. - -«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. - -«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste -sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. - -«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo -sengetid, du får da vente til i morgen.» - -Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. - -«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i -humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. - -«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det -gjør vondt.» - -«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn -det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» - -«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. - -«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» - -«Og bli her en tid?» - -«Så lenge hun har lyst naturligvis.» - -«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» - -«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» - -«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. - -«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. - -Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. - -«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til -sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. - -Hun kysset ham på munnen. - -«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» - -«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå -ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, -der fremsier sin lekse. - -Han lo og vilde ta henne på fanget. - -«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. - -Han slapp henne med en sur mine. - -«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et -minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste -nu.» - -Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav -sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. - -Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med -blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. -Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han -gjespet og vilde til sengs. - -Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på -soveværelset. - -Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte -skritt og et smell av døren, som rø- bet hans ublide sinnsstemning. - -Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op -i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte -nipssakene på eta- géren om. - -Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- stativene borte ved -det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et -par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var -trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, -at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha -glemt det. - -En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, -og Constance skvatt høit i været. - -«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg -ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad -hun tok sig til. - -Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra -vinduet. - -«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt -overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn -til ham. - -THI. - -Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- skriver Blom, at -moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. - -Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte -gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren -skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. - -Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der -og var i godt humør. - -De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen -vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på -gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller -annen foran- dring i arrangementet. - -Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne -om halsen. - -Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det -rette sted til å opføre scener på. - -Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i -vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad -gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. - -Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten -år. - -Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt -hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det -kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de -gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og -som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av -hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle -Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. - -Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet -og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og -stred med gråten. - -«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- nøielse» --- sa Ring -plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. - -«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille -ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» - -«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og -hun holdt lommetørklæet for øinene. - -«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig -bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han -inntok nøiaktig sin forrige stilling. - -Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle -at kjørselen var til ende. - -Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde -straks se hele leiligheten. Han - -utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad -maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og -viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i -soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok -frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at -hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til -Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at -fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast -fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og -illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev -han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte -sig ganske ør i hodet. - -Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på -bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling -av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, -og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin -svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par -glass sherry til den hjemme- lagede eplekake. --- - -Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- kom han henne -ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo -også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, -og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- melig -undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få -det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun -kunde godt selv over- drive, når hun var i humør til det, men så vilde -hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint -og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. -Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot -noe, han fortalte, - -om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for -tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et -meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det -gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde -en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav -sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke -kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt -det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når -ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog -han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å -forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. - -«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, - -Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var -gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. - -«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» - -«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» - -«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> - -«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» - -«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin -mann så hensynsløst.» - -«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, -kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke -til å være i stue med.» - -«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører -hjemme i et ekteskap, som det skal være.» - -Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til -værs. - -«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod -jo aldri på den fot.» - -«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en -mine, som protesterte mot den dragne pa- - -rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- mer og satt og -vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» - -«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry -sig om.» - -«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» - -«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner -for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» - -Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, -hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. -Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det -begge. - -Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett -kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i -rette tid. - -«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en -oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» -Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. - -Hun stred imot. - -«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom for- manende. - -Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han -begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun -skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at -hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og -konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes -ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. - -«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun -för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. - -«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa - -2 --- Amalie Skram. I. - -Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være -elskverdig --- og alltid er hun slik.» - -Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. - -«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meg- lende. - -«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. -«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, -hun viste mig !» - -«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde -over saken. - -«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- -om forladelse.» Han var uforvarende - -kommet til å hikke. - -«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. - -«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige for- klaring. Hvad -skulde det ellers være, for fanden?» - -Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. - -«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. -«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» - -«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med -kjærlighet.» - -«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot -sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» - -«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs -de første par år.» - -«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde -du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, -at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. - -«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom -tillitsfullt. - -«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal -bli en lykkelig mann. Jeg har satt store - -forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med -henne.» - -Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand -på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes -datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om -henne, mens hun klædde sig av. - -Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. - -«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her -natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig -tilfredshet. - -«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke -det?» - -«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... - -Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» - -«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» - -«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» - -«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være -glad for?» - -«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun - -broderer så pent.» - -«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» - -«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både -snarere og penere.» - -«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» - -Hun skjulte sitt ansikt hos moren. - -«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du -ikke? Hvad?» - -«Jeg vet ikke, jeg.» - -«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» - -Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. - -«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. - -«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av -kjærlighet?» - -«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg -har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så -forlegen ut. - -«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» - -«Men jeg synes ikke om å være gift.» - -«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. - -«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? ---- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» - -«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» - -«Er det bare det det kommer an på?» - -«Tallfall det det burde komme an på.» - -«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god -eller dårlig han er.» - -«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har -ikke lov til å tenke slik.» - -«Det kan jeg ikke begripe.» - -«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det -verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, -Constance.» - -«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg -har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn -under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. - -«Hos mig, --- er du gal, barn?» - -«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, -husker du, og vi måtte ligge sam- men» --- sa hun innsmigrende. - -«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» - -«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . -Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, -og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og -henter mitt nattøi.» - -Hun var allerede borte ved døren. - -«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom -satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. - -«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom -her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun - -atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. -Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes -plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde -betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns -datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. -Og sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for -hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde -ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin -kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, -og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem -begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos -sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og -hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun -holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun -skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, - -Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke -henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med -kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge -henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være -lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- -det var sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe -for, at hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse -vanske- - -ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv -skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis -det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke -hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på -sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en -bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så -meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at -når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke -hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som -gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort -rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å -vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde -undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot -Ring. Det skulde ingen an- ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut ---- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom - -an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og -fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet - -litt på at datteren skulde si noe. - -«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» -Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. - -# Kapittel IV - -Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, -som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein -Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer -var småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger -frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel -Blom, som var gift med kaptein Foss" søster. - -Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene -blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt -slektninger, og det var der- for en selvfølge at de to familier stod på -en fortrolig om- gangsfot med hverandre. - ---- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av -hennes døtre skulde konfir- meres i oktober. Masser av ting, som skulde -gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det -var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til -ende. - -Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og -datter. Constance avverget be- hendig enhver streifen inn på disse -enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med -snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at -hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der -kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært -tilstrekke- lig å peke på det for henne. - -Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig -elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter -måltidene. --- --- In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at -dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig -hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da -kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. - -Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til -aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og -ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. - -Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av -det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange -betingelser for å føre et lyk- kelig liv, disse to. Rings eneste feil ---- ---. Men Herregud, - -han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. - -Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes -opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, -og Constance var ak- - -kurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke bli anledning til -rykter. - -Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. - -De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening -hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer -velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i -strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre -passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt -foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun -haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så -iherdig hadde budt henne. - -Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin -lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde -vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var -så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom -det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, -men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre -bekjentskapet gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- -lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og -håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. - -Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den -forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å -spise til aftens. - -Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd -å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer -for sig selv. - -Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. - -R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på -et offentlig sted; de andre over- døvet ham og mente at det just var -fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. - -«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin -mann --- «men du er vel trett, Ri- kard?» - -«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» - -Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange -undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. - -«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at -du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. - -«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. - -«Å, det var bare Lorck.» - -Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- mann opmerksom -på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var -nesten mørkt. - -Hansen bet sig i pekefingeren. - -«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i -en lav og litt treven tone. - -«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, -fremdeles snakkende om utsikten. - -«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is - -«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var -bare et dumt innfall.» - -«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» - -«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De -allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos -oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har -det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, -Rikard !» - -Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til - -å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid -sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. -Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde -huset til- trekkende. - -Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen -og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet -de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme -og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten -noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. - -Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte -skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var -trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til -aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. -De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter -det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen -igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt -og små- snakket nesten hviskende. - -«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- -sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. - -En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et -hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært -vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen -bort til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i -stormløp fare over tangentene. - -«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot -de andre. - -«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om -Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. - -«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, -som satt i sofaen med Lorck. - -«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. - -Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- vegelse som av -rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. - -«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. - -«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han -kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så -ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til -å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, -så et muntert leende kvitter --- så en adagio, al- vorlig og verdig som -en spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en -trubadursk elskovs- sang. - -«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. - -«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- -improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som -om det erg- - -ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å holde ut» ---- - -«Skal han ikke bli musiker?» - -«Det er han jo, frue!» - -«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» - -Lorck trakk på skuldrene. - -«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på -ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» - -«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. - -«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir -kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt -på en lav puff ved Con- stance. - -«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. - -«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det -er jo rent bort i natten.» - -«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» ---- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og -lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- -og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» - -«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole -Bull.» - -«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. - -«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre -og tyve år vel» --- - -«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken -Schwartz. - -«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. - -Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. - -Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at -musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske -stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra -munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel -lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget -og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å -passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en -vifteformet skjerm før å få ild. - -«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til -spisestuen. - -Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg -dissonans. - -«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, -da han reiste sig. - -«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så mor- somt !» --- --- -summet det rundt omkring ham. - -Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver -sin dame til bords. - -«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som -kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt -bryst.» - -«Mitt bryst! umulig, tante.» - -«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser -det.» - -Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte -han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig -den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. - -«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i -omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» - -«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. - -«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» - -«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» - -«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et herme- tisk rypebryst. - -«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. - -Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. - -«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å -holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet -skal forstå at jeg ikke gjør det god- villig, og for at de skal være -genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» -lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. -Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en sær- deles -fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» -avbrøt hans kone ham. --- «Når und- tages at fru Constance har støtt sin -fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt -Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev -Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som -hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig -latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert - -sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen -skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å -fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle -brast i lat- ter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- -«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. - -«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er -ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. - -«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. - -«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så -veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. - -«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, -altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! -Hør!») Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» - -«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- -«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. - -«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir -opsagt.» - -«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved -Constances høire side. - -«Den er visst god igjen.» - -«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle -gå henne like til sjelen. - -«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, -«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa -Constance - -halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» - -Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til -å innlate sig med ham. - -«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han - -og 1o. - -Constance Ring on - -«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. - -«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg -taler med Dem, er jeg rent konfus.» - -«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter -sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» ---- - -«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også for- - -lange --- ---. Hvad jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært -dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så -sterk, skal jeg si Dem, --- arm- - -muskler ---» - -«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. - -Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig -Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. - -Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk -hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så -bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet -henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt -ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og -blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for -henne og tømte sitt glass. - -«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin -borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til -han altså nevner navnet.» - -Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den -stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. - -«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig -tone. - -«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. - -«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene sprin- - -ger snart ut av hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? - -«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op -imot Ring. - -«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» --- -begynte Lorck igjen. - -«Men så hold dog op, Lorck» --- - -«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- -det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» -Han tømte et stort glass madeira. - -«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De -sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De -sett på det, spør jeg?» - -«Nei» --- svarte Lorck tvert. - -«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig -over ham.» - -«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. - -«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» - -«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har -åpnet min munn?» - -«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» - -«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten li- ker jeg ham -godt, jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- -nu ja, --- De må virkelig und- skylde. Men enfin, --- er De ment på å -drepe mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- -over- lever jeg det ikke.» - -Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance -ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. - -«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for -den unge, begavde kunstner, den for- trinlige piano- og harpespil ...» ---- «fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald -Meier,» sluttet Ring sin tale. - -Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det -vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet -ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og -bukk fra alle kanter. - -Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik -til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for -undseelse. - -Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; -med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs -høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun -hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. -Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante -Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel -og Blom. - -Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- tene sammen, -reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en -sukkende mumlen gjen- nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje -til kjenne. - -«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det -dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å -stanse.» - -Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin -lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om -den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om -denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden -han hadde latt sig innrangere i ektemen- nenes lykkelige rekker o. s. v. -Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk -det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne -naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men -øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre -ganger hadde gjen- - -3 --- Amalie Skram. I. - -tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance -høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» - -Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen -med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som -censor. - -Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre -fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde -å slå det bort i spøk. - -Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han ---- «der tok jeg dere pent ved nesen.» - -De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men -holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. - -«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa -Constance. - -«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen -steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig -hurra. - -Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- sen og Marie -utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød -Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. - -«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et -geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, -forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har -en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» - -Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans -hånd. - -«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til -en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til -vi finner på noe.» - -Han begynte på en vals av Strauss. - -Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. - -«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. - -«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. - -«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde -på pikene. - -«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. - -«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. - -«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» - -«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» - -«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig -sammen der borte i halvmørket.» - -«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. - -I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den -fornøielse. - -«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig -i frakken. - -«Ja så den neste da?» - -«Det kan vi jo alltid tale om.» - -«Skal det bety et avslag?» - -«Nei da --- altså neste dans med Dem.» - -Han bukket og fjernet sig. - -«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var -bare for å bli fri ham.» - -«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. - -«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. - -«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» - -Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. - -«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg -ikke som Dem, men til dans går det nok an.» - -Meier gikk like bort og engagerte Constance. - -«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. - -Han vendte sig mismodig fra henne. - -«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun -efter ham. - -Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. - -«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- -«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» - -«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er -virkelig så kjedelig.» - -Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, -frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la -barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, -bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake -på plass igjen. - -«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. - -«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. - -«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halv- høit til Ring, som -et øieblikk stod ved siden av ham. - -«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemytt- - -lig til ham. - -«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til -Constance med forgremmet stemme. - -«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» -Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. - -«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på -turen i dag var De så vennlig» --- - -«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- - -«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. - -«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» - -«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> - -«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en -munter latter. - -«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte -hennes øine med et bedende blikk. - -«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» ---- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre -kur for spøk. - -«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig -bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. - -«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så -liberal.» - -«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er -gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» - -«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde -stått op til dørportiéren og sett på. - -«Jeg kunde ingen dame få.» - -«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en -galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med -mig?» --- vendte hun sig til Meier. - -«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» - -Hans øine søkte uvilkårlig Constance. - -«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» -Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. - -Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens -arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne -gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans -øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. - -Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt -stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard -Christensen Rings --- hans og - -ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun -ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en -lykkelig mann, tenkte han og la- get sig et nytt glass. - -«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til -herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- -Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne -Dem blandt disse.» - -Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. - -«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» -sa Ring. - -Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. - -«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» - -Fallesen tømte innholdet i ett drag. - -«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og -han puffet ham i siden. - -«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er -heller ikke avveien.» - -«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» - -«Figuren er da ganske bra.» - -«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. -Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en -passiar om kvinne- skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som -endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. - -«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en -skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos -oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke ----. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens -med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den -fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» - -Lorck kom inn efter selters. - -«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» ---- sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. - -Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. - -«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av -pausene i galoppen. - -«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» - -«Kjente De Dem igjen?» - -«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- - -«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre -det bedre.» - -«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- - -«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- - -«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sam- men! --- og De tror, -det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger -når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» - -«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje -skjulte sig» --- - -«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men - -skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som -forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- ler tillater. --- En formes -efter de ytre betingelser --- og - -vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi -alle er.» - -«De ligner ingen annen kvinne.» - -«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede -produkter.» - -«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler -og opfatter på nettop den og den manér.» - -«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, -jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» - -«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de -atter tok plass. - -«Fordi ingen har bedt mig.» - -«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres -foreldre, spilte De da?» - -«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» - -«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss -den gang i fjor --- husker De.» - -«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos -Lorck.» - -«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, ---- og det må De også. --- Vil De?» - -«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for -Deres vennlighet.» - -«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. - -«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- - -«Skal De til utlandet?» - -«Ja, det er nok meningen» --- - -«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til -Deres spill.» - -«Og jeg til å tale med Dem.» - -«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- - -«Nu spøker De» --- - -«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» - -«Den narr!» sa Meier. - -De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne -fra siden med et usikkert blikk. - -Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på -gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. - -«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. - -«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- - -Han trykket sine leber på den og stakk den inn under - -vesten. - -Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var -gått for lenge siden. - -Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- ledning til -almindelig opbrudd. - -Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig -skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. - -«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme -skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt -av gråblå to- bakksos. - -«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. - -«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og -glattkjemmet pannehår, idet han buk- ket for Constance. - -Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. - -«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til -pianoet. - -«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Con- stance. - -Men fru Marie satt allerede og spilte. - -«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig -bort til Constance med et gravitetisk bukk. - -«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. - -«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et -sofahjørne. - -Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt -fortredelig smil. - -«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, -dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare -en, som er Edvard Chri- stensen Ring, og det er mig, det.» - -«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. - -«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er -mig, det,» gjentok han. - -«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, -som bestrider det?» - -«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som -er . . \>» - -Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, -først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig -spurte, hvad det var han sa. - -Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. - -Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til -sete. - -«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen -Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» - -«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. - -«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. -«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. - -Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en -besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev -bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde -tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise -dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han -kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med -armer og overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og -rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe -henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og -besvarte spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det -ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie -hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. - -«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pu- stet som en hval, -«vi var ikke ferdige.» - -Fru Marie så ut til å betenke sig. - -«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens -leken er god ---» - -«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot -mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens -hun stod og tok tøiet på ute i entréen. - -Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med -stive, fortinnede øine. - -På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, -hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard -Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, -og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og -ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig -talt ør i hodet som Ring. - -Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten -begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til -Lorcks arm. - -Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde -lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. - -«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu -kunde de finne på noe annet» --- - -«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. - -«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle -disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dum- - -meste kategorisering.» - -«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. ---- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da -ingen kvinner, som er usede- lige?» - -«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» - -«De snakker som De har forstand til» --- sa hun erger- lig. «Vi har før -talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer -for Deres begrep.» - -«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle -forestillinger om dyd og slikt ---» - -«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» - -«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- sker eller slår -min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» - -«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» - -«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- -vedblev Lorck. - -«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke -være, --- det er altfor besværlig.» - -«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» - -«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad -som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt -mot brolegnin- gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» - -«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel -neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev -bedre.» - -«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, -«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» - -Lorck Io. - -«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» - -«Hører De, hvad han sier, Meier?» - -«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men -sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for -splitter forkjært.» - -«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større -bespotter født av en kvinne, hvis det - -da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til -mor --- sier de.» - -«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde -høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. - -«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og -andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det -i virkeligheten er.» - -«Hvorledes mener De?» - -«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske -interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av -denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og -latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- -velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, -og Gud vet hvad ikke.» - -«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» - -«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har -vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- -ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så ---» - -«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- - -«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig -åpenbarings autoritet. Så har stak- karne skullet late som de har kunnet -fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget -sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- lighet. --- -Ja, som den har demoralisert !» - -Han holdt inne og slo ut med hånden. - -«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. - -«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med -kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske -handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser -på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» - -«Ja, og hvad så?» - -«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den -samme, enten du gjør det eller ei --- - -ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så -kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» - -«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. - -«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og -med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de -kristne.» - -«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. - -«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tanke- fullt. - -«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, -som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner -og dårlige maver vond samvittighet» --- - -«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. - -«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og -livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens -hesligste unatur» --- vedblev Lorck. - -«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme -og slapp hans arm. - -«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret -Lorck. - -«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- -alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i -evighet.» - -«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres -mening,» sa Lorck. - -«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance -harm. - -«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn -og nu stod ved gatedøren og ventet. - -«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» - -«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert -mæle. - -«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier -!» - -Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. - -«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller -har de kanskje vært det før?» - -«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» - -De sa god natt og gikk hver til sitt. - -Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å -forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke -dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- -neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde -søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. - -«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» - -«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om -hjørnet. - -«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» - -«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. - -«Å pytt --- en venner sig til all slags.» - -«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» - -Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- lig spørsmål !» - -«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. - -«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i -din munn --- og med den idioten! --- fru Con- stance, --- nei vet du -hvad.» - -«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier over- bærende, «så -godmodig og spøkefull.» - -«En briljant fyr å drikke og seile med --- men for- resten umulig --- -bare så grufullt vidløftig som han er!» - -«Er han høiremann?» - -«Ja vel, og troende.» Lorck lo. - -«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» - -«Ja, det kan du banne på.» - -«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» - -«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» - -«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. - -«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed -av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» - -«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- - -«Et fruentimmer som hun» --- - -«Hun er deilig!» ropte Meier. - -«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» - -«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne -så fri for koketteri.» - -Lorck gav sig til å plystre. - -«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var -blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan -mannfolk er» --- - -«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fan- den så fort -hun ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- - -«Fanden i vold !» sa Meier. - -«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin -forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. ---- Jeg for min del har vært det lenge» --- - -Meier svarte ikke. - -«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. - -«Sagt! --- hvad for noe sagt?» - -«At du elsker henne.» - -«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- - -«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser -mener jeg --- men damer?» - -«Til ingen» --- sa han arrig. - -«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å kon- kurrere» --- - -«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som -jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjel- vende av vrede. - -«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du ---- i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så -kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at -jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, -skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde -gjort det av vanvare.» - -«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en bruta- likus» --- - -«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og -opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske -morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» - -Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde -gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. - -«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han -formådde --- «det er hele saken» --- - -«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun -endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast -spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- -den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til -samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den -grove slags --- naturligvis.» - -«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun -har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare -du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang ----, jeg - -4 --- Amalie Skram. I. - -stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, -som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat -som nu.» - -«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en -melodi. - -«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. - -«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til -livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det -allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» - -«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» - -«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- -et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når -det en gang spruter løst! For- resten --- hvad jeg ikke kan fordra er, -at hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette -fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles -gælen ---» - -«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, -hvor han bodde. - -Meier lot til å trekke på det. - -«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» -«Halv tre» --- sa Meier. - -«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mum- let Lorck. «God -natt, du.» - -«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. - -Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- års gutt hadde han -vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin -far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, -fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i -småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, -ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og -spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han -vilde ikke annet enn - -kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå -bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager -igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i -munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en -avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han -pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på -henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- -strene. - -Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en -knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; -det uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted -til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold -vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det -var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på -morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt -sengeliggende i over en måned. - -«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han -halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» - -Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- ----? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo -snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud -forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på ---- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og -plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- -det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, -alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et -ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så - -mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- godhet. --- - -«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. -Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så -bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så -ubeskyttet, så ut- satt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun -hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, -holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, -reist bort til jordens dei- ligste sted --- --- - -«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det -gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. - -«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mum- let han og tok -sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- - -Nr - -Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da -Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i -sofahjørnet. - -«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg -aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» - -«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» - -Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og -pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til -den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor -avisen lå ved siden av hans tallerken. - -«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av -egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» - -«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. - -«Ikke i teatret, mor.» - -«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den - -saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se -slik ut.» --- - -«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» - -«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» - -«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. - -«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. - -«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa -Constance. - -«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon -også.» - -Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. - -«Skal jeg så ta billetter til i aften?» - -«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» - -«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært -på farten.» - -«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- kopp til bordet -ved sofaen, hvor han satte sig. - -«Da er vi utbuden, husker du vel.» - -«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. - -«Enn lørdag da?» - -«På lørdag skal vi ingensteds hen.» - -«Så sier vi altså lørdag.» - -«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter -aftenavisen. - -«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans -hånd; «jeg kan godt.» - -Ring så efter henne med et takknemlig blikk. - -«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og -skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen -ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er -hun så elskelig, at det står efter.» - -«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. - -«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom -tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» - -«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for -mig --- det.» - -«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt -kne. - -Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. - -Constance så drømmende frem for sig. - -Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar -en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og -gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over -henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at -hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt -sammen, over i en annen verden ---. Et dun- kelt barndomsminne stod for -henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde -sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- bærsaft av -et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som -blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: -«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som -elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» - -«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. - -Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun -lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en -gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- -det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og -så for morens skyld. - -«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i -øret. - -«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» - -«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på -fanget. - -Constance slo ham over fingrene. - -«Hvad tror du fullmektigen tenker?» - -«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus -mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette -pris på det.» --- - -«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han -endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. - -«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. - -«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så -smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» - -«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» -Han kysset på fingeren og gikk. - -Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag -på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke -villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og -påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at -ankelen var stiv og ophovnet. - -De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde -drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på -kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. - -Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. - -«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. - -Det kom intet svar. - -«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter -å ha lyttet til det rolige åndedrag. - -Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun -hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. - -Litt efter ringte det. - -«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. - -«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. - -«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var -morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. - -«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, -idet døren til dagligstuen blev åpnet. - -Fru Blom gikk den inntredende i møte. - -«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter -først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. - -«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, -jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad - -dere snakker om,» ropte Constance. - -Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med -plettert fot på det lille, med bronsegul silke- plysj monterte bord ved -siden av Constances chaise- longue. - -«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. - -«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» - -«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, -gjør vel ingen fortred.» - -«Men Rikard kommer også.» - -«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår -sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» - -«Du da!» lo Marie og tok av sig. - -«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i -entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru -Wleiigel. - -«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å -bli,» ropte Constance imot henne. - -Constance Ring or - -«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser -du, vi fikk rett --- det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært -doktor?» - -«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her -ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet -inn fra landet så sent?» - -«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» - -Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. - -«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. - -«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha -lukket døren forsiktig bak sig. - -«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør -det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. - -«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. - -«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medika- menter og alt -mulig.» - -«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. - -«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på -sig?» - -«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Natur- ligvis, --- det -måtte den jo.» - -«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa -Lorck og nærmet sig. - -Constance var straks villig. - -«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er -hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» - -«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktor- kunnskaper --- -medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker -alltid av fugl.» - -«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De -få en hombre.» - -Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så - -falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, -som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i -øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. - -«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. - -«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. - -«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la -fingeren på munnen. - -«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. - -«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. - -«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance -triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man -blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» - -«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste -sig. - -«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» - -Lorck var allerede borte ved døren. - -«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. - -«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på -klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» - -De andre lo dempet. - -«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod -lyttende midt i dagligstuen. - -«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. -«Fritt leide for Meier !» - -«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. - -«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet -over Constances fot. - -«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la -slumreteppet til rette over henne. - -«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da -Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. - -Enn - -«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. - -«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. - -«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget -å vise ham vekk!» - -«Se så, nu ringer det igjen.» - -«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter -viste det sig at hun hadde rett. - -«Hvad er det, Alette spør om, mor?» - -«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har -én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» - -«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. - -Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. - -«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. - -«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. - -«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom -inn igjen. - -I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. - -«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og -pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» - -Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. - -«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en -hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom -inn til mig, skal dere få noe annet.» - -«Men først drikke te,» innvendte Constance. - -Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- det inne hos sig -selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet -konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. - -Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad -Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, -mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev -at de alle tre tok hver sitt og gikk med. - -«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der -med det. - -«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, -denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte -disputten fra måltidet inne hos Constance. - -«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. - -«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev -Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender -i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. - -«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. - -«Ja hvorfor det?» spurte Marie. - -«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnel- ser, som en ikke -kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. - -Constance og Meier gav sig til å le. - -«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å -nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. - -«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn -rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke -gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» - -«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» - -«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller -verste.» - -«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. - -«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. - -«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til -den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- advokat?» - -«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. - -«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» -spurte Lorck. - -«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» -svarte Hansen. - -«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier -inn. - -«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! -Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» -utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» - -«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte -Constance. - -«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. - -«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» -sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. - -«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. - -«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde -de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin -overbevisning.» - -«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» - -«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- -Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine -øine mot loftet. - -«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. - -«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» - -«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den -gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer -eller mindre.» - -«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. - -«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i -stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa -Hansen hissig. - -«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å -nei. De har snart grassert sig fer- - -dig nu, --- partiet har vist for meget av klumpfoten frem, landet er -blitt skremt, --- neste gang blir det høirevalg over hele linjen. --- -Pass nu på.» - -Lorck og Meier lo. - -«En rask profeti den,» sa Lorck. - -«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som -han sa, han, folkeforføreren, at når bon- den våkner --- så våkner han -til reaksjon.» - -«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» - -«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. - -«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde -efter. - -«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. - -«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo -så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen -vendte atter blikket mot loftet. - -«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- drup og Jaabæk --- ja, -at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, -som søkte han efter ord. - -«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål -å legge landet øde» --- supplerte Han- sen --- «ja, hvis ikke det er -kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» - -Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. - -«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske -motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde -dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning ----.» - -«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten -og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» - -«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- ter, de lovlige -institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. - -«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, -«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å -nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» - -Lorck brast i latter. - -Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances -øine; hun la hurtig fingeren på munnen. - -«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og -Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» - -«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. - -«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. - -«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen -fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, -om troen kan være til skade for noen?» - -«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente -annet av en slik majestetsforbryter !» - -«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. - -«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle -ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det -overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. ---- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, -hvis det in- gen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke -det med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De -kommer op i årene.» - -«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. - -«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen -med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, -vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, ---- ja så svikter allting under våre føtter.» - -«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så -skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og -håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» - -«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. - -«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten -religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det -ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson -er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» - -«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, -Vårherre snart vilde ta den fyren.» - -«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. - -Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. - -«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. - -«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. - -«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» - -«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på -hverandre. - -«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil -for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig -frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» - -«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. - -«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. - -«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi -like nær av.» - -«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe -bedre.» - -«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. - -«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. - -«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så -redselsslagen ut. - -«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» - -«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jor- dens edleste -blodvidner !» ropte Lorck. - -«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. - -«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet -har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» - -«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. - -«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- -det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et -overbærende smil. - -«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo -historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» - -Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. - -«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var -ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt -som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» - -«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt -Lorck. - -«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. - -«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som -altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes -ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en -vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- - -«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- ger,» ropte -plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en -splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» - -«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. - -5 --- Amalie Skram. I. - -«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. - -«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. - -«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» -ropte Ring. - -«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig -til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte -Constance. - -«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. - -«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte -Ring. - -«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi -ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» - -«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. - -«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de -satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» - -«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne -kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe -for Constance å høre på.» - -«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å -gjøre sig til.» - -«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru -Blom. - -«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo -straks at han var en mann med respekt - -for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han -er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og -Marie --- de - -har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. - -«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for -hun trenger til støtte.» - -«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» - -«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun - -så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen -med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, -liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» - -«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket -fru Wleiigel. - -«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde -bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og -en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og -sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. ---- Et barn på seksten år --- det var rent uhyg- gelig.» - -«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en -heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. - -«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid ---- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og -de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» - -«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er -hyklere og kjeltringer ---» - -«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. - -«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. - -«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» - -«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, -«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med -frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» - -«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom -overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både -dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde -sig til.» - -«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleij- - -gel. --- «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent -rundt, ja iallfall for mig.» - -«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens -lydighet, Birgitte.» - -«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad -er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» - -«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. - -Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. -Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang -hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på -noe nytt, da hun bad ham. - -«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, -røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer -mig i øinene.» - -«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- -«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» - -«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. - -«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- nest» --- tilføiet -Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og -Constance hadde mellem sig. - -«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. - -En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu -forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den -ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal -gå med stokk. God natt, god natt!» - -«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt -sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være -femtemann !» - -«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom -til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de -tverdriverne.» - -Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge -eksemplet. - -«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten -inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» - -Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. - -«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på -Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, -den Lorck.» - -«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. - -«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så -meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har - -så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i -«Dagbladet».» - -«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram -mine. - -«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu -Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» - -«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» - -«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- -Alle damer er rent forhipne efter ham. - ---- Det er nu i grunnen en skam.» - -«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for -sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» - -«Ja, det vil han jo i alle, tante.» - -«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- -vedblev fru Blom. - -«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjen- ner til det, -gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, -det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» - -Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. - -«God natt, tante !» - -»God natt, god natt.» - -«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance - -si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så -kan De tro ---» - -«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. - -«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da -citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis -alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det -omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie -kan alle slagordene utenat.» - -«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det -visste jeg ikke.» - -«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men -hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han -femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. - -Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. - -«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance -sakte og så uhyre forfjamset ut. - -«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes -dempet. - -«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det -ikke var Lorck?» - -«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til -min far engang,» forsikret Meier. - -Constance truet til ham og skar ansikter. - -Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med -illustrasjoner. - -«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et -innsmigrende smil. - -«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men -jeg tenker, Constance kan være trett.» - -«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for -henne. - -«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos -mor, for å gjøre det godt igjen. --- For- resten, hun liker ham visst -ikke videre.» - -Constance Ring Pi - -«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som -Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. - -«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» - -«Den, som var så lykkelig» --- - -«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» -sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. - -Fru Blom måtte le imot sin vilje. - -«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- ket Constance, -«ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» - ---- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til -side. - -«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og -skottet til Constance. - -«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. - -«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for -innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, -og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» - -Constance lo. - -«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som -du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» - -«Uff nei, men mor da!» - -«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de -går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» - -«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, -de likesom synes det hører til ---» - -Fru Blom ristet på hodet. - -«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» - -«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er -akkurat ens mot alle damer, det vilde da være - -innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og -så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. - -Fru Blom så bekymret ut. - -«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, -vet jeg.» - -«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo -være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» - -«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, -Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» - -«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid -med.» - -«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- ring i hennes -stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem -sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» - -«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance -og gjespet. - -«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck -og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar -sig ikke godt ut.» - -«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» - -«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst -også på landet,» ivret fru Blom. - -«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck -har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å -passe sig selv.» - -«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. - -«Lar ham?» - -«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, -Constance.» - -«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk -noen glass,« sa Constance i en tone, - -Constance Ring 718) - -som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sik- reste måten å -få sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, -jeg husker det nok.» - -«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett -ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode -prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til -ham under fire øine I all kjærlighet ---» - -En sterk snorking lød plutselig inn til dem. - -Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i -søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» - -«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. - -«La bare mannen ha fred ---» - -«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» - -«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa -Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, -moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun -kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i -verden. - -Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- ket dypt og -langtrukkent --- - -Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så -livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den -lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et -laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til -de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert -enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor -skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; -de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket -hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde -stirret ut i rummet så stivt og ut- - -slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem -hadde sagt: Se, hvor fredelig hun ligger som et barn der sover. Og hun -hadde syntes hun stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var -død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det -vilde hun ikke --- det var så godt å være død. - -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod -plutselig bøiet over henne. - -Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. - -«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» - -«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» - -«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle -dig den ---» - -# Kapittel VI - -Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og -hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at -nu skulde hun atter bli alene med Ring. - -Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, -men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og -uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket -som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter -deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med -fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde -sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde -hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å -ønske henne bort. - -Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom -hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet -moren i siste øie- - -blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og -skulde avsted. - -Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i -soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. - -Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- - -Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og -glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, -og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. - -Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant -med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også -giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske -menneske som hun slett ikke harmonerte med. - -Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en -sakte, ensformig klagelyd. - -Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- mel, gammel, -gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, -...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det -skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . -uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet -sig! - -Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- gen mot veggen og -armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset -var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. - -Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, -forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne -skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var -glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på -pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og -et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som -aldri spurte om, hvordan - -det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, -men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. - -Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu -vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han -bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med -et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, -der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. - -Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut -som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. - -Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu -åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte -på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance -frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. - -«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt -overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» - -Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. - -«Hvorfor svarer du ikke?» - -«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» - -«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» - -«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» - -«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på -din gamle manér.» - -Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. - -«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- irret --- «men sett -bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et -ansikt du satte op.» - -«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, -jeg.» - -EE Constance Ring Då - -«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er -sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» - -«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» - -«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» - -«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. - -«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om -du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille -foran henne med en tru- ende mine. - -Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og -bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun -halvt om. - -«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge -henne til å se på sig. - -«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. -Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. - -«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- nes håndledd og -klemte dem så det verket. - -«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å -gjøre den ringeste motstand. - -Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave -på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. - -«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun -kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet -han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. - -«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se -dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» - -Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle -menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! - -Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. - -Ring så at hun gråt. - -Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med -denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En -engel kunde jo tape - -tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne -tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» - -Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til -det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. - -Ring satte sig like overfor henne. - -«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- -«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde -visst slippe for å sitte og gråte.» \| - -«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. - -«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du -angrer det og la så alt være glemt.» - -«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. - -Han bøide sig helt over henne, - -«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» - -Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. - -«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over -gulvet, ut av stuen. - -Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv -som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. - -«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å -vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren -hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på -Tivoli. - -# Kapittel VII - -En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos -tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til -byen før den dagen var over. - -Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, -solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og -er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver -som naturen er iklædd. - -Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere -partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av -herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. -Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre -var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte -enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot -fjorden til høire for villaen. - -Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- mann 1 fronten. - -Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig -ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. -Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist -forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med -seiren. - -Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å -rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig -kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu -bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så -forskrekket bebreidende på ham. - -«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke - -gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte -synes synd i ham. - -«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri -gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i -øinene. - -«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt -opover og stillet sig på plass igjen. - -Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av -forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden -for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted -efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. - -Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans -følelse syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde -visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. - -Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket -lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la -henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en -mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin -kjærlighets bittersøte hemmelighet. --- --- - -Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt -på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde -derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. - -Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, -ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- -hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, -ikke det engang. - -Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- sålene; så -stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var -det ikke det minste å se på. - -Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller an- nen ---? - -Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. - -Straks efter ringte det. - -Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare -postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var -hjemme. --- Det var Lorcks stemme. - -Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok -op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands -novelletter, som nettop var utkommet. - -Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. - -Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så -kom de til å tale om kjærlighet. - -«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» -sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig -kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» - -«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man -pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep ----» - -«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er -hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» - -«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven -mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende -blikk. - -«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot -nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om -ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- - -«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte -om det, De selv ikke tror på?» - -«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- -klandre, --- det var nu slett ikke menin- gen ---» - -«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet - -i gamle dager ---» - -6 --- Amalie Skram. I. - -«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» - -«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» - -«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. - -«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. - -«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst -forbi --- tror De ikke også?» - -«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å -treffe på slikt et vidunder ---» - -«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. - -«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en -ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa -Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. - -«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. - -«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlig- het er ikke -lenger noen kjærlighet ---» - -Constance lot arbeidet synke. - -«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- het !» --- Det kom -med et dunk på hvert eneste ord. - -«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at -man gifter sig.» - -«Ja, og hvad så?» - -«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget -beklaget faktum. - -«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på -hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf -om Lorcks leber. - -Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. - -«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige -mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» - -«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig -tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. - -«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ekte- folk, for det -er jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- -viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, -hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den -samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen -f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er -jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år -og alder.» - -«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et -sukk og gav sig atter til å sy. - -«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» ---- fullførte Lorck. - -«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et -øieblikk op. - -«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig -institusjon,» svarte Lorck med et smil. - -«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» -fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» - -«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin -skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere -er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne ----» - -«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? ---» -sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke -skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» - -«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle -foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» - -«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket -resignert. - -«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo -å være fordomsfri.» - -«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. - -«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, -men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» - -«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var -sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance -likegyldig. - -«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte -med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan -ting, jeg som nu - -i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe -mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» - -Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene -arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans -sedvanlige over- legne rolige. - -Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke -se op. - -Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- verdens rike skal -jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. - -«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som -ingenting. - -«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det -er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» - -Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. - -Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med -heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike -skulde hun svare. - -«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så -godt som jeg,» vedblev han. - -Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. - -«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. - -«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» - -Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun -ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun -vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. - -«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger -imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme -det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» - -Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente -hans varme ånde stryke over sin panne. - -«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. - -«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en -bebreidende tone. - -«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. - -«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket -Constance og så hjelpeløst på ham. - -«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet -han trådte et skritt nærmere. - -Det gav et sett i Constance. - -«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. - -Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. - -«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske an- derledes enn jeg -selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke -ta imot det?» - -«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. - -«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett -bort til henne. - -«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» -ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i -gråt. - -«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil -vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. - -«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et -uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. -«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» - -Hun gikk bort til vinduet. - -Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til -å vende sig om. - -«Kokette!» snerret han. - -«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen -kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem -oss, derav kommer det.» - -Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med -blussende kinner og fiendtlig holdning. - -En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i -Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å -være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake -med verdighet. - -«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkom- men rolig. --- -«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt -skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber -Dem, la være å bære nag til mig ---» - -«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. - -«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» - -«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over -saken ---» svarte hun. - -«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. - -«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. - -«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke -finne på at jeg nu skal være bannlyst fra - -Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, -frue.» - -«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. - -«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte -skritt. - -Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av -sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen -og et halloi ropt inn i øret. - -«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. - -Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en -fløielspute. - -Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- kette som la sine -garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! ---- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for -henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin -mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var -allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. - -Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- diløst, og alt -det grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige -Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- - -Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig -straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de -hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen -svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre -ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op -hvem som skulde inviteres. - -Lorck var iblandt dem. - -Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. - -«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. - -«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. - -«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og -falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være -med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og -talte på fingrene. - -«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du -kan la være, når du hører jeg ber dig ---» - -«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har -lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» - -«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er -en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, -men du må ikke be ham.» - -«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min -santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» - -«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. - -Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- merfull, og minen så -bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. - -«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» -vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til -familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være -litt fornem imot ham.» - -«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» - -«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at -jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha -ham med. --- Du er så full av innfall at \>» - -Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham -til å glemme hvad det var han vilde sagt. - -«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i -øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» - -«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, -la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. - ---- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent -ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde -menneskene ut. - -Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt -alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern -mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe -skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, -langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun -døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå -omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» - -Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. - -Hun undskyldte sig med at hun var syk. - -Hvad feilet henne da? - -Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. - -Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? - -Det kunde ikke hjelpe. - -Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at -hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som -hadde skremt henne. - -Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større -liv enn noensinne. - -Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart -vilde få nok av å agere eremitt. - -I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på -avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. - -Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance -Ring - -den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde -han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, -skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. - -Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om -likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste -øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli -herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- -ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. - -Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om -hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. - -# Kapittel VIII - -Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- sens diskuterte -religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie -merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde -gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, -men Constance bøide alltid av. - -«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, -da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne -vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» - -«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig -å være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg -ingen fidus til.» - -«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- nen en dott, du. ---- Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog -stygt å la ham merke det.» - -«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig -ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er -altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut -som hun akkurat tåler ham.» - -«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har -drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og -sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært -slik?» - -«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller druk- ket --- --- men -altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» - -«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor redd- somt for -Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter -selskapet; nu slukket hun lam- pene. - -«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og -medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det -skal være.» - -R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. - -«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans -skrivebord var avlåst. - -Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke -villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring -følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å -gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, -Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den -siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til -sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det -eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han -fortsatte resten av veien i taushet. - -Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, -men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt -ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt -utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme -åndedrett begynt å tale om noe annet. --- - -Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! -Hvor ofte hadde hun ikke om mor- - -genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som -lot sig by slikt, lot sig tigge og trygle av sin kone om ikke å drikke -sig full --- og som lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like -bort og gjorde det. --- - -Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig -på skikkelig vis. - -Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte -den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la -den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. - -Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på -sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk -og hadde beholdt den ene hanske på. - -«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem -og tilbake. - -Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. - -«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. - -Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham -med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. - -Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en -bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han -virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med -stor opmerksomhet. - -Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, -knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, -og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i -tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter -sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i -kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren -som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. - -«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide - -sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under -haken. - -«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret -reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken -forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare -linnet med naken hals og armer. - -Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- dige bryst, hvis -hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske -lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes -bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra -ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. - -«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet -sig op, --- «å skrike slik da! Er det kan- skje noen som gjør Dem noe? -Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten -og trakk teppet op over henne. - -«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la -være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. - -«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe -ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en -lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham -klappe sig. - -Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- net og straks -efter lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte -til. Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i -den lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for -enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- over og lyste med -lampen foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun -hadde satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han -inn i - -spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte -flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et -stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. - -Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så -årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. -Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun -lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, -mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige -høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På -julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring -stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på -munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om -det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige -fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da -hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han -som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var -også vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som -for- stod det. - -# Kapittel IX - -Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i -midten av desember med frost og klin- gende føre. Constance hadde vært -ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt -Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem -dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress -inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, -som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende -forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa -undertiden til sig selv at hun egentlig sav- - -net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen -op i henne. - -Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og -tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. - -Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen -var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om -og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt -osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten -bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i -spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, -og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe -klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som -om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte -hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra -hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med -langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning -om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt -stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- -ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. - -Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun -sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun -vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men -det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke -vilde lykkes henne. - -Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. - -«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans -almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men -lyden vakte henne; hun - -gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. - -Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi -Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt -stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, -flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en -skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. - -«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- -det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» - -Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. - -«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg -mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert -tredje eller fjerde ord. - -«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- -ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, -ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke -selv.» - -Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. - -«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut -sagt, jeg vemmes ved det.» - -Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut -til å beflitte sig på å tenke efter. - -«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, -ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, -så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og -rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- gende -hånd. - -«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen -og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å -flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der -hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be - -om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun -holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. -Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide -henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke -henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun -ofte vært forpint og ulyk- kelig, men hvad var det mot disse sviende -piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. -Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, -fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. - -Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham -kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til -hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den -manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen -og så svinsk. - -Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. -Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og -anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet -over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. -Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter -dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. - -«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det -plutselig like ved hennes øre. - -Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt -ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu -enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- -let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor -Hansens bodde. - -Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten -sympati det enn ellers var mellem dem, - -7 --- Amalie Skram. I. - -på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. - -Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. - -Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en -fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en -skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster -fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en -praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. - -Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk -henne vennlig smilende i møte. - -«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du -blir naturligvis ---, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig -ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. - -Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- tréen og blev -ved å snakke, mens døren stod på klem. - -Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en -lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens -forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres -øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt -ut i en lidenskapelig hulken. - -«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- gelig som hun var, -kom hun selv til å gråte. - -Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig -tettere til henne. - -«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykke- lig ---!» kom det -omsider med brutt stemme. - -«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» - -«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så -fortalte hun hvorledes sakene stod. - -Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et -bekymret alvor. - -«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig - -EEE SD ENE - -gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun -ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- stepike. --- Det har ikke -stort på sig, du.» - -Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. - -«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- -stammet hun. - -«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde -trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du -ikke selv har skyld?» - -«Hvad mener du med det?» spurte Constance. - -«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og -jeg.» - -Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet -mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på -henne. - -«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. - -«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så -ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og -de kan så lett få tilbake- fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær -sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, -iallfall en som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» - -Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. - -«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. - -«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite -hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper -er rent, du.» - -Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet -ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte -flere eksempler fra deres - -felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. - -Constance blev sjelesyk av å høre på det. - -«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis -alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne -løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke -offentlig flerkoneri?» - -«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være her- lig.» - -«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn -til.» - -Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. - -«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på -konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig -makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker -han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» - -Constance lo bittert. - -«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket -mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke -godt på sin mann.» - -«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. - -«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får -velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å -bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette -måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. - -Det blev en pause. - -Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. - -Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge -hadde hatt på hjerte. - -«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var -å ha en mann som var svak for drikk.» - -«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- - -men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun -var forberedt på alt. - -«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- -at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker -for å døve sig.» - -«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med -mig.» - -«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det - -får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- - -Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. - -«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine -forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo -borgerlig ruinert.» - -«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. - -Marie gikk ut i entréen efter det. - -«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu -skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med -det samme, Constance.» - -«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet -bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- tertiden. --- Er det ikke -det, jeg skal?» - -«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt -dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» -spurte hun, da Constance var ferdig. - -«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» - -«God natt, Constance.» - -Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen -forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet -for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne ---- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde -hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! - -Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå -hånden av henne og bad henne bare for- holde sig rolig og gjøre sine -ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så -det ikke blev noe videre av det. --- - -Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og -forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. -Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med -Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet -han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved -dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med -et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var -hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io -turtel- duer --- --- - ---- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod -han ute i entréen og lyttet. - -Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op -i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå -i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun -skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. - -Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. - -Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun -inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. - -Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en -foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. -Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale -henne. - -Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» - -Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep -atter hladet. - -«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. - -«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på -dem.» - -«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta -hvad bot du pålegger mig --- hvor» - -«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, ---- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» - -«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» - -«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at -jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men -så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru ---- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» ---- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. - -Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i -dette øieblikk. --- Hun var en helt an- nen. En redsel for å miste henne -för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i -veien for henne. - -«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en -pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et -menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, -Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger -i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden -uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred -sig som i krampe. - -«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» - -«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har -aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så under- tiden har du vært så -jeg nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et -villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en -annen - -mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det -er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på -kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - -«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. - -«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- stance.» Han så -nu på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig -ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» - -Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med - -ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg -skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er -altfor sant, --- å, - -men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for -det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje -føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært -nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å -tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten -dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge -hender hennes kjole, som han kysset. - -Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og -begynte å gråte. - -«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han -med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, -som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og -har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, -Constance.» - -«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er -skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» - -«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde -og ta mig på prøve.» - -Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. - -«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, -mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en -liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig -sannferdig.» - -«Ja, det kan du stole på, Constance.» - -«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» - -«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet -enn hvad du så, det er galt nok det.» - -Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om -sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for -Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og -usikre måte å svare på. - -«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. - -«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg -taler sant ---» - -«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» - -«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, ---- hvad kan det nytte, når du ikke - -vil tro mig.» - -«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. - -«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, -Constance, spar mig, --- jeg er så skam- full, la det nu være nok.» - -Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters -sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at -ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- -turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under hennes -øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så dypt -fallen mann var han ikke. - -«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte -hun halvt bedende. - -«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- stance, du kan tro -jeg har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv -for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» - -Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han -måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. - -«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned -over hennes kinner. - -«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne -henne. - -«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid -til å komme mig.» --- - -«Men din hånd! Din hånd, Constance!» - -Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en -menneskeeter. - -«Og så sier jeg Alette op til påske.» - -«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» - -«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo -gitt mig ditt æresord.» - -MX. - -Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl -Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de -hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. - -«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers -å gå gjennem Slottsparken. - -«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må -jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» - -nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER - -«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite -på sin høire pekefingernegl. - -«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» - -«Nu? Så kom med det, mann.» - -«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var -kommet utenfor gatedøren.» - -«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring fe- brilsk. - -«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og -påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» - -«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i -ansiktet. - -«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke -på noen måte måtte ha henne gående i huset.» - -«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» - -«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» - -«Hadde hun mistanke?» - -«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet -hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig -umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» - -Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken -fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde -være like så langt fra å ane sannheten som Marie. - -«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i -det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. - -Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- -pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- -Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» - -«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det -liten nytte i å holde moralske foredrag - -bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en -kone som Constance ---» - -«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det -samme altså.» - -«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu -også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» - -«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når -såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. - -Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om -eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, -men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, -men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å -være en fengslende bok. - -Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; -gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at -hennes kinner var blitt så smale og hvite. - -Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok -forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. - -Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring -blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke -var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være -henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad -brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt -sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel -på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til -Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å -skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg -for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham -ut; det visste den - -allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. ---- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans -hjelp og bistand. - -Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med -henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til -å gripe leiligheten. - -«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk -gjennem dagligstuen. - -«Nei,» sa hun uten å se op. - -«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så -fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. - -Constance ristet på hodet. - -«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får -jeg min santen skynde mig.» - -Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til -Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget -ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. - -Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på -sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det -var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han -drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da -han av sig selv forlangte te. - -Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av -ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet ---- --- - -Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, -for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, -for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette -at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- vor søkte -å vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. -Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin -stemning. Det beste i livet - -var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk -dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. - -Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter -trådte Marie inn. - -Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og -tok derfor tøiet av. - -«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi -Alette beskjed. - -De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. - -Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som -Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra -topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en -skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med -øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. - -Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin -aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. - -Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning -og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig -berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i -denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, -for hennes skyld i det minste. - -«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om -med teskjeen i koppen. - -«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. - -«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det -går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt -for dig også.» - -«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance -så forundret på Marie. - -«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» - -Constance Ring jul - -«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. - -«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist -fruktsommelig.» - -Constance slo hendene sammen. - -«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» - -«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» - -«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme ----. Det minste barn må jo kunne op- dage det ---» - -«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa -Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. - -«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender -jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en -kjæreste?» - -«Det vet jeg ikke,» sa Constance. - -«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men -så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som -kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» - -«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit -å si det til henne.» - -«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du -kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» - -Constance så motfallen frem for sig. - -«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike -som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie -opmuntrende. - -«Ja, takk, det var jo godt, men ---» - -«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av an- -stendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og -herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» - -«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» - -Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- - -bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved -det som forestod, for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det -til, så vilde hun iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han -vilde si? Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, -når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt -av det også. - -Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. - -Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at -Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. - -Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe -ondt over henne de siste par dager. - -Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk -med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, -så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig -bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs -bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for -sig. - -«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa -Constance stakkåndet. - -«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet -sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg -gikk med det samme.» - -Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. - -«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt -Dem,» vedblev Constance. - -Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå -Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt -det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var -ikke langt fra selv å briste i gråt. - -«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene - -presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender -hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer -styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg -og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et -elektrisk apparat. - -«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig av- brutt av den -voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- -ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, -frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- -Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud -jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske -og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. -Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe -mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. - -Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt -blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten -op for Constance. Hun krum- met sig sammen og bøide sig helt nedover den -sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var -et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin -støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og -fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å -sønderbrytes av sin storm- flodsaktige hulken, og hun fyltes av en -smertelig med- lidenhet. - -«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å -ligge her.» - -Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet -og tumlet mot døren. - -«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan -forfatning?» spurte Constance. - -«Ja,» hvisket Alette. - -«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» - -8 --- Amalie Skram. I. - -«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. - -«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» - -Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. - -«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. - -«Godt,» sa Constance, «gå nu.» - -Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. - -# Kapittel XI - -Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- aktige, -svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde -nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte -tillit til. - -Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om -tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var -henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet -hun hen- dene. - -Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å -vite; hun kunde ha trykket Alet- tes hånd av takknemlighet. - -Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få -skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i -hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så -var det jo best hun skyndte sig til ham. - -I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i -trappen, men slapp uhindret frem. Hur- tig gikk hun ned over gaten. -Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved -må- let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren -i annen etasje var det en skinnende messing- plate, og på denne leste -hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- - -Constance Ring pr - -tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall -ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det -op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert -åndedrag hun tok. - -Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde -hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre -tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i -hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde -huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammer- slag i venstre side -vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- -eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk -trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for -virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem -og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; -hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over -trappene, men så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev -stående. - -Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte -hun om pastoren var hjemme. - -«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. - -Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. - -«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. - -Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. - -«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, -hvorpå hun kom tilbake: - -«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» - -Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte -under pikens kommando. - -«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru -Ring.» - -En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, -det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de -samme skritt som - -nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- bake og sa: -«Værsgo.» --- - -Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av -bøker i store reoler, med småmønstret gulv- teppe og en mengde falmede -kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. -Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, -papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det -med en sterk, durende lyd. - -Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde -hennes ører fra en umåtelig avstand. - -«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte -en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. - -Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om -undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- -hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. - -«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjene- ste, men det -er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å -begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» - -Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la -merke til at hun så så besynderlig ut. - -«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe -jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» - -Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk -lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: - -«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» - -Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. - -«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget -godt,» sa han nesten bedende. - -«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i -ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære -mig ad ---» - -«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt -som sjelesørger og medmenneske, selv- følgelig også i medfør av min -stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres -fore- havende.» - -«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig -makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. - -«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens -og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot ----» - -«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- tigere, «\<--- -hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt -mellem hendene og mistet den derved på gulvet. - -«Husk at det står skrevet ---» begynte han. - -«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk -pannen i folder lik en som vil til å storgråte. - -«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. - -«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og -grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. - -«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De -kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal -menneskene ikke adskille.» - -«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle -ektefolk,» ropte Constance. - -«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. -Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler -innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord -som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av - -institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er -Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» - -«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» - -«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. - -«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menig- het eksisterer i -verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie -Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres -hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå -opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. -kap. 5. til 10. vers. - -Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte -stille mens han leste. Det brente i hen- nes tinninger og suste for -hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin -innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å -spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen -handling, det var å gjøre sig med- delaktig 1 svineriet hun var flyktet -fra. - -«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la -boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. - -«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk -håndbevegelse. - -«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. - -Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. - -«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det -virkelig være mulig ---» - -Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i -Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. -Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. - -«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- - -ter det sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i -Herrens menighet. --- Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store -iblandt oss.» - -«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar -mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. - -«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, -frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige -hoderysten. - -«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være -feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme -som å være slagen med - -blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og -forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er - -hans ---» avbrøt hun ham. - -Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs -forskrekkelse. - -«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet -hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» -vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» - -«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. - -«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene -som om han toet sine hender. - -«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa -Constance og så frem for sig med et tomt blikk. - -«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig -depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» - -«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer -ukristelig enn å vite og si det.» - -«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- var ditt hjerte frem -for alt det, der bevares --- står det skrevet.» - -Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han -skulde tale. - -«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; -hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli -til Deres sjels evige beste.» - -Hun flyttet sig urolig på stolen. - -«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» -vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre -sjeler ---» - -Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. - -«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» - -«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev -plutselig utfordrende. - -«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres -ekteskap ---» - -«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» - -«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde -rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, -tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- - -«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. - -«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» -sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde -funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til -ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter -fortjeneste ---» - -«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en -heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud -og mennesker, og for det an- net er det jo ham selv som har skapt oss -som vi er.» - -«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det -lød strengt. - -«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. - -«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem -vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. ---- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig -mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens -ord, så har jeg ikke mer å si.» - -«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu -var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. -hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen -kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig -blikk. - -«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, -røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at -hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» - -«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette -med denne store forskjell,» sa Constance trossig. - -Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. - -«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. - -«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for -Dem, og sende mig den, så skal jeg på- tegne at det lovbefalte -meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med -fornøielse ekspedere den videre for Dem.» - -Hun takket og sa farvel. - -«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at -hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. - -«God natt, frue!» - -Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - -# Kapittel XII - -Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig -om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da -hun nådde Incognito- gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små -tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. - -Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som -lukket op. - -Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, -gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved -pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med -hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som -forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. - -Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet -foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en -mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til -spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover -gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, -røde lampeskinn. - -Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist -sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske -hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun -en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran -besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun -denne vinter hadde begynt å bruke stokk. - -«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg -nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. - -«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» - -Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som -foruroliget henne. - -«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. - -«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å -fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: - -«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» - -Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det -var kommet en stram trekning i munn- vikene. - -«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på -henne. - -«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. - -«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på -hodet. «En skal gjøre det som er rett.» - -«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke -om dem.» - -«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det -vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til -hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må -tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» - -Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. - -«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for -slik gikk det mig også.» - -«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. - -Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. - -«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er -undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med -mennene; gifter de sig, mens de er unge, - -så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres -vaner blitt dem for sterke. - -«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette -før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» - -«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting -bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at -kvinnene skal være gift; ulyk- kelige blir de, det vil si til en tid; -men et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt -sørgeligere. --- Av to onder får en velge det minste ---» - -«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst -beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. - -«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- ten og vugget -sakte frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du -blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være -den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» - -«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til -noe,» sa Constance. - -Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. - -«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- -Og Ring, hvad sier Ring?» - -Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var -uvitende om hvad hun hadde besluttet. - -«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer -dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. - -«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom -utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan -ikke tåle det!» - -«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er -en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» - -«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det -nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør -det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i -farten til et løp. - -«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første -smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» - -«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og -forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken ----». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. - -«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. -Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre -oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all -skan- dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. -Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig -om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, -Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» - -Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og -våndet sig høit. - -Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. - -«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal -følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke -få røre ved dig. --- Du skal - -få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, -før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det -skal være, som om Ring ikke - -eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance ---» - -Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig -fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen -i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen -bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, - -tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du -vil.» - -Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det -ikke å overtale. - -«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa -hun med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. ---- Når du er så despe- rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, -i Guds navn.» - -Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på -stolryggen. - -Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til -Ring: - -«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet -og vil absolutt ha skilsmisse.» - -Så sendte hun piken avsted med brevet. - -Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og -kjærtegn til å sette sig i sofaen. - -«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og -legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» - -Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet -var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig -gremmelse. - -«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, -«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig -på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» - -Hun nikket. - -«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, -mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. - -# Kapittel XIII - -Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og -grått til hun ikke orket mer. - -Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- -hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. ---- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var -selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når -han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde -ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang -eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som -hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var -ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra -forstanden, den pene, trover- dige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke -sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det -kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og -holdent tørket ut. - -Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på -og begynte å stelle til aftens. - -Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem -henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun -mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. - ---- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor -fruen var gått hen. - -Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun -ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. - -Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i -døren til pikeværelset. - -Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun -grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, -lebene bleke og sam- - -menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. - -Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende -selvbebreidelse kom op i ham. - -«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en -spøkende tone. - -Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun -stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde -høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: - -«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» - -«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det -er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» - -«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. - -«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende -øine. - -«Ja.» - -«Hvad tid?» - -«Nu for en stund siden.» - -Ring blev blek om nesen. - -«Har det vært noen?» - -«Ja, fru Hansen var her.» - -«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» - -«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» - -«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» - -Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde -vært redd. - -«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» - -«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene -opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at -han vaklet. - -«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. - -«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de -sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- gjerrige tasken --- men du -skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede -neve ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet -mot bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik -fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev -sittende på huk. - -Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig -om munnen med forklæsnippen. - -«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har -gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» - -Hans raseri var plutselig som blåst bort. - -«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret -stemme og gikk fra henne. - -Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften -fra ham. - -Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, -og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem -benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra -isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. - -Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og -skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det -styrket ham og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært -spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt -vilde bli blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med -folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å -snakke henne til fornuft denne gang. - -Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille -ved tanken at han rev sig 1 håret. - -Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, - -9 --- Amalie Skram. I. - -slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, ---- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- -Constance, --- å, den el- skede, deilige Constance!» - -Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet ---- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne -tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde -nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og -noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk -op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. - -o - -Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun - -kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- -Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde -nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun -skulde --- --- --- han skalv fra - -o - -isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han fol- det -hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. - -Han lå ennu på kne, da det ringte. - -Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. - -Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for -ham. - -«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. - -Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være -kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun -ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor -forferdelig alvor- lig hun fant saken. - -«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og -miner, «det er en tung tilskikkelse.» - -«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- ket fru Wleigel. - -Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- - -gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket -langsomt først det ene øie og så det andre. - -«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste -riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han -holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. - -«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle -dame klynkende. - -«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister -min forstand.» - -Han vendte sig mot veggen og gråt. - -«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således ---- De må ikke gråte, Ring.» - -«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal -vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han -snøftende. - -«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for -sent,» sukket fru Wleugel. - -«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men -så får en også lide for det.» - -«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» - -Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til -å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. - -«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan -nesten si utilregnelig.» - -«Og hun sier hun vil skilles?» - -«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» - -«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis -jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. - -«Jeg skal spørre henne.» - -«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa - -Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal -være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» - -«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. - -Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt -over terskelen. - -Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å -drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. - -Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. -Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig -kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned -til nak- ken. - -Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke ---- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev -trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen -hvisket: «Constance ---» - -Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt -slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en -blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like -ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- - -Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine -hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. - -Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, -styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut -av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og -tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten -og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. -Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. - -De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen - -var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes -ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. - -«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. - -Ring avsted. - -I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte -fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med -vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn -under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. - -Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk -henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til -live igjen. - -Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd -kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende -håndbevegelse. - -«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. - -Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde -undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han -kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for -natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig -igjen neste morgen. - -Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- stance, som lå -stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved -lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over -pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så -sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten -forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde -hjem. - -Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede -på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på -hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til -stanset han, - -foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med -armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, ---- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» - -# Kapittel XIV - -Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå -hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte -hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen -erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det -var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke -vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og -forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt -med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av -doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige -sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi -tanken på skilsmisse. - -Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den -innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og -vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri -foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. - -Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt -underrettet om det som var foregått. - -På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne -levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes -for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post -sendte op til Molde. - -Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på -henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte -forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem -at det - -vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende -gremmelse. - -Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun -da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk -Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og -følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i -skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en -ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. - -Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på -den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var -nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk -utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net -henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde -ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og -katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde -vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han -vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. - -Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes -ut av hennes tårer. - -Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger -gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne -så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så -still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke -la være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote -han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til -bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist -spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame - -ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. - -En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes -ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke -bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si -at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger -han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin -prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten -til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og -ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han -hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; -ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, -vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun -en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde -måle. - -Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å -høre de mange smålige fornuftsinn- vendinger, som den formørkede -menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, -men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant -som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og -trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne -troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han -hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da -Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, -De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den -Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» - -En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært -hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. - -«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. - -«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. - -«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte -Marie, «de blev sunget på kon- serten forleden. Den ene især er deilig ---- uhyre melan- kolsk.» - -«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» - -«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang -hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem -også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» - -Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres -samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk -op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- -trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig -for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa -farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se -henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at -hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. - -Hun vaktes ved lyden av et navn. - -«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun -satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa -Marie. - -«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg -slett ikke nevnt det.» - -«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. - -«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal -skilles ---. Jeg bare byr dig ---». - -«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. - -«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor -lang tid bestormet dig med sin kjær- lighet. --- Du har endelig latt dig -beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med -Lorck. Der- over er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- - -gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i -forlegenhet med å finne på.» - -«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. - -«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til -skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner ----» - -«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. - -«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk -dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» - -«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. - -«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da -vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. - -«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» - -«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til -henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en -kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke -spøk, kan du tro.» - -«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance ---» sa Marie -inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig -vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så -baktalt, så mis- tenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker -på.» - -«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine -støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten -rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det -eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» - -«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, -og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. - -EN EE EE - -Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i -hånden og stirret ut gjennem ruten. - -Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. - -Kort efter reiste hun sig og sa farvel. - -«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun -ute i entréen. - -«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel -motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» - -«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i -et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig -uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» - -Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. -Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, -gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, -lot an- siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. - -«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» - -Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. - -«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere ----» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake -og hulket videre. - -Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore -kanarifuglen. - -Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring -om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det -i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. - -Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i -hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å -by henne sine løfter og - -troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun -vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. - -Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som -var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige -mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede -over hans ad- ferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som -han, når de alle holdt med ham --- --- - -Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis -man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? ---- --- - -# Kapittel XV - -Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. -Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til -hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags -tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å -hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på -at hun vilde ende med å la sig Si. - -En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev -det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av -en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, -hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen -sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av -og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- - -Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde -legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør -anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider -kunde hun ikke holde det ut lenger. - -«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. -«Er det nu noe galt igjen?» - -«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke -vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. - -«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. - -«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en -forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det -rolig, Constance ---» - -«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. - -«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du - -«Barnet,» gjentok hun. - -«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» - -Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var -stormet op i hodet på henne. - -«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. - -«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> - -Constance rørte sig ikke. - -«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» -vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» - -Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. - -«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine -fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist -til Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De -har nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror -jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- -det var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og -det var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» -tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, -«nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som -om alt dette fæle bare har vært en - -» - -drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en -del småting som lå på sin plass i forveien. - -«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri -være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og -bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, -ja som Alette og sjø- mannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi -en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var -med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en -antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn -separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte -forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, -hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. -Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt -at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så -feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg -gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke -kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde -jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde -tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig -ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var -den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk -tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, -stakkar, --- - -han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud -på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da -var lille Conny også - -død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, -Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er -unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer -Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så -forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare - -o - -strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste -til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille -gråt var blitt til en hulken. - -Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- -Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om -han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort -til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så -forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. - -Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde -tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. - -Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men -spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av -sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om -hvad de kunde få henne til. - -Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens -inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men -ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. - -Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig -fri --- sa farvel og gikk. - -Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget -så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig -over og sa ja. - -På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par -ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. - -Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- løs. --- - -Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- flytelse på -Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning -sikkert snart vilde innfinne sig. - -Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og - -kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de -urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. - -Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at -Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde -kalt sykdommen for snikende nervefeber. - -«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. -«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må -ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta -hensyn til ham.» - -Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt -hun først i søvn kl. fem om morgenen. - -Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til -sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor -skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så -måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. - -Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med -ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden ----. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det -var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og -så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun -var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var -det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare -å innrette sig efter omstendighetene. --- - -Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å -opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den -uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, -men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. - -Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at -det naturligvis falt av sig selv. Og - -det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- salighet. Det viste at -han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den -fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen -over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte -henne sin frelsende engel. - -Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse -ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en -besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten -overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over -av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok -henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og -opbygget over sig selv. - -# Kapittel XVI - -I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så -ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for -å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har -forspilt. På alle op- tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet -til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk -skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de -tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne -og takket henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god -natt. - -Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når -det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen -med Ring. - -Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, -trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt -skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort -i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- - -10 --- Amalie Skram. I. - -ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snak- ket om å -gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- -Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den -andel han hadde hatt i det. - -Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av -forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd -overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig -selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med -spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra -gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på -det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. - -Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. - -Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig -på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast -at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers -forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og -fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. -Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. -Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke -på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at -han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo -sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann -utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon -fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans -tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, -hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme -overheng. - -I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. -Constance kjente ofte at han luktet - -av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så -beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt -værelse. - -En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på -kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var -påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger -at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. - -«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer -hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn -dagen derpå.» - -«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot -henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, -Constance, du har synd for det ---» - -Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- aktende øiekast og gikk -fra ham. --- - ---- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie -hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor -deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde -hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde -ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men -også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og -undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det -adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne -sorger over andres elendighet. - -En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en -familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn -for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han -hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige -trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med -letthet fant stedet. Det var en av - -disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles -kjøkken for flere familier. - -Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og -vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått -såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i -det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og -om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i -nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. -De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende -familie. - -Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et -kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. - -De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen -de steg ned den smussige stentrapp. - -Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det -intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av -Constance. - -Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en -sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i -det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte -helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et -forhenværende rullegardin. Midt på gul- vet, som var dekket av søppel, -stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På -kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor -urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av -væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen -stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så -man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt -en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet -sammen til en pisk i nak- - -ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den -fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en eneste hekte. På -fanget hadde hun et spe- barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet -damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket og -sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av -sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem -og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en -forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete -vegger. - -«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig -til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» - -«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. - -«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. - -«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. - -«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør -henne ikke, den stakkar.» - -«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen -i hånden. «Er hun ikke til stede?» - -«Nei,» blev det svart. - -«Er hun på arbeid?» - -«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. - -«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten -som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede -med munnen prop- pet full av kullsorte fingrer. - -«Ja,» var svaret. - -«Har du ikke en til?» - -«Nei,» hvisket hun. - -«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. - -«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. - -«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. - -«Ute og ber.» - -«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. - -«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte -øine. - -Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av -stank. - -«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det -barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» - -«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. - -«Nei,» hvisket barnet. - -«Kan kan ingenting få?» - -«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. - -«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en -blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries -seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår -naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. - -«Ja-a ---» svarte barnet. - -«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som -stod og vasket, da de var kommet op på gaten. - -«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt -hun sig bedre enn som så. - -«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. - -«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket -fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive -dem på dør. - -«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. - -«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en -tykk mannfolkskjorte. - -«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. - -«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. - -«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun -vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. - -«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste -natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det -har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» - -«Drikker mannen?» spurte Marie. - -«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbe- holden. - -«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» - -«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom -og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» - -«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de -av?» - -Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om -hennes lange, grove munn. - -«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» - -«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. - -«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» - -«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. - -«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han -en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» - -«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev -bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. - -Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av -hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte -ansiktet helt mot de - -to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: - -«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant -enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, -fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og -sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og -et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren -gåenes dags ven- tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem -hjel- per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte -stanse for å trekke været. - -Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, -«henne burde det gjøres noe for.» - -«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går -ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu -og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» -føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo -fakka og satt fast for kjueri.» - -«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og -hør på det fæle fruentimmeret.» - -Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig -bort fra det skrekkelige sted. - -«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, -«dem kan man ikke kalle verdige trengende.» - -«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor -sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten -jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett -eksempel av tusen.» - -«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre -med henne?» spurte Marie. - -«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad -jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» - -«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» - -«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes -det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» - -«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet -enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med -overbevisning. - -«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at -alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det -nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» - -«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da -ha til Vårherre.» --- - -«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp -du snakker om! --- --- Det er en for- brytelse! --- Opdra dem til å leve -av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig -nedfor som kveget og vente på mer.» - -«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. - -«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, -oprørende forkjært.» - -Marie vendte plutselig hodet og så på henne. - -«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt ----. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå -omkring.» - -Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet -ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa -hastig farvel til Marie og gikk op. - ---- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt -alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som -vilde tale med fruen. - -«Har hun vært her før?» spurte Constance. - -«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» - -«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» - -Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, -sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, -sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene -hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært -svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- folkstøvler med store, -gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet -sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt -hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. - -«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med -slesk, vestlandsk stemme. - -Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på -skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og -omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så -ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. - -Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til -å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun -skulde tiltale henne. - -«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks -betenkning. - -«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene -hånden over den annen i rast- løs skiften. - -Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. - -«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av -fattigpleien?» - -«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig -til det.» - -«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, -foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. - -«Er han vanfør, Deres mann?» - -«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de -ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» -Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget -fruen med dette. - -«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. - -«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det -kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er -begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for -oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var -uavlatelig i bevegelse. - -«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere -ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en -misbilligende tone. - -«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven -mine. «Det er jo Guds bestem- melse.\> - -Svaret irriterte Constance. - -«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» -spurte hun. - -«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. - -«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» -spurte så Constance. - -«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad -Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste -hun op av en bok. - -Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. - -«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i -forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» - -«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, - -vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. - -Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var -enda et spørsmål hun vilde gjøre. - -«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det -Deres barn, det?» - -«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» - -«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og -bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn -egentlig talte til konen. - -Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller -mennesker, når eg for så ukristelig frem.» - -Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, -takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. - -Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens -ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances -fingrer med lurende Øøine. - -«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel -ut imot henne. - -En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et -glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over -ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd -og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene -ned over hennes kinner. - -«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun -med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, -Di har gjort mot en sulten stakkar.» - -Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en -kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult -og pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte -så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. - -o - -«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun -med et avferdigende nikk. - -«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. - -Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, -vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne -småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige -ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. - -Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne -efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse -til sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- - -Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke -gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, -skjønt han mis- handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet -fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden -makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! - -Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige -vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til -et liv fullt av jammer og pine --- ---! - -Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk -finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. - -Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, -som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? - -Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det -var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere -og dypere ned i pølen. --- --- - -Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- - -det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke -var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så -praktisk og hadde sine rubrik- ker ferdig for de verdige og ikke -verdige. --- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien -og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. - -Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk -inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok -en bok og satte sig - -til å lese. - -# Kapittel XVII - -En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos -Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et -så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe -efter lampene. - -Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men -Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru -Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. - -Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått -et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om -hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun -aldri nedlegge.» - -«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. - -«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- -ja, det vilde hun, Constance.» - -«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» - -«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt -for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun -så med vekt. - -«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre - -det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig -skjærende. - -«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren -gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. - -«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var -alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være -uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir -drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. - -«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor -futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» - -«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i -godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok -hun og rystet på hodet. - -«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, -«han har så menn aldri visst å passe sig.» - -«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» - -«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på -denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til -ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det -vil si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og -tilgi ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, -Constance.» - -«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. - -Det kom skarpt som hugget av en kniv. - -«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at -mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han -kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og -det er jo svært tidlig på kvelden. - -Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- - -trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, -vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. - -«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. - -«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke -la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo -ikke,» sa tanten overtalende. - -«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. - -«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med -en krenket mine. - -«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig -annet,» ropte Constance. - -«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være -ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» - -Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i -hendene og rokket sakte frem og tilbake. - -Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. - -«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan -tro jeg vil dig vel.» - -«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt -og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. - -«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det -beste, Constance ---» - -«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» -sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. - -«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» - -«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere -riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste -dike av løgn og usselhet. Det - -går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er -ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste -dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle -sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- -lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er -det nu engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og -tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut -med hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig -sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene -fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med -hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere -tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens -makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» -gjentok hun med latter. «Jeg vem- mes ved dette sumpete vesen, vemmes -ved det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og -fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til -tross for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, -hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» - -Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt -for henne; hun syntes, hun ikke for- stod et mukk av det. Men hennes -voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med -op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte -hun i sin befippelse å gråte. - -Constance blev med ett rolig. - -«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på -dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen -enkelts --- det kommer av - -hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å -gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- 11 --- Amalie -Skram. I. - -nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke -dig --- så, så, hold nu op.» - -Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt -lommetørklæ. - -«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. ---- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten -vilde op igjen. - -«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste -mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og -klappet henne på kinnet. - -«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn -som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. - -Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. - -«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt -bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» - -Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og -tidde derfor stille. - -Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i -retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde -kalt henne sin skjeb- nes gode engel. - -«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, -«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» - -Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på -tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så -betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang -det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis -oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å -volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. - -«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. - -«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor -godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du -skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det -rette.» - -Constance drog et sukk, men svarte ikke. - -Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde -jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke -hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot -lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet -for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et -skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære -avsted! - -Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- ringer om at han -elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun -foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. - -Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet -til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, -hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for -hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde -likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne -som av makelighetshen- syn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, -ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt -hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør -det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» - -Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han -trådte inn. - -Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. - -«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet ---- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» - -Hun svarte ikke. - -«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så -interessert. - -«Strømper.» - -«Til fattigbarna?» - -«Ja.» - -Det blev en pause. - -«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha -rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. - -«Nei,» sa hun kort. - -«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» - -«Nei,» var svaret. - -«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han -visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte -anerkjennende til sin gode hu- kommelse, «så det hadde du glemt, --- vår -forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. - -«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun -tørt. - -Ring sukket dypt. - -«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen - -del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den -lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» - -«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. - -«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et -mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» -han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og -fryktsomt. - -Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. - -«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å -gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» -Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, -nesten stønnende. - -Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. - -«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. - -Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så -stillferdig på sin forrige plass. - -«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt -tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme -dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig -fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. - -«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så -beredvillig gikk inn på å få mig til- bake på det vilkår jeg satte?» - -«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» - -Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. - -«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. - -«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig -muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» - -«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt -forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne -og sukket. - -«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig -mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt -forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun -holdt plutse- lig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» -tilføiet hun halvt bortvendt. - -«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. - -«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun -med opblussende vrede. - -«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» -utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det -engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal -regnes mig til en for- brytelse --- så ---» han holdt inne. - -«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, ---- derfor begynte du så godt som - -straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begyn- nelsen av --- -det er ikke gnist av karakter i dig.» - -«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som -jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre -dig --- ---. Å, Con- stance, --- du må la dette ha en ende, --- du må -bli min igjen, du må, du må!» - -Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. - -«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» - -Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. - -«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten -hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg -gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste -strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» - -Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. - -Han for op med et sprang. - -«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte -hendene ut imot henne, «å, Con- stance ---,» det kom en smeltet lyd i -hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han -tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» - -Noe som lignet latter avbrøt ham. - -«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt -nærmere, «tigg liket av en person du har myr- det om tilgivelse, og se -om det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i -selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, -da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og -strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers -konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner -en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. - -«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, ---- et forhold som det du tenkte dig, - -er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu -bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et -skritt imot henne. - -«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører -ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk -plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» -sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig -noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som -helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» - -Ring for uvilkårlig sammen. - -«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det -samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går -over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele -natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» - -«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om -hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å -drikke.» - -«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. - -Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. - -«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe -i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, -piken?» spurte Constance. - -«Og det var også sant,» sa han ydmykt. - -«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å -risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. - -«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- -Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, ---- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve -eller sti- mulere mig. ---» - -«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på -sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned -på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt -samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. ---- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, -forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var -fortvilet eller bedrøvet. - -Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved -målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet -av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt -værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, -allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre -måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. -Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu -skulde de be- gynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og -priset! - -Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring -uavlatelig. - -Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. - -Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha ---- det skulde gjøre godt! - -Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, -men så husket han sitt løfte og vendte brått om. - -Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu -bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer -løftet; ved sådanne lei- ligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han -nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. - -Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det -nettop nu, det kom vel av den sterke spen- - -ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og -matt, det vilde likefrem være medisin for ham. - -Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance -hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at -han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. - -Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å -tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en -høitidelig anledning. - -Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da -han hørte Constance komme inn i dagligstuen. - -I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig -på buffeten. - -«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød -i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de -borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som -han lette. - -Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av -glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se -efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og -luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i -tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. - -Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- ligstuen og satte -sig til å strikke. - -Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, -fant hun sig i det med iskold ro. - -# Kapittel XVIII - -Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kom- met i den gamle -gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot -skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. - -Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og -isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det -vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule -imøte- kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og -overbærenhet var ganske og aldeles spilt. - -Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han -vært misfornøid og følt sig for- urettet; nu vilde han med takk og -håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. - -Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og -opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å -hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. - -Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham -sin forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han -skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. -Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som -dengang hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var -som han vilde være, eller annet lignende. - -I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, -var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde -tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det -som var skjedd. - ---- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende -innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt -vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. -Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer -så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance -på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med -livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var -anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det -Constance Ring til - -sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de -fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det -strengt tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev -passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en -mann som var i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som -gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo -ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket -sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på -sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav -som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke -for ham å forstå sig på slikt. - -Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort -ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med -slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance -ergret og skam- met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å -kjekle, ja f. eks. med postbudet. - -Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig -fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig -tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De -var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. -Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og -selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante -eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere -tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. -Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han -en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han -fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun -tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op -fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring - -kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det -en lettelse for flere av hans medmen- nesker. - -Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de -velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet -point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i -basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i -selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten -aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk -naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist -gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser -for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke -lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse -dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun -glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var -henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som -alltid lå på lur efter henne. - -Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- delser. Det Ringske -hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance -så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en -hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett -dame. - -Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge -siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu -som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man -nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. - -Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger -hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, -når hun satt i mun- Constance Ring DES - -ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt -spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom -eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom -hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- blussende vredt i -blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav -stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» -hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over -hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et -øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo -det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme -latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles -lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i -begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og -endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var -det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han -helst hun betrodde i andre hender. - -# Kapittel XIX - -Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun -undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet -falle. - -Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig -med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle -bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være -aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. -Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. -Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så -heldig å opdage en - -formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å -føre prosess. - -Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort -småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et -yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse -jerngruber som sitt livs verste plage. --- - ---- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var -nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, -og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til -Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men -så kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende -vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- over fjorden med kutteren, så -langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur -for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et -bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. -2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han -lot vente nedenfor. - -«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. -Det er da fanden også!» - -«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» - -«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. -«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok -noen penger frem. - -«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den -med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» ---- - -Piken tok vadsekken og gikk. - -«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker -konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så -var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt -mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i side- Constance -Ring V75 - -værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op -og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» - -Constance rakte ham noen esker. - -«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, -vimset omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. - -«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod -stille for å tende en cigar. - -«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende -fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» - -«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» - -«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg -har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin -lommebok frem og la noen sedler på bordet. - -«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 - -«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den -på hodet. - -Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på -alle knaggene. - -«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. - -«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. - -«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet -hatt på sig. - -«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen -idag.» - -Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. - -«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han -trakk munnstykket til sig. - -Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte - -han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det -skulde sett godt ut --- ---» - -Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. - -«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt -var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin -kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover -trappene. - -Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om -hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av -lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot -efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. - -Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var -gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde -komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart -fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så -alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet -ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. - -Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og -hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig -ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man -gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og -man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. - -Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før -hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast -under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing -på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og -i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med -reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. -Constance var Constance Ring 1707) - -skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. -Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. - -«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin -veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» - -«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som -skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. - -«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du -ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» - -«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg -vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så - -så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire -barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du -lei for det?» - -«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» - -«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- våkingen !» - -«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du -huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til -verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» - -«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i -husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. - -«Har dere lite å leve av, Rikke?» - -«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» - -«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» - -«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» - -«Ikke mer, du?» - -«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie -Skram. I. - -var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» - -«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. - -«Ni måneder.» - -«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» - -«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for -å ta de usynlige makter til vidne. - -«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var -motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. - -De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. - -«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som -har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede -møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. - -«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er -i grunnen et dumt ord.» - -Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er -lykkelige.» - -«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» - -«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja inn- vendig, mener jeg.» - -«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig -så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» - -«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» - -«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes -at livet er.» - -«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, -så ---\>» - -«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var -således?» - -«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe - -slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, -men senere fikk jeg annet å bestille.» - -«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil -så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der -vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop -således.» - -«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» - -«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde -barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» - -«Nei, fy da!» - -«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i -verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. - -«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde -forbauset. «Hvad sier din mann til det?» - -«Tror du jeg taler med ham om slikt?» - -«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» - -«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne -ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» - -«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring -forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor -lykkelige dere var.» - -«Gjorde dere det?» - -Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. - -«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. - -«For mig? hvorledes det?» - -«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din -mann, så kunde det komme et slett men- neske og bedåre dig.» \| - -Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men -vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» - -«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» - -«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» - -«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever -med en elsker.» - -«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut -på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. - -«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» -\| - -«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff -du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og -pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» - -«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds - -innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden -hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det -angår mig - -heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. - -«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» - -«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med -de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» - -«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det -vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» - -«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten -allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» - -Fru Sunde tidde betuttet. - -«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa -Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. -«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» - -«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde -for å si noe. - -«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt -forandret tone. - -«Hvor faller du på det?» spurte hun. - -«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke -har lyst.» - -«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, -«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han -skal ha det.» - -«Var han vanskelig å komme til rette med?» - -«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og -snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» - -«Er dere aldri uvenner?» - -«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har -fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» - -Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over -at klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte -gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. -Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. - -«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru -Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» - -«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. -«Det var riktig godt at han var vekk.» - -«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- - -Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk -og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og -gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot -himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper -begynte å falle. - -«Og din mann som er ute og seiler !» - -«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter -sin cigar og sitt glass toddi.» - -De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og -sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed -og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i -styrke, og nu var det også begynt å øsregne. - -Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det -lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte -sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og -lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det -blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen -ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. -Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- -ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde -tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var -synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av -sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et -par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid -over i to. Når stormen for inn mel- lem dem, rystet de sine sortbrune -hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de -store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter -stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad -var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, -og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt -hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av -trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven -og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og -vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en -stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær - -med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- dingen; de klebet -sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på -benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og -følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, -hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det -pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, -som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket -av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med -et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. -Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, -når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de -sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som -kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for -så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven -fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, -og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det -fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de -grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. - -Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i -sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det -klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det -ikke. - -Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i -spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var -godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått -der så lenge! - -Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare -det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige -endeligt rystet henne en - -del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for -øinene. - -Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med -været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk -inn i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for -øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul -appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt -til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, -hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- -duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til -spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun -stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over -hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la -armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, -før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke -engang tørke dem bort. --- --- --- - ---- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og -løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på -hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. - -# Kapittel XX - -Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et -meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring -med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. - -Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av -hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få -det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte -ekte- - -skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. - -Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, -begynte hun å pines av anger over fortiden. - -Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, -hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en -god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! - -Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og -slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn -til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin -egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. - -Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet -tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. - -Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det -første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes -minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham -om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og -vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange -ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting -gjort.» - -Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, -og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. - -Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang -til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og -ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod -som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til -ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde -opgi den. - -Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for -henne; de forekom henne som de for- - -nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle -den voksne inn å ta del i. - -Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk -blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var -enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på -hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for -anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det -kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. - -Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt -hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- - -Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort -visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og -spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte -tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- middag, da han så -henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk -hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. - -Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset -op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han -i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. -Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til -lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre -kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde -villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun -ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i -sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som -løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom -dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor -betydning for hans liv og utvikling. Det var - -begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, -dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine -egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet -med andre øine. - -Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over -hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo -mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han -så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens -sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en -tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne -lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- nemlig -over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok -henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært -hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. -Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans -håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne -selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i -finere forstand på alle områder. - -Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under -vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans -alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. - -Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt -forandret menneske, og de talte med respekt om det. - -Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to -år efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig -formue. - ---- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter -for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta -i et selskap de gav. - -Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for -eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev -det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale -på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven -i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, -og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. - -I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at -han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av -veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en -gammel, tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte -henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. - -Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, -men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med -portrettene. - -«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra -henne. - -«Nei,» svarte hun uten å røre sig. - -«Bryr De Dem ikke lenger om det?» - -«Nel.» - -Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun -bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. - -«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De -ikke var i byen.» - -«Jeg holder mig også mest hjemme.» - -«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og -eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun -rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» - -Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. - -«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad -skal jeg arme menneske gjøre --- - -tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» - -Hun så hurtig hen på ham. - -«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. - -«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte -alvorlig og inntrengende. - -En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig -straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. - -Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. - -«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- snørt stemme. «Vær ikke -bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad -jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at -jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den -gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» - -Det var noe ved ham som imponerte henne. - -«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op -igjen,» sa hun med trett stemme. - -«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, -Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig -inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig -at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like -overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. ---- Tror De mig ikke?» - -«Jo,» sa hun rolig. - -«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så -mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke -den ringeste rett har De.» - -«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- - -«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende -trekning over hans ansikt. «Men gi mig - -nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- lighet.» Hans -stemme lød fryktsomt bedende. - -«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham -hånden, idet hun så ham inn i øinene. - -Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot -værelset. Han gikk like hjem. - -Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet -bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om -han fikk lov til å besøke henne. - -Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når -han hadde lyst måtte han det gjerne. - -Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt -stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som -mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen -polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske -sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig -tale om noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde -hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket -ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at -hans nærvær i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på -trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. - -Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par -høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av -ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt -nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke -hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var -optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede -henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom -hun bare med noen bemerkninger - -om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på -teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde -noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like -overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en -melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- - -Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han -var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. -Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags -god- het for ham. - -Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være -fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne -på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og -puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde -de ikke la henne i fred. - -Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. - -«Er De der, Johanne?» - -Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. - -«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» - -«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» - -«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» - -«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. - ---- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger -forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av -følgende innhold: - -Fru Constance Ring! - -Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å -skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke -vet hvordan jeg - -skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet -og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av -min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent -med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å -skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- - -Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg -med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? - -Deres meget hengivne Niels Lorck. - -Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, -syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han -mente. - -Hun svarte øieblikkelig tilbake: - -Kjære dr. Lorck! - -De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller -Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig -om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å -eksperi- mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde -det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil -akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. -Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- -felle. Det må De være ganske overbevist om. - -Deres Constance Ring. - -# Kapittel XXI - -Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver -Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var -gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; -de to - -brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende -svigerforeldre i Molde. - -Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det -var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under -i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige -beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt -hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet -plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var -feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- -løst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- - -Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, -hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av -dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde -legge sig til å sove. Det var en lise å sove. - -Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun -alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget -henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut -blandt menneskene. --- - -Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, -gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i -bunnen med brune flekker her og der. - -Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid -lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde -tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på -gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte -hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun -støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å -be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. - -Det var ikke noe opmuntrende syn. - -13 --- Amalie Skram. I. - -Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige -ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen -for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. - -Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om -halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde -bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var -så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han -oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver -eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det -samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun -langtrukkent, «det er et grufullt syn.» - -Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var -klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud -som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. - -Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene -falle ned på sine kne. - -Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av -med kardialgien. - -I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, ---- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda -motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg -ikke.» - -Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha -Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var -henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. - -Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved -siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, -overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin -fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- -Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og om- - -hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. -Så stillet hun sig op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at -den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i -nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! - -Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og -følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av -foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et troll- -domsord. - -Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit -svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte -en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i -det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og -dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og -livløst at det kjedet henne inntil pinsel. - -Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en -gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen -på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke -ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. - -Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. - -Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende -dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav -hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. - -Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde -sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig -med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, -og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på -madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige -lek. Oppe ved vinduet danset - -flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva -stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. -Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets -uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- kete steners -ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en -perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde -portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. - -Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i -den fløielspolstrede stillhet, og kok- sens rasling i ovnen, hver gang -de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. - -Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- lence. I dem holdt hun -hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold -og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt -med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over -dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var -en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite -beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og -aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å -lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den -måte som de voksne talte om all ting på. - -Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med -tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? -Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, -eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte -hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe -hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- - ---- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, -som kunde tillate sig å drive Vårherres - -kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha -det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra -morgen til kveld. For eks- empel hun selv. --- Hun fikk det nu visst -aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til -fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, -vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. - -Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene -hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. - -Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig -ikke på henne. - -At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med -all ting, --- det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det -visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke -formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. - -Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke -slik, --- det var godt å merke på så mange ting. - -Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig -for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. - -Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. - -Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et -friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde -hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. - -For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig -selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele -formiddagen hen i venting og varting. - -Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at -hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og -tusse sig som fru - -Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. - -Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde -kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det -var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den -var 12, det var det som var det skammelige. - -Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- kannen kunde -stått der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig -mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, -fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å -benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for -lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre -opefter hele formiddagen. - -For det måtte jo være skam i folk. - -Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. - -Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun -kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på -soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun -fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i -vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend -inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og -fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds -forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving -på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare -med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver -over. - -Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. - -Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om -hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil -den falt i dvale og blev - -liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over -nakken. - -Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke -dem inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte -albuene på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så -visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur -og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. - -Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. - -Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om -morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper -dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde -Johanne stå og si til piken nedenunder. - -Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, -at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud -i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke -drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde -bille henne inn var for annet enn et syns skyld. - -«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- -å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde -hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet -med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. - -«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som -konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre -på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun -smelte med en pisk. - -Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet -midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne -fikk se hun ikke - -led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke -henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og -tilbake igjen. - -Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne -idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når -klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig -som en som har noe utestående med politiet. - -Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det -hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som -et erkjentlig ord ifra sig. - -Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært -vant til. - -Men hun kjedet sig. - -For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige -matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. - -Men her var ingen anledning. - -Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde -heller hatt husspetakkel hver eneste dag. - -Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav -Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som -hun selv vilde. - -De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig -hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så -ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» - -Så var hun holdt op med å spørre. - -Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat -tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde -som sed- vanlig spist uten å si et mukk. - -Slikt målte jo sa hen sten - -pr - -Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og -Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å -reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken -og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i -spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt -fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. - -«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. - -«Sitter du i mørke, Constance ---?» - -Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme -et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. - -«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende -gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff -da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en -nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. - -Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at -Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig -med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod -et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- men -hadde hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og -Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en -håndlampe. - -«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. - -«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. - -«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det -var fælent!» - -«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den -oser,» --- sa Constance tilrettevisende. - -Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule - -det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til -fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun -på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn -godt av å røre sin valne munn.» - -«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. - -Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at -det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. - -Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne -med kåpen. - -«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun -lot den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. - -Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været -og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. - -Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med -distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan -det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. - -«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» - -Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som -var det noe hun unddrog sig. - -«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. - -«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» - -«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. - -«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom -så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene -syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. - -«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» - -«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt -til det i aften.» - -Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det -gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. - -«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. - -«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» for- leden.» - -«Moret du dig?» - -«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt -lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på -det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien -får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, -fattigdom er ikke det verste.» - -«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. - -«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- -ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få -det sagt, og stemmen vibrerte litt. - -«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av -engstelighet i stemmen. - -«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte -ordene fra sig med pilsnar hast. - -«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i -setet. - -«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har -sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. - -«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» - -«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, -rent ut sagt, at prosessen er tapt.» - -«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. - -«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok - -ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» - -«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» - -«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært -her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» - -«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme -som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» - -«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i -gjære, mener jeg, så var det ikke kom- met så plutselig ---. Enskjønt -det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen -og la armene over kors på brystet. - -«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig -forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» - -«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» - -Fru Marie rystet på hodet. - -«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger ----.» - -«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet -jeg ikke riktig.» - -«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på -prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, -hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være -tale om.» - -«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» - -«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve -av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse -deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, -mens - -hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke -visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget -ilferdig frem og tilbake. - -«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. - -«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» - -«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» - -«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig -det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. - -«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- heten og selge -dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. - -«Og så?» - -«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos -en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- - -«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved -et cirkus, eller gi mig til å være jord- mor ---» avbrøt Constance, «å -det er nok av ting å be- gynne på!» - -«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan -du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen -opover skuldrene. - -Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret -frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. - -«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og -knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, ---- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av -det.» - -«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her ----,» sa Constance. - -«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv -du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og -langsomt glattet skinnet om - -hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har -du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd -over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre -har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- -ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, -slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» - -«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at -rettferdigheten skjer fyldest.» - -«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg -kunde hjelpe for det.» - -«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig -å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» - -«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det -nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- -krakilsk !» - -«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over -efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra -konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, -mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. - -«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» - -«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag -det.» - -«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» - -«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da -sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu -på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å -settes i gang igjen. - -«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør -komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig -selv også forresten.» - -«Hvad var det for en hilsen?» - -«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt -dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde -dig.» - -«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» - -«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» - -«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. - -«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» - -«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det -jo.» - -«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som -mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» - -Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet -mine. - -Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod -hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. - -«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig -ikke å bli sint, Constance ---» - -«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i -gardinet, som de var heftet på. - -«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all -vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig -sett dreide sig om på stolen. - -«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» - -«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode -venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem -dere, --- det er jeg viss - -på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si -hvad jeg synes.» - -«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til -rette på stolen igjen. - -«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode -stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og -for sig er det mig høist ubegripelig.» - -«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. - -«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil -gifte dig igjen?» - -«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» - -«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har -stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og -slenge gjennem resten av ditt liv?» - -«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde -som om hun var lei og kjed av denne passiar. - -«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Con- stance, kunde du -ikke skrive til Lorck ---» - -«Og be ham fri igjen?» - -«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare -gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» - -«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det -gjorde jeg nok.» - -«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil -ha, --- og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å -komme ham i møte.» - -«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. - -«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, -da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» - -Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt -på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. - -Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. - -# Kapittel XXII - -Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød -skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og -blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke -og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev -bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. -Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde -ikke få tak i noen hel forestilling. - -Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og -gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som -skjøv sig op. - -Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. -Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst ----. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- -De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- -jasket som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. ---- --- Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde -med den andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og -kanskje var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns -og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. - -Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom -igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet -hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de -likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og -blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener -sakte op og ned. - -Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. -Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. - -14 --- Amalie Skram. I. - -Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slekt- ningers -almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde -jo ingen ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun -trengte nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo -ingen ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og -så alt det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og -snakk og snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det -var en formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde -ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente -til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. -Det var bedre å gå godvillig. - -At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men -det blev nu visst gresselig, når gif- ten var slukt. --- Straks vilde -det begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. ---- Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte -skum ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun -være så forandret, så stygg bakefter --- - -Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien ----, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte ---- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. - -Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han -fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for -det stod dødnin- geben på vignetten. - -Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette -var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det -vemmelige liv til ende på et - -vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri -godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. - -Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- heten måtte hun -være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne - -skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte -hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var -brevet ferdig. - -«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og -når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. -Deres Constance Ring.» - -«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså -hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» -Hun satte adressen på konvo- lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt -Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. - -«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre -til et frimerke.» - -Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. - -«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la -hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. - -Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den -måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. - -«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig -en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen -for å gjøre bordet ryd- dig før hun gikk. - -«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så -De intet frimerke får.» - -«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» - -«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- -jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» - -«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. - -Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt -skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av -sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, -som forresten \| 212 Constance Ring - -var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- - -Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at -Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn -til henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- -nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som -hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. - -Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å -forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun -ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- -jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la -hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor -lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, -og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. -På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette -stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av -brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig -stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det -til lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det -til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. -På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over -benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull -og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- -lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved -stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte -blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå -katten og døset. - -Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det -var jo som et stykke forjettet land, - -og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og -hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. - -Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og -slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og -skyndte sig tilbake til sine brev. - -Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun -hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad -gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk -og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde -skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden -med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet -foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars -liv var drevet over. - -Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu -ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom -kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. -Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde -hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det -lå år imellem. --- - -Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod -et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; -himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra -halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke -skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen -frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om -morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen -var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene -tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet -var foroverbøid. Lenge - -satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, -men blev allikevel sittende. - -Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett -for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt -korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele -tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den -bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes -ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse -stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det -dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om -hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk -med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen -hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for -hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det -var ingen pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo -levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde -utrettet. Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- - -Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå -forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. - -I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og -ristet sterkt. Johanne var altså kom- met, før hun var blitt ferdig, --- -klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte -om det var besørget. - -Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. - -Constance følte en uforklarlig lettelse. - -«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig -straks,» sa Johanne. - -«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» - -Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på -trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke -vilde uroes.» - -Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var -fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn -i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. - -På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det -på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, -ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og -leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til -langt ut over natten. - -«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer -og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn -foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på -nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang -til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke -er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg -ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi -mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da -vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er -min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De -slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å -gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker -på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er -nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg -ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor -jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; - -Niels Lorck.» - -Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt - -leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun - -tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun -hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra -hvorhen han vilde. --- - -Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes -hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig -selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, -medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, -angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til -sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, -takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et -menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. -Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De -nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte -forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye -vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet -store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- - -Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders -gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert -fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over -alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på -det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- - -Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens -hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var -blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte -sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt -kommer til alt, er et giftermål bedre.» - -# Kapittel XXIII - -Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske -septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så -lenge været var sommerlig. - -Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i -Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren -hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. - -Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å -komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, -ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til -ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans -praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. - -I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun -var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale -med ham. - -Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste -sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, -når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun -aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var -likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at -den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos -ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen -gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. -Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet -å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte -alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om -penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig -selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som -oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, -når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. - -Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og -elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved -endelig å ha gjenstanden for sine - -drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes -kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og -vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette -hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv -med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- tid, og han tvilte -ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning -en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å -gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et -vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og -årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans -kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en -at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å -tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. -Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å -se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første -ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun -øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. - -Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, -at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et -menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten -syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som -hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, -hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne -øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe -bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når -hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et -spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og -så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så - -gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme -veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i -hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun -levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som -omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt -å være. - -Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i -den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i -bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En -usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke -lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale -innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet -tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å -ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- -fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et -førsteklasses fartøi. - -I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har -rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk -han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og -ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, -mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved -fikk hans vesen en mer passiv form. - -Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige -henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring -henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et -dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å -bli litt ensformig. - -De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke -følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og -til uten spor av - -grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for -henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun -tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: -Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle -tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes -første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun -var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun -plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, -og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han -ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved -hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- -som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. -Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. -Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I -begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet -ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet -på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av -rørelse, som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned -og vilde atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op -på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill -av glede ikke vet hvad det gjør. - -En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en -avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt -toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han -syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden -kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå -sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i -restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om -på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. - -«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. - -Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- blikk på Lorck, -som om han ikke trodde sine egne sanser. - -«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han sam- let sammen på sig -selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo -like godt være her som noe annet sted.» - -«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg -trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet -hjem.» - -«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være -reist ut igjen.» - -«Det var da et pussig treff. Når kom du?» - -«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» - -«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance ---» - -«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, -og så skulde hun i pensjon naturlig- VIS.» - -«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. - -«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å -få slått ihjel et sted.» - -«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» - -«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i -Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» - -«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor -forteller du ikke det?» - -Meier trakk på skuldrene. - -«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» - -«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» - -«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så -ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige -musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og -legge sig.» - -«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente -Lorck. - -«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det -er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» - -«Men du er jo komponist !» - -«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule -musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby -som Kristiania?» - -«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- - -«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, ---- «ja, tenk for en lykke!» - -«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» - -«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på -harmonilære med vordende ukunst- nere.» - -«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» - -«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en -fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» - -«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» - -«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- av- brøt Meier. -«Slikt slites av en ---» - -De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. - -«Har du spist frokost?» spurte han. - -«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» - -«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- skje avtale med noen -annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. - -«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» - -«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på -dig,» sa Lorck. - -I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck -betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. - -Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så -på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over -hennes ansikt. - -«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- - -dene sammen som i overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De -her?» «Ja du må nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her - -sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne ---- aldri sett maken til menneske!» - -«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet -han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse -om, hvilket møte der forestod mig.» - -«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» - -«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» - -«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» - -«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. - -«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. - -«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. - -Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få -henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut -til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og -hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier -hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han -var glad ved å være - -alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. 224 -Consiance Ring - -Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det -revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på -henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store -komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den -gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å -arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance -førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved -det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. -Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, -vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun -vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og -dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne -bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det -var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få -hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og -glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom -budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. -Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han -falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i -timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances -formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk ---- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. - -Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var -især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. -Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det -lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, -iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at -han skyldte fru Ring og sannheten å til- stå at han hadde vært en flabb -og tatt så rent bort i nat- - -ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck -fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var -kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli -venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke -god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. - -Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var -tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å -leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, -hvad å vinne. - -Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den -sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da -den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise -hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin -enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde -lovet å ta sig av. - -Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig -gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. - -Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde -begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran -ham. - -Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, -hans lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, -umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det -ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke -merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om -hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. - -Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op -trappen til sitt værelse. - -15 --- Amalie Skram. I. - -# Kapittel XXIV - -Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i -det ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille -aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle -sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort -sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse -striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det -bleke dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og -bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. - -De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance -syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han -var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck -svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve -i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk -og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» - -«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik -dame.» - -«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck -smilende. - -Constance lo. - -«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, -Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» - -«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. - -«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du -ikke noe?» - -«Ikke spor» --- var svaret. - -«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» - -«Aldri!» --- svarte Constance. - -«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret -minnet om sin egen opførsel et stille sukk. - -«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- gående raptus han -har hatt» --- sa han høit. - -«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, -halvt undselig smil. - -«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan -godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at -alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» - -De tidde begge stille noen minutter. - -«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes -hånd. - -«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. - -«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. - -«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden fa- rer ens tanker -så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller -det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett -ikke til å finne ord for.» - -Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes -hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt -hverandre omslynget og satt litt uten å tale. - -«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Con- stance og trykket -sine leber mot hans skjegg. - -«På hvad da, Conny?» - -«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på -alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du -har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» - -«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor -du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn -søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med -ømmere stemme. - -«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det -hele tatt.» - -«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg -måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på -det.» - -«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt -til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- -hun klynget sig til ham. - -«Jeg elsket dig, Conny.» - -«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- -rent ulykkelig av generthet.» - -«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for -du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- -jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» - -«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» - -«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært -kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er -overlykkelig, Conny» --- - -«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse -med andre?» - -«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for -mig.» - -«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- -«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» - -Hun svarte ikke. - -«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» - -«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. - -«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» - -Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans -armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke -kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. -Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide -velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent -tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men -nu vilde hun bort fra alt - -dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og -lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de -søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem -henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. - -«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og -kjærtegn var heftigere enn noen sinne. - -Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne -leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. - -«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han -grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige -kuldegysninger gikk gjen- nem ham. - -«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå -op.» - -Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem -haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av -smerter. - -Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans -blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig -kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. - -Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått -hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en -heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å -sende noe medisin og komme igjen neste morgen. - -# Kapittel XXV - -Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som -oftest kjente han henne ikke, men - -tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. - -Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å -skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før -det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen -fare, når de bare iakttok forsiktighet. - -Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge -han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor -hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans -beslutning. - -Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på -apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. -Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å -trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger -for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for -hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt -i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis -herren våknet. - -Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan -det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var -bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da -et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han -falt i søvn eller sa at han var trett. - -En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og -Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å -ty til. - -En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne -hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen -hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren -hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han -falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde -funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av -tretthet. - -Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket -om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i -det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det -var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på -bordet og satte sig atter til å døse. - -Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt -ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev -hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes -tur til å våke. - -Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et -brev, begge adressert til Lorck. - -Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe -om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var -i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. - -Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den -lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være -parat ved hans min- ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut -til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute -fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en -stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. - -Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes -hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på -bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom -og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har -løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom -hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i -konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset -kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse -vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på -toppen like ved - -inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store -monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av -merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med -sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne -mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med -syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk -lød op fra en nærliggende offentlig have. - -Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske -deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og -kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. - -I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og -avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte -først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det -ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den -snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten -var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til -lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- -skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun -intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet -penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for -det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg -tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun -kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men -det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i -Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en -vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem -engang. - -Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige -opdagelse overveldet henne. Det blev ved - -å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet -smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- holde. At han ikke hadde -fortalt henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde -det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd -kysk, hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde -ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. - -Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo -hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og -verket. - -Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var -vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som -drev omkring langs ga- tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- -Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men -kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med -lidenskap. - -Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot -hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun -skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å -se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men -kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- -altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for -sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- -gelse og gikk inn til ham. - -Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare -månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. - -«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han -rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun -merket at han var ved sin fulle fornuft. - -«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. - -Han sank langsomt tilbake på puten. - -«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» - -Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. - -«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min -panne.» - -«De er så kolde, --- du vil fryse.» - -«Nei, det vil svale.» - -Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. - -«Dem begge» --- sa han med matt stemme. - -Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la -han dem tilbake på pannen. - -«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes -kjole for å få henne tett bort til sen- gen. «Du må ikke gå fra mig. --- -Å jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone ----, «værs- god --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- -naturligvis, det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt -og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter -hennes hender bort. - -Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet -kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham -med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes -taushet. - -«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en -skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme -sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. - -Constance reiste sig og tok medisinflasken. - -«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. - -«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham -en skjefull. - -Han lå litt og surmulte, så tok han den. - -«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, ---- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- -kom det plutselig ømt. - -Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var -illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. - -«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og -lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, -sakte, bløtt, langsom- mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og -uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig -at sykdommen hadde tatt en god vending. - -Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for -den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet -nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en -bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det -vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og -ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte -vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet -på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- -værelset. - -Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem -de åpne altandører lød et tusenstem- mig kor av kvitrende fuglerøster. -Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå -og diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- tes å stå -og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen -i øst var det smale, gullige stri- per; solen vilde snart være der. -Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes -tanker kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- sket og -levd med, og som hadde skjenket ham et barn. - -Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han -hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. - -Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om -noen avskjedsord. - -«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- -«det er brev, brev!» - -Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; -lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En -kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og -lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av -betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde -kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes -munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar -omslaget itu. - -Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret -ortografi. - -«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi -jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for -å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og -uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, -velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, -hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. -For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, -og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke -lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne -likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og -festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, -men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den -gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst -og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg -tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for -jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt -døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans -kiste var så pen, og den var ganske full av - -blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var -født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var -tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo -han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig -i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig -over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte -han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte -var bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er -utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, -hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg -ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å -gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg -ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din -kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne -kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har -smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde -jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, -fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så -godt som det ønskes dig av gamle tro - -Kristine.» - -Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og -hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? -Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners -ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene -øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, -slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes -brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med -denne tålmodig lidende, som var så full av godhet - -og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den -samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene -å hengi sig til sine kjønnslige lyster. - -Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en -annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte -ikke å tenke på ham. - -De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- merert, og hun -leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i -flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, -hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og -utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og -øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min -elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den -dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått -dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er -jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og -sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet -over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på -henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. -Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, -notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle -tårer --- hører du, pus!» --- - -Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde -komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som -dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme -uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. - -Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling -hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min -elskede, kom du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, ---- jeg vil intet - -heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi -jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er -det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte -jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i -mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg -av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse -dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, -hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove -som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu -den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er -blitt så innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal -være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med -en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod -det. Constance regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og -fridde til henne. Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært -fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert -av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety -trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han -skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, -eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve -månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som -hadde ordre til å begynne utbe- talingen, når som helst hun forlangte -det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som -det lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var -villig til å gi henne penger til utstyr. - -Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl -av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe -hyssing, som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned -i sin skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- - -siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. -Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i -kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset -over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på -noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig -for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure -mellem de stirrende øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun -tilbake til sove- værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- -ren en pipende lyd som vekket Lorck. - -«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. - -«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, -men nu er jeg blitt søvnig.» - -Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. - -«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din -hånd» --- stemmen døde bort, han slum- ret ånn på nytt. - -Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem -hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. -Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og -sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom -tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av -brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de -kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra -den ene til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. -Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun -hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde -elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det -jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen -for henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall -ikke den tidli- gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok - -glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, -noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig -således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de -samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» ---- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det -vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt -inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem -beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig -forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i -forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, -som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn -sig om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en -kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en -trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere -derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en -dårlig person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det -lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å -gjøre vesen av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke -sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet -var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde -trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for -ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes -mellem dem her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. - -# Kapittel XXVI - -Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å -innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når -Lorck med en betoning av et - -16 --- Amalie Skram. I. - -ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et -tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse -ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst -var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var -et vergeløst bytte for sine martrende tanker. - -I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel -med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes -forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. ---- Ef- ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen -hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe -henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine -armer. Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det -gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham -dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han -blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at -hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig -selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de -vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var -hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin -oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver -dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde -fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende -og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for -så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. - -En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen -langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som -kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte - -henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun -hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde -aborteri. - -Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var -skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. -Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer -enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; -nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet -hun ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes -følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- -kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var -det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å -kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert -likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke -nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet -og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. -Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært -for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu -forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og -kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare -forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning -om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt -nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som -man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte -premisser. I grunnen var det bedre således, for nu var da fotfestet et -virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av -hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen -skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle måter; hans venner, -enhver som kjente ham, var enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en -kjærlighet kunde - -gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor -ikke! - -Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når -hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en -befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun -gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var -kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, -var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin -skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig -skjule. - -Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte -sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe -å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. - -En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset -for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store -koffert frem fra veggen. - -«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, -halvt uvillig tone. - -Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. - -«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig -forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. - -Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han -tumlet et skritt tilbake. - -«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og -smerte. - -«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. - -Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på -Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det -nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med -henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en -forklaring - -ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så -hjertebedrøvet at han orket det ikke. - -Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake -i putene og gråt. - -# Kapittel XXVII - -Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange -middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var -rekonvalesent. - -«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte -Constance. - -«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til -mig.» - -«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om -eftermiddagen f. eks.?» - -«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. - -«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. - -«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. - -«Ja, så lenge vi er her.» - -Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som -reise,» sa han sørgmodig. - -«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, -som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. - -«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. - -«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn -før.» - -«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat -like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig -hvad som helst annet.» - -«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en -farlig vane å drive spott med all ting.» - -«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers -igjennem alt det.» - -«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier -noe,» svarte hun og ristet på hodet. - -«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De -ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er al- vor.» Han kasiet -hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. - -Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. - -«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt -fornøielse av å tale sammen.» - -Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. - -«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. - -«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» -svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. - -«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- ner jeg. --- Tror -De ikke?» - -«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med -det?» - -«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen -nærmere definisjon.» - -Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op -igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. - -«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De -innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir -ikke like for like.» - -«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en -spøkende tone. - -«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede -sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og -ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han -dreide plut- selig hodet om imot henne. - -Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å -tale for høit om lykken.» I det samme se- - -| - -kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i -neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. - -Meier så hurtig, undersøkende på henne. - -«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende -tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det -almindeligste.» - -Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte -tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. - -«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen -pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. - -Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer -avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. - -«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn -som blomstene dufter.» - -«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. - -«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Con- stance efter et -øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» - -«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket -ute fra,» svarte han. - -«Men De med Deres begavelse, Meier ---» - -«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, -dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» - -«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- ser Dem selv -for noe?» - -«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale -om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer -mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente -til jeg ber om deres attest.» - -«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig -humør,» sa Constance. - -«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De -ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få -alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang -som av håpløshet i stemmen. - -Constance blev underlig beklemt. - -«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet -skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» - -«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. - -«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med -sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» - -«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» - -«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at -jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- -men De hører visst ikke på.» - -«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig -mer.» - -«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad -har De ment med slutningen?» - -«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» -Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til -sjelen. - -«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- -det høieste når ingen.» - -«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen -går bort og får det.» - -«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har -gjemt til Dem ---» - -Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la -hodet tilbake og hvisket: «Constance.» - -Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at -hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. - -«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. - -«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. - -De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. -Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at -de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort -sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det -uventede møte. - -«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» - -«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» - -«Nei, hvad er den da?» - -«Halv ni.» - -«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i -sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. - -«Som du vil,» var svaret. - -«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» - -«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og -drikker te.» - -De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» -spurte Lorck. - -«Nei,» svarte han. - -«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene -landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» - -«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket -by.» - -Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, -men gjorde vold på sig selv for å skjule det. - -«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring - -nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. - -«Ja så ---» sa Lorck tørt. - -«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» - -«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot -mig å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» - -Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som -han syntes var hans egen eiendom. - -«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, -når jeg ikke vil inn på et emne.» - -Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og -nu reduserte han det hele til fraser. - -«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om -det ikke interesserte henne. - -«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. - -«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og -smeller over venstre. --- Og du, Con- stance, han taler om et brev og en -pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» - -Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær -skalv. - -«Nei,» fikk hun med møie frem. - -«Det er da besynderlig,» sa Lorck. - -De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte -hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, -men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den -for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, -tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. -Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt -Meier! - -«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det -savnede,» sa Meier imøtekommende. - -«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød -oprømt. «Det er dessuten lukket.» - -ÅT: EEE EEE EE EE EAA an - -En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en -kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en -hemmelig fiende. - -«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. - -«Skulde jeg reist i morgen?» - -«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- -det er da det rimeligste.» - -Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- ket hans uvilje mot -Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. - -«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke -trekker alt for lenge ui.» - -«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal -bestemme dagen, Constance.» - -«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig -sterk nok.» - -«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» - -«Mig passer alle dager.» - -«Ja, altså på fredag, da!» - -Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som -hadde sine plasser ved siden av dem ved af- tensbordet. Lorck lengtet -efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge -med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte -og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte -sig med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og -nikket til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. - -Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det -blendende gasslys på trappegangen. Con- stance hengte hatt og kåpe op på -en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav -sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- bare -sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, -så snart de var kommet op, men - -nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på -hennes tunge. Best å vente til i morgen. - -«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» - -Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. - -Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte -henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av -sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot -sin skulder. - -«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og -som du har tatt imot,» hvisket han. - -Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags -skamfullhet, men det gikk straks over. - -Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: - -«Ja, det kom mens du lå i feber.» - -Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du -jo. Min stakkars søte Conny.» - -«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» - -«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. - -«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. - -«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode -tilbake igjen.» - -«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» - -Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min -lille Conny?» - -Hun svarte ikke. - -«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. - -Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det -nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» - -«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- -Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å -gjøre.» - -Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen -på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av -ansiktet. Det var - -blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- satt uttrykk: Smerte -og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet -bestemthet. - -«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, -ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til -vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» - -Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. - -«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til -svar. Har du intet å si, Constance?» - -Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» -sa hun, «og det er ikke noe å svare.» - -«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet -pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og -bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad -det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du -vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere -hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra -skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du -ikke at det er så, Constance?» - -Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. - -«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan -ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. - -Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun -ubevegelig som før. - -«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis -du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det -synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» - -Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk -øiebrynene litt i været. - -«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske - -dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» -spurte han inntrengende. - -«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. - -«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- men var helt -forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet -så frisk og god, som du kan ønske dig den.» - -Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. - -Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender -mellem sine. - -«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg -ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo -være hjelp for. QA Con- stance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- -Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes -hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. - -«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på -ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke -sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, -den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av -alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige -liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» - -«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. - -«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» - -«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. -Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. -Intet annet.» - -«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket -den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» - -Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes - -og ne - -munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. - -«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» - -Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og -bortvendt blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt -for ubehagelig, tenkte hun. - -«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» - -Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ -sig av og gå i seng. - -Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors -på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for -at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og -hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun -hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og -gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for -henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun -var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde -lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- -den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste -op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde -det ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene -for ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. - -XX VIII. - -Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til -Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å -drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne -stemning tapé - -sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale -forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. - -Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot -Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å -bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken -iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende -måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å -legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket -behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere -klang. - -De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og -da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i -teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å -ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig -luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta -sjøveien direkte til Kristiania. - -Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på -dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; -Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de -hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette -omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en -behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. - -Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- paratkahytt kunnet -få. Constance skulde sove i dame- kahytten. - -Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke -vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance -kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun -blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet -noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin - -lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig -vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan -det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt -i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget -lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor -syntes det ikke langt til- bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn -og lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- -ja nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allike- vel anderledes. -Hun var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke -nettop elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... - -Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det -var Meier før hun hadde sett det. - -«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som -forrådte hans glede. - -Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. - -«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme ----» - -De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om -dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i -merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen -småhistorier av samme slags. - -Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med -sigar og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu -var de to alene med rorman- nen. Natten var fremdeles lun og stille; de -utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. -Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, -og det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem -begge et bløtt behag. - -«La oss sette oss litt,» sa Meier. - -«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men - -17 --- Amalie Skram. I. - -satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens -yttervegg. - -«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som -slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. - -Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og -tenkte på.» - -«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det -er synd at det nu skal høre op.» - -«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. - -«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de -selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» - -«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. - -«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. - -Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun -forfjamset. - -«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» - -Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det -var angst eller glede. - -«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. - -«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den -slags ting.» - -Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en -tanke. - -«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. - -«Ja,» svarte han kort. - -«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. - -«Ja» --- sa han som før. - -Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun -reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk - -nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i -damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og -vilde gjøre alvor av det. - -«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. - -«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. - -Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om -dette?» spurte han plutselig. - -«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. - -«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. -«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller -for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta -mælet fra ham. - -«Ikke reis!» sa hun med et rykk. - -«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. -Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. - -«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og -nervøs stemme. - -Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig -med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det -passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha -tatt feil. - -«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» - -Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en -bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe -var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut -av sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt -sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde -vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem -fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke -til hans - -armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og -tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- ges efter --- en boble som hun -i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære -hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu -satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med -lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det -skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså -kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i -gråt. - -«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes -skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han -ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han -trykket til sine leber mange ganger. - -Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. -Omsider tørket hun ansiktet. - -«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- -nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» -Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. - -Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for -henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig -bevisst- het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- -andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og -det gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde -henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden -mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt -før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker -lykkelig.» - -Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av -hans skritt. - -«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste - -sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; -han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i -sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til -finger- spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, -trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. - -«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. - -Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. - -Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- ket. Timene gikk -som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og -over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt -forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En -livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med -ett blitt yndefullt og smilende. - -Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og -atter: «Dette er lykke.» - ---- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare -for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente -lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance -en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet -sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet -var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien -og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang -var det som om hun skalv innvendig. - -# Kapittel XXIX - -De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet -sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- lighet til dem i Homansby, ikke -langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle -værelsene, - -flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og -spisekammer i orden. - -Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- skaffe sig, få -maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. - -Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just -ferdig med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. -Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen -var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster -og blomstrende potteplanter. - -Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- merket; så gikk -hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i -gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran -kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og -nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra -den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham -den gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, -hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, -nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun -ikke by sig selv. - -Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde -bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. - -Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den -stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det -avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. - -Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et -heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som -spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte -henne. - -«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det -ene minutt som gikk innen Meier - -viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere -ganger. - -Hun rakte sin hånd ut imot ham. - -«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» - -Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, -mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. - -«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan -De bodde.» - -«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» - -«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» - -Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var -borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med -sin smukkeste glans. - -«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de -andre?» - -Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet -igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse -og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, -fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. - -«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med -besiktigelsen. - -«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» - -«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi -værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende -ut.» - -Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. - -«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort -til ham. - -«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, -idet han satte sig. - -«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» - -«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet -få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» - -Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» -sa hun. - -«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så -har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, -og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» - -«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. - -«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om -natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. - -«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi -skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som -sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. - -Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun -var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle -hennes øine på sitt ansikt. - -«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. - -«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn -eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. - -Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret -på hodet. - -«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg -har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som -jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil -intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De -vel det?» - -Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes -overkjole. - -«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. - -Hun så op på ham og smilte sørgmodig. - -«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan -skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. - -«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han -lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De -eier mig!» - -Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham -med forskremte øine. - -«De må ikke være redd, Constance» --- han talte ro- ligere og gikk -nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller -vilde jeg hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter -Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» - -Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i -henne. - -«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- in- gen i verden kan -være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. - -Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et -øieblikk. - -«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham -angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og -ned. - -«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» -bad han --- \<«å gjør det, Constance.» - -Hun nikket og blev ved å gå. - -«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. - -«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. - -«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som -sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en -godkjennelse av deres hemmelige forståelse. - -«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» - -Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. - -De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å -ha formiddagssolen og om annet lig- nende. - ---- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier -var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» - -«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. - -«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, -«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle -værelsene.». Han gned fornøiet hen- dene og satte sig, så han kunde -overskue det hele. - -«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig -å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» - -«Jo» --- sa hun åndsfraværende. - -Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig -til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» - -«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig -hurtig løs. - -Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han -ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun -skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den -sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo -vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde -anrettet. - -Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk -sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det -bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et -blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, -hvorledes han lengtet. - ---- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig -merket, hvorledes hans måte å ta dette på - -hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når -Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde -reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og -trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg -vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- - -Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste -tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog -trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt -jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når -hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han -hadde tenkt sig å være målet nær. - -Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet -på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet -forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en -slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, -hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og -sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne -varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde -sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil -hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; -da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme -tilbake til hans favn. - -Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme -sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det -var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det -var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med -ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i -soveværelset og satte sig på kanten av en - -stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, -og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun -undersøke. --- - -Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og -hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; -underleben var sterkt ned- trukket i begge munnvikene, og hans mine var -barsk og mørk. - -Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp -ut. - -Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og -vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og -atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På -hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet -strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av -kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av -fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en -sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck -tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. - -«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. - -«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. - -Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran -speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en -sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke -henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når -Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- merkning, hadde -han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance -reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. - -Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue -henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han -foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de -urimeligste tider, - -utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom -henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham -det likegyldigste på jorden. - -Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, -og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig -uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til -henne. - -Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og -omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og -begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild -ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke -lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste -av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk -henne inn til sig. - -«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» - -«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine -hender mot sengekanten. - -«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to -mennesker som elsker hverandre?» - -Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet -var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han -hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. -Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- skje ha -sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans -kjærtegn for noe annet enn det Jar: - -Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og -gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. - -# Kapittel XXX - -Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn -sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av -vår i luften. - -For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens -selskapelige kretser utfoldet en stor virk- somhet, især de siste par -måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet -basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. - -Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. - -I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å -bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs -ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs -hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd -med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den -likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: -imøtekommende og av- visende på én gang. - -Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme -værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk -var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme -måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten -ikke ordene frem. Efterhånden ut- viklet det sig hos henne en heftig -uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op -når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham -komme hjem. - -Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. -Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. -Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. - -Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, - -og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og -behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som -har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde -ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. -Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt -ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en -ondskapsfull kvinne. - -«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. - -«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av -sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» - -«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på -skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» - -«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde -du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. - -«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så -tyrannisk.» - -Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. - -«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan -og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by -noen annen.» Hun så utfordrende på ham. - -«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en -lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde -tenkt mig» --- sa han bedrøvet. - -«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig -kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. - -Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut -av stuen. - -Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i -hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring - -gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle -med en jernspiker. --- - -Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt -til arbeid og kastet sig inn i en utret- telig virksomhet. Foruten sin -store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et -medisinsk tids- skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale -gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så -meget tid til å spekulere over sine huslige for- hold. Men håpet om å -tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed -med. Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe -det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville -tvinge sig frem. - -Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde -foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap -så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var -det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. -Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten -var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. -Sådant var også ganske momentant. - -Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis -selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når -konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos -Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som -han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. - -Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. -Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi -noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i -hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i -grunnen var en kold natur, som ikke hadde - -meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å -mistenke henne vilde være en fornærmelse. - -Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man -kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et -eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller -når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt -sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans -frykt for å gjøre sig latterlig hin- dret ham i å foreta sig noe 1 dette -øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og -Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- - -Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han -intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden -tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at -hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de -skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- akte sig selv, om -hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at -det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte -bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han -hadde også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist -var hun blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en -overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det -foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art -tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved -hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de -aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, -som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er -hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han -syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til -dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- - -18 --- Amalie Skram. I. - -heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det -var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på -gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter -gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en -annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning -luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne -ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. - -Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne -ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes -kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? -Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar -elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake -med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav -stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde -Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke -gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. - -Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne -med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: -jeg er din, ikke var fjern. --- - -Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- bende tegnet sig og -sin kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til -det. - -Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun -hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide -sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det -var en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær -fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. -Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den -var strak og - -kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet -smukt hvelvet. - -Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde -først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. - -«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa -Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det -store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke -sant, Emma?» - -«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. - -Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne -dør. - -«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» - -Straks efter stod han ved siden av henne. - -«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er -litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se -hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille -lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på -remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun -satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et -øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance -lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet -ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det -gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned -for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance -stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. - -Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på -gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem -op igjen. OG Constance Ring - -«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. - -«Hvor faller De på det?» - -«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» - -«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» ---- sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. - -«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- lig en søt liten -pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» - -«Domino.» - -«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» - -«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som -kommer?» Meier lyttet. - -«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste -sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la -maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, -hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og -de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende -holdning virket på ham med et magnetisk behag. - -«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å -dekke kurven til. - -«Nu?» Hun vendte sig raskt om. - -«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» - -Hun smilte og syntes å betenke sig. - -«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» - -«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre -det, mens De står der og henger over mig.» - -Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. - -Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så -godt ut; hvert minste stykke - -Constance Ring 27% - -fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som -viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare -hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om -hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, -og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets -mørke farve. - -Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. - -Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. - -«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, -forat han skulde se på den. - -«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er -forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» - -«Hvordan?» spurte hun. - -«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, -det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» - -«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» - -Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. - -«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep -med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken -bort. - -«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» - -«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» -han så fortvilet ut. - -«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. - -Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. - -Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre -ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han -med lebene i den. - -Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en -såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte -et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. - -Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i -neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om -hans hals og la sig inn til ham. - -Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot -sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av -forløsning og lettelse. - -Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. - -«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se -så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han -fikk fatt i hennes hender. - -«Deiligste, søteste» --- hvisket han. - -«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. - -Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. - -Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av -hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans -kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand -gir ham. - -En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i -sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod -stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt -som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. -Hun satte sig og tok sitt arbeid. - -«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans -stemme var så øm. - -«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe -for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte -sig. - -Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes -ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne -og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot -hendene synke og vendte ansiktet bort. - -«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget -godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en -himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- -gjen- tok han. - -Hun nikket. - -«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, -Constance?» sa han sakte. - -Hun nikket igjen med et svakt smil. - -Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd -kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot -sitt ansikt gli ned i hennes fang. - -«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du -skal bli her i aften.» - -«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. - -«Nu må du gå» --- gjentok hun. - -Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. - -«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. - -«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. - -«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de -andre?» - -Hun ristet på hodet. - -«Det går ikke an» --- svarte hun. - -«Men hadde du lyst, Constance?» - -«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» - -Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. - -# Kapittel XXXI - -«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, -Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av -«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. - -Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. - -«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» - -«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» - -«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil -beholde ditt rykte i fred.» - -«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. - -«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt -forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» - -Hun trakk på skuldrene. - -«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev -han litt efter ved. - -«Hvorfor nettop i aften?» - -«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om -dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» - -«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» - -«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned -på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. - -«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. - -«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det -var Hansen.» - -«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmerak- tighet.» - -«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» -sa Lorck tørt. - -«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» - -Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er - -slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- lighet et -vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for -dig.» - -«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. - -Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» - -«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av -hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» - -Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han -litt barsk. - -«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» - -«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta -hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» - -«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» - -«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg -behøver å belære dig om det.» - -Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes -hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. - -«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og -lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller -å plage dig. Vet du ikke det?» - -«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. - -«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg -dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» - -«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig -om.» Hun trakk hånden til sig. - -«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale -med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt -annet.» - -Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som -hun holdt like op til sine øine. - -«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck - -sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi -går hver vår vei.» - -«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, -iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine -negler. - -Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. - -«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» -bad han inntrengende. - -«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det -er.» - -Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og -hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, -trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans -trofast- het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige -streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt -hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket -henne. - -«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan -tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» - -Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et -sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det -Lorck, som om hun gav et skrik. - -Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og -vendte hodet om imot ham. Det lå et is- koldt smil over hennes leber, og -øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker -iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og -rolig. - -Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i -hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk -mælet op. - -«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke -legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. - -Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. - -Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende -følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem -skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- -valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av alt -slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det -engang. - -Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde -Kristine, hun, som hadde lagt en grense- løs, ydmyk, althengivende -kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og -hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og -glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en -manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det -samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne -Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å -vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk -omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde -sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han -på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, -arme pike; på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han -noensinne traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han -kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine -som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært -sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. -Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingel- sen -for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på -dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det -var verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og -bar san- - -selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det var -blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike som -intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen -henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av -Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans -forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde -skjenket - -ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- -umulig! --- det kunde ikke være .. - -Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem -henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk -Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt -nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som -om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. -Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en -deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på -sitt kinn. - -Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. -Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. - -Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret -sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. - -I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde -gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han -bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. - -Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, -men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så -henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt -og en kobberrød indianer. Så var det med noen - -sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og -ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig -kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i -en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som -assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av -persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i -stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie -var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne -engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass -mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne -dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. - -«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og -hevet sitt glass for å drikke med henne. - -«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» - -Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne -bort. - -«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. - -Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. - -Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. - -Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde -se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun -brydde sig om. - -Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se -Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han -bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. - -Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde -hyppig truffet sammen med ham den - -siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til -sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som -hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og -plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. - -«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke -mer.» - -Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. -«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» - -«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og -stridde imot. - -Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. - -I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. - -«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, -du skulde bare vite hvor nærgående han var.» - -«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor -holdt dere op å danse?» - -Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. - -«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» - -«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» - -«Nei, men Harald da!» - -«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å -late indignert.» - -Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. - -Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. - -«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. - -«Ta min arm,» bad han. - -«Nei, jeg vil ikke.» - -«Er du sint, Constance?» - -«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. - -«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. - -«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. - -«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» - -«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. - -«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. - -Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på -galleriet, som var inndelt i små, terrasse- formige avlukker, som skulde -forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. -De var temme- lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- -mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste -utsikt. - -«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg -har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare -avsted med disse vemme- lige fyrene --- bare at de rører ved dig er en -besudling.» - -«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket -sakte hans hånd. - -«Takk, du elskede,» hvisket han. - -«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- gen fornøielse av -det --- det forstår du jo nok,» vedblev hun. - -«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes -skulder. - -«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig -inn til ham. - -Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad -om selters, som de kort efter fikk. - -De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen -uten at de la merke til det. - -«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- - -stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» - -«Hvor?» spurte han. - -Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde -fått øie på dem. - -Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. - -Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. - -«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. - -På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde -lett efter henne alle vegne. - -Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. - -«Hvor henne?» spurte han. - -«Oppe på galleriet.» - -«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet -francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som -minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» - -«Drakk selters.» - -«Hvem var din kavaler?» - -«Meier,» sa hun kort og trossig. - -Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig -tett inn i vognens hjørne. - -Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke -og satte sig hårdt tilbake. - -# Kapittel XXXII - -Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var -ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet -der op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare -situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck -trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i -dagligstuen, hadde Meier fortrukket. - -Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne -syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller -Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et -ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved -tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. - ---- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han -viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet -et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot -ikke torde våge det. - -Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu -siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke -lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en -uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre -uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. -Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være -snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare -flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- dig nervøs ophisselse, -för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, -tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- - -Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine -eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med -tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. - -Det banket på døren. - -«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. - -En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå -fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en -smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, -og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en -trygg og glad mine som efter en overstått fare. - -19 --- Amalie Skram. I. - -«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende -sig. - -Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på -tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt -lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med -en lyn- snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet -hun brøt ut i en overgiven latter. - -«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg -venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i -stemmen. - -Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt -forskende på ham. - -«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» - -«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig -sitt ansikt til hans kinn. - -«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» - -«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men -så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter -dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var -her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så -bedende på ham. - -«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. - -«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss -vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset -ham utallige ganger. - -«Så, så, så ---» mumlet han. - -Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om -henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. - -«Tok du nøkkelen av entrédøren?» - -Hun holdt den smilende op for ham. - -En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet -sitt hår og sin knebelsbart med et speil i - -hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet -hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en -grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge -vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og -luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så -plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen -syrintrær, som stod foran gjenbo- huset i en liten innhegning, myldrende -fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og -nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- ste gang, nei ikke -første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var -kommet ved firetiden. - -Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu -måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en -ordentlig samtale. - -Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men -fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede -sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger -enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte -hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om -igjen. --- --- - ---- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da -været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede -til første mai. Con- stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge -op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet -med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi -gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. - -Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike -skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med -dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del -vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i - -soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i -stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget -den neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier -vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det -motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og -kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser -for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans -åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var -da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det -var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes -vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, -som satt henne så fast i blodet . . . ekte- skapsbrudd . . . Hor. --- -Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre -betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den -mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og - -selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var -villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- -ikke han, ikke noen av - -alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse -skrupler? Like for like, det var li- vets eneste gyldige prinsipp. --- - -Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker -siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om -morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i -vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, -at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine -hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, -vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, -som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange -ganger hadde han sittet og betraktet henne med - -et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så -smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, -stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. - -Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes -kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så -være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt -livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- -somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke -kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å -gruble og sørge. - -Hanne stuepike stakk hodet inn. - -«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» - -«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat -piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake -og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på -håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. - -Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på -veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte -hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete -glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, -lebene var tørre, og hodet så hett ut. - -«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. - -Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» -svarte han sakte og drog henne til sig. - -Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og -tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som -for et ganske lite barn. - -Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en -forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var -hans hensikt glemt. - -«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss -sette oss.» - -Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille -henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. -Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå -tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned -over henne og kysset henne. - -Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på -landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel -av lykke kom Meier hjem. - -Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. -Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var -optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små -og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. - -Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt -ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. -Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger -hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op -ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter -alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en -gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. -Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde -være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, -og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all -ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så -sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i -kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. - -Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i -haven. Når han spurte fruen om, hvor - -sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun -allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp -kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. - -«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet -et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. - -Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den -borte ved komfyren og så på sitt ur. - -«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. -«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope -over til mig.» - -Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- flekker, mot -kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for -kaffe og et nikk til farvel. - -Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det -store soveværelse, som hadde al- tan til haven, satt hun på en kasse -foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde -tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig -hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et -kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket -henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og -hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og -til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det -henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om -sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen -over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. - -Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, -forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan -vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han -ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et - -kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte -hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde -elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans -hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde -vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det -var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det -kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, -var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun -nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. -Hun torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og -det var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare -at hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde -fore, vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun -beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- uten ---- ---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- -dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. - -Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at -han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så -kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- -kenet. - -«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin -egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et -stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte -hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle -på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med -ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et -forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig ---- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin - -panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær -av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i -hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge -hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og -lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i -stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig -og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, -kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. - -I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. - -«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De -selv kan finne på.» - -«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» - -«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» - -«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen -ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt -kvarter til toget kommer.» - -«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte -efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt -stående hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist -drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted -og satte sig inn i kupéen. - -Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; -når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun -vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at -nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at -hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be -ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort -ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, -hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante -frem at øinene uavladelig løp over av - -tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn -i hennes pinte sinn. - -Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- ter før fem steg hun -op trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen -inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine -hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem -soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred -mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med -gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå -omveien gjennem spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå -mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til -spisestuen. - -Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck -var gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så -kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen -han gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- -rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han -vilde si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte -skjøv hun dø- ren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- -ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos -ham; det måtte være den siste for i dag. - -# Kapittel XXXIII - -Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som -hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en -firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da -Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu -var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte -Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» - -Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få -døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker -stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, -mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, -som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så -besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og -hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av -fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var -meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne -i høi grad pinlig. - -«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. - -Men hun rørte sig ikke. - -«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved -hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han -strøk over det med tverr- siden av sin høire hånd, dreide han hodet og -så på henne. - -Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene -op. - -«Kristine, er det mulig!» - -Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å -si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for -øinene. - -«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» - -«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. - -«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. - -Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot -tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. - -«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» - -Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. - -«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo -nok at forbi er forbi.» - -Hun blev blussende rød og så atter blek. - -«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om -en resept.» - -«Er du syk?» - -Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. - -«Ja,» --- hulket hun. - -«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste -sig. Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så -høre, hvad det fei- ler dig.» - -Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun -talte. - -«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde -blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også -slike vonde smerter for brystet.» - -«Har du hatt det lenge?» - -«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» - -Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. - -«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, -når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. - -«Har du spurt noen læge før nu?» - -«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg -skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham -med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli -sint,» tilføide hun fryktsomt. - -«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. - -«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til ----» gråten var atter ved å bryte frem, - -«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg -måtte ha doktor.» - -«Hvor lenge har du vært her i byen?» - -«Siden straks før jul.» - -«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» - -«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få -arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. -Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes -mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i -fred.» - -«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det -dig bedre nu da?» - -«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- komme --- ---. Bare -jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» - -«Hvor faller du på det, Kristine?» - -«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- dommen, begynte det -akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa -hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som -rant ned over hennes kinn. - -«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, -tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» - -«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett -frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» - -Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke -forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En -smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun -så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han -kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. - -«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt -kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet -hennes ansikt frem og til- - -bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter -kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin finger på det lille runde -hull i hennes kinn, som var kommet til syne ved hennes motstrebende -smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. - -«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til -de døde.» - -«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. -Jeg må undersøke dig.» - -«Skal jeg knappe op?» spurte hun. - -«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å -vite.» - -Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til -rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. - -Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet -enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom -og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne -i armene og kysset hennes varme, bare bryst. - -«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. - -Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. - -Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- gelsesværelset, -kom så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig -som i gamle dager» --- hvisket han... - -Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort -efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med -bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. - -Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne -til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun -gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. - -Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled -hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var -kommet. Rent - -mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet -brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte -på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. -Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i -hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, -med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den -utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en -stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun -så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det -stakk og suget for bry- stet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å -føle sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige -ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen -hjelp i det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like -i hans frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer -på sovevæ- relset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, -han skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte -det ---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen -kjentes tørr og trett av det. - -Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som -en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, -overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De -hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. - -Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere -litt. - -Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav -Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger -og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde -op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. - -«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med - -jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, -nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby -sitt følge. - -Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, -hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så -forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig -gnistrende over hele sin skikkelse. - -Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset -hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog -halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. - -Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av -vin i store pokaler --- --- Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. - -Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som -pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav -sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun -sett ligge etsteds i en vinduspost. - -Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake -på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som -skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like -bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene -mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende -bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte -med dammerammeram, dammerammeram. - -Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. - -Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være -for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa -hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. - -Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og -gatedørsnøkkelen i hånden. - -«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om -hun ikke trodde sine egne øine. - -«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte -Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks -i morgen tidlig.» - -Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å -svare foran fruen for å lukke op. - -«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens -Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i -ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» - -Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok -bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge -sig når hun vilde. - -Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene -vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det -et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- -kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. -Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som -rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og -en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i -på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. - -Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk -ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av -et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. - -Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt -måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten -og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det -var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse -trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- hus av tre; det satte -rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det -var tyst og stille - -20 --- Amalie Skram. I. - -rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den -langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en -ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå -i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av -måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot -den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk -for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det -gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i -knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et -stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et -sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op -til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra -huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne -mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme -og ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som -det skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde -kvele henne. - -Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det -varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til -skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod -stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det -var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. - -«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min -elskede, min, min.» - -Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, -mens han dekket hennes øine og munn med kyss. - -«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. -«Jeg har vært så redd, så redd.» - -Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- - -s - -met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer -var forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk -mot huset; lyset i kjøk- kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; -sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring -hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som -førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, -inntil de gikk ovenpå. - -Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han -kastet speidende blikk til alle sider. - -I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en -sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til -det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent -en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. - -Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin -lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, -rev av en fyrstikk og tendte ild på det. - -«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han -kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. - -«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han -gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å -skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod -atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og -ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så -hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste -op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du -gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt -flammende rød og hadde betraktet ham med et - -blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde -sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! - -# Kapittel XXXIV - -Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen -høit på himmelen. Først hadde hun in- gen tydelig forestilling om hvad -det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, -som var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og -gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, -vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det -om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu -også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig -selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun -merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for -alt ved sig selv. - -Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over -ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede -i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig -tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. -Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke -for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun -hen? Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke -spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det -var likesom han gled ut i tåke for henne. - -En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, -hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så -dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, -med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. - -Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? -At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne -på, det eneste, det var hvile i. - -Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, -vilde hun kanskje ikke ha mot. - -Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun -sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut -at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og -leilig- heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, -at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. - -I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. -Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. -Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. - -Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i -sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord -til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg -ikke kunde bære det lenger. Constance.» - -Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks -navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. - -Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i -vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang -Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor -porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. - -Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på -toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien -i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor -sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den -minste på fanget, og selv stod hun bak farens - -stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den -gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over -ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun -billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det -forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun -farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet -med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et -individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og -svart at han i grunnen hadde rett. - -Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med -den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne -store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på -sin plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord -av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor -egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, -«og egoisme er en dødssynd.» - -Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart -i denne stund; det var hennes livs store synd. - -Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- gen. Så grep -hun flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... - -Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. -Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å -hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. -Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig -så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på -sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. -Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne -en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. - -NE - -Constance Ring SITI - -Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. - -«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. - -«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne -stuepike drog ut til Løkken. - -«Det er godt,» sa han og vinket. - -Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft -bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt -henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og -stakk det til sig. - -Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- ket. Under -måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot -loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med -Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan -over ham, et øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det -ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd -med tungen, klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en -lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk -gled boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde -av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte -buffetens innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass -og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt -efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i -grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, -hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke -krenket henne eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- -nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, -rent ut sagt, noe sludder det hele. - -Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, -han hadde følt trang til å trøste og - -hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som -var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis ---- det vilde han riktig- nok protestere mot. - -Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen -aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet -henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så -var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til -gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, -bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og -skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine -handlinger. --- - -Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- tiden. Han gikk, som -han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå -skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra -Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem -ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for -hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske -stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør -var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig -anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. - -Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket -av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang -utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var -rullet et stykke bort over gulvet. - -Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op -mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- rende rop, legemet falt tilbake, -og selv sank han hen over det. å - -Depotbiblioteket - -Ø47 ONSTANSK RING diff --git a/stage-5.txt b/stage-5.txt new file mode 100644 index 0000000..71bf5ba --- /dev/null +++ b/stage-5.txt @@ -0,0 +1,14648 @@ + +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet +barn, og de var derfor blitt ved å bo i den leiligheten på +fem værelser i Homansbyen de som nygifte hadde flyttet +inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det +brysselertepper og på veggene malerier, hvorav noen var +gode. Der var kostbart nips og en sann vrimmel av små +bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med +årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, +og når de prektige bladvekster, som om vinteren stod i +halvmørke bak det dobbelte sett gardiner, fikk brune +topper, blev de straks byttet om med nye fra gartneriet i +Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke +mange selskaper, men det var et stadig innrykk, som +piken sa, mest av herrer, som kom av sig selv eller fulgte +hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun +kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor hennes far +var embedsmann og hadde da gjort megen lykke der +hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, +og en gammel herre av tantens omgangskrets påstod, at +hun virket som den første vårdag på et vinterstivnet sinn. +Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte folk i +godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til +å tø op i et undrende smil. Det var noe bestikkende +ingen kunde stå sig for, i den fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten +persons anseelse til inntekt som selvskrevne venner og +bundsforvandte. Hun pleide å gå hoppende og nynnende +gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets folk, +blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. +Den litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- +nes munn, og hennes latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han +ektet. Hvorledes det gikk til at hun gav ham fortrinet, +er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot sig +lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindel- +sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en +del formue, satt i gode forretninger og var kommet i en +satt alder, et stort fortrin i tantens øine. Han var juri- +disk kandidat, men var gått over til handelen og drev +nu agentur og kommisjonshandel efter stor målestokk. +Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, +til tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et +rett behagelig ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende +forandring med fru Ring. Hun blev stille og sky og så +slett ikke glad ut mere. Hennes øine som hadde vært +så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og rødkan- +tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk +sin kaffe i spisestuen — han var alltid tidlig på ferde — +lå nesegrus på sin hodepute og gråt. Når hun så hørte +hans skritt — han kom alltid og kysset henne før han +gikk på kontoret — for hun op og stod og vasket sitt +ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med +utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet +over bevegelsene. Han søkte da å muntre henne op med +en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, +men som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde +ingen innvendinger, men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren +kom, sendte han henne til bad og hadde til hennes hjem- +komst pyntet stuene op med et par nye malerier og Ve- +nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk +plante, som tross alle anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu +førte glassdører ut til en rummelig altan, som hadde en +hvit markise med høirøde border til tak. Opefter sidene +slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte have på +det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. +Fra soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde +man en vid utsikt over byen og de nærliggende høider, +og borte i det fjerne så man, når været var klart, stykker +av vann, som lyste og blinket mellem den bølgende linje +av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest +knelende på puffen ved vinduet med albuene i vindus- +posten og kinnene i hendene, fortapt i tanker med et +drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- +middagen var så lange og dype, og som til sist hyllet de +treklædde åstopper inn i et fiolett tåkeslør, men især +var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var +vokset op side om side med. Hun kjente det så godt i +alle dets skikkelser: når det reiste sig med brøl og veltet +de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot bryggen, +så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk +like op mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene +lå og hev på sig og slet i sine fortøininger, som var de +redde og vilde løs for enhver pris. Og når det var blått +og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å +sanke og gjemme. Og hun husket, hvorledes det kunde +ligge og sole sig og være dovent og fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine +fordums kjæledegger om det, de hadde felles fra gamle +dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, +og de för avsted, som var de sloppet ut av et fengsel. +Hun gjennemlevde de deilige sommerdager, når de i fe- +rien lå på landet, og hun fikk så mange skjenn, fordi +hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde +der nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- +fogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de +- blev ute til langt på natt, og alle måtte hjelpe til med å +trekke båten på land, for ikke å bli usams med Fisker- +hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. +Monstro han ennu hadde den gule sydvest, som var knyt- +tet inne i skjegget med bendelbånd, som var stive av agn +og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, som kunde stå av +sig selv. + +# Kapittel II + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- +kelig hustru, og så gikk han til tanten og beklaget sig. +Denne lovet å tale til Constance, og det gjorde hun da +også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en +nedslått mine, og nu og da et par enstavelsesord som: Ja, +jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., inntil tanten tok henne +inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, hvad det +var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de +ord: «Jeg lenges hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til +Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det +var en nydelig historie. Var da hennes hjem ikke hos +hennes mann for fanden! Og hadde hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke +der og bar henne på hendene, og visste han vel det gode, +han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- +ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde +han be sig betakket for. Var hun ikke nettop kommet +fra badestedet, og hadde han ikke undværet henne i må- +neder? Det måtte da være grenser for opofrelse også ! + +Bare det kom småfolk — mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke +ha talt om det, — men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- +grepet, sagt noe om at alle ting stod i Vårherres hånd, +og at Constances sinnstilstand nok vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det +gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede +hos dem, kunde hun nok få en raptus av sin gamle livlig- +het, og endog undertiden gi sig hen til en påfallende ly- +stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- +folk, som drev inn hos dem om aftenen og gav sig til å +bli, enten han bad dem eller ei, og alene med ham var +det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han få +henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale +og slite hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut +på å si ham imot eller være ubehagelig, for da skulde +han tro, hun kunde få munnen på gli, så det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, +dels i forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin +kone å følge med. Hun blev i første øieblikk henrykt; +hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulde endelig +få se litt av verden. Men det kom og gikk som en kort +opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig +ikke. Hun forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo +aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De +hadde gjort en liten tur opover Mjøsen og Gudbrands- +dalen forrige år, og da hadde de ligget i splid og disputt +om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde +hvile, følte han sig nettop så oplagt til å dra videre. — +Allikevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med, inntil +Ring en aften, reisen kom på tale, satt og foreholdt +henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, +og at han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet +ved å være riktig søt og elskverdig både på reisen og +senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli +hjemme,» brast det plutselig ut av henne. + +«Gud bevar”s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et +spøkende ord; men værs'god — hvis du tror, at jeg tigger +dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg +reiser ikke med.» + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så +hyppige mellem dette ektepar, og som endte med at Ring +sa noe riktig krast, eller gjorde noe meget voldsomt, som +f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge stykkene i sine +fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok bort- +over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og +bram absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen +mine og spakferdig spørre om en eller annen likegyldig +ting, som han hadde god greie på i forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å +forandre sin beslutning, og blev både forbauset og im- +ponert, da han merket at hun ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte +de fashionable fruentimmer, moret sig utmerket og hadde +skrupler og samvittighetsnag hver morgen, når han våk- +net. Under sådanne sinnstilstander skrev han brev hjem +fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, +at han ikke var henne verdig o. s. V., men han elsket +henne så høit, — det var hans eneste fortjeneste. Når +han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det skulde +bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris +på henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen +disharmoni skulde bli mulig mellem dem for eftertiden +O. S. v. Jo mer han skrev, jo hissigere blev han; han +skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin utål- +modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen +hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by +med sitt evindelige savn og sin lengsel efter det, hun +hadde tenkt, livet skulde være, men som det ikke var. +Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin manns +selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- +stemt og mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, +og allikevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun +gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når det +ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å +gremme sig over det. Hvad var hans snakk å bry sig om, +han, som alltid snakket og snakket og kom med så me- +get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især +om aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- +jakk med selters i. Bare tiden vilde gå, så han kunde +komme tilbake . . . Ja, sannelig — gikk hun ikke der +og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, +fløt hun hen i en vemodig stemning med underlig bløte +forestillinger. Hun diktet allting om; hun var en lykke- +lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som brente +efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var +lengselen, som gjorde henne trist og hjertesyk. + +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme +og milde, så Ring satt og leste med henrykkelse. + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for +tidlig med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og +sine foræringer spredt ut over bord og stoler, sank hjer- +tet til bunns i hennes bryst. Der var han med all sin +støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv +til loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- +talte de trivielleste ting med en bredde og vidløftighet, +som var det rene fenomener. Alt dette diktede kram, +som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort +og fordunstet i samme nu, og hun fornam det sikrere +enn noensinne før, at det, hun følte for denne mann, var +idel lede og likegyldighet. + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en +sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle +satte sig over til ham og spurte efter Constances befin- +nende, og om hvordan humøret var. + +«Skitt» — sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» — sa tanten i en lav, for- +trolig tone, «at hvis hennes mor kom her ned en tid så +vilde det ha en god innflytelse.» + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med +øinene. + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre +det som er riktig. Min søster er så god og forstandig — +ja, De kjenner henne jo så lite, — — men det er så un- +derlig med ens mor.» + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» — sa han trevent og sprang +ut, mens sporvognen var i full fart. + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, +Constance?» — sa Ring plutselig samme dags aften, +mens han borte ved ovnen stelte med sin pipe. + +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, +jeg drømte i natt at hun var her.» + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- +den av henne. + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende +som en, der ikke vil la sig merke med sin glede. + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med +lebene. + +«Ja, ja,» — svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt +arbeid og reiste sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- +den forlovelsestiden. + +«Men ikke nu» — sa han med et misfornøiet tonefall. +«Det er jo sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, — se, se, +så det blev hun i humør for.» Han knep hennes kinn +med sin peke- og langfinger. + +«Au» — sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der +blir ertet. «Det gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det +er noe annet enn det mugne fjes, som går og setter splid +imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» — svarte hun med påtatt +furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor +kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på +det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» — +bad han. + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på +kinnet. + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og +snappet henne til sig, da hun alt var halvveis tilbake +igjen. + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i +mig.» + +«Slik en skolemester» — sa hun og lot, som om det +moret henne. Derpå ramset hun op at han var snild, og +at hun var glad i ham, som et barn, der fremsier sin +lekse. + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og +vilde løs. + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, +du skal ofre et minutt på mig, får du et hastverk, som +om verden skulde forgå i neste nu.» + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- +lommene og gav sig til å stirre på Rafaels madonna med +en skuffet og fiendtlig mine. + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk +hun og syslet med blomstene på en rolig, omhyggelig +måte som en, der har tiden for sig. Ring fulgte henne +med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var +jo i stand på soveværelset. + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av +stuen med avmålte skritt og et smell av døren, som rø- +bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine +blomster, ryddet hun op i sitt syskrin, ordnet bøker og +aviser og tok sig til sist for å flytte nipssakene på eta- +géren om. + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- +stativene borte ved det brutte vindu, hvor det i en run- +ding om et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. +Her satt hun og bet i sin underlebe, som var trukket helt +inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden +over, at moren skulde komme, var som blåst bort, eller +også måtte hun rent ha glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt +skritt i forveien, og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» — det lød så klynkende. +— — «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han var gått like +av sengen for å se, hvad hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha +trukket sterkt fra vinduet. + +«Nu kommer jeg» — sa hun litt forfjamset, som om +hun var blitt overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå +slukket hun lampen og gikk inn til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- +skriver Blom, at moren skulde komme nedover med før- +ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- +satt med å pynte gjesteværelset op og bringe huset i den +fullkomneste orden, forat moren skulde bli riktig tilfreds +med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. +Gikk hun ikke der og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance +hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert +øieblikk var hun gått inn på gjesteværelset med småting +til toalettbordet eller for å prøve en eller annen foran- +dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i +gråt og falt henne om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- +skib ikke var det rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige +håndklapp, og i vognen opover henvendte hun likegyl- +dige spørsmål til Ring om, hvad gaten het, og hvad det +var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- +stiania på seksten år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte +hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småting som +duene og hønsene, om den eldgamle hest, det kjære dyr, +som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og +om de gamle gardiner, som hun og Constance pleide å +stoppe til hver pinse, og som nu endelig måtte kasseres. +Og så husket hun på de masser av hilsener, hun hadde +med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle Ane +stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- +stance sår om hjertet og bragte en skare minner med, +som ikke var til å utholde. Hun satt og stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- +nøielse» — sa Ring plutselig med en lyd av tungen, som +uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da +hun så tårene trille ned over datterens kinner. «Hvad +går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» — det lød halvkvalt, +bedende, og hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» — sa Ring og gjorde +en heftig bevegelse med overkroppen som for å komme +til å sitte bedre, hvorpå han inntok nøiaktig sin forrige +stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse +for dem alle at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i +værelsene. Hun skulde straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde +henne, hvad maleriene var verd, og hvad han hadde fått +dem for, åpnet buffetdøren og viste henne sølvtøiet og +de fine glassaker, trakk henne inn i soveværelset, forat +hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så +plutselig at hun skulde se linnetskapet, og för ut efter +nøkkelen i kjøkkenet til Constance, som stod og laget +salat, men kom så endelig i tanker om, at fru Blom +kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende +hast fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en +mengde albumer og illustrerte praktverker på bordet +foran henne, og under alt dette blev han ved å snakke i +løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte sig +ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han +beskrev hjemkomsten på bryllupsaftenen, da stuene var +strålende oplyst til den store utstilling av presanger. Så +fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For +å feire sin svigermors ankomst, drakk han tre drammer +til de kolde retter og et par glass sherry til den hjemme- +lagede eplekake. — + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- +kom han henne ubehageligere, enn når han satt og skulde +være elskverdig. Så var det jo også dette, at han i så- +danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, og det +merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- +melig undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- +vrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte noe +til, som slett ikke var sant. Hun kunde godt selv over- +drive, når hun var i humør til det, men så vilde hun hel- +ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev +sint og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig +over hennes vranghet. Som nu i aften, da hun ikke kunde +holde sig, men gjorde innsigelse imot noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- +ges bort for tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte +ham. Fru Blom la inn et meglende ord til fordel for +Ring. Constance tok det for strengt, det gikk ikke an å +henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, +kunde en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke +edfestet. Constance gav sin mor et skarpt svar. Hvor +kunde hun blande sig i ting, hun ikke kjente? Men så +angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt det +siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for +en mann, når ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad +han sa og gjorde. Derpå drog han et dypt sukk og ristet +på hodet som en, som er vant til å forurettes, men har +bestemt sig til å bære det med tålmodighet. + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» — sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- +det, og Ring var gått inn til sine piper. +«Å pytt» — sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, — det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, — det er da et besynderlig ord — —-.> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk — du må virkelig ikke være slik, det går ikke +an å behandle sin mann så hensynsløst.» + +«Du skulde ikke holde med ham, mor — han er kar +for å greie sig selv, kan du tro, 08 hvis han merker at +du tar parti for ham, blir han ikke til å være i stue +med.» + +«Ta parti, — holde med — det er forestillinger, som +ikke hører hjemme i et ekteskap, som det skal være.» + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne +munnviker og nesen til værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din +far og jeg stod jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, — det tror jeg nok» — sa hun med en +stemme og en mine, som protesterte mot den dragne pa- + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- +mer og satt og vrøvlet med tykt mæle og var så redd- +somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, — det er +ingen ting å bry sig om.» + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved +vann i.» + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise +sin mann sure miner for det, er den sikreste vei til å få +ham til å debauchere.» + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn +i dagligstuen, hvor Ring satt og røkte med et stort glass +selters og konjakk foran sig. Han spurte, om han skulde +bringe dem noe kold punsj, men de avslo det begge. + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og +gestikulerte i ett kjør, og fru Blom var en utmerket til- +hørerinne, som svarte og lo i rette tid. + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» — sa +han plutselig i en oprømt tone. «Legg bort den fille- +avisen og kom her og vær hyggelig.» Han trakk henne +op av stolen og vilde dra henne til sig. + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance —» sa fru Blom for- +manende. + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på +sitt kne. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne +ved kjælenavn. Hun syntes, hun skulde synke i jorden +av undseelse. At moren skulde se på dette, og at hun +kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av +tobakk og konjakk var henne dertil så motbydelig, og +hans leber og skjegg kjentes ekkelt og fuktig mot hen- +nes brennende tørre ansikt. + +«Slipp mig — du kveler mig!» ropte hun plutselig og +slet sig løs. Hun för med lommetørklæet over ansiktet +og gikk ut av stuen. + +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» — sa + +2 — Amalie Skram. I. + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn +å være elskverdig — og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» — sa fru Blom meg- +lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- +minert ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg +tigge mig til, som var det en nåde, hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» — svarte fru Blom og +så ut til å grunde over saken. + +«Det er naturligvis et lune, en grille, — noe fordømt +romansludder — om forladelse.» Han var uforvarende + +kommet til å hikke. + +«Nei, tror du det?» — sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det — det er den eneste mulige for- +klaring. Hvad skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine +negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» +vedblev Ring. «Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, +falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei — gjør ikke det, Ring, — Constance må tages +med kjærlighet.» + +«Kjær — kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et +plutselig sett imot sin svigermor. «Jeg gad se på den +mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, — de fleste unge +koner er litt tufs de første par år.» + +«Fanden heller, — de er forelsket — er de. Marie +f. eks., der skulde du se en kone. — Men Constance er +så rar, — jeg forsikrer dig til, at» — — her bøiet han +sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, — det retter sig nok,» sa +fru Blom tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre +sig, hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + +forhåpninger til ditt besøk, — du får virkelig se til å +tale med henne.» + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så +var all ting i stand på hennes værelse. Fru Blom reiste +sig straks og sa god natt. Hennes datter fulgte henne +inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om henne, +mens hun klædde sig av. + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- +kanten hos henne. + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at +du skal ligge her natt efter natt i ukevis.» Hun lo av +glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. +Hvorfor er du ikke det?» + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. — — Har du sydd +dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- +stance.» + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. — — Ikke sant, Constance, har du ikke +så meget å være glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; — — hun + +broderer så pent.» + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som +er så snild.» + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller +og tunger er både snarere og penere.» + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, — — du elsker jo din mann, — +hvad, gjør du ikke? Hvad?» + +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» — sa hun sakte. + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, +var det ikke da av kjærlighet?» + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, — det var det vel også +på en måte. Jeg har nok studert på det, må du tro, men, +men» — hun holdt inne og så forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» — sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? — — — Kan du slett +ikke forstå det? — — Og tror du ikke det ofte kan gå +så?» + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, +uansett hvor god eller dårlig han er.» + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds +hjemme, en hustru har ikke lov til å tenke slik.» + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, — og +det er det verste i et ekteskap, — du må for Guds skyld +ikke være barnaktig, Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du +ikke si nei, — jeg har sånn lyst til å ligge her inne hos +dig.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og +løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, — er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, +når det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sam- +men» — sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, — da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel +ikke det noe . . . Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme +igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så +meget, som vi vil . . . jeg springer inn og henter mitt +nattøi.» + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din +mann si!» Fru Blom satt over ende i sengen og så for- +melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, — han, som er +Så snild.» +«Kom her, Constance» — sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- +vorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller +ukjærlig mot sin mann. Det var hennes plikt å elske +ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- +bedsmanns datter være kommet således på det tørre, +det var såmenn ikke å blåse av. Og sånn en prektig, +elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for hjem- +mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun +ikke gjorde ham lei av sig; hun kunde risikere at han +søkte annet steds hen med sin kjærlighet, for slik var +nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, og hun +strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun +holdt mellem begge sine. Og var det noe, hun hadde +vanskelig for å vinne bukt med hos sig selv, så skulde +hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og hun +skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. +Når hun holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- +signet, og hun skulde være hennes egen kjære Constance +som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- +ren også trykke henne til jorden med dette snakk om, +hvor godt hun hadde det, og med kravet om, at hun +skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge henne +til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å +være lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt +op å ete og drikke — det var sant —, men det hadde hun +alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe for, at hun gikk med +denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne +i fred. Selv skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe +menneske noen bebreidelse. Hvis det nu virkelig var så +avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes +skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun +satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, +fikk hun en følelse av en bitter skuffelse og en smertelig +forlatthet. Hun hadde lovet sig så meget av morens be- +søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at når +hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett +ikke hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en +alliert av dem, som gikk og anklaget henne. Det+åpnet +sig en avstand imellem dem, et stort rum, hvori alt det +lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å vite +om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare +de kunde undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde +være så vennlig og blid mot Ring. Det skulde ingen an- +ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut — det +skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. +«Ikke sant, Constance min, — du vil være en god og +fornuftig pike?» — sa fru Blom til sist efter å ha ventet + +litt på at datteren skulde si noe. + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare +se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste sig op og +gikk ut av stuen. + +# Kapittel IV + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. +C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances ku- +sine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med +åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var +småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- +penger frem og tilbake, til den i økonomisk henseende +bedre stillede onkel Blom, som var gift med kaptein +Foss” søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av +og var med årene blitt ved å være venner. Nu var de jo +ved sine giftermål også blitt slektninger, og det var der- +for en selvfølge at de to familier stod på en fortrolig om- +gangsfot med hverandre. + +— Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn +en måned. Nummer tre av hennes døtre skulde konfir- +meres i oktober. Masser av ting, som skulde gjøres for- +innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. +Det var alt et godt stykke inn i september, og hennes +ferietid var snart til ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt +drøftet mellem mor og datter. Constance avverget be- +hendig enhver streifen inn på disse enemerker, og fru +Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun +så med glede at hennes ord var falt i god jord og hadde +båret de skjønneste frukter. Der kunde Ring se, hvor +bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært tilstrekke- +lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- +deles merkelig elskverdig. Hun lo av hans vitser og +undlot enn ikke å kysse ham efter måltidene. — — In- +nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at dette +ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, +hvor vennlig hun var, undtagen undertiden en sjelden +gang, når de var alene, for da kunde hun plutselig se ut, +som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt +fra morgen til aften med visitter og selskaper, med å +motta besøk og gå i butikker og ellers med å være over +alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom +riktig godt ut av det med hverandre, og det var jo så +rimelig; de hadde så mange betingelser for å føre et lyk- +kelig liv, disse to. Rings eneste feil — —. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste +morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, — alle Rings +venner var hennes opvartende kavalerer, — men det var +jo Ring, som drog dem til huset, og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, — så kunde det jo ikke bli +anledning til rykter. + +Jo, — fru Blom fant at hun hadde grunn til å være +tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og +Hansens i forening hadde foranstaltet til ære for fru +Blom. I fem, med mat og drikkevarer velforsynte wiener- +vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i +den snevre passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- +stance glidd og hadde støtt foten. Det hadde ikke gjort +vondt i øieblikket, men senere hadde hun haltet litt, og +til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så iherdig +hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt +siste del av sin lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- +mel. Hans og Rings foreldre hadde vært omgangsvenner; +deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var så +meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- +vard. Så kom det en rekke år, hvor de så godt som slett +ikke så noe til hverandre, men da Ring blev gift med +Constance, søkte Lorck straks å gjøre bekjentskapet +gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- +net hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det +ropt holdt fra den forreste vogn og foreslått at de skulde +dra ned til «Ingebret» for å spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at +det vilde være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne +et sted, hvor de kunde være mer for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også +under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke +dette med å vise sig på et offentlig sted; de andre over- +døvet ham og mente at det just var fornøielig. Fru Ma- +rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» — +hvisket hun til sin mann — «men du er vel trett, Ri- +kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, — det blir det altså ikke +noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold +punsj, med mange undskyldninger, fordi de måtte drikke +av samme glass. + +«Nei, naturligvis — jeg kom til å tenke på det, fordi +de talte om at du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- +mann opmerksom på den deilige utsikt. Hun kom forme- +lig i ekstase, skjønt det var nesten mørkt. + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, — så, — ja altså gjerne for mig» +— sa han i en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» — spurte hun og vendte sig +mot ham, fremdeles snakkende om utsikten. + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? — å i aften, — nei slett ikke, vennen min, +— det var bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det —. Å, Ring, — +siden De allikevel er ute av vognen, spør de andre, om +de vil ta til takke hos oss, — men det blir improvisert, — +jeg vet såmenn ikke, om jeg har det bitterste grand i +huset. — — Kan du høre for en glede det blir, Rikard !» + +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- +sen gjorde alltid sitt beste for å være gemyttlig, skjønt +det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste så godt som +noen at det var henne og ikke ham, som gjorde huset til- +trekkende. + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran +speilet i entréen og inne i Maries påklædningsværelse, +fikk hun lampene tendt og flyttet de blomstrende planter +fra vinduene til dekorasjon under den store palme og +foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- +vet uten noen konsol med et lite, forgylt galleri foran +fotstykket. + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene +utstrakt på bløte skamler; småbord med broderte klæ- +desbetrekk og brokete frynser var trukket frem for å stå +bekvemme til bakkene med glass og karafler og til aske- +begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle +stuene. De var trette efter klatringen i fjellet, og an- +siktene brente efter det lange ophold i fri luft. De hadde +vært så muntre og støiende dagen igjennem; nu falt det +en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt og små- +snakket nesten hviskende. + +«Å Meier, spill for dem så lenge, — bordet skal snart +være dekket» — sa fru Marie, som ilte gjennem stuene +med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- +let hår på et hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis +ikke dets bakside hadde vært vel flat, reiste sig og gikk +med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til +pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- +rene i stormløp fare over tangentene. + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte +hodet halvt mot de andre. + +«Om aftenstemning — om lengsel — om kjærlighet +— — om Sarabråten, — om —» de ropte alle i munnen +på hverandre. + +«Om hvad sier De, frue?» — Han dreide sig helt om +og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. + +«Jeg sa ikke noe, jeg» — svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- +vegelse som av rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, — oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, — men en om gangen, — nu begynner jeg med +Dem, frue!» Han kastet hodet litt tilbake og talte ut i +luften, så at Constance bare så ham fra siden, hun blev +slått av hans smukke profil. Så gav han sig til å spille et +broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og +duse, så et muntert leende kvitter — så en adagio, al- +vorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe, som +lød lengselsfulli klagende som en trubadursk elskovs- +sang. + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» — svarte Lorck. +«Ikke vrøvl nu — improviserer han virkelig?» +«Ja, Gud bevars» — sa han i en tone, som om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, — det er ikke til +å holde ut» — + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! — av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» — hun tok sigaren +ut av munnen på ham og la den bort. «De kan vente +med å røke til siden.» + +«Ja, Gud bevars» — bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, — det er synd +at han ikke blir kunstner» — sa løitnant Fallesen, som +hadde skiftet plass og nu satt på en lav puff ved Con- +stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» — spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, — han vil, han skal studere jus, +tror jeg — det er jo rent bort i natten.» + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte +jeg forleden» — sa en spissneset liten frøken med en +masse småkruset pannehår og lorgnett. «Jeg tror nok, +han skal til utlandet for å utdanne sig,» — og hun nik- +ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru +Ring?» + +«Det ligger til familien» — sa Fallesen — «moren er i +slekt med Ole Bull.» + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» — hvisket +Lorck. +«En to — tre og tyve år vel» — + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- +sikret frøken Schwartz. + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- +slo Lorck. + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å +merke, at musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. +Det blev til sist ganske stille i stuen; herrene førte stedse +langsommere sigarene til og fra munnen, og slo med +stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel lyttet med +hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i +fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så +betatt at han glemte å passe sigaren, og flere ganger på +tå listet bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm +før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op +dørene til spisestuen. + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og +endte i en stygg dissonans. + +«De fortsetter nok efter bordet — når vi ber Dem +pent,» — sa Marie, da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, — makeløst, — utmerket, så mor- +somt !» — — summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans +eksempel og førte hver sin dame til bords. + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» — hvisket +fru Wleiigel, som kom bakefter med stipendiat Feyn, — +«du er for utringet, en ser ditt bryst.» + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. — Rett på det, før +din mor ser det.» + +Sitte og stirre, — uff, at Lorck kunde være så vemme- +lig, og tenkte han kanskje at hun visste om det. Hun +blev rød og harm, og trakk hurtig den hvite blonde så +langt op, som hun kunde få den. + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene +var kommet i omløp, — «drikke vin og holde taler, skal +vi ikke?» + +«Takk skjebne —», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker —» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, — det kan nettop +være morsomt —» + +«For mig gjerne, men altså —» han tok sig et herme- +tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» — — lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre +likeså. + +«Ja, altså» — sa han og reiste sig — — «jeg er blitt +dømt til å holde en tale, — jeg sier med vilje dømt altså +— for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det god- +villig, og for at de skal være genegne, — jeg sier genegne +altså til overbærenhet —» «Hør, hør!» lød det oppe fra +Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, — derom tør jeg forutsette enighet — hatt en sær- +deles fornøielig dag, ingen skygge av uhell. — «Enn +Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. — «Når und- +tages at fru Constance har støtt sin fot,» fortsatte han. — +«Jeg har satt en stokk til,» — innskjøt Meier. — «Og at +hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev Hansen. +— «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. — «Nei, ti nu stille,» lød det under +almindelig latter. — «Og at frøken Schwartz har spolert + +sin kjole» — gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro —, +«altså ingen skygge av uhell, når undtages altså de +nevnte.» — «Og det kaller De å fatte Dem i korthet» — +sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i lat- +ter. — Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! — +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- +stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte +Marie. «Og de er ikke så få —» sa Fallesen, som også +vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe — skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring +og lo selv så veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- +heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er +enige om — ja, altså å ønske oss en likeså behagelig av- +slutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså mine damer +og herrer, — velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» — forsøkte Ring og dirigerte med +armen. — «Hurra, hurra !» — lød det med et par spinkle +røster. + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet +ut, — «vi blir opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» — spurte +Fallesen, som satt ved Constances høire side. + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var +ment på å skulle gå henne like til sjelen. + +«Fyll i glassene, mine herrer» — ropte Hansen og slo +til lyd —, «Ring vil utbringe en skål.» +«Vi kan godt snakke videre for det» — sa Constance + +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad +det er om.» + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance +var så villig til å innlate sig med ham. + +«Gubevars, — det er mer enn tilstrekkelig» — sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue — jeg sa beklager — men bry Dem ikke om +det, — når jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» — sa Constance og lo, — «geniets +makt løfter sinnet og foredler sjelen, sa han, — hørte De +det, løitnant Fallesen» — + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, — hvor kan De også for- + +lange — —. Hvad jeg vilde sagt, — hvis nu Deres fot +hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære +Dem hjem, — jeg er så sterk, skal jeg si Dem, — arm- + +muskler —» + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte +sig fra ham. + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, +og møtte plutselig Meiers blikk, som var heftet på henne +med et nesten tilbedende uttrykk. + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte +slo et øieblikk hurtigere. Meier tok ikke øinene fra +henne; hun blev forvirret og så bort, men måtte straks +efter undersøke, om han fremdeles betraktet henne. +Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- +met; halvt ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; +han løftet sig litt og blev rød helt op til pannen; med en +strålende mine bøide han sig for henne og tømte sitt +glass. + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens +han hvisket med sin borddame, hadde sett Meier reise +og sette sig — «De får da vente, til han altså nevner +navnet.» + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- +lig over den stumme hilsen, Constance hadde sendt +ham. + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck +i en ergerlig tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer — øinene sprin- + +ger snart ut av hodet på ham. — Hvad vil De nu det +for — —? + +«Hyss, værsgod hør efter» — svarte Constance med en +hodebevegelse op imot Ring. + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- +fjeset der nede» — begynte Lorck igjen. + +«Men så hold dog op, Lorck» — + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, +står det skrevet, — det hadde jeg ikke trodd, at De hadde +så slett en smak, fy for pokker!» Han tømte et stort +glass madeira. + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da +iallfall — har De sett en sånn munn — og slike tenner, +og som han bærer hodet — har De sett på det, spør jeg?» + +«Nei» — svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet — det +er noe uskyldig over ham.» + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! — Jeg tror min santen — jeg spør, om jeg +så meget som har åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. — Forresten li- +ker jeg ham godt, jeg — fælt bra fyr — men når De ta- +ler om hans uskyld — — nu ja, — De må virkelig und- +skylde. Men enfin, — er De ment på å drepe mig nu? +Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, — over- +lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og +mine, at Constance ikke kunde bare sig for å le. «Som +De kan sludre,» — sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å +tømme et glass for den unge, begavde kunstner, den for- +trinlige piano- og harpespil ...» — «fiolin,» hvisket +frøken Schwartz — «fiolinspiller, hr. Harald Meier,» +sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke +ant, at alt det vidløftige snakk, hvorav han bare hadde +opfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen +blev imidlertid drukket under smil og nikk og bukk fra +alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem +han hevet slik til skyene at den gode dame ikke visste, +hvor hun skulde se hen for undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene +kom ham i øinene; med dirrende stemme kalte han henne +for sin gode engel, sitt livs høieste velsignelse, hvad han +ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun hadde bragt +hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til +ham. Og i denne forbindelse vilde han også nevne den +gamle elskelige tante Wleiigel, hvem han anså for sin +annen mor. En skål for fruene Wleiigel og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- +tene sammen, reiste Ring sig for tredje gang og vilde +tale for kvinnen. Det gikk en sukkende mumlen gjen- +nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje til +kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» — sa Hansen med et unådig +ølekast, — «det dumme påfunn ! — Du måtte jo visst at +den fyren altså ikke er til å stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt +mæle holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var +om hjemmets kvinne han vilde tale, om den kvinne, som +av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte +om denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var +det tre år siden han hadde latt sig innrangere i ektemen- +nenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham +uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk det +ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine +overgivne naboer med de mest forkjærte ord, som han +straks opsnappet, men øieblikkelig lot falle, når han +merket det bar galt i vei. Da han tre ganger hadde gjen- + +3 — Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, +ropte Constance høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, +så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og +spurte Hansen med fortørnet mine, om det var med hans +vilje at hans kone optrådte som censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske +blikk vandre fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde +miner over til ham og prøvde å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. — «Fanden så godt gjort |» +ropte han — «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde +skjønt det, men holdt gode miner; andre påstod at det +skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor — det er visst og sikkert,» +sa Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, +og nu var stemningen steget slik at skålen, til tross for +vertens protest, fikk et nifoldig hurra. + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- +sen og Marie utvekslet det reglementerte takkformat- +kyss, Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun +rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt — De er et musikalsk fenomen, et, et, +ja virkelig et geni,» sa Ring til Meier — «De må komme +og besøke oss — av Dem selv, forstår De, — hver aften +om De vil — det er skikk hos oss, jeg har en kutter — +De må seile med mig —. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med +å trykke hans hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og +vendte sig til en av de snakkende grupper i dagligstuen. +«Ä, Meier, spill for oss, til vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset +rundt med henne. + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru +Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og +gikk for å skynde på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- +tent. + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned — der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig — nu kunde vi ha sittet og snakket +så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» + +«Det er morsommere å danse» — svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om +han kunde ha den fornøielse. + +«Nu har nettop Lorck engagert mig —» svarte hun og +trakk ham hemmelig i frakken. + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da — altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance +leende. «Det var bare for å bli fri ham.» + +«Ja takk, det begriper jeg nok —» svarte Lorck med +et bukk. + +«Ikke dans, Constance — du med din fot!» sa fru +Blom. + +«Å jo, mor, — nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» — sa fru Blom: «riktig- +nok spiller jeg ikke som Dem, men til dans går det nok +an.» + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre —» svarte +hun. + +Han vendte sig mismodig fra henne. + +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans +sammen?» ropte hun efter ham. + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på +ham?» — sa Lorck — «synes De ikke, De har nok på +samvittigheten?» + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på +mig, — De er virkelig så kjedelig.» + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, +som hans dame, frøken Schwartz, påskjønte ved uav- +brutt å le av ham. Han danset å la barbersvenn, å la +skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var +enda tidsnok tilbake på plass igjen. + +«Det utålelige dyr» — sa Lorck til fru Marie i dame- +kjeden. + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» — svarte hun +undskyldende. + +«Vær da ordentlig for fanden» — mumlet Lorck halv- +høit til Ring, som et øieblikk stod ved siden av ham. + +«Det morer dem jo» — svarte Ring og blunket gemytt- + +lig til ham. + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» — hvisket +Fallesen til Constance med forgremmet stemme. + +«Ikke skap Dem slik» — svarte hun motvillig, «det er +rent spilt . . .» Mere hørte han ikke, han skulde frem i +fjerde tur. + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» — begynte han +igjen, «og på turen i dag var De så vennlig» — + +«Men så pass dog på — det er Dem, som skal frem, +løitnant !» — + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» — så Ring til +sin dame. + +«Det gjør de jo alle» — svarte hun. «Er De ikke +sjalu?» + +«Ikke det bitterste — det smigrer mig å se .. > + +«Men så pass dog på, Ring, — det er deres tur!» ropte +Constance med en munter latter. + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte +Fallesen og søkte hennes øine med et bedende blikk. + +«Nei hør, løitnant Fallesen — nu blir De mig virkelig +for plagsom.» — Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte +hun — han forstår da å gjøre kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! — ikke det +grand — hun morer sig bare» — sa Ring, da de atter +stod på plass. + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte +sig, De er så liberal.» + +«Ja, ikke sant — liberal skal man være, og gemyttlig +— jeg er gemyttlig — ser De — hadde jeg en bror, skulde +De få ham.» + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, +som hele tiden hadde stått op til dørportiéren og sett på. + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! — det er De visst ofte utsatt +for. Å, spill en galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. +«Vil De så ta til takke med mig?» — vendte hun sig til +Meier. + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, — De sier som ridderen hos Ingemann — +henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av hans +blikk. + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- +sens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. +Dørene stod åpne gjennem alle værelser. Mens Ring satt +og drakk sine toddier, fulgte hans øine Constance, som +hvirvlet avsted med Meier. + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med +henne — overalt stakk hun de unge piker ut, og hun var +hans, grosserer Edvard Christensen Rings — hans og + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, — hvor +villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne +ham, — ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og la- +get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» — sa fru Marie, som +kom inn til herrene, — «hu, for en røk. Hvem er det, +som har gjemt sig vekk. — Værsgod, kom inn og dans, +Rikard! — og De, løitnant, — nei, å finne Dem blandt +disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke +et beger sammen,» sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like — det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance — en vakker kone, død og pine, hvad +Fallesen?» — og han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, — men hvad sier De om frøken +Schwartz — hun er heller ikke avveien.» + +«For flat» — sa Ring med et grin, — «en stake rett op +og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» — lo Ring — «se på de spisse skuldrene. +Jo, De kan tro. Edvard Christensen Ring narrer De +ikke.» — Og nu fordypet de sig i en passiar om kvinne- +skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke +dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, — fanden så godt like +dig, — det er en skam, så sjelden du besøker oss, — kom +hver aften — åpent hus hos oss; — er du glad i å seile? +— En kutter, far, stiv som en dukke —. Jeg vet ikke, +hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens med. +Se nu Hansen, — så gode venner vi er, — han kjeder mig, +den fyren, — mellem oss sagt, forstår du — ungdom må +det til.» + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte +kanon fulle,» — sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- +nem dagligstuen. + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» — spurte Meier +under en av pausene i galoppen. + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- +lig.» + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, — det var så mange sorter i det» — + +«Kjente jeg Dem — jeg mener sånn riktig godt — +skulde jeg nok gjøre det bedre.» + +«Kjente! — ja pytt, ja — gad visst hvordan det skulde +gå til» — + +«Gav De mig lov til å tale med Dem — så» — + +«Det er ingen som kjenner hverandre —. Tale sam- +men! — og De tror, det nytter — en kan få inntrykk, +danne sig forestillinger — lenger når man ikke, og så +er det alltid rav ruskende forkjært.» + +«Men det var da vel mulig å bli kjent — — hvis man +da ikke med vilje skjulte sig» — + +«Det gjør man alltid — ikke nettop med vilje — men + +skjuler sig —. Hvad er det, som kommer til syne av oss? +— Det, som forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- +ler tillater. — En formes efter de ytre betingelser — og + +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke +til, hvor ens vi alle er.» + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som +dets stemplede produkter.» + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en +går og står og taler og opfatter på nettop den og den +manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- +lig, skjønt jo, jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- +stance, da de atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! — Den gang jeg kom på ballet +til Deres foreldre, spilte De da?» + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- +klimpring.» + +«At Lorck ikke har sagt det, — det var jo ham, som +tok Dem med til oss den gang i fjor — husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt +hombre med ham hos Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, — +det gjør de hos oss, — og det må De også. — Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil — jeg takker Dem +så meget for Deres vennlighet.» + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så +nysgjerrig på ham. + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» — + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» — + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, — jeg +gleder mig så til Deres spill.» + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» — + +«Nu spøker De» — + +«Nei så min santen! — Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- +traktet henne fra siden med et usikkert blikk. + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en +hanske, som falt på gulvet. Meier tok den langsomt op. +Hun strakte hånden ut efter den. + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt +fryktsom ut. + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» — + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +vesten. + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. +Tante Wleiigel var gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- +ledning til almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha +kjedet sig skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken +var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» — ropte en stemme, +og i det samme skimtedes Rings skikkelse i døren +fra røkeværelset, som var proppfullt av gråblå to- +bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» — sa en ung herre med +sort mustasje og glattkjemmet pannehår, idet han buk- +ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» — vedblev Ring, og vilde føre +fru Blom til pianoet. + +«Nei, mor er trett — så skal heller jeg» — sa Con- +stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret +Ring og kavet sig bort til Constance med et gravitetisk +bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med +juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig +motfallen i et sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt +fjollet, halvt fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, +bare dans, dans, dans,» — sa han og gestikulerte med +den ene arm, «det er likevel bare en, som er Edvard Chri- +stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» — sa en frue, som satt på en stol +tett ved. + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det,» gjentok han. + +«Ja, det er visst og sant» — svarte hun og lo. «Er det +kanskje noen, som bestrider det?» + +«Det er det samme det, — men jeg sier nu bare at det +bare er en, som er . . >» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en +halvt truende mine, først til Lorck, som stod ved pianoet, +og siden til Meier, som høflig spurte, hvad det var +han sa. + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler +var blitt ført til sete. + +«Ikke sant?» begynte han — «det, er bare én, som er +Edvard Christensen Ring, og det er mig, det. har jeg +ikke rett?» + +«Jovisst har du rett» — svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan—danse med mig.» Tungen slo +litt klikk. «Tilla—ater De?» sa han med et bukk for +Hansen. + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge +henne som en besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot +og bad ham la være; han blev bare hissigere; hennes føt- +ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde tenkt, at han +hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det +hadde sig — han kom til å trå i Constances kjole og snub- +let, fektet et øieblikk med armer og overkropp for å +holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og rev Con- +stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å +hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer +og garneringer og besvarte spørsmålene, om hun hadde +støtt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste.» Hansen +tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte +fallet. + +«Vil De ikke spille videre» — bad Ring, mens han pu- +stet som en hval, «vi var ikke ferdige.» + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» — lød det rundt omkring — «på tide å gå +— slutte mens leken er god —» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en +forbrytelse både mot mig og Dem selv» — sa Fallesen +med et dypt mæle til Constance, mens hun stod og tok +tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- +ter henne med stive, fortinnede øine. + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han +utviklet for henne, hvilken trøst han fant i tanken om +at det bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og +at denne ene var ham, som var gift med Constance, og +ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru +Blom svarte ha og ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor +lenge, blev hun bokstavelig talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter +fallet var foten begynt å verke igjen; de gikk meget lang- +somt, og hun støttet sig til Lorcks arm. + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- +vary», som han hadde lånt henne, og så kom de til å tale +om fransk litteratur. + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» — sa +Constance, «nu kunde de finne på noe annet» — + +«Lettferdige — hvad vil nu det si?» — spurte Lorck +polemisk. + +«Løsaktige — usedelige da —, hvis De synes bedre +om det.» +«Alle disse ord er lutter tomhet, — fordommens dum- + +meste kategorisering.» + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å +tale med Dem, Lorck. — Skal da allting være like godt, +eller like slett, — er det da ingen kvinner, som er usede- +lige?» + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» — sa hun erger- +lig. «Vi har før talt om dette, det er, som om plikt og +velanstendighet ikke eksisterer for Deres begrep.» + +«Deres bornerthet opirrer mig, — De er fullstendig +hildet i de gamle forestillinger om dyd og slikt —» + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- +fullt?» + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- +sker eller slår min far ihjel, behøver det ingen forbry- +telse å være.» + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av +følelsene» — vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, — noen rettesnor for våre handlinger +skal det ikke være, — det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den +samme mening om, hvad som er fornuftig og nyttig,» sa +Constance og støtte sin entouscas hårdt mot brolegnin- +gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» — formante Lorck — «verre enn det +er, blev det vel neppe, og så var det jo umaken verdt å +prøve, om det måskje ikke blev bedre.» + +«Han er et gresselig menneske» — sa Constance og +vendte sig til Meier, «lar De Dem påvirke av ham, blir +De bunnfordervet.» + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, — han er meget verre +enn jeg.» + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være +verre enn han, men sikkert er det, at jeg anser vår nu- +værende samfundsordning for splitter forkjært.» + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, — +det er ingen større bespotter født av en kvinne, hvis det + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller +intet feminin til mor — sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte +Constance, og man kunde høre på tonen at hun ikke ven- +tet sig noe av svaret. + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for +sig selv og andre, eller i det minste å late, som om allting +var anderledes, enn det i virkeligheten er.» + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere +uten jordiske interesser, noen, som helt ut lever efter +dette: Mitt rike er ikke av denne verden, — og så har de +tatt og gjort den til verdensreligion og latt, som om det +ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- +emansipasjon, og Gud vet hvad ikke.» + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe +av det, som har vært eller skal komme uten å bli enten +til latter eller forargelse, — ja, som sagt, den har degra- +dert menneskeheten i en grad, så —» + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» — + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem +med guddommelig åpenbarings autoritet. Så har stak- +karne skullet late som de har kunnet fyldestgjøre dem — +eller stridt for å gjøre det, og så har de laget sammen +denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- +lighet. — Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, — +dette med kyskhetskravet. — I gamle Jehovas tid var det +jo bare de ukyske handlinger, som var forbudt, men så +kom kristendommen og sa: hvo som ser på en kvinne +0. $. v. — Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din +synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ei — + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. — Skal du +ha navnet, så kan du også ha gagnet, og så gikk det, som +det gikk.» + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, — jødene f. eks. er den dag i dag sede- +ligere, og med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer +avholdende enn de kristne.» + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden —» sa Constance tanke- +fullt. + +«Og nu selve denne kyskhet» — begynte Lorck, «fy for +pokker, et påbud, som aldri har utrettet annet, enn å gi +noen stakkarer med svake hjerner og dårlige maver vond +samvittighet» — + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å +legge sundhet og livsglede som en blodpenge på et alter, +som er reist over naturens hesligste unatur» — vedblev +Lorck. + +«Det er motbydelig, hvad De sier» — sa Constance +med dirrende stemme og slapp hans arm. + +«Ja, så forvendte er begrepene, — det finner nu jeg +motbydelig,» ivret Lorck. + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror +det ikke, — alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- +ter jeg dem ikke, aldri i evighet.» + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- +nemlig for denne Deres mening,» sa Lorck. + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» +svarte Constance harm. + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- +ket fru Blom inn og nu stod ved gatedøren og ventet. + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke +et grand.» + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» — spurte Ring +med usikkert mæle. + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, +god natt, Meier !» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, +Constance, eller har de kanskje vært det før?» + +«Nei. — Ja så, er de blitt dus, — ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han +blev ved å forsikre Meier om sitt varme vennskap og +påla ham inntrengende å besøke dem. Tilsist bød han +dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger +forgjeves hadde søkt å komme løs fra Ring, som stod og +holdt ham om skulderen. + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med +dig.» + +«— Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, +da de dreiet om hjørnet. + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» — mente +Meier. + +«Å pytt — en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- +lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» — sa Meier og plirte til ham fra +siden. + +«Lykkelig ekteskap, — at du for det første gider ta en +slik frase i din munn — og med den idioten! — fru Con- +stance, — nei vet du hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» — sa Meier over- +bærende, «så godmodig og spøkefull.» + +«En briljant fyr å drikke og seile med — men for- +resten umulig — bare så grufullt vidløftig som han er!» + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet +bedre til henne.» + +«Å, hvorfor det, — så hadde det jo ingen fornøielse +vært ved henne.» + +«Kyniker» — mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, +hun vilde blitt kjed av ham, — det gjør gifte folk +alltid.» + +«Så—å — du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» — + +«Et fruentimmer som hun» — + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri +sett en kvinne så fri for koketteri.» + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen — akkurat +som da hun var blottende ung — jeg husker henne godt, +og så aner hun ikke, hvordan mannfolk er» — + +«Så, du er alt ferdig i den grad» — kniste Lorck, «fan- +den så fort hun ekspederer det, — det må jeg si er godt +gjort» — + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? — En kan da +være bekjent av sin forelskelse der uten å risikere å +komme i ry for slett smak iallfall. — Jeg for min del +har vært det lenge» — + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! — hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, +far» — + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier +— ikke tøser mener jeg — men damer?» + +«Til ingen» — sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, — jeg gir dig lov til å kon- +kurrere» — + +«Hold munn, sier jeg, — jeg tåler ikke at du taler slik +om en dame som jeg kjenner og akter» — sa Meier skjel- +vende av vrede. + +«La nu de narrestreker fare, Meier — du er et fe! Ikke +kokett, sier du — i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- +ret der oppe, stod hun så kloss op efter mig, mens hun +lyttet og kikket med fingeren på munnen, at jeg kjente +hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med +det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som +både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.» + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. — Slik en bruta- +likus» — + +«En kone, som har vært gift i tre år — nei far min, +hun vil egge og opiltre, og til sist la sig fange, — og det +er i grunnen en ganske morsom lek, hvis det ikke varer +for lenge.» + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at +han bare vilde gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» — sa +han så rolig han formådde — «det er hele saken» — + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun —. +Nu vil hun endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat +vi kan få en fast spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev +på med. Hun ikke kokett! — den lidenskap, hvormed +hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til samtale og alt +mulig — det er lutter koketteri — men ikke av den grove +slags — naturligvis.» + +«Det er hennes natur, — hun gir sig hen i øieblikkets +stemning. Hun har evne til det, fordi hennes sinn er rent +og uskyldig, — ja, le bare du, — hun spilte Svarteper +med mine søstre — hun var voksen den gang —, jeg + +4 — Amalie Skram. I. + +stod på lur i det andre værelset, — den strålende glede +og morskap, som lyste på hennes ansikt, — hun var med +av hele sjelen — akkurat som nu.» + +«Det er noe helt annet» — svarte Lorck og gav sig til +å nynne en melodi. + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse +glass toddi til livs, betror han mig at hans kone er så +kold som en trestokk, men at det allikevel er ham hun +elsker, ham og ingen annen.» + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. — Hun kold! — Hun er lutter ild +og sanser — et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe +over —. Død og pine, når det en gang spruter løst! For- +resten — hvad jeg ikke kan fordra er, at hun absolutt vil +ha alle uten undtagelse for sin fot. — Dette fjolset, denne +Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen —» + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- +set utenfor huset, hvor han bodde. + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, — jeg glemte, død og pine — hvad +er klokken?» +«Halv tre» — sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» — mum- +let Lorck. «God natt, du.» + +«God natt» — sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- +års gutt hadde han vært forelsket i henne. Det var be- +gynt den aften han fikk lov av sin far til å åpne ballet +med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, fortalt +så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op +i småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde +han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått +op og skrevet vers og spekulert på å skaffe sig adgang +til henne ad de villeste veier. Han vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes +kjole og så gå bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som +han hadde spasert dager igjennem i gaten, hvor hun +bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. +Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet +som en avsindig ved lyden av klokken. — Til langt ut +på våren hadde han pleiet denne kjærlighet, som levde +av å hilse henne på gaten, stirre på henne i teateret og +en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- +strene. + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- +met; som en knyttet neve var det falt ned i hans drømmes +fine spindelvevsbygning; det uventede slag hadde ristet +ham så sterkt at han var strøket avsted til Frognersete- +ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for +selvmord det var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og +forfrossen hadde han ut på morgenen slept sig hjem i en +forkommen tilstand og var blitt sengeliggende i over en +måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» +— mumilet han halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non +til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte +frem igjen — —? Bedre, at han ikke hadde sett henne, +— skjønt nu skulde han jo snart reise, — godt, om han +kom avsted jo før jo heller. — Men Gud forbarme sig, +hvor hun var deilig — den måte hun lyttet til ens ord på +— hodet litt på skjeve, øielokkene senket — og så når +hun svarte og plutselig så på en! — Den varme strøm, +som skjøt ut av disse øine — det var til å bli skrullet av. +— Og når hun satt stille hen for sig, alvorlig — nesten +tungsindig, og øinene så plutselig streifet et ansikt, som +betraktet henne — det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- +godhet. — + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck — han skulde +mørbankes —. Og Ring — hvad slags ektemann var det +nu for henne —! Han blev så bunnmelankolsk, så trist +og tung 1 sinn. — Constance stod så ubeskyttet, så ut- +satt for smussige grams fra alle kanter — å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem +livet på sine armer, holdt henne tett inn til sitt hjerte — +voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens dei- +ligste sted — — + +«Constance, Constance Blom — hvorfor er du ikke +min — —.» Det gjorde så pirkende vondt i nesen, — det +stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter —,» mum- +let han og tok sitt lommetørklæ frem — «nu har jeg aldri +sett maken til tosk» — — + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var +nesten ti, da Constance viste sig i spisestuen, hvor fru +Blom satt og leste i sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» — sa Constance og gjespet, — «jeg +trodde jeg aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge +siden du kom inn, mor?» + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i +det hvite, og pupillene mattere enn sedvanlig. Med et +sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa +god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen +lå ved siden av hans tallerken. + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han +med munnen full av egg og franskbrød — «stormende +fullt hver aften.» + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +saks skyld — — nei, men søte Constance — at du kan +la mysosten se slik ut.» — + +«Det må være Alette, — her inne skjærer vi jo alltid +så pent.» + +«Så må du si det til henne, — det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru +Blom deltagende. + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over +ut på dagen,» sa Constance. + +«Atter igjen bedragerier i banken — det er fanden til +administrasjon også.» + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, +mor.» + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi +vært så svært på farten.» + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- +kopp til bordet ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde +inn efter aftenavisen. + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og +tok den ut av hans hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du +— hun går og skinner som en sol — og vakker! — Da vi +blev gift, var hun ingen ting mot nu» — han gned sig 1 +hendene, hjertefornøiet — «og så er hun så elskelig, at +det står efter.» + +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- +stance kom tilbake, «forresten var vi enige om at du +hadde tapt dig svært.» + +«Så—å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det +var da leit for mig — det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog +henne ned på sitt kne. + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og +kysset den annen. + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru — ja, det vil si +— slik bar en lykkelig hustru sig ad — og der satt den +lykkelige hustrus mor og gledet sig over at datteren var +så forgudet. Ft stille velbehag kom over henne — hun +gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig — at hun +elsket —; men hun var likesom så uendelig langt borte +fra det alt sammen, over i en annen verden —. Et dun- +kelt barndomsminne stod for henne — en dame i grå +silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde sittet på +verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- +bærsaft av et glass på høi fot og talt med fremmed ak- +cent om en annen dame, som blev dadlet, og så var disse +ord falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg +til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, +som elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- +diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte +Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet +og munnen. Hun lukket øinene for å fortsette drømmen +om den lykkelige hustru, men en gnagende lede grep +henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det — +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo +ikke forstå det, og så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa +hun og rusket ham i øret. + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» + +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som +hadde han et diebarn på fanget. + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg — der kommer +en liten bitte mus mus. — Forresten, du, vi skal huske +å be ham engang — han vil sette pris på det.» — + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» +spurte han, da han endelig stod med hatt og stokk ferdig +til å gå. + +«Småpiker! — den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa +Constance, «så smått det går med å komme igjennem +«Kvinden på Tjele», du.» + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt +med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet +med blyvannsomslag på foten. Den hadde gjort vondt +fra om morgenen av, men hun hadde ikke villet vedgå +det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det +sig da, at ankelen var stiv og ophovnet. + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin +sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som +de pleide. Ring var gått på kontoret igjen, og tusmørket +begynte å falle på. + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» +smålo fru Blom efter å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig +til rette; hun hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta +den op igjen. + +Litt efter ringte det. + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett +lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance +smilte; det var morens svakhet å bille sig inn at hun led +av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» +hørte de Alette si, idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på +skulderen efter først å ha hilst god aften i den stive tone, +man bruker til en fremmed. + +«— Constance, sier du? — naturligvis er hun invalid, +det var noe, jeg visste.» +«Værsgod, kom her inn — jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv +lampe med plettert fot på det lille, med bronsegul silke- +plysj monterte bord ved siden av Constances chaise- +longue. + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- +stance. + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er +dårlig —» + +«Jeg tror du vil, — at jeg ligger her istedenfor å sitte +på en stol, gjør vel ingen fortred.» + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det — han skal være velkommen, +med mindre han slår sig vrang og forlanger, jeg skal gå +omkring og være opvartningspike.» + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie +snakke med noen i entréen; hun var gått ut med sitt tøi. +Straks efter kom hun inn med fru Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, +for du er vel ment på å bli,» ropte Constance imot henne. + +Constance Ring or + +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet +på hodet, «ser du, vi fikk rett — det var nu også ufor- +nuftig å danse. Har her vært doktor?» + +«Nei, er du gal, tante! — Det er ingen verdens ting — +jeg ligger her ene og alene for mors fornøielses skyld, +forsikrer jeg dig. Er du kommet inn fra landet så sent?» + +«Jeg tok tolvtoget —, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter +blev ringt. + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance +og lyttet efter. + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket +Alette efter å ha lukket døren forsiktig bak sig. + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare +komme, hvad gjør det, mor» hun vendte sig til fru +Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, — sykestue, med visitter og medika- +menter og alt mulig.» + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, — det har vel ikke +noe videre på sig?» + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. — «Natur- +ligvis, — det måtte den jo.» + +«La mig se på det — det er ikke sikkert at blyvann er +det rette,» sa Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. +«Når det ikke er hull, er blyvann godt — såpass doktor +er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, — uten å braute av mine doktor- +kunnskaper — medisiner er jeg nu allikevel, og hvad +er det man sier om at det smaker alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og +Hansen kommer, kan De få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde +enkeltheter, som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å +more sig over i øieblikket; men som de nu under latter +nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» +sa Constance og la fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- +stance triumferende, da klokken straks efter lød med en +heftighet, som var man blitt utålmodig av å vente. «At +den Alette ikke lukker op?» + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru +Blom og reiste sig. + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt +tilbake. + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, +«la døren stå på klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha +dem inn.» + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; +hun stod lyttende midt i dagligstuen. + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte +det ut i entréen. «Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru +Blom, hun stod bøiet over Constances fot. + +«Se så — nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun +straks efter og la slumreteppet til rette over henne. + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med +et blikk på Lorck, da Meier hadde hilst og tatt plass i +halvrundingen om chaiselonguen. + +Enn + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. + +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. +De skulde ha våget å vise ham vekk!» + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, +og straks efter viste det sig at hun hadde rett. + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. — Ring er +kommet og har én med sig — sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig — det er løitnanten, kan jeg høre,» +sa Meier og kom inn igjen. + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte +inn. + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance +utålmodig og pekte på den nærmeste stol — ellers får +jeg Fallesen der.» + +Meier gled ned på setet — hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. +«For en hyggelig forsamling! — Hvad tyller dere den +punsjen i dere for — kom inn til mig, skal dere få noe +annet.» + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- +det inne hos sig selv, gav sig derefter til å ransake buf- +feten og stillet konjakkarafler og selters med glass på +en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og +laget til, hvad Constance skulde ha, vilde både Lorck og +Meier bringe det inn til henne, mens fru Blom forsikret +at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev at de alle +tre tok hver sitt og gikk med. + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind +var Fallesen der med det. + +«— — Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse +radikalere, denne sammenløpne flokk av all slags berme,» +sa Hansen og fortsatte disputten fra måltidet inne hos +Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru +Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar +på,» vedblev Hansen; han stod og balanserte på hælene +og tok et tak med begge hender i ryggen av en lenestol, +som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, — han bruker betegnel- +ser, som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone, +som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og +alene arbeider på å nedbryte respekten for, ja, for altså +det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør +ikke annet enn rive ned på både kongen og øvrigheten — +den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortred, — +det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk +for det, Ring.» + +«Og religionen da» — innskjøt fru Marie — «det er +nu det aller verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru +Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De +ikke stortinget til den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- +advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- +ten for det?» spurte Lorck. + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke +bedre verdt,» svarte Hansen. + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud — står det skrevet» +— falt Meier inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- +sjoner, for pokker! Tror De, de tenkte på dette folkelige +develskap den gang kanskje?» utbrøt Ring. — «Det vilde +nu også vært for meget forlangt.» + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe +heller,» ropte Constance. + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det +nuværende storting,» sa Hansen med vekt og gynget +stedse ivrigere frem og tilbake. + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, +«men så skulde de heller ikke fortenke venstre i, at det +også gjør efter sin overbevisning.» + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i +bunn og grunn. — Du store Gud — hvis det altså fikk +makten,» sa Hansen og vendte sine øine mot loftet. + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte +Hansen, «får de den gjennemført, betyr det kullkastelse +av hele forfatningen, hverken mer eller mindre.» + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han +satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne +der nede i stortingssalen, så skal De se for en deilig +suppe de får ut av det,» sa Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så +vidt!» utbrøt Ring. «Å nei. De har snart grassert sig fer- + +dig nu, — partiet har vist for meget av klumpfoten frem, +landet er blitt skremt, — neste gang blir det høirevalg +over hele linjen. — Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. — +«Det vil gå, som han sa, han, folkeforføreren, at når bon- +den våkner — så våkner han til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» — sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru +Blom og Marie gjorde efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså — disse +stakkars bønder er jo så lett å ta ved nesen, men får de +først øinene op, så —» Hansen vendte atter blikket mot +loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- +drup og Jaabæk — ja, at ikke lovens straff kan ramme +sånne, — sånne —» Ring holdt inne, som søkte han efter +ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, — ja man kan +si, har til formål å legge landet øde» — supplerte Han- +sen — «ja, hvis ikke det er kjeltringer altså — så vet +ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om +politiske motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. +«Dannede mennesker skulde dog ha et visst begrep om +noe, som heter en manns ærlige overbevisning —.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret +Ring, «vi har retten og sannheten på vår side — det er +det, det kommer an på —» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- +ter, de lovlige institusjoner og altså alt, som har hevd i +samfundet,» fullførte Hansen. + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde +fått pusten igjen, «at jeg ikke trodde selv den villeste +venstremann var frekk nok til å nekte at Sverdrup i det +minste er en skurk.» + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det +samme Constances øine; hun la hurtig fingeren på +munnen. + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer +som Bjørnson og Brun med konsorter skulde mildest +talt altså landsforvises.» + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru +Marie. + +«Ja, gudbevars — og underminerer på alle kanter,» +ivret Hansen. + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og +med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag +rundt bordet. «Jeg spør bare, om troen kan være til +skade for noen?» + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, +«kan man vente annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det +også er dunkle ting — et menneske kan da ikke vente å +forstå sig på det overnaturlige, vel? — Det står jo noe +om at forstanden er formørket. — Og hvor skal vi hen +— spør jeg Dem — når det er fare på ferde, hvis det in- +gen Vårherre skal være? — Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. — De er ung ennu, men +vent nu bare, til De kommer op i årene.» + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke +kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe, som så å si +holder sammen på det hele, både det, vi altså ser og det, +vi ikke ser, — begynner man å grave og rydde der, — +ja så svikter allting under våre føtter.» + +«Og når en nu skal dø,» — vedblev Ring med bløtere +stemme, — «så skulde jeg da tro, det må være godt å +kunne legge sig hen i Jesu navn og håpe på at det venter +oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå +gjennem livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår +ikke, hvorledes noen kan holde det ut. — De fattige, +f. eks. — Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson er en +av antikristene, som det står om i Bibelen.» + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg +vilde ønske, Vårherre snart vilde ta den fyren.» + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet +Hansen. + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av +sigaren. + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag +som helst,» sa han. + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue —» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru +Blom i munnen på hverandre. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. +«Hvad er det, de vil for noe? Noen skittreformer, som +de knapt nok har mot til å våge sig frem med. — Alt +skulde omkalfatres fra grunnen av.» + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen +overlegen. + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru +Marie. + +«Ja, hvorfor ikke? — Denne linkeleringen der nede i +nummer 22 blir vi like nær av.» + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, +«der vil De passe bedre.» + +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte +fru Marie, og så redselsslagen ut. + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene — menneskehetens største martyrer, jor- +dens edleste blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men +selve prinsippet har jeg ikke riktig fidus til på grunn av +dets bibelske oprinnelse.» + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja +De undskylder, — det galimatias med den bibelske op- +rinnelse?» spurte Hansen med et overbærende smil. + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? +Jehova er jo historiens første og veldigste nihilist — ikke +rettere jeg skjønner.» + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- +set ham. + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev +Meier, «han var ikke tilfreds med stellet, og så sopte han +vekk mennesker og dyr og alt som på jorden fantes. Er +det ikke nihilisme det, spør jeg?» + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre +godt,» utbrøt Lorck. + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket +Meier. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. +«Straffedommen, som altså den allmektige måtte sende +over jorden for menneskenes ryggesløshets skyld. Nei, +hør vet De hvad — skal det være en vittighet, så er den +mildest talt usømmelig.» — + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- +ger,» ropte plutselig Constance og satte sig helt over ende. +«Hvad er det for en splidaktighetens ånd, som er fart i +dere?» + +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 — Amalie Skram. I. + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- +stance sier,» ropte Ring. + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, +Meier setter sig til pianoet, og mor og tante får skjøtte +sig selv,» instruerte Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre +med ham?» spurte Ring. + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt +opsyn. Slipper vi ham inn mellem dere andre, gjør han +bare ugagn.» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» +kommanderte han. + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin +søster — de satt i dagligstuen og strikket — «alltid så +godslig og munter.» + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes +nu, han gjerne kunde forby Lorck og Meier å føre slik +stygg passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» + +«De mener visst ikke så meget med det, du — jeg tror, +det er mer for å gjøre sig til.» + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- +risk,» sukket fru Blom. + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; +jeg merket jo straks at han var en mann med respekt + +for religionen. — Du husker, jeg skrev det til dig.» +«Ja, Ring — han er fullstendig i sin barnetro.» +«Ja, Gud skje lov for både Constance og Marie — de + +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom +bekymret — «for hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- +modens?» + +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr +av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde +veddet med Gud om sjelen hans, liksom Mefistofeles i +Faust. — Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- +masjonen,» sukket fru Wleiigel. + +«Ja, det var nu for meget av det gode. — Lå hun ikke +der og gjorde bønner i sengen og nynnet salmer, — jeg +stod ved døren og lyttet, og en gang jeg talte til henne +om det, falt hun mig hulkende om halsen og sa at hun +var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med +Gud. — Et barn på seksten år — det var rent uhyg- +gelig.» + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. +— Det var en heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri +å vare,» sa fru Wleiigel. + +«Nei, Gud skje lov, — ja, for det var nu virkelig en +forferdelig tid — tenk dig til, hun rente omkring på +bibellesninger og opbyggelse, og de simpleste bønne- +møter. Du kan tro, hennes far var i et humør —» + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- +giøsitet, er hyklere og kjeltringer —» + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru +Wleiigel. + +«Nei, men eksaltert, — ja, slikt er jo den rene galskap, +du.» + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte +fru Wleiigel, «for det står jo det at vi mennesker skal +forarbeide vår salighet med frykt og beven uavlatelig. — +Det er jo en viktig sak, ser du.» + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru +Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og +Luther var med på både dans og annet, så du ser, Bir- +gitte, at det er nok av steder å holde sig til.» + +«Men det er nu ofte litt vanskelig» — svarte fru Wleij- + +gel. — «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, +går det rent rundt, ja iallfall for mig.» + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen +under troens lydighet, Birgitte.» + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma — akk +ja) akk ja, — hvad er vi mennesker en får gjøre det +somerrelt—= >» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine +til å reise sig. + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren +til kabinettet. Constance kunde se tangentene og den +spillendes hode og bryst. Hver gang hennes øine falt der +bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på noe +nytt, da hun bad ham. + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. — +«Ta den store, røde, som ligger inne på buffeten; denne +her er så kort, lyset skjærer mig i øinene.» + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i +kabinettet. — «Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! +Hvad bestiller dere her?» + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- +nest» — tilføiet Lorck, som satt med et spill kort bredt +ut over det lille bord, han og Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte +Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. +«Vær nu forsiktig med foten din, Constance — jeg har +ennu minnelser om den ankel, jeg vrikket for mange her- +rens år siden. Doktoren vil, jeg skal gå med stokk. God +natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da +fru Blom hadde fulgt sin søster ut. — «Du er jo så glad 1 +en whist. Ring, mor vil være femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte +han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke +til å begynne på en ny rubber, de tverdriverne.» + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde +mine til å følge eksemplet. + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring +og puffet løitnanten inn igjen, hvor de hadde spilt kort. +«Klokken er jo ingenting.» + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, +«jeg kunde se på Ring at han var temmelig oprørt. — +Han er nu også fæl til å snakke, den Lorck.» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» +svarte fru Blom. + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance +omgåes ham så meget, — ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. — Og så +skriver han i «Dagbladet».» + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» — sa fru Blom +med en litt stram mine. + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. — I går +var det nu Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» + +«Med Ring er han nu i familie — ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, +skjønner du. — Alle damer er rent forhipne efter ham. + +— Det er nu i grunnen en skam.» + +«— Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde +sett grundende hen for sig. — «Det er såmenn Ring, som +alltid vil ha fatt i ham.» + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer +eller ei,» — vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. — Vi, som kjen- +ner til det, gudbevars ! — Men så meget som de to gir sig +av med hverandre. — Ja, det er da ikke noe nytt at folk +skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn +er til stede, så kan De tro —» + +«Snakk, omgåes De ham? —» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten — +skjønner De. — Da citerer hun «Luthersk Ugeskrift», — +ja, for Hansen holder naturligvis alt slikt noe. Så går +det løs på tidens hule floskelvesen og det omsiggripende +fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa +Lorck. — «Det visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- +dag om vinteren. Men hvad som er det mest komiske: +når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til +de fattige,» sa Constance med en latter. + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint — Gud, hvor det var leit,» +sa Constance sakte og så uhyre forfjamset ut. + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte +Lorck likeledes dempet. + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg +spør, Meier, om det ikke var Lorck?» + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde +jeg ikke tort si til min far engang,» forsikret Meier. + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så +i et verk med illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» +sa han med et innsmigrende smil. + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten +å se op. — «Men jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue — —.» Han gav sig til å vende +bladene for henne. + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, — «nu vil han +insinuere sig hos mor, for å gjøre det godt igjen. — For- +resten, hun liker ham visst ikke videre.» + +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i +Meiers blikk, som Constance opfanget med en vag for- +nemmelse av nysgjerrig forundring. + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» — + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, +fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og bar sig som en +skolegutt, som er ivrig i tjenesten. + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- +ket Constance, «ellers gir han sig gjerne til å bli sit- +tende.» + +— Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og +kortspillene til side. + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte +hun plutselig og skottet til Constance. + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru +Blom. «Du er for innlatende med disse spirrevipper. — +Slike øine, som de setter på dig, og sånn som de dilter +om efter dig. — Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører +dig ikke som du burde, for du tar imot deres kuring +nokså fornøiet.» + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, — ja for du +risikerer at de går bort og blir skrullet av forelskelse i +dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er +bare en vane, de har, de likesom synes det hører +til —» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. +— De er akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet +enn spøk. — Og så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i +en gift kone, vet jeg.» + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. — For en +forelskelse må jo være noe ganske anderledes alvorlig, +mor.» + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du +være forsiktig, Constance. — Du kommer i folkemunne, +forsikrer jeg dig.» + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, — +Ring er jo alltid med.» + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- +ring i hennes stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- +bakk og sin toddy, og lar dem sverme om dig, så meget +de vil. — Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være +sjalu,» sa Constance og gjespet. + +«Nei, men som nu i går, Constance. — Der lar han dig +gå mellem Lorck og Meier, akkurat som du ikke hadde +noen mann å følges med. — Det tar sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo +rimelig.» + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- +eldre ligger visst også på landet,» ivret fru Blom. + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet +Constance, «Lorck har forresten værelse i byen. Og så +hadde jo Ring mer enn nok med å passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru +Blom grettent. + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var +litt omhyggelig, Constance.» + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, +fordi om han drakk noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. — «Det var den sik- +reste måten å få sin mann til å debauchere på — sa du. +— Det var den første aften, jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, +som sagt, slett ikke redd for, at Ring — dertil er han en +mann med for gode prinsipper, — men — du kunde dog +forsøke å virke på ham, si det til ham under fire øine I +all kjærlighet —» + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo — «Det er +Ring som er falt i søvn, — skjønner du vel. — Hør, hvor +trygt han sover —» + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred —» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så +usundt —» + +«Det har han godt av — nu er han naturligvis full +igjen,» sa Constance, hun var så trett og kjed —. — Uh, +hvor de bød henne imot, moren, Lorck, Meier, Marie, +Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og +Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, +alt i verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- +ket dypt og langtrukkent — + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; +hun så det alt så livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod +en eketres likkiste, og i den lå hun selv i sitt nattlinnet +med de pipede halsstrimler, dekket av et laken, som +nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt +til de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne +ut, som var hvert enkelt hår stukket inn i voks; lebene +var sortaktige, og bakenfor skimtedes de hvite tenner; +hendene var blitt så bitte små og blåhvite; de stakk så +fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især +husket hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, +og pupillene hadde stirret ut i rummet så stivt og ut- + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og +hulket; en av dem hadde sagt: Se, hvor fredelig hun +ligger som et barn der sover. Og hun hadde syntes hun +stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor +vilde, men det vilde hun ikke — det var så godt å være +død. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» +Fru Blom stod plutselig bøiet over henne. + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- +siktet inn til henne. + +«Nei, mor, jeg bare tenkte —» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen +skal jeg fortelle dig den —» + +# Kapittel VI + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da +Constance gikk og hjalp henne med innpakningen, kom +det en sår fornemmelse over henne at nu skulde hun +atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, +ikke slik innvendig fra, men allikevel — det hadde vært +så meget hygge dem imellem, og uavladelig å være på +farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- +vortes karakter deres forhold hadde antatt, pint henne +en del, når hun droges med fornemmelsen av at denne +travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde sitte og være +i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke +vært langt fra å ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel +for henne hvor ensom hun så vilde bli. Ved avskjeden +gråt hun meget, og tigget og tryglet moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at +hun måtte og skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin +gamle plass i soveværelset og stirret ut over fjorden mot +den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom — — + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun +hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen +hadde vært fylt av sitt eget innhold, og hvor intet i ver- +den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde +bragt henne på kant med sig selv og allting. Hvorfor i +all verdens rike hadde hun også giftet sig! Hvad skulde +det til — — og med Ring! Dette usympatiske menneske +som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned +på gulvet med en sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- +mel, gammel, gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv +igjen . .. Hvis han døde, ...men det gjorde han +ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med +kutteren, . . . uff, men hvad var det for tanker hun +gikk med . . . at hun ikke skammet sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- +gen mot veggen og armene overkors på prystet. Full- +månen stod på himmelen, og værelset var så lyst at hver +enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, +bare én eneste gang til, forat hun kunde få kaste sig om +hennes hals og få gråte, så den frosne skorpe om hennes +hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la +henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle +det som en plikt og et kall å gjøre dette store, selvtilfredse +mannfolk lykkelig, han som aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde +en sjel i sin kropp, men kunde trekkes op og dreies rundt +som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at +det var Ring. Nu vilde han komme og være kjælen, og +når hun drog sig fra ham, vilde han bli sint og riste på +hodet med denne mine, som satte henne i klasse med et +vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var +han i spisestuen, der kalte han på henne, . . . hun kunde +ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende +bevegelser; det så ut som om hun hadde benene inne i +noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og +veggen, og 1 samme nu åpnet han døren og ropte inn om +hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og +spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- +stance frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og +gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en +mann der har lidt overlast. «Jeg har søkt huset rundt +efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du +nu skal begynne på din gamle manér.» + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig +mine. + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- +irret — «men sett bare Fallesen eller en av dette slenget +ditt kom, så skulde vi se for et ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var +dine venner, jeg.» + +EE +Constance Ring Då + +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite +med dig, og du er sannelig tilfals for deres kuring, så det +står efter.» + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja — jeg er fattig på ord og simpel og dum, +si det bare.» + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og +det vil være klokt om du husker at jeg ikke vil finne mig +i nesvisheter.» Han stod stille foran henne med en tru- +ende mine. + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned +over hans ansikt og bryst. Så flyttet de sig bort på den +opslåtte bok og samtidig dreide hun halvt om. + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under +haken for å tvinge henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, +som bekjent. Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- +nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, — jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- +nes håndledd og klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun +foraktelig uten å gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig +og gav sig til å trave på gulvet med blussende ansikt og +hendene i bukselommene. + +«Hum!» — sa han efter en stunds forløp, «— et slikt +menneske! Hun kunde ergre en sten.» Han skottet til +henne mens han talte, som ventet han på et ord; men +hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her +FJ No skulde hun se dig 0. Men jegvissie nok, +hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, — moren var borte, og hun var latt tilbake med +dette fæle menneske som hun hatet, — ja, for han var +jo en tølper! + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned +over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. +Tilfredsheden med denne heldige vending fikk ham til +å gestikulere og tale videre: «En engel kunde jo tape + +tålmodigheten — — all min dikten og trakten går ut på +å være henne tillags, men det er som å skvette vann på +en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun +allikevel nødt til det og för hurtig med lommetørklæet +over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» — han talte i en +meglende tone — «så skulde det aldri bli vekslet et +uvennlig ord imellem oss. Du skulde visst slippe for å +sitte og gråte.» | + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. +Si nu at du angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et +kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham +heftig av sig. + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig +sprang hun over gulvet, ut av stuen. + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod +noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren som +hun var forsvunnet gjennem. + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal +pinedød få annet å vite før hun får mig god igjen.» Han +för ut i entréen og klemte døren hårdt i efter sig. Straks +efter gikk han nedover gaten. Han vilde på Tivoli. + +# Kapittel VII + +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- +selsdagsgilde hos tante Wleiigel på landstedet; det var +fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var +over. + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det +var en av disse milde, solblanke oktoberdager, som kan +komme som et efterslett av sommeren, og er så deilig i +Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt +sig i flere partier; de eldre fruer satt i havestuen med +sitt strikketøi, og noen av herrene var tydd inn i røke- +værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. Ute på den +store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, +andre var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig +sammen og lekte enkemann søker make på den store +gressmark som skrånte jevnt nedover mot fjorden til +høire for villaen. + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- +mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i +øret at han endelig ikke måtte la henne bli tatt og satte +så i fullt løp nedover bakken. Fallesen anstrengte sig +av ytterste evne for å innhente henne. Til sist forsvant +Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk +av med seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt +med henne for ikke å rive henne over ende; hun var +svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig kom hun et øie- +blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs +med et rykk og så forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at +Constance måtte synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men +slikt må De aldri gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, +og det kom et bedende uttrykk i øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og +de spaserte langsomt opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- +lig, uten skygge av forandring i sitt vesen mot Meier. +Da de skiltes, spurte hun om tiden for hans avreise var +bestemt, og da han svarte at han skulde avsted efter +nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- +lighet. Hans følelse syntes ham gjennemtrengt av en +hengivenhet som han ikke hadde visst at det ene menne- +ske kunde nære for det annet. + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet +hun inngav, virket lutrende og gjorde ham god; han vilde +ikke skremme henne bort ved å la henne merke sin li- +denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann +vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i +sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. — — + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- +gen. Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde +ikke vært oplagt til å skrive, og hadde derfor stukket +det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til — —. Denne +tilstand, ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en +gresselig plage; — hadde hun enda vært søvnig og kunde +fått en lur på sofaen — men nei, ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- +sålene; så stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- +gen; men på gaten var det ikke det minste å se på. + +Monstro om det ikke skulde komme noen — en eller an- +nen —? + +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var +naturligvis bare postbudet, — men nei — der hørte hun +noen spørre om fruen var hjemme. — Det var Lorcks +stemme. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. +Han trakk en bok op av lommen og foreslo henne å lese +høit av den, det var Kiellands novelletter, som nettop var +utkommet. + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte +innholdet, og så kom de til å tale om kjærlighet. + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for +den følelse,» sa Constance, «han riktig håner den. — Et +stykke med pen, virkelig kjærlighet i kunde han nu +gjerne ha gitt oss.» + +«Ja—a, men —» bemerket Lorck og trakk på skul- +drene, «det man pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet +er jo et gammeldags begrep —» + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor +den ikke mer er hovedemne i bøkene, iallfall ikke i +våre —» + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide +pennekniven mellem fingrene og iakttok henne med et +opmerksomt, nesten lurende blikk. + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte +Constance og lot nålen med den lange, røde silketråd +stanse på halvveien. «Gad visst om ikke alt det har vært +dikt og tøv — — + +«Og De vil klandre Kielland, frue! — Hvad vil De med +at han skal dikte om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. — Men +forresten — klandre, — det var nu slett ikke menin- +gen —» + +«Forøvrig tar De feil, frue. — Man døde av kjærlighet + +i gamle dager —» + +6 — Amalie Skram. I. + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha +— mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller +lignende —» + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig +alvorlig. + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i +setet. + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- +der er lengst forbi — tror De ikke også?» + +«Jo, det vet Gud — ja, det vil si, det er da ikke falt i +min lodd å treffe på slikt et vidunder —» + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert +individ kunde få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet +igjennem på et slags vis,» sa Lorck med en mine som om +han nøie gransket saken. + +«Eller en lykkelig —» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue —. En lykkelig kjærlig- +het er ikke lenger noen kjærlighet —» + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- +het !» — Det kom med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så +vil det jo si at man gifter sig.» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, +som om han meget beklaget faktum. + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et +spent uttrykk på hennes ansikt, men det forsvant hurtig, +da hun så et smil som av triumf om Lorcks leber. + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke +sine egne ord. + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget +enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- +evne.» + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og +lente sig tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og +arbeidet i den annen. + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten — især mellem ekte- +folk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter sig, +den altså slites op — viskes ut av tid og bruk som alt an- +net her i verden. Og så dessuten, hvor skal man kunne +forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- +alderen f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, +vilde jeg — ja, det er jeg sikker på, kanskje ikke kunne +utstå når jeg var kommet til skjels år og alder.» + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- +stance med et sukk og gav sig atter til å sy. + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre +ord var idiot» — fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- +stance og så et øieblikk op. + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist +mislig institusjon,» svarte Lorck med et smil. + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- +lig til års,» fortsatte Constance, «ferdig med det man +kaller sin utvikling.» + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har +nu også sin skyggeside — især for kvinnene, — jo eldre +de blir, jo vanskeligere er det for dem å bli gift — og så +må det jo tenkes på efterkommerne —» + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- +sker i verden? —» sa Constance livlig. «I et fattig, lite land +som vårt kan jeg ikke skjønne annet enn at det vilde +være en velgjerning.» + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men +barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de skulde +være.» + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da —» sa Constance +og sukket resignert. + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det +kommer an på er jo å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et +øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv +hadde smidd sig, men følge sitt hjertes trang til å føle +og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? — De sa +selv at det var sludder —, så kommer jo den sak slett ikke +fore,» sa Constance likegyldig. + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! — Gis noen +kjærlighet!» han talte med ett lavere, «det kunde ikke +være mig, Niels Lorck som sa en sådan ting, jeg som nu + +i over et år har båret på en forelskelse, — som, ja, så +Gud hjelpe mig, tror jeg det ikke — ender med å gjøre +mig gal.» + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen +skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennekniven; +holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige over- +legne rolige. + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- +het; hun torde ikke se op. + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- +verdens rike skal jeg begynne på, — uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte +å late som ingenting. + +«Nei, det er ikke av den art — det er kommet så altfor +vidt, — det er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig +inn i hennes ører. + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; +hun sydde med heftighet og bøide sig dypere over arbei- +det. Hvad i allverdens rike skulde hun svare. + +«Og det har De naturligvis merket, frue, — De har visst +det like så godt som jeg,» vedblev han. + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun +sank bakover. + +«Visst, — hvad, — jeg,» stammet hun. + +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance —.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, +derfor kunde hun ikke begripe, hvorledes det gikk til at +han plutselig lå på kne. Hun vilde si noe, men fikk ikke +tungen til å lystre. + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. — Strid +ikke lenger imot — du er skapt til elskov, og du skal +komme til å smake den sødme det er å gi sig til en mann +som elsker så grenseløst som jeg —.» + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes +bryst; hun kjente hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang +borte på gulvet. + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» +sa hun i en bebreidende tone. + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende +foran henne. + +«Å tale slik til mig — det er stygt av Dem, Lorck —» +klynket Constance og så hjelpeløst på ham. + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten +hårdt i gulvet idet han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som +om hun verget for sig. + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne +stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance — det er alvor, ganske an- +derledes enn jeg selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt +liv, min sjel, — vil du ikke ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» +spurte han og trådte tett bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- +net i min tanke!» ropte hun med heftighet, og stemmen +røbet at hun var nær ved å briste i gråt. + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har +tatt dig — jeg vil vite hvem du elsker! — Din mann +kanskje?» Han lo hånlig. + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, +og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte +og forskrekkelse i hennes øine. «Jeg som aldri med vilje +har gjort Dem noen fortred.» + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd +og tvang henne til å vende sig om. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. +«Jeg er ingen kokette, men De er et mannfolk; det er en +åndelig raseforskjell mellem oss, derav kommer det.» + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod +hun og så på ham med blussende kinner og fiendtlig +holdning. + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne +feilaktig steg op i Lorck. Han forvirredes og følte sig +ydmyket; men vant som han var til å være på høide med +situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake med +verdighet. + +«Tilgi mig, frue — jeg var for heftig,» sa han fullkom- +men rolig. — «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. — +For mig er det blitt skjebnesvangert, Vårherre må vite i +hvilken utstrekning. — Men jeg ber Dem, la være å bære +nag til mig —» + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter +dette?» + +«Det vet jeg ikke — i dette øieblikk kan jeg ikke tenke +rolig over saken —» svarte hun. + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det — +De må ikke finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + +Dem — jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis +som 1 aften, frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» +sa hun. + +«Nu ja, — De har å befale,» han bukket og forlot stuen +med avmålte skritt. + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og +rente like mot en av sine venner uten å legge merke til +ham før han fikk et slag på skulderen og et halloi ropt +inn i øret. + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre +uten å hilse. + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- +gravet i en fløielspute. + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- +kette som la sine garn ut for å fange mannfolk. — — +Hvem det var som hadde tatt henne! — Det var altså +Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for henne, +så dypt nede stillet han henne! — — Om hun kanskje +elsket sin mann ! — — Håne henne også med dette! Nei, +men hennes mann var allikevel den eneste hvis kjærlig- +het kunde hedre henne. + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- +diløst, og alt det grums det skyllet over henne! — Den +Lorck, den slette, motbydelige Lorck, — hun hatet +ham — — — + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. +Hun reiste sig straks og gikk inn til temaskinen. Mot +sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han +å tale om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, +av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde +gjøre ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev +avtalt. Så regnet han op hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be +Lorck. + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? — Du +lar aksjene stige og falle altfor hurtig, Constance. Men +hvad jeg vilde sagt, han må nu være med allikevel denne +gang. Altså Storm seks, Lorck syv, —» han satt og talte +på fingrene. + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke +invitere, — du kan la være, når du hører jeg ber dig —» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent +med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham +her, altså Lorck syv —» + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet +og reiste sig. «Det er en flabb og en vemmelig fyr, — han +har — — ja, det er det samme, men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? — Ja, hør, vet du hvad, +Constance, det er min santen din egen skyld. — Det er +alltid damen som gir tonen an —» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- +merfull, og minen så bønnlig. — Constance var nu heller +ikke lett å bli klok på. + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- +ler, stakkar,» vedblev Ring i en meglende tone, «for ser +du, han regner sig til familien. Du behøver bare å lese +ham teksten en eneste gang og så være litt fornem imot +ham.» + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham +allikevel?» + +«Jagu ber jeg ham! — det er da, Gud hjelpe mig for +meget forlangt at jeg skal rette mig efter slikt et lune, +når det nu er grunner for å ha ham med. — Du er så full +av innfall at >» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet +på ham, fikk ham til å glemme hvad det var han vilde +sagt. + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om +noe stakk ham i øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun +koldt. «Ja, la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig +stille ned igjen. + +— Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte +sig konsekvent ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun +ikke orket å holde menneskene ut. + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om +aftenen satt alene med den strenge ordre til Alette om +ingen å slippe inn som et vern mellem sig og verden, +kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe skulde +skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig +langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller +lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, tomme +for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå omkring og +vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde +hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert +og sa til Ring at hun vilde i teatret. Hun hadde lest en +avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn +i den med større liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han +visste at hun snart vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han +var på avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene +hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i +90 | Constance Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- +lig; aldri hadde han funnet henne smukkere. Han syntes +hun var påfallende alvorlig og, skjønt vennligheten selv, +mer tilbakeholdende enn før. + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde +med å tale om likegyldige ting. Han holdt sig allikevel +kjekk like til det siste øieblikk, men da glippet det for +ham. Han måtte vende sig om for å bli herre over sin +bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det +rørende uttrykk om hans leber, i det øieblikk han gikk +ut gjennem døren. + +# Kapittel VIII + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- +sens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer und- +slapp henne dog, hvorav Marie merket at det ikke var så +ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde gjerne ha +greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem +dem, men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en +aften til sin mann, da deres fremmede var gått. «Hun er +sikkert smittet av den moderne vantro, du hørte vel at +hun forsvarte Bjørnson.» + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- +tid forekommet mig å være, altså sådan aparte, og aparte +fruentimmer — ja, dem har jeg ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- +nen en dott, du. — Naturligvis er hun ham overlegen i +forstand og slikt, men det er dog stygt å la ham merke +det.» + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, +noe lykkelig ekteskap, som du vet. — De passer ikke. +Ring er for godslig, og hun er altså nettop det motsatte, +han er forelsket op over ørene, og hun ser ut som hun +akkurat tåler ham.» + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og +vrøvler og har drukket noe. — Den suffisanse! — Og +som han beljer i sig — og sterkt! hans toddiglass er all- +tid mørkebrunt. Har han alltid vært slik?» + +«Ja, det vil si — han har aldri hvad man kaller druk- +ket — — men altså, det var jo det som skulde gå over +når han blev gift.» + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du — tenk, hvor redd- +somt for Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- +tale gått og ordnet efter selskapet; nu slukket hun lam- +pene. + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er +det snildeste og medgjørligste menneske under solen. En +kan altså få ham til hvad det skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se +efter om hans skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt +hjem. Hun hadde ikke villet ta hans arm da han bød +henne den på gaten; herover hadde Ring følt sig dypt +krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke +være sånn, Constance, — det kan nu være det samme, +men jeg si-er det ba-are.» Den siste setning ledsaget han +hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til sist slo +tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i +ham, hvorefter han fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun +gjort hele aftenen, men det var hun nu så vant til. Innen +de gikk hjemmefra, hadde hun bedt ham være forsiktig +med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, +og i samme åndedrett begynt å tale om noe annet. — + +Formane ham, virke på ham — ja, moren hadde lett +for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om mor- + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig +over ham. En mann som lot sig by slikt, lot sig tigge og +trygle av sin kone om ikke å drikke sig full — og som +lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like bort +og gjorde det. — + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte +få hatten fra sig på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men +hver gang han hengte den op på knaggen, falt den ned +på gulvet. Til sist gav han tapt og la den fra sig på bor- +det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, +hun vilde lese i på sengen. Plutselig stod Ring ved siden +av henne. Han var ennu i overfrakk og hadde beholdt +den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og +ravet så smått frem og tilbake. + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r — har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk +forbi ham, målte hun ham med et hurtig blikk og for- +svant gjennem døren. + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og +gjorde en bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig +syntes å opgi. Han virret med hodet, sukket dypt og +gav sig til å se på sine støvler med stor opmerksomhet. + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, +fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- +maser, som vilde han til å gråte, og stod av og til stille, +hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i tanker +om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde +satt efter sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- +sige vendinger ut i kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie +på nøkkelen til spisekammerdøren som han ikke fikk op. +Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet +trukket op under haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, +og aldeles forstyrret reiste Alette sig op i sengen og +glodde på Ring med søvndrukken forskrekkelse. Teppet +hadde hun slått til side; hun var i det bare linnet med +naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- +dige bryst, hvis hvelvede runding halvveis kom til syne. +Hans nesebor vibrerte ganske lett og han blev blekere. Så +stakk han sin famlende hånd inn på hennes bryst og +trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred +sig fra ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten +edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, +idet han rettet sig op, — «å skrike slik da! Er det kan- +skje noen som gjør Dem noe? Legg De Dem bare til +igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten og +trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, — riktig lekker,» hvisket han. Han +kunde ikke la være, — han måtte stikke hånden inn på +hennes hals igjen. + +«Uff nei da, — kan De ikke gå med Dem,» klynket +Alette og vilde puffe ham fra sig, men den bløte berøring +av hans glatthudede hånd øvet en lammende virkning på +henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham klappe +sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- +net og straks efter lukket. Forsiktig som en katt snek +han sig ut og trakk døren sakte til. Han lyttet anspent +et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, +smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- +over og lyste med lampen foran sig. Der stod Constances +støvler; det var altså dem, hun hadde satt ut, da han +hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den +broderte flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin +seidel til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn +og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun +var blitt så årvåken og kjente bestandig den bløte hånds +kjærtegn på sitt legeme. Værelset var fylt av denne fine +«herrelukt», som hun likte så godt. Hun lå og vendte og +dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. — Hun hadde vært +der siden forrige høst og likte sig godt i tjenesten. Især +var Ring en snild husbond. På julaften, efterat hun +hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring stukket til +henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren +på munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun +måtte ikke vite om det. Men han var nu visst «en go en». +Han hadde titt gjort uanstendige fakter og vært efter +henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- +tiden. Og han som hadde en sånn kone! Men smaken var +forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker +kropp, — ja, Ring, det var nu visst en mann som for- +stod det. + +# Kapittel IX + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var +en eftermiddag i midten av desember med frost og klin- +gende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre inn- +kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt Lorck; +han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet +imellem dem hadde han hørt op med sine besøk; han +kom bare når Ring ekspress inviterte ham, og behandlet +da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, som var +preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- +lende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. +Constance sa undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, +blusset forbitrelsen op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var +svakt oplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for +å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at +klokkeledningen var i ustand. Hun hadde ingen entré- +nøkkel på sig, derfor vendte hun om og gikk op bakveien. +Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en +sprøit ut av tuten bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å +ta tøiet av, vilde hun inn i spisestuen for å be piken rette +på denne uorden. Døren var halvt åpen, og idet hun +støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, +at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte +hvad det var som foregikk, trådte hun over terskelen, og +i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra hverandre. +Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet +med langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det +kom en slapp trekning om hans munnviker, et slags fjol- +let smil. Med ansiktet halvt bortvendt stod Alette; hun +var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på +forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det +syntes henne at hun sank og sank, hun og stuen og alt +sammen, og at det aldri fikk ende. Hun vilde gå over +gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og +at det ikke vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun +ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så +ulik hans almindelige. Hun visste nesten ikke om det +var Ring som hadde talt. Men lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å +støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å +passere forbi Constance. Da han annen gang var tett ved +døren som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den +stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass +og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en skrå +stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance — jeg ber dig — hm,» han byttet fot, — +«tro mig, — det var, det var ikke så ille ment som det, +— som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, — — ja, at det må ha tatt +sig — jeg mener forekommet dig underlig» — —. Han +stanset litt mellem hvert tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at — ja, bare du vilde tro — +det var, — ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, +om jeg så skal si, — en, ja, en guttestrek, — noe som +stakk mig — jeg begriper det ikke selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad +han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, +— ja, rent ut sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op +til pannen og så ut til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, — ja, hvad jeg ikke vilde gi for å +få det, — ja, ugjort,» fortsatte han i den samme under- +danige tone. «Hvis jeg torde, så vilde jeg, ja, på mine +kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og rørte ved +hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- +gende hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå +forlot hun stuen og gikk hurtig ned på gaten. Det grep +henne et vanvittig ønske om å flyve avsted gjennem luf- +ten og ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor +hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt +op i henne; hun holdt muffen for munnen, mens tårene +strømmet ned over hennes ansikt. Hun hadde en følelse +av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide henne +til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde +hjemsøke henne, at hun for første gang smakte hvad +skam var. Ja visst hadde hun ofte vært forpint og ulyk- +kelig, men hvad var det mot disse sviende piskeslag, hvor- +under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt +om tilgivelse, fordi hun hadde vært misfornøid med sin +lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor +kunde hun ikke la ham kysse hvem han vilde, — men +nei, nei, nei! han hadde jo henne til hustru, henne! +Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på +den manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han +kunde være så lumpen og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- +holdelige smerte. Uvilkårlig begynte hun å be til den gud +hun tvilte om var til, og anklaget sig selv for utakknem- +lighet og hovmot. Nu var straffen kommet over henne; +derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som +tuktet. Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve +med Ring efter dette; men det kunde jo hverken Gud +eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken — ute og spaserer i det deilige vær,» +lød det plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt +yderlig opskremt ved en slik tiltale av en fremmed +mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu enset hun det +knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og +nådde huset hvor Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til +Marie. Så liten sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 — Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. — Hun gikk op +og ringte på. + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- +stue i en fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på +rødt klæde ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe. +En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran +den store, hvite porselensovn var stillet en praktfull, av +gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, +reiste sig og gikk henne vennlig smilende i møte. + +«Hvor hyggelig, Constance, — det var riktig pent av +dig, — ja for du blir naturligvis —, så sender vi bud ef- +ter Ring.» Og hun gav sig ivrig i ferd med å løse hennes +hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- +tréen og blev ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for +å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandredes +hennes mine; hun stirret på kusinens forgråtte ansikt +og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres øine +møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes +hals og brøt ut i en lidenskapelig hulken. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- +gelig som hun var, kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at +hun klynget sig tettere til henne. + +«Å Marie — du må hjelpe mig, — jeg er så ulykke- +lig —!» kom det omsider med brutt stemme. + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig +høre.» + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, — jeg kan det ikke» +— og så fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden +plassen for et bekymret alvor. + +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei +for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- +stepike. — Det har ikke stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under +henne. + +«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones +tjenestepike» — stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg +ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er +du ganske viss på at du ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes +både Rikard og jeg.» + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie +skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke +hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne. + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte +hun. + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske +at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant +til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake- +fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li- +vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall +en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved +å kvele henne. + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet +uvilkårlig hendene. + +«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du +skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner +tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.» + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all +den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen- +nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av +navn. + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» — ropte hun til sist, «hvis dette +er sant og hvis alle mennesker finner sig i det, hvorfor er +da ikke denne løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all +verdens rike har vi ikke offentlig flerkoneri?» + +«Som tyrker og hedninger! — Jo, det vilde være her- +lig.» + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad +vi gikk inn til.» + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse +snakk. + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så +uhyre meget an på konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis +du vilde, kunde du få en umåtelig makt over Ring. — +Han er så snild og så lett å lede — og så elsker han dig +virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. — Du kan ennu +få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones, — +jeg kan nesten si misjon å virke godt på sin mann.» + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- +stance hånlig. + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal +du se, du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse +et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere sam- +men, når vi bare bruker det på den rette måte.» Maries +stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem +for sig. + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om +hvad hun lenge hadde hatt på hjerte. + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- +stance? Det var å ha en mann som var svak for +drikk.» + +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, — + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med +en mine som om hun var forberedt på alt. + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier +Rikard også, — at Ring går og er lei sig, fordi du er så +kold imot ham. — Han drikker for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi +han er gift med mig.» + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være — så gresselig som det er, men en som +drikker !» — + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse +inne i sig. + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan +jo hverken passe sine forretninger eller skaffe til veie +hvad det skal til — han er jo borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og +reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom +tilbake. «Nu skal du pent gå hjem og forsone dig med +Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke +har passet bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- +tertiden. — Er det ikke det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men +når du får tenkt dig om skal du se du gir mig rett. Vil +du ikke piken skal følge dig?» spurte hun, da Constance +var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! — God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da +Alette hørte fruen forlate huset, gikk hun inn igjen til +ham og stod og hulket med forklæet for øinene. Han +hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne — +hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; +— før hadde hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring +lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for- +holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore- +falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev +noe videre av det. — + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett +som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde +spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken +om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun +vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han +sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. +Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til +å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var +Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk +så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel- +duer — — + +— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; +av og til stod han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen +var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod +som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder. +Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre +inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut +og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet +av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og +tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- +tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og +hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort +til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, +Constance?» + +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men +opgav det og grep atter hladet. + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte +han. + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker +ikke å høre på dem.» + +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet +han, «og jeg vil ta hvad bot du pålegger mig — hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham +med en håndbevegelse, — «når du står i forhold til min +tjenestepike —» + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det +en selvfølge at jeg vil forskånes for dig. — Hvis du vil +ha henne — så værsgo, men så får du la mig være i fred. +— Jeg er gått inn på å være din hustru — det er galt nok, +men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» — Hun +reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så +attråverdig som i dette øieblikk. — Hun var en helt an- +nen. En redsel for å miste henne för igjennem hans sinn +som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i veien for +henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» +ropte han, «jeg er en pjalt, en elendig fyr, som ikke har +visst hvad skatt jeg hadde, et menneske som ikke er verd +å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, Constance, — +nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger i +støvet og kysser dine føtter, — jeg bryr mig ikke om +noen i verden uten dig — hvad du så enn tror.» Han +holdt hendene om hodet og vred sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, — jeg vet det, og det er min evige kval. +— Du har aldri elsket mig, ikke det bøss. — Og så under- +tiden har du vært så jeg nesten måtte innbille mig du +holdt av mig — jeg har gått i et villrede, har jeg. Å, Con- +stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en annen + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din +kjærlighet, det er det som er skylden.» — — Stemmen +blev borte i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i +hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- +stance.» Han så nu på henne med et blikk som en straf- +fet hund. — «Jeg reiser mig ikke, jeg ligger her til du +sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. — «Men +hvor vil du at jeg skal kunne tro dig?» sa hun. +«Nei, Constance, — det er sant, det er altfor sant, — å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk +og ære for det; — når du en gang har fattet tillit til mig +på nytt, og du kanskje føler en slags godhet for mig, fordi +jeg gjennem mange år har vært nøisom og tro, og aldri +har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å tenke på at +det var dig som reddet mig. — Støt mig ikke bort, for +uten dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, +og han holdt med begge hender hennes kjole, som han +kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. +Hun bøide hodet og begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å +ta,» vedblev han med den samme lidenskapelig bedende +stemme — «se på mig, Constance, som ligger her og tig- +ger, mens du står der og er så hevet over mig og har min +skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig +røre, Constance.» + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, +«men det som er skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt +liv.» + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk — ta +mig til nåde og ta mig på prøve.» + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- +for ham. + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det +er,» sa hun, mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt +fang og la det sammen til en liten firkant, «så tør jeg +kanskje vente at du vil svare mig sannferdig.» + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem +dig og henne.» + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det +være kommet til annet enn hvad du så, det er galt nok +det.» + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen +til mistanke om sannheten ikke hadde ligget henne så +uendelig fjern, til tross for Maries belærelser, vilde hun +ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å +svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, — nei, du må +være viss på jeg taler sant —» + +«Var det første gang du gjorde, — gjorde sånn med +henne?» + +«Du hører jo det, Constance. — Hvorledes skal jeg +kunne forsikre det, — hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på +pinebenken? Å, Constance, spar mig, — jeg er så skam- +full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit +til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke +kunde tenke sig muligheten av at ulykken som hadde +rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke +like under hennes øine, så ganske hverdagslig. Vel var +Ring lettsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke. + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil +gjøre det?» spurte hun halvt bedende. + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- +stance, du kan tro jeg har fått lærepenge, om ikke av an- +nen grunn så for å skåne mig selv for så megen lidelse, +skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig +sikker på at han måtte være grundig kurert, og det stemte +henne forsonligere. + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store +tårer trillet ned over hennes kinner. + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op +for å omfavne henne. + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, — +«Jeg må få tid til å komme mig.» — + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet +sig over den som en menneskeeter. + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, — vil du ikke helst hun skal +gå straks?» + +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. — Og +nu har du jo gitt mig ditt æresord.» + +MX. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og +Hansen opover Karl Johans gate. De kom fra sine kon- +torer og skulde hjem til middag. Da de hadde passert +universitetet, dreide Hansen til høire. + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; +han pleide ellers å gå gjennem Slottsparken. + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i +tankegangen «du må jagu se å få jenten på dør — ja, +for nu kan altså enhver se det.» + +nn I ——==—==—>==——0e0 BEER + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- +selig til å bite på sin høire pekefingernegl. + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- +leden?» + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det +samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.» + +«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe- +brilsk. + +«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun +bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han +hadde snedrev i ansiktet. + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, +«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i +huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, +Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig +til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner +er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at +de er så meget bedre enn vi —» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet +over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte +sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane +sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone +ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en +lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør +mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem +— det er noe svineri, du — —» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- +dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag + +bakefter. Og dessuten — det er lett for dig å snakke . ... +Men med en kone som Constance —» + +«— Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk +henne vekk med det samme altså.» + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. +«Men hvem kunde nu også tenkt. ... Hun sa det jo +først bakefter — —» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie +for dig, når såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor +huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da +han om eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at +Constance skulde gå ut, men han hadde ikke lykken med +sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, men tendte +straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes +å være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter +den andre; gjennem åpningen i portiéren iakttok han +Constance, og det slo ham at hennes kinner var blitt så +smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds +hjelp vilde hun nok forvinne det. — Bare dette med Alette +gikk i orden. + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette +kom på, — Ring blev bløt ved tanken; kanskje var det +gått op for henne at hun selv ikke var uten skyld. — Men +slikt skulde aldri hende mer, han skulde være henne så +tro, så tro som gull — det var jo henne han elsket —. +Hvad brydde han sig om disse tøser som han for et godt +ord eller en klatt sølv kunde komme i forbindelse med +— — Å, den som hadde jenten vel på dør! — Tenk, om +det kom op! — Han brast i sved, og så bad han til Gud +at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham +til å skåne sin stakkars hustru — det var jo henne han +tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde +skjult sannheten, da hun spurte ham ut; det visste den + +allvidende, som — det var han sikker på — også hadde +tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å +stole riktig trygt på hans hjelp og bistand. + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han +ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk +på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten. + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte +han, da han gikk gjennem dagligstuen. + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe +om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra +henne. + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt +over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde +gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen, +men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han +da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. +Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst- +nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig, +nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk +heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener +da han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden +komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og +hadde en slags rett til hennes kjærlighet — — + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun +selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort +henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare +vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun +kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- +vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig +ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale +med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, — +og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine +fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, +og straks efter trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde +sitte en stund, og tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance +og gikk ut for å gi Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå +imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av +småbordene som Constance hadde stillet der for øie- +medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev +blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel +så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig +med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- +nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun +aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord +hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et +sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i +Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var +dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne +motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt +være med, for hennes skyld i det minste. + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, +mens hun rørte om med teskjeen i koppen. + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- +stance likegyldig. + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden +ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for +folk, og det må jo være ekkelt for dig også.» + +«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker +om?» Constance så forundret på Marie. + +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk. + +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt +høist fruktsommelig.» + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie —?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt +som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op- +dage det —» + +«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi- +storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine +miner. + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente +Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det +om — hun bar naturligvis en kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har +de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til +Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed. +— Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill — +«det er så leit å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke +sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme +med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet +en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en +dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men —» + +«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er +fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av +undseelse over —» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier +mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var +ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det +fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall +ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si? +Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme +sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- +nen side hadde han godt av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte +hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks +på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder- +lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde +likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte +Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men +det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert +famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på +noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så +hun rett ned for sig. + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte +herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump +stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det +jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.» + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre +om det. + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som +De har stelt Dem,» vedblev Constance. + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i +neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som +Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun +visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke +langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. +Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con- +stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes +ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og +skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av +et elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av- +brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte +ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde +jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som +jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det +til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp +stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men +han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å, +Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp +nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og +litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer +sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum- +met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen- +rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. +Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning +ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- +nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske +var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm- +flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med- +lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- +gen hjelp i å ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun +slo forklæet over hodet og tumlet mot døren. + +«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en +sådan forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 — Amalie Skram. I. + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker +nok?» + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om +igjen. + +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» + +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +# Kapittel XI + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- +aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- +sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun +hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- +kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta +Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det +annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen- +dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun +hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet- +tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig +ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med +hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var +hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte +sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst +for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur- +tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av +hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må- +let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- +trédøren i annen etasje var det en skinnende messing- +plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller +tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo +så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som +sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, +— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, +men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra +henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet +gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke +kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer- +slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve +lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra. +— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe- +apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En +heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun +på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt +og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen +komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles +fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. + +«Nei —» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en +smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og +gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte +sig på en måte under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt +navn er fru Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, +hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —» +derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- +bake og sa: «Værsgo.» — + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, +fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv- +teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om- +kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved +vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- +nen brente det med en sterk, durende lyd. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. +Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig +avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige +gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, +hvorfra han hadde reist sig. + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: +«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det +er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at +det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene- +ste, men det er så mange som søker mig i alle slags +ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal +jo også ha tid til sine prekener —» + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og +pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- +gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem +med?» + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun +holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle +Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min +mann.» + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det +for meget godt,» sa han nesten bedende. + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» — hun så +ham like i ansiktet. — «Vil De være så god å si mig, hvor- +ledes jeg skal bære mig ad —» + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest +er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selv- +følgelig også i medfør av min stilling som kirkelig em- +bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres fore- +havende.» + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen +menneskelig makt kan få mig fra det,» sa Constance +rolig. + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog +måskje han som er jordens og himmelens herre. — Ikke +sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot —» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- +tigere, «<— hvem og hvad der enn setter sig imot det.» +Hun snurret muffen rundt mellem hendene og mistet den +derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet —» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt +hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å +storgråte. + +«Det mener De ikke, frue —» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» +vedblev hun og grep nervøst om de eketres armstykker +på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller +hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hvad +Gud har sammenføiet, skal menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- +føier alle ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er +ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- +ner foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over +brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har +lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente +like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av +de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses +sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig- +het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss +ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De +kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør +hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som +lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese +Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at +hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen- +nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom- +gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste +sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse +henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med- +delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, +da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem- +men brast av sinnsbevegelse. + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han +med en apostolisk håndbevegelse. + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av +hodet. + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være +mulig, skulde det virkelig være mulig —» + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til +den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres +ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo +hun hendene for ansiktet og hulket sårt. + +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +ter det sorgbetyngede sinn. — Å tenke sig at slikt skal +foregå i Herrens menighet. — Akk ja, menneskenes syn- +der er blitt såre store iblandt oss.» + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en +blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen +var blitt rolig. + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot +Deres mann, frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så +hennes utålmodige hoderysten. + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev +han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- +syke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med + +blindhet.»» — Pastorens tone lød med ett opirret, som +om han satt og forsvarte sig. +«Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, — som er + +hans —» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne +med målløs forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han +sukket og foldet hendene. «— Hvad må ditt faderhjerte +ikke lide! — Og De er viss på,» vendte han sig til Con- +stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det —» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse —» mumlet presten og +beveget fingrene som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg +har hørt,» sa Constance og så frem for sig med et tomt +blikk. + +«Nei, nei, frue — slik må De ikke tale, det røber en +sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste +grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er +da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- +var ditt hjerte frem for alt det, der bevares — står det +skrevet.» + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og +ventet på at han skulde tale. + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en +stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, +«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige +beste.» + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger +av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som +kan skaffe fred i våre sjeler —» + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne +opmerksomt. + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen +er barmhjertig.» + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes +holdning blev plutselig utfordrende. + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke +bryte Deres ekteskap —» + +«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil +nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke +den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. +— Tro mig, det er salig å tilgi» — + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, +dirrende av harme. + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi +kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil +og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. +«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om +tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste —» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» +sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo +intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an- +net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» + +«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn- +dige tale.» Det lød strengt. + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte +hun og reiste sig. + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent +på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være +spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det +som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet +og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif- +tens ord, så har jeg ikke mer å si.» + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere +stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be- +grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var +far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen +mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten +fiendtlig blikk. + +«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller +på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så +dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet +må ansees for besmittende.» + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke +lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance +trossig. + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han +ventet hun vilde gå. + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun +og tok sin muffe. + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til +å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på- +tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes- +løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere +den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og +ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa +presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + +# Kapittel XII + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk +stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte +retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito- +gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn- +bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel +bodde. + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, +svarte piken som lukket op. + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- +ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun +kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt +hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, +med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første +gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun +ristet ved disse minner. + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe +borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den +store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over +værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise- +stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke +bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- +tes med det dempede, røde lampeskinn. + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, +hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår +var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med +pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor, +rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, +foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- +verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke +stokk. + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så +sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en +kopp,» spurte hun. + +«Nei takk, tante, slett ikke det, — jeg vil tale med dig.» + +Fru Wleiigel så stussende på henne, — det var noe i +stemmen som foruroliget henne. + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte +Constance å fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt +overtøi, og endte med å si: + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er +ordnet.» + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk +var senket, og det var kommet en stram trekning i munn- +vikene. + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og +så alvorlig på henne. + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- +skapelig hulken. + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet +tungsindig på hodet. «En skal gjøre det som er rett.» + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så +slett tror jeg ikke om dem.» + +«Stakkars kjære Constance min — Gud skal vite, jeg +føler for dig,» det vibrerte sterkt om den gamle dames +tynne leber, «det går mig således til hjertet, at — å Gud, +å Gud — det er grenseløst, hvad vi kvinner må tåle, men +aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig — —» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med +hånden over øinene. + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- +ter, «ja, for slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet +på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- +set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at +vi er undtagelser, men det er så langt fra. — Det er så +vanskelig med mennene; gifter de sig, mens de er unge, + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, +så er deres vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du +ingenting om dette før? Hvorfor vilde du da så gjerne +få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil +du forstå allting bedre, — en får gjøre det som er rett! — +Verden er innrettet på at kvinnene skal være gift; ulyk- +kelige blir de, det vil si til en tid; men et ugift fruentim- +mer, — ja, hennes lodd er enda langt sørgeligere. — Av +to onder får en velge det minste —» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg +hadde visst beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og +reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- +ten og vugget sakte frem og tilbake med overkroppen. — +«Tro mig, Constance, var du blitt peppermø, så vilde din +ugifte tilstand ha forekommet dig å være den viktigste +hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det +fører så ikke til noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig +omkring. + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk +Gud, hos presten. — Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, +og at han var uvitende om hvad hun hadde besluttet. + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, +før du bestemmer dig i denne sak.» Hun hevet hånden +som til advarsel. + +«Det er ingenting å betenke, — kan du ikke forstå det, +tante,» det kom utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke +å pine mig, hører du, — jeg kan ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance — du må være fornuftig. — +Av alle ulykker er en skilsmisse den verste — du må da +høre hvad Ring —» + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier +jeg at det nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg +gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrippet +med begge føtter, som om hun gav sig i farten til et løp. + +«Du skal ta dig tid, Constance, — ikke handle nu. — +Den første smerte er så overveldende. — En skal gjøre +det som er rett —» + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky +— avsky og forakt. — Jeg tåler ikke å se ham, — jeg blir +gal bare ved tanken —». Hun vred hendene, som om hun +var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, +«men det gir sig. Når det er gått noen tid, vil du ha det +bedre. Det nytter ikke å gjøre oprør, Constance! Hvad +kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skan- +dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- +hver. Reise hjem, sier du! — Var din mor her, hun vilde +tigge og trygle dig om å vende tilbake — du kunde ikke +volde dine foreldre en større sorg, Constance, — du kan +tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet +i hendene og våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild +pike. — Jeg skal følge dig. — Vi tar en vogn, så skal jeg +tale med Ring, han skal ikke få røre ved dig. — Du skal + +få det, som du vil — komme her hver dag. — Nu lenges +snart dagene, før vi vet ord av det, har vi sommeren, så +reiser du til Molde — det skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- +stance —» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var +smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. +Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en ener- +gisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa +med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + +tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du +gjøre hvad du vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at +her nyttet det ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- +stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare +streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe- +rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som +hvilte på stolryggen. + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev +med blyant de ord til Ring: + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun +er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med +blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen. + +«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten +i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter +du godt.» + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og +lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun- +nen lå det et trekk av usigelig gremmelse. + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret +fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du +skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om +det, Constance?» + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet +den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små, +geskjeftige skritt. + +# Kapittel XIII + +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- +grus på sengen og grått til hun ikke orket mer. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu +fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange +pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det, +hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. +Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig +skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så +var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det +navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun +stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, +som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så +henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover- +dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det +sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes, +som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt +og holdent tørket ut. + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et +rent forklæ på og begynte å stelle til aftens. + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk +et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe +og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til +å glatte på sengeteppet. + +— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om +hun visste hvor fruen var gått hen. + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte +at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- +let sig op i døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den +ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret +var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam- + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig +hikke. + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; +noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham. + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og +søkte å slå an en spøkende tone. + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, +som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var +merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde- +lig, da hun sa: + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —» + +«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig +vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig +på dig alt.» + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette +uten å røre sig. + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med +åpen munn og stirrende øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot +dig vel ikke merke?» + +«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre +omstendigheter vilde vært redd. + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den +gang —>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var +kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot +henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet. + +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han +gjennem de sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- +gjerrige tasken — men du skal få vite, hvad det betyr å +bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve ramte +henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- +siktet mot bordkanten; med begge hender grep hun om +bordbenet, men hadde slik fart at både hun og bordet för +et stykke bort over gulvet, før hun blev sittende på huk. + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun +sig og tørket sig om munnen med forklæsnippen. + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. +— Siden De har gjort det ene, kan De også gjøre det +andre.» + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han +med helt forandret stemme og gikk fra henne. + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, +som tok kraften fra ham. + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene +gled ned på knærne, og overkroppen lutet så sterkt for- +over at hodet hang helt nede mellem benene. Han blev +grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske +hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- +feten og skjenket sig et veldig glass konjakk, som han +tømte i ett drag. Det styrket ham og gav ham tilbake +hans sansers bruk. Det vilde bli et svært spetakkel. Con- +stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. — Det vilde bli fanden til +sjau med folkesnakk og scener og allslags djevelskap, +det vilde ikke gå så lett å snakke henne til fornuft denne +gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, — +han blev så ille ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 — Amalie Skram. I. + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte +setninger: «Ja, ja, — du store tid, — nok utav det — +Constance har nu selv skyld — Constance, — å, den el- +skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. +Hadde hun bare villet — å, å, — for et liv! — — Men +herefter skulde han være henne tro, — og han skulde +ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde nok for- +milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev +rørt, og noen sten var hun ikke — nei, noen sten var hun +ikke —. Stemmen gikk op i den fineste fistel. — Han +gråt igjen — det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være — klokken var jo mange —. Hun skulde nu +vel aldri? — Nei, var det likt, — han slo ut med begge +hender. — — Hun skulde nu vel aldri — nei, nei — nei — +han stampet i gulvet — hun skulde — — — han skalv fra + +o + +isse til fot. — Han vilde be — å, så inderlig —, han fol- +det hendene, nei, ikke stående, — han vilde knele. + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen +fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom +selv og åpnet for ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over +terskelen. + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- +hag ved å være kommet til å spille en så viktig rolle i +dette sørgelige drama. Hun ristet på hodet og beveget +hånden op og ned for å uttrykke, hvor forferdelig alvor- +lig hun fant saken. + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk +og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» + +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- +ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- + +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- +fingeren og tørket langsomt først det ene øie og så det +andre. + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. +«Det var det eneste riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, +jeg er i en tilstand —» han holdt hånden for øinene og +søkte å samle sig. + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således +ad —< sa den gamle dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg +tror, jeg mister min forstand.» + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å +se en mann således — De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det +samme, — Gud skal vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta +sorgen fra Constance,» sa han snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter +er det for sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- +set nesen, «men så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke — det er nu det +verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var +altfor overveldet til å kunne svare. — «Får jeg ikke tale +med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget — hun er så +ophisset, jeg kan nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det +ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal +gå straks, hvis jeg merker det er henne imot — — Bare +et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, +— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun +henne?» + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og +gikk varsomt over terskelen. + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til +tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne, +hadde hun bare ristet på hodet. + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å +løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt +og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det +rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak- +ken. + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt +ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være +for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på +hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket: +«Constance —» + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog — +— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse- +brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding +på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned +på gulvet, og så kom det en snøftende lyd — + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, +rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til +sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun +op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk +så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem +den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot +noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom +springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- +lig fikk tendt lys. + +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. +Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender, +falt de tungt tilbake igjen. + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» +sa tanten. + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til +stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å +våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau +de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken +og fikk knappet op kjolen og korsettet. + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn +fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og +snart var hun kommet ganske til live igjen. + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; +med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst +og gjorde en avvergende håndbevegelse. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. +Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt +sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken. +Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten, +trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme +tidlig igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- +stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag +var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne +lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen +lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i +angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks +rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at +det ikke var tale om at hun skulde hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet +med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte +han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod +han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han, + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så +slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun +skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant +hjelpe mig Gud, amen.» + +# Kapittel XIV + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. +I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun +et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og +kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte +dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde +det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all +sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så +bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen +måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å +komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid +av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- +skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for +å få henne til å opgi tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- +bake med den innvending at hun var for svak til å tenke +på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere. +Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av +Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av +tanten var blitt underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun +heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings +hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om +den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å +gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder- +lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den +sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig +iærende gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste +bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen +dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å +spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren +henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke +hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, +og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; +han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru +inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn- +rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor +det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- +net henne om så mange småting fra hennes tidligste +barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde +krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt +hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor +måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til +alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til +bokstavene viskedes ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. +De første ganger gikk Constance ut av stuen når han +kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la +det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still- +ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance +kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han +henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags- +selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som +hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var +døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen +på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og +hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i +verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så +dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de +ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før +støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var +noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin +hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke +et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis +hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men +det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad +ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en +av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine +ikke kunde måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det +interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn- +vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød- +vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men +som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl +på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens +hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til +farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys, +han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- +hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: +«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand +at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er +aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at +Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt +tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» +tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru +Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt +rost i bladene,» svarte Marie, «de blev sunget på kon- +serten forleden. Den ene især er deilig — uhyre melan- +kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de +vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. — «Når ditt øie på mig +lyser —,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. +De koster 1 krone, jeg har dem også. — Nu arbeider han +nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. +Hun mintes deres samtaler, hans spill og all den små- +moro de hadde hatt sammen. Det gikk op for henne +at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod +med ett tydelig for henne, og så så hun hans bleke, be- +vegede ansikt den gang han sa farvel. Hun kjente sig +skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, +og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, +og at hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du —,>» sa tanten og skjøv brillene op i +pannen; hun satt og broderte. +«Ja, hvad synes du! — Noe så latterlig —» sa Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av +det, hadde jeg slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans +skyld, du skal skilles —. Jeg bare byr dig —». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid +synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han +har i Gud vet hvor lang tid bestormet dig med sin kjær- +lighet. — Du har endelig latt dig beseire og sagt til Ring +at du vil skilles fra ham for å gifte dig med Lorck. Der- +over er Ring blitt rasende — du er flyktet til tante Wleu- + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører, +de er ikke i forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av +vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede +penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han +selger sine bankobligasjoner —» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» +svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette +vrøvl! — han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» +spurte Constance. + +«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. — +Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» — +Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel +humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan +ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles — +det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du +tro.» + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- +stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har +grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —. +Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis- +tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og +pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En +fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil, +kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt +det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes +jeg.» + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med +medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,» +sa Marie. + +EN EE EE + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun +støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten. + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde +si mer. + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret, +sier de,» sa hun ute i entréen. + +«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» +svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan +historie.» + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff +ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance +med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det +var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord +ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling. +Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta +henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an- +siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og +hulket. + +«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu, +barnet mitt?» + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- +vege lebene. + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg +fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten, +hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- +stuen for å fore kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var +kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et +par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det +på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde +lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som +våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde +få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke +tanken ut. + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å +vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; — +de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var +de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad- +ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham — — + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte +man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at +man ikke gikk til bunns i mudderet? — — + +# Kapittel XV + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance +skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til +å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet. +De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde +de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op +med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten +begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la +sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine +håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten +måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde +hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite +sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og +pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst +for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja, +akk ja, en får gjøre det som er rett.» — + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags +pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote +som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å +løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun +og kastet sytøiet. «Er det nu noe galt igjen?» + +«Nei, Constance, — men jeg er bange for, — ja Gud +vet om det ikke vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et +utålmodig barn. + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde —,>» sa +tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner +— lov mig nu at du vil ta det rolig, Constance —» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- +løs hast. + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til +tanten. Blodet var stormet op i hodet på henne. + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du —> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, — ja, for +alle parter,» vedblev tanten. «— Akk ja, Vårherre gjør +all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem +for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om +i stuen og med sine fingerspisser slo støvet av de stop- +pede stolrygger, «hun er nu reist til Amerika — ja, tenk +med en som vilde gifte sig med henne. — De har nok vært +forlovet —, han var svært ute av det med det samme, +tror jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan +hun reise sig igjen, — det var moren, som fortalte det, +hun er gangkone her, husker du — og det var nu virkelig +pent og kristelig av ham. — Og nu Constance,» tilføiet +hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved +henne, «nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- +ledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» — Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og +flytte på en del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett —,» blev hun ved, «og +det kan aldri være rett å støte et menneske fra sig, som +ligger angrende og bønnfallende for ens fot, især når det +nu er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og sjø- +mannen f. eks. — En blir ikke lykkeligere, fordi en setter +sitt igjennem. — Jeg har aldri fortalt dig hvordan det +var med mig, men nu skal du høre —.» Fru Wleiigel +stod og rettet på en antimakassar, som hun ikke kunde +få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn separasjon, ja, det +gjorde jeg, — jeg hadde en følelse av at jeg måtte forgå, +hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var +skjedd, hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag — +bare gråt og sørget —. Det hjalp ikke det ringeste at +jeg var blitt skilt —. Jeg hadde tenkt at det skulde være +som en lise eller svalelse i det, men det var så feil, som +feil kan være her i verden, — det blev bare verre. — +Jeg gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid +syntes at jeg ikke kunde røre mig uten ham. Så — da +det var gått en tre måneder, kunde jeg ikke holde det +ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde tilgi ham, +og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar +mig ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes +jeg nesten det var den gladeste dag i mitt liv. — Det +forstår sig, Wleiigel fikk tilbakefall —» hun holdt et +øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, stakkar, — + +han var verst mot sig selv. — Men den gang måtte jeg +riktig takke Gud på mine knær, fordi han hadde tatt +begge de små hjem til sig, — for da var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i +gråt. «— Akk ja, Constance min, der er sorger for oss +alle, kan du tro. Så lenge vi er unge, skriker vi op og +sier at vi kan ikke bære det, men så kommer Vårherre +og viser oss at det er så mange som har det meget verre, +og så forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til +det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med +møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte +Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er +Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å +gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med +inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på +sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første +gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til- +bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- +ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte +med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke +var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de +kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance +gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket +i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det +samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. +Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. +— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet +svar. Til sist gav hun sig over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette +hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege +til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- +løs. — + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- +flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten +med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs +at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i +øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev +moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid +var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen +for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» — +skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne, +blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne, +hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn +til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- +tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun +nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre +dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre +det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det +vel være noen fornuft i det — —. + +Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom +form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om, +— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo +være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo +ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted +hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all +den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. — +Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke +å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette +sig efter omstendighetene. — + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- +danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende +tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede +betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde +ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog +skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- +salighet. Det viste at han måtte være blitt forandret —. +Constance skulde nok få se at den fryktelige sjelekval +han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen over +ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- +het og kalte henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun +hvile og lettelse ved det. Det var som om hun var løpt +i havn efter å ha vært ute på en besværlig og farefull +reise. Den ros og de takksigelser som tanten overøste +henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- +met over av, virket som en dulmende røkelse. En slapp +selvtilfredshet betok henne. Når hun tenkte på det offer +hun hadde bragt, var hun både rørt og opbygget over +sig selv. + +# Kapittel XVI + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som +en lerke og så ydmyk som et tyende som er tatt til nåde +av sitt herskap og gjør alt for å vinne den gunst og tillit +tilbake som det ved et feiltrin har forspilt. På alle op- +tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet til å +være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, +stakk skammelen inn under hennes føtter, Sørget for +at avisen lå parat til de tider hun pleide å lese den, kjøpte +bøker og blomster hjem med til henne og takket henne +rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til +god natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd +hadde ventet. Når det gikk på denne måte, syntes hun +nok hun kunde holde livet ut sammen med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye +tingenes tilstand, trengtes hans takknemlighet og glede +over at Constance hadde opgitt skilsmissen, mere og mer +i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort i natten +handlet, — forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 — Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak- +ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et +godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring +gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den +blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av +hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere +og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle +dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han +med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte +inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig +for ham å ligge der alene på det store værelse, han var +mørkredd — o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig +slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. +Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans +ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han +ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par +dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg +over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger +i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med +forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev +flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å +lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord +om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse +hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen, +stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen +mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con- +stances indignasjon fortok sig efterhånden under den +sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med +den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns +plagsomme overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når +ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun +ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han +bare med møie fant inn på sitt værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han +ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte +legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget +over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at +han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, +«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning, +må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte +sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min +fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd +for det —» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- +aktende øiekast og gikk fra ham. — + +— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn +i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance +tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner +likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og +strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i +de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på +egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- +ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant +stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres +elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- +veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket +og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å +tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var +verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret +opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett +værelse og felles kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i +et par tresko og vasket ullne plagg i en avskåren smør- +fjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke +hullet hampelerret med et stort sort nummertall i det +ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente +til forkle, og om hodet hadde hun et blårutet lomme- +tørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde +satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. De +spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne +vedkommende familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk +pekte hun på et kjellervindu tett nede ved jorden til +venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte +kjoleskjørt innen de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod +på klem, og da det intet svar kom, støtte hun den op +og trådte over terskelen, fulgt av Constance. + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på +den bare halm lå en sammenrullet skikkelse og snorket, +fantes der så godt som intet bohave i det lave, avlange +rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt +en fille av et forhenværende rullegardin. Midt på gul- +vet, som var dekket av søppel, stod en kasse av uhøv- +lede bord, full av ubestemmelige filler. På kanten av +denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- +mengrodde av væsker, og lekte med en istykkerslått +stekepanne. Borte ved kokeovnen stod en tomskrapet +jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så man +spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under +vinduet satt en liten, gråblek pike med unaturlig store +øine og det tynne hår knyttet sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget +smussige, og den fillete bomullskjolen holdtes sammen i +ryggen av en eneste hekte. På fanget hadde hun et spe- +barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet damesjal. +Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket +og sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- +sindig ut av sine vannklattaktige øine. Den lille pike +rystet det op og ned og frem og tilbake på sine knær +for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en forpestet +lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de +kalkete vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa +Marie og vendte sig til pikebarnet på kisten. «Er det +her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til +sengebenken. + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei —,> svarte barnet nølende og skottet atter til +sengestedet. + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket +Constance. «Spør henne ikke, den stakkar.» + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie +som stod med seddelen i hånden. «Er hun ikke til +stede?» + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra +spebarnet til gutten som var kommet bort til søsteren +og nu stod og stirret på de fremmede med munnen prop- +pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru +Marie på papiret. + +«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru +Marie med forskremte øine. + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var +nær ved å kveles av stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til +Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte +sig mot døren. + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- +stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på +en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal +hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis +ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. + +«Ja-a —» svarte barnet. + +«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru +Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op +på gaten. + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av +nakken, som holdt hun sig bedre enn som så. + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut +igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som +om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på +dør. + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun +ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte. + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- +latende. + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. + +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på +hodet som om hun vilde si: det undrer mig ikke at De +er forarget. + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro +å få noen eneste natt.» Konen basket løs på tøiet, så +vannet skvatt omkring. «Nei, det har der visst inte, vi +får så finne vi som losserer i stuen over dom.» + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to —> sa hun forbe- +holden. + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere +andre.» + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei +sjøl, men så slåss dom og pryler barna og banner og +turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et +sukk. «Hvad lever de av?» + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom +en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. <«Spørre hvad fattigfolk +lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- +stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, +— ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det +samme, for kjener han en sjilling — så drikker han a +op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror +De ikke, så han blev bra?» spurte Constance i en med- +lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; +hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av +den avskårne smørfjerding, vendte ansiktet helt mot de + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- +drende livlig: + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv +som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg +hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la +ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga +helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har +han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven- +tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel- +per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —» +hun måtte stanse for å trekke været. + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» +sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.» + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem +tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med +søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest +inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun +til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir +hu jo fakka og satt fast for kjueri.» + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, +ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.» + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to +damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted. + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- +diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige +trengende.» + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte +Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er +å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk +av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av +tusen.» + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til +dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie. + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat +og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur- +ligvis.» + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» + +«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og +sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det +ene og det annet.» + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; +man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for +de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning. + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på +denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke +nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de +blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, +«den tro må man da ha til Vårherre.» — + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og +nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for- +brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo- +raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som +kveget og vente på mer.» + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte +Marie. + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som +gjøres er galt, oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på +stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er +du virkelig ikke skikket til å gå omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene +formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter +var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie +og gikk op. + +— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, +og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og +sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne +komme.» + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i +spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren +et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- +mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en +brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det +chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde +vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- +folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole- +skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran. +Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender +holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst +fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- +midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå +hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde +et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte +underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som +om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- +kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun +var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne. + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun +efter et øieblikks betenkning. + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa +konen og strøk den ene hånden over den annen i rast- +løs skiften. + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen +om vi får av fattigpleien?» + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må +jo trenge gresselig til det.» + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- +sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. + +«Er han vanfør, Deres mann?» + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i +ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt +ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet +som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med +dette. + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, +kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk +og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe +rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss +andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og +hendene var uavlatelig i bevegelse. + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange +barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?» +spurte Constance i en misbilligende tone. + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet +med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem- +melse.> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er +Gud som sender dem?» spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket +konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp +å få flere barn?» spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve +sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes- +kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette +kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, +«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg +hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med +et sukk. + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det +samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre. + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het +Fredrikke, er det Deres barn, det?» + +«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra +Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. +Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte +til konen. + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente +hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig +frem.» + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- +ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre +sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent +uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun +hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende +Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte +en femkroneseddel ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet +på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes +blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet +hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet +hodet, rant tårene ned over hennes kinner. + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende +stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene. +«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot +en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; +det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn- +musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne +arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så- +ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + +o + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av +fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk. + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen +og gikk. + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde +hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det +stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod +uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med +vemmelse. + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det +hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut- +skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole +for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. — + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som +så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham, +som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis- +handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da +sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men- +neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor +disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å +sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer +og pine — —! + +Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte +barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det +svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- +neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den +føde de fylte sig med i øieblikket —? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å +hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg, +for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i +pølen. — — + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, — + +det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse, +som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde +gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik- +ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter +dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den +stå for å utdele dem til de riktige trengende. + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det +lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt +lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig + +til å lese. + +# Kapittel XVII + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- +gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men +lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over +stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter +lampene. + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes +fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende +det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt +brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen +og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din +mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi +det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri +nedlegge.» + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance +med et sukk. + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være +høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de +vilde.» + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —» +Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange +for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt. + +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- +men var underlig skjærende. + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig +inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de +tendte lamper. + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, +da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett, +og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står +ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk- +feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum +og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten +nærmere.» + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass +for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet; +noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance +i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å +passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- +stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. +«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn- +trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han +ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil +si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet +helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal +gjøre det som er rett, Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- +fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett +å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved +syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det +er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når +hun nu kom hjem, vilde han være der for å høre hvor- +dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance +kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. +— Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være +mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten +overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» +svarte tanten med en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, +det er stymperaktig annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, +alle kan ikke være ens, Constance — en skal gjøre det +rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine +kne og ansiktet i hendene og rokket sakte frem og +tilbake. + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på +hennes skulder. + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa +hun inderlig. «Du kan tro jeg vil dig vel.» + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» +det lød dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene +bort, mens hun talte. + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre +hvad som er det beste, Constance —» + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig — det dere får +mig til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og sprang +plutselig op. + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- +legger mig, dere riktig forderver mig, dere får mig til +å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier +dere. Ring er ingen undtagelse, tvertom — de andre er +meget verre. — Det verste dere hører, oprører dere ikke, +du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle sammen! — For +skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. +— Slik er det nu engang — sier dere, mennene er så +svake —.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, +stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut med hånden, +ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- +melig sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, +trampet med den ene fot og holdt de tett sammenknugede +hender op foran sig i høide med hodet: «Hvorfor later +dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere tror på +alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- +gionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet +av Gud? — Hellig!» gjentok hun med latter. «Jeg vem- +mes ved dette sumpete vesen, vemmes ved det og for- +akter det. — Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst +mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, +til tross for, — ja til tross for min bedre overbevisning. +— Vet du, hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- +dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances +ord gikk rent rundt for henne; hun syntes, hun ikke for- +stod et mukk av det. Men hennes voldsomme oprør for- +ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med op- +spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, +begynte hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, — det var +ikke myntet på dig,» sa hun med matt stemme. «Det er +hverken din skyld eller noen enkelts — det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» +Fru Wleigel blev ved å gråte. +«Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- +11 — Amalie Skram. I. + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører +jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og +gjemte sitt lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent +skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet +gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det +beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så +godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten +og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette. +Hun gikk et par skritt og stanset. + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små +betenksomme rykk. + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» +det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste +både for dig og ham.» + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne +efter munnen og tidde derfor stille. + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått +et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der +hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb- +nes gode engel. + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun +inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve +på det.» + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. +Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk +hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at +hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, +skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet +hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al- +deles unyttig forskrekkelse. + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og +vendte ansiktet bort. + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. +Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene +og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad +det er for, så er det fordi du har gjort det rette.» + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- +veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av +at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se +sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake +var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i +lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen +mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- +ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen +i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det +gikk vel over når hun blev vant til det. + +Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter +å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken +om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne +fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans +eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; +og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu! +— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen- +syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således +er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over +sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo +så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn +for de andre —» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid +over det da han trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved +siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. +«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du +sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var +beskjeden, men så interessert. + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» +spurte Ring efter å ha rømmet sig et par ganger; hans +stemme var fryktsom og usikker. + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde —» han hadde nær forsnakket +sig og røbet at han visste tanten hadde vært der. «Jaså,» +vedblev han og smilte anerkjennende til sin gode hu- +kommelse, «så det hadde du glemt, — vår forlovelses- +dag, Constance,» føiet han saktere til. + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, +forresten,» sa hun tørt. + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. — Men jeg, — ja, jeg kan ikke la være å anse den +som den lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- +dag da.» + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker +det, ikke et mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal +gjøre alt for å tekkes dig,» han strakte sig imot henne +med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne +dag,» vedblev han, «å gi mig et eneste lite kjærtegn — +du gjorde en god gjerning imot mig.» Stemmen brast, +han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. + +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. + +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet +og satte sig så stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han +igjen i en betrengt tone. «Jeg tenkte mig at erindringen +om denne dag kanskje skulde stemme dig mildere. — +Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide +sig fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du +egentlig da du så beredvillig gikk inn på å få mig til- +bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente — —» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke +tenkte dig muligheten av at det kunde være anderledes. +— Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. — +Jeg kunde så godt forstå at du ikke sådan straks —. +Men jeg håpet jo —» han holdt inne og sukket. + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen +slags fremtidig mulighet for forandring. Du gikk helt og +uinnskrenket inn på mitt forlangende. Og når jeg nu +tenker på hvordan du opfører dig —» hun holdt plutse- +lig inne. «— Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din +munn,» sa hun med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne +ditt sinn !» utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde +jo et håp om at det engang skulde lykkes mig å vinne +dig tilbake. — Hvis det også skal regnes mig til en for- +brytelse — så —» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til +sist skulde gi mig, — derfor begynte du så godt som + +straks å overhenge mig. — Du brøt ditt ord fra begyn- +nelsen av — det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når +han er stillet som jeg. — Gå og se på dig hver dag, +være dig så nær og aldri torde røre dig — —. Å, Con- +stance, — du må la dette ha en ende, — du må bli min +igjen, du må, du må!» + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham +med et nesten hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot +dig på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir mig +over, det er mig som har trukket det korteste strå. — +— — Værsågod, du kan få det som du vil —.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer +og så frem for sig. + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» +hvisket han og rakte hendene ut imot henne, «å, Con- +stance —,» det kom en smeltet lyd i hans stemme, «dette +er for meget glede, den kommer for plutselig,» han tok +sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske —» + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, — aldri forstår du,» hun trådte +et skritt nærmere, «tigg liket av en person du har myr- +det om tilgivelse, og se om det svarer dig — —. Jeg +gjør det i selvforakt, hører du — i selvforakt! — Det +er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, da jeg +opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- +dene og strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe +fra sine handlingers konsekvenser,» ropte hun jamrende, +«de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk +frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte +det ende således, — et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet — —. Men du skal se, +det kan ennu bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre +dig lykkelig.» Han gjorde et skritt imot henne. + +«Lykkelig —» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- +tegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La +oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett hen +til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! — Nei, +jeg skal si dig noe — det vilde være mig presis det samme +om det var en hvilken som helst annen mann, jeg skulde +tvinges til, forstår du, presis det samme.» + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt —» bad han. +«Men det er det samme, når du bare vil bli min igjen, +— dette er en stemning som går over. — Å, Constance, +jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele natt, +hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance +med en mine som om hun ikke hadde hørt hans siste +ord, «og det er at du skal holde op med å drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» +sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate +sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du +ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så var +du ikke kommet op i dette med henne, piken?» spurte +Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, +for ikke å risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det +skittet mer. — Jeg befinner mig også langt bedre uten, +og nu, når jeg får dig tilbake, — det skal være mig en +lett sak. — Nu trenger jeg hverken til å døve eller sti- +mulere mig. —» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. +Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være +alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom +henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen +med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i +aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig +stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til +sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, +endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av +glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende +sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse +og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i +disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu +var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin +straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be- +gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og +priset! + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til +å bevege sig omkring uavlatelig. + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe +som minnet ham. + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en +tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som +er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og +vendte brått om. + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I +aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans +stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei- +ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok +et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men +vendte om. + +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han +hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen- + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han +var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin +for ham. + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste +glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den +måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme +op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var +likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, +det var jo formelig en høitidelig anledning. + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med +glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn +i dagligstuen. + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- +set forsiktig på buffeten. + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn +fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over +ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet +han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun +hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom +inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok +det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken +og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og +blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- +ligstuen og satte sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og +kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro. + +# Kapittel XVIII + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom- +met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som +et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist +har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances +hånlige vesen og isnende kulde pinte og ergret ham +vekselvis. — Han hadde håpet at det vilde gi sig, at hun +til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule imøte- +kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- +lighet og overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! +Den gang hadde han vært misfornøid og følt sig for- +urettet; nu vilde han med takk og håndkyss tatt imot +henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. +Han blev brutal og opfarende. Dette stedige fruentim- +mer, som aldri blev ferdig med å hevne sig, kunde jo få +en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- +stance slengte ham sin forakt og avsky like i ansiktet, +-og I heftige ord fordret at han skulde vise henne høflig- +het, iallfall når tredjemann var til stede. Han svarte med +hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en — nok sagt +— at han var som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun +tenkte sig om, var det jo ikke så underlig at han våget +å by henne dette. — Han hadde tapt respekten for henne, +neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det som var +skjedd. + +— — Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- +jevnende innflytelse. Ring kom efterhånden over den +fikse idé at han absolutt vilde ha en forelsket kone, og +blev som følge derav lettere å omgås. Hans egne følelser +var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer så +ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende +vesen. Constance på sin side hadde slått sig til ro og +fant sig bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger +og grublet over det som nu engang ikke var anderledes. +Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse +skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- +værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig. +Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie- +lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen +om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full +av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes +nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist +hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige +lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår +var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for +ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- +trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som +gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt +kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam- +met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si +hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt +henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele +tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt +hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres +saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine +herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig +også undertiden på små pikante eventyr med en eller +annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid +blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å +realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et +fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig +hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte +dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han +venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte +p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast +fra sig, var det en lettelse for flere av hans medmen- +nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- +funnet for å få de velstilte lediggjengerskers tid til å +gå. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte +på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i basarer +og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på +baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- +skaper å pleie, som forresten aldri gjorde henne annet +enn vrøvleri og leielse. For det gikk naturligvis bestan- +dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist gjorde henne +en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser for +dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det +brydde hun sig ikke lenger om; hvad kom det henne ved +at de gjorde sig innbilninger, disse dumme fyrer som +hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som +hun glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun +kunde bruke dem, det var henne hovedsaken, for de hjalp +henne til å få bukt med en kjedsomhet som alltid lå +på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- +delser. Det Ringske hus var mer gjestfritt og selskape- +lig enn noensinne før. Og Constance så strålende ut i +sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en hel +del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og +meget kokett dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. +Han hadde for lenge siden tatt siste del av sin eksamen +med utmerkelse, og praktiserte nu som læge i byen, i +hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man nevnte +ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre +læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, +men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket +hans blikk hvile på sig fra avstand, når hun satt i mun- +Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe +fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine, +og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang +da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- +blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen- +tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker +ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance +blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av +en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi +sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om +til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- +somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på +Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium, +grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk +om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, +og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck +svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i +andre hender. + +# Kapittel XIX + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance +som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for +sin menneskeverdighet falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. +Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse +jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres +verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles +forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av +svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, +blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske +konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde +han begynt å føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger +hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var +kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde +uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs +verste plage. — + +— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd +på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager +hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig +tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be- +stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn +og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- +over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der- +efter videre over land. Det blev så siste tur for iår. +Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte +et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi +måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett +kom han kjørende i en drosje, som han lot vente +nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min +jernbanevadsekk. Det er da fanden også!» + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- +strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig +en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem. + +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre +greien, — den med rummene, De vet» — sa han til +piken. «Bring det så ned i vognen.» — + +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få +med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og +endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet +han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine. +«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side- +Constance Ring V75 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- +hold han rystet op og ned, «og la mig bare ikke glemme +fyrstikker!» + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine — min nye snadde!» han for med hen- +dene i lommene, vimset omkring for å søke og fant den +så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han +et øieblikk stod stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene +og den brennende fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- +skje. Trenger du penger?» + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg +får noen.» + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og +tenkte sig om. «Jeg har jo mine greier ombord. — Ja, +penger, det er sant —.» Han tok sin lommebok frem +og la noen sedler på bordet. + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? — +å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han +hadde nettop satt den på hodet. + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og +søkte omkring på alle knaggene. + +«For pokker, — jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, +som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en +liten rundpullet hatt på sig. + +«Se så — hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? +— Det 1å på hyllen idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte +ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa +han, idet han trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og +pølse, — det skulde sett godt ut — —» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem +også til ham. + +«Men jeg glemmer jo å si farvel —» sa han og kom +tilbake, da han alt var ute av entrédøren. Han tok ciga- +ren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks +derpå inn igjen og gikk dampende nedover trappene. + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da +vognen dreide om hjørnet, vendte han hodet og så sig +tilbake. Hun drog et sukk som av lettelse og gav sig til å +ordne i stuene. Det var alltid så meget rot efter Ring, +når han skulde avsted på disse reiser. + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- +domsveninde, som var gift med en prest ved navn Sunde, +som nu var forflyttet, at hun vilde komme til Kristiania +på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart fra +byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og +ordne, så alt kunde være i stand når mannen og barna +kom efter. Hvis dampskibet ikke blev forsinket, vilde +hun være der imorgen ved middagstider. + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var +mørk og diset, og hist og her var det tykke, sorte skyer +kantet med border av gulaktig ull. Det blåste ikke, men +det hang noe truende over hodet på folk. Man gikk og +kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig +lavt, og man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig +ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken +var henved 12, før hun var ferdig med sitt toalett, og +just som hun satte brosjen fast under haken, hørte hun +en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing på +entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken +i forkjøpet, og i neste nu lå hun sin veninde om halsen. +Hun hjalp henne av med reisetøiet og fikk vite at hun +skulde avsted igjen allerede klokken 4. Constance var +Constance Ring 1707) + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne +et par dager. Ring var jo borte, og de kunde hatt det så +hyggelig sammen. + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og +betraktet sin veninde med velbehag, «skjønt nei, du er +i grunnen smukkere.» + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte +Constance, som skjenket chokolade og nu satte en kopp +hen til fru Sunde. + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent +mig igjen, hvis du ikke hadde visst det, — det skal jeg +dø på.» + +«Hvor kan du tenke! — Snakk, du er slett ikke så +forandret.» +«Å, jeg vet så godt om det. — Hvis jeg bare ikke så + +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men +du kan tenke, fire barn på fem år! Du kan alltid være +strålende, som ingen har — Er du lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- +våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være +mor — —. Kan du huske, det står i Bibelen: «av glede +over at et menneske er født til verden...» Det må vel +være noe ganske aparte, det?» + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det +trekker så i husholdningen.» Og fru Sunde drog et +langt sukk. + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, — slikt et fille prestekall skal en ikke bli +fet av.» + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, — det er enda høit regnet. Så lenge det bare +12 — Amalie Skram. I. + +var oss to, gikk det an, — men siden har det riktignok +knepet.» + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte +sine øine opad som for å ta de usynlige makter til vidne. + +«Men hvad hjelper ønsker, — det er meget en kunde +ønske.» Stemmen var motfallen, og hun så trett og be- +kymret ut. + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- +stuen. + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. — Du er +vel lykkelig som har det så deilig.» Hennes blikk gled +rundt på de fløielsstoppede møbler, de fine gardiner og +de smukke malerier. + +«Lykkelig —,» sa Constance med et tonefall som om +hun stusset, «det er i grunnen et dumt ord.» + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da +visst dem som er lykkelige.» + +«Tror du? — Ja, kanskje, — men så er det visst en +innbilning.» + +«Du er visst meget forandret, Constance, — ja inn- +vendig, mener jeg.» + +«Det er jeg visst. — Men kom nu her og sett dig litt +godt og si mig så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- +nøid med livet.» + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og +søte barn.» + +«Ja, ja, ja — la nu det være godt — men jeg mener +hvordan du synes at livet er.» + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt +så meget kav —, så —>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel +tenkt at det var således?» + +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- +sikrer jeg dig, men senere fikk jeg annet å bestille.» + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance +utålmodig, «og dertil så underlig jernskodd, du. — Det +går sin gang og tramper oss ned der vi skal være, uten +å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop således.» + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- +stance.» + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. +— Hvis jeg hadde barn, vilde jeg bare gå og ønske at +de måtte dø.» + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det +vonde de må op i her i verden! Huttitu!» Og Constance +tok sig sammen som om hun frøs. + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» +sa fru Sunde forbauset. «Hvad sier din mann til det?» + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke +dette ubeskjedne ord. Jeg er forresten likeså lykkelig +jeg — som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup — +især Ring forresten. Jeg kan huske vi talte — — ja, +undskyld — om hvor lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance —» sa hun +nølende. + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for — ja, du må ikke bli sint, — men hvis du +ikke elsker din mann, så kunde det komme et slett men- +neske og bedåre dig.» | + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- +kymring, Rikke, men vær du trygg! Mennene er ikke +slik. — Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + +«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift +kone som lever med en elsker.» + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, +— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder- +trekk. + +«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones +plikt, vet jeg.» | + +«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var +trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet +et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet +er i grunnen en stygg institusjon.» + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut +i verden hvis ekteskapet ikke var.» +«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake +i sofaen. + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke +for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg +svermer ikke for noen ting, jeg.» + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste +fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier +Sunde.» + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer +han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig +system, og lenge har vært det.» + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler +om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om +hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu +også et emne!» + +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg +mene,» sa fru Sunde for å si noe. + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte +Constance i en helt forandret tone. + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å +svare, hvis du ikke har lyst.» + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- +andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden +jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later +som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen, +får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen +når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke +oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- +skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange. +Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, +og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med +til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- +stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse +ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» +svarte Constance. «Det var riktig godt at han var +vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» — + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full +av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk +det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i +øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store +vanndråper begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn +etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til +å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance +stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke +kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke, +og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte +å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde +gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og +trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet +til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot +rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i +huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke +ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist +stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med +ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i +bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene, +ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene +og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, +mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. +Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel- +lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem- +melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store, +Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet +efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten. +De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt +imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet +de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med +å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der; +nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top- +pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort. +Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie +sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- +dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store +klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter +lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags +fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor +det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en +usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se +på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev +i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et +sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt +nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte +hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op- +over når de vokste. Og det var som presset de sig frem +fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt +som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til +sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske +hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden +for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen +i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem +trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet +hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. +Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård +klump i den venstre side. Det klemte om den så hun +hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs +og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- +nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra +dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der +så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler +ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake. +Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- +tørklæet for øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan +det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek- +ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue. +Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik- +ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, +lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde +sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne +skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn +streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde +døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte +inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket +med et famlende blikk og strakte armene op over hodet +med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- +stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem. +Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte +kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke +dem bort. — — — + +— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet +i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men +kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham +som bragte budskapet til kontoret. + +# Kapittel XX + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme +sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig +konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde +ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt +hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. +Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode +som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra +ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full +besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde +ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde +satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle. +Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke +kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som +hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som +til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen +fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en +nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et +riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et +lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde +vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn- +lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært +urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og +kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt +stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han +lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til +å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde +hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun +ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset +den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som +tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- +ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og +hun ikke for noen pris vilde opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt +sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som +det ikke kan falle den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- +stand, en apatisk blaserthet, som var sterkt i slekt med +livslede. Folk trodde det var enkesorg og roste hennes +store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet +og mente det var skam å gi således efter for en fiks +idé, for anderledes kunde jo hennes menneskefiendske +skyhet ikke betegnes. Det kunde jo gå over til en ren +sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa +til eller om henne. Alt hvad hun begjærte var å få +være i fred. — — + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger +med mellemrum gjort visitt hos henne, men var ikke +blitt mottatt. Så skrev han en billett og spurte om hun +ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- +middag, da han så henne på gaten, gjorde han et for- +søk på å tiltale henne, men hun gikk hurtig forbi ham +med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- +stance var blusset op i lys lue i det øieblikk han visste +hun var fri. Forgjeves hadde han i de år som var gått, +kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. Han +hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt +sig hen til lesning og studier; han hadde kastet sig inn +i forbindelser med andre kvinner og hatt en febrilsk +avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate +og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som +blev ved å leve i sitt besudlede ekteskap; men det nyttet +ikke. Hans kjærlighet var som løvetannen som gror fro- +digere jo mer den blir trampet på. Og så kom dette til, +at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde +fått en stor betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store +feiltagelse, dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt +alt hos henne efter sine egne, grovt sammensatte lande- +veisteorier, bragte ham til å se på livet med andre +øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han +var brutt inn over hennes enemerker, var det som han +skulde synke i jorden av undseelse. Jo mer han kom bort +fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han så +det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite +beskjed, mens sannheten viste sig å være at han var den +dummeste blagueur. Det blev en tid full av lidelse for +ham, men han sa til sig selv at det var på denne lidelse +han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- +nemlig over at det var gått som det gikk. Hadde Con- +stance vært hvad han antok henne for, og den gang kastet +sig i hans armer, vilde han aldri lært hvad kjærlighet +var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede +smerte, som hans håpløse kjærlighet og hans ved det +lidte nederlag innvunne selverkjennelse beredte ham, +lærte å skjelne mellem godt og ondt i finere forstand +på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- +dige kurer under vanskelige omstendigheter bragte ham +fra først av i skuddet, og hans alvorlige ferd og rolige +vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at +han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med +respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- +traff omtrent to år efter Rings, hadde han arvet en efter +norske forhold meget betydelig formue. + +— Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- +stance gitt efter for Maries og Hansens inntrengende +forestillinger og samtykket i å delta i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv +skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med +å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom +henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med +disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært +så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- +lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig, +men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- +stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og +hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på +aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, +tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og +til spurte henne om portrettene. De andre var inne for +å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte +hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var +sterkt optatt av damen med portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig +i noen avstand fra henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance +besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet +stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, +«man skulde tro De ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn +å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad +han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for- +holder sig virkelig således.» + +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret +tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre — + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god +å få fatt i.» + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, — men først skal De gi mig +lov —» Han talte alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var +kommet. Hun reiste sig straks, sa vennlig god natt til +Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i +veien for henne. + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- +snørt stemme. «Vær ikke bange,» vedblev han avver- +gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad jeg har +å si kan ikke fornærme eller harme Dem. — Det er bare +dette at jeg er ikke mer den samme —» han stanset og +drog været dypt, «som den gang, som den gang jeg +gjorde Dem fortred. — Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, — la oss ikke +rippe det op igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, — men De vet ikke +hvorledes hin scene, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og +stumme bønn om skånsel har brent sig inn i mig. — Å, +jeg var en usling. — Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. — Husker De «Kongen» +hos Bjørnson like overfor Klara, hans forvandling? — +Noe lignende er foregått med mig. — Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den +mann De nu i så mange år har gått og foraktet — De +har ingen rett til det, — ikke den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt +på det.» — + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk +en skjelvende trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- +lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun +mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i +øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» +hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på +gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de +første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk +lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før +hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- +mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å +være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske +skuespillere og om en konsert som noen polske kunst- +nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han +vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot +også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte +vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham +ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en +følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært +henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor +snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok +imot ham med et par høflige ord, men det var ham +umulig av hennes miner å lese om synet av ham var +henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne +litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. +Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der +foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte +hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne +på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte +talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri +kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det, +sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor +denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra +henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod +henne fjernere enn noensinne. — + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor +pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk +enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var +forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god- +het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun +vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der +opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om. +Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet +med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor +kunde de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i +pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn +idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem +det nu ikke.» + +«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde +Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det +en dag et brev til henne av følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; +så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å +støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at +jeg nu har gruklet og grundet over mig og Dem i lange +tider, og at jeg vet til bunnen av min sjel at jeg elsker +Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent med. +Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha +noe med mig å skaffe, finner jeg den ikke på denne +jord. — + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det +var mulig jeg med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? + +Deres meget hengivne +Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da +hun tenkte sig om, syntes hun det var så dumt at hun +ikke før hadde forstått hvad han mente. + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er +verdt De spiller Deres tid med forsøk på å vinne min +kjærlighet. Det vilde være uverdig om jeg for en smule +avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å eksperi- +mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe +annet vilde det nemlig ikke være om jeg innbød Dem +til å anstille en prøve. Dertil akter jeg Dem for meget, +og jeg har heller ikke spor av lyst til det. Tro nu ikke +at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. + +Deres +Constance Ring. + +# Kapittel XXI + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle +sorenskriver Blom død, og så hadde fruen tatt ophold +hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nord- +fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset +hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om +farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige +barndom og første ungdom gikk under i det samme. +Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger +noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer +og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine +tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort; +hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. — + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun +for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste +når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det +aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge +sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager +— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri +fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod +det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. — + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige +stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene +av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her +og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert +strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge +siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke +den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men +plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og +stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i +vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be- +trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 — Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- +merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de +hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk, +andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne +skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som +hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte, +fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så +spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, +som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være +drepende å komme her hver eneste dag om det samme +hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme +brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» +sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud +skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en +ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket +av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den +ryggen og lot hendene falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo +spasere for å bli av med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, +ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og +ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun +høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei, +— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og +så kom hun med disse spørsmål, som var henne en +pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte +Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom +for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en +avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse +lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. — +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- +rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og +betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel- +dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken? +Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele +dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun +hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev +hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede — +et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som +grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled +bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og +så inn imellem og under visestumper og operamelodier +og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- +pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- +gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av +sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for +mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved +hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte +ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- +stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret +fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra +ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt +ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, +— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag +forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel- +treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med +den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper +spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes +å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, +mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den +midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke, +men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro +og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- +kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- +rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe +eller et stykke av den røde portiére, men det kom og +gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, +som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok- +sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam- +men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- +lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis- +mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den +skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med +den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet +undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det +de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk +og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed. +Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke +var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- +alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen, +i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne +talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så +godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt +likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det +av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller +lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. +Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden +og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme +igjennem det besværlige liv. — + +— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- +lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at +somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte +gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks- +empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander- +ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke +til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, +hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med +det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt +avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under +de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For +hun forstod sig ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne +og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun- +net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet +på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det +hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så +mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og +så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe +ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt +og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra +forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun +hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å +sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, — +ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting +og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste +hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud +og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på +sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst +hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde +bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det +aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12, +det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- +kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler! +Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne +møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen +skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig +for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke +i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro- +kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele +formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å +vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan +time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun +sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da +sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben +lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne +plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam- +men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten +bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok +sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt +fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu +var den andre foten hun var falt i staver over. + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med +henne. + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. +Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle- +pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev + +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som +efter et slag over nakken. + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- +rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk +fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav +sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne +at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom +tilbake. + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det +å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke +øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier +sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne +stå og si til piken nedenunder. + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til +eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si +at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde +vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som +ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns +skyld. + +«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg +har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke +sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem +op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med +en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet +med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» +brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede +betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop- +pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som +om hun smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende +og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe +instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn +til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig +fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket +i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for- +fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i +en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en +som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større +takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring +skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord +ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, +enn hun hadde vært vant til. + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, +og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du- +rable bataljer. + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting +på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste +dag. + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed +losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til +husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- +hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde +ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til +svar: «Lag hvad De vil.» + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette +frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun +hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed- +vanlig spist uten å si et mukk. + +Slikt målte jo sa hen sten + +pr + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen +var utbrent, og Constance satt just og kviet sig ved tan- +ken på, at hun blev nødt til å reise sig, hvis hun ikke +vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken og for +pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun +grep fatt i spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene +var reist, halsen strakt fremover. Hun lyttet med en +anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. + +«Ja så sannelig —,» og som en katt smøg hun gjen- +nem døren. + +«Sitter du i mørke, Constance —?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og +det kom i det samme et gufs av marsdagens fuktige +kulde inn i stuen. + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig —.» +Den inntredende gikk et skritt fremover og støtte mot +en stol. Med et lydelig: «Huff da!» vendte hun sig om, +famlet efter døren og skyndte sig ut med en nervøs hast, +som var det noe vondt i hælene på henne. + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av +stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet +fiendtlighetene, ikke vilde gi sig med dette, men komme +og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod et +øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- +men hadde hun hørt at det var Marie. — Idet hun trådte +inn, kom denne og Johanne gjennem den motsatte dør, +den siste ganske riktig væbnet med en håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som +lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet +på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. +Huttitu, hvor det var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, — +De ser vel at den oser,» — sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra +lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var +noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet: +«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt +av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den +annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke +vilde risikere å få vondt. + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort +for å hjelpe henne med kåpen. + +«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie- +blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen +hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun +snakket om været og spurte efter de små uten å legge +merke til svarene. + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt +og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til +å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til +med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det +samme. + +«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres +ikke på det.» + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng +til siden, som var det noe hun unddrog sig. + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv +i snakket. + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn +fremdeles.» + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er +du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett +ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles +å legge beslag på hennes opmerksomhet. + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt +annet enn oplagt til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. +Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud +sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å +si noe. + +«Nei — jo, hvad sier jeg, — jeg så jo «Fallitten» for- +leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja —. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde +tatt op sitt lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. +Nu la hun fine folder på det, som hun strevde med å få +bene. «Det er fryktelig der hvor familien får vite at de +i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, — men sett det hendte +med en selv, — ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød +som om hun tok fart for å få det sagt, og stemmen +vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt +og et snev av engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, — ja f. eks. mistet hvad du +eier.» Hun støtte ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» — spurte Constance +og rettet sig i setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett +hvorledes jeg har sittet og pint mig?» Fru Marie drog +været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, — — de skriver +at du har, ja, rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som +slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +ingen kjære mor; — han fikk først telegram, og idag +kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med +rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, -— jeg leste selv brevet. Rikard +vilde vært her, men så tenkte han, det var best jeg gikk +og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- +stance med en stemme som lød fortapt. «Jeg må si det +er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» +. «At det var i gjære, mener jeg, så var det ikke kom- +met så plutselig —. Enskjønt det kan også være akku- +rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen og la +armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. — +Jeg vilde så nødig forskrekke dig, før det ikke lenger +var noen tvil.» + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse +kan være?» + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, — så fattig som nålen, — +simpelt hen tigger —.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt +stryker med, det vet jeg ikke riktig.» + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da +han begynte på prosessen, og Hansen har også sagt det, +at det vilde være komplett ruin, hvis vi tapte. Men det +var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig +med dem.» + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg +har hatt den å leve av i disse år; for hver skilling vilde +allikevel være gått tapt i disse deilige jerngruber. En +god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, mens + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun +slett ikke visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på +en lav meiestol og gynget ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig +spørsmål.» + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig +til? Kan du si mig det?» Det var noe over henne som +minnet om bobler i kokende vann. + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- +heten og selge dine møbler,» svarte fru Marie med en +stram mine. + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne +eller en plass hos en enkemann, eller oprette en industri, +eller» — + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig +en ansettelse ved et cirkus, eller gi mig til å være jord- +mor —» avbrøt Constance, «å det er nok av ting å be- +gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men +det forstår sig, kan du være oplagt, så kan alltid jeg.» +Fru Marie reiste sig og trakk kåpen opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun +satt og stirret frem for sig med sammentrukne bryn og +et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun +bøide sig ned og knappet de nederste knapper i sin kåpe, +«så synd som jeg synes i dig, — ja, du må ikke bli sint, +— så tror jeg virkelig du har godt av det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort +hell dette her —,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel +et sørgelig liv du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun +trakk sine hansker på og langsomt glattet skinnet om + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og +ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,» +— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige +flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt +det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det +hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- +ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo +godt at rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig +sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det +ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste +fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut +av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, +hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av +henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om +ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under +slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den +forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det +er slikt slag det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis +må gjøre noe.» + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —? +Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene +ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen +stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen. + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten +ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard +gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.» + +«Hvad var det for en hilsen?» + +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, +inntil alt dette var ordnet, — ja, at vi kort sagt så gjerne +vilde hjelpe og råde dig.» + +«Ja, takk, — det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard +og jeg.» + +«Å — jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med +hodet noen bistre nikk. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. +Den utvei er det jo.» + +«Tal ikke så stygt — enskjønt, du gjør mig ikke bange. +— Den som mener det alvorlig, taler ikke om det, — +det er en gammel erfaring.» + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter +med en forherdet mine. + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt +sin muffe; nu stod hun og klappet dens bløte skinn med +sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men +du må love mig ikke å bli sint, Constance —» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene +fra den arabesk i gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør +bare i all vennskapelighet» — vedblev hun hurtig, da +Constance med et plutselig sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten +er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, — husk at Lorck +er Rikards gode venn og min også for den saks skyld, +— og noe har det vært imellem dere, — det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, +så vil jeg ikke si hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og +salte sig rolig til rette på stolen igjen. + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av +saken, hans gode stilling, hans store formue, hans an- +seelse og smukke ytre, men i og for sig er det mig høist +ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- +ning at du vil gifte dig igjen?» + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! — Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men +slik som du har stelt dig! Har du virkelig et øieblikk +tenkt at du vilde gå slik og slenge gjennem resten av +ditt liv?» + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- +stance med en geberde som om hun var lei og kjed av +denne passiar. + +«Nei, det er just ulykken det, — men hør nu, Con- +stance, kunde du ikke skrive til Lorck —» + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. +Men du kunde jo bare gjøre en tilnærmelse, — ja du +fant nok alltid på ordene.» + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- +tert, «ja, det gjorde jeg nok.» + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, — det er jo +ikke penger han vil ha, — og når nu mannen er så for- +elsket, så er det ingen skam i å komme ham i møte.» + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, +den dag vil komme, da du angrer det, tro du mig, og så +kan det være for sent.» + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut +til å være bestemt på å tie. Så sa fru Hansen god natt +og gikk. + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste +henne ned trappen. + +# Kapittel XXII + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med +en stor, lyserød skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte +ansiktet i en av putene og blev liggende i en ubekvem +stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke og rørte sig +ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det +blev bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk +likesom såpebobler. Det vilde ikke danne sig en eneste +ordentlig tankerekke, og hun kunde ikke få tak i noen +hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt +og utydelig og gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot +av alskens andre ting som skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, — hun +hadde ikke lyst —. Men så hadde hun dog vært på det +tørre, — og han elsket henne visst —. Ja pytt, ja, hvad +kunde menn prestere i retning av kjærlighet? — De gikk +og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene — og så kom de og bød sig frem +til ekteskapet. — — Deres kjærlighet var en vemmelse —. +De elsket den ene og levde med den andre. — Ikke for det +— det kunde altsammen være bra nok, og kanskje var +det ikke så sjabert som det så ut, — hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med +det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, +han blev borte og kom igjen atter og atter. Bruddstykker +og minner fra deres samliv streifet hukommelsen i bro- +ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det +blev ved og blev ved likesom skyggene i måneskinnet, +når vinden bøier trærnes grener sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs” +go vilde spise. Hun för op og sa takk, men la sig straks +tilbake i samme stilling. + +14 — Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt- +ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- +kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — — +Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det +sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen +ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden! +Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt +det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å +ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak. +Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt +på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til +døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun +vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule +smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif- +ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet +trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde +komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte +skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så +vilde hun være så forandret, så stygg bakefter — + +Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et +sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så +vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren +hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde +brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere. +Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin- +geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- +nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne +vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et + +vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde +vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks +bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- +heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis, +det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et +par minulter efter var brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så +snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret +for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i +grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet +vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo- +lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det +lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, +— her er ti øre til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli +ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som +syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å +stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så +underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, +som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt +koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd- +dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd +de skal lukke, så De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på +soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn +mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører +De, Johanne —» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å +rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb +kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge. +Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten +| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin +plass. — + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. +Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in- +gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så +kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- +budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter +bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun +trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt. +Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet +var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var +vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet +hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev +underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite +halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven- +for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels +duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann. +Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe- +såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og +trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte +plasser, det til lampene borte i kroken sammen med +glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere +vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På +komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; +krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som +Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på +liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne +kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge +hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren- +skurt, og på matten foran døren lå katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være +så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en +stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i +denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs +over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik +styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til +sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- +fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til +ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde +gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og +tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- +ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun +satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var +det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne +gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes +stakkars liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt +syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt +henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot +hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun +den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går, +i dag, — og hun syntes det lå år imellem. — + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- +værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på +været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av +sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv- +månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at +lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner. +Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet +den således at hvis det lå noen på den om morgenen +f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og +ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som +trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til +å reise sig, men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og +talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med +hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og +tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så +dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte +den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- +trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de +gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som +hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket +minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår +om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en +usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for- +late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun +var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun +kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var +kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig +fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om- +trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet. +Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! — + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor +flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste +skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun +skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom- +met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv +tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det +var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært +lukket i butikken. + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned +i morgen tidlig straks,» sa Johanne. + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- +bake så lenge.» + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg +møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var +best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.» + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- +stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne +skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon- +volutten op og så at det var fra Lorck. + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, +kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, +støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve +dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i +det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu +igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge +har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig +og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel +sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til. +Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at +jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke +trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er +det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg +er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde +bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, — +det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De +da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min +kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode +et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett +og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min +hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, +at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og +hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine +studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- +bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, +så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. — + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var +meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å +ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt +fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun +tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst +for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot +og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende +håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans +kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu +følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en +travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste +parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, +defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun +skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun +nu kom til Paris, eller på det annet store magasin — +hvad var det nu det het — — — + +Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en +selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før, +så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten, +— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer +og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det +vilde gjøre en stor forskjell. — + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig +selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og +bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et +sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om +på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: +«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.» + +# Kapittel XXIII + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den +deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og +hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig. + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et +par måneder i Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, +så til Italia. Vinteren hadde de tilbragt i Roma, og hele +sommeren hadde de vært på hjemreise. + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han +lengtet efter å komme i virksomhet og efter å leve livet +med Constance i hjemlige, ordnede folder. Også Con- +stance mente, det skulde være godt å komme til ro. Lorck +hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig +ille tilpass. Hun var fremmed og forlegen overfor Lorck +og hadde så vanskelig for å tale med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige +meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekie +med hennes hånd og kysset hennes hår, når han fortalte +om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun aldri +noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet +ikke var likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til +å tale; han håpet at den tid snart vilde komme, da hun +skulde føle sig trygg og hjemme hos ham, og han syntes, +han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham +til gjengjeld. Hun droges med en fornemmelse av und- +seelse, som hun forgjeves strevet å få bukt med. Det +gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte alene til +bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å +be ham om penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. +Han måtte alltid av sig selv huske å forsyne henne med +lommepenger, og anledningen var som oftest at det til- +feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, når +Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde +betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var +så varm og elskovsfull som han selv, forminsket ikke +den fryd, han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han +ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men +hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet +mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes +tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt +nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- +tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen- +nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av +penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig +elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var +som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- +hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk, +han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde +støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at- +mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først +uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig +glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær- +ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den +begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske +Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede +over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være +så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold- +ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og +foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms +munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige +tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om +dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det +var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med +noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte +trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning +som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som +klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet +og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. +Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt +av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de +hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- +lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i +en verden, hvor det var godt å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. +Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær- +lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde +vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred +fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- +vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han +levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som +et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en +ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var +et førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- +herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å +gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den +mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle +drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å +kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv +form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av +den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- +lere og tausere omkring henne. Det var som om deres +kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det +hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, +hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes +av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det +plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun +hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho- +tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for +unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep +henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck +og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel- +set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig +undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- +sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et +uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun +sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så +kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod +ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne +fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for +ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de- +res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet +på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så +uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet +henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri +hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter +gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne +op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske +som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- +stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance, +som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over- +raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han +skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra +lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- +skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som +stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før +han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og +reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- +blikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne +sanser. + +«Nå ja —,» sa han med en bevegelse som om han sam- +let sammen på sig selv —. «Det er egentlig ikke det min- +ste merkverdig, du kunde jo like godt være her som noe +annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig +hans hånd. «Jeg trodde forresten du var i Norge, bladene +har fortalt at du var kommet hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan +jeg jo godt være reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde +følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- +stance —» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun +vilde lære fransk, og så skulde hun i pensjon naturlig- +VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som +jeg skulde se til å få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om +det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- +lærer, bor i Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og +næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte +Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på +konsertene.» + +«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, +når en er så ulykkelig å være født i et filleand som +Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut +med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så +ille fatt, mente Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i +skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad +skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha +laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én, +høist to konserter i en provinsby som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» — + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier +og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!» + +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere +og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst- +nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- +mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold +som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av- +brøt Meier. «Slikt slites av en —» + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på +klokken. + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en +ulv.» + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- +skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn- +tes å betenke sig. + +«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.» + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun +plutselig får øie på dig,» sa Lorck. + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på +terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent- +ningsfull. + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. +Constance stusset og så på Meier med spørrende for- +undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt. + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all +verden kommer De her?» +«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her + +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og +snakke der inne — aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa +nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg +hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der +forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan +har De det?» + +«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre +Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- +stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i +pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde +avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved +Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde +valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, +hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. +Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- +delser. +224 Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på +ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne +kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som +hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. +Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først +for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om +det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre +sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede +av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort +noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om +sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med +henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk- +tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket +henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre +enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når +han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode +ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- +beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck. +Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om +dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam- +men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- +stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og +at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks +frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt +vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans +hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt +henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige +tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet +og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til- +stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- +overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham +om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så +nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. +Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, +han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han +selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk +han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale +skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk +avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det +gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite +inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse +da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så +godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- +resten hadde lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania +og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og +trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- +tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen +henne plutselig dumpe ned like foran ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- +lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen +manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, — +han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke +mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de +hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck +at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor- +ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre +løp han op trappen til sitt værelse. + +15 — Amalie Skram. I. + +# Kapittel XXIV + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- +hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have. +Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu- +ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance +satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var +full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger; +inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets +åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som +utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med +ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke +til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket +så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så- +ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for +han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt +kunnet like ham.» + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han +blev gift med en rik dame.» + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham +en?» spurte Lorck smilende. + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- +lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å +være sammen med oss.» + +«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, +du. Merket du ikke noe?» + +«Ikke spor» — var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» — svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte +Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- +gående raptus han har hatt» — sa han høit. + +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med +et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret +Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av +mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i +dig, skjønner du.» + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck +og søkte efter hennes hånd. + +«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig. + +«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær- +mere til sig. + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa- +rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper +og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse- +skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å +finne ord for.» + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med +den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom +til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget +og satt litt uten å tale. + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con- +stance og trykket sine leber mot hans skjegg. + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har +gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd +sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og +især på det, du vet, det, som forestår.» + +«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere +til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv- +salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å +ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme. + +«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av- +smak sånn i det hele tatt.» + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du +huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke +var — uff, jeg tør ikke tenke på det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen +jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det +var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske, +hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det +må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra +mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket +før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, +vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi +har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» — + +«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått +i forbindelse med andre?» + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort +livet levende for mig.» + +«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han +litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke +sant?» + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte +lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var, +som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på +henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det +fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det +blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da +Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg- +gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av +elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. +Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl- +lende småtterier, som hadde vært mellem henne og +Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, +var det. + +«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og +hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne. + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil +om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans +bløte, tette skjegg. + +«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk, +«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig +stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen- +nem ham. + +«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance — +«kom la oss gå op.» + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances +arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod +han stille og gav sig av smerter. + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes +Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans +panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot +straks sende bud efter en læge. + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann +med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance +at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse, +men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. + +# Kapittel XXV + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med +utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet +Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- +nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det +vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å +tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når +de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at +han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con- +stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke +lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet +medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for +å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne +blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule +frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det +beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så +kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av, +med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren +våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn +og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et +matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden +spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og +annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham +til han falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- +verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham +en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt +Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens +hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig +og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde +gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- +dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin +vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til- +bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene +hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. +Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse, +rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge +den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og +var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var +aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å +fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det +en pakke og et brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at +det kunde være noe om deres pengegreier — det var +ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som +straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck +stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord +kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min- +ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al- +tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der +ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en +iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis +det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget +blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene +hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig, +tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som +hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere +ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til +sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo- +lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. +Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne +plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann- +springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av +det store monument nede på torvet til venstre og avsatte +her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner. +Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der, +hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det +høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter +med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, +og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig +have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens +harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og +stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter +et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har +nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt +mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til +De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan +trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at +den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun +fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som +sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at +De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- +resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu +kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun +takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det +bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for +henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste +måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg +var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun +ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og +til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring +om endelig å vende hjem engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. +Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte +hun å få veltet smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- +holde. At han ikke hadde fortalt henne det, var natur- +ligvis for å skåne henne, — hvad skulde det vel nytte til. +Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd kysk, +hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det +minste kunde ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige +tanke; hun slo hendene for øinene, stampet med føttene +og skrek. Det sved og stakk og verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. +Uh, det var vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet +hvem til søsken, — unger som drev omkring langs ga- +tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! — Og hun, +som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. +Men kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget +hun sig med lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun +rettet sig op, lot hendene synke og lyttet. Han var jo +syk, det hadde hun rent glemt. Hun skyndte sig inn, men +stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å se ham +nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente +henne, men kalte henne Kristine —, Kristine! au, og hun +tok sig til hjertet — altså således! Lyden kom igjen. +Hun strakte de foldede hender frem for sig, knuget dem +heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. +I det klare månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» — sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har +ventet på dig.» Han rakte hånden ut imot henne, men +den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var +ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å +nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» — +spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine +hender på min panne.» + +«De er så kolde, — du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» — sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og +kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han +grep efter hennes kjole for å få henne tett bort til sen- +gen. «Du må ikke gå fra mig. — Å jo, — gå bare, gå +bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone —, «værs- +god — jeg ser nok, at jeg er dig til plage — naturligvis, +det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- +brutt og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med +sine svake krefter hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- +slag at hun intet kunde finne på å svare. Lorck, som +hadde ventet at hun skulde motsi ham med forsikringer +og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes taushet. + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? +Jeg skulde ha en skje, når jeg våknet, — jeg hørte det +godt, hvor kan et menneske komme sig på den manér?» +Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, — la det bare være» — +klaget han. + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» +Hun skjenket ham en skjefull. + +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke +at jeg tar feil, — hvorfor kysser du mig ikke» — — sa +han klynkende. «Kyss mig» — kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin +munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig +uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille +ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke +ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom- +mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav- +brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det +var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så +gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så +stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde +å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte +sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke +med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev +trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne +sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et +skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte +værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem- +mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al- +tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og +diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- +tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- +ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri- +per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu- +gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker +kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- +sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket +henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun +vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. +Hansen hadde talt om noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» — sa hun med en +lydelig hvisken — «det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som +i forskrekkelse; lebene drog hun sammen til en SPISS og +plystret ganske sakte. En kvalblandet henrykkelse grep +henne; hun vilde kaste sig over brevene og lese som en +besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge +av betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at +intet i verden vilde kunne hindre eller stanse henne. Et +uttrykk av grusomhet lå om hennes munn, blodet ham- +ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en +høist forvirret ortografi. + +«Kjære Niels» — stod det — «jeg ber dig meget om +undskyldning, fordi jeg efter denne lange tids forløp +våger å tilskrive dig, men det er for å underrette dig om +at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og uaktet +jeg godt vet at det var det beste som kunde times min +arme, velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt +hans far levde, hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- +ter sorg over hans bortgang. For han var mitt alt og min +glede, og han lignet sin far så op i dagen, og jeg vet at +det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd +å se denne likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, +da du forlot mig og festet ditt hjerte ved en annen. Dess- +verre for mig, det var min kval, men også min glede, og +jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den gang, +da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var +din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige +aftener og netter jeg tilbragte hos dig, flyter mine tårer, +og det vil de gjøre bestandig, for jeg glemmer dig ikke i +dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt døde i +dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- +gen. Hans kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- +der, for han var født i januar, som du var reist i oktober, +hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led +gresselige smerter. Kort før han døde, slo han øinene op +og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk +mig i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med +skam, jeg lutet mig over ham og talte til ham, skjønt jeg +var kvalt av gråt, og så smilte han så søtt, og så drog +han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte var +bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- +holde å lide, er utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste +farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har +familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg ser dig +aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer +jeg til å gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått +så meget for. Jeg ønsker dig opriktig at du alltid må bli +lykkelig, og at hun, som er din kone, må elske dig like +så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne kjærlighet. +Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter +sorg, så vilde jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri +det. Og jeg velsigner dig, fordi du har sørget så godt for +vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som det ønskes +dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned +på hendene og hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! +Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett bar +mennene sig således ad? De nød disse kvinners ungdom, +deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 +dette ene øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe +mer eftertraktelsesverdig, slengte de dem fra sig og over- +lot dem til den skjebne, som mennenes brutale egoisme +hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet +med denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot +den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og +så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige +lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes +smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann +rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- +merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var +et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig +hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad +det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- +delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner +hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks +omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede +Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. +Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du +ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha +kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige +væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har +hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke +styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- +met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best, +det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig, +Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du +er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer — hører du, pus!» — + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, +når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av +kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con- +stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det +gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- +gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som +begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake +til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, +var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når +du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss. +Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe +ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel- +lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, +som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser +bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig +tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg +ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som +i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du +har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- +værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se +for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en +rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og +tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig +fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom +det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig. +Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som +skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det +inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og +det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han +overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som +visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe- +talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an- +befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det +lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte +at han var villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun +det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om- +hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet +om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin +skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- +vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; +hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under- +lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i +en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe. +Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt +vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- +kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de +slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove- +værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg +kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende +— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum- +ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde +fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han +sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det +var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende +smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av +de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem- +kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn +som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var +gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til +henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det +egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt +sig at hun var den første og eneste han hadde elsket: +hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? +Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men +lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet +hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli- +gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være +en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun +forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært +så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres +Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu +kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps- +båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde +brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor +hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! +Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til +henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om +det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med, +gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot- +bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de +var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. +Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu- +lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære +sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig +person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si. +Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til +skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å +gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv, +være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- +nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, +det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de +ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem +her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +# Kapittel XXVI + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- +stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten +op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et + +16 — Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller +gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt +henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha +skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å +kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende +tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang +gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring +spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa +hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef- +ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- +dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, +kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var +som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det +begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer +var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot +hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen +når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev +mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og +ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans +ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men +det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et +kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop +da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, +som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og +på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk +syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv +hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det +kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden +var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke +hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev +liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten +hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef- +tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- +søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham +at hun om natten hadde aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet +over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå +således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse +hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år- +sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og +lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden +et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun +sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for +Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt +kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme +henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og +uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, — +det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop +elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- +terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, +vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri- +mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til +å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod +ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var +menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle +av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i +sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne +var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu +visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig +som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre +på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således, +for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var +noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som +helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle +måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige +derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? — — +Ja, hvorfor ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig +omgangsfelle. Når hun satt og var trykket av sin manns +selskap, virket hans komme som en befrielse. Til sist +forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, +som til slutt var kommet på den tanke, at Meier stod +bak Constances forandrede opførsel, var alltid til det +ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som +ikke lot sig skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin +mann; hun generte sig for ham, og undertiden forlot hun +plutselig værelset og gav sig noe å bestille med sitt tøi +for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket +inn i soveværelset for å se hvad hun bestilte, för hun +op og gav sig til å trekke sin store koffert frem fra +veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han +i en bekymret, halvt uvillig tone. + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg +var dårlig forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham +som et ondt slag. Han tumlet et skritt tilbake. + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet +hans forskrekkelse og smerte. + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» — sa hun +likegyldig. + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- +ret på Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun +var ham en gåte; det nesten svimlet for ham; hvad i all +verdens rike var det foregått med henne. Et øieblikk +tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig +så hjertebedrøvet at han orket det ikke. + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG +han sig tilbake i putene og gråt. + +# Kapittel XXVII + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin +vante, lange middagslur, det var det eneste, som ennu +tydet på at han var rekonvalesent. + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» +spurte Constance. + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, — De trenger jo +ikke lenger til mig.» + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere +med om eftermiddagen f. eks.?» + +«Jo, nu får det bære til med mig —» sa Meier med et +tungsindig smil. + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan +like så godt bli som reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes +tone lignet et barns, som merker at det får sin vilje, men +blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. +«De var ikke sånn før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en +fyr som akkurat like godt kunde legge sig nedfor i Baby- +lon f. eks., som å foreta sig hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, +det er en farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott —» sa han og så på henne. «Jeg trodde De +kunde se tvers igjennem alt det.» + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, +når De sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! — Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, +når De ønsker jeg skal bli — det kan De stole på er al- +vor.» Han kasiet hodet litt bakover og drog været dypt +men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten +mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har +jo alltid hatt fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og +mer enn fornøielse,» svarte han, og det kom en svak +dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- +ner jeg. — Tror De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten +barsk. «Hvad mener De med det?» + +«Vennskap er jo vennskap — jeg synes ikke det ord +trenger til noen nærmere definisjon.» + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete +vei og rev den op igjen for hvert skritt, så det kom dype +furer i den fine, tørre sand. + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- +tikkel, noe De innkasserer sånn ved siden av, for mig er +det anderledes. — Det blir ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og +søkte å slå an en spøkende tone. + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo +den ophvirvlede sand til side med stokken. «De har hus +og hjem, aker og eng, fe og ektefelle og annet deslike. +De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han dreide plut- +selig hodet om imot henne. + +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. — «Det +er ikke verdt å tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot +Lorck, men i neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham +til regnskap. + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i +en avferdigende tone, «hvis det da ikke er ulykke og +jammer, og det er det almindeligste.» + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev +så glad; han måtte tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- +pende skritt. + +«Ja vel, ja —» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. +Ikke for noen pris vilde han få henne til å si mer enn +hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- +ligere og mer avdempet. Trærne syntes større, og løvet +hadde fått en mørkere farve. + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred +— — og kjenn som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- +det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst —>» begynte Con- +stance efter et øieblikks pause. «Hvad er nu det for +snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for +bestandig lukket ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier —» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt +pund som komponist, dyktighet som eksekutør — De +hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- +ser Dem selv for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- +bydelig denne tale om hvad man venter sig av mig! Den +beredvillighet hvormed folk innrømmer mig en plass i +sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i +riktig elskverdig humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt +Meier. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis +vugge feen kom og sa at han skulde få alt i livet, bare +ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang som +av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At +De har kunnet skape den, må dog ha voldt Dem den +høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- +rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom — kan De huske frøken Schwartz? +hun hadde den med sig og spilte den på sammenkom- +stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men +det forekom mig at jeg fant hele mig selv i den musikk +— alt som jeg har gjennemlevd — men De hører visst +ikke på.» + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, +fortell mig mer.» + +«Det var visst ikke mer — ja, for slutningen forstod +jeg ikke. Hvad har De ment med slutningen?» + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg +aldri skulde nå.» Det var en dyp sørgmodighet i hans +stemme, som gikk Constance like til sjelen. + +«Aldri skulde nå —» gjentok hun. «Det er De ikke +alene om, Meier — det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å +se på at en annen går bort og får det.» + +«Men De er ennu så ung, Meier — De kan jo ikke vite, +hvad livet har gjemt til Dem —» + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han +armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund +så det ut til at hun vilde synke over mot ham, men i +neste nu rettet hun sig op. + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun +med bevende stemme. + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så +begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De +hadde vært så optatt av sig selv at de ikke hadde sett +ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort sitt +for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved +det uventede møte. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du +SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- +nes arm og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og +stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- +ker, vi går inn og drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste +aviser, Meier?» spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for +sig med valgene landet rundt. De agiterer og lager myr- +menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er +en forstokket by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn +Meier langt bort, men gjorde vold på sig selv for å skjule +det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som +250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå +imellem dem. + +«Ja så —» sa Lorck tørt. + +«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- +denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe +å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- +tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er +alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun +tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun +i en tone som om det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. +«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con- +stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt. +— Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. +Hennes knær skalv. + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- +stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet +henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til +å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for- +andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke +annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- +mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne +til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier! + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og +spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende. + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en +stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten +lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier +var en prektig fyr, en kjernekar! Hvor det var godt at +han ikke behøvde å anse ham for en hemmelig fiende. + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» +sa han. + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå +følge med oss, — det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- +ket hans uvilje mot Meier, og med en slags tilfredsstil- +lelse forstått grunnen. + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, +hvis det da ikke trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på +at du skal bestemme dagen, Constance.» + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, — «hvis +du bare føler dig sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen +tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved af- +tensbordet. Lorck lengtet efter å bli alene med Con- +stance og foreslo derfor ikke Meier å følge med op på al- +tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. +Han undskyldte sig med at han var trett, rakte Meier +vennlig hånden til god natt og nikket til Constance, som +straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog +mørkt efter det blendende gasslys på trappegangen. Con- +stance hengte hatt og kåpe op på en garderobe i sove- +værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav sig til å +se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- +bare sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi +ham brevet og pakken, så snart de var kommet op, men + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå +som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne +ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor +han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om +hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- +sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et +slags skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest +brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt. + +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. + +«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig. +Legg ditt hode tilbake igjen.» + +«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig +nær av dette, min lille Conny?» + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset +hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og +sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil +helst slippe.» + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre +din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger +bak oss. Vi har intet med det å gjøre.» + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden +under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. +Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var + +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- +satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot- +vilje og noe av en forherdet bestemthet. + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn +ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke +sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik- +tige forestillinger på dette punkt.» + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun +skulde si noe. + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- +ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?» + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg +hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med +et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for +ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har +i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår, +ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns +evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han +stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, +langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke +at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det +vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun +brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. +Så satt hun ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt +utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan +det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde +være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes +munn, og hun trakk øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som +det er mulig?» spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- +men var helt forandret. — «Da kan jeg forsikre dig om +at du har fått en kjærlighet så frisk og god, som du kan +ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op +og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og +tok hennes hender mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min — +nu begriper jeg ditt forandrede vesen, og det er mig en +lettelse, for dette må det jo være hjelp for. QA Con- +stance — du vet ikke, hvor jeg har lidt. — Jeg har vært +ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset +hennes hender og så op til henne efter et svar, men hun +åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I +det minutt jeg på ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, +var min kummer borte. Ja, for ikke sant, Constance, — +du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, den er +din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg +var av alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har +sagt, mitt egentlige liv. — Du må ikke føle uvilje mot +mig for en innbilnings skyld.» + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din +kjærlighet er borte. Den er visnet, og kan aldri gi blom- +ster mer. Det er det som er skjedd. Intet annet.» + +«Men den skal komme tilbake — jeg skal ikke gi tapt +før jeg har elsket den frem igjen. — Den skal bli større +og sannere enn før.» + +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare +nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at +jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- +gende armer og bortvendt blikk. Bare han vilde holde +op — denne eksaminasjon var alt for ubehagelig, tenkte +hun. + +«Jo da» — sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så +meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor +hun hørte ham klæ sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen +med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks +rolige selvsikkerhet, hans trygghet for at alt skulde +komme i orden, når det bare intet var i veien med ham +og hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den +simple ting at hun hadde ophørt å elske ham. Men før +hun visste av det, satt hun og gjennemgikk samtalen +med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for henne, +at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med +Lorck. Hun var glad for at det var således; for den kval, +hun fra først av hadde lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor +Meier var et fengslende menneske — den klang hans +stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- +rende. Hvad vilde det ikke være å bli elsket av ham +4... Hun lukket øinene og slo hendene for ansiktet — +det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde +siden ikke talt til Constance om deres innbyrdes forhold. +Han trodde det riktigst ikke å drøfte dette tema; når +Constance blev latt i fred, vilde nok denne stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- +timentale forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre +ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne +tid, ikke bare mot Constance, men også mot Meier. Han +hadde så meget å meddele, så meget å bringe på bane. +Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- +fallende måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som +en som ikke fordrer å legges merke til. Det var kommet +noe douce i hans vesen, som virket behagelig; om det så +var hans stemme, så hadde den fått en mildere klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde +vært stygt vær, og da Constance var trett, holdt de sig i +ro på hotellet og gikk bare i teatret om aftenen. Nu var +barometret gått op; vinden og regnet syntes å ha rast +fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten +sommerlig luft, skjønt det alt var midt i oktober. De +bestemte sig for å ta sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- +nen satt de oppe på dekket efter å ha spist til aftens; +Lorck og Meier drakk et glass toddi; Constance hadde +fått et glass sherry med selters. De talte om de hyggelige +dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å +fortsette omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn +i Kristiania og på en behagelig vinter for dem alle. Så +brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- +paratkahytt kunnet få. Constance skulde sove i dame- +kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et +spebarn, som ikke vilde holde fred, men lå og gryntet +og sutret i ett vekk. Constance kunde ikke sove; hun +vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun blev så +ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, +kastet noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var +strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og +forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være +kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært +lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun +elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til- +bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok- +kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu, +— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike- +vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall- +fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så +hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av +henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han +med en stemme som forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes +ører. + +«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik +kvelende varme —» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte +å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at +folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig +over hans skildring og kom selv med noen småhistorier +av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- +ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter +litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman- +nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer- +ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når +roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs +skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 — Amalie Skram. I. + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot +røkesalongens yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det +lød som slutningsbemerkningen til en foregående be- +traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: +«Det satt også jeg og tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» +vedblev han. «Hvor det er synd at det nu skal høre op.» + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. — Treffe Dem i +ny og ne, med de selskapelige formers maske på — uff, +det blir avskyelig.» + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil —» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann —,» det lød som om han +våndet sig. + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham +godt,» sa hun forfjamset. + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med +Dem.» + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. +Hun visste ikke om det var angst eller glede. + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen +av hans ord. + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- +ker aldri med den slags ting.» + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk +hun fatt i en tanke. + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte +hun. + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i +gang,» vedblev hun. + +«Ja» — sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- +serte om at hun reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor +hun ikke kom ned i damekahytten, men blev værende +på samme sted. Så tok hun mot til sig og vilde gjøre +alvor av det. + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig +bevegelse. + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og +snakker om dette?» spurte han plutselig. + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa +han litt efter. «Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag +— og ikke sommerdag heller for den saks skyld. Og +nu —» det kom noe i stemmen som syntes å ta mælet +fra ham. + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig +nærmere til henne. Det var en angst og et alvor i hans +tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa +hun med tørr og nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og +vilde hun more sig med ham? Eller var hun så lett av +sinn at alt blev henne en lek? Det passet ikke inn i det +billede han hadde av henne, men han kunde jo ha tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få +nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; +den skyllet som en bølge over hennes indre, og det syn- +tes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes +livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut av sig +selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde +ha lagt sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit +var null. Det hadde vært en møie og leielse å leve på +stumper og stykker, å fekte sig frem fra dag til dag. Hun +lengtet tilbake til sin manns armer, — nei! ikke til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, +skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- +ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait +for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en +boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt +hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen +mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og +si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var +en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En +utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut +i gråt. + +«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin +hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har +jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, — +jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes +tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet. + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det +kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men, +— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et +krampaktig sukk. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. +Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær +med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst- +het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne +likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem +ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så- +ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne +og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett, +uten for den som elsker lykkelig.» + +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för +sammen ved lyden av hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde +ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes +hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom +op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger- +spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- +sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- +dig og utvendig. + +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende +stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- +ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem- +ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han +hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde +neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; +livet var med ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, +gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.» + +— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. +Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig +hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte +dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en +siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte +hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck +tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll- +boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge +efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver +gang var det som om hun skalv innvendig. + +# Kapittel XXIX + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de +hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- +lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for- +rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- +ken og spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- +skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og +nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- +stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt +skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag- +ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var +større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde +bladvekster og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- +merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- +stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å +sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen. +Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid +og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk +ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor- +for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu, +— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan +det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? +Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, +og noe annet vilde hun ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke +noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes +liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på +hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord +han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet +varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og +bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken +kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde, +få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne. + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter +noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og +satt sig flere ganger. + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» — sa hun nervøst. «Hvor- +dan har De det?» + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i +veien for hans ord, mens han trykket hennes varme +hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå +op og se, hvordan De bodde.» + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke —, jeg trodde . . .. Er De allerede i +orden?» + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på +hennes ansikt var borte: i kinnene var det kommet en fin +rød farve, og øinene strålte med sin smukkeste glans. + +«Fullstendig» — svarte hun — «dette er mitt værelse, +vil De se de andre?» + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, +da de var kommet igjennem spisestuen. «Her skal De +se, venteværelse, mottagelsesværelse og studerværelse.» +Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, fullpak- +ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var +ferdig med besiktigelsen. + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. — Jeg vet ikke om +det er fordi værelset er Deres, eller fordi De er værelsets +at det ser så bedårende ut.» + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» — sa hun og +skjøv en stol bort til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» +begynte Meier, idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes +det er måneder.» + +«Evigheter !» — han slo ut med hånden, «i går og i dag +har ikke villet få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, +Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er +så lenge siden,» sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte +han igjen, «og så har jeg lengtet så iherdig efter Dem at +jeg til sist kom i vane med det, og syntes det var så godt +å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun +smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som +De var på dekket om natten — uavlatelig» — gjentok +han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» — Det var noe bønn- +lig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner, lov +mig det, at De vil behandle mig som sådan.» Hun hevet +øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i +hvor deilig hun var; det var så søtt å høre hennes +stemme, være henne så nær og føle hennes øine på sitt +ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» — la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- +stemme å være sånn eller sånn mot Dem.» Tonen var +klagende. + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og +ristet bekymret på hodet. + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid +jeg så Dem, og jeg har lidt i en grad, så De aner det ikke. +— Gi mig lov til å være som jeg kan og må.» Han hadde +reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil intet ondt +gjøre Dem» — det kom en vemodig klang i stemmen. +«Tror De vel det?» + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- +lingen på hennes overkjole. + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. + +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» — sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men +Meier, Meier, hvordan skal dette ende!» hun reiste sig +og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme +hvad det vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, — +De eier mig, hører De, Constance, De eier mig!» + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, +mens hun betraktet ham med forskremte øine. + +«De må ikke være redd, Constance» — han talte ro- +ligere og gikk nærmere til henne. «Ser jeg ut som en +røver eller innbruddstyv? Heller vilde jeg hugge min høire +hånd av enn strekke den ut for å gripe efter Dem, når De +ikke fritt gav mig lov.» + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se +at det kjempet i henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance — in- +gen i verden kan være ømmere over Dem enn jeg.» Han +rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender +og knuget dem et øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» — sa hun med lav +stemme og så ham angstfull inn i øinene. Så slapp hun +hendene og begynte atter å gå op og ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald +når vi er alene,» bad han — <«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» —. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra +entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over +skulderen et blikk som sa: Sett Dem dog. Han følte sig +elektrisk berørt; det var jo en godkjennelse av deres +hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den +fordel det var å ha formiddagssolen og om annet lig- +nende. + +— «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa +Lorck, da Meier var gått. «Du følger vel med ned på ho- +tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å +lukke dørene op, «her ser jo formelig elegant ut, når det +står åpent til alle værelsene.». Han gned fornøiet hen- +dene og satte sig, så han kunde overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. +Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige +hjem?» + +«Jo» — sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes +hender og gav sig til sakte å gynge henne op og ned, mens +han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei — hold op — jeg må ut og tale med piken.» +Hun kom sig hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i +Lausanne hadde han ikke trengt inn på henne med noe +kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulde komme til +ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- +skap måtte jo vinne bukt med den smule skade som hin +dumme tilfeldighet hadde anrettet. + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag +av, da han fikk sannheten å vite. For hennes minste smil +hadde han vært glad som for det bifall, man høster for +sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et blikk, hver +en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. + +— Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han +hadde tydelig merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- +gjørende. Og når Constance var blitt helbredet, vilde hun +rørt takke ham, fordi han hadde reddet lykken for dem. +Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde +han svare: jeg vilde lære dig å se, Conny, hvor god min +kjærlighet var. — + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde +gjort det ringeste tegn til å nærme sig ham. Efter an- +komsten til Kristiania hadde han dog trodd å merke gode +symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så +bløt og mild, og når hun satt for sig selv, kunde hun se +så beveget, så lengselsfull ut. Han hadde tenkt sig å +være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden +hadde hun sittet på hans kne, kold og uberørt som en +statue. Var da hennes kjærlighet forbi? Umulig! det +var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en slik +forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, +straffe ham, hevne sig på en vis. Han blev bitter imot +henne; hun var dog en hård og sfinksaktig kvinne. Kan- +skje skulde hun slett ikke tas på med denne varsomme +ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. +Han vilde sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans +mishag og kulde, inntil hun kom og tigget om hans kjær- +lighet. Men da skulde hun også få den; da vilde han i +fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og +kunde ikke bekvemme sig til å lukke op døren og si til +Lorck at hun var ferdig til å gå. Det var jo så toppmålt +dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det var +blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- +men med ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, +gikk så inn i soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. +Men minuttene gikk, og til sist fikk hun den idé at han +var falt i søvn. Det måtte hun undersøke. — + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- +nene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det +var noe stivnet over ansiktet; underleben var sterkt ned- +trukket i begge munnvikene, og hans mine var barsk og +mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han +så gammel og slapp ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en +blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoff i hen- +nes kjole med de mange kniplinger og atlaskessløifer og +det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På hodet +hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- +vet strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med +et brus av kniplinger om halsen og nedover brystet. De +lange, franske hansker av fjærens farve satt glatt og +stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en sort at- +laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. +Lorck tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» — svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde +håret foran speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- +tagelsesværelse med en sigar, som han mot sedvane røkte +sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke henvendt et ord +til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- +merkning, hadde han svart med enstavelsesord så tre- +vent som mulig. Så hadde Constance reist sig og var med +et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på +midler til å kue henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han +finne på noe annet. Han foresatte sig å forsøke å være +hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de urimeligste tider, + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare +at det ikke kom henne ved, når hun spurte hvor han +hadde vært, late som om hun var ham det likegyldigste +på jorden. + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede +og sov i sin seng, og så fikk han ingen leilighet til å vise +henne at han vilde legge sig uten å si henne god natt. +Han kastet sigaren og skyndte sig inn til henne. + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En +lyst til å gå bort og omfavne henne overfalt ham, men +han betvang sig, vendte sig hurtig og begynte å klæ sig +av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret +op. Han kunde ikke lenger stå imot. Glemt var planene +om tukt og opdragelse. Før han visste av det satt han +ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. + +«Constance» — hvisket han — «hvor lenge skal dette +vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og +forsøkte å stemme sine hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve +sammen som to mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at +hennes kjærlighet var død, og at hun burde si ham det +helt ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hennes +hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. Hadde +Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- +skje ha sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- +tergivenhet under hans kjærtegn for noe annet enn det +Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance +på kne foran sengen og gråt på sin hodepute som i sitt +første ekteskaps tidligste dager. + +# Kapittel XXX + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og +kortere enn sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog +kjente man alt et pust av vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser +hadde byens selskapelige kretser utfoldet en stor virk- +somhet, især de siste par måneder. Man hadde spilt pri- +vatkomedie, gjort baller og foranstaltet basartablåer. Til +slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også +gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få +Constance til å bli den gamle. Han hadde forsømt henne, +gjort alt hvad en hensynsløs ektemann kan finne på av +de ting som ødelegger det daglige samlivs hygge, men for- +gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive +henne ut av den likegyldighet som hun satt forskanset i. +Alltid det samme høflige vesen: imøtekommende og av- +visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte +henne å være i samme værelse som han, når hver beve- +gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk var ladet med +uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider — som hun hatet dem! Skulde hun by ham +mer, fikk hun nesten ikke ordene frem. Efterhånden ut- +viklet det sig hos henne en heftig uvilje mot ham, blan- +det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op når +han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun +hørte ham komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når +han kom inn. Undertiden gikk det dager, hvor han ikke +henvendte et ord til henne. Spurte hun om noe, var det +motstrebende at han gav svar. + +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der +gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning +eller som en undergiven som har forgått sig, og til straff +skal få føle husherrens unåde. Hun vilde ikke lenger +finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang +hun hadde gitt ham et avfeiende svar, stod han stille +foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til +en tilstand av sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- +ler du slik?» + +«Du tar aldeles feil, — du går om i en innbilning» — +hun trakk på skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- +skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge +kommer? Skulde du virkelig være i uvidenhet om det?» +spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» — sa hun kort — «det er +dig som er så tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- +ledes enn jeg kan og vil, og så behandler du mig på en +måte som du ikke vilde våge å by noen annen.» Hun så +utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår +du ikke for en lidelse du bereder mig? Det liv vi fører +sammen, er ikke hvad jeg hadde tenkt mig» — sa han +bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville +skjenne sig kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig +fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; +han gikk stille ut av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de +blev ved å klinge i hans ører med en skjærende lyd, som +og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- +ler på en stentavle med en jernspiker. — + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. +Han tok sin tilflukt til arbeid og kastet sig inn i en utret- +telig virksomhet. Foruten sin store praksis var han vise- +formann i lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tids- +skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale gjøre- +mål. Han syntes det var best således, for så fikk han +ikke så meget tid til å spekulere over sine huslige for- +hold. Men håpet om å tilbakevinne sin hustrus kjærlig- +het hadde han dog ikke tatt avskjed med. Han kunde +trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo +ikke å ville tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at +Constance kunde foretrekke en annen voldte ham en +utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og +tale med herrene og være så fengslende og livlig, var det +som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket +sig alltid. Ikke for noen pris vilde han at man skulde +merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig ikke å +kunne tåle at ens kone talte med en annen. Sådant var +også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime +husvenn, og hvis selskap øiensynlig var Constance kjært. +Om eftermiddagen når konsultasjonstiden var til ende, +traff han meget hyppig Meier hos Constance, når han +kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som han +var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- +mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget +sammen med henne. Han var dog ikke for alvor redd; +at hans kone kunde nære, enn si bortgi noe som lignet +kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn +i hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance +visstnok i grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig +kvinne; å mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og +visste, hvor langt man kunde tro dem i den slags affærer. +Et par ganger hadde han opdaget et eget glimt i Meiers +øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller når +hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han +vilde gitt sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall +fra sitt hus, men hans frykt for å gjøre sig latterlig hin- +dret ham i å foreta sig noe 1 dette øiemed. Den venn- +skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. — + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- +stance at han intet merket til Lorcks sanne stemning. +Hun hadde for lenge siden tilstått ham at hun følte kjær- +lighet for ham, men samtidig erklært at hun vilde sette +alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at +de skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- +akte sig selv, om hun blev en utro hustru, og bønnfalt +ham om å være enig med henne i at det var best således. +Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte bare å +besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans +lov. Han hadde også trolig stridt for å holde sig dette +efterrettelig. Til sist var hun blitt trygg på ham, og da gav +hun sig hen i forholdet med en overstrømmende fortro- +lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det foreløbig +blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en +art tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare +å sitte ved hennes side, høre hennes stemme og veksle +ord med henne, var det enn de aller almindeligste. Og +alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, som en +kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann +som er hennes hjertes yndling, henrykket ham således +at det var tider, hvor han syntes han aldri vilde begjære +mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til dag levde han i +det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 — Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt +nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å ar- +beide tyktes ham å spare op på gleden. Undertiden kunde +det jo riktig nok komme op i ham en bitter gremmelse +over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var +en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også +gitt denne stemning luft til Constance. Men hun behøvde +bare å se bedende på ham og minne ham om deres av- +tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; +han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men +ham; hvorfor fikk han så ikke hennes kjærlighet? Hvad +var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? Utro- +skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck +og bar elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og +rokket frem og tilbake med en våndefull mine og en +sakte klagelyd, og til sist svart med lav stemme at det +var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så +hadde Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at +den kjærlighet hun ikke gav ham fritt og angerløst, vilde +han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som +gjorde at han forlot henne med forvissningen om at ti- +men, da hun vilde synke i hans armer og si: jeg er din, +ikke var fjern. — + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- +bende tegnet sig og sin kone; han hadde venner i fest- +komitéen, som så å si tvang ham til det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- +valsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun +kunde så godt like å arbeide sammen med den tekkelige +Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det var +en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- +ken i en svær fletteknute, friske, røde kinner og blå øine +av en dyp og fuktig glans. Hennes figur kunde man ikke +la være å beundre; det var ryggen især; den var strak og + +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende +rund og brystet smukt hvelvet. + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var +ute i praksis og kunde først komme hjem ved titiden; +han hadde mange syke i denne tid. + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene +til bøttet» — sa Constance, idet hun satte nål og finger- +bøl fra sig og løste av sig det store forklæ, hun hadde +sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant, +Emma?» + +«Jo, det kan fruen så godt» — svarte Emma med et +beskjedent smil. + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn +gjennem den halvåpne dør. + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De +få se!» + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» — sa hun, «rød silke med gullborder, +strømpene er litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige +farve — og skoene, se hvor lekre med gule, små spenner. +Og er ikke forklæet nydelig? den lille lommen er så fiks. +Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på remmene, +de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» — +hun satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få +låne livet et øieblikk, — men Gud, Emma, De setter jo +knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et +ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet ved +knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke +begripe hvad det gikk av henne. Hun tok livet og viste +det til Meier, som bøide sig ned for å ta op den ene sko, +som han hadde mistet på gulvet. Constance stusset et +øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste +ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven +med snellene på gulvet; Constanee og Meier för i været. +Emma lå alt på kne og samlet dem op igjen. +OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de +satt i dagligstuen. + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig — så De ikke hvor rød hun +blev?» + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min +mor, tror jeg nok» — sa Meier efter et øieblikks be- +tenkning. + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- +lig en søt liten pike» — henkastet Constance. «Hvad skal +De ha på i morgen?» + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er +det Lorck som kommer?» Meier lyttet. + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, +idet hun reiste sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte +efter. Constance la maskeradedrakten ned i en stor, av- +lang kurv. Han stod og iakttok, hvorledes hun strøk og +glattet på stykkene og la foldene til rette, og de bløte be- +vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun +stod i begrep med å dekke kurven til. + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så +forferdelig gjerne.» + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg +kan jo ikke gjøre det, mens De står der og henger over +mig.» + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i +hennes værelse. + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med +masken i hånden. Hun så godt ut; hvert minste stykke + +Constance Ring 27% + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale +parisersko, som viste anklenes smukke form, til den +mangeradede perlesnor om hennes bare hals. Den kort- +skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt +om hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst +over rygg og skuldrer, og hodetøiets røde og gylne bånd- +ender stod prektig sammen med dets mørke farve. + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i +forbauselse. + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante +situasjon. + +«Melkebøttet er det søteste av alt» — sa hun og vendte +ryggen til, forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han +langsomt. «Hvor De er forvandlet; tenke sig at De kunde +komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde +prinsesser i — å snakk, det er vrøvl! De er meget deili- +gere enn som så.» + +«De snakker» — sa Constance og lo med rødmende +kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran +speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett +bort til henne, grep med begge hender om gummihem- +pene som satt rundt ørene og tok masken bort. + +«Au !» skrek Constance — «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- +kelig så vondt?» han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» — klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det +sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom +derved til å røre ved hans fingrer. Han grep hånden og +la den over sine øine; så bet han med lebene i den. + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun +hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet blev blekt. +Hun så fryktsomt op på ham og møtte et blikk fullt av +den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde +hun gå bakover, men i neste nu gav hun efter for en ui- +motståelig trang. Hun slo armene om hans hals og la sig +inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge +armer, knuget henne mot sitt bryst og boret ansiktet ned +i hennes hals med et langt sukk som av forløsning og +lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde +gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» — hvisket han og holdt +henne fast. «Se så» — sa han derpå og lot sine armer +langsomt gli nedover, til han fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» — hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» — ropte Constance angst og +løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente +duften av hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- +nes leber brente på hans kinn. Han satt som en beruset, +som svelgjer i den nydelse hans tilstand gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det +var Constance i sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys +igjennem henne, og hun stod stille i noen sekunder. Det +var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt som bevirket +det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det +samme. Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så +bedrøvet ut?» hans stemme var så øm. + +«Ikke egentlig bedrøvet» — sa hun grundende. «Jeg +kunde ikke hjelpe for det, jeg,» la hun straks efter til i +en tone som om hun forsvarte sig. + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig +se hennes ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- +tøiet; så la han sig på kne og strakte hodet inn imot +henne for å fange hennes blikk. Hun lot hendene synke +og vendte ansiktet bort. + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- +skrivelig meget godt, la det ikke forskrekke dig. Det +kjærtegn du gav mig, falt som en himmelens dugg over +mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» — gjen- +tok han. + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke +sant, Constance?» sa han sakte. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk +sin hånd kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. +Han lukket øinene og lot sitt ansikt gli ned i hennes fang. + +«Nu må du gå, Harald» — sa hun om litt, «ja, for jeg +synes ikke du skal bli her i aften.» + +«Som du vil» — svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» — gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig +endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa +han. + +«Den første og den siste» — svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, — kan +du ikke si nei til de andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» — svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. + +# Kapittel XXXI + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier +i morgen, Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- +stance hadde lest op av «Aftenposten» om arrangementet +ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går +an, hvis du vil beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den +karakter, ditt forhold til Meier har fått; ikke for min +skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det +var god —» blev han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare +dig. Folk taler om dig og Meier på en måte som ikke er +mig behagelig.» + +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» + +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han +gikk langsomt op og ned på gulvet. Hun satt med hån- +den under kinnet og stirret i avisen. + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» +spurte hun. + +«En som vil oss begge vel. — Jeg kan forresten gjerne +si det, — det var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, — det ligner hans fruentimmerak- +tighet.» + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det +samme i hans sted,» sa Lorck tørt. + +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» + +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- +lighet et vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han +trodde var til skade for dig.» + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder +mig, og at jeg ikke av hensyn til folk eller folkesnakk +akter å berøve mig det.» + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også +er mig,» sa han litt barsk. + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare +at du skal ta hensyn, som du ikke kan overse ustraf- +fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- +faren at jeg behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av +henne, tok hennes hånd og talte i en vennlig, alvorlig +tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn +å se dig glad og lykkelig. Intet er mig fjernere enn å +ville pålegge dig noen tvang eller å plage dig. Vet du +ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, +dertil kjenner jeg dig for godt. Men andre dømmer an- +derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for — det bør +man ikke bry sig om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker +du enhver samtale med mig. Den fjernhet som hersker +imellem oss, piner mig mer enn alt annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire +hånds negler, som hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å +dele med mig, vi går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med +gleden var det forbi, iallfall for min del,» svarte hun ro- +lig, uten å flytte øinene fra sine negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, — jeg går og +lenges efter dig,» bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad +der er så, det er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig +hjerteløs og hevngjerrig hun var. All hans ømhet og +kjærlighet slang hun fra sig, trådte den i støvet, skred +over med kolde miner og smilende leber. Hans trofast- +het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- +lige streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- +skap for Meier, alt hun gjorde, var en eneste fortsatt hån +mot ham, han, som gikk og elsket henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. +«Hvis du ikke kan tøile ditt onde sinn, så er det bedre du +tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og +så på ham med et sky og forskremt blikk. Det kom in- +gen lyd, men allikevel var det Lorck, som om hun gav +et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev +hun stående og vendte hodet om imot ham. Det lå et is- +koldt smil over hennes leber, og øinene stakk så be- +synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker iste- +denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte +langsomt og rolig. + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et +hugg. Blodet för op i hodet på ham, og årene i pannen +svulmet. Det varte litt før han fikk mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til +ro; du kan ikke legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk +et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- +ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, +motstridende følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke +å vekke hennes skinnsyke? Hvem skulde han bruke til +øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for +trett av alt slikt. Og dessuten — hun vilde sannsynligvis +ikke legge merke til det engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den +gang han hadde Kristine, hun, som hadde lagt en grense- +løs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans fot, som +var kommet og gått på hans minste vink og hadde tatt +alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært +skjønnhet og glede i forholdet til henne. En sådan kjær- +lighet var en skatt i en manns liv, og kanskje var det en +lov, at den blev ikke to ganger det samme menneske til +del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne Constance, +denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til +å vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans +lodd; han gikk omkring som en hjemløs mann; for- +smådd av henne, den eneste han brydde sig om, den han +hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- +tet. Den arme, arme pike; på sine kne kunde han ha +bedt henne om tilgivelse; hvis han noensinne traff henne, +vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han kunde +tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med +Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men +nei, det hadde jo ikke vært sann tilfredsstillelse 1 det; +han var gått omkring som en villsom mann. Men hvis +han nu hadde ektet Kristine — hun hadde hatt betingel- +sen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme +art, og likhet på dette punkt var visstnok av stor be- +tydning; hun visste, hvad alt det var verdt, og kunde +skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne +til, og det var blitt en ulykke for dem begge. Men nei, +nei, ekte Kristine, en pike som intet annet hadde å by +ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen henseende +var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært +elsket av Constance, — det var det høieste livet kunde +by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunde +glemme den lykke hennes kjærlighet hadde skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt +den — han stønnet høit — umulig! — det kunde ikke +være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket +av optrinet mellem henne og Lorck fra sig og lukket øi- +nene. Hun tenkte på det øieblikk Meier hadde trykket +henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt nede på +sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang +var det som om hun løftedes på en bølge, mistet pusten +og blev borte i svimmelhet. Til sist falt hun i søvn og +drømte at hun og Meier vandret sammen i en deilig have +tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme +ånde på sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov +hun trygt og fast. Han var stille og varsom for ikke å +vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, +og Lorck, som angret sine voldsomme ord, mottok still- +tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- +stance om hun vilde gi ham første dans, og fikk så vite +at hun hadde lovet Meier den. Han bet skuffelsen i sig +og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å +holde øie med henne, men kunde allikevel ikke kontrol- +lere hvem hennes kavalerer var. Han så henne hvirvle +avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- +gutt og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. +Han kjedet og ergret sig og ventet lengselsfullt på at det +skulde være forbi. Endelig kom demaskeringen, og +souperen begynte. Det var anrettet på små bord i en +rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av +den som assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra +denne ved forheng av persiske tepper. Lorck skyllet +masser av champagne i sig for å komme i stemning, men +forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. +Marie var spansk fiskerpike. Leende og blussende av +glede og champagne engagerte hun Lorck til første dans +efter bordet. Han støtte sitt glass mot hennes og takket +smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- +stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i +op,» sa Hansen og hevet sitt glass for å drikke med +henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min +kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne +og førte henne bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter +henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev +borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd +på at Meier skulde se hvor fetert hun var, og samtidig +vite at det var ingen uten ham hun brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham +en tortur å se Constance danse avsted munter og smi- +lende i disse mannfolks armer; han bestilte ikke annet +enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. +Constance hadde hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne +så tett op til sig at hun knapt kunde puste og hvisket +forelskede ord i hennes øre, som hun hverken enset eller +hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og plut- +selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på +skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! +Hold op, jeg vil ikke mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» +hvisket han. «Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, +det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, — jeg vil ikke danse med Dem!» +sa hun harm og stridde imot. + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den +uforskammede fyr, du skulde bare vite hvor nærgående +han var.» + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen +med ham. Hvorfor holdt dere op å danse?» + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og +mine. + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- +ters fra?» + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig +det.» + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede +herrer, klær det ille å late indignert.» + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort +og skyndte sig avsted. + +«Ta min arm,» bad han. + +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» +Hans tone var bønnlig. + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme +dirret i gråt. + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører +du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han +gjorde høire om. + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte +henne op på galleriet, som var inndelt i små, terrasse- +formige avlukker, som skulde forestille hengende haver. +I det fjerneste tok de plass på en løibenk. De var temme- +lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder +som gav den beste utsikt. + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» +begynte Meier, «jeg har hatt det så ondt i hele aften, for +jeg kan ikke tåle å se dig fare avsted med disse vemme- +lige fyrene — bare at de rører ved dig er en besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig —» svarte +hun og trykket sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- +gen fornøielse av det — det forstår du jo nok,» vedblev +hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt +ansikt mot hennes skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- +vorlig og smøg sig inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- +varter. Constance bad om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av +efter den annen uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter +efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig +ned før Lorck hadde fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier +danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var +blitt av; han hadde lett efter henne alle vegne. + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en +stund. + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som +du hadde lovet francaisen, gikk og spurte efter dig, men +jeg var naturligvis den, som minst av alle kunde gi op- +lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til +side og trykket sig tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så +lot han hånden synke og satte sig hårdt tilbake. + +# Kapittel XXXII + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- +stance og Meier var ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen +efter karnevalet, da han var kommet der op, hadde hun +vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare situa- +sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var +Lorck trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville +slå sig til ro i dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. +En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. En- +ten var det noen, når han kom, eller Constance var ute, +eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et ta- +lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet +ved tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +— Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. +Hver dag var han viss på at noe måtte skje, og stadig +vekk skjedde det intet. Han ventet et brev fra henne; +hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en +avtale å treffe. Nu siden hun hadde hvilt i hans armer og +besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke +mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? +Å leve videre uten klarhet over de ytre former for et så +intimt forhold, var utålelig. Og så led han under det at +Constance kunde ta saken så rolig, kunde være snakk- +som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det +hele bare flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- +dig nervøs ophisselse, för i været ved den minste uven- +tede lyd, kunde plutselig skifte farve, tape appetitten og +hadde søvnløse netter. — + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig +med sine eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue +foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens +armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, +besatt med blå fløielspynt, kom fryktsomt over terske- +len. Hun bøide overkroppen en smule fremover, som +når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så +sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren +med en trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 — Amalie Skram. I. + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- +deles uten å vende sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren +tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt, hvori hvert +trekk sitret av tilbaketrengt lystighet, bort til Meier, +stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med en lyn- +snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- +nen, idet hun brøt ut i en overgiven latter. + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var +vaskerkonen, som jeg venter på.» Det var et halvt over- +rasket, halvt misfornøiet tonefall i stemmen. + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun +og så fryktsomt forskende på ham. + +«Opriktig talt, — jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, +vel?» hun la bønnlig sitt ansikt til hans kinn. + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos +fru Lorck, men så tok jeg mig fri for å komme ned til +dig. Jeg lengtes så rasende efter dig,» vedblev hun inn- +smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var her. +Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve +og så bedende på ham. + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» — han +trakk op sitt ur. + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt +av dig. Et kyss vil du da vel i det minste gi mig?» Hun +omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. + +«Så, så, så —» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så +slo han armene om henne og gjengjeldte hennes kjær- +tegn. + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- +duet og børstet sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide +ansiktet, kastet hodet tilbake og til siden, undersøkte +sine tenner og gjorde tilsist en grimase til sig selv. Derpå +pusset han sine negler og åpnet begge vinduene. De vendte +mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og luf- +ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar +og falt så plutselig i tanker ved vinduet med blikket på +en gullregn og noen syrintrær, som stod foran gjenbo- +huset i en liten innhegning, myldrende fulle av briste- +ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- +ste gang, nei ikke første, for det hadde vært sent på afte- +nen, men den neste, da hun var kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde +til Constance. Nu måtte Lorck være ute i praksis, og så +skulde han tvinge henne til en ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på +å stige op, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne +sine tanker og forberede sig på hvad han vilde si. Men +det lykkedes ikke; han kom aldri lenger enn til at han +stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde +han det hele om igjen. — — + +— Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på +Ladegårdsøen. Da været var så smukt og mildt, hadde +de tenkt å være utflyttet allerede til første mai. Con- +stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge op gar- +diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i +utlandet med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- +geråd, og for å gi gartneren anvisning på hvad han +skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun +og Hanne stuepike skulde ha med sig. De hadde fått fer- +digpakket to store kasser med dekketøi og sengelinnet; +innimellem hadde de stuvet ned en del vinflasker, og +øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- +toalett i stand. De skulde bli der ute et par dager, og de +skulde avsted med toget den neste morgen klokken 9. +Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier vilde +komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten +ønsket det motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe +ham, blev hun utålmodig og kunde ikke begripe hvorfor +han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser for henne? +Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- +valet. Det var da at han hadde tatt henne i besiddelse. +Hun visste at hun var hans; det var denne dumme, un- +derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes vesen +og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en +utro hustru, som satt henne så fast i blodet . . . ekte- +skapsbrudd . . . Hor. — Uff, hvad vilde hun ta slike +stygge ord i sin munn for! Det var andre betegnelser, +som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en +annen, som var villig. Vilde han kanskje ha betenkt +sig? Ikke et sekund heller, — ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en +kvinne ha alle disse skrupler? Like for like, det var li- +vets eneste gyldige prinsipp. — + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. +I disse uker siden karnevalet hadde Lorck vært så be- +synderlig rørende. Da han om morgenen efter ballet +hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i vognen +om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun +svarte, at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- +nes hode mellem sine hender, kysset henne på håret og +sa: «Constance, min egen Constance, vokt dig for å gjøre +dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, som +hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden +mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det +var så ømt, så smertelig, så tålmodig. Når hun møtte +hans øine i sådanne øieblikk, stakk det i henne, og hun +syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke +gjøre for at hennes kjærlighet var blitt borte for henne. +Det, som var skjedd, måtte så være, og det, hun hadde +gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt livs frelses +skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da +noe, hun ikke kunde råde med, hadde tatt makten fra +henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig +raskt bort, forat piken ikke skulde se hennes rødme. +Hun lukket øinene, la hodet tilbake og pustet dypt. Så +låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i +et litografi på veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk +imot henne med fremstrakte hender. Det slo Constance +at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete glans, +som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- +delse, lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så +ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har +jeg det aldri godt,» svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- +lig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun +fikk lyst til å kjæle for ham som for et ganske lite +barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre +henne en forklaring, men i det samme nu, hun stod så +mild og god foran ham, var hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket +han. «La oss sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om +hennes liv. En stille henrykkelse påkom Constance. Hen- +nes hode gled bort på hans skulder. Han grep om henne +med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så +bøide han sig ned over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde +besøke henne på landstedet neste aften, hvor de vilde +være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Meier +hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en +mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepytter, som det om +natten hadde vært rimfrost på, var optødd i solvarmen, +og overalt, hvor det var en smule helling rislet små og +store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance +og piken ikke blitt ferdig med å henge gardiner op i de +tre værelser, som vendte mot haven. Hanne stuepike +hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- +ret vendte op ned, eller vrangen var kommet ut. Lange +stunder gikk med å søke efter alt hvad de skulde bruke, +for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en gjenstand +mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte +steder. Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- +den, for det, som skulde være i spisestuen, blev av fruen +beordret satt i havestuen og omvendt, og så vant Hanne +stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i +veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren +og satte sig selv ute i kjøkkenet og sydde på sin kjole +som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han +skulde ta sig til i haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, +og så kom hun allikevel ikke, og sånn var det gått hele +dagen. Hanne bød ham en kopp kaffe og smørbrød, som +han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet +Hanne, idet hun puttet et stykke sukker i munnen og +helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- +den, tendte den borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- +rikler,» sa han. «Spør fruen efter mig, så er jeg ikke +lenger av veien enn at De kan rope over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- +flekker, mot kneet, for å få av den løse muld, satte den +på og gikk med takk for kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått +panel ved siden av det store soveværelse, som hadde al- +tan til haven, satt hun på en kasse foroverbøiet med al- +buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med +feberaktig hast jaget hun efter å komme avsted og hadde +vært på stasjonen et kvarter for tidlig. Tanken om stev- +nemøtet hadde ganske behersket henne. Hun hadde vært +et offer for de mest motstridende stemninger og hadde +lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, +som av og til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. +Og alt imellem steg det henne til hodet som en beruselse +at hun i aften skulde ha hans armer om sitt liv, hans +leber på sin munn; men hver gang var det kommet en +gysen over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- +grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som +timene gikk, forandredes hennes uro til angst, som steg +for hvert minutt. Hvordan vilde hun være til sinns i +morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han ingen +ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- +men og vendte hodet til siden. Det var dog en oprørende +urett imot ham, han, som hadde elsket henne så ufor- +anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans hustru, +som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker +hadde vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde +sveket henne, men det var det ingen skygge av rimelighet +for. Dog, hun elsket ham ikke, det kunde hun jo ikke +gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var +hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, +hvad hun nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- +stå at hun kunde la være. Hun torde ikke påstå for sig +selv at hun vilde dø av å la ham fare, og det var det som +måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare at +hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, +hvad hun hadde fore, vilde han være kommet for å +myrde henne ... Den blodige tort, hun beredte ham +.+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- +uten — —. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt +ham i sitt hjerte — dette mer eller mindre gjorde hver- +ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; +de hadde avtalt at han skulde gå bakenom Løkken til +skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så kunde de gå +inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- +kenet. + +«I aften, i aften —» gjentok hun så lenge, til hun blev +redd for sin egen stemme. Hun för op og gikk frem og +tilbake; men det var så kort et stykke vei å gå på at hun +blev svimmel av de idelige vendinger; så satte hun sig +ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å +telle på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, +og det påkom henne med ett en rasende drift til å bryte +ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt villdyr. Men +hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig — +hvor hen -—». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som +det demrende skjær av det første daggry på en kullsort +himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at +hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge hen- +der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der +stirrer og lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, +avbrutt, med en lyd i stemmen som hos et barn, som ef- +ter overstått straff ber godt for sig og lover sin mor å +være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, kastet +hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde +med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De +får ordne, hvad De selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig — det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring — —: +Men vil fruen ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det +minste? — Det er et helt kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- +stance fulgte efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig +plutselig sulten og nøt stående hvad Hanne tok frem av +matkurven og satte for henne. Tilsist drakk hun et stort +glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og +satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- +tagelsestid forbi; når hun tok en drosje, vilde hun være +der innen han gikk i praksis. Hun vilde fortelle ham +alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at nu +var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake +til ham, at hun vilde prøve på å komme ham så nær som +i den første lykkelige tid, be ham glemme og tilgi, hvis +han kunde, all den fortred hun hadde gjort ham, legge +sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- +lede hun mante frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- +den drog inn i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- +ter før fem steg hun op trappenei sitt hjem. Hun lukket +selv op og gikk uten å støte på noen inn i soveværelset. +Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine hender +og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen +skritt bred mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse +vært i forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt +anbringe en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennem +spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå mel- +lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte +til spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- +tersiden; Lorck var gått derigjennem klokken fire. Snart +vilde han være ferdig, og så kom han denne vei til sove- +værelset for å gjøre en smule toalett innen han gikk ut. +Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- +fall hvormed han vilde si: «Men Constance, er du alt +kommet tilbake?» Med bankende hjerte skjøv hun dø- +ren op — den gav ingen lyd — og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det +var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag. + +# Kapittel XXXIII + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, +en ung dame, som hadde ørebyld, og to mannspersoner, +av hvilke den siste var en firskåren, brunbarket sjømann +med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var +blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det +ennu var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk +over terskelen ropte Lorck: «Den neste, men så ikke +flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- +derlig møie med å få døren lukket efter sig. Hun gikk +nølende noen skritt og blev usikker stående. Hun var +middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, +godtformet munn, som vilde vært smukk, hvis ikke hu- +den omkring lebene hadde vært så besynderlig strammet. +Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og hvitrutet +kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke +av fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, +stiv fjær. Hun var meget blek; åndedrettet gikk hurtig, +og situasjonen syntes å være henne i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev +i en notisbok. + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning +av lenestolen ved hans skrivebord. Så la han trekkpapir +over det skrevne, og idet han strøk over det med tverr- +siden av sin høire hånd, dreide han hodet og så på +henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og +spilte ølnene op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så +et forsøk på å si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- +tørklæet frem og holdt det for øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» — stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, +halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over +maven og lot tommelfingrene uavladelig dreie rundt om +hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans +ansikt. + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, +du forstår jo nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte —. Tro endelig ikke — jeg +vilde bare be om en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok +nu overhånd. + +«Ja,» — hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- +gende, idet han reiste sig. Han tok om henne og trykket +henne sakte ned i stolen. «La mig så høre, hvad det fei- +ler dig.» + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- +vet mens hun talte. + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den +gang jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De +husker, men nu har jeg også slike vonde smerter for +brystet.» + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det +blitt rent ille.» + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere +om morgenen, når jeg står op, enn om kvelden, når jeg +legger mig,» vedblev hun. + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» — sa hun, «jeg har vært her ved døren mange +ganger, men når jeg skulde til å ringe, hadde jeg ikke +mot.» Hun hevet øinene og så på ham med et ubeskrive- +lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. + +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en +eneste gang til —» gråten var atter ved å bryte frem, + +«— ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så +syk at jeg måtte ha doktor.» + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget —. Jeg trivdes ikke og kunde +ikke alltid få arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så +glatt i en liten by — —. Og så blev jeg også uenig med +min søster, eller rettere sagt med hennes mann —. Ja, +alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende +på hodet. «Og går det dig bedre nu da?» + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- +komme — —. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er +tæring.» + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- +dommen, begynte det akkurat slik —. Og så har jeg sør- +get så gresselig.» De siste ord sa hun med neppe hørlig +stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som rant +ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. +Men forresten, tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone +lød med ett frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i +grunnen slett ikke forandret; det hadde bare forekom- +met ham så i det første øieblikk. En smule magrere var +hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle +dager. Han kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- +nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» — sa han og +slo an en halvt kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han +tok henne om haken og ristet hennes ansikt frem og til- + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- +ringspatienter kan ha slikt et smilehull?» Han pekte +med sin finger på det lille runde hull i hennes kinn, som +var kommet til syne ved hennes motstrebende smil. «Ditt +gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, +«Ja nesten like til de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv —. Men kom, +nu skal vi se efter. Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg +skal få noe å vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck +la lytterøret til rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke — plutselig visste +han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans +veninde, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og +innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne i +armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» — sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- +gelsesværelset, kom så tilbake og slo armene tett om- +kring henne. «Jeg vil holde av dig som i gamle dager» — +hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn +i studerværelset kort efter Kristines inntredelse fra mot- +tagelsesværelset og hadde med bankende hjerte tatt plass +på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- +lig og bragte henne til å reise sig og gå med listende trin +over teppet til døren, hvor hun gav sig til å kikke gjen- +nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske +som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av +værelset, lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- +set. Blodet brente i hennes årer, og hun syntes at hun +uavladelig av all makt ropte på brand; hun kunde ikke +begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. Den +troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne +fruentimmer i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, +så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smil på sine +leber! å det smil! Den falske løgner, den utuktige fyr, +som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for +en stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha +hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. +Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for bry- +stet — —. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hev- +net —. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige ganger. +Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det +jo ingen hjelp i det —. Hun vilde si ham det selv med +en hoverende latter like i hans frekke ansikt —. Nei, +han skulde overraske henne i Meiers armer på sovevæ- +relset, når han kom sent hjem —. Hun vilde være av- +klædd, han skulde ikke kunne tvile —. Så skulde han se, +hvorledes han likte det —. «Å lindrende, lindrende!» +hun sa dette ord så lenge, til tungen kjentes tørr og trett +av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter +passerte forbi som en tåke. Og hun så på dem med strå- +lende øine og bøide, når hun hilste, overkroppen mer +enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne +å vende om og spasere litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være +behagelig, gav Constance sig til å gå med henne. Hun +svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig, da +Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde op- +levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent +på skulderen, nikket lystig og för fra henne, før denne +hadde fått tid til å tilby sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke +klare for sig selv, hvorledes det var Constance hadde sett +ut. — Og så hadde hun vært så forferdelig smukk; egent- +lig uhyggelig å se på, med noe underlig gnistrende over +hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved +Akersgaten stanset hun for å se på uret i hjørnebygnin- +gen. Bare 6, og det gikk først tog halv 7. Så vilde hun +være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, +sterk, søt vin, masser av vin i store pokaler — — Og siga- +retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer +med det navn som pleide å stå på Lorcks sigarkasser. +Hun fikk hvad hun forlangte og begav sig atter på vei. +Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- +løst frem og tilbake på perrongen. Men så husket hun +at det kunde komme noen hun kjente, som skulde samme +vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men +stemte med tåspissene mot gulvet og beveget knærne op +og ned med en hurtig, ristende bevegelse. Så slo hun +tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? +Umulig! det måtte være for år tilbake. Men nu var det +jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til sig selv og +gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en +kurv på armen og gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken +med en mine, som om hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, — jeg har vært en lang +tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i +natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om +og gikk uten å svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa +Hanne, mens Constance stod og tok tøiet av. «Det var +riktig godt at jeg hadde lagt i ovnen tidlig i dag, så det +ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- +brødet. Da Hanne tok bakken ut, sa Constance at hun ikke +behøvde henne mer; hun kunde legge sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod +en seng på den ene vegg med mørkerøde ulltepper og +snehvite lakener. Like overfor var det et hvitmalt bord +med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- +posten. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et +laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler +bare et stort hvitmalt klæsskap og en stråsofa. Vadsek- +ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i på +en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, +hun stod et øieblikk ved vinduet og dampet på en sigar, +så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte sig +i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite +gardiner fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på +gulvet, trådte ilden ut med foten og skjøv den bort i en +krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det var +alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de +bladløse trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- +hus av tre; det satte rygg imot lyset og kastet en avlang +skygge foran sig på gressplenen. Det var tyst og stille + +20 — Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing — det lød, +som kom den langveis fra — var det eneste som hørtes. +Hun drakk mer vin, tendte en ny sigar, røkte et par drag +og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå i sofaen, men +gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når +hun åpnet den, lot den stå på klem og så sluttelig på sitt +ur. Hun måtte tende en fyrstikk for å bli sikker på hvad +det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det gav et +sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide +sig i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i +neste nu og grep et stort ullent sjal, som hun hadde i be- +redskap. Om hodet svøpte hun et sort kniplingstørklæ; +så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op til det av- +talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig +plutselig inne mellem slanke, kjempehøie furustammer. +Hun lente sig op til en trestamme og ventet. Det varte +litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som det +skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen +som vilde kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde +ikke begripe at det varte så lenge før han kom. Endelig +blev lysningen ved inngangen til skogen formørket av +en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod stille +til han var like ved siden av henne, for å være sikker på +at det var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og +rørte ved hans arm. + +«Constance» — hvisket han med en overstrømmende +ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre +tett omslynget, mens han dekket hennes øine og munn +med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med +sin munn ved hans øre. «Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- +lige ventetimer var forbi. Det var så beroligende å kjenne +hans arm omkring sig. De gikk mot huset; lyset i kjøk- +kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; sannsyn- +ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene +omkring hverandre kom de gjennem haven og steg op +de tre lave trappetrin, som førte til verandaen. De tendte +ikke lys, men blev sittende i mørke, inntil de gikk +ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset +gjennem verandadøren. Han kastet speidende blikk til +alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. +Han tendte en sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så +kastet han et slengkyss op til det tildekkede altanvindu +og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent en mils +vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- +ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han +stille, åpnet sin lommebok og tok frem et fotografi. «Det +fordømte billede, mumlet han, rev av en fyrstikk og +tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» — sa han +halvhøit. Han kastet det flammende billede fra sig og +trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt +har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere +ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra +sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod atter og atter +for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- +mebok, så hvorledes hun betraktet baksiden og hørte +den stemme hvormed hun leste op: Fra Emma til Ha- +rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var +hun blitt flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så +som hun hadde sett ut da hun lot ham kysse sig til +farvel! + +# Kapittel XXXIV + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp +søvn, stod solen høit på himmelen. Først hadde hun in- +gen tydelig forestilling om hvad det var som lå så knu- +gende over henne, men litt efter litt stod alt, som var +foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene +fast i og gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme +sig for det, vilde vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun +måtte gjennemgå det alt sammen, leve det om igjen, +smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde +hun nu også funnet lindring ved det? — — Hun følte +trang til å spytte sig selv ut. Det var ikke stoff i henne +til det hun hadde villet, kunde hun merke. Hun vem- +medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? +Hun satte sig over ende i sengen for å tenke efter. Så +falt hennes blikk på hennes billede i speilet. Med et skrik +slo hun hendene for ansiktet og slang sig tilbake i pu- +tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin +mann. Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og +hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun vilde +ikke se ham mer. Men hvor skulde hun hen? Forlange +skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad +ikke spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig +hennes sinn, men det var likesom han gled ut i tåke for +henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte +var hatet, hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille +inni henne, så tomt og så dødt. Hun begrep at hun ikke +orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, med en lang- +som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss +på at det var alvor? At hun virkelig vilde og torde? Ja, +det var det eneste hun kunde finne på, det eneste, det +var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time +mer enn nødvendig, vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I +ro og mak drakk hun sin kaffe og spiste et par kavringer +til. Hun så på klokken og regnet ut at hun vilde være +hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og leilig- +heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- +ser, sa, at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og +gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med +lukkede øine. Konduktøren måtte to ganger tiltale henne +før han fikk hennes billett. Hennes tanker kretset om +dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og +kom ubemerket inn i sitt værelse; hun gikk bort til sitt +skrivebord og skrev stående de ord til Lorck: «Du skal +ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg ikke +kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- +seglet, skrev Lorcks navn utenpå og la det inn på bordet +i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok +frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin, som var +blitt stående der fra den gang Lorck hadde gitt henne en +innsprøitning for tannpine. Det var en stor porsjon; +Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- +nålene fra sig på toalettbordet. I det samme falt hennes +øine på et fotografi av familien i Molde, som hang på +veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor sit- +tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren +hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske +liten pike den gang, med utringet kjoleliv, små puff- +ermer og håret i pisker ned over ryggen. Hennes hjerte +skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun billedet +og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn +henne. Så husket hun farens ord, da de fikk prøvebille- +det hjem. Han hadde vært så fornøiet med dem alle; men +om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som +et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde +moren ledd og svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var +hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre be- +skjed om det, som spiller denne store rolle i livet,» tenkte +hun, idet hun hengte billedet tilbake på sin plass, «så var +det gått mig bedre.» — Så mintes hun et annet ord av +sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er +en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han +var utilfreds med henne, «og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, +hun så det så klart i denne stund; det var hennes livs +store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- +gen. Så grep hun flasken, lukket øinene og tømte inn- +holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck +vært ille til pass. Da han kom hjem fra sin praksis, var +han gått inn i studerværelset for å hente en bok. Idet +han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. Det +forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å +si. Uvilkårlig så han sig om. Ja, sannelig — Iå ikke +hennes lommetørklæ der på sofaen. Han tok det op og +så på det; jo riktig, det var hennes. Hvorledes var det +kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der +inne en halv times tid —, hadde det monstro ligget der +den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han +bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- +tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da +hun og Hanne stuepike drog ut til Løkken. + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine +nesebor. Dets duft bragte Constance så levende frem for +ham; han syntes nesten han holdt henne i sine armer. +Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og stakk +det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- +ket. Under måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- +len og stirret op mot loftet med en distré og misfornøiet +mine. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan +fanden var det også gått til! Det var kommet sådan over +ham, et øieblikks selvforglemmelse —. Det var det, som +var det ergerlige at han like godt kunde latt være. Han +gjorde en smellende lyd med tungen, klødde sig i håret, +hentet en sigar og satte sig ned i en lenestol i daglig- +stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk gled +boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den +usmak han hadde av sig selv. Han fikk lyst til å drikke +noe, gikk inn og undersøkte buffetens innhold, fant en +karaffel portvin, skjenket sig et stort glass og drakk det +ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. +Det var jo i grunnen ingen ting å bry sig om. Constance +fikk jo aldri vite om det, hvad fortred kunde det så +gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke krenket henne +eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles +uvedkommende, rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde +sett så lidende ut, han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans +gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro +ektemann, ikke på noe sett og vis — det vilde han riktig- +nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet +stemning. I morgen aften kom Constance tilbake, og det +var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun +enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så var det +allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen +skyld bevisst, bare den som hadde et skyldfritt sinn +hadde evne til å føle glede, og skyldfri var hver den, som +for sin samvittighet kunde forsvare sine handlinger. — + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- +tiden. Han gikk, som han pleide, like inn i mottagelses- +værelset for å se efter om det lå skriftlig bud til ham. Det +første hans øie falt på var brevet fra Constance. En un- +derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene +blev borte for hans øine, og han tumlet likblek tilbake. +Som et forvillet menneske stormet han gjennem stuene. +Til sist kom han til soveværelset, hvis dør var stengt. +Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne +øine. Lebene var dekket av et blålig skum, som også var +sivet ned over haken. Den ene hånd hang utenfor sen- +gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske +var rullet et stykke bort over gulvet. + +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det +livløse legeme op mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- +rende rop, legemet falt tilbake, og selv sank han hen +over det. +å + +Depotbiblioteket + +Ø47 +ONSTANSK RING + diff --git a/stage-6.md b/stage-6.md new file mode 100644 index 0000000..b2ff537 --- /dev/null +++ b/stage-6.md @@ -0,0 +1,12640 @@ +# Kapittel 1 + +Rings hadde vært gift i to år. Det var ikke kommet barn, og de var +derfor blitt ved å bo i den leiligheten på fem værelser i Homansbyen de +som nygifte hadde flyttet inni. + +De hadde et vel utstyrt hjem. På gulvene var det brysselertepper og på +veggene malerier, hvorav noen var gode. Der var kostbart nips og en sann +vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. +Med årstidens blomstrende planter dreves det en stor luksus, og når de +prektige bladvekster, som om vinteren stod i halvmørke bak det dobbelte +sett gardiner, fikk brune topper, blev de straks byttet om med nye fra +gartneriet i Oscarsgate. + +Rings førte et selskapelig hus. Det vil si, de gav ikke mange selskaper, +men det var et stadig innrykk, som piken sa, mest av herrer, som kom av +sig selv eller fulgte hjem med Ring om aftenen. + +Fru Ring var 21 år gammel. Som ganske ung var hun kommet ned til +Kristiania fra Molde, hvor hennes far var embedsmann og hadde da gjort +megen lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde lignet +henne med en rosenknopp som er fuktig av morgendugg, og en gammel herre +av tantens omgangskrets påstod, at hun virket som den første vårdag på +et vinterstivnet sinn. Visst er det at hennes tekkelige munterhet satte +folk i godt humør og bragte selv forherdede peppersvenner til å tø op i +et undrende smil. Det var noe bestikkende ingen kunde stå sig for, i den +fortrolige åpenhet og uskyl- + +dige fripostighet hvormed hun på forhånd tok alle uten persons anseelse +til inntekt som selvskrevne venner og bundsforvandte. Hun pleide å gå +hoppende og nynnende gjennem stuene, og dem hun støtte på av husets +folk, blev gjerne tatt fatt og svinget rundt, til de bad for sig. Den +litt syngende Molde-dialekt lød innsmigrende i hen- nes munn, og hennes +latter var uimotståelig smittende. + +Ring var seksten år eldre enn den unge piken han ektet. Hvorledes det +gikk til at hun gav ham fortrinet, er ikke så lett å si, hvis det ikke +var fordi hun lot sig lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få +forbindel- sen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del +formue, satt i gode forretninger og var kommet i en satt alder, et stort +fortrin i tantens øine. Han var juri- disk kandidat, men var gått over +til handelen og drev nu agentur og kommisjonshandel efter stor +målestokk. Dessuten hørte han til en respektabel familie og hadde, til +tross for sin skallepanne og sin ansais til fedme, et rett behagelig +ytre. + +Efter bryllupet var det imidlertid foregått en påfallende forandring med +fru Ring. Hun blev stille og sky og så slett ikke glad ut mere. Hennes +øine som hadde vært så blanke og skinte så livsmodige, blev matte og +rødkan- tede, fordi hun om morgenen når hennes mann drakk sin kaffe i +spisestuen --- han var alltid tidlig på ferde --- lå nesegrus på sin +hodepute og gråt. Når hun så hørte hans skritt --- han kom alltid og +kysset henne før han gikk på kontoret --- for hun op og stod og vasket +sitt ansikt med hodet nede i vannbollen. + +Om middagen fant han henne blek og ordknapp med utilgjengelig lukkede +ansiktstrekk og en viss stivhet over bevegelsene. Han søkte da å muntre +henne op med en overflødighet av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men +som hun tålmodig fant sig 1. + +Han vilde at hun skulde adsprede sig, og hun gjorde ingen innvendinger, +men lot sig villig føre avsted, når + +han fant på at de skulde her eller der. Da sommeren kom, sendte han +henne til bad og hadde til hennes hjem- komst pyntet stuene op med et +par nye malerier og Ve- nus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. + +Men det hjalp alt sammen intet. Hun lignet en syk plante, som tross alle +anstrengelser ikke vil trives. + +Rings bodde i annen etasje. Fra det midterste vindu førte glassdører ut +til en rummelig altan, som hadde en hvit markise med høirøde border til +tak. Opefter sidene slynget vinløvet sig fra den smukt vedlikeholdte +have på det flettverk av ståltråd, som var anbragt for øiemedet. Fra +soveværelset, som vendte mot den annen kant, hadde man en vid utsikt +over byen og de nærliggende høider, og borte i det fjerne så man, når +været var klart, stykker av vann, som lyste og blinket mellem den +bølgende linje av deilig landskap der ute i Kristianiafjorden. + +Her inne fant Ring undertiden sin hustru, som oftest knelende på puffen +ved vinduet med albuene i vindus- posten og kinnene i hendene, fortapt i +tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øine. + +Hun så på de fintfarvede solskygger, som om efter- middagen var så lange +og dype, og som til sist hyllet de treklædde åstopper inn i et fiolett +tåkeslør, men især var det vannet, som lokket og drog henne. + +Hun tenkte på sitt hjemsteds friske hav, som hun var vokset op side om +side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste +sig med brøl og veltet de sorte bølgeberg med hvitt på toppen inn mot +bryggen, så det salte skum sprøitet omkring og drev sine stenk like op +mot rutene i hennes kvistvindu, mens skibene lå og hev på sig og slet i +sine fortøininger, som var de redde og vilde løs for enhver pris. Og når +det var blått og blankt og sakte skvulpet mot stranden der borte i den +hvite fjære med de nydelige skjell, som hun pleide å sanke og gjemme. Og +hun husket, hvorledes det kunde ligge og sole sig og være dovent og +fløielsbløtt og blinke + +fortrolig lik en gammel amme, som vilde minne sine fordums kjæledegger +om det, de hadde felles fra gamle dager. + +Hennes tanker tok alltid veien til barndomshjemmet, og de för avsted, +som var de sloppet ut av et fengsel. Hun gjennemlevde de deilige +sommerdager, når de i fe- rien lå på landet, og hun fikk så mange +skjenn, fordi hun aldri lot vannet i fred, men bestandig lå og rodde der +nede i allslags vær. Hun mintes roturene med by- fogdens småpiker og +fisketurene med brødrene, når de - blev ute til langt på natt, og alle +måtte hjelpe til med å trekke båten på land, for ikke å bli usams med +Fisker- hans, som lånte dem båt og greier. Den deilige, sinte +Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Monstro han ennu +hadde den gule sydvest, som var knyt- tet inne i skjegget med +bendelbånd, som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå lovåtter, +som kunde stå av sig selv. + +# Kapittel II + +Det irriterte Ring at hans kone ikke så ut som en lyk- kelig hustru, og +så gikk han til tanten og beklaget sig. Denne lovet å tale til +Constance, og det gjorde hun da også ved første leilighet. + +Fru Ring hørte på hennes formanende ord med en nedslått mine, og nu og +da et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja visst, ja o. s. V., +inntil tanten tok henne inn til sig og kjærlig hviskende bad henne si, +hvad det var 1 veien. + +Da brast Constance i gråt og fikk med møie frem de ord: «Jeg lenges +hjem.» + +Resultatet av denne samtale blev så senere referert til Ring. + +Lenges hjem! En gift kone gå og lenges hjem. Det var en nydelig +historie. Var da hennes hjem ikke hos hennes mann for fanden! Og hadde +hun ikke alt, som + +hun kunde ønske sig og mer til. Gikk han kanskje ikke der og bar henne +på hendene, og visste han vel det gode, han ikke vilde gjøre henne? + +Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tan- ten foreslått. + +Helt op fanden i vold til Molde! Nei takk, det skulde han be sig +betakket for. Var hun ikke nettop kommet fra badestedet, og hadde han +ikke undværet henne i må- neder? Det måtte da være grenser for opofrelse +også ! + +Bare det kom småfolk --- mente tanten. + +Ja, var det enda noe slikt i gjære, så skulde han ikke ha talt om det, +--- men pokker heller! + +Tanten hadde så, da han alt stod med hånden på dør- grepet, sagt noe om +at alle ting stod i Vårherres hånd, og at Constances sinnstilstand nok +vilde bedres. + +Men vinteren gikk og våren kom, og alt blev ved det gamle. Når hun var +ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunde hun nok få en +raptus av sin gamle livlig- het, og endog undertiden gi sig hen til en +påfallende ly- stighet, men dette var bare en ny kilde til ergrelse for +Ring. Der kunde hun sitte og fjase og le med disse mann- folk, som drev +inn hos dem om aftenen og gav sig til å bli, enten han bad dem eller ei, +og alene med ham var det aldri et smil å se på hennes ansikt. Skulde han +få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, hale og slite +hvert ord ifra henne, undtagen når det gikk ut på å si ham imot eller +være ubehagelig, for da skulde han tro, hun kunde få munnen på gli, så +det forslo. + +Ring skulde gjøre en tur til Stockholm og København, dels i +forretninger, dels for å friske sig, og foreslo sin kone å følge med. +Hun blev i første øieblikk henrykt; hun, som aldri hadde vært utenfor +Norge, skulde endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som en +kort opblussen, for når hun tenkte sig om, gledet hun sig ikke. Hun +forutså, hvordan det vilde gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og +alltid en stikk motsatt op- + +fatning av, hvad som var behagelig og fornuftig. De hadde gjort en liten +tur opover Mjøsen og Gudbrands- dalen forrige år, og da hadde de ligget +i splid og disputt om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og vilde +spise, var han proppmett, og når hun var trett og vilde hvile, følte han +sig nettop så oplagt til å dra videre. --- Allikevel tenkte hun ikke på +annet enn å bli med, inntil Ring en aften, reisen kom på tale, satt og +foreholdt henne, hvor meget dyrere det vilde bli å ta henne med, og at +han derfor håpet, hun vilde vise sin takknemlighet ved å være riktig søt +og elskverdig både på reisen og senere. + +«Takk! når det er på den manér, vil jeg helst bli hjemme,» brast det +plutselig ut av henne. + +«Gud bevar"s, hvor du er prippen, aldri kan du tåle et spøkende ord; men +værs'god --- hvis du tror, at jeg tigger dig, tar du feil.» + +«Det vilde heller ikke nytte dig noe. Kort og godt, jeg reiser ikke +med.» + +Og så utspant det sig en av disse tretter, som var så hyppige mellem +dette ektepar, og som endte med at Ring sa noe riktig krast, eller +gjorde noe meget voldsomt, som f. eks. å rive dagsavisen i filler, knuge +stykkene i sine fingrer og kaste dem i øst og vest, eller kyle en bok +bort- over gulvet, så bindet løsnet, hvorpå han med hast og bram +absenterte sig for å komme tilbake med en forlegen mine og spakferdig +spørre om en eller annen likegyldig ting, som han hadde god greie på i +forveien. + +I de følgende dager søkte Ring å formå sin kone til å forandre sin +beslutning, og blev både forbauset og im- ponert, da han merket at hun +ikke var til å rokke. + +Han reiste da alene, slo sig riktig ungkarløs, besøkte de fashionable +fruentimmer, moret sig utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag +hver morgen, når han våk- net. Under sådanne sinnstilstander skrev han +brev hjem fulle av elskov, av lengsel og av forsikringer om, at livet + +uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok, at han ikke var +henne verdig o. s. V., men han elsket henne så høit, --- det var hans +eneste fortjeneste. Når han nu kom hjem, skulde hun se, hvor godt det +skulde bli. Adskillelsen hadde lært ham å sette den riktige pris på +henne, han skulde være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulde +bli mulig mellem dem for eftertiden O. S. v. Jo mer han skrev, jo +hissigere blev han; han skrudde sig op til en sann feber og pønset i sin +utål- modighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært. + +Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige by med sitt evindelige +savn og sin lengsel efter det, hun hadde tenkt, livet skulde være, men +som det ikke var. Det forventede velbefinnende ved å være fri for sin +manns selskap innfant sig ikke. Aldri hadde hun vært så ned- stemt og +mismodig som nu. Ensomheten plaget henne, og allikevel var hun ikke i +humør til å se noen. Hun gikk meget lite ut og nektet sig hjemme, når +det ringte. + +At hun ikke var reist med. Hun kunde ikke la være å gremme sig over det. +Hvad var hans snakk å bry sig om, han, som alltid snakket og snakket og +kom med så me- get sludder, som egentlig ikke var så vondt ment, især om +aftenen, når han hadde drukket den vemmelige kon- jakk med selters i. +Bare tiden vilde gå, så han kunde komme tilbake . . . Ja, sannelig --- +gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han fikk være den, han var, +allting var jo å foretrekke for denne tærende ensomhet. + +Og om aftenen når hun skulde svare på hans brev, fløt hun hen i en +vemodig stemning med underlig bløte forestillinger. Hun diktet allting +om; hun var en lykke- lig hustru, hennes mann var hennes elskede, som +brente efter å ile hjem og slutte henne i sine armer. Det var lengselen, +som gjorde henne trist og hjertesyk. + +Denne hennes diktning gled over i brevene; den la et + +skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring +satt og leste med henrykkelse. + +Men da han så plutselig stod der i stuen en uke for tidlig med sin +forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine foræringer spredt ut over +bord og stoler, sank hjer- tet til bunns i hennes bryst. Der var han med +all sin støiende, selvtilfredse sikkerhet, som fylte stuen fra gulv til +loft, med denne irriterende meddelsomhet, som for- talte de trivielleste +ting med en bredde og vidløftighet, som var det rene fenomener. Alt +dette diktede kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av +skjønnhet over et par traurige aftentimer, var feid bort og fordunstet i +samme nu, og hun fornam det sikrere enn noensinne før, at det, hun følte +for denne mann, var idel lede og likegyldighet. + +Noen dager senere støtte Ring på tante Wleigel i en sporvogn. Det var +ikke mange passasjerer, den gamle satte sig over til ham og spurte efter +Constances befin- nende, og om hvordan humøret var. + +«Skitt» --- sa han og ristet på hodet med en grimase. + +«Jeg har tenkt på det, Ring» --- sa tanten i en lav, for- trolig tone, +«at hvis hennes mor kom her ned en tid så vilde det ha en god +innflytelse.» + +«Skal tro det . . .?» svarte Ring tvilende og plirte med øinene. + +«Det var iallfall et forsøk verdt... en skal gjøre det som er riktig. +Min søster er så god og forstandig --- ja, De kjenner henne jo så lite, +--- --- men det er så un- derlig med ens mor.» + +Ring var ved sitt bestemmelsessted. + +«Jeg skal tenke på det» --- sa han trevent og sprang ut, mens sporvognen +var i full fart. + +«Hvad sier du om å få din mor her ned på et besøk, Constance?» --- sa +Ring plutselig samme dags aften, mens han borte ved ovnen stelte med sin +pipe. + +Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet hodet og + +svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i +natt at hun var her.» + +Ring tendte pipen og satte sig makelig til rette ved si- den av henne. + +«Kunde du ha lyst til det, Constance?» + +«Snakk om en ting» ... hun smilte, motstrebende som en, der ikke vil la +sig merke med sin glede. + +Ring drakk en stor slurk av det fylte glass foran sig. + +«Skriv og inviter henne,» sa han og smekket med lebene. + +«Ja, ja,» --- svarte hun oprømt. Hun kastet hurtig sitt arbeid og reiste +sig. Slik hadde Ring ikke sett henne si- den forlovelsestiden. + +«Men ikke nu» --- sa han med et misfornøiet tonefall. «Det er jo +sengetid, du får da vente til i morgen.» + +Hun satte sig straks og begynte å hekle igjen. + +«Så det blev hun dog i en smule humør for, --- se, se, så det blev hun i +humør for.» Han knep hennes kinn med sin peke- og langfinger. + +«Au» --- sa hun og trakk hodet til sig som et barn, der blir ertet. «Det +gjør vondt.» + +«Hvor det klær dig å være vennlig, Constance . . . Det er noe annet enn +det mugne fjes, som går og setter splid imellem oss om dagene.» + +«La nu mitt fjes være i fred» --- svarte hun med påtatt furtenhet. + +«Ja, så skriver du altså i morgen og spør, om din mor kan komme.» + +«Og bli her en tid?» + +«Så lenge hun har lyst naturligvis.» + +«Så lenge hun har lyst, ja . . . Hvorledes falt du på det?» + +«Jeg vilde gjøre noe, som riktig skulde glede dig.» + +«Så har du sannelig vært heldig.» Hun lo muntert. + +«Men så skal du kysse mig og si at du er glad i mig» --- bad han. + +Hun bøide sig mot ham og kysset ham skyndsomt på kinnet. + +«Nei, værs'god på munnen.» Han så forurettet ut og snappet henne til +sig, da hun alt var halvveis tilbake igjen. + +Hun kysset ham på munnen. + +«Og så skal du si at jeg er snild, og at du er glad i mig.» + +«Slik en skolemester» --- sa hun og lot, som om det moret henne. Derpå +ramset hun op at han var snild, og at hun var glad i ham, som et barn, +der fremsier sin lekse. + +Han lo og vilde ta henne på fanget. + +«Jeg må gi blomstene vann, de er så tørre,» sa hun og vilde løs. + +Han slapp henne med en sur mine. + +«Naturligvis, det er den gamle visen . . . Når jeg vil, du skal ofre et +minutt på mig, får du et hastverk, som om verden skulde forgå i neste +nu.» + +Han kastet sig tilbake på stolen, stakk hendene i bukse- lommene og gav +sig til å stirre på Rafaels madonna med en skuffet og fiendtlig mine. + +Constance hadde vært ute efter vannkannen. Nu gikk hun og syslet med +blomstene på en rolig, omhyggelig måte som en, der har tiden for sig. +Ring fulgte henne med øinene og bad henne grettent om å skynde sig. Han +gjespet og vilde til sengs. + +Hun mente, at han kunde gå, når han vilde. Det var jo i stand på +soveværelset. + +Han tømte sitt glass, reiste sig brått og gikk ut av stuen med avmålte +skritt og et smell av døren, som rø- bet hans ublide sinnsstemning. + +Da Constance langt om lenge var ferdig med sine blomster, ryddet hun op +i sitt syskrin, ordnet bøker og aviser og tok sig til sist for å flytte +nipssakene på eta- géren om. + +Så slo hun sig ned mellem blomsterbordene og plante- stativene borte ved +det brutte vindu, hvor det i en run- ding om et lite marmorbord stod et +par lave lenestoler. Her satt hun og bet i sin underlebe, som var +trukket helt inn i munnen, med armene overkors på brystet. Gleden over, +at moren skulde komme, var som blåst bort, eller også måtte hun rent ha +glemt det. + +En dør blev plutselig åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, +og Constance skvatt høit i været. + +«Hvor blir du av, Constance?» --- det lød så klynkende. --- --- «Jeg +ligger her og får ikke sove.» Han var gått like av sengen for å se, hvad +hun tok sig til. + +Hun reiste sig med en kuldegysning. Det måtte ha trukket sterkt fra +vinduet. + +«Nu kommer jeg» --- sa hun litt forfjamset, som om hun var blitt +overrasket i et ubeleilig øieblikk. Derpå slukket hun lampen og gikk inn +til ham. + +THI. + +Det var kommet telegramsvar fra svigerfaren, soren- skriver Blom, at +moren skulde komme nedover med før- ste dampskib. + +Nu gikk Constance og talte dagene og var ivrig syssel- satt med å pynte +gjesteværelset op og bringe huset i den fullkomneste orden, forat moren +skulde bli riktig tilfreds med hennes stell. + +Ring hadde aldri sett sin kone så livlig og virksom. Gikk hun ikke der +og var i godt humør. + +De var begge ombord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen +vært febrilsk og ordknapp, og hvert øieblikk var hun gått inn på +gjesteværelset med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller +annen foran- dring i arrangementet. + +Da hun nu plutselig så sin mor på dekket, brast hun i gråt og falt henne +om halsen. + +Ring så fortredelig ut og mumlet noe om, at et damp- skib ikke var det +rette sted til å opføre scener på. + +Fru Blom tysset på henne med blide ord og kjærlige håndklapp, og i +vognen opover henvendte hun likegyl- dige spørsmål til Ring om, hvad +gaten het, og hvad det var for en ny kirke, de kom forbi. + +Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kri- stiania på seksten +år. + +Da hun så trodde Constance var kommet sig, begynte hun å fortelle om alt +hjemmefra, disse småting som duene og hønsene, om den eldgamle hest, det +kjære dyr, som nu skulde skytes, om spisestuen, som blev malt, og om de +gamle gardiner, som hun og Constance pleide å stoppe til hver pinse, og +som nu endelig måtte kasseres. Og så husket hun på de masser av +hilsener, hun hadde med fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle +Ane stuepike, fra venninner og kusiner og ellers andre. + +Men denne passiar om de hjemlige ting gjorde Con- stance sår om hjertet +og bragte en skare minner med, som ikke var til å utholde. Hun satt og +stred med gråten. + +«Du ser riktig ut, som en skulde gjort dig en for- nøielse» --- sa Ring +plutselig med en lyd av tungen, som uttrykte hans misnøie. + +«Men Constance,» sa fru Blom mildt bebreidende, da hun så tårene trille +ned over datterens kinner. «Hvad går det av dig, barn?» + +«Jeg kan ikke gjøre for det, mor,» --- det lød halvkvalt, bedende, og +hun holdt lommetørklæet for øinene. + +«Jo, det er oplivende for en mann» --- sa Ring og gjorde en heftig +bevegelse med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvorpå han +inntok nøiaktig sin forrige stilling. + +Da vognen litt efter holdt ved døren, var det en lettelse for dem alle +at kjørselen var til ende. + +Da de var kommet op, førte Ring sin svigermor om i værelsene. Hun skulde +straks se hele leiligheten. Han + +utpekte, hvad som var presanger og hvad ikke, betrodde henne, hvad +maleriene var verd, og hvad han hadde fått dem for, åpnet buffetdøren og +viste henne sølvtøiet og de fine glassaker, trakk henne inn i +soveværelset, forat hun skulde beundre stoffet i sengeomhenget. Han tok +frem sin fiolin og spilte noen strofer for henne, vilde så plutselig at +hun skulde se linnetskapet, og för ut efter nøkkelen i kjøkkenet til +Constance, som stod og laget salat, men kom så endelig i tanker om, at +fru Blom kunde være trett og trenge til å sette sig. Med jagende hast +fikk han henne plasert i en lenestol og dynget op en mengde albumer og +illustrerte praktverker på bordet foran henne, og under alt dette blev +han ved å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så fru Blom følte +sig ganske ør i hodet. + +Ved aftensbordet var Ring overmåte meddelsom. Han beskrev hjemkomsten på +bryllupsaftenen, da stuene var strålende oplyst til den store utstilling +av presanger. Så fortalte han småtrekk fra deres ekteskaps første dager, +og lo selv av full hals over, hvad han gav til beste. For å feire sin +svigermors ankomst, drakk han tre drammer til de kolde retter og et par +glass sherry til den hjemme- lagede eplekake. --- + +Constance var taus og så ut til å kjede sig. Aldri fore- kom han henne +ubehageligere, enn når han satt og skulde være elskverdig. Så var det jo +også dette, at han i så- danne situasjoner som oftest hadde drukket noe, +og det merkedes straks på ham, iallfall for Constance. Hun for- melig +undså sig ved ham. Alt, hvad han gjengav, for- vrengte han, og for å få +det til å klinge, la han ofte noe til, som slett ikke var sant. Hun +kunde godt selv over- drive, når hun var i humør til det, men så vilde +hun hel- ler ikke, det skulde gjelde for annet, hvorimot han blev sint +og påståelig, når hun påtalte det, og beklaget sig over hennes vranghet. +Som nu i aften, da hun ikke kunde holde sig, men gjorde innsigelse imot +noe, han fortalte, + +om hvordan det gikk til, da deres første pike skulde ja- ges bort for +tyveri. Han blev ergerlig, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et +meglende ord til fordel for Ring. Constance tok det for strengt, det +gikk ikke an å henge sig slik i ordene. Når en satt og var morsom, kunde +en ikke veie uttrykkene så nøie, en var jo ikke edfestet. Constance gav +sin mor et skarpt svar. Hvor kunde hun blande sig i ting, hun ikke +kjente? Men så angret hun det og tidde plutselig stille. Ring beholdt +det siste ord; han mumlet noe om, at det ikke var greit for en mann, når +ens kone så og hørte sig sint på alt, hvad han sa og gjorde. Derpå drog +han et dypt sukk og ristet på hodet som en, som er vant til å +forurettes, men har bestemt sig til å bære det med tålmodighet. + +«Du må ikke være så hovmestererende mot din mann, + +Constance» --- sa fru Blom. De hadde reist sig fra bor- det, og Ring var +gått inn til sine piper. «Å pytt» --- sa Constance og slo med nakken. + +«Nei alvorlig, --- det er ikke tekkelig.» + +«Skal han da ha lov til å sitte og lyve så?» + +«Lyve, --- det er da et besynderlig ord --- ----.\> + +«Ja nettop lyve, det er så forargelig å høre på.» + +«Snakk --- du må virkelig ikke være slik, det går ikke an å behandle sin +mann så hensynsløst.» + +«Du skulde ikke holde med ham, mor --- han er kar for å greie sig selv, +kan du tro, 08 hvis han merker at du tar parti for ham, blir han ikke +til å være i stue med.» + +«Ta parti, --- holde med --- det er forestillinger, som ikke hører +hjemme i et ekteskap, som det skal være.» + +Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til +værs. + +«Og du har da virkelig ikke sett slikt noe for dig, din far og jeg stod +jo aldri på den fot.» + +«Nei far, nei, --- det tror jeg nok» --- sa hun med en stemme og en +mine, som protesterte mot den dragne pa- + +rallell som en meningsløshet. «Drakk far kanskje dram- mer og satt og +vrøvlet med tykt mæle og var så redd- somt utekkelig?» + +«Om Ring drikker en dram eller to til maten, --- det er ingen ting å bry +sig om.» + +«Å pytt, han drikker konjakk også om aftenen ved vann i.» + +«Nå ja, ja, når han bare ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner +for det, er den sikreste vei til å få ham til å debauchere.» + +Piken kom for å ta av bordet, og de to damer gikk inn i dagligstuen, +hvor Ring satt og røkte med et stort glass selters og konjakk foran sig. +Han spurte, om han skulde bringe dem noe kold punsj, men de avslo det +begge. + +Ring var kommet i humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte i ett +kjør, og fru Blom var en utmerket til- hørerinne, som svarte og lo i +rette tid. + +«Sitt nu ikke der og surmul lenger, Constance» --- sa han plutselig i en +oprømt tone. «Legg bort den fille- avisen og kom her og vær hyggelig.» +Han trakk henne op av stolen og vilde dra henne til sig. + +Hun stred imot. + +«Så, sett dig dog, Constance ---» sa fru Blom for- manende. + +Hun gav uvilkårlig efter, og Ring fikk henne ned på sitt kne. Han +begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun syntes, hun +skulde synke i jorden av undseelse. At moren skulde se på dette, og at +hun kunde sitte der og sanksjonere det. Den sterke lukt av tobakk og +konjakk var henne dertil så motbydelig, og hans leber og skjegg kjentes +ekkelt og fuktig mot hen- nes brennende tørre ansikt. + +«Slipp mig --- du kveler mig!» ropte hun plutselig og slet sig løs. Hun +för med lommetørklæet over ansiktet og gikk ut av stuen. + +«Der kan du se, hvorledes hun er å omgåes» --- sa + +2 --- Amalie Skram. I. + +Ring irritert og reiste sig. «Jeg tenker ikke på annet enn å være +elskverdig --- og alltid er hun slik.» + +Han gikk op og ned på gulvet og så ophisset ut. + +«Hun er trett og nervøs i aften» --- sa fru Blom meg- lende. + +«Hun er som hun pleier å være.» Han satte sig deter- minert ned igjen. +«Den minste smule vennlighet må jeg tigge mig til, som var det en nåde, +hun viste mig !» + +«Det ligner så lite Constance» --- svarte fru Blom og så ut til å grunde +over saken. + +«Det er naturligvis et lune, en grille, --- noe fordømt romansludder --- +om forladelse.» Han var uforvarende + +kommet til å hikke. + +«Nei, tror du det?» --- sa fru Blom skeptisk. + +«Ja gu tror jeg det --- det er den eneste mulige for- klaring. Hvad +skulde det ellers være, for fanden?» + +Fru Blom drog et sukk og gav sig til å betrakte sine negler. + +«Hvis jeg bare ikke var så forbannet forelsket i henne,» vedblev Ring. +«Kunde jeg vise mig kold og likegyldig, falt hun nok tilføie.» + +«Uff nei --- gjør ikke det, Ring, --- Constance må tages med +kjærlighet.» + +«Kjær --- kjærlighet!» sa Ring og bøide sig med et plutselig sett imot +sin svigermor. «Jeg gad se på den mann, som kunde være kjærligere.» + +«Du får ta det med fornuft, Ring, --- de fleste unge koner er litt tufs +de første par år.» + +«Fanden heller, --- de er forelsket --- er de. Marie f. eks., der skulde +du se en kone. --- Men Constance er så rar, --- jeg forsikrer dig til, +at» --- --- her bøiet han sig nærmere og talte i en lavere tone. + +«Constance er så ung ennu, --- det retter sig nok,» sa fru Blom +tillitsfullt. + +«Ja, hvorom allting er, så må hun sannelig forandre sig, hvis jeg skal +bli en lykkelig mann. Jeg har satt store + +forhåpninger til ditt besøk, --- du får virkelig se til å tale med +henne.» + +Nu kom Constance og sa, at hvis moren var trett, så var all ting i stand +på hennes værelse. Fru Blom reiste sig straks og sa god natt. Hennes +datter fulgte henne inn og tendte lysene, blev så der inne og puslet om +henne, mens hun klædde sig av. + +Da moren var kommet i seng, satte hun sig på senge- kanten hos henne. + +«Hvor det er morsomt å ha dig her i sengen og vite at du skal ligge her +natt efter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig +tilfredshet. + +«Ja, når du bare var riktig fornøiet, Constance . .. Hvorfor er du ikke +det?» + +«Det er jo ikke noe, man kan kommandere, mor! .... + +Hvor pene dine nye nattkapper er. --- --- Har du sydd dem selv?» + +«Ja . .. du har jo så meget å være glad for, Con- stance.» + +«Men jeg skal vedde, at Helene har brodert dem.» + +«Ja visst, ja. --- --- Ikke sant, Constance, har du ikke så meget å være +glad for?» + +«Jo da! Jeg kunde se, det var Helenes søm; --- --- hun + +broderer så pent.» + +«For du må jo være lykkelig med din mann, han, som er så snild.» + +«Men at hun kunde ta det kjedelige mønster; huller og tunger er både +snarere og penere.» + +«La nu mønsteret være, og hør på, hvad jeg sier.» + +Hun skjulte sitt ansikt hos moren. + +«Søte barnet mitt, --- --- du elsker jo din mann, --- hvad, gjør du +ikke? Hvad?» + +«Jeg vet ikke, jeg.» + +«Hvad er det for snakk! Vet du det ikke?» + +Hun løftet hodet op og pillet ved morens kappebånd. + +«Men jeg tror ikke, jeg gjør det» --- sa hun sakte. + +«Du forskrekker mig, barn! Da du gav ham ditt ja, var det ikke da av +kjærlighet?» + +«Ja Gud vet, du, enskjønt jo, --- det var det vel også på en måte. Jeg +har nok studert på det, må du tro, men, men» --- hun holdt inne og så +forlegen ut. + +«Men?» gjentok moren . . . «Nå da, men?» + +«Men jeg synes ikke om å være gift.» + +«For noe urimelig snakk» --- sa fru Blom indignert. + +«Synes du det er så urimelig? --- --- --- Kan du slett ikke forstå det? +--- --- Og tror du ikke det ofte kan gå så?» + +«Jo, hvis man får en slett eller en ondskapsfull mann.» + +«Er det bare det det kommer an på?» + +«Tallfall det det burde komme an på.» + +«Men man kan da like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god +eller dårlig han er.» + +«Å nei da, Constance, dette snakk hører ingensteds hjemme, en hustru har +ikke lov til å tenke slik.» + +«Det kan jeg ikke begripe.» + +«Det er forskruet, eller i det minste barnaktig, --- og det er det +verste i et ekteskap, --- du må for Guds skyld ikke være barnaktig, +Constance.» + +«Ja, ja, la det være godt. Hør her, mor, nu må du ikke si nei, --- jeg +har sånn lyst til å ligge her inne hos dig.» Og hun stakk hendene inn +under morens nakke og løftet hennes hode op imot sig. + +«Hos mig, --- er du gal, barn?» + +«Jeg skal gjøre mig så smal, så smal som på landet, når det kom gjester, +husker du, og vi måtte ligge sam- men» --- sa hun innsmigrende. + +«Ja, den gang, ja, --- da var du jo så liten.» + +«Å pytt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe . . . +Så biller jeg mig inn at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, +og så kan vi snakke så meget, som vi vil . . . jeg springer inn og +henter mitt nattøi.» + +Hun var allerede borte ved døren. + +«Ikke på noen mulig måte, Constance! Hvad vilde din mann si!» Fru Blom +satt over ende i sengen og så for- melig bestyrtet ut. + +«Såpass måtte han vel gi mig lov til, --- han, som er Så snild.» «Kom +her, Constance» --- sa moren strengt, og da hun + +atter satt på sengekanten, talte hun formanende og al- vorlig til henne. +Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot sin mann. Det var hennes +plikt å elske ham og hennes kald å gjøre ham lykkelig. Hun skulde +betenke, hvor godt hun hadde fått det, hun, en fattig em- bedsmanns +datter være kommet således på det tørre, det var såmenn ikke å blåse av. +Og sånn en prektig, elskverdig mann, hun hadde fått, med slik sans for +hjem- mets hygge. Hun måtte sannelig være forsiktig, så hun ikke gjorde +ham lei av sig; hun kunde risikere at han søkte annet steds hen med sin +kjærlighet, for slik var nu engang mennene. Det kom så bløtt og mildt, +og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellem +begge sine. Og var det noe, hun hadde vanskelig for å vinne bukt med hos +sig selv, så skulde hun bare trøstig gå til Gud og be om hans hjelp. Og +hun skulde begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun +holdt sig til Herren, vilde alt bli så godt og vel- signet, og hun +skulde være hennes egen kjære Constance som i gamle dager, + +Det var det samme som tanten alltid sa. Vilde nu mo- ren også trykke +henne til jorden med dette snakk om, hvor godt hun hadde det, og med +kravet om, at hun skulde leve sitt liv så å si på kne. De vilde tvinge +henne til å være glad, til å føle sig lykkelig. Var det da noe å være +lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde fullt op å ete og drikke --- +det var sant ---, men det hadde hun alltid hatt. Hvad kunde hun hjelpe +for, at hun gikk med denne tomhet i sitt indre, at hun hadde stedse +vanske- + +ligere for å fordra sin mann. At de ikke kunde la henne i fred. Selv +skrek hun jo ikke op, eller gjorde noe menneske noen bebreidelse. Hvis +det nu virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke +hennes skyld, hun kunde jo ikke skape sig om, hun. Som hun satt der på +sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av en +bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet sig så +meget av morens be- søk; hun hadde gått med en uklar forestilling om, at +når hun kom, skulde alt bli godt. Men nu forstod de slett ikke +hverandre. Moren blev plutselig til en fremmed, en alliert av dem, som +gikk og anklaget henne. Det+åpnet sig en avstand imellem dem, et stort +rum, hvori alt det lå, som moren var gått forbi uten å se eller uten å +vite om var til. Hun blev med ett så undselig for henne. Bare de kunde +undgå å komme tilbake til dette. Hun skulde være så vennlig og blid mot +Ring. Det skulde ingen an- ledning bli. Og hun skulde nok se lykkelig ut +--- det skulde være hennes minste kunst, når det endelig kom + +an på det. «Ikke sant, Constance min, --- du vil være en god og +fornuftig pike?» --- sa fru Blom til sist efter å ha ventet + +litt på at datteren skulde si noe. + +«Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» +Hun kysset henne, reiste sig op og gikk ut av stuen. + +# Kapittel IV + +Nede i Welhavens gate bodde høiesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, +som het Marie, var Constances ku- sine, datter av en infanterikaptein +Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer +var småpikene efter tur blitt invitert op til Molde med reise- penger +frem og tilbake, til den i økonomisk henseende bedre stillede onkel +Blom, som var gift med kaptein Foss" søster. + +Ring og Hansen hadde vært kjent fra skoledagene av og var med årene +blitt ved å være venner. Nu var de jo ved sine giftermål også blitt +slektninger, og det var der- for en selvfølge at de to familier stod på +en fortrolig om- gangsfot med hverandre. + +--- Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mer enn en måned. Nummer tre av +hennes døtre skulde konfir- meres i oktober. Masser av ting, som skulde +gjøres for- innen, lå og ventet på at hun skulde komme og ta fatt. Det +var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart til +ende. + +Hin første aftens samtaleemne var siden ikke blitt drøftet mellem mor og +datter. Constance avverget be- hendig enhver streifen inn på disse +enemerker, og fru Blom fant det rettest ikke å plage henne for meget med +snakk. Dessuten var det også blitt overflødig, for hun så med glede at +hennes ord var falt i god jord og hadde båret de skjønneste frukter. Der +kunde Ring se, hvor bløt og bøielig Constance var. Det hadde vært +tilstrekke- lig å peke på det for henne. + +Ring måtte jo også medgi at hans kone var blitt al- deles merkelig +elskverdig. Hun lo av hans vitser og undlot enn ikke å kysse ham efter +måltidene. --- --- In- nerst inne hadde han dog en fornemmelse av at +dette ikke hang riktig sammen, for det var ikke med måte, hvor vennlig +hun var, undtagen undertiden en sjelden gang, når de var alene, for da +kunde hun plutselig se ut, som hun hadde lyst til å slå ham. + +Dagene gikk imidlertid i sus og dus. Tiden var optatt fra morgen til +aften med visitter og selskaper, med å motta besøk og gå i butikker og +ellers med å være over alt, hvor det gikk noen ting for sig. + +Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom riktig godt ut av +det med hverandre, og det var jo så rimelig; de hadde så mange +betingelser for å føre et lyk- kelig liv, disse to. Rings eneste feil +--- ---. Men Herregud, + +han passet jo sine forretninger og var aldri det bitterste morgensær. + +Det var svært så fetert Constance var, --- alle Rings venner var hennes +opvartende kavalerer, --- men det var jo Ring, som drog dem til huset, +og Constance var ak- + +kurat likedan mot dem alle, --- så kunde det jo ikke bli anledning til +rykter. + +Jo, --- fru Blom fant at hun hadde grunn til å være tilfreds. + +De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i forening +hadde foranstaltet til ære for fru Blom. I fem, med mat og drikkevarer +velforsynte wiener- vogner, var selskapet dratt av sted om formiddagen i +strålende vær og ypperlig humør. Under opklatringen i den snevre +passasje gjennem Sarabråtfjellet var Con- stance glidd og hadde støtt +foten. Det hadde ikke gjort vondt i øieblikket, men senere hadde hun +haltet litt, og til sist tatt imot den støtte, som fetter Lorck så +iherdig hadde budt henne. + +Samme Lorck var medisiner; han hadde dog ikke tatt siste del av sin +lægeeksamen, skjønt han var 27 år gam- mel. Hans og Rings foreldre hadde +vært omgangsvenner; deres mødre var søskenbarn, og Niels Lorck, som var +så meget yngre, hadde fra barn av kalt Ring for onkel Ed- vard. Så kom +det en rekke år, hvor de så godt som slett ikke så noe til hverandre, +men da Ring blev gift med Constance, søkte Lorck straks å gjøre +bekjentskapet gjeldende. Ring var kommet ham i møte med stor hjerte- +lighet, bad ham endelig betrakte deres hus som sitt an- net hjem og +håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. + +Da de var på hjemveien og nærmet sig byen, blev det ropt holdt fra den +forreste vogn og foreslått at de skulde dra ned til «Ingebret» for å +spise til aftens. + +Et enstemmig jarop røpet at de alle var enige om at det vilde være synd +å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted, hvor de kunde være mer +for sig selv. + +Grand hotell blev nevnt, og Gravesens lokale kom også under overveielse. + +R. C. Hansen gjorde innvendinger. Han likte ikke dette med å vise sig på +et offentlig sted; de andre over- døvet ham og mente at det just var +fornøielig. Fru Ma- rie blev redd for at det hele skulde strande. + +«Det kunde være morsomt å be dem hjem til oss» --- hvisket hun til sin +mann --- «men du er vel trett, Ri- kard?» + +«Nei hør, vet du hvad, --- det blir det altså ikke noe av.» + +Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kold punsj, med mange +undskyldninger, fordi de måtte drikke av samme glass. + +«Nei, naturligvis --- jeg kom til å tenke på det, fordi de talte om at +du var en så hyggelig vert,» henkastet hun. + +«Hvem gjorde det?» spurte Hansen. + +«Å, det var bare Lorck.» + +Fru Marie satte sig tilbake i vognen og gjorde sin side- mann opmerksom +på den deilige utsikt. Hun kom forme- lig i ekstase, skjønt det var +nesten mørkt. + +Hansen bet sig i pekefingeren. + +«Hvis du vil, Marie, --- så, --- ja altså gjerne for mig» --- sa han i +en lav og litt treven tone. + +«Hvad sier du, min venn?» --- spurte hun og vendte sig mot ham, +fremdeles snakkende om utsikten. + +«Ja, altså, du kan be dem, hvis du har Is + +«Be? hvem? --- å i aften, --- nei slett ikke, vennen min, --- det var +bare et dumt innfall.» + +«Nei, men du, i grunnen har jeg lyst til det.» + +«Ja, Gud, hvis du virkelig mener det ---. Å, Ring, --- siden De +allikevel er ute av vognen, spør de andre, om de vil ta til takke hos +oss, --- men det blir improvisert, --- jeg vet såmenn ikke, om jeg har +det bitterste grand i huset. --- --- Kan du høre for en glede det blir, +Rikard !» + +Det blev en munter aften. Fru Marie var den rette til + +å få den slags sammenkomster vellykket, og R. C. Han- sen gjorde alltid +sitt beste for å være gemyttlig, skjønt det egentlig ikke lå for ham. +Fruen visste så godt som noen at det var henne og ikke ham, som gjorde +huset til- trekkende. + +Mens gjestene tok tøiet av sig og gjorde toalett foran speilet i entréen +og inne i Maries påklædningsværelse, fikk hun lampene tendt og flyttet +de blomstrende planter fra vinduene til dekorasjon under den store palme +og foran det brede pillespeil, som nådde fra loftet til gul- vet uten +noen konsol med et lite, forgylt galleri foran fotstykket. + +Snart var de alle plasert i makelige seter med benene utstrakt på bløte +skamler; småbord med broderte klæ- desbetrekk og brokete frynser var +trukket frem for å stå bekvemme til bakkene med glass og karafler og til +aske- begerne; det var nemlig gitt tillatelse til å røke i alle stuene. +De var trette efter klatringen i fjellet, og an- siktene brente efter +det lange ophold i fri luft. De hadde vært så muntre og støiende dagen +igjennem; nu falt det en behagelig døsighet ned over dem; to og to satt +og små- snakket nesten hviskende. + +«Å Meier, spill for dem så lenge, --- bordet skal snart være dekket» --- +sa fru Marie, som ilte gjennem stuene med en armstake i hver hånd. + +En rankvoksen, bredskuldret skikkelse, med lyst krøl- let hår på et +hode, som vilde vært utmerket smukt, hvis ikke dets bakside hadde vært +vel flat, reiste sig og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen +bort til pianoet. Han slo stående noen akkorder an og lot fing- rene i +stormløp fare over tangentene. + +«Hvad skal jeg spille?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot +de andre. + +«Om aftenstemning --- om lengsel --- om kjærlighet --- --- om +Sarabråten, --- om ---» de ropte alle i munnen på hverandre. + +«Om hvad sier De, frue?» --- Han dreide sig helt om og så på Constance, +som satt i sofaen med Lorck. + +«Jeg sa ikke noe, jeg» --- svarte hun og Io. + +Han knep lebene sammen og blev rød, gjorde en be- vegelse som av +rådvillhet, og satte sig så på pianostolen. + +«Spill om oss, --- oss alle sammen!» ropte Constance. + +«La gå, --- men en om gangen, --- nu begynner jeg med Dem, frue!» Han +kastet hodet litt tilbake og talte ut i luften, så at Constance bare så +ham fra siden, hun blev slått av hans smukke profil. Så gav han sig til +å spille et broket sammensurium av melodier, smeltende, bløte og duse, +så et muntert leende kvitter --- så en adagio, al- vorlig og verdig som +en spansk fandango, og så noe, som lød lengselsfulli klagende som en +trubadursk elskovs- sang. + +«Lager han alt det på stående fot?» hvisket Constance. + +«Han gjør det jo sittende, ser De» --- svarte Lorck. «Ikke vrøvl nu --- +improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevars» --- sa han i en tone, som +om det erg- + +ret ham. «Slikt et nederdrektig talent, --- det er ikke til å holde ut» +--- + +«Skal han ikke bli musiker?» + +«Det er han jo, frue!» + +«Svar ordentlig da! --- av fag, skjønner De?» + +Lorck trakk på skuldrene. + +«La være å dampe mig op i øinene» --- hun tok sigaren ut av munnen på +ham og la den bort. «De kan vente med å røke til siden.» + +«Ja, Gud bevars» --- bemerket Lorck lakonisk. + +«Har De noensinne hørt make til fyr, --- det er synd at han ikke blir +kunstner» --- sa løitnant Fallesen, som hadde skiftet plass og nu satt +på en lav puff ved Con- stance. + +«Hvorfor kan han ikke bli det da?» --- spurte hun. + +«Nei, faren, ser De, --- han vil, han skal studere jus, tror jeg --- det +er jo rent bort i natten.» + +«Nu skal dog gamle statsråden ha gitt sig på det, hørte jeg forleden» +--- sa en spissneset liten frøken med en masse småkruset pannehår og +lorgnett. «Jeg tror nok, han skal til utlandet for å utdanne sig,» --- +og hun nik- ket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke deilig, fru Ring?» + +«Det ligger til familien» --- sa Fallesen --- «moren er i slekt med Ole +Bull.» + +«Hvor gammel kan han være nu?» spurte Constance. + +«Gammel nok til å forelske sig i Dem» --- hvisket Lorck. «En to --- tre +og tyve år vel» --- + +«Nei, løitnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» for- sikret frøken +Schwartz. + +«Tre og tyve år og to måneder, minus fire dager,» fore- slo Lorck. + +Fallesen og frøkenen lo; Constance tysset på dem. + +Imidlertid blev han ved å spille, og det var tydelig å merke, at +musikken mer og mer tok tilhørerne fangen. Det blev til sist ganske +stille i stuen; herrene førte stedse langsommere sigarene til og fra +munnen, og slo med stillferdig forsiktighet asken av, fru Wleiigel +lyttet med hele overkroppen, fru Blom satt med hendene foldet i fanget +og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å +passe sigaren, og flere ganger på tå listet bort til en lysestake bak en +vifteformet skjerm før å få ild. + +«Værsgod kom til bords!» ropte fru Marie og slo op dørene til +spisestuen. + +Meier spilte de siste takter i et hurtigere tempo og endte i en stygg +dissonans. + +«De fortsetter nok efter bordet --- når vi ber Dem pent,» --- sa Marie, +da han reiste sig. + +«Takk, tusen takk, --- makeløst, --- utmerket, så mor- somt !» --- --- +summet det rundt omkring ham. + +Lorck bød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver +sin dame til bords. + +«Trekk kniplingen høiere op, Constance,» --- hvisket fru Wleiigel, som +kom bakefter med stipendiat Feyn, --- «du er for utringet, en ser ditt +bryst.» + +«Mitt bryst! umulig, tante.» + +«Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. --- Rett på det, før din mor ser +det.» + +Sitte og stirre, --- uff, at Lorck kunde være så vemme- lig, og tenkte +han kanskje at hun visste om det. Hun blev rød og harm, og trakk hurtig +den hvite blonde så langt op, som hun kunde få den. + +«Nu skal vi riktig slå oss løs,» sa fru Marie, da fatene var kommet i +omløp, --- «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» + +«Takk skjebne ---», sa Lorck og sukket. + +«Nei, vet du hvad, Marie, la oss nu være mennesker ---» + +«Jo, Rikard, for spøk, forstår du, --- det kan nettop være morsomt ---» + +«For mig gjerne, men altså ---» han tok sig et herme- tisk rypebryst. + +«Verten må begynne» --- --- lød det fra flere. + +Hansen fylte sitt glass og opfordret de andre til å gjøre likeså. + +«Ja, altså» --- sa han og reiste sig --- --- «jeg er blitt dømt til å +holde en tale, --- jeg sier med vilje dømt altså --- for at selskapet +skal forstå at jeg ikke gjør det god- villig, og for at de skal være +genegne, --- jeg sier genegne altså til overbærenhet ---» «Hør, hør!» +lød det oppe fra Rings hjørne. «Forresten skal jeg fatte mig i korthet. +Vi har, --- derom tør jeg forutsette enighet --- hatt en sær- deles +fornøielig dag, ingen skygge av uhell. --- «Enn Constances fot da?» +avbrøt hans kone ham. --- «Når und- tages at fru Constance har støtt sin +fot,» fortsatte han. --- «Jeg har satt en stokk til,» --- innskjøt +Meier. --- «Og at hr. student Meier har tilsatt en stokk,» vedblev +Hansen. --- «Min kjole er rent spolert,» ropte frøken Schwartz, som +hadde Ring til bords. --- «Nei, ti nu stille,» lød det under almindelig +latter. --- «Og at frøken Schwartz har spolert + +sin kjole» --- gikk Hansen videre med uforstyrrelig ro ---, «altså ingen +skygge av uhell, når undtages altså de nevnte.» --- «Og det kaller De å +fatte Dem i korthet» --- sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle +brast i lat- ter. --- Fru Marie klappet i hendene og ropte bravo! --- +«Så la den arme mann få bli ferdig en gang,» sa Con- stance. + +«Ingen skygge av uhell, undtagen de nevnte,» sufflerte Marie. «Og de er +ikke så få ---» sa Fallesen, som også vilde ha et ord med i laget. + +«Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. + +«Hvafornoe --- skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så +veldig at han ikke merket, hvor lite vittig- heten slo an. + +«Derfor tenker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altså er enige om --- ja, +altså å ønske oss en likeså behagelig av- slutning på dagen. («Hør! +Hør!») Ja, altså mine damer og herrer, --- velkommen til bords!» + +«Hipp, hipp, hurra !» --- forsøkte Ring og dirigerte med armen. --- +«Hurra, hurra !» --- lød det med et par spinkle røster. + +«Hyss, hyss!» sa Hansen, som hadde satt sig og pustet ut, --- «vi blir +opsagt.» + +«Hvordan går det med Deres fot, frue?» --- spurte Fallesen, som satt ved +Constances høire side. + +«Den er visst god igjen.» + +«Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk, som var ment på å skulle +gå henne like til sjelen. + +«Fyll i glassene, mine herrer» --- ropte Hansen og slo til lyd ---, +«Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan godt snakke videre for det» --- sa +Constance + +halvhøit, «bare hør efter det siste ord, så vi vet, hvad det er om.» + +Fallesen blev helt betuttet av glede over at Constance var så villig til +å innlate sig med ham. + +«Gubevars, --- det er mer enn tilstrekkelig» --- sa han + +og 1o. + +Constance Ring on + +«Var det: beklager, De sa?» spurte Constance. + +«Ja, frue --- jeg sa beklager --- men bry Dem ikke om det, --- når jeg +taler med Dem, er jeg rent konfus.» + +«Nei, hør på Ring» --- sa Constance og lo, --- «geniets makt løfter +sinnet og foredler sjelen, sa han, --- hørte De det, løitnant Fallesen» +--- + +«Nei, jeg gjorde ikke, frue, --- hvor kan De også for- + +lange --- ---. Hvad jeg vilde sagt, --- hvis nu Deres fot hadde vært +dårlig, så hadde De kanskje tillatt mig å bære Dem hjem, --- jeg er så +sterk, skal jeg si Dem, --- arm- + +muskler ---» + +«Det er jo meget bedre å kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham. + +Hun lot sine øine åndsfraværende gli ned over bordet, og møtte plutselig +Meiers blikk, som var heftet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. + +Det gikk et lite støt igjennem henne, og hennes hjerte slo et øieblikk +hurtigere. Meier tok ikke øinene fra henne; hun blev forvirret og så +bort, men måtte straks efter undersøke, om han fremdeles betraktet +henne. Dette gjentok sig et par ganger; hun følte at hun rød- met; halvt +ufrivillig grep hun sitt glass og nikket til ham; han løftet sig litt og +blev rød helt op til pannen; med en strålende mine bøide han sig for +henne og tømte sitt glass. + +«Hvad er det for hokuspokus,» sa Hansen, som, mens han hvisket med sin +borddame, hadde sett Meier reise og sette sig --- «De får da vente, til +han altså nevner navnet.» + +Meier hørte ikke, hvad han sa; han var alt for lykke- lig over den +stumme hilsen, Constance hadde sendt ham. + +«Kaste Deres øine på et slikt pattebarn,» hvisket Lorck i en ergerlig +tone. + +«Hvad er det, De sier for noe?» spurte Constance. + +«De ser jo, hvor han sitter og stirrer --- øinene sprin- + +ger snart ut av hodet på ham. --- Hvad vil De nu det for --- ---? + +«Hyss, værsgod hør efter» --- svarte Constance med en hodebevegelse op +imot Ring. + +«På ære, tror jeg ikke De har forsett Dem på fløte- fjeset der nede» --- +begynte Lorck igjen. + +«Men så hold dog op, Lorck» --- + +«Øinene forråder en kvinne, om hun elsker en mann, står det skrevet, --- +det hadde jeg ikke trodd, at De hadde så slett en smak, fy for pokker!» +Han tømte et stort glass madeira. + +«Smak! nei hør, vet De hvad, smukk nok er han da iallfall --- har De +sett en sånn munn --- og slike tenner, og som han bærer hodet --- har De +sett på det, spør jeg?» + +«Nei» --- svarte Lorck tvert. + +«Og så har han et blikk så godt og ufordervet --- det er noe uskyldig +over ham.» + +«Hm, hm!» sa Lorck bak sin serviett. + +«De skulde ikke baktale Deres venner, hr. Lorck.» + +«Baktale! --- Jeg tror min santen --- jeg spør, om jeg så meget som har +åpnet min munn?» + +«Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» + +«Jeg må si, det er hårde kondisjoner. --- Forresten li- ker jeg ham +godt, jeg --- fælt bra fyr --- men når De ta- ler om hans uskyld --- --- +nu ja, --- De må virkelig und- skylde. Men enfin, --- er De ment på å +drepe mig nu? Ja, for går De bort og forliber Dem i gutten der, --- +over- lever jeg det ikke.» + +Det var noe så sørgmodig fornøielig i Lorcks tone og mine, at Constance +ikke kunde bare sig for å le. «Som De kan sludre,» --- sa hun. + +«Jeg opfordrer derfor samtlige tilstedeværende til å tømme et glass for +den unge, begavde kunstner, den for- trinlige piano- og harpespil ...» +--- «fiolin,» hvisket frøken Schwartz --- «fiolinspiller, hr. Harald +Meier,» sluttet Ring sin tale. + +Meier för op som en champagnekork; han hadde ikke ant, at alt det +vidløftige snakk, hvorav han bare hadde opfanget lyden av et og annet +ord, gjaldt ham. Skålen blev imidlertid drukket under smil og nikk og +bukk fra alle kanter. + +Den neste tale, Ring holdt, var for sin svigermor, hvem han hevet slik +til skyene at den gode dame ikke visste, hvor hun skulde se hen for +undseelse. + +Han blev så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øinene; +med dirrende stemme kalte han henne for sin gode engel, sitt livs +høieste velsignelse, hvad han ikke vilde betenke sig på å si, såsom hun +hadde bragt hans dyrebare hustru til verden og skjenket henne til ham. +Og i denne forbindelse vilde han også nevne den gamle elskelige tante +Wleiigel, hvem han anså for sin annen mor. En skål for fruene Wleiigel +og Blom. + +Da desserten var spist, og de mette gjester la serviet- tene sammen, +reiste Ring sig for tredje gang og vilde tale for kvinnen. Det gikk en +sukkende mumlen gjen- nem de forsamlede. Lorck gav høilydt sin uvilje +til kjenne. + +«Der kan du se, Marie,» --- sa Hansen med et unådig ølekast, --- «det +dumme påfunn ! --- Du måtte jo visst at den fyren altså ikke er til å +stanse.» + +Ring merket ingenting. Med hevet glass og anstrengt mæle holdt han sin +lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han vilde tale, om +den kvinne, som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om +denne kvinne, så var det ikke ut i det blå, for nu var det tre år siden +han hadde latt sig innrangere i ektemen- nenes lykkelige rekker o. s. v. +Først fløt det fra ham uten forsinkelser, men lenger fremme i leken gikk +det ofte istå; han stammet og famlet og sufflertes fra sine overgivne +naboer med de mest forkjærte ord, som han straks opsnappet, men +øieblikkelig lot falle, når han merket det bar galt i vei. Da han tre +ganger hadde gjen- + +3 --- Amalie Skram. I. + +tatt at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance +høit leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det, da!» + +Ring satte glasset fra sig, korset armene på brystet og spurte Hansen +med fortørnet mine, om det var med hans vilje at hans kone optrådte som +censor. + +Det blev et minutts pinlig taushet. Ring lot sitt morske blikk vandre +fra den ene til den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde +å slå det bort i spøk. + +Plutselig brast Ring i latter. --- «Fanden så godt gjort \|» ropte han +--- «der tok jeg dere pent ved nesen.» + +De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men +holdt gode miner; andre påstod at det skulde ingen få dem til å tro. + +«Ja, jeg trodde det var alvor --- det er visst og sikkert,» sa +Constance. + +«Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nu var stemningen +steget slik at skålen, til tross for vertens protest, fikk et nifoldig +hurra. + +Man ristet hverandres hender og sa velbekomme. Han- sen og Marie +utvekslet det reglementerte takkformat- kyss, Ring gikk bort og bød +Constance hånden; hun rakte ham istedenfor sitt kinn til kyss. + +«Ja, som sagt --- De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et +geni,» sa Ring til Meier --- «De må komme og besøke oss --- av Dem selv, +forstår De, --- hver aften om De vil --- det er skikk hos oss, jeg har +en kutter --- De må seile med mig ---. Fanden så godt like Dem.» + +Meier takket og bukket, og Ring blev aldri ferdig med å trykke hans +hånd. + +«Hvad skal vi nu ta oss til, dere?» spurte fru Marie og vendte sig til +en av de snakkende grupper i dagligstuen. «Ä, Meier, spill for oss, til +vi finner på noe.» + +Han begynte på en vals av Strauss. + +Constance tok frøken Schwartz om livet og valset rundt med henne. + +«Ja danse, la oss danse!» ropte de i kor. + +«Din fot, husk på foten din, Constance,» klynket fru Blom. + +«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa fru Marie og gikk for å skynde +på pikene. + +«Hvad skulde De nu få det i gang for?» sa Lorck gret- tent. + +«Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. + +«Å jo, på Klingenberg-ballene går det an.» + +«Så gå der ned --- der danser man jo hver aften.» + +«Nei, men alvorlig --- nu kunde vi ha sittet og snakket så hyggelig +sammen der borte i halvmørket.» + +«Det er morsommere å danse» --- svarte hun. + +I det samme bukket Fallesen for henne og spurte, om han kunde ha den +fornøielse. + +«Nu har nettop Lorck engagert mig ---» svarte hun og trakk ham hemmelig +i frakken. + +«Ja så den neste da?» + +«Det kan vi jo alltid tale om.» + +«Skal det bety et avslag?» + +«Nei da --- altså neste dans med Dem.» + +Han bukket og fjernet sig. + +«Nu er De da nødt til å danse med mig,» sa Constance leende. «Det var +bare for å bli fri ham.» + +«Ja takk, det begriper jeg nok ---» svarte Lorck med et bukk. + +«Ikke dans, Constance --- du med din fot!» sa fru Blom. + +«Å jo, mor, --- nu har jeg sånn lyst, skjønner du.» + +Da valsen var forbi, blev det ropt på en francaise. + +«La mig løse Dem av, Meier» --- sa fru Blom: «riktig- nok spiller jeg +ikke som Dem, men til dans går det nok an.» + +Meier gikk like bort og engagerte Constance. + +«Takk, men jeg har lovet mig bort, dessverre ---» svarte hun. + +Han vendte sig mismodig fra henne. + +«Men den neste, skal vi ikke danse den neste dans sammen?» ropte hun +efter ham. + +Han takket med et forvirret blikk og fjernet sig. + +«Hvorfor vil De gå bort og gjøre hodet kruset på ham?» --- sa Lorck --- +«synes De ikke, De har nok på samvittigheten?» + +«Hvad skal det være til at De går slik og griner på mig, --- De er +virkelig så kjedelig.» + +Ring var med i frangaisen og gjorde alle slags løier, som hans dame, +frøken Schwartz, påskjønte ved uav- brutt å le av ham. Han danset å la +barbersvenn, å la skreddermester o. s. v., og når han skulde figurere, +bøide han hver gang det ene kne foran damen og var enda tidsnok tilbake +på plass igjen. + +«Det utålelige dyr» --- sa Lorck til fru Marie i dame- kjeden. + +«Jeg synes nu forresten det klær ham» --- svarte hun undskyldende. + +«Vær da ordentlig for fanden» --- mumlet Lorck halv- høit til Ring, som +et øieblikk stod ved siden av ham. + +«Det morer dem jo» --- svarte Ring og blunket gemytt- + +lig til ham. + +«De gjør mig rent fortvilet i aften, frue» --- hvisket Fallesen til +Constance med forgremmet stemme. + +«Ikke skap Dem slik» --- svarte hun motvillig, «det er rent spilt . . .» +Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde tur. + +«Ikke et ord har De talt til mig i aften» --- begynte han igjen, «og på +turen i dag var De så vennlig» --- + +«Men så pass dog på --- det er Dem, som skal frem, løitnant !» --- + +«Han gjør kur til min kone, den tosken» --- så Ring til sin dame. + +«Det gjør de jo alle» --- svarte hun. «Er De ikke sjalu?» + +«Ikke det bitterste --- det smigrer mig å se .. \> + +«Men så pass dog på, Ring, --- det er deres tur!» ropte Constance med en +munter latter. + +«Har De intet å si mig til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte +hennes øine med et bedende blikk. + +«Nei hør, løitnant Fallesen --- nu blir De mig virkelig for plagsom.» +--- Nei, så Gud signe mig Lorck, tenkte hun --- han forstår da å gjøre +kur for spøk. + +«Tror De, min kone bryr sig om dem! --- ikke det grand --- hun morer sig +bare» --- sa Ring, da de atter stod på plass. + +«Når man hører Dem, kunde man få lyst til å gifte sig, De er så +liberal.» + +«Ja, ikke sant --- liberal skal man være, og gemyttlig --- jeg er +gemyttlig --- ser De --- hadde jeg en bror, skulde De få ham.» + +«Hvorfor danser De ikke?» spurte fru Marie Meier, som hele tiden hadde +stått op til dørportiéren og sett på. + +«Jeg kunde ingen dame få.» + +«Stakkars ulykkelige! --- det er De visst ofte utsatt for. Å, spill en +galopp, tante!» ropte hun inn til fru Blom. «Vil De så ta til takke med +mig?» --- vendte hun sig til Meier. + +«Takk, frue, til denne dans er jeg optatt.» + +Hans øine søkte uvilkårlig Constance. + +«Å, sånn, --- De sier som ridderen hos Ingemann --- henne eller ingen.» +Hun hadde fulgt retningen av hans blikk. + +Da galoppen begynte, trakk Ring sig tilbake til Han- sens +arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røkte. Dørene stod åpne +gjennem alle værelser. Mens Ring satt og drakk sine toddier, fulgte hans +øine Constance, som hvirvlet avsted med Meier. + +Han var så stolt av henne; ingen kunde måle sig med henne --- overalt +stakk hun de unge piker ut, og hun var hans, grosserer Edvard +Christensen Rings --- hans og + +ingen annens. Og hun var virkelig så glad i ham, --- hvor villig var hun +ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, --- ja, han var en +lykkelig mann, tenkte han og la- get sig et nytt glass. + +«Nei, se mig til disse skulkere» --- sa fru Marie, som kom inn til +herrene, --- «hu, for en røk. Hvem er det, som har gjemt sig vekk. --- +Værsgod, kom inn og dans, Rikard! --- og De, løitnant, --- nei, å finne +Dem blandt disse.» + +Fallesen undskyldte sig med at han hadde hodepine. + +«De er så sturen i kveld, løitnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» +sa Ring. + +Fallesen skjenket konjakk i et vinglass. + +«Det kan jeg like --- det rene vesen, vår egen skål.» + +Fallesen tømte innholdet i ett drag. + +«Se på Constance --- en vakker kone, død og pine, hvad Fallesen?» --- og +han puffet ham i siden. + +«Jo, jeg skulde tro, --- men hvad sier De om frøken Schwartz --- hun er +heller ikke avveien.» + +«For flat» --- sa Ring med et grin, --- «en stake rett op og ned.» + +«Figuren er da ganske bra.» + +«Utstoppet» --- lo Ring --- «se på de spisse skuldrene. Jo, De kan tro. +Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» --- Og nu fordypet de sig i en +passiar om kvinne- skjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som +endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulde drikke dus. + +«Du er min sel en kjekk fyr, --- fanden så godt like dig, --- det er en +skam, så sjelden du besøker oss, --- kom hver aften --- åpent hus hos +oss; --- er du glad i å seile? --- En kutter, far, stiv som en dukke +---. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre folk kommer jeg best overens +med. Se nu Hansen, --- så gode venner vi er, --- han kjeder mig, den +fyren, --- mellem oss sagt, forstår du --- ungdom må det til.» + +Lorck kom inn efter selters. + +«Nu sitter Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyte kanon fulle,» +--- sa han til Hansen på tilbakeveien gjen- nem dagligstuen. + +Hansen kikket derinn og ristet betenkelig på hodet. + +«Hvorledes fant De så Dem selv, frue?» --- spurte Meier under en av +pausene i galoppen. + +«Mig selv? Å, musikken mener De! Det var så nyde- lig.» + +«Kjente De Dem igjen?» + +«Nei, slett ikke, --- det var så mange sorter i det» --- + +«Kjente jeg Dem --- jeg mener sånn riktig godt --- skulde jeg nok gjøre +det bedre.» + +«Kjente! --- ja pytt, ja --- gad visst hvordan det skulde gå til» --- + +«Gav De mig lov til å tale med Dem --- så» --- + +«Det er ingen som kjenner hverandre ---. Tale sam- men! --- og De tror, +det nytter --- en kan få inntrykk, danne sig forestillinger --- lenger +når man ikke, og så er det alltid rav ruskende forkjært.» + +«Men det var da vel mulig å bli kjent --- --- hvis man da ikke med vilje +skjulte sig» --- + +«Det gjør man alltid --- ikke nettop med vilje --- men + +skjuler sig ---. Hvad er det, som kommer til syne av oss? --- Det, som +forhold og omstendigheter nødvendiggjør el- ler tillater. --- En formes +efter de ytre betingelser --- og + +vel kanskje også efter de indre. Har De ikke lagt merke til, hvor ens vi +alle er.» + +«De ligner ingen annen kvinne.» + +«Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dets stemplede +produkter.» + +«Men det er dog noe individuelt det som gjør at en går og står og taler +og opfatter på nettop den og den manér.» + +«Åja visst, men den forskjell er ikke videre bemerke- lig, skjønt jo, +jeg sitter og sludrer. Kom, la oss danse.» + +«Hvorfor har De ikke spilt oppe hos oss?» spurte Con- stance, da de +atter tok plass. + +«Fordi ingen har bedt mig.» + +«Jeg ante det jo ikke! --- Den gang jeg kom på ballet til Deres +foreldre, spilte De da?» + +«Som andre guttebarn, som tar informasjon i piano- klimpring.» + +«At Lorck ikke har sagt det, --- det var jo ham, som tok Dem med til oss +den gang i fjor --- husker De.» + +«Ja, men Deres mann hadde bedt mig, jeg hadde spilt hombre med ham hos +Lorck.» + +«De kunde såmenn godt være kommet av Dem selv, --- det gjør de hos oss, +--- og det må De også. --- Vil De?» + +«Det er intet i verden, jeg heller vil --- jeg takker Dem så meget for +Deres vennlighet.» + +«Det er da ikke noe å sukke for,» sa Constance og så nysgjerrig på ham. + +«Jo, for det blir snart forbi, frue» --- + +«Skal De til utlandet?» + +«Ja, det er nok meningen» --- + +«Så får De nytte tiden og komme riktig ofte, --- jeg gleder mig så til +Deres spill.» + +«Og jeg til å tale med Dem.» + +«Ja, pass Dem nu, folk blir snart kjed av mig» --- + +«Nu spøker De» --- + +«Nei så min santen! --- Spør bare Fallesen.» + +«Den narr!» sa Meier. + +De tidde begge litt. Meier satt og bet i sin lebe og be- traktet henne +fra siden med et usikkert blikk. + +Constance tok i lommen og kom til å rive frem en hanske, som falt på +gulvet. Meier tok den langsomt op. Hun strakte hånden ut efter den. + +«Må jeg få lov til å beholde den?» bad han og så litt fryktsom ut. + +«Ja, så gjerne, hvis De virkelig har lyst» --- + +Han trykket sine leber på den og stakk den inn under + +vesten. + +Nu kom fru Blom og spurte, om de ikke skulde avsted. Tante Wleiigel var +gått for lenge siden. + +Constance reiste sig straks og sa god natt; det gav an- ledning til +almindelig opbrudd. + +Hansen protesterte, og fru Marie mente at de måtte ha kjedet sig +skrekkelig, siden de alt vilde avsted. Klokken var forresten over ett. + +«La oss få en vals på fallrepet !» --- ropte en stemme, og i det samme +skimtedes Rings skikkelse i døren fra røkeværelset, som var proppfullt +av gråblå to- bakksos. + +«En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. + +«I så fall ber jeg om den dans» --- sa en ung herre med sort mustasje og +glattkjemmet pannehår, idet han buk- ket for Constance. + +Det var Hansens yngste bror, jurist likesom han. + +«Spill op, svigermutter» --- vedblev Ring, og vilde føre fru Blom til +pianoet. + +«Nei, mor er trett --- så skal heller jeg» --- sa Con- stance. + +Men fru Marie satt allerede og spilte. + +«Nu vil jeg min salighet danse med min kone,» buldret Ring og kavet sig +bort til Constance med et gravitetisk bukk. + +«For sent, min venn!» ropte hun og danset vekk med juristen. + +«Foten, husk på foten!» mante fru Blom, og satte sig motfallen i et +sofahjørne. + +Ring blev stående og så efter Constance med et halvt fjollet, halvt +fortredelig smil. + +«Ja, dans med henne, dere andre, så meget dere lyster, bare dans, dans, +dans,» --- sa han og gestikulerte med den ene arm, «det er likevel bare +en, som er Edvard Chri- stensen Ring, og det er mig, det.» + +«Hvad behager» --- sa en frue, som satt på en stol tett ved. + +«Jeg sier, at det bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er +mig, det,» gjentok han. + +«Ja, det er visst og sant» --- svarte hun og lo. «Er det kanskje noen, +som bestrider det?» + +«Det er det samme det, --- men jeg sier nu bare at det bare er en, som +er . . \>» + +Han drev forbi og avleverte den samme replikk med en halvt truende mine, +først til Lorck, som stod ved pianoet, og siden til Meier, som høflig +spurte, hvad det var han sa. + +Ring slentret videre uten å svare og blev ved med sitt. + +Plutselig støtte han på Constance, som av sin kavaler var blitt ført til +sete. + +«Ikke sant?» begynte han --- «det, er bare én, som er Edvard Christensen +Ring, og det er mig, det. har jeg ikke rett?» + +«Jovisst har du rett» --- svarte hun og lo forsert. + +«Så skal du også dan---danse med mig.» Tungen slo litt klikk. +«Tilla---ater De?» sa han med et bukk for Hansen. + +Constance reiste sig straks, og Ring gav sig til å svinge henne som en +besatt. Det nyttet ikke at hun stred imot og bad ham la være; han blev +bare hissigere; hennes føt- ter rørte neppe gulvet. Hvis noen hadde +tenkt, at han hadde tatt for meget toddi til sig, så skulde han vise +dem, at de hadde gjort feil bestikk. Men hvordan det hadde sig --- han +kom til å trå i Constances kjole og snub- let, fektet et øieblikk med +armer og overkropp for å holde balansen, måtte så sluttelig gi tapt, og +rev Con- stance over ende med sig. Før noen kunde få tid til å hjelpe +henne, var hun oppe igjen, rettet på sine sløifer og garneringer og +besvarte spørsmålene, om hun hadde støtt sig, med et smilende: «Ikke det +ringeste.» Hansen tok et tak i Ring og hjalp ham på benene. Fru Marie +hadde stanset musikken og var ilet til, da hun hørte fallet. + +«Vil De ikke spille videre» --- bad Ring, mens han pu- stet som en hval, +«vi var ikke ferdige.» + +Fru Marie så ut til å betenke sig. + +«Nei, nei!» --- lød det rundt omkring --- «på tide å gå --- slutte mens +leken er god ---» + +«Hvis De nu unddrar mig Deres omgang, begår De en forbrytelse både mot +mig og Dem selv» --- sa Fallesen med et dypt mæle til Constance, mens +hun stod og tok tøiet på ute i entréen. + +Hun brast i latter og drog sig fra ham. Han stirret ef- ter henne med +stive, fortinnede øine. + +På hjemveien hadde Ring fru Blom under armen. Han utviklet for henne, +hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var en, som var Edvard +Christensen Ring, og at denne ene var ham, som var gift med Constance, +og ikke var mer sjalu enn som spaserstokken der. Fru Blom svarte ha og +ja, og tenkte, at hvis dette varte altfor lenge, blev hun bokstavelig +talt ør i hodet som Ring. + +Constance kom bakefter mellem Lorck og Meier. Efter fallet var foten +begynt å verke igjen; de gikk meget lang- somt, og hun støttet sig til +Lorcks arm. + +Lorck spurte om hun var begynt å lese «Madame Bo- vary», som han hadde +lånt henne, og så kom de til å tale om fransk litteratur. + +«Jeg er så kjed av alle disse lettferdige kvinner» --- sa Constance, «nu +kunde de finne på noe annet» --- + +«Lettferdige --- hvad vil nu det si?» --- spurte Lorck polemisk. + +«Løsaktige --- usedelige da ---, hvis De synes bedre om det.» «Alle +disse ord er lutter tomhet, --- fordommens dum- + +meste kategorisering.» + +«Uff, når De begynner på den manér, er det umulig å tale med Dem, Lorck. +--- Skal da allting være like godt, eller like slett, --- er det da +ingen kvinner, som er usede- lige?» + +«Jo, de som gir sig hen i forbindelse uten elskov.» + +«De snakker som De har forstand til» --- sa hun erger- lig. «Vi har før +talt om dette, det er, som om plikt og velanstendighet ikke eksisterer +for Deres begrep.» + +«Deres bornerthet opirrer mig, --- De er fullstendig hildet i de gamle +forestillinger om dyd og slikt ---» + +«Men er det da slett intet, som er udydig eller laste- fullt?» + +«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. eks. er min brorkones el- sker eller slår +min far ihjel, behøver det ingen forbry- telse å være.» + +«Ti stille med Deres vemmelige floskler.» + +«Alle gjerningers verdi bestemmes av motivene og av følelsene» --- +vedblev Lorck. + +«Ja, naturligvis, --- noen rettesnor for våre handlinger skal det ikke +være, --- det er altfor besværlig.» + +«Jo, vi skal gå efter det fornuftige og nyttige.» + +«Men når det nu ikke gis to mennesker, som har den samme mening om, hvad +som er fornuftig og nyttig,» sa Constance og støtte sin entouscas hårdt +mot brolegnin- gen. «Jo, det skulde komme til å se ut i verden !» + +«Ta det med tål» --- formante Lorck --- «verre enn det er, blev det vel +neppe, og så var det jo umaken verdt å prøve, om det måskje ikke blev +bedre.» + +«Han er et gresselig menneske» --- sa Constance og vendte sig til Meier, +«lar De Dem påvirke av ham, blir De bunnfordervet.» + +Lorck Io. + +«Å, det har ingen fare, frue, --- han er meget verre enn jeg.» + +«Hører De, hvad han sier, Meier?» + +«Jeg vet ikke, hvad Niels Lorck mener med å være verre enn han, men +sikkert er det, at jeg anser vår nu- værende samfundsordning for +splitter forkjært.» + +«Og han gir kristendommen skylden for det hele, --- det er ingen større +bespotter født av en kvinne, hvis det + +da ikke skulde være kong Satan, men han har jo heller intet feminin til +mor --- sier de.» + +«Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunde +høre på tonen at hun ikke ven- tet sig noe av svaret. + +«Blandt annet fordi den har lært menneskene å lyve for sig selv og +andre, eller i det minste å late, som om allting var anderledes, enn det +i virkeligheten er.» + +«Hvorledes mener De?» + +«Læren passer ikke for andre enn en flokk svermere uten jordiske +interesser, noen, som helt ut lever efter dette: Mitt rike er ikke av +denne verden, --- og så har de tatt og gjort den til verdensreligion og +latt, som om det ingen uoverensstemmelse var mellem den og f. eks. pave- +velde, kongedømme, keisertyranni, flertallsstyre, kvinne- emansipasjon, +og Gud vet hvad ikke.» + +«Men det kan jo kristendommen ikke hjelpe for.» + +«Men hvad vil den så, når den ikke kan brukes til noe av det, som har +vært eller skal komme uten å bli enten til latter eller forargelse, --- +ja, som sagt, den har degra- dert menneskeheten i en grad, så ---» + +«Hvor kan De nu si slikt, Meier» --- + +«Jo, for den har reist umulige krav og forsynt dem med guddommelig +åpenbarings autoritet. Så har stak- karne skullet late som de har kunnet +fyldestgjøre dem --- eller stridt for å gjøre det, og så har de laget +sammen denne forhånelse, dette dogme om menneskenes skrøpe- lighet. --- +Ja, som den har demoralisert !» + +Han holdt inne og slo ut med hånden. + +«Jeg forstår slett ikke, hvad De mener,» sa Constance. + +«For eks. nu dette med, ja, De undskylder, frue, --- dette med +kyskhetskravet. --- I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske +handlinger, som var forbudt, men så kom kristendommen og sa: hvo som ser +på en kvinne 0. \$. v. --- Skal man noensinne ha hørt maken !» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så måtte jo folk gi sig over og tenke som så: «Din synd er akkurat den +samme, enten du gjør det eller ei --- + +ja, for begjære, det kan da vel ingen la være. --- Skal du ha navnet, så +kan du også ha gagnet, og så gikk det, som det gikk.» + +«Men tror De nu, det var bedre før?» spurte Constance. + +«Ja, det tror jeg, --- jødene f. eks. er den dag i dag sede- ligere, og +med hensyn til kjønnslige utskeielser meget mer avholdende enn de +kristne.» + +«Sodoma og Gomorra lå da i Jødeland,» sa Lorck og lo. + +«Men det er nu så lenge siden ---» sa Constance tanke- fullt. + +«Og nu selve denne kyskhet» --- begynte Lorck, «fy for pokker, et påbud, +som aldri har utrettet annet, enn å gi noen stakkarer med svake hjerner +og dårlige maver vond samvittighet» --- + +«Nei fy, Lorck!» ropte Constance. + +«Og bragt en skare forkvaklede fruentimmer til å legge sundhet og +livsglede som en blodpenge på et alter, som er reist over naturens +hesligste unatur» --- vedblev Lorck. + +«Det er motbydelig, hvad De sier» --- sa Constance med dirrende stemme +og slapp hans arm. + +«Ja, så forvendte er begrepene, --- det finner nu jeg motbydelig,» ivret +Lorck. + +«Og så er det oven i kjøpet løgn! ja, iallfall, jeg tror det ikke, --- +alle menn skulde være, . . . Nei, så lavt set- ter jeg dem ikke, aldri i +evighet.» + +«Jeg kjenner ingen mann, som vilde være Dem takk- nemlig for denne Deres +mening,» sa Lorck. + +«Da gjør det mig virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance +harm. + +«Skynd jer litt, godtfolk !» ropte Ring, som hadde luk- ket fru Blom inn +og nu stod ved gatedøren og ventet. + +«Men forresten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et grand.» + +«Hvafornoe tror du ikke på, Constance» --- spurte Ring med usikkert +mæle. + +«Å, det var ingenting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Meier +!» + +Hun skyndte sig ovenpå og traff sin mor i entréen. + +«Hørte du at Ring var blitt dus med løitnant Fallesen, Constance, eller +har de kanskje vært det før?» + +«Nei. --- Ja så, er de blitt dus, --- ja det tror jeg gjerne.» + +De sa god natt og gikk hver til sitt. + +Ring syntes særdeles oplagt til å slå en passiar av; han blev ved å +forsikre Meier om sitt varme vennskap og påla ham inntrengende å besøke +dem. Tilsist bød han dem op på et glass, hvad de avslo. «Så kom da, men- +neske!» sa Lorck og trakk i Meier, som et par ganger forgjeves hadde +søkt å komme løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. + +«Nu skal du jagu gå op, onkel Edvard! god natt med dig.» + +«--- Han hadde sig en liten perial i kveld,» lo Meier, da de dreiet om +hjørnet. + +«Hvem? å han, det best, han blir alltid full.» + +«Det må ikke være morsomt for hans kone» --- mente Meier. + +«Å pytt --- en venner sig til all slags.» + +«Er det et lykkelig ekteskap, skal tro?» + +Lorck stod stille. «Det er fanden ta mig et fornærme- lig spørsmål !» + +«For dig kanskje» --- sa Meier og plirte til ham fra siden. + +«Lykkelig ekteskap, --- at du for det første gider ta en slik frase i +din munn --- og med den idioten! --- fru Con- stance, --- nei vet du +hvad.» + +«Det er dog noe elskverdig ved ham» --- sa Meier over- bærende, «så +godmodig og spøkefull.» + +«En briljant fyr å drikke og seile med --- men for- resten umulig --- +bare så grufullt vidløftig som han er!» + +«Er han høiremann?» + +«Ja vel, og troende.» Lorck lo. + +«Nei snakk! hvor hun må kjede sig med ham !» + +«Ja, det kan du banne på.» + +«Det er synd at hun ikke har fått en mann, som passet bedre til henne.» + +«Å, hvorfor det, --- så hadde det jo ingen fornøielse vært ved henne.» + +«Kyniker» --- mumlet Meier og falt i tanker. + +«Forresten, om hun også hadde hatt en annen mann, hun vilde blitt kjed +av ham, --- det gjør gifte folk alltid.» + +«Så---å --- du synes å vite god beskjed, Niels Lorck» --- + +«Et fruentimmer som hun» --- + +«Hun er deilig!» ropte Meier. + +«Ja gu er hun deilig, og så briljant kokett.» + +«Det er den sorteste løgn !» utbrøt Meier, «jeg har aldri sett en kvinne +så fri for koketteri.» + +Lorck gav sig til å plystre. + +«Hun er så sanndru og åpen i sitt vesen --- akkurat som da hun var +blottende ung --- jeg husker henne godt, og så aner hun ikke, hvordan +mannfolk er» --- + +«Så, du er alt ferdig i den grad» --- kniste Lorck, «fan- den så fort +hun ekspederer det, --- det må jeg si er godt gjort» --- + +«Fanden i vold !» sa Meier. + +«Hvad pokker er du hissig for, gutt? --- En kan da være bekjent av sin +forelskelse der uten å risikere å komme i ry for slett smak iallfall. +--- Jeg for min del har vært det lenge» --- + +Meier svarte ikke. + +«Har du sagt henne det?» spurte Lorck. + +«Sagt! --- hvad for noe sagt?» + +«At du elsker henne.» + +«Din omtale av fru Ring er mildest talt usømmelig, far» --- + +«Hvor mange kvinner har du stått i forhold til, Meier --- ikke tøser +mener jeg --- men damer?» + +«Til ingen» --- sa han arrig. + +«Så prøv med fru Ring, --- jeg gir dig lov til å kon- kurrere» --- + +«Hold munn, sier jeg, --- jeg tåler ikke at du taler slik om en dame som +jeg kjenner og akter» --- sa Meier skjel- vende av vrede. + +«La nu de narrestreker fare, Meier --- du er et fe! Ikke kokett, sier du +--- i dag da vi lekte gjemmespill bak sku- ret der oppe, stod hun så +kloss op efter mig, mens hun lyttet og kikket med fingeren på munnen, at +jeg kjente hennes legeme, men i det minutt jeg lot mig merke med det, +skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine, som både hun og jeg hadde +gjort det av vanvare.» + +«Det skal jeg dø på, hun også hadde. --- Slik en bruta- likus» --- + +«En kone, som har vært gift i tre år --- nei far min, hun vil egge og +opiltre, og til sist la sig fange, --- og det er i grunnen en ganske +morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» + +Meier hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare vilde +gjøre sig latterlig ved å gi sitt raseri luft. + +«Hun er alt for god til å omgåes en fyr som dig» --- sa han så rolig han +formådde --- «det er hele saken» --- + +«Hun har skam like så stor fornøielse av det, hun ---. Nu vil hun +endelig, jeg skal lære henne Ihombre, forat vi kan få en fast +spilleaften, i fjor var det sjakk vi drev på med. Hun ikke kokett! --- +den lidenskap, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til +samtale og alt mulig --- det er lutter koketteri --- men ikke av den +grove slags --- naturligvis.» + +«Det er hennes natur, --- hun gir sig hen i øieblikkets stemning. Hun +har evne til det, fordi hennes sinn er rent og uskyldig, --- ja, le bare +du, --- hun spilte Svarteper med mine søstre --- hun var voksen den gang +---, jeg + +4 --- Amalie Skram. I. + +stod på lur i det andre værelset, --- den strålende glede og morskap, +som lyste på hennes ansikt, --- hun var med av hele sjelen --- akkurat +som nu.» + +«Det er noe helt annet» --- svarte Lorck og gav sig til å nynne en +melodi. + +«Er han aldri sjalu, hennes mann?» spurte så Meier. + +«Ring, det fe! Undertiden, når han har satt diverse glass toddi til +livs, betror han mig at hans kone er så kold som en trestokk, men at det +allikevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» + +«Tror du, hun vet at han sitter og sier slikt?» + +«Det gjør hun visst. --- Hun kold! --- Hun er lutter ild og sanser --- +et krater med et fløielsbløtt grønnsværteppe over ---. Død og pine, når +det en gang spruter løst! For- resten --- hvad jeg ikke kan fordra er, +at hun absolutt vil ha alle uten undtagelse for sin fot. --- Dette +fjolset, denne Fallesen, har hun ikke gått bort og gjort ham aldeles +gælen ---» + +«Går du med op og røker en sigar?» Lorck var stan- set utenfor huset, +hvor han bodde. + +Meier lot til å trekke på det. + +«Nei, forresten, du, --- jeg glemte, død og pine --- hvad er klokken?» +«Halv tre» --- sa Meier. + +«Så tenker jeg, hun skal være i et søtt humør» --- mum- let Lorck. «God +natt, du.» + +«God natt» --- sa Meier, og de skiltes. + +Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nitten- års gutt hadde han +vært forelsket i henne. Det var be- gynt den aften han fikk lov av sin +far til å åpne ballet med henne. Så kameratslig som hun hadde vært, +fortalt så meget om livet på Molde, og flere ganger tatt ham op i +småturer. Å, du gode Gud og skapermann, hvor hadde han vært betatt, +ligget og diktet om natten i sengen, stått op og skrevet vers og +spekulert på å skaffe sig adgang til henne ad de villeste veier. Han +vilde ikke annet enn + +kaste sig ned for henne, be om lov til å kysse hennes kjole og så gå +bent bort og avlive sig. Og Herre Gud, som han hadde spasert dager +igjennem i gaten, hvor hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i +munnen. Og den gang han ringte på ved entrédøren, men flyktet som en +avsindig ved lyden av klokken. --- Til langt ut på våren hadde han +pleiet denne kjærlighet, som levde av å hilse henne på gaten, stirre på +henne i teateret og en gang følge henne hjem fra et dameselskap hos sø- +strene. + +Så var plutselig hennes og Rings forlovelseskort kom- met; som en +knyttet neve var det falt ned i hans drømmes fine spindelvevsbygning; +det uventede slag hadde ristet ham så sterkt at han var strøket avsted +til Frognersete- ren; der oppe i skogen drev han omkring en skarp, kold +vårnatt og anstillet betraktninger over, hvilken form for selvmord det +var fornuftigst å velge. Gjennemblåst og forfrossen hadde han ut på +morgenen slept sig hjem i en forkommen tilstand og var blitt +sengeliggende i over en måned. + +«Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dager» --- mumilet han +halvhøit, «og så gikk du bort og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» + +Denne sykdom skulde da vel aldri nu gi sig til å bryte frem igjen --- +---? Bedre, at han ikke hadde sett henne, --- skjønt nu skulde han jo +snart reise, --- godt, om han kom avsted jo før jo heller. --- Men Gud +forbarme sig, hvor hun var deilig --- den måte hun lyttet til ens ord på +--- hodet litt på skjeve, øielokkene senket --- og så når hun svarte og +plutselig så på en! --- Den varme strøm, som skjøt ut av disse øine --- +det var til å bli skrullet av. --- Og når hun satt stille hen for sig, +alvorlig --- nesten tungsindig, og øinene så plutselig streifet et +ansikt, som betraktet henne --- det smil, som da kunde komme, så + +mildt og fint og stille, det formelig lyste av hjertens- godhet. --- + +«Kokett, hun !» Det svinebest, den Lorck --- han skulde mørbankes ---. +Og Ring --- hvad slags ektemann var det nu for henne ---! Han blev så +bunnmelankolsk, så trist og tung 1 sinn. --- Constance stod så +ubeskyttet, så ut- satt for smussige grams fra alle kanter --- å, om hun +hadde vært hans, han skulde ha båret henne gjennem livet på sine armer, +holdt henne tett inn til sitt hjerte --- voktet og vernet om skatten, +reist bort til jordens dei- ligste sted --- --- + +«Constance, Constance Blom --- hvorfor er du ikke min --- ---.» Det +gjorde så pirkende vondt i nesen, --- det stakk og strammet. + +«Gud forlate mig, går jeg ikke her og gråter ---,» mum- let han og tok +sitt lommetørklæ frem --- «nu har jeg aldri sett maken til tosk» --- --- + +Nr + +Neste morgen stod de sent op hos Rings. Klokken var nesten ti, da +Constance viste sig i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i +sofahjørnet. + +«Noe så forsøvnig» --- sa Constance og gjespet, --- «jeg trodde jeg +aldri skulde fått øinene op i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» + +«Nei da, jeg lå såmenn i sengen til den var nesten ni.» + +Litt efter kom Ring. Hans øine var litt rødsprengt i det hvite, og +pupillene mattere enn sedvanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til +den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor +avisen lå ved siden av hans tallerken. + +«Din mor må gå og se «Røverne», Constance,» så han med munnen full av +egg og franskbrød --- «stormende fullt hver aften.» + +«Er det ikke sjofelt på Tivoli?» spurte fru Blom. + +«Ikke i teatret, mor.» + +«Der treffer du såmenn byens beste folk, så for den + +saks skyld --- --- nei, men søte Constance --- at du kan la mysosten se +slik ut.» --- + +«Det må være Alette, --- her inne skjærer vi jo alltid så pent.» + +«Så må du si det til henne, --- det ser så stygt ut.» + +«Men Gud, Ring, hvor du har forkjølt dig,» sa fru Blom deltagende. + +«Intet å bety,» svarte han med øinene i avisen. + +«Han er ofte litt hes om morgenen, du, det går over ut på dagen,» sa +Constance. + +«Atter igjen bedragerier i banken --- det er fanden til administrasjon +også.» + +Ring hadde vært inne og hentet sin pipe. + +«Skal jeg så ta billetter til i aften?» + +«Til «Røverne», mener du? ja, det kommer an på dig, mor.» + +«Skulde vi ikke heller holde oss i ro i aften, nu har vi vært så svært +på farten.» + +«Ja, så i morgen da,» forslo Ring og flyttet sin kaffe- kopp til bordet +ved sofaen, hvor han satte sig. + +«Da er vi utbuden, husker du vel.» + +«Og på fredag skal vi i teatret,» sa fru Blom. + +«Enn lørdag da?» + +«På lørdag skal vi ingensteds hen.» + +«Så sier vi altså lørdag.» + +«Ta tobakksskrinet med dig, Constance,» hun skulde inn efter +aftenavisen. + +«La mig få pipen, så skal jeg stoppe den,» sa hun og tok den ut av hans +hånd; «jeg kan godt.» + +Ring så efter henne med et takknemlig blikk. + +«Synes du ikke Constance ser godt ut om dagene, du --- hun går og +skinner som en sol --- og vakker! --- Da vi blev gift, var hun ingen +ting mot nu» --- han gned sig 1 hendene, hjertefornøiet --- «og så er +hun så elskelig, at det står efter.» + +«Ja, Gud skje lov,» sa fru Blom. + +«Vi sitter her og fryder oss over dig,» sa han, da Con- stance kom +tilbake, «forresten var vi enige om at du hadde tapt dig svært.» + +«Så---å,» sa hun og rakte ham den stoppede pipe, «det var da leit for +mig --- det.» + +«Takk, kjæresten min,» sa han gledestrålende og drog henne ned på sitt +kne. + +Hun la den ene hånd på hans skulder, og han tok og kysset den annen. + +Constance så drømmende frem for sig. + +Slik var det å være en lykkelig hustru --- ja, det vil si --- slik bar +en lykkelig hustru sig ad --- og der satt den lykkelige hustrus mor og +gledet sig over at datteren var så forgudet. Ft stille velbehag kom over +henne --- hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig --- at +hun elsket ---; men hun var likesom så uendelig langt borte fra det alt +sammen, over i en annen verden ---. Et dun- kelt barndomsminne stod for +henne --- en dame i grå silkedrakt med rød strutsfjær på hatten hadde +sittet på verandaen der hjemme og drukket selters med bringe- bærsaft av +et glass på høi fot og talt med fremmed ak- cent om en annen dame, som +blev dadlet, og så var disse ord falt, som Constance husket så tydelig: +«Så skrev jeg til henne: Klag ikke over å være alene med den mann, som +elsker dig over alt i verden, for det er selve Para- diset.» + +«Ja, men hvis hun nu selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance. + +Rings leber flyttet sig op på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun +lukket øinene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustru, men en +gnagende lede grep henne. Men nu vilde hun ikke la sig merke med det --- +det var synd for Ring, som var så glad, han kunde jo ikke forstå det, og +så for morens skyld. + +«Skal du ikke på kontoret i dag, må jeg spørre?» sa hun og rusket ham i +øret. + +«Hvem tenker på kontoret med en sånn kone.» + +«Der kommer en lillebitte mus,» begynte han, som hadde han et diebarn på +fanget. + +Constance slo ham over fingrene. + +«Hvad tror du fullmektigen tenker?» + +«Fullmektigen kan reise til Bloksberg --- der kommer en liten bitte mus +mus. --- Forresten, du, vi skal huske å be ham engang --- han vil sette +pris på det.» --- + +«Hvad skal dere ta dere til i formiddag, småpiker?» spurte han, da han +endelig stod med hatt og stokk ferdig til å gå. + +«Småpiker! --- den Ring, den Ring,» lo fru Blom. + +«Bare det ingen visitter kom, så fikk vi lese høit,» sa Constance, «så +smått det går med å komme igjennem «Kvinden på Tjele», du.» + +«Ja, ja, vær nu snilde barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» +Han kysset på fingeren og gikk. + +Om eftermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med blyvannsomslag +på foten. Den hadde gjort vondt fra om morgenen av, men hun hadde ikke +villet vedgå det. Til sist hadde fru Blom beskyldt henne for å halte og +påstått, at hun vilde se selv. Ved undersøkelsen viste det sig da, at +ankelen var stiv og ophovnet. + +De hadde alle tre hatt en lang middagslur hver på sin sofa, og hadde +drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring var gått på +kontoret igjen, og tusmørket begynte å falle på. + +Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. + +«Vil du ha lampen tendt, Constance?» spurte hun. + +Det kom intet svar. + +«Ja, så min santen, er hun ikke falt i søvn igjen,» smålo fru Blom efter +å ha lyttet til det rolige åndedrag. + +Hun la strikketøiet ned i fanget og satte sig makelig til rette; hun +hadde tapt en maske og kunde ikke se å ta den op igjen. + +Litt efter ringte det. + +«Se så, hvem er nu det?» mumlet hun. + +«Hvad sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. + +«Den, som hadde ditt sovehjerte, barn.» (Constance smilte; det var +morens svakhet å bille sig inn at hun led av søvnløshet. + +«Ja, værs'go, både fruen og fru Blom er hjemme,» hørte de Alette si, +idet døren til dagligstuen blev åpnet. + +Fru Blom gikk den inntredende i møte. + +«Å, er det dig, Marie,» sa hun livlig og dasket henne på skulderen efter +først å ha hilst god aften i den stive tone, man bruker til en fremmed. + +«--- Constance, sier du? --- naturligvis er hun invalid, det var noe, +jeg visste.» «Værsgod, kom her inn --- jeg kan ikke høre, hvad + +dere snakker om,» ropte Constance. + +Fru Blom tendte lys i begge stuene og stillet en massiv lampe med +plettert fot på det lille, med bronsegul silke- plysj monterte bord ved +siden av Constances chaise- longue. + +«Du tar vel av dig og slår dig til ro, Marie,» sa Con- stance. + +«Opriktig talt, det var meningen, men siden du er dårlig ---» + +«Jeg tror du vil, --- at jeg ligger her istedenfor å sitte på en stol, +gjør vel ingen fortred.» + +«Men Rikard kommer også.» + +«Ja, la ham bare det --- han skal være velkommen, med mindre han slår +sig vrang og forlanger, jeg skal gå omkring og være opvartningspike.» + +«Du da!» lo Marie og tok av sig. + +«Se så, der er en til,» sa fru Blom, de hørte Marie snakke med noen i +entréen; hun var gått ut med sitt tøi. Straks efter kom hun inn med fru +Wleiigel. + +«God aften, tante ta bare av dig med det samme, for du er vel ment på å +bli,» ropte Constance imot henne. + +Constance Ring or + +«Så du har måttet gi dig over i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser +du, vi fikk rett --- det var nu også ufor- nuftig å danse. Har her vært +doktor?» + +«Nei, er du gal, tante! --- Det er ingen verdens ting --- jeg ligger her +ene og alene for mors fornøielses skyld, forsikrer jeg dig. Er du kommet +inn fra landet så sent?» + +«Jeg tok tolvtoget ---, blir i byen i natt.» + +Neppe var fru Wleiigel kommet til sete, før det atter blev ringt. + +«Her blir folksomt i kveld, skal dere se,» sa Constance og lyttet efter. + +«Hr. Lorck spør, om det er noen hjemme,» hvisket Alette efter å ha +lukket døren forsiktig bak sig. + +«Ja, visst er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hvad gjør +det, mor» hun vendte sig til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet. + +«God aften!» Lorck stod bukkende for dem. + +«Hvad for noe, --- sykestue, med visitter og medika- menter og alt +mulig.» + +«Å, det er bare litt blyvann til foten,» sa Constance. + +«Er det virkelig efter fallet i går, --- det har vel ikke noe videre på +sig?» + +«Hele ankelen er opsvulmet,» sa fru Blom. --- «Natur- ligvis, --- det +måtte den jo.» + +«La mig se på det --- det er ikke sikkert at blyvann er det rette,» sa +Lorck og nærmet sig. + +Constance var straks villig. + +«Det behøves ikke,» sa fru Blom og trådte imellem. «Når det ikke er +hull, er blyvann godt --- såpass doktor er jeg da.» + +«Nå ja, som De vil, --- uten å braute av mine doktor- kunnskaper --- +medisiner er jeg nu allikevel, og hvad er det man sier om at det smaker +alltid av fugl.» + +«Sett Dem ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan De +få en hombre.» + +Lorck rakte fru Marie hånden og takket for i går. Så + +falt de alle i snakk om gårsdagen og opfrisket en mengde enkeltheter, +som de ikke hadde hatt tilstrekkelig tid til å more sig over i +øieblikket; men som de nu under latter nød desto bedre. + +«Hyss, det ringte,» sa plutselig Constance. + +«Det er visst Rikard,» mente fru Marie og så på sitt ur. + +«Vær stille, så vi kan høre på stemmen, hvem det er,» sa Constance og la +fingeren på munnen. + +«Ikke en lyd,» hvisket Lorck. + +«Å nei, så min santen om det var noen,» sa fru Blom. + +«Hyss, hyss, denne gang hørte dere det vel,» sa Con- stance +triumferende, da klokken straks efter lød med en heftighet, som var man +blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker op?» + +«Kanskje hun er gått efter noe til aftens,» hvisket fru Blom og reiste +sig. + +«Nei, la nu Lorck, mor, han har yngre ben.» + +Lorck var allerede borte ved døren. + +«Er vi hjemme?» spurte han sakte og kom et par skritt tilbake. + +«Det kommer an på, hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på +klem, så skal vi gi lyd, hvis vi vil ha dem inn.» + +De andre lo dempet. + +«Det er Meier,» rapporterte fru Marie inn i kabinettet; hun stod +lyttende midt i dagligstuen. + +«Meier skal slippe inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entréen. +«Fritt leide for Meier !» + +«Fritt leide for Meier,» gjentok Marie leende. + +«Å, bi et øieblikk, mens jeg bytter omslag,» sa fru Blom, hun stod bøiet +over Constances fot. + +«Se så --- nu må dere gjerne komme,» tilføiet hun straks efter og la +slumreteppet til rette over henne. + +«Gjorde han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da +Meier hadde hilst og tatt plass i halvrundingen om chaiselonguen. + +Enn + +«Det var ikke fritt,» svarte Meier med et smil. + +«Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. + +«Men Meier hørte jo til fra i går, kunde De nok vite. De skulde ha våget +å vise ham vekk!» + +«Se så, nu ringer det igjen.» + +«Denne gang er jeg viss på, det er Rikard,» sa Marie, og straks efter +viste det sig at hun hadde rett. + +«Hvad er det, Alette spør om, mor?» + +«Hun vil vite, hvor mange det skal dekkes til. --- Ring er kommet og har +én med sig --- sier hun, de er i enitréen.» + +«Lytt efter, hvem det er, Lorck,» sa Constance. + +Lorck vilde reise sig, men Meier kom ham i forkjøpet. + +«Jeg skal banne på, det er Fallesen,» sa Lorck. + +«Uff nei, ikke bann,» bad fru Wleugel. + +«Jo, ganske riktig --- det er løitnanten, kan jeg høre,» sa Meier og kom +inn igjen. + +I det samme gikk døren op og Ring og Fallesen trådte inn. + +«Vil De bare sette Dem ned igjen, Meier,» sa Constance utålmodig og +pekte på den nærmeste stol --- ellers får jeg Fallesen der.» + +Meier gled ned på setet --- hurtig som et lyn. + +«Det kan jeg like,» sa Ring efter å ha hilst på gjestene. «For en +hyggelig forsamling! --- Hvad tyller dere den punsjen i dere for --- kom +inn til mig, skal dere få noe annet.» + +«Men først drikke te,» innvendte Constance. + +Ring gikk og satte sigarer og askebegere frem på bor- det inne hos sig +selv, gav sig derefter til å ransake buf- feten og stillet +konjakkarafler og selters med glass på en stor bakke. + +Ved aftensbordet, da fru Blom hadde skjenket te og laget til, hvad +Constance skulde ha, vilde både Lorck og Meier bringe det inn til henne, +mens fru Blom forsikret at hun godt kunde gjøre det selv. Slutten blev +at de alle tre tok hver sitt og gikk med. + +«Dere har glemt salt,» ropte Constance, og som en vind var Fallesen der +med det. + +«--- --- Hvis noen kunde si mig, hvad det er de vil, disse radikalere, +denne sammenløpne flokk av all slags berme,» sa Hansen og fortsatte +disputten fra måltidet inne hos Constance. + +«Ja, hvis noen bare kunde det,» sekunderte fru Marie. + +«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» vedblev +Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender +i ryggen av en lenestol, som fulgte hans vuggende bevegelse. + +«Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. + +«Ja hvorfor det?» spurte Marie. + +«Deres mann er så grov, frue, --- han bruker betegnel- ser, som en ikke +kan svare på,» svarte Lorck i en tone, som om han klaget sig. + +Constance og Meier gav sig til å le. + +«Ja, hvad navn skal man altså gi folk, som ene og alene arbeider på å +nedbryte respekten for, ja, for altså det bestående,» ivret Hansen. + +«Ja, det er nu virkelig sant også,» sa Ring, «de gjør ikke annet enn +rive ned på både kongen og øvrigheten --- den stakkars kongen, som ikke +gjør en katt fortred, --- det er en pøbelaktig trafikk.» + +«Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» + +«Og religionen da» --- innskjøt fru Marie --- «det er nu det aller +verste.» + +«Ja for det undergraver allting,» mumlet fru Wleigel. + +«Og forderver både sjelen og legemet,» tilføiet fru Blom. + +«Øvrigheten?» sa Lorck, «tør jeg spørre, regner De ikke stortinget til +den lovlige øvrighet, hr. høiesteretts- advokat?» + +«Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. + +«Og hvem er det, som arbeider på å undergrave respek- ten for det?» +spurte Lorck. + +«Ja slik som stortinget nu er sammensatt, er det ikke bedre verdt,» +svarte Hansen. + +«Det er ingen øvrighet uten av Gud --- står det skrevet» --- falt Meier +inn. + +«Ja, men i de tider hadde de ikke den slags institu- sjoner, for pokker! +Tror De, de tenkte på dette folkelige develskap den gang kanskje?» +utbrøt Ring. --- «Det vilde nu også vært for meget forlangt.» + +«De hadde visst ikke hverken høiesterett eller sånt noe heller,» ropte +Constance. + +«Ikke hold med dem,» formante fru Blom. + +«En lojal mann kan ikke annet enn altså forakte det nuværende storting,» +sa Hansen med vekt og gynget stedse ivrigere frem og tilbake. + +«Nei, det vet Gud,» sa fru Marie. + +«Det synes nu høire og handler derefter,» svarte Lorck, «men så skulde +de heller ikke fortenke venstre i, at det også gjør efter sin +overbevisning.» + +«Venstre !» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» + +«Alt hvad venstre vil er fordervelig for samfundet i bunn og grunn. --- +Du store Gud --- hvis det altså fikk makten,» sa Hansen og vendte sine +øine mot loftet. + +«Hvad f. eks. er fordervelig?» spurte Meier. + +«Hold munn, fe!» mumlet Lorck, «svare slike idioter.» + +«Ja bare f. eks. dette med statsrådssaken,» doserte Hansen, «får de den +gjennemført, betyr det kullkastelse av hele forfatningen, hverken mer +eller mindre.» + +«Ja, så kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck, idet han satte sig. + +«Ja sett dem til å gjøre det, altså disse bondekjøterne der nede i +stortingssalen, så skal De se for en deilig suppe de får ut av det,» sa +Hansen hissig. + +«Vårherre bevare oss for, at det skulde komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å +nei. De har snart grassert sig fer- + +dig nu, --- partiet har vist for meget av klumpfoten frem, landet er +blitt skremt, --- neste gang blir det høirevalg over hele linjen. --- +Pass nu på.» + +Lorck og Meier lo. + +«En rask profeti den,» sa Lorck. + +«Som De skal se altså slår inn,» forsikret Hansen. --- «Det vil gå, som +han sa, han, folkeforføreren, at når bon- den våkner --- så våkner han +til reaksjon.» + +«Folkeforføreren?» --- sa Constance, «hvem er det?» + +«Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. + +«Uff, han!» sa fru Wleiigel med en grimase, som fru Blom og Marie gjorde +efter. + +«Han er lovlig lenge om det iallfall, mente Meier. + +«Om hvad? å, våkne, ja dessverre altså --- disse stakkars bønder er jo +så lett å ta ved nesen, men får de først øinene op, så ---» Hansen +vendte atter blikket mot loftet. + +«Ja, bøndene må man bare synes synd på, men Sver- drup og Jaabæk --- ja, +at ikke lovens straff kan ramme sånne, --- sånne ---» Ring holdt inne, +som søkte han efter ord. + +«De som altså vet at deres virksomhet, --- ja man kan si, har til formål +å legge landet øde» --- supplerte Han- sen --- «ja, hvis ikke det er +kjeltringer altså --- så vet ikke jeg.» + +Lorck plystret ganske sakte og tendte sig en sigar. + +«Hvor kan De bekvemme Dem til å bruke skjellsord om politiske +motstandere, hr. advokat,» sa Meier opfarende. «Dannede mennesker skulde +dog ha et visst begrep om noe, som heter en manns ærlige overbevisning +---.» + +«Å, overbevise mig her, og ærlige mig der,» buldret Ring, «vi har retten +og sannheten på vår side --- det er det, det kommer an på ---» + +«Og historiens vidnesbyrd, rettsvidenskapens resulta- ter, de lovlige +institusjoner og altså alt, som har hevd i samfundet,» fullførte Hansen. + +«Og det må jeg riktignok si,» sa Ring, som nu hadde fått pusten igjen, +«at jeg ikke trodde selv den villeste venstremann var frekk nok til å +nekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» + +Lorck brast i latter. + +Meier blusset av vrede og vilde svare, men møtte 1 det samme Constances +øine; hun la hurtig fingeren på munnen. + +«Og du kan gjerne ta de andre med,» sa Hansen, «fyrer som Bjørnson og +Brun med konsorter skulde mildest talt altså landsforvises.» + +«Ja, for det er dem, som opvigler massene,» sa fru Marie. + +«Ja, gudbevars --- og underminerer på alle kanter,» ivret Hansen. + +«Og så denne Bjørnson, denne stodderpave, som til og med vil ta troen +fra folk,» utbrøt Ring og tok sig et slag rundt bordet. «Jeg spør bare, +om troen kan være til skade for noen?» + +«En fyr, som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen i, «kan man vente +annet av en slik majestetsforbryter !» + +«Men hvis nu det, De tror, er galt,» innvendte Meier. + +«Hvem sier det er galt?» för Ring op. «Og selv om det også er dunkle +ting --- et menneske kan da ikke vente å forstå sig på det +overnaturlige, vel? --- Det står jo noe om at forstanden er formørket. +--- Og hvor skal vi hen --- spør jeg Dem --- når det er fare på ferde, +hvis det in- gen Vårherre skal være? --- Nei, Meier far, det går ikke +det med å undvære forsynet. --- De er ung ennu, men vent nu bare, til De +kommer op i årene.» + +«Ja, Gud hvor det er sant,» sukket fru Blom. + +«Det må være noe, som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen +med verdig alvor, «noe, som så å si holder sammen på det hele, både det, +vi altså ser og det, vi ikke ser, --- begynner man å grave og rydde der, +--- ja så svikter allting under våre føtter.» + +«Og når en nu skal dø,» --- vedblev Ring med bløtere stemme, --- «så +skulde jeg da tro, det må være godt å kunne legge sig hen i Jesu navn og +håpe på at det venter oss noe bedre bakefter.» + +«Ja, jeg skulde tro det,» sukket fru Wleiigel. + +«Ikke det alene,» sa fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennem livet uten +religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke, hvorledes noen kan holde det +ut. --- De fattige, f. eks. --- Ja så ved Gud er jeg viss på at Bjørnson +er en av antikristene, som det står om i Bibelen.» + +«Det er derfor jeg er så gal på ham,» sa Ring. «Jeg vilde ønske, +Vårherre snart vilde ta den fyren.» + +«Det blev nok en annen, som tok ham,» mumlet Hansen. + +Lorck reiste sig plutselig og slo med et smell asken av sigaren. + +«Ja for mig må han såmenn gjerne bli tatt hvad dag som helst,» sa han. + +«Det mener De ikke,» ropte fru Marie. + +«Jo, for han er mig ikke radikal nok, frue ---» + +«Nu har jeg aldri hørt så galt,» sa fru Wleiigel og fru Blom i munnen på +hverandre. + +«Det er ingen av dem, som duger,» vedblev Lorck. «Hvad er det, de vil +for noe? Noen skittreformer, som de knapt nok har mot til å våge sig +frem med. --- Alt skulde omkalfatres fra grunnen av.» + +«Nei, vet De hvad, dann hört alles auf,» sa Hansen overlegen. + +«Er det revolusjon De vil ha, De da? spurte fru Marie. + +«Ja, hvorfor ikke? --- Denne linkeleringen der nede i nummer 22 blir vi +like nær av.» + +«De skulde reise til Russland, De, Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe +bedre.» + +«Og bli nihilist,» tilføiet Marie. + +«Ja, det var ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk. + +«De vil da vel ikke forsvare nihilistene og?» spurte fru Marie, og så +redselsslagen ut. + +«Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» + +«Nihilistene --- menneskehetens største martyrer, jor- dens edleste +blodvidner !» ropte Lorck. + +«Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. + +«Nihilistene har jeg intet imot,» henkastet Meier, «men selve prinsippet +har jeg ikke riktig fidus til på grunn av dets bibelske oprinnelse.» + +«Nu tror jeg fanden rir dere begge to,» sa Ring. + +«Tør jeg spørre, hvorledes De altså begrunner det, ja De undskylder, --- +det galimatias med den bibelske op- rinnelse?» spurte Hansen med et +overbærende smil. + +«Hvad sier De nu f. eks. om syndfloden, hr. advokat? Jehova er jo +historiens første og veldigste nihilist --- ikke rettere jeg skjønner.» + +Et enstemmig rop av forbauselse og indignasjon stan- set ham. + +«Han fant tilstanden på jorden forkastelig,» vedblev Meier, «han var +ikke tilfreds med stellet, og så sopte han vekk mennesker og dyr og alt +som på jorden fantes. Er det ikke nihilisme det, spør jeg?» + +«Og enda det stod, at alt det, som var skapt, var såre godt,» utbrøt +Lorck. + +«Ja, det har naturligvis bare vært ironi,» bemerket Meier. + +«Og det vil De virkelig komme med!» ropte Hansen. «Straffedommen, som +altså den allmektige måtte sende over jorden for menneskenes +ryggesløshets skyld. Nei, hør vet De hvad --- skal det være en +vittighet, så er den mildest talt usømmelig.» --- + +«Nu får dere min santen ikke lov til å disputere len- ger,» ropte +plutselig Constance og satte sig helt over ende. «Hvad er det for en +splidaktighetens ånd, som er fart i dere?» + +«Det var Lorck, som begynte,» sa fru Marie. + +5 --- Amalie Skram. I. + +«Nei, det var såmenn hr. advokaten,» innvendte Meier. + +«Jeg tror nu det var Ring,» sa Fallesen. + +«Men så hold dog fred, folk, så vi kan høre, hvad Con- stance sier,» +ropte Ring. + +«Nu spiller du og Hansen whist med Marie og Fallesen, Meier setter sig +til pianoet, og mor og tante får skjøtte sig selv,» instruerte +Constance. + +«Jeg skal snart hjem,» bemerket fru Wleigel. + +«Enn fetter Lorck da, Constance, hvad skal vi gjøre med ham?» spurte +Ring. + +«Han, den gudsforgådde knekten, skal bli under mitt opsyn. Slipper vi +ham inn mellem dere andre, gjør han bare ugagn.» + +«Briljant!» sa Ring. «Kom nu. Høire om, marsj!» kommanderte han. + +«Slikt humør det er i Ring, du,» sa fru Wleiigel til sin søster --- de +satt i dagligstuen og strikket --- «alltid så godslig og munter.» + +«Ja, han er makeløs,» svarte fru Blom, «men jeg synes nu, han gjerne +kunde forby Lorck og Meier å føre slik stygg passiar. Det er ikke noe +for Constance å høre på.» + +«De mener visst ikke så meget med det, du --- jeg tror, det er mer for å +gjøre sig til.» + +«Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenke- risk,» sukket fru +Blom. + +«Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo +straks at han var en mann med respekt + +for religionen. --- Du husker, jeg skrev det til dig.» «Ja, Ring --- han +er fullstendig i sin barnetro.» «Ja, Gud skje lov for både Constance og +Marie --- de + +har da vært heldige for så vidt,» sa fru Wleiigel. + +«Især er det godt for Constance,» bemerket fru Blom bekymret --- «for +hun trenger til støtte.» + +«Du mener da vel ikke at hun er smittet av det ny- modens?» + +«Nei, Vårherre bevares! Men somme tider høres hun + +så venstreaktig, og her forleden satt hun og gjorde narr av Job, sammen +med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, +liksom Mefistofeles i Faust. --- Slikt er jo bespottelig.» + +«Og så grepet, som hun var, da hun gikk til konfir- masjonen,» sukket +fru Wleiigel. + +«Ja, det var nu for meget av det gode. --- Lå hun ikke der og gjorde +bønner i sengen og nynnet salmer, --- jeg stod ved døren og lyttet, og +en gang jeg talte til henne om det, falt hun mig hulkende om halsen og +sa at hun var så fortvilet, fordi hun ikke følte sig i samfund med Gud. +--- Et barn på seksten år --- det var rent uhyg- gelig.» + +«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til mig. --- Det var en +heldig idé. Forresten, slikt pleier nu aldri å vare,» sa fru Wleiigel. + +«Nei, Gud skje lov, --- ja, for det var nu virkelig en forferdelig tid +--- tenk dig til, hun rente omkring på bibellesninger og opbyggelse, og +de simpleste bønne- møter. Du kan tro, hennes far var i et humør ---» + +«Hansen påstår alltid at de, som overdriver sin reli- giøsitet, er +hyklere og kjeltringer ---» + +«Men det er noe snakk av Hansen,» avbrøt fru Blom. + +«Ja, det var nettop det, jeg vilde ha sagt,» ivret fru Wleiigel. + +«Nei, men eksaltert, --- ja, slikt er jo den rene galskap, du.» + +«Det er nu forresten besynderlig allikevel,» innvendte fru Wleiigel, +«for det står jo det at vi mennesker skal forarbeide vår salighet med +frykt og beven uavlatelig. --- Det er jo en viktig sak, ser du.» + +«Men det står også: «Værer alltid glade,» du,» sa fru Blom +overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både +dans og annet, så du ser, Bir- gitte, at det er nok av steder å holde +sig til.» + +«Men det er nu ofte litt vanskelig» --- svarte fru Wleij- + +gel. --- «Så snart en er så ulykkelig å bruke sin forstand, går det rent +rundt, ja iallfall for mig.» + +«Men så har vi jo dette ord om å gi fornuften fangen under troens +lydighet, Birgitte.» + +«Ja, du har nu alltid vært så from, du Emma --- akk ja) akk ja, --- hvad +er vi mennesker en får gjøre det somerrelt---= \>» + +«Å, spill mer!» ropte Constance, da Meier gjorde mine til å reise sig. + +Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå like ved døren til kabinettet. +Constance kunde se tangentene og den spillendes hode og bryst. Hver gang +hennes øine falt der bort, møtte hun Meiers blikk. Han begynte straks på +noe nytt, da hun bad ham. + +«Å hør, Lorck, bytt skjermen om,» bad Constance. --- «Ta den store, +røde, som ligger inne på buffeten; denne her er så kort, lyset skjærer +mig i øinene.» + +«Lilleslem !» ropte fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. --- +«Slikt et hell, som Fallesen og jeg sitter i! Hvad bestiller dere her?» + +«Hører på musikken først og fremst,» sa Constance. + +«Og instruerer om spadille, manille og ponto der- nest» --- tilføiet +Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bord, han og +Constance hadde mellem sig. + +«Nu er det oss, som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. + +En stund efter gjorde fru Wleiigel sig ferdig til å gå. «Vær nu +forsiktig med foten din, Constance --- jeg har ennu minnelser om den +ankel, jeg vrikket for mange her- rens år siden. Doktoren vil, jeg skal +gå med stokk. God natt, god natt!» + +«Gå inn og vær femtemann, mor,» så Constance, da fru Blom hadde fulgt +sin søster ut. --- «Du er jo så glad 1 en whist. Ring, mor vil være +femtemann !» + +«Det skal være slutt på rummelen, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom +til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny rubber, de +tverdriverne.» + +Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Meier gjorde mine til å følge +eksemplet. + +«Hvad fanden, dere har da vel ingen hast,» sa Ring og puffet løitnanten +inn igjen, hvor de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» + +Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne å få tøiet på. + +«Det var godt, vi kom til kortbordet,» sa fru Marie, «jeg kunde se på +Ring at han var temmelig oprørt. --- Han er nu også fæl til å snakke, +den Lorck.» + +«Det undrer mig bare at slike fyrer kommer til folk,» svarte fru Blom. + +«Det er så mange, som taler om at Ring lar Constance omgåes ham så +meget, --- ja, for jeg skal si dig, han har + +så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. --- Og så skriver han i +«Dagbladet».» + +«Han vanker jo også hos dere, Marie,» --- sa fru Blom med en litt stram +mine. + +«En sjelden gang, tante, i riktig stort selskap. --- I går var det nu +Ring og Constance, som hadde tatt ham med.» + +«Med Ring er han nu i familie --- ser du.» + +«Å pytt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. --- +Alle damer er rent forhipne efter ham. + +--- Det er nu i grunnen en skam.» + +«--- Taler om Constance, sier du.» Fru Blom hadde sett grundende hen for +sig. --- «Det er såmenn Ring, som alltid vil ha fatt i ham.» + +«Ja, det vil han jo i alle, tante.» + +«Constance er sannelig like glad, enten han kommer eller ei,» --- +vedblev fru Blom. + +«Men det kan jo folk ikke vite, ser du. --- Vi, som kjen- ner til det, +gudbevars ! --- Men så meget som de to gir sig av med hverandre. --- Ja, +det er da ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» + +Nu kom Hansen, som hadde vært inne efter en sigar. + +«God natt, tante !» + +»God natt, god natt.» + +«I aften var det ingenting,» hørte fru Blom Constance + +si, da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, så +kan De tro ---» + +«Snakk, omgåes De ham? ---» avbrøt Lorck. + +«Når de har riktig fine middager, sognepresten --- skjønner De. --- Da +citerer hun «Luthersk Ugeskrift», --- ja, for Hansen holder naturligvis +alt slikt noe. Så går det løs på tidens hule floskelvesen og det +omsiggripende fritenkeri, og de, som driver med vantroens strøm, Marie +kan alle slagordene utenat.» + +«Så de er så gudfryktige nede i Welhavens gate?» sa Lorck. --- «Det +visste jeg ikke.» + +«Jo da, Hansen går i kirke med Marie hverannen søn- dag om vinteren. Men +hvad som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han +femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. + +Fru Blom reiste sig bratt og gikk inn i dagligstuen. + +«Nu har vi gjort mor sint --- Gud, hvor det var leit,» sa Constance +sakte og så uhyre forfjamset ut. + +«Kan De vente annet, slik som De snakker,» svarte Lorck likeledes +dempet. + +«Jeg tror, De er slik! Var det ikke Dem kanskje, jeg spør, Meier, om det +ikke var Lorck?» + +«Nei, det om nedkomsten gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke tort si til +min far engang,» forsikret Meier. + +Constance truet til ham og skar ansikter. + +Litt efter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med +illustrasjoner. + +«Nu tenker jeg, De gjerne vil ha oss på dør, fru Blom,» sa han med et +innsmigrende smil. + +«Å, for min skyld har det ingen hast,» svarte hun uten å se op. --- «Men +jeg tenker, Constance kan være trett.» + +«Deilige billeder, frue --- ---.» Han gav sig til å vende bladene for +henne. + +«Hør på Lorck,» hvisket Constance, --- «nu vil han insinuere sig hos +mor, for å gjøre det godt igjen. --- For- resten, hun liker ham visst +ikke videre.» + +Constance Ring Pi + +«Men De, frue?» Det kom et forskende uttrykk i Meiers blikk, som +Constance opfanget med en vag for- nemmelse av nysgjerrig forundring. + +«Åja såmenn,» svarte hun, «han morer mig.» + +«Den, som var så lykkelig» --- + +«Nu skal vi gå, Meier; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» +sa Lorck i døren, og bar sig som en skolegutt, som er ivrig i tjenesten. + +Fru Blom måtte le imot sin vilje. + +«Så skal dere værsgod ta Fallesen med dere,» bemer- ket Constance, +«ellers gir han sig gjerne til å bli sit- tende.» + +--- Da gjestene var gått, ryddet fru Blom glassene og kortspillene til +side. + +«Skal Lorck også til Grimsgaards i morgen?» spurte hun plutselig og +skottet til Constance. + +«Det vet jeg virkelig ikke, mor,» svarte hun likegyldig. + +«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa så fru Blom. «Du er for +innlatende med disse spirrevipper. --- Slike øine, som de setter på dig, +og sånn som de dilter om efter dig. --- Uh, jeg kunde banke dem.» + +Constance lo. + +«Ja, det er nu ikke til å le av, Constance, og du opfører dig ikke som +du burde, for du tar imot deres kuring nokså fornøiet.» + +«Uff nei, men mor da!» + +«Og slikt kan lett ende med forferdelse, --- ja for du risikerer at de +går bort og blir skrullet av forelskelse i dig.» + +«Akk nei, mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane, de har, +de likesom synes det hører til ---» + +Fru Blom ristet på hodet. + +«Du skulde ikke være for trygg, Constance.» + +«Det betyr ikke det bitterste grand, forsikrer jeg dig. --- De er +akkurat ens mot alle damer, det vilde da være + +innbilsk og vemmelig av mig, om jeg tok det for annet enn spøk. --- Og +så er jeg jo gift, mor,» la hun søvnig til. + +Fru Blom så bekymret ut. + +«En har da hørt såpass før at en herre blev forelsket i en gift kone, +vet jeg.» + +«Men ikke sånne herrer, som jeg kjenner. --- For en forelskelse må jo +være noe ganske anderledes alvorlig, mor.» + +«Om ikke for annet, så for snakkets skyld, skulde du være forsiktig, +Constance. --- Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg dig.» + +«Ja, la mig det, men forresten, det tror jeg ikke, --- Ring er jo alltid +med.» + +«Han,» sa fru Blom, og det kom plutselig en svak dir- ring i hennes +stemme. «Han sitter jo alltid med sin to- bakk og sin toddy, og lar dem +sverme om dig, så meget de vil. --- Jeg forstår mig ikke på ham.» + +«Det manglet bare at han skulde gå omkring og være sjalu,» sa Constance +og gjespet. + +«Nei, men som nu i går, Constance. --- Der lar han dig gå mellem Lorck +og Meier, akkurat som du ikke hadde noen mann å følges med. --- Det tar +sig ikke godt ut.» + +«Lorck og Meier skulde samme vei, mor, så var det jo rimelig.» + +«Meiers bor på løkken ute ved Frogner, og Lorcks for- eldre ligger visst +også på landet,» ivret fru Blom. + +«Ja, iallfall i vinter, skulde de samme vei,» gjespet Constance, «Lorck +har forresten værelse i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å +passe sig selv.» + +«Ja, du lar ham også drikke alt for meget,» sa fru Blom grettent. + +«Lar ham?» + +«Ja, jeg mener. du kunde visst hindre det, hvis du var litt omhyggelig, +Constance.» + +«Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk +noen glass,« sa Constance i en tone, + +Constance Ring 718) + +som om hun skjøv det hele fra sig. --- «Det var den sik- reste måten å +få sin mann til å debauchere på --- sa du. --- Det var den første aften, +jeg husker det nok.» + +«Jeg mener heller ikke at du skal skjenne, og jeg er, som sagt, slett +ikke redd for, at Ring --- dertil er han en mann med for gode +prinsipper, --- men --- du kunde dog forsøke å virke på ham, si det til +ham under fire øine I all kjærlighet ---» + +En sterk snorking lød plutselig inn til dem. + +Fru Blom för i været, men Constance lo --- «Det er Ring som er falt i +søvn, --- skjønner du vel. --- Hør, hvor trygt han sover ---» + +«Jeg får inn å vekke ham,» sa fru Blom og reiste sig. + +«La bare mannen ha fred ---» + +«Nei, tenk om piken kom og så ham, og så er det så usundt ---» + +«Det har han godt av --- nu er han naturligvis full igjen,» sa +Constance, hun var så trett og kjed ---. --- Uh, hvor de bød henne imot, +moren, Lorck, Meier, Marie, Hansen, tanten, hvert eneste menneske hun +kjente, og Ihombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i +verden. + +Hun trykket de knyttede hender mot sitt bryst og suk- ket dypt og +langtrukkent --- + +Så dukket en drøm frem hun hadde hatt om natten; hun så det alt så +livaktig tydelig. Inne i spisestuen stod en eketres likkiste, og i den +lå hun selv i sitt nattlinnet med de pipede halsstrimler, dekket av et +laken, som nådde halvt op på brystet. Håret klebet så underlig dødt til +de gulaktige tinninger, og øiebrynene så så forlorne ut, som var hvert +enkelt hår stukket inn i voks; lebene var sortaktige, og bakenfor +skimtedes de hvite tenner; hendene var blitt så bitte små og blåhvite; +de stakk så fryktsomt frem i de krusete ermekniplinger. Men især husket +hun øinene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde +stirret ut i rummet så stivt og ut- + +slukt. Omkring kisten stod det noen hun ikke kjente og hulket; en av dem +hadde sagt: Se, hvor fredelig hun ligger som et barn der sover. Og hun +hadde syntes hun stod mellem de andre og så på, men samtidig lå og var +død, men kunde bli levende igjen, hvis hun for alvor vilde, men det +vilde hun ikke --- det var så godt å være død. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig? er du blitt syk!» Fru Blom stod +plutselig bøiet over henne. + +Constance slo armene om hennes hals og trykket an- siktet inn til henne. + +«Nei, mor, jeg bare tenkte ---» + +«Men du gråter jo, barn, hvad er det som går av dig?» + +«Det var en underlig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle +dig den ---» + +# Kapittel VI + +Omsider var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og +hjalp henne med innpakningen, kom det en sår fornemmelse over henne at +nu skulde hun atter bli alene med Ring. + +Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig fra, +men allikevel --- det hadde vært så meget hygge dem imellem, og +uavladelig å være på farten hadde adspredt henne. Og så hadde hun virket +som en daglig ansporing. Undertiden hadde vel den ut- vortes karakter +deres forhold hadde antatt, pint henne en del, når hun droges med +fornemmelsen av at denne travelhet var nødvendig hvis de ikke skulde +sitte og være i forlegenhet for samtalestoff. I sådanne stunder hadde +hun endog følt hennes nærværelse som en byrde, og ikke vært langt fra å +ønske henne bort. + +Men nu, da det kom til stykket, stod det med redsel for henne hvor ensom +hun så vilde bli. Ved avskjeden gråt hun meget, og tigget og tryglet +moren i siste øie- + +blikk om bare å bli til neste dag, skjønt hun visste at hun måtte og +skulde avsted. + +Nu hadde hun fulgt henne ombord og satt oppe på sin gamle plass i +soveværelset og stirret ut over fjorden mot den kant moren var dratt. + +Hun følte sig så beklemt, så bitterlig ensom --- --- + +Og nu reiste moren opover mot det hjem hvor hun hadde vært så trygg og +glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget innhold, +og hvor intet i ver- den hadde vært kjedelig eller vanskelig. + +Det var dette fatale at hun var blitt gift som hadde bragt henne på kant +med sig selv og allting. Hvorfor i all verdens rike hadde hun også +giftet sig! Hvad skulde det til --- --- og med Ring! Dette usympatiske +menneske som hun slett ikke harmonerte med. + +Hun satt ikke mer ved vinduet; hun gikk op og ned på gulvet med en +sakte, ensformig klagelyd. + +Skulde hun alltid leve i dette, . .. til hun blev gam- mel, gammel, +gammel, . . . aldri bli løs og fri og sig selv igjen . .. Hvis han døde, +...men det gjorde han ikke, 2 hån hadde Jo nsenling 190 dø avs Si det +skulde da være hvis det skjedde en ulykke, f. eks. med kutteren, . . . +uff, men hvad var det for tanker hun gikk med . . . at hun ikke skammet +sig! + +Trett av sin marsj satte hun sig på kanapéen med ryg- gen mot veggen og +armene overkors på prystet. Full- månen stod på himmelen, og værelset +var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunde skjelnes. + +Å, hvis moren nu kunde komme inn gjennem døren, bare én eneste gang til, +forat hun kunde få kaste sig om hennes hals og få gråte, så den frosne +skorpe om hennes hjerte smeltet. Så vilde hun si henne at hun ikke var +glad, at hun kunde og vilde ikke være det, ikke om de la henne på +pinebenken, at hun ikke følte det, ikke vilde føle det som en plikt og +et kall å gjøre dette store, selvtilfredse mannfolk lykkelig, han som +aldri spurte om, hvordan + +det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i sin kropp, +men kunde trekkes op og dreies rundt som en lirekasse. + +Det kom noen i entréen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nu +vilde han komme og være kjælen, og når hun drog sig fra ham, vilde han +bli sint og riste på hodet med denne mine, som satte henne i klasse med +et vanartet barn. Hun hørte ham gå i værelsene; nu var han i spisestuen, +der kalte han på henne, . . . hun kunde ikke holde ut hans stemme. + +Med et sett reiste hun sig og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut +som om hun hadde benene inne i noe som hindret henne fra å komme bort. + +Plutselig för hun inn i kroken mellem klæskapet og veggen, og 1 samme nu +åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte +på Alette og spurte om fruen var gått ut. Rent mekanisk gled Con- stance +frem fra sitt skjul, glattet håret med hendene og gikk inn til sin mann. + +«Hvor pokker holder du til,» sa Ring i en tone som en mann der har lidt +overlast. «Jeg har søkt huset rundt efter dig.» + +Hun gav intet svar, men satte en skjerm over lampen. + +«Hvorfor svarer du ikke?» + +«Vil du virkelig at jeg skal gjøre dig regnskap?» + +«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen.» + +«Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» + +«Og det vil jeg også godt være hjulpet med, hvis du nu skal begynne på +din gamle manér.» + +Hun gav sig til å blade i en bok med en likegyldig mine. + +«Aldri sett make til uhyggelig menneske,» sa han op- irret --- «men sett +bare Fallesen eller en av dette slenget ditt kom, så skulde vi se for et +ansikt du satte op.» + +«Det er ditt sleng og ikke mitt . . . Jeg tenkte det var dine venner, +jeg.» + +EE Constance Ring Då + +«Ä, fanden . .. det er venner av å fjase og føite med dig, og du er +sannelig tilfals for deres kuring, så det står efter.» + +«Du tenker så simpelt . . . jeg vil ikke svare dig.» + +«Javisst, ja --- jeg er fattig på ord og simpel og dum, si det bare.» + +«Det kan godt være du har rett,» sa hun koldt. + +«Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det vil være klokt om +du husker at jeg ikke vil finne mig i nesvisheter.» Han stod stille +foran henne med en tru- ende mine. + +Hennes øine gled med et ringeaktende uttrykk ned over hans ansikt og +bryst. Så flyttet de sig bort på den opslåtte bok og samtidig dreide hun +halvt om. + +«Hører du?» spurte han og grep henne hårdt under haken for å tvinge +henne til å se på sig. + +«Hvorfor skulde jeg ikke det, jeg er jo ikke tunghørt, som bekjent. +Slipp mig,» sa hun vredt med et lyn i øi- nene og forsøkte å reise sig. + +«Sitt stille, --- jeg skal lære dig.» Han tok begge hen- nes håndledd og +klemte dem så det verket. + +«Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig uten å +gjøre den ringeste motstand. + +Han slengte hennes hender med voldsomhet fra sig og gav sig til å trave +på gulvet med blussende ansikt og hendene i bukselommene. + +«Hum!» --- sa han efter en stunds forløp, «--- et slikt menneske! Hun +kunde ergre en sten.» Han skottet til henne mens han talte, som ventet +han på et ord; men hun åpnet ikke munnen. + +«Og som du kunde skape dig til mens din mor var her FJ No skulde hun se +dig 0. Men jegvissie nok, hvordan det vilde gå når hun var reist.» + +Uff ja, --- moren var borte, og hun var latt tilbake med dette fæle +menneske som hun hatet, --- ja, for han var jo en tølper! + +Rødmen steg op i hennes kinner, og tårene piplet ned over dem. + +Ring så at hun gråt. + +Hun går i sig selv, tenkte han og blev ved å spasere. Tilfredsheden med +denne heldige vending fikk ham til å gestikulere og tale videre: «En +engel kunde jo tape + +tålmodigheten --- --- all min dikten og trakten går ut på å være henne +tillags, men det er som å skvette vann på en gås.» + +Hun hadde ikke villet ense sine tårer. Nu blev hun allikevel nødt til +det og för hurtig med lommetørklæet over ansiktet. + +Ring satte sig like overfor henne. + +«Hvis det stod til mig, Constance,» --- han talte i en meglende tone --- +«så skulde det aldri bli vekslet et uvennlig ord imellem oss. Du skulde +visst slippe for å sitte og gråte.» \| + +«Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. + +«Jo visst gråter du, og det gjør mig så ondt å se det. Si nu at du +angrer det og la så alt være glemt.» + +«Jeg!» Hun målte ham med et ubeskrivelig blikk. + +Han bøide sig helt over henne, + +«Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi mig et kyss og vær søt pike.» + +Hun för op som stukket av noe stygt og ristet ham heftig av sig. + +«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har imot dig,» og hurtig sprang hun over +gulvet, ut av stuen. + +Ring så ut som et skrekkslagent menneske. Han stod noen sekunder stiv +som en pinne og stirret på døren som hun var forsvunnet gjennem. + +«For en sinnatagg!» sa han snerrende. «Men hun skal pinedød få annet å +vite før hun får mig god igjen.» Han för ut i entréen og klemte døren +hårdt i efter sig. Straks efter gikk han nedover gaten. Han vilde på +Tivoli. + +# Kapittel VII + +En ukes tid senere var Ring og Constance i stort fød- selsdagsgilde hos +tante Wleiigel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til +byen før den dagen var over. + +Denne gang var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, +solblanke oktoberdager, som kan komme som et efterslett av sommeren, og +er så deilig i Norge med den vidunderlige rikdom av praktfulle farver +som naturen er iklædd. + +Man hadde spist til middag klokken tre og siden delt sig i flere +partier; de eldre fruer satt i havestuen med sitt strikketøi, og noen av +herrene var tydd inn i røke- værelset med sine sigarer og kaffepunsjer. +Ute på den store gårdsplass gikk en del av de unge og slo krokket, andre +var beskjeftiget med ringspill. Til sist slo de sig sammen og lekte +enkemann søker make på den store gressmark som skrånte jevnt nedover mot +fjorden til høire for villaen. + +Meier og Constance stod sammen; Fallesen var enke- mann 1 fronten. + +Da turen kom til dem å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han endelig +ikke måtte la henne bli tatt og satte så i fullt løp nedover bakken. +Fallesen anstrengte sig av ytterste evne for å innhente henne. Til sist +forsvant Constance bak om pakkhuset, Meier blev den som gikk av med +seiren. + +Constance hadde slik fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å +rive henne over ende; hun var svimmel efter løpet, og ganske ufrivillig +kom hun et øie- blikk til å hvile hodet mot hans skulder. I samme nu +bøide han sig ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så +forskrekket bebreidende på ham. + +«Om forlatelse,» sa han og blev rød, «jeg kunde ikke + +gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte +synes synd i ham. + +«Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri +gjøre, Meier,» føiet hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i +øinene. + +«Kom nu, la oss gå tilbake.» Hun tok hans arm, og de spaserte langsomt +opover og stillet sig på plass igjen. + +Resten av aftenen var Constance munter som sedvan- lig, uten skygge av +forandring i sitt vesen mot Meier. Da de skiltes, spurte hun om tiden +for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulde avsted +efter nyttår, bad hun ham endelig besøke dem snart. + +Da han gikk fra henne, diktet han videre på sin kjær- lighet. Hans +følelse syntes ham gjennemtrengt av en hengivenhet som han ikke hadde +visst at det ene menne- ske kunde nære for det annet. + +Hvor uskyldig og rettsinnet hun var. Den kjærlighet hun inngav, virket +lutrende og gjorde ham god; han vilde ikke skremme henne bort ved å la +henne merke sin li- denskap, nei, ikke om han så døde av den. Som en +mann vilde han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin +kjærlighets bittersøte hemmelighet. --- --- + +Dagen efter satt Constance alene hjemme i skumrin- gen. Hun hadde begynt +på et brev til moren, men hadde ikke vært oplagt til å skrive, og hadde +derfor stukket det inn i mappen for å fullføre det en annen dag. + +Bare hun visste, hvad hun skulde ta sig til --- ---. Denne tilstand, +ikke å ha lyst til noen verdens ting var dog en gresselig plage; --- +hadde hun enda vært søvnig og kunde fått en lur på sofaen --- men nei, +ikke det engang. + +Hun spaserte op og ned på gulvet, inntil det verket i fot- sålene; så +stillet hun sig ved vinduet med hendene på ryg- gen; men på gaten var +det ikke det minste å se på. + +Monstro om det ikke skulde komme noen --- en eller an- nen ---? + +Sluttelig tendte hun lampen og satte sig til å brodere. + +Straks efter ringte det. + +Hennes hjerte begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare +postbudet, --- men nei --- der hørte hun noen spørre om fruen var +hjemme. --- Det var Lorcks stemme. + +Straks efter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok +op av lommen og foreslo henne å lese høit av den, det var Kiellands +novelletter, som nettop var utkommet. + +Hun blev glad og sa at det var en utmerket idé. + +Da han var ferdig med lesningen, begynte de å drøfte innholdet, og så +kom de til å tale om kjærlighet. + +«Det later ikke til at Kielland har synderlig respekt for den følelse,» +sa Constance, «han riktig håner den. --- Et stykke med pen, virkelig +kjærlighet i kunde han nu gjerne ha gitt oss.» + +«Ja---a, men ---» bemerket Lorck og trakk på skul- drene, «det man +pleier å kalle en pen, virkelig kjærlighet er jo et gammeldags begrep +---» + +«Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke mer er +hovedemne i bøkene, iallfall ikke i våre ---» + +«Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven +mellem fingrene og iakttok henne med et opmerksomt, nesten lurende +blikk. + +«Ja, har den nu egentlig noensinne vært det?» spurte Constance og lot +nålen med den lange, røde silketråd stanse på halvveien. «Gad visst om +ikke alt det har vært dikt og tøv --- --- + +«Og De vil klandre Kielland, frue! --- Hvad vil De med at han skal dikte +om det, De selv ikke tror på?» + +«Man er nu så vant til at det skal stå i bøkene. --- Men forresten --- +klandre, --- det var nu slett ikke menin- gen ---» + +«Forøvrig tar De feil, frue. --- Man døde av kjærlighet + +i gamle dager ---» + +6 --- Amalie Skram. I. + +«Tok livet av sig, når man ikke fikk den man vilde ha --- mener De?» + +«Ja, eller simpelthen døde av sorg, fikk tæring eller lignende ---» + +«Det måtte være deilig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. + +«Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet sig i setet. + +«Å kunne ha så sterke følelser, mener jeg. Men de ti- der er lengst +forbi --- tror De ikke også?» + +«Jo, det vet Gud --- ja, det vil si, det er da ikke falt i min lodd å +treffe på slikt et vidunder ---» + +«Nei, ikke i min heller,» sa Constance med et sukk. + +«Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunde få en +ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennem på et slags vis,» sa +Lorck med en mine som om han nøie gransket saken. + +«Eller en lykkelig ---» henkastet Constance. + +«Nei, det er en annen sak, frue ---. En lykkelig kjærlig- het er ikke +lenger noen kjærlighet ---» + +Constance lot arbeidet synke. + +«Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlig- het !» --- Det kom +med et dunk på hvert eneste ord. + +«Ikke efter almindelige, velanstendige begreper, for så vil det jo si at +man gifter sig.» + +«Ja, og hvad så?» + +«Så er det forbi,» sa han og trakk øiebrynene i været, som om han meget +beklaget faktum. + +«Tror De virkelig at det alltid går så?» Det kom et spent uttrykk på +hennes ansikt, men det forsvant hurtig, da hun så et smil som av triumf +om Lorcks leber. + +Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å sluke sine egne ord. + +«Ja, hvis det ikke er meget tarvelige, jeg mener meget enfoldige +mennesker, eller iallfall folk uten utviklings- evne.» + +«Ja, det forstår jeg nu egentlig ikke,» sa Constance og lente sig +tilbake i sofaen med synålen i den ene hånd og arbeidet i den annen. + +«Jo, for ser De, frue, kjærligheten --- især mellem ekte- folk, for det +er jo dem som er forelsket når de gifter sig, den altså slites op --- +viskes ut av tid og bruk som alt an- net her i verden. Og så dessuten, +hvor skal man kunne forlange av et menneske at det skal kunne elske den +samme i firtiårene, eller bare i tredverne som i tyveårs- alderen +f. eks? Den kvinne som bedåret mig den gang, vilde jeg --- ja, det er +jeg sikker på, kanskje ikke kunne utstå når jeg var kommet til skjels år +og alder.» + +«Ja, det høres unektelig som det var noe i det,» sa Con- stance med et +sukk og gav sig atter til å sy. + +«Hvis jeg da ikke selv stod komplett stille, med andre ord var idiot» +--- fullførte Lorck. + +«Men efter den teori burde jo ingen gifte sig,» sa Con- stance og så et +øieblikk op. + +«Nei, ekteskapet som vi har det, er sikkert en høist mislig +institusjon,» svarte Lorck med et smil. + +«Ja, iallfall ikke før både han og hun var blitt temme- lig til års,» +fortsatte Constance, «ferdig med det man kaller sin utvikling.» + +«Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nu også sin +skyggeside --- især for kvinnene, --- jo eldre de blir, jo vanskeligere +er det for dem å bli gift --- og så må det jo tenkes på efterkommerne +---» + +«Hvad gjør det om det ikke blir satt så mange menne- sker i verden? ---» +sa Constance livlig. «I et fattig, lite land som vårt kan jeg ikke +skjønne annet enn at det vilde være en velgjerning.» + +«Ja, det var nu ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle +foreldre blir ikke så gode som de skulde være.» + +«Ja, så får det gå sin skjeve gang da ---» sa Constance og sukket +resignert. + +«Det får nok det,» mente Lorck. «Forresten, hvad det kommer an på er jo +å være fordomsfri.» + +«Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance og holdt et øieblikk op å sy. + +«Ikke å la sig binde av de lenker som menneskene selv hadde smidd sig, +men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» + +«Men når det nu ikke gis noen kjærlighet? --- De sa selv at det var +sludder ---, så kommer jo den sak slett ikke fore,» sa Constance +likegyldig. + +«Jeg mente de gammeldagse begreper! --- Gis noen kjærlighet!» han talte +med ett lavere, «det kunde ikke være mig, Niels Lorck som sa en sådan +ting, jeg som nu + +i over et år har båret på en forelskelse, --- som, ja, så Gud hjelpe +mig, tror jeg det ikke --- ender med å gjøre mig gal.» + +Det var kommet noe stakkåndet over ham, stemmen skalv, og fingrene +arbeidet nervøst med pennekniven; holdningen var så forskjellig fra hans +sedvanlige over- legne rolige. + +Constance fikk en uhyggelig fornemmelse av utrygg- het; hun torde ikke +se op. + +Bare han ikke sier det er mig, tenkte hun. Hvad i all- verdens rike skal +jeg begynne på, --- uff, en sådan scene. + +«Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som +ingenting. + +«Nei, det er ikke av den art --- det er kommet så altfor vidt, --- det +er blitt til en lidenskap som fortærer mig!» + +Stemmen var så inntrengende, lyden likesom boret sig inn i hennes ører. + +Det var det verste du kunde finne på å si, tenkte hun; hun sydde med +heftighet og bøide sig dypere over arbei- det. Hvad i allverdens rike +skulde hun svare. + +«Og det har De naturligvis merket, frue, --- De har visst det like så +godt som jeg,» vedblev han. + +Redningsløst ! tenkte hun og var til mote som om hun sank bakover. + +«Visst, --- hvad, --- jeg,» stammet hun. + +«Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance ---.» + +Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunde hun +ikke begripe, hvorledes det gikk til at han plutselig lå på kne. Hun +vilde si noe, men fikk ikke tungen til å lystre. + +«Constance,» hvisket han, «la det nu være nok. --- Strid ikke lenger +imot --- du er skapt til elskov, og du skal komme til å smake den sødme +det er å gi sig til en mann som elsker så grenseløst som jeg ---.» + +Han tok hennes hånd og nærmet sitt ansikt til hennes bryst; hun kjente +hans varme ånde stryke over sin panne. + +«Nei, nei, nei,» ropte hun plutselig og var i et sprang borte på gulvet. + +«Hold op med dette, Lorck! Hvad skal det være for,» sa hun i en +bebreidende tone. + +«De viser mig bort, frue,» han stod blek og truende foran henne. + +«Å tale slik til mig --- det er stygt av Dem, Lorck ---» klynket +Constance og så hjelpeløst på ham. + +«Jeg spør om De viser mig bort?» Han støtte foten hårdt i gulvet idet +han trådte et skritt nærmere. + +Det gav et sett i Constance. + +«Ikke skrem mig så!» sa hun med en bevegelse som om hun verget for sig. + +Lorck korset armene over brystet og betraktet henne stivt. + +«Jeg elsker dig, Constance --- det er alvor, ganske an- derledes enn jeg +selv visste. Jeg gir dig mig selv, mitt liv, min sjel, --- vil du ikke +ta imot det?» + +«Nei, uff nei,» sa hun og vek uvilkårlig tilbake. + +«Hvorfor har du lekt med mig, kvinnemenneske!» spurte han og trådte tett +bort til henne. + +«Det har moret mig å tale med Dem, aldri var det an- net i min tanke!» +ropte hun med heftighet, og stemmen røbet at hun var nær ved å briste i +gråt. + +«Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt dig --- jeg vil +vite hvem du elsker! --- Din mann kanskje?» Han lo hånlig. + +«Hvor kan De stå og fornærme mig slik?» spurte hun, og det kom et +uttrykk av krenket verdighet, av smerte og forskrekkelse i hennes øine. +«Jeg som aldri med vilje har gjort Dem noen fortred.» + +Hun gikk bort til vinduet. + +Han fulgte efter, tok henne bakfra om begge håndledd og tvang henne til +å vende sig om. + +«Kokette!» snerret han. + +«Slipp mig !» ropte hun vredt og rev sine hender til sig. «Jeg er ingen +kokette, men De er et mannfolk; det er en åndelig raseforskjell mellem +oss, derav kommer det.» + +Hun gikk over på den annen side av bordet; der stod hun og så på ham med +blussende kinner og fiendtlig holdning. + +En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinne feilaktig steg op i +Lorck. Han forvirredes og følte sig ydmyket; men vant som han var til å +være på høide med situasjonen, vilde han forsøke å trekke sig tilbake +med verdighet. + +«Tilgi mig, frue --- jeg var for heftig,» sa han fullkom- men rolig. --- +«Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. --- For mig er det blitt +skjebnesvangert, Vårherre må vite i hvilken utstrekning. --- Men jeg ber +Dem, la være å bære nag til mig ---» + +«Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. + +«Men det vil være Dem ubehagelig å se mig efter dette?» + +«Det vet jeg ikke --- i dette øieblikk kan jeg ikke tenke rolig over +saken ---» svarte hun. + +«Synes De jeg burde gå?» spurte han stillferdig. + +«Ja, det synes jeg De burde,» sa hun alvorlig. + +«Nå ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det --- De må ikke +finne på at jeg nu skal være bannlyst fra + +Dem --- jeg skal aldri mer falle Dem besværlig på den vis som 1 aften, +frue.» + +«Det vil visst bli for pinlig mellem oss herefterdags,» sa hun. + +«Nu ja, --- De har å befale,» han bukket og forlot stuen med avmålte +skritt. + +Ute på gaten gikk han og svang med spaserstokken og rente like mot en av +sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen +og et halloi ropt inn i øret. + +«Ä, er det dig,» sa han åndsfraværende og gikk videre uten å hilse. + +Men inne i stuen satt Constance og gråt med hodet be- gravet i en +fløielspute. + +Det var altså slik hun blev sett på. Som en frekk ko- kette som la sine +garn ut for å fange mannfolk. --- --- Hvem det var som hadde tatt henne! +--- Det var altså Gen aktelse han trodde det var nødvendig å ha for +henne, så dypt nede stillet han henne! --- --- Om hun kanskje elsket sin +mann ! --- --- Håne henne også med dette! Nei, men hennes mann var +allikevel den eneste hvis kjærlig- het kunde hedre henne. + +Hvor verden var slett og smussig, og livet tomt og ver- diløst, og alt +det grums det skyllet over henne! --- Den Lorck, den slette, motbydelige +Lorck, --- hun hatet ham --- --- --- + +Hun lå i den samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste sig +straks og gikk inn til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de +hadde spist, begynte han å tale om en herremiddag han måtte gi for noen +svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jerngruber, som skulde gjøre +ham til en grunnrik mann. Dagen og rettene blev avtalt. Så regnet han op +hvem som skulde inviteres. + +Lorck var iblandt dem. + +Hun brøt av og sa at hun ønsket han ikke vilde be Lorck. + +«Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. + +«Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. + +«Hvafornoe! Er du nu også blitt kjed av ham? --- Du lar aksjene stige og +falle altfor hurtig, Constance. Men hvad jeg vilde sagt, han må nu være +med allikevel denne gang. Altså Storm seks, Lorck syv, ---» han satt og +talte på fingrene. + +«Nei, det er alvor,» sa hun opirret, Lorck må du ikke invitere, --- du +kan la være, når du hører jeg ber dig ---» + +«Vær nu ikke påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har +lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv ---» + +«Nu skal han ikke bes,» brøt hun ut med heftighet og reiste sig. «Det er +en flabb og en vemmelig fyr, --- han har --- --- ja, det er det samme, +men du må ikke be ham.» + +«Har han vært nærgående? --- Ja, hør, vet du hvad, Constance, det er min +santen din egen skyld. --- Det er alltid damen som gir tonen an ---» + +«Ti stille!» ropte hun og holdt for ørene. + +Ring kunde ikke begripe hvorfor stemmen var så jam- merfull, og minen så +bønnlig. --- Constance var nu heller ikke lett å bli klok på. + +«Du skal nu ikke gå for strengt i rette med Lorck hel- ler, stakkar,» +vedblev Ring i en meglende tone, «for ser du, han regner sig til +familien. Du behøver bare å lese ham teksten en eneste gang og så være +litt fornem imot ham.» + +«Du bryr dig altså ikke om hvad jeg sier, men ber ham allikevel?» + +«Jagu ber jeg ham! --- det er da, Gud hjelpe mig for meget forlangt at +jeg skal rette mig efter slikt et lune, når det nu er grunner for å ha +ham med. --- Du er så full av innfall at \>» + +Han holdt plutselig inne; hennes blikk, som var festet på ham, fikk ham +til å glemme hvad det var han vilde sagt. + +«Hvad glaner du efter,» sa han med et grin som om noe stakk ham i +øinene, «en skulde tro du så spøkelser.» + +«Nei, det er dig jeg står og faller i tanker over,» sa hun koldt. «Ja, +la oss så be Lorck,» vedblev hun og satte sig stille ned igjen. + +--- Hun fikk en raptus med å ville isolere sig og stengte sig konsekvent +ute fra allting. Hun sa til sig selv at hun ikke orket å holde +menneskene ut. + +Og så midt i denne triste, mørke vintertid, når hun om aftenen satt +alene med den strenge ordre til Alette om ingen å slippe inn som et vern +mellem sig og verden, kunde hun plutselig gripes av lengsel efter at noe +skulde skje, noe usedvanlig, noe skrekkelig. Tiden slepte sig langsomt, +langsomt hen, mens hun prøvde på å sy eller lese. Det var som om hun +døde av kjedsomhet, tomme for tomme; undertiden kunde hun fare op, gå +omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: «Jeg blir gal.» + +Ring var sint når hun avslo innbydelser, som han vilde hun skulde motta. + +Hun undskyldte sig med at hun var syk. + +Hvad feilet henne da? + +Ja, det visste hun ikke, men utilpass var hun. + +Hvorfor hun så ikke vilde ha doktoren? + +Det kunde ikke hjelpe. + +Det varte et par måneders tid. Så brøt hun over tvert og sa til Ring at +hun vilde i teatret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som +hadde skremt henne. + +Da så juleselskapeligheten begynte, kastet hun sig inn i den med større +liv enn noensinne. + +Ring smilte og nikket fornøid. Det var nok det han visste at hun snart +vilde få nok av å agere eremitt. + +I midten av januar reiste Meier til Leipzig. Da han var på +avskjedsvisitt hos Rings, traff han Constance alene hjemme. + +Hun var blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i 90 \| Constance +Ring + +den tid hun hadde skrantet. Men det klædde henne nyde- lig; aldri hadde +han funnet henne smukkere. Han syntes hun var påfallende alvorlig og, +skjønt vennligheten selv, mer tilbakeholdende enn før. + +Det suget ham om hjertet, mens han satt og strevde med å tale om +likegyldige ting. Han holdt sig allikevel kjekk like til det siste +øieblikk, men da glippet det for ham. Han måtte vende sig om for å bli +herre over sin bevegelse. Lyden av hans farvel døde i det kyss han tryk- +ket på hennes hånd. I det neste nu var han borte. + +Men Constance tenkte ofte på det bleke ansikt og det rørende uttrykk om +hans leber, i det øieblikk han gikk ut gjennem døren. + +# Kapittel VIII + +Constance holdt sig i regelen taus når de nede hos Han- sens diskuterte +religiøse emner. Enkelte ytringer und- slapp henne dog, hvorav Marie +merket at det ikke var så ganske riktig fatt med hennes tro. Hun vilde +gjerne ha greie på dette og forsøkte å bringe det på bane mellem dem, +men Constance bøide alltid av. + +«Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en aften til sin mann, +da deres fremmede var gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne +vantro, du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» + +«Nei snakk, gjorde hun det? Nå ja, Constance har all- tid forekommet mig +å være, altså sådan aparte, og aparte fruentimmer --- ja, dem har jeg +ingen fidus til.» + +«Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er i grun- nen en dott, du. +--- Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er dog +stygt å la ham merke det.» + +«Ja, jeg har nu alltid fryktet at det ikke blev, nå ja, noe lykkelig +ekteskap, som du vet. --- De passer ikke. Ring er for godslig, og hun er +altså nettop det motsatte, han er forelsket op over ørene, og hun ser ut +som hun akkurat tåler ham.» + +«Men Ring er nu også bra lei du, når han sitter og vrøvler og har +drukket noe. --- Den suffisanse! --- Og som han beljer i sig --- og +sterkt! hans toddiglass er all- tid mørkebrunt. Har han alltid vært +slik?» + +«Ja, det vil si --- han har aldri hvad man kaller druk- ket --- --- men +altså, det var jo det som skulde gå over når han blev gift.» + +«Bare han ikke blir drikkfeldig, du --- tenk, hvor redd- somt for +Constance.» Fru Marie hadde under denne sam- tale gått og ordnet efter +selskapet; nu slukket hun lam- pene. + +«Hun vil i så fall ha sig selv å takke for det; Ring er det snildeste og +medgjørligste menneske under solen. En kan altså få ham til hvad det +skal være.» + +R. C. Hansen hadde reist sig op og gjespet. + +«Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se efter om hans +skrivebord var avlåst. + +Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd sitt hjem. Hun hadde ikke +villet ta hans arm da han bød henne den på gaten; herover hadde Ring +følt sig dypt krenket, hvilken stemning han gav luft ved uavlatelig å +gjenta med tykk og besværlig stemme: «Du skulde ikke være sånn, +Constance, --- det kan nu være det samme, men jeg si-er det ba-are.» Den +siste setning ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til +sist slo tungen klikk for ham; en dunkel erkjennelse av at det +eksisterte noe som å tie av klokskapshensyn steg op i ham, hvorefter han +fortsatte resten av veien i taushet. + +Constance gikk og ergret sig over ham. Det hadde hun gjort hele aftenen, +men det var hun nu så vant til. Innen de gikk hjemmefra, hadde hun bedt +ham være forsiktig med hvad han drakk, og han hadde svart med en halvt +utålmodig, halvt krenket stemme at det skulde han nok, og i samme +åndedrett begynt å tale om noe annet. --- + +Formane ham, virke på ham --- ja, moren hadde lett for å snakke, hun! +Hvor ofte hadde hun ikke om mor- + +genen sagt ham at hun om aftenen hadde skammet sig over ham. En mann som +lot sig by slikt, lot sig tigge og trygle av sin kone om ikke å drikke +sig full --- og som lovet og forsikret med hånd og munn og så gikk like +bort og gjorde det. --- + +Da de kom op i entréen, kunde Ring ikke på noen måte få hatten fra sig +på skikkelig vis. + +Han kunde ikke begripe hvordan det hadde sig, men hver gang han hengte +den op på knaggen, falt den ned på gulvet. Til sist gav han tapt og la +den fra sig på bor- det, idet han mumlet noe om at fanden stod i det. + +Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok, hun vilde lese i på +sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han var ennu i overfrakk +og hadde beholdt den ene hanske på. + +«Har jeg fornærmet dig, Constance?» snøvlet han og ravet så smått frem +og tilbake. + +Hun blev uforstyrret ved å lete efter boken. + +«Jeg si-e-r --- har jeg fornærmet dig?» gjentok han. + +Hun hadde funnet hvad hun søkte. Idet hun strøk forbi ham, målte hun ham +med et hurtig blikk og for- svant gjennem døren. + +Ring stirret efter henne med døsige, spørrende øine og gjorde en +bevegelse som for å følge efter, noe han hurtig syntes å opgi. Han +virret med hodet, sukket dypt og gav sig til å se på sine støvler med +stor opmerksomhet. + +Han tumlet om en stund der inne, lespet avbrutte ord, fektet med armene, +knyttet hånden, lo litt, gjorde gri- maser, som vilde han til å gråte, +og stod av og til stille, hensunken i betraktninger. Plutselig kom han i +tanker om øl. Han tok den lille håndlampe som Constance hadde satt efter +sig i dagligstuen og bautet sig i små, uregelmes- sige vendinger ut i +kjøkkenet, hvor han gav sig til å dreie på nøkkelen til spisekammerdøren +som han ikke fikk op. Så skred han over gulvet og inn i pikeværelset. + +«Alette, pst! Alette, pst!» ropte han halvhøit og bøide + +sig over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket op under +haken. + +«Hva! hva for noe!» Ordene kom i små, barske støt, og aldeles forstyrret +reiste Alette sig op i sengen og glodde på Ring med søvndrukken +forskrekkelse. Teppet hadde hun slått til side; hun var i det bare +linnet med naken hals og armer. + +Ring blev dypt grepet av de hvite skuldrer og det fro- dige bryst, hvis +hvelvede runding halvveis kom til syne. Hans nesebor vibrerte ganske +lett og han blev blekere. Så stakk han sin famlende hånd inn på hennes +bryst og trykket de klamme leber mot hennes skulder. Alette vred sig fra +ham og utstøtte noen små skrik. Ring blev nesten edru av forskrekkelse. + +«Hyss, hyss,» sa han og løftet advarende pekefingeren, idet han rettet +sig op, --- «å skrike slik da! Er det kan- skje noen som gjør Dem noe? +Legg De Dem bare til igjen.» Han skjøv henne lempelig tilbake på puten +og trakk teppet op over henne. + +«En lekker kropp, --- riktig lekker,» hvisket han. Han kunde ikke la +være, --- han måtte stikke hånden inn på hennes hals igjen. + +«Uff nei da, --- kan De ikke gå med Dem,» klynket Alette og vilde puffe +ham fra sig, men den bløte berøring av hans glatthudede hånd øvet en +lammende virkning på henne. Hun skjulte ansiktet i puten og lot ham +klappe sig. + +Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åp- net og straks +efter lukket. Forsiktig som en katt snek han sig ut og trakk døren sakte +til. Han lyttet anspent et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i +den lange, smale gang som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og for +enden av hvilken soveværelset lå. På tå listet han op- over og lyste med +lampen foran sig. Der stod Constances støvler; det var altså dem, hun +hadde satt ut, da han hørte døren gå. Med et lettelsens sukk gikk han +inn i + +spisestuen; nu husket han at det pleide å stå øl i den broderte +flaskekurv ved ovnen. Da han hadde fått sin seidel til livs og røkt et +stykke av en sigar, gikk han inn og la sig. + +Men Alette hadde vondt for å falle i søvn igjen. Hun var blitt så +årvåken og kjente bestandig den bløte hånds kjærtegn på sitt legeme. +Værelset var fylt av denne fine «herrelukt», som hun likte så godt. Hun +lå og vendte og dreide sig, strøk sig over brystet og de kraftige armer, +mens hun gjentok: en lekker kropp. --- Hun hadde vært der siden forrige +høst og likte sig godt i tjenesten. Især var Ring en snild husbond. På +julaften, efterat hun hadde fått de pene gaver av fruen, hadde Ring +stukket til henne en femkroneseddel og i det samme lagt fingeren på +munnen. Det forstod hun var for fruens skyld, hun måtte ikke vite om +det. Men han var nu visst «en go en». Han hadde titt gjort uanstendige +fakter og vært efter henne, skjønt ikke så nærgående som i aften, men da +hadde han visst vært ør i hodet, for det var han under- tiden. Og han +som hadde en sånn kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var +også vakker. En lekker kropp, --- ja, Ring, det var nu visst en mann som +for- stod det. + +# Kapittel IX + +Det var gått over et år efter fru Bloms besøk. Det var en eftermiddag i +midten av desember med frost og klin- gende føre. Constance hadde vært +ute for å gjøre inn- kjøp. Nede på Karl Johans gate hadde hun møtt +Lorck; han var gått forbi med en ærbødig hilsen. Siden optrinet imellem +dem hadde han hørt op med sine besøk; han kom bare når Ring ekspress +inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, +som var preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfal- lende +forskjellig fra hans tidligere frie og spøkende tone. Constance sa +undertiden til sig selv at hun egentlig sav- + +net ham, men når hun så husket hans ord hin aften, blusset forbitrelsen +op i henne. + +Da hun nærmet sig huset, så hun at spisestuen var svakt oplyst, og +tenkte at Alette måtte være der inne for å legge i ovnen. + +Hun var allerede halvt oppe i trappen da hun husket at klokkeledningen +var i ustand. Hun hadde ingen entré- nøkkel på sig, derfor vendte hun om +og gikk op bakveien. Da hun kom inn i kjøkkenet, fant hun lampen sterkt +osende og vannkjelen så voldsomt i kok at det stod en sprøit ut av tuten +bort over gulvet. Uten å gi sig tid til å ta tøiet av, vilde hun inn i +spisestuen for å be piken rette på denne uorden. Døren var halvt åpen, +og idet hun støtte den op, så hun baksiden av Ring som stod med noe +klemt inne i sine armer og hodet så dypt fremoverbøid, at det så ut som +om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hvad det var som foregikk, trådte +hun over terskelen, og i samme nu løsnet det sig to skikkelser ut fra +hverandre. Med en hurtig bevegelse vendte Ring sig om og skottet med +langsomme øiekast fra den ene til den andre. Det kom en slapp trekning +om hans munnviker, et slags fjol- let smil. Med ansiktet halvt bortvendt +stod Alette; hun var flammende rød, hennes hår i uorden; øinene för råd- +ville omkring, og den ene hånd gramset hjelpeløs på forklæet. + +Constance blev grepet av en underlig svimmelhet. Det syntes henne at hun +sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun +vilde gå over gulvet eller bare røre sig fra stedet hvor hun stod, men +det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke +vilde lykkes henne. + +Alette var den første som fattet sig; stille lusket hun ut av stuen. + +«Skal du ikke ta tøiet av?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans +almindelige. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde talt. Men +lyden vakte henne; hun + +gikk et par skritt og tok et tak i spisebordet som for å støtte sig. + +Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi +Constance. Da han annen gang var tett ved døren som Alette hadde latt +stå åpen, lukket han den stillferdig. Så gikk han bort til buffeten, +flyttet et glass og en flaske bak temaskinen, og stillet sig op i en +skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. + +«Constance --- jeg ber dig --- hm,» han byttet fot, --- «tro mig, --- +det var, det var ikke så ille ment som det, --- som det kanskje så ut.» + +Hun stod ubevegelig og så stivt frem for sig. + +«Jeg kan godt forstå at det, --- --- ja, at det må ha tatt sig --- jeg +mener forekommet dig underlig» --- ---. Han stanset litt mellem hvert +tredje eller fjerde ord. + +«Men jeg forsikrer dig til at --- ja, bare du vilde tro --- det var, --- +ja, virkelig var det bare en spøk, en kåthet, om jeg så skal si, --- en, +ja, en guttestrek, --- noe som stakk mig --- jeg begriper det ikke +selv.» + +Det var umulig å merke på henne om hun hørte hvad han sa eller ei. + +«Jeg er så lei for det, så lei, at jeg ikke kan si det, --- ja, rent ut +sagt, jeg vemmes ved det.» + +Constance førte, likesom åndsfraværende, hånden op til pannen og så ut +til å beflitte sig på å tenke efter. + +«Jeg vet ikke hvad, --- ja, hvad jeg ikke vilde gi for å få det, --- ja, +ugjort,» fortsatte han i den samme under- danige tone. «Hvis jeg torde, +så vilde jeg, ja, på mine kne be dig om tilgivelse.» Han nærmet sig og +rørte ved hennes muffe som hun ennu holdt i den slapt nedhen- gende +hånd. + +«La mig være, menneske,» sa hun og vek til side; derpå forlot hun stuen +og gikk hurtig ned på gaten. Det grep henne et vanvittig ønske om å +flyve avsted gjennem luf- ten og ikke stanse før hun nådde huset der +hjemme, hvor hun kunde dale ned og legge hodet i morens fang og be + +om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt op i henne; hun +holdt muffen for munnen, mens tårene strømmet ned over hennes ansikt. +Hun hadde en følelse av at det overgikk henne en stor tuktelse som bøide +henne til jorden. Hvad hadde hun da forbrutt at slikt skulde hjemsøke +henne, at hun for første gang smakte hvad skam var. Ja visst hadde hun +ofte vært forpint og ulyk- kelig, men hvad var det mot disse sviende +piskeslag, hvor- under hun nu vred sig som en vånd der svaier i vinden. +Hun blev så ydmyket; hun kunde falt på kne og anropt om tilgivelse, +fordi hun hadde vært misfornøid med sin lodd, da det intet var på ferde. + +Hun sa sig selv at det ikke kom henne ved; hvorfor kunde hun ikke la ham +kysse hvem han vilde, --- men nei, nei, nei! han hadde jo henne til +hustru, henne! Skulde han så kunne tenke på å se på noen annen på den +manér og understå sig til å gjøre det! Nei, at han kunde være så lumpen +og så svinsk. + +Harmen kokte op i henne, og så kom igjen denne uut- holdelige smerte. +Uvilkårlig begynte hun å be til den gud hun tvilte om var til, og +anklaget sig selv for utakknem- lighet og hovmot. Nu var straffen kommet +over henne; derfor skulde hun bøie sin nakke under den hånd som tuktet. +Det var bare ett hun ikke vilde finne sig i, å leve med Ring efter +dette; men det kunde jo hverken Gud eller mennesker forlange. + +«God aften, frøken --- ute og spaserer i det deilige vær,» lød det +plutselig like ved hennes øre. + +Under sedvanlige omstendigheter vilde hun være blitt yderlig opskremt +ved en slik tiltale av en fremmed mannsperson på gaten ved aftenstid. Nu +enset hun det knapt; rolig gikk hun videre uten å svare, og fyren ding- +let bort. Hun var nu kommet ned i Welhavens gate og nådde huset hvor +Hansens bodde. + +Ja naturligvis; der op måtte hun ty for å betro sig til Marie. Så liten +sympati det enn ellers var mellem dem, + +7 --- Amalie Skram. I. + +på dette punkt vilde de forstå hverandre. --- Hun gikk op og ringte på. + +Jo, fruen var alene, og hun blev vist inn. + +Marie satt i det ene hjørne av den rummelige daglig- stue i en +fløielspolstret sofa og broderte med gul silke på rødt klæde ved en +skjermdekket, sterkt lysende lampe. En svak duft av drivhusblomster +fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovn var stillet en +praktfull, av gullpaletter og arabesker overbrodert skjerm. + +Da hun så Constance tre inn, la hun arbeidet bort, reiste sig og gikk +henne vennlig smilende i møte. + +«Hvor hyggelig, Constance, --- det var riktig pent av dig, --- ja for du +blir naturligvis ---, så sender vi bud ef- ter Ring.» Og hun gav sig +ivrig i ferd med å løse hennes hattebånd og hjelpe henne av med kåpen. + +Constance lot det viljeløst skje. Marie bar tøiet ut i en- tréen og blev +ved å snakke, mens døren stod på klem. + +Da hun kom inn igjen tok hun Constance om livet for å føre henne til en +lenestol. Men plutselig forandredes hennes mine; hun stirret på kusinens +forgråtte ansikt og stive trekk med et nesten bestyrtet blikk. Deres +øine møttes, og i samme nu kastet Constance sig om hennes hals og brøt +ut i en lidenskapelig hulken. + +«Men Gud, Constance, hvad feiler dig?» Og lett beve- gelig som hun var, +kom hun selv til å gråte. + +Constance blev så rørt over dette tegn på deltagelse at hun klynget sig +tettere til henne. + +«Å Marie --- du må hjelpe mig, --- jeg er så ulykke- lig ---!» kom det +omsider med brutt stemme. + +«Men hvad er da skjedd? Kom og sett dig og la mig høre.» + +«Jeg vil ikke leve med Ring lenger, --- jeg kan det ikke» --- og så +fortalte hun hvorledes sakene stod. + +Det spente uttrykk i Maries ansikt vek efterhånden plassen for et +bekymret alvor. + +«Ja naturligvis forstår jeg godt at det har gjort dig + +EEE SD ENE + +gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei for.» Hun +ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene- stepike. --- Det har ikke +stort på sig, du.» + +Det var Constance som om grunnen sviktet under henne. + +«En gift mann i sin egen spisestue --- med sin kones tjenestepike» --- +stammet hun. + +«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde +trodd at Ring var sånn. --- Men Constance, er du ganske viss på at du +ikke selv har skyld?» + +«Hvad mener du med det?» spurte Constance. + +«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes både Rikard og +jeg.» + +Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie skulde vende angrepet +mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på +henne. + +«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte hun. + +«Jo, det skal Gud vite, Constance, --- men du må huske at mennene er så +ganske anderledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og +de kan så lett få tilbake- fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær +sagt, setter li- vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, +iallfall en som har de ytre betingelser, --- som du f. eks.» + +Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved å kvele henne. + +«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet uvilkårlig hendene. + +«Ja, ja, Constance, --- du får nok lære om igjen, du skulde bare vite +hvor få menn det er som er sine koner tro, ikke ett av hundre ekteskaper +er rent, du.» + +Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all den uterlighet +ektemennene bedrev, og konene så gjen- nem fingrene med; hun nevnte +flere eksempler fra deres + +felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av navn. + +Constance blev sjelesyk av å høre på det. + +«Men du gode Gud!» --- ropte hun til sist, «hvis dette er sant og hvis +alle mennesker finner sig i det, hvorfor er da ikke denne +løgninstitusjon avskaffet? Hvorfor i all verdens rike har vi ikke +offentlig flerkoneri?» + +«Som tyrker og hedninger! --- Jo, det vilde være her- lig.» + +«Så var det da sannhet i tingene, og så visste vi jo hvad vi gikk inn +til.» + +Marie vilde ikke gå nærmere inn på det meningsløse snakk. + +«Ja, jeg er nu som sagt så viss på at det kommer så uhyre meget an på +konen, hvordan ekteskapet blir. Hvis du vilde, kunde du få en umåtelig +makt over Ring. --- Han er så snild og så lett å lede --- og så elsker +han dig virkelig, om han så hundre ganger kysser sånn en tøs.» + +Constance lo bittert. + +«Ja, for det er bare en mannfolkstrek. --- Du kan ennu få en utmerket +mann av ham, og det er jo en kones, --- jeg kan nesten si misjon å virke +godt på sin mann.» + +«Men jeg føler ikke noe kall for den misjon,» sa Con- stance hånlig. + +«Vis dig nu høimodig, Constance, og tilgi ham, så skal du se, du får +velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å +bringe hjertene nærmere sam- men, når vi bare bruker det på den rette +måte.» Maries stemme vibrerte og hennes øine var fuktige. + +Det blev en pause. + +Constance satt med korslagte armer og så stivt frem for sig. + +Marie tenkte det var best å nytte leiligheten og tale om hvad hun lenge +hadde hatt på hjerte. + +«Nei vet du, hvad jeg vilde synes var meget verre, Con- stance? Det var +å ha en mann som var svak for drikk.» + +«Ja, det mangler det da heller ikke på, skulde jeg tro, --- + +men det er vel også min skyld,» svarte Constance med en mine som om hun +var forberedt på alt. + +«Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro, og det sier Rikard også, --- +at Ring går og er lei sig, fordi du er så kold imot ham. --- Han drikker +for å døve sig.» + +«Ja, stakkars mann, han går visst rent i hundene, fordi han er gift med +mig.» + +«Og det må jeg riktignok si, å ha en utro mann, det + +får enda være --- så gresselig som det er, men en som drikker !» --- + +Atter følte Constance den forrige ordløse forbitrelse inne i sig. + +«Ja, for en mann som drikker,» vedblev Marie, «kan jo hverken passe sine +forretninger eller skaffe til veie hvad det skal til --- han er jo +borgerlig ruinert.» + +«Hvor har du gjort av mitt tøi?» spurte Constance og reiste sig. + +Marie gikk ut i entréen efter det. + +«Ja, for nu vil jeg ikke be dig bli,» sa hun, da hun kom tilbake. «Nu +skal du pent gå hjem og forsone dig med Ring. Gjør det, å, gjør det med +det samme, Constance.» + +«Ja, nu går jeg hjem og ber om forlatelse fordi jeg ikke har passet +bedre på ham, og lover å forbedre mig for ef- tertiden. --- Er det ikke +det, jeg skal?» + +«Ja, nu er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt +dig om skal du se du gir mig rett. Vil du ikke piken skal følge dig?» +spurte hun, da Constance var ferdig. + +«Nei for Guds skyld la mig slippe! --- God natt.» + +«God natt, Constance.» + +Imidlertid gikk Ring hjemme i den pinligste uro. Da Alette hørte fruen +forlate huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklæet +for øinene. Han hadde bragt henne i ulykke; nu vilde fruen jage henne +--- hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var; --- før hadde +hun holdt sig som en ordentlig pike, og nu! + +Å jøsses at det skulde gå henne sånn, --- --- ---. Ring lovet ikke å slå +hånden av henne og bad henne bare for- holde sig rolig og gjøre sine +ting som om intet var fore- falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så +det ikke blev noe videre av det. --- + +Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett som det var og +forbannet det fordømte tilfelle som hadde spilt ham et så intrikat puss. +Han vred sig ved tanken om alt det han vilde få å gjennemgå med +Constance. Hun vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet +han sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid. Ved +dette punkt av sine betraktninger følte han trang til å oplive sig med +et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid sånn --- det var +hennes skyld at det gikk så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io +turtel- duer --- --- + +--- --- Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod +han ute i entréen og lyttet. + +Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen var trukket op +i en mismodig grimase; øiebrynene stod som en spiss vinkel og pannen lå +i tykke, posete folder. Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun +skulde tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev. + +Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut og lukket op. + +Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet av. Så gikk hun +inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og tok fatt på aftenavisen. + +Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit- tende i en +foroverbøid stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øinene. +Av og til skottet han bort til sin hustru, men manglet mot til å tiltale +henne. + +Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig, Constance?» + +Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men opgav det og grep +atter hladet. + +«Denne dag skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. + +«Forskån mig for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på +dem.» + +«Jeg vet jeg har fornærmet dig grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta +hvad bot du pålegger mig --- hvor» + +«Hvad jeg har å si er ikke meget,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, +--- «når du står i forhold til min tjenestepike ---» + +«Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» + +«Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at +jeg vil forskånes for dig. --- Hvis du vil ha henne --- så værsgo, men +så får du la mig være i fred. --- Jeg er gått inn på å være din hustru +--- det er galt nok, men en av dine friller, det blir det ikke noe av.» +--- Hun reiste sig og vilde forlate stuen. + +Ring syntes at hun aldri hadde vært så deilig og så attråverdig som i +dette øieblikk. --- Hun var en helt an- nen. En redsel for å miste henne +för igjennem hans sinn som et ondt stikk; han sprang op og stillet sig i +veien for henne. + +«Forhån mig, trå på mig, spytt på mig, drep mig!» ropte han, «jeg er en +pjalt, en elendig fyr, som ikke har visst hvad skatt jeg hadde, et +menneske som ikke er verd å løse ditt skobånd, men jeg elsker dig, +Constance, --- nei, la mig tale, jeg elsker og forguder dig, jeg ligger +i støvet og kysser dine føtter, --- jeg bryr mig ikke om noen i verden +uten dig --- hvad du så enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred +sig som i krampe. + +«Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder mig.» + +«Ja, jeg vet det, --- jeg vet det, og det er min evige kval. --- Du har +aldri elsket mig, ikke det bøss. --- Og så under- tiden har du vært så +jeg nesten måtte innbille mig du holdt av mig --- jeg har gått i et +villrede, har jeg. Å, Con- stance, hadde du elsket mig, kunde du fått en +annen + +mann ut av mig. Hvor har jeg ikke forsmektet efter din kjærlighet, det +er det som er skylden.» --- --- Stemmen blev borte i gråt. Han sank på +kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op, du er full,» sa hun uvillig. + +«Jeg er like så edru i dette øieblikk som du selv, Con- stance.» Han så +nu på henne med et blikk som en straf- fet hund. --- «Jeg reiser mig +ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt mig.» + +Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med + +ham; det pinte henne å se ham så ydmyket. --- «Men hvor vil du at jeg +skal kunne tro dig?» sa hun. «Nei, Constance, --- det er sant, det er +altfor sant, --- å, + +men gjør det allikevel denne ene gang, og du skal få takk og ære for +det; --- når du en gang har fattet tillit til mig på nytt, og du kanskje +føler en slags godhet for mig, fordi jeg gjennem mange år har vært +nøisom og tro, og aldri har beklaget mig, da vil det gjøre dig godt å +tenke på at det var dig som reddet mig. --- Støt mig ikke bort, for uten +dig går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge +hender hennes kjole, som han kysset. + +Constance blev smittet av denne dype sinnsbevegelse. Hun bøide hodet og +begynte å gråte. + +«Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» vedblev han +med den samme lidenskapelig bedende stemme --- «se på mig, Constance, +som ligger her og tig- ger, mens du står der og er så hevet over mig og +har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la dig røre, +Constance.» + +«Det er ikke av hårdhet,» sa hun med tårefuktig mæle, «men det som er +skjedd kan jo ikke strykes ut av vårt liv.» + +«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøk, forsøk --- ta mig til nåde +og ta mig på prøve.» + +Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass like over- for ham. + +«Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, +mens hun glattet sitt lommetørklæ på sitt fang og la det sammen til en +liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare mig +sannferdig.» + +«Ja, det kan du stole på, Constance.» + +«La mig så få vite hvor langt det er kommet mellem dig og henne.» + +«Kommet, det er slett ikke kommet, hvad skulde det være kommet til annet +enn hvad du så, det er galt nok det.» + +Hvis Constance hadde vært mer erfaren og hvis evnen til mistanke om +sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjern, til tross for +Maries belærelser, vilde hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og +usikre måte å svare på. + +«Og er det alt?» spurte hun og så ham like i ansiktet. + +«Ja, jeg forsikrer dig, tror du kanskje, --- nei, du må være viss på jeg +taler sant ---» + +«Var det første gang du gjorde, --- gjorde sånn med henne?» + +«Du hører jo det, Constance. --- Hvorledes skal jeg kunne forsikre det, +--- hvad kan det nytte, når du ikke + +vil tro mig.» + +«Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. + +«Hvordan tror du et menneske ser ut som er spent på pinebenken? Å, +Constance, spar mig, --- jeg er så skam- full, la det nu være nok.» + +Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde synderlig tillit til hans karakters +sannferdighet, men fordi hun ikke kunde tenke sig muligheten av at +ulykken som hadde rammet henne, var av så stort omfang. Slikt kunde na- +turligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke like under hennes +øine, så ganske hverdagslig. Vel var Ring lettsindig, men en så dypt +fallen mann var han ikke. + +«Og vil du gi mig ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte +hun halvt bedende. + +«Jeg sverger dig det til ved den evige Gud! Å, Con- stance, du kan tro +jeg har fått lærepenge, om ikke av an- nen grunn så for å skåne mig selv +for så megen lidelse, skal jeg vite å passe mig for eftertiden.» + +Dette kunde Constance så godt forstå; hun følte sig sikker på at han +måtte være grundig kurert, og det stemte henne forsonligere. + +«Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet ned +over hennes kinner. + +«Takk! å takk, du elskede!» ropte han, idet han för op for å omfavne +henne. + +«Nei, ikke kjærtegn, ikke ennu,» sa hun avvisende, --- «Jeg må få tid +til å komme mig.» --- + +«Men din hånd! Din hånd, Constance!» + +Hun rakte ham sin kolde, hvite hånd, og han styrtet sig over den som en +menneskeeter. + +«Og så sier jeg Alette op til påske.» + +«Naturligvis, Constance, --- vil du ikke helst hun skal gå straks?» + +«Å nei, det er jo ikke verdt å gjøre alt det opstyr. --- Og nu har du jo +gitt mig ditt æresord.» + +MX. + +Et par måneder efter denne begivenhet fulgtes Ring og Hansen opover Karl +Johans gate. De kom fra sine kon- torer og skulde hjem til middag. Da de +hadde passert universitetet, dreide Hansen til høire. + +«Jeg kan like godt gå den vei,» sa Ring og slo følge; han pleide ellers +å gå gjennem Slottsparken. + +«Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen «du må +jagu se å få jenten på dør --- ja, for nu kan altså enhver se det.» + +nn I ------==---==---\>==------0e0 BEER + +«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut- selig til å bite +på sin høire pekefingernegl. + +«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for- leden?» + +«Nu? Så kom med det, mann.» + +«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det samme vi altså var +kommet utenfor gatedøren.» + +«Nå, men du lot vel som ingenting ---» spurte Ring fe- brilsk. + +«Naturligvis --- jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og +påstod at jeg altså måtte være komplett blind.» + +«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han hadde snedrev i +ansiktet. + +«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun ikke +på noen måte måtte ha henne gående i huset.» + +«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» + +«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, --- at ---» + +«Hadde hun mistanke?» + +«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig til at det vet +hun altså --- og allikevel. Ja --- våre koner er da utrolig +umistenksomme. --- Det kommer vel av at de er så meget bedre enn vi ---» + +Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet over hvilken +fremgangsmåte var den retteste og spurte sig selv, om Constance vilde +være like så langt fra å ane sannheten som Marie. + +«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får snøv i +det,» sa han med eftertrykk på hvert ord. + +Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en lei historie --- +pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør mig ondt for din kone. --- +Drive på slik i sitt eget hjem --- det er noe svineri, du --- ---» + +«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul- dertrekk, «er det +liten nytte i å holde moralske foredrag + +bakefter. Og dessuten --- det er lett for dig å snakke . ... Men med en +kone som Constance ---» + +«--- Du var da også et ubegripelig fe som ikke fikk henne vekk med det +samme altså.» + +«Bestialsk,» sa Ring og ristet motfallent på hodet. «Men hvem kunde nu +også tenkt. ... Hun sa det jo først bakefter --- ---» + +«Ja, som sagt, det med pengene altså skal jeg nok greie for dig, når +såvidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. + +Ring ventet en halv time over den sedvanlige tid, da han om +eftermiddagen hadde drukket kaffe, i håp om at Constance skulde gå ut, +men han hadde ikke lykken med sig. Mot sedvane holdt hun ikke skumring, +men tendte straks lampen, da det blev for mørkt til å lese; det syntes å +være en fengslende bok. + +Ring satt inne hos sig selv og røkte den ene sigar efter den andre; +gjennem åpningen i portiéren iakttok han Constance, og det slo ham at +hennes kinner var blitt så smale og hvite. + +Stakkar, det hadde tatt på henne dette, men med Guds hjelp vilde hun nok +forvinne det. --- Bare dette med Alette gikk i orden. + +Constance hadde vært så mild og stillferdig siden dette kom på, --- Ring +blev bløt ved tanken; kanskje var det gått op for henne at hun selv ikke +var uten skyld. --- Men slikt skulde aldri hende mer, han skulde være +henne så tro, så tro som gull --- det var jo henne han elsket ---. Hvad +brydde han sig om disse tøser som han for et godt ord eller en klatt +sølv kunde komme i forbindelse med --- --- Å, den som hadde jenten vel +på dør! --- Tenk, om det kom op! --- Han brast i sved, og så bad han til +Gud at han i sin nåde skulde avvende det verste og hjelpe ham til å +skåne sin stakkars hustru --- det var jo henne han tenkte på; av omsorg +for henne var det også at han hadde skjult sannheten, da hun spurte ham +ut; det visste den + +allvidende, som --- det var han sikker på --- også hadde tilgitt ham. +--- Når han nu bare kunde komme sig til å stole riktig trygt på hans +hjelp og bistand. + +Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han ikke talt med +henne, men i morgen tidlig, innen han gikk på kontoret vilde han se til +å gripe leiligheten. + +«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte han, da han gikk +gjennem dagligstuen. + +«Nei,» sa hun uten å se op. + +«For så kunde vi slå følge ---.» Det foresvevet ham noe om at han i så +fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra henne. + +Constance ristet på hodet. + +«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt over håret. «Nu får +jeg min santen skynde mig.» + +Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde gjøre tegn til +Alette at hun skulde gå ned baktrappen, men det var tomt, og han våget +ikke å rope. Så måtte han da gå med uforrettet sak. + +Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen. Hun tenkte på +sin mann. Det som var hendt, hadde visst- nok gjort inntrykk på ham; det +var kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han +drakk heller ikke så meget i den senere tid, --- det var jo aftener da +han av sig selv forlangte te. + +Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden komme til å holde av +ham; han var jo hennes mann og hadde en slags rett til hennes kjærlighet +--- --- + +Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun selv hadde visst av, +for hvorfor skulde det ellers gjort henne så ondt det med Alette, ja, +for det var ikke bare vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette +at hun kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al- vor søkte +å vise ham litt kjærlighet --- det så da virkelig ut til det --- ---. +Når han kom hjem i aften, vilde hun tale med ham og la ham merke sin +stemning. Det beste i livet + +var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, --- og en fikk +dessuten være nøisom, lære å slå av på sine fordringer til lykken. + +Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte, og straks efter +trådte Marie inn. + +Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde sitte en stund, og +tok derfor tøiet av. + +«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi +Alette beskjed. + +De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå imellem dem. + +Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av småbordene som +Constance hadde stillet der for øie- medet. Marie mønstret piken fra +topp til tå. Alette blev blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en +skammel så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig med +øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen- nem. + +Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden hin +aften: bare de aller nødvendigste ord hadde hun verdiget henne. + +Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et sekund i den retning +og opfanget et glimt av minespillet i Maries ansikt; hun blev ubehagelig +berørt av det; det var dog ufint å la piken merke at hun var medviter i +denne motbydelige hemmelighet --- det kunde Marie gjerne latt være med, +for hennes skyld i det minste. + +«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om +med teskjeen i koppen. + +«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con- stance likegyldig. + +«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden ut, Constance, det +går jo ikke an å la henne vise sig for folk, og det må jo være ekkelt +for dig også.» + +«La henne vise sig --- hvad er det du sitter og snakker om?» Constance +så forundret på Marie. + +«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?» + +Constance Ring jul + +«Fatt med henne ---» gjentok Constance mekanisk. + +«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høist +fruktsommelig.» + +Constance slo hendene sammen. + +«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?» + +«Å, men tar du ikke feil, Marie ---?» + +«Men så se da på henne!» ropte Marie. --- «Så langt som hun er fremme +---. Det minste barn må jo kunne op- dage det ---» + +«Nei, at den Alette! --- Uff, det er da en vemmelig hi- storie,» sa +Constance med et uttrykk av avsky i sine miner. + +«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente Marie, «det hender +jo med dem en minst skulde tro det om --- hun bar naturligvis en +kjæreste?» + +«Det vet jeg ikke,» sa Constance. + +«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har de jo alle, --- men +så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår sig --- og som +kommer for å ta avskjed. --- Nei, pikene nu for tiden !» + +«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill --- «det er så leit +å si det til henne.» + +«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke sammen straks. --- Du +kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» + +Constance så motfallen frem for sig. + +«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden --- jeg vet en utmerket pike +som er ledig, og som du kan få med en dags varsel,» vedblev Marie +opmuntrende. + +«Ja, takk, det var jo godt, men ---» + +«Du betenker dig vel ikke. --- Hør, Constance --- av an- +stendighetshensyn, om ikke for annet --- tenk, når her er fremmede, og +herrer, --- det er jo til å synke i jorden av undseelse over ---» + +«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier mis» + +Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til- + +bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var ganske nervøs ved +det som forestod, for hun vilde ha det fra sig med det samme; skulde det +til, så vilde hun iallfall ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han +vilde si? Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme sig, +når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an- nen side hadde han godt +av det også. + +Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hvad fruen ønsket. + +Constance betraktet henne opmerksomt og var straks på det rene med at +Marie hadde rett. Det var besynder- lig at hun ikke hadde sett det før. + +Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde likesom hengt noe +ondt over henne de siste par dager. + +Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte Constances blikk +med en trossig, halvt frekk mine; men det varte bare noen få sekunder, +så för øinene usikkert famlende nedover Constances kjole, flyttet sig +bort på noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs +bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så hun rett ned for +sig. + +«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte herfra i morgen,» sa +Constance stakkåndet. + +«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet +sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa at det var best jeg +gikk med det samme.» + +Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre om det. + +«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli --- slik som De har stelt +Dem,» vedblev Constance. + +Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i neste nu lå +Alette for hennes føtter og hulket slik som Constance aldri hadde hørt +det i sine dager. Hun visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var +ikke langt fra selv å briste i gråt. + +«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene + +presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe. Med begge hender +hadde hun grepet fatt i en flik av Con- stances kjole; en strøm av tårer +styrtet nedover hennes ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg +og skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av et +elektrisk apparat. + +«Jeg har grått så meget ---,» vedblev hun, stadig av- brutt av den +voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte ofte på å forkorte mig --- +ja, det gjorde jeg --- det gjorde jeg, --- det var for Deres skyld, +frue, --- for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. --- +Og jeg sa det til ham, da han fristet mig, --- ja, det vet den evige Gud +jeg gjorde, --- tenk på Deres kone --- sa jeg.» Her glapp stemmen ganske +og blev til en krampaktig hikke. «---Men han vilde ha sin vilje ---. +Nåde, sier jeg, --- nåde! --- Å, Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe +mig ---» hun krøp nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot. + +Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og litt efter litt +blir større og klarere, eftersom man nærmer sig, således gikk sannheten +op for Constance. Hun krum- met sig sammen og bøide sig helt nedover den +sammen- rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag. Det var +et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning ihjel under sin +støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen- nem henne hvor elendig og +fornedret dette medmenneske var, som hun lå der ferdig til å +sønderbrytes av sin storm- flodsaktige hulken, og hun fyltes av en +smertelig med- lidenhet. + +«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in- gen hjelp i å +ligge her.» + +Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun slo forklæet over hodet +og tumlet mot døren. + +«Vet han --- jeg mener Ring --- om, --- om, at De er i en sådan +forfatning?» spurte Constance. + +«Ja,» hvisket Alette. + +«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?» + +8 --- Amalie Skram. I. + +«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. + +«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker nok?» + +Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om igjen. + +«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. + +«Godt,» sa Constance, «gå nu.» + +Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut. + +# Kapittel XI + +Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge- aktige, +svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for- sikringer hun hadde +nedlatt sig til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte +tillit til. + +Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik- kert på ny be om +tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta Gud til vidne på at det var +henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet +hun hen- dene. + +Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun hadde fått sannheten å +vite; hun kunde ha trykket Alet- tes hånd av takknemlighet. + +Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig ad for å få +skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med hendene foldet i +hverandre. Prest måtte det til --- det var hun på det rene med, --- så +var det jo best hun skyndte sig til ham. + +I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i +trappen, men slapp uhindret frem. Hur- tig gikk hun ned over gaten. +Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved +må- let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en- trédøren +i annen etasje var det en skinnende messing- plate, og på denne leste +hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon- + +Constance Ring pr + +tortid 9---10 og 4---5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall +ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det +op i svelget; --- det var som sjelen vilde ut av henne for hvert +åndedrag hun tok. + +Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, --- hvad skulde +hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre +tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i +hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunde +huske hvad ordene het. --- --- Bare disse hammer- slag i venstre side +vilde gi sig litt ---, de måtte jo overdøve lyden av hennes stemme --- +eller kvele den innvendig fra. --- --- --- Endelig, ganske mekanisk +trykket hun på ringe- apparatet og vek forskrekket tilbake for +virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem +og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte; +hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og vilde sette ned over +trappene, men så hørte hun noen komme, vendte sig derfor hurtig og blev +stående. + +Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte +hun om pastoren var hjemme. + +«Nei ---» blev det svart i en uviss tone. + +Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. + +«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. + +Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. + +«Jeg skal tale med fruen ---» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, +hvorpå hun kom tilbake: + +«Tør jeg kanskje be om Deres kort.» + +Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte sig på en måte +under pikens kommando. + +«Jeg har intet,» stammet hun, «---si at en dame --- mitt navn er fru +Ring.» + +En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, +det ser ut til å være viktig ---» derpå skritt, som fjernet sig, så de +samme skritt som + +nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til- bake og sa: +«Værsgo.» --- + +Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av +bøker i store reoler, med småmønstret gulv- teppe og en mengde falmede +kanvasbroderier rundt om- kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. +Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, +papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov- nen brente det +med en sterk, durende lyd. + +Constance så det alt sammen som gjennem en tåke. Pastorens stemme nådde +hennes ører fra en umåtelig avstand. + +«Værsgo frue, behag å ta plass ---» sa den vennlige gamle herre og satte +en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist sig. + +Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om +undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» --- +hun kunde ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. + +«Å, jeg ber, frue, jeg ber, --- jeg er med glede til tjene- ste, men det +er så mange som søker mig i alle slags ærender, --- det er nødvendig å +begrense sig. --- En skal jo også ha tid til sine prekener ---» + +Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og pastoren la +merke til at hun så så besynderlig ut. + +«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta- gende, «er det noe +jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» + +Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øieblikk +lommetørklæet for øinene for å samle Sig, og sa så fast: + +«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» + +Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. + +«Å nei da, frue, si ikke det --- jeg vilde ikke høre det for meget +godt,» sa han nesten bedende. + +«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» --- hun så ham like i +ansiktet. --- «Vil De være så god å si mig, hvor- ledes jeg skal bære +mig ad ---» + +«Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt +som sjelesørger og medmenneske, selv- følgelig også i medfør av min +stilling som kirkelig em- bedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres +fore- havende.» + +«Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig +makt kan få mig fra det,» sa Constance rolig. + +«Men hvad mennesker ikke formår, det kan dog måskje han som er jordens +og himmelens herre. --- Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot +---» + +«Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedblev hun hef- tigere, «\<--- +hvem og hvad der enn setter sig imot det.» Hun snurret muffen rundt +mellem hendene og mistet den derved på gulvet. + +«Husk at det står skrevet ---» begynte han. + +«Det er mig like meget hvad det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk +pannen i folder lik en som vil til å storgråte. + +«Det mener De ikke, frue ---» formante pastoren. + +«Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedblev hun og +grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt 1. + +«Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De +kunne slippe fra et ord som dette: hvad Gud har sammenføiet, skal +menneskene ikke adskille.» + +«Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammen- føier alle +ektefolk,» ropte Constance. + +«De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. +Ekteskapet er av Gud; når Herrens tje- ner foran Guds alter uttaler +innstiftelsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord +som har lydt. Ektefolkenes uverdighet borttar ikke et fnugg av + +institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like fullt er +Kristi legeme og blod, om det enn nytes av de mest ubotferdige.» + +«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses sa til jødene.» + +«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. + +«Atter et tegn på vantro. --- Så lenge Herrens menig- het eksisterer i +verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. --- Men om De ikke vil bøie +Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres +hjerte. Hør hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå +opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese Matteus 19. +kap. 5. til 10. vers. + +Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at hun kunde sitte +stille mens han leste. Det brente i hen- nes tinninger og suste for +hennes ører. Dette utenom- gående snakk harmet henne. Hun visste i sin +innerste sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å +spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen +handling, det var å gjøre sig med- delaktig 1 svineriet hun var flyktet +fra. + +«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la +boken bort; hennes øine gnistret, og stem- men brast av sinnsbevegelse. + +«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk +håndbevegelse. + +«Det er også nettop derfor jeg vil skilles ---,» sa hun. + +Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av hodet. + +«Hvad sier De! Arme, arme frue, --- skulde det være mulig, skulde det +virkelig være mulig ---» + +Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til den streng i +Constances hjerte, som ikke kunde røres ved, uten at den gav gjenlyd. +Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sårt. + +«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let- + +ter det sorgbetyngede sinn. --- Å tenke sig at slikt skal foregå i +Herrens menighet. --- Akk ja, menneskenes syn- der er blitt såre store +iblandt oss.» + +«Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en blott og bar +mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. + +«Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, +frue,» skyndte han sig å tilføle, da han så hennes utålmodige +hoderysten. + +«Om han også kan ha skinnet sterkt imot sig,» vedblev han, «det kan være +feil. Kvinner er tilbøielige til skinn- syke, og skinnsyke er det samme +som å være slagen med + +blindhet.»» --- Pastorens tone lød med ett opirret, som om han satt og +forsvarte sig. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, --- som er + +hans ---» avbrøt hun ham. + +Det gav et sett i ham; han stirret et øieblikk på henne med målløs +forskrekkelse. + +«Langmodighets Gud, hvad må du ikke se på,» han sukket og foldet +hendene. «--- Hvad må ditt faderhjerte ikke lide! --- Og De er viss på,» +vendte han sig til Con- stance, «at det ingen feiltagelse er mulig?» + +«Hun har selv sagt mig det ---» var svaret. + +«Du store tid for en fordervelse ---» mumlet presten og beveget fingrene +som om han toet sine hender. + +«Det er da visst ikke så ualmindelig, efter hvad jeg har hørt,» sa +Constance og så frem for sig med et tomt blikk. + +«Nei, nei, frue --- slik må De ikke tale, det røber en sedelig +depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» + +«Men når det nu er sant! At det forholder sig slik er da vel mer +ukristelig enn å vite og si det.» + +«Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Be- var ditt hjerte frem +for alt det, der bevares --- står det skrevet.» + +Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og ventet på at han +skulde tale. + +«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; +hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli +til Deres sjels evige beste.» + +Hun flyttet sig urolig på stolen. + +«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss ---» +vedblev han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre +sjeler ---» + +Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne opmerksomt. + +«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» + +«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes holdning blev +plutselig utfordrende. + +«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, --- De bør ikke bryte Deres +ekteskap ---» + +«Det er ikke mig som bryter, --- det har han besørget !» + +«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. --- De vil nok ha den kolde +rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, +tåler alt, tror alt, håper alt. --- Tro mig, det er salig å tilgi» --- + +«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. + +«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» +sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde +funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til +ham om tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter +fortjeneste ---» + +«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en +heftig tone. «\<--- For det første er det jo intet ekteskap mellem Gud +og mennesker, og for det an- net er det jo ham selv som har skapt oss +som vi er.» + +«De forferder mig, frue --- De spotter Gud i Deres syn- dige tale.» Det +lød strengt. + +«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste sig. + +«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem +vil mine formaninger visstnok være spilt --- Dem kan bare Gud hjelpe. +--- Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig +mildhet og overbærenhet, --- når De ikke vil la Dem lede av skrif- tens +ord, så har jeg ikke mer å si.» + +«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu +var en mann, hvis hustru stod i be- grep med å føde et barn, som f. eks. +hans kontorbud var far til, vilde De så også komme med dette: Ingen +kristen mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig +blikk. + +«Her er forholdet forskjellig. --- Når en kvinne faller på dette område, +røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at +hennes nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» + +«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette +med denne store forskjell,» sa Constance trossig. + +Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun vilde gå. + +«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. + +«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for +Dem, og sende mig den, så skal jeg på- tegne at det lovbefalte +meglingsforsøk har vært fruktes- løst, og så --- --- ja, jeg skal med +fornøielse ekspedere den videre for Dem.» + +Hun takket og sa farvel. + +«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at +hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. + +«God natt, frue!» + +Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. + +# Kapittel XII + +Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk stille og tenkte sig +om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hennes hjem lå. Da +hun nådde Incognito- gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små +tårn- bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel bodde. + +Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som +lukket op. + +Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag- ligstue med de store, +gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved +pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med +hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første gang han kom som +forlovet. --- --- Huttitu, hvor hun ristet ved disse minner. + +Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe borte i hjørnet +foran den halvrunde hjørnesofa; den store, hvite porselensovn sendte en +mild varme ut over værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til +spise- stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke bortover +gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt- tes med det dempede, +røde lampeskinn. + +Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist +sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår var på det siste blitt ganske +hvitt; hun bar en kappe med pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun +en stor, rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser, foran +besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for- verret sig så at hun +denne vinter hadde begynt å bruke stokk. + +«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så sent, nu har jeg +nettop drukket te, skal jeg lage dig en kopp,» spurte hun. + +«Nei takk, tante, slett ikke det, --- jeg vil tale med dig.» + +Fru Wleiigel så stussende på henne, --- det var noe i stemmen som +foruroliget henne. + +«Det er da ikke tilstøtt dig noe?» spurte hun. + +«Jo, tante, kom inn så skal du høre.» Og så begynte Constance å +fortelle, mens hun i hast avførte sig sitt overtøi, og endte med å si: + +«Og nu er jeg kommet for å bli hos dig, tante, til det er ordnet.» + +Tanten hadde hørt på henne i taushet; hennes øielokk var senket, og det +var kommet en stram trekning i munn- vikene. + +«Og hvad vil du så gjøre, Constance?» spurte hun og så alvorlig på +henne. + +«Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en liden- skapelig hulken. + +«Det vil dine foreldre aldri tillate,» fru Wleiigel ristet tungsindig på +hodet. «En skal gjøre det som er rett.» + +«Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, tante, så slett tror jeg ikke +om dem.» + +«Stakkars kjære Constance min --- Gud skal vite, jeg føler for dig,» det +vibrerte sterkt om den gamle dames tynne leber, «det går mig således til +hjertet, at --- å Gud, å Gud --- det er grenseløst, hvad vi kvinner må +tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulde gå dig --- ---» + +Stemmen tapte sig i en tynn pipen, og hun för med hånden over øinene. + +«Du må tro, jeg vet, hvad det er,» vedblev hun litt ef- ter, «ja, for +slik gikk det mig også.» + +«Var din mann også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. + +Fru Wleiigel tok hennes hode mellem hendene og kys- set henne på håret. + +«Akk ja, Constance, og ikke bare han. Vi tror alltid at vi er +undtagelser, men det er så langt fra. --- Det er så vanskelig med +mennene; gifter de sig, mens de er unge, + +så har de ikke rast fra sig, og venter de til de er eldre, så er deres +vaner blitt dem for sterke. + +«Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette +før? Hvorfor vilde du da så gjerne få mig gift?» + +«Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå allting +bedre, --- en får gjøre det som er rett! --- Verden er innrettet på at +kvinnene skal være gift; ulyk- kelige blir de, det vil si til en tid; +men et ugift fruentim- mer, --- ja, hennes lodd er enda langt +sørgeligere. --- Av to onder får en velge det minste ---» + +«Da vet jeg allikevel, hvad jeg vilde valgt, hvis jeg hadde visst +beskjed,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste sig. + +«Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tan- ten og vugget +sakte frem og tilbake med overkroppen. --- «Tro mig, Constance, var du +blitt peppermø, så vilde din ugifte tilstand ha forekommet dig å være +den viktigste hindring for å nå lykken i livet.» + +«Ja, ja, tante, la oss ikke disputere om dette nu, det fører så ikke til +noe,» sa Constance. + +Hun kunde ikke være stille, men beveget sig urolig omkring. + +«Og du har vært hos presten, sier du? Akk Gud, akk Gud, hos presten. --- +Og Ring, hvad sier Ring?» + +Så fikk hun vite at Constance ikke hadde talt med ham, og at han var +uvitende om hvad hun hadde besluttet. + +«Constance, du må betenke dig, du må betenke dig vel, før du bestemmer +dig i denne sak.» Hun hevet hånden som til advarsel. + +«Det er ingenting å betenke, --- kan du ikke forstå det, tante,» det kom +utålmodig klynkende. «Begynn nu ikke å pine mig, hører du, --- jeg kan +ikke tåle det!» + +«Ja, men søte Constance --- du må være fornuftig. --- Av alle ulykker er +en skilsmisse den verste --- du må da høre hvad Ring ---» + +«Hvis du vil ha mig til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det +nytter dig ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør +det ikke.» Hun stod og småtrippet med begge føtter, som om hun gav sig i +farten til et løp. + +«Du skal ta dig tid, Constance, --- ikke handle nu. --- Den første +smerte er så overveldende. --- En skal gjøre det som er rett ---» + +«Nei, tante, det er ikke smerte, det er vemmelse, avsky --- avsky og +forakt. --- Jeg tåler ikke å se ham, --- jeg blir gal bare ved tanken +---». Hun vred hendene, som om hun var ute av sig selv. + +«Ja, ja, jeg vet det nok,» tanten slo ut med hånden, «men det gir sig. +Når det er gått noen tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre +oprør, Constance! Hvad kunde det hjelpe å sitte der som fraskilt med all +skan- dalen og sorgen på sig, rynket på nesen til av alle og en- hver. +Reise hjem, sier du! --- Var din mor her, hun vilde tigge og trygle dig +om å vende tilbake --- du kunde ikke volde dine foreldre en større sorg, +Constance, --- du kan tro, det er sant hvad jeg sier.» + +Constance kastet sig på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og +våndet sig høit. + +Tanten humpet bort til henne og tysset på henne. + +«Nu skal du pent gå hjem, Constance, vær nu snild pike. --- Jeg skal +følge dig. --- Vi tar en vogn, så skal jeg tale med Ring, han skal ikke +få røre ved dig. --- Du skal + +få det, som du vil --- komme her hver dag. --- Nu lenges snart dagene, +før vi vet ord av det, har vi sommeren, så reiser du til Molde --- det +skal være, som om Ring ikke + +eksisterer, inntil du er kommet over det, kom nu, Con- stance ---» + +Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig +fortrukket, øinene hadde et fortvilet uttrykk. Munnen var presset sammen +i forbitrelse. Med en ener- gisk bevegelse kastet hun overkroppen +bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, + +tante, så går jeg like bort og dreper mig --- nu kan du gjøre hvad du +vil.» + +Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at her nyttet det +ikke å overtale. + +«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con- stance min,» sa +hun med gråtende stemme. «Jeg bare streber efter å gjøre det rette, jeg. +--- Når du er så despe- rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, --- ja, +i Guds navn.» + +Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som hvilte på +stolryggen. + +Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant de ord til +Ring: + +«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er aldeles fortvilet +og vil absolutt ha skilsmisse.» + +Så sendte hun piken avsted med brevet. + +Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med blide ord og +kjærtegn til å sette sig i sofaen. + +«Se så, --- her en skammel til føttene, --- ta den puten i nakken og +legg teppet over knærne, se så --- nu sitter du godt.» + +Constance satt tilbakelenet med hengende armer og lukkede øine; ansiktet +var innsvunnet, og omkring mun- nen lå det et trekk av usigelig +gremmelse. + +«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret fru Wleiigel, +«og så skal jeg stelle i stand for natten, du skal få ligge inne hos mig +på sovesofaen, hvad tror du om det, Constance?» + +Hun nikket. + +«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet den gamle dame, +mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt. + +# Kapittel XIII + +Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese- grus på sengen og +grått til hun ikke orket mer. + +Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu fikk henne hjem --- +hun, som var gangkone i så mange pene hus, og nu skulde ha den skammen. +--- Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, --- Alette var +selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden. Og broren, når +han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig skamslå henne, og hun hadde +ikke likere fortjent. Og så var det Hans Olai --- ---. Hver gang +eiermannen til det navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som +hun stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som var +ventendes med Briggen «Haabet». Når han så henne, gikk han visst fra +forstanden, den pene, trover- dige gutten --- --- Å, om hun kunde søkke +sig ned i det sorteste dike. --- Til sist stilnet gråten av, det +kjentes, som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt og +holdent tørket ut. + +Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et rent forklæ på +og begynte å stelle til aftens. + +Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk et rykk igjennem +henne; hun grep den lille håndlampe og flyktet inn i kammeret, hvor hun +mekanisk gav sig til å glatte på sengeteppet. + +--- Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om hun visste hvor +fruen var gått hen. + +Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte at det visste hun +ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake. + +Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil- let sig op i +døren til pikeværelset. + +Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den ene hånd hadde hun +grepet om dens spisse hjørne; håret var forpjusket, ansiktet opsvulmet, +lebene bleke og sam- + +menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig hikke. + +Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende +selvbebreidelse kom op i ham. + +«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og søkte å slå an en +spøkende tone. + +Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet, som hun +stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var merkelig ordene kunde +høres, og allikevel kom det tyde- lig, da hun sa: + +«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg ---» + +«Men dette går pinedød ikke. --- Du får komme dig vekk, Alette, før det +er for sent. --- Svært, så det viser sig på dig alt.» + +«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette uten å røre sig. + +«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med åpen munn og stirrende +øine. + +«Ja.» + +«Hvad tid?» + +«Nu for en stund siden.» + +Ring blev blek om nesen. + +«Har det vært noen?» + +«Ja, fru Hansen var her.» + +«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot dig vel ikke merke?» + +«Merke? --- De sier jo selv at det er synlig nok.» + +«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?» + +Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter vilde +vært redd. + +«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den gang ---\>» + +«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var kritthvitt og øinene +opspilte; hans arm var løftet imot henne, og knærne skalv så sterkt at +han vaklet. + +«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst. + +«Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennem de +sammenbitte tenner. «Se mig til den hevn- gjerrige tasken --- men du +skal få vite, hvad det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede +neve ramte henne over nakken; hun stupte forover og traff med an- siktet +mot bordkanten; med begge hender grep hun om bordbenet, men hadde slik +fart at både hun og bordet för et stykke bort over gulvet, før hun blev +sittende på huk. + +Blodet rant ut av hennes nese; med besvær reiste hun sig og tørket sig +om munnen med forklæsnippen. + +«Ja, værsgo, slå bare, drep mig på stedet, om De vil. --- Siden De har +gjort det ene, kan De også gjøre det andre.» + +Hans raseri var plutselig som blåst bort. + +«Ja, du vet ikke, hvad du har gjort, Alette,» sa han med helt forandret +stemme og gikk fra henne. + +Han var aldeles ute av sig selv og følte en forferdelse, som tok kraften +fra ham. + +Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, +og overkroppen lutet så sterkt for- over at hodet hang helt nede mellem +benene. Han blev grepet av svimmelhet; det var som om alt innvendig fra +isse til fot var tømt ut, og han satt igjen med en ganske hul kropp. + +Ffter en stunds forløp reiste han sig, gikk inn til buf- feten og +skjenket sig et veldig glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det +styrket ham og gav ham tilbake hans sansers bruk. Det vilde bli et svært +spetakkel. Con- stance vilde skilles, han forutså at både prest og slekt +vilde bli blandet inn i dette. --- Det vilde bli fanden til sjau med +folkesnakk og scener og allslags djevelskap, det vilde ikke gå så lett å +snakke henne til fornuft denne gang. + +Hvorledes skulde han møte henne, når hun nu kom, --- han blev så ille +ved tanken at han rev sig 1 håret. + +Han kunde ikke sitte stille, reiste og satte sig i ett vekk, + +9 --- Amalie Skram. I. + +slentret rastløs omkring og mumlet halvhøit avbrutte setninger: «Ja, ja, +--- du store tid, --- nok utav det --- Constance har nu selv skyld --- +Constance, --- å, den el- skede, deilige Constance!» + +Han begynte å gråte og pusset snøftende sin nese. Hadde hun bare villet +--- å, å, --- for et liv! --- --- Men herefter skulde han være henne +tro, --- og han skulde ydmyke sig, tigge, trygle, anrope, ja, han skulde +nok for- milde henne, hun måtte være en sten, om hun ikke blev rørt, og +noen sten var hun ikke --- nei, noen sten var hun ikke ---. Stemmen gikk +op i den fineste fistel. --- Han gråt igjen --- det lettet. + +o + +Plutselig begynte han å spørre sig selv om, hvor hun + +kunde være --- klokken var jo mange ---. Hun skulde nu vel aldri? --- +Nei, var det likt, --- han slo ut med begge hender. --- --- Hun skulde +nu vel aldri --- nei, nei --- nei --- han stampet i gulvet --- hun +skulde --- --- --- han skalv fra + +o + +isse til fot. --- Han vilde be --- å, så inderlig ---, han fol- det +hendene, nei, ikke stående, --- han vilde knele. + +Han lå ennu på kne, da det ringte. + +Vaklende gikk han ut og lukket op; det var seddelen fra fru Wleiigel. + +Han var i Incognitogaten før piken. Fru Wleigel kom selv og åpnet for +ham. + +«God aften,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. + +Midt i sin bedrøvelse følte fru Wleiigel et visst velbe- hag ved å være +kommet til å spille en så viktig rolle i dette sørgelige drama. Hun +ristet på hodet og beveget hånden op og ned for å uttrykke, hvor +forferdelig alvor- lig hun fant saken. + +«Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og +miner, «det er en tung tilskikkelse.» + +«Ja, Gud hjelpe og trøste mig for henne der inne,» suk- ket fru Wleigel. + +Lyden av de siste ord blev kvalt av hennes sinnsbeve- + +gelse. Hun svøpte snippen av lommetørklæet om peke- fingeren og tørket +langsomt først det ene øie og så det andre. + +«Gud være lovet at hun har tydd til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste +riktige. Å, tante Wleugel, De kan tro, jeg er i en tilstand ---» han +holdt hånden for øinene og søkte å samle sig. + +«Ja, men Ring, hvor kunde De nu bære Dem således ad ---\< sa den gamle +dame klynkende. + +«Tal ikke om det,» han løftet avvergende hånden, «jeg tror, jeg mister +min forstand.» + +Han vendte sig mot veggen og gråt. + +«Uff, nei da,» hysset fru Wleigel, «det er så vondt å se en mann således +--- De må ikke gråte, Ring.» + +«Kunde jeg så sant gråte sjelen ut av mig med det samme, --- Gud skal +vite, jeg gjerne gav mitt liv for å ta sorgen fra Constance,» sa han +snøftende. + +«En tenker for lite over det i forveien, Ring, bakefter er det for +sent,» sukket fru Wleugel. + +«Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pus- set nesen, «men +så får en også lide for det.» + +«Ja, og de andre, som en drar i ulykke --- det er nu det verste, Ring.» + +Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til +å kunne svare. --- «Får jeg ikke tale med Constance?» spurte han. + +«Bare det ikke angriper henne for meget --- hun er så ophisset, jeg kan +nesten si utilregnelig.» + +«Og hun sier hun vil skilles?» + +«Hun vil ikke høre tale om annet; i aften nytter det ikke, Ring.» + +«Å, men la mig få se henne, bare et øieblikk, jeg skal gå straks, hvis +jeg merker det er henne imot --- --- Bare et eneste minutt,» bad han. + +«Jeg skal spørre henne.» + +«Nei, gjør ikke det, tante Wleiigel, så sier hun nei,» sa + +Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre, --- jeg skal +være så stille og forsiktig, hvor er hun henne?» + +«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen. + +Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og gikk varsomt +over terskelen. + +Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å +drikke den te hun bragte henne, hadde hun bare ristet på hodet. + +Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å løfte hodet op. +Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavladelig +kjentes det som om det rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned +til nak- ken. + +Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt ikke å kunne tenke +--- --- --- Men hvad kunde det være for noe varmt og fuktig som blev +trykket op og ned på hennes hånd, og så forekom det henne at noen +hvisket: «Constance ---» + +Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog --- --- --- Langsomt +slet hun øinene op der lå en stor lyse- brun klump som rørte sig, med en +blank, hvit runding på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like +ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd --- + +Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne, rødgråtte øine +hevedes imot henne at hun helt kom til sig selv. + +Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun op av sofaen, +styrtet først som i villelse om i stuen, fikk så øie på en dør, pilte ut +av den, videre avsted, gjennem den neste, kom inn i et mørkt værelse, og +tørnet så mot noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten +og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom springende til. +Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende- lig fikk tendt lys. + +De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen + +var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se. Hun syntes +ganske livløs; når de løftet hennes hender, falt de tungt tilbake igjen. + +«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. + +Ring avsted. + +I forening med piken, som imidlertid var kommet til stede, anstrengte +fru Wleiigel sig for å få Constance til å våkne. De stenket henne med +vann i ansiktet, helte Eau de Cologne over hodet, stakk en pute inn +under nakken og fikk knappet op kjolen og korsettet. + +Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn fra sig; han fikk +henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet ganske til +live igjen. + +Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig; med en jamrende lyd +kastet hun sig inn til tantens bryst og gjorde en avvergende +håndbevegelse. + +«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. + +Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs. Da han hadde +undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var ved å bryte ut, han +kunde ikke si hvilken. Han skrev en resept, gav noen instrukser for +natten, trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme tidlig +igjen neste morgen. + +Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con- stance, som lå +stille med lukkede øine. Hennes åndedrag var kort og uregelmessig. Ved +lyset gjennem den grønne lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over +pannen lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i angst og så +sig om med forstyrrede blikk, men blev straks rolig, når tanten +forsikret at hun var hos henne, og at det ikke var tale om at hun skulde +hjem. + +Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet med hodet dypt nede +på brystet. Med mellemrum knelte han i en lenestol, la ansiktet på +hendene og gråt. Så stod han op og satte sig i marsj igjen. Av og til +stanset han, + +foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med +armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, +--- hun skal --- så sant hjelpe mig Gud, amen.» + +# Kapittel XIV + +Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av. I over en uke lå +hun i en søvnlignende døs, og når hun et øieblikk var våken, fantaserte +hun om alt mulig og kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen +erklærte dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde det +var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all sannsynlighet ikke +vilde efterlate sig varig mén. Da så bevisstheten vendte tilbake, og +forstyrrelsen i hjernen måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt +med å komme til krefter. --- Aldri så snart var hun imidlertid av +doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for- skjellige +sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å opgi +tanken på skilsmisse. + +Når hun talte om det som forestod, blev det vist til- bake med den +innvending at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte gi tål og +vente til hun blev sterkere. Hun bodde jo hos tanten og blev aldri +foruroliget av Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det. + +Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av tanten var blitt +underrettet om det som var foregått. + +På det første brev svarte Constance tilbake at hun heller vilde brenne +levende enn vedbli å være Rings hustru, og at hun helst vilde forskånes +for å høre om den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post +sendte op til Molde. + +Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å gjøre inntrykk på +henne. Fru Blom bad henne så inder- lig om at hun for Guds skyld måtte +forskåne dem for den sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem +at det + +vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig iærende +gremmelse. + +Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste bedragne, fikk hun +da også høre fra den kant. Noen dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk +Constance til å spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og +følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren henne også i +skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en +ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. + +Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne; han hadde pekt på +den mislige stilling en fraskilt hustru inntok i samfundet; verden var +nu en gang således inn- rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk +utenfor det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min- net +henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde +ridd på hans kne, og de hadde krøpet omkring på gulvet og lekt hund og +katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde +vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite, han +vilde henne det beste, det kjærligste til alle, alle tider. + +Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til bokstavene viskedes +ut av hennes tårer. + +Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel. De første ganger +gikk Constance ut av stuen når han kom; men da tanten en dag bad henne +så meget om å la det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så +still- ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunde ikke +la være å synes om ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote +han fortalte fra et middags- selskap om en dame, han hadde hatt til +bords, og som hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist +spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame + +ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var døv. + +En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen på hennes +ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke +bli bange, ikke for alt i verden vilde han trenge inn på henne, bare si +at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de ganger +han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før støtt på under hele sin +prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare sorgen over utsikten +til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og +ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv. Han +hadde ingen rett til å dadle henne, hvis hun stod fast på sitt forsett; +ikke den aller fjerneste, men det vilde han si, at gikk hun tilbake, +vilde han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun +en av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine ikke kunde +måle. + +Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det interesserte ham å +høre de mange smålige fornuftsinn- vendinger, som den formørkede +menneskeforstand nød- vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, +men som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl på, så sant +som at kvinnens sæd hadde knust slangens hode. En gang, da han stod og +trykket hennes hånd til farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne +troens lys, han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han +hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn- hørt. Da +Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han: «Jo, for ser De, frue, +De er inen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot den +Helligånd, De er aleneste en ærlig tviler.» + +En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Meier hadde vært +hjemme på besøk og atter var vendt tilbake til sitt konservatorium. + +«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,» tilføiet hun. + +«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru Wleiigel. + +«Han har sendt hjem noen romancer, som er blitt rost i bladene,» svarte +Marie, «de blev sunget på kon- serten forleden. Den ene især er deilig +--- uhyre melan- kolsk.» + +«Dem vilde jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» + +«Nei, du kan godt spille dem. --- «Når ditt øie på mig lyser ---,» sang +hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem +også. --- Nu arbeider han nok på noe større.» + +Constance blev vemodig stemt ved tanken på Meier. Hun mintes deres +samtaler, hans spill og all den små- moro de hadde hatt sammen. Det gikk +op for henne at hun egentlig hadde følt sig så vel i hans selskap. Ut- +trykket i hans øine, når de hadde hvilt på henne, stod med ett tydelig +for henne, og så så hun hans bleke, be- vegede ansikt den gang han sa +farvel. Hun kjente sig skuffet over at han hadde vært i byen uten å se +henne, og det syntes henne så fattig og trist at han nu var borte, og at +hun kanskje aldri mer kom sammen med ham. + +Hun vaktes ved lyden av et navn. + +«Lorck, sier du ---,\>» sa tanten og skjøv brillene op i pannen; hun +satt og broderte. «Ja, hvad synes du! --- Noe så latterlig ---» sa +Marie. + +«Hvis jeg ikke var viss på, Constance bare vilde le av det, hadde jeg +slett ikke nevnt det.» + +«Hvad var det med Lorck?» spurte Constance. + +«Ja, vil du tenke dig til at man sier, det er for hans skyld, du skal +skilles ---. Jeg bare byr dig ---». + +«For hans skyld?» sa Constance og lot sitt arbeid synke. + +«De har laget en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor +lang tid bestormet dig med sin kjær- lighet. --- Du har endelig latt dig +beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte dig med +Lorck. Der- over er Ring blitt rasende --- du er flyktet til tante Wleu- + +gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. --- Du hører, de er ikke i +forlegenhet med å finne på.» + +«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av vrede. + +«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede penger til +skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han selger sine bankobligasjoner +---» + +«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel. + +«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,» svarte Marie. «Tenk +dig til for Rikard å høre på dette vrøvl! --- han, som vet beskjed.» + +«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?» spurte Constance. + +«Ja --- du vet vel det skal mindre til enn som så. --- Men du tar dig da +vel ikke nær av det, Constance?» --- Fru Marie så bekymret ut. + +«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.» + +«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel humpet bort til +henne på sin stokk. «Folkesnakk kan ingen fri sig for og aller minst en +kone, som vil skilles --- det må du belage dig på. --- Det blir ikke +spøk, kan du tro.» + +«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con- stance ---» sa Marie +inntrengende. «Gud skal vite du har grunn nok, og Ring hadde sannelig +vel fortjent det --- ---. Men det blir så fælt for dig. --- Du blir så +baktalt, så mis- tenkeliggjort --- det er virkelig bare dig, jeg tenker +på.» + +«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og pillet noen fine +støvgrand av Constances kjoleerme. «En fraskilt kone er som en have uten +rekkverk, alle, som vil, kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det +eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» + +«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med medlidenhet på en, +og det er heller ikke videre morsomt,» sa Marie. + +EN EE EE + +Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun støttet kinnet i +hånden og stirret ut gjennem ruten. + +Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde si mer. + +Kort efter reiste hun sig og sa farvel. + +«Forresten, tante --- han skal være blitt så forandret, sier de,» sa hun +ute i entréen. + +«Hvem --- uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,» svarte fru Wleiigel +motvillig. «Tenke sig en sådan historie.» + +«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. --- Jeg traff ham forleden i +et selskap, han spurte efter Constance med et så alvorlig og nydelig +uttrykk. Det slo mig at det var kommet noe, ja noe helt annet over ham.» + +Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord ved midtvinduet. +Constance satt ennu i samme stilling. Fru Wleiigel skottet til henne, +gikk så bort og vilde ta henne om hodet, men Constance trakk sig bort, +lot an- siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og hulket. + +«Å nei, Constance. Constance min --- hvad er det nu, barnet mitt?» + +Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be- vege lebene. + +«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! --- Aldri får jeg fred for dere +---» kom det møisommelig gjennem gråten, hvorpå hun la ansiktet tilbake +og hulket videre. + +Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise- stuen for å fore +kanarifuglen. + +Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var kommet fra Ring +om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nu rev hun det +i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det. + +Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde lyst til å slå ham i +hans frekke ansikt, denne usling, som våget å be henne om tilgivelse, å +by henne sine løfter og + +troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde få det, hvis hun +vilde bli --- --- uh, hun kunde ikke tenke tanken ut. + +Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som +var så villige til å utlevere henne; --- de slappe, motbydelige +mennesker, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede +over hans ad- ferd --- ---. Hvor kunde hun vente annet av en slik som +han, når de alle holdt med ham --- --- + +Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad, hvis +man bare kunde verge sig så vidt at man ikke gikk til bunns i mudderet? +--- --- + +# Kapittel XV + +Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance skulde til Modum. +Tanten hadde fått henne overtalt til å opsette alt med skilsmissen til +hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai, om en fjortendags +tid skulde de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op med å +hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten begynte så smått å håpe på +at hun vilde ende med å la sig Si. + +En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, blev +det Constance påfallende at tanten måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av +en halv time hadde hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, +hvite sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen +sin, tok brillene av og satte dem på visst for syvende gang, mens hun av +og til mumlet: «Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett.» --- + +Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags pinebenk hun skulde +legges på igjen? Hun var til mote som en patient, som ser på at man gjør +anstalter til å løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider +kunde hun ikke holde det ut lenger. + +«Hvad er det du sitter og ruger over, tante?» sa hun og kastet sytøiet. +«Er det nu noe galt igjen?» + +«Nei, Constance, --- men jeg er bange for, --- ja Gud vet om det ikke +vil angripe dig,» stammet fru Wleigel. + +«Men så si det da, så si det da!» hun skrek op som et utålmodig barn. + +«Herregud, du lar mig jo ikke komme til orde ---,\>» sa tanten med en +forurettet mine. «Det vil vekke minner --- lov mig nu at du vil ta det +rolig, Constance ---» + +«Er det noe på Molde?» spurte Constance med ånde- løs hast. + +«Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du + +«Barnet,» gjentok hun. + +«Ja det, du vet, Constance, det som skulde komme.» + +Constance vendte sig mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet var +stormet op i hodet på henne. + +«Hvad det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. + +«Det er dødt, og det er riktig en lykke, du ---\> + +Constance rørte sig ikke. + +«Det var jo det beste for det stakkars kre, --- ja, for alle parter,» +vedblev tanten. «--- Akk ja, Vårherre gjør all ting vel til slutt.» + +Constance foldet armene over brystet og stirret frem for sig. + +«Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet om i stuen og med sine +fingerspisser slo støvet av de stop- pede stolrygger, «hun er nu reist +til Amerika --- ja, tenk med en som vilde gifte sig med henne. --- De +har nok vært forlovet ---, han var svært ute av det med det samme, tror +jeg nok, men så sa han: Om hun er fallen, kan hun reise sig igjen, --- +det var moren, som fortalte det, hun er gangkone her, husker du --- og +det var nu virkelig pent og kristelig av ham. --- Og nu Constance,» +tilføiet hun med lavere stemme og stod plutselig stille tett ved henne, +«nu synes jeg likesom at all ting er blitt ander- ledes, ja, nesten som +om alt dette fæle bare har vært en + +» + +drøm.» --- Hun ruslet av igjen og gav sig til å ordne og flytte på en +del småting som lå på sin plass i forveien. + +«En skal gjøre det som er rett ---,» blev hun ved, «og det kan aldri +være rett å støte et menneske fra sig, som ligger angrende og +bønnfallende for ens fot, især når det nu er en av ens aller nærmeste, +ja som Alette og sjø- mannen f. eks. --- En blir ikke lykkeligere, fordi +en setter sitt igjennem. --- Jeg har aldri fortalt dig hvordan det var +med mig, men nu skal du høre ---.» Fru Wleiigel stod og rettet på en +antimakassar, som hun ikke kunde få til å sitte bent. «Jeg fikk såmenn +separasjon, ja, det gjorde jeg, --- jeg hadde en følelse av at jeg måtte +forgå, hvis jeg ikke fikk satt det igjennem, men da det så var skjedd, +hadde jeg ikke ro hverken natt eller dag --- bare gråt og sørget ---. +Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt ---. Jeg hadde tenkt +at det skulde være som en lise eller svalelse i det, men det var så +feil, som feil kan være her i verden, --- det blev bare verre. --- Jeg +gikk og lengtet efter Wleiigel, for jeg hadde alltid syntes at jeg ikke +kunde røre mig uten ham. Så --- da det var gått en tre måneder, kunde +jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleiigel at jeg vilde +tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han storgråt og bar mig +ned i vognen, og da jeg så var kommet hjem, syntes jeg nesten det var +den gladeste dag i mitt liv. --- Det forstår sig, Wleiigel fikk +tilbakefall ---» hun holdt et øieblikk inne og tørket øinene. «Akk ja, +stakkar, --- + +han var verst mot sig selv. --- Men den gang måtte jeg riktig takke Gud +på mine knær, fordi han hadde tatt begge de små hjem til sig, --- for da +var lille Conny også + +død, og det var så nylig efter.» Stemmen blev borte i gråt. «--- Akk ja, +Constance min, der er sorger for oss alle, kan du tro. Så lenge vi er +unge, skriker vi op og sier at vi kan ikke bære det, men så kommer +Vårherre og viser oss at det er så mange som har det meget verre, og så +forstår vi at tuktelsen lutrer oss, og hvis vi bare + +o + +strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til det beste +til slutt.» --- De siste ord fikk hun bare med møie frem, hennes stille +gråt var blitt til en hulken. + +Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte Constance. --- +Men hvorfor de alltid skal si at det er Vårherre som sender det, som om +han kan ha noe å gjøre med alt det vemmelige vesen ---. Hun gikk bort +til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med inderlighet. Så +forlot hun stuen og lukket sig inne på sitt værelse. + +Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første gang om hun kunde +tenke sig muligheten av å vende til- bake til Ring. + +Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan- ken, men +spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte med å gråte sig i søvn av +sorg over at hun ennu ikke var nådd videre enn til å være i uvisshet om +hvad de kunde få henne til. + +Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance gitt efter for tantens +inntrengende bønner og samtykket i å se Ring innen hun tok avsted, men +ikke før med det samme de stod ferdige til å kjøre bort. + +Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss. Constance gjorde sig +fri --- sa farvel og gikk. + +Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive. --- Han tigget +så iherdig og forsikret at han ikke ventet svar. Til sist gav hun sig +over og sa ja. + +På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette hadde vart et par +ukers tid, lot hun sig av tanten bevege til å skrive noen ord tilbake. + +Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense- løs. --- + +Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn- flytelse på +Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkning +sikkert snart vilde innfinne sig. + +Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og + +kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun på de +urimeligste foranledninger fikk tårer i øinene. + +Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten, at +Blom, efter å ha skrantet noen tid var blitt sengeliggende; lægen hadde +kalt sykdommen for snikende nervefeber. + +«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» --- skrev hun ---. +«Kunde han få gode tidender fra henne, blev han nok frisk; men du må +ikke overtale henne, hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta +hensyn til ham.» + +Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge- tid. Den natt falt +hun først i søvn kl. fem om morgenen. + +Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun nu gikk tilbake til +sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre dem alle så glade, --- hvorfor +skulde hun så ikke gjøre det? --- De var jo alle av den mening, --- så +måtte det vel være noen fornuft i det --- ---. + +Og i grunnen, --- det blev jo bare spørsmål om en tom form, for leve med +ham i ekteskap var det ikke tale om, --- så heller frivillig søke døden +---. Og så kunde det jo være henne det samme hvor hun losjerte, --- det +var jo ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted hen ---, og +så Herre Gud --- livet var visst ikke verdt all den kvalm, --- og hun +var dessuten så trett, så trett. --- Hele verden var imot henne, så var +det jo vanvittig ikke å overgi sig, --- og som sagt, det gjaldt jo bare +å innrette sig efter omstendighetene. --- + +Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon- danse lovet Ring å +opgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den +uttrykkelige, understrekede betingelse at hun ikke kom som hans hustru, +men skulde ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. + +Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog skrevet tilbake at +det naturligvis falt av sig selv. Og + +det gjorde merkverdig nok intet skår i hans lykk- salighet. Det viste at +han måtte være blitt forandret ---. Constance skulde nok få se at den +fryktelige sjelekval han hadde gjennemstridt, ikke var gått sporløst hen +over ham. Han tilsvor henne evig takknemlighet og hengiven- het og kalte +henne sin frelsende engel. + +Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse +ved det. Det var som om hun var løpt i havn efter å ha vært ute på en +besværlig og farefull reise. Den ros og de takksigelser som tanten +overøste henne med, og som brevene og foreldrene og Marie svøm- met over +av, virket som en dulmende røkelse. En slapp selvtilfredshet betok +henne. Når hun tenkte på det offer hun hadde bragt, var hun både rørt og +opbygget over sig selv. + +# Kapittel XVI + +I begynnelsen gikk all ting godt. Ring var så blid som en lerke og så +ydmyk som et tyende som er tatt til nåde av sitt herskap og gjør alt for +å vinne den gunst og tillit tilbake som det ved et feiltrin har +forspilt. På alle op- tenkelige måter søkte han å vise sin redebonhet +til å være henne til pass. Han gjettet hennes minste ønsker, stakk +skammelen inn under hennes føtter, Sørget for at avisen lå parat til de +tider hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster hjem med til henne +og takket henne rørt da hun gav ham lov til å kysse hennes hånd til god +natt. + +Constance fant sig bedre til rette enn hun på forhånd hadde ventet. Når +det gikk på denne måte, syntes hun nok hun kunde holde livet ut sammen +med Ring. + +Men efter hvert som Ring blev fortrolig med den nye tingenes tilstand, +trengtes hans takknemlighet og glede over at Constance hadde opgitt +skilsmissen, mere og mer i bakgrunnen. Det vilde nu også vært rent bort +i natten handlet, --- forlate sitt gode hjem og bryte med et vel- + +10 --- Amalie Skram. I. + +ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! --- En snak- ket om å +gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. --- +Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring gratulerte sig selv med den +andel han hadde hatt i det. + +Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den blanding av +forlegenhet og ærbødighet som fra først av hadde preget hans adferd +overfor Constance, til mere og mere å tape sig. Han blev mere lik sig +selv fra gamle dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han med +spøkende hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra +gjesteværelset, --- det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på +det store værelse, han var mørkredd --- o.s.v. + +Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig slått bort. + +Noen dager senere kom han tilbake til dette emne. Constance skammet sig +på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt øiekast +at han ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par dagers +forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg over sin stilling og +fremsatte sine ønsker og forhåpninger i en meget påtagelig form. +Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. +Han blev flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å lirke +på det samme. Constance minte ham i heftige ord om deres avtale og sa at +han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne i fred. Han slo +sig for pannen, stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen mann +utholde. Således gikk det et par måneder. Con- stances indignasjon +fortok sig efterhånden under den sløvende vane. Til sist møtte hun hans +tilnærmelser med den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine, +hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns plagsomme +overheng. + +I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når ban gikk til sengs. +Constance kjente ofte at han luktet + +av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun ham komme så +beruset hjem fra herreselskap, at han bare med møie fant inn på sitt +værelse. + +En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han ikke kunde gå på +kontoret om formiddagen, men måtte legge sig på sofaen straks han var +påklædd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger +at han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham. + +«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig, «når man kommer +hjem om natten i en slik forfatning, må man naturligvis ha tømmermenn +dagen derpå.» + +«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øine mot +henne, «hvad skal en mann i min fortvilte tilstand ta sig til --- å, +Constance, du har synd for det ---» + +Hun knep lebene sammen, målte ham med et for- aktende øiekast og gikk +fra ham. --- + +--- Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn i en fattigpleie +hvor hun var styremedlem. (Constance tok ivrig fatt. I denne tid, hvor +deres omgangsvenner likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde +hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og gjorde +ferdig klædningsstykker, ikke alene i de ukentlige sysammenkomster, men +også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og +undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for- ening til. Det +adspredte og optok henne, og hun fant stundom en trøst i å glemme egne +sorger over andres elendighet. + +En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk- veien for å finne en +familie som var flyttet inn i strøket og som hadde vært hos pastor Huhn +for å få ham til å tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han +hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var verdige +trengende. Marie hadde navnet og husnummeret opskrevet, så de med +letthet fant stedet. Det var en av + +disse store kaserner med masser av leiligheter på ett værelse og felles +kjøkken for flere familier. + +Utenfor huset stod et fruentimmer med de bare ben i et par tresko og +vasket ullne plagg i en avskåren smør- fjerding med noe tykt, mørkegrått +såpevann. Et stykke hullet hampelerret med et stort sort nummertall i +det ene hjørne, øiensynlig en levning av en sekk, tjente til forkle, og +om hodet hadde hun et blårutet lomme- tørkle som var knyttet sammen i +nakken. Vannet hadde satt smussige flekker på de nakne, knoklete armer. +De spurte henne om hun kunde si dem hvor de skulde finne vedkommende +familie. + +Med en muggen mine og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et +kjellervindu tett nede ved jorden til venstre. + +De to damer takket og tok et tak i sine plissébesatte kjoleskjørt innen +de steg ned den smussige stentrapp. + +Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på klem, og da det +intet svar kom, støtte hun den op og trådte over terskelen, fulgt av +Constance. + +Når undtas en sengbenk borte i kroken, hvor det på den bare halm lå en +sammenrullet skikkelse og snorket, fantes der så godt som intet bohave i +det lave, avlange rum. Foran de nederste ruter i vinduet, som begynte +helt oppe ved taket og nådde halvt på veggen, var ophengt en fille av et +forhenværende rullegardin. Midt på gul- vet, som var dekket av søppel, +stod en kasse av uhøv- lede bord, full av ubestemmelige filler. På +kanten av denne satt en femårsgammel gutt med et ansikt hvor +urensligheten lå i tykke lag, og øine som var halvt sam- mengrodde av +væsker, og lekte med en istykkerslått stekepanne. Borte ved kokeovnen +stod en tomskrapet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved ørene så +man spor av at det hadde vært grøt i den. På en kiste under vinduet satt +en liten, gråblek pike med unaturlig store øine og det tynne hår knyttet +sammen til en pisk i nak- + +ken med et stykke skolisse. Hennes bare ben var meget smussige, og den +fillete bomullskjolen holdtes sammen i ryggen av en eneste hekte. På +fanget hadde hun et spe- barn, innsvøpt i en rest av et sjokoladefarvet +damesjal. Dets hode bestod av en eneste sårskorpe; det klynket og +sutret, mens det suget på sine fingrer og stirret tung- sindig ut av +sine vannklattaktige øine. Den lille pike rystet det op og ned og frem +og tilbake på sine knær for å få det til å tie. Rummet var opfylt av en +forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkete +vegger. + +«Vi søker efter arbeidsmann Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte sig +til pikebarnet på kisten. «Er det her han bor?» + +«Ja,» svarte den adspurte og skjelte fryktsomt til sengebenken. + +«Er han hjemme?» vedblev Marie og så sig om i stuen. + +«Nei-ei ---,\> svarte barnet nølende og skottet atter til sengestedet. + +«Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør +henne ikke, den stakkar.» + +«Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» sa fru Marie som stod med seddelen +i hånden. «Er hun ikke til stede?» + +«Nei,» blev det svart. + +«Er hun på arbeid?» + +«Hun er ute og ber,» hvisket barnet. + +«Er det dine søsken disse?» vedblev Marie og så fra spebarnet til gutten +som var kommet bort til søsteren og nu stod og stirret på de fremmede +med munnen prop- pet full av kullsorte fingrer. + +«Ja,» var svaret. + +«Har du ikke en til?» + +«Nei,» hvisket hun. + +«Men her står fire, fire uforsørgede barn,» leste fru Marie på papiret. + +«Vi er fire med Fredrikke ---» stammet barnet. + +«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. + +«Ute og ber.» + +«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie. + +«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru Marie med forskremte +øine. + +Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var nær ved å kveles av +stank. + +«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til Marie, «--- det +barnet er jo idiot, --- kom la oss gå.» + +«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte sig mot døren. + +«Nei,» hvisket barnet. + +«Kan kan ingenting få?» + +«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet. + +«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con- stance og skrev med en +blyant sitt navn og adresse på en lapp papir som hun rev av Maries +seddel --- «så skal hun få noen klær til dere. --- Hun forstår +naturligvis ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie. + +«Ja-a ---» svarte barnet. + +«--- Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru Marie konen som +stod og vasket, da de var kommet op på gaten. + +«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av nakken, som holdt +hun sig bedre enn som så. + +«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie. + +«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket +fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å hive +dem på dør. + +«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. + +«E sku tru dom var lei ---» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en +tykk mannfolkskjorte. + +«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned- latende. + +«Dem kan jo spørre verten,» sa konen tvert. + +«Skjenning og spetakkel?» spurte Marie og rystet på hodet som om hun +vilde si: det undrer mig ikke at De er forarget. + +«Siden dom kom i huset har der visst inte vært ro å få noen eneste +natt.» Konen basket løs på tøiet, så vannet skvatt omkring. «Nei, det +har der visst inte, vi får så finne vi som losserer i stuen over dom.» + +«Drikker mannen?» spurte Marie. + +«Gu gje de inte va dom begge to ---\> sa hun forbe- holden. + +«Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være fælt for dere andre.» + +«Det fikk no endå være, dom som e voksen rår sei sjøl, men så slåss dom +og pryler barna og banner og turnerer, så en sku tru dom reiv huse ner.» + +«Herre Gud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hvad lever de +av?» + +Fruentimmeret så et øieblikk på Constance; det kom en hånlig trekning om +hennes lange, grove munn. + +«Lever a?» gjentok hun. \<«Spørre hvad fattigfolk lever a!» + +«Har de ingen inntekter, mener jeg,» vedblev Con- stance. + +«Hå sku dom ha di fra? Ja, kanskje dom får a kassa, --- ee vet inte, e.» + +«Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. + +«Han!» blåste konen, «de kan no osså være nett det samme, for kjener han +en sjilling --- så drikker han a op korsom er.» + +«Men hvis han nu blev hjulpet og kom i arbeid, tror De ikke, så han blev +bra?» spurte Constance i en med- lidende tone. + +Det glimtet noe griskt frem i konens små, sløve øine; hun slo vannet av +hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerding, vendte +ansiktet helt mot de + +to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel- drende livlig: + +«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv som inte ist ant +enn skamslå kjærringa si, --- nu låg hu borti steinrøisen i natt igjen, +fordi hu inte torte la ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og +sover som en hest igjen, --- dem kan høre snorkinga helt her ut, --- og +et slikt svin som han e --- no har han høkkertøsen derborte i kjælleren +gåenes dags ven- tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem +hjel- per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar ---» hun måtte +stanse for å trekke været. + +Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,» sa hun gysende, +«henne burde det gjøres noe for.» + +«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem tru --- hu, som går +ute på tiggeri og kommer hjæm med søkkende fulle korger og poser, så hu +og tøsebarne mest inte orker slæpe di tilhuse. --- Ja, de forstås,» +føiet hun til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir hu jo +fakka og satt fast for kjueri.» + +«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie, ikke stå her og +hør på det fæle fruentimmeret.» + +Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to damer skyndte sig +bort fra det skrekkelige sted. + +«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben- diksen,» sa Marie, +«dem kan man ikke kalle verdige trengende.» + +«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte Constance. «Hvor +sjelerystende og nedtrykkende det er å se og høre på slik skitten +jammer; --- jeg blir syk av det! Og tenke sig til, dette er bare ett +eksempel av tusen.» + +«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til dig, hvad vil du gjøre +med henne?» spurte Marie. + +«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat og penger og hvad +jeg bare kan skrape sammen, natur- ligvis.» + +«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.» + +«Hvad kommer det mig ved? --- Når de nu sitter og sulter. --- Jeg synes +det er rimelig at de gjør både det ene og det annet.» + +«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet +enn at det blir sørget godt for de fattige her hos oss,» sa Marie med +overbevisning. + +«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne floskel at +alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke nok til å leve av; og når det +nu er mange barn og de blir syke! --- Det er jo til å gråte blod over.» + +«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den tro må man da +ha til Vårherre.» --- + +«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og nu selve den hjelp +du snakker om! --- --- Det er en for- brytelse! --- Opdra dem til å leve +av almisser, det demo- raliserer dem, for det lærer dem å legge sig +nedfor som kveget og vente på mer.» + +«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte Marie. + +«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres er galt, +oprørende forkjært.» + +Marie vendte plutselig hodet og så på henne. + +«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen at du gråt +---. Når det tar således på dig, er du virkelig ikke skikket til å gå +omkring.» + +Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene formelig strømmet +ned over hennes ansikt. Straks efter var hun ved sitt hjem. Hun sa +hastig farvel til Marie og gikk op. + +--- Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret, og Constance satt +alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at det var en fattigkone som +vilde tale med fruen. + +«Har hun vært her før?» spurte Constance. + +«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» + +«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i spisestuen.» + +Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren et stort, +sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim- mer med det kantete, +sortgustne ansikt knyttet inn i en brun ulltøiskyse Omkring skuldrene +hadde hun det chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde vært +svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann- folkstøvler med store, +gapende flenger. Det sorte kjole- skjørt var fillet nedentil og stumpet +sterkt op foran. Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender holdt +hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst fremstående mave. + +«De e mei som det hadde vært to damer hos i for- midda,» sa hun med +slesk, vestlandsk stemme. + +Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå hun la hodet litt på +skjeve når hun talte; øinene hadde et usikkert flakkende blikk, og +omkring den fremskutte underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så +ut som om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse. + +Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på- kom henne ulyst til +å innlate sig med henne, og hun var i forlegenhet med hvorledes hun +skulde tiltale henne. + +«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun efter et øieblikks +betenkning. + +«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene +hånden over den annen i rast- løs skiften. + +Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut. + +«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen om vi får av +fattigpleien?» + +«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må jo trenge gresselig +til det.» + +«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor- sørgede barn, +foruten de eg går me,» sa hun ydmyk. + +«Er han vanfør, Deres mann?» + +«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, --- de sto i ansøkningen --- de +ble, mens han for til sjøs --- han falt ner og brekket skulderbladet.» +Det var noe i tonefallet som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget +fruen med dette. + +«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. + +«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm, kan fruen tenke. Det +kan være å bære litt fisk for folk og slikt småtteri; men nu siden de er +begynt me å bringe rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for +oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og hendene var +uavlatelig i bevegelse. + +«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere +ingen ting har å underholde dem med?» spurte Constance i en +misbilligende tone. + +«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet med en gudhengiven +mine. «Det er jo Guds bestem- melse.\> + +Svaret irriterte Constance. + +«Men nu de uekte barn da --- tror De også at det er Gud som sender dem?» +spurte hun. + +«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromiti. + +«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp å få flere barn?» +spurte så Constance. + +«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve sammen. --- Hvad +Gud har sammenføiet, skal mennes- kene ikke adskille.» Det lød som leste +hun op av en bok. + +Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette kvinnemenneskes munn. + +«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i +forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.» + +«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier, + +vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med et sukk. + +Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det samme at det var +enda et spørsmål hun vilde gjøre. + +«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het Fredrikke, er det +Deres barn, det?» + +«Nei, --- det hadde han da vi giftet oss.» + +«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra Deres ekteskap og +bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høit enn +egentlig talte til konen. + +Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente hjelp av Gud eller +mennesker, når eg for så ukristelig frem.» + +Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk- ker. Hun tok den, +takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på sitt kne. + +Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent uttrykk på konens +ansikt; uten å røre hodet fulgte hun hver en bevegelse av Constances +fingrer med lurende Øøine. + +«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte en femkroneseddel +ut imot henne. + +En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet på konens ansikt, et +glimt av forbauselse lyste i hennes blikk, og det gikk en skjelven over +ansiktstrekkene. Idet hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd +og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet hodet, rant tårene +ned over hennes kinner. + +«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende stemme, idet hun +med baken av sin hånd tørket øinene. «Gud styrke og glæe Dem for de goe, +Di har gjort mot en sulten stakkar.» + +Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse; det gikk en +kuldegysning gjennem henne, og munn- musklene vibrerte. Hvor meget sult +og pine måtte denne arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte +så- ledes hen ved synet av en lumpen femkrone. + +o + +«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av fattighjelpen,» sa hun +med et avferdigende nikk. + +«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen og gikk. + +Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde hørt i dagens løp, +vilde ikke ut av hennes sinn. Det stinkende kjellerrum og de forkomne +småstakkarer stod uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige +ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med vemmelse. + +Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det hang smuss ved henne +efter berøringen med disse ut- skudd, og hun måtte flere ganger snuse +til sin kjole for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. --- + +Og denne kone som tok mannens adferd som noe som så å si hørte til, ikke +gjorde oprør eller vilde fra ham, som blev ved å avle barn med ham, +skjønt han mis- handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet +fruentimmer like for hennes øine --- --- ---. Hadde da sulten og nøden +makt til å drepe enhver gnist av men- neskelig følelse! + +Intet begrep om ansvar, --- ikke engang like overfor disse uskyldige +vesener som de var tøilesløse nok til å sette inn i verden og overgi til +et liv fullt av jammer og pine --- ---! + +Det var Guds bestemmelse, --- det var ham som sendte barna, en fikk +finne sig i hans vilje, --- det var alt det svar de hadde. + +Så det da ikke ut som om religionen gjorde men- neskene lik de umælende, +som ikke tenkte ut over den føde de fylte sig med i øieblikket ---? + +Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å hjelpe dem, --- det +var jo å kaste i et bunnløst svelg, for de gravde sig jo stadig dypere +og dypere ned i pølen. --- --- + +Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, --- + +det var jo ingenting å gjøre, --- bare å ta på sig en lidelse, som ikke +var til nytte for noen i verden. Marie kunde gå alene! Hun tok det så +praktisk og hadde sine rubrik- ker ferdig for de verdige og ikke +verdige. --- Her efter dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien +og la den stå for å utdele dem til de riktige trengende. + +Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det lettet. Hun gikk +inn og vasket sine hender, fuktet sitt lommetørklæ med es-bouquet, tok +en bok og satte sig + +til å lese. + +# Kapittel XVII + +En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii- gel oppe hos +Constance. Det var sterk skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et +så hyggelig skjær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe +efter lampene. + +Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes fattige, men +Constance hadde bedt henne heller sende det til Marie. Så fortalte fru +Wleiigel at hun hadde hatt brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. + +Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen og kremtet så smått +et par ganger. Til sist sa hun: «Din mor skriver i dette brev også om +hvor glad hun er, fordi det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun +aldri nedlegge.» + +«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. + +«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være høist bekymret, --- +ja, det vilde hun, Constance.» + +«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de vilde.» + +«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance ---» Tanten stanset litt +for å samle mot «jeg er bange for at han går til grunne i det,» sa hun +så med vekt. + +«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre + +det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem- men var underlig +skjærende. + +«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig inne, for døren +gikk op og piken trådte inn med de tendte lamper. + +«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun, da de atter var +alene. «En skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være +uforsonlig. Ring står ikke i det, Constance, --- han går hen og blir +drikk- feldig.» De siste ord nesten hvisket hun. + +«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum og presens istedenfor +futurum, tante, så er du sannheten nærmere.» + +«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass for meget i +godt lag; men dette her er noe ganske annet; noe ganske annet,» gjentok +hun og rystet på hodet. + +«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, +«han har så menn aldri visst å passe sig.» + +«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con- stance.» + +«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel. «Det går ikke på +denne måten,» fortsatte hun mer inn- trengende. «Du må flytte inn til +ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det +vil si å være gift med en drukkenbolt --- du må ta skrittet helt ut og +tilgi ham ganske og aldeles --- --- En skal gjøre det som er rett, +Constance.» + +«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance. + +Det kom skarpt som hugget av en kniv. + +«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for- fjamset, «men at +mannen går og gremmer sig, er da lett å se, og flere ganger er han +kommet op til mig ved syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og +det er jo svært tidlig på kvelden. + +Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut- + +trykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nu kom hjem, +vilde han være der for å høre hvor- dan det var gått. + +«Han visste hvad han innlot sig på,» svarte Constance kort. + +«Ja, men naturligvis går mannen i en kval for det. --- Det kan han ikke +la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo +ikke,» sa tanten overtalende. + +«Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. + +«Men det er nu egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med +en krenket mine. + +«Går man inn på noe, skal man holde sig til avtalen, det er stymperaktig +annet,» ropte Constance. + +«Mennene er svake, Ring har ikke din karakterfasthet, alle kan ikke være +ens, Constance --- en skal gjøre det rette.» + +Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på sine kne og ansiktet i +hendene og rokket sakte frem og tilbake. + +Fru Wleiigel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. + +«Jeg er jo på en måte i mors sted, Constance,» sa hun inderlig. «Du kan +tro jeg vil dig vel.» + +«Ja, det vil dere jo alle sammen, iallfall sier dere det,» det lød dumpt +og utydelig, for hun tok ikke hendene bort, mens hun talte. + +«Og vi som er gamle,» vedblev tanten, «vi vet bedre hvad som er det +beste, Constance ---» + +«Ja, Gud vet om det er så vel for mig --- det dere får mig til å gjøre,» +sa hun nesten med et skrik og sprang plutselig op. + +«Nei, men Constance, hvor kan du tale så ukjærlig.» + +«Jo, det er sant hvad jeg sier,» ropte hun, «dere øde- legger mig, dere +riktig forderver mig, dere får mig til å tro at hele livet er et eneste +dike av løgn og usselhet. Det + +går ikke an å vente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere. Ring er +ingen undtagelse, tvertom --- de andre er meget verre. --- Det verste +dere hører, oprører dere ikke, du, Marie, pastor Huhn, mor, far, alle +sammen! --- For skams skyld later dere som dere synes det er skrekke- +lig sørgelig, men det er ingen alvor i deres indignasjon. --- Slik er +det nu engang --- sier dere, mennene er så svake ---.» Hun gikk frem og +tilbake i rastløs hast, stod nu og da et øieblikk stille for å slå ut +med hånden, ordene kom hurtig som en rivende strøm, og øinene for- melig +sprutet ild. Plutselig for hun tett bort til tanten, trampet med den ene +fot og holdt de tett sammenknugede hender op foran sig i høide med +hodet: «Hvorfor later dere da til hverdags,» ropte hun, «som om dere +tror på alt det tåpelige snakk om det gode og skjønne, om reli- gionens +makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? --- Hellig!» +gjentok hun med latter. «Jeg vem- mes ved dette sumpete vesen, vemmes +ved det og for- akter det. --- Jeg forakter alt, alt, alt, først og +fremst mig selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledebånd, til +tross for, --- ja til tross for min bedre overbevisning. --- Vet du, +hvad det vil si, tante, det vil si å gå i hun- dene!» + +Den gamle dame vek et par skritt tilbake. Constances ord gikk rent rundt +for henne; hun syntes, hun ikke for- stod et mukk av det. Men hennes +voldsomme oprør for- ferdet henne; hun stirret på henne, målløs og med +op- spilte øine, støttet på sin stokk. Da Constance holdt inne, begynte +hun i sin befippelse å gråte. + +Constance blev med ett rolig. + +«Om forlatelse, tante, at jeg blev så heftig, --- det var ikke myntet på +dig,» sa hun med matt stemme. «Det er hverken din skyld eller noen +enkelts --- det kommer av + +hele greien, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleigel blev ved å +gråte. «Vær nu ikke sint på mig.» Hun la sin arm om hen- 11 --- Amalie +Skram. I. + +nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører jo jeg mente ikke +dig --- så, så, hold nu op.» + +Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og gjemte sitt +lommetørklæ. + +«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent skremte livet av mig. +--- Jeg vet jeg har alltid villet gjøre det som var rett ---». Gråten +vilde op igjen. + +«Ja, ja, tante, --- det har du også. Du har gjort det beste du visste +mot mig og alle --- det forstår jeg så godt ---» Constance stod og +klappet henne på kinnet. + +«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten og så ut som et barn +som er blitt skjent på med urette. Hun gikk et par skritt og stanset. + +Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små betenksomme rykk. + +«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,» det kom fryktsomt +bedende, «tro mig, det er det beste både for dig og ham.» + +Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne efter munnen og +tidde derfor stille. + +Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått et ord som gikk i +retning av et løfte. Ring satt jo der hjemme og ventet, og han hadde +kalt henne sin skjeb- nes gode engel. + +«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, +«eller lov mig i det minste at du vil prøve på det.» + +Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke. Det brente henne på +tungen å svare, at når hun nu gikk hen og gjorde det de kalte tilgi, så +betydde det bare at hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang +det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle, skikkelige sjel, hvis +oprinnelige renhet og finhet livet hadde avstumpet; det var jo bare å +volde henne en al- deles unyttig forskrekkelse. + +«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. + +«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord. Nu skal du se hvor +godt det blir. --- Du vil gå om dagene og være så glad, --- og når du +skal tenke dig om, hvad det er for, så er det fordi du har gjort det +rette.» + +Constance drog et sukk, men svarte ikke. + +Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over- veide. Hun hadde +jo alt lenge hatt en fornemmelse av at det vilde ende således, men ikke +hatt mot til å se sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot +lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake var det ikke annet +for. --- --- Stillingen var uholdbar i lengden. --- Hun var på et +skråplan, det var ingen mulighet for å stanse. --- Så fikk det da bære +avsted! + +Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik- ringer om at han +elsket henne, og gjøs. --- --- Gi sig hen i samliv med en mann som hun +foraktet! --- Men det gikk vel over når hun blev vant til det. + +Hun hadde jo aldri elsket ham! --- Men strebt efter å fatte kjærlighet +til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken om at han kunde være henne utro, +hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for +hans eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt; og det hadde +likesom holdt sammen på henne, men nu! --- Hun følte sig som en kvinne +som av makelighetshen- syn velger å leve av skjøgeri. --- --- «Ja, ja, +ja! således er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over sitt +hode. «Men ---» hvisket hun litt efter, «det er jo så mange som gjør +det, det er ikke verre for dig enn for de andre ---» + +Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid over det da han +trådte inn. + +Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved siden av henne. + +«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet +--- du er så søt å se på når du sitter ved ditt arbeid.» + +Hun svarte ikke. + +«Hvad er det nu igjen du strikker på?» hans tone var beskjeden, men så +interessert. + +«Strømper.» + +«Til fattigbarna?» + +«Ja.» + +Det blev en pause. + +«Vet du hvad det er for en dag idag, Constance?» spurte Ring efter å ha +rømmet sig et par ganger; hans stemme var fryktsom og usikker. + +«Nei,» sa hun kort. + +«Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» + +«Nei,» var svaret. + +«Og jeg som trodde ---» han hadde nær forsnakket sig og røbet at han +visste tanten hadde vært der. «Jaså,» vedblev han og smilte +anerkjennende til sin gode hu- kommelse, «så det hadde du glemt, --- vår +forlovelses- dag, Constance,» føiet han saktere til. + +«Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, forresten,» sa hun +tørt. + +Ring sukket dypt. + +«Å nei, Constance, det kan du ha rett i, for din egen + +del. --- Men jeg, --- ja, jeg kan ikke la være å anse den som den +lykkeligste dag i mitt liv, ja nest vår bryllups- dag da.» + +«Tsjhe!» sa hun og gjorde en geberde av uvilje. + +«Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille, når du ønsker det, ikke et +mukk, som du ikke gir mig lov til, jeg skal gjøre alt for å tekkes dig,» +han strakte sig imot henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og +fryktsomt. + +Hun vendte sig bort med et uttrykk av tretthet. + +«Å, Constance, kunde du bekvemme dig til på denne dag,» vedblev han, «å +gi mig et eneste lite kjærtegn --- du gjorde en god gjerning imot mig.» +Stemmen brast, han holdt hånden for øinene og drog været langsomt, +nesten stønnende. + +Constance målte ham med et opmerksomt øiekast. + +«Nu har han visst drukket igjen,» tenkte hun. + +Han reiste sig, gikk et par ganger op og ned på gulvet og satte sig så +stillferdig på sin forrige plass. + +«Jeg har gått med et forfengelig håp,» begynte han igjen i en betrengt +tone. «Jeg tenkte mig at erindringen om denne dag kanskje skulde stemme +dig mildere. --- Å, Constance, du er meget hård imot mig.» Han bøide sig +fremover, støttet albuen på kneet og pannen i hånden. + +«Si mig én ting,» sa Constance koldt, «hvad mente du egentlig da du så +beredvillig gikk inn på å få mig til- bake på det vilkår jeg satte?» + +«Hvad jeg mente,» stammet han, «jeg mente --- ---» + +Hun så ham like i ansiktet. Han forvirredes. + +«Jeg forstår dig ikke,» brøt han av og lot hodet synke. + +«Du lot som du fant det så rimelig, som du slett ikke tenkte dig +muligheten av at det kunde være anderledes. --- Husker du det?» + +«Det var også opriktig fra min side, Constance. --- Jeg kunde så godt +forstå at du ikke sådan straks ---. Men jeg håpet jo ---» han holdt inne +og sukket. + +«Det var ikke tale om straks eller senere eller om noen slags fremtidig +mulighet for forandring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt +forlangende. Og når jeg nu tenker på hvordan du opfører dig ---» hun +holdt plutse- lig inne. «--- Du store Gud, at du ikke skammer dig,» +tilføiet hun halvt bortvendt. + +«Jeg elsket dig så høit, Constance,» stønnet han. + +«Ti stille med det ord, det er mig vederstyggelig i din munn,» sa hun +med opblussende vrede. + +«Jeg kunde jo ikke la være å tro at tiden skulde mildne ditt sinn !» +utbrøt han og rettet sig op i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det +engang skulde lykkes mig å vinne dig tilbake. --- Hvis det også skal +regnes mig til en for- brytelse --- så ---» han holdt inne. + +«Du stolte på at du skulde trette mig ut, så jeg til sist skulde gi mig, +--- derfor begynte du så godt som + +straks å overhenge mig. --- Du brøt ditt ord fra begyn- nelsen av --- +det er ikke gnist av karakter i dig.» + +«Det er ikke godt for en mann å vise karakter, når han er stillet som +jeg. --- Gå og se på dig hver dag, være dig så nær og aldri torde røre +dig --- ---. Å, Con- stance, --- du må la dette ha en ende, --- du må +bli min igjen, du må, du må!» + +Han sank på kne og skjulte ansiktet i hennes kjole. + +«Reis dig op,» sa hun uvillig, «hvad ligger du der for?» + +Han adlød straks og satte sig tibake på stolen. + +«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten +hatefullt blikk, «du visste hvad du innlot dig på; det var mer enn jeg +gjorde. Men jeg gir mig over, det er mig som har trukket det korteste +strå. --- --- --- Værsågod, du kan få det som du vil ---.» + +Hun hadde reist sig og stod nu med korslagte armer og så frem for sig. + +Han for op med et sprang. + +«Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte +hendene ut imot henne, «å, Con- stance ---,» det kom en smeltet lyd i +hans stemme, «dette er for meget glede, den kommer for plutselig,» han +tok sig om hodet, «du tilgir mig helt, ganske ---» + +Noe som lignet latter avbrøt ham. + +«Jeg tilgir dig ikke, --- aldri forstår du,» hun trådte et skritt +nærmere, «tigg liket av en person du har myr- det om tilgivelse, og se +om det svarer dig --- ---. Jeg gjør det i selvforakt, hører du --- i +selvforakt! --- Det er følgene av mitt nederlag, det nederlag jeg led, +da jeg opgav skilsmissen, jeg nu tar på mig.» Hun knyttet hen- dene og +strøk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers +konsekvenser,» ropte hun jamrende, «de følger en i hælene og overmanner +en.» Hun gikk frem og tilbake i det heftigste oprør. + +«Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende således, +--- et forhold som det du tenkte dig, + +er en umulighet, en unaturlighet --- ---. Men du skal se, det kan ennu +bli godt, jeg skal ennu komme til å gjøre dig lykkelig.» Han gjorde et +skritt imot henne. + +«Lykkelig ---» sa hun med ubeskrivelig hån. Slike be- tegnelser hører +ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk +plutselig tett hen til ham. «Når jeg nu samtykker i å være din hustru,» +sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! --- Nei, jeg skal si dig +noe --- det vilde være mig presis det samme om det var en hvilken som +helst annen mann, jeg skulde tvinges til, forstår du, presis det samme.» + +Ring for uvilkårlig sammen. + +«Uff nei, Constance, tal ikke så stygt ---» bad han. «Men det er det +samme, når du bare vil bli min igjen, --- dette er en stemning som går +over. --- Å, Constance, jeg kunde ligge på mine kne og takke dig i hele +natt, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» + +«Det er bare én ting jeg vil be dig om,» sa Constance med en mine som om +hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal holde op med å +drikke.» + +«Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motfallent. + +Hun slo ut med hånden som om hun ikke gad innlate sig på dette. + +«Kan du huske, du flere ganger har sagt, at hvis du ikke hadde hatt noe +i hodet, som du kaller det, så var du ikke kommet op i dette med henne, +piken?» spurte Constance. + +«Og det var også sant,» sa han ydmykt. + +«Vil du så her efter dags holde op med å få noe i hodet, for ikke å +risikere at du handler i fullskap?» vedblev hun. + +«Med glede, Constance, du skal aldri se mig smake det skittet mer. --- +Jeg befinner mig også langt bedre uten, og nu, når jeg får dig tilbake, +--- det skal være mig en lett sak. --- Nu trenger jeg hverken til å døve +eller sti- mulere mig. ---» + +«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på +sitt soveværelse, hun trengte til å være alene. Der drev hun op og ned +på gulvet; det forekom henne som en evighet siden hun hadde hatt +samtalen med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i aften. +--- Hun var forresten ganske fattet, så underlig stivnet innvendig, +forherdelse måtte det være, sa hun til sig selv, siden hun hverken var +fortvilet eller bedrøvet. + +Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved +målet! Han fikk tårer i øinene av glede og rørelse, og brystet svulmet +av de forløsende sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt +værelse og tendte sig en av sine fineste sigarer --- ---. I aften, +allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i disse tre +måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu var det snart gått et år. +Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nu +skulde de be- gynne på et nytt liv --- Et nytt liv --- Gud være lovet og +priset! + +Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til å bevege sig omkring +uavlatelig. + +Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe som minnet ham. + +Et glass av den fine champagnekonjakken med en tredjedel vann, --- aha +--- det skulde gjøre godt! + +Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som er i oprømt humør, +men så husket han sitt løfte og vendte brått om. + +Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I aften vilde det nu +bare ha virket godt på ham, gjort hans stemning rikere og likesom mer +løftet; ved sådanne lei- ligheter gikk det ham ikke til hodet --- Om han +nu tok et eneste glass i aften, --- han var atter på vei, men vendte om. + +Det var da også besynderlig for en voldsom trang han hadde til det +nettop nu, det kom vel av den sterke spen- + +ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han var så slapp og +matt, det vilde likefrem være medisin for ham. + +Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste glass --- Constance +hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ikke tale om at +han kunde komme op i noen slags ubesindigheter i aften. + +Jo, han vilde, --- det skulde være det siste; --- det var likefrem å +tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en +høitidelig anledning. + +Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med glasset for munnen, da +han hørte Constance komme inn i dagligstuen. + +I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas- set forsiktig +på buffeten. + +«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød +i hodet og med noe opstrammet over ansiktstrekkene. «Alltid blir de +borte for mig,» mumlet han og drev inn til sig selv, idet han lot som +han lette. + +Constance så efter ham med et stussende blikk; hun hadde hørt lyden av +glassklirr i det samme hun kom inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se +efter. Hun tok det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken og +luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og blev stående i +tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt. + +Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag- ligstuen og satte +sig til å strikke. + +Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og kjærtegnet henne, +fant hun sig i det med iskold ro. + +# Kapittel XVIII + +Så hadde de da begynt på nytt igjen. --- Alt var kom- met i den gamle +gjenge utadtil, og Ring var til mote som et menneske som har kjempet mot +skjebnen og til sist har vunnet bukt med den. + +Men han følte sig allikevel ikke lykkelig. Constances hånlige vesen og +isnende kulde pinte og ergret ham vekselvis. --- Han hadde håpet at det +vilde gi sig, at hun til sist vilde la sig smelte og vise ham en smule +imøte- kommenhet, av og til i det minste. Men all hans kjær- lighet og +overbærenhet var ganske og aldeles spilt. + +Hvis hun bare vilde være som i ekteskapets første år! Den gang hadde han +vært misfornøid og følt sig for- urettet; nu vilde han med takk og +håndkyss tatt imot henne, som hun dengang var. + +Litt efter litt undergikk hans adferd en forandring. Han blev brutal og +opfarende. Dette stedige fruentim- mer, som aldri blev ferdig med å +hevne sig, kunde jo få en engel til å tape tålmodigheten. + +Der kom heslige scener imellem dem, scener da Con- stance slengte ham +sin forakt og avsky like i ansiktet, -og I heftige ord fordret at han +skulde vise henne høflig- het, iallfall når tredjemann var til stede. +Han svarte med hån at hans opførsel var altfor god for henne, hun, som +dengang hadde talt, som hun kunde vært en --- nok sagt --- at han var +som han vilde være, eller annet lignende. + +I rolige stunder sa Constance til sig selv, at når hun tenkte sig om, +var det jo ikke så underlig at han våget å by henne dette. --- Han hadde +tapt respekten for henne, neitop fordi hun hadde gitt efter; det var det +som var skjedd. + +--- --- Men årene gikk, og tiden har som oftest en ut- jevnende +innflytelse. Ring kom efterhånden over den fikse idé at han absolutt +vilde ha en forelsket kone, og blev som følge derav lettere å omgås. +Hans egne følelser var jo også en del avkjølet, derfor var han ikke mer +så ferdig til å yppe klammeri over Constances avvisende vesen. Constance +på sin side hadde slått sig til ro og fant sig bedre til rette med +livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nu engang ikke var +anderledes. Hun hadde sagt sig selv, at sådan og sådan forholdt det +Constance Ring til + +sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse skærmysler; de +fruktet jo ikke annet enn å gjøre til- værelsen hesligere enn det +strengt tatt var nødvendig. Hun vilde ha fred for enhver pris og blev +passiv og føie- lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en +mann som var i godt humør den stund de var sammen om dagen, enn en som +gikk og var ubehagelig og full av all slags hevngjerrighet, som især slo +ut i fremmedes nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket +sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist hadde hatt på +sin kone. At det han kalte sin huslige lykke var vokset op på den grav +som hennes hjertes vår var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke +for ham å forstå sig på slikt. + +Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op- trin, en kort +ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som gaves og sendtes tilbake med +slagferdig raskhet. Slikt kom dog stadig sjeldnere fore. Constance +ergret og skam- met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å +kjekle, ja f. eks. med postbudet. + +Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si hverandre, i høflig +fredsommelighet --- det var blitt henne idealet for en ekteskapelig +tilværelse. Og i det hele tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De +var optatt hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres saker. +Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og +selterskonjakker. Så innlot han sig også undertiden på små pikante +eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere +tid blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. +Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et fotografiapparat som han +en tid lang var lidenskapelig hengiven til å eksperimentere med. Han +fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun +tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han venner og kjente op +fra galen, eller han fotograferte p72 Constance Ring + +kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde rast fra sig, var det +en lettelse for flere av hans medmen- nesker. + +Constance på sin side syslet med alt det som er op- funnet for å få de +velstilte lediggjengerskers tid til å gå. Hun leste romaner, heklet +point-laces og broderte på klæde med ekte gulltråd. Hun stod tablå i +basarer og lærte å ri, hadde abonnement i teatret og gikk på baller og i +selskaper. Og så hadde hun sine herrevenn- skaper å pleie, som forresten +aldri gjorde henne annet enn vrøvleri og leielse. For det gikk +naturligvis bestan- dig så, at de forelsket sig i henne, og til sist +gjorde henne en erklæring, eller iallfall så tydelig la sine følelser +for dagen, at det blev plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun sig ikke +lenger om; hvad kom det henne ved at de gjorde sig innbilninger, disse +dumme fyrer som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun +glemte i det samme hun vendte dem ryggen. Hun kunde bruke dem, det var +henne hovedsaken, for de hjalp henne til å få bukt med en kjedsomhet som +alltid lå på lur efter henne. + +Hun levde i denne tid i en stadig hvirvel av adspre- delser. Det Ringske +hus var mer gjestfritt og selskape- lig enn noensinne før. Og Constance +så strålende ut i sin fullmodne, livskraftige skjønnhet. Man talte en +hel del om henne; hun gikk for å være en meget farlig og meget kokett +dame. + +Ute i selskap støtte Constance undertiden på Lorck. Han hadde for lenge +siden tatt siste del av sin eksamen med utmerkelse, og praktiserte nu +som læge i byen, i hvilken stilling han nød adskillig anseelse; man +nevnte ham almindelig som en av de dyktigste blandt de yngre læger. + +Han gjorde aldri noen mine til å nærme sig Constance, men et par ganger +hadde det hendt at hun hadde merket hans blikk hvile på sig fra avstand, +når hun satt i mun- Constance Ring DES + +ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt +spottende og halvt smertelig i hans øine, og det rammet henne som en dom +eller daddel. En gang da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom +hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op- blussende vredt i +blikket uten å svare, og da hun gjen- tok spørsmålet, sa han med lav +stemme: «Jeg ønsker ikke å være øienvidne til det som der går for sig,» +hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance blev opbragt over +hans dristighet, og samtidig opfylt av en sviende smerte. Hun hadde et +øieblikk lyst til å gi sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo +det om til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold- somme +latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på Meier, som fremdeles +lå i utlandet med stipendium, grep hun leiligheten til å uttale sig i +begeistrede uttrykk om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og +endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev, og si at han var +det søteste på jorden, hvortil Lorck svarte, at den kommisjon så han +helst hun betrodde i andre hender. + +# Kapittel XIX + +Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance som hun +undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for sin menneskeverdighet +falle. + +Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig +med forretningene, og så var det disse jerngruber som så ut til å skulle +bli hans ruin. Deres verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være +aldeles forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av svenskene. +Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake, blev han en fattig mann. +Hansen, som var hans juridiske konsulent, hadde imidlertid vært så +heldig å opdage en + +formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde han begynt å +føre prosess. + +Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger hadde gjort +småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var kommet tilbake i et +yderlig slett humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å føle disse +jerngruber som sitt livs verste plage. --- + +--- --- Det var den siste oktober. Rings hadde bodd på landet og var +nylig flyttet inn til byen. De siste dager hadde vært fuktige og kolde, +og det var en sterk høstlig tone i luften. Ring skulde atter til +Sverige; hans be- stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men +så kom det et par smukke dager med varmt solskinn og en fristende +vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned- over fjorden med kutteren, så +langt vinden stod, og der- efter videre over land. Det blev så siste tur +for iår. Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte et +bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi måtte være ferdig kl. +2. Omtrent ved dette klokkeslett kom han kjørende i en drosje, som han +lot vente nedenfor. + +«Jeg skal jo med kutteren --- og der har du tatt min jernbanevadsekk. +Det er da fanden også!» + +«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.» + +«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke- strengen. +«Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig en skuff i skrivebordet og tok +noen penger frem. + +«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre greien, --- den +med rummene, De vet» --- sa han til piken. «Bring det så ned i vognen.» +--- + +Piken tok vadsekken og gikk. + +«Og det er sant ---» ropte han efter henne, «la oss få med de to flasker +konjakk som står i buffeten, --- og endelig en kulørt skjorte! --- Så +var det cigarer,» mumlet han og stod stille et øieblikk med en betenkt +mine. «Skal tro jeg har nok ---,» han var atter inne i side- Constance +Ring V75 + +værelset og kom tilbake med en cigarkasse, hvis inn- hold han rystet op +og ned, «og la mig bare ikke glemme fyrstikker!» + +Constance rakte ham noen esker. + +«Død og pine --- min nye snadde!» han for med hen- dene i lommene, +vimset omkring for å søke og fant den så 1 vindusposten. + +«Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han et øieblikk stod +stille for å tende en cigar. + +«Vet ikke,» svarte han med cigaren mellem tennene og den brennende +fyrstikk i hånden. «En ukes tid kan- skje. Trenger du penger?» + +«Fem kroner er hele min beholdning. Det er best jeg får noen.» + +«Så var det vel ikke noe jeg har glemt,» sa Ring og tenkte sig om. «Jeg +har jo mine greier ombord. --- Ja, penger, det er sant ---.» Han tok sin +lommebok frem og la noen sedler på bordet. + +«Tyve kroner det klarer du dig vel med? Ikke? --- å ja SØ ber fr 5 + +«Skal du reise i flosshatt?» spurte Constance. Han hadde nettop satt den +på hodet. + +Han lo over sin egen distraksjon, for ut i entréen og søkte omkring på +alle knaggene. + +«For pokker, --- jeg finner ikke min lue!» ropte han. + +«Du har den vel hengende ombord,» sa Constance, som var gått efter. + +«Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte en liten rundpullet +hatt på sig. + +«Se så --- hvor fanden er nu mitt cigarmunnstykke? --- Det 1å på hyllen +idag.» + +Constance tok en gjenstand op fra gulvet og rakte ham. + +«Ingen ting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han +trakk munnstykket til sig. + +Han åpnet entrédøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte + +han plutselig og slo sig på alle sine lommer. «Død og pølse, --- det +skulde sett godt ut --- ---» + +Constance gikk allerede og søkte, og hun fant dem også til ham. + +«Men jeg glemmer jo å si farvel ---» sa han og kom tilbake, da han alt +var ute av entrédøren. Han tok ciga- ren ut av munnen for å kysse sin +kone, stakk den straks derpå inn igjen og gikk dampende nedover +trappene. + +Constance gikk til vinduet og så ham kjøre bort. Da vognen dreide om +hjørnet, vendte han hodet og så sig tilbake. Hun drog et sukk som av +lettelse og gav sig til å ordne i stuene. Det var alltid så meget rot +efter Ring, når han skulde avsted på disse reiser. + +Hun hadde fått et brevkort om morgenen fra en barn- domsveninde, som var +gift med en prest ved navn Sunde, som nu var forflyttet, at hun vilde +komme til Kristiania på gjennemreise. Kallet lå fem timers jernbanefart +fra byen; og fru Sunde skulde op i forveien for å stelle og ordne, så +alt kunde være i stand når mannen og barna kom efter. Hvis dampskibet +ikke blev forsinket, vilde hun være der imorgen ved middagstider. + +Den neste dag var himmelen overtrukket. Luften var mørk og diset, og +hist og her var det tykke, sorte skyer kantet med border av gulaktig +ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over hodet på folk. Man +gikk og kikket på luften og på barometret, som stod usedvanlig lavt, og +man spådde hverandre, at det vilde bli et riktig ruskvær. + +Constance var blitt liggende lenge i sengen. Klokken var henved 12, før +hun var ferdig med sitt toalett, og just som hun satte brosjen fast +under haken, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks efter en ringing +på entréen. Hun var så hurtig der ute, at hun kom piken i forkjøpet, og +i neste nu lå hun sin veninde om halsen. Hun hjalp henne av med +reisetøiet og fikk vite at hun skulde avsted igjen allerede klokken 4. +Constance var Constance Ring 1707) + +skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. +Ring var jo borte, og de kunde hatt det så hyggelig sammen. + +«Hvor du er uforandret, Constance,» sa fru Sunde og betraktet sin +veninde med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen smukkere.» + +«Man holder sig visst bedre nu enn før i tiden,» svarte Constance, som +skjenket chokolade og nu satte en kopp hen til fru Sunde. + +«Det er forskjellig, se nu mig! Du kunde ikke kjent mig igjen, hvis du +ikke hadde visst det, --- det skal jeg dø på.» + +«Hvor kan du tenke! --- Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg +vet så godt om det. --- Hvis jeg bare ikke så + +så dårlig ut, for det er det som gjør mig gammel. Men du kan tenke, fire +barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen har --- Er du +lei for det?» + +«Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» + +«Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den natte- våkingen !» + +«Men lykken og fryden som skal følse med å være mor --- ---. Kan du +huske, det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til +verden...» Det må vel være noe ganske aparte, det?» + +«Ja, det er det jo også kan du skjønne, men det trekker så i +husholdningen.» Og fru Sunde drog et langt sukk. + +«Har dere lite å leve av, Rikke?» + +«Ja da, --- slikt et fille prestekall skal en ikke bli fet av.» + +«Hvad kan inntekten beløpe sig til?» + +«En 2000 kroner foruten husleiegodtgjørelse.» + +«Ikke mer, du?» + +«Nei da, --- det er enda høit regnet. Så lenge det bare 12 --- Amalie +Skram. I. + +var oss to, gikk det an, --- men siden har det riktignok knepet.» + +«Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. + +«Ni måneder.» + +«Vilde du ikke ønske at du ikke fikk flere?» + +«Om jeg vilde ønske det!» sa fru Sunde og vendte sine øine opad som for +å ta de usynlige makter til vidne. + +«Men hvad hjelper ønsker, --- det er meget en kunde ønske.» Stemmen var +motfallen, og hun så trett og be- kymret ut. + +De hadde reist sig fra bordet og var gått inn i daglig- stuen. + +«Men fortell mig nu litt om dig, Constance. --- Du er vel lykkelig som +har det så deilig.» Hennes blikk gled rundt på de fløielsstoppede +møbler, de fine gardiner og de smukke malerier. + +«Lykkelig ---,» sa Constance med et tonefall som om hun stusset, «det er +i grunnen et dumt ord.» + +Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er da visst dem som er +lykkelige.» + +«Tror du? --- Ja, kanskje, --- men så er det visst en innbilning.» + +«Du er visst meget forandret, Constance, --- ja inn- vendig, mener jeg.» + +«Det er jeg visst. --- Men kom nu her og sett dig litt godt og si mig +så, Rikke, hvorledes du egentlig er for- nøid med livet.» + +«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snild mann og søte barn.» + +«Ja, ja, ja --- la nu det være godt --- men jeg mener hvordan du synes +at livet er.» + +«Hvis jeg hadde nok av penger, og det ikke var fullt så meget kav ---, +så ---\>» + +«Blev du ikke skrekkelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det var +således?» + +«Jo, når du sier det så husker jeg at jeg følte noe + +slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, for- sikrer jeg dig, +men senere fikk jeg annet å bestille.» + +«Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dertil +så underlig jernskodd, du. --- Det går sin gang og tramper oss ned der +vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettop +således.» + +«Jeg tror det vilde være godt for dig å få barn, Con- stance.» + +«Langtifra! Det er en overtro, dette snakk om barn. --- Hvis jeg hadde +barn, vilde jeg bare gå og ønske at de måtte dø.» + +«Nei, fy da!» + +«Jeg vilde ikke ha ro på mig før de døde. Alt det vonde de må op i her i +verden! Huttitu!» Og Constance tok sig sammen som om hun frøs. + +«Gud bevare mig vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde +forbauset. «Hvad sier din mann til det?» + +«Tror du jeg taler med ham om slikt?» + +«Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» + +«Nei hør nu, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne +ord. Jeg er forresten likeså lykkelig jeg --- som de andre.» + +«Dere så da så forelsket ut da dere holdt bryllup --- især Ring +forresten. Jeg kan huske vi talte --- --- ja, undskyld --- om hvor +lykkelige dere var.» + +«Gjorde dere det?» + +Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. + +«Jeg er så bange for dig, Constance ---» sa hun nølende. + +«For mig? hvorledes det?» + +«Jo, for --- ja, du må ikke bli sint, --- men hvis du ikke elsker din +mann, så kunde det komme et slett men- neske og bedåre dig.» \| + +Constance brast i latter. «Du er for søt med din be- kymring, Rikke, men +vær du trygg! Mennene er ikke slik. --- Dessverre, hadde jeg nær sagt.» + +«Fy, som du snakker, --- det er da ikke ditt alvor?» + +«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.» + +«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift kone som lever +med en elsker.» + +«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann, --- det kommer ut +på ett,» sa Constance med et skulder- trekk. + +«Lever av å leve med sin mann, --- det er jo en kones plikt, vet jeg.» +\| + +«Ja naturligvis ---» Constance så ut som om hun var trett av det. «Uff +du ---» for hun plutselig op og kastet et bind dikt hun hadde sittet og +pillet ved, «ekteskapet er i grunnen en stygg institusjon.» + +«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds + +innstiftelse, --- tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut i verden +hvis ekteskapet ikke var.» «Ja, det vet jeg ikke noe om, --- og det +angår mig + +heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake i sofaen. + +«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?» + +«Neimen gjør jeg ei, --- men jeg svermer heller ikke for de tvungne med +de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg svermer ikke for noen ting, jeg.» + +«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste fordervelse. --- Det +vil bli utukten satt i system, sier Sunde.» + +«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer han visst at utukten +allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» + +Fru Sunde tidde betuttet. + +«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler om slikt,» sa +Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig besinnet sig. +«Kjærlighet --- --- det er nu også et emne!» + +«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg mene,» sa fru Sunde +for å si noe. + +«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt +forandret tone. + +«Hvor faller du på det?» spurte hun. + +«Å, fordi det falt mig inn. --- Du kan jo la være å svare, hvis du ikke +har lyst.» + +«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver- andre,» sa fru Sunde, +«riktig godt sogar, især nu siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han +skal ha det.» + +«Var han vanskelig å komme til rette med?» + +«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føler ham og +snakker ham litt efter munnen, får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.» + +«Er dere aldri uvenner?» + +«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen når jeg ligger og har +fått en liten, og da er jeg ikke oplagt til å trette.» + +Piken meldte at middagen stod på bordet. De for- skrekkedes begge over +at klokken var blitt så mange. Dei var neppe tid til å spise; det måtte +gå i hui og hast, og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på. +Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. + +«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con- stance,» sa fru +Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra mig.» + +«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,» svarte Constance. +«Det var riktig godt at han var vekk.» + +«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» --- + +Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full av en skodde med rusk +og støv og visne blad. De fikk det feid like inn i vognen, så de satt og +gned sig i øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot +himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store vanndråper +begynte å falle. + +«Og din mann som er ute og seiler !» + +«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn etsteds og nyter +sin cigar og sitt glass toddi.» + +De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å få billett og +sette sig inn, før det bar avsted. Constance stod og vinket til avskjed +og gikk først da hun ikke kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i +styrke, og nu var det også begynt å øsregne. + +Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte å sove. Men det +lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde gitt henne hodepine, og hun følte +sig så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og +lyttet til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot rutene. Når det +blåste fra den kant tok det hårdt i huset. Det forekom henne at stuen +ristet. Hun kunde ikke ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. +Til sist stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha- +ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde +tatt fatt for alvor; det 1å allerede i bunkevis av ødeleggelse. Det var +synd for den pene, ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av +sidebedene og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad, mens et +par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast. Georginene var bøid +over i to. Når stormen for inn mel- lem dem, rystet de sine sortbrune +hoder som i grem- melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de +store, Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet efter +stammens ytterste hylster, knekket over på midten. De lange, smale blad +var filtret sammen av væten; alt imellem løste vinden dem fra hverandre, +og da buktet de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt +hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med å få løvet av +trærne! Ennu igår hadde det vært der; nu var det drysset ut over haven +og lå i tykke, top- pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og +vissensort. Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie sammen en +stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær + +med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven- dingen; de klebet +sig sammen og satte sig fast i store klumper bak trestammer og på +benkeføtter og opefter lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og +følte et slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, +hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det +pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en usynlig makt, +som tvang henne til å bli stående og se på hvorledes regnet blev pisket +av vinden, så det drev i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med +et sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt nakken stiv. +Og med en slags åndelgs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, +når de døde hen, og op- over når de vokste. Og det var som presset de +sig frem fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt som +kom med en rasende styrke og dempet sig ned til sørgmodige klagehyl, for +så igjen å tute op med djevelske hvin. Og midt under dette stod haven +fra sommertiden for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, +og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen i det +fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem trærnes grener hen over de +grusete ganger og forsølvet hvert eneste blomsterbed. + +Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der. Hun frøs like inn i +sjelen, og hjertet føltes som en hård klump i den venstre side. Det +klemte om den så hun hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det +ikke. + +Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs og gikk inn i +spisestuen, hvor lampen var tendt og maski- nen stod og surret. Det var +godt å komme bort fra dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått +der så lenge! + +Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare +det siste kapitel hun hadde tilbake. Den stakkars Rislers gyselige +endeligt rystet henne en + +del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme- tørklæet for +øinene. + +Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan det stod til med +været; det hadde en uendelig tiltrek- ning for henne i aften. Hun gikk +inn i den annen stue. Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for +øieblik- ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal, lysegul +appelsindel på himmelen og strevde med å holde sig en smule rum fritt +til utsikt mellem de forrevne skyer, som i ett jog over den. Et svakt, +hvitlig skinn streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin- +duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde døren åpen til +spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte inn. Midt på gulvet blev hun +stående, så op mot taket med et famlende blikk og strakte armene op over +hodet med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene- stol, la +armene over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt, +før hun kjente noen enkelte kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke +engang tørke dem bort. --- --- --- + +--- Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet i stormen. Han og +løitnant Fallesen var druknet, men kuttermannen hadde reddet sig på +hvelvet. Det var ham som bragte budskapet til kontoret. + +# Kapittel XX + +Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme sted. Hun levde et +meget tilbaketrukket liv, stengte sig konsekvent ute fra enhver berøring +med verden og vilde ingen se av sine venner og bekjente. + +Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt hadde fra først av +hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok henne tid før hun kunde få +det inn i sitt hode som en fast formet forestilling, at den forhatte +ekte- + +skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra ham for stedse. + +Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full besiddelse, +begynte hun å pines av anger over fortiden. + +Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde ha gått bedre, +hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satt alt inn på å være ham en +god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun tedd sig! + +Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke kom henne ved, og +slått sig til tåls med at hun var som hun kunde være. Hun var gått inn +til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin +egen fornøielse, bare villet ett: sig selv. + +Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en nagblandet +tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et riktig dårlig menneske. + +Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et lite trekk fra det +første ekteskapsår, hvor Ring hadde vært rørende takknemlig for hennes +minste smule venn- lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham +om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært urimelig og +vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og kysset hennes hånd mange +ganger og sa med bløt stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting +gjort.» + +Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han lå på havets bunn, +og hun aldri skulde få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett. + +Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde hun en kraftig trang +til å være alene. Siden, da hun ved sin idelig fortsatte grubling og +ruging hadde perset den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod +som tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så- ledes til +ensomheten, at den var blitt henne kjær, og hun ikke for noen pris vilde +opgi den. + +Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt sin tillokkelse for +henne; de forekom henne som de for- + +nøielser, man i barndomsalderen gledes ved, men som det ikke kan falle +den voksne inn å ta del i. + +Efterhånden sank hun hen i en sløv makelighetstil- stand, en apatisk +blaserthet, som var sterkt i slekt med livslede. Folk trodde det var +enkesorg og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på +hodet og mente det var skam å gi således efter for en fiks idé, for +anderledes kunde jo hennes menneskefiendske skyhet ikke betegnes. Det +kunde jo gå over til en ren sinnssykdom. + +Constance brydde sig ikke om hverken hvad de sa til eller om henne. Alt +hvad hun begjærte var å få være i fred. --- --- + +Noen tid efter Rings død hadde Lorck et par ganger med mellemrum gjort +visitt hos henne, men var ikke blitt mottatt. Så skrev han en billett og +spurte om hun ikke vilde tillate ham å hilse på henne. Hun svarte +tilbake at hun aldri var hjemme for noen. En efter- middag, da han så +henne på gaten, gjorde han et for- søk på å tiltale henne, men hun gikk +hurtig forbi ham med en avvisende hilsen. + +Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Con- stance var blusset +op i lys lue i det øieblikk han visste hun var fri. Forgjeves hadde han +i de år som var gått, kjempet mot hvad han kalte sin usalige kjærlighet. +Han hadde styrtet sig over sitt arbeid med grådig iver, gitt sig hen til +lesning og studier; han hadde kastet sig inn i forbindelser med andre +kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde +villet hate og forakte henne, sagt sig selv de hundre ganger, at hun +ikke var verd et fnugg av den kval han led, hun, som blev ved å leve i +sitt besudlede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som +løvetannen som gror fro- digere jo mer den blir trampet på. Og så kom +dette til, at hvad han hadde oplevd med denne kvinne, hadde fått en stor +betydning for hans liv og utvikling. Det var + +begynt den aften, da hun viste ham fra sig. Hans store feiltagelse, +dette at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne efter sine +egne, grovt sammensatte lande- veisteorier, bragte ham til å se på livet +med andre øine. + +Når han tenkte på den brutade frekkhet, hvormed han var brutt inn over +hennes enemerker, var det som han skulde synke i jorden av undseelse. Jo +mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, ja grellere blev lyset han +så det i. I sin plumpe uvidenhet hadde han trodd å vite beskjed, mens +sannheten viste sig å være at han var den dummeste blagueur. Det blev en +tid full av lidelse for ham, men han sa til sig selv at det var på denne +lidelse han blev mann. I enkelte øieblikk var han endog takk- nemlig +over at det var gått som det gikk. Hadde Con- stance vært hvad han antok +henne for, og den gang kastet sig i hans armer, vilde han aldri lært +hvad kjærlighet var, og aldri være kommet til å se med respekt på livet. +Det var som om han først gjennem den dobbeltartede smerte, som hans +håpløse kjærlighet og hans ved det lidte nederlag innvunne +selverkjennelse beredte ham, lærte å skjelne mellem godt og ondt i +finere forstand på alle områder. + +Imidlertid steg hans ry som dyktig læge. Et par hel- dige kurer under +vanskelige omstendigheter bragte ham fra først av i skuddet, og hans +alvorlige ferd og rolige vesen gjorde at man fikk tillit til ham. + +Blandt hans venner var det en almindelig mening at han var blitt et helt +forandret menneske, og de talte med respekt om det. + +Efter sin far, den rike grosserer Lorck, hvis død inn- traff omtrent to +år efter Rings, hadde han arvet en efter norske forhold meget betydelig +formue. + +--- Et par ganger i løpet av halvtredje år hadde Con- stance gitt efter +for Maries og Hansens inntrengende forestillinger og samtykket i å delta +i et selskap de gav. + +Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv skånsel for +eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med å treffe folk, jo verre blev +det. Deres snakk forekom henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale +på med disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært så dreven +i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel- lem dem uten forståelse, +og hun ikke alene kjedet sig, men led derunder. + +I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con- stance merket at +han pønset på å nærme sig henne, og hun gikk med et slags skrekk av +veien for ham. Ut på aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en +gammel, tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og til spurte +henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. + +Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte hun på å flykte, +men opgav det og lot som om hun var sterkt optatt av damen med +portrettene. + +«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig i noen avstand fra +henne. + +«Nei,» svarte hun uten å røre sig. + +«Bryr De Dem ikke lenger om det?» + +«Nel.» + +Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance besvarte, idet hun +bøide sig tett hen til henne og hevet stemmen. + +«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulde tro De +ikke var i byen.» + +«Jeg holder mig også mest hjemme.» + +«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å utspeide og +eftersøke Dem, --- ja, bli ikke vred,» bad han til svar på det blikk hun +rettet mot ham, «det for- holder sig virkelig således.» + +Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet. + +«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret tonefall, «men hvad +skal jeg arme menneske gjøre --- + +tale med Dem vil og må jeg, og leiligheten er ikke god å få fatt i.» + +Hun så hurtig hen på ham. + +«Hvad vil De mig?» spurte hun koldt. + +«Jeg har noe på hjertet, --- men først skal De gi mig lov ---» Han talte +alvorlig og inntrengende. + +En pike kom og meldte at den gamle dames vogn var kommet. Hun reiste sig +straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. + +Constance vilde følge efter, men Lorck stillet sig i veien for henne. + +«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammen- snørt stemme. «Vær ikke +bange,» vedblev han avver- gende, «og stå ikke der som på spranget. Hvad +jeg har å si kan ikke fornærme eller harme Dem. --- Det er bare dette at +jeg er ikke mer den samme ---» han stanset og drog været dypt, «som den +gang, som den gang jeg gjorde Dem fortred. --- Tror De mig?» + +Det var noe ved ham som imponerte henne. + +«Alt det har jeg for lenge siden glemt, --- la oss ikke rippe det op +igjen,» sa hun med trett stemme. + +«Nei, nei, ikke rippe op igjen, --- men De vet ikke hvorledes hin scene, +Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om skånsel har brent sig +inn i mig. --- Å, jeg var en usling. --- Jeg hadde ikke tenkt det mulig +at noe kunde gripe mig således. --- Husker De «Kongen» hos Bjørnson like +overfor Klara, hans forvandling? --- Noe lignende er foregått med mig. +--- Tror De mig ikke?» + +«Jo,» sa hun rolig. + +«De skal vite,» vedblev han heftig, «at jeg ikke er den mann De nu i så +mange år har gått og foraktet --- De har ingen rett til det, --- ikke +den ringeste rett har De.» + +«Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» --- + +«Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» det gikk en skjelvende +trekning over hans ansikt. «Men gi mig + +nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes- lighet.» Hans +stemme lød fryktsomt bedende. + +«Jeg har intet imot Dem, --- vær viss på det,» sa hun mildt og rakte ham +hånden, idet hun så ham inn i øinene. + +Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,» hvisket han og forlot +værelset. Han gikk like hjem. + +Noen uker senere hadde Constance truffet ham på gaten. Da var han kommet +bort til henne, og da de første hilsener var utvekslet, spurte han om +han fikk lov til å besøke henne. + +Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før hun svarte at når +han hadde lyst måtte han det gjerne. + +Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti- mes tid og talt +stillferdig med henne. Han strebte efter å være så underholdende som +mulig, fortalte om de svenske skuespillere og om en konsert som noen +polske kunst- nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske +sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han vilde endelig +tale om noe som moret henne, og det lot også virkelig til at han hadde +hell med sig. Hun hørte vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket +ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at +hans nærvær i det minste ikke hadde vært henne ubehagelig, og på +trappene overveiet han hvor snart han kunde komme igjen. + +Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par +høflige ord, men det var ham umulig av hennes miner å lese om synet av +ham var henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne litt +nærmere denne gang, men deri blev han skuffet. Hans forsøk på å vekke +hennes interesse for hvad der foregikk, og for det folk for tiden var +optatt av, møtte hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede +henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne på noe; men så kom +hun bare med noen bemerkninger + +om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte talen hen på +teatret, men da hun så svarte at hun aldri kom der og derfor ikke hadde +noen interesse for det, sank hans mot. Hvad skulde han finne på like +overfor denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra henne med en +melankolsk fornemmelse av at han stod henne fjernere enn noensinne. --- + +Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og tekkelig han +var. Han gav et helt annet inntrykk enn den gang, --- det var sikkert. +Hennes motvilje var forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags +god- het for ham. + +Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun vilde heller være +fri. Det var for brysomt å sitte der opstrammet og skulle svare og finne +på noe å spørre om. Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og +puslet med sine egne tanker, --- det likte hun ikke. --- Hvorfor kunde +de ikke la henne i fred. + +Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren. + +«Er De der, Johanne?» + +Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i pikekammerdøren. + +«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn idag?» + +«Doktor Lorck! Jo, gubevars.» + +«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» + +«Nei, --- jeg skal nok huske det,» sa Johanne. + +--- Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck tre ganger +forgjeves søkt Constance. Så kom det en dag et brev til henne av +følgende innhold: + +Fru Constance Ring! + +Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å +skrive. Men jeg er så bange for å støte eller skremme Dem at jeg ikke +vet hvordan jeg + +skal belegge mine ord. Det er dette jeg vil si Dem at jeg nu har gruklet +og grundet over mig og Dem i lange tider, og at jeg vet til bunnen av +min sjel at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunde være tjent +med. Hos Dem ligger for mig lykken i livet. Vil De ikke ha noe med mig å +skaffe, finner jeg den ikke på denne jord. --- + +Hvis De kunde fatte tillit til mig, tror De så ikke det var mulig jeg +med tiden kunde vinne Deres kjærlighet? + +Deres meget hengivne Niels Lorck. + +Hun blev umåtelig forbauset over hans brev, men da hun tenkte sig om, +syntes hun det var så dumt at hun ikke før hadde forstått hvad han +mente. + +Hun svarte øieblikkelig tilbake: + +Kjære dr. Lorck! + +De må ikke bli sint på mig, men jeg tror ikke det er verdt De spiller +Deres tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det vilde være uverdig +om jeg for en smule avveksling i mitt ensformige liv gav mig til å +eksperi- mentere med mig selv og tok Dem i bruk dertil. Noe annet vilde +det nemlig ikke være om jeg innbød Dem til å anstille en prøve. Dertil +akter jeg Dem for meget, og jeg har heller ikke spor av lyst til det. +Tro nu ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; det motsatte er til- +felle. Det må De være ganske overbevist om. + +Deres Constance Ring. + +# Kapittel XXI + +Et halvt års tid var gått. Tidlig på vinteren var gamle sorenskriver +Blom død, og så hadde fruen tatt ophold hos sin yngste datter, som var +gift med en prest på Nord- fjordeid. Barndomshjemmet var således opløst; +de to + +brødre hver på sin kant og den annen søster i huset hos sine tilkommende +svigerforeldre i Molde. + +Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om farens død. Det +var som billedet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under +i det samme. Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige +beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt +hvortil hun kunde knytte sine drømmer og lengsler, ikke noen fredet +plett å søke hen med sine tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var +feiet bort; hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings- +løst, og hun syntes ofte det var best å dø. --- + +Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun for alvor overveide, +hvilken måte vilde være den letteste når det gjaldt å ta sig selv av +dage. Men så blev det aften og sengetid, og så var det det at hun kunde +legge sig til å sove. Det var en lise å sove. + +Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager --- og hjemme var hun +alltid ---, syntes hun timene aldri fikk ende. Hennes ensomhet plaget +henne, og dog stod det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut +blandt menneskene. --- + +Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige stormbyger, +gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene av føret var gråskittent i +bunnen med brune flekker her og der. + +Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert strimmel, som alltid +lå i sykurven. Hun hadde for lenge siden glemt hvad hun oprinnelig hadde +tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på +gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men plutselig slengte +hun strimmelen og dreide sig selv og stolen hun satt på helt rundt. Hun +støttet albuene i vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å +be- trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet. + +Det var ikke noe opmuntrende syn. + +13 --- Amalie Skram. I. + +Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam- merdalsaktige +ut. Noen to og to, uten tvil besværet de hverandre, andre ensomme. Noen +for avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst fremover. + +Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne skjerf tullet om +halsen og de rødfiolette lovotter, som hun kjente så vel, og som skulde +bøte på de utslitte, fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var +så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som var han +oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være drepende å komme her hver +eneste dag om det samme hjørne med den samme kjerre og avlevere det +samme brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,» sa hun +langtrukkent, «det er et grufullt syn.» + +Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud skje lov, så var +klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøie på, men Herre Gud +som han var barket av møie og bøid i nakken som efter et halsjern. + +Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den ryggen og lot hendene +falle ned på sine kne. + +Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo spasere for å bli av +med kardialgien. + +I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren, ned trappen, +--- men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda +motbydeligere. Så sa hun høit til sig selv: «Ut, --- nei, det gjør jeg +ikke.» + +Enn om hun fikk en kopp varm te ---! Men uff nei, --- så skulde hun ha +Johanne rennende med brettet, og så kom hun med disse spørsmål, som var +henne en pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på. + +Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte Johanne i stuen ved +siden av og forstod, at hun kom for å spørre om ditt eller datt, +overfaltes hun av en avsindig gru for å høre og svare og følte i sin +fortvilelse lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. --- +Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, --- og om- + +hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste- rets firkanter. +Så stillet hun sig op foran speilet og betraktet sin hårfasong. De sa at +den var så gammel- dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i +nakken? Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for! + +Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele dagen hadde gått og +følt. Men i den bøide stilling hun hadde inntatt for å skyve strømpen av +foten, i den blev hun sittende som var hun manet til sten av et troll- +domsord. + +Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede --- et hit og dit +svaiende, i stykker fallende virvar, som grep og slapp alt i ett, vakte +en erindring som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i +det samme, og så inn imellem og under visestumper og operamelodier og +dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle- pende tregt og +livløst at det kjedet henne inntil pinsel. + +Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren- gelse og gjorde en +gestus, som veltet hun noe ekkelt av sig. Så trakk hun atter strømpen +på, for nu var det for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke +ved hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte ved ovnen. + +Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings- stunder. + +Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret fra det hellende +dagslys møttes med det røde skinn fra ovnens glødende koksbål, hengav +hun sig ganske til sitt ørkesløse tankesammensurium. + +Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren, --- Marie hadde +sendt henne noen til hennes fødselsdag forleden ---, og den blandet sig +med lukten av et sandel- treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, +og med den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spillet på +madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes å veksle under den urolige +lek. Oppe ved vinduet danset + +flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva +stod i fornem og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsats. +Bokskapet var i mørke, men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets +uro og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro- kete steners +ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen- rødlig stripe på en +perlepute, et hjørne av et slumreteppe eller et stykke av den røde +portiére, men det kom og gikk i ustadig rastløshet. + +Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk, som lød avdempet i +den fløielspolstrede stillhet, og kok- sens rasling i ovnen, hver gang +de indre lag sank sam- men til aske, og de øvre gled dypere ned. + +Disse skumringsstunder var hennes egne par excel- lence. I dem holdt hun +hvile, det vil si gav sig sitt mis- mot og sin livslede viljeløst i vold +og tok sig fri for den skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt +med den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet undertiden over +dette, da livet var så anderledes enn det de hadde lært henne. Det var +en skam at de gamle gikk og narret de unge, for de gamle måtte jo vite +beskjed. Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke var og +aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over- alt, i bøkene de fikk å +lese, i undervisningen på skolen, i de billeder man viste dem, i den +måte som de voksne talte om all ting på. + +Det undret henne at de andre så ut til å komme så godt ut av det med +tilværelsen. Var de ikke også blitt likeså toppmålt skuffet som hun? +Hvis ikke så kom det av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, +eller lot for sig selv og andre som om det intet var i veien. Så tenkte +hun også med pinefull bekymring på fremtiden og kunde ikke begripe +hvorledes hun skulde komme igjennem det besværlige liv. --- + +--- --- Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge- lig menneske, +som kunde tillate sig å drive Vårherres + +kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at somme skulde ha +det således i verden, mens andre måtte gå i et uavlatelig trask fra +morgen til kveld. For eks- empel hun selv. --- Hun fikk det nu visst +aldri ander- ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke til +fot og slenge de blanke kronestykker efter henne, hvor hun gikk og stod, +vilde hun ha noe å bestille med det som het mannfolk. + +Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt avsted med koppene +hun vasket, at det rent var et under de ikke gikk i knas. + +Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod sig +ikke på henne. + +At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne og være likesæl med +all ting, --- det kunde hun ha fun- net sig i. Men fru Ring, som det +visst ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke +formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad. + +Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, --- men det hadde sig ikke +slik, --- det var godt å merke på så mange ting. + +Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun sig +for å tro at fruen gikk med noe ekstra på samvittigheten. + +Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe. + +Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt og så dødt, at et +friskt menneske kunde gå snubt fra forstanden av det. Og at det skulde +hete sig, at hun hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes. + +For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å sy i for sig +selv. Hadde fruen vært som en annen, --- ja da, ja! Men nu gikk hele +formiddagen hen i venting og varting. + +Johanne var bare en simpel enepike, men det visste hun med sig selv, at +hun vilde genert sig både for Gud og mennesker for å gå så og drøse og +tusse sig som fru + +Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på sig om morgenen. + +Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst hvad hun skulde +kalt det for. Men at det lest skulde bety at hun stod op kl. 9, når det +var vitterlig at det aldri var tilkomst til soveværelset før efter den +var 12, det var det som var det skammelige. + +Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe- kannen kunde +stått der, --- men slike runde spetakler! Det var nu også en deilig +mote. Nu hadde hun denne møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, +fruen skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig for god til å +benytte sig av det. Men den uskikk å dekke i spisestuen hadde hun for +lenge siden avskaffet. Fro- kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre +opefter hele formiddagen. + +For det måtte jo være skam i folk. + +Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset. + +Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å vite hvad det var hun +kunde drive på til pokkers sådan time efter time der inne på +soveværelset, og så gav hun sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun +fruen da sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben lagt i +vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne plutselig gjøre sig ærend +inn, og så skvatt fruen sam- men som en som gripes på fersk gjerning, og +fikk foten bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds +forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok sig en sving +på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt fruen i samme stilling, bare +med den forskjell at det nu var den andre foten hun var falt i staver +over. + +Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med henne. + +Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret. Det så ut som om +hånden dovnet bort underveis, så sle- pende gikk den op og ned inntil +den falt i dvale og blev + +liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som efter et slag over +nakken. + +Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing- rene ut og stikke +dem inn i håret for å stryke det vekk fra ansiktet. Når hun så satte +albuene på bordet og gav sig til å niglane på sig selv i speilet, så +visste Johanne at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur +og enda finne fruen på samme flekken når hun kom tilbake. + +Et trivelig kvinnfolk den fru Ring. + +Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det å våkne om +morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke øinene op, men ligger og kniper +dem sammen og kvier sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde +Johanne stå og si til piken nedenunder. + +Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til eksempel nu dette, +at hun måtte stå der og lyve og si at fruen ikke var hjemme, når dog Gud +i himmelen skulde vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke +drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som ingen skulde +bille henne inn var for annet enn et syns skyld. + +«Jeg er ikke hjemme» --- eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» --- +å, hvor hun kjente dem til å brekke sig av, disse beskjeder. Hvor hadde +hun ikke hermet dem op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet +med en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet med fruens. + +«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,» brummet hun ofte som +konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre +på krop- pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun +smelte med en pisk. + +Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende og rystet hodet +midt i kjøkkendøren for å innskjerpe instruksen. Det var så vidt Johanne +fikk se hun ikke + +led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn til å mistenke +henne for, så møisommelig hun drog sig fra dagligstuen til spisestuen og +tilbake igjen. + +Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket i ørene av denne +idelige stillheten, og hun var så for- fjamset i blodet, at hun når +klokken gikk, skvatt op i en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig +som en som har noe utestående med politiet. + +Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større takken for alt det +hun gikk igjennem, for den fru Ring skulde så menn aldri ta så meget som +et erkjentlig ord ifra sig. + +Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre, enn hun hadde vært +vant til. + +Men hun kjedet sig. + +For hun var av et driftig og virkelystent temperament, og sine forrige +matmødre hadde hun levert de mest du- rable bataljer. + +Men her var ingen anledning. + +Å gå således året rundt uten at det kom noen ting på! --- Hun vilde +heller hatt husspetakkel hver eneste dag. + +Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed losjerende. Hun gav +Johanne de nødvendige penger til husholdningen og lot henne stelle som +hun selv vilde. + +De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo- hanne regelmessig +hver morgen spurt om hvad de skulde ha til middag, og like så +ufravikelig regelmessig fått til svar: «Lag hvad De vil.» + +Så var hun holdt op med å spørre. + +Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette frem den samme sort mat +tre dager i trekk. Men hun hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde +som sed- vanlig spist uten å si et mukk. + +Slikt målte jo sa hen sten + +pr + +Inne i stuen var det blitt mørkere og mørkere. Koksen var utbrent, og +Constance satt just og kviet sig ved tan- ken på, at hun blev nødt til å +reise sig, hvis hun ikke vilde la ilden gå ut. Så hørte hun entréklokken +og for pilsnart i været. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep fatt i +spisestuens dørgrep, men blev stående, ørene var reist, halsen strakt +fremover. Hun lyttet med en anstrengthet, som gjaldt det liv og lemmer. + +«Ja så sannelig ---,» og som en katt smøg hun gjen- nem døren. + +«Sitter du i mørke, Constance ---?» + +Ordene rullet hen i den varme, parfymerte luft, og det kom i det samme +et gufs av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. + +«Men gi da lyd, du risikerer at jeg snubler i dig ---.» Den inntredende +gikk et skritt fremover og støtte mot en stol. Med et lydelig: «Huff +da!» vendte hun sig om, famlet efter døren og skyndte sig ut med en +nervøs hast, som var det noe vondt i hælene på henne. + +Constance, som satt på huk i den fjerneste krok av stuen, innså at +Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke vilde gi sig +med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste sig derfor og stod +et øieblikk stille for å få sitt ansikt lagt i folder. På stem- men +hadde hun hørt at det var Marie. --- Idet hun trådte inn, kom denne og +Johanne gjennem den motsatte dør, den siste ganske riktig væbnet med en +håndlampe. + +«Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. + +«Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med hodet på døren bak sig. + +«Her stod jeg og talte til bare det belgende mørket. Huttitu, hvor det +var fælent!» + +«Tend lampen, Johanne, og gå ut med den der, --- De ser vel at den +oser,» --- sa Constance tilrettevisende. + +Johanne knep sine tynne leber sammen for å skjule + +det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til +fruen, som tydelig sa at det om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun +på nakken og mumlet: «Hvad jeg skal være hennes løgner for, --- så menn +godt av å røre sin valne munn.» + +«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. + +Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den annen bemerket at +det var hun nødt til, hvis hun ikke vilde risikere å få vondt. + +Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne +med kåpen. + +«Takk, jeg tar den ikke av, --- jeg sitter bare et øie- blikk,» og hun +lot den gli ned over sine skuldrer, innen hun satte sig. + +Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun snakket om været +og spurte efter de små uten å legge merke til svarene. + +Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt og glattet dem med +distré omhyggelighet og så ut til å være beklemt. Hun spurte om hvordan +det stod til med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det samme. + +«Naturligvis --- som du sitter inne, --- --- jeg undres ikke på det.» + +Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng til siden, som +var det noe hun unddrog sig. + +«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv i snakket. + +«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn fremdeles.» + +«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst. + +«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er du nu alltid.» Det kom +så likegyldig som var det slett ikke det hun vilde sagt, og hanskene +syntes fremdeles å legge beslag på hennes opmerksomhet. + +«La oss nu ikke komme inn på det igjen.» + +«Nei, la oss endelig ikke det. Jeg for min del er alt annet enn oplagt +til det i aften.» + +Constance stusset et sekund ved hennes saktmodighet. Hun pleide, når det +gjaldt dette, å ha en ordflom så Gud sig forbarme. + +«Har du nylig vært i teatret?» spurte Constance for å si noe. + +«Nei --- jo, hvad sier jeg, --- jeg så jo «Fallitten» for- leden.» + +«Moret du dig?» + +«Ja ---. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt op sitt +lommetørklæ og høist umotivert pusset nesen. Nu la hun fine folder på +det, som hun strevde med å få bene. «Det er fryktelig der hvor familien +får vite at de i grunnen er tiggerferdige,» vedblev hun. «Men forresten, +fattigdom er ikke det verste.» + +«Nei, det er sikkert,» henkastet Constance. + +«Ja, det er lett nok sagt du, --- men sett det hendte med en selv, --- +ja, f. eks. med dig, Constance.» Det lød som om hun tok fart for å få +det sagt, og stemmen vibrerte litt. + +«Hvad hendte?» Det var et glimt på Constances ansikt og et snev av +engstelighet i stemmen. + +«Ja, at du blev fattig, --- ja f. eks. mistet hvad du eier.» Hun støtte +ordene fra sig med pilsnar hast. + +«Er det noe galt med prosessen?» --- spurte Constance og rettet sig i +setet. + +«Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvorledes jeg har +sittet og pint mig?» Fru Marie drog været dypt og pustet ut. + +«Men så si dog hvad det er! Er dommen falt?» + +«Ja dessverre. Ja, du forstår det vel, --- --- de skriver at du har, ja, +rent ut sagt, at prosessen er tapt.» + +«Men det er jo umulig!» Det var en lyd i halsen som slo klikk. + +«Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok + +ingen kjære mor; --- han fikk først telegram, og idag kom det brev.» + +«Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» + +«Med rene, tydelige ord, ---- jeg leste selv brevet. Rikard vilde vært +her, men så tenkte han, det var best jeg gikk og forberedte dig.» + +«Det kunde du nu gjerne ha sagt mig før,» sa Con- stance med en stemme +som lød fortapt. «Jeg må si det er rart av dig.» + +«Jeg kunde jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» . «At det var i +gjære, mener jeg, så var det ikke kom- met så plutselig ---. Enskjønt +det kan også være akku- rat det samme.» Hun kastet sig tilbake på stolen +og la armene over kors på brystet. + +«En får tidsnok vite det som vondt er, synes jeg. --- Jeg vilde så nødig +forskrekke dig, før det ikke lenger var noen tvil.» + +«Og nu er du aldeles viss på at det ingen feiltagelse kan være?» + +Fru Marie rystet på hodet. + +«Jeg er altså så fattig, --- så fattig som nålen, --- simpelt hen tigger +---.» + +«Nu må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt stryker med, det vet +jeg ikke riktig.» + +«Men det vet jeg så utmerket godt. Ring sa det da han begynte på +prosessen, og Hansen har også sagt det, at det vilde være komplett ruin, +hvis vi tapte. Men det var han jo riktignok viss på, det ikke kunde være +tale om.» + +«Prosesser er noe kram; en skulde aldri befatte sig med dem.» + +«Men denne her har jo gjort god nytte den, siden jeg har hatt den å leve +av i disse år; for hver skilling vilde allikevel være gått tapt i disse +deilige jerngruber. En god handel det, riktig en genistrek!» Hun hadde, +mens + +hun talte, skiftet plass med nervøs rastløshet, og som hun slett ikke +visste av at hun gjorde det. Nu satt hun på en lav meiestol og gynget +ilferdig frem og tilbake. + +«Hvad vil du nu gjøre, Constance?» spurte fru Marie. + +«Gjøre? Undskyld, men det er virkelig et underlig spørsmål.» + +«Ja, jeg mener, hvad du akter å ta dig til?» + +«Akter å ta mig til? Hvad skulde jeg akte å ta mig til? Kan du si mig +det?» Det var noe over henne som minnet om bobler i kokende vann. + +«Det første du må gjøre er naturligvis å si op leilig- heten og selge +dine møbler,» svarte fru Marie med en stram mine. + +«Og så?» + +«Ja, så må du se til å få dig en post som lærerinne eller en plass hos +en enkemann, eller oprette en industri, eller» --- + +«Eller søke mig et embede som sogneprest eller få mig en ansettelse ved +et cirkus, eller gi mig til å være jord- mor ---» avbrøt Constance, «å +det er nok av ting å be- gynne på!» + +«Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår sig, kan +du være oplagt, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste sig og trakk kåpen +opover skuldrene. + +Constance så ut som om hennes tanker stod stille. Hun satt og stirret +frem for sig med sammentrukne bryn og et hårdt uttrykk i de mørke øine. + +«Forresten Constance,» vedblev den annen, idet hun bøide sig ned og +knappet de nederste knapper i sin kåpe, «så synd som jeg synes i dig, +--- ja, du må ikke bli sint, --- så tror jeg virkelig du har godt av +det.» + +«Ja, når alt kommer til alt, skal du se det er et stort hell dette her +---,» sa Constance. + +«Ja, for du kan nu si hvad du vil, så er det allikevel et sørgelig liv +du har ført,» vedblev fru Marie, mens hun trakk sine hansker på og +langsomt glattet skinnet om + +hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har +du villet bestille, ikke så meget som så,» --- hun strøk sin høire hånd +over den venstres innvendige flate. «Se nu bare basaren, som vi andre +har hatt alt det strev med, har du villet løfte så meget som en fin- +ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, --- ja det hjelper ikke, +slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev- ner sig.» + +«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo godt at +rettferdigheten skjer fyldest.» + +«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig sint, --- som om jeg +kunde hjelpe for det.» + +«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det ikke just morer mig +å få vite, at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å dø av sult.» + +«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut av dig, og det +nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så, hvad skal jeg kalle det, --- +krakilsk !» + +«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av henrykkelse over +efterretningen? Og må jeg spørre om ikke et menneske har lov å gå fra +konseptene under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille, +mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den forrige fart. + +«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så --- ---» + +«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er slikt slag +det.» + +«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» + +«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel --- ---? Jeg kan da +sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nu +på stående fot, likevel!» Stolen stod atter stille for straks efter å +settes i gang igjen. + +«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten ikke, om jeg tør +komme frem med den hilsen som Rikard gav mig med, og som gjelder mig +selv også forresten.» + +«Hvad var det for en hilsen?» + +«At vi så gjerne vilde ha, du skulde flytte over til oss, inntil alt +dette var ordnet, --- ja, at vi kort sagt så gjerne vilde hjelpe og råde +dig.» + +«Ja, takk, --- det vet jeg nok.» + +«Ja, for vi har virkelig så vondt av dig, både Rikard og jeg.» + +«Å --- jeg finner nok på råd.» Og hun nikket med hodet noen bistre nikk. + +«Er det noe i særdeleshet du tenker på?» + +«Nei da! Men i verste fall kan jeg jo ta livet av mig. Den utvei er det +jo.» + +«Tal ikke så stygt --- enskjønt, du gjør mig ikke bange. --- Den som +mener det alvorlig, taler ikke om det, --- det er en gammel erfaring.» + +Constance mumlet noe mellem tennene og nikket atter med en forherdet +mine. + +Fru Marie var ferdig til å gå. Hun hadde nølende tatt sin muffe; nu stod +hun og klappet dens bløte skinn med sin behanskede hånd. + +«Det er én ting, jeg så gjerne vilde spurt dig om, men du må love mig +ikke å bli sint, Constance ---» + +«Spør bare,» sa den annen sløvt uten å flytte øinene fra den arabesk i +gardinet, som de var heftet på. + +«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja jeg spør bare i all +vennskapelighet» --- vedblev hun hurtig, da Constance med et plutselig +sett dreide sig om på stolen. + +«Lorck!» sa hun. «Hvad vet du om det? Forresten er det noe snakk.» + +«Nei, Constance, det tror jeg ikke, --- husk at Lorck er Rikards gode +venn og min også for den saks skyld, --- og noe har det vært imellem +dere, --- det er jeg viss + +på. Men det skal du vite, at har du sagt nei til ham, så vil jeg ikke si +hvad jeg synes.» + +«Så får det være det samme da,» sa Constance og salte sig rolig til +rette på stolen igjen. + +«Jeg tenker slett ikke bare på den praktiske side av saken, hans gode +stilling, hans store formue, hans an- seelse og smukke ytre, men i og +for sig er det mig høist ubegripelig.» + +«Ja, jeg kan tenke det,» sa Constance. + +«Ja, for hør engang, Constance, det er da vel din me- ning at du vil +gifte dig igjen?» + +«Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?» + +«Nok! --- Ja, hvis du enda hadde noe å virke for, men slik som du har +stelt dig! Har du virkelig et øieblikk tenkt at du vilde gå slik og +slenge gjennem resten av ditt liv?» + +«Jeg vet ikke hvad jeg har tenkt jeg,» svarte Con- stance med en geberde +som om hun var lei og kjed av denne passiar. + +«Nei, det er just ulykken det, --- men hør nu, Con- stance, kunde du +ikke skrive til Lorck ---» + +«Og be ham fri igjen?» + +«Ja, om du så gjorde, du kunde falle på verre ting. Men du kunde jo bare +gjøre en tilnærmelse, --- ja du fant nok alltid på ordene.» + +«Siden jeg nu er så yderlig redusert,» hun smilte bit- tert, «ja, det +gjorde jeg nok.» + +«Det kommer jo slett ikke saken ved, --- det er jo ikke penger han vil +ha, --- og når nu mannen er så for- elsket, så er det ingen skam i å +komme ham i møte.» + +«Hold op med det snakk, Marie!» Constance var trett. + +«Ja, ja, du skulde ikke være så kjepphøi, Constance, den dag vil komme, +da du angrer det, tro du mig, og så kan det være for sent.» + +Constance gjorde en avferdigende bevegelse og så ut til å være bestemt +på å tie. Så sa fru Hansen god natt og gikk. + +Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen. + +# Kapittel XXII + +Da hun atter var i stuen, dekket hun lampen til med en stor, lyserød +skjerm. Så gled hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og +blev liggende i en ubekvem stilling med benene på gulvet. Hun gråt ikke +og rørte sig ikke. Hun forsøkte å tenke over sin stilling, men det blev +bare til begynnelser, som løste sig op og var vekk likesom såpebobler. +Det vilde ikke danne sig en eneste ordentlig tankerekke, og hun kunde +ikke få tak i noen hel forestilling. + +Lorck gled frem og tilbake, men hans billede var matt og utydelig og +gikk hvert øieblikk i stykker ved det rot av alskens andre ting som +skjøv sig op. + +Om hun hadde giftet sig med ham! Uff nei, --- hun hadde ikke lyst ---. +Men så hadde hun dog vært på det tørre, --- og han elsket henne visst +---. Ja pytt, ja, hvad kunde menn prestere i retning av kjærlighet? --- +De gikk og dryset om og flanet med ord og følelser, til de var ut- +jasket som gatetøitene --- og så kom de og bød sig frem til ekteskapet. +--- --- Deres kjærlighet var en vemmelse ---. De elsket den ene og levde +med den andre. --- Ikke for det --- det kunde altsammen være bra nok, og +kanskje var det ikke så sjabert som det så ut, --- hun var ikke tilsinns +og gå i rette med noen, når hun bare slapp å ha med det å skaffe. + +Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge ad gangen, han blev borte og kom +igjen atter og atter. Bruddstykker og minner fra deres samliv streifet +hukommelsen i bro- ket skifting. Hun var så vammel ved det; det var de +likegyldigste ting, som hun slett ikke gad huske, men det blev ved og +blev ved likesom skyggene i måneskinnet, når vinden bøier trærnes grener +sakte op og ned. + +Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen værs" go vilde spise. +Hun för op og sa takk, men la sig straks tilbake i samme stilling. + +14 --- Amalie Skram. I. + +Hvad skulde det nu bli av henne? --- Leve av sine slekt- ningers +almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut- kant. Leie? Hun hadde +jo ingen ting å betale med. --- --- Og når hennes tøi blev slitt, og hun +trengte nytt ---. Det sludder og ta ut som lærerinne, --- hun kunde jo +ingen ting. --- --- Eller styre for en enkemann --- aldri i verden! Og +så alt det snakk de vilde velte ut over henne, --- alt det snakk og +snakk og snakk. --- --- Nei, det eneste var å ta livet av sig --- det +var en formelig plikt --- en æressak. Hun var jo så kjed av det og hadde +ofte for alvor tenkt på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente +til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun vilde eller ei. +Det var bedre å gå godvillig. + +At hun kunde være så feig og grue for den smule smerte ! --- --- Å, men +det blev nu visst gresselig, når gif- ten var slukt. --- Straks vilde +det begynne, --- brystet trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. +--- Det vilde komme en rallen i strupen, --- kanskje vilde det velte +skum ut, --- fråde var det visst de kalte det, --- --- og så vilde hun +være så forandret, så stygg bakefter --- + +Den, som fant henne på sofaen. --- --- Det vilde gi et sjokk i familien +---, de vilde alle komme settende, og så vilde de lette --- ganske sakte +--- på det klæde, doktoren hadde lagt over hennes ansikt. + +Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde brukt den gang han +fikk sin raptus med å fotografere. Hun hadde omhyggelig forvart den, for +det stod dødnin- geben på vignetten. + +Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun- nen godt at dette +var kommet på, ellers hadde hun gjerne vært i stand til å leve det +vemmelige liv til ende på et + +vis. --- --- --- Om det nu også gjorde vondt ---, det gjorde vel aldri +godt å dø, --- og dessuten tapte hun jo straks bevisstheten. + +Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig- heten måtte hun +være. --- Hun kunde jo egentlig gjerne + +skrive et brev til dr. Blunck og be ham, --- ja naturligvis, det måtte +hun jo. --- Hun satte sig til skrivebordet, og et par minulter efter var +brevet ferdig. + +«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart De kan, og +når De ser, hvad det er, så vær diskret for gammelt kjennskaps skyld. +Deres Constance Ring.» + +«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i grunnen nokså +hensiktsmessig, --- så blir det heller intet vrøvl! med begravelsen.» +Hun satte adressen på konvo- lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt +Johanne ved det lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat. + +«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse, --- her er ti øre +til et frimerke.» + +Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig. + +«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i aften,» la +hun til, idet hun rettet på en hårnål som syntes å genere henne. + +Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å stusse. Bare den +måte hun sa Johanne på; hun blev så underlig, likesom rørt ved det. + +«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster, som fikk sig +en liten forleden.» Hun satte skyndsomt koppene og tallerkenene sammen +for å gjøre bordet ryd- dig før hun gikk. + +«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal lukke, så +De intet frimerke får.» + +«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på soveværelset?» + +«Det skal jeg selv besørge; --- De må ikke komme inn mer i aften, --- +jeg har hodepine og vil gå til ro, --- hører De, Johanne ---» + +«Godt, frue,» sa Johanne og nikket. + +Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å rote i sitt +skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb kastet hun ned ved siden av +sig. Det blev en stor dynge. Noen kvitteringer og en assuransepolise, +som forresten \| 212 Constance Ring + +var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. --- + +Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren. Men så husket hun at +Johanne ikke var hjemme, at in- gen verdens makt kunde bringe dem inn +til henne, og så kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen- +nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis- budet som +hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter bladet i aften. + +Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun trengte til å +forvisse sig om det; før var det så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun +ut og så efter. Kjøkkenet var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, --- +jo, hun var vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la +hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev underlig slått av, hvor +lunt og koselig det var. De hvite halvgardiner var trukket tett sammen, +og kappen oven- for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett. +På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels duk, og på dette +stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en eiendommelig lukt av +brent kaffe og russe- såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig +stod og trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det +til lampene borte i kroken sammen med glassbørsteren og lampesaksen, det +til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. +På komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret; krokhyllene over +benken var belagt med hvitt papir, som Johanne hadde klippet ut i hull +og tunger som på liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel- +lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne kjøkkenved +stablet op, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte +blomstersprøiter. Gulvet var ren- skurt, og på matten foran døren lå +katten og døset. + +Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være så innbydende. Det +var jo som et stykke forjettet land, + +og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en stille hviles og +hygges stund efter endt gjerning midt i denne orden og renslighet. + +Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs over gulvet og +slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og +skyndte sig tilbake til sine brev. + +Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole- fang, og da hun +hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange ad +gangen som hun kunde gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk +og tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake- ren hadde +skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden +med en tungsindig mine, som var det en likbrenningsprosess hun bivånet +foran denne gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes stakkars +liv var drevet over. + +Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt syskrin. Den ennu +ikke ferdigfaldede strimmel falt henne i hendene; mekanisk og likesom +kjærtegnende lot hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op. +Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun den gang hadde +hatt. Den gang, --- det var jo ennu i går, i dag, --- og hun syntes det +lå år imellem. --- + +Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove- værelset. Her stod +et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedaget sig nu; +himmelen var full av sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra +halv- månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at lyset ikke +skulde falle inn mellem de grønne trespåner. Så trakk hun chaiselonguen +frem fra kroken og stillet den således at hvis det lå noen på den om +morgenen f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen +var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og ned; med hendene +tok hun fatt i de stoppede kanter, som trengte hun et holdepunkt. Hodet +var foroverbøid. Lenge + +satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til å reise sig, +men blev allikevel sittende. + +Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og talte slagene ett +for ett. Elleve! Så reiste hun sig med hast, avførte sig sin kjole, sitt +korsett og sine støvler og tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele +tiden sett så dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte den +bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut- trykk på hennes +ansikt. Hun så op og ned på alle de gamle, kjente gjenstander, disse +stumme tjenere, som hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det +dukket minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår om +hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en usigelig medynk +med sig selv, fordi hun nu skulde for- late alt dette, som hun i grunnen +hadde kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for +hun kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var kommet og det +var ingen pardon. Og hun hadde ærlig fortjent sin død, --- hun hadde jo +levd som et dyr om- trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde +utrettet. Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! --- + +Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor flasken lå +forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuff og dreide rundt. + +I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt i været og +ristet sterkt. Johanne var altså kom- met, før hun var blitt ferdig, --- +klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte +om det var besørget. + +Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært lukket i butikken. + +Constance følte en uforklarlig lettelse. + +«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned i morgen tidlig +straks,» sa Johanne. + +«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til- bake så lenge.» + +Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på +trappen, og så tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke +vilde uroes.» + +Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post- stemplet var +fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne skriften. Da hun var kommet inn +i stuen, rev hun kon- volutten op og så at det var fra Lorck. + +På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest, kastet hun det +på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, +ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet op rett som det var og +leste litt i det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til +langt ut over natten. + +«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu igjen forstyrrer +og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn +foreholde mig, hvor tåpelig og påtrengende det vilde være å skrive på +nytt. Allikevel sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang +til. Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at jeg ikke +er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke trives ved livet, når jeg +ikke får leve det med Dem. Er det da aldeles utenkelig at De kunde gi +mig et håp? Jeg er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da +vilde bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, --- det er +min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De da så viss på at De +slett ingen bruk har for mig, for min kjærlighet, min ærlige vilje til å +gjøre Dem alt det gode et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker +på ett og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min hustru? Jeg er +nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde, at De gav mig det svar, jeg +ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor +jeg for mine studiers skyld akter å forbli en tid. ; + +Niels Lorck.» + +Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt + +leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun + +tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive- bordet. Hun +hadde bedt ham møte henne i København, så kunde de ha bryllup der og dra +hvorhen han vilde. --- + +Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var meget, som brøtes +hos henne. Innerst inne glede over å ha reddet livet, rørelse over sig +selv, når hun riktig sterkt fyltes av den kval, hun hadde utstått, +medynk, når hun tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, +angst for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot og tro til +sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende håp til fremtiden, +takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel efter et +menneskelig liv. --- --- Nu følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. +Det vilde bli en travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De +nyeste parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt, defilerte +forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun skulde kjøpe sin nye +vårdrakt i «Bon Marché», når hun nu kom til Paris, eller på det annet +store magasin --- hvad var det nu det het --- --- --- + +Ja visst, ja, --- det var dog bedre å gifte sig enn å dø en selvmorders +gyselige død. --- Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i ethvert +fall, hvad det var ---. Og dessuten, --- --- nu, da hun var kommet over +alt dette med idealer og slikt, --- så vilde hun se så anderledes på +det. --- Det vilde gjøre en stor forskjell. --- + +Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig selv, mens +hun lå der på puten med søvnløse øine og bleke kinner, som plutselig var +blitt magre. Hun drog et sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte +sig om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt +kommer til alt, er et giftermål bedre.» + +# Kapittel XXIII + +Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den deilige sveitsiske +septemberluft, før de drog til Norge, og hadde foresatt sig å bli der så +lenge været var sommerlig. + +Nu hadde de flakket om i snart halvannet år. Først et par måneder i +Paris, derfra til et badested i Sørfrankrike, så til Italia. Vinteren +hadde de tilbragt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. + +Lorck var på det siste begynt å savne sitt arbeid; han lengtet efter å +komme i virksomhet og efter å leve livet med Constance i hjemlige, +ordnede folder. Også Con- stance mente, det skulde være godt å komme til +ro. Lorck hadde skrevet til den unge læge, som hadde bestyrt hans +praksis at de vilde være i Kristiania i oktober. + +I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt sig ille tilpass. Hun +var fremmed og forlegen overfor Lorck og hadde så vanskelig for å tale +med ham. + +Når han satt med armen om hennes liv og i fortrolige meddelelser utøste +sin sjel for henne, mens han lekie med hennes hånd og kysset hennes hår, +når han fortalte om, hvorledes han hadde elsket og lidt, visste hun +aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke var +likegyldighet, trengte ikke på for å få henne til å tale; han håpet at +den tid snart vilde komme, da hun skulde føle sig trygg og hjemme hos +ham, og han syntes, han hadde råd til å vente. Men Constance var mangen +gang bedrøvet, halvt skamfull over intet å kunne gi ham til gjengjeld. +Hun droges med en fornemmelse av und- seelse, som hun forgjeves strevet +å få bukt med. Det gikk så vidt at det formelig pinte henne å sitte +alene til bords med ham, og hun kunde aldri bekvemme sig til å be ham om +penger til det, hun kunde få lyst til å kjøpe. Han måtte alltid av sig +selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som +oftest at det til- feldig kom for dagen at hun ikke eide en skilling, +når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulde betales. + +Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og +elskovsfull som han selv, forminsket ikke den fryd, han følte ved +endelig å ha gjenstanden for sine + +drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes +kjærlighet, da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og +vilje var bøiet mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette +hennes tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt nye liv +med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem- tid, og han tvilte +ikke på at han til sist skulde vinne hen- nes hjerte. All den anledning +en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å +gjøre sig elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var som et +vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig- hetserklæring. Og +årvåkent passet han på de uttrykk, han gav sin lidenskap, at hans +kjærtegn ikke skulde støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en +at- mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først uten å +tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig glededrukken lykkelig. +Ja, for således gikk det. Kjær- ligheten var der, før hun fikk tid til å +se, hvordan den begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første +ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske Ring, lukket hun +øinene og smilte i takknemlig glede over forskjellen. + +Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være så frydefullt å leve, +at det kunde være slik underhold- ning i alle de likegyldige småting, et +menneske går og foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten +syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munierhet, som +hadde sitt utspring i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake, +hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne +øine. Det var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med noe +bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte trykk av hans arm, når +hun kom med en bemerkning som han glededes ved, eller hun gjorde et +spørsmål som klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet og +så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så + +gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne. Var de på ensomme +veier, blev smilet et kyss som falt av med en munter liten latter, som i +hastverk, fordi de hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun +levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær- lighet, som +omsluttet henne helt og lukket henne inne i en verden, hvor det var godt +å være. + +Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring. Da han følte sig i +den fulle besiddelse av hennes kjær- lighet, falt han til ro i +bevisstheten om at han hadde vunnet hvad han attrådde i verden. En +usigelig fred fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke +lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li- vets centrale +innhold, det faste stade ut fra hvilket han levde, handlet og opfattet +tingene. Han var til mote som et menneske som efter i en rekke av år å +ha vært en ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be- +fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var et +førsteklasses fartøi. + +I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier- herre som har +rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre sig rede for det, gikk +han over til å ville være den mottagende, og han nød hennes nærvær og +ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, +mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å kjempe for, og derved +fikk hans vesen en mer passiv form. + +Constance merket forskjellen og fornam savnet av den forrige +henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil- lere og tausere omkring +henne. Det var som om deres kjærlighets fartøi var kommet inn i et +dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å +bli litt ensformig. + +De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne, hadde Constance ikke +følt sig riktig vel. Hun plagedes av kvalme og matthet og kunde av og +til uten spor av + +grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det plutselig op for +henne hvad det var hun feilte. Hun hadde lest i en fransk bok, som hun +tilfeldig fant i ho- tellets havestue; den hadde til titel: +Sundhetspleie for unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle +tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep henne; hennes +første tanke var å styrte ovenpå til Lorck og fortelle det. Men da hun +var kommet inn i soveværel- set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun +plutselig undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an- sikt, +og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et uttrykk som om han +ventet en meddelelse, kastet hun sig inn til ham med ansiktet gjemt ved +hans hals. Og så kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt- +som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod ikke straks. +Constance måtte knipe ham i øret og skjenne fordi han var så tungnem. +Men da det så gikk op for ham blev han stum av henrykkelse. I +begynnelsen av de- res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet +ventet på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så uventet +på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet henne med et uttrykk av +rørelse, som Constance aldri hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned +og vilde atter gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne op +på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske som rent ellevill +av glede ikke vet hvad det gjør. + +En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have- stuen og leste i en +avis, mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med sitt +toalett. Plutselig over- raskedes han ved å høre en stemme som han +syntes han skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra lyden +kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred- skuldret skikkelse i grå +sommerdrakt og stråhatt, som stod og talte med en opvarter inne i +restauranten. Før han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om +på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen. + +«Men hvad fanden, er det dig, Meier !» ropte Lorck og reiste sig. + +Meier gikk bakover av forskrekkelse; han stirret et øie- blikk på Lorck, +som om han ikke trodde sine egne sanser. + +«Nå ja ---,» sa han med en bevegelse som om han sam- let sammen på sig +selv ---. «Det er egentlig ikke det min- ste merkverdig, du kunde jo +like godt være her som noe annet sted.» + +«Vel møtt da, gamle gutt,» sa Lorck og ristet hjertelig hans hånd. «Jeg +trodde forresten du var i Norge, bladene har fortalt at du var kommet +hjem.» + +«Det er jeg også for år og dag siden, men derfor kan jeg jo godt være +reist ut igjen.» + +«Det var da et pussig treff. Når kom du?» + +«I går aftes med Jenny; det var henne, jeg skulde følge.» + +«Så du har din søster med, det blir hyggelig for Con- stance ---» + +«Henne har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun vilde lære fransk, +og så skulde hun i pensjon naturlig- VIS.» + +«Og hvor akter du dig hen?» spurte Lorck. + +«Hvor det kan falle sig. Jeg har en måneds ferie som jeg skulde se til å +få slått ihjel et sted.» + +«Nu, og hvordan går det dig så? Fortell mig litt om det.» + +«Det er ikke stort å fortelle. Jeg fusker i å være time- lærer, bor i +Pilestredet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorger.» + +«Du er jo blitt berømt mann siden sist vi såes,» ropte Lorck. «Hvorfor +forteller du ikke det?» + +Meier trakk på skuldrene. + +«Berømt ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» + +«Men din store komposisjon har jo gjort lykke på konsertene.» + +«Puff ---» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety, når en er så +ulykkelig å være født i et filleand som Norge med så elendige +musikkforhold . . .» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og +legge sig.» + +«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille fatt, mente +Lorck. + +«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? --- Det +er jo ingen stilling å få, hvad skal en ta sig til?» + +«Men du er jo komponist !» + +«Komponist» --- snerret han, «hvad hjelp er det i å ha laget en smule +musikk sammen, som blir spillet på én, høist to konserter i en provinsby +som Kristiania?» + +«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» --- + +«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» --- avbrøt Meier og lo ironisk, +--- «ja, tenk for en lykke!» + +«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.» + +«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere og tygger drøv på +harmonilære med vordende ukunst- nere.» + +«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?» + +«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for- mue har, er en +fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som våre.» + +«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var ---» + +«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» --- av- brøt Meier. +«Slikt slites av en ---» + +De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på klokken. + +«Har du spist frokost?» spurte han. + +«Nei, det vet Gud jeg ikke har, --- jeg er sulten som en ulv.» + +«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan- skje avtale med noen +annen» --- la han til, da Meier syn- tes å betenke sig. + +«Ikke tanke på det, --- jeg er komplett fri mann.» + +«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun plutselig får øie på +dig,» sa Lorck. + +I det samme gikk døren op og Constance viste sig på terskelen. Lorck +betraktet henne smilende og forvent- ningsfull. + +Meier blev blek og för med hånden gjennem håret. Constance stusset og så +på Meier med spørrende for- undring; så gikk det et lyst smil over +hennes ansikt. + +«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen- + +dene sammen som i overgiven glede --- «hvorledes i all verden kommer De +her?» «Ja du må nok spørre, Constance» --- sa Lorck. «Her + +sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og snakke der inne +--- aldri sett maken til menneske!» + +«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» --- sa nu Meier, idet +han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse +om, hvilket møte der forestod mig.» + +«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan har De det?» + +«Takk, utmerket. --- Det behøver man ikke å spørre Dem om, frue.» + +«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.» + +«Ja, det må De endelig ---» tilføiet Constance. + +«Så gjør vi utflukter ---» sa Lorck. + +«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con- stance. + +Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i pensjonen for å få +henne med på en tur, som han hadde avtalt med Lorcks. De var kjørt ut +til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og +hadde valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet, hvorpå Meier +hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen. Nu var han på tilbakeveien. Han +var glad ved å være + +alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen- delser. 224 +Consiance Ring + +Det plutselige møte med Constance hadde virket på ham, som blev det +revet op i et gammelt sår. Denne kvinne var hans skjebne. Tanken på +henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store +komposisjon. Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den +gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først for alvor å +arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om det avsondrede liv Constance +førte. Uten riktig å gjøre sig rede for det fikk hans håp ny næring ved +det billede av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham. +Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort noe som dudde, +vilde han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun +vilde bli hans. Med henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og +dyk- tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne +bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre enn alle de andre; det +var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulde få +hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og +glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar- beid, kom +budskapet om hennes giftermål med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. +Han lukket sig inne om dagene og streifet ute om nettene, inntil han +falt sam- men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i +timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con- stances +formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og at hun --- så sa folk +--- først da hadde gitt efter for Lorcks frieri. + +Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt vært reddet. Det var +især denne tanke som grov i hans hjerte som en hakke med spisse grep. +Lorck hadde tatt henne fra ham, --- tatt henne, hjulpet av det +lettferdige tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne, +iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet og hadde sagt at +han skyldte fru Ring og sannheten å til- stå at han hadde vært en flabb +og tatt så rent bort i nat- + +ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til- overs for Lorck +fra den dag av. Han kunde ha falt ham om halsen og takket ham; de var +kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli +venner. Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke, han var ikke +god nok for henne, det var ingen, ikke han selv, ikke noen. + +Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk han visste, hun var +tapt! Han forbannet den brutale skjebne; livet forekom ham neppe verdt å +leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for, +hvad å vinne. + +Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det gjorde i den +sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite inntrykk på ham, men da +den månedlige understøttelse da hørte op, blev hån nødt til å reise +hjem. Det var så godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin +enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for- resten hadde +lovet å ta sig av. + +Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet sig +gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og trett og misfornøid. + +Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn- tes han, han hadde +begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dumpe ned like foran +ham. + +Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær- lighet, hans sorg, +hans lidelse ved å vite henne i en annen manns armer. Det var utålelig, +umulig å se på det, --- han måtte bort, innen han blev så elendig at det +ikke mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de hadde ikke +merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ingen anelse hadde om +hans tilstand. Men hvor- ledes hadde han ikke også kjempet. + +Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre løp han op +trappen til sitt værelse. + +15 --- Amalie Skram. I. + +# Kapittel XXIV + +Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst- hus, som lå i +det ene hjørne av hotellets rummelige have. Det var en sval og stille +aften. Lorck var varm efter tu- ren og drakk rødvin med is for å kjøle +sig. Constance satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort +sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var full av lyse +striper måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det +bleke dimmer gjennem vinløvets åpning og tegnet sig på gulvet og +bortefter bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. + +De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med ham. Constance +syntes han var blitt så forandret, ikke til sin fordel, mente hun. Han +var så blasert og snakket så spottende om sig selv og all ting. Lorck +svarte, at så- ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve +i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for han er en kjekk +og prektig gutt. --- Jeg har alltid så godt kunnet like ham.» + +«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han blev gift med en rik +dame.» + +«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham en?» spurte Lorck +smilende. + +Constance lo. + +«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge- lige mot ham, +Constance, --- jeg tror, han synes om å være sammen med oss.» + +«Ja, riktig hyggelig» --- svarte Constance. + +«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid, du. Merket du +ikke noe?» + +«Ikke spor» --- var svaret. + +«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?» + +«Aldri!» --- svarte Constance. + +«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» --- tenkte Lorck og ofret +minnet om sin egen opførsel et stille sukk. + +«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi- gående raptus han +har hatt» --- sa han høit. + +«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, +halvt undselig smil. + +«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret Lorck. --- «Det kan +godt hende, det bare var en grille av mig, --- jeg gikk nu og syntes at +alle måtte forelske sig i dig, skjønner du.» + +De tidde begge stille noen minutter. + +«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte efter hennes +hånd. + +«På ingen ting i grunnen» --- sa hun vennlig. + +«Snakk --- fortell nu,» bad han, og drog henne nær- mere til sig. + +«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. --- Undertiden fa- rer ens tanker +så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller +det er det rene tusse- skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett +ikke til å finne ord for.» + +Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med den annen hånd hennes +hode inn imot sig, så det kom til å hvile ved hans hals. De holdt +hverandre omslynget og satt litt uten å tale. + +«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» --- hvisket Con- stance og trykket +sine leber mot hans skjegg. + +«På hvad da, Conny?» + +«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har gjort mig, på +alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærlighet du +har elsket frem i mig, og især på det, du vet, det, som forestår.» + +«Min elskede, søte» --- sa Lorck og trykket henne tettere til sig. «Hvor +du gjør mig lykkelig --- hvor dine ord er liv- salige, og dine kjærtegn +søte. Og du, som var så redd for å ta mig ---» la han litt efter til med +ømmere stemme. + +«Ikke dig mer enn andre --- jeg hadde ulyst eller av- smak sånn i det +hele tatt.» + +«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. --- Kan du huske, hvordan jeg +måtte streve. --- Og hvis brevet ikke var --- uff, jeg tør ikke tenke på +det.» + +«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen jeg var blitt +til. --- At du virkelig hadde mot på mig, det var godt gjort av dig» --- +hun klynget sig til ham. + +«Jeg elsket dig, Conny.» + +«Og 1 begynnelsen da vi var gift, --- kan du huske, hvor dum jeg var --- +rent ulykkelig av generthet.» + +«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det må du innrømme, for +du gjorde alt for å ta motet fra mig, men som sagt, jeg elsket dig, --- +jeg har aldri elsket før jeg begynte å elske dig.» + +«Er det virkelig sant, Niels, --- si, er det sant?» + +«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært, vilde jeg aldri lært +kjærlighet å kjenne. --- Og nu, da vi har vår skatt i vente, --- jeg er +overlykkelig, Conny» --- + +«Men du har dog vært forelsket i andre, --- ja, og stått i forbindelse +med andre?» + +«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort livet levende for +mig.» + +«Og slik er det også for dig, Conny,» --- vedblev han litt efter, --- +«ditt liv begynner først med mig, ikke sant?» + +Hun svarte ikke. + +«For du elsker mig, si, at du elsker mig.» + +«Det vet du jo, Niels» --- sa hun sakte. + +«Men si det allikevel, --- det er så søtt å høre.» + +Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte lyst til å riste hans +armer av sig og løpe bort. Det var, som om noe spøkelsesaktig i mørke +kom listende bak på henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. +Det fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det blide +velbehag, som hadde smøget sig over henne, da Meier en dag rent +tilfeldig kom til å legge armen på ryg- gen av den stol hun satt i. Men +nu vilde hun bort fra alt + +dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av elskov og +lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i. Hun svøpte minnet om de +søte timer og alle de fortryl- lende småtterier, som hadde vært mellem +henne og Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig, var det. + +«Jeg elsker dig» --- sa hun, «elsker, elsker dig,» og hennes kyss og +kjærtegn var heftigere enn noen sinne. + +Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvåpne +leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans bløte, tette skjegg. + +«Men hvad er det» --- sa han med et plutselig rykk, «jeg blir syk.» Han +grep om hennes hånd og bøide sig stønnende fremover. Heftige +kuldegysninger gikk gjen- nem ham. + +«Du har forkjølt dig av den isen» --- sa Constance --- «kom la oss gå +op.» + +Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances arm op gjennem +haven og inn i hotellet; av og til stod han stille og gav sig av +smerter. + +Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes Constance over hans +blekhet; en kold sved lå på hans panne, og han klaget over en ulidelig +kvalme. Hun lot straks sende bud efter en læge. + +Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann med masser av grått +hår og skjegg. Han sa til Constance at hennes mann hadde pådratt sig en +heftig forkjølelse, men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å +sende noe medisin og komme igjen neste morgen. + +# Kapittel XXV + +Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omhu. Som +oftest kjente han henne ikke, men + +tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet Kristine. + +Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an- nen natt for å +skifte med Constance. Han mente at det vilde gå en tre-fire uker, før +det kunde være tale om å tenke på hjemreisen; forresten var det ingen +fare, når de bare iakttok forsiktighet. + +Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at han blev så lenge +han kunde være henne til nytte. Con- stance hadde takket ham med stor +hjertelighet og ikke lagt skjul på, hvor glad hun var over hans +beslutning. + +Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet medisinen på +apoteket og var uavlatelig ved hånden for å gjøre henne småtjenester. +Hver dag bragte han henne blomster eller frukt og fikk henne til å +trekke en smule frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger +for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det beleilig, for +hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så kom det en pike, som holdt vakt +i stuen ved siden av, med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis +herren våknet. + +Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn og spurte, hvordan +det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var +bedre nu. Undertiden spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da +et og annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham til han +falt i søvn eller sa at han var trett. + +En gang hadde han takket Meier for hans store elsk- verdighet mot ham og +Constance og sagt, at det var ham en trøst å vite, Constance hadde ham å +ty til. + +En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt Constance inne +hos ham i den store lenestol ved sengens hodegjerde. Hele formiddagen +hadde han vært urolig og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren +hadde gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid- dagen var han +falt i slummer. Så var Constance gått sin vante tur i haven og hadde +funnet Lorck sovende ved til- bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av +tretthet. + +Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene hadde sloppet taket +om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet ved at det gikk noen i +det annet værelse, rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det +var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge den fra sig på +bordet og satte sig atter til å døse. + +Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og var blitt stelt +ferdig for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev +hjemmefra. Så hadde hun noe å fordrive tiden med, det var nemlig hennes +tur til å våke. + +Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det en pakke og et +brev, begge adressert til Lorck. + +Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at det kunde være noe +om deres pengegreier --- det var ham som sørget for at deres kreditt var +i orden ---, som straks krevde svar, åpnet hun brevet. + +Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den +lave lenestol borte ved det runde bord kunde hun se ham i sengen og være +parat ved hans min- ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut +til al- tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der ute +fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en iampe under en +stor papirskjerm oplyste bare halvveis det temmelig store værelse. + +Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget blek, og hennes +hender skalv så sterkt at bokstavene hoppet op og ned. Hun la papiret på +bordet foran sig, tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom +og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som hos en der har +løpt, leste hun brevet igjennem; flere ganger om igjen. Efterhånden kom +hun mer til ro. Til sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i +konvo- lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften. Månelyset +kastet skyggen av hotellet bort over den åpne plass, som deres værelse +vendte ut til, skinte på vann- springet med den basunkinnete gutt på +toppen like ved + +inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av det store +monument nede på torvet til venstre og avsatte her figurer av +merkverdige fasonger og dimensjoner. Lenger borte lå Genfersjøen med +sølvblinkende flate der, hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne +mot det høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter med +syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk +lød op fra en nærliggende offentlig have. + +Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens harmoniske +deilighet. Med korslagte armer stod hun og stirret frem for sig og +kjente en sviende smerte som efter et stikk i hjertet. + +I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettop vært her og +avlevert en pakke, som hun har bedt mig straks sende Dem. Jeg tenkte +først å la den ligge til De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det +ennu kan trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at den +snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte mig at gutten +var død, og jeg kan jo, især som sakene nu står, altså kun ønske Dem til +lykke med at De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av- +skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for- resten nevnte hun +intet, og jeg spurte ikke heller. Nu kom hun altså ikke mer og hevet +penger, sa hun. Hun takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for +det bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for henne. Jeg +tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste måned, da jeg tenkte, hun +kunde trenge til det, og jeg var viss på, De intet hadde derimot, men +det vilde hun ikke.» --- Så kom det et regnskap over de penger han i +Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til sist en +vennlig hilsen til Constance og en opfordring om endelig å vende hjem +engang. + +Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn. Den plutselige +opdagelse overveldet henne. Det blev ved + +å gjøre ondt som i et verkende sår. Med all makt søkte hun å få veltet +smerten fra sig. Dette var ikke til å ut- holde. At han ikke hadde +fortalt henne det, var natur- ligvis for å skåne henne, --- hvad skulde +det vel nytte til. Det var ikke noe bedrageri i det. At han hadde levd +kysk, hadde hun aldri et øieblikk innbilt sig; at han 1 det minste kunde +ha et barn, burde hun altså ha tenkt sig. + +Om han nu hadde flere, med andre kvinner! Utålelige tanke; hun slo +hendene for øinene, stampet med føttene og skrek. Det sved og stakk og +verket. + +Og nu skulde hun selv bringe ham et barn til verden. Uh, det var +vemmelig. Et barn som kunde ha, Gud vet hvem til søsken, --- unger som +drev omkring langs ga- tene. Hvis hun bare hadde vært fri for dette! --- +Og hun, som hadde følt slik jublende glede for noen uker siden. Men +kanskje hun hadde tatt feil! Til dette håp klynget hun sig med +lidenskap. + +Plutselig kom det en svak lyd fra hans værelse; hun rettet sig op, lot +hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun rent glemt. Hun +skyndte sig inn, men stanset i det første værelse; hun følte ulyst til å +se ham nu, til å høre hans stemme. Hvis han bare ikke kjente henne, men +kalte henne Kristine ---, Kristine! au, og hun tok sig til hjertet --- +altså således! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hender frem for +sig, knuget dem heftig i hverandre, mumlet noe som lød som en besver- +gelse og gikk inn til ham. + +Han satt opreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det klare +månelys så han spøkelsesaktig dårlig ut. + +«Conny» --- sa han bønnlig bebreidende, «som jeg har ventet på dig.» Han +rakte hånden ut imot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun +merket at han var ved sin fulle fornuft. + +«Vil du ha nattlampen tendt?» spurte hun uten å nærme sig. + +Han sank langsomt tilbake på puten. + +«Hvorfor kommer du ikke bort til mig?» + +Hun nærmet sig sengen. «Har du det bedre nu?» --- spurte hun. + +«Når du er her, har jeg det godt. La mig kjenne dine hender på min +panne.» + +«De er så kolde, --- du vil fryse.» + +«Nei, det vil svale.» + +Hun strøk ham over pannen med sin ene hånd. + +«Dem begge» --- sa han med matt stemme. + +Litt efter flyttet han hennes hender til sine leber og kysset dem. Så la +han dem tilbake på pannen. + +«Du skal sitte hos mig, Conny, jeg er så trett.» Han grep efter hennes +kjole for å få henne tett bort til sen- gen. «Du må ikke gå fra mig. --- +Å jo, --- gå bare, gå bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone +---, «værs- god --- jeg ser nok, at jeg er dig til plage --- +naturligvis, det er morsommere å spasere med Meier.» Det kom av- brutt +og med en gretten klang i tonen, og han skjøv med sine svake krefter +hennes hender bort. + +Constance blev så forbauset over dette uventede om- slag at hun intet +kunde finne på å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulde motsi ham +med forsikringer og kjærlige ord, blev enda mer opirret av hennes +taushet. + +«Hvorfor har du ikke passet på å gi mig medisinen? Jeg skulde ha en +skje, når jeg våknet, --- jeg hørte det godt, hvor kan et menneske komme +sig på den manér?» Stemmen var hes, og han stønnet efter anstrengelsen. + +Constance reiste sig og tok medisinflasken. + +«Nei takk, la det bare være, --- la det bare være» --- klaget han. + +«Hør nu, Niels, vær snild gutt og ta pent medisinen.» Hun skjenket ham +en skjefull. + +Han lå litt og surmulte, så tok han den. + +«Hvorfor sier du intet, hvorfor forteller du mig ikke at jeg tar feil, +--- hvorfor kysser du mig ikke» --- --- sa han klynkende. «Kyss mig» --- +kom det plutselig ømt. + +Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin munn; hans ånde var +illeluktende, og hun vendte sig uvilkårlig vekk. + +«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille ham tilfreds og +lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke ham gjennem hans krøllete hår, +sakte, bløtt, langsom- mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og +uav- brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det var tydelig +at sykdommen hadde tatt en god vending. + +Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så gjerne få glemsel for +den pine, hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øine, skiftet +nu og da stilling, prøvde å ligge på rygg med knærne trukket op i en +bue, vendte sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det +vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke med å vandre op og +ned i den annen stue, til hun blev trett eller kom til å fryse, så måtte +vel søvnen innfinne sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet +på sig et skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove- +værelset. + +Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte værelset. Gjennem +de åpne altandører lød et tusenstem- mig kor av kvitrende fuglerøster. +Hun trådte ut på al- tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå +og diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn- tes å stå +og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype- ste hvile. På himmelen +i øst var det smale, gullige stri- per; solen vilde snart være der. +Denne stillhet var knu- gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes +tanker kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el- sket og +levd med, og som hadde skjenket ham et barn. + +Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket henne! --- Mon han +hadde --- mon han hadde? --- Hun vred sig under tankene. + +Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde talt om +noen avskjedsord. + +«Du mildeste Gud og skapermann» --- sa hun med en lydelig hvisken --- +«det er brev, brev!» + +Hun trakk øiebrynene i været og spilte øinene op som i forskrekkelse; +lebene drog hun sammen til en SPISS og plystret ganske sakte. En +kvalblandet henrykkelse grep henne; hun vilde kaste sig over brevene og +lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds vaklen eller en skygge av +betenkelighet; tvertimot visste hun med sig selv at intet i verden vilde +kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om hennes +munn, blodet ham- ret i hennes tinninger, og hendene skalv, da hun skar +omslaget itu. + +Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høist forvirret +ortografi. + +«Kjære Niels» --- stod det --- «jeg ber dig meget om undskyldning, fordi +jeg efter denne lange tids forløp våger å tilskrive dig, men det er for +å underrette dig om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til sig, og +uaktet jeg godt vet at det var det beste som kunde times min arme, +velsignede Anton, såsom han jo var faderløs, skjønt hans far levde, +hvilket er enda verre, så føler jeg en bit- ter sorg over hans bortgang. +For han var mitt alt og min glede, og han lignet sin far så op i dagen, +og jeg vet at det ikke er dig behagelig nu, siden du er gift og ikke +lenger elsker mig, men det var for mig en hjertens fryd å se denne +likhet, for jeg kunde ikke holde op å elske dig, da du forlot mig og +festet ditt hjerte ved en annen. Dess- verre for mig, det var min kval, +men også min glede, og jeg elsker dig den dag i dag like så høit som den +gang, da du kalte mig din pusunge og sa at min kjærlighet var din trøst +og lykke. Og når jeg tenker på alle de deilige aftener og netter jeg +tilbragte hos dig, flyter mine tårer, og det vil de gjøre bestandig, for +jeg glemmer dig ikke i dette liv. Men nok herom, min søte, kjære gutt +døde i dag for åtte dager siden, og blev begravet på femte da- gen. Hans +kiste var så pen, og den var ganske full av + +blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måne- der, for han var +født i januar, som du var reist i oktober, hvis du husker det. Det var +tyfus han hadde, og han led gresselige smerter. Kort før han døde, slo +han øinene op og så på mig, som om han vilde klage sig, og det stakk mig +i hjertet at jeg hadde satt ham inn i verden med skam, jeg lutet mig +over ham og talte til ham, skjønt jeg var kvalt av gråt, og så smilte +han så søtt, og så drog han pusten tungt og døde. Jeg trodde mitt hjerte +var bristet med det samme, men hvad et menneske kan ut- holde å lide, er +utrolig. Og nu vil jeg si dig mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, +hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok, jeg kan få arbeid der. Jeg +ser dig aldri mer her i verden, men tenke på dig, det kommer jeg til å +gjøre ofte, og på ham, som jeg har lidt og grått så meget for. Jeg +ønsker dig opriktig at du alltid må bli lykkelig, og at hun, som er din +kone, må elske dig like så høit som jeg gjorde, da vil du ikke savne +kjærlighet. Og så til slutning takk for alt. Dig skylder jeg at jeg har +smakt lykke i livet, var det enn kort og endte med bitter sorg, så vilde +jeg ikke undværet det, nei ikke for aldri det. Og jeg velsigner dig, +fordi du har sørget så godt for vårt barn. Lev da så vel, og ha det så +godt som det ønskes dig av gamle tro + +Kristine.» + +Da Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og +hulket. Denne arme kvinne med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? +Med hvilken rett bar mennene sig således ad? De nød disse kvinners +ungdom, deres sundhet, deres kjærlighet, som om de var skapt 1 dette ene +øiemed, de nød, til de var mettet. Så de noe mer eftertraktelsesverdig, +slengte de dem fra sig og over- lot dem til den skjebne, som mennenes +brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med +denne tålmodig lidende, som var så full av godhet + +og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot den +samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene +å hengi sig til sine kjønnslige lyster. + +Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes smerte var en +annen; en heftig uvilje mot hennes mann rørte sig hos henne, hun tålte +ikke å tenke på ham. + +De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num- merert, og hun +leste dem i rekkefølge. Hun så, det var et forhold, som hadde bestått i +flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, +hvad det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei- delser og +utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner hadde vært en gift dame og +øiensynlig hørt til Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min +elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig. Den +dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du ikke tilfeldig fått +dette å vite, vilde det ingen fortred ha kunnet gjøre dig. Forresten er +jeg kjed av denne idelige væren på vakt mot mannen, og til syvende og +sist har hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke styrtet +over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom- met til å tenke på +henne. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. +Jeg elsker dig virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, +notabene når du er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle +tårer --- hører du, pus!» --- + +Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale, når hun skulde +komme til ham o. s. v. De var fulle av kjærlighetsord av samme art som +dem, han hadde gitt Con- stance, stundom endog presis de selvsamme +uttrykk og det gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne. + +Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in- gen brevveksling +hadde ført, og så kom det et brev, som begynte således: «Ja, min +elskede, kom du bare tilbake til mig, hvis du er frisk og søt som før, +--- jeg vil intet + +heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket, var det fordi +jeg trodde det kunde bli til din lykke; når du nu har latt ham løpe, er +det jo intet som skiller oss. Du må tro, det ikke var med lett hjerte +jeg lot dig slippe ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i +mel- lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue, som jeg +av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser bort fra byen i disse +dager. Jeg gleder mig til å få dig tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, +hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove +som i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du har jo ennu +den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade- værelset i stand; det er +blitt så innbydende --- du skal se for en flink bademester jeg skal +være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med +en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt --- stod +det. Constance regnet ut, at de skrev sig fra den tid da han gikk og +fridde til henne. Og så kom det tidspunkt, da Kristine hadde vært +fruktsommelig. Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert +av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som skulde bety +trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han +skulde reise til utlandet, og det var usikkert, når han vendte hjem, +eller om han overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve +månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjed, og som +hadde ordre til å begynne utbe- talingen, når som helst hun forlangte +det. Sluttelig an- befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som +det lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var +villig til å gi henne penger til utstyr. + +Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun det brutte lakksegl +av omslaget og pakket brevene om- hyggelig inn; hun fant frem noe +hyssing, som hun viklet om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned +i sin skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an- + +siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube- vegelig. +Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig; hun var askegrå i +kinnene, og lebene var blitt så under- lig tynne, hennes fingrer kramset +over bordteppet som i en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på +noe. Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt vanskelig +for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik- kelse med den dype fure +mellem de stirrende øine og de slappe ansiktstrekk. Stille listet hun +tilbake til sove- værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø- +ren en pipende lyd som vekket Lorck. + +«Er du alt oppe, Conny?» --- sa han søvndrukkent. + +«Nei, jeg legger mig igjen» --- svarte hun hurtig, «jeg kunde ikke sove, +men nu er jeg blitt søvnig.» + +Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans. + +«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende --- la mig få din +hånd» --- stemmen døde bort, han slum- ret ånn på nytt. + +Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde fingrer lå mellem +hans, men så snart hun merket at han sov, frigjorde hun dem lempelig. +Hun led meget; det var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og +sank, og med mellemrum vokste op til en brennende smerte, eftersom +tankene trakk henne kretsen rundt av de forestillinger som lesningen av +brevene hadde frem- kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de +kjærtegn som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var gått fra +den ene til den andre; nu var turen kommet til henne, det var det hele. +Hun spurte sig selv, hvorfor det egentlig gjorde henne så ondt; hun +hadde jo aldri tenkt sig at hun var den første og eneste han hadde +elsket: hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt? Nu var det +jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken var styrtet sammen +for henne; hans kjærlighet hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall +ikke den tidli- gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok + +glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være en undtagelse, +noe særegent i hans liv, nu hadde hun forstått at det ikke forholdt sig +således. Det hadde vært så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de +samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres Niels, --- «din Niels» +--- hvad betydde det så at han nu kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det +vare? Ekteskaps- båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde brutt +inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem +beholde sine hustruer i fred! Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig +forhold til henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om det i +forbindelse med den viten hun nu satt inne med, gav henne en opfatning, +som satte ham i et nesten mot- bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn +sig om at de var gift, --- hadde forpliktelser mot en kvinne, --- en +kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en +trøst å tenke sig ham så slett som mu- lig; hun blev koldere og roligere +derved. Hun vilde bære sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en +dårlig person, --- det var det hele. Til ham vilde hun intet si. Det +lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til skjels år og alder, å +gjøre vesen av slikt; det var jo å gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke +sig inn i sig selv, være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet +var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an- nen, hun hadde +trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi, det fikk han finne sig i, for +ingen kunde høste det, de ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes +mellem dem her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel. + +# Kapittel XXVI + +Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con- stance søkte å +innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten op i henne; undertiden når +Lorck med en betoning av et + +16 --- Amalie Skram. I. + +ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller gav henne et +tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt henne til å løpe bort og kysse +ham, kunde hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst +var det om nettene, når hun lå time efter time uten å kunne sove og var +et vergeløst bytte for sine martrende tanker. + +I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang gikk hun allikevel +med ham, og da Meier med bekymring spurte om grunnen til hennes +forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. +--- Ef- ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran- dringen +hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunde han plutselig slippe +henne i forundring; det var som holdt han en helt fremmed kvinne i sine +armer. Det begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer var det +gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot hans kyss, men hun gav ham +dem ikke tilbake, undtagen når han bad henne, og da uten noen varme. Han +blev mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og ventet på at +hun skulde merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av sig +selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de +vekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop da var +hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen, som vilde hun med sin +oprømthet dekke over kulden og på en måte kaste ham blår i øinene. Hver +dag som gikk syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv hadde +fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende +og nervøst i hans vesen; undertiden var han pirrelig og opfarende, for +så bakefter å synke hen i en motløs sørgmodighet. + +En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev liggende i sengen +langt utover formiddagen. Om natten hadde hun lidt av mavesmerter, som +kom og gikk i hef- tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte + +henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for- søke å sove. Hun +hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham at hun om natten hadde +aborteri. + +Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet over det som var +skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå således, og halvveis ventet det. +Den sterke sinnslidelse hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer +enn år- sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og lettelse; +nu skulde hun da slippe for å føde til verden et pant på en kjærlighet +hun ikke lenger nærte. Og hun sa til sig selv at nu var den krise hennes +følelser for Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør- +kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var +det jo noe som ikke skulde vedkomme henne. Det hadde lykkes henne å +kvele både smerten og uviljen; tilbake var blitt en resignert +likegyldighet, --- det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke +nettop elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit- terhet +og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig, vilde nok forta sig. +Han hadde ikke bedratt henne; deri- mot var det henne, som hadde vært +for naiv, for rask til å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu +forstod ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var menn, og +kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare +forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i sin forfengelige innbilning +om at hans elskov til henne var av en egen, av en høiere art. Slikt +nonsens! Nu visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig som +man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre på de gitte +premisser. I grunnen var det bedre således, for nu var da fotfestet et +virkelig. Og kanskje det var noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av +hvilken som helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen +skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle måter; hans venner, +enhver som kjente ham, var enige derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en +kjærlighet kunde + +gå i stykker; hvis hun nu kom til å elske en annen? --- --- Ja, hvorfor +ikke! + +Det blev henne herefter en glede å ha Meier til daglig omgangsfelle. Når +hun satt og var trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en +befrielse. Til sist forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun +gikk og savnet ham, når han ikke var til stede. Lorck, som til slutt var +kommet på den tanke, at Meier stod bak Constances forandrede opførsel, +var alltid til det ytterste høflig og imøtekommende for å dekke over sin +skinnsyke, men det var en viss stivhet i hans vesen, som ikke lot sig +skjule. + +Constance syntes ikke lenger om å være alene med sin mann; hun generte +sig for ham, og undertiden forlot hun plutselig værelset og gav sig noe +å bestille med sitt tøi for å slippe bort en stund. + +En gang da Lorck, som nu var oppe hele dagen, kikket inn i soveværelset +for å se hvad hun bestilte, för hun op og gav sig til å trekke sin store +koffert frem fra veggen. + +«Nei, men Constance da, husk på din tilstand!» sa han i en bekymret, +halvt uvillig tone. + +Hun rettet sig op og så et øieblikk på ham. + +«Det er forbi,» svarte hun koldt, «det var derfor jeg var dårlig +forleden.» Hun tok atter fatt i kofferten. + +Hennes hoverende, nesten fiendtlige mine ramte ham som et ondt slag. Han +tumlet et skritt tilbake. + +«Og det forteller du mig således?» Stemmen røbet hans forskrekkelse og +smerte. + +«Det er jo ikke noe å gjøre videre vesen av» --- sa hun likegyldig. + +Lorck tok et tak i døren som for å støtte sig. Han stir- ret på +Constance med et hjelpeløst, forbauset blikk. Hun var ham en gåte; det +nesten svimlet for ham; hvad i all verdens rike var det foregått med +henne. Et øieblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en +forklaring + +ut av henne, men han kjente sig så matt og var samtidig så +hjertebedrøvet at han orket det ikke. + +Uten å si noe gikk han inn og satte sig i sofaen; der TG han sig tilbake +i putene og gråt. + +# Kapittel XXVII + +Constance spaserte i haven med Meier. Lorck sov sin vante, lange +middagslur, det var det eneste, som ennu tydet på at han var +rekonvalesent. + +«Var det virkelig Deres alvor at De vilde reise, Meier?» spurte +Constance. + +«Ja, nu siden Lorck er kommet sig, --- De trenger jo ikke lenger til +mig.» + +«Jo visst trenger jeg til Dem. Hvem skal jeg så spasere med om +eftermiddagen f. eks.?» + +«Jo, nu får det bære til med mig ---» sa Meier med et tungsindig smil. + +«Uff nei da!» utbrøt Constance og stod plutselig stille. + +«De ønsker at jeg skal bli, bli fremdeles?» spurte han. + +«Ja, så lenge vi er her.» + +Han gikk et øieblikk taus ved hennes side. «Jeg kan like så godt bli som +reise,» sa han sørgmodig. + +«Ja, for nu har jeg vennet mig så til Dem.» Hennes tone lignet et barns, +som merker at det får sin vilje, men blir ved å overtale allikevel. + +«Så har jeg dog et slags øiemed,» vedblev han. + +«De taler så underlig,» sa Constance misbilligende. «De var ikke sånn +før.» + +«Mitt liv er så medløst,» svarte han. «Tenke sig til en fyr som akkurat +like godt kunde legge sig nedfor i Baby- lon f. eks., som å foreta sig +hvad som helst annet.» + +«Jeg liker ikke det at De aldri kan tale alvorlig, Meier, det er en +farlig vane å drive spott med all ting.» + +«Spott ---» sa han og så på henne. «Jeg trodde De kunde se tvers +igjennem alt det.» + +«Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor, når De sier +noe,» svarte hun og ristet på hodet. + +«Hm! --- Ja, iallfall vilde jeg ikke for noen pris ta bort, når De +ønsker jeg skal bli --- det kan De stole på er al- vor.» Han kasiet +hodet litt bakover og drog været dypt men lydløst. + +Hun så litt sky på ham. Hans mine var rolig, nesten mørk. + +«La oss være venner, Meier,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt +fornøielse av å tale sammen.» + +Fornøielse! tenkte han og smilte sykt. + +«Ja, ikke sant?» la hun straks efter til. + +«For mitt vedkommende har det vært noe annet og mer enn fornøielse,» +svarte han, og det kom en svak dirren i hans stemme. + +«Vi kan visst få hygge av hverandre, som venner, me- ner jeg. --- Tror +De ikke?» + +«Vennskap mellem oss to?» hans tone var nesten barsk. «Hvad mener De med +det?» + +«Vennskap er jo vennskap --- jeg synes ikke det ord trenger til noen +nærmere definisjon.» + +Meier gikk og boret spaserstokken ned i den grusete vei og rev den op +igjen for hvert skritt, så det kom dype furer i den fine, tørre sand. + +«For Dem vil et vennskap med mig bli en luksusar- tikkel, noe De +innkasserer sånn ved siden av, for mig er det anderledes. --- Det blir +ikke like for like.» + +«Det høres jo nesten beregnende,» sa Constance og søkte å slå an en +spøkende tone. + +«Ja, De har jo Deres på det tørre,» vedblev han og slo den ophvirvlede +sand til side med stokken. «De har hus og hjem, aker og eng, fe og +ektefelle og annet deslike. De er visstnok også temmelig lykkelig.» Han +dreide plut- selig hodet om imot henne. + +Constance blev rød. «Å pytt!» sa hun hurtig. --- «Det er ikke verdt å +tale for høit om lykken.» I det samme se- + +| + +kund för det igjennem henne at dette var forræderi mot Lorck, men i +neste nu tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. + +Meier så hurtig, undersøkende på henne. + +«Rester og stumper blir det bestandig,» vedblev hun i en avferdigende +tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, og det er det +almindeligste.» + +Meier kunde ikke begripe, hvorfor han plutselig blev så glad; han måtte +tvinge sig selv for ikke å gjøre hop- pende skritt. + +«Ja vel, ja ---» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen +pris vilde han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. + +Solen var nu gått ned, og lyset var med ett blitt ro- ligere og mer +avdempet. Trærne syntes større, og løvet hadde fått en mørkere farve. + +«Hvor her er deilig,» sa Constance, «denne dype fred --- --- og kjenn +som blomstene dufter.» + +«En sånn aften er det godt å leve,» sa Meier og ån- det op. + +«De sa før at Deres liv var medløst ---\>» begynte Con- stance efter et +øieblikks pause. «Hvad er nu det for snakk?» + +«Jo, for det eneste som har verd for mig, er jeg for bestandig lukket +ute fra,» svarte han. + +«Men De med Deres begavelse, Meier ---» + +«Ja og fremtid,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt pund som komponist, +dyktighet som eksekutør --- De hører jeg kan leksen.» + +«Uff, ti stille! Hvorfor vil De nu late, som De ikke an- ser Dem selv +for noe?» + +«Jogu anser jeg mig for noe, men den er mig så mot- bydelig denne tale +om hvad man venter sig av mig! Den beredvillighet hvormed folk innrømmer +mig en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmelig. De kan vente +til jeg ber om deres attest.» + +«Nu vet jeg da, hvad jeg skal tale om for å få Dem i riktig elskverdig +humør,» sa Constance. + +«Ja, for jeg er like glad med det altsammen,» utbrøt Meier. «Kjenner De +ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulde få +alt i livet, bare ikke det høieste.» Han talte lavt, og det var en klang +som av håpløshet i stemmen. + +Constance blev underlig beklemt. + +«Deres symfoni er så deilig,» sa hun stillferdig. «At De har kunnet +skape den, må dog ha voldt Dem den høieste glede.» + +«Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han over- rasket. + +«Jo, jeg gjør. I Rom --- kan De huske frøken Schwartz? hun hadde den med +sig og spilte den på sammenkom- stene i den skandinaviske forening.» + +«Ja så! Og De har virkelig funnet glede i mitt arbeid?» + +«Det er formodentlig dumt,» svarte Constance, «men det forekom mig at +jeg fant hele mig selv i den musikk --- alt som jeg har gjennemlevd --- +men De hører visst ikke på.» + +«De tar feil,» sa han sakte, «jeg lytter til hver stavelse, fortell mig +mer.» + +«Det var visst ikke mer --- ja, for slutningen forstod jeg ikke. Hvad +har De ment med slutningen?» + +«Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa, jeg aldri skulde nå.» +Det var en dyp sørgmodighet i hans stemme, som gikk Constance like til +sjelen. + +«Aldri skulde nå ---» gjentok hun. «Det er De ikke alene om, Meier --- +det høieste når ingen.» + +«Jo,» sa han heftig. «Det er nettop det forferdelige å se på at en annen +går bort og får det.» + +«Men De er ennu så ung, Meier --- De kan jo ikke vite, hvad livet har +gjemt til Dem ---» + +Han stod plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la +hodet tilbake og hvisket: «Constance.» + +Det gikk et rykk igjennem henne; i det første sekund så det ut til at +hun vilde synke over mot ham, men i neste nu rettet hun sig op. + +«La oss ikke gjøre hverandre fortred, Meier,» sa hun med bevende stemme. + +«Nei, ikke fortred,» gjentok han og lot armene synke. + +De gikk videre i en langsom dvelende takt, og de så begge mot jorden. +Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så optatt av sig selv at +de ikke hadde sett ham nærme sig, og veiens dreining hadde også gjort +sitt for å skjule ham. Det blev et øieblikks forlegenhet ved det +uventede møte. + +«Er du alt der?» sa Constance hurtig. «Jeg trodde du SOV.» + +«Du vet kanskje ikke hvad klokken er?» + +«Nei, hvad er den da?» + +«Halv ni.» + +«Virkelig!» ropte hun. «Det må jeg si!» Han tok hen- nes arm og la den i +sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. + +«Som du vil,» var svaret. + +«Det er en deilig aften,» bemerket Meier, «så mild og stille.» + +«Luften er en smule kjølig,» svarte Lorck. «Jeg ten- ker, vi går inn og +drikker te.» + +De begav sig opover mot hotellet. «Har du sett de siste aviser, Meier?» +spurte Lorck. + +«Nei,» svarte han. + +«Hjemme har de stygt vær, og nu går spetakkelet for sig med valgene +landet rundt. De agiterer og lager myr- menn, så det fyker efter.» + +«Med Kristiania nytter det nu ikke,» sa Meier, «det er en forstokket +by.» + +Snakket gikk i stå. Lorck ønsket i sitt stille sinn Meier langt bort, +men gjorde vold på sig selv for å skjule det. + +«Meier og jeg har vært i klammeri,» sa Constance, som 250 Gonstance Ring + +nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå imellem dem. + +«Ja så ---» sa Lorck tørt. + +«I klammeri --- det synes jeg dog ikke, frue.» + +«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje- denhet tillot +mig å formene at De i musikken hadde noe å leve for?» + +Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam- tale en verdi som +han syntes var hans egen eiendom. + +«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er alltid min manér, +når jeg ikke vil inn på et emne.» + +Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun tatt alvorlig, og +nu reduserte han det hele til fraser. + +«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun i en tone som om +det ikke interesserte henne. + +«Å ja, såmenn,» svarte han koldt. + +«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck. «Han skjeller og +smeller over venstre. --- Og du, Con- stance, han taler om et brev og en +pakke, han har sendt. --- Er det kommet noe, mens jeg var syk?» + +Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet. Hennes knær +skalv. + +«Nei,» fikk hun med møie frem. + +«Det er da besynderlig,» sa Lorck. + +De var kommet op på den oplyste veranda foran have- stuen. Lorck følte +hennes arm skjelve i sin og betraktet henne opmerksomt, bare et sekund, +men det var nok til å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den +for- andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke annet, +tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar- mer og kysse henne. +Den sak skulde han nok få henne til å forstå. Og han som hadde mistenkt +Meier! + +«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og spørre efter det +savnede,» sa Meier imøtekommende. + +«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig lød +oprømt. «Det er dessuten lukket.» + +ÅT: EEE EEE EE EE EAA an + +En overstrømmende vennlighet kom op i ham. Meier var en prektig fyr, en +kjernekar! Hvor det var godt at han ikke behøvde å anse ham for en +hemmelig fiende. + +«Det er ikke ditt alvor at du vil reise i morgen, Meier?» sa han. + +«Skulde jeg reist i morgen?» + +«Efter hvad du sa i går. Men nu må du vente og slå følge med oss, --- +det er da det rimeligste.» + +Constance undret sig. Hun hadde instinktmessig mer- ket hans uvilje mot +Meier, og med en slags tilfredsstil- lelse forstått grunnen. + +«Med største fornøielse,» svarte Meier, «ja det vil si, hvis det da ikke +trekker alt for lenge ui.» + +«Nei, vi vil avsted jo før jo heller. Jeg bare venter på at du skal +bestemme dagen, Constance.» + +«Gjerne i morgen for min skyld,» svarte hun, --- «hvis du bare føler dig +sterk nok.» + +«Skal vi si fredag? Passer det dig, Meier?» + +«Mig passer alle dager.» + +«Ja, altså på fredag, da!» + +Da de hadde spist til aften, passiarte de litt med noen tyskere som +hadde sine plasser ved siden av dem ved af- tensbordet. Lorck lengtet +efter å bli alene med Con- stance og foreslo derfor ikke Meier å følge +med op på al- tanen, hvor han de siste par aftener hadde pleid å sitte +og røke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han undskyldte +sig med at han var trett, rakte Meier vennlig hånden til god natt og +nikket til Constance, som straks reiste sig og fulgte ham. + +Lampen var tendt der oppe, men værelset syntes dog mørkt efter det +blendende gasslys på trappegangen. Con- stance hengte hatt og kåpe op på +en garderobe i sove- værelset og trådte bort til vinduet, hvor hun gav +sig til å se ut. Nu gikk det ikke an å utsette lenger med å åpen- bare +sannheten for Lorck. Hun hadde foresait sig å gi ham brevet og pakken, +så snart de var kommet op, men + +nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå som bly på +hennes tunge. Best å vente til i morgen. + +«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?» + +Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør. + +Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte +henne til den lille hjørnesofa, hvor han drog henne ned ved siden av +sig. Han la sin arm om hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot +sin skulder. + +«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han- sen har sendt, og +som du har tatt imot,» hvisket han. + +Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et slags +skamfullhet, men det gikk straks over. + +Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun: + +«Ja, det kom mens du lå i feber.» + +Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest brevet? --- Det måtte du +jo. Min stakkars søte Conny.» + +«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.» + +«Naturligvis --- naturligvis,» sa han blidt. + +«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig. + +«Å nei, vent litt ---, sitt stille. Jeg vil tale med dig. Legg ditt hode +tilbake igjen.» + +«Jeg vil heller sitte opreist ---, jeg hører bedre da.» + +Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig nær av dette, min +lille Conny?» + +Hun svarte ikke. + +«Har du tatt dig nær av det ---?» gjentok han og kysset hennes hånd. + +Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det +nytter jo ikke å drøfte det, --- jeg vil helst slippe.» + +«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. --- +Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har intet med det å +gjøre.» + +Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden under kinnet og albuen +på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene side av +ansiktet. Det var + +blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen- satt uttrykk: Smerte +og litt spott, tross og undseelse, mot- vilje og noe av en forherdet +bestemthet. + +«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn ikke lever kysk, +ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke sant, Constance, du gikk ikke til +vårt ekteskap med urik- tige forestillinger på dette punkt.» + +Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun skulde si noe. + +«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene- ste ord til +svar. Har du intet å si, Constance?» + +Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg hører hvad du sier,» +sa hun, «og det er ikke noe å svare.» + +«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med et eller annet +pikebarn ---» vedblev Lorck litt efter, «for ikke å tale om den blott og +bart kjønnslige omgang, har i virkeligheten liten betydning, ja, hvad +det siste angår, ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du +vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere +hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra +skulderen ned over armen, langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du +ikke at det er så, Constance?» + +Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse. + +«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan +ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun brast plutselig i gråt. + +Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun +ubevegelig som før. + +«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig. «Hvis +du ikke vinner bukt med dette, så kan det rent ødelegge vårt liv, og det +synes jeg, du skulde være litt forsiktig med.» + +Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes munn, og hun trakk +øiebrynene litt i været. + +«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske + +dig, Constance? Tror du ikke, jeg elsker dig så høit, som det er mulig?» +spurte han inntrengende. + +«Jeg vet ikke,» svarte hun i en trett tone. + +«Så, det vet du ikke!» han reiste sig plutselig op. Stem- men var helt +forandret. --- «Da kan jeg forsikre dig om at du har fått en kjærlighet +så frisk og god, som du kan ønske dig den.» + +Hun svarte ikke. Han gikk i taushet noen ganger op og ned på gulvet. + +Så knelte han ned på en skammel ved hennes fot og tok hennes hender +mellem sine. + +«Jeg forstår at det har gjort dig ondt, Conny min --- nu begriper jeg +ditt forandrede vesen, og det er mig en lettelse, for dette må det jo +være hjelp for. QA Con- stance --- du vet ikke, hvor jeg har lidt. --- +Jeg har vært ulykkelig, skinnsyk, tenk dig, skinnsyk!» Han kysset hennes +hender og så op til henne efter et svar, men hun åpnet ikke sin munn. + +«Det er falt en sten fra mitt hjerte,» vedblev han. «I det minutt jeg på +ditt ansikt kunde'lese sammenhengen, var min kummer borte. Ja, for ikke +sant, Constance, --- du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden, +den er din. Du vet jo, hvor jeg lengter efter dig, hvor trett jeg var av +alt annet. Med dig begynner, som jeg så titt har sagt, mitt egentlige +liv. --- Du må ikke føle uvilje mot mig for en innbilnings skyld.» + +«Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. + +«Men hvad er det da, hvorfor er du ikke som før?» + +«Fordi det er blitt så anderledes. Gleden over din kjærlighet er borte. +Den er visnet, og kan aldri gi blom- ster mer. Det er det som er skjedd. +Intet annet.» + +«Men den skal komme tilbake --- jeg skal ikke gi tapt før jeg har elsket +den frem igjen. --- Den skal bli større og sannere enn før.» + +Han reiste sig op og vilde trykke et kyss på hennes + +og ne + +munn. Hun bøide hodet en smule til side, så han bare nådde hennes kinn. + +«Undviker du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser dig?» + +Hun hadde reist sig op og stod foran ham med hen- gende armer og +bortvendt blikk. Bare han vilde holde op --- denne eksaminasjon var alt +for ubehagelig, tenkte hun. + +«Jo da» --- sa hun med lavt mæle, «kyss mig bare så meget du vil.» + +Han vendte sig hurtig og gikk inn i soveværelset, hvor hun hørte ham klæ +sig av og gå i seng. + +Constance blev lenge sittende tilbakelenet i sofaen med armene over kors +på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet for +at alt skulde komme i orden, når det bare intet var i veien med ham og +hans kjærlighet, hans mangel på evne til å forstå den simple ting at hun +hadde ophørt å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og +gjennemgikk samtalen med Meier; hun smilte svakt, da det gikk op for +henne, at hun var meget mer optatt av ham enn av dette med Lorck. Hun +var glad for at det var således; for den kval, hun fra først av hadde +lidt, var jo ikke til å tåle. Hvor Meier var et fengslende menneske --- +den klang hans stemme hadde og dette smil, som kom så sjelden og lyste +op hver krok av hans ansikt; hvor det smil var bedå- rende. Hvad vilde +det ikke være å bli elsket av ham 4... Hun lukket øinene og slo hendene +for ansiktet --- det var brennende varmt, og hennes tinninger banket. + +XX VIII. + +Et par dager senere var de på hjemveien. Lorck hadde siden ikke talt til +Constance om deres innbyrdes forhold. Han trodde det riktigst ikke å +drøfte dette tema; når Constance blev latt i fred, vilde nok denne +stemning tapé + +sig. Hun var jo en fornuftig kvinne, ganske fri for sen- timentale +forestillinger, som visstnok måtte kunne gjøre ulykke i et ekteskap. + +Han følte sig så oplagt til å være elskverdig i denne tid, ikke bare mot +Constance, men også mot Meier. Han hadde så meget å meddele, så meget å +bringe på bane. Han var hver dag i godt humør, med en stedse årvåken +iver for å være behagelig, ikke larmende eller på en iøine- fallende +måte, tvert imot beskjeden og stillferdig, som en som ikke fordrer å +legges merke til. Det var kommet noe douce i hans vesen, som virket +behagelig; om det så var hans stemme, så hadde den fått en mildere +klang. + +De hadde tilbragt et par dager i København. Det hadde vært stygt vær, og +da Constance var trett, holdt de sig i ro på hotellet og gikk bare i +teatret om aftenen. Nu var barometret gått op; vinden og regnet syntes å +ha rast fra sig, og det var blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig +luft, skjønt det alt var midt i oktober. De bestemte sig for å ta +sjøveien direkte til Kristiania. + +Dagen på dampskibet gikk meget behagelig. Om afte- nen satt de oppe på +dekket efter å ha spist til aftens; Lorck og Meier drakk et glass toddi; +Constance hadde fått et glass sherry med selters. De talte om de +hyggelige dager de hadde tilbragt sammen, og lovet hverandre å fortsette +omgangen. Til sist drakk de på snarlig gjensyn i Kristiania og på en +behagelig vinter for dem alle. Så brøt de op og sa god natt. + +Det var mange passasjerer, og Lorck hadde ingen se- paratkahytt kunnet +få. Constance skulde sove i dame- kahytten. + +Det var varmt og kvalmt der nede, og så var det et spebarn, som ikke +vilde holde fred, men lå og gryntet og sutret i ett vekk. Constance +kunde ikke sove; hun vendte og dreiet sig på den smale sofa, til hun +blev så ophetet at hun ikke kunde holde det ut. Så stod hun op, kastet +noen klædningsstykker på sig, svøpte sig i sin + +lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var strålende deilig +vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å tenke sig inn i, hvordan +det vilde bli å være kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt +i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, meget +lykkelig --- ja, det var den gang hun elsket Lorck. Den gang, hvor +syntes det ikke langt til- bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn +og lok- kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, --- men nu, --- +ja nu var hun like nær. Skjønt nei, --- det var allike- vel anderledes. +Hun var gift med en mann, som hun iall- fall kunde like, om hun ikke +nettop elsket ham, --- og så hadde hun jo Meier... + +Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av henne; hun visste det +var Meier før hun hadde sett det. + +«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han med en stemme som +forrådte hans glede. + +Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes ører. + +«Det var umulig å sove --- et barn som skrek, og slik kvelende varme +---» + +De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om +dampskib som hadde vært så overfylt at folk måtte ligge endog oppe i +merset. Hun moret sig over hans skildring og kom selv med noen +småhistorier av samme slags. + +Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek- ket, herrer med +sigar og et glass foran sig, som litt efter litt søkte nedenunder. Nu +var de to alene med rorman- nen. Natten var fremdeles lun og stille; de +utallige stjer- ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. +Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når roret dreides, +og det rolig skvulpende sus av vannet langs skibets sider hadde for dem +begge et bløtt behag. + +«La oss sette oss litt,» sa Meier. + +«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men + +17 --- Amalie Skram. I. + +satte sig allikevel på en benk som stod tverrskibs op mot røkesalongens +yttervegg. + +«Å ja,» sa Meier og sukket. «All ting får en ende.» Det lød som +slutningsbemerkningen til en foregående be- traktning. + +Hun spurte ikke hvad han mente, men sa sørgmodig: «Det satt også jeg og +tenkte på.» + +«Samværet med Dem har gjort mig så god og glad,» vedblev han. «Hvor det +er synd at det nu skal høre op.» + +«Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. + +«Det blir allikevel på en annen måte. --- Treffe Dem i ny og ne, med de +selskapelige formers maske på --- uff, det blir avskyelig.» + +«De kan jo komme i vårt hjem når De vil ---» sa hun. + +«Men der er jo Deres mann ---,» det lød som om han våndet sig. + +Det gav et sett i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun +forfjamset. + +«Det vilde jeg også gjøre, hvis han ikke var gift med Dem.» + +Constance blev grepet av en svimmel fornemmelse. Hun visste ikke om det +var angst eller glede. + +«De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. + +«Gjør mig den tjeneste ikke å fornærme mig, jeg spø- ker aldri med den +slags ting.» + +Constance lette efter noe annet å tale om. Endelig fikk hun fatt i en +tanke. + +«Skal De straks begynne Deres informasjoner?» spurte hun. + +«Ja,» svarte han kort. + +«Det må være hårdt i begynnelsen, før en kommer i gang,» vedblev hun. + +«Ja» --- sa han som før. + +Constance tenkte hun burde gå nu. Hun satt og fanta- serte om at hun +reiste sig i ett vekk, sa god natt og gikk + +nedenunder; egentlig kunde hun ikke begripe, hvorfor hun ikke kom ned i +damekahytten, men blev værende på samme sted. Så tok hun mot til sig og +vilde gjøre alvor av det. + +«Har De mange informasjoner?» blev det til istedenfor. + +«Flere enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse. + +Det blev en pause. «Hvad skal det bety at De sitter og snakker om +dette?» spurte han plutselig. + +«Hvad det skal bety?» gjentok hun forsagt. + +«Jeg tror forresten jeg stryker til utlandet igjen,» sa han litt efter. +«Livet hjemme er ikke lystelig vinterdag --- og ikke sommerdag heller +for den saks skyld. Og nu ---» det kom noe i stemmen som syntes å ta +mælet fra ham. + +«Ikke reis!» sa hun med et rykk. + +«Hvorfor sier De det, frue?» spurte han og bøide sig nærmere til henne. +Det var en angst og et alvor i hans tone som gjorde henne redd. + +«For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med tørr og +nervøs stemme. + +Det stakk i ham. Var hun da virkelig en kokette, og vilde hun more sig +med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt blev henne en lek? Det +passet ikke inn i det billede han hadde av henne, men han kunde jo ha +tatt feil. + +«Å pytt, ikke annet,» sa han hånlig, «De vil alltid få nok tilbake.» + +Det slo plutselig en voldsom smerte op i Constance; den skyllet som en +bølge over hennes indre, og det syn- tes henne at den dråpe for dråpe +var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hvad hadde hun fått ut +av sig selv? Hvor var livets gode innhold, den verdi hun skulde ha lagt +sig til beste, hvor var den blitt av? Hennes facit var null. Det hadde +vært en møie og leielse å leve på stumper og stykker, å fekte sig frem +fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer, --- nei! ikke +til hans + +armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og +tusen ganger nei! Hvad var det vel å len- ges efter --- en boble som hun +i sin dårlighet hadde tait for en fast klode, sterk nok til å bære +hennes liv --- en boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu +satt hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen mann! Med +lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og si at hun var hans. Det +skar igjennem henne at hun var en utro hustru; så vidt var det altså +kommet. --- «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i +gråt. + +«Frue, --- --- Constance,» hvisket han og tok med sin hånd om hennes +skulder. Hun blev ved å hulke. «Har jeg gjort Dem fortred?» spurte han +ømt. «Tilgiv mig, --- jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han +trykket til sine leber mange ganger. + +Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes tårer blev ved å flyte. +Omsider tørket hun ansiktet. + +«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det kom sånn over mig, --- +nu er det forbi --- --- Men, men, --- det er ikke så lett å leve.» +Hennes bryst hevedes av et krampaktig sukk. + +Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt. Han kunde ha knelt for +henne og dekket hennes klær med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig +bevisst- het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver- +andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og +det gikk som en svimlende jubel igjennem ham at han en gang skulde holde +henne i sine armer, så- ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden +mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne og ventet litt +før han sa: «Nei, --- det er ikke så lett, uten for den som elsker +lykkelig.» + +Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för sammen ved lyden av +hans skritt. + +«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste + +sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde ingen motstand; +han stakk dem til sig og tok hennes hender, som han flyttet omkring i +sine egne; han kom op på hennes håndledd og gled nedover igjen til +finger- spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an- sikt, +trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven- dig og utvendig. + +«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. + +Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig. + +Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek- ket. Timene gikk +som minutter. Han var fylt av en stem- ning, som løftet ham ut av og +over sitt tidligere jeg. Han hengav sig ikke til noen bestemt +forestilling, hadde neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En +livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham; livet var med +ett blitt yndefullt og smilende. + +Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie, gjentok han atter og +atter: «Dette er lykke.» + +--- Om morgenen så Constance blek og forvåket ut. Meier viste sig bare +for å si farvel. Lorck ristet hjertelig hans hånd og bad ham ikke vente +lenge før han besøkte dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance +en siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte hvorpå han blottet +sitt hode, og stod i tanker, til Lorck tok henne i armen og sa at tøiet +var ekspedert fra toll- boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien +og lenge efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver gang +var det som om hun skalv innvendig. + +# Kapittel XXIX + +De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de hadde fått ordnet +sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei- lighet til dem i Homansby, ikke +langt fra Constances for- rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle +værelsene, + +flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk- ken og +spisekammer i orden. + +Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an- skaffe sig, få +maleriene ophengt, bokskapene fylt og nipssakene stillet op. + +Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con- stance var just +ferdig med å ordne småtingene på sitt skrivebord og så sig prøvende om. +Så gikk hun inn i dag- ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen +var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladvekster +og blomstrende potteplanter. + +Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut- merket; så gikk +hun tilbake og lot sig gli ned i en lene- stol, den selvsamme, som hun i +gamle dager pleide å sitte og drømme i om eftermiddagen foran +kakkelovnen. Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid og +nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk ethvert av deres møter fra +den aller første tid av. Hvor- for var hun ikke blitt forelsket i ham +den gang, for nu, --- ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, +hvordan det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, +nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet vilde hun +ikke by sig selv. + +Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke noe galt i; det vilde +bringe en art av rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. + +Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på hennes hender, den +stemme han hadde hatt --- de ord han hadde sagt, og så det +avskjedsblikket. Minnet skyllet varmt over henne. + +Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og bragte henne med et +heftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som +spurte om han kunde, få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte +henne. + +«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter noe i lommen. I det +ene minutt som gikk innen Meier + +viste sig på terskelen, hadde Constance reist sig op og satt sig flere +ganger. + +Hun rakte sin hånd ut imot ham. + +«Det var morsomt å se Dem» --- sa hun nervøst. «Hvor- dan har De det?» + +Meier stod og arbeidet med noe i halsen, som kom i veien for hans ord, +mens han trykket hennes varme hånd med sine kolde fingrer. + +«Jeg møtte Deres mann for litt siden, han bad mig gå op og se, hvordan +De bodde.» + +«Hadde De ikke tenkt på det av Dem selv da?» + +«Jeg visste ikke ---, jeg trodde . . .. Er De allerede i orden?» + +Constance fikk sin sikkerhet tilbake; blekheten på hennes ansikt var +borte: i kinnene var det kommet en fin rød farve, og øinene strålte med +sin smukkeste glans. + +«Fullstendig» --- svarte hun --- «dette er mitt værelse, vil De se de +andre?» + +Han gikk foran. «Her er Lorcks departement,» sa hun, da de var kommet +igjennem spisestuen. «Her skal De se, venteværelse, mottagelsesværelse +og studerværelse.» Det siste var et lite rum med vindu til sidegaten, +fullpak- ket av bøker og smukke polstrede eketresmøbler. + +«Og her er Deres territorium?» spurte Meier, da de var ferdig med +besiktigelsen. + +«Ja, dette er mitt værelse. Er det ikke hyggelig?» + +«Utrolig! og med Dem til beboerske. --- Jeg vet ikke om det er fordi +værelset er Deres, eller fordi De er værelsets at det ser så bedårende +ut.» + +Hun bøide sig ned og slo et støvgrand av sin kjole. + +«La oss prøve hvordan det er å sitte i» --- sa hun og skjøv en stol bort +til ham. + +«Tenke sig til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Meier, +idet han satte sig. + +«Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.» + +«Evigheter !» --- han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet +få ende, det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» + +Hun flyitet sig litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge siden,» +sa hun. + +«Jeg har gått og fantasert om å gå her op,» begynte han igjen, «og så +har jeg lengtet så iherdig efter Dem at jeg til sist kom i vane med det, +og syntes det var så godt å ha noe å lenges efter.» + +«De snakker, som De hadde gått slik i årevis,» hun smilte. + +«Og så har jeg uavlatelig måttet tenke på Dem som De var på dekket om +natten --- uavlatelig» --- gjentok han med betoning. + +«Men det må De glemme, Meier.» --- Det var noe bønn- lig i stemmen. «Vi +skal være venner, bare venner, lov mig det, at De vil behandle mig som +sådan.» Hun hevet øinene og festet dem på ham. + +Meier svarte ikke straks. Han satt og fortapte sig i hvor deilig hun +var; det var så søtt å høre hennes stemme, være henne så nær og føle +hennes øine på sitt ansikt. + +«Ikke sant, De lover mig det» --- la hun til. + +«Å nei, la mig slippe! Jeg kan ikke på forhånd be- stemme å være sånn +eller sånn mot Dem.» Tonen var klagende. + +Hun gav sig til å overveie hans ord, så frem for sig og ristet bekymret +på hodet. + +«Jeg har elsket Dem hele mitt liv, fra den første tid jeg så Dem, og jeg +har lidt i en grad, så De aner det ikke. --- Gi mig lov til å være som +jeg kan og må.» Han hadde reist sig op og stod nu foran henne. «Jeg vil +intet ondt gjøre Dem» --- det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror De +vel det?» + +Hun slo øinene ned; hennes fingrer pillet ved knip- lingen på hennes +overkjole. + +«Tror De vel det?» gjentok han inderligere. + +Hun så op på ham og smilte sørgmodig. + +«Nei» --- sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Meier, Meier, hvordan +skal dette ende!» hun reiste sig og för hurtig bortover gulvet. + +«Ende! Hvad tenker De på det for? Det får komme hvad det vil!» ropte han +lidenskapelig. «Jeg er Deres, --- De eier mig, hører De, Constance, De +eier mig!» + +Hun holdt hendene for ørene og virret med hodet, mens hun betraktet ham +med forskremte øine. + +«De må ikke være redd, Constance» --- han talte ro- ligere og gikk +nærmere til henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbruddstyv? Heller +vilde jeg hugge min høire hånd av enn strekke den ut for å gripe efter +Dem, når De ikke fritt gav mig lov.» + +Hun gav sig til å drive på gulvet, og Meier kunde se at det kjempet i +henne. + +«De skal lære å være trygg ved mig, Constance --- in- gen i verden kan +være ømmere over Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut imot henne. + +Hun stod stille foran ham, tok om begge hans hender og knuget dem et +øieblikk. + +«De skal være god, Meier, bare god» --- sa hun med lav stemme og så ham +angstfull inn i øinene. Så slapp hun hendene og begynte atter å gå op og +ned. + +«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall mig Harald når vi er alene,» +bad han --- \<«å gjør det, Constance.» + +Hun nikket og blev ved å gå. + +«Det kommer noen» ---. Hun gikk bort og åpnet døren. + +«Har ikke Meier vært her?» spurte Lorcks stemme fra entréen. + +«Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen et blikk som +sa: Sett Dem dog. Han følte sig elektrisk berørt; det var jo en +godkjennelse av deres hemmelige forståelse. + +«Nu, hvad sier du, Meier, er her ikke nokså beboelig?» + +Lorck var trådt innenfor og så sig veltilfreds om. + +De talte litt om stuenes utmerkede beliggenhet, om den fordel det var å +ha formiddagssolen og om annet lig- nende. + +--- «Så flytter vi altså hjem i aften, Constance,» sa Lorck, da Meier +var gått. «Du følger vel med ned på ho- tellet og pakker sakene sammen?» + +«Ja, la oss så komme avsted straks,» svarte hun. + +«Å nei, vent litt, her er så hyggelig,» han begynte å lukke dørene op, +«her ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle +værelsene.». Han gned fornøiet hen- dene og satte sig, så han kunde +overskue det hele. + +«Og så flink du har vært! Kom hit til mig, Constance. Er det ikke deilig +å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» + +«Jo» --- sa hun åndsfraværende. + +Han trykket henne ned på sitt kne, tok fatt i hennes hender og gav sig +til sakte å gynge henne op og ned, mens han nynnet: «Ride, ride ranke.» + +«Nei, nei --- hold op --- jeg må ut og tale med piken.» Hun kom sig +hurtig løs. + +Han satt igjen beklemt om hjertet. Siden hin aften i Lausanne hadde han +ikke trengt inn på henne med noe kjærtegn. Han hadde ventet på at hun +skulde komme til ham. Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel den +sterkeste forbundsfelle som gaves. Han og den i felles- skap måtte jo +vinne bukt med den smule skade som hin dumme tilfeldighet hadde +anrettet. + +Han hadde vært som en beiler imot henne fra den dag av, da han fikk +sannheten å vite. For hennes minste smil hadde han vært glad som for det +bifall, man høster for sitt arbeid. Og hvert et håndtrykk, hvert et +blikk, hver en snedig opfunnet situasjon måtte jo ha fortalt henne, +hvorledes han lengtet. + +--- Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig +merket, hvorledes hans måte å ta dette på + +hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så vel- gjørende. Og når +Constance var blitt helbredet, vilde hun rørt takke ham, fordi han hadde +reddet lykken for dem. Så vilde hun komme med sine armer om hans hals og +trykke sine leber mot hans, mange ganger, og så vilde han svare: jeg +vilde lære dig å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. --- + +Men nu var det gått fjorten dager uten at hun hadde gjort det ringeste +tegn til å nærme sig ham. Efter an- komsten til Kristiania hadde han dog +trodd å merke gode symptomer. Det var kommet noe melankolsk, fryktsomt +jomfruelig over henne. Hennes stemme hadde vært så bløt og mild, og når +hun satt for sig selv, kunde hun se så beveget, så lengselsfull ut. Han +hadde tenkt sig å være målet nær. + +Nu begynte motet å svikte ham, ti for et øieblikk siden hadde hun sittet +på hans kne, kold og uberørt som en statue. Var da hennes kjærlighet +forbi? Umulig! det var jo ikke hendt noe som kunde rettferdiggjøre en +slik forandring. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, +hevne sig på en vis. Han blev bitter imot henne; hun var dog en hård og +sfinksaktig kvinne. Kan- skje skulde hun slett ikke tas på med denne +varsomme ømhet, men var en av dem som trengte til en overmann. Han vilde +sette hårdt imot hårdt; hun skulde få føle hans mishag og kulde, inntil +hun kom og tigget om hans kjær- lighet. Men da skulde hun også få den; +da vilde han i fullt mål la henne nyte den salighet det var å komme +tilbake til hans favn. + +Constance hadde tatt tøiet på; hun stod i entréen og kunde ikke bekvemme +sig til å lukke op døren og si til Lorck at hun var ferdig til å gå. Det +var jo så toppmålt dumt å stå der og kvie sig for å kalle på ham; det +var blitt som i ekteskapets første tid; hun likte sig ikke sam- men med +ham. Hun gav sig noe å bestille foran speilet, gikk så inn i +soveværelset og satte sig på kanten av en + +stol. Hun vilde vente til han kom og så efter henne. Men minuttene gikk, +og til sist fikk hun den idé at han var falt i søvn. Det måtte hun +undersøke. --- + +Der satt han i samme stol med hodet tilbakelenet, øi- nene vidåpne og +hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; +underleben var sterkt ned- trukket i begge munnvikene, og hans mine var +barsk og mørk. + +Constance för uvilkårlig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp +ut. + +Lorck rettet sig op og betraktet Constance med en blanding av behag og +vrede. Det sorte, fine stoff i hen- nes kjole med de mange kniplinger og +atlaskessløifer og det fikse, moderne snitt klædde henne så godt. På +hodet hadde hun en bløt, sort filthatt med en lang, bronsefar- vet +strutsfjær; overstykket var av tykk, sort silke med et brus av +kniplinger om halsen og nedover brystet. De lange, franske hansker av +fjærens farve satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en +sort at- laskes kniplingsbesatt entouscas foret med brungul silke. Lorck +tenkte på hvor deilig hun så ut og sukket. + +«Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren. + +«Ja» --- svarte han kort og reiste sig. + +Om aftenen da Constance satt i soveværelset og redde håret foran +speilet, gikk Lorck op og ned inne i sitt mot- tagelsesværelse med en +sigar, som han mot sedvane røkte sterkt av. Han hadde hele aftenen ikke +henvendt et ord til Constance. Måltidet hadde de spist i taushet. Når +Constance spurte om et eller annet eller kom med en be- merkning, hadde +han svart med enstavelsesord så tre- vent som mulig. Så hadde Constance +reist sig og var med et kort: «Jeg vil legge mig,» gått fra ham. + +Denne likegyldighet opirret Lorck. Han spekulerte på midler til å kue +henne. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han +foresatte sig å forsøke å være hensynsløs. Han vilde gå sin vei på de +urimeligste tider, + +utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke kom +henne ved, når hun spurte hvor han hadde vært, late som om hun var ham +det likegyldigste på jorden. + +Plutselig stod han stille. Nu lå hun kanskje allerede og sov i sin seng, +og så fikk han ingen leilighet til å vise henne at han vilde legge sig +uten å si henne god natt. Han kastet sigaren og skyndte sig inn til +henne. + +Da han kom inn var Constance ferdig med håret. En lyst til å gå bort og +omfavne henne overfalt ham, men han betvang sig, vendte sig hurtig og +begynte å klæ sig av. Der satt hun på sengekanten og så bedrøvet og mild +ut. Han betraktet henne uavbrutt, mens han trakk uret op. Han kunde ikke +lenger stå imot. Glemt var planene om tukt og opdragelse. Før han visste +av det satt han ved siden av henne, la sin arm om hennes liv og trakk +henne inn til sig. + +«Constance» --- hvisket han --- «hvor lenge skal dette vare?» + +«Hvad for noe?» mumlet hun med bortvendt hode og forsøkte å stemme sine +hender mot sengekanten. + +«Din ukjærlighet, denne fjernhet. Skal vi ikke leve sammen som to +mennesker som elsker hverandre?» + +Hun følte det i denne stund klarere enn noen sinne at hennes kjærlighet +var død, og at hun burde si ham det helt ut. Men hun manglet mot. Han +hadde lagt hennes hode op til sitt bryst, så hennes ansikt var skjult. +Hadde Lorck kunnet se uttrykket i hennes øine, vilde han kan- skje ha +sluppet henne. Nu tok han hennes viljeløse ef- tergivenhet under hans +kjærtegn for noe annet enn det Jar: + +Men neste morgen da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og +gråt på sin hodepute som i sitt første ekteskaps tidligste dager. + +# Kapittel XXX + +Vinteren var forbi; den hadde dette år vært mild og kortere enn +sedvanlig. Man var ennu bare i mars, og dog kjente man alt et pust av +vår i luften. + +For å bøte på mangelen av kanefarter og isfornøielser hadde byens +selskapelige kretser utfoldet en stor virk- somhet, især de siste par +måneder. Man hadde spilt pri- vatkomedie, gjort baller og foranstaltet +basartablåer. Til slutning vilde kunstnerforeningen lage et karneval. + +Lorcks hadde vært meget med; selv hadde de også gitt noen fester. + +I vinterens løp hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å +bli den gamle. Han hadde forsømt henne, gjort alt hvad en hensynsløs +ektemann kan finne på av de ting som ødelegger det daglige samlivs +hygge, men for- gjeves. Constance hadde fra først av møtt hans adferd +med uforstyrrelig ro. Det så ut som om intet kunde rive henne ut av den +likegyldighet som hun satt forskanset i. Alltid det samme høflige vesen: +imøtekommende og av- visende på én gang. + +Men hemmelig plaget hans opførsel henne; det pinte henne å være i samme +værelse som han, når hver beve- gelse utstrålte hans uvilje, hvert blikk +var ladet med uvær. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme +måltider --- som hun hatet dem! Skulde hun by ham mer, fikk hun nesten +ikke ordene frem. Efterhånden ut- viklet det sig hos henne en heftig +uvilje mot ham, blan- det med en trykkende fryktaktighet. Hun åndet op +når han gikk ut, og fikk hjerteklapp av motvilje, når hun hørte ham +komme hjem. + +Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. +Undertiden gikk det dager, hvor han ikke henvendte et ord til henne. +Spurte hun om noe, var det motstrebende at han gav svar. + +Hun begynte å lide av nervøsitet og hjertebeklemmelse, + +og til sist kom det op i henne en oprørsk forargelse. Der gikk han og +behandlet henne som en avhengig slektning eller som en undergiven som +har forgått sig, og til straff skal få føle husherrens unåde. Hun vilde +ikke lenger finne sig i det, men besluttet å sette hårdt imot hårdt. +Lorck blev først forbauset og til sist rasende. Engang hun hadde gitt +ham et avfeiende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en +ondskapsfull kvinne. + +«Jeg forstår dig ikke,» svarte hun koldt. + +«Den beregnende kulde, hvormed du driver mig op til en tilstand av +sinnslidelse!» utbrøt han. «Hvorfor hand- ler du slik?» + +«Du tar aldeles feil, --- du går om i en innbilning» --- hun trakk på +skuldrene. «Jeg gjør intet av det du be- skylder mig for.» + +«Er det da ikke fra dig at all denne forferdelige uhygge kommer? Skulde +du virkelig være i uvidenhet om det?» spurte han. + +«Nei, det er ikke fra mig» --- sa hun kort --- «det er dig som er så +tyrannisk.» + +Lorck spilte øinene op. «Tyrannisk?» gjentok han. + +«Ved et maktmiddel vil du tvinge mig til å være ander- ledes enn jeg kan +og vil, og så behandler du mig på en måte som du ikke vilde våge å by +noen annen.» Hun så utfordrende på ham. + +«Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke for en +lidelse du bereder mig? Det liv vi fører sammen, er ikke hvad jeg hadde +tenkt mig» --- sa han bedrøvet. + +«Men begriper du da ikke at det er tåpelig å ville skjenne sig +kjærlighet til?» Hun vendte sig utålmodig fra ham. + +Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut +av stuen. + +Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de blev ved å klinge i +hans ører med en skjærende lyd, som og Constance Ring + +gikk ham isnende gjennem nervene, som når man skrib- ler på en stentavle +med en jernspiker. --- + +Siden da hadde Lorck hørt op med å eksperimentere. Han tok sin tilflukt +til arbeid og kastet sig inn i en utret- telig virksomhet. Foruten sin +store praksis var han vise- formann i lægeforeningen, redaktør av et +medisinsk tids- skrift og tok virksom del i forskjellige kommunale +gjøre- mål. Han syntes det var best således, for så fikk han ikke så +meget tid til å spekulere over sine huslige for- hold. Men håpet om å +tilbakevinne sin hustrus kjærlig- het hadde han dog ikke tatt avskjed +med. Han kunde trenge det helt ned på bunnen av sitt sinn; men slippe +det formådde han ikke. Tiden fikk råde, det nyttet jo ikke å ville +tvinge sig frem. + +Undertiden plagedes han av skinnsyke. Tanken om at Constance kunde +foretrekke en annen voldte ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap +så henne stå og tale med herrene og være så fengslende og livlig, var +det som et stikk av en kniv i hans hjerte. Men han behersket sig alltid. +Ikke for noen pris vilde han at man skulde merke hans svakhet. Dessuten +var det jo tåpelig ikke å kunne tåle at ens kone talte med en annen. +Sådant var også ganske momentant. + +Verre var det med Meier, som var blitt deres intime husvenn, og hvis +selskap øiensynlig var Constance kjært. Om eftermiddagen når +konsultasjonstiden var til ende, traff han meget hyppig Meier hos +Constance, når han kom der inn før han gikk i praksis. Beslaglagt som +han var av sitt arbeid, kunde han sjelden være tredje- mann. + +Det blev ham mer og mer utålelig å vite ham så meget sammen med henne. +Han var dog ikke for alvor redd; at hans kone kunde nære, enn si bortgi +noe som lignet kjærlighet ti! en annen mann, kunde umulig trenge inn i +hans forestilling. Han trøstet sig også med at Constance visstnok i +grunnen var en kold natur, som ikke hadde + +meget ømhet å skalte med. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å +mistenke henne vilde være en fornærmelse. + +Anderledes med Meier; han kjente mannfolkene og visste, hvor langt man +kunde tro dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han opdaget et +eget glimt i Meiers øine, når de fulgte Constance gjennem stuene, eller +når hun kom inn, og det hadde i høi grad mishaget ham. Han vilde gitt +sin halve formue for å få ham fjernet, iallfall fra sitt hus, men hans +frykt for å gjøre sig latterlig hin- dret ham i å foreta sig noe 1 dette +øiemed. Den venn- skapelige tone, som alltid hadde hersket mellem ham og +Meier, gjorde det også vanskelig å slå om. --- + +Meier var imidlertid så optatt av sitt forhold til Con- stance at han +intet merket til Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lenge siden +tilstått ham at hun følte kjær- lighet for ham, men samtidig erklært at +hun vilde sette alt inn på å bekjempe den. Hun hadde foreholdt ham at de +skulde og kunde være venner, sagt, at hun vilde for- akte sig selv, om +hun blev en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at +det var best således. Meier hadde svart at det sønderslet hans hjerte +bare å besidde hennes vennskap, men at hennes vilje var hans lov. Han +hadde også trolig stridt for å holde sig dette efterrettelig. Til sist +var hun blitt trygg på ham, og da gav hun sig hen i forholdet med en +overstrømmende fortro- lighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig, at det +foreløbig blev ham en lett sak å holde styr på sig selv. Det var en art +tilbedelse i hans elskov, for det var ham en fest bare å sitte ved +hennes side, høre hennes stemme og veksle ord med henne, var det enn de +aller almindeligste. Og alle disse små beviser på gunst og utmerkelse, +som en kvinne ganske uformerket kan drysse ut over den mann som er +hennes hjertes yndling, henrykket ham således at det var tider, hvor han +syntes han aldri vilde begjære mer. Hun fylte ham ganske; fra dag til +dag levde han i det, han hadde vunnet i samsvar med henne og av viss- + +18 --- Amalie Skram. I. + +heten om snart å skulle gjense henne. Livet var blitt nytt for ham; det +var herlig å være hos henne, og å ar- beide tyktes ham å spare op på +gleden. Undertiden kunde det jo riktig nok komme op i ham en bitter +gremmelse over at den kvinne, han ene i verden brydde sig om, var en +annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt denne stemning +luft til Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne +ham om deres av- tale for å få ham til å høre op. + +Engang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne +ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han så ikke hennes +kjærlighet? Hvad var det hun stillet sin samvittighet tilfreds med? +Utro- skapen stakk jo i at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar +elskov til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake +med en våndefull mine og en sakte klagelyd, og til sist svart med lav +stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd. Og så hadde +Meier gjentatt, hvad han ofte før hadde sagt, at den kjærlighet hun ikke +gav ham fritt og angerløst, vilde han ikke ta imot. + +Men den dag hadde det vært noe over henne som gjorde at han forlot henne +med forvissningen om at ti- men, da hun vilde synke i hans armer og si: +jeg er din, ikke var fjern. --- + +Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motstre- bende tegnet sig og +sin kone; han hadde venner i fest- komitéen, som så å si tvang ham til +det. + +Constance satt inne i spisestuen og sydde på karne- valsdrakten. Hun +hadde hjulpet til hele dagen, for hun kunde så godt like å arbeide +sammen med den tekkelige Emma sypike, som var så flink og opfinnsom. Det +var en tyveårig blondine med småkruset hår, opsatt i nak- ken i en svær +fletteknute, friske, røde kinner og blå øine av en dyp og fuktig glans. +Hennes figur kunde man ikke la være å beundre; det var ryggen især; den +var strak og + +kraftig, men allikevel fintlinjet; midjen var trillende rund og brystet +smukt hvelvet. + +Constanse så på uret; hun ventet Meier; Lorck var ute i praksis og kunde +først komme hjem ved titiden; han hadde mange syke i denne tid. + +«Ja, så er det bare å sy knappene 1 og feste remmene til bøttet» --- sa +Constance, idet hun satte nål og finger- bøl fra sig og løste av sig det +store forklæ, hun hadde sittet med. «Nu kan jeg gjerne gå min vei, ikke +sant, Emma?» + +«Jo, det kan fruen så godt» --- svarte Emma med et beskjedent smil. + +Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennem den halvåpne +dør. + +«God aften, Meier!» ropte hun. «Kom her, skal De få se!» + +Straks efter stod han ved siden av henne. + +«Her er skjørtet» --- sa hun, «rød silke med gullborder, strømpene er +litt for lyse, jeg kunde ikke få den riktige farve --- og skoene, se +hvor lekre med gule, små spenner. Og er ikke forklæet nydelig? den lille +lommen er så fiks. Melkebøttet der skal jeg bære på ryggen, se på +remmene, de lukter av russelær, og hodetøiet er så klædelig» --- hun +satte det på og tok det straks av igjen. «La mig få låne livet et +øieblikk, --- men Gud, Emma, De setter jo knappene i ryggen!» Constance +lo. Emma satt med et ansikt så rødt som det var dyppet i blod og pillet +ved knappene med dirrende fingrer. Constance kunde ikke begripe hvad det +gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Meier, som bøide sig ned +for å ta op den ene sko, som han hadde mistet på gulvet. Constance +stusset et øieblikk; hun hadde fornemmelse av noe, hun visste ikke hvad. + +Rutsj, ratsj ... det var Emma som veltet sykurven med snellene på +gulvet; Constanee og Meier för i været. Emma lå alt på kne og samlet dem +op igjen. OG Constance Ring + +«Kjenner De Emma sypike?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. + +«Hvor faller De på det?» + +«Hun var så underlig --- så De ikke hvor rød hun blev?» + +«Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos min mor, tror jeg nok» +--- sa Meier efter et øieblikks be- tenkning. + +«Det må jeg si er bluferdig! men hun er nu også virke- lig en søt liten +pike» --- henkastet Constance. «Hvad skal De ha på i morgen?» + +«Domino.» + +«Men så kjenner jeg Dem jo ikke fra de andre.» + +«Det gjør jo heller ikke noe; jeg kjenner jo Dem. Er det Lorck som +kommer?» Meier lyttet. + +«Nei, det er Emma sypike, som går,» svarte Constance, idet hun reiste +sig og gikk inn i spisestuen. Meier fulgte efter. Constance la +maskeradedrakten ned i en stor, av- lang kurv. Han stod og iakttok, +hvorledes hun strøk og glattet på stykkene og la foldene til rette, og +de bløte be- vegelser av hennes hender, hennes skikkelses dvelende +holdning virket på ham med et magnetisk behag. + +«Vil De gjøre mig en stor glede?» spurte han, da hun stod i begrep med å +dekke kurven til. + +«Nu?» Hun vendte sig raskt om. + +«Ta drakten på og la mig se Dem i den.» + +Hun smilte og syntes å betenke sig. + +«Å gjør det, Constance,» bad han. «Jeg vilde det så forferdelig gjerne.» + +«Ja, så gå med Dem da!» ropte hun overgivent. «Jeg kan jo ikke gjøre +det, mens De står der og henger over mig.» + +Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn i hennes værelse. + +Efter en stunds forløp kom hun fullt klædd, med masken i hånden. Hun så +godt ut; hvert minste stykke + +Constance Ring 27% + +fremhevet hennes skikkelses skjønnhet, like fra de smale parisersko, som +viste anklenes smukke form, til den mangeradede perlesnor om hennes bare +hals. Den kort- skjøtete trøie med de bitte små puffermer satt stramt om +hennes midje; det svære, blanke hår hang opløst over rygg og skuldrer, +og hodetøiets røde og gylne bånd- ender stod prektig sammen med dets +mørke farve. + +Meier blev betatt stående med tilbakebøiet hode som i forbauselse. + +Constance følte sig en smule forlegen ved den uvante situasjon. + +«Melkebøttet er det søteste av alt» --- sa hun og vendte ryggen til, +forat han skulde se på den. + +«Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De er +forvandlet; tenke sig at De kunde komme til å se slik ut.» + +«Hvordan?» spurte hun. + +«Som et eventyr, en landsbyroman med forklædde prinsesser i --- å snakk, +det er vrøvl! De er meget deili- gere enn som så.» + +«De snakker» --- sa Constance og lo med rødmende kinner, «men se nu!» + +Hun satte den sorte silkemaske på og trådte hen foran speilet. + +«Hvad vil De med den sorte tingest!» Han gikk tett bort til henne, grep +med begge hender om gummihem- pene som satt rundt ørene og tok masken +bort. + +«Au !» skrek Constance --- «er De gal, Meier?» + +«Rev jeg Dem i håret? Om forladelse, gjorde det vir- kelig så vondt?» +han så fortvilet ut. + +«De skulde bare kjenne det, De» --- klynket hun. + +Han strøk håret tilbake langs med øret og klappet det sakte. + +Hun tok sig op til stedet hvor han hadde revet og kom derved til å røre +ved hans fingrer. Han grep hånden og la den over sine øine; så bet han +med lebene i den. + +Constance stod foran ham med nedslåtte øine. Hun hang med hodet som en +såret fugl, og ansiktet blev blekt. Hun så fryktsomt op på ham og møtte +et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. + +Det kom et rykk gjennem hennes legeme, som vilde hun gå bakover, men i +neste nu gav hun efter for en ui- motståelig trang. Hun slo armene om +hans hals og la sig inn til ham. + +Det svimlet for ham. Han grep om henne med begge armer, knuget henne mot +sitt bryst og boret ansiktet ned i hennes hals med et langt sukk som av +forløsning og lettelse. + +Hun blev forskrekket over hans heftighet og vilde gjøre sig løs. + +«Et øieblikk, bare et øieblikk» --- hvisket han og holdt henne fast. «Se +så» --- sa han derpå og lot sine armer langsomt gli nedover, til han +fikk fatt i hennes hender. + +«Deiligste, søteste» --- hvisket han. + +«Nei, nei, De må ikke» --- ropte Constance angst og løp ut av stuen. + +Meier gled ned på en stol og dekket for sitt ansikt. + +Han følte hennes faste, fine legeme i sine armer, kjente duften av +hennes bløte hals, og det varme trykk av hen- nes leber brente på hans +kinn. Han satt som en beruset, som svelgjer i den nydelse hans tilstand +gir ham. + +En dør, som blev åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i +sin hverdagsdrakt. Det gikk som et gys igjennem henne, og hun stod +stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykk på Meiers ansikt +som bevirket det. Hun kunde likesom ikke se at det var ham i det samme. +Hun satte sig og tok sitt arbeid. + +«Er De misfornøiet med mig, Constance? De ser så bedrøvet ut?» hans +stemme var så øm. + +«Ikke egentlig bedrøvet» --- sa hun grundende. «Jeg kunde ikke hjelpe +for det, jeg,» la hun straks efter til i en tone som om hun forsvarte +sig. + +Han reiste sig og gikk bort til henne. Han vilde endelig se hennes +ansikt, men hun bøide sig dypt over hekle- tøiet; så la han sig på kne +og strakte hodet inn imot henne for å fange hennes blikk. Hun lot +hendene synke og vendte ansiktet bort. + +«Du har gjort mig så meget godt, Constance, så ube- skrivelig meget +godt, la det ikke forskrekke dig. Det kjærtegn du gav mig, falt som en +himmelens dugg over mig. Du må si du til mig. Du må si du til mig» --- +gjen- tok han. + +Hun nikket. + +«Jeg har fortjent at du har en smule tillit til mig, ikke sant, +Constance?» sa han sakte. + +Hun nikket igjen med et svakt smil. + +Han la sitt hode på hennes kne og sukket. Hun strøk sin hånd +kjærtegnende gjennem hans hår mange ganger. Han lukket øinene og lot +sitt ansikt gli ned i hennes fang. + +«Nu må du gå, Harald» --- sa hun om litt, «ja, for jeg synes ikke du +skal bli her i aften.» + +«Som du vil» --- svarte han, men rørte sig ikke. + +«Nu må du gå» --- gjentok hun. + +Han bedekket hennes hender med kyss og reiste sig endelig. + +«Så husker du nok de dansene, du har lovet mig,» sa han. + +«Den første og den siste» --- svarte hun med et smil. + +«Du skulde danse hver eneste dans med mig, --- kan du ikke si nei til de +andre?» + +Hun ristet på hodet. + +«Det går ikke an» --- svarte hun. + +«Men hadde du lyst, Constance?» + +«Naturligvis, hvad skulde jeg ellers ha lyst til?» + +Han trykket et siste kyss på hennes hånd og gikk. + +# Kapittel XXXI + +«Nu skal du love mig ikke å føite for meget med Meier i morgen, +Constance,» sa Lorck om aftenen, da Con- stance hadde lest op av +«Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. + +Constance blev rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. + +«Fordi jeg ønsker du skal være forsiktig.» + +«Har du noen spesiell grunn til å minne mig om det?» + +«Ja. Du er meget mer sammen med Meier enn det går an, hvis du vil +beholde ditt rykte i fred.» + +«Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. + +«Du tar feil, min venn. Jeg har lenge misbilliget den karakter, ditt +forhold til Meier har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» + +Hun trakk på skuldrene. + +«Og i aften syntes jeg nettop anledningen til å si det var god ---» blev +han litt efter ved. + +«Hvorfor nettop i aften?» + +«Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare dig. Folk taler om +dig og Meier på en måte som ikke er mig behagelig.» + +«Folk! Hvad kommer folk oss ved?» + +«Men ditt rykte kommer både mig og dig ved.» Han gikk langsomt op og ned +på gulvet. Hun satt med hån- den under kinnet og stirret i avisen. + +«Hvem er det som kan komme til dig med slikt?» spurte hun. + +«En som vil oss begge vel. --- Jeg kan forresten gjerne si det, --- det +var Hansen.» + +«Ja, jeg tenkte det, --- det ligner hans fruentimmerak- tighet.» + +«Det var riktig av ham; jeg vilde gjort akkurat det samme i hans sted,» +sa Lorck tørt. + +«Gått og talt ille til din venn om din venns hustru?» + +Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er + +slett ikke tale om noe sånt. Han gav mig i all vennskape- lighet et +vink, forat jeg skulde søke å stoppe, hvad han trodde var til skade for +dig.» + +«Men nu kan det ikke stoppes,» sa Constance. + +Lorck stanset brått. «Hvad mener du med det?» + +«Jeg mener at Meiers selskap morer og underholder mig, og at jeg ikke av +hensyn til folk eller folkesnakk akter å berøve mig det.» + +Han stod stille foran henne. «Du glemmer at det også er mig,» sa han +litt barsk. + +«Er det din mening å forby mig å omgåes Meier?» + +«Opriktig talt, det så jeg helst; men jeg forlanger bare at du skal ta +hensyn, som du ikke kan overse ustraf- fet.» + +«Og hvad skal disse hensyn bestå 1?» + +«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uer- faren at jeg +behøver å belære dig om det.» + +Det blev en pause. Så satte Lorck sig ved siden av henne, tok hennes +hånd og talte i en vennlig, alvorlig tone. + +«Du vet, Constance, at jeg intet høiere ønske har enn å se dig glad og +lykkelig. Intet er mig fjernere enn å ville pålegge dig noen tvang eller +å plage dig. Vet du ikke det?» + +«Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. + +«Jeg er ikke skinnsyk, Constance, vil ikke være det, dertil kjenner jeg +dig for godt. Men andre dømmer an- derledes.» + +«Sladder og snakk kan ingen hytte sig for --- det bør man ikke bry sig +om.» Hun trakk hånden til sig. + +«Sånn gjør du alltid, Constance; planmessig undviker du enhver samtale +med mig. Den fjernhet som hersker imellem oss, piner mig mer enn alt +annet.» + +Hun støttet albuen på bordet og betraktet sin høire hånds negler, som +hun holdt like op til sine øine. + +«Det er ingen fortrolighet mellem oss,» vedblev Lorck + +sørgmodig, «ingen glede i forholdet, du har aldri noe å dele med mig, vi +går hver vår vei.» + +«Det sa jeg dig jo dengang nede i Lausanne, at med gleden var det forbi, +iallfall for min del,» svarte hun ro- lig, uten å flytte øinene fra sine +negler. + +Det kom et smertelig uttrykk på hans ansikt. + +«Du må ikke være så hård, Constance, --- jeg går og lenges efter dig,» +bad han inntrengende. + +«Jeg kan ikke gjøre for det,» svarte hun mørkt, «hvad der er så, det +er.» + +Han følte plutselig et raseri mot henne. Hvor elendig hjerteløs og +hevngjerrig hun var. All hans ømhet og kjærlighet slang hun fra sig, +trådte den i støvet, skred over med kolde miner og smilende leber. Hans +trofast- het ringeaktet hun; hun så den ikke; hans møie og ær- lige +streben for å vinne henne var spilt. Hennes venn- skap for Meier, alt +hun gjorde, var en eneste fortsatt hån mot ham, han, som gikk og elsket +henne. + +«Din opførsel er oprørende !» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan +tøile ditt onde sinn, så er det bedre du tar livet av dig.» + +Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet tilbake og så på ham med et +sky og forskremt blikk. Det kom in- gen lyd, men allikevel var det +Lorck, som om hun gav et skrik. + +Hun reiste sig op og gikk mot døren. På terskelen blev hun stående og +vendte hodet om imot ham. Det lå et is- koldt smil over hennes leber, og +øinene stakk så be- synderlig. «Jeg kunde jo løpe bort med en elsker +iste- denfor å drepe mig; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og +rolig. + +Det var Lorck, som om han blev rammet bakfra av et hugg. Blodet för op i +hodet på ham, og årene i pannen svulmet. Det varte litt før han fikk +mælet op. + +«Du taler avsindig,» sa han. «Sett dig ned og kom til ro; du kan ikke +legge dig i den sinnstilstand.» Han gikk et skritt imot henne. + +Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren ef- ter sig. + +Lorck blev lenge sittende, et bytte for mangeartede, motstridende +følelser. Hvad skulde han gjøre? Forsøke å vekke hennes skinnsyke? Hvem +skulde han bruke til øiemedet? Kanskje det kunde tilby sig noe på karne- +valet i morgen. Uff nei, han orket det ikke, han var for trett av alt +slikt. Og dessuten --- hun vilde sannsynligvis ikke legge merke til det +engang. + +Så vandret hans tanker tilbake til gamle dager, den gang han hadde +Kristine, hun, som hadde lagt en grense- løs, ydmyk, althengivende +kjærlighet for hans fot, som var kommet og gått på hans minste vink og +hadde tatt alt som en nåde av hans hånd. Det hadde dog vært skjønnhet og +glede i forholdet til henne. En sådan kjær- lighet var en skatt i en +manns liv, og kanskje var det en lov, at den blev ikke to ganger det +samme menneske til del. Han hadde kastet den fra sig for å vinne +Constance, denne kolde, ukjærlige kvinne, som ingen evne hadde til å +vurdere hvad han gav henne. Det var altså blitt hans lodd; han gikk +omkring som en hjemløs mann; for- smådd av henne, den eneste han brydde +sig om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han +på, hvad Kristine måtte ha lidt, og blev så sår om hjer- tet. Den arme, +arme pike; på sine kne kunde han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han +noensinne traff henne, vilde han gjøre det. Han spurte sig selv om han +kunde tenke sig muligheten av å ønske alt gjort om igjen, med Kristine +som elskerinne, hun bundet, han fri . .. Men nei, det hadde jo ikke vært +sann tilfredsstillelse 1 det; han var gått omkring som en villsom mann. +Men hvis han nu hadde ektet Kristine --- hun hadde hatt betingel- sen +for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme art, og likhet på +dette punkt var visstnok av stor be- tydning; hun visste, hvad alt det +var verdt, og kunde skjelne mellem virkelig kjærlighet og en blott og +bar san- + +selig forbindelse. Det var det, Constance manglet evne til, og det var +blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, ekte Kristine, en pike som +intet annet hadde å by ham enn sin kjærlighet, en pike som i ingen +henseende var hans jevnbyrdige! Og nu især, da han hadde vært elsket av +Constance, --- det var det høieste livet kunde by ham, og det var hans +forbannelse at han aldri kunde glemme den lykke hennes kjærlighet hadde +skjenket + +ham Og nu skulde han ha tapt den ... tapt den --- han stønnet høit --- +umulig! --- det kunde ikke være .. + +Constance lå forlengst i sin seng; hun jog inntrykket av optrinet mellem +henne og Lorck fra sig og lukket øi- nene. Hun tenkte på det øieblikk +Meier hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans leber dypt +nede på sin hals. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som +om hun løftedes på en bølge, mistet pusten og blev borte i svimmelhet. +Til sist falt hun i søvn og drømte at hun og Meier vandret sammen i en +deilig have tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på +sitt kinn. + +Da Lorck klokken tre om natten gikk til sengs, sov hun trygt og fast. +Han var stille og varsom for ikke å vekke henne. + +Den neste dag lot Constance som om intet var hendt, og Lorck, som angret +sine voldsomme ord, mottok still- tiende det forlik hun således bød ham. + +I vognen på veien til karnevalet spurte Lorck Con- stance om hun vilde +gi ham første dans, og fikk så vite at hun hadde lovet Meier den. Han +bet skuffelsen i sig og lot som ingenting. + +Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øie med henne, +men kunde allikevel ikke kontrol- lere hvem hennes kavalerer var. Han så +henne hvirvle avsted med en spansk grande, en neapolitansk fisker- gutt +og en kobberrød indianer. Så var det med noen + +sorte dominoer. I en av dem visste han at Meier stakk. Han kjedet og +ergret sig og ventet lengselsfullt på at det skulde være forbi. Endelig +kom demaskeringen, og souperen begynte. Det var anrettet på små bord i +en rekke av grotter og løvhytter, som løp på begge sider av den som +assyrisk slottshall dekorerte dansesal, skilt fra denne ved forheng av +persiske tepper. Lorck skyllet masser av champagne i sig for å komme i +stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Meier og Hansens. Marie +var spansk fiskerpike. Leende og blussende av glede og champagne +engagerte hun Lorck til første dans efter bordet. Han støtte sitt glass +mot hennes og takket smilende, men hemmelig var han rasende, for denne +dans hadde han vært bestemt på å ville danse med Con- stance. + +«Så engagerer jeg Dem, Constance, det går altså op i op,» sa Hansen og +hevet sitt glass for å drikke med henne. + +«Takk, jeg er optatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.» + +Hun pekte på en skorstensfeier, som bukket for henne og førte henne +bort. + +«Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen efter henne. + +Hun så på sin balliste. «Neste francaise,» svarte hun. + +Han takket og slo ut med hånden. Constance blev borte i vrimmelen. + +Hun var i en oprømt stemning, og hun tenkte med fryd på at Meier skulde +se hvor fetert hun var, og samtidig vite at det var ingen uten ham hun +brydde sig om. + +Men Meier led alle skinnsykens kvaler. Det var ham en tortur å se +Constance danse avsted munter og smi- lende i disse mannfolks armer; han +bestilte ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. + +Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde +hyppig truffet sammen med ham den + +siste vinter. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett op til +sig at hun knapt kunde puste og hvisket forelskede ord i hennes øre, som +hun hverken enset eller hørte. Han tok hennes taushet for opmuntring og +plut- selig bøide han sig ned og kysset henne lynsnart på skulderen. + +«Fy skam Dem,» ropte Constance, «hvor kan De våge! Hold op, jeg vil ikke +mer.» + +Han blev ved å danse. «Er De virkelig så streng, frue,» hvisket han. +«Det duer ikke, dydig og deilig på én gang, det er umulig.» + +«Slipp mig, hører De, --- jeg vil ikke danse med Dem!» sa hun harm og +stridde imot. + +Han førte henne til en sofa, bukket og forlot henne. + +I samme øieblikk stod Meier ved hennes side. + +«Å, er du der, Gud skje lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyr, +du skulde bare vite hvor nærgående han var.» + +«Du så dog ut til å befinne dig særdeles vel sammen med ham. Hvorfor +holdt dere op å danse?» + +Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. + +«Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass sel- ters fra?» + +«Jeg skal hente din kavaler, forat han kan skaffe dig det.» + +«Nei, men Harald da!» + +«En dame som lar sig kysse på halsen av fremmede herrer, klær det ille å +late indignert.» + +Constance reiste sig og gikk nedover gulvet. + +Meier fulgte efter. «Hvor vil du hen?» spurte han. + +«Opsøke min mann for å dra hjem,» svarte hun kort og skyndte sig avsted. + +«Ta min arm,» bad han. + +«Nei, jeg vil ikke.» + +«Er du sint, Constance?» + +«Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. + +«Constance, gi mig din arm, jeg må tale med dig.» Hans tone var bønnlig. + +«For at du kan fornærme mig mer?» Hennes stemme dirret i gråt. + +«Tilgi mig, jeg er gal, vanvittig; ta min arm, hører du !» + +«Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trossig og blev ved å gå. + +«Ikke? godt, så går jeg, og du ser mig aldri mer.» Han gjorde høire om. + +Hun ilte efter ham og stakk sin arm i hans. Han førte henne op på +galleriet, som var inndelt i små, terrasse- formige avlukker, som skulde +forestille hengende haver. I det fjerneste tok de plass på en løibenk. +De var temme- lig alene; dansen gikk for sig der nede, og de gamle da- +mer, som satt ovenpå og så på, hadde valgt de steder som gav den beste +utsikt. + +«Vær ikke sint, Constance, jeg var rent forstyrret,» begynte Meier, «jeg +har hatt det så ondt i hele aften, for jeg kan ikke tåle å se dig fare +avsted med disse vemme- lige fyrene --- bare at de rører ved dig er en +besudling.» + +«Så danser jeg ikke før siste dans med dig ---» svarte hun og trykket +sakte hans hånd. + +«Takk, du elskede,» hvisket han. + +«For når du går og gremmer dig over det, har jeg in- gen fornøielse av +det --- det forstår du jo nok,» vedblev hun. + +«Hvor du er søt og god, Constance.» Han trykket sitt ansikt mot hennes +skulder. + +«Det er, fordi du er mig så kjær, Harald,» sa hun al- vorlig og smøg sig +inn til ham. + +Det kom noen. De för fra hverandre; det var en op- varter. Constance bad +om selters, som de kort efter fikk. + +De blev sittende der oppe; den ene dans klappedes av efter den annen +uten at de la merke til det. + +«Skynd dig, la oss gå ned,» sa Constance med ett eng- + +stelig og grep om Meiers arm. «Der går Lorck og leter efter mig.» + +«Hvor?» spurte han. + +Hun pekte på det motsatte galleri, og de skyndte sig ned før Lorck hadde +fått øie på dem. + +Det blev spilt op til siste dans, som Constance og Meier danset sammen. + +Innen de skiltes, spurte Meier om når de skulde sees. + +«Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun. + +På veien hjem vilde Lorck vite hvor Constance var blitt av; han hadde +lett efter henne alle vegne. + +Hun svarte, at hun hadde vært trett og sittet stille en stund. + +«Hvor henne?» spurte han. + +«Oppe på galleriet.» + +«Din opførsel har vært under all kritikk. Hansen, som du hadde lovet +francaisen, gikk og spurte efter dig, men jeg var naturligvis den, som +minst av alle kunde gi op- lysning om dig. Hvad bestilte du der oppe?» + +«Drakk selters.» + +«Hvem var din kavaler?» + +«Meier,» sa hun kort og trossig. + +Han løftet en knyttet hånd imot henne. Hun vek til side og trykket sig +tett inn i vognens hjørne. + +Tøite,» sa han og mumlet en ed mellem tennene. Så lot han hånden synke +og satte sig hårdt tilbake. + +# Kapittel XXXII + +Det var gått en måneds tid. Forholdet mellem Con- stance og Meier var +ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen efter karnevalet, da han var kommet +der op, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og søkt å klare +situa- sjonen ved å tale ustanselig om alt og ingenting. Så var Lorck +trådt inn, og da han mot sedvane så ut til å ville slå sig til ro i +dagligstuen, hadde Meier fortrukket. + +Og på lignende vis var det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne +syntes å hvile over hans besøk. En- ten var det noen, når han kom, eller +Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et +ta- lende blikk, en arm om hennes liv et kort sekund, stjålet ved +tilfellets hjelp, var alt som var foregått mellem dem. + +--- Meier gikk i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han +viss på at noe måtte skje, og stadig vekk skjedde det intet. Han ventet +et brev fra henne; hun risikerte jo intet ved å skrive, mens han derimot +ikke torde våge det. + +Hun måtte dog ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nu +siden hun hadde hvilt i hans armer og besvart hans kyss, var det ikke +lenger noen skranke mellem dem. Deres gjensidige kjærlighet gav dem en +uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor talte hun så ikke? Å leve videre +uten klarhet over de ytre former for et så intimt forhold, var utålelig. +Og så led han under det at Constance kunde ta saken så rolig, kunde være +snakk- som og smilende som ellers, kunde se ut, som om det hele bare +flyktig angikk henne. Han befant sig i en sta- dig nervøs ophisselse, +för i været ved den minste uven- tede lyd, kunde plutselig skifte farve, +tape appetitten og hadde søvnløse netter. --- + +Det var en av de siste dager i april. Meier var ferdig med sine +eftermiddagstimer og stod nu i sin dagligstue foran vinduet med +tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. + +Det banket på døren. + +«Kom inn!» ropte han uten å vende sig. + +En ung, blond pike med sort vårjakke og grå filthatt, besatt med blå +fløielspynt, kom fryktsomt over terske- len. Hun bøide overkroppen en +smule fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, +og så sig om i stuen med et hurtig blikk. Så lukket hun døren med en +trygg og glad mine som efter en overstått fare. + +19 --- Amalie Skram. I. + +«De kan legge vasken inn på sengen,» sa Meier frem- deles uten å vende +sig. + +Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på +tåspissene med et ansikt, hvori hvert trekk sitret av tilbaketrengt +lystighet, bort til Meier, stakk sin hånd under hans arm, dreide sig med +en lyn- snar bevegelse inn til ham og kysset ham midt på mun- nen, idet +hun brøt ut i en overgiven latter. + +«Hvad for noe! er det dig, Emma? jeg trodde det var vaskerkonen, som jeg +venter på.» Det var et halvt over- rasket, halvt misfornøiet tonefall i +stemmen. + +Hun lo ikke mer. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt +forskende på ham. + +«Opriktig talt, --- jeg skal ut.» + +«Men du har da vel ikke slikt forferdelig hastverk, vel?» hun la bønnlig +sitt ansikt til hans kinn. + +«Jeg trodde du satt ute i disse dager?» + +«Det gjør jeg også. Ja, det vil si, jeg skulde vært hos fru Lorck, men +så tok jeg mig fri for å komme ned til dig. Jeg lengtes så rasende efter +dig,» vedblev hun inn- smigrende, «det er jo nesten en uke siden jeg var +her. Jeg tar tøiet av, kan jeg ikke?» Hun la hodet på skjeve og så +bedende på ham. + +«Jeg har virkelig ikke lang tid å rutte med,» --- han trakk op sitt ur. + +«Hvorfor er du ikke glad for jeg kommer? Det er stygt av dig. Et kyss +vil du da vel i det minste gi mig?» Hun omfavnet ham heftig og kysset +ham utallige ganger. + +«Så, så, så ---» mumlet han. + +Men hun knuget sig stedse inderligere inn til ham; så slo han armene om +henne og gjengjeldte hennes kjær- tegn. + +«Tok du nøkkelen av entrédøren?» + +Hun holdt den smilende op for ham. + +En times tid senere stod Meier i skjorteermer ved vin- duet og børstet +sitt hår og sin knebelsbart med et speil i + +hånden. Han betraktet sig omhyggelig, vendte og dreide ansiktet, kastet +hodet tilbake og til siden, undersøkte sine tenner og gjorde tilsist en +grimase til sig selv. Derpå pusset han sine negler og åpnet begge +vinduene. De vendte mot vest; eftermiddagssolen stod og stekte inn, og +luf- ten var tung og lummer. Han skar spissen av en sigar og falt så +plutselig i tanker ved vinduet med blikket på en gullregn og noen +syrintrær, som stod foran gjenbo- huset i en liten innhegning, myldrende +fulle av briste- ferdige knopper. Han husket så tydelig, hvor bare og +nakne de hadde vært, da Emma fulgte med ham op før- ste gang, nei ikke +første, for det hadde vært sent på afte- nen, men den neste, da hun var +kommet ved firetiden. + +Kort efter slentret han opover Pilestredet. Han vilde til Constance. Nu +måtte Lorck være ute i praksis, og så skulde han tvinge henne til en +ordentlig samtale. + +Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øieblikk på å stige op, men +fant det bedre å gå for å få tid til å ordne sine tanker og forberede +sig på hvad han vilde si. Men det lykkedes ikke; han kom aldri lenger +enn til at han stod foran henne og fikk fatt i hennes hånd. Så begynte +hjertet å banke og blodet å suse for ørene, og så gjorde han det hele om +igjen. --- --- + +--- Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da +været var så smukt og mildt, hadde de tenkt å være utflyttet allerede +til første mai. Con- stance vilde ta der ut litt i forveien for å henge +op gar- diner og undersøke hvad eieren, en grosserer, som lå i utlandet +med familie, hadde efterlatt av møbler og hus- geråd, og for å gi +gartneren anvisning på hvad han skulde gjøre med haven. + +Constance hadde brukt dagen til å ordne de saker hun og Hanne stuepike +skulde ha med sig. De hadde fått fer- digpakket to store kasser med +dekketøi og sengelinnet; innimellem hadde de stuvet ned en del +vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardiner. Nu var hun gått inn i + +soveværelset for å gjøre den lille håndvadsekk med reise- toalett i +stand. De skulde bli der ute et par dager, og de skulde avsted med toget +den neste morgen klokken 9. Hele eftermiddagen hadde hun tenkt at Meier +vilde komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det +motsatte. Nu, da tiden var gått uten å bringe ham, blev hun utålmodig og +kunde ikke begripe hvorfor han uteblev. Var han kjølnet i sine følelser +for henne? Ånei! Hun hadde følt elskovens feber i hvert av hans +åndedrett, i hvert eneste blikk siden den aften på karne- valet. Det var +da at han hadde tatt henne i besiddelse. Hun visste at hun var hans; det +var denne dumme, un- derlige fryktaktighet, som hadde bestemt hennes +vesen og adferd i mellemtiden. Denne skrekk for å være en utro hustru, +som satt henne så fast i blodet . . . ekte- skapsbrudd . . . Hor. --- +Uff, hvad vilde hun ta slike stygge ord i sin munn for! Det var andre +betegnelser, som passet bedre på dette. «En kvinne tilhører bare den +mann hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og + +selv om .... Sett nu, at Lorck var blitt forelsket i en annen, som var +villig. Vilde han kanskje ha betenkt sig? Ikke et sekund heller, --- +ikke han, ikke noen av + +alle de ektemenn hun kjente. Hvorfor skulde da en kvinne ha alle disse +skrupler? Like for like, det var li- vets eneste gyldige prinsipp. --- + +Men det var også noe annet som haket sig fast i henne. I disse uker +siden karnevalet hadde Lorck vært så be- synderlig rørende. Da han om +morgenen efter ballet hadde bedt henne glemme hans heslige utbrudd i +vognen om aftenen, hadde han sett så hjertebedrøvet ut. Da hun svarte, +at hun slett ikke tenkte på det mer, tok han hen- nes hode mellem sine +hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, +vokt dig for å gjøre dig selv skade.» Hans stemme hadde hatt en klang, +som hun hadde så vanskelig for å få ut av sitt øre. Og siden mange +ganger hadde han sittet og betraktet henne med + +et blikk, som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så +smertelig, så tålmodig. Når hun møtte hans øine i sådanne øieblikk, +stakk det i henne, og hun syntes hun følte anger. + +Men hvad kunde det nytte å angre. Hun kunde jo ikke gjøre for at hennes +kjærlighet var blitt borte for henne. Det, som var skjedd, måtte så +være, og det, hun hadde gjort, kunde hun ikke latt være, ikke for sitt +livs frelses skyld. Hvorledes hadde hun ikke stridt imot, hvor lang- +somt var det ikke gått. Hun hadde først gitt efter, da noe, hun ikke +kunde råde med, hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å +gruble og sørge. + +Hanne stuepike stakk hodet inn. + +«Hr. Meier er her og spør efter fruen.» + +«Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte sig raskt bort, forat +piken ikke skulde se hennes rødme. Hun lukket øinene, la hodet tilbake +og pustet dypt. Så låste hun vadsekken med skjelvende fingrer, rettet på +håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. + +Meier stod med ryggen til døren og syntes fordypet i et litografi på +veggen. Han vendte sig hurtig om og gikk imot henne med fremstrakte +hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øinene hadde den grøtete +glans, som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang li- delse, +lebene var tørre, og hodet så hett ut. + +«Har du det ikke godt?» spurte hun deltagende og så ømt på ham. + +Han tok henne om begge håndledd. «Borte fra dig har jeg det aldri godt,» +svarte han sakte og drog henne til sig. + +Hans blikk var så underlig sammensatt, bønnlig, kjær- lig, hjelpeløst og +tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjæle for ham som +for et ganske lite barn. + +Han hadde tenkt å gjøre henne bebreidelser, å avfordre henne en +forklaring, men i det samme nu, hun stod så mild og god foran ham, var +hans hensikt glemt. + +«Hvor deilig at jeg traff dig og at du er alene,» hvisket han. «La oss +sette oss.» + +Han trakk henne blidt ned på sofaen og la armen om hennes liv. En stille +henrykkelse påkom Constance. Hen- nes hode gled bort på hans skulder. +Han grep om henne med den annen arm og fikk henne dreid om, så hun lå +tett inn til ham og vendte ansiktet op imot ham. Så bøide han sig ned +over henne og kysset henne. + +Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulde besøke henne på +landstedet neste aften, hvor de vilde være alene og uforstyrret. Svimmel +av lykke kom Meier hjem. + +Den følgende dag var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. +Alle vann- og sølepytter, som det om natten hadde vært rimfrost på, var +optødd i solvarmen, og overalt, hvor det var en smule helling rislet små +og store, synlige og usynlige bekkedrag avsted. + +Formiddagen var gått, og ute på Løkken var Constance og piken ikke blitt +ferdig med å henge gardiner op i de tre værelser, som vendte mot haven. +Hanne stuepike hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger +hadde de sprettet gardinene fra galleriene, fordi mønste- ret vendte op +ned, eller vrangen var kommet ut. Lange stunder gikk med å søke efter +alt hvad de skulde bruke, for når fruen bare et øieblikk hadde hatt en +gjenstand mellem hendene, var den forlagt på de mest forkjærte steder. +Det gikk heller ikke med å bringe møblene i or- den, for det, som skulde +være i spisestuen, blev av fruen beordret satt i havestuen og omvendt, +og så vant Hanne stuepike og hjelpekonen ikke mer enn å gå og gjøre all +ting om igjen. Til sist syntes piken at de bare gikk i veien, og så +sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte sig selv ute i +kjøkkenet og sydde på sin kjole som var revnet i sømmen. + +Gartneren kom og sa at han ikke visste hvad han skulde ta sig til i +haven. Når han spurte fruen om, hvor + +sviblene skulde settes, svarte hun, at hun kom straks, og så kom hun +allikevel ikke, og sånn var det gått hele dagen. Hanne bød ham en kopp +kaffe og smørbrød, som han nød sittende på kjøkkenbordet. + +«Ja, Gud vet hvad som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet +et stykke sukker i munnen og helte den rykende kaffe på underkoppen. + +Gartneren svarte ikke noe til dette. Han stoppet snad- den, tendte den +borte ved komfyren og så på sitt ur. + +«Jeg går like godt bort til konsulens og planter au- rikler,» sa han. +«Spør fruen efter mig, så er jeg ikke lenger av veien enn at De kan rope +over til mig.» + +Han slo sin rundpullede filthatt, som var full av jord- flekker, mot +kneet, for å få av den løse muld, satte den på og gikk med takk for +kaffe og et nikk til farvel. + +Constance var gått ovenpå. I et kammer med skrått panel ved siden av det +store soveværelse, som hadde al- tan til haven, satt hun på en kasse +foroverbøiet med al- buene på knærne og hendene for ansiktet. Hun hadde +tilbragt en nesten søvnløs natt og var stått tidlig op. Med feberaktig +hast jaget hun efter å komme avsted og hadde vært på stasjonen et +kvarter for tidlig. Tanken om stev- nemøtet hadde ganske behersket +henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og +hadde lidt av en nagende engstelighet og et trykk for brystet, som av og +til blev så sterkt at hun måtte ynke sig høit. Og alt imellem steg det +henne til hodet som en beruselse at hun i aften skulde ha hans armer om +sitt liv, hans leber på sin munn; men hver gang var det kommet en gysen +over henne og hun syntes, hun hadde sett en av- grunn for sin fot. + +Nu satt hun der oppe i kammeret, og efter hvert som timene gikk, +forandredes hennes uro til angst, som steg for hvert minutt. Hvordan +vilde hun være til sinns i morgen tidlig? Og når hun traff Lorck, og han +ingen ting ante, men trodde henne så vel, og lengtet efter et + +kjærlig ord, et frivillig kjærtegn. Hun knep øinene sam- men og vendte +hodet til siden. Det var dog en oprørende urett imot ham, han, som hadde +elsket henne så ufor- anderlig trofast hele tiden, siden hun blev hans +hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde +vært henne utro. Bare hun torde tro at han hadde sveket henne, men det +var det ingen skygge av rimelighet for. Dog, hun elsket ham ikke, det +kunde hun jo ikke gjøre for, hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, +var hun viss på at det ingen mulighets råd var for å la være, hvad hun +nu stod i begrep med å gjøre? Hun måtte til- stå at hun kunde la være. +Hun torde ikke påstå for sig selv at hun vilde dø av å la ham fare, og +det var det som måtte til, hvis hun for sig selv skulde kunne forsvare +at hun gav sig hen til ham ... Hvis Lorck hadde ant, hvad hun hadde +fore, vilde han være kommet for å myrde henne ... Den blodige tort, hun +beredte ham .+.. Men nu var det for sent å tre tilbake, og dess- uten +--- ---. Hun hadde jo allerede så grundig forrådt ham i sitt hjerte --- +dette mer eller mindre gjorde hver- ken fra eller til. + +Nu var klokken tre; klokken ti vilde Meier være der; de hadde avtalt at +han skulde gå bakenom Løkken til skogveien, hvor hun skulde møte ham. Så +kunde de gå inn gjennem verandadøren, når lyset var slukket i kjøk- +kenet. + +«I aften, i aften ---» gjentok hun så lenge, til hun blev redd for sin +egen stemme. Hun för op og gikk frem og tilbake; men det var så kort et +stykke vei å gå på at hun blev svimmel av de idelige vendinger; så satte +hun sig ned igjen på kassen, trakk sitt ur frem og gav sig til å telle +på skiven. Hun følte sig som et fortapt menneske, og det påkom henne med +ett en rasende drift til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et +forfulgt villdyr. Men hun vred sine hender og jamret: «For sent, umulig +--- hvor hen ----». Plutselig slo hun den flate hånd mot sin + +panne. «Hvorfor umulig?» sa hun til sig selv. Og som det demrende skjær +av det første daggry på en kullsort himmel, således glimtet det frem i +hennes forestilling at hun ennu kunde redde sig. Hun tok sig med begge +hen- der om hodet, bøide overkroppen fremover som en der stirrer og +lytter, og så talte hun med sig selv, hviskende, avbrutt, med en lyd i +stemmen som hos et barn, som ef- ter overstått straff ber godt for sig +og lover sin mor å være snild pike. Så rettet hun sig op med et rykk, +kastet hatt og kåpe på og løp ned over trappene. + +I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulde med toget. + +«Ja,» svarte hun skyndsomt. «Jeg må inn igjen. De får ordne, hvad De +selv kan finne på.» + +«Og ligge her alene i natt? Det tør jeg ikke, frue.» + +«Så reis inn, når De er ferdig --- det må De gjerne.» + +«Ja, for her farer så mange slags fanter omkring --- ---: Men vil fruen +ikke ha noe å spise eller drikke kaffe i det minste? --- Det er et helt +kvarter til toget kommer.» + +«Jo, gi mig litt, men hurtig, la mig få det her.» Con- stance fulgte +efter piken inn i kjøkkenet. Hun følte sig plutselig sulten og nøt +stående hvad Hanne tok frem av matkurven og satte for henne. Tilsist +drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted +og satte sig inn i kupéen. + +Hun vilde tale med Lorck. Klokken fem var hans mot- tagelsestid forbi; +når hun tok en drosje, vilde hun være der innen han gikk i praksis. Hun +vilde fortelle ham alt; så vilde hun styrte sig om hans hals, si ham at +nu var tiden kommet, da det var henne, som lengtet tilbake til ham, at +hun vilde prøve på å komme ham så nær som i den første lykkelige tid, be +ham glemme og tilgi, hvis han kunde, all den fortred hun hadde gjort +ham, legge sitt hode til hans bryst og si ham at det var hennes rette, +hennes eneste hvilested. Hun blev så rørt over det bil- lede hun mante +frem at øinene uavladelig løp over av + +tårer; og hun følte sig så glad og lettet om hjertet. Fre- den drog inn +i hennes pinte sinn. + +Klokken halv fem var hun i Kristiania og ti minut- ter før fem steg hun +op trappenei sitt hjem. Hun lukket selv op og gikk uten å støte på noen +inn i soveværelset. Her kastet hun overtøiet på sengen, vasket sine +hender og listet sig forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellem +soveværelset og Lorcks studerværelse var det en noen skritt bred +mellemgang. Oprinnelig hadde dette værelse vært i forbindelse med +gangen, men Lorck hadde latt anbringe en tapetdør for å slippe å gå +omveien gjennem spisestuen til sine værelser. Mottagelsesværelset lå +mel- lem studerværelset og venteværelset, som så atter støtte til +spisestuen. + +Constance gikk til tapetdøren; nøkkelen satt i på yt- tersiden; Lorck +var gått derigjennem klokken fire. Snart vilde han være ferdig, og så +kom han denne vei til sove- værelset for å gjøre en smule toalett innen +han gikk ut. Hun vilde sitte i studerværelset når han kom. Så over- +rasket som han vilde bli, og glad! Hun hørte det tone- fall hvormed han +vilde si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte +skjøv hun dø- ren op --- den gav ingen lyd --- og trådte sakte inn. Dø- +ren til mottagelsesværelset stod på klem. Hun hørte det var noen hos +ham; det måtte være den siste for i dag. + +# Kapittel XXXIII + +Lorck hadde ekspedert fem patienter, to tjenestepiker, en ung dame, som +hadde ørebyld, og to mannspersoner, av hvilke den siste var en +firskåren, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da +Lorck var blitt ferdig med ham, trakk han op sitt ur og så at det ennu +var fem minutter tilbake. Idet sjømannen gikk over terskelen ropte +Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» + +Det kom en kvinneskikkelse inn, som hadde slik un- derlig møie med å få +døren lukket efter sig. Hun gikk nølende noen skritt og blev usikker +stående. Hun var middelhøi og slank med et svært, mørkt hår, gråaktige, +mandelformede øine, en kort, bred nese og en fyldig, godtformet munn, +som vilde vært smukk, hvis ikke hu- den omkring lebene hadde vært så +besynderlig strammet. Hennes drakt var nett og tarvelig, et sort og +hvitrutet kjoleskjørt, lagt i brede plisséfolder, et sort overstykke av +fint klæde og en hatt av samme farve med en hvit, stiv fjær. Hun var +meget blek; åndedrettet gikk hurtig, og situasjonen syntes å være henne +i høi grad pinlig. + +«Værgod kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. + +Men hun rørte sig ikke. + +«Værsgod, værsgod,» blev han ved og pekte i retning av lenestolen ved +hans skrivebord. Så la han trekkpapir over det skrevne, og idet han +strøk over det med tverr- siden av sin høire hånd, dreide han hodet og +så på henne. + +Med et plutselig sett kastet han sig bakover i stolen og spilte ølnene +op. + +«Kristine, er det mulig!» + +Hun gikk et par skritt og blev atter stående, gjorde så et forsøk på å +si noe, men opgav det. Så tok hun lomme- tørklæet frem og holdt det for +øinene. + +«Så du er her, Kristine? Du var jo reist til Drammen.» + +«Jeg er vendt tilbake» --- stammet hun. + +«Og nu kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. + +Hun skottet til ham. Han hadde foldet hendene over maven og lot +tommelfingrene uavladelig dreie rundt om hverandre. + +«Jeg vilde så gjerne tale med Dem.» + +Det kom et uttrykk av rådvillhet og mishag på hans ansikt. + +«Er det noe jeg kan gjøre for dig? Forresten, Kristine, du forstår jo +nok at forbi er forbi.» + +Hun blev blussende rød og så atter blek. + +«Det er ikke på den måte ---. Tro endelig ikke --- jeg vilde bare be om +en resept.» + +«Er du syk?» + +Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nu overhånd. + +«Ja,» --- hulket hun. + +«Kom og sett dig, stakkar,» sa nu Lorck delta- gende, idet han reiste +sig. Han tok om henne og trykket henne sakte ned i stolen. «La mig så +høre, hvad det fei- ler dig.» + +Kristine tørket sine øine og holdt dem festet på gul- vet mens hun +talte. + +«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, likesom den gang jeg hadde +blekfeber og jeg fikk de jernpiller, De husker, men nu har jeg også +slike vonde smerter for brystet.» + +«Har du hatt det lenge?» + +«Et par måneders tid; i de siste fjorten dager er det blitt rent ille.» + +Han følte hennes puls og betraktet henne opmerksomt. + +«Og så sover jeg så dårlig om nettene, at jeg er trettere om morgenen, +når jeg står op, enn om kvelden, når jeg legger mig,» vedblev hun. + +«Har du spurt noen læge før nu?» + +«Nei» --- sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg +skulde til å ringe, hadde jeg ikke mot.» Hun hevet øinene og så på ham +med et ubeskrive- lig rørende uttrykk. «Jeg var så redd, De skulde bli +sint,» tilføide hun fryktsomt. + +«Hvor kunde du tenke,» sa han åndsfraværende. + +«Men så hadde jeg slik gresselig lyst til å se Dem en eneste gang til +---» gråten var atter ved å bryte frem, + +«--- ja, og til å høre Dem tale, og så var jeg dessuten så syk at jeg +måtte ha doktor.» + +«Hvor lenge har du vært her i byen?» + +«Siden straks før jul.» + +«Hvorfor blev du ikke i Drammen?» + +«Å, det var for så meget ---. Jeg trivdes ikke og kunde ikke alltid få +arbeid. Når en er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by --- ---. +Og så blev jeg også uenig med min søster, eller rettere sagt med hennes +mann ---. Ja, alt det kom sig nu bare av at han ikke lot mig være i +fred.» + +«Å, sådan, stakkar,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet. «Og går det +dig bedre nu da?» + +«Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan over- komme --- ---. Bare +jeg var frisk, men jeg tror det er tæring.» + +«Hvor faller du på det, Kristine?» + +«Jo, for med begge mine søstre, som døde av den syk- dommen, begynte det +akkurat slik ---. Og så har jeg sør- get så gresselig.» De siste ord sa +hun med neppe hørlig stemme, mens hun hurtig visket de tårer bort som +rant ned over hennes kinn. + +«Hum,» sa Lorck og sukket uvilkårlig. «Stakkars pike. Men forresten, +tæring kan jeg ikke tro det er tale om.» + +«Jeg vilde slett ikke bli lei om så var.» Hennes tone lød med ett +frimodig. «Tvert imot, jeg vilde gjerne dø.» + +Lorck betraktet henne ufravendt. Han fant henne i grunnen slett ikke +forandret; det hadde bare forekom- met ham så i det første øieblikk. En +smule magrere var hun kanskje blitt, men det klædde henne egentlig. Hun +så unektelig søt og nett ut og var sig selv så lik fra gamle dager. Han +kunde ikke motstå sin lyst til å klappe hen- nes kinn. + +«Så du vil ha tæring og være dødssyk, du» --- sa han og slo an en halvt +kjærtegnende, halvt spøkende tone. Han tok henne om haken og ristet +hennes ansikt frem og til- + +bake. «Nei min venn, så lett går det ikke. Tror du, tæ- ringspatienter +kan ha slikt et smilehull?» Han pekte med sin finger på det lille runde +hull i hennes kinn, som var kommet til syne ved hennes motstrebende +smil. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han bløtt. + +«Det hadde mine søstre også,» svarte hun motfallent, «Ja nesten like til +de døde.» + +«Du har ikke mer tæring enn jeg selv ---. Men kom, nu skal vi se efter. +Jeg må undersøke dig.» + +«Skal jeg knappe op?» spurte hun. + +«Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få noe å +vite.» + +Hun hektet brosjen løs og knappet op i brystet. Lorck la lytterøret til +rette og ventet på at hun skulde bli ferdig. + +Men hvordan det gikk til eller ikke --- plutselig visste han ikke annet +enn at det var hans gamle Kristine, hans veninde, hans kjæreste, som kom +og besøkte ham, og innen han fikk besinnet sig, stod han og holdt henne +i armene og kysset hennes varme, bare bryst. + +«Legg den bort» --- sa han og løftet hatten av henne. + +Hun vendte sig fra ham med en avvergende bevegelse. + +Han gikk hurtig over gulvet og låste døren til motta- gelsesværelset, +kom så tilbake og slo armene tett om- kring henne. «Jeg vil holde av dig +som i gamle dager» --- hvisket han... + +Constance så det som foregikk. Hun var kommet inn i studerværelset kort +efter Kristines inntredelse fra mot- tagelsesværelset og hadde med +bankende hjerte tatt plass på den ytterste kant av et stolesete. + +Plutselig hørte hun noe, som forekom henne besynder- lig og bragte henne +til å reise sig og gå med listende trin over teppet til døren, hvor hun +gav sig til å kikke gjen- nem sprekken. + +Med stive trekk og hvit i ansiktet som et menneske som går i søvne, gled +hun et par minutter senere ut av værelset, lydløst og uhørt som hun var +kommet. Rent + +mekanisk tok hun tøiet på og snek sig ilferdig ut av hu- set. Blodet +brente i hennes årer, og hun syntes at hun uavladelig av all makt ropte +på brand; hun kunde ikke begripe at man ikke kom styrtende for å slukke. +Den troløse forræder, som bedrog henne med halvnakne fruentimmer i +hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, +med dette lystne smil på sine leber! å det smil! Den falske løgner, den +utuktige fyr, som svek henne, uten kamp eller betenkning, ikke for en +stor kjærlighets skyld, mens hun . . .. Hun vilde ha hevn, hevn, om hun +så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det +stakk og suget for bry- stet --- ---. Hvor det vilde svale og kjøle å +føle sig hev- net ---. «Svale, svale, svale!» gjentok hun utallige +ganger. Men han skulde få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen +hjelp i det ---. Hun vilde si ham det selv med en hoverende latter like +i hans frekke ansikt ---. Nei, han skulde overraske henne i Meiers armer +på sovevæ- relset, når han kom sent hjem ---. Hun vilde være av- klædd, +han skulde ikke kunne tvile ---. Så skulde han se, hvorledes han likte +det ---. «Å lindrende, lindrende!» hun sa dette ord så lenge, til tungen +kjentes tørr og trett av det. + +Hun strøk ned over Karl Johans gate. Kjente ansikter passerte forbi som +en tåke. Og hun så på dem med strå- lende øine og bøide, når hun hilste, +overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, hurtig bevegelse. De +hun hilste på vendte sig uvilkårlig om og så efter henne. + +Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo henne å vende om og spasere +litt. + +Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, gav +Constance sig til å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger +og lo overstadig, da Marie fortalte om en morsom feiltagelse hun hadde +op- levd i en butikk. Men plutselig brøt hun av. + +«Jeg er gal, som går her,» sa hun. «Jeg skal jo med + +jernbanen, adjø med dig!» Og hun slo Marie overgivent på skulderen, +nikket lystig og för fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby +sitt følge. + +Marie stod stille og så efter henne; hun kunde ikke klare for sig selv, +hvorledes det var Constance hadde sett ut. --- Og så hadde hun vært så +forferdelig smukk; egent- lig uhyggelig å se på, med noe underlig +gnistrende over hele sin skikkelse. + +Constance gikk videre, hurtig, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset +hun for å se på uret i hjørnebygnin- gen. Bare 6, og det gikk først tog +halv 7. Så vilde hun være der innen 7 og Meier kom først klokken 10. + +Hun gikk langsommere nu. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masser av +vin i store pokaler --- --- Og siga- retter, nei sigarer, sterke, fine. + +Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte efter sigarer med det navn som +pleide å stå på Lorcks sigarkasser. Hun fikk hvad hun forlangte og begav +sig atter på vei. Vin var det nok av der ute, og korketrekker hadde hun +sett ligge etsteds i en vinduspost. + +Hun kom ned på jernbanestasjonen og spaserte rast- løst frem og tilbake +på perrongen. Men så husket hun at det kunde komme noen hun kjente, som +skulde samme vei, og satte sig derfor inn i ventesalen i en krok like +bak inngangsdøren. Hun kunde ikke være stille, men stemte med tåspissene +mot gulvet og beveget knærne op og ned med en hurtig, ristende +bevegelse. Så slo hun tappenstrektakt med støvlehælene og akkompagnerte +med dammerammeram, dammerammeram. + +Endelig pep toget, og hun satt i kupéen. + +Var det i morges hun hadde kjørt den samme vei? Umulig! det måtte være +for år tilbake. Men nu var det jo allikevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa +hun til sig selv og gjorde en bevegelse med hånden, som gav hun tapt. + +Utenfor Løkken møtte hun Hanne stuepike med en kurv på armen og +gatedørsnøkkelen i hånden. + +«Men, er fruen da ikke reist til byen?» spurte piken med en mine, som om +hun ikke trodde sine egne øine. + +«Nei, jeg reiste allikevel ikke, --- jeg har vært en lang tur,» svarte +Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks +i morgen tidlig.» + +Hanne så skuffet og slukøret ut, men vendte raskt om og gikk uten å +svare foran fruen for å lukke op. + +«Ja, så får jeg gjøre i stand til fruen ovenpå vel?» sa Hanne, mens +Constance stod og tok tøiet av. «Det var riktig godt at jeg hadde lagt i +ovnen tidlig i dag, så det ikke er koldt der oppe.» + +Constance hadde drukket te, men ikke rørt ved smør- brødet. Da Hanne tok +bakken ut, sa Constance at hun ikke behøvde henne mer; hun kunde legge +sig når hun vilde. + +Så gikk hun ovenpå for å se på soveværelset. Det stod en seng på den ene +vegg med mørkerøde ulltepper og snehvite lakener. Like overfor var det +et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vann- +kannen. Såpeskålen og karaffelen var stillet i vindus- posten. +Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som +rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort hvitmalt klæsskap og +en stråsofa. Vadsek- ken stod på gulvet, og en messingstake med et lys i +på en stor koffert, som var trukket bort til sengen. + +Nu gikk Constance rastløs omkring nede i havestuen, hun stod et øieblikk +ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av +et ølglass, satte sig i en gyngestol og reiste sig igjen. + +Hun hadde slukket lampen, og gjennem de tynne, hvite gardiner fløt +måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, trådte ilden ut med foten +og skjøv den bort i en krok. Så gikk hun atter til vinduet og så ut. Det +var alt for lyst. Månen stod like foran og glodde gjennem de bladløse +trær og busker. Nede i hjørnet var det et lyst- hus av tre; det satte +rygg imot lyset og kastet en avlang skygge foran sig på gressplenen. Det +var tyst og stille + +20 --- Amalie Skram. I. + +rundt omkring. En hunds monotone gjøing --- det lød, som kom den +langveis fra --- var det eneste som hørtes. Hun drakk mer vin, tendte en +ny sigar, røkte et par drag og la den fra sig i vinduet, satte sig derpå +i sofaen, men gikk tilbake for å se om også verandaen var full av +måneskinn. Så prøvde hun om døren vilde knirke når hun åpnet den, lot +den stå på klem og så sluttelig på sitt ur. Hun måtte tende en fyrstikk +for å bli sikker på hvad det viste. Det manglet fem minutter på 10. Det +gav et sett i henne; hun slo hendene hårdt mot sitt ansikt, bøide sig i +knærne, så hun nesten satt på huk, rettet sig op i neste nu og grep et +stort ullent sjal, som hun hadde i be- redskap. Om hodet svøpte hun et +sort kniplingstørklæ; så listet hun sig stille ut og ilte i raskt løp op +til det av- talte sted, som lå i omtrent hundre skritts avstand fra +huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant sig plutselig inne +mellem slanke, kjempehøie furustammer. Hun lente sig op til en trestamme +og ventet. Det varte litt før hun hørte toget pipe. Hjertet banket som +det skulde sprenges, og hvert øieblikk kom det noe i halsen som vilde +kvele henne. + +Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunde ikke begripe at det +varte så lenge før han kom. Endelig blev lysningen ved inngangen til +skogen formørket av en skikkelse, som hurtig kom nærmere. Hun stod +stille til han var like ved siden av henne, for å være sikker på at det +var ham, så trådte hun plutselig et skritt frem og rørte ved hans arm. + +«Constance» --- hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min +elskede, min, min.» + +Hun kastet sig heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget, +mens han dekket hennes øine og munn med kyss. + +«Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med sin munn ved hans øre. +«Jeg har vært så redd, så redd.» + +Hennes sinnsbevegelse hadde lagt sig nu, det var kom- + +s + +met trygghet og hvile over henne. Deilig at de gresse- lige ventetimer +var forbi. Det var så beroligende å kjenne hans arm omkring sig. De gikk +mot huset; lyset i kjøk- kenet var slukket; Hanne var altså gått i seng; +sannsyn- ligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig med armene omkring +hverandre kom de gjennem haven og steg op de tre lave trappetrin, som +førte til verandaen. De tendte ikke lys, men blev sittende i mørke, +inntil de gikk ovenpå. + +Klokken fire om morgenen kom Meier ut av huset gjennem verandadøren. Han +kastet speidende blikk til alle sider. + +I det grågule morgenlys så han blek og forpjusket ut. Han tendte en +sigar og stod et øieblikk og lyttet. Så kastet han et slengkyss op til +det tildekkede altanvindu og skyndte sig ut av haven. Han hadde omtrent +en mils vei å gå og regnet ut at han vilde være hjemme klok- ken 6. + +Da han var kommet et stykke inn i skogen, stod han stille, åpnet sin +lommebok og tok frem et fotografi. «Det fordømte billede, mumlet han, +rev av en fyrstikk og tendte ild på det. + +«Slikt et grandiost fe! gå med det på sig» --- sa han halvhøit. Han +kastet det flammende billede fra sig og trådte ilden ut med foten. + +«Se så, nu skal det ikke gjøre mer fortred enn det alt har gjort.» Han +gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å +skyve noe ubehagelig fra sig. Den pinlige situasjon ved avskjeden stod +atter og atter for ham, og han så uavladelig Constance bøie sig ned og +ta billedet op fra gulvet, da det var falt ut av hans lom- mebok, så +hvorledes hun betraktet baksiden og hørte den stemme hvormed hun leste +op: Fra Emma til Ha- rald. Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du +gode Gud, det er jo Emma sypike,» og så i neste nu var hun blitt +flammende rød og hadde betraktet ham med et + +blikk, som det tok været fra ham å gjenkalle sig. Og så som hun hadde +sett ut da hun lot ham kysse sig til farvel! + +# Kapittel XXXIV + +Da Constance våknet efter et par timers fast og dyp søvn, stod solen +høit på himmelen. Først hadde hun in- gen tydelig forestilling om hvad +det var som lå så knu- gende over henne, men litt efter litt stod alt, +som var foregått, i klare omriss for henne. Hun lukket øinene fast i og +gravde ansiktet ned i puten. Hun vilde gjemme sig for det, vilde vekk, +vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gjennemgå det alt sammen, leve det +om igjen, smule for smule. Nu hadde hun hevnet sig. Men hadde hun nu +også funnet lindring ved det? --- --- Hun følte trang til å spytte sig +selv ut. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunde hun +merke. Hun vem- medes ved sin mann, ved Meier, ved livet, men frem for +alt ved sig selv. + +Hvad skulde hun nu gjøre? Hvorledes forholde sig? Hun satte sig over +ende i sengen for å tenke efter. Så falt hennes blikk på hennes billede +i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og slang sig +tilbake i pu- tene. Hun kunde ikke utholde tanken om å møte sin mann. +Hun vilde ikke at han skulde røre ved henne og hun ikke ved ham, ikke +for noen pris i verden. Hun vilde ikke se ham mer. Men hvor skulde hun +hen? Forlange skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gad ikke +spandere en tanke på det. Meier streifet flyktig hennes sinn, men det +var likesom han gled ut i tåke for henne. + +En fortærende livslede bemektiget sig henne. Borte var hatet, +hevnlysten, smerten. Det var blitt så stille inni henne, så tomt og så +dødt. Hun begrep at hun ikke orket å leve mer. Hun sa det til sig selv, +med en lang- som, rolig stemme. Så stod det jo bare ett tilbake: å dø. + +Hun lå og overveiet det omhyggelig. Var hun nu viss på at det var alvor? +At hun virkelig vilde og torde? Ja, det var det eneste hun kunde finne +på, det eneste, det var hvile i. + +Men det måtte skje straks; ventet hun bare en time mer enn nødvendig, +vilde hun kanskje ikke ha mot. + +Hun stod op og klædde sig på, sindig og med omhu. I ro og mak drakk hun +sin kaffe og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut +at hun vilde være hjemme klokken tolv. Da var Lorck i praksis, og +leilig- heten vilde være gunstig. Hun gav piken noen instruk- ser, sa, +at hun kunde dra til byen, når hun var ferdig, og gikk ned til toget. + +I kupéen satt hun trykket tilbake i det ene hjørne med lukkede øine. +Konduktøren måtte to ganger tiltale henne før han fikk hennes billett. +Hennes tanker kretset om dette ene: å skynde sig med å dø. + +Likesom den foregående dag lukket hun selv op og kom ubemerket inn i +sitt værelse; hun gikk bort til sitt skrivebord og skrev stående de ord +til Lorck: «Du skal ikke sørge over mig. Jeg var så lei av livet at jeg +ikke kunde bære det lenger. Constance.» + +Hun stakk papiret inn i en konvolutt, som hun for- seglet, skrev Lorcks +navn utenpå og la det inn på bordet i hans mottagelsesværelse. + +Så gikk hun inn i soveværelset, låste døren og tok frem fra skapet i +vaskebordet en flaske morfin, som var blitt stående der fra den gang +Lorck hadde gitt henne en innsprøitning for tannpine. Det var en stor +porsjon; Lorck hadde spøkende sagt at det var nok for tre å dø av. + +Mekanisk løste hun sine svære fletninger og la hår- nålene fra sig på +toalettbordet. I det samme falt hennes øine på et fotografi av familien +i Molde, som hang på veggen i en sort, polert ramme. Hennes far og mor +sit- tende i midten, og barna gruppert omkring dem. Moren hadde den +minste på fanget, og selv stod hun bak farens + +stol med sin hånd på hans skulder. Hun var en ganske liten pike den +gang, med utringet kjoleliv, små puff- ermer og håret i pisker ned over +ryggen. Hennes hjerte skrumpet sig plutselig sammen. Raskt grep hun +billedet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det +forekom henne at barnet der var en ganske annen enn henne. Så husket hun +farens ord, da de fikk prøvebille- det hjem. Han hadde vært så fornøiet +med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et +individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og +svart at han i grunnen hadde rett. + +Nu så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen, nu var hun ferdig med +den. «Hadde jeg bare visst bedre be- skjed om det, som spiller denne +store rolle i livet,» tenkte hun, idet hun hengte billedet tilbake på +sin plass, «så var det gått mig bedre.» --- Så mintes hun et annet ord +av sin far; det var falt i den tid hun gikk for presten. «Du er en stor +egoist, Constance,» hadde han sagt en gang han var utilfreds med henne, +«og egoisme er en dødssynd.» + +Ja, det var sant; hun hadde vært en toppmålt egoist, hun så det så klart +i denne stund; det var hennes livs store synd. + +Hun hektet kjolen op, løsnet korsettet og la sig på sen- gen. Så grep +hun flasken, lukket øinene og tømte inn- holdet i ett drag ... + +Om aftenen efter hendelsen med Kristine hadde Lorck vært ille til pass. +Da han kom hjem fra sin praksis, var han gått inn i studerværelset for å +hente en bok. Idet han trådte over terskelen, stod han stille og snuste. +Det forekom ham at det luktet Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig +så han sig om. Ja, sannelig --- Iå ikke hennes lommetørklæ der på +sofaen. Han tok det op og så på det; jo riktig, det var hennes. +Hvorledes var det kommet der? Om formiddagen hadde han sittet der inne +en halv times tid ---, hadde det monstro ligget der den gang. + +NE + +Constance Ring SITI + +Han blev så underlig ille ved. Straks efter gikk han bort og ringte. + +«Har fruen vært hjemme i dag?» spurte han den inn- tredende kokkepike. + +«Nei da, fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og Hanne +stuepike drog ut til Løkken. + +«Det er godt,» sa han og vinket. + +Da hun var gått, klemte han lommetørklæet mot sine nesebor. Dets duft +bragte Constance så levende frem for ham; han syntes nesten han holdt +henne i sine armer. Til sist trykket han et kyss på lommetørklæet og +stakk det til sig. + +Han gikk inn i spisestuen, hvor aftensbordet stod dek- ket. Under +måltidet la han sig flere ganger tilbake i sto- len og stirret op mot +loftet med en distré og misfornøiet mine. Det var kjedelig dette med +Kristine. Hvordan fanden var det også gått til! Det var kommet sådan +over ham, et øieblikks selvforglemmelse ---. Det var det, som var det +ergerlige at han like godt kunde latt være. Han gjorde en smellende lyd +med tungen, klødde sig i håret, hentet en sigar og satte sig ned i en +lenestol i daglig- stuen, hvor han forsøkte å lese. Men hvert øieblikk +gled boken ut av hans hånd. Han kunde ikke forvinne den usmak han hadde +av sig selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte +buffetens innhold, fant en karaffel portvin, skjenket sig et stort glass +og drakk det ut. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røkte. Litt +efter litt arbeidet han sig ut av den trykkede stemning. Det var jo i +grunnen ingen ting å bry sig om. Constance fikk jo aldri vite om det, +hvad fortred kunde det så gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke +krenket henne eller forholdet til henne, det følte han helt ned på bun- +nen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe ham aldeles uvedkommende, +rent ut sagt, noe sludder det hele. + +Han var blitt rørt ved synet av Kristine, hun hadde sett så lidende ut, +han hadde følt trang til å trøste og + +hjelpe henne, og så gikk det, som det gikk. Det var hans gode hjerte som +var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noe sett og vis +--- det vilde han riktig- nok protestere mot. + +Da han gikk til sengs, var han i en blid og fornøiet stemning. I morgen +aften kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet +henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunde ønske, så +var det allikevel så ulidelig tomt efter henne. Han gledet sig til +gjensynet, det kunde han, fordi han ikke var sig noen skyld bevisst, +bare den som hadde et skyldfritt sinn hadde evne til å føle glede, og +skyldfri var hver den, som for sin samvittighet kunde forsvare sine +handlinger. --- + +Den neste dag kom han fra praksis omtrent ved tre- tiden. Han gikk, som +han pleide, like inn i mottagelses- værelset for å se efter om det lå +skriftlig bud til ham. Det første hans øie falt på var brevet fra +Constance. En un- derlig fornemmelse, lik en kuldegysning gikk igjennem +ham. Hurtig åpnet han det og leste de få ord. Bokstavene blev borte for +hans øine, og han tumlet likblek tilbake. Som et forvillet menneske +stormet han gjennem stuene. Til sist kom han til soveværelset, hvis dør +var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig +anstrengelse fikk han den, efter et par forsøk, brutt op. + +Der lå hun på sin seng med åpen munn og brustne øine. Lebene var dekket +av et blålig skum, som også var sivet ned over haken. Den ene hånd hang +utenfor sen- gen og var opsvulmet på oversiden, og den tomme flaske var +rullet et stykke bort over gulvet. + +Med et sprang styrtet han sig over henne og løftet det livløse legeme op +mot sitt bryst. Så utstøtte han et jam- rende rop, legemet falt tilbake, +og selv sank han hen over det. å + +Depotbiblioteket + +Ø47 ONSTANSK RING -- cgit v1.2.3